Takk for i år.

Jeg la meg sent, og våknet tidlig. Kjenner meg sliten, men ikke særlig trøtt. Akkurat det har vel vært en gjenganger dette året. Lite søvn. Jeg klager ikke. Får meg liksom ikke til det. Vi snakket om det i går kveld, gubben og jeg. Da podene drev med sitt, når mørket senket seg ute, når snøen falt lett utenfor vinduene, og vi satt her i stua alene. Nyhetene fra Gjerdrum surret på TV`n, litt sånn i bakgrunnen. Etter mange timer skrudde vi ned lyden. Så vondt å ta innover seg, så mange berørte.

Det var da vi tok en sånn kjapp vurdering av året som har gått. En av disse mentale vareopptellingene. Joda, vi kan godt si at 2020 var utfordrende, også for oss. Man er jo seg selv nærmest, ikke sant? Vi har klaget over hvitevarer som har røket, en etter en. Om bilmotorer som raste, de to pusene som måtte bøte med livet i sommer, utfordrende arbeidsforhold på grunn av pandemi. Men sånn alt i alt, sånn egentlig, er vi heldige. Måsagubben og jeg har fremdeles jobbene våre. Minstepoden kom inn på førstevalget på videregående, og stortrives. De to eldste podene har hver sinn lærlingplass, god på vei inn i voksenlivet, innenfor trygge rammer. Vi har mat på bordet, fyr i ovnen, og et hus, hvor gammelt og slitent den enn måtte være, som er vårt! Så ja, vi har det godt, kan slett ikke klage.

 

Årets beste lektyre, den som festet seg, fikk meg til å smile.

2020 har vært året for de små øyeblikkene. Hverdagsgledene. Aldri har det vel vært viktigere å ta vare på akkurat de, stoppe opp og nyte, akkurat når de skjer. Jeg har vært ganske god på det, klapper meg selv på skulderen der altså!

 

Da skolene først stengte ned ble dagene uoversiktlige, lange og utfordrende, men vi fant nye veier, nye metoder. Aldri før har jeg trasket mer rundt i bygda, ut på tur, med den ene ungdommen etter den andre. Kunne vi ikke prate på skolen var tur i bygda et godt alternativ, både i, og etter skoletiden. Det funket. Jeg ble kjent med ungdommene på et helt annet plan, noe jeg tar med meg videre. Det gjelder bare å tenke kreativt.

Når skoledagen flyttes ut…og du tar litt av…

Da jeg savnet kolleger på det verste var det godt å samles på Teams. Skravle, dele erfaringer, rive seg litt i håret, og le rått. Gjensynsgleden da skolene åpnet igjen var stor, man lærer å sette pris på mennesker man kanskje tar for gitt når man blir nødt til å være borte fra de over tid.

De arbeidsdagene og kollegene som fyller dagene med latter.

Sommeren på hjul. Aldri hadde jeg sett for meg at to småtjukke mennesker med trassig tarm skulle trives på en snau kvadratmeter “hytte på hjul”, men jommen sa jeg smør. Svigerfars bobil tok oss til plasser vi aldri har vært, og vi la vår elsk på det norske sommerfjellet. Bobil ga mersmak, og brakte med seg mange fine små øyeblikk gjennom sommeren, til tross for et ufrivillig og relativt nakent grøfte møte med en tysk turist, og en over snittet nysgjerrig ku med forfølgertrang.

Jeg har grått sammen med, og for en som ikke orket livet lenger. Jeg har kjent på glede over de små tantegullene som er helt i startgropa av livet. Jeg har sett tre fine poder vokse seg mer selvstendige og trygge for hver dag som går. Jeg har tatt et endelig farvel med et langt og strevsomt liv, og holdt tale i bestemors begravelse.

 

Jeg har gått lange turer i skolen, kjent regn, snø, vind og solskinn på nesa. Jeg har badet i kalde elver, varme tjern, og salte hav. Jeg har vært våt på tærne, og svett på ryggen.

 

Jeg har sittet inne, alene, gjemt meg bort fra verden, drømt meg bort i historiene fra gode bøker, og jeg har stått foran saler fulle av folk og fortalt om denne snodige kvinnekroppen i en upolert hverdagsverden!

Fotocred: Marit S. Færgestad.

Jeg har gjenopptatt gamle vennskap, og blitt kjent med nye mennesker. Jeg har drukket vin med venninner, og ledd til tårene har rent og magen har vært støl, og jeg har holdt rundt ungdommer som ikke gikk tom for tårer.

 

Jeg har i frustrasjon kjent på hvordan det er å bli behandlet urettferdig, og jeg har opplevd mer godhet og omsorg fra folk jeg aldri har møtt, dere blogglesere især, enn jeg noen gang hadde trodd var mulig. Fordi jeg ikke engang vet hvem mange av dere er får jeg ikke gjengjeldt godheten. Jeg håper 2021 bringer dere alle noe godt!

Tusen takk for følget dette året. Takk for at jeg for lov til å dele sorger, gleder, og små hverdagsøyeblikk på denne arenaen. Riktig godt nyttår ❤

Ukas små øyeblikk.

Jeg glemte at det var søndag! Våkna litt tidlig, ble liggende å kjenne hvor herlig varmt det  var under dyna, til tross for litt gufsen trekk fra gløtten på vinduet. Så begynte jeg egentlig å telle dager siden julaften, og plutselig slo det meg at det kanskje muligens kunne være søndag, men jeg måtte spørre gubben for å være helt sikker. Han stussa ei stønn han også, før han kom på at han skal på jobb i morgen. Definitivt søndag. Snakk om å være midt i julebobla. Det er godt på en måte, å bare kunne surre rundt i en rolig verden av juletrær, smultringer, og rester av bonusmammas riskrem med rød saus, men jammen kjennes det litt rart at dagene glir i hverandre også, for man mister jo helt oversikten.

Små øyeblikk har det vært mange av. Mest preget av høytiden denne uka selvsagt. Mandagen for eksempel. Siste arbeidsdag, men kommunelegen hadde bestemt at arbeidsdagen skulle være digital. Rare greier, juleavslutning i en direktesending fra skolen, deretter avdelingsmøte på teams. Det kjennes rart å ikke klemme elever eller kolleger, si god jul på gamle måten, men juleferie er fint, uansett hvordan siste arbeidsdag forgikk. Tanken på å kunne sove lenge (selv om det i praksis ikke er like enkelt som i teorien for denne frua). Så ja, siste arbeidsdag, utradisjonell som den var, fint øyeblikk.

Gråværet. ikke det at konstant regn og ikke et glimt av sola på mange uker troner høyt på lista over røyeblikk kanskje, men ut må man liksom uansett, hvis ikke blir man reint skrullete. Ihvertfall jeg. Tirsdag var fremdeles de eldste podene og måsagubben på jobb, men jeg og minsten trakk på oss litt gode jakker, og ruslet ut i regnværet en tur. Mest for å røre litt på kroppen, men det var ikke dumt å kjøpe med en kopp kakao på cafeen til hjemveien heller. Traske rundt i rufsevær, men hver vår kopp kakao, bli passe våt på nesa, akkurat nok til at det kjentes ekstra deilig å komme hjem igjen, det var et fint øyeblikk.

Lille julaften var full av gjøremål. Så full at den burde gjort meg stresset, men det ble ikke sånn. Alle gjøremål var gode, noe vi ville, ikke måtte. Startet dagen med en kopp kaffe og litt frokost hos fine kollega Lena. Burde bli en tradisjon egentlig. Rart det der med denne pandemien, hvordan den tar fra oss så mye, likevel åpner noen nye dører. Deretter gikk turen til gamlebygda, og.besøk på begge kirkegårdene der vi har våre kjære. Vi ruslet litt rundt, gubben og jeg. Tente lys, mimret litt, snakket litt. Var en tur innom svigerfar i Lørenfallet, før jeg dro ut for å møte en av mine tidligere elever. Hun sendte meg en melding og ville møtes for å snakke litt, gi meg en julegave, og et nydelig julekort. Rørt til tårer igjen…nå må jeg snart ha grått nok dette året, kan umulig være flere tårer igjen. Lille julaften, hele dagen  ar et eneste langt fint øyeblikk.

Julaften morgen. Podene blir visstnok aldri for gamle for å våkne før sola, for adventskalender og fullstappet julestrømpe. Barnlige gleder, selv med store poder. Det er noe eget med julaften morgen. Når vi drøyer leeeenge med å skru på annet lys enn de på juletreet. Når vi starter dagen med kaffe og lukten av kongerøkelse. Lang, sløv frokost i pysj, poder i nye pysjer som leker med fjernstyrte biler de fikk i strømpa (tradisjon). Jeg satt lenge i godstolen julaften morgen. Bare nøt øyeblikket, roen, latteren og konkurranseinstinktet til avkommet. Prøvde desperat å oppdra Bolla nok til at hun lot både juletrekulene og pakkebåndet på alle pakkene vøre i fred. Ingen lett oppgave akkurat, men fint øyeblikk!

Julaften ble en rolig affære, akkurat sånn vi liker det. Bare oss fem i måsahuset, og pappa og bonusmamma. God mat, masse dessert, gode samtaler, gamle røverhistorier, bøttevis av latter, og akkurat nok pakker i pakkehaugen. Jeg er heldig, på grensa til bortskjemt. Så mye oppmerksomhet i form av gaver og kort, fra dere blogglesere, familie, elever, og venner. Og når alle pakkene var åpnet, og det var klart for dessert kom pappa med den beste gaven av dem alle, kanskje noen sinne. Han har samle og digitalisert gamle videoklipp jeg ikke engang visste eksisterte, og laget en egen minnepinne full av levende bilder. Jeg har grått meg både tom og sliten mens jeg har sett og hørt stemmen til mamma, mormor og morfar, bestemor og bestefar. Tilogmed svigermor og måsagubbens besteforeldre, foreviget i videoklipp  fra bryllupet vårt. For en overraskelse, og for en glede. Magiske øyeblikk. Det er som å få en liten bit av fortiden, og alle jeg savner tilbake.

 

 

Den dagen vi , utrolig nok, hadde fått nok av sprøstekt svor og fløtesaus og sofasitting, og ruslet en lang tur i skogen, bare gubben og jeg. Luft, herlig kald luft, og et snev av nysnø. Holy cow så deilig! Snø…klarer meg fint uten, men akkurat den dagen trengte vi lyset ra snøen, og følelsen av litt skikkelig vinter. Det  var så herlig å gå lenge nok til at det løsnet litt i ribberumpa, og fort nok til at vi ble varme på ryggen. Avsluttet med en fin stund rundt bålet ved bålplassen bak i skogen vår. Det å skulle sette seg ned i sofaen igjen kjennes unektelig mye bedre etter noen timer ute i snøen. Herlig, friskt øyeblikk!

 

Og der har du uka, kort oppsummert. Jeg nyter late morgener, lange, sløve dager, og sene kvelder. Jeg nyter dårlige amerikanske julefilmer, sånt forutsigbart, glorete, sentimentalt skvip. Jeg nyter sprudlevann, poder som hviler ut, og sovner på sofaen midt på dagen etter en lang jobbvinter, regn på nesa, og en og annen snøball i nakken, beregnende plassert der av en treffsikker skuddarm tilhørende mellomste poden.

 

Jeg nyter varm pusekatt på fanget, flammer i peisen, hele dager uten BH (puppefengsel), sene frokoster, lange lunsjer og feite middager.

Og da tror jeg like godt jeg avslutter der, for kalenderen sier det er søndag, selv om jeg egentlig hadde glemt det, og svigerfar kommer på middag i efta. Jeg skal bake rundstykker til lasagnen, og ta resten av dagen som den kommer. Det er jo tross alt juleferie. Håper du har gode dager, og at årets aller siste dager gir deg fine øyeblikk. Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Greit! Jeg vet jeg høres ut som gamle grandtante Magda når jeg sier sånn som dette, men… “Hvor i all verden ble tia av???” Sånn helt seriøst. Det var liksom ca tre dager mellom første og fjerde søndag i advent, og nå sitter jeg her, og er slett ikke i mål med alt jeg synes jeg skulle gjort før jul. Stresser fint lite likevel, for jul blir det uansett, men jeg føler meg litt snytt for denne førjulskosen! Kjekt med søndagsblogg da, så man kan gå gjennom ukas små øyeblikk, oppsummere litt, og hente frem alle de øyeblikkene jeg faktisk har hatt, og som normalt ville gått rett i glemmeboksen, dersom jeg ikke brukte litt tid på å tenke tilbake. Jeg liker dette søndagsritualet jeg har laget meg, denne mentale vareopptellingen.

Øyeblikket nå for eksempel, akkurat nå, er fint. Søndagsglede. Sånn akkurat passe tidlig, akkurat passe nok søvn i natt, mjuk pysj, og varme sokker. Lukten av gran, lysene fra juletreet, og snorkende pusekatt helt inntil meg, krøllet sammen som en sort, lodde ball. Sååå glad for at hun ligger her, for på torsdag fikk jeg melding om at pusen vår var påkjørt, og død. Da minsten skulle gå ut for å se smatt Bolla inn døra, frisk og rask. Ikke vår pus som måtte bøte med livet denne gangen. Føler så med de som eide den uheldige pusen, men er så glad for at vi fremdeles har denne herlige loballen vår hos oss.

 

Dorulnissekalenderen fra kollegene mine er pakket sammen, tatt med hjem, og har fått plass i gammelhylla i mellomgangen. Hvem hadde trodd at jeg noen gang skulle pynte med dorullnisser til jul igjen, etter å ha sporadisk kastet alt ræl ungene drasset med hjem fra juleverksted opp gjennom årene. Men kjære vene, denne kalenderen har gitt meg så masse glede, og så mange latterkramper. De “kreative” kollegene har nok kost seg vel så mye som meg, og latteren har sittet øst hele Desember. At en hel klasse med knisende tenåringer hang seg på og laget hvert sitt bidrag til dorullfamilien er rein bonus. Kortet de skrev var kanskje det beste av alt. Så der har du det, og jeg trodde aldri jeg skulle si det, men å ha en hel samling av dorullnisser hjemme på hylla, HERLIG ØYEBLIKK!!!

sdr

En melding fra tante Mariann. Tenk at noe så enkelt som en liten tekstmelding kan glede så mye. Mellomste poden tok med seg venn og venninne, og fartet til min tante og onkel på Riis for å lever og hente julegaver. Så kjekt med store barn å sende ut på slike oppdrag når døgnet liksom ikke har nok timer for en selv, til å rekke over alt. Og pandemien har satt en stopper for alle familiesamlinger i år, og posen som har savnet sårt alle vi har så kjær, gledet seg stort over å endelig kunne stikke innom gammeltante og onkel igjen. Å i tillegg bli bedt inn på kaffe og is, og en prat som varte i mange timer, pluss en skype med små tantegull fra Gol gjorde virkelig dagen til en familiekjær 18 åring. Derfor varmet denne meldingen fra tante Mariann ekstra mye. De små tingene. Fine øyeblikk.

Årets pepperkakebaking. En rolig affære her hjemme egentlig. Podene ville, som i alle år før, være med å bake. Podene ble også, som i alle tidligere år, rimelig fort lei av å bake. Likevel var det et av disse fine øyeblikkene, for det er jo vår tradisjon. De baker hvert sitt brett med duganes pepperkakefigurer, før de inngår en intern konkurranse om å lage pepperkaker med dinglende kroppsdeler, også stikker de av i god tid før oppvaska skal tas. Det er helt greit. Jeg koser meg når jeg står igjen alene på kjøkkenet, i et virrvar av kakeformer, benker fulle av mel, og lettere svidde pepperkakedamer med hengepupper, og julemusikk fra høyttaleren. Tradisjonen tro lå det to ferdig stekte pepperkakedamer og ventet på med da oppvaska var ferdig, signert podeflokken. “Vi lagde deg vi mamma, før og etter unger!!!” Herlig øyeblikk.

 

Kvelden i går. Det finnes ingen bilder, men øyeblikket må likevel nevnes. Satt her og kvelte en gjesp, og vurderte tannpuss og sengetid da døra plutselig åpnet seg, og det rant inn med ungdom. De skulle videre, men tok seg likevel tid. Plutselig var sofaen full av latter og smil og gamle røverhistorier. Ungdommelig fnising, og rå latter. Gitaren ble dratt frem, det ble sunget “Living on a prayer” med Bon Jovi, og etter en snau time var det stille i stua igjen. Så var jeg plutselig ikke trøtt lengre. Bare glad for å ha sett gjengen igjen. Flott ungdom, med en god meters avstand og vel så det. Samhold, til tross for rare tider. Så flinke til å tilpasse seg, så herlige øyeblikk.

Siste arbeidsdag før juleferien. Trenger vel ikke utdype akkurat det øyeblikket stort mer eller? Følelsen av å låse seg ut fra kontoret etter å ha tilbragt den siste dagen, hele uka egentlig, med ungdom fulle av julestemning, det var ganske så fint. Rusle gjennom korridoren, og så ut av skolegården, og ta stien hjem, med “I`ll be home for christmas” på øret! Digg! Blåste omtrent sidelengs den ettermiddagen, men likevel, digg!

Blomster på døra! For en fantastisk overraskelse. Sendte gubben for å åpne da det plutselig en kveld banket på døra, for jeg hadde nettopp gått inn i hvilemodus, og hadde i den anledningen vrengt av BH`n og satt på en heller mindre flatterende onepice av den typen med bamseører på hetta, og nektet å ta imot gjester. Men på døra står blomsterbudet fra den eneste blomsterforhandleren i bygda, lokalisert på Aurskog, men en helt nydelig juleoppsats, og med en julehilsen fra Marianne. Hvem Marianne aner jeg ikke, men jeg ble så innmari glad. Blomster på døra, eller egentlig blomster generelt er ikke vanesak her i huset, derfor var dette ekstra stas. Så Marianne, hvem enn du er, tusen hjertelig takk! Blomstene er helt nydelige. Og til blomsterforhandlere på Aurskog…Jeg digger at dere satser friskt, og håper bygdefolket vet å benytte seg at det flotte tilbudet, og att fagkompetansen dere har!

Minnene. Høres sært ut kanskje, men det å sitte med en kasse minner foran seg på gulvet, rote litt i fortidens juler, og drømme seg litt tilbake til en tid der jeg ikke engang enda eksisterte. Hver jul henger jeg gamle bilder på juletreet. Det startet med en liten samling bilder fra mormor og morfar. ettersom årene har gått har nye bilder kommet til. Nye gamle bilder, både av mennesker som for lengst er borte, og av mennesker som fremdeles er her sammen med oss. Og hvert år når vi henger på bilder på treet drømmer jeg meg bort i svunnen tid, eller hva det nå heter. Kjenner på savn og glede, og nyter øyeblikket.

Og sånn var det, og dett var dett. Så ble det fine øyeblikk denne uka og. Alt dette i tillegg til grøt med mandel, julefilm med fine elever, rusletur i kveldinga med to av podene, pizza fra pizzabaker`n da vi var for late til å lage middag.

Våkne om morgenen med en varm pote i nesa, fordi Bolla har sneket seg inn på rommet og opp i senga. Spise seg mett på pepperkaker fulle av nonstop, rørende julehilsen fra sjefen, og flott gave til fruen fra en av gubbens kolleger. Takk, Kai!

Og nå er det søndag. Foreløpig sover liksom huset, men vi har planene klare. Deilig tradisjonell julelunsj, finale for håndballjentene (jeg har akkurat fått stemmen tilbake etter forrige kamp), og til slutt synke langt ned i sofaen med en god bok, og glede seg over at etter avdelingsmøte i morgen…da er det juleferie. Lag deg en herlig søndag. Vi blogges.

 

 

 

Små barn-store gleder

Det er noe i det gamle ordtaket – Små barn, store gleder. Særlig i julen.

Jeg husker så godt den jula julefølelsen forsvant. Den førjulstiden sommerfuglene jeg alltid hadde i magen på den tiden av året aldri kom. Det var det året jeg hadde fylt 13. En rar greie.

Podene mine hadde det på akkurat samme måte. Omtrent akkurat samme tid også, det året de ble tenåringer. De sa det alle sammen, at det kjentes så trist når følelsen av jul ikke kom.

Det handlet jo ikke om at julestemningen uteble helt, det handlet bare om at man med alderen mister litt den ubeskrivelige gleden over pakkelasset under treet. Det handler om at ønskelista ikke lenger er ei mil lang, og at ting som nissen og hvem som får mandelen i grøten er tradisjon, og ikke sitrende spenning. Det handler om å bli voksen.

Min juleglede kom for alvor tilbake da jeg selv fikk barn, for plutselig fikk man igjen oppleve den ubeskrivelige gleden, og de små magene stappfulle av sprelske sommerfugler på nært hold igjen. Plutselig forstod jeg ordtaket, «Små barn, store gleder».

Noen ganger litt for store gleder, egentlig. For prøv å innhente litt etterlengtet nattesøvn når tre spente smågutter våkner midt på natten for å sjekke hva som befinner seg i adventskalenderen, eller prøv å holde hodet kaldt når nissen kommer med godteposer på julegateåpninga, og tre poder løper inn i en folkemengde bestående av halve bygda, og forsvinner sporløst blant drøssevis av unger i røde toppluer, uten å ense regelen om å ikke løpe langt unna mamma og pappa.

 

Prøv å kose deg med juleribba mens sausen ennå er varm på julekvelden, mens tre små poder med sauseflekker på de hvite skjortene sier seg forsynt etter en pølsebit, og gnåler om «Når skal vi åpne gaver????»

Alt dette til tross, julen med små barn er magisk! Hektisk, men magisk.

Så blir ungene store, rett foran øynene dine. Du skjønner nesten ikke at det skjer, før det har skjedd. Ungeflokken går fra små spente smårollinger med mark i rumpa, til tre tenåringsslamper med svære arbeidssko, og hår på overleppa! Det kom litt kastet på meg, det å plutselig være storebarns-mamma, også satt jeg der da, før jul, og lurte på om det noen gang ville bli sånn julestemning igjen, nå som ungenes barnlige entusiasme gikk over til avslappet tenåringskoma, og inhalering av pepperkaker med nonstop i stabilt sideleie.

Men julestemning ble det, og julestemning blir det, for enkel forskning viser at både hodene og hjertene våre fort tilpasser seg nye rutiner, og fort finner nye gleder der nye gleder er å finne.

Det henger, tradisjonen tro en ønskeliste på kjøleskapet fra minsten. Det står også, tradisjonen tro, «Til Nissen» øverst, selv om han er fullstendig klar over (at det trengs et frimerke for å få sendt det til nissen) at det er mutter og fatter som står for hovedinnkjøpene. Den lista det i mange år stod Lego og Supermann-pysj på, står det nå kneputer til arbeidsbuksa, wunderbaum og gitarstrenger på.

 

Størstemann ønsker seg en flaske akevitt. Dit har vi altså kommet. At ungene er så store at de faktisk ønsker seg akevitt. Det skal sies at samme poden også ønsker jeg julepysj, og fjernstyrt lekebil. Enkelte ting forandrer seg altså aldri.

Samtlige poder gleder seg til juleferie. Det gjorde de mens de gikk på barneskolen også, men av helt andre grunner. Nå gleder de seg til å skru av vekkerklokka, sitte lenge oppe om kvelden, spille kort, se julefilmer, og til å sove lenge om morgenen. Er været godt skal de traskes i skogen, og pølser skal svis på bål. På kveldene skal det spises til vi nesten ruller, og småkakene skal dyppes i kald melk. Noen tradisjoner brytes aldri, og de unge voksne nyter jula på en helt annen måte. Det aller beste er kanskje at nissen ikke er skummel lenger, dersom han skulle finne på å vise seg.

Det er sånn med livet, det går i faser. Noe forsvinner for bestandig, mens andre ting forsvinner for en periode, også kommer det tilbake igjen. En dag vil vi forhåpentligvis igjen kunne feire julen sammen med små poder eller podetter som knapt kan sitte stille ved middagsbordet. Små hender som klapper energisk når julelysene tennes på treet, og som nesten ikke får sove med tanke på morgendagens luke i kalenderen. I mellomtiden nyter jeg roen over det å ha store barn i høytiden. Det har også sin sjarm.

 

Ukas små øyeblikk.

Da ble det julestemning i måsastua gitt! Sitter litt sånn gjemt her i mørket, i julepysjen. Har ikke skrudd på en eneste lampe, bortsett fra juletrelysene. Vi pynta treet i går kveld. Tidligere ute en noen gang, men podene “maste”, og jeg var ikke veldig vond å be. Foran meg på bordet står en svær kopp te, og en skål med restene fra lørdagsgoderiet i går. Det blir frokosten i dag, så får det heller være at jeg ikke blir forsidepike på lavkarbo-magasinet denne uka heller. Fint øyeblikk, akkurat nå. Bare sitte sånn og nyte stillheten, lysene fra juletreet, og lukten av gran.

Juletreet ja… Vi har, tradisjonen tro, hentet det i skauen. Det er en veldig uhøytidelig affære. Før om åra pakket vi alltid sekken full av kjeks og kakao, trasket ut i skogen bak huset, tente bål og grillet pølser, for så å lete etter den flotteste grana å hugge ned for å ta med hjem. I går trasket vi ut i skogen, størstepoden og jeg. Jeg med en anelse kink i ryggen, og poden i tresko. I snøen!!! Og når vi endelig fant et tre vi synes var fint, og som ville passe i den litt lille og trange måsastuen, lå vi nesten i vinkel i snøen og lo. Mest fordi vi tenkte på hvordan det ville se ut for andre som eventuelt møtte oss, der vi stod med rumpa i været og nesa i en granrot, og sagde for harde livet. Som to bygdeidioter på tur, med hofteprolaps, skjeve ryggvirvler, og klissblaute sokker i “pålar”! Men…det var artig! Og juletre ble det, akkurat passe stort, og mens sokkene våre hang til tørk ble det pyntet av hele gjengen, akkompagnert av julemusikk fra Spotify, slik som alle årene før. Juletre, fin tradisjon, fint øyeblikk.

Dorullnissekalenderen jeg har på jobben. Må jo nevnes denne uka også, for den gir altså så masse glede. Dag etter dag pakker jeg opp en salig blanding av fantastisk koselige gjennomtenkte små gaver, og dorullnisser av ymse sorter, den ene verre enn den andre, og det til tross for at kollegene faktisk har jobbet relativt mye med disse nissene. Det synes ikke alltid, for å si det sånn, men det gjør det jo bare enda morsommere. Det begynner å bli en fin samling glorete dorulller på skrivebordet mitt på kontoret nå, og jeg elsker det! Herlige, morsomme øyeblikk!

Når dagens nisse oser litt sånn typ “Osama Bin Laden”…

Den dagen det ramla inn julegleder i hauger og spann i en overfylt postkasse. Det stakkars postbudet ligger antageligvis bak i en postbil et sted på østlandet, og pleier et akutt brokk-anfall eller å ha bært seg halvt i hjel. Altså, jeg har ikke ord. Det er som om alle bloggleserne av denne bloggen bestemte seg for å fylle både postkassen og hjertet mitt på en og samme dag. Jeg åpna den ene pakken etter den andre, leste kort og julebrev, og tørket snørr og tårer. Jeg tror ikke jeg kan skylde på hormoner lenger heller, det må være alderen. Jeg blir så rørt!!! Flau over oppmerksomheten, men så innmari glad og rørt. Flotte, varme, og noen velsmakende hjemmelagede julegaver. Det er og blir de beste julegavene. Så tusen, hjertelig takk!!! Det varmer mer enn jeg klarer å sette ord på!

Snekkerglede. Den ettermiddagen mormor og morfar stadig dukket opp i tankene mine, og alt jeg så og alt jeg hørte minnet meg om den. Så ble jeg sittende å bla gjennom gamle album, og kom på restelys-stakene vi søskenbarna alltid fill lov til å snekre sammen i snekkerbua til morfar når det var jul. For på den tiden var ikke stearinlys en billig affære, og mormor var sparsommelig. Derfor fikk vi spikre i plank, og lage staker til stumpene ( herregud det hørtes litt pervo ut egentlig…), mener selvsagt lysstumpene! I etterpåklokskapens øyne ser jeg at kanskje ikke det viktigste var å få brent ut lysstumpene, men å få aktivisert ungeflokken litt mens vi var på besøk i mormorhuset, men det er liksom noe med disse minnene da. Og så fikk jeg så lyst til å spikre meg en slik stake, og fant frem en drivved plank jeg tok med hjem fra Lågen i sommerferien, og en neve spiker fra roteskuffen til snekkerpodene, og vips, så var jeg fem år igjen, og spikret av hjertens lyst. Fint øyeblikk.

Det er noe med disse minnene. Den ettermiddagen minsten satt og tenkte på alt som var, og hvordan det blir denne første julen uten oldemor Reidun. For familien blir mindre og mindre, og på få år har vi mistet en hel generasjon. Mennesker som har vært høyst tilstede i podenes liv, og selvsagt er det et savn etter dem, særlig nå i julen. Så ble vi sittende og snakke, minsten og jeg. Kokte oss kakao, og preiket om de gamle kobberstjernene i vinduene i oldemorhuset. Om lukten av kongerøkelse, og smultringene som aldri smaker helt det samme her hjemme. Og selv om det er sårt, så er det fint også. Å sitte sånn og dele minnene, ovver en kopp varm sjokolade.

En kopp iskaffe bak disken i butikken til Mona i lunsjpausen. Skravle litt, le litt, drømme meg bort i all den herlige julepynten butikken bugner av, og kjøpe en bitteliten julegave til meg selv, bare fordi jeg bestemt mener å fortjene det, uten særlig grunn! Hele butikken til Mona oser av deilig julestemning, og når man kan sitte blandt lys, kongler, julekuler og nisser og drikke kaffe i lunsjen, da vet du jo at resten av dagen blir bra…særlig om man rusler derfra med gave til seg selv i veska. Nå lukter stua Halvor Bakke…jeg liker Halvor Bakke altså…sukk! Han skulle jeg gladelig ha overlatt hele måsahuset til, og gitt han frie tøyler!

Når lukten av Halvor Bakke sprer seg i stua, og han ikke har vært innom engang. Genialt!

Så til lukten av Halvor og julegran er denne ukas fine små øyeblikk kort oppsummert! Jeg har vært rørt til tårer av en herlig kollegas vakre og personlige ord på et nydelig julekort. Jeg har lekt meg med papir og lim og laget julestjerner Bolla ødela en halvtime senere ved å sovne på. Jeg har kost med med de flotte ungdommene på skolen, laget spor i nysnø, og vasset i regnpytter.

 

Sofasliter!

Jeg har snakket med Eli. Blir alltid i godt humør når jeg treffer på Eli. Jeg har ligget rett ut på sofaen, utslått av hjertebank og søvnløse netter, og jeg har tråkket i motbakker til svetten har silt nedover ryggen. Jeg har pakket inn den aller siste julegaven, vasket stekeovnen, og feid enda et lass støv under teppet…det ingen ser, osv.

En hverdagsuke, i advent, akkurat slik jeg liker den. Litt av hvert, og passe nok av alt. Trenger man egentlig mer enn det?

Ønsker alle som titter innom en fin tredje søndag i advent, også håper jeg at dagen blir god, og at uka som kommer blir full av fremtidens fine minner. Vi blogges.

 

 

 

 

Det var en gang.

Dersom livet var et eventyr, ville det startet og sluttet akkurat omvendt av de kjente og kjære folkeeventyrene eventyrene.

Du vet, begynt med, «snipp-snapp-snute, ungen er ute», og naturlig nok avsluttet med «det var en gang». For sånn er det med livet. «Det var en gang», også, plutselig en dag er det ikke mer. Så går det livet som engang var, den du kjente, den du er glad i, inn i historiebøkene, forhåpentlig vis som et kjært minne du holder levende i hjertet ditt.

 

Det var en litt sår minstepode som forrige kvelden kjente på savnet at det som var, og som ikke lenger er. Menneskene han savner, de vi har mistet, og hva som har blitt borte med dem.

Tiden vi er inne i gjør noe med oss. Det er som om minnene blir sterkere når vi virkelig bruker sansene våre, og det er jo akkurat det vi gjør nå om dagen. Vi trigger minnene våre med kjente lukter og smaker. Vi er inne i en måned full av kjente rutiner, vi hører på de sammen sangene, setter gammel julepynt på faste plasser, har små familiære ritualer, samme som i fjor, og alle årene før der.

 

Men det mangler noe. For hvert år mangler det noe. Poden snakker om pakkene under treet som ikke kommer til å være der. Nå er det ikke mangel på pakker som kjennes sårt, det er han for gammel til. Antallet pakker under treet er ikke viktig for 16 åringen, jula handler mer om menneskene vi er sammen med, maten, julefilmene, og fridagene.  Det handler om at i julen i fjor åpnet han sin aller siste pakke fra oldemor Reidun. I år vil det ikke ligge noen pakke under treet med en pakkelapp med sirlig løkkeskrift. «Til Mattis, fra oldemor.» Det er ikke lenger noen som strikker varme sokker han kan labbe rundt med i romjulen. Sokker som i begynnelsen lukter som huset til oldemor, sokker som ikke klør, fordi oldemor vet akkurat hvordan garn hun skal bruke. For oldemor er ikke her mer, det er vår første jul uten henne.

«Det er ikke bare sokkene mamma! Det er smultringene også. Dine smaker ikke akkurat sånne som oldemor sine. Også er det den skålen med twist hun hadde på bordet, den ble jo liksom aldri tom. Som om hun hadde et hemmelig lager av påfyll!»

Jo, mye av julen forsvant med oldemor.

Året før forsvant noe av julen med bestemor. «De bittesmå pølsene på middagsbordet. Og den lukten fra de lysene vet du mamma?»

Joda, jeg vet. Han snakker om sossier. De smaker visst ikke det samme her hjemme. Også snakker han om kongerøkelse. Den lukter visst ikke det samme i stua i måsahuset.

 

«Det er ingenting galt med jula her hjemme altså, mamma! Vi kan ikke forandre noe. Da blir det feil også!»

Jeg forstår hva han mener. Jula i måsahuset må være som den alltid har vært. Våre tradisjoner er gode nok, det er vi som har skapt det han forbinder med jul her hjemme.

Men jula var også den nissen som begynte å danse og synge hver gang man gikk forbi den. Den glorete «amerikanske» nissen oldefar hadde kjøpt fra en katalog, på den tiden det å handle fra kataloger var en ganske eksotisk greie. Jula handler om de gylne, gamle kobberstjernene i stuevinduene hos oldemor og oldefar på Riis, og om de rødrutete julegardinene de gamle alltid hang opp i desember. Da julestemningen liksom spredte seg i kroppen og varmet hjertene våre da vi kjørte inn på gårdsplassen deres, og tre poder kunne løpe inn i åpne armer og varme klemmer. Nå er huset solgt, og de gamle har vært borte lenge.

Minsten snakker så varmt om minnene at jeg sitter med klump i halsen, og kjenner tårene presse litt på. For jeg har jo vært der selv også. Det første året uten mamma, før podene ble født. Jeg husker hvordan jeg og pappa pyntet til jul slik hun alltid hadde gjort, hvordan nissene ble satt på nøyaktig samme plass som hun alltid gjorde, og likevel ble ingenting likt.

Det er alltid en tulling i hver søskenflokk. Enkelte ting forandrer seg ihvertfall aldri 😉

Men sånn er livet. Et omvendt eventyr, fra begynnelse til slutt. Og underveis samler vi minner, enten i esker, eller i hjertet, og den kombinasjonen er ganske fin.

Det blir ingen strikkede ullsokker fra oldemor under treet i år, ei heller twist fra den magiske skålen som aldri blir tom, og vi har ingen nisse fra katalog eller kobberstjerner i vinduene. Men, vi har hverandre, og våre egne tradisjoner. Vi har små nisser i vinduskarmen, alle fra oldemor og oldefar på Riis sin nisselandsby. Vi har sokkene vi fikk i julen i fjor, om jeg kjøper litt stoppegarn holder de fint en romjul til. Vi har alle minnene fra «det var en gang» og de som har vært, og på julaften tenner vi lys på bordet. Et lys for alle vi er glad i og som ikke er med oss lenger. Et nytt lys i år, et lys for oldemor.

Det var fint å snakke litt med poden. Fint å høre tankene hans, fint å dele minnene og gledene. Når alt kommer til alt betyr jo det så uendelig mye mer enn den lille pakken under juletreet.

God hjul.

Vi satt der dypt og tilbakelent i hver vår gamle lenestol foran peisen, slik vi ofte gjør på kveldene, med nesa langt nede i en eller annen form for lett kiosk-lektyre, og med tankene langt vekk. Sett utenifra er jeg sikker på at vi er selve bildet på traust gammelt ektepar, hvis spenningsnivå i hverdagslivet er like synkende som interessen for fjorårets realitykjendiser med kule tatoveringer og navlepiercing. To middelaldrende, passelig småtjukke ektefeller hvis glansdager, om de egentlig noen gang fantes, for lengst har forduftet.

Likevel er vi ganske lykkelige, gubben og jeg, og dersom rikdom kunne måles i antall utvekslede smil, små berøringer, eller timer tilbragt i stillhet i tospann, ja da ville vi sikkert vært betegnet som rike.

Gemalen, en kraftkar med mer hår på brystkassa enn toppen av hodet, mekaniker av yrke, derav store ru arbeidshender med inngrodd gir-olje i porer og furer, hvilte et par loslitte ulltøfler i en solid størrelse 47 på fotskammelen foran de knitrende flamme. Du vet jo hva de sier om mannfolk med store føtter? Store føtter, digre tøfler!

Han satt fordypet i sin absolutte favoritt lektyre, og bladde ærbødig i den siste utgaven av Norsk Bobil og Caravan magasin.  Det er vanskelig å få kontakt med gemalen når han sitter slik og drømmer seg bort i glansede bilder av bobiler i ulik størrelse og prisklasse. Fra øyekroken ser jeg han studere diverse innredninger og mekaniske duppetitter, mens han drømmer seg bort i tilbehør, eksteriør, toppfart, og polert karosseri.

Når gubben koser seg med kiosklektyre.

Om han bare kunne vinne i lotto, da hadde det blitt egen bil. Enn så lenge må denne middelaldrende gemalen med hårete bryst, og svære ulltøfler fremdeles prioritere huslån, og tre hjemmeboende sønner i slutten av tenårene. Men om han bare vinner i lotto…

I mellomtiden låner vi svigerfar sin relativt nyinnkjøpte Fiat Ducato. En sånn snerten liten sak som glir like lett på vidda over fjellet, som gjennom trange gater i bortgjemte byer. Nå er kanskje ikke en sånn snerten liten by-bobil ideell for to over gjennomsnittet lange, og litt forspiste mennesker med større magemål enn sunn fornuft, særlig med tanke på at bena er for lange til at dodøren kan lukkes mens vi gjør vårt fornødende, og at vi sover i fosterstilling, på kryss og i dobbeltknute, for å ikke butte tær og hoder i karosseriet, likevel det er bedre enn ikke noe. Men å drømme om egen bobil med plass til å tømme tarmene bak lukkede dører, og til å strekke ut kroppen om natten uten å briste kraniet og punktere frontalappen, det må være lov.

Gubben blar fra side til side og sukker henført.

-«Se her da!» sier han!

-«Dem har sånn koppholder dashbordet, med tape…sånn som ikke sklir! Også har dem ei sånn matte med anti-skli underlag, hvor man kan legge nøkler og progressive briller med og uten solbrillefilter! Funker sikkert til småpenger også! Hadde vært kjempefint til vekslepenger i bomringen!!! Om det fantes sånne bomringer som tok mynter lenger da!»

En sånn fancy liten høyst nødvendig unødvendig reiseradio.

Gubben er helt i sin egen verden.

Selv blar jeg i et glanset julemagasin fra det lokale kjøpesenteret, og lar meg nærmest forhekse av en nydelig kåpe i dyp-rød farge, med avtagbar fuskepels på kragen.

-»Se på denne da vennene, denne kunne jo du kjøpt til meg til ju….»

Men gubben enser ikke at jeg engang snakker, og avbryter meg med et stort og henrykt:

-«Wooooaaahhh!!! Vifteovn OG fuglemater til forteltet, FORMET SOM EI CAMPINGVOGN!!!! Faderuallan så kreativt! Nei, det MÅ vi bare ha i bobilen!!!»

Han finner frem en penn og ei notatblokk, og starter på lista over ting vi bare MÅ ha, til bilen vi ikke engang egentlig eier selv!

Koppholder, antisklimatte til mynter vi ikke kan bruke i bomringene som ikke lenger eksisterer, vifteovn og fuglemater formet som ei campingvogn.

Han trommer pennen litt utålmodig mot nesetippen mens han blar videre.

-« Jeg skriver opp ei sånn brødfjøl med understell også jeg, sånn som kan bli et lite serveringsbrett. Kjekt å ha. Også en løs reiseradio for de stedene vi ikke får inn signaler på stereo`n… reiseradioen er forma som en kombicamp…hva dem får laga nå til dags altså…tar med to jeg! Kjekt å ha! Tenger vi en egen liten kjele til nudler?»

 

Jeg blar videre i julemagasinet mitt, og kommer til undertøyssidene. En sånn syltynn modell med mistenkelig ruvende overstell i en julerød BH med blonder herfra til evigheten smiler forførende mot motefotografen. Jeg holder bildet opp mot gubben og kurrer så mykt og hest jeg bare kan: -«Se for deg meg i denne lille blondesaken da! Din egen lille «uskikkelige» sexy nissepike lissom… Tror du nissen legger noen slike blonder under treet mitt i år eller?» Jeg prøver å fange oppmerksomheten hans med et forsøk på å klemme et sett velbrukte hengepupper sammen på midten, mens jeg lager klassisk trutemunn ala gullfisk i bolle, og blafrer flørtende med øyevippene.

Når du ønsker deg sexy undertøy for å pynte litt på den nye pandemi-kroppen.

Gubben virker ivrig en brøkdel av et sekund!

-«Juletre!! Der sa du no! Det finnes jo sånne juletrær som går på batteri, snurrer av seg selv og blinker med lysa, sånne som kan stå på dashbordet i bobilen! Det MÅ vi ha. Jeg skriver det på lista!»

-«Men vi kjører jo ikke om vinteren!» svarer jeg undrende! –«Bilen står jo lagret på låven til…»

-«DÆVEN!!! Dem har julegardiner til bakruta også!!! Vi tar med det og! Nå skal det bli skikkelig julestemning i kjerra!»

 

Et bittelite øyeblikk, mens gubben noterer enda flere unødvendige nødvendigheter så blekket spruter, blar jeg videre i julemagasinet, og lurer på om det i det hele tatt er verdt å nevne at det i morgen er halv pris på ribbe på Coop, men jeg innser raskt at jeg neppe vil nå inn, nå som gubben tydeligvis har skrudd på «manne-bryteren» i lillehjernen, og er i handlemodus!

I lang tid blir han sittende slik med nesa langt ned i Norsk Bobil og caravan magasinet, fordyper seg dupeditter og lenker til nettbutikker med fristende to for en, og ti for tretten tilbud, mens han humrer, smiler, bestiller og noterer.

Når du vet hva som ligger under juletreet fra gubben i år…matchende grilldresser og kulegrill.

I det flammene i peisen er i ferd med å slukne for kvelden tørker gubben fornøyd svetten i panna med underarmen før han stolt som en hane presenterer ei tre A4 siders, sirlig skrevet ønskeliste med duppeditter og høyst nødvendig dill-dall av ypperste kvalitet.

 

Koppholder, antisklimatte til mynter vi ikke kan bruke i bomringene som ikke lenger eksisterer, vifteovn og fuglemater formet som ei campingvogn. Selvgående blinkende, batteridrevet juletre, og julegardiner til bakruta, samt to reiseradioer formet som en kombicamp.

Dørmatte til inn og utside, med teksten «Velkommen» og «Velkommen tilbake», (fiffig greie det der!), skinke- og hemoroide-varmer til fører og passasjer-sete, elektriske massasjeputer med innebygget dab radio til nakkestøttene, voksduk til campingbordet, campingbord til voksduken, mygglys med Fiat-logo og lighter til mygg-lys.

 

Matchende grilldresser til herr og fru, slippers med anti-skli såle i samme farger som grilldressene,  skilt til bakruta med teksten «Tut hvis du elsker camping», brødfjøl med avtagbart sammenleggbart understell, ledlys til forteltet, fortelt til ledlysene, kjele til nudler,  en års rasjon med nudler, en korkopptrekker med butikkens logo, av den typen som følger med om man handler for gastronomiske summer, og et hundebur i rustfritt stål som akkurat får plass under senga som egentlig er litt for kort til to lange og litt overvektige bobilentusiaster.

 

Joda, ønskelista til gubben er et lite mesterverk. Nå er det kun en ting som mangler. Ei bikkje til det hundeburet i rustfritt stål…. Ja, for vi har ikke, og har aldri hatt bikkje, hverken labrador, engelsk setter eller trendsetter, men buret var på tilbud.

Ja, også mangler vi jo egen bobil da, til alt dette svært viktige tilbehøret, men hvem bryr seg vel om slike ørsmå detaljer i en ellers så god innkjøpsplan?

God «hjul», da dere! Måtte nissen være ekstra raus i år.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

“Same procedure as last sunday Mrs. Nordvang?”

“Same procedure as every sunday, James!”

Jeg kjøpte kongerøkelse og pysjbukse på apoteket denne uka, og her sitter jeg og nyter begge deler. En stor, deilig flanellpysj, og lukten av kongerøkelse som sprer seg i den vesle stua. Da er det liksom jul. Og søndag. Det er som vanlig stille. Folkene i måsahuset sover, podene har ikke engang hentet kalendergavene i julestrømpene enda. Bare Bolla lager lyd. En blanding av snork og during, men det er utvilsomt at hun koser deg. Ligger som vanlig heeeelt inntil matmor og stjeler varme, etter en natt ute i skogen. Jeg elsker sånne øyeblikk som dette!

 

Frokosten består av et knekkebrød og en smultring. Må jo prøvesmake baksten fra i går. Nå kan det jo hende jeg prøvesmakte litt på smultringbaksten i går også, når den var helt fersk, men det er viktig å kvalitetsjekke smultringer opptil flere ganger før julaften! Finnes vel knapt ei bedre julekake. Kanske Sarah Bernard. Mulig det må bli en boks eller to med det også, i løpet av adventstiden. Jeg koser meg sånn når jeg baker, og særlig smultringer. Nå skjedde det riktig nok ei aldri så litta arbeidsulykke under kokingen i går, men jeg har bestemt at det får gjenfortelles i et eget innlegg, dersom måsagubben tillater det. Det var nemlig han det gikk hardest utover 😉 Uansett, kakebakst i går, fint øyeblikk!

Mandagen. Det var stars. Da Julemagasinet til bygda kom i postkassen og jeg fikk seg egen julefortelling og illustrasjoner på trykk. Stolt av bygda, og litt stolt av meg selv også, dessuten er det herlig med noe annet enn bare reklame i postkassen i denne adventstiden. Så derfor, julemagasin, fint øyeblikk.

Samme dag lå en diger pakke i postkassa. For stor for kassa egentlig, likevel hadde den på sett og vis fått plass. Tre år på rad nå har vedkommende, og jeg aner fremdeles ikke hvem det er, gitt meg en sånn fantastisk adventsgave, og hormonell og lettrørt som jeg er, tar jeg jo til tårene. Hvert eneste år! Det aller fineste er nok det håndskrevne kortet. Personlig, rørende, vakkert. Tenk at dette rause mennesket tar seg tid til å glede akkurat meg. Hver dag frem til jul åpner jeg nå dagens ord, og koser meg med en eller annen form for søt godbit. Rørt, ydmyk, og veldig, veldig glad! Tusen takk, hvem enn du er! Du gir meg så mange fine øyeblikk!

Så var det dorullnissekalenderen fra kollegene mine da. Den som hang over skrivebordet mitt da jeg kom på jobb tirsdag morgen! Den har jo allerede fått sitt eget blogginnlegg denne uka, men må jo bare nevnes her i søndagsbloggen også. For en gjeng jeg jobber sammen med. Rause, snille, gøyale folka på C 15. Nå skal det sies at helgens pakker faktisk inneholdt såpe og sjokolade, og ikke bare dorullnisser, så her var det overraskelser i fleng. Men dorullnissekalender…makan til ide, og for noen herlige øyeblikk den har gitt meg denne uka!

 

 

Og når vi snakker om jobb. Det er jo rart, dette med å jobbe på skole om dagen. Få lærere på jobb samtidig, elever delt opp i kohorter, på ulike dager, og adventstiden, skoledagene, er så annerledes enn hva vi er vant til. derfor er det så herlig å komme på jobb hver morgen, rusle over skolegården, og bli møtt av det store lysende juletreet vaktmester`n har satt opp. Det viser liksom at noe er iallefall som det pleier, og det gjør så godt akkurat nå. Enkle gleder kanskje, men juletre i skolegården, det gir fine øyeblikk det!

Den kvelden jeg ble sittende å skrive julekort. Det er, etter min mening, en av de fineste juletradisjonene som finnes. Desverre blir det mindre og mindre julekort i postkassa for hvert år som går. Folk flest sender en tekstmelding, eller en sånn felles hilsen i chatten på et eller annet sosialt medie, men det er noe med disse julekortene altså. Jeg har en snor hengende i taket i gangen, fra en vegg til en annen- Så langt henger det ett kort der. Men så handler det selvsagt ikke bare om å få da, for her hjemme er det en neste større glede å lage, og å selv sende julekort. Jeg koste meg ihvertfall forleden kveld, da koppen var full av kakao, og jeg kunne skrive julehilsner til pennen ble nesten rødglødene. Herlig øyeblikk!

Også håndballjentene da! Jeg er så himla glad for at håndball EM gjennomføres, for hva er vel Desember uten damehåndball. For en semiproff saftblander og fast benkesliter med innbyttegaranti på Sørumsands andrelag for et par-tre tiår siden, blir det liksom ikke jul uten et mesterskap. På TV vel og merke…jeg hadde jo aldri det helt store balltalentet selv. Selv uten publikum i salen gledes det over håndball fra sofakroken, og jeg…eller vi da, håndballjentene og jeg, går for gull!

Knitring i peisen, og en klokke som enda ikke har fått nytt batteri. Vi snakker vel fire-fem uker med samme klokkeslett i den kroken av stua nå. Latskapen lenge leve…batteriene ligger i nederste skuff nemlig, og det sitter litt langt inne å skulle bøye seg. Er jo ikke helt trimdronning heller da! Men uansett, å fyre i peisen om kvelden, høre at det knitrer i ved, kjenne varmen på tærne, og ikke helt vite hva klokka er, det er fine øyeblikk det!

Snakker om å ikke orke å bøye seg ned til nederste skuff…det er kanskje fordi måsagubben stadig skal være litt romantisk, og istedet for blomster (for han synes ikke det er romantisk å gi noe som dør!) så kjøper han sjokolade. Freia r min beste venn, og fiende, men når gubben kommer hjem med sånn julesnop som dette, det er sånne øyeblikk hvor jeg forstår hvordan dette ekteskapet kan vare livet ut…Jeg blir jo for tung til å kastes ut uansett. Men snøballer altså, fine øyeblikk!

Og sånn gikk uka. Jeg har danset meg gjennom nysnø, og sklidd på frosne sølepytter. Jeg har ledd meg fillete av dorullnissegavene mine, og grått en skvett fordi jeg har så mange fine folk i livet mitt. Jeg har startet med julebaksten, og spist av den også. Jeg har endelig kommet til bunnen av skittentøyskurven, og gleden varte i drøye 45 minutter. Jeg har spilt Yatzy med minstepoden, vært på biltur med storepoden, og ledd av dårlige vitser med mellomstepoden. Jeg har ryddet i boden, og rota klesskapet, alt det en helt vanlig hverdagsuke innebærer. Og nå er det søndag, igjen. Den skal nytes. Det skal bakes og smakes, også skal jeg forberede meg på enda en skoleuke utenom det vanlige.

Ønsker deg som titter innom en nydelig andre søndag i advent, også håper jeg at uken som kommer byr på masse fine små øyeblikk.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

Dorull-dronninga.

C 15. Et lite kontor, eller på godt norsk, et lite lærerværelse i C bygget ved Bjørkelangen videregående skole. På C 15 sitter til sammen 11 mennesker, 12 om man regner med avdelingslederen som egentlig har eget kontor oppe ved ledelsen, men som stadig stikker hodet innom for å kvitre muntert, slå av en prat, eller undervise litt.

På C 15 går skravla ofte lett, og raskt. Latteren sitter løst, og bland resten av skolens lærere omtales vi ofte som hønseflokken, det til tross for at vi også har en arbeidskar med oss. Det er en fin gjeng. Engasjerte, kloke, omsorgsfulle, og med en varme og omtanke for elevene du sjelden finner andre plasser. Det er godt å ha kontorplass på C 15, godt å høre til akkurat der.

Vi kjenner hverandre godt. Noen ganger trigger vi hverandre litt, diskuterer høylytt, er av og til uenige, men alltid med samme formål. Det vi gjør skal være til det beste for elevene våre, og for oss som jobber der.

Vi deler gleder, sorger, og hemmeligheter.

Så trygg på denne gjengen er jeg, at jeg kan komme med innrømmelser der jeg ikke snakker høyt om andre steder. Som for eksempel den gangen jeg fortalte at julepynten ungene ofte laget som små ble brukt som opptenningsbriketter i peisen, og at dersom jeg fikk så mye som en dorullnisse til ville jeg fly på veggen. Selv da ble jeg møtt med sympati og forståelse. Ja, for sånn er folka på C 15. De ler ikke av noen, de dømmer ingen.

Den første Desember ankom jeg C 15 en snau time før skolen startet. Det er godt å komme tidlig, snike til seg en kopp av Torunn sin nytraktede kaffe, svare på litt mailer, og nyte stillheten før elevene invaderer korridorene. Overraskelsen var stor da jeg hevet blikket og fikk se en aldeles fantastisk pakkekalender hengende over skrivepulten min, og de to kollegene som hadde ankommet like tidlig som meg klappet entusiastisk i hendene, og sa smilende ” Den er bare til deg!!! Fra ALLE oss her på C 15!!!” Og jeg, full av overgangsalder-hormoner som bare ei livmorløs kjærring på 44 kan være, tok nesten til tårene av glede! For en gjeng! For en fantastisk gjeng!

 

Med skjelvende hender åpnet jeg nærmest ærbødig den første sirlig innpakkede pakken, og ante en viss uro da damene bak meg kniste hysterisk idet en rød, litt vindskjev, og heller dårlig klippet nisselue av filt kom til syne, etterfulgt av en dorull med ansikt, stående på et snowboard av gullfarget glanspapir!

 

“Vi har laget dorull-nisse-kalender til deg!!!!” ropte damene entusiastisk, og knakk omtrent sammen av latter da uttrykket mitt viste at det gikk opp for meg at jeg i 24 dager fremover vil pakke opp 24 fordømte dorullnisser!

 

Ragnhild. Snille, kloke Ragnhild. Hun som har ord som varmer, og som får meg til å føle meg god. Ikke bare god nok, men god! Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Kine. Morsomme, herlige Kine, hun med 100 jern i ilden, og som synger navnet mitt på et språk bare hun og jeg forstår, hver gang jeg kommer inn døra! Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

 

Torunn. Hun som er så god til å lytte, så dreven i faget, så engasjert, og så ivaretagende! Hun som er full av omsorg, og som alltid starter dagen med “Åssen er det med Janne i dag?”Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Linn! Linn som bare er snill, nesten for snill! Hun som har lange øyevipper, hun som deler ut kaffe fra maskin, og sjokolade, og hun som ser det beste i alle. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

 

Tine. Tine som har så innmari masse personlighet i en sånn bitteliten kropp. Hun som er blid selv når hun er sinna, og som ler like mye med øynene som med munnen. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Line! Fantastisk herlige Line som har en latter som smitter mer enn nåværende pandemi. Hun som prater på inn og ut-pust, og tar alle oppgaver på strak arm. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Lena! Hun som sier at jeg er så flink enda hun har sett meg på mitt aller verste. Hun som hopper inn når andre ikke kan, og som strikker de varmeste gavene. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

 

June. Sjefen som synger når hun prater, hun som tar med seg sola når hun sier hei, selv på de gråeste dagene. Hun som ivaretar, lytter og utfordrer, og som alltid forstår og tilrettelegger. Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

Marte! Selvstendige, egenrådige, knalltøffe Marte. Hun som er ny, men som det kjennes ut som jeg har kjent hele livet. Hun som er trygg og forvirra på en gang, et rivjern av et kvinnfolk, et forbilde…hun har pokk…okei, Marte hadde ikke fått med deg det dorull-greiene, så hun har kjøpt servietter…jeg ser det på pakka…men likevel!

 

Martin! Hanen i hønseflokken! Han som kan sende meg et blikk, også ler vi høyt og rått, fordi vi vet at vi tenker på det samme! Martin som bidrar med det sårt etterlengtede testosteronet som utjevner flokken vår. Han har for pokker meg laget dorullnisser til meg…og jeg tror ikke han har skjønt at det er doruller uten dopapir!

Også Synnøve! Kloke, gode Synnøve som har svaret på alt, og svaret er alltid 42! Hun som hever øyenbrynene og roper “HerreJessdafader” på kav nordnorsk, og som konkluderer der vi andre kaver litt! Hun som gråter når hun blir glad eller veldig engasjert, og som ALLTID er blid etter kl. 10-00! Hun har pokker meg laget dorullnisser til meg!

 

Så satt jeg der da, mens de kreative sjelene lo høyt og lenge, og tenkte “Hva pokker har jeg gjort for å fortjene dette???” Jeg som endelig hadde blitt kvitt all denne såkalte julepynten etter podene, også skulle det atter en gang fylles opp med den verst tenkelige sorten av julepynt. Oppjåla dorull!

 

Men disse folka på C 15 altså. De lo, og lo, og fortalte om kvelder meg juleverksted i egne stuer, via møter på Teams. Der har de sittet og klippet og limt, strikket og stripset og tapet, og ledd! Ledd høyt og lenge! Skapt samhold og latter og glede, i en tid som ikke bare er lett for noen, lærere især.

Og de har gjort det, bare for meg! Det er fint å tenke på det! At de kjenner meg så godt at de vet hva som gir meg glede, hva jeg ler av. Gapskratter av faktisk! Det er ikke bare gode kolleger, det er vennskap! Vennskap og en ganske så fin kjærlighetserklæring, faktisk! På C 15 jobber noen av de fineste folka jeg kjenner, og de har for pokker meg sittet og laget dorullnisser! En for hver dag i Desember! Bare til meg! Kall meg bare dorull-dronninga fra nå av! Finere julepynt finnes ikke! (nesten!)

 

(For de som følger meg på instagram. Dorulnissene åpnes og legges ut i storyen, hver arbeidsdag frem til jul!)

 

 

 

 

 

 

En lovpålagt roligere julestrid.

Vanligvis kommer følelsen av jul snikende en gang tidlig i November, og som regel klør jeg i fingrene etter å starte pyntingen, bakingen, og innpakking av julegaver helt i starten av Desember. Ikke fordi jeg stresser, eller fordi det haster, men fordi det gir meg glede.

I år har julestemningen latt vente på seg. Ikke slik å forstå at den uteblir, den har bare kommet senere.

 

Det har vært et annerledes år, en lang og til tider litt slitsom høst. Ikke bare for meg, for alle selvsagt. En unntakstilstand over hele verden. Her i måsahuset har ting røket på tur. Alt av hvitevarer, biler, og annet nødvendig som koster mye. Noen ganger har jeg knapt hatt tid til å trekke pusten godt ned i magen før det skjedde noe nytt.

Derfor trodde jeg julestemningen, om ikke den helt skulle utebli, i hvert fall kom til å komme sent i år. Men så satt jeg her da, mot slutten av November, og kjente at roen senket seg, og det til tross for at vi kun er helt i startgropa av julestria. For jula er ei stri, enten man stresser eller ei.

Jeg hadde en sånn liten mental vareopptelling, i hjernen. (tror jaggu jeg nettopp fant opp et nytt begrep der altså!) For jammen finnes det positive sider med situasjonen verden står i akkurat nå også. Neida, jeg prøver på ingen måte å undervurdere pandemien, eller hva den gjør med oss som mennesker. Jeg er fullstendig klar over alt situasjonen medbringer av vansker, både fysisk og psykisk for mennesker. Jeg har jo selv kjent det på kroppen og i toppen, og enda viktigere, jeg har sett, på nært hold, hvordan det påvirker de aller mest sårbare i samfunnet vårt, de som hver dag er avhengig av nærkontakt med andre mennesker, de som har behov for impulser og veiledning utenfra.

Men greia er da, her hjemme, i mitt lille gamle røde hus på Liermåsan, med min lille familie, her kan vi roe ned. Julestria haster ikke. Vi må ikke stryke skjorter, eller legge av penger til ei drosje hjem fra julebordet, for vi skal ikke ut. De aller fleste julegavene er kjøpt inn allerede, fordelt utover året, utover lønningene, utover tilbudene som har vært. Det blir ikke mange til bords på julaften, ei heller mange romjulsselskap å planlegge, for vi må begrense nærkontaktene. På mange måter, satt litt på spissen, har vi jo nå en lovpålagt roligere julestrid.

Så hva stresser vi for da? Vi har 24 dager på å fylle kakeboksene med våre favoritter. Våre, fordi det er jo bare vi som skal kose oss sammen. 24 dager med nok av tid til å slenge seg i sofaen etter jobb, drikke gløgg, spise popcorn og se middelmådige julefilmer på Netflix. 24 dager på å tørke litt støv av synlige overflater, og feie resterende bøss under teppet. Det er jo bare vi som skal tråkke rundt her likevel. 24 dager på å prøvesmake sprø svor, og marsipan med sjokoladetrekk. 24 dager på å sette frem nisser, tenne stjerner i vinduene, kjenne lukten av skog fra små kvaster av granbar som står rundt omkring i huset. 24 dager til å skrive, sende, og lese julekort. 24 dager til å glede andre med litt smått og stort. Det er det jeg kanskje gleder meg aller mest til.

Nei, 2020, i likhet med denne kommende jula er slett ikke optimal, men akkurat nå velger jeg å tenke positivt, og gjøre det beste ut av det. For selv om ikke alt blir likt som tidligere år, skal slett ikke kosen med førjulstiden forsvinne. Kanskje ikke det å roe ned, redusere gjøremål og nærkontakter, forminske produksjon, og senke forventningene er så dumt. Hvem vet, kanskje blir dette den mest bedagelige, behagelige førjulstiden noen sinne. Jeg gleder meg i alle fall til dagene som kommer, okke som.