Da ble det julestemning i måsastua gitt! Sitter litt sånn gjemt her i mørket, i julepysjen. Har ikke skrudd på en eneste lampe, bortsett fra juletrelysene. Vi pynta treet i går kveld. Tidligere ute en noen gang, men podene “maste”, og jeg var ikke veldig vond å be. Foran meg på bordet står en svær kopp te, og en skål med restene fra lørdagsgoderiet i går. Det blir frokosten i dag, så får det heller være at jeg ikke blir forsidepike på lavkarbo-magasinet denne uka heller. Fint øyeblikk, akkurat nå. Bare sitte sånn og nyte stillheten, lysene fra juletreet, og lukten av gran.

Juletreet ja… Vi har, tradisjonen tro, hentet det i skauen. Det er en veldig uhøytidelig affære. Før om åra pakket vi alltid sekken full av kjeks og kakao, trasket ut i skogen bak huset, tente bål og grillet pølser, for så å lete etter den flotteste grana å hugge ned for å ta med hjem. I går trasket vi ut i skogen, størstepoden og jeg. Jeg med en anelse kink i ryggen, og poden i tresko. I snøen!!! Og når vi endelig fant et tre vi synes var fint, og som ville passe i den litt lille og trange måsastuen, lå vi nesten i vinkel i snøen og lo. Mest fordi vi tenkte på hvordan det ville se ut for andre som eventuelt møtte oss, der vi stod med rumpa i været og nesa i en granrot, og sagde for harde livet. Som to bygdeidioter på tur, med hofteprolaps, skjeve ryggvirvler, og klissblaute sokker i “pålar”! Men…det var artig! Og juletre ble det, akkurat passe stort, og mens sokkene våre hang til tørk ble det pyntet av hele gjengen, akkompagnert av julemusikk fra Spotify, slik som alle årene før. Juletre, fin tradisjon, fint øyeblikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dorullnissekalenderen jeg har på jobben. Må jo nevnes denne uka også, for den gir altså så masse glede. Dag etter dag pakker jeg opp en salig blanding av fantastisk koselige gjennomtenkte små gaver, og dorullnisser av ymse sorter, den ene verre enn den andre, og det til tross for at kollegene faktisk har jobbet relativt mye med disse nissene. Det synes ikke alltid, for å si det sånn, men det gjør det jo bare enda morsommere. Det begynner å bli en fin samling glorete dorulller på skrivebordet mitt på kontoret nå, og jeg elsker det! Herlige, morsomme øyeblikk!

Den dagen det ramla inn julegleder i hauger og spann i en overfylt postkasse. Det stakkars postbudet ligger antageligvis bak i en postbil et sted på østlandet, og pleier et akutt brokk-anfall eller å ha bært seg halvt i hjel. Altså, jeg har ikke ord. Det er som om alle bloggleserne av denne bloggen bestemte seg for å fylle både postkassen og hjertet mitt på en og samme dag. Jeg åpna den ene pakken etter den andre, leste kort og julebrev, og tørket snørr og tårer. Jeg tror ikke jeg kan skylde på hormoner lenger heller, det må være alderen. Jeg blir så rørt!!! Flau over oppmerksomheten, men så innmari glad og rørt. Flotte, varme, og noen velsmakende hjemmelagede julegaver. Det er og blir de beste julegavene. Så tusen, hjertelig takk!!! Det varmer mer enn jeg klarer å sette ord på!

Snekkerglede. Den ettermiddagen mormor og morfar stadig dukket opp i tankene mine, og alt jeg så og alt jeg hørte minnet meg om den. Så ble jeg sittende å bla gjennom gamle album, og kom på restelys-stakene vi søskenbarna alltid fill lov til å snekre sammen i snekkerbua til morfar når det var jul. For på den tiden var ikke stearinlys en billig affære, og mormor var sparsommelig. Derfor fikk vi spikre i plank, og lage staker til stumpene ( herregud det hørtes litt pervo ut egentlig…), mener selvsagt lysstumpene! I etterpåklokskapens øyne ser jeg at kanskje ikke det viktigste var å få brent ut lysstumpene, men å få aktivisert ungeflokken litt mens vi var på besøk i mormorhuset, men det er liksom noe med disse minnene da. Og så fikk jeg så lyst til å spikre meg en slik stake, og fant frem en drivved plank jeg tok med hjem fra Lågen i sommerferien, og en neve spiker fra roteskuffen til snekkerpodene, og vips, så var jeg fem år igjen, og spikret av hjertens lyst. Fint øyeblikk.

Det er noe med disse minnene. Den ettermiddagen minsten satt og tenkte på alt som var, og hvordan det blir denne første julen uten oldemor Reidun. For familien blir mindre og mindre, og på få år har vi mistet en hel generasjon. Mennesker som har vært høyst tilstede i podenes liv, og selvsagt er det et savn etter dem, særlig nå i julen. Så ble vi sittende og snakke, minsten og jeg. Kokte oss kakao, og preiket om de gamle kobberstjernene i vinduene i oldemorhuset. Om lukten av kongerøkelse, og smultringene som aldri smaker helt det samme her hjemme. Og selv om det er sårt, så er det fint også. Å sitte sånn og dele minnene, ovver en kopp varm sjokolade.

En kopp iskaffe bak disken i butikken til Mona i lunsjpausen. Skravle litt, le litt, drømme meg bort i all den herlige julepynten butikken bugner av, og kjøpe en bitteliten julegave til meg selv, bare fordi jeg bestemt mener å fortjene det, uten særlig grunn! Hele butikken til Mona oser av deilig julestemning, og når man kan sitte blandt lys, kongler, julekuler og nisser og drikke kaffe i lunsjen, da vet du jo at resten av dagen blir bra…særlig om man rusler derfra med gave til seg selv i veska. Nå lukter stua Halvor Bakke…jeg liker Halvor Bakke altså…sukk! Han skulle jeg gladelig ha overlatt hele måsahuset til, og gitt han frie tøyler!

Så til lukten av Halvor og julegran er denne ukas fine små øyeblikk kort oppsummert! Jeg har vært rørt til tårer av en herlig kollegas vakre og personlige ord på et nydelig julekort. Jeg har lekt meg med papir og lim og laget julestjerner Bolla ødela en halvtime senere ved å sovne på. Jeg har kost med med de flotte ungdommene på skolen, laget spor i nysnø, og vasset i regnpytter.

Jeg har snakket med Eli. Blir alltid i godt humør når jeg treffer på Eli. Jeg har ligget rett ut på sofaen, utslått av hjertebank og søvnløse netter, og jeg har tråkket i motbakker til svetten har silt nedover ryggen. Jeg har pakket inn den aller siste julegaven, vasket stekeovnen, og feid enda et lass støv under teppet…det ingen ser, osv.

En hverdagsuke, i advent, akkurat slik jeg liker den. Litt av hvert, og passe nok av alt. Trenger man egentlig mer enn det?

Ønsker alle som titter innom en fin tredje søndag i advent, også håper jeg at dagen blir god, og at uka som kommer blir full av fremtidens fine minner. Vi blogges.