Greit! Jeg vet jeg høres ut som gamle grandtante Magda når jeg sier sånn som dette, men… “Hvor i all verden ble tia av???” Sånn helt seriøst. Det var liksom ca tre dager mellom første og fjerde søndag i advent, og nå sitter jeg her, og er slett ikke i mål med alt jeg synes jeg skulle gjort før jul. Stresser fint lite likevel, for jul blir det uansett, men jeg føler meg litt snytt for denne førjulskosen! Kjekt med søndagsblogg da, så man kan gå gjennom ukas små øyeblikk, oppsummere litt, og hente frem alle de øyeblikkene jeg faktisk har hatt, og som normalt ville gått rett i glemmeboksen, dersom jeg ikke brukte litt tid på å tenke tilbake. Jeg liker dette søndagsritualet jeg har laget meg, denne mentale vareopptellingen.

Øyeblikket nå for eksempel, akkurat nå, er fint. Søndagsglede. Sånn akkurat passe tidlig, akkurat passe nok søvn i natt, mjuk pysj, og varme sokker. Lukten av gran, lysene fra juletreet, og snorkende pusekatt helt inntil meg, krøllet sammen som en sort, lodde ball. Sååå glad for at hun ligger her, for på torsdag fikk jeg melding om at pusen vår var påkjørt, og død. Da minsten skulle gå ut for å se smatt Bolla inn døra, frisk og rask. Ikke vår pus som måtte bøte med livet denne gangen. Føler så med de som eide den uheldige pusen, men er så glad for at vi fremdeles har denne herlige loballen vår hos oss.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dorulnissekalenderen fra kollegene mine er pakket sammen, tatt med hjem, og har fått plass i gammelhylla i mellomgangen. Hvem hadde trodd at jeg noen gang skulle pynte med dorullnisser til jul igjen, etter å ha sporadisk kastet alt ræl ungene drasset med hjem fra juleverksted opp gjennom årene. Men kjære vene, denne kalenderen har gitt meg så masse glede, og så mange latterkramper. De “kreative” kollegene har nok kost seg vel så mye som meg, og latteren har sittet øst hele Desember. At en hel klasse med knisende tenåringer hang seg på og laget hvert sitt bidrag til dorullfamilien er rein bonus. Kortet de skrev var kanskje det beste av alt. Så der har du det, og jeg trodde aldri jeg skulle si det, men å ha en hel samling av dorullnisser hjemme på hylla, HERLIG ØYEBLIKK!!!

En melding fra tante Mariann. Tenk at noe så enkelt som en liten tekstmelding kan glede så mye. Mellomste poden tok med seg venn og venninne, og fartet til min tante og onkel på Riis for å lever og hente julegaver. Så kjekt med store barn å sende ut på slike oppdrag når døgnet liksom ikke har nok timer for en selv, til å rekke over alt. Og pandemien har satt en stopper for alle familiesamlinger i år, og posen som har savnet sårt alle vi har så kjær, gledet seg stort over å endelig kunne stikke innom gammeltante og onkel igjen. Å i tillegg bli bedt inn på kaffe og is, og en prat som varte i mange timer, pluss en skype med små tantegull fra Gol gjorde virkelig dagen til en familiekjær 18 åring. Derfor varmet denne meldingen fra tante Mariann ekstra mye. De små tingene. Fine øyeblikk.

Årets pepperkakebaking. En rolig affære her hjemme egentlig. Podene ville, som i alle år før, være med å bake. Podene ble også, som i alle tidligere år, rimelig fort lei av å bake. Likevel var det et av disse fine øyeblikkene, for det er jo vår tradisjon. De baker hvert sitt brett med duganes pepperkakefigurer, før de inngår en intern konkurranse om å lage pepperkaker med dinglende kroppsdeler, også stikker de av i god tid før oppvaska skal tas. Det er helt greit. Jeg koser meg når jeg står igjen alene på kjøkkenet, i et virrvar av kakeformer, benker fulle av mel, og lettere svidde pepperkakedamer med hengepupper, og julemusikk fra høyttaleren. Tradisjonen tro lå det to ferdig stekte pepperkakedamer og ventet på med da oppvaska var ferdig, signert podeflokken. “Vi lagde deg vi mamma, før og etter unger!!!” Herlig øyeblikk.

Kvelden i går. Det finnes ingen bilder, men øyeblikket må likevel nevnes. Satt her og kvelte en gjesp, og vurderte tannpuss og sengetid da døra plutselig åpnet seg, og det rant inn med ungdom. De skulle videre, men tok seg likevel tid. Plutselig var sofaen full av latter og smil og gamle røverhistorier. Ungdommelig fnising, og rå latter. Gitaren ble dratt frem, det ble sunget “Living on a prayer” med Bon Jovi, og etter en snau time var det stille i stua igjen. Så var jeg plutselig ikke trøtt lengre. Bare glad for å ha sett gjengen igjen. Flott ungdom, med en god meters avstand og vel så det. Samhold, til tross for rare tider. Så flinke til å tilpasse seg, så herlige øyeblikk.

Siste arbeidsdag før juleferien. Trenger vel ikke utdype akkurat det øyeblikket stort mer eller? Følelsen av å låse seg ut fra kontoret etter å ha tilbragt den siste dagen, hele uka egentlig, med ungdom fulle av julestemning, det var ganske så fint. Rusle gjennom korridoren, og så ut av skolegården, og ta stien hjem, med “I`ll be home for christmas” på øret! Digg! Blåste omtrent sidelengs den ettermiddagen, men likevel, digg!

Blomster på døra! For en fantastisk overraskelse. Sendte gubben for å åpne da det plutselig en kveld banket på døra, for jeg hadde nettopp gått inn i hvilemodus, og hadde i den anledningen vrengt av BH`n og satt på en heller mindre flatterende onepice av den typen med bamseører på hetta, og nektet å ta imot gjester. Men på døra står blomsterbudet fra den eneste blomsterforhandleren i bygda, lokalisert på Aurskog, men en helt nydelig juleoppsats, og med en julehilsen fra Marianne. Hvem Marianne aner jeg ikke, men jeg ble så innmari glad. Blomster på døra, eller egentlig blomster generelt er ikke vanesak her i huset, derfor var dette ekstra stas. Så Marianne, hvem enn du er, tusen hjertelig takk! Blomstene er helt nydelige. Og til blomsterforhandlere på Aurskog…Jeg digger at dere satser friskt, og håper bygdefolket vet å benytte seg at det flotte tilbudet, og att fagkompetansen dere har!

Minnene. Høres sært ut kanskje, men det å sitte med en kasse minner foran seg på gulvet, rote litt i fortidens juler, og drømme seg litt tilbake til en tid der jeg ikke engang enda eksisterte. Hver jul henger jeg gamle bilder på juletreet. Det startet med en liten samling bilder fra mormor og morfar. ettersom årene har gått har nye bilder kommet til. Nye gamle bilder, både av mennesker som for lengst er borte, og av mennesker som fremdeles er her sammen med oss. Og hvert år når vi henger på bilder på treet drømmer jeg meg bort i svunnen tid, eller hva det nå heter. Kjenner på savn og glede, og nyter øyeblikket.

Og sånn var det, og dett var dett. Så ble det fine øyeblikk denne uka og. Alt dette i tillegg til grøt med mandel, julefilm med fine elever, rusletur i kveldinga med to av podene, pizza fra pizzabaker`n da vi var for late til å lage middag.

Våkne om morgenen med en varm pote i nesa, fordi Bolla har sneket seg inn på rommet og opp i senga. Spise seg mett på pepperkaker fulle av nonstop, rørende julehilsen fra sjefen, og flott gave til fruen fra en av gubbens kolleger. Takk, Kai!

Og nå er det søndag. Foreløpig sover liksom huset, men vi har planene klare. Deilig tradisjonell julelunsj, finale for håndballjentene (jeg har akkurat fått stemmen tilbake etter forrige kamp), og til slutt synke langt ned i sofaen med en god bok, og glede seg over at etter avdelingsmøte i morgen…da er det juleferie. Lag deg en herlig søndag. Vi blogges.