Ukas små øyeblikk.

God morgen, og riktig fin søndag alle innomtittere.

Her er vanedyret i gang med de faste søndagsrutinene. Frokost på blå asjett, fløte med kaffeskvett, kalde tær er tredd inn i tovet steindau sau, og det knitrer fra peisen borte i hjørnet. Synd det ikke går an å ommøblere en peis, for da hadde jeg flyttet den nærmere sofaen… Kanskje ikke informasjon du trengte, men samme det.

Det har vært en sånn type standard hverdagsuke, med alle de typiske standard hverdagshendelsene. Du vet, frokost, jobb, middag, litt mer jobb, høgge ved, lese litt, bake litt… Og innimellom alt det der vanlige har verden glimtet til med ett og annet lite øyeblikk som har gitt rom for å stoppe opp litt, puste, le eller tenke. Ukas små øyeblikk.

 

Skal vi starte med det flaueste øyeblikket da kanskje? Jeg trodde jo jeg hadde toppa den der «herregud så teit jeg var i tenåra» greia forrige uke da ei venninne sendte bilder fra en pyamasfest i 1990, men neida. Kreppetang og lyserosa leppestift var bare barnemat i forhold til denne ukas påminnelse. For Gry, bestevenn fra gammelt av, hun er ei sånn som tar vare på ALT!!! Og nå hadde hun vært i boden, rydda litt, og kommet over kassetter vi spilte inn på den tiden.  Så kan man jo vri litt på det, og si at vi var i overkant tidlig ute med sånn podkast og greier, banebrytende lissom, men fytterakker`n så glad jeg er vi ikke hadde sosiale medier på den tiden. For på lydklippene synger vi egendiktede saner om såpeoperastjerner og forelskelser, og det er så kleint at nakkehårene mine reiste seg, jeg hadde totalt latterkrampe sammenhengende i 53 minutter, og minsten, som hadde hørt det hele spurte om jeg hadde en liten hjerneskade på den tiden…. For noen minner. Flaut, men hysterisk morsomt, og fantastisk herlige øyeblikk å gjenoppleve.

Snøbading. Tre dager denne uka har jeg, før kveldsdusjen, vrengt av det aller meste av klær som befant seg på skrotten, og løp ut i hagen for å rulle noen runder i snøen. Hvorfor? Tja , si det… Mest for å våkne, for å få et sånt lite kickstart på ny energi, kjenne at man lever. Isende kaldt, men veldig oppkvikkende, og så ekstra digg med en varm dusj etterpå, etterfulgt av pyamas, varmes sokker, og havregrøt med kanel og sukker. Nå er det meste av snøen i hagen smeltet bort og blitt til speilblank holke, men jeg fikk i hvert fall utnyttet den snøen som var. Kalde, men herlige øyeblikk.

Jeg har fått tidenes gøyeste gave. Skulle så gjerne ha vist den her i dag, men mobilen min synger på siste verset, og bilde jeg tok av den på fredag, på jobb, ble ikke noe av. Den skal foreviges med kamera på mandag morgen. Gaven er stor, herlig ubrukelig, og jeg har aldri før fått, ei eller kommer jeg til å få, noe liknende. Kjære Cecilia Agnethe, takk for ukas latterkick! Gaven står nå, foreløpig på kontoret på jobb, og jeg gleder meg til å “treffe” den igjen på mandag. Om den blir med hjem med det første er usikkert, men jeg lover at den skal nytes, daglig! Pakke i posten fra en av verdens fineste blogglesere, fantastisk fint øyeblikk!

Jeg hadde allerede sovet en god stund natt til lørdag, da størstepoden vekket meg. Han stod i fotenden av senga, og hvisket for å ikke vekke pappaen. “Mamma, bli med ut å se på nordlyset!”

For vi har snakket om det lenge, storepoden og jeg, hvor herlig det hadde vært å se, og nå hadde vi sjansen, sammen. Så midt på natten ruslet vi ut på stien, Petter`n og jeg, i tøfler og morgenkåpe, og ble stående å stirre opp på himmelen. Stirre på dansende grønt, magisk nordlys. Hvor lenge vi stod der aner jeg ikke, og vi var for oppslukt av øyeblikket til å verken si stort, eller kjenne etter at vi ble kalde. Ut i natten, vakkert øyeblikk, og jeg er så glad for at jeg fikk dele øyeblikket med poden.

Den dagen jeg satt i lunsjen og snakket om løst og fast med en kollega, og samtalen plutselig kom inn på dette med ekteskap, det å holde flammen varm, eller hva det nå heter, bevare spenningen og romantikken når man har holdt sammen i mange år. Jeg hørte kolleger dele historier om ektefeller og kjærester som overrasket med kino, teater, restaurantbesøk, blomster på fredager, og alt dette andre “kjærleikeriet”… Og akkurat i det sidemannen fortalte om lørdagskveld med barnefri og biff og rødvin, tikket det in en Snapchat fra min gubbe. Og da satte jeg knekkebrødet i halsen, og lo til jeg mistet pusten…For hva sier vel livslang kjærlighet bedre enn skyggeteater fra doen på Bertel O. Steen????? Nei, noen stor romantiker er nok ikke måsagubben, men han kan det med å gi fruen gode hverdagsøyeblikk likevel, og det er godt nok.

Og slik var hverdagsuka. Verken storslått eller spektakulær, men fin likevel. Masse latter, mer enn vanlig. Den litt ugne følelsen fra forrige uke har slippet taket noe, og det kjennes godt. I morgen er vi tilbake på grønt nivå på skolen, det kjennes feil, og det kjennes riktig. Rart det der, hvordan vi ikke lenger har helt kontroll på hverdagen. Hvem vet, kanskje vi har godt av det også, noen av oss, slippe opp litt, ta det som det kommer.

Jeg har gledet meg over varmegrader og kuldegrader, gode samtaler, smil og latter. Jeg har spist godteri og grovbrød, slept meg til jobb mandag morgen, og gått med lette skritt hjem fra jobb fredag ettermiddag. Jeg har tegnet, skisset til nye prosjekter, sendt avgårde en artikkel til print, og fundert på om jeg skal lage en kalender med egne tegninger for 2023…begynne så smått med det snart kanskje. Jeg har handlet noen julegaver, tilogmed pakket inn noen.

Nå skal søndagen nytes, BH`n skal få hvile, neste ukes matpakkerasjon skal bakes, og sofaen virker farlig innbydende.

Hva var ditt fineste lille øyeblikk i uka som gikk?

Vi blogges ❤

 

Når “kvinnfolk “oppdrar” menn.

Enkel forskning viser at dersom man omplasserer en mann, fra ett hjem til et annet, vil det by på generelle utfordringer. I likhet med andre omplasseringsdyr vil det ta tid å venne av med uvaner de har plukket opp i tidligere hjem. Noe trening i forhold til det å bli renslig vil være nødvendig, samt en tilpassing i endring tillagte vaner når det gjelder for eksempel plassering av skittentøy, oppvask, brukt verktøy, gamle bildeler som kanskje vil komme til nytte, samt plassering av skotøy i yttergang og egen kropp når det gjelder tilfeldige middagslurer i tide og utide.

 

Mitt eksemplar av arten ektemann er intet unntak. Jeg overtok prosjektet i 1997, av et sett høyst oppegående foreldre som på den tiden var i midten av 40 årene, og bosatt i det man på godt norsk kaller et «møblert hjem». At han ikke var tidligere omplassert så jeg på som en fordel, da all faglitteraturen jeg hadde lest om overtagelse av denne typen «prosjekter» fortalte at dess færre tidligere eiere, dess færre uvaner ville han ha lagt til seg, og derfor ville han være enklere å oppdra.

Som førstegangs-eier av mann så jeg selvsagt på dette som en fordel, og jeg innser i ettertid at jeg undervurderte sterkt utfordringene det ligger i å overta et enebarn, en såkalt «gullunge», rett fra barndomshjemmet. De lider nemlig ofte av en liten miljøskade som på folkemunne kalles «grådig bortskjemt!», og oppdragelsen skulle vise seg å ikke være like enkel som først antatt.

I begynnelsen gjorde jeg, som så mange andre kvinner, slike klassiske nybegynnerfeil. Som rykende fersk eier av egen mann, viste jeg han stolt frem til de som var villige til å se, og tok han stadig med ut for sosial trening. Dette innebar romantiske middager for to, tilvenning av større kjøpesentre, leie hånd i det offentlige, og fargekoordinering av antrekk i festlige lag. Fordi eksemplaret mitt kunne smelte et pikehjerte med himmelblått dådyrblikk og myk pels på ryggen, gikk jeg gladelig rundt og plukket opp det mannen fant det for godt å legge fra seg akkurat der det falt han inn, helt uavhengig av hvor han hadde funnet det i utgangspunktet, og om det tilsynelatende hadde fast og fornuftig plass et annet sted i hjemmet. Dette være seg ting som eksempelvis skitne sokker og våte håndklær. De var ofte å finne under salongbord, eller på et tilfeldig baderomsgulv, en meter til halvannen bortenfor skittentøysdunken. Å sette et sko-par fra seg i sko-hylla synes å være en uoverkommelig oppgave å lære, og skitten oppvask ble som oftest plasser på kjøkkenbenk, over oppvaskmaskinen. I treningsperioden, som varte i et drøyt ti-år, viste jeg stadig mannen hvordan en oppvaskmaskin-dør kunne både åpnes og lukkes, uten at denne treningen synes å gi særlige resultater.

Det samme kan sies om hvor man klemmer på en kaviar eller tannkrems-tube, om man skal sette tomme melkekartonger tilbake i kjøleskapet eller ei, og i hvilke sosiale sammenhenger det er akseptabelt å klø seg i ørene med en bilnøkkel.

Drøyt 20 år etter omplasseringen av min mann hadde jeg kommet til den beslutning om at jeg rett og slett bare hadde fått et litt tunglært eksemplar av arten, og valgte av hensyn til husfreden, og egen mental helse, å fokusere på at han i det minste var husrein, holdt senga varm om natten, hadde et godt lynne som var velegnet for avl, brukbar stamtavle uten kjente sykdommer, og sjelden trengte verken ormkur eller avlusing.

Tanken på å oppdra en gentleman hadde jeg for lengst gitt opp!

Men…. Så inntok bobilen sin plass i familien. En sånn skinnende liten sak med sengeplass til to, en miniatyrhytte på hjul, og plutselig ble den omplasserte mannen med skittentøyskurv-vegring forvandlet til gammeldags husmor med støv på hjernen og fagbrev i pirk!!!

Fra det øyeblikket kjerra ble parkert ute på tunet virket det som om mannehjernen var en svamp som i tjue år oppmerksomt hadde suget til seg ALT av informasjon formidlet av denne til tider hissige og oppgitte kona, en svamp som ble vridd opp og rant over av folkeskikk, stablekunst, skurefiller, støvtørk og tellekanter. Og ikke bare ble bobilen innredet med omtanke og en teknisk presisjon misunnelsesverdig for folk flest, samt vasket, pusset og polert etter alle kunstens regler, men han gjorde alt dette i tillegg i en så belærende tone og med en ovenfra og ned holdning som fascinerte meg så mye at jeg ikke engang klarte å hisse meg opp. Det til tross for at gubben til tider beskylder meg for å være halvt kjerring, halvt lemmen…

 

Om jeg pusser tenna før leggetid når vi er på tur står han bak meg med en mikrofiberklut dinglende i hånda, klar til å polere speil , spring, vask og kjerring, dersom det skulle vise seg at en dråpe vann forviller seg utenfor sluket.

Smører jeg så mye som ei loffskive ved benken henger han over skuldrene mine med en slik fiffi liten håndstøvsuger, klar til støvsuge alle flater før klutvask, og skulle jeg, Gud forby, finne på å entre bobilen uten å skifte til «innesko» med filtsåle på dørmatta, trues det med husarrest og bøter!!!!

Bilen vaskes før, etter og under bruk. Campingbordet dekkes med strykefri teflonduk for komfort og hygge, mygglys tennes mellom 17.45, og 20.00 på hverdager, og etter avtale i helger, før de avkjøles og av-askes før de blir lagt i lydtett, overisolert boks med lokk, og stablet i fjerde hylle, til venstre for plastikkbestikk med og uten PVC,

I sokkeskuffen under senga ligger sokker brettet etter fargekoder, merket med ukedager, fest og fritid. Skittentøyskurven har lokk med bruksanvisning, gjennomlest og testet i plenum før avreise, og dersom ei truse skulle dukke opp på avveie stanser vi bilen på nærmeste rasteplass og gjennomgår obligatorisk skittentøysøvelse som blåses i gang med dommerfløyte og avsluttes med 20 situps, og 10-20 armhevinger, avhengig av dagsform.

Utesko bankes to ganger mot hverandre, såle mot såle, før de børstes med børste av villsvinpels, fra helene mot skotupp, tørkes med parfymefrie våtservietter, og henges i sko-poser av impregnert marokkansk bomull med flosset innside på knaggrekken i langskapet.

 

All form for inntak av drikke eller flytende matvarer som saus, suppe, og yoghurt inntas kun utendørs. Det samme gjelder hosting, nysing og annen form for utslipp av kroppslyder og/eller gasser.

 

I passasjersetet sitter jeg og kjenner på en salig blanding av både mestring og overgivelse.  Mestring fordi det etter så mange år med iherdige forsøk på å oppdra denne omplasserte mannen, faktisk viser seg at han, til tross for mislykkede lydighetskurs, er vel så mye bruksmann som en selskapsmann.

Overgivelse fordi det tok meg 25 år å innse at mas, gnag og fandens oldemor ikke var annet enn rein skjær bortkastet energi. Det er ikke kvinnfolka som oppdrar menn, det er det kjøretøyene som gjør!

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen, god søndag. Copy-paste fra måsahuset, vanedyr som jeg er. Pysj (med kaffeflekker), tøfler, knitring i peisen, og knekkebrød med brunost. Også lukter det maling og interiørbeis. Det er vel det eneste som ikke er sånn helt typisk søndag, selv om det ikke er helt utypisk heller. Fikk et innfall i går, malte tv-benken, og snekret og beiset ny toppflate. Tadaaa, nytt møbel, og det kosta meg ikke ei krone, for alt er gjenbruksmaterialer. Det er litt typisk meg egentlig… Når ting er litt døllt, når hodet trenger en avkobling fra alt annet av tanker det drasser rundt på, så hopper jeg inn i små prosjekter. Herlig avkobling, fine øyeblikk.

Har du noen gang kjent på følelsen av at noe ikke er helt riktig, uten at noe egentlig er galt? (spør for en venn…) En sånn murrende greie i bakhodet som ikke slipper taket. Når du vet at verden egentlig er ok, likevel kjennes det ikke helt slik ut. Som en fornemmelse av noe du ikke helt kan sette fingeren på, noe ikke-eksisterende, likevel irriterende nære. (ok da, spør for meg selv)

Jeg er litt der om dagen. Det er vanskelig å forklare, og det er ihvertfall ikke meningen å syte, men den følelsen er ganske tung. Jeg har kun gode folk rundt meg, bestandig. Folk som gir energi, kilder til latter og gode samtaler, rein kjærleik, likevel er jeg helt ferdig når jeg kommer fra jobb. Som om lufta går ut av skrotten klokka fire om ettermiddagen, og all energien går til å lade opp til neste dag. Jeg skylder på mørketia (som jeg egentlig elsker alt ved!!!), covid restriksjoner og rødt nivå, ja, og mangel på sammenhengende søvn. Greia er da, at når verden kjennes sånn, så er disse små hverdagslige øyeblikkene så innmari betydningsfulle. Og denne uka har vært full av dem, heldigvis. Ikke alltid store nok, eller synlige nok til å dokumentere med et bilde, likevel veldig tilstede.

Sånn som den ene kvelde denne uka hvor hodet synes synd på seg selv, jeg lå der i horisontalt sideleie på tre-seteren og øvet til VM i selvmedlidenhet, og var nær ved å bestå fagprøven i surmuling. Da tikket det inn en melding fra en av disse fine barndomsvenninnene som aldri gav opp vennskapet, og som fremdeles plager deg med smått og stort, slik som minner fra fortiden som helst burde vært begravet eller tilintetgjort. Og da lo jeg, rått og høyt, for bildene var en påminner om at uansett hvor dritt man kjenner seg innimellom, så var tidlig 90-tallet verre!!! Jepp, for det blir aldri igjen så gæli at man prøver å imponere gutta med middelmådige kreppetang-ferdigheter!!!

Og som om ikke påminnelsen om det var øyeblikk nok tikket det inn en melding fra tante Mariann som gjorde meg så glad, og da flere hang seg på og sa seg enig begynte jeg å tro på det selv. At det kanskje er noen likheter mellom meg og mamma likevel, som jeg ikke klarer å se selv, men likevel ønsker at skal være der.  Latter og tårer den kvelden altså, i skjønn harmoni. Fine øyeblikk.

Eller den kvelden da jeg lå på sofaen (igjen), og var småsur fordi jeg hadde sjukt lyst på sjokolade som vi ikke hadde, og minste poden slenger seg ned vet fotenden min, drar frem gitaren, og tar en sånn runde med “husker du denne mamma?”. Så satt han der og spilte intro og refreng på en rekke klassikere fra tidenes beste rockeband, mens vi sang sammen med passelig sure sangstemmer, rotet til tekstene, og lo av det vi diktet opp da hukommelsen svikta. Fineste minstemann, han med et gehør han ihvertfall ikke har arvet fra mora si! Slike øyeblikk er gull verdt!

Lukta av nystekt brød. På fredag hadde gubben avspasering, og det beste med slike dager er at han blir litt huslig, særlig når konemor er på jobb. Så torsdag kveld satte jeg en brøddeig til heving i kjøleskapet over natta, og fredag, på jobb, sendte jeg melding med instrukser om når deigen skulle opp i jerngryta og inn i ovnen, og når jeg kom hjem lukta det nystekt brød i hele måsahuset. Lurer på om det er sånn det er for dere som bor i nybygget smart hus med Google i veggene, og Alexa i boksen på kommoden som gjør alt dere ber om… Måsagubben er min Google…på fri-fredagene. Uansett, å komme hjem til nystekt brød, slenge bena opp på bordet, og spise seg mett på fersk gjærbakst, det var herlig øyeblikk det!

Den ettermiddagen sola malte himmelen rosa før mørket overtok. Jeg var på vei hjem fra jobb, armene lange av tunge bæreposer, og hodet litt frustrert over såpeglatte veier, og sko uten brodder. Så stoppet jeg opp for å skifte grep på bæreposene, strakk litt på ryggen, myste opp mot himmelen, og forstod hva man går glipp av når man går med nesa ned mot bakke istedet for å se opp og frem. For et skue, og for noen farger. Og plutselig med verden liksom litt magisk, selv om posene fremdeles var unødvendig tunge, og veien en potensiell lårhals-brudd-felle. Slike øyeblikk, når man bare blir stående å se, fordi rosa skyer flyter over deg og gjør ettermiddagen fin, det er fine øyeblikk det!

Pipp-pippene til måsagubben. Det kryr at småfugl ute på brettene, og gubben har tegnet planene for en hel pipp-pipp landsby som han har planer om å lage i sommer. Et sikkert alderdomstegn egentlig. Men fine er de, der de flyr til og fra brettene, gasser seg med solsikkefrø og meiseboller, og titter på oss med skråblikk før de fråtser videre, når de ser oss i kjøkkenvinduet. Egentlig ganske fint tidsfordriv, det å sitte sånn med kaffekoppen og kikke ut. Herremin skaper, jeg hører sjøl hvor gammal jeg høres ut nå. Noen, anyone, gi meg en rosa g-streng, en energidrikk, eller noe annet ungdommelig, litt brennkvikt. Småfugl, fine øyeblikk!

Og dett var dett. Hverdagsuka. Ugne følelser uten grunn, men for mange fine øyeblikk til å dvele for lenge ved akkurat det. Julemarsipan på halv pris, godt å se de flotte ungdommene tilbake i klasserommene etter juleferien, ut på tur med størstepoden, pakke i posten, fløte i kaffen, og masse tid til å ikke bli bedre på gitaren til tross for intens øving i tre minutter….

Nå skal søndagen nytes, helt uten stress, mas og irriterende BH. Det skal bakes, leses, og hviles. Håper den første uka av året har bydd på fine øyeblikk for deg som titter innom, og at søndagen blir god. Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen, og godt nytt år.

Om noen hadde trodd at 2022 skulle bli banebrytende nytt på søndagsblogg-fronten, så tok de alvorlig feil- Her er alt ved det samme gamle. Knekkebrød med brunost, kaffe med fløte, fyr i peisen, pyjamas og tøfler, og sofakrok. Man tuller ikke med ting som funker, og søndagsrutiner funker! Ihvertfall akkurat disse. Frokost og ukas små øyeblikk.

 

Julen er på vei ut av måsahuset. Den er alltid det sånn rett over nyttår. Ut med juletre, granbar, julekuler. Vanligvis er det godt å få det ut, fresh start liksom, men i år føles det litt tomt. Tror jeg må bruke søndagen på litt “nesting”. Pynte litt i kriker og kroker, få bort den tomheten, fylle på med litt stearinlys og annet dilldall. Minimalistisk har det aldri vært i måsahuset, ingen grunn til å endre på det i 2022 heller.

Jeg laget meg noen trær av leire denne romjula. Fikk en ide, laget først ett, også gikk det slik det alltid går når jeg prøver noe. Akutt dilla, og noen timer senere er kåken full av leire, formet som trær. De er egentlig juletrær, ment som julepynt, men jeg har ikke ryddet dem bort med resten av pynten enda. Så nå kaller jeg de vintertrær, og derfor kan jeg med god samvittighet la de stå fremme ei stønn til. Tror ikke jeg har laget noe som helst av leire sine jeg mekket askebeger til pappa på juleverkstedet i 2.klasse. Artig å prøve igjen, gøyalt tidsfordriv, være litt kreativ sånn på tampen av jula. Fine øyeblikk.

Jeg aner ikke hva som har skjedd med meg denne jula, men noe rart er det. Jeg, som knapt har hatt en hel natts søvn siden i sommer kunne ha sovet døgnet rundt. Jeg er trøtt hele tiden! Konstant søvnig, og om jeg hadde tillatt meg selv det kunne jeg sovet bort hele juleferien tror jeg. Det blir grådig tungt med jobbstart igjen i morgen tidlig… Og når trøtten ikke slipper taket, og det kjennes feil å gi etter, da er det bare å komme seg ut. Ut å gå. Ut å lufte hodet. Ut i snøen og kulde, gå til svetten renner på ryggen. En times vandring rundt i bygda, hjemme akkurat tidsnok til at tærne ikke er iskalde. Det har blitt noen slike helt nødvendige rusleturer denne uka, alle fine øyeblikk!

Rusleturen bort på senteret, minsten og jeg. Det var den dagen det var så kaldt at neseborene frøs sammen når vi trakk pusten, og ingen av oss var helt forberedt på kulda. Derfor kjøpte vi oss luer på senteret, noe godt å spise, og gjorde ferdig handleturen før vi ruslet hjemover igjen, varme på øra men kalde i kinnene. Godt med en sånn tur ut, for all del, men enda bedre å komme hjem igjen igjen. Poden tente opp i peisen, jeg fikset kakao, også spiste vi snadder fra butikken foran varmen, og lot neseborene tine igjen. Nydelig øyeblikk.

Gubben gikk fra 47 til 85 denne romjula, og har stort sett vært å finne på en krakk ved kjøkkenvinduet der han speider etter pipp-pipp. Vi har fylt opp ei gammel tre kiste i gangen med alskens fuglefrø og meiseboller, og hver morgen er han ute og fyller opp. Og fuglebrettene bugner av sultne pipp-pipper, og når kvelden kommer tripper rådyrene frem for å spise solsikkefrø og brødsmuler fra bakken. Så nå mater han de også…med epler, salat og gulrøtter, og i går fikk ekornene egen kurv med nøtter av ymse slag. Der er jo som å bo i en disneyfilm dette her, mangler bare Snehvit… Egentlig har vi mer enn nok med å betale strømregninga denne måneden, om vi ikke skulle fore hele skauen på budsjettet vårt også…Men koselig er det, for all del, alle disse små fuglene som bruser med fjæra, og spiser som om fuglebrettet er dekket for kongelig galla. Herlige små skapninger, herlige øyeblikk.

Da pappa hadde fått med seg at gubben mata småfugl, og fikk det for seg at han skulle berike livet mitt med litt kunnskap om de ulike sortene…og som vanlig når pappa skal fortelle om noe tar det litt av! Så da fortalte han om utryddende arter også, og tradisjonen tro følger det ofte tegninger med detaljerte forklaringer. Og hvis noen lurer på hvorfor jeg er litt i overkant snål, så finner du sikkert svaret på bildet nedenunder…for kunstneren har oppdratt meg! Så da kan du jo bare se for deg alle de lett forstyrrende god-natt-eventyrene jeg har blitt presentert for gjennom barndommen! Traumer til tross, festlig øyeblikk!

Kveldslyset. Eller, egentlig heter det vel ettermiddagslyset, for selv om mørket kommer klokka fire er det strengt tatt ikke kvelden. Men det var ikke poenget her heller. Poenget er det nydelige lyset som hagen badet i en kveld denne uka. Sånn rolig, svalt vinterlys, rett før blåtimen, rett før mørket. Så nydelig at jeg gikk ut i hagen for å se bedre. Fint øyeblikk.

Og slik var uka. Romjulsuka. Rolige, late, trøtte dager. Et stille måsahus, til tross for at det har vært fullt. Fullt av poder, podekjæreste, julemat og julepynt. Det har vært kortspill og yatzy, potetgull og sjokolade. Restemat, og taco, sofadupp og rusleturer. Verden har bydd på isblå himmel, og dager så fargeløse at verden så ut som et sort-hvitt bilde.

Uken som kommer blir ei hverdagsuke. Jobb, middag, jobb, middag, jobb….og alle de små øyeblikkene som venter imellom det hverdagslige. Jeg gruer meg til å stå opp tidlig, har blitt så vant til late dager, men gleder meg til å møte folk igjen. Jeg har noen gavekort i butikken til Mona som brenner i lomma, og brenner etter å skogg-le sammen med gode kolleger av ting vi egentlig ikke burde le av.

Så da sier jeg nok en gang godt nyttår, og starter på den aller siste feriedagen. Brød skal bakes, kropp skal luftes, og resten av jula skal bakes ut. Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag. Vi blogges ❤