God morgen, god søndag. Copy-paste fra måsahuset, vanedyr som jeg er. Pysj (med kaffeflekker), tøfler, knitring i peisen, og knekkebrød med brunost. Også lukter det maling og interiørbeis. Det er vel det eneste som ikke er sånn helt typisk søndag, selv om det ikke er helt utypisk heller. Fikk et innfall i går, malte tv-benken, og snekret og beiset ny toppflate. Tadaaa, nytt møbel, og det kosta meg ikke ei krone, for alt er gjenbruksmaterialer. Det er litt typisk meg egentlig… Når ting er litt døllt, når hodet trenger en avkobling fra alt annet av tanker det drasser rundt på, så hopper jeg inn i små prosjekter. Herlig avkobling, fine øyeblikk.

Har du noen gang kjent på følelsen av at noe ikke er helt riktig, uten at noe egentlig er galt? (spør for en venn…) En sånn murrende greie i bakhodet som ikke slipper taket. Når du vet at verden egentlig er ok, likevel kjennes det ikke helt slik ut. Som en fornemmelse av noe du ikke helt kan sette fingeren på, noe ikke-eksisterende, likevel irriterende nære. (ok da, spør for meg selv)

Jeg er litt der om dagen. Det er vanskelig å forklare, og det er ihvertfall ikke meningen å syte, men den følelsen er ganske tung. Jeg har kun gode folk rundt meg, bestandig. Folk som gir energi, kilder til latter og gode samtaler, rein kjærleik, likevel er jeg helt ferdig når jeg kommer fra jobb. Som om lufta går ut av skrotten klokka fire om ettermiddagen, og all energien går til å lade opp til neste dag. Jeg skylder på mørketia (som jeg egentlig elsker alt ved!!!), covid restriksjoner og rødt nivå, ja, og mangel på sammenhengende søvn. Greia er da, at når verden kjennes sånn, så er disse små hverdagslige øyeblikkene så innmari betydningsfulle. Og denne uka har vært full av dem, heldigvis. Ikke alltid store nok, eller synlige nok til å dokumentere med et bilde, likevel veldig tilstede.

Sånn som den ene kvelde denne uka hvor hodet synes synd på seg selv, jeg lå der i horisontalt sideleie på tre-seteren og øvet til VM i selvmedlidenhet, og var nær ved å bestå fagprøven i surmuling. Da tikket det inn en melding fra en av disse fine barndomsvenninnene som aldri gav opp vennskapet, og som fremdeles plager deg med smått og stort, slik som minner fra fortiden som helst burde vært begravet eller tilintetgjort. Og da lo jeg, rått og høyt, for bildene var en påminner om at uansett hvor dritt man kjenner seg innimellom, så var tidlig 90-tallet verre!!! Jepp, for det blir aldri igjen så gæli at man prøver å imponere gutta med middelmådige kreppetang-ferdigheter!!!

Og som om ikke påminnelsen om det var øyeblikk nok tikket det inn en melding fra tante Mariann som gjorde meg så glad, og da flere hang seg på og sa seg enig begynte jeg å tro på det selv. At det kanskje er noen likheter mellom meg og mamma likevel, som jeg ikke klarer å se selv, men likevel ønsker at skal være der.  Latter og tårer den kvelden altså, i skjønn harmoni. Fine øyeblikk.

Eller den kvelden da jeg lå på sofaen (igjen), og var småsur fordi jeg hadde sjukt lyst på sjokolade som vi ikke hadde, og minste poden slenger seg ned vet fotenden min, drar frem gitaren, og tar en sånn runde med “husker du denne mamma?”. Så satt han der og spilte intro og refreng på en rekke klassikere fra tidenes beste rockeband, mens vi sang sammen med passelig sure sangstemmer, rotet til tekstene, og lo av det vi diktet opp da hukommelsen svikta. Fineste minstemann, han med et gehør han ihvertfall ikke har arvet fra mora si! Slike øyeblikk er gull verdt!

Lukta av nystekt brød. På fredag hadde gubben avspasering, og det beste med slike dager er at han blir litt huslig, særlig når konemor er på jobb. Så torsdag kveld satte jeg en brøddeig til heving i kjøleskapet over natta, og fredag, på jobb, sendte jeg melding med instrukser om når deigen skulle opp i jerngryta og inn i ovnen, og når jeg kom hjem lukta det nystekt brød i hele måsahuset. Lurer på om det er sånn det er for dere som bor i nybygget smart hus med Google i veggene, og Alexa i boksen på kommoden som gjør alt dere ber om… Måsagubben er min Google…på fri-fredagene. Uansett, å komme hjem til nystekt brød, slenge bena opp på bordet, og spise seg mett på fersk gjærbakst, det var herlig øyeblikk det!

Den ettermiddagen sola malte himmelen rosa før mørket overtok. Jeg var på vei hjem fra jobb, armene lange av tunge bæreposer, og hodet litt frustrert over såpeglatte veier, og sko uten brodder. Så stoppet jeg opp for å skifte grep på bæreposene, strakk litt på ryggen, myste opp mot himmelen, og forstod hva man går glipp av når man går med nesa ned mot bakke istedet for å se opp og frem. For et skue, og for noen farger. Og plutselig med verden liksom litt magisk, selv om posene fremdeles var unødvendig tunge, og veien en potensiell lårhals-brudd-felle. Slike øyeblikk, når man bare blir stående å se, fordi rosa skyer flyter over deg og gjør ettermiddagen fin, det er fine øyeblikk det!

Pipp-pippene til måsagubben. Det kryr at småfugl ute på brettene, og gubben har tegnet planene for en hel pipp-pipp landsby som han har planer om å lage i sommer. Et sikkert alderdomstegn egentlig. Men fine er de, der de flyr til og fra brettene, gasser seg med solsikkefrø og meiseboller, og titter på oss med skråblikk før de fråtser videre, når de ser oss i kjøkkenvinduet. Egentlig ganske fint tidsfordriv, det å sitte sånn med kaffekoppen og kikke ut. Herremin skaper, jeg hører sjøl hvor gammal jeg høres ut nå. Noen, anyone, gi meg en rosa g-streng, en energidrikk, eller noe annet ungdommelig, litt brennkvikt. Småfugl, fine øyeblikk!

Og dett var dett. Hverdagsuka. Ugne følelser uten grunn, men for mange fine øyeblikk til å dvele for lenge ved akkurat det. Julemarsipan på halv pris, godt å se de flotte ungdommene tilbake i klasserommene etter juleferien, ut på tur med størstepoden, pakke i posten, fløte i kaffen, og masse tid til å ikke bli bedre på gitaren til tross for intens øving i tre minutter….

Nå skal søndagen nytes, helt uten stress, mas og irriterende BH. Det skal bakes, leses, og hviles. Håper den første uka av året har bydd på fine øyeblikk for deg som titter innom, og at søndagen blir god. Vi blogges.