Å sanke seg litt mot.

Det er nesten litt “farlig” å skulle skrive noe som dette i disse dager. Eller, ikke farlig akkurat, men man våger seg jo ut på ukjent terreng, ønsker ikke tråkke noen på tærne. For vi har det bra! Vi har det så inderlig bra her i måsahuset i denne unntakstilstanden. Vi er fem stykker. Vi har selskap i hverandre hele tiden, om vi ønsker det. Tomta, garasjen og uthuset fungerer som avlastning om det trengs. Gutta og gubben tilbringer mye tid der. Frivillig selvsagt. Hadde det vært innlagt vann og seng der ute hadde de ratt meldt flytting.

Skulle det knipe skikkelig har vi bålplassen vår rett utenfor kjøkkenvinduet, og skogen rett bak stueveggen. Vi lider INGEN nød. Gutta er store, og de er bestevenner. Ingen små gutter som ryker i tottene på hverandre, og gubben og jeg, vi er de samme gamle, trauste , kjedelige, men vel forlikte. Så jo, isolasjonslivet kunne vært verre. Mange HAR det verre. Mange er ensomme, redde, syke, og tankene mine går til dem.

Kaffe i kveldssola. Tenk at dagene våre er en time lysere.

Likevel kjenner jeg på en del ekstra følelser om dagen. Først og fremst kjenner jeg på at jeg er bortskjemt. Sånn i det vanlige, i den normale hverdagen. For selv om det ikke finnes overflod eller glamour i dette enkle livet på Måsan, så har jeg alt jeg trenger og mer til. Det merkes nå, når noe av det er midlertidig forsvunnet.

Altså, noe så enkelt som “Oisann, vi mangler fløte til sausen! Vi kjører bort å handler!” Tenk at vi har den muligheten. Alltid! Mangler vi fløte nå, så mangler vi fløte. Da blir vi hjemme til handlelisten er lang, og kjøleskapet tomt. Først da blir det fløte i sausen. Så lite, men en del av folkedugnaden.

Jeg savner å rusle ned på senteret uten å ha noe spesielt ærend. Bare stikke innom butikken til Mona for en kaffekopp og litt skravling.

 

Vi har jo fremdeles hverandre.

Jeg savner å ikke være bittelitt redd hver morgen når gubben drar på jobb. Savner å ikke tenke at jeg håper han unngår å være nære kolleger i dag. Savner å ikke bekymre meg for personalpolitikken i firmaet han jobber. Jeg savner å kjenne på den intense gleden over at største poden stikker på jobb, og koser seg i læretiden. I dag er han ute og snekrer igjen. Jeg har allerede send en melding. “Vær forsiktig da, gutten min.” 

Jeg savner samvær med gode kolleger, og jeg savner, savner, SAVNER elevene mine. Jeg savner å se ansiktene deres når de forteller meg noe. Jeg savner å lese blikket når de forteller meg at “alt er bra”.  Selv ungdom som har brukt hele livet på å skjule sannheten har avslørende øyne, men jeg får ikke fanget det opp på nett. Pandemi eller ei, jeg klarer ikke lene meg tilbake og tenke at jeg ikke får gjort mer, og så slå meg til ro med det.

Jeg savner klemmer. Fysiske klemmer, med mennesker festet til seg.

Men så skjer det ting, helt plutselig. Sånne små ting som bare åpner døra på gløtt og slipper inn litt frisk luft. Rent metaforisk mente jeg nå altså, selv om døra på gløtt, helt fysisk, også gjør underverker.

Ta gårdsagen for eksempel. Søndagen så ut til å bli som enhver annen søndag, eller akkurat nå, om alle andre dager. Ja, for dagene går litt i hverandre.

Helt til det tikket inn et bilde på messenger fra Elin, en barndomsvenn som nylig kom hjem til Norge etter mange år i Dubai.

“Vær klar om 30 minutter. Har brus og sjokolade!”

 

Når man har venner som dette!!!

Tenk at jeg har sånne folk i livet mitt!

På med joggeskoene, ut i skogen, med Elin, vesle valpen, og en drøss barndomsminner i tursekken.

Også løsner det litt. Dette hverdags alvoret verden befinner seg i om dagen. Et sted midt i skogen på Bjørkelangen finner jeg latterkuler, valpekos, sol på nesa, fine minner fra de litt kjipe ungdomsårene, gode råd, og fine samtaler, alt på trygg avstand, likevel kjennes det nært. Midt på dagen sanker man seg litt mot.

 

Elin! Den råbra dama!!!

Hjemme har gutta tent opp i bålpanna. Middagen blir grillpølser i hagen. Alle fem samlet med nyspikka grillpinner fra hekken, på krakker og campingstoler, bare noen meter unna inngangsdøra. To poder finner frem kassegitar, spiller litt, og når bålet er slukket og magen mett, forsvinner tre av dem tilbake til garasjen. Det mekkes på en gammel volvo motor, og det lakkes på en gammel moped.Det hugges ved, og noen planlegger å gjøre om den gamle utedoen til pub… Jeg drikker kaffe på stubben bak i skogen sammen med minsten. Når kvelden kommer er jeg klar for en ny unntaksuke. Klar for nye samtaler med elever på nett, klar for å bistå faglig, klar for å finne ut om alt virkelig er “helt ok”. Det hjelper med slike små kast av frisk pust, slik som Elin gav meg i går.

 

Jeg har det bra. Vi har det bra. Vi er friske, vi har hverandre.

Hver eneste dag denne uka skal jeg sanke meg litt mot. Hvor jeg finner det i dag gjenstår å se. Kanskje finner jeg det i lukten av en nysprunget hestehov, i meldingen jeg fikk på snapchat fra Nina i går kveld. Nina, som jeg aldri har møtt engang, men som likevel gledet meg enormt med bare noen setninger. Kanskje finner jeg motet i nyvasket sengetøy tørket på snora ute, eller i en doven pusekatt som maler i fanget. Jeg gleder meg til å finne det ut.

 

Hvor sanker du ditt mot i dag?

Ukas små øyeblikk.

Jeg har vært for lenge hjemme nå! Så lenge at jeg gjør stort sett alt jeg kan for å underholde meg selv, og så lenge at det ikke finnes grenser på hvor mye jeg ler av egne påfunn, uansett hvor dumme de er! Som den dagen jeg løfte det monsteret av en pre-historisk printer ut av skapet, bare for å tulle med podene. Den dagen jeg printet ut flere eksemplarer av mitt eget ansikt, tok med meg en tape-rull, og listet meg fnisende ut i garasjen mens de spiste middag, bare for å lime mitt eget ansikt på alle “Vi-Menn” plakatene de har hengende over arbeidsbenkene sine der ute. Altså, jeg lo så knipemusklene fikk seg en real treningsøkt da jeg listet meg rundt i garasjen og gjorde ugang, og jeg lo enda mer da gutta omsider oppdaget det. To av podene påstod at det var på tide å ringe barnevernet, og krevde psykiatrisk hjelp, og den siste poden påstod at testiklene snevret seg sammen som tørkede rosiner og trengte kirurgisk hjelp til å hentes ned fra leveren… (ja, de er guttene til a mor, og over snittet glad i overdreven bruk av ironi og dumme metaforer!) Jaja, det blir ikke mer moro enn man lager selv si…og dette øyeblikket lever jeg lenge på.

Hvordan traumatisere tenåringspoder.

Den ettermiddagen energien kriblet i kroppen etter altfor mange timer på nett med veiledning av elever, og leksehjelp for egen pode.Denne kroppen sliter litt når den sitter rolig lenge altså! Så da tredde jeg på meg treningsklær og joggesko, plugget litt skikkelig herlig musikk i ørene og trasket innover i skogen. Og jo lenger utenfor stien jeg gikk, jo mer energi fikk jeg. For en frihetsfølelse det er å flyge innover i granskauen, på underlag av myk mose, og bare glemme alt om pandemi og fandenskap en drøy time. Og i det jeg hadde kommet såpass langt fra stien at jeg var relativt sikker på at folk ikke kunne se meg (selv om jeg egentlig hadde brydd meg katta om det også), la jeg meg ned på ryggen på mosen, og myste opp mot tretoppene noen minutter, til pulsen slo sånn noenlunde normalt igjen. Nydelig øyeblikk!

Daglig leder på Kiwi! Han stod for et fint øyeblikk. Kunne fort ha blitt mitt aller første sånn “senior-moment”, og det kunne gjort meg furten, men jeg velger ta det som et fint øyeblikk. Den kvelden jeg hadde betalt i kassen, putter alt i tre fulle bæreposer og skulle til å rusle de få meterne ut til bilen, da han smilende sier “Vil du ha litt bærehjelp ut til bilen?”  Der står han altså, på jobb, sent på kvelden, i det som er en potensielt flora av virus, men blid som ei sol, og så til de grader på service siden. Jeg bærte selv, men smilte hele veien ut. Fint øyeblikk.

Den kvelden jeg og mellomste poden igjen ble sittende lengst oppe. Noen ganger er det så fint med den lille ekstra tiden med bare en av gutta. Når man sitter og snakker om smått og stort, og tiden bare går. Ingen stor greie, bare et skikkelig fint øyeblikk.

En runde i bygda en tidlig kveld, med en elev. Det var fint. For det kan være vanskelig for mange den tiden vi er inne i nå, når den sosiale hverdagen slik vi kjenner den forsvinner, og alt skal gjøres på nett. Praktisk kanskje, sånn rent faglig, men vi må for all del ikke glemme den mentale helsen oppe i alt dette. Det er viktig for oss alle, ungdommen vår også. Så vi gikk tur. Til vi ble svette på ryggen, og lettere til sinns. Skravlet og lo, snakket alt og ingenting, på en trygg meters avstand. Et nydelig øyeblikk.

Den dagen en gjemt skatt kom frem i lyset igjen. Jeg gjør det av og til. Rydder vekk en skatt, og henter frem en annen. Denne gangen en gammel kommode etter tante. Den har stått i boden noen år i mangel av plass til den noe annet sted i huset, men nå ville jeg ha den fremme litt, plass eller ei!! Så nå står den under kjøkkenvinduet. Der skulle den egentlig romme noen bakeboller og litt sølvtøy, men den har også blitt daglig utsiktspost for Bolla. Hun spretter opp på kommoden så fort jeg er på kjøkkenet (for Gud forby hun skulle finne på å være alene i et rom et sekund eller to), og sitter der til jeg går ut av kjøkkenet igjen. Så gamle skatter frem i lyset, og pusekatt på utsiktspost, det ga fine øyeblikk.

Den natten jeg krøp tett inntil måsagubben, og han trodde katta hadde sneket seg inn på soverommet og kommet i klem mellom oss. Den hadde ikke det altså…katta…det var bare det overgrodde underlivet mitt som også liksom har gått litt i karantene. Vi lo godt da, selv om jeg egentlig burde blitt grådig fornærmet.

Uansett. Slike små hverdagsglimt gir rom for fortellertrangen, og fortellertrangen gir igjen rom for litt kreativ lek med papir, og blyant. Det er så herlig når jeg kan stenge verden litt ute, spille musikk, drikke kaffe, og tegne. Nå skal det sies at jeg sjelden får være i fred noen gang, så Bolla assisterte selvsagt hele seansen før hun til slutt sovnet på skissene. Fint øyeblikk.

Den tidlige morgenen jeg ruslet på butikken for å kjøpe mel. Hele Norge hamstret jo mel forrige uke, og det har vært glissent i butikkhyllene, så jeg trengte mel. Blir jo ikke vaffeldag uten vafler skal vite. Nå var det ikke akkurat melet som ga meg det fine øyeblikket, men turen hjem. Gikk en liten omvei langs den gjengrodde stien, der noen hadde stablet tømmer. Altså, kald og rå vårluft,fuglekvitter, og lukten av nyhugget tømmer. Finnes det noe bedre? Så da stoppet jeg opp et snaut minutt, tredde snyteskaftet inn i en tømmerstokk og trakk pusten. Magisk øyeblikk! Merkelig nok…

Noen menn handler sexy undertøy til kona. Måsagubben er ikke noen menn. Jeg vet ikke om han har en eller annen underliggende forskrudd bamse-fetisj, eller om han rett og slett bare skulle være snill da han kom hjem med tidenes merkeligste gave. En enorm kosedress i teddystoff, men øyne og ører på hetta. “Du fryser jo alltid!” sa han, og smilte fornøyd da jeg pakket meg inn i det nye antrekket. Ikke akkurat sexy undertøy, men for å være ærlig jobber både gynekologen og gastroentologen med å lokalisere g-strengen jeg mista et sted i tarmregionen i 1998, så en diger kosedress er uansett en bedre investering. Om jeg kommer til å gå med den på butikken? Neppe, men jeg innrømmer glatt at det er en fryd å være bamse-innmat når jeg tasser rundt her hjemme. Love it! Fint øyeblikk!

Og slik gikk nok en unntaksuke. Proppet av fine små øyeblikk, til tross for en noe begrenset bevegelses-radius. Hverdagsgleder som glade poder i volvo-polerings-modus, pusekatt i gardina, og pusekatt på fanget, grille pølser i bålpanna i “storefri”, danse til høy musikk mens jegergryta putrer på komfyren, nystekte rosinboller og te til kvelds, og hoppe på trampolina til blæra nesten sprekker.

 

Håper du også har fått samlet noen hverdagsglimt denne uka. Ta vare på hverandre. Vi blogges.

 

 

 

Costa-Del-Corona

Jeg skal på ingen måte kimse av situasjonen verden nå befinner seg i. Den skal på alle måter tas på alvor, men som den selvutnevnte hobby-introverten jeg er, skal jeg innrømme at jeg kjente litt på gleden da det i dette langstrakte land nærmest ble lovpålagt med karantene og selvisolasjon. Ja, for selv om folk ofte antar at jeg er en sånn oversosial skravlekjerring med medfødt evne til å snakke på inn og ut-pust, er jeg faktisk uhyre usosial. Store folkemengder og mye snikksnakk gjør meg raskt mentalt og fysisk sliten, og jeg trives faktisk aller best hjemme i måsahuset, sammen med mine. Her elsker jeg å tilbringe lange ettermiddager og kvelder iført fint lite annet enn en og annen litt for stor flanell bukse med ruter av ymse slag, varme ullsokker, og en møllspist lusekofte over ei loslitt   t-skjorte.

“Ferieantrekket” klart. Isaolasjons-outfit, dag en.

Så ja, tanken på mange dager i strekk lenket til huset, iført myke klær og med sosial omgang med folk flest begrenset til sosiale medier appellerte til meg omtrent like mye som kokosboller med tynn kjeksbunn, og ribbe med sprø svor. Jeg så for meg late dager, på jobb, fra sofaen i egen stue. Jeg så for meg kaffe latte til frokost, en doven pusekatt i fanget mens jeg veiledet elevene mine på nett, og en relativt selvgående egen guttegjeng som flittig gjorde arbeidsoppgaver og lekser på eget initiativ uten store problemer, i lystig lag og med broderlig lekenhet ved spisebordet. Her var det duket for noen “late dager” på “Coste Del Corona”.

 

Den første dagen var akkurat så nydelig som jeg hadde sett for meg. Klokken hadde alt rukket å runde ti da jeg skiftet fra pysj til joggebukse. Fra en strikk i linningen til en annen der altså. Gutta kastet seg inn i oppgaver fra lærene på nett, og i “storefri” var jeg en sånn supermamma som laget ferske rundstykker og omelett til hele gjengen, før vi avsluttet med vafler så varme at smøret smeltet og rant nedover ermene våre, før vi igjen tok fatt på arbeidet med friskt mot. Da arbeidsdagen var slutt vurderte jeg en liten spasertur ut for å lufte hodet, men nøyde meg med en kopp kaffe på trappen. Mye tydet jo på at den nye hverdagen ville vare en stund, og det var ingen grunn til å stresse. Det ville bli god til i dagene som kom til både trening og kos. Joda, det hadde vært en nydelig dag på “Costa Del Corona”!

 

Dag to og tre forløp omtrent som dag en, men med kanskje noe litt mindre entusiastiske tenåringsgutter hva undervisningen på nett angikk. Selv holdt jeg motet oppe og snakket med en sånn pålagt overvennlig pedagogstemme jeg har plukket opp fra velutdannede lærerkolleger med fagbrev i vennlig tone og master i PPFP (pre-pubertal-fjortis-psykologi), og ba guttene om å være tålmodige. “Mamma kommer og hjelper til med samfunnsfagen så fort mamma har forklart egne elever forskjellen på Maslov og Eriksons teori!”  Det ble rundstykker til lunsj disse dagene også, men vi droppet omeletten, og la salamiskiver rett på bakverket. Til dessert, kalde restevafler fra dag en.

 

Så begynte forfallet. Jeg kan ikke si deg akkurat hvor, eller når, eller hvordan, men et eller annet sted mellom dag fem og uke to gikk det liksom brått ille gæli. For enkel forskning viser at kvinner som ikke treffer andre mennesker fort (på fagspråket) gir blanke fanden!

 

Når man gror inne i egen skog…

Fordi man ikke skulle ut av huset og bort på jobb gikk det sport i hvor lenge man kunne bli liggende i senga før første skoletime starter. Rekorden er pr dags dato 21 sekunder før første økt. For i teorien kan man jo bare logge seg på mens man fremdeles ligger i sengen, bare man husker å skru av mobilkameraet dersom man, som undertegnede, har for vane å sove i Evas drakt. (I mitt tilfelle har Eva en relativt raus størrelse XL med mye overflødig “stoff” etter tre tette barnefødsler og et noe overdrevent og årelangt inntak av smågodt med og uten sjokoladetrekk i løsvekt!)

Det viser seg også at de helt enkleste gjøremål av dagligdagse ting som for eksempel et strukturert og variert kosthold fort går fyken når rutiner tas lett på i slike unntakstilstander. For selv om hjernen min sier “Lag en kyllingsalat, Janne!”, strekker armene seg automatisk etter posen med ostepop, og nederst i magen sitter sulten og roper med overbevisende stemme etter “Gullbrøøøøøøød???”, omtrent som når Rocky Balboa etter kampen skuet men blodskutte øyne ut over arenaen og skrek “Adriiiaaaaan??”

 

Etter mange dagers inntak av raske karbohydrater og svart kaffe slo tarmen seg vrang, og storefri, som tidligere ble tilbragt på kjøkkenet i kulinarisk utfoldelse ble nå tilbragt på doen som står på det ENE badet i dette husholdet med fem mennesker og tre katter, der jeg forgjeves forsøkte å presse ut en kabel på størrelse med underarmen, slik at hemoroiden som har ligget i stabilt sideleie etter siste barnefødsel i 2004 nå spiller lekent refrenget til “Se ilden lyse” på en g-streng. (Og nei, min versjon av OL-låten kommer ikke på facebook, selv om det tydeligvis er trenden i disse dager!)

 

Med oppblåst mage og trang tarm, ble det fort en vane å iføre seg bukser uten gylf og linning, og når ingen ting skvises eller presses, da er det alltid rom for mer snop. Og når man ikke lenger trenger å kle seg anstendig i frykt for å møte på folk og bli avslørt som den slabbedasken man er, ja da begynner man gradvis å ta lett på andre ting også.

Det var ikke før gubben spurte om jeg hadde prompa da jeg kysset han i det han kom hjem fra jobb, at jeg kom på at jeg ikke hadde pusset tennene etter frokost på flere dager, og da det på tannpirkeren plutselig hang igjen en persilledusk jeg var sikker jeg hadde svelget forrige torsdag, begynte jeg å forstå alvoret. For når rutinene på det vanlige morgenstellet glipper, fordi man uansett bare skal jobbe hjemmefra, da glipper det så til de grader.

 

Da jeg senere den kvelden smøg meg opp i sengen og ålte meg dristig inn mot ryggen til gubben for å hinte frempå om litt dristig karantene-kos, og han instinktivt kastet armen bakover og mellom oss, grafset tak i buskaset der nede og med frykt i stemmen da “Forsiktig, du klemmer katta flat mellom oss!”, skjønte jeg at det var på tide å gjøre noe. Først trakk jeg med rolig bakover mens jeg kurret lett og hvisket et flaut lite “mjaaauuu”, i håp om at gubben fremdeles antok at det var ei voksen skogskatt på åtte kilo han hadde tatt tak i, og ikke ei overgrodd høne! Så smøg jeg meg ut av sengen, og inn på badet.

Når “kom hit da pusen min!” får en helt ny betydning…

En rask titt i speilet gav det pågående pandemien et nytt ansikt, nye symptomer. Ja for tørrhoste og feber er kanskje symptomer på viruset, men jeg hadde alle symptomene på frivillig karantene. Legger så fulle av ull at de så ut til å tilhøre en pre-historisk huleboer. Armhuler så gjengrodd og lodne at skogskatten fikk innbilt svangerskap og melkespreng bare av synet. Hengepupper med vannblemmer og brannsår etter halvannen uke med steking av speilegg over varm panne uten BH, et monobryn av dimensjoner, gusten inne-luft-farge i ansiktet, og sist, men ikke minst, en bikinisone så gjengrodd at luften der nede gav assosiasjoner til en reke-coktail som har stått litt for lenge i sola , og gubben akkurat nesten hadde tilbudt den tørrfor og en fløteskvett.

Ikke skogskatt, men skogsmus…

For ikke å nevne humørsvingningene. Fra å være supermamma med pedagog-stemme og nystekte vafler, til å helle ei pose Toro vafflerøre rett på bordet, gi gutta hvert sitt sugerør, og rope “Her!!! “Snårt” hver deres stripe vaffelrøre, og se til helvete å gjør den forbanna samfunnsfagen før jeg trer hele nettbrettet ned i halsen deres via rompehølet!!!”

Når pedagogen går amok!

Så jeg høvla! I halvannen time stod jeg skrevs over linoleumen på badegulvet og høvlet til leggene var glatte, monobrynet var delt opp, og til skroget skinte som en nyribbet frossen kylling! Igjen på gulvet lå en ball kroppshår på størrelse med en middels stor bever, og på kjøkkenet ble det kastet halvgamle kokosboller og tre halvspiste poser med ostepop. Nok er nok!

 

Når høna blir kylling.

Ja, det er unntakstilstand. Men nå savner selv jeg, selvutnevnt formann i introvertens-venner, sosial omgang med andre. Jeg savner kaffekoppen bak disken til Mona, timene i klasserom med elevene mine, lunsjen med kolleger på personalrommet, hverdagsstrofene vekslet med bygdefolket, og skikkelig lange, varme klemmer med mennesker festet til seg!

 

Hobbyblogger og introvert, klar for lysere tider!

Så varer det kanskje enda en stund før hverdagen vi kjenner er tilbake, men jeg skal i hvert fall være klar den dagen det skjer. Klar, nydusja, og nyfrissert, ferdig uthvilt etter et litt ufrivillig “ferieopphold” i “Costa-Del-Corona”.

Ta vare på hverandre, og ta vare på deg selv. Vi har ingen å miste!

Ukas små øyeblikk.

Å finne de små øyeblikkene er en kunstform egentlig. En kunstform jeg begynner å mestre. Nå er det viktigere enn noen gang synes jeg, å se de små hverdagsgledene, notere seg de små øyeblikkene. Tusen takk til alle dere som har delt av deres hverdagsgleder denne uka, både på facebooksiden til bloggen, og på instagram. Mange av mine fine små øyeblikk denne uka har kommet av nettopp det. Sitte å bla igjennom deres små hverdagsgleder også, føle at man blir enda litt bedre kjent. Følger du denne bloggen sånn i det daglige, og er du innom facebook og instagram innimellom, da har du nok allerede fått med deg mage av mine små øyeblikk denne uken, men nå sitter jeg her og skriver min faste søndagsblogg likevel. Det har blitt en vane, denne siste dagen i uka. Blir liksom ikke søndag uten. Mitt eget lille ukesrituale. Varmt i koppen, fyr i peisen, og mimre litt ved tastaturet før alle podene mine våkner og livner til det lille måsahuset.

 

Isolert, i egen skog, med barn og katt. Kunne vært verre!

Lillegrå ligger i fanget. Nærmest sloss om plassen med tastaturet og saboterer bevisst mitt forsøk på å skrive. Som om hun mener at minst en hånd må kunne brukes til å klø litt skikkelig på en myk pusemage. Sånn er det hver dag. De firbente elsker å ha huset fult av mennesker, hver dag, hele dagen.. Dette viruset er jo en drømmesituasjon for dyra. Forrige dagen gikk vi tur i skogen bak huset, minste poden, Lillegrå og jeg. For Lillegrå elsker å være med på skogstur. Vandrer foran oss et kilometer eller to, og klatrer opp i fanget for kos mens vi drikker kaffe og spiser matpakke. Herlig lite øyeblikk!

Oppmerksomhet takk!!!

Den kvelden vi var helt susete i hodet av å ha tilbragt hele dagen inne. For lite luft er ikke sunt for hodene våre, det er helt klart. Vi satt liksom her med hvert vårt sett ørepropper. Alle i samme rom, likevel i hver vår verden. Helt ok det altså, man skal ikke undervurdere evnen til å være alene, sammen, men litt avbrekk må man ha. Så da gikk vi ut. Tok med hver vår favn med ved, trasket de få meterene ut til bålplassen vår bak huset, og satt der en times tid. Tett sammen på sauseskinn, under varme tepper, mens kveldsmørket lå over skogen og myra. Vi drakk saft av stetteglass, podene spilte gitar, og hodene våre klarnet. Fin stund, og nydelig øyeblikk.

Den formiddagen jeg kunne tre på turskoene og rusle litt innover i skogen oppe ved Eidsdammen. Surrealistisk nesten, å møte andre mennesker på tur, og alle smiler, løfter hånda, og sier slikt som “Ja, vi får holde god avstand vel! God tur videre, hold deg frisk!” Surrealistisk, men fint likevel. Møtte Mona midt i skogen, Mona og et ekorn. Ble stående og snakke et kvarters tid. Men Mona altså, ikke ekornet! (ikke helt sant, for jeg er litt sånn håpløst teit når det kommer til søte dyr, så jeg vinket egentlig og ropte “Hei-hei lille venn!” til ekornet også…) Å snakke med Mona, på et par meters avstand, midt i skogen mens sola varmet i ryggen, det var et fint øyeblikk.

Jeg ligger en hel time lenger hver morgen. Fordelen med hjemmeskole / skole på nett, for både meg og gutta. Så den morgenstunden, når man ikke trenger å stresse på badet, men vandre rundt i pyjamas og ullsokker, ikke traske til jobb, men rigge seg til foran pc`n, Kaffe på trakteren, frokost mens gutta har opprop og fravær på Teams, og den aller første kaffekoppen på hjemmekontoret, som egentlig er spisestuebordet. Det er fint! Litt ny rutine, i en ellers ny og litt uvant hverdag. Fine øyeblikk.

Skole ja. Herlighet så stolt jeg er av kollegene mine. Chatten går varm hver dag. Nye ideer til undervisning blir klekket ut, og delt. Erfaringer og frustrasjoner deles og fikses. For en kreativ flokk de er, og for en innsats de gjør for at elevene skal få den utdanningen og undervisningen de har krav på. Jeg jobber sammen med så flotte folk. Selv sitter jeg litt på sidelinjen, for min jobb er jo ikke å undervise en hel klasse, så sant jeg ikke har vikartimer. Plutselig satt jeg der, og kjente litt på at jeg “bare var assistent”, mens kolleger jobbet iherdig. For det er ikke til å stikke under en stol at min arbeidshverdag er noe vanskeligere nå. Å strekke til altså. For vanligvis oppsøker jeg jo ungdommen. Fysisk. Jeg går fra klasserom til klasserom, henter ut elever, snakker med de som har behov for en samtale, underviser en til en, ansikt til ansikt. Slikt er vanskelig hjemmefra, og det gjør noe med meg. Følelsen av utilstrekkelighet er vond, særlig når jeg vet hvor stort behovet er, men man er låst til hjemmet.

Men så bretter man opp armene, gjør det man kan, og håper i det lengste at det er bra nok. Veiledning på nett,eller  en telefonsamtale med en frustrert ungdom. Også, når jeg rev meg i håret av frustrasjon over å ikke får gjort nok tikker det inn en melding som bare setter meg helt ut, og verden blir liksom litt i vater igjen, for en liten stund. Sånne øyeblikk er fine. De fineste! Så får man kanskje ikke gjort alt i denne unntakstilstanden vi befinner oss i, men vi får alle gjort noe, også må vi bare innse at akkurat nå er det godt nok.

Dette er en av mine elever. Tenk så heldig jeg er! Verdens heldigste! Bildet er delt etter godkjenning av ungdommen.

Bursdag! Eller, jo, nei…eller jo, bursdag! For såpeserien fra Australia, som jeg, nerden over alle nerder, har fulgt med på i alle år, fylte 35 år på onsdag. Og “geek” som jeg er feiret jeg med kaffe og kjeks! En barnslig glede for igjennom meg da Des og Jane giftet seg, 30 år etter at Jane forlot Ramsay Street for å ta vare på bestemoren sin i London, og slo opp med Des på telefonen! Jeg var SÅ knust den gangen, på Des sine vegne, at jeg trøstespiste en hel marsipangris som var gått ut på dato, og droppet hånballtrening samme kveld for å kunne sørge i fred! (Ja, jeg hadde en tendens til å leve meg litt mye inn i episodene og fantasiverdenen. ) Men nå, nå er de gift, og når selve barndomshelten over alle helter, “Paul Robinson”, han som egentlig skulle bli min ektemann, men som jeg i senere tid har innsett bare er to år yngre enn pappa, stod for seremonien, da var lykken komplett. (ok da, så kan det hende jeg fremdeles lever meg litt for mye inn i det!) Fint øyeblikk da!!!

Min fremtidige ektemann i midten, eller, skulle vært da, og “brudeparet”! En gang nerd, alltid nerd! Neighbours <3

Pølser og Marsmallows grillet på bål i bålpanna i hagen i går, det var et fint øyeblikk. Turen trenger jo ikke være så lang for å kunne nytes, og den største fordelen…når man har glemt ketchupen tar det nøyaktig 28 sekunder å hente den! Nydelig øyeblikk!

Å rusle ut en tidlig morgen, før frokost, for å legge litt tørre brødskalker og solsikkefrø på fuglebrettet, også oppdage at det har kommet knopper på syrin-trærne. Det var et fint øyeblikk. Bare stå der, kjenne sola varme nesetippen til tross for den noe kalde vinden så tidlig på morgenen. Kjenne på knoppene, holde våren i hendene, bokstavelig talt. Herlig!

Den dagen mamma skulle feiret bursdag, og tante Mariann sendte meg bilde da hun og onkel Øyvind var på graven hennes for å sette ned noen vårblomster og tenne et lys. Tanken på at jeg savner henne, men likevel endelig gleder meg over den tiden jeg fikk ha henne, istedet for å tenke på all den tiden ikke fikk. Kjenne på savnet, men ikke den altoppslukende sorgen. Det var et fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Isolert, men på mange måter sosial likevel. Følelsen av å være utilstrekkelig, men likevel duganes. Tryggheten i å ha alle mine kjære hjemme og trygge, tekstmeldingene og telefonsamtalene med alle ungdommene jeg savner så mye allerede, marsmallows så varme at de brenner i ganen, nystekt kanelbrød med smør, pusekatt som sover i armkroken, og pusekatt som henger i gardina, den intense lyden av tre gutter med hver sin forsterker og el-gitar i andre etasje, og vri-åtter med mellomste poden etter at alle andre har lagt seg. Øyeblikk, etter øyeblikk. Små kanskje, men veldig betydningsfulle, og de er mine.

 

Ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg at uken som kommer vil bugne av fine øyeblikk for deg og dine.

Min lille hverdagsglede-utfordring til deg.

“Ja, nei, off…dette virus-styret!” 

Også rister de på hodet, skjønt enige om at det er hauset opp av pressen. Så klager man litt på forbud, ler av hamstring, men kjøper inn litt ekstra likevel.

Selv sitter jeg hjemme, inne i måsahuset, og følger sånn delvis med. Delvis fordi informasjon må man ha, delvis fordi jeg trenger litt avstand også. Litt normalitet i unntakstilstanden. Tankene går til alle de som jobber ekstra. “Mannen i gata” om du vil, de som ikke får roser og raus omtale i den vanlige hverdagen. Helsepersonell gjør en fantastisk innsats, selvsagt, men vet du…det gjør også renholderne! Og de butikkansatte, lærerne som i løpet av bare dager har snudd på hele sin arbeids tilværelse for å undervise barna våre selv når de ikke kan være på skolen. Det er mange hverdagshelter der ute nå, og tankene mine går til dem. Tusen takk!

Vi andre, vi som må gjøre litt om på rutinene våre, sitte litt mer inne i hjemmene våre, vi skal være takknemlige for at vi kan gjøre nettopp det. Takknemlige for at vårt bidrag til denne verdens-dugnaden, vårt bidrag til folkehelsa er så enkel som å følge anbefalinger.

Og vi har så masse å være takknemlige for! De små hverdagsgledene ligger rett foran nesa di, bare du løfter blikket, bare du ser etter. Kanskje ikke de storslåtte gledene, men de små øyeblikkene. I sommer hadde jeg en utfordring her på bloggen. “Vis meg din uke med hverdagsgleder”.

 

#MinLilleHverdagsglede

Det er på tide med en ny runde synes jeg. En blogg-dugnad, om du vil. Aldri har det vært viktigere enn nå å lete etter de små hverdagsgledene. Så hver dag denne uka, frem til søndag, vil jeg på bloggens facebookside poste et bilde av dagens hverdagsglede, og så håper jeg at du i kommentarfeltet vil bli med, å gjøre det samme. Så kan vi jo dele litt på gledene.

En utfordring til deg. Blir du med?

Min lille hverdagsglede i dag? En tur ut bak huset, Fyre litt på bålplassen, sitte tett sammen under tepper, spille gitar, synge litt surt, grille pølser. Frisk luft. En sånn fin liten stund, godt for kropp, og godt for sjel.

 

Om du vil poste bildet ditt på instagram, bruk gjerne #MinLilleHverdagsglede. Da kan jeg se de små øyeblikkene dine der også.

Blir du med på dugnad?

Ukas små øyeblikk.

For en “anderledesuke” det skulle bli. Jeg satt i lunsjen på personalrommet mandag formiddag og kjente at feberen kom, sammen med verking i skuldrene og sår hals. Rett hjem, ingen ville jo ha meg der. Fra sofaen, med ganske så vanlige forkjølelsesymptomer (ikke corona) har jeg vært på nett med kolleger og elever. For en merkelig situasjon. Den ene etter den andre i karantene. Så stengte skolene. Først videregående, så ungdomskole og barneskole. Først på fredag var jeg sånn noelunde i form igjen, omtrent da resten av Norge stoppet opp. Det skrives i det vide og det brede om viruset i media, jeg lar det ligge. For selv om det høres snålt ut, kanskje tilogmed egoistisk, så har jeg hver eneste dag, fra dette gamle måsahuset, funnet meg små fine hverdagsøyeblikk, og i dag, som alltid på søndager, skal jeg hente de frem, og nyte de en gang til.

 

Ufrivillig hjemmeuke.

Fredagen. Da alt ble snudd på hodet, og de yngste podene startet med hjemmeundervisning på nett. Fra mandag er det fullt kjør, fire økter med både innleveringer, oppgaver og prøver hjemmefra, men det ble en myk start på fredag. Så myk at vi i påvente av nye beskjeder på Teams og It`s learning hadde masser av tid sammen i sofakroken. Podene dro frem hver sin gitar, sang og spilte, og jeg ble bare sittende å nyte. Det var et sånt fint øyeblikk. Ikke det at de alltid synger med rene toner, men når de sammen drar en Bon Jovi låt på kassegitaren er det faktisk ganske fint å høre på. Herlig stund i stua!

Hjemmeskole, dag 1. Musikkundervisning 😉

Den dagen jeg lo til jeg omtrent kveltes av eget hosteanfall, men likevel ikke greide å slutte å flire. Regnet hamret mot ruta, og den kalde vinden ulte høyt rundt stueveggene da Baghera hamret desperat på stuevinduet med forlabbene, og ville inn. Pusene bruker alltid stuevinduet som inngang. Blaut katte lukter ille, og det beste en frossen og dryppende våt Baghera vet er å bli tørket og pakket inn i varme håndklær rett fra tørketrommelen. Minste poden tok på seg jobben, og katta var strålende fornøyd. Purret og malte, og gned seg av vellyst inntil alt og alle som befant seg i nærheten. Så da tok jeg et bilde, for jeg tenkte at dette var et sånt fint hverdagsøyeblikk, men da jeg gikk gjennom bildene etterpå datt jeg nesten av stolen. For makan til tryne på katta har jeg sjelden sett maken til. Tenk at det går an å se så misfornøyd ut, til å være så tilfreds. Jeg ler enda hver gang jeg ser på bildet. Herlig øyeblikk!

Når du ville være Batman, men kappen har feil farge, og du ser ut som en Disney prinsesse istedet!

Je har sagt det før, og jeg sier det igjen. Det er bare de beste folka i verden som leser denne bloggen! Og jeg blir rørt! Som denne uka, da det plutselig lå en pakke i postkassa, som jeg visste jeg ikke hadde bestilt! Dantastisk snille Dorthe hadde vært på båttur, og funnet lørdagsgodis-favorritten min fra barndommen, i king size økonomipakke!!! OMG!!!!Gjett om jeg jubla…skulle jo tro jeg hadde vunnet i Lotto! Det kjentes jo nesten sånn ut!

Og selv om Lakrisal er noe av det beste jeg vet, sammen med polkagriser, så var det kanskje kortet som fulgte med som gledet meg aller mest. Personlig, og rasut! Så da grein jeg litt da…for hva er vel ei uke uten noen gledestårer liksom. Tusen takk Dorthe, for ukas kanskje fineste øyeblikk! Tusen, tusen takk!

Heldige meg!!!

 

Som om man ikke sover dårlig nok fra før lissom… da hjelper det jo ikke akkurat med halsbetennelse og feber. Nattesøvnen uteble noen netter denne uka også, men det er bare å omfavne det. Finne roen og glede i de små øyeblikkene selv nattemørket kan by på. Jeg la meg på sofaen under ei varm dyne, fant frem boka jeg leser denne uka, og nøt følelsen av en varm, malende liten Bolla som krøp opp i armkroken, og ble der helt til sola skinte gjennom vinduet på morgenkvisten. Fint øyeblikk!

Poder som gidder! Det er fint det! De er jo fostret opp på sjokolademelk og motorolje disse måsagutta våre, og har utviklet en genuin interesse for alt som durer og går. Frem til nå er det minste poden som har vært reparatøren i flokken, og det eldste kommer til han når mopeder, crossere og biler lager ulyd, men så fant de bare ut en dag at det var på tide å lære. Så da ble det ryddet plass i en overfylt garasje, måsagubben fant frem motorer av ulike slag, også ble de eldste podene læregutter i lillebror sitt verksted. Motorer ble plukket fra hverandre, og satt sammen igjen, deler ble skiftet, og latteren satt løst. Lass etter lass med vafler og saft ble sendt ut i verkstedet, kveld etter kveld. Og skulle jeg se podene noe denne uka, var det bare å innfinne seg med litt garasjetid. Og slik ble det fine øyeblikk av. Sitte i et hjørne, på en stabel med dekk, drikke kaffe fra thermokopp, og bare observere. Tre brødre som koste seg i hverandres selskap, lo av dårlige vitser, og mekket motorer! Poder som gidder, det gir fine øyeblikk!

 

Nystekt brød. Sånn rykende ferskt nystekt brød, akkurat varmt nok til at smøret smelter og brunosten blir ekstra myk. Den dagen energien var på plass, og hostekulene holdt seg unna lenge nok til en kjøkkenøkt. Da fire ungdomsskolegutter satt rundt spisebordet etter skolen, før de skulle ut å filme til et Kunst og håndtverksprosjekt, og de drakk kald melk, spiste nystekt brød med brunost, og sjokoladekake før leksejobbing. Det var et fint øyeblikk! Hverdagen på sitt beste!

Vintersol gjennom vinduene. Nydelig øyeblikk. Da jeg lå i den ene enden av sofaen, og de tre pusene lå sammenkrøllet i den andre enden. Da vi alle duppet av, og våknet en halvtime senere til varme solstråler som danset gjennom vinduet, og gjorde mine kinn røde, og myk kattepels varm. Vintersol. Nydelig øyeblikk!

Når alle andre sover og du hører lyder utenfor vinduet!!!

Og slik gikk uka. Slakk, trøtt, varm, bekymret, men ganske så rusa på hverdagslykken likevel. Balanse heter det visst, dette “litt av alt” livet! Den dagen jeg stilte morfarkokken, bare for å høre den kime en gang, og minnes litt. Den gamle ødelagte tre-skålen etter mamma som minstepoden har pusset ned og limt sammen, som nå har fått plass i stua igjen. Lakrisal i skapet, et stort lager, takket være Dorthe. Oppdatert favorittliste på Spotify, endelig å kunne se bunnen av skittentøyskurven, herlige bilder av tantegullene på Snapchat, og knekkebrød og varm te midt på natten. De små gledene, de små øyeblikkene.

 

Ta vare på hverandre i ukene som kommer, og ha en riktig god søndag.

 

Ukas små øyeblikk.

Kopi-Lim inn-Enter. Sånn kunne jeg ha gjort nå, fra samtlige andre søndagsblogger. For denne søndagen starter så likt at det nesten er skremmende.Kald på tærne, to lag uflatterende flanell på 90 % av kroppen, knitring i peisen, knekkebrød og te, pusekatt i armkroken, og bloggen.

Men øyeblikket er fint likevel, selv om det er gjentakende og forutsigbart. Ja, for det er noe med disse hverdagsøyeblikkene som er så herlige, selv om man opplever de gang på gang. Gjenkjennende og trygt. Fine øyeblikk.

Same as always…

Så  var det resten av uka da. Resten av uka, og alle de små øyeblikkene. Det har vært, nok en gang, mange av dem. Vi kan jo starte med fredagen, da tårene rant fritt, og jeg var så rørt at gråten liksom ikke lot seg stoppe. Det er et helt spesielt år i år, på skolen. Vanskelig å forklare, og ikke alt skal forklares eller selvfølgelig. Jeg har så mange fine ungdommer rundt meg, hver eneste dag, og hver og en av de er så unike, og gjør så enormt inntrykk på meg. Følelsen av å se noen mestre, utfordre seg selv, vokse opp nærmest foran øynene mine, bli noe…det er ganske enestående. Også har jeg selvsagt de dagene jeg føler at jeg slett ikke strekker til. At jeg ikke får sett alle, at jeg ikke har tilstrekkelig med klemmer å dele ut, følelsen av å feile.

Griner ? Jeg?? Slutt a!!!

Men så kommer det da, plutselig på fredag, en sånn tvers igjennom flott ungdom, men den nydeligste gaven noensinne. Et armbånd med en tekst som treffer meg rett i hjerterota, og et langt notat jeg ikke skal dele med dere, men et slikt skriv jeg unner alle å få minst en gang i livet. Ord som bare løfter og varmer. Og da grein jeg. Grein når jeg fikk klemme, grein når jeg leste, og grein når jeg kom hjem. Sånne øyeblikk er ikke hverdagslige, men desto viktigere å ta vare på. Heldig er jeg, som får oppleve det! Heldig og takknemlig for det fine øyeblikket!

Den dagen jeg liksom skulle være litt sånn grei mamma, og handlet med en sekspakning kokosboller hjem til meg og gutta. En til hver av dem, tre til mamma. Rettferdig fordeling. Hele ettermiddagen lå de i veska og fristet meg gjennom de siste øktene på jobb, men jeg var sterk!! Bare se, ikke røre. Når arbeidsdagen var slutt gikk jeg så fort hjemover at jeg ble svett på ryggen, bare fordi jeg gledet meg sånn til kokosboller! Det burde jeg ikke ha gjort. Gått fort altså! For veska med pc og kokosboller må ha klasket så kraftig mot den kvadratmeteren med kjerringrumpe mens jeg gikk, at da jeg kom hjem var hver eneste kokosbolle knust, og det som var igjen var en kartong kokosbolle-mos! Først ble jeg skikkelig irritert, men det snudde fort! For gutta ville jo selvsagt ikke ha en neve kliss å kose seg med…og jeg tenkte at smaken er jo den samme, selv om bollene nesten kom ferdig tygget! Så da fikk jeg hele gugga for meg selv! Så satt jeg der da, etter middag, og spiste knuste kokosboller med skje, rett fra kartongen, og tenkte at seks kokosboller helt for meg selv, det er et ganske fint øyeblikk!!! Tror jammen jeg skal sette meg på neste kartong også! Mer til mor!

Smart triks, om man ikke ønsker å dele. Du kan takke meg senere!

Et hjerte på parkeringsplassen. Hvordan og hvorfor aner jeg ikke, det er ikke viktig heller, det bare fikk meg til å smile. Et hjerte i det tynne laget av nysnø, ved siden av fotsporene til han eller henne som gikk forbi det før meg. Sånne ting gjør meg så glad. Sånne bittesmå, helt ubetydelige ting. Asfalthjerte. Fint øyeblikk.

Love.

Den morgenen jeg pakket veska, kledde på meg, lukket veska, gikk ut, låste døra, hørte det mjaue fra veska, skvatt så jeg nesten tissa på meg, låste opp døra, gikk inn igjen, pakket ut Bolla av veska, og så gikk på jobb. Litt ugreit med en katt som fremdeles er liten nok til å få plass i veska, og dum nok til å ikke forstå at det kan få konsekvenser… Men for all del, jeg måtte jo le, og kose på den blanke pelsen noen ekstra ganger, og sånne øyeblikk er jo fine, tross alt.

Blir med deg på jobben jeg menneske!

LØpetur. For første gang på gudene vet hvor lenge. Jeg gikk mer enn jeg løp, for legen har jo uansett gitt meg løpeforbud, men det var skikkelig godt å bli ordentlig gjennomsvett. Digg å bli andpusten tilogmed. Eller, egentlig var det mest digg når jeg var ferdig, kom hjem, og kunne hoppe i dusjen. Men det var godt å trosse den berømte dørstokkmila, bare gjøre det! Og selv om det var vått, og grått og tussemørkt, så var det ganske så fint. Herlig øyeblikk!

Minnene. Skuffen med rot, skrot og minner. Den natten jeg ikke sov, men ryddet i minnene istedet, og ble sittende sånn i nattemørket alene og mimre og kose meg. Det var et fint øyeblikk. Starte dagen grytidlig, med kaffe og spillet til tippoldefar. Fint øyeblikk!

Så var det den der klistre-på-BH`n da. Følger du bloggen leste du kanskje hele innlegget om hengepuppene tidligere i uka. Følger du meg på instagram fikk du også sikkert se mye mer enn du egentlig ville. Herlighet som jeg har flira av den gaven. Anne, en av mange flotte lærere på Helse og Oppvekst hadde med seg denne svært bruksnyttige gaven til meg en morgen denne uka, og jeg klarte jo ikke la vær å prøve. Ingen høydare akkurat, hva hengepupp-problemet angår, men for all del, denne gjenstanden er jo brukanes til så mye annet! Blant annet sånn slankeskål for oss med en medfødt kjærlighet for kalorier. Nå står det to slike slankeskåler på bordet på lunsjrommet på jobben, og ikke en eneste lærer har spist en eneste karamell. Jeg slår et slag for helsa! Skulle nesten vært sånn livsstilblogger jeg!

Slankeskål, C-cup!

Møtet med Beate. Beate er grafisk designer, og så dyktig i jobben at jeg bare blir sittende å lytte, og beundre. Beate er også pådriver for at jeg skal ta et skritt til ut i verden, og mekke bok. Jeg kjemper en indre kamp mot janteloven (og økonomien) men er fristet. Særlig etter å ha sett hva Beate får til med mine tekster og tegninger. Jeg har tygget på saken, og skal tygge litt mer, kanskje også dele mer av prosessen i et eget innlegg. Det er skummet å hoppe i noe nytt, særlig noe som er så stort, ihvertfall for min egen del. Men møtet med Beate ga blod på tann! Spennende øyeblikk!

Og der har du mine fineste små øyeblikk fra uka som gikk. Kort oppsummert. Jeg kunne selvsagt også skrevet om Bolla som sitter i vinduet og kurrer som en due hver gang pappamennesket går ut i garasjen. Hvordan hun så tydelig savner den store, hårete lekekameraten sin, og hvordan hun stirrer på døra inn til uthuset helt til han lukker den opp og kommer inn igjen.

 

Jeg kunne skrevet om sola som varmet i nakken på vei hjem fra jobb, om bittelille vakre Lukas som jeg fikk stjele noen øyeblikk med denne uka. De bittesmå fingrene rundt mine, og det tannløse smilet som bare smeltet meg helt. Jeg kunne skrevet om den natten jeg våknet hånd i hånd med en sovende måsagubbe, om kaffekoppen med Mona, om nystekt brød med rørte jordbær, og om rådyrene som rusler gjennom hagen hver kveld. Alle sånne fine små hverdagsøyeblikk som danner en helt alminnelig herlig hverdagsuke. Men jeg avslutter her, nyter den siste timen alene før gutteflokken våkner, og fortsetter å varme tærne foran flammene i peisen.

Ha en nydelig søndag, og husk å lete frem de gode øyeblikkene!

 

 

 

 

 

Super-BH, en skikkelig flerbruksgave.

Det sies at det jobbe i et kvinnedominert yrke kan by på mange utfordringer. Det er mye sant i det, men det kommer jo helt an på hvilken gruppe kvinner man jobber sammen med, og hva man ser på som utfordringer.

På helse og oppvekst kontoret på skolen jobber det et titalls kvinner i sin beste alder. En gruppe kvinner som løfter hverandre opp (noen tar den jobben litt mer alvorlig enn andre, derav dette innlegget en helt vanlig fredag), som sammen går igjennom “gørra” når det måtte trenges, og som tidvis ler så mye i fellesskap at vi hver fjortende dag spleiser på en dobbel pakke ekstra absorberende truseinnlegg, da samtlige av kvinnene har vært igjennom diverse barnefødsler med noe ulik erfaring hva latterkramper og knipeøvelser etter svangerskap angår.

Vi snakker om løst og fast i pausene. Alt fra hesteoppdrett til barnebarn, koronavirus, it-problemer, interiør, politikk, og kvinnekroppen. Forleden gikk diskusjonen om flerbrukspuppen sin seiergang over langbordet i lunsjen, og med tanke på at jeg har et premie-eksemplar av arten, vant jeg selvsagt den diskusjonen. Vi var inne på tema BH, hva som funker og ikke, jeg fortalte at jeg var fristet til å prøve en av disse nymotens silikon-brystholderene med tape for å løfte puppestellet litt, også lo vi, takket for maten, noterste truseinnlegg på handlelisten, og gikk tilbake til undervisning, rett inn i akutt pedagog og lærermodus der altså. Vi er da profesjonelle skal du vite. Helt til dagen derpå, og første pause.

(Gode kollegaer bjudar på!)

Anne, en sånn dame som er så dreven i gamet, skolen og sykepleierfaget at hun blir en slags guru for resten av tuppene på kontoret, gliste bredt da hun ankom jobb på morgenkvisten.

“Jeg har noe til deg!” sa hun, også smilte hun. Litt sånn skjevt, som en unge som blir tatt på fersken med hånden i kakeboksen. Uskyldig og utspekulert på samme tid. Og opp fra veska drar hun to beige håndfuller av formsydd silikon og polyester, med kraftig dobbeltsidig tape på innsiden. Et sett stroppeløse ekstrapupper laget for løft, kløft, og komfort! Jeg postet dette selvsagt, som den iherdige bloggeren jeg er, historien i story på instagram, og spørsmålene fra diverse kvinner i alle aldre lot ikke vente på seg.

Først lo jeg, høyt og lenge, så lo resten av damene på kontoret, for dette er jo slett ikke et produkt laget for en flerbrukskropp med fagbrev i jojo-slanking, og doktorgrad i selvforskyldt forfall.  Likevel klarte ikke den delen av hjernen min som fremdeles tror kroppen er 17 år gammel, den delen som ikke har glemt hvordan brystpartiet i sin tid pekte nordover, å stagge nysgjerrigheten. Kine, en kollega som er vel så gal som undertegnede gjenkjente straks tegnene… “Skal vi se om den funker eller?” Og mer oppmuntring enn det skulle ikke til, og så fort anledningen bød seg måtte hverdags-BH`n, de polstrede jekkestroppene fra Cubus, vike for den denne nye trendy gummivarianten med tape! Her følte jeg jo selvsagt en slags forpliktelse for samtlige 1991 følgere på instagram…. Bildet på forpakningen var ikke til å ta feil av, det lovet både løft, kløft og høy partyfaktor. Her var det bare å glede seg!

 

Men… det gikk som det ofte går når kroppen har vært igjennom noen tiår av et hverdagsliv proppet av barnefødsler, melkespreng og ostepop! DET FINNES INGEN MIRAKELKUR for flerbrukskroppen!

 

(Ikke akkurat det store løftet jeg håpet på!!! )

Til tross for kraftige latteranfall sammen med Kine, og et økende behov for kraftigere truseinnlegg og repetisjon på knipeøvelser, gjorde ikke denne vidunder-BH`n særlig lykke, ihvertfall ikke for puppene. Men her gjelder det å tenke kreativt, og særlig nå i disse miljøvennlige gjenbrukstider.

 

Deler du BH`n på midten har du for eksempel to selvklebende skulderputer som passer under ethvert plagg. Hvem trenger vel ikke den selvtillitsboosten man får av de brede, høye skuldrene som i sin storhetstid på 80-tallet gledet en hel generasjon pastellfargede tenåringer med kjøpekrøller og boble-tyggis!

 

( Akutt pop-idol fra 1982!)

Om ikke unaturlig skulderhøyde skulle være av interesse kan jeg melde om et tape så sterk på innsiden av skålene at de nesten rev av puppene, og derfor antagelig vil være et utmerket hårfjerningsprodukt for utvalgte deler av kroppen. Hvilken kroppsdel velger du selv!

Dersom det heller ikke er aktuelt kan brystholderen i sin helhet henges opp i taket eller på veggen, og vil fungere aldeles utmerket på sommerstid som en insekts-fanger.

( Bare å vente på fluene!)

Og den beste ideen er spart til slutt, for her snakker vi copyright og potensielt fremtidig salgsprodukt som vil gjøre undertegnede til mangemillionær på kort tid! SLANKESKÅL!!!!

 

(Pokker så genialt!)

Det er så himla genialt! Fyll BH`n med godteri, sett den på bordet, og du blir syltynn på rekordtid! Hvorfor? Jo, fordi tapen på innsiden av skålene er bygget for å holde selv den lengste mammapuppen på plass, og du har ikke sjans i havet til å plukke opp så mye som en karamell om den først har landet i skåla. Du kan prøve å dra den opp, og får dermed en real styrkeøkt på kjøpet, men ikke pokker om du får den løs. Syltynn og akutt biceps på en gang! Genialt!

 

( Plutselig syltynn!)

Og med alle disse gode tipsene ønsker jeg deg en riktig god fredag, Husk å løfte hverandre opp, om du velger å gjøre det med en BH, slik som Anne, eller på annen måte.

 

( Jeg har trua…)

God helg!

En skuff med skatter.

Det finnes en slik skuff i de aller fleste hjem. Den skuffen som rommer ting du har tatt vare på, i den hensikt å ta det frem igjen ganske snart. Skatter som ikke ble tatt frem ganske snart likevel, fordi at dersom det først har havnet i skuffen, så blir det liggende der. Ute av syne, ute av sinn. Og slik gjentar det seg. Hver gang man panikkrydder i forkant av overraskende kaffebesøk, hver gang man skal legge en ting man egentlig trenger på et lurt sted til man trenger det neste gang, men likevel aldri finner igjen, fordi man vet man har lagt det på et lurt sted, men ikke husker hvor det lure stedet er… (fyttirakker`n, blir jo sliten bare av å skrive det!)

Og til slutt ligger skattene man skulle ta vare på i bunnen av en skuff så full av andre skatter, og lure ting, og panikkrydde-rot, at man vegrer seg for å åpne skuffen, i frykt for å ikke klare å lukke den igjen.

 

Helt til nattesøvnen uteblir på tredje døgnet, og man blir sittende under et pledd i god avstand fra kommoden, og skule bort på skuffen, i mangel av annet å finne på mens resten av huset sover.

 

Og forleden natt tok nysgjerrigheten overhånd. “Hva skjuler det seg egentlig i den skuffen? Når kikket jeg i den sist? Er det egentlig noe jeg savner oppi der, eller skal jeg finne frem en søplesekk, og bare rydde på mannfolkvis… “(lukke øynene og hive alt!)

 

 

Midt på natten trasket jeg bort til kommoden, dro ut hele skuffen, satte meg på gulvet, og i det svake lyset fra en enkelt bordlampe gikk jeg igjennom innholdet. Det blir jo nesten som å ta en tidsreise tilbake i tid, minne for minne. Enkelte ting er ubetydelige. En gammel hårstrikk uten strekk, en nøkkel jeg ikke aner hvor hører til, brille-etui uten briller, et par klesklyper, en bøyd spiker og fire øyeskruer, lokket til en boks brente mandler som for lengst er spist opp og en kulepenn uten blekk. Søppel. Alt sammen et klart resultat av en panikkrydding eller tre.

 

Men under rotet ligger skattene. De jeg nesten hadde glemt jeg hadde, som jeg av den grunn ikke akkurat har savnet, men som nå skal få en plass i hverdagen likevel, fordi de er av stor betydning.

 

Bildet som hadde fast plass i den store brune reolen i mormorhuset. Bildet som alltid hadde stått der, så lenge jeg husket, frem til den dagen vi måtte rydde, og selge, den dagen hverken mormor eller morfar fantes lenger. Bildet som må ha betydd noe for dem, siden det aldri ble byttet ut. Mormor, morfar og meg, i hjemmesydd bunad. Gammel ramme. Passer ikke inn sammen med alle de andre rammene i måsahuset, men det gjør ikke noe. Bildet skal finne sin plass på en hylle her også. Akkurat sånn det er. Det fortjener en plass i hverdagen.

 

 

“Mokolotivet”. Gutta var altså så fascinert av oldefar sin togbane. Togbanen som strakk seg over to rom og gjennom en vegg i oldefar sin kjeller. I oldemor sitt kjøkken var det alltid saft og sjokoladekake med kakestrø, og i oldefar sin kjeller var det togbane med “mokolotiv!” Togbanen er for lengst delt demontert, delt opp, og bygget opp igjen hos en onkel, men et lokomotiv fikk bli med hjem til måsahuset. Minnene etter oldefar, guttas store helt. Mens jeg holder skatten i hendene kan jeg nesten høre latteren til den ganmle dansken, og tre smågutter som nærmest sloss om oppmerksomheten til den gamle mannen mens de roper “Kan vi gå ned i kjeller`n og kjøre mokolotiiiiv?”  Denne skatten fortjener en plass fremme,en plass i hverdagen.

 

 

De to gamle bøkene jeg kjøpte på bruktbutikken for mange år siden, i den hensikt å rive ut sidene og bruke de til kort. Hobby. Men så var det skrevet med sirlig håndskrift bak i bøkene. Datoer og navn. Ukjente for meg, men de må jo ha betydd noe for noen. Og da fikk jeg meg ikke til i å rive i de. Plutselig ble de skatter med historie, og ikke bare en del av hobbysortimentet. Ikke min historie, men likevel… Tror jammen de skal få en fortjent plass i bokhylla, en plass i hverdagen.

 

 

Minneboken. Finnes det slike lenger? Eller har sosiale medier tatt over den biten for våre unge håpefulle. Minneboken fikk jeg det året jeg skulle begynne på skolen, og som er full av ord fra mennesker som betyr eller har betydd noe for meg. Hvorfor ligger minneboken i skuffen?

Dette er jo en bok jeg burde bla i hver dag. Når jeg leser ordene ser jeg ansiktene til de som skrev de så klart for meg. Bestevennen i leiligheten over oss, frøken i førskolen, hun med det røde krøllete håret og de lange blomstrete skjørtene.

Mamma, som kjøpte et helt brett glansbilder bare for å pynte sin side i minneboken.

Og pappa…pappa som hverken var en stor dikter, eller var spesielt god til å tegne, og som sendte omtrent samme diktet på tekstmelding forrige helg. Noen forandrer seg aldri!

 

To blåskjell fra en av sommerens utflukter til Hvaler skal få plass i en blomsterpotte. Grillpinnen skal legges i skuffen hvor den egentlig tilhører. Konfirmasjonstalen til minsten skal arkiveres i permen hans, og de tre lommelyktene skal få nye batterier og plass i verktøykassen. Også takkekortet fra måsagubben sin konfirmasjon. Kongen av oppbrettede dressjakke-ermer og rødt skinnslips. Kjekkasen som kanskje ikke var sånn dritgod i norsk rettskrivning, men som likevel vant mitt hjerte så fort han kvittet seg med Don Jognson looken.

 

 

Så var det spillet. Det gamle spillet til tippoldefar i Danmark. Tenk at det fremdeles har alle brikkene, etter så mange år, og selv i denne kaosfamilen. To av bokstavene hans sitter fremdeles godt limt nederst i hjørnet. YR, for Yrsan.

Skuffen er lukket igjen, så godt som tom, og klar for å fylles opp med nye skatter og panikk-rydde-skrot.. Nøkkelen ble liggende. Hvem vet, en dag kommer vi på hvilken lås den hører til.

 

Spillet til tippoldefar beholdt jeg fremme. Også den gamle skatten fortjener en plass i hverdagen. Det står fremme på bordet, som et passende tidsfordriv til neste søvnløse natt. Noe må jeg jo finne på nå som skuffen er rydda!

Hva  slags skatter finnes i din skuff?

 

 

Ukas små øyeblikk.

Er det mulig å bli så himla huskaldt??? I dag, akkurat nå, skulle jeg ønske vi hadde et sprett nytt hus med varmekabler og isolasjon som ikke var spist opp av tidens tann. All verdens stilongser og ullsokker virker ikke til å gjøre nytta akkurat nå. Det er kaldt ute, og det er kaldt inne. Men- jeg har tent opp i peisen, og her sitter jeg i gromstolen foran ovnen, med en pc på lårene, to puser i armkroken under teppet, og føttene så nære flammene at det ryker litt av tærne. Snart blir det varmere i dette gamle måsahuset, og akkurat nå har jeg, til tross for frossen kropp, et ganske så fint øyeblikk.

Sånn har det vært hele uka. Fine øyeblikk, midt oppe i litt jobb-kaos, litt søvn-kaos, litt rydde-kaos, og litt kulde-kaos. Peisen er min venn. Peis og pledd og pus. De tre P`ne har gitt meg fine øyeblikk hver dag. Hjem fra jobb, la middagen putre i grytene mens jeg varmer tærne foran flammene, og “sluker” et kapittel i den siste boka. Herlige øyeblikk nesten hver ettermiddag.

Søvnen uteblir, og bringer med seg hjertebank og litt frustrasjon. Nye medisiner kommer i uke 10, det blir spennende å teste ut. Jeg har trua. I mellomtiden blir det våkennetter, og gryntidlige morgener på kjøkkenet. Noe må man jo gjøre når man likevel ikke får sove, og baking er avslappende. Det har blitt fersk bakst i matpakkene til hele måsafamilien denne uka, og overskuddet har foret et knippe kolleger til frokost og lunsj på personalrommet. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe. Ferske ostesnurrer, og nystekte eplemuffins gir fine øyeblikk.

 

De oppmerksomme kollegaen min. Fantastisk fine Ragnhild som alltid ser alle. Stillmodig og raus, men aldri påtrengende. Bare god. Tenk å gå så stille i gangene, likevel sette så dype spor, hver eneste dag. Hun er sånn som legger en hånd på skulderen i det hun går forbi, eller som denne uka, legger igjen et ark på pulten. Et dikt man oppdager da man kommer tilbake fra en økt, fine ord valgt ut bare til meg. (denne gangen). Tenk å få komme på jobb hver eneste dag, og få omgåes slike mennesker. Heldige meg, og et veldig herlig øyeblikk!

Te-koppen mandag morgen. Litt frossen i kroppen etter å ha ruslet i blåsten til jobb, også har Kine satt over kaffen, og kokt te-vann. Den første koppen med te, før arbeidsuka starter. Varme hendene rundt koppen, og le av hvor treffende det helt tilfeldige valget av te var akkurat denne morgenen. Fint øyeblikk. Noen ganger er det altså så lite som skal til…

Åkei…jeg ser at ordet kaldt og frossen blir en gjenganger denne søndagen, for det neste øyeblikket er også et sånt…som ble et øyeblikk, delvis på grunn av kulda. For jeg trasket hjem fra jobb, med musikk på ørene, og hetta på vinterjakka godt tredd nedover panna. (Her gir jeg en lang blanke i hvordan jeg ser ut altså, bare jeg unngår å fryse. Aldersprivilegie kalles det, når moten må vike for komforten!) Uansett, i ørene jallet “Simply the best” med Tina Turner, og det er en sånn sang man ikke kan høre på uten å synge med! Bare prøv, det funker ikke! Så jeg sang! Ikke helt bevist hvor høyt, og i god tro om at jeg gikk alene på gangveien. Det gjorde jeg ikke. For bak meg gikk han nabo-karen som bor en 6-7 hus lengre bort på Liermåsan, og han har, utrolig nok, lengre bein enn meg, så han tok meg igjen…Og i det han går forbi flirer han, og sier: Ikke bare synger du som Tina, jaggu harù adoptert sveisen og!!!  Og jeg bare ler lissom sånn klønete, og sier “hahaha…eeehh, joda…det så…”, og forstod ikke hva han mente før jeg tok opp mobilen for å se hva det var han snakket om. Og da gliste jeg!!! Jeg og Tina, tvillinger separert ved fødselen. Morsomt øyeblikk!

Den dagen jeg sluttet tidlig på jobb. Da det var helt stille i huset, og kom til å være det et par timer til. Da jeg pakket meg inn i tykk genser og et varmt pledd, fikk selskap av kosegutten Baghera, og sovnet på sofaen! Etter mange netter knappe med søvn var det reine himmelen å få sove halvannen time i strekk på sofaen. Vi våknet i akkurat samme stilling, Baghera og jeg, strakk litt på oss, og bare nøt stillheten og de myke sofaputene. Herlig øyeblikk!

Den økta jeg avsluttet noen minutter tidlig med et par elever. Det øyeblikket jeg ruslet nedover en merkelig mørklagt korridor, og stoppet og lyttet ved dørene. For fra samtlige klasserom kom det musikk, og jeg hørte elever som sang. “Min første kjærlighet” fra klasserommet nederst i korridoren. “Optimist” fra C11, og øverst, fra C13 hørtes “Gi meg fri”. En tributt til Jahn Teigen, bare minutter etter at nyheten nådde hele Norge. Trist øyeblikk, likevel så fantastisk. Musikk, sorg og glede, i alle klasserom. Jeg ble ihvertfall helt varm i hjertet.

Det øyeblikket det gikk opp for meg, sånn på ordentlig, at dagen virkelig blir lengre og lengre. Det dagen det var lyst i stua da jeg trasket til jobb, og like lyst da jeg låste meg inn hjemme etter endt arbeidsdag. Kulda vi har i dag til tross, det går mot lysere tider, og selv om det også betyr at støvet og de møkkete vinduene er enda mer synlig, så var det et herlig øyeblikk! Igjen…små ting, store gleder.

Sola i ryggen. Vintersola. Enda så kaldt det er, så varmer sola. Ettermiddagen jeg gikk stien hjem, bare fordi det kjentes som om hodet var stappet av bomull, og jeg ikke orket å høre på trafikken mens jeg gikk hjemover. Så jeg gikk stien, bakveien. Der jeg bevisst kan velge å holde blikket mot høyre, der jordet møter skogkanten, og der elgen og rådyrene stadig står i skogholtet og skuer utover  Bjørkelangen. Sola i ryggen, selv på en kald vinterdag. Den kombinasjonen av varmen i nakken, mens frosten biter i nesa, og kroppen kaster lange skygger foran på stien, den gir fine øyeblikk.

Og dett var dett. Eller, egentlig finnes det mange flere fine små øyeblikk, jeg har bare ikke tatt bilde av de. De bevares som små minner i hjertet istedet. Poden som ropte i det vi gikk fra hverandre i krysset utenfor skolen: “Ha en fin dag, glad i deg!”, som den naturligste ting i verden. De små videosnuttene av tantegullene på Gol…elsker snapchat! Podene som kom hjem fra Sverige med to poser polkagriser til den godtesjuke mora si! Legge seg i rent sengetøy…det er lykke det! Lillegrå, som er akkurat like frøsen som matmor om dagen, og som stadig er å finne innpakket i et pledd foran vifteovnen.

Nystekte cookies med sjokoladebiter og et glass iskald melk til kvelds, alle dere som sender meg bilder i chatten på instagram, og deler deres små hverdagsgleder meg meg. Tusen takk!

Ja, øyeblikkene var mange denne uka også. Hva var ditt fineste?