Det er nesten litt “farlig” å skulle skrive noe som dette i disse dager. Eller, ikke farlig akkurat, men man våger seg jo ut på ukjent terreng, ønsker ikke tråkke noen på tærne. For vi har det bra! Vi har det så inderlig bra her i måsahuset i denne unntakstilstanden. Vi er fem stykker. Vi har selskap i hverandre hele tiden, om vi ønsker det. Tomta, garasjen og uthuset fungerer som avlastning om det trengs. Gutta og gubben tilbringer mye tid der. Frivillig selvsagt. Hadde det vært innlagt vann og seng der ute hadde de ratt meldt flytting.
Skulle det knipe skikkelig har vi bålplassen vår rett utenfor kjøkkenvinduet, og skogen rett bak stueveggen. Vi lider INGEN nød. Gutta er store, og de er bestevenner. Ingen små gutter som ryker i tottene på hverandre, og gubben og jeg, vi er de samme gamle, trauste , kjedelige, men vel forlikte. Så jo, isolasjonslivet kunne vært verre. Mange HAR det verre. Mange er ensomme, redde, syke, og tankene mine går til dem.
Likevel kjenner jeg på en del ekstra følelser om dagen. Først og fremst kjenner jeg på at jeg er bortskjemt. Sånn i det vanlige, i den normale hverdagen. For selv om det ikke finnes overflod eller glamour i dette enkle livet på Måsan, så har jeg alt jeg trenger og mer til. Det merkes nå, når noe av det er midlertidig forsvunnet.
Altså, noe så enkelt som “Oisann, vi mangler fløte til sausen! Vi kjører bort å handler!” Tenk at vi har den muligheten. Alltid! Mangler vi fløte nå, så mangler vi fløte. Da blir vi hjemme til handlelisten er lang, og kjøleskapet tomt. Først da blir det fløte i sausen. Så lite, men en del av folkedugnaden.
Jeg savner å rusle ned på senteret uten å ha noe spesielt ærend. Bare stikke innom butikken til Mona for en kaffekopp og litt skravling.
Jeg savner å ikke være bittelitt redd hver morgen når gubben drar på jobb. Savner å ikke tenke at jeg håper han unngår å være nære kolleger i dag. Savner å ikke bekymre meg for personalpolitikken i firmaet han jobber. Jeg savner å kjenne på den intense gleden over at største poden stikker på jobb, og koser seg i læretiden. I dag er han ute og snekrer igjen. Jeg har allerede send en melding. “Vær forsiktig da, gutten min.”
Jeg savner samvær med gode kolleger, og jeg savner, savner, SAVNER elevene mine. Jeg savner å se ansiktene deres når de forteller meg noe. Jeg savner å lese blikket når de forteller meg at “alt er bra”. Selv ungdom som har brukt hele livet på å skjule sannheten har avslørende øyne, men jeg får ikke fanget det opp på nett. Pandemi eller ei, jeg klarer ikke lene meg tilbake og tenke at jeg ikke får gjort mer, og så slå meg til ro med det.
Jeg savner klemmer. Fysiske klemmer, med mennesker festet til seg.
Men så skjer det ting, helt plutselig. Sånne små ting som bare åpner døra på gløtt og slipper inn litt frisk luft. Rent metaforisk mente jeg nå altså, selv om døra på gløtt, helt fysisk, også gjør underverker.
Ta gårdsagen for eksempel. Søndagen så ut til å bli som enhver annen søndag, eller akkurat nå, om alle andre dager. Ja, for dagene går litt i hverandre.
Helt til det tikket inn et bilde på messenger fra Elin, en barndomsvenn som nylig kom hjem til Norge etter mange år i Dubai.
“Vær klar om 30 minutter. Har brus og sjokolade!”
Tenk at jeg har sånne folk i livet mitt!
På med joggeskoene, ut i skogen, med Elin, vesle valpen, og en drøss barndomsminner i tursekken.
Også løsner det litt. Dette hverdags alvoret verden befinner seg i om dagen. Et sted midt i skogen på Bjørkelangen finner jeg latterkuler, valpekos, sol på nesa, fine minner fra de litt kjipe ungdomsårene, gode råd, og fine samtaler, alt på trygg avstand, likevel kjennes det nært. Midt på dagen sanker man seg litt mot.
Hjemme har gutta tent opp i bålpanna. Middagen blir grillpølser i hagen. Alle fem samlet med nyspikka grillpinner fra hekken, på krakker og campingstoler, bare noen meter unna inngangsdøra. To poder finner frem kassegitar, spiller litt, og når bålet er slukket og magen mett, forsvinner tre av dem tilbake til garasjen. Det mekkes på en gammel volvo motor, og det lakkes på en gammel moped.Det hugges ved, og noen planlegger å gjøre om den gamle utedoen til pub… Jeg drikker kaffe på stubben bak i skogen sammen med minsten. Når kvelden kommer er jeg klar for en ny unntaksuke. Klar for nye samtaler med elever på nett, klar for å bistå faglig, klar for å finne ut om alt virkelig er “helt ok”. Det hjelper med slike små kast av frisk pust, slik som Elin gav meg i går.
Jeg har det bra. Vi har det bra. Vi er friske, vi har hverandre.
Hver eneste dag denne uka skal jeg sanke meg litt mot. Hvor jeg finner det i dag gjenstår å se. Kanskje finner jeg det i lukten av en nysprunget hestehov, i meldingen jeg fikk på snapchat fra Nina i går kveld. Nina, som jeg aldri har møtt engang, men som likevel gledet meg enormt med bare noen setninger. Kanskje finner jeg motet i nyvasket sengetøy tørket på snora ute, eller i en doven pusekatt som maler i fanget. Jeg gleder meg til å finne det ut.
Hvor sanker du ditt mot i dag?