Jeg har vært for lenge hjemme nå! Så lenge at jeg gjør stort sett alt jeg kan for å underholde meg selv, og så lenge at det ikke finnes grenser på hvor mye jeg ler av egne påfunn, uansett hvor dumme de er! Som den dagen jeg løfte det monsteret av en pre-historisk printer ut av skapet, bare for å tulle med podene. Den dagen jeg printet ut flere eksemplarer av mitt eget ansikt, tok med meg en tape-rull, og listet meg fnisende ut i garasjen mens de spiste middag, bare for å lime mitt eget ansikt på alle “Vi-Menn” plakatene de har hengende over arbeidsbenkene sine der ute. Altså, jeg lo så knipemusklene fikk seg en real treningsøkt da jeg listet meg rundt i garasjen og gjorde ugang, og jeg lo enda mer da gutta omsider oppdaget det. To av podene påstod at det var på tide å ringe barnevernet, og krevde psykiatrisk hjelp, og den siste poden påstod at testiklene snevret seg sammen som tørkede rosiner og trengte kirurgisk hjelp til å hentes ned fra leveren… (ja, de er guttene til a mor, og over snittet glad i overdreven bruk av ironi og dumme metaforer!) Jaja, det blir ikke mer moro enn man lager selv si…og dette øyeblikket lever jeg lenge på.

Den ettermiddagen energien kriblet i kroppen etter altfor mange timer på nett med veiledning av elever, og leksehjelp for egen pode.Denne kroppen sliter litt når den sitter rolig lenge altså! Så da tredde jeg på meg treningsklær og joggesko, plugget litt skikkelig herlig musikk i ørene og trasket innover i skogen. Og jo lenger utenfor stien jeg gikk, jo mer energi fikk jeg. For en frihetsfølelse det er å flyge innover i granskauen, på underlag av myk mose, og bare glemme alt om pandemi og fandenskap en drøy time. Og i det jeg hadde kommet såpass langt fra stien at jeg var relativt sikker på at folk ikke kunne se meg (selv om jeg egentlig hadde brydd meg katta om det også), la jeg meg ned på ryggen på mosen, og myste opp mot tretoppene noen minutter, til pulsen slo sånn noenlunde normalt igjen. Nydelig øyeblikk!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Daglig leder på Kiwi! Han stod for et fint øyeblikk. Kunne fort ha blitt mitt aller første sånn “senior-moment”, og det kunne gjort meg furten, men jeg velger ta det som et fint øyeblikk. Den kvelden jeg hadde betalt i kassen, putter alt i tre fulle bæreposer og skulle til å rusle de få meterne ut til bilen, da han smilende sier “Vil du ha litt bærehjelp ut til bilen?”  Der står han altså, på jobb, sent på kvelden, i det som er en potensielt flora av virus, men blid som ei sol, og så til de grader på service siden. Jeg bærte selv, men smilte hele veien ut. Fint øyeblikk.

Den kvelden jeg og mellomste poden igjen ble sittende lengst oppe. Noen ganger er det så fint med den lille ekstra tiden med bare en av gutta. Når man sitter og snakker om smått og stort, og tiden bare går. Ingen stor greie, bare et skikkelig fint øyeblikk.

En runde i bygda en tidlig kveld, med en elev. Det var fint. For det kan være vanskelig for mange den tiden vi er inne i nå, når den sosiale hverdagen slik vi kjenner den forsvinner, og alt skal gjøres på nett. Praktisk kanskje, sånn rent faglig, men vi må for all del ikke glemme den mentale helsen oppe i alt dette. Det er viktig for oss alle, ungdommen vår også. Så vi gikk tur. Til vi ble svette på ryggen, og lettere til sinns. Skravlet og lo, snakket alt og ingenting, på en trygg meters avstand. Et nydelig øyeblikk.

Den dagen en gjemt skatt kom frem i lyset igjen. Jeg gjør det av og til. Rydder vekk en skatt, og henter frem en annen. Denne gangen en gammel kommode etter tante. Den har stått i boden noen år i mangel av plass til den noe annet sted i huset, men nå ville jeg ha den fremme litt, plass eller ei!! Så nå står den under kjøkkenvinduet. Der skulle den egentlig romme noen bakeboller og litt sølvtøy, men den har også blitt daglig utsiktspost for Bolla. Hun spretter opp på kommoden så fort jeg er på kjøkkenet (for Gud forby hun skulle finne på å være alene i et rom et sekund eller to), og sitter der til jeg går ut av kjøkkenet igjen. Så gamle skatter frem i lyset, og pusekatt på utsiktspost, det ga fine øyeblikk.

Den natten jeg krøp tett inntil måsagubben, og han trodde katta hadde sneket seg inn på soverommet og kommet i klem mellom oss. Den hadde ikke det altså…katta…det var bare det overgrodde underlivet mitt som også liksom har gått litt i karantene. Vi lo godt da, selv om jeg egentlig burde blitt grådig fornærmet.

Uansett. Slike små hverdagsglimt gir rom for fortellertrangen, og fortellertrangen gir igjen rom for litt kreativ lek med papir, og blyant. Det er så herlig når jeg kan stenge verden litt ute, spille musikk, drikke kaffe, og tegne. Nå skal det sies at jeg sjelden får være i fred noen gang, så Bolla assisterte selvsagt hele seansen før hun til slutt sovnet på skissene. Fint øyeblikk.

Den tidlige morgenen jeg ruslet på butikken for å kjøpe mel. Hele Norge hamstret jo mel forrige uke, og det har vært glissent i butikkhyllene, så jeg trengte mel. Blir jo ikke vaffeldag uten vafler skal vite. Nå var det ikke akkurat melet som ga meg det fine øyeblikket, men turen hjem. Gikk en liten omvei langs den gjengrodde stien, der noen hadde stablet tømmer. Altså, kald og rå vårluft,fuglekvitter, og lukten av nyhugget tømmer. Finnes det noe bedre? Så da stoppet jeg opp et snaut minutt, tredde snyteskaftet inn i en tømmerstokk og trakk pusten. Magisk øyeblikk! Merkelig nok…

Noen menn handler sexy undertøy til kona. Måsagubben er ikke noen menn. Jeg vet ikke om han har en eller annen underliggende forskrudd bamse-fetisj, eller om han rett og slett bare skulle være snill da han kom hjem med tidenes merkeligste gave. En enorm kosedress i teddystoff, men øyne og ører på hetta. “Du fryser jo alltid!” sa han, og smilte fornøyd da jeg pakket meg inn i det nye antrekket. Ikke akkurat sexy undertøy, men for å være ærlig jobber både gynekologen og gastroentologen med å lokalisere g-strengen jeg mista et sted i tarmregionen i 1998, så en diger kosedress er uansett en bedre investering. Om jeg kommer til å gå med den på butikken? Neppe, men jeg innrømmer glatt at det er en fryd å være bamse-innmat når jeg tasser rundt her hjemme. Love it! Fint øyeblikk!

Og slik gikk nok en unntaksuke. Proppet av fine små øyeblikk, til tross for en noe begrenset bevegelses-radius. Hverdagsgleder som glade poder i volvo-polerings-modus, pusekatt i gardina, og pusekatt på fanget, grille pølser i bålpanna i “storefri”, danse til høy musikk mens jegergryta putrer på komfyren, nystekte rosinboller og te til kvelds, og hoppe på trampolina til blæra nesten sprekker.

Håper du også har fått samlet noen hverdagsglimt denne uka. Ta vare på hverandre. Vi blogges.