Eplekake, smaken av høst.

Jeg glemmer det. Alltid. Glemmer at hver gang jeg legger ut et bilde av bakverk er det alltid en eller annen som spør etter oppskrift. Skjedde i går også. Postet et bilde på Instagram av eplekaka jeg slang samme til kveldsmaten, også er det plutselig veldig mange som blir akkurat like akutt fysne som meg. Jeg digger de folka. De som liker kake. Folk som spiser kake er de beste folka!

 

Eplekake er for meg selve symbolet for høst og kos. Det er noe helt spesielt med lukten av kanel og epler, og smaken av lun eplekake med krem eller is. Aaah, høsten altså! Fem om dagen, i kakeform. Digger det!

 

 

Så her kommer oppskriften, fordi det er lettere å skrive den ned en gang, en å skrive den til hver og en av de som spurte.

 

Oppskriften er superenkel, litt sånn slenge sammen kake, og det passer meg helt utmerket. Det holder seg også mange dager i kjøleskapet…dersom du er av den typen som liker å spare da. Jeg er skeptisk til folk som sparer ei kake lenge…

 

Anyway, her er oppskriften.

 

125 gram smør (jeg bruker meierismør)

125 gram sukker.

(røres hvitt og luftig)

 

1 ts bakepulver

1 ts vaniljesukker

125 gram hvetemel

2 egg

4 ss eplejuice

(røres inn i smør og sukker)

 

Hell kakerøren i smurt form, 20 cm i diameter.

Dryss over 2 ss kanel, og 2 ss sukker.

Fordel 2-3 epler i ønsket mønster på toppen, og dryss over 1 ss perlesukker.

 

Stekes på nederste rille, 180 grader, 35-40 min.

Nyt!!!

 

 

Etter jobb i dag skal jeg bake saftige eple og gulrot-muffins til matpakkene. Oppskriften på de kommer i morgen.

Lag deg en god mandag. Gjerne med kake!

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg leste igjennom forrige ukes øyeblikk nå på morgenkvisten, før jeg satte meg til rette for å skrive akkurat nå. Tenkte på at for en uke siden lå Lillegrå i fanget og malte da jeg publiserte ukas øyeblikk, og en drøy time senere fantes hun ikke mer. Nå skal ikke dette bli en sånn sørgeblogg over pusen, men jeg har tenkt mye denne uka. På Lillegrå, de andre pusene vi har hatt som har mistet livet på veien, og på lille Bolla som jeg, om jeg skal være dønn ærlig, frykter skal lide samme skjebne. Det er liksom slik det blir når man bor så nære veien, og det er, til tross for at det “er bare en katt” like forbanna trist hver gang. Avgjørelsen er tatt. Bolla blir måsahusets siste pus. Og Bolla er selvsagt verdt hver eneste urolige tanke, for Bolla har så masse kos å gi. Og det er som om hun forstår at Lillegrå er borte, og at menneskene i måsahuset har hatt litt ekstra behov for en pelsklem og litt høylytt during i fanget denne uka. Dyr er herlige. Derfor, alle snutekoser med Bolla-pusen, nydelige øyeblikk.

 

Høstvær!! Eller egentlig, rettere sagt, skjerf-vær! Jeg har, og har hatt så lenge jeg kan huske, skjerf-dilla. Elsker det når temperaturene synker akkurat nok til at det liksom er innafor med et stort og mykt skjerf rundt halsen. Pakke inn begge hakene i mykt stoff. Helt nydelig. Og denne uka sant temperaturen grådig fra forrige ukes sommervær, og det var rett og slett kjølig å tråkke bort på jobb om morgenen. Kan tro jeg koste meg glugg da jeg satt på huk foran den digre kurven med samlingen av skjerf, som aldri egentlig blir stor nok, og valgte dagens skjerf! Så skjerf-vær, herlige øyeblikk!

 

Pakke i posten fra Synnøve. Jeg blir altså så rørt, helt inni beinmargen når folk som leser bloggen sender små overraskelser i posten. Slike små personlige hilsener med håndskrevne kort. Det er noe med post. God gammeldags post, adressert med kulepenn på konvolutten, i postkassa. Glede, rett og slett. En pose kaffe. Altså, det luktet kaffe når jeg åpnet konvolutten. Noe så herlig herlig! Tusen takk Synnøve, for mange herlige kopper kaffe. Smaker aldeles nydelig, og hjelper selvsagt på snakketøyet… (som om jeg egentlig hadde behov for hjelp til akkurat det!) Pakke i posten, gledelig øyeblikk.

 

 

Pauserommet på jobben. Pandemivennlig selvsagt. Tankene går til fredagslunsjen, da fire av oss ble sittende igjen for å planlegge neste ukes fredagslotteri. Du vet hvordan det er, når folk er slitne etter ei full uke, og det er to økter igjen til helg. Da er ideene mange og “gode”, og latteren sitter løst. Altså, det ene tok det andre, og innen møtet var over ble tørkerullen som skal brukes til å desinfisere bordet etter bruk, brukt til å tørke lattertårer istedet. Det er noe med disse lærerne på Helse og Oppvekst altså. For en bra gjeng! Og gode kolleger gir mange fine, kjempefine øyeblikk!

 

Å sykle til jobb. Det slo meg her en morgen, at jeg har over halvert reisetiden til jobb, som ikke akkurat var lang i gangfart heller, men du verden så deilig det er å kunne sykle til jobb. Sykle på den nye fiiiine gule sykkelen som dere sikkert er møkka lei av å høre meg gnåle om nå, men djiiisses! Jeg digger den doningen. Fett øyeblikk!

 

dav

Den kvelden en snill kollega som rydder huset til sin gamle mor sendte meg bilde av et gammelt skap, og spurte om jeg ville ha. Hun er en sånn som tydeligvis lytter når jeg snakker, for jeg tror jeg egentlig bare har nevnt ved en anledning tidligere at jeg ønsker meg et gammelt skap med mye plass til tegnesakene mine. Så jeg hev to av podene inn i varebilen, og lovet de hver sin is mot kjøre, bære og flyttehjelp. Slett ikke verst at en 18 og en 19 åring arbeider for en is lissom. Så vi duret til Momoen, gutta løftet og fraktet skap, spiste is og drakk brus (mor var så voldsomt spandabel serru!!!), og nå er det i hus. Planen var å male skapet, men så fikk jeg det for meg at det var innmari kult originalt også. En liten avstemning på Instagram (takk for gode råd forresten) avgjorde saken. Det forblir originalt, ihvertfall inntil videre, og jeg digger det! Nytt, gammelt møbel i hus, et ed lang historie og sjarmerende bruksmerker fint øyeblikk.

 

Og når vi først er inne på den rause kollegaen…hun har jo fått med seg min udødelige kjærlighet til blått porselen også, og sendte med meg noen asjetter og en tekanne hjem. Har jeg egentlig plass til det? Nei.

Bryr jeg meg om akkurat det? Også nei!

Da får heller noe annet ryke ut av måsahuset altså, for blått porselen får man aldri nok av. Ferdig snakka! Slike små skatter gjør meg glad. Skikkelig glad. Blått øyeblikk!

 

 

Okei…neste øyeblikk høres teit ut, men IKEA katalogen i posten!!! Altså, jeg koser meg så fælt når den kommer. Jeg trenger absolutt ingen ting på IKEA, og ikke har jeg tenkt meg dit med det første. Ikke har jeg råd til å handle så mye som et serviett om dagen eller, men jeg koser meg bare så innmari med den katalogen. Bla gjennom sidene, drikke kaffe, se på sofaer, mye puter, fine kjøkkenløsninger og skohyller, og bare drømme meg bort litt. Heller IKEA katalogen enn en hvilken som helst kleskatalog for min del. Jeg kan ha den liggende i skuffen på salongbordet, ta den frem i ny og ne, og bla igjennom flere ganger. Fant en puff, et putetrekk, og en mugge som er satt på ønskelista. Så joda, IKEA katalogen, joggebukse, kaffe og raggsokker. Fint øyeblikk. Så er jeg kanskje en enkel sjel da, men who cares lissom?

 

Grønne planter. Har fått litt dilla. Eller, egentlig har jeg alltid hatt litt dilla. Greit, innser at jeg har dilla på mange ting egentlig. Uansett, en ny liten grønn plante ble adoptert denne uka. Mer skal ikke til for litt enkel hverdagslykke.

 

Og når vi snakker om hverdagslykke. Den morgenen mellomste poden og jeg rakk en kopp kaffe sammen ved frokostbordet før vi begge stakk på jobb. Det var et sånt fint hverdagsøyeblikk, og noe e\jeg har savnet de siste årene, når vi alle har startet dagene våre til så ulike tider.

 

 

Og slik gikk uka. En passelig mengde små og store hverdagsøyeblikk. Trøndersodd sent på lørdagskvelden, bare fordi jeg fikk lyst på det, følelsen av høstkveld. Endelig se bunnen i skittentøyskurven, selv om den ble fylt opp bare en snau time senere. En rusletur langs elven en litt regntung ettermiddag. Komme hjem igjen, våt i luggen, og ta seg et varmt, langt bad. Hverdagslykke. Salat til lunsj, og kokosboller til kaffen, tente stearinlys en tidlig morgen sammen med morgenkaffen, og herlig morgentåke på vei til jobb, vel vitende om at det, tåka til tross, er meldt sol store deler av dagen. For ikke å nevne en lang og fin samtale på telefon med Tante Mariann en kveld midt i uka. Snakke om løst og fast, og bettongstøping…av alle ting lissom.

 

Nå er jeg klar for søndag. Det skal bakes, vaskes, ryddes, leses, luftes, og jeg skal gruse minste poden i vri åtter!!! Og dersom det plutselig skulle finne på å bli bittelitt kjølig utpå kvelden, når sola går det, da er det klart for opptenning i peisen og kakao, for første gang denne høsten. Krysser faktisk fingrene for en litt kjølig kveld! Tror det blir en god dose fine små øyeblikk sånn på tampen av uka også. Håper din uke var god, og at dagene som kommer fylles opp av små og store gleder. Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Pust inn, pust ut. Gjenta.

Føler meg litt som ei sånn skrulle med batikkfargede slengbukser, poncho og harelabb rundt halsen når jeg sier det. Ei sånn som holder egne “bli kjent med deg selv” kurs i skogen, danser regndans og grer auraen sin hver søndag, men Oh My God!

Har du noen gang vært så sliten, både i kroppen og hodet at du trodde du skulle bli sjuk? Hver eneste kveld har jeg vært sikker på at jeg brygget på noe, bare for å stå opp neste morgen, frisk som en fisk. Hobby-hypokonder kanskje..ikke vet jeg. Jeg vet bare at da fredagen kom med regn og vind, da var jeg LYKKELIG! For da kunne alle helgeplaner om turer hit og dit, og gjøremål med mening kastes vekk. Kom hjem fra jobb, krabbet inn i en gedigen grå joggebukse, krøp under teppet, og drakk Pepsi Max fra den største koppen jeg har! Hvile. Endelig hvile. Pust inn- Pust ut. Gjenta. Nydelig øyeblikk!

Misforstå meg rett. Jeg ELSKER den første skoleuka etter sommerferien, og i år er intet unntak. Når sant skal sies tror jeg kanskje dette har vært den mest givende starten jeg har vært med på, men det er jammen tappende også. For før alt faller på plass, før alle system er oppe og går, og før elevene, nye og gamle finner roen, da er det hektisk. Likevel, skolestart, herlig øyeblikk! Den dagen sola skinte, og den ene skolebussen etter den andre stanset på holdeplassen utenfor skolegården. Da gamle elever flokket seg sammen og oppdaterte hverandre på sommerens opplevelser. Da nye elever forsiktig sparket grus med nervøse bein, og smilte bredt da de ble trygt guidet til ukjente klasserom og nye lærere. Herlig øyeblikk.

Det blir mye skoleprat denne søndagen, men hold ut med meg. Det er jo liksom det uka har dreid seg om.

Den dagen, etter midttimen da jeg satt i et klasserom sammen med en ny elev, og hjalp til med diverse oppstartsgreier, og det banket på døra. Utenfor stod en tidligere elev, en som ikke går mitt programfag i år, og smilte og vinket. Gjensynsglede! “Hei, jeg missa bussen min fordi jeg går rundt å leiter etter deg. Ville bare si hei og gi deg en mental klem og sånn!!” (jeg hater Corona, og savner vanlige klemmer!) Så satt vi på en krakk i korridoren, lo av dårlige vitser, snakket om sommeren og skolestart, nye lærere og nye fag, og jeg fikk et tiltrengt pusterom i ei stri økt. Nye klasser i kombinasjon med møter av gamle elever. Fantastiske øyeblikk!

Da minste poden kom hjem med det bredeste gliset etter sin aller første dag på videregående. Det var fint det! Fornøyd med klassen. Fornøyd med skolen, og fornøyd med lærerne. “Jeg har valgt helt riktig mamma, det er jeg sikker på!” Sånt er så godt for mammahjertet. Så ruslet vi bort på butikken med ei utstyrsliste, og handlet inn litt skolemateriell til sekken, mens praten gikk om fremtidsplaner og ønsker for den valgte utdannelsen. Ting faller på plass for alle podene. En i siste året i læra. En nystartet i læra, og en på videregående. Rart at alle har valgt samme veien å gå, men fint også. Samtalene rundt middagsbordet går i det samme hver dag. Spiker, hammer, tømmer, vinkler, tommestokk… og motocross! Fine øyeblikk.

Den kvelden vi dura ut en tur, gubben og jeg. Handlet en pose solsikkefrø, og kjørte til Ørje for å sitte nede ved vannet en stund. Koble helt ut. Sitte på en stein, duppe tærne i vannet, kjenne sola i ryggen enda det er sent på kveld, og snakke om hvor fint det er at sommeren klorer seg fast. Matet ender, spiste is, og kjørte hjem akkurat tidsnok til kveldsmat. Herlig avkobling, herlig øyeblikk.

Sjokoladekake! Ja, kake kan lett være et fint øyeblikk! Hadde spist salat og knekkebrød i to dager, og hele gjengen her hjemme var brått veldig fysne, men ingen orket eller hadde lyst til å stikke på butikken. En rask sjekk i alle kjøkkenskaper viste at vi hadde akkurat det vi trengte til en sjokoladekake i langpanne, og så satte vi i gang. Mor instruerte, far var tilskuer, minste poden var eggeknuser-ansvarlig, og de to eldste rørte sammen, og stekte. Så fysne var vi at vi satt i flokk foran ovnen for å se på at den stekte, og kaken rakk ikke bli fullstendig avkjølt engang før den ble servert. Hele familien samlet rundt bordet, lunken sjokoladekake og iskald melk! Det var et sånt nesten magisk hverdagsøyeblikk!

Pusekatt på fanget. Lørdag formiddag. To av podene sov fremdeles, gubben og mellomste hadde satt snuta mot Sarpsborg for å handle knebeskyttere til crosstreningen i dag (det er vist viktig at knær ikke knuses), og jeg skulle egentlig sette meg inn i litt fagskolemateriell på nettet. Men katta ville det annerledes, og inntok plassen til pc`n. Det er noe veldig søvndyssende med en durende pelsball i fanget, for det tok jammen ikke lang tid før mine øyelokk ble tunge, også duppet vi av litt begge to. Både katta og jeg. Fint øyeblikk!

Sjokolade til frokost. (jeg blir nok aldri noe livsstil-idol, for å si det sånn!) Men jeg våknet klokken fem en morgen, og fikk ikke sove mer. Satte på en vaskemaskin, tørketrommel, tok oppvasken, brettet klær, og ryddet litt i en roteskuff, og innen klokken ringte på normalt tidspunkt satt jeg ferdig påkledd og spiste sjokolade og drakk kaffe, bare fordi jeg kunne! Og som jeg kosa meg. Radio, kaffe og sjokolade, tidlig på morrakvisten. Fint øyeblikk!

Å hoppe i det ukjente. Ta sats, og hoppe! Søkte fagskole, og er klar for to år på skolebenken, i tillegg til jobb. Gruer meg, og gleder meg. Det blir lange dager, nervepirrende innleveringer, og masse faglig påfyll. Det er skummelt dette med å sette seg å solebenken i voksen alder, men jeg gleder meg masse. Det er noe med å ta den avgjørelsen, kjenne at det føles spennende, og ikke minst riktig. Fint øyeblikk!

Når den nærmeste kollegaen din også skal bli din lærer de neste to årene. Fantastisk dame, gleder meg til masse matnyttig påfyll!

Den dagen vi flyttet undervisningen ut, og tok med elevene i skogen. Å flytte klasserommet ut er alltid herlig, helt til elevene finner frosk, og jeg nesten dør. Jeg er av en eller annen grunn så himla redd frosk!!! De er ekle! Hopper ukontrollert, og har lang tunge. Så ble det en greie da! En haug ungdommer med frosk i hendene, og en skvetten kjerring med puls i 200! Det er klart at slike øyeblikk byr på en del latter også, i tillegg til gjennomvåte truseinnlegg og svett rygg, og dagen etter fikk jeg verdens herligste overraskelse på pulten min fra en kollega med et snev av dårlig samvittighet og herlig humor! Frosk og ostepop. Det mest elskede, og det mest hatede i skjønn forening, og er ikke det terapi, så vet ikke jeg! En god latter forlenger livet! Artig øyeblikk!

 

Også var det den ettermiddagen da latteren satt ekstra løst. For podene har en helt egen form for humor, og bruker masse energi på å le av og med hverandre. Egentlig ler de ofte av oss gamlingene også… Denne ettermiddagen var det nesten julaften i stua, etter innkjøp av nye crossdresser, og det tok liksom litt av med catwalk i stua, og før vi helt viste ordet av det hadde eldste poden gått rett i modell-modus, og hevdet at som den diggeste av brødrene kunne han sklidd rett inn i moteuka i Milano. Det var posering og hoftevrikk og trutmunn, og jeg vet ikke hva. Tipper en ny rosablogger har sett dagens lys. Prinsesse Petter, lissom!!! Han er forøvrig singel, og det fikk jeg lov til å nevne, bare sånn i tilfelle noen skulle finne på å ha en passende datter, og ønsker seg en handy svigersønn…

Og slik gikk uka. Full av energi, og fullstendig tappet. Grovbrød og sjokoladekake. Sol og sommertemperaturer, regn og torden og raggsokker. Sjokolade til frokost, og havregrøt til kvelds, korte skjørt, og slaskete joggebukser. Nå er det frokost- tid før vi farter til crossbanen så gutta får kjørt litt , og spyttet litt grus. Gleder meg til en ny uke, og håper du gjør det samme. Fin søndag til deg og dine.

Blogges!

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

“Vi skal ikke bare ta en siste tur før sommeren offisielt er over da?” sa gubben, så her er vi.

 

Trøkt sammen i en liten bobil, midt oppe på fjellet et sted. Våknet til frisk fjelluft og sauebjeller i dag. Nydelig! Blogging fra ei steinrøys i morgensol. Snart er det frokost i det fri, så setter vi snuta hjemover. Tar det også som en tur, kommer til å stoppe langs veien der vi føler for det, spise lunsj i sola. Gleder meg til å klemme litt på kara hjemme, men vet jo at de ikke har savnet oss så veldig. Vi reiste på fredag etter jobb, i nydelig sommervær. Herlig å få oppleve en siste “ferietur”, til tross for at arbeidsdagen er igang igjen.

Så da kan vi jo starte med arbeid da. For på onsdag var det kick-off for de ansatte på skolen, og for første gang på et par måneder kunne jeg danse meg nedover korridoren og inn på kontoret igjen. En potteplante var stein dau, en levde i beste velgående. Sjokoladen jeg hadde glemt på pulten var smeltet…ellers alt ok. Det er deilig å være i gang igjen. Det var herlig å se kolleger, corona regler til tross, og det var fint å komme seg opp om morgenen, og å glede seg til å gjøre noe konstruktivt. Så ja, første arbeidsdag etter ferien, og andre og tredje arbeidsdag også forøvrig, det var fine øyeblikk! Nå gleder jeg meg bare til elevene kommer tilbake til neste uke.

Før jobbstart på onsdag rakk vi å nye de siste dagene av ferien. Da vi, sammen med gutta to turen til godtesjappa i Sarpsborg…Alf graarud motor. Gutta og gubben kan gå rundt her i timevis og drømme seg bort. Måtte handle inn litt sårt tiltrengt crossutstyr til podene, da en har vokst ut av støvlene, og en har slitt ut både hjelm og knebeskyttere. Jeg må bare si det igjen, tusen takk til alle dere som støtter Nordvang Motorspost med grasrotandelen deres. En sånn handletur hadde vært kul umulig uten dere, og uten nødvendig utstyr hadde ikke gutta kunnet kjørt, så enkelt er det bare. Så igjen, tusen hjertelig takk. Vi setter så innmari pris på det, hele gjengen. Takk til Lene Graarud også, som alltid, herlig service. Ikke det at mor direkte koser seg i akkurat denne type sjappe, men å se gleden til poden og gubben, det er jammen ganske fine øyeblikk det også.

Rusle rundt på stranden og bare nyte sand mellom tærne. Det er fint det. Det var nesten litt vemodig denne gangen, å vite at det var siste stranddag av ferien. Så da ble jeg gående rundt der da, nesten alene på stranda, og bare grave tærne ned i varm sand, kikke etter glatte, runde stener og skjell, stå helt rolig ved vannkanten å bare la bølgene skylde over føttene. Sommer på hell. Fint øyeblikk.

 

Den dagen jeg fikk lov til å holde et aldri så lite foredrag om det å være et brukanes kvinnfolk, i Auli Barnehage. Det var fint det. Sommerfugler i magen, som alltid når man liksom skal stå foran et publikum, men likevel så artig. Det ER fint å utfordre seg selv, jeg må bare fortsette å si det til meg selv. En dag kommer jeg forhåpentligvis til å tro på meg selv når jeg sier deg også. Men de ansatte i Auli barnehage var en flott gjeng, blide og engasjerte, og det gjorde det hele enda gøyere. Så der har du det, ut av komfortsonen, bjuda på, trosse frykten….fint øyeblikk!

Å le høyt, rått og spontant! Det var et bra øyeblikk. Egentlig burde dette øyeblikket ha vært et slikt man helst vil glemme, men man må jo bare ha litt selvironi her. For da Akershus Fylkeskommune ble Viken måtte alle ansatte ta nye personalbilder, og hvem hadde ikke fått med seg den beskjeden, og stilte lik blek, skjeløyd og i en litt ukledelig lilla poplogenser til forografering den dagen i våres? Måsafruen! Og hvem er det som må drasse rundt på personalkort med et bilde av et svevende hode med bollekjaker og øyne som går i kryss de neste årene? Også måsafruen! Så da denne lå på pulten min en dag denne uken knakk jeg sammen, og lo så jeg spyttet kaffe! Gøyalt øyeblikk, tross alt.

 

Da poden klippet håret. Minsten, som har latt manken gro i to år kom plutselig ned i stua og spurte om jeg “pliiiiis” kunne klippe han kort, for nå var han lei håret. Mammahjertet gjorde et dobbelthopp, for jeg må jo nnrømme at selv om jeg synes han har nydelig hår, så har det i grunn blitt litt vel mye av det i volum. Har jo knapt sett øynene hans de siste par årene. Så vi rigget oss til på badet med saksa, og klippet i vei.

 

Det skal sies at poden angrer voldsomt. Mest fordi det uvant, og fordi en sånn ragg av en manke er behagelig å gjemme seg litt bak, men jeg håper han straks blir komfortabel med den nye sveisen også, for jeg synes han ble kjempefin! Og anger og vemod til tross, jeg kan se poden i øynene igjen, og mammahjertet elsker det.

 

Da jeg satt på et svaberg nede ved sjøen, og spiste pizza rett fra papp esken, og så dagens episode av Neighbours, mens gubben tok en dupp på teppet ved siden av meg. Det var et fint øyeblikk det. Helt alene på en odde, med mat og barndommens helter på mobilen. Da var det digg å leve da! Enkelt og greit!

Den dagen da den fine genseren Mary Anne har strikket til meg kom i posten. Herlighet som jeg elsker den genseren. Foreløpig er den for varm fordi sommeren bestemte seg for å gjøre en sånn siste gjesteopptreden denne uka, hva temperaturen angår, så den kvelden genseren kom ble jeg sittende musestille i sofaen, med genseren på, og med gjennomtrekk i sta, bare fordi jeg nektet å ta den av. Fjelltur denne helga var en kjempebra ide, for her er kveldene bittelitt kjøligere, og derfor har jeg tyvstartet på genserbruk. Herlig øyeblikk.

 

Og da er vi jo tilbake der jeg startet denne søndagsbloggen da. Fjellet, og bobiltur med måsagubben. Jeg nyter turen. Den er full av øyeblikk, for mange til å nevne her egentlig. Det er så fint å kjøre fra sted til sted, ta pauser der det måtte passe, og bare fordi naturen er så vakker at vi vil ut for å nyte den. Nysgjerrige kuer som kommer nær for å bli klødd på haka, og kveldsbad i kalde små fjellvann. Nyyyter!!!   Så jeg tror jeg avslutter her. Skal spise litt frokost, og gjøre klart til siste etappe på hjemturen.

 

Håper du har hatt en uke med mange små øyeblikk du har tatt deg tid til å nyte, og at uken som kommer blir aldeles strålende.

“Når mora di har klippet panneluggen din, og fotografen sier du har no mellom tenna” . Kuuuleste kua i fjellheimen hilser!!

Tut og kjør fra bobil-snella Vi blogges!

 

 

Jeg elsker hver maske!

Det var tidlig i sommerferien at jeg satt i bare badetøyet i skyggen på terrassen og skrollet nedover instagram. (bombe!!) Midt mellom bilder fra venner og kjente popper det opp en slikt reklameinnlegg, som det jo titt og ofte gjør. Vanligvis skroller jeg glatt forbi, for reklame på sosiale medier er irriterende… Men denne gangen gjorde jeg ikke det, for den genseren på bildet liksom bare ropte til meg!

Egentlig hånet den meg…Litt sånn typ “Hahahaha, du kan ikke strikke på tørre møkka, så la oss vise deg denne fine genseren du kommer til å elske men som du aldri vil få!!!”

 

 

Det er så typisk. Når du ser bilde av et plagg du bare elsker ved første blikk, også er det ikke en genser man bare kan bestille og betale…neida! For den er en del av en sånn strikkepakke med garn og mønster, dermed uoppnåelig for oss som ikke kan strikke annet enn et skjerf til Barbie-dukken. (Og Barbie-dukken min nektet å bruke det skjerfet…utakknemmelige blonde bimbo!!!!)

Likevel tok jeg bilde av den. Så på den flere dager på rad. Pippi-genser tenkte jeg. Full av glade farger i herlig virr-var mønster. Den var liksom bare SÅ meg! Ja, for en genser kan være det tenk!!!

 

Så postet jeg bilde av den i storyen på instagram, bare som en del av en story egentlig, også, før jeg rekker klø ferdig på et myggstikk under storetåa tikker den inn en melding fra Mary Anne på innboksen.

“Jeg kan godt strikke den for deg!”

 

Litt satt ut av den rause tilbudet takket jeg først høflig nei, for det var aldri det som var meningen, dessuten er mine vitale mål så langt fra alle andres. Jeg er født ekstremt kort fra navlen og ned til trusekanten, har brede skuldre, litt som en kar lissom, og armene er av type “bananplukker”, og hadde gjort seg bedre på en orangutang. Standardmål har aldri passet på denne dama!  Men Mary Anne lovet at strikking er en hobby, og at hun mer enn gjerne tok fatt på denne som neste prosjekt, eller utfordring da, som jeg helst kaller det! Og plutselig var garn bestilt, og vitale kroppsmål sendt.

 

Utover sommeren har jeg fått små oppdateringer. Glimt av en arm, en vrangbord, en del av et mønster, og nå siste uka, tråder som skulle festes. Sånn ca 3000 tråder, røfflig regna! For en jobb!!! Jeg er stum av beundring. Alle dere strikkere der ute!!! Wow! sier jeg bare, og bøyer meg i støvet.

I dag kom den i posten. Genseren min. Og helt objektivt sett selvsagt, må jeg bare si at det er den fineste genseren i hele verden!!!! Jeg elsker ALT ved den!!! Fargene, mønsteret, lengden på ermene (spesialstrikket for en apekatt som meg!). For ikke å snakke om at navnet mitt står stemplet over rumpa!!!! “Genialt!” sa gubben! “Da blir du alltid sent hjem om du går deg bort!”

Nå sitter jeg her i shorts og ber til værgudene om kjølige høstdager, for jeg VIL BRUKE DEN NYE GENSEREN MIN!!! Jeg elsker den. Hver millimeter, hver eneste maske!

 

 

Tusen, tusen takk Mary Anne!!! Du er og blir ei dronning!!!

Ukas små øyeblikk.

Ok! Hvem er det som stjal en anleggsmaskin av veivesenet, kjørte den til måsan, rulla den møkka frem og tilbake over kroppen min, og lot meg ligge igjen for å visne? For akkurat DET må ha skjedd. Denna skrotten har aldri, og da mener jeg ALDRI vært i dårligere forfatning! Altså, torsdag kveld var ille, da vi kom hjem fra klatreparken. Fredag var grusom, da gjorde det tilogmed vondt håra på leggene, og lørdag var det fysisk vondt å trekke pusten. Det tar slutt snart, ikke sant? Det må det bare. Jeg tror, håper at det ikke er rein innbilling fordi jeg ønsker det så sterkt, at jeg er litt bedre i dag.

Torsdagen. De verste og de beste øyeblikkene. Egentlig var de verste øyeblikkene de beste. Sært men sant. For da Elin lurte meg med til Høyt og lavt, og denne råtne skrotten kavet seg gjennom hinderløyper og zip-linere like elegant som en litt inntørka aldrende hvalross med revmatisme på øde strand, da hadde jeg det så himla gøy. Skummelt og gøy. For det å utfordre seg selv og indre demoner som vræler om høydeskrekk var rett og slett herlig befriende. Herlige øyeblikk.

 

At det resulterte i tidenes mest støle kropp, not so much. Men at det var verdt det, det er helt sikkert!

 

Mandagen, da jeg bare bråbestemte meg for å bytte plass på de to sofaene, bare for å få litt forandring i stua. Det ene dro med seg det andre, slik det ofte blir når man “skal bare”. Fant igjen en savnet raggsokk under sofaen, ble glad. Fant ikke den andre raggsokken jeg har lagt på et lurt sted i påvente av at den som i utgangspunktet var borte skulle bli funnet. Ble irritert. Fant en uåpnet smørbukk karamell under den andre sofaen og ble blid igjen. Fine øyeblikk. Noen ganger skal det ikke mer enn en gammel smørbukk til.

 

En neve blåbær. Vet ikke hvorfor jeg synes akkurat det var et så fint øyeblikk. Men jeg satt ved vannet, hørte bølgene slå mot land, og delte en bøtte blåbær med poden. Kan ikke huske at vi snakket engang, bare husker at vi satt der, og mumset store, søte blåbær, og bare nøt stunden. Skal jammen ikke mye til noen ganger, og det er fint det!

Tirsdagen var jeg sliten. Sånn sliten jeg av og til blir når hjertet pumper for raskt, og nattesøvnen er dårlig. Det resulterte i et par blemmer hva daglige gjøremål angår. Først pusset jeg tennene med sinksalve. Så skrudde jeg på knottene på sofabordet på innsiden av skuffene. To og en halv knott var ferdig skrudd før jeg innså at her var det noe som ikke stemte.

Da lo jeg. Høyt og lenge av meg selv. Så fylte jeg en kaffekopp til randen, og sank ned i godstolen, og lukket øynene mens jeg hørte på P4 en drøy halvtime. Pus hoppet opp i fanget og tok seg en blund, og da vi begge var uthvilt skrudde jeg knottene på utsiden av skuffen, der knotter tross alt gjør aller best nytte for seg. Så, en drøy halvtime djupt ned i godstolen. Fint øyeblikk.

Eldste podens nye tatovering. Jeg har litt delte meninger om at han i det hele tatt har tatoveringer, mest fordi jeg som 20 åring selv tok verdens dølleste tattis på skulderen, sånn litt for spontant, og det er ikke akkurat et kunstverk jeg gladelig viser frem i dag.

Men poden sine, de er lenge ønsket, spart til, og nøye planlagt, også betyr de noe. Og historien bak gjør meg litt rørt. Brødretatoveringen, den alle gutta en dag visstnok skal ha, den tok han for et år siden. Alle guttas fødselsdatoer, i rekkefølge, i romertall. Den nye viser et gammelt tre-ur, og representerer oldefar, og klokkene han snekret. En av de er jo vi så heldige å ha i eie. Klokkeslettet viser da poden kom til verden, og de to rosene er for oldemor, og mormor Elin, altså min mamma som han aldri rakk å møte. Symbolsk og fint, og jeg gråt en skvett.. Fin pode, fint øyeblikk.

 

Jeg foreslo at den neste tatoveringen burde vare en sånn vaskelapp i nakken, der det stod “Made in fylla. av mamma!”, men han var visst ikke enig. Merkelig unge, ikke åpen for gode forslag i det hele tatt!

 

Sandaler hele dagen. Egentlig mest barføtt, men likevel. Vi har nådd August, og plutselig kom sommeren tilbake, også endte jeg opp med å gå barføtt i sandaler hele dagen. Det er sånne ting man kanskje ikke tenker over, men det slo meg da jeg parkerte sandalene i sanda for å dyppe tærne i vannet, hvor fint det er. Luft på tærne lissom. Fint øyeblikk.

 

Den dagen det kom pakke i posten. Jeg vet ikke om det overgangsalder eller PMS eller om det bare er alderen, men jeg blir altså så rørt når folk gjør fine ting, bare fordi. Så jeg grein da. Heldigvis for meg var pakken full av hjemmestrikkede kluter, koppehåndklær og pads, så da hadde jeg jo noe å tørke tårene med. Så omtenksomt, så raust, SÅ mange herlige glad-farger. Tusen hjertelig takk Marit, you made my week!

 

 

Stranda med gubben, hele dagen. Jammen fartet vi en tur til Hvaler og Skjærhalden denne uka også, bare for å være herlig late. Det faller seg skremmende enkelt for meg å være lat. Så lå vi der og slikket sol i sanda, eller vaket i vannskorpa, en hel dag, og det var så herlig. Ro og mak. Med håret til værs, røde kinn og kroppen seig av saltvann ble jeg servert Mojito av gubben som hadde pakket i all hemmelighet bare for å varte opp fruen. Makan til service. Egentlig hadde jeg litt kvaler når det gjaldt å dele dette bildet…Du vet, magene ligger lag på lag, nesten i tellekant, men så sier gubben bare : “Jammen, er ikke den magen ganske glad da? Ikke no feil i ha en glad kropp vel?”, og gubben er klokere enn han ser ut, for jammen er det sant som han sier. Glade kropper har gode øyeblikk! Jeg blir stadig bedre i å huske på akkurat det!

Andungen. Å herlighet, den fluffy, lille kulerunde andungen. Den som bare liksom kom svømmende sånn freidig nære da vi satt nede ved vika en kveld, og spiste solsikkefrø rett fra neven, mens mammaen vagget trygt rett bak. Andungen, det var et herlig øyeblikk det!

Og solnedgangen. Kjøre til tjernet, drikke kaffe fra termos, og se sola gå ned bak skogen. Bare være tilstede en liten stund, uten å si eller gjøre noe. Magisk egentlig!

Og slik gikk uka. Sprek og støl. Reddet ned fra tretoppene av en prins i blå hjelm, muskler så møre at jeg trodde min siste time var kommet, og så høy på adrenalin at føttene knapt rørte bakken. Ostepop til kveldsmat, og nudler til frokost. Kaffe i bøtter og spann, sandaler og gummistøvler. Død mus på dørmatta ute, tusen takk for den Bolla, og svaler under mønene på uthuset.  en akkurat passe innholdsrik og herlig avslappende hverdagsuke. Måtte du nyte søndagen, og ta vare på de små fine stundene den byr på.

Vi blogges!

 

 

 

 

 

 

 

 

Flyvende panikkalder, og “jomfru” i tretopp.

Har du noen gang sagt ja til noe du umiddelbart har angret på. Meg i et nøtteskall. Noen slenger ut en spontan ide` som høres aldeles festlig ut i nøyaktig et nanosekund, jeg biter på agnet, også bare …nei-nei-nei-nei-nei!!!! Men da er det for sent.

 

Angre-angre-angre!

Jeg har ei sånn venninne som skal dra meg med på alt mulig tull. Eller “trening” da, som hun kaller det. Vi har kjent hverandre sine barneåra, Elin og jeg. Hun var den kuleste i den lille, men sammensveisede ukule flokken vår. Elin gikk tross alt BÅDE i speideren og korpset! Altså, hvor kul går det egentlig an å bli sier jeg bare???

Uansett, nå som vi befinner oss sånn omtrent i midten av 40-åra kjenner vi jo begge litt på det at glansdagene er over, sånn rent kroppslig, og det til tross for at vi ikke engang satte pris på det som tydeligvis var glansdagene, fordi vi på det det tidspunktet var for unge og dumme til å vite at det var nettopp det de var.

 

Greia er da, at Elin fortsatt er 18 år i hodet når det gjelder å tenke konsekvenser, og jeg er fortsatt 18 år i hodet når det gjelder selvinnsikt! En dårlig kombinasjon når det kommer til dager som i går. For i våres trente vi trappetrening sånn ca fire dager, tok en laaang sommerferie full av ostepop, også fikk Elin det for seg at vi kunne starte frisk igjen med en sånn liten kosedag på Høyt og Lavt. Du har sikkert hørt om det? Hvis ikke, det er slike aktivitetsparker med hvor man klatrer i stiger, balanserer på tømmerstokker, henger i tau, og flyr metervis over bakken i en stålwire mellom tretoppene! Vi fartet til vår nærmeste, i gamlebygda, mellom Sørumsand og Frogner. Den er gedigen!

 

“Det kommer til å bli så GØY!” sa Elin med en sånn hvinende og overblid utestemme, og jeg skal innrømme at i det vi ankom var jeg tildels enig. Det er fordi det første jeg så var smilende barn i passelig høye tretopper, og en kafeteria med åpne vinduer hvor det sev ut deilig vaffel-lukt. Jeg så for meg ei litt tur mellom to små busker i ei line, og et vaffeltårn jeg kunne skylle ned med kaffe etterpå.

Lille frøken “Jeg har gått i speideren., så dette går fint!”

I resepsjonen ble vi møtt av en drøss blide eksperter på sikkerhet og høyder,fikk utdelt en sånn sele til å feste wire og kroker i, og et kurs i sikkerhet. Så langt alt vel. Det var da vi fikk hver vår hjelm jeg begynte å ane ugler i mosen… Det faktum at det aller første jeg gjorde var å klype dobbelthaka i den låsen på hjelmen burde jo vært varselsignal nok om at dette ikke kom til å ende bra!

Note to self: Gå aldri frivillig til et sted som påkrever hjelm!

Den første løypa gikk overraskende bra. ikke spesielt vanskelig i det hele tatt, og selvtilliten økte. Det var først da vi oppdaget at løypa het “Maurtua”, og at de andre som dristet seg rundt i klatrebanen var alle under ti år og ikledd Batman eller Minnie Mus t-skjorter, at vi innså at vi kanskje ikke hadde lagt lista så veldig høyt til å starte med.

Da en liten pjokk med manglende fortenner og fregner på nesa i tillegg prikket meg på ryggen, myste opp på meg full av nesegrus beundring, og sa: ” Du er flink du. Du fikk med hele den schvææære kroppen gjennom den lille tunnelen du!!!”, forstod vi at det var på tide å teste ut de litt mer avanserte løypene.

 

Så Elin vandret freidig inn i resepsjonen igjen, og hentet kart over parken og løypene, merket med farger og vanskelighetsgrad og liknende. Jeg klarer ikke lese kart, eier ikke stedsans, og har en gang gått meg bort på OBS i Lillestrøm til tross for at de har selvlysende piler på gulvet og skilting i taket, og prøvde bare å nikke intelligent mens Elin pekte og forklarte! Igjen, DUMT valg, for den tidligere korps og speider-entusiasten fra Fetsund dro meg med til Mårløypa, type blå, merket “Krevende”!

 

Når du prøver å se intelligent ut mens du later som du leser kart, men egentlig tenker på vaffel!

I de neste to timene hang to midtlivskrise-kropper i hjelm og trange treningsbukser fast i et sett tauhusker sånn ca 7 meter over bakken, uten nubbsjangs til å komme videre. En ung mann med blond lugg og Høyt og Lavt logo på t-skjorta ante ugler i mosen, eller som vi kaller det, panikkalder i tretoppene, og stod under oss som tålmodigheten selv, og forklarte alt om klatreteknikker og effektivitet. Greia er, at når unge menn vier kvinner i overgangsalderen noen som helst form for oppmerksomhet går vi inn i en sånn akutt “Me Tarsan, you Jane-modus”, henter frem indre krefter, og gir gass!

Ser det lett ut? Da ser du feil!! Men fy flate for en mestringsfølelse!

Aldri før har vel to dissende kvinnekropper svingt seg mer i lianene, eller furu-trærne da… og aldri før har vi vel vært høyere på oss selv da vi endelig nådde bakken. Takk og pris for dyktige instruktører, og nyvunnen selvinnsikt.

Når ungt pågangsmot møter dalende selvinnsikt. Marius med den avgjørende og livsreddende peptalken, bilde tatt, og delt med tillatelse.

For en opptur, og for et adrenalin-kick! Likevel, fra nå av skulle vi velge litt enklere løyper!

 

Og det gjorde vi. I mange timer klatret vi i bekvemme moderate høyder, og det kommer fra to damer med medfødt høydeskrekk, kastet oss ut lufta , fløy fra tre til tre i en wire, og ble deilig svette på ryggen. Så lunsj.

 

Her er jeg god!! Dødsgod faktisk!

Spiste noe medbrakt, sjokolade og sukkererter. Det heter balanse, og er kjempeviktig faktisk. Å sjokkere kroppen med bare sunn mat samme dag som man utsetter den for mer trening enn den har gjennomgått de siste ti åra ville rett og slett vært uansvarlig. Lukta fra kafeteriaen var var for overveldende til å motstå, så jeg lot kroppen få litt drivstoff derfra også. Blid og fornøyd pakket jeg sammen, og så forventningsfullt på Elin. Tenkte jo at dagen var over, passe trent, god og mett, på tide og avslutte…men NEIDA!!

Den tidligere lokale speidermesteren i båtsmannknute med dobbel skru, mente vi skulle avslutte med noen runder til, nå som vi endelig var blitt litt varme i trøya! Velg dine venner med omhu, sier jeg bare…

På et tidspunkt løy jeg og sa jeg måtte bæsje, bare for å kunne gjemme meg i et koselig flisbelagt avlukke med vannklosett, bare for å få ei pustepause, før det var på`n igjen!

Så er det sånn da, at når to semi-voksne damer, hvis hjerne ikke eldes i takt med kroppen kommer sammen, så sitter latteren løst, og timene går fort. Beverløypa tok vi bare på grunn av navnet…Vi har jo bever begge to skal vite.

 

Løypa for vokse damer med utrimmet bikinikant!

Navnet på løypa som het Klatremusa var enda gøyere, og skiltingen toppet det hele…vi gliste til vi begge stod i vinkel og hev etter pusten, folk kikket rart på oss, men who cares?! Halve poenget med trening er jo å ha det gøy…det, og å kunne spise sjokolade med god samvittighet etterpå.

Hahahahaaa!!! Hah!

Det var da vi skulle avslutte med en aller siste løype før vi tok kvelden det gikk skikkelig gæærn`t! For når man har mer bodymasseindeks enn sunt folkevett, og legger ut i ei løype merket utfordrende, med en utrent kropp som allerede har pushet grenser i flere timer, da kan man bare takke seg selv! For omlag 30 meter over bakken svevde denne midtlivskrise-kjerringa mellom to furutrær i en tynn wire, da jeg bomma på hempa på endestasjonen, ble sendt tilbake ut på lina, og ble hengende bom fast midt mellom to trær, i fritt fall. To ganger fikk jeg dratt meg inn, bare for å miste grepet, for armene kjentes som kokt spaghetti, og kroppen var blytung! Livet passerte i revy, ostepop for ostepop…men før jeg rakk å i det hele tatt frykte døden hører jeg en sånn barsk og mannlig stemme rope fra bakken: “Bli hengende, slapp av, jeg redder deg!!!”, og plutselig, i mitt hode var jeg liksom Rapunsel i tårnet, og en kjekk prins i blå hjelm og rød t-skjorte med klatrelogo var på vei opp for å redde denne gamle “jomfrua” i nød.

Som en sånn superhelt av en Hollywood-mann klatret mannen opp, kastet seg ut på lina, og nådde meg før jeg i det hele tatt rakk å tenke på mer ostepop. Det var først da han nådde meg at jeg la merke til hvor ung han var, og da jeg innså at han mest sannsynlig veide halvparten så mye som meg ble jeg mer eller mindre handlingslammet, og mistet trua, men han bare “Jeg drar oss innover, bare hold deg fast!”. Og det var akkurat det han gjorde. Som tatt rett ut av en scene i den originale “Slipp Willy fri” filmen, der ung gutt redder spekkhogger fra en sikker død, dro den unge muskelbunten en handlingslammet hval med hetetokter, relativt gjennomtrukket truseinnlegg, og syltetøy i munnviken etter spontan vaffelfest i kafeteriaen en halvtime tidligere. For en prestasjon. For en MANN! Det var sånn seriøst nummeret før jeg gikk ned på kne og fridde, i 20 meters høyde, i en litt svaiende furutopp.

Og Sebastian, eller Prins Sebastian, som jeg kaller han lissom bare “Jeg følger deg resten av veien, så skal vi nok få deg gjennom!”, og jeg bare…DÅÅÅN, og fant frem indre krefter denne kroppen ikke har hatt siden “New Kids On The Block” slapp ny singel i 1990, og jeg kjempet om det siste eksemplaret med en niende klassing med tuppert pannelugg med permanent og rosa fluffy strikkegenser stappet ned i buksa!

Spekkhogger møter redningsmann! Se hva Sebastian superhelt dro i land da!!! Hederskar!

Vel nede på trygg grunn innså både Elin og jeg at husmormusklene hadde fått nok for dagen, og at det var tryggest for alle om vi innså våre begrensninger, og avsluttet. Det fikk vi i grunn bekreftet da jeg på vei ut av selen, som om skjebnen bare tenkte “Ok da, bare ei blødme til, så lar vi a slippe!”. For med en oversliten kropp klarte jeg det kunststykket det er, å bli fintet ut av egen sele, snublet i tauverket, og datt så lang jeg var på flatmark, til stor glede for parkens ansatte og skuelystne, rett foran resepsjonen! Elin, som den gode venninnen hun er dro frem mobilen istedet for en hjelpende hånd, og knipset bilder mens hun iverksatte heftige knipeøvelser for å ikke tisse på seg mens hun lo. Det er dame å ha med seg i krigen det…

 

Og hvem dukker opp bak meg, med fløyelsmyk stemme, og bare “Jeg kan ta selen din deg, det der kan skje med hjem som helst!” ? Joda, Mr Hollywood-helt, Prins Sebastian. Sukk!!!

 

I dag sitter jeg igjen med tre tanker i hodet.

1. Fy fader for en dag. Jeg er så hinsides stolt av meg selv, og Elin, for å ha trosset frykt og gangsperre, og kastet oss ut i det skumle og utrygge, for det er noe av det gøyeste jeg noen gang har gjort!!! Rått, rett og slett!

 

2. Jeg tar av meg hatten for de ansatte i den parken, alle som en. For en service, for en medfølelse, for en styrke og profesjonalitet til fingerspissene! Jeg har blitt så voksen at slikt setter jeg pris på!!!

 

3. Det gjør vondt i HELE kroppen, og det eneste synlige beviset jeg har på akkurat det er et blåmerke på INNSIDEN av underleppa!!! Du vet du er svær i kjeften når du faller med ansiktet først!

Ja, neida, så…

I dag skal jeg pleie ømme muskler, og fryde meg over adrenalinet fra gårsdagen som fortsatt sitter i kroppen. Vil du se litt videoer fra klatreopplevelsen har jeg laget en festa story på Instagram…rett og slett fordi den dagen vil jeg ikke glemme. Ser du storyen vil du skjønne hvorfor jeg har ei høne å plukke meg gubben også 😛

 

Når du er LITT støl!!!

Ønsker deg som vrenger innom en nydelig dag, enten du tilbringer den på jobb, i sofaen, eller hengene midt på en wire i skogen, mens du venter på Prins Sebastian med blå hjelm.

Vi blogges.

Kjære ungdom.

Så er det en snau uke igjen til skolestart. Kanskje du gleder deg. Kanskje du gruer deg. Kanskje er du bare likegyldig. Samme greia som i fjor, og i årene før det, ikke sant?

Kanskje er du motivert som pokker. Tenker at dette blir bra, gleder deg til å ta fatt på studier igjen. Kanskje har du en plan. Et klart og tydelig mål. Vet hva du vil bli, og hvordan du skal nå målet ditt.

Kanskje er skole det aller siste du egentlig vil. Kanskje aner du ikke hva du vil bli. Kanskje du er drittlei skolebenken, lærere som gnåler om ting du ikke interesserer deg for. Kanskje du aller helst ønsker deg et friår.

Kanskje ønsker du å gå på skole. Kanskje du ønsker å gjøre det bra. Kanskje har du et mål, vet hva du vil, men ikke aner hvordan du skal komme deg dit. For skole er vanskelig, og kanskje har du tenkt at du ikke er god nok, selv om ønsket og viljen er stor.

Uansett hvilken kategori du stiller i, skal du vite at det er rom for deg.

 

En snau uke før deg begynner de ansatte på skolen på jobb igjen, meg inkludert. Målet er å forme timeplaner, lage gode undervisningsopplegg, sette seg inn i rammeplaner, regler for fravær som stadig er i endring, tverrfaglig samarbeid, nye nettsider, fagfornyelsen….og off!!!, og vi svetter sidelengs.Dette er jo den delen av jobben lærere flest ikke brenner aller mest for. Det er jo i klasserommet, sammen med deg, vi aller helst vil være. Det er der vi, ihvertfall de aller fleste av oss, trives best. Tro det eller ei. Første skoledag møter vi deg, rette i ryggen og med fullt fokus. Tilsynelatende.

For sannheten er, at selv om vi har gjort dette mange ganger før, er vi også nervøse. Vi skal også møte en skokk tenåringer med uro i kroppen, noen med mer pågangsmot enn vett, de fleste med en ungdommelig glød og energi vi bare så vidt husker selv at vi har hatt, og som vi, selv om vi ALDRI vil innrømme det foran deg, faktisk er misunnelig på! Tro meg, mange av oss husker ikke engang hvordan det er å stå opp fra sengen om morgenen uten å knirke som en rusten Volvo 240 med hull i potta, og når sant skal sies har mange av oss, meg inkludert, omtrent like senket understell som den nevnte kjerra også.

 

Bare husk på en ting. Kua har selv vært kalv, selv om det er lenge siden. Om vi fremstår som bitre, gamle inntørka rosiner, ( ingen liker jo egentlig rosiner…) så kan det rett og slett være fordi vi en gang i tiden var faste, modne solmodne druer som gjennom en årrekke har sugd til oss den erfaringen verden har gitt oss, og kanskje, om du lytter, vil den erfaringen komme deg til gode. Det beste hadde vel vært om vi delte erfaringer, for det er ikke til å komme bort i fra at vi gamligene har mye å lære av dere ungdommer også. Det forutsetter selvsagt at du deler med oss.

 

“Bare vær deg selv!” sier folk, så går alt bra. Jeg er til dels enig, men vet du, det er greit å late som også! Det er helt ok å gjemme seg bak en klesstil, en frisyre, en holdning. Vi gamle gjør også det, oftere enn du tror. Om du ønsker å passe inn, og om du mener den enkleste måten å gjøre det på er å spille en eller annen form for rolle, så gjør det. Gjør det som kjennes trygt. For når du er trygg, da blomstrer du. Er det tryggest å være en “outsider”, så vær en outsider. Er det tryggest å være malen, en som er tilnærmet lik “alle andre”, vær som alle andre. Bare husk at der du er aller tryggest, om det er hjemme på rommet, i armkroken til bestemor, hos kjæresten, eller ved et stille tjern i skogen, der må du av og til ta av deg masken, og puste med magen. Være bare du! For bare du er bra nok, selv om du kanskje ikke helt har oppdaget det enda.

Vet du, det er først når DU bestemmer at du er god nok, at brikkene faller på plass. Det har ingen hast. Om det puslespillet som er DEG blir ferdig dette skoleåret, eller den dagen du fyller 100 har ingen betydning. Mange av oss, meg inkludert, finner stadig nye brikker, og det er faktisk helt greit, og om sant skal sies, ganske spennende.

 

 

Ta med deg noen velmenende råd på vei ut i det nye skoleåret, fra en litt skrukkete rosin.

  • Ha et åpent sinn. Sorthvitt er stiligst på bilder, livet er best i farger! Omfavn mulighetene, de er mange om du har øynene og hjertet åpent.
  • Vær høflig. Du trenger ikke alltid være blid, smile eller ha gode dager, men husk normal folkeskikk. Respekt går begge veier, og førsteinntrykk varer lenge, uansett om det kjennes rettferdig eller ei.
  • Ta imot hjelp, enten du har bedt om det eller ikke. Vær i det minste åpen for det.
  • Ting du ikke mestrer er ikke det som definerer deg. Du er SÅ mye mer enn karakterene du får!
  • Du kan ikke like alle, og alle kommer ikke til å like deg, sånn er det bare. Godta det, respekter det. Tro meg, drua di holder seg solmoden lengre om om du ikke dveler ved ting du ikke får gjort noe med!
  • Sats så stort du bare vil, drit litt i fallhøyden om det skulle gå galt, bare sørg for å ha en god fallskjerm. En myk landing trumfer en kræsjlanding. Skulle det likevel ende med total kræsj, så tillat en en utstrakt hånd fra de rundt deg.
  • Finn deg en klippe. Det kan være en venn, en mamma, en lærer, en helsesøster, en miljøarbeider. Hvem som helst. Du kan komme til å trenge det, selv om livet er chill akkurat nå. Livet er nemlig sånn, det har en tendens til å kaste en skruball nå og da, og kanskje, en dag, litt uventet, vil du trenge hjelp til å fange den.

 

Sånn, da har jeg sagt det meste av det jeg ville si, tror jeg. Jeg er jo en av de rosinene som aller helst skulle snakket hull i hodet på deg, og sagt at “alt vil bli bra”, men klok av skade vet jeg bedre. Skoleåret vil for deg, som for alle oss andre, by på opp og nedturer. Det skal vi takle sammen.

Uansett hvordan ditt forhold til skole er, så vit dette. Om noen dager står et hav av kunnskapsrike, kjedelige, inspirerende, gamle, rykende ferske, spente, avslappede og nervøse skoleansatte for å ta imot deg. Håper du vil ta vel imot oss også.

Lykke til med nytt skoleår, og enda et skritt på veien mot voksenlivet. Jeg gleder meg til å bli kjent med deg.

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Dersom man kunne velge seg en favorittuke ut av alle ukene i året, da tror jeg at jeg ville valgt meg denne. Ingen storslått uke dette heller, ikke sånn egentlig. Likevel kjennes det som om det ene øyeblikket har overlappet det andre. Gubbens siste ferieuke, sånn offisielt, og akkurat nå, selv om det blir vemodig å høre vekkerklokken i morgen tidlig, så er jeg glad for at vi fikk så mye ut av den aller siste ferieuka sammen. Så avslappende at selv kroppsdeler tar en egen ferie…sjekk bildet under liksom…

 

Mandag morgen hoppet vi inn i svigerfar sin bobil og satte kurs mot ubestemte besøksmål. Ingen planer, bare åpne muligheter og et lite kjøleskap fullt av knekkebrød og ferdig skivet brunost. (sistnevnte er unntakstilstand for måsafolket, og vi følte oss som rikfolk!) Føste stopp ble Gol, og et etterlengtet besøk hos min kusine, og tantegullene der. Ukas desidert fineste øyeblikk. Jeg ser de altfor sjelden, sånn er det med avstander, derfor var det ekstra herlig å kunne rufse de litt i luggen igjen. Oppleve de dagligdagse tingene som ikke er dagligdagse for meg. Sykle uten støttehjul, grave i sanda, skli på sklia, leke med ballonger. Nå skal det sies at onkel “Donny” (Ronny) var hakket mer populær en tante Janne, fordi han sitter med større kunskap om anleggsmaskiner, og hvilke lyder de lager, men jeg kosa meg okke som. Tantegull, ukas første, og beste øyeblikk.

Tantegull nr to.

Da vi stod på toppen av Vøringsfossen og sendte snap til podene hjemme, og fikk svar tilbake “Kos dere, gamlinger!” Jepp, for folk som kjører rundt i bobil og lar seg imponere av fjell, fjord og foss er i følge ungdommen gamlinger med slitasjegikt og kronisk forstoppelse. MEN, vi kosa vårs! Så kunne vi rusle rundt der, vi to gamlingene, og være stumme av beundring over naturkrefter som rennende vann i fritt fall. Har du fulgt med på snap og instagram har du og sikkert fått med deg at måsagubben var “gøyal” og dyttet litt frist på meg på kanten av stupet, og fikk tilnavnet Satan…et navn han har båret med stolthet hele uka. Kjært barn har mange navn i løpet av en ferie…Donny, Satan… Uansett, Vøringsfossen, og oss to, fint øyeblikk.

Gamliser tar klassisk turist-selfie!

Å kjøre en hel dag, stoppe i busslommer og på utsiktsposter over vidda, smøre knekkebrød med ferdig skivet brunost, det er supert, men sånn utpå kveldinga første dagen var vi så himla fysne på et varmt måltid, og urutinerte som vi er, sånn bobil-messig, hadde vi ikke et lass kulinariske underverker i bilen. Gleden var derfor stor da vi parkerte for kvelden rett utenfor Eidfjord, midt mellom to fjell, sånn delvis i ingenmannsland, og fant ut at en bitteliten restaurant i det eneste huset vi kunne finne serverte middag. Hele to retter på menyen å velge mellom. Vi valgte kjøttkaker. Sitte der mellom bakkar og berg sent på kvelden, mens sola gikk ned et sted ute i fjorden, og spise kjøttkaker ved et rundt bord i en tilfeldig, men vakker hage. Det var et fint øyeblikk det! Sjelden har vel kjøttkaker smakt bedre.

 

Middag mellom to fjell, i slike omgivelser. Fint!!!

Øyeblikket da vi egentlig var både stive. støle og trette, men ikke helt klare for å sove, til tross for at resten av campingturistene så ut til å gjøre akkurat det. Da vi ruslet ned til fjorden, og bare ble sittende skulder mot skulder, se utover vannet, og drikke kaffe fra termos. Det var et nydelig øyeblikk. Stillheten i tospann er fint, virkelig fint!

Hendelsen som allerede har fått eget innlegg her på bloggen. Altså, å si at det var et fint øyeblikk vil være å ta hardt i, men fyttirakker`n som vi har glist av det i etterkant. Da jeg tok en såkalt “multe-pause” bak en knaus i grøfta over fjellet, ble omringet av sauer mens jeg tissa en skvett i lyngen, og fotografert av en tysker med rallarhartt og bobil på størrelse med ytre Enebakk. Han fikk sjokk, jeg briljerte ikke akkurat med tysken jeg pugget så iherdig i niende klasse, og tyskeren stakkar, og sauene og forsåvidt, fikk antagligvis varige men… Dette til tross, og som jeg sa, vi har flira oss skakke mer enn en gang denne uka av akkurat den hendelsen, og latter er alltid fine øyeblikk.

Vi er ikke spesielt kultiverte, hverken gubben eller jeg. (Såpass har du nok allerede fått med deg!) Men denne uka har vi fått øynene opp for disse kulturskattene i form av stavkirker, som ligger spredt rundt en dårlig planlagt reiserute. Vi har stoppet ved mange, tatt oss god tid, gått rundt og kikket. For noen fantastisk flotte bygg. Jeg er jo en smule opptatt av vikinghistorie (ref instagram og snapstorier, tipper mange av dere har lært mye i sommer av historielærer Nordvang!), og lar meg så til de grader fascinere av byggteknikken og historiene bak. Måsagbben er litt mindre belært enn meg og synes stavkirkene er som tatt rett ut av Harry Potter filmene… (Gud, gi meg styrke!!!) Uansett, rastestopper ved disse kulturskattene, fantastisk fine øyeblikk!

Da vi stod på “toppen av verden”. Etter en sånn kjøretur fra helvetet, ihverfall for en som ufrivillig tisser litt på seg bare hun må kjøre rulletrappa opp til Cubus på senteret her i bygda, var det rett og slett magisk å stå på toppen og speide ut over Norge. Ja, for det var slik det føltes akkurat da, selv om man ikke så mer enn hav, himmel og et par fjell. Toppet hele opplevelsen med sjokolade! Jada, dronningen av trøstespising, og godis-belønning…olabuksene sitter bra trangt etter ferien, for å si det sånn! Uansett, toppen av verden, toppers øyeblikk!

 

Å komme hjem! Det var et fint øyeblikk det. Ryddig og rent måsahus, mette og gode pusekatter, og tre gutter som til tross for at de elsker friheten ved å ha huset for seg selv, var veldig glade for å se mutter og fatter igjen. Dusje, bæsje på egen do, legge seg på sofaen og bare nyte det å være hjemme igjen, det var et nydelig øyeblikk.

Innser nå at med den sveisen kunne jeg glatt spilt den mannlige hovedrollen i Grease!!!

Så fartet vi avgårde igjen dagen derpå. Til Hvaler og Skjerhalden, sommerparadiset. Dagstur denne gangen, måtte liksom dra det aller siste krampetrekket ut av ferien. Lange og late timer på stranda. Duppe kroppen i litt kaldt sjøvann, spise middag på brygga. Herlige øyeblikk.

Årets første soft-is! På høy tid egentlig!!! Også et sånt fint øyeblikk!

Da gubben dro av gårde lørdag morgen. Pakket mat og fire poder inn i den gamle varebilen, og dro til Jevnaker på Enduroløp. En formiddag hjemme alene for fruen før en handletur. Det var herlig det. Kaffe i stabilt sideleie på en treseter fra Ikea. Litt støvsuging, litt bretting av klær, mer kaffe i stabilt sideleie. Takket ja til å holde to foredrag denne høsten, gruer og gleder meg! Mer kaffe. Sånne alenedager, eller alenetimer blir det jo egentlig, det er kjekt innimellom! Fine øyeblikk.

 

Og nå er det søndag. Øyeblikkene så langt er talt opp og gjort rede for, og spiller jeg kortene mine riktig dukker det kanskje opp enda flere fine øyeblikk før uka er helt over. Det ligger jo tross alt en hel søndag foran meg og bare venter på å skape minner.

Ønsker deg en nydelig søndag, uansett hvilken do eller grøftekant du tisser i. Se opp for tyskere med kamera! Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?