Har du noen gang sagt ja til noe du umiddelbart har angret på. Meg i et nøtteskall. Noen slenger ut en spontan ide` som høres aldeles festlig ut i nøyaktig et nanosekund, jeg biter på agnet, også bare …nei-nei-nei-nei-nei!!!! Men da er det for sent.

 

Jeg har ei sånn venninne som skal dra meg med på alt mulig tull. Eller “trening” da, som hun kaller det. Vi har kjent hverandre sine barneåra, Elin og jeg. Hun var den kuleste i den lille, men sammensveisede ukule flokken vår. Elin gikk tross alt BÅDE i speideren og korpset! Altså, hvor kul går det egentlig an å bli sier jeg bare???

Uansett, nå som vi befinner oss sånn omtrent i midten av 40-åra kjenner vi jo begge litt på det at glansdagene er over, sånn rent kroppslig, og det til tross for at vi ikke engang satte pris på det som tydeligvis var glansdagene, fordi vi på det det tidspunktet var for unge og dumme til å vite at det var nettopp det de var.

 

Greia er da, at Elin fortsatt er 18 år i hodet når det gjelder å tenke konsekvenser, og jeg er fortsatt 18 år i hodet når det gjelder selvinnsikt! En dårlig kombinasjon når det kommer til dager som i går. For i våres trente vi trappetrening sånn ca fire dager, tok en laaang sommerferie full av ostepop, også fikk Elin det for seg at vi kunne starte frisk igjen med en sånn liten kosedag på Høyt og Lavt. Du har sikkert hørt om det? Hvis ikke, det er slike aktivitetsparker med hvor man klatrer i stiger, balanserer på tømmerstokker, henger i tau, og flyr metervis over bakken i en stålwire mellom tretoppene! Vi fartet til vår nærmeste, i gamlebygda, mellom Sørumsand og Frogner. Den er gedigen!

 

“Det kommer til å bli så GØY!” sa Elin med en sånn hvinende og overblid utestemme, og jeg skal innrømme at i det vi ankom var jeg tildels enig. Det er fordi det første jeg så var smilende barn i passelig høye tretopper, og en kafeteria med åpne vinduer hvor det sev ut deilig vaffel-lukt. Jeg så for meg ei litt tur mellom to små busker i ei line, og et vaffeltårn jeg kunne skylle ned med kaffe etterpå.

I resepsjonen ble vi møtt av en drøss blide eksperter på sikkerhet og høyder,fikk utdelt en sånn sele til å feste wire og kroker i, og et kurs i sikkerhet. Så langt alt vel. Det var da vi fikk hver vår hjelm jeg begynte å ane ugler i mosen… Det faktum at det aller første jeg gjorde var å klype dobbelthaka i den låsen på hjelmen burde jo vært varselsignal nok om at dette ikke kom til å ende bra!

Den første løypa gikk overraskende bra. ikke spesielt vanskelig i det hele tatt, og selvtilliten økte. Det var først da vi oppdaget at løypa het “Maurtua”, og at de andre som dristet seg rundt i klatrebanen var alle under ti år og ikledd Batman eller Minnie Mus t-skjorter, at vi innså at vi kanskje ikke hadde lagt lista så veldig høyt til å starte med.

Da en liten pjokk med manglende fortenner og fregner på nesa i tillegg prikket meg på ryggen, myste opp på meg full av nesegrus beundring, og sa: ” Du er flink du. Du fikk med hele den schvææære kroppen gjennom den lille tunnelen du!!!”, forstod vi at det var på tide å teste ut de litt mer avanserte løypene.

 

Så Elin vandret freidig inn i resepsjonen igjen, og hentet kart over parken og løypene, merket med farger og vanskelighetsgrad og liknende. Jeg klarer ikke lese kart, eier ikke stedsans, og har en gang gått meg bort på OBS i Lillestrøm til tross for at de har selvlysende piler på gulvet og skilting i taket, og prøvde bare å nikke intelligent mens Elin pekte og forklarte! Igjen, DUMT valg, for den tidligere korps og speider-entusiasten fra Fetsund dro meg med til Mårløypa, type blå, merket “Krevende”!

 

I de neste to timene hang to midtlivskrise-kropper i hjelm og trange treningsbukser fast i et sett tauhusker sånn ca 7 meter over bakken, uten nubbsjangs til å komme videre. En ung mann med blond lugg og Høyt og Lavt logo på t-skjorta ante ugler i mosen, eller som vi kaller det, panikkalder i tretoppene, og stod under oss som tålmodigheten selv, og forklarte alt om klatreteknikker og effektivitet. Greia er, at når unge menn vier kvinner i overgangsalderen noen som helst form for oppmerksomhet går vi inn i en sånn akutt “Me Tarsan, you Jane-modus”, henter frem indre krefter, og gir gass!

Aldri før har vel to dissende kvinnekropper svingt seg mer i lianene, eller furu-trærne da… og aldri før har vi vel vært høyere på oss selv da vi endelig nådde bakken. Takk og pris for dyktige instruktører, og nyvunnen selvinnsikt.

For en opptur, og for et adrenalin-kick! Likevel, fra nå av skulle vi velge litt enklere løyper!

 

Og det gjorde vi. I mange timer klatret vi i bekvemme moderate høyder, og det kommer fra to damer med medfødt høydeskrekk, kastet oss ut lufta , fløy fra tre til tre i en wire, og ble deilig svette på ryggen. Så lunsj.

 

Spiste noe medbrakt, sjokolade og sukkererter. Det heter balanse, og er kjempeviktig faktisk. Å sjokkere kroppen med bare sunn mat samme dag som man utsetter den for mer trening enn den har gjennomgått de siste ti åra ville rett og slett vært uansvarlig. Lukta fra kafeteriaen var var for overveldende til å motstå, så jeg lot kroppen få litt drivstoff derfra også. Blid og fornøyd pakket jeg sammen, og så forventningsfullt på Elin. Tenkte jo at dagen var over, passe trent, god og mett, på tide og avslutte…men NEIDA!!

Den tidligere lokale speidermesteren i båtsmannknute med dobbel skru, mente vi skulle avslutte med noen runder til, nå som vi endelig var blitt litt varme i trøya! Velg dine venner med omhu, sier jeg bare…

På et tidspunkt løy jeg og sa jeg måtte bæsje, bare for å kunne gjemme meg i et koselig flisbelagt avlukke med vannklosett, bare for å få ei pustepause, før det var på`n igjen!

Så er det sånn da, at når to semi-voksne damer, hvis hjerne ikke eldes i takt med kroppen kommer sammen, så sitter latteren løst, og timene går fort. Beverløypa tok vi bare på grunn av navnet…Vi har jo bever begge to skal vite.

 

Navnet på løypa som het Klatremusa var enda gøyere, og skiltingen toppet det hele…vi gliste til vi begge stod i vinkel og hev etter pusten, folk kikket rart på oss, men who cares?! Halve poenget med trening er jo å ha det gøy…det, og å kunne spise sjokolade med god samvittighet etterpå.

Det var da vi skulle avslutte med en aller siste løype før vi tok kvelden det gikk skikkelig gæærn`t! For når man har mer bodymasseindeks enn sunt folkevett, og legger ut i ei løype merket utfordrende, med en utrent kropp som allerede har pushet grenser i flere timer, da kan man bare takke seg selv! For omlag 30 meter over bakken svevde denne midtlivskrise-kjerringa mellom to furutrær i en tynn wire, da jeg bomma på hempa på endestasjonen, ble sendt tilbake ut på lina, og ble hengende bom fast midt mellom to trær, i fritt fall. To ganger fikk jeg dratt meg inn, bare for å miste grepet, for armene kjentes som kokt spaghetti, og kroppen var blytung! Livet passerte i revy, ostepop for ostepop…men før jeg rakk å i det hele tatt frykte døden hører jeg en sånn barsk og mannlig stemme rope fra bakken: “Bli hengende, slapp av, jeg redder deg!!!”, og plutselig, i mitt hode var jeg liksom Rapunsel i tårnet, og en kjekk prins i blå hjelm og rød t-skjorte med klatrelogo var på vei opp for å redde denne gamle “jomfrua” i nød.

Som en sånn superhelt av en Hollywood-mann klatret mannen opp, kastet seg ut på lina, og nådde meg før jeg i det hele tatt rakk å tenke på mer ostepop. Det var først da han nådde meg at jeg la merke til hvor ung han var, og da jeg innså at han mest sannsynlig veide halvparten så mye som meg ble jeg mer eller mindre handlingslammet, og mistet trua, men han bare “Jeg drar oss innover, bare hold deg fast!”. Og det var akkurat det han gjorde. Som tatt rett ut av en scene i den originale “Slipp Willy fri” filmen, der ung gutt redder spekkhogger fra en sikker død, dro den unge muskelbunten en handlingslammet hval med hetetokter, relativt gjennomtrukket truseinnlegg, og syltetøy i munnviken etter spontan vaffelfest i kafeteriaen en halvtime tidligere. For en prestasjon. For en MANN! Det var sånn seriøst nummeret før jeg gikk ned på kne og fridde, i 20 meters høyde, i en litt svaiende furutopp.

Og Sebastian, eller Prins Sebastian, som jeg kaller han lissom bare “Jeg følger deg resten av veien, så skal vi nok få deg gjennom!”, og jeg bare…DÅÅÅN, og fant frem indre krefter denne kroppen ikke har hatt siden “New Kids On The Block” slapp ny singel i 1990, og jeg kjempet om det siste eksemplaret med en niende klassing med tuppert pannelugg med permanent og rosa fluffy strikkegenser stappet ned i buksa!

Vel nede på trygg grunn innså både Elin og jeg at husmormusklene hadde fått nok for dagen, og at det var tryggest for alle om vi innså våre begrensninger, og avsluttet. Det fikk vi i grunn bekreftet da jeg på vei ut av selen, som om skjebnen bare tenkte “Ok da, bare ei blødme til, så lar vi a slippe!”. For med en oversliten kropp klarte jeg det kunststykket det er, å bli fintet ut av egen sele, snublet i tauverket, og datt så lang jeg var på flatmark, til stor glede for parkens ansatte og skuelystne, rett foran resepsjonen! Elin, som den gode venninnen hun er dro frem mobilen istedet for en hjelpende hånd, og knipset bilder mens hun iverksatte heftige knipeøvelser for å ikke tisse på seg mens hun lo. Det er dame å ha med seg i krigen det…

 

Og hvem dukker opp bak meg, med fløyelsmyk stemme, og bare “Jeg kan ta selen din deg, det der kan skje med hjem som helst!” ? Joda, Mr Hollywood-helt, Prins Sebastian. Sukk!!!

 

I dag sitter jeg igjen med tre tanker i hodet.

1. Fy fader for en dag. Jeg er så hinsides stolt av meg selv, og Elin, for å ha trosset frykt og gangsperre, og kastet oss ut i det skumle og utrygge, for det er noe av det gøyeste jeg noen gang har gjort!!! Rått, rett og slett!

 

2. Jeg tar av meg hatten for de ansatte i den parken, alle som en. For en service, for en medfølelse, for en styrke og profesjonalitet til fingerspissene! Jeg har blitt så voksen at slikt setter jeg pris på!!!

 

3. Det gjør vondt i HELE kroppen, og det eneste synlige beviset jeg har på akkurat det er et blåmerke på INNSIDEN av underleppa!!! Du vet du er svær i kjeften når du faller med ansiktet først!

I dag skal jeg pleie ømme muskler, og fryde meg over adrenalinet fra gårsdagen som fortsatt sitter i kroppen. Vil du se litt videoer fra klatreopplevelsen har jeg laget en festa story på Instagram…rett og slett fordi den dagen vil jeg ikke glemme. Ser du storyen vil du skjønne hvorfor jeg har ei høne å plukke meg gubben også 😛

 

Ønsker deg som vrenger innom en nydelig dag, enten du tilbringer den på jobb, i sofaen, eller hengene midt på en wire i skogen, mens du venter på Prins Sebastian med blå hjelm.

Vi blogges.