Enda en søndag. De kommer på rekker og rad, ukene går fortere og fortere. Det må være alderen. I gamledager varte sommerferien nesten evig, og det var månedsvis mellom hver helg. Men ikke nå lenger. Selv om ukene går fort, er det likevel godt med helg. Skolestart er hektisk. Det er hektisk for elevene, og det er hektisk for de ansatte. Uka har vært farget med nye elever, gamle elever, organisering, relasjonsbygging, høye skuldre, tydelig stemme, og masse, masse god energi!

Men akkurat nå, denne søndagsmorgenen, er det godt å bare være! Være i egen sofa, i eget hus, med den faste kaffekoppen, ullsokker og pysj. Jepp, ullsokkene er tilbake, for plutselig runda vi midten av August, og det ble gulvkaldt i dette gamle måsahuset igjen. Det har sin sjarm det også. Kalde gulv, og tjukke pledd og mjuke puter i sofaen. Sånne øyeblikk er bare gode.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Mandag var første skoledag. Det er alltid stressende for unge og gamle, men for en pangstart vi fikk. Erfarne folk på plass for å ta imot ungdommene, spente, men gromme og blide, og imøtekommende, nysgjerrige ungdommer. Magefølelsen for dette nye skoleåret er god. Korridorene myldret av kjente og ukjente ansikter, og det ble bare bedre utover uka. Første skoledag var fryktelig slitsom, beina ble møre, og stemmen ble hes, men jeg var proppfull av gode inntrykk, og gode øyeblikk.

Hele den første skoleuka har i hovedsak gått med til å skape relasjoner. Både mellom elevene innad i klassene, på tvers av klassene, og relasjoner mellom ungdommer og voksne. Torsdag var det aktivitetsdag, og et par av oppgavene var i skolens uterom, et herlig avbrekk for hue mitt, selv om de fleste av tenåringene sikkert helst skulle vært innendørs. Det er så deilig å ha den gapahuken i skolegården, et uterom som kan brukes både til undervisning og fristed. Sånne små avbrekk er ihvertfall avgjørende for meg på travle dager. Utetid i naturen, midt i arbeidsdagen, det er fine øyeblikk!

Alle podene her i huset jobber som tømrere for hvert sitt firma, og innimellom har de oppdrag hos kunder som raust deler av plassene de bor på. I fjor fikk mellomste poden med seg krukker med honning fra en gardsbruker med bier, og denne uka kom storepoden hjem med en diger pose full av epler fra hagen til en kunde. Sånt kommer jo mamsen til gode også. Jeg har alltid ønsket med bærbusker og epletrær, men har aldri planta noen. Gleden var derfor stor da vi kunne fylle det gamle trauet på kjøkkenbenker med epler. Den lukta!!!! Søte epler i fleng! Jeg har spist mange, og skal lage syltetøy av flere. Også blir det igjen noen til et par eplekaker også. Tipper den første eplekaka står klar til dessert i dag. Da er det liksom plutselig litt høst, nåe hele måsan lukter epler og kanel. Det gledes, gode øyeblikk!

I helgen lot vi bobilen hvile hjemme på måsan, og vendte heller snuta mot hovedstaden. Fredag etter jobb toget vi innover til Oslo, og sjekket inn på Thon hotell. Vi slappet av litt på hotellrommet mens vi ventet på at regnet skulle avta, og jeg sovna tvert! Ferdig oppredd seng, og sjokolade på puta…luksus!

Så avtok regnet og vinden, akkurat slik Yr hadde lovet, og det ble tilogmed antydning til sol. Vi rusla ut i bylivet da regnbuen pekte nedover mot Aker brygge, så vi brukte like gjerne den som kompass.

Det ble middag på restaurant, byvandring, vin på bar, og en smak av et uteliv som har gått litt i glemmeboka for oss middelaldrende, litt kjedelige bygde-mennesker. Men fint var det. En kjærestetur, bare for å være sammen. Gå hånd i hånd, se på folk, stå under tak mens småbyger av regndråper gjør gatene nok våte til at bylysene speiler seg i asfalten. Kysse litt under en parasoll, og rusle tilbake til hotellet for å spise nattmat i senga, og sove. For en fredag, og for noen fine øyeblikk.

En liten tur i barndommens gater brakte frem minner. Har du opplevd det noen gang? At en lukt, en lyd, eller hvordan noe føles når du tar på det bringer frem minner fra barndommen? Vi ruslet litt rundt i Lillestrøm en ettermiddag denne uka, og av en eller annen grunn så jeg ned i stedet for rett frem mens vi gikk. Og foran føttene min lå det plutselig en kastanje med skallet på. Jeg plukket den opp, og plutselig strømmet minnene på. Litt på grunn av nøtten, og litt fordi jeg gikk der jeg engang i tiden gikk hver eneste dag. Gatene har ny asfalt, huset jeg bodde i er revet, og nabolaget ser annerledes ut, men kastanjetrærne kaster fremdeles nøttene mot bakken på denne tiden av året. Jeg og venninnen min samlet lommene fulle under disse trærne. Hjemme fikk vi tannpirkere vi stakk i nøttene, slik at de fikk armer og ben, så lekte vi med kastanje-menneskene i hagen. Fra 2024 til 1983 på et blunk. Jeg gikk lenge med denne kastanjen i hånden, kjente på minnene. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Det har vært lange arbeidsdager med mange inntrykk, og kvelder men slitne føtter om bomull mellom øra i sofaen. Uka jeg har vært så spent på, kanskje tilogmed fryktet litt, har gått over all forventning, og det kjennes så bra. Savnet av kameraten lurer fremdeles i bakhodet, travle dager gir mindre tid til å kjenne etter. Jeg vet ikke om jeg rømmer litt fra det, eller om dette sakte men sikkert er veien videre. Jeg holder en knapp på det siste.

Jeg har kost meg så masse i selskap med alle de fine kollegene, latteren sitter igjen løst gjennom arbeidsdagene. Jeg har spist lunsj med nye og gamle elever, gått kveldsturer i både sol og regn, kommet nesten til bunns i haugen reine klær som skal brettes, og jeg har fylt opp fryseren med matpakke-bakst. Jeg har sitti på fortauskanten i byen og sett mennesker haste forbi, jeg har vært tidlig i seng hver kveld, og jeg har litt våken noen netter og løst verdensproblemer i mitt eget hode. Hverdagsuke.

Nå skal det bakes med epler fra en hage i nabobygda. Så skal sokker uten make finne en passende match, og resten av søndagen får overraske etter hvert som timene går. Håper uka som gikk bød deg fine øyeblikk. Ta godt vare på deg selv. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Jeg sitter her under dyna bak i bobilen, og venter på at gubben skal servere frokost. Det er jo han som er kokken når vi r på tur. Vi bare dro vi. Igjen. Når ting ble litt mye, og litt tungt, da pakka vi sammen og dro. Ikke for å “rømme”, men for å lufte hodene våre, kjenne lukta av sjø, bare være oss to, og lade batteriene litt. Og når vi først har denne bobilen, og muligheten til å reise akkurat når det passer, hvorfor ikke. Det var ihvertfall et fint øyeblikk, å fredag etter jobb, bare kaste en liten bag med klær inn i bilen, og sette snuta mot havet.

Mandagen…Første arbeidsdag etter ferien. En mjuk start da, for hele uka har bestått av plandager, og mandagen var bare ledelsen, og noen få andre på jobb. Skolen er så stor og tom uten folk, og fra morran var jeg alene på kontoret. Som sagt, en mjuk start. Så var det møte med miljøteamet, deretter lunsj. Jeg har gjort dette i 14 år. Jeg liker oppstartsdagene. Derfor ble jeg så satt ut av kroppens reaksjon da jeg gikk på do før lunsj. For da jeg skulle vaske hender, kikket jeg på meg selv i speilet, og plutselig skalv hele kroppen. Ikke bare sånn innvendig skjelving, men hender og lår ristet. Jeg pustet rolig noen strakser, slo meg selv litt i kinna, og gikk for å spise lunsj. Og…. det gikk helt fint. Koselig tilogmed, lunsj med kolleger.

Så gikk jeg ned på kontoret igjen, og der hadde to av de fineste kollegene jeg vet om ankommet, og de kjenner meg for godt. For de så på meg med sånne oppriktig bekymra kollega og venner-øyne, og spurte hvordan ting “egentlig” gikk, med vekt på egentlig, og da kom tårene. Og de renner nå når jeg skriver om det også. Ikke fordi det er så himla trist, men fordi jeg er så heldig å ha noen som ser, godtar, lar meg grine litt, også kan dagen gå videre. En ting er ihvertfall sikkert. Fjorårets litt annerledes-år på jobb, og det å miste kameraten har gjort noe med meg. En dag av gangen, i morgen fyller gamle og nye elever opp klasserommene igjen, og jeg gleder meg. En ny start, med de samme gamle fine folka. Det er en god kombinasjon.

Å rusle under den rosa paraplyen på vei til jobb, den morran det regnet, det var et fint øyeblikk. En følelse av rutine, selv om det lå an til å bli en rolig dag. Litt kjøligere om morran enn det var midt i sommerferien, men mer enn varmt nok likevel, til å kaste jakka. Lukta av våt og varm asfalt, og vått gress, kombinert med biler som durer innover, og mennesker på holdeplassen, som venter på bussen. Bydga våkner til liv igjen, nytt arbeidsår. Godt øyeblikk. Og ja, den rosa, store paraplyen gjør meg så glad, men nå er den jammen meg begynt å synge på siste verset. Jeg må se meg om etter en ny paraply, en fargeklatt. Kanskje jeg skal leite etter skikkelig fargerike gummistøvler også.

Den dagen podekjæresten luftet hundene til tanten, og tok de med innom oss. Tre fine små pelsballer som tusler rundt i stua på jakt etter kos og gjemte godbiter. Det gir gode øyeblikk, en varm snute i ansiktet, og en hengiven voffs i armkroken. Så gira var var de på godbit at de gladelig satt stille mens poden brukte de som hattestativer også. Fine øyeblikk.

Når arbeidsåret er igang igjen er det bare å starte opp med matpakke-bakinga også. Det har blitt noen ettermiddager med brødbaking denne uka, og hele huset har lukta fersk gjærbakst. DT er fine øyeblikk det. For det blir jo ikke bare matpakker av det, det blir kveldsmat også! Og nystekt brød samler hordene. Poder og gubbe kryper ut av hulene sine, går etter lukta, også ender vi opp rundt bordet, seint på kvelden, med kald melk, og nystekt brød med smør, brunost og syltetøy! Sånne øyeblikk er så fine!

Fredag var en kollega som har vært borte litt innom jobben, og hun hadde med gave til meg. En pose med godsaker, en gave som likner på en varm, lang klem. Rødvin, hjemmelaget ripsgele fra Goro, ei sånn fargerik dame jeg bare kjenner gjennom beskrivelsene til Mimmi, og en håndskrevet hilsen som fikk tårene til å renne, igjen. Folka jeg jobber med veit hvilke knapper de skal trykke på… Og rødvinen og ripsgele fra Goro ble med på camping. Glam-camping lissom, alkohol og lokale bær! Gode øyeblikk.

Måsagubben er i overkant glad i grillen og airfryeren sin, og er alltid den som lager mat på tur. Når han i tillegg smetter inn i grilldressen er det knapt en eggstokk på hele campingplassen som ikke skjelver. For en drøm det er å være gift med dette støkket av en mannfolk. I går nøys og prompet han samtidig, også lo vi av det til vi fikk vondt i magen. Gøy øyeblikk.

Mamma og pappa jugde om alt mulig rart da jeg var liten. Som voksen, og som mamma selv, skjønner jeg hvorfor. Små løgner for å holde ungene opptatt, slik at man kan få noen etterlengtede minutter med ro. Da jeg var på stranda som liten sa mamma alltid at jeg måtte lete etter gule og oransje stener, fordi de kunne være verdifull rav som man kunne lage smykker av. Jeg leita etter gule stener, i håp om å bli rik, ved tjern midt i skauen også…. Mamma kjøpte seg mye fritid der. Og selv om jeg vet det nå, så plukker jeg fremdeles “skatter” på stranda, sel om jeg vet at det ikke er noen rikdom i det. Det gir bare en sånn barnlig glede, å finne fargerike skjell og stener, samle dem, se på dem, også la de ligge igjen til den neste oppdageren som kommer. Rolige, fine øyeblikk. PS: øynene dine blir ikke firkanta om du sitter for lenge og ser på tv, uansett hva faren din har fortalt deg! Og nå er jeg litt nysgjerrig! Hvilken løgn, i beste hensikt, ble du fortalt som liten?

Å ligge på stranda, på det gule teppet, og høre bølgene slå inn mot land! Sovne i sola, og måtte spole tilbake podcasten for å få md deg om Magnhild og Tjostolf ble henretta eller ikke, fordi man sovna halvveis i fortellinga…gode øyeblikk. Nattevakta på sykehjemmet der kameraten var anbefalte henrettelsespodden, og jeg er hekta. Fin avkopling fra alt.

Se solnedgangen over vannet, mens man sitter innpakka i et varmt pledd, med kaffekoppen i hånda, nede ved stranda. For en ro det gir!!! Solnedgang er jo rein medisin, ei lykkepille! Så godt øyeblikk.

Og slik gikk uka. Sol og ren, tårer og smil, grovbrød og is. Nå skal campingfrokosten inntas, før vi durer hjemover, klare for et nytt arbeidsår. Håper uka som gikk ga de noen gode øyeblikk, og at uka som kommer gir grunner til å smile litt. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Værmeldingen har lovet sol, og det hadde passet utmerket på den aller siste sommerferiedagen. Om ei uke kommer elevene tilbake på skolen, men fra i morgen starter hverdagene for skolens ansatte. Ihvertfall for noen av oss, og på tirsdag er alle tilbake, klare for planlegging av nytt skoleår. Jeg har blanda følelser angående jobbstart, for aller første gang, men holder en knapp på at dette kommer til å bli bra. Jeg gleder meg iallefall til å se kolleger igjen. Venner og kolleger. Men først er det søndag, og søndag r fridag. Planer for i dag…Kaffe i sola, lunsj i sola, klesvask, også får vi bare se hva annet dagen bringer. Akkurat nå er ihvertfall et godt øyeblikk. Kaffe, frokost, stille hus. Jeg nyter det som nytes kan.

Den siste ferieuka ble brukt til avslapping, soving, og småturer hit og dit for å fikse litt, og for å oppleve bittelitt. Ikke noe stort, bare slike små hverdagsøyeblikk som jeg er så glad i. Mandag var vi fremdeles på veien, bobilen tok oss mange mil fra strand og sjø, over hardangervidda, mot Odda, og videre mot Eidfjord. Vi savna stranda allede det sekundet vi satt oss i bilen, men turen over vidda var vakker, og bød på fine øyeblikk i vakker natur. Kvelden ble tilbragt i ullgenser ved fjorden. Litt kontrast fra badetøyet vi gikk med kvelden før, men likevel fint. Grilling og ullgenser. Ganske bra det også.

Annonsørinnhold

Ville Hoka-tilbud til dame og herre

Vi kjørte innom Vøringsfossen, og da var vi var fremme var vi glad vi har vært der før, og sett fossen i all sin prakt i go`vær. Tåke gjorde at vi kun hørte fossen, men akkurat det gjorde oss så lattermilde. Vi så utenlandske turister som klamra seg til gjerdene og fotoapparatene på vei nedover stiene, i håp om å få et glimt av brusende vann. Vi gikk tilbake til bilen og satte snuta mot Hallingdal.

Været var slik værmeldinga hadde advart. Regn. Nok til at det ikke var gøy å gå tur, men såpass lite at det var avslappende å sitte i forteltet til bobilen med en bok, og en kopp kaffe. Dagen etter lettet skyene, og vi satte snuta hjemover. Det fine med bobil er jo å kunne stoppe akkurat der vi har lyst, og turen hjem tok lang tid, fordi vi ønsket det sånn. Flere rastestopper, bading i tjern og innsjøer, lunsj på vakre rasteplasser nede ved vannet. Det er så fint når hjemturer også gir så mange gode øyeblikk.

Det var godt å lande hjemme i måsahuset igjen også, etter over en uke på veien. Godt å pakke ut, dusje på eget bad, klemme podene, gratulerer podekjæresten som har kommet inn på drømme studie og har startet på veien mot å bli paramedic. Fy flate jeg er så stolt av den jenta. Også kom voffsen på besøk, hoppet rett opp i sofaen, og ble liggende der vet fotenden mens vi pakket oss inn i pledd, og avsluttet hjemreisedagen med noen episoder av Blacklist. Godt å være på tur, godt å komme hjem også.

Selv om ikke sola har trengt gjennom skylaget hver eneste dag, har været vært ok, og det har vært varmt og deilig. Vi har kjørt en tur hver dag, spist lunsj eller middag ute, stort sett medbragt, noen ganger på kroer eller mindre restauranter. Tirsdag havnet vi atter en gang i Ørje, med nistemat i veska, og solsikkefrø i en pose under armen. ‘Og endene svikter ikke. Jeg tror måsagubben r på sitt mest lykkelige når han kan sitte på et svaberg og kaste frø til ender som nesten sloss om maten. Så beroligende, så fine stunder.

Den morran det banket på døra da jeg fremdeles stod i pysjen og pusset tennene. På trappa stod ei damen med favnen FULL av solsikker, og et nydelig håndskrevet fort. Det tok meg noen sekunder å dra kjensel på dama, jeg registrerte ikke hvem hun var før hun var på vei ut porten, og jeg tror jeg var så sjokka at jeg bare klarte å stotre frem et litt forundret “takk”! FOR en bukett!!! For en fantastisk fin ting å gjøre, og tror meg, jeg har ikke gjort noe for å fortjene det. Men jeg ble så glad! Så innmari rørt og glad. Og nå står de på bordet, den store buketten med gul glede! De lyser opp hele stua. Tenk så heldig jeg er, tenk så herlig det er at det finnes sånne mennesker. Fantastisk overraskende, og rørende øyeblikk.

Fredagen spiste jeg lunsj med ei venninne, og det var så koselig. Det er vel første gang i sommer jeg egentlig har begitt meg ut på noe annet enn sammen med gubben og unga. Ja, jeg har låst meg litt inne, og jeg vet det ikke er helt sunt, men dette var et skritt i riktig retning, og det  ar så koselig. Latter og tårer, fleip og alvor, kaffe og salat. Det gikk noen timer, det letta noen skyer. En skikkelig hyggelig formiddag, og en fin start på helgen. Godt øyeblikk.

Hjemme hadde klesvaska hopet seg opp litt, og kjøkkenet trengte ei skuring, så da låste vi døra og kjørte til Sanngrund på Vormsund for å spise middag der, gubben og jeg. Vi begynner å bli litt for gode på å utsette all form for rydding og renhold, men søren eller, det var jo siste ferieuka. Vi kapret et bord med utsikt over Glomma, bestilte Fish and chips, og bare nøt å være borte fra klesvaska noen timer. Overraskende nok var den der fremdeles når vi kom hjem, men da var vi for mette til å dale med den, så den tok vi lørdagen istedet.

Og siden vi gjorde en så god jobb med klesvasken lørdag formiddag, kjørte vi til Mysen, og belønnet oss selv med softis etter en liten ukeshandel på Obs. Softis med tuttifrutti strø, for 47 og et halvt år er ennå ungt. Det har jeg bestemt.

Og slik gikk uka, de siste feriedagene. Jeg har vaska litt, men ikke for mye. Jeg har spist sunt og usunt, bada i saltvann og ferskvann, fått blomster på døra, og jeg har handla inn nye småsaker til pennalet, Skolestart er jo skolestart, enten man er elev, eller ansatt i skolen. Nå skal søndagen nytes, og skrotten omstilles til hverdager. Jeg krysser fingrene for at hverdagen vil gjøre godt. Håper uken som kommer gir deg gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig fin søndag til deg. Vi har nettopp våknet opp i vakre Eidfjord, og nyter utsikten ut av vinduene på bobilen. Det er vakkert, selv om ikke sola skinner akkurat nå.

Vi har hatt ei uke på veien i dag, og blir ute et par dager til, før vi skal hjem, og jeg skal forberede meg på årets første skoleuke. Det betyr altså at det er nøyaktig ei uke igjen av sommerferien. Akkurat nå er livet godt! Alle følelser av utilstrekkelighet, all dårlig samvittighet for ting som burde vært gjort, vonde tanker om liv som ender for tidlig, de er liksom lengre bak i hodet når vi er på tur. Som om det betyr mindre, for jeg får jo ikke gjort noe med det uansett, nå som bilen er hjemme, og alt jeg trenger finnes i skapet under senga. Deilig! Endelig litt lavere skuldre.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Jeg sitter i senga, på mjuk madrass, pakka inn i ei gedigen grønnstripete dobbeldyne, mens gubben pusler med frokosten i kjøkkenkroken. Straks lukter det kaffe. Vi dura på landeveien i mange timer i går. Fra Strand og sol og sjø, over fjell og daler.

Om litt skal vi kjøre videre. Vi er ikke helt sikre på hvor enda, men det gjør ikke noe. Det er liksom ingen ting som “gjør noe”, og det er så deilig.

Ukas små øyeblikk kommer altså fra landeveien, alle som en. Det aller meste av uka ble tilbragt ved sjøen. Forrige tur var mest fjell og daler, denne gangen har lysten på sol og salt sjø lokket oss mot kysten. Det var noe av det lureste vi har gjort, for vi hadde hele seks dager på rappen med knallvær. Skikkelig sommer!

Solplassen på Stavern ble en favoritt for noen år siden, og dette er tredje gang vi har parkert der for noen dager. Vi ankom søndag formiddag, og det første jeg gjorde var å smøre meg inn med solfaktor, ta med meg det gule teppet og den gamle strandveska full av smurte lefser og Pepsi Max, og la meg godt tilrette på stranda. Gubben kom og holdt meg med selskap etter at han hadde rigget på plass alt rundt bilen. Så fort jeg kunne grave tærne ned i mjuk sand slappet jeg av. Sånn skikkelig. Luken av saltvann, lyden av bølgeskvulp, og sand mellom tærne. Nydelig øyeblikk.

Det er ingen ting som haster når man er på tur. Ikke kjeder jeg meg heller. Jeg kan ligge timevis på strandas og bare lytte til unger som leker på stranda eller i vannet. Jeg sovner litt, leser litt, lytter til podcast, og sovner litt igjen. All den tiden!!! Så gode øyeblikk.

Og blir kvelden lang, eller kroppen støl av for mye horisontal velvære, da setter vi på oss skoa og rusler en tur. En kveld gikk vi de korte meterne ned på brygga, og bare satt der. Satt der og kjente den ytterste delen av brygge bevege seg frem og tilbake i sjøen, kjente den gynge litt med bølgene, og bare satt slik og dinglet med bare bein over vannflata, med nesa vendt opp mot en lyserosa himmel. Så fine øyeblikk, og så herlig avslutning på kveldene.

For å bryte opp strandlivet litt tok vi beina fatt inn mot Stavern sentrum en formiddag. Med sekk på ryggen, sånn i tilfelle det ble litt shopping, og solkrem på nesa trasket vi kystveien frem og tilbake. Det ble lunsj på brygga, is i solveggen, og litt sightseeing. Like vakkert som i fjor, som en sommerdrøm. Gode opplevelser, gode øyeblikk.

Videre kjørte vi mot Omlistranda ved Helgeroa. Første gang vi er her, selv om gubben påstår at vi har sykla gjennom her for mange år siden, mens gutta var små. Jeg husker ikke…mulig han har rett. Vi var like heldige med været her, og selv om det var tettere med folk fikk vi likevel mer enn nok luft mellom øra. Det gir så ro å stå så nære sjøen. Når stranda og bølgene er det første du ser når du drar til side gardinene i frontruta.

Hver morgen har det blitt frokost ute, deretter stranda. Mange flere timer med podcast på øret, og to hele bøker utlest. Jeg sover på stranda, i skyggen, og om natta. Sover og sover, som om kroppen tar igjen alle de søvnløse nettene fra resten av året. Hver kveld har vi sittet i sanda og sett på solnedgangen. Vakre øyeblikk.

Rett før leggetid har også stranda lokket. Når det er så mørkt av sjøen er helt svart, og lyset fra alle campingvogner, bobiler og hytter maler mønster i vannet. Sjelefred, rett og slett. Tilogmed jeg som er så mørkredd har helt glemt det bort, og bar nyti utsikten. Fiiine øyeblikk.

Jeg har samla steiner, blanke og runde etter årevis i vannet. Jeg har plukket skjell, studert dem, og lagt de fra meg igjen. Jeg klarer liksom ikke la være og plukke opp skattene når jeg rusler langs vannet. Studerer dem, lar de hvile litt i hånda. Barnslig, men fint.

Også har jeg spist is. Mye mer enn jeg har godt av, men hvor ofte er det ferie da? Cappuccino isen i kiosken på Omlistranda var 12 av 10, og jeg fikk dilla! Ikke var de sparsommelige med størrelsen på kulene eller!!! Aaah, det søte liv. Spise is i sola!!! Bare fine øyeblikk.

Og slik har uka gått…eller rulla da! Vi er jo på hjul. Ro og hvile, sandstrand, og lange svømmeturer i salt sjø. Kveldsturer i solnedgangen, kapitler lest, grillmat til middag, is til dessert. Jeg har funnet roen, ledd mer enn på lenge, og jeg nyter det, fordi jeg ikke vet sikkert at det varer. Jeg gidder ikke tenke mer på det akkurat nå, bare nyter det som nytes kan. Hverdagen kommer når den kommer, men enn så lenge, noen dager til, er det ferie.

Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Nå skal denne skrotten ut av senga, og frokosten skal nytes, før vi setter snuta mot landeveien igjen. Vær grei mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.