Smil litt da.

“Vekker du meg litt tidligere i morgen, mamma? Jeg tror jeg går til skolen jeg.”

Poden har spist kveldsmat, gjort lekser, og skal til å legge seg for kvelden.

 

“Men det er meldt over 20 kuldegrader!” sier jeg, “Og jeg har fylt på busskortet ditt, så nå skal alt være i orden!”

Den ellers så glade 13 åringen ser bekymret ut.

“Men hva hvis det er den samme bussjåføren i morgen da, mamma?”

 

Storebroren bryter inn.

“Bare slapp av!”, sier han. ” Det er ikke deg det er noe galt med, og han kommer sikkert ikke til å huske deg engang. Han er jo sånn mot alle! I morgen tar vi bussen alle tre, også bare smiler du når du går på, og setter deg bak. Det kommer til å gå helt fint”!

Minsten roer seg med det. Det blir nok buss til skolen i morgen, men jeg er litt sjokkert over det jeg har hørt.

 

( Hva ser du? En opprørsk tenåring med ring i øret og dårlig holdning? Jeg ser en snill gutt med stor kjærlighet for musikk og med så mye empati for andre at han ofte glemmer å ta vare på seg selv også. Jeg ser en flott tenåring! Jeg ser fremtiden. )

 

Da den minste poden skulle ta skolebussen hjem første dagen etter vinterferien var busskortet tomt. Jeg tok det med for å fylle på etter jobb, poden fikk med seg kontanter til å betale med. 17 kr klarte vi i morgenkaoset å skrape sammen. Flaks, vi hadde akkurat det bussbilletten kostet, liggende i kontanter. Så skulle det vise seg at  prisen på en billett hadde økt med en krone siden sist. Vi hadde ikke fått det med oss. Jeg burde ha visst det, selvsagt. Mitt ansvar, som mamma.

Poden forklarte bussjåføren at mamma sikkert ikke visste at prisen hadde økt, at han hadde en krone for lite, at han fikk nytt busskort så fort han kom hjem. Han unnskyldte seg, sa han kunne gå hjem, og snudde seg for å gå av. Bak han var det selvsagt en liten kø av andre skolebarn. Bussjåføren, en godt voksen mann hever stemmen. Ikke litt, men så mye at både de i rekka bak poden, og de som allerede sitter på bussen får det med seg.

“Bare gi meg de penga du har, og pell deg bak i bussen, du lager kø!”, sier han. River nærmest til seg kronestykkene, slenger til poden billetten, og nærmest roper etter han da han beveger seg innover i bussen: “Og i morra får du sørge for å ha med deg nok!“, mens han sender han et blikk som får poden til å krympe seg sammen bak setene bakerst i bussen.

Poden sender meg melding . “Prisen har gått opp mamma, sjåføren ble skikkelig sint! Du MÅ ikke glemme å kjøpe nytt busskort! Jeg kommer litt senere hjem, for jeg går av ved stasjo`n. Tør ikke å spørre om han stopper utenfor hos oss.”

Vel hjemme varmer han litt frosne fingre og tiner en rød nesetipp. Ingen skade skjedd, ingen unger har vondt av å gå hjem fra skolen, kuldegrader eller ikke. Jeg trøster, sier at sjåføren sikkert hadde en dårlig dag, at fra i morgen av er busskortet fylt på. Ingen skade skjedd. Men inne i meg tenker jeg, “hvorfor kunne han ikke bare sagt at poden ikke hadde nok penger. Bedt han om å gå hjem i stedet for”. Hvor vanskelig er det, å si med vanlig høflig stemme og en liten dose folkeskikk, at “dessverre, sånn er reglene, slik blir det i dag!” Det hadde poden taklet helt fint. I stedet sitter han her og gruer seg til å ta skolebussen.

 

( Hva ser du? En litt innbitt tenåring med slaskete hettegenser, en som ikke hilser når du møter han, og som lukter trøbbel lang vei? Jeg ser en dedikert og skoleflink ung mann. En som hjelper eldre damer med tunge handleposer, som jobber hardere enn noen andre for å nå målet. Jeg ser et forbilde! Jeg ser en flott tenåring! Jeg ser fremtiden.)

 

“Hva mener du med at han er sånn med alle?” spør jeg den eldste poden.

“At han alltid er sur vel. Snakker til alle unga på bussen som om de er idioter. Hjelper ikke om vi hilser eller smiler eller noe, han er bare skikkelig sur!”

Så kan det altså ikke avskrives som bare en dårlig dag tenker jeg.

“Men han kjører vel ikke skolebussen hver dag?” spør jeg.

“Neida, bare innimellom. Men han er ikke den eneste som er sur han altså!”

“Så det er flere av skolebuss-sjåførene som er sånn?” spør jeg.

“Ja, mange. Men det er jo sånn over alt, da mamma! Det er nesten ingen som liker tenåringer!”

( Nå skal det også nevnes, som seg hør og bør, at det finnes en drøss fantastisk flotte sjåfører som også kjører denne ruta. Folk som tar seg tid til å snakke med ungdommen på vei hjem, har tid til å slå av en prat, stopper selv der det ikke er holdeplass for å slippe av ungdom i vinterkulda, og som spiller julemusikk og kjører med nisselue hele Desember, som alltid smiler og sier “Ha en god dag”, når ungene går av bussen. Tusen takk til alle dere, som får ungene våre både glade og trygge til og fra skolen hver eneste dag! )

Den mellomste poden er også ferdig med tannpussen, og setter seg ned sammen med oss. De forteller om ulike opplevelser, om hvordan det er å være gammel nok til å forstå når mennesker synes de er til bryderi, men for unge til å ta til motmæle.

Kjøpmannen på matbutikken som fotfølger tenåringer rundt i butikken, som skuler på dem med senkede øyebryn og med jevne mellomrom bjeffer: “Ikke no tull nå!!!”, slik at hårene reiser seg i nakken, og de føler seg som uglesette småkriminelle bare de stikker innom butikken etter skolen for å kjøpe med en liter melk til moder`n, og en pakke tygges til seg selv. Om de eldre damene som har fast bord på cafeen i senteret, som høylytt beklager seg over “den slappe ungdommen” som gasser seg med skoleboller på bordet ved siden av, uten å vite at ungdommen slapper av etter en lang skoledag, men bakevarer kjøpt for egne opptjente penger.

De forteller om blikk fra godt voksne mennesker som vitner om at de er uønsket på treningssenteret, at ungdommen kommer inn og tar opp plassen på tredemølla, som om den er forbeholdt folk i midlivskrise og panikkalder.

 

( Hva ser du? En fjortis, en slapp tenåring med lua bak-frem og skrukkete skjorte, en som suser gjennom tenårene uten mål og mening? Jeg ser et midtpunkt, en som kan holde på hemmeligheter og trøste de som trenger det. En som trener hardere enn noen andre for å oppnå resultater, en som bringer frem latteren selv på de aller mørkeste dagen. Jeg ser en flott tenåring. Jeg ser fremtiden.)

 

Jeg blir bare sittende og nikke anerkjennende. Jeg har jo sett det. Tenåringer opplever slikt hele tiden. Jeg har bare ikke tenkt over det. Litt fordi det ikke angår meg, og litt fordi, til tross for at jeg har egne barn i tenårene, ofte tar meg i å tenke liknende tanker om enkelte unge mennesker. Man ser det ikke før man tror det, er det noen som så klokt sa en gang. Og jeg kjenner at det stemmer.

Når gutta forteller, så tror jeg. Og jeg ser det jo, nå som jeg tror.

Men så er det nå slik da, at om ikke så alt for lenge, er det dagens tenåringer som overtar rollene vi voksne har i dag, og sannheten er at man høster som man sår. Ønsker du en sitteplass på en full buss den dagen du er gammel og skjør, ja, så vil jeg anbefale å smile til den tenåringen som sitter ovenfor deg på bussen i dag. Kanskje han  eller henne husker det om noen år, og smilende gir opp plassen sin til noen som trenger den mer.

Og om du tror at å sende en gruppe unge jenter eller gutter advarende blikk og krasse ord i det de kommer inn i butikken din for å unngå eventuell stjeling, da vil jeg tro det er enda mer forebyggende med et enkelt “God ettermiddag, er det noe spesielt dere ser etter, og kan jeg hjelpe dere med noe?”. For tenåringer er faktisk ikke noe annet enn helt vanlig unge mennesker, helt i starten av voksenlivet, med behov for veiledning, forståelse, og tillit, akkurat slik som alle vi voksne var, for ikke så altfor mange år tilbake.

Joda, men noen av de er vanskelige å ha med å gjøre tenker du kanskje, og selvsagt har du rett. Blant tenåringer finnes det, i likhet med godt voksne folk, et og annet råttent egg, men det gir da ingen grunn til å ta alle under en kam?

Skal tenåringene våre bli gode voksne mennesker må vi å gå foran som gode forbilder. Vi må tørre å oppdra. Finne balansen mellom det å være streng, og det å være sint. Vi må ikke være så forutinntatt, men gi de rom for å prøve og å feile. Vi må støtte, vi må lære bort, og vi må lære av. Vi må ha et åpent sinn, selv på en dårlig dag, og vi må tenke at om noen år vil de gjøre slik vi har gjort, ikke slik vi har sagt! Hvis vi som voksne ikke forventer mer av ungdommen enn slappe holdninger og dårlig oppførsel, hva gjenstår det for dem da å bevise?

Smil litt da!

For bak fasaden, bak capsen som sitter bak-frem på hodet, bak den åpne skinnjakka i minusgrader, bak de hullete olabuksene, og bak den lange slentrende kroppen med litt lut holdning, der gjemmer det seg bare en snill, god og litt usikker 13 åring som gjerne vil ta skolebussen hjem, uten å bli kjeftet på i all offentlighet.

 

Alle bilder og all tekst er gjennomlest og godkjent av de det gjelder.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Her sitter jeg under et tykt pledd i sofaen, det knitrer i vedovnen, og kroppen er pakket inn i ull fra topp til tå, men jeg får pokker ikke varmen i skrotten. Ikke hjalp det å trekke en snau time i et dampende badekar heller. Det kjennes ut som om energilageret er så godt som tomt, enda vi nettopp er ferdig med tidenes kanskje mest avslappende vinterferie. Kreativiteten derimot, den blomstrer som følge av flere dager fri, og skapergleden er det ikke noe å si på, det er bare det at kroppen er tung, hodet er tungt, og evnen til å syte tydeligvis blir større og større jo lenger ut i denne teksten jeg kommer. Hah! Tror vi lar det ligge gitt.

Det er vel verken for min del, eller du som leser, noen stor vits i å oppsummere ukas små øyeblikk, for med fri fra jobb ble det jo tid til en liten oppdatering på bloggen hver dag i uka som gitt. Likevel synes jeg det er koselig å samle de små tingene i et eget innlegg, sette litt fokus på de små hverdagsgledene, slik at jeg med tid og stunder kan logge meg inn her, og se tilbake på alt det gode med hverdagene.

 

( Søndager altså! Først luft i hodet, så oppsummering av ukas små øyeblikk. Kan fort bli en vane det der. )

 

Som nevnt mange ganger tidligere denne uken har hele måsahuset, bortsett fra gubben som har jobbet, kjent på gleden, og nødvendigheten av ei uke fri, sånn midt i skoleåret. Senke skuldrene litt, ikke tenke jobb, lekser og resultater. Ikke måtte holde innleveringsfrister eller pugge til prøver. Vi har slappet av alle sammen, og det har vært så godt. Vi har snakket, spilt spill, og spist alle måltider sammen. Ren hverdagslykke.

 

( Når man har tid til å bake slike frokoster. Hverdagslykke. )

 

En av ukas mange små øyeblikk er definitivt morgentimene i sofaen. Av og til har vi vært samlet, alle gutta og jeg, for å se OL-sendingene, men veldig ofte var det den mellomste poden og jeg som stod opp aller tidligst. Vi har satt oss godt til rette under et ullpledd, drukket nytraktet kaffe (poden er skikkelig kaffekjærring!), spist frokost, og heiet frem den ene nordmannen etter den andre til gull.

 

( Noen synes det er slitsom å bøye seg for å ta på ullsokker, andre tar gull i OL uten å bli anpusten engang! Fyyyflate den dama er RÅ! )

 

Selv som mamma til store unger er det jammen fint med litt alenetid med hver og en av dem innimellom, og ingen får latteren til å sitte løsere enn den mellomste i gutteflokken. Det har vært så fint å dele noen slike øyeblikk med han denne uka. Kjenne at han er i ferd med å bli en trygg ung voksen, men likevel ha tid til noen tidlige morgentimer i armkroken til moder`n. Sånne øyeblikk man bare vil gjemme i hjertet, og hente frem om og om igjen.

Vi har brukt masse tid ute i strålende vintervær. Tenk det, at rett bak måsahuset, denne gamle skjeve kåken langs kompveien, så finnes det et eget lite vinterparadis bare man legger godvilja til, og ikke har så skyhøye krav. Det blir mange fine øyeblikk rundt et bål der man griller kanelsnurrer på pinne under trær som er tunge av snø. Jeg blir helt rørt når jeg ser hvordan den lille brødreflokken koser seg sammen som en kameratgjeng. Mine gutter liksom. Det er fint å tenke på det.

 

 

( Et lite vinterferieparadis, akkurat der vi bor. Små øyeblikk, og store gleder. )

Det var herlig den vinterferiedagen tre store tenåringer plutselig ikke var så himla store likevel, og kjøpte miniski, av alle ting, på sporten for sparepengene sine, og satte kursen mot den bratte bakken på andre siden av veien. Jeg veit ikke om det er testosteronet som bruser bak frontallapper som ennå ikke er ferdig grodd, eller om det er ren skjær dumskap som gjør at gutter i den alderen må gjøre stunt med livet som innsats, men sett ut fra hvor mange uplanlagte saltoer og harde landinger som fant sted i den bakken på andre siden av veien, må et av ukas fineste øyeblikk være da alle tre kom delvis hele inn døra senere den ettermiddagen, og det eneste som var brukket var en miniski-tupp. Mammakroppen har rett og slett blitt for gammel for slike psykiske påkjenninger, det er helt sikkert!

 

( I det øyeblikket du vet det kommer til å gjøre litt vondt! )

Jeg klarer ikke engang å telle alle de kreative øyeblikkene jeg har harr denne uka. Jeg har kost meg skikkelig, hver eneste dag, men mange små og litt større kreative prosjekter, og for meg er disse øyeblikkene balsam for sjelen. Vinduet i gangen har fått ei ny lampe av en gammel potteskjuler fra IKEA. Jeg har laget nøkkelskap, og flere skilt. Jeg har sydd et omslagsskjørt og et bakeforkle til ei lita tulle, jeg har bakt en hel masse, slappet av med blyant og papir, og jeg har snekret meg et dekorfat til salongbordet. Det er jo ren hverdagslykke å ha tid til slike ting midt på dagen.

 

( Hjemmesnekret og nymalt fat, slik at noen av favorittene kan samles på stuebordet. )

 

( Lampe til vinduet, laget av en gammel potteskjuler fra IKEA. )

 

Flere små øyeblikk kan nevnes i fleng. Te og wienderbrød og skravlings med naboen, en lang tur rundt Bjørkelangen med eldstepoden en tidlig fredagsmorgen, sovne i armkroken til måsagubben en helt vanlig ettermiddag, tacofredag på en onsdag, og en varm pusekatt i fanget (rett under puppene som er tapet fat til hver sin lindrende ispose) mens man leser en god bok.

 

( Gleden er stor når man endelig finner tid til litt kos med papir og blyant. )

 

Og sist, men ikke minst, knitrende snø under skoene, og lav vintersol som brant i kinnene mens jeg ruslet gjennom skogen i formiddag, helt alene. Ikke musikk på ørene, ingen å snakke med, likevel så innmari deilig. For selv om kroppen ikke ville samarbeide, selv om dørstokkmila var lang, og energinivået var kranglende og irriterende lavt, var det herlig å komme ut en tur, tusle rundt på gjensnødde stier i denne fine bygda i et par timer. Det trengtes, og finere øyeblikk å avslutte vinterferien med, det finnes vel knapt.

 

( Helt alene, og masser av tid til å nyte en nydelig søndag! Sånne øyeblikk 🙂 )

 

Nå skal middagen i ovnen. Gutta har besøk, så det blir mange til bords i kveld, og jeg kjenner at det gjør meg skikkelig glad!

Håper din uke har vært full av fine øyeblikk, og at uka som kommer er proppet av små og store hverdagsgleder. En nydelig søndag ønskes alle.

 

 

Flatklemte hengepupper og erotisk hofterulling.

For en middelaldrende småtjukk dame med overutviklet sans for trøstemat og medfødt treningsvegring var det en velsignelse å motta følgebrevet etter fotopperasjonen i Januar. Der stod det nemlig at all form for løping og hopping måtte utgå i fire måneder. Selvsagt gjorde jeg et stort nummer ut av det til venner og kjente, klasket meg teateralsk med flat hånd på panna, offet og stønnet, og la til med gråtkvalt stemme :» Åneiii?også jeg som eeelsker og  både løpe og hoppe lissom!» Sannheten var jo at jeg lykkelig og med god samvittighet satte meg godt til rette på nærmere en hel kvadratmeter stor fleskeræv i en treseter fra IKEA, gnagde meg gjennom den ene Troikaen etter den andre, og nøt det pålagte treningsforbudet.

Så skjedde da det som ofte skjer når middelaldrende damer setter seg til i sofaen i romslige joggebukser. Klærne man vanligvis bruker, de krymper!

Så stod jeg der da, slukkøret og småforbanna, foran speilet den dagen måsagubben og jeg skulle feire 20 år som kjærester på bygdas eneste restaurant som ikke serverer ketchup fra beholdere som likner på jura til en melkesprengt ku, hengende over disken, og forbannet den olabuksa som hadde krympet så mye at den kortsluttet all blodtilførsel fra toppen av høna og ned til bena.

 

( Når du skal på date med gubben, men sakte men sikkert, Troika for Troika, har spist deg ut av alle bukser med knapp! )

 

«Fader altså!», klaget jeg høylytt! «Dette hadde jo ALDRI skjedd om jeg ikke hadde treningsforbud!», sutret jeg, og kikket over skulderen på gubben som stod der som en handlingslammet neandertaler mens han med skremt blikk tittet på knappen i olabuksa, som om han var redd den skulle fyre av som ei revolverkule, og utslette deler av familien.

«Nå fikk du vel kanskje ikke egentlig treningsforbud da!?» svarte neandertaleren, og kastet seg ned på gulvet med armene over hodet da jeg bråsnudde meg, i frykt for å få en bukseknapp i panna.

«Kaller du meg feit?», freste jeg, vel vitende om at det egentlig ikke var det han hadde sagt, men vi damer uten livmor og antydning til svettetokter flere ganger om dagen er som kjent vandrende udetonerte østrogen-bomber, klare til å gå av når som helst.

 

( Småredd ektemann med bukseknappfobi og nedsatt sympatievne! )

«Neida, neida, pusen min!», stammet gubben mens han karret seg opp i knestående, fremdeles med blikket vaktsomt plassert på bukseknappen min, før han stotret videre med skjelvende stemme: « Det er bare det at selv om du ikke akkurat skulle hoppe på ei stund, og jeg VET jo hvor glad du er i hopping og sånn, så har du jo lov å bevege deg LITT!»

 

( I det øyeblikket du innser at Troika og ostepop ikke er lavkarbo…)

Dagen etter var jeg tilbake i joggebuksa med strikk i livet, men hjernen hadde ligget i hardtrening hele natten. Jeg hadde vridd hodet i flere omganger, og prøvd å komme på diverse treningsmetoder jeg kunne utføre hjemme i egen stue, noe som hverken innebar nevneverdig hopping (som jeg jo elsker!) eller bruk av treningssko som fremdeles klemmer på hovne føtter. I de sene nattetimer slo det meg. Rockering!

Herrgud lissom, skru klokka 25-30 år tilbake i tid, og jeg var dødsgod på rockering.

De som har fulgt bloggen en stund husker kanskje at jeg i fjor sommer fortalte om ting jeg var god på i ungdommen, men som hadde gått i glemmeboken, og som jeg plutselig slett ikke var god på lenger. ( Du finner historiene HER, og HER ) Med flere punkterte nakkevirvler, en nær døden opplevelse og nesten drukningsulykke friskt i minne, gikk jeg raskt igjennom mulige farlige scenoarer i hodet mitt, men kunne ikke på noe tidspunkt klare å koble noe som helst av potensiell fare forbundet med rockering!

Full av pågangsmot og Troika stappet jeg kvadratmeter`n av en hengeræv inn en sånn snasen treningstights med kryss på låret. Bare å komme inn i en slik treningstights med mindre elastikk enn en lekablokk, og ben så trange at blodtilførselen stopper før den når knærne var trening nok i seg selv, og jeg var gjennomsvett og rød i pæra lenge før jeg fant frem rockeringen. Og vi snakker ikke en hvilken som helst rockering heller! Neida, for jeg har arvet en sånn svær treningsrockering av Randi på jobben. En sånn som er omtrent halvannen meter i diameter, har masserende harde gummikuler rundt hele innsiden, og veier et tonn. En sånn rockering som garanterer vektreduksjon bare du ofrer den et blikk, og som ved korte treningsøkter av og til smelter bilringer og gir en sånn timeglassfigur Marilyn Monroe i sin tid bare kunne drømme om. Bare å løfte monsteret ut av boden fikk det til å gå rundt for meg, og gav tilløp til skiveutglidning og prolaps. Men den som gir seg er en dritt, og etter en aldri så liten pustepause og en shot med Pepsi Max var det på tide å rocke den ringen!

 

( Den følelsen, når du har tatt på deg treningstights med kryss på låret for første gang på tre måneder, og føler deg utslitt og ferdigtrent fordi du faktisk klarte å rulle den oppover lårene! )

 

Genialt, ikke sant. Stå rolig midt på stuegulvet, la ringen svinge om midjen slik som en dødsfet hjulkapsel spinner på dekket til en senka Volvo 240, og bare la kiloene renne av mens bikinikroppen strider frem som en ridder i rustning på hvit hest.

Men samma hvor hardt jeg tok i og slengte den fordømte ringen rundt midja gikk den omtrent bare ei halv runde før den først hektet seg fast i en valk for deretter å falle i gulvet. Samme hvor mye jeg snurra og vrikket på hoftene gikk ikke driten rundt. Jeg prøvde igjen og igjen, slang rockeringen mot høyre rundt bringa alt det armene maktet, skøyt hoftene frem og tilbake til hofteskålene skvatt inn og ut av ledd, men rockeringen kom seg pokker ikke en halv runde rundt engang!  Midt på stuegulvet stod jeg og luftjokka ut i intet, som en parringskåt blandingsbikkje som har fått snusen på ei tispe med løpetid, med rockeringen liggende rolig rundt bena mine på parketten!

Til slutt måtte jeg la faenskapen ligge på gulvet mens jeg småflau og slukøret, men ei hofte ut av ledd, dro meg på albuene bort til PC`n for å Google «Hvordan rocke med rockering!»

Hva skjedde med talentet fra barndommen? Jeg rocka jo ringer som en proff på så nær som alle kroppsdeler gjennom hele 80-tallet, og nå klarte jeg knapt å rotere underlivet engang???!!!

For jeg var virkelig kjempegod! Helt sant.

 

( Når du slenger rockeringen mot høyre så grevinnehengene rister til de slår ut på Richters skala, og du luftjokker som en gal, men rockeringen ikke snurrer en halv runde engang!)

 

Det tok meg to timer, enda en Troika og tre «How to hoolahoop» videoer på YouTube før jeg endelig så smått begynte å få teken på det igjen.

Det viser seg at det stemmer som det blir sagt, at øvelse gjør mester, og idet dag ble til kveld klarte jeg hele femten og seksten runder med ringen av gangen. En knust vase og et par nedrevne lysestaker fra nærliggende hyller og salongbord var en liten pris å betale for gjenvunnet rockering-talent!  Så rå, og så selvsikker ble jeg, at da gubben kom inn i stua etter endt arbeidsdag satte jeg opp tempoet på den blytunge rockeringen med massasjekuler, for å virkelig brife litt!

 Herregud, jeg var jo dødsgod!!!

Litt lut i ryggen og foroverlent av utmattelse luftjokket jeg den rockeringen som en proff, en grasiøs turner, med armene i været, mens jeg smilte flirtende til den over snittet imponerte måsagubben som tittet beundrende på imponerende hofterulling i profftempo.

«Blir du ikke tent nå, så veit ikke jeg!», rakk jeg akkurat å lire av meg idet 25 kilo roterende massasjekuler satte rakkettfart, steg fem cm oppover, kjørte over og klemte i filler et sett hengepupper!

Det var som å ta mammografi hos en sadistisk radiograf med seriøse mammakomplekser, som å få puppene i klem i heisdøra! For etter alt slitet med å få på tightsen med kryss på låret droppet jeg alt som het trenings-BH. Hadde ikke overskudd til å tre overkroppen inn i utvasket spandex med smale stropper og vattering. Trengte jo ikke den når jeg hadde hoppeforbud. Tenkte at de hengejura ikke kom til å slå mot haka ettersom jeg likevel ikke skulle riste nevneverdig på overkroppen. Men så fikk jeg de altså i klem istedet, og ikke bare en gang, men tre!!!

 

( Når du skal imponere gubben, og ruller hoftene som en 70-talls tysk pornostjerne, men blir litt for lut i skroget og får oppbrukte, helslappe mammapupper i klem!

Så nå sitter jeg her da, og trøstetygger en dobbel Troika, i en sliten treseter fra IKEA, i en olabukse så trang at bilringen som henger over ene og alene kan fungere som rockering, og med to mørkeblå og lilla godt mørbankede hengepupper tapet fast i hver sin ispose.

Så skulle det vise seg at rockeringen ikke skulle være redningen for sommerkroppen 2018 likevel, men jeg VAR kjempegod!

 Helt sant!

Hus til pus.

Det har vel aldri blitt lagt skjul på at hele flokken her i måsahuset er veldig glad i de firbente familiemedlemmene våre. Vi har hatt mange pusekatter gjennom årenes løp, og alle har vært spesielle på hver sin måte. For tiden bor det to katter i måsahuset, et søskenpar født i ei gammel trekasse omtrent midt i stua her. Nå har jeg ikke tenkt å gå så veldig inn på pusekattene, med fare for å virke som en sånn “crazy cat lady”.

 

Når trærne er fulle av smakfulle ekorn og spurv, men du ikke liker å få snø på potene!

 

Hus til pus.

 

Det handler mer om gjenbruk og kreativitet. For som nevnt flere ganger tidligere denne uken skjer det noe med kreativiteten når hjernen er uthvilt, og feriedagene gir oss litt ekstra pusterom i hverdagen. Selv har jeg bakt, malt litt, begynt på et lite veggskilt av gammel plank, laget en lampe til vinduet i yttergangen, og et midlertidig nøkkelskap av potetgull emballasje. I går fikk jeg ryddeånden over meg og gikk løs på boden oppe. De få gangene ryddelysten kommer kaster jeg som regel rubbel og bit av alt jeg har tatt vare på. som jeg en gang var sikker på jeg kom til å få bruk for.

Da den gamle sy-kofferten til Oldemor Klara havnet i kastehaugen var minsten snar om å redde den fra dynga.

 

“Men den er jo så gammel mamma! Den er for fin til å kastes! Vi må jo heller lage noe av den!”

 

Og vi lissom: “Hey, vil du flytte på egen hybel eller pus?”, og katta bare :”Jaaaas!”

 

Mens den fornuftige av de to kattene bare : “Hmmm, skeptisk!”

Etter nøyere vurdering og en liten ide-dugnad stod vi litt fast, helt til vi snudde oss rundt og så to pusekatter sloss om plassen inne i den åpne kofferten. Så da var det avgjort. Kofferten skulle bli pusehus, og mens jeg fortsatte rydde-raidet i boden mens pågangsmotet enda satt fast i kroppen, forsvant den minste poden ned i verktøysbua med oldemors gamle koffert under armen og to overivrige røytende katter på slep.

Fire limpistolpatroner, en skrue, en tapetkniv, et saueskinn og en drøy halvtime senere ropte en stolt pode på meg fra nederste trappetrinn. Hus til pus var ferdig.

 

Tester ny kåk!

 

Når du har hjemmealene-fest, men ikke helt ukritisk slipper inn alle som ringer på !

 

Daybed for to.

 

Fremdeles mangler det (i følge poden) både dørskilt og ringeklokke, men Baghera og Lillegrå sloss om plassen, og klemmer seg gladelig sammen inni i den nye kåken, så dette må jo være gjenbruk på sitt beste. Få ting gleder meg mer enn når gamle ting får nytt liv, og gutta bruker hodet, og tiden sin til noe nevenyttig og kreativt.

 

I ovnen står et brett skoleboller, og kaffen koker. Snart er det duket for skiskytterstafett, et lite skravlebesøk fra naboen. Om noen skulle fremdeles skulle være i tvil, så la meg gjenta til det kjedsommelige:

Jeg DIGGER vinterferie!

 

Heia Norge, og en riktig god torsdag til deg som vrengte innom bloggen.

Vi blogges.

Saftige ostemuffins med havregryn.

Vi er midt i vinterferien allerede. Vi står opp tidlig, klemmer oss sammen under et pledd i sofaen, drikker varm te og ser på OL sendingene. Vi tusler rundt i pysjen så lenge at det nesten er flaut, og frokosten spiser vi rundt lunsjtider. Man skal absolutt ikke kimse av hjemmeferie, det er helt klart. Gutteflokken er litt mer aktive en mor, og bruker masse tid ute i snøen. Enkel forskning viser at selv store tenåringsgutter leker i snøen.

Mens gutta hopper på miniski i bakken over veien, og med livet som innsats tester ut backflips og halebeinsprolaps, tusler moder`n på kjøkkenet. Vi er brødlei alle mann om dagen, og trenger litt andre alternativer til de vanlige brødmåltidene. I dag ble det saftige ostemuffins av cottage cheese og havregryn.

 

 

Denne typen bakverk ble jo så sabla populær på diverse treningsblogger for noen år siden. Lavkarbo og greier. Fint det altså, jeg kjøper jo alt som lover lynrask vektnedgang og oppstaka blodårer jeg, men når alt kommer til alt synes jeg det viktigste er at maten smaker digg og metter godt. Disse muffinsene (kan også legges rett på stekebrettet som rundstykker) er i tillegg kjemperaske å lage (ca 20 minutter inkl steking), og det er suverent når man er akutt skrubbsulten.

Etter diverse jubelrop fra sofaen da Klæbo gikk inn til nok et gull i dag, stakk gutta i bakken for å potensielt knekke et par ryggvirvler og sette et dusin personlige rekorder i vågalt idioti mens mor fikset frokost-lunsj.

Nå er de ferdig spist. To av gutta er tilbake i bakken, mens eldstemann står på kjøkkenet og steker vafler til hele flokken. Var visst viktig med vaffel sånn ca midt på dagen. (Gutten til mammaen sin det tenker jeg!)

 

Om du også er lei brød og ønsker deg et smakfullt, mettende og enkelt alternativ kommer oppskriften her.

Saftige ostemuffins med havregryn:

Et stort beger cottage cheese

3 egg

5 dl havregryn

1 ts bakepulver

100 gr revet gulost

 

 

Ha alt i en bakebolle og elt sammen til en fast masse. Jeg bruker hendene, men en stavmikser eller håndmikser går også fint.

Fordel små baller av deigen i muffinsformer, ha gjerne litt olje i bunnen så de løsner lett fra papiret etter steking, eller sett rett på stekebrettet som rundstykker.

Stekes midt i ovnen på 200 gr i 12-15 minutter, til de har en gyllen skorpe. Avkjøl på rist.

 

 

 

Disse er jo så fulle av smak at de er gode uten noe som helst pålegg, men for litt ekstra smak lagde jeg i dag en egen krydderost.

 

Denne er så rik på smak, søt og krydret, perfekt på alle typer brødbakst, eller på et helt vanlig knekkebrød.

Rør sammen 4 ss naturell kremost. (Jeg brukte Philadefia) Rør inn 2-3 ss kvernet sitronpepper, eller annet favorittkrydder, og ønskelig mengde finhakket paprika.

 

 

Kok deg en kopp kaffe eller te, og nyyyt!

 

 

Ønsker alle som titter innom en fin (og smakfull lavkarbo) onsdag. Jeg skal hoppe i vinterskoa og tusle opp i bakken for å se om noen av gutta trenger førstehjelp…

 

Bare en snurrebart unna bakkerekord, og en nakkevirvel unna ambulanse!

 

 

Vi blogges!

 

 

DIY- Nøkkelskap.

Som jeg skrev i går, det skjer noe med kreativiteten når man har fri. Ikke sånn ufrivillig stillesittende fri jeg hadde i begynnelsen av året, men sånn vinterferiefri. Når huset rommer glade og uthvilte tenåringer, og ingen (bortsett fra måsagubben) trenger å stå opp når vekkerklokka ringer.

Etter at jeg malte yttergangen tidligere i år har vi manglet oppbevaring til nøkler. Det gamle nøkkelskapet fikk vi i innflyttingsgave da vi kjøpte huset for 18 år siden, og hang nesten ikke sammen lenger. Derfor gjorde det ikke annen nytte for seg enn som fem minutter herlig varme som ved i peisen.

Veggen der skapet har hengt er smal, og det er vanskelig å finne noe som passer, og ihvertfall til en vettug pris. Jeg kjenner at jeg er skikkelig gnien når det kommer til slike små innkjøp. Skal det koste litt må det jaggu være verdt det og, og foreløpig har jeg ikke funnet noe. #gjerrigknark

I påvente av et fint nøkkelskap til en rimelig penge laget jeg meg rett og slett et.

 

Skal man dytte fjeset fullt av karbohydrater kan man like gjerne utnytte embalasjen også.

Ideen kom da gutta satt og knasket i seg lørdagsgodisen i helgen, for i godteposene lå det slike små Pringles bokser med kjemisk fremstilt lissom-potetgull (som smaker urettferdig godt til tross for minimalt med potet i produktet). Akkurat disse boksene har jeg brukt til flere småprosjekter tidligere. Alt fra gavebokser og julekort, til blomsterpotter og bestikk-kurver.

I går vrengte jeg innom Europris for å kjøpe et par ekstra bokser, og så fartet jeg hjem for å mekke et midlertidig nøkkel”skap” til yttergangen.

 

Ikke noe problem å lage nøkkelskap når man har så mange veloppdragne gutter som helt frivillig tilbyr seg å tømme boksene for potetgull! Det er unga sine det…ingen baktanker i det hele tatt. #ironi

 

 

Jeg har en idebok liggende i vinduskarmen i stua. Jeg er helt avhengig av den. Her noteres ideer fortløpende etter hvert som de dukker opp i hodet, slik at de ikke skal gå i glemmeboka. (teflonhjerne!!!) Boka er stappet med ideer, alt fra oppskrifter på kaker og mat, til møbelsnekring og fingerhekling. Arbeidstegningene er gjennomført dårlige og håndskriften nærmest uleselig, men likevel, jeg er helt avhengig av en slik bok.

 

Mat til ærbe…

 

Verktøy. Limpistol, dobbeltsidig tape og naturfarget hyssing.

 

Noen av boksene fikk noen runder med hyssing.

 

 

Resten av boksene ble malt i en litt lysere gråfarge enn veggen de skal henge på. Små kontraster er fint i en så liten gang.

 

Boksene ble til slutt limt sammen med limpistol i ønsket fasong. Her er det masse muligheter. Jeg måtte gå ut ifra plassen på den smale veggen.

 

 

Den øverste og nederste boksen blir skrudd rett inn i panelet på veggen.

 

Også, Tadaaaaaa!!! Fiks ferdig og midlertidig nøkkeloppbevaring, hvor hvert familiemedlem har hver sin “hylle”, og med flere rom for andre nøkler vi ønsker å ha lett tilgjengelig.

 

 

Så enkelt kan det gjøres. Ikke bare vet vi hvor nøklene våre befinner seg til enhver tid, men er vi skrekkelig fysne kan vi stille oss inntil veggen og sniffe på boksene som fremdeles lukter lett av salte chips og søtt paprikakrydder. Vinn-vinn lissom.

Ønsker alle som titter innom en kreativ tirsdag. Her skal det mekkes katteseng av en gammel koffert.

Vi blogges.

 

Fluffy marsmallowsnurrer med vaniljekrem.

Vinterferie. Ingen matpakker skal smøres, ingen vekkerklokke som ringer før fugger`n fiser, og ingen morgentrøtte tenåringer som skal tvinges ut av senga. Slikt gjør noe positivt med topplokket. I dag våknet jeg da gubben dro avgårde på jobb, men ble likevel liggende under dyna en time ekstra før jeg stakk tærne i ullsokkene og tuslet inn i stua. Der satt allerede eldstepoden i treningsklærne, klar for å møte kjæresten for en treningsøkt på Avancia. (Kan ikke akkurat si disse gutta har arvet treningsvegringen til mora si!)

Mens kaffen traktet og knekkebrød ble smurt kjente jeg bakelysten og kreativiteten nesten koke i hodet. I helgen fikk jeg en snap fra Vibecke som hadde masse marsmallows til overs etter en barnebursdag, og spurte om jeg hadde noen tips for hva de kunne brukes til, noe litt annet en grilling på bål. Jeg har aldri bakt med marsmallows før, selv om Amerikanske facebook-venner til stadighet legger ut bilder av diverse bakverk fylt med disse myke sukkerbombene.

Men Vibecke satte i gang en prosess i topplokket mitt, og når eldste poden i tillegg lurte på om vi kunne lage noe digg til OL sendingene i dag fikk jeg en ide. Stekte marsmallows er så ganske så digg. Sprø utenpå, og myke inni. Derfor satt jeg en stor søt gjærdeig, og ruslet bort på butikken mens den hevet på benken. Inne i hodet hadde en ny oppskrift tatt form.

Fluffy marsmallowsnurrer med vaniljekrem.

 

 

Ok da, så var det kanskje ikke som å finne opp kruttet, for i teorien er det jo bare solskinnsboller hvor marsmallows erstatter sukkeret, men når først ideen var plantet i hodet var det like greit å teste den ut. Derfor ble det i dag nok en bakedag på Snachat, og om du mot formodning skulle ha noen marsmallows til overs, og anser deg selv som alvorlig fysen, da kommer oppskriften her.

At bollene ble vellykket hersker det i hvert fall ingen tvil om! I måsahuset sitter fire mette og fornøyde tenåringer, og en hobbyblogger som fortsatt har marsmallows mellom tennene!

 

Søt gjærdeig:

 

(denne er stor, jeg fikk nok til 20 boller og en klippekrans)

 

900-1000 gram hvetemel
150 gram sukker
1/2 liter melk
50 gram gjær
150 gram smeltet smør
2 ts kardemomme
1/4 ts salt
1 egg (kan sløyfes)
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
( Sjekk konsistensen på den masrmallowen da!! Sprø uttapå, myk og seig inni…litt sånn som meg! Love it! )
 
 
 
 
 
Ønsker alle som titter innom en nydelig mandag, enten du har vinterferie, marsmallowbolle, eller ingen av delene. Jeg skal tyggge meg gjennom en omgang til med skihopp før jeg skal lage meg “nøkkelskap”! Kreativiteten koker. Vinterferie ass <3
Vi blogges.
 
 

Når gamla dro på by`n.

Det hadde vært en lang uke, og en enda lengre fredag. Dagen startet med legetime, etterfulgt av litt hektiske timer på jobb. Når sant skal sies har 2018 så langt vært litt antiklimaks, med litt for mange dager stillesittende med fot i været, små nedturer, og mye å ta igjen i jobbsammenheng. Noe sosialt liv utenom dette har det vært minimalt av, så når den lille jentegjengen fra barndommen, vi som på sent 80-tall og tidlig 90-tallet kanskje var Sørumsands mest ukule gjeng avtalte en kveld ute med middag og hygge, ja da hoppet jeg nærmest av glede.

(Om du ikke har fått med deg hvor sykt ukule vi engang var kan du lese det HER.)

Vi snakker sammen nesten hver dag, Marit, Tove, Gry og jeg, i en egen liten chattegruppe på Facebook. Gruppa kalles dødskule førtiser, som en motpart de ukule fjortisene vi engang var. Nå er det vel ikke slik av vi nødvendigvis synes vi har blitt så himla dødskule med årene, men en slik selvutnevnt tittel, det gjør jo noe med selvtilliten til falmende “wanna-be`s”. Noen ord utvekslet hver dag gjør at vi aldri helt mister kontakten, selv om vi ikke treffes så ofte som vi kunne ønsket. Livet er jo sånn når man blir voksen, vi blir alle opptatt med vårt på hver vår kant. Derfor er det så fint å kunne logge seg inn på facebook hver dag, bli møtt av et tidlig “God morgen” fra Gry som er oppe før soloppgang med to små gutter, et omtenksomt “Ha en fin dag jenter!” fra Tove som oser av omsorg, og bilder fra de mest eksotiske Afrikanske savanner fra bereiste Marit, som varmer selv på de kaldeste vinterdager i måsahuset.

På fredag skulle vi endelig treffes igjen, plutselig fantes en dato som klaffet for alle, den faste restauranten i Lillestrøm ble booket, og alle hjerter gledet seg! Spesielt måsahjertet, som har vært stillesittende og usosial og personlig pessimist altfor lenge! Det skjer noe med småslitne middeladrende kvinnfolk når de skal ut med vennegjengen de vokste opp med. Det er som å skru på en bryter i panna, og så går man inn i akutt “fjortis-modus”. Alderen tynger ikke like tungt, i alle fall ikke inne i hodet. Man blir latterlig fnisete og høy på livet.

 

( Du er ikke skikkelig ungdommelig kul før du snapper selv de minste gleder og deler på sosiale medier! )

Klokka halv fire trasket jeg med lettere skritt enn på lenge ut fra jobben, og satte kursen mot bussholdeplassen. Det var duket for en kveld med stor gjensynsglede og avslappet stemning. Det er det som er så flott med disse damene jentene. Tre av oss kom rett fra jobb, og en hoppet på toget mens en nymalt stue tørket hjemme, og lovet å møte med luesveis. Ingen stivpyntet fasade, bare kom som du er. Likevel stoppet jeg innom senteret på vei til bussen for å kjøpe med en Pepsi Max til bussturen, og en deodorant. Siden jeg ikke rakk hjemom for en dusj måtte jeg kjøre på med det gamle “gammel svette blir som ny” trikset. I kosmetikkavdelingen på Cubus  gjorde jeg den fatale feilen å stoppe foran et speil for å sjekke sideskillen, men ble møtt av et mareritt av en trippel dobbelthake som landet et sted langt nede på brystkassa, og den litt herlige, sitrende fjortis og ungpikefølelsen forsvant et sted mellom andre og tredje hakeskrukk. “Ikke pokker”, tenkte jeg og dro med meg et om lag fire meter langt skjerf til kassa sammen med deodoranten, betalte, og løp inn på dametoalettet. Der kjørte jeg på med to lag deo som lugget litt i armhulehårene jeg hadde glemt å barbere, før jeg surret hakene inn i skjerfet som ei tortillalompe rundt krydret kjøttdeig. Ute av syne, ute av sinn, og mens jeg småløp mot bussen kom selvtilliten sakte men sikkert tilbake.

 

( Når du enda ikke er i gang med “sommerkroppen 2018, og innser at du har flere haker en resten av vennegjengen har til sammen!)

 

( Skjerf-trikset. Tadaaa, akutt syltynn og døds-digg!)

 

Nå skulle endelig gamla på by`n!

Med skjulte dobbelthaker og freshe armhuler kunne jeg synke godt ned i buss-setet, plugge propper i ørene og diskret vugge overkroppen i nærmere 50 minutter til rytmer som tok meg rett tilbake til ungdomsskoleårene. Akkurat i det Whitney Houston var ferdig å synge “Dance with somebody” hoppet jeg av bussen i Lillestrøm. Med en snau time til det reserverte bordet var klart fikk jeg en melding fra Tove som også var tidlig ute. “Fett”, tenkte jeg! “Vors” med Tove, og “vors” ble det. Kaffe latte på cafeen i andre etasje på Lillestrøm City. Åkæi da, kanskje ikke helt fjortis og høy party faktor enda, men kvelden hadde jo nettopp begynt. “Bare vent til Gry og Marit kommer” tenkte vi, da blir det liv!

 

( Tove og Gry, ukule fjortiser, dødskule førtiser! )

 

Så kom Gry og Marit. Hastende fra et forsinket tog, med boblejakkene dratt helt opp til nesa,  luene godt ned i panna, og fornuftige vintersko med for. Greit nok, så stilte ingen i høye heler og glitrende magetopper, men unge er vi da fremdeles, okke som. Så gikk det som det alltid går når vi endelig får til en kveld sammen. Latteren sitter løst før vi har kastet jakka, og skravla går like kjapt og lett som den gjorde alle de årene vi satt på krakken i korridoren på Bingsfoss ungdomsskole. Den gangen vi var skikkelig ukule fjortiser, men lykkelig uvitende om fremtidens både opp og nedturer. Den gangen da livet bestod av hemmelige forelskelser i uoppnåelige niendeklassegutter, da vi sammen var tøffe nok til å heve hodet og møte blikkene til de aller kuleste jentene med høy pannelugg og stenvaskede Levisbukser, da Bon Jovi og Glenn Mederios sine uforglemmelige ballader jallet i korridorene i hvert friminutt, og lykken var å dele en pakke Hubba Bubba i storefri.

 

( Marit med lue og brodder på skoa (brodder form another mother) og hobbyblogger med slankeskjerf! )

 

Og plutselig var vi fjortiser igjen hele gjengen, der vi satt rundt et bord med hver vår forrett og glass med hvitvin. Vi snakket i munnen på hverandre, uten å miste tråden i samtalen. Vi mimret og lo, delte gleder og hemmeligheter, minner og fremtidsplaner. Vi lo av de ukule fjortisene vi engang var, og skålte for livet slik det er akkurat nå. Midt i hovedretten og langt ned i det andre vinglasset innså jeg at disse damene er selve ungdomskilden, for et eller annet sted mellom samtalen om hvorvidt mannfolk som gråter til bilder av kattepuser er “turn on” eller “turn off”, og diskusjonen om gymlæreren som var dødsredd for jenter med mensen og ga alle fri bare de viftet med en tampong (til og med gutta), så kastet jeg skjerfet og lot dobbelthakene falle. Jo lenger ned i glassene vi kom, desto yngre ble vi, selv om Gry hadde våtservietter, smokk, og sikle-smekke i veska og Marit hadde brodder på de fornuftige vinterskoa! Vi var befriende unge selv da jeg fikk halsbrann av sprøstekt and og ingefærsaus og Gry moderlig klasket meg på ryggen under en uforutsett, dog selvforskyldt hostekule, og vi var dødskule selv om Marit bar på en pose sennepsgule putetrekk til sofaen i den nymalte stua, og Tove holdt håndveska godt fast med begge hender på skikkelig bestemorvis da vi trasket ned mot puben for en avsluttende siste drink før ti-bussen. (Skulle jo tidlig opp dagen etter lissom, får være grenser på hvor gæær`n en skal værra og hvor lenge en skal værra ute!)

 

( Når du er på slanker`n, og venninna di har kommet hjem fra Afrika og tatt med et fat laget av kanel-tre til deg. Sniffa kanel hele kvelden, si! )

 

( Når du innser at en Mojito består av ca 90 prosent salat…da er det bare å bestille en til. Slankedrink!!! Plutselig syltynn! )

 

Man innser på slike kvelder, med sånne venner, at alderen ikke betyr stort mer enn en dobbelthake og et tall på papiret, for sammen er vi slik vi alltid har vært. En gjeng skikkelig ukule fjortiser som stortrives i hverandres selskap, og som sammen finner frem det aller beste i hverandre. Fire skikkelig fine damer. Fire ukule fjortiser som har vokst opp sammen, og blitt fire dødskule førtiser!

 

( Ukule fjortiser, dødskule førtiser. Så innmari glad i denne gjengen. )

Det tok så godt som hele helgen og to poser ostepop å komme seg etter fredagens fjortistreff, (ok da, så kjenner jeg kanskje alderen tynge bittelitt bare) men det er så verdt det. Tusen takk for enda en uforglemmelig aften damer, jeg er så glad i dere, og gleder meg til neste gang!

Mvh sliten, men lykkelig og dødskul førtis!

 

Nyvaska kåk, og Valentins-pai.

Jeg kom inn døra og kjente at det luktet grønnsåpe. I hjørnet i gangen stod en fuktig mopp, og på kjøkkenet stod en 13 åring og vrei opp støvkluten.

“Næmmen, har du vaska her?” spurte jeg, og han smiler eplekjekt.

“Jah, tenkte du ville bli glad for en hyggelig overraskelse på valentinsdagen…også har jeg brukt opp pengene på Wunderbaum, så da vaska jeg litt!” (Hakket mer oppfinnsom en faren din den gutten der ass!)

“Så herlig da, tusen takk!” sier jeg, og kysser poden på panna. Må strekke meg på tærne for å nå opp. Det er ikke mange måneder siden han var lavere enn meg, nå ruver han over hodet mitt. Finnes det noe bedre enn å komme hjem fra jobb til nyvaska hus?

“Men du mamma? Nå som kjøkkenet er rydda, og benken er rein og sånn, så kunne du jo bakt noe da. Pai eller no!”

Aha!!! Så poden hadde en baktanke! Jeg ser at han trekker på smilebåndet, skjønner at han er i ferd med å overtale mora si. Ikke det at hun er vanskelig å be når det kommer til baking, og vi kjøpte inn fryste bær i forrige uke for å lage pai i helgen, men så glemte vi det helt.

 

 

Pai, i bytte mot ren kåk? Seff!!!

Når du kommer hjem fra jobb, til nyvaska stue!!! #DaBlirDetPai

 

Så da ble det pai da, på selveste Valentinsdagen. For pai er enkelt å lage, det går fort, krever få ingredienser, og smaker aldeles fortreffelig. Søtt og syrlig, perfekt dessert, og har man først adoptert en teit merkedag fra Amerika kan man like gjerne trøstespise seg gjennom den i mangel på blomster og sjokolade fra en gubbe som ikke lar seg påvirke av hint og kjøpepress.

Om du vil slenge sammen en pai kommer oppskriften her, hånd i hånd med et bilderaid.

Grunndeig:

125 gr margarin

200 gr hvetemel

1 dl sukker

2 ss vann

 

Kna mel, smør og sukker sammen. Tilsett vann, og elt til en jevn deig.

 

 

 

Kjevle ut deigen og legg i paiform. Prikk hull i bunnen med gaffel, og dryss over litt revet marsipan. Forstek bunnen på 200 grader midt i ovnen i ca 10 minutter.

 

 

Fyll bunnen med ønsket fyll. I denne paien er det en pose frosne jordbær, og en pose frosne bringebær.

 

 

Deigen som blir til overs bruker jeg til dekor. Strengt tatt ikke nødvendig, men det ser pent ut, og den sprø skorpen det blir på toppen smaker nydelig til det myke fyllet.

 

 

Små roser av pai-deig. Langt fra perfekte, men kan godt kamufleres som “rustikke”…da høres det jo ut som om de skal være litt sånn røffe og på skakke 😉

 

 

 

Stek paien videre midt i ovnen på 200 grader i 30-40 min.

 

Dryss litt melis over dekoren, og server. God alene, både varm og kald, nydelig med vaniljesaus eller is.

 

Da skal denne dama samle gutteflokken og alle de andre tenåringene som av ulike årsaker befinner seg i måsahuset, og servere dagens dessert.

Her ser det ut til at klesvasken på badet ikke bretter seg selv…mulig jeg bytter litt underbuksebretting og sokkeparing mot noen skoleboller i morgen 😉

Håper du har hatt, og fremdeles har en fin Valentinsdag.

 

Valentinsdag for bitre bloggere…

Man får ikke engang slått opp to trøtte øyne før realiteten trøkker deg med hard kraft ned igjen i puta. Det eneste som vitner om man i det hele tatt har en mann, en man til og med er lykkelig  gift me,  er et nedsunket avtrykk i madrassen på hans side av dobbeltsenga, og lukten av en et par timers gammel morgenfis og girolje fra arbeidsbuksene som henger igjen i rommet. Senga er ikke dekket av roseblader, kaffen er ikke klar, det ligger ikke noe Valentinskort på kjøkkenbenken og venter på meg, og den eneste ballongen i huset er magen min, som er både rund og oppblåst etter en runde ferdigpoppet popkorn i to kilos pose fra Europris. Røyk på en smell i går, si!

Så mens andre bloggere strør om seg av lyserosa tanker og hjerte-emojier tillater jeg, en bitter valentinsmotstander uten så mye som en rosekvast eller hjertesjokolade å skryte av, å reposte valentinsinnlegget fra i fjor, da det (dessverre) ser ut til å bli like gjeldende i år.

Jeg har kjent litt på den følelsen, du veit, den følelsen når både du og gubben har bikka 40, når tyngdekraften og uønsket hårvekst på kroppen er dine verste fiender, og romantikken forsvinner i et hav av hverdager, kjedelige rutiner og jakt på hybelkaniner!

Livet blir fort en vane, hverdagene til rutiner, og selv om man trives med det, tar man seg selv i å av og til ønske seg litt mer spenning og romantikk. I hvert fall er jeg sånn. Jeg klandrer et titalls amerikanske venner på Facebook og handelsstanden. I et par ukers tid har postkassen min  flommet over med reklame for kjærlighetsdagen over alle kjærlighetsdager, og butikkene bugner av hjertesjokolade, røde roser og bamser med røde hjerter hvor det står “I LOVE YOU” med sirlig løkkeskrift. Når man får tredd alt dette nedover hodet bare man stikker nesa ut døra, og i tillegg er godt gift med Bjørkelangens kanskje mest uromantiske fyr, synes jeg slett ikke det er rart at jeg lar meg friste.

 

 

 

(Jeg tillater meg å illustrere dagens blogg med blyant, da vanlige bilder i dette tilfelle kan føre til impotens og mindre sinnslidelser for enkelte lesere)

Derfor har jeg den siste uka titt og ofte hintet til gubben om både hjertesjokolade og blomster, uten at han har tatt nevneverdig notis av det. Likevel, dum som jeg er, våknet jeg i dag tidlig med et snev av håp for Valentinsdagen…denne Amerikanske tradisjonen vår generasjon og handelsstanden har adoptert, og som gir tusenvis av kvinnfolk over dette langstrakte landet forhåpninger om konfekt, blomster og kjærlighetserklæringer håndskrevet på kort.

Jeg tenkte at om jeg hintet lenge nok ville Ronny finne frem sin indre “Don-Juan”, og overraske undertegnede med en bukett blomster, nydusjet kropp og kanskje til og med noen skikkelig “fete dansemoves”!

 

(romantikk er blomster foran busken)

 

Jeg tok feil. Til tross for en uke med krystallklare hint i hytt og gevær var gubben i går kveld akkurat like uromantisk, ustelt og mentalt fraværende som på en hvilken som helst annen ukedag. Med bare timer igjen før Valentinsdagen begynte bestemte jeg meg for å virkelig sette inn støtet.

Mens han satt ved spisestua med nesa bare millimeter fra PC-skjermen, fordypet i en av disse B-filmene med helten sin, Steven Segal, i nok en rolle som overavslappet, dog dødskul pensjonert politimann som med bare kyttnevene avverger narkotikahandel og en tredje verdenskrig, dro jeg glidelåsen på Kari Traa ullgenseren akkurat langt nok ned til at en liten kløft mellom puppene kom til syne, og nærmest hvisket med sånn sexy “Hanne Boel- blues-stemme”:

-“Du Roooonny???? Vi skulle ikke sprette korken på den First Price Shampo flaska fra Kiwi da? Og satt oss litt i badekaret sammen før vi skal legge vårs???”

Det er tydelig at Steven Segal, mannen med lærjakke av ekte bison, og hestehale bak høye viker er meget mer spennende enn kjærringa som flirter fra sofakroken, for gubben lettet ikke på øyebrynet engang mens han svarte :

 

 

-“Sist vi satt i det badekaret sammen var det nummeret før vi måtte ringe brannvesenet og få de til å komme å  skjære oss ut!”

Så titter han så vidt på meg fra bak PC-skjermen før han fortsetter:

-“Og vi veier vel ikke akkurat noe mindre nå enn den gangen…gjør vi vel???”

 


(romantikk er to tjukke mennesker i et bittelite badekar)

Og selv om en del av meg har lyst til å tre hele rassen til  Steven Segal nedover hue på gubben , vet jeg at han har rett…

Det er om lag tre år siden sist vi satt sammen i det lille blekkfatet av et badekar, og det var ingen suksess. Vi hadde akkurat rukket å såpe hverandre inn med billig sjampo da gubben, i det jeg lente ryggen mot han og lukket øynene, fyrte av en real kruttsalve med tre kjappe fiser på rappen og ropte “-BOBLEBAAAD!!!”

I ren refleks var jeg i ferd med å sprette opp som en naken, innsåpet ninja, men lite badekar + mye vann + store kropper = vakum, og vi satt begge som limt til hverandre og badekaret, og kunne ikke flytte oss så mye som en millimeter. Og mens fiseboblene sakte men sikkert fant veien mellom vinterbleike kropper mot overflaten, og en etter en sprakk og spredte lukten av gammel hamburger fra Shell og karbonadesmørbrød fra kantina på Bertel.O. Steen, grep jeg i panikk dusjforhenget for å pakke den rundt meg som en baderoms-burka og stenge lukta ute. Så satt vi der, limt fast i hverandre og metallbalja, inntullet i vått dusjforheng, med lukten av pill råtten tarm hengene over oss som en fare for ozonlaget, mens vi ventet på at badekaret skulle tappes nok til at vi kunne komme oss helskinnet ut derfra uten hjelp fra det lokale brannvesenet. 

 

 

Med badekatastrofen nå friskt i minne drar jeg glidelåsen opp igjen på ullgenseren, og skuler noe smalt bort på gubben som nå har beveget seg bort fra Steven Segal, og er langt inn i enda en klassiker fra tidlig 90-tallet, denne gang med Dolf Lundgren (som han for øvrig ønsket å oppkalle vår førstefødte etter) i hovedrollen. Han registrerer nok min misnøye, for han titter kjapt i min retning og sier:

-“Å herregud, erru sur nå a? Bare fordi jeg gir en lang f**n i den Valentines-greia!?”

Som kvinnfolk flest innrømmer jeg aldri at jeg er sur, jeg bare furter til han tar hintet og ber om unnskyldning, enda han ikke vet hva han gjorde galt. (ikke det at han har gjort noe galt eller, men av ulike grunner gagner det meg at han tror det)

-” Nei!!! Jeg er ikke sur!!! Jeg bare synes at du kanskje skulle joine meg på sofaen, og tilbringe litt mer tid med mora til unga dine (Å si ting som “mora til unga dine”, i stedet for “meg” spiller mer på beskytterinstinktet i gjennomsnittsmannen, og gir dårligere samvittighet, noe som ofte fører til at kvinnen får viljen sin raskere) i stedet for Dolf Lundgren!!!”

Gubben ser på meg, og setter Dolf  på pause…Da er det alvor! Han pauser ikke 90-tallets største slosshelter sånn uten videre! Også kommer det!!!

-“Jeg er faktisk ganske romantisk hele tiden jeg, men halvparten av tiden ser du det ikke, og den andre halvparten bare klager du fordi jeg ikke er romantisk nok!!!”

 

(romantikk er å motarbeide tyngdekraften sammen)

 

Så er det Dolf som er i fokus igjen, og jeg blir sittende å tenke!

Romantikk…når kysset han meg sist? Søndag formiddag, faktisk. Han prøvde seg på et sånn litt hissig tungekyss man ser på kino, og hva gjorde jeg?

 

 

Trakk meg unna, tørket leppene med håndflata, og sa :

-“Æsj, det var litt som å bli sleika av ei bikkje som lukter at du har spist leverpostei…!”

Romantisk eller ikke, han gjorde i hvert fall et forsøk. Kanskje det faktisk er det han prøver på, alle de angene han på en litt flåsete måte byr seg frem i de sene kveldstimer. Kanskje utsagn som:

-“Pass opp!! Storbonden Nordvang er klar for å harve over åker`n din!”

og

-“Nå kjære? Er du klar for at gruvearbeider Nordvang skal lyse opp grotta di?  faktisk er ment som flirting, og at det er JEG som har misforstått dette spede, dog noe oppfinnsomme forsøk på romantikk?

 .

For det er faktisk sånn, om jeg går litt i meg sjæl, og ser forbi besettelsen av Steven Segal og hvordan han ikke tar fem øre for å slippe en fjert eller to i mitt nærvær, så er kjærlighetstegnene der hver eneste dag. Kanskje gubben faktisk er mer romantisk enn jeg gir han cred for! Ikke at han sier det med store ord, blomster og sjokolade, men han sier det jo med handling. Hver eneste dag!

 

(romantikk er hverdagskjærlighet)

 

Han sier det når han slenger sammen burgere til hele familien, selv om han er sliten etter jobb, og har kommet hjem mye senere enn meg.

Han sier det hver gang han går ut, starter opp, og varmer bilen fem minutter før jeg kommer, bare fordi han vet jeg er en skikkelig “fryspinn”.

Han sier det hver kveld når han koser meg i håret eller kiler meg på ryggen til jeg sovner.

Han sier det hver gang han tar med gutta ut noen timer slik at jeg får noen timer alene på hobbyrommet.

 

 

Han sier det hver gang han oppriktig sier “kos deg i kveld!”, når jeg skal ut med jentene, og han skal være hjemme med gutta.

Han sier det når han skifter kanal og ser den ene romantiske komedien etter den andre fordi jeg liker den type filmer.

Han sier det når han sender melding og skriver “Gå forsiktig, det er glatt ute!”

Han sier det hver gang han jobber overtid for å tjene noen kroner ekstra i de månedene hvor regningene hoper seg opp.

Han sier det hver gang han bretter et teppe over meg når jeg har sovnet på sofaen!

Han sier det hver eneste dag. Med handling. Det er hverdagsromantikk det! Og det slår blomster og sjokolade , lett!

 

Så da tenkte jeg da, at siden det er Valentinsdagen i dag, og gubben har gjort det ganske klart at han ikke vil gi etter for kravene om blomster og sjokolade, at det kanskje kunne være min tur til å gjøre noe litt romantisk for han i stedet. Det står da ikke skrevet i stein at det er mannfolka som skal stå for romantikken!

 

(romantikk er nettingtruser på en tirsdag)

Derfor har jeg i dag brukt noen formiddagstimer på å forberede en romantisk aften for gubben og meg. Jeg har funnet frem den bittelille nettingtrusa, dekorert bordet med levende lys og et par skrutrekkere (ingenting tenner en mann mer en verktøy!), fylt opp kjøleskapet med Villa Farris , funnet frem den Rocky filmen med Dolf Lundgren på Netflix, og handlet inn hjertesjokolade på Nille for ca 70 kroner…

Så hvis ikke gubben tar en titt på nettingtrusa i kveld, og lirer av seg noe slikt som:

-“Vil du at gartner Nordvang skal trimme hekken din?”… ja,,da veit ikke jeg.

 

 

Skal jeg dømme utfra tekstmeldingene der han ber gutta gjøre seg klare til kveldstrening i skogen, ser det ut til at jeg blir sittende alene i kveld. Det er helt ok. Mer pai til meg!

 

(romantikk er å ikke telle kalorier)
 

 

Og skulle det vise seg at mitt forsøk på litt Valentinsdag-moro skulle være mislykket, så skal nok dette forholdet overleve det og! For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det meg han sovner med hver kveld, og meg han våkner med hver morgen. I det lange løp er det romantikk nok.

 

Ønsker alle en god valentinsdag.