Det er ingen overdrivelse å si at jeg var alt annet enn en kul tenåring. Sent 80 tall og tidlig 90 tall, da folk på min alder stort sett blomstret fra små søte piker til unge damer, forble jeg en bitteliten grå mus. (Altså, så bitteliten som en kvisete fjortis med permanent og på nærmere 180 cm kan bli) Jeg var en relativt sjenert (tro det eller ei), stille og totalt ukul fjortis!

Mens de andre møttes nede på videosjappa for å «henge», flirte og spise frityrstekte godsaker som mattilsynet i dag ville brukt som skrekkeksempler på kickoff etter sommerferien, satt jeg hjemme på jenterommet og drømte om et livslangt ekteskap med australske såpeoperastjerner fra favorittserien «Neighbours» og skrev dikt og utallige fanbrev til hjerteknuseren Jason Donovan.

 

(Ukul fjortis på telttur, med nykjøpt permanent og Clerasil på innerlomma!)
 

Mens de andre dro på puddelrock konserter på Valle Hovin satt jeg hjemme og fingerheklet pannebånd til bikkja mi, og mens de kule jentene stjal sprit fra barskapene rundt omkring i bygda for å feste med gutta fra Fetsund satt jeg på rommet og øvde på mine mulige fremtidige navn som gift. Side opp og side ned i «Pusurs skoledagbok” stod det med sirlig løkkeskrift:

 

Janne Dennis

Janne Donovan

Janne Mederios

Janne Bolton

Janne J. Fox

Og

Janne Hasselhoff

 

(ukul fjortis på håndball cup, alltid med bilde av min daværende fremtidige ektemann ved min side)

 

I ca 3 dager av hele ungdomstiden hadde jeg kjæreste. Helt på ekte, ikke bare i fantasien! En kjekk gutt på vindusrekka, en som var høy og mørk, som hadde lyse Levis bukser og lilla «Ball»-genser, og som delte min interesse for såpeoperaer, melodi grand prix, og som også kunne alle tekstene til Carola utenat. Han er i dag lykkelig samboer med en annen mann.

Du skjønner tegninga!

Jeg var en totalt ukul fjortis, og jeg er ganske så sikker på at ikke mange fra ungdomskoletiden engang husker meg i dag.

 Jeg husker ungdomsskolen med skrekkblandet fryd. Skrekk på grunn av den hverdagslige «redselen» om å ikke være som alle andre, som  meldte seg hver morgen, hver eneste skoledag. Fryd fordi jeg til tross for denne redselen fant min lille gjeng med venner jeg var trygg på, en liten gjeng som var akkurat like ukule som meg, og som sammen kom seg gjennom tre år i et hav av dødskule jentegjenger på tre, med lyse oppbrettede Levis bukser, strikkgensere i lyserosa pusegarn med båthals, tredd nedi Levis buksa, tynne sjokkrosa lærbelter og tupert blond pannelugg. Vi unngikk guttedramaet (selvsagt fordi vi aldri hadde draget) som utspilte seg da jentene fra Blaker ble sammen med gutta fra Sørum, og alle Sørumsandjentene lissom ble døds-sure for det.

Vi gikk store omveier for å unngå den hardbarka klanen med tøffinger i hullete olajakker på røykehjørnet, eller den lille bråkjekke gutteflokken som alltid stod nederst i korridoren, og kastet våt svamp på de som våget seg forbi på vei til jentedoen ved garderobene.

Vi var så ukule at det var nesten var kult.

I går møttes vi igjen, fire av oss litt ukule jentene. Vi møtes med jevne mellomrom, mye takket være Gry.

 

(ukule Gry, som hadde de kuleste kommentarene, de beste imitasjonene, den kuleste mammaen, og den høyeste panneluggen!)
 

Gry er den som stort sett drar igang disse jentekveldene. Gry, som alltid spilte ving på håndballen, fordi igjen av de kule jentene ville spille det. Gry som hadde de beste parodiene på alle de kule jentene, og den morsomme mammaen som kjørte oss på håndballcuper og ferieturer til Beitostølen. Gry som i dag er gift med en av de kule gutta vi ikke turte å se på, og som er mamma til to nydelige gutter med samme humor som henne, selv i en alder av fem år.

I går møttes vi hos Marit.

 

(ukule, kjempekule Marit, som digget kul musikk på ekte, og ikke bare fordi alle andre gjorde det!)

Marit som var den aller kuleste av oss, fordi hun til tross for at hun var en av de ukule, digget Guns`N Roses, hadde t-skorte med Slash, og hadde Axel Rose skrevet med sprittusj over hele skinnsekken. Marit som fortsatt er den kule av oss. Hun som har en jobb ingen av oss andre forstår, men som vi likevel misunner henne. Marit, som sender de kuleste reisebrevene på mail fra hele verden, og som har hele kåken fylt opp av suvernier fra land vi andre ikke har hørt om engang. Marit, som fortsatt har en skikkelig crush på Slash!

Det var gubben til Tove som kjørte oss til Marit i går.

 

(ukule Tove, som tidligere enn alle oss andre visste at de ukule var kule alikevel, og at de kule ikke alltid kom til å være det!)
 

Tove, som jeg kunne fortelle alt til, og som forsikret meg om at det var helt ok å være ukul, bare man var seg selv. Tove som danset og sang til Queen på jenterommet sammen med meg, og som lo av alle de dårlige vitsene mine. Tove som fant kjærligheten før alle oss andre, som flyttet fra bygda men holdt kontakten likevel, og som i dag fremdeles er så kult avslappet til det å være ukul.

 

(Jeg og Tove, tidligere ukule nerder, så dødskule damer med fler vinglass en nødvendig)
 

I går drakk vi vin. Vi spiste mat og kaker. Vi snakket om fortid og fremtid til de sene nattetimer. Vi lo av oss selv, og av hverandre. Oppdaterte hverandre på alt som har skjedd siden sist vi møttes. Vi mimret og husket. Vi koste oss! Og mens vi sitter der og ler så tårene triller av hvor ukule vi engang var, så slår det meg! Vi er blitt pokker så kule!!!

 

(Marit og Gry, kule damer som endelig er gamle nok til å kjøpe vin på polet!)
 

Vi er ulike, vi har gått forskjellige veier. Vi har hver våre hverdager som sjelden involverer hverandre, alikevel holder vi sammen, akkurat nok til at vi fremdeles kan betraktes som en gjeng. En kul gjeng. Min gjeng.

Så kjære Gry, Marit og Tove. Dere gjorde det å være ukul helt ok. Dere gjorde ungdomsskolen litt mindre skummel! Dere er pokker så kule!

Tusen takk for i går! Det var som vanlig veldig hyggelig, og jeg gleder meg til vi sees igjen!

 

(den ukule kule gjengen, 25 år etter ungdomsskolen)
 

Jeg er glad i dere alle sammen!

 

En riktig god helg ønskes alle der ute, fra en ukul fjortis som ble en dødskul “førtis”!

Ok, ikke dødskul da kanskje, men bra nok!!!

(og det i seg selv er dødskult!)