Så var det ukas siste dag, igjen. God søndag, og god morgen. Noen ganger savner jeg ungdomsåra, hvor jeg kunne sove til midt på dagen, og enda litt lenger. Nå om dagen er jeg våken lenge før sola, og i løpet av natten har blæra sørget flere turer opp av senga. Men, så er det noe fint med det å være tidlig oppe også da. Mørket utenfor viser ikke de skitne vinduene så godt. Alenetiden er nydelig. Altså, måsagubben er tidlig på han og, men han er en sånn lugn kar som ikke bråker all verden. Podene sover, og kommer til å gjøre det lenge enda. Vurderer å sette en gjærdeig og la de våkne opp til lukten av kanelsnurrer. Vurderer, det er ikke skrevet i stein at det blir sånn altså…

Det blafrer i stearinlys, og det knitrer i peisen. Vi fyrer med noen oppsagde paller i disse dager, og den er så tørre at de knitrer som fyrverkeri…eller som ryggen til morfar hver gang han reiste seg fra sofaen etter middagshvilen de siste årene han levde. Selv om det knitrer har ikke varmen helt nådd gamle gulv og vegger enda. Ullundertøy og tøfler og varme pledd er redningen hele vinterhalvåret. Noen ganger tenker jeg hvor deilig det hadde vært med nyere hus. Gulvvarme og alt sånt fancy greier, men så er det disse søndagsmorgenene da, hvor jeg sitter her i den grønne sta og hører knitringa fra den gamle peise, fra et litt kaldt sofahjørne, også tenker jeg at jeg sikkert ville savnet dette også. For dette er gode øyeblikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Tilbake på jobb denne uka, etter ei drøy ukes sykemelding. Den gjorde godt, og var nok mer nødvendig enn jeg ville innse. Så nødvendig at den med fordel kunne vart noen dager lenger, men jeg har tilpasset innsatsen på jobb, og selv om det ikke har gått utover noen, har jeg kunne hatt litt lavere terskel for en liten pust i bakken mellom øktene. Det har vært godt, og det er nydelig å være tilbake. Om noen uker, med litt input fra doktoren, vil nok kroppen ha mer energi også. Det gledes! Og så masse har jeg savnet skolen, at selv den mørkeste av de mørke regnværsdagene var fine. Gjemt under paraplyen ruslet jeg til jobb i motvind, og skolegården ble aldri lys den dagen. Mørkegrå himmel, vind som reiv i trærne, og regn som slo mot alle ruter på hele skolen. Men inne var det god stemning. Kaffelukt, elever som jobbet overalt med tverrfaglig kreative prosjekter, og kolleger som lo, skravlet og underviste i skjønn forening. Gode øyeblikk.

Og etter regnet kom frosten, og gjorde alle flater ute litt lysere. For selv om snøen glimret med sitt fravær, så frøs alt som regnet traff til is, og hele bygda fikk et rim-hvitt lag på alle flater. Så fargeløs ble bygda, at det ble trolsk stemning overalt, og det er skikkelig fint det også. Jeg kan gå rundt sånn og bare nyte slike ting i timevis. Lua tredd godt nedover øra, fjeset  pakket inn i skjerf, og bare rusle rundt å glane på det fargeløse som glitrer hver gang lyset treffer det. Små ting, men fine øyeblikk.

Den første dagen tilbake på jobb lå det en pakke og ventet på pulten min. Gode kolleger har jo alle vært på jobbreise i Amsterdam den uka jeg var borte, og som plaster på såret for tapt reise, hadde de handlet gave. Julegenser!!!! Jeg har aldri hatt det før, men alltid ønsket meg. Jo mer glorete, jo bedre, og her har de virkelig oppfylt drømmen min. Det er noe heslig kult over det faktum at de rosa stripene ikke akkurat skriker julestemning, men at det er gjort opp for med en en haug glitrende paljetter. Denne skal brukes flittig i Desember!!! Feteste gaven, ever! Gøy øyeblikk!

Førstemann på kontoret. Det er gode øyeblikk. For det første blir jeg alltid møtt av verdenes herligste kollega som er enda tidligere på`n enn meg, med mopp og kaffe på kjelen. Så tar vi en liten velfortjent kaffepause lenge før min arbeidsdag begynner, slarver litt, ler litt, og løser litt verdensproblemer. Så durer hun videre mens jeg har en halvtime alene til å oppdatere meg på Teams, svare på meldinger fra elever som har kommet i løpet av natten (ungdommer sover visst ikke…), og spise frokost, før resten av kontor-rottene ankommer en etter en. Den rolige morgentimen, den er så god. Fine øyeblikk bestandig.

Da det banket på døra til kontoret til før andre økt, og en av ungdommene jeg snakker mye med kommer med en eske sjokoladeboller, bare fordi hun vet jeg liker dem. Det ble klem, og masse takk, og sjokoladebolle som mellommåltid den dagen. Lykke! Før i tien var det vanlig at elever hadde med eple til læreren. Jeg er så glad den tida er over! Heia sukker og karbohydrater!!!

Fredag klarte jeg ikke vente lenger. Mens gubben satt godt plassert i sofaen og titta på Formel 1 kvalifisering, fant jeg frem bittelitt av julepynten, og mekket et fat til hvert av bordene i stua. Og nå oser det julestemning både på sofabordet, og på spisestuebordet, og kjenner jeg meg selv rett vil den kommende uka gå med til enda mer pynting. Fredag r det jo tross alt Desember allerede, og da er det lov uansett. Tjuvstarting er innafor!!!!

Jeg har pynta inngangspartiet også, med lys og greier. Vi har aldri hatt julelys ute før, men i år gikk jeg all in! Og jeg angrer ikke. Flere ganger i helgen har jeg gått ut den døra, ut på trammen i bare tøfler, kun for å titte litt på lysene og gå inn igjen. Fire år i hodet lissom! Fine øyeblikk.

Og med julepynt i kriker og kroker kryper podene ut av hulene sine, for å gjøre stas på tradisjoner de også. Når bordet var pynta, og en boks pepperkaker stod på bordet og frista, da samlet de seg i sofaen, kledd i pysj, for å se på filmer fra barndommen på TV. Så ble vi sittende, alle fem, og se på film under tepper i sofaen, og knaske så mye pepperkaker at vi måtte frem med støvsugeren dagen etter. Gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Jeg fant ut at det var enklere å mekke et nytt informativt dørskilt enn å vente på at gubben skulle reparere dørklokka. Jeg har bakt både grovt og søtt, og spist begge deler. Jeg har hvilt i lange drag etter jobb uten et snev av dårlig samvittighet, vært våken hele natten, og trøtt hele dagen. Jeg har laget suppe fra bunnen, og saus fra pose, og jeg har kjent sol, regn, snø og vind på nesa. Ei helt vanlig hverdagsuke, full av fine små øyeblikk.

Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene sine, og at du stoppet opp og fanget noen av dem. Ønsker deg en super søndag, og en ny fin uke. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Min første tanke da jeg våkna opp i dag: “Kan man egentlig fylle en søndagsblogg med ukas øyeblikk, om man har vært innafor husets fire vegger i sånn ca 90 % av uka?” Svaret får jeg snart, når jeg begynner å skrive. Så får vi se da, hva den mentale minneboken oppe i skallen klarer å hente frem av øyeblikk ra uka som gikk, når nesten hele uka har vært tilbragt her hjemme.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Et av ukas fine øyeblikk er akkurat nå, slik som det pleier å være på søndagsmorgener i måsahuset. Det knitrer litt i veggene, treverket lager lyder i kulda. Det knitrer i peisen også, ganske lik lyd, men laget av en helt annen temperatur. Føttene er varme, pakket inn i ull og pledd, grillet foran peisdøra. Huset er stille enda, og vil nok være det en stund til, kjenner jeg podene og deres søvnmønster rett. Voffsen til podekjærsesten ligger ved siden av meg og forventer å bli klødd bak øret. Ro, varme,pelsdyr og søndag. Fint øyeblikk.

På kjøkkenet står et brett rundstykker i ovnen, snart klare for avkjøling og felles frokost når podene våkner. Felles frokost skjer ikke så ofte lenger, derfor er det ekstra koselig de dagene vi får det til. I går lå alle poder og podekjæreste å sov da jeg smelte ammen ei svele-røre, og stekte grove sveler på takka. Lukta spredte seg opp i andre etasje, og sakte men sikkert kom morratrøtt ungdom ut fra hulene sine, og satte seg ved bordet. Akkurat sånne øyeblikk er så gode. Når frokosten varer i over en time, fordi man blir sittende rundt bordet og skravle, med kaffekoppen i hånda, og lave skuldre fordi det er helg, og manko på stress. Om ikke så altfor lenge forlater nok podene redet, og slike øyeblikk uteblir. Jeg nyer det så lenge jeg bare kan.

Å gå hjemme en uke, fordi legen har sagt det, det er vanskeligere enn man skulle tro. Det er så prenta inn i meg, det at man skal opp om morran, og på ærbe! Jeg forstår jo at kroppen trenger hvile for å hente seg inn. Teoretisk sett skjønner jeg det. Men så sier samvittigheten noe annet. Jeg blir jo helt dust i topplokket. Føler at jeg gjør no gæli om jeg går på butikken for eksempel…. Onsdag kveld, da landa jeg litt. Først da klarte jeg med god samvittighet å sove litt lengre enn halv sju, hvile på sofaen i løpet av dagen, tillate meg å ikke gjøre noe. Rar følelse, men god også. Formen er sakte men sikkert stigende. Slappe av helt er tydeligvis undervurdert, hvem skulle trudd det lissom? Mandag er siste undersøkelse i første omgang, tirsdag er det tilbake på skolen. Jeg gleder meg, men kjenner for første gang at noen dager hjemme var rett for helsa. Den sitter langt inne å innrømme ass.

Å rusle sånn hjemme gir rom for å være litt kreativ. Det er lett når man kan legge inn kaffepauser akkurat når man vil. Jeg har laget litt kranser denne uka. En hjertekrans i bjørk, en bestilling fra en kollega, i bytte mot to Troika og en pose julemarsipan. Så har det blitt noe bar-kranser til døra ute, til døra på uthuset, og en som ikke har noen plass enda. Spørs om den ikke får ny eier til uka, det er jo begrensa hvor mange kranser man trenger selv. Jeg gikk for det enkle i år. Bare masse grønt, litt kvist og noen kongler. Jula bringer med seg nok dill-dall til at dørkransen kan holdes enkel. Kaffekopp, smultring, og et spisestuebord fult av granbar. Kranse-verksted helt alene. Ganske så fint øyeblikk!

Jah, også malte jeg kjøkkenet en formiddag. Det er ikke svære eller mange veggene da, så noen stor jobb er det ikke, men jeg har tenkt på det en stund, og nå var det plutselig tid til det. Våkna kl seks, begynte å male halv syv, nytt kjøkken innen klokka var ett. ( Fryktelig god på å slappe av serru!!!) Da gubben kom hjem sa han ikkeno. Ikke fordi han ikke likte fargen ellerno, men fordi han ikke så det. Ja, for det er jo fint lite forskjell på mørkegrå, og lysegrønn… Mannfolk ass! Fint lite interessert i interiør den gubben der. Men jeg er fornøyd da. Kjøkkenet føles lysere, litt renere, og forandring fryder. Ny farge på veggen, gøy øyeblikk.

Har starta på et lite DIY prosjekt til, men er usikker på om det ferdige resultatet lir noe å rope hurra for. Det gjør ikke noe egentlig, prosessen er gøyal uansett om det havner i huset, eller på bålet bak i skauen. Planen er en gedigen lampeskjerm av treverk. Den skal dekke de to eksisterende lampeskjermene, også skal toppen pyntes med grambar, kongler og julekuler. Den skal bare henge oppe i Desember da, for å gjøre stua litt lunere. Men som sagt. det kan like gjerne hende hele lampeskjermen blir ved, og at vi grille pølser over den istedet. Time will show. Men som sagt, sånne prosjekter er artig, fine øyeblikk uansett endelig resultat.

Gubbe har shoppe snøstjerne til vinduet. Sånne skal jo lissom ikke opp før advent, MEN…teknisk sett gjelder jo det julestjerner, og ikke snøstjerner. Det er jo to vidt forskjellige ting. Ikke sant??? Så jeg hang den opp, bare for å se åssen den så ut, også ble den hengene, bare fordi…jeg har ikke noen unnskyldning, annet enn at jeg bare måtte! Og det ble så koselig i vinduet at to av podene måtte sette seg under det for å kjenne på julestemninga. (i shorts og t-skjorte, fordi de nettopp hadde vært på trening) Så satt vi der i sofaen, jeg og gutta, og spilte wordfeud under snøstjerna som slett ikke er julestjerne, og kjente på stemninga, og fikk nesten lyst på pepperkaker… Om du leser mellom linjene her, så står det med svær skrift: JEG GLEDER MEG TIL DESEMBER!!!!

Og på plassen under trappa ligger alle julegavene nå ferdig pakket og klare, og bare venter på å deles ut om noen uker. De aller siste ble pakke inn denne uka, og alt av julegaver er nå fiks ferdig, og det er så deilig. Og når gavepapiret er så fint, da tåler de å stå til utstilling ei stønn.

Se der ja! Da ble det noen øyeblikk denne uka likevel da, til tross for pålagt hvile og hjemmetid. Jeg har testa ut ei snorkepakke jeg har bestillt, og sjelden følt meg mindre sexy!

Jeg har testa sånn migrene apparat, og det funker faktisk overraskende godt, selv på en ihugga skeptiker som meg. Heller ikke dette apparatet hjelper på sex-apealen min…

Vi har fått låne podekjæreste vofsen en kveld, og kost oss med den lille loballen, jeg har vært skikkelig husmor og fylt opp fryseren med bakst av flere sorter, jeg har hvilt mer enn på lenge, og kjent litt på stresset fordi jeg har hvilt for mye. Jeg har vært logget på Teams for samtaler og veiledning med elever, gått lange turer i skogen, og kjent litt på tristheten over å ikke være med kolleger til Amsterdam. Så mye, på ei uke hjemme.

Håper uken di var god og gav deg grunner til å smile, også håper jeg at uka som kommer byr på fine små øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Trøtten er enda ikke helt ute av øya, men det gikk ikke å sove lenger eller. Jeg har klemt ned en skål havregryn…var tomt for både knekkebrød og brunost. Hvor urutinert går det egentlig an å bli.

Jeg overlever ei skål havregryn da, særlig når det ligger ei sånn grønn punscherull med “kom og ta meg attitude” på bordet ved siden av te-koppen. Søndager er ikke slankedager ( de heller). Punscherullene falt helt uoppfordra ned i handlekurven i Sverige i går, i likhet med litt lakris, ostepop, noen ruller julepapir, og de aller siste kalendergavene. Så da er jeg ferdig til ul. Eller, ferdig med det som “må” gjøres da. Gaver og sånn. Alt det som bare er kos, det står igjen. Så da kan det være søndagbloggens første gode øyeblikk da, at adventskalenderne er ferdig pakka. Storveis!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Litt blanda følelser i dag. Jeg har vært på jobb hele uka, i morgen skal jeg ikke det. Ikke resten av den kommende uka eller. Sjukemeldt kaller de det…Det svir. Svir så innmari, og jeg klarer ikke helt å sette fingeren på hvorfor. Jeg er ikke “sånn som er sjukemeldt”, og det sier jeg uten å mene noe som helst om noen andre. Jeg bare får så innmari dårlig samvittighet. Ovenfor kolleger og elever som trenger at jeg er der. Nå tror jeg ikke at verden går under fordi jeg er hjemme noen dager, jeg tror ikke jeg er viktigere enn noen andre, jeg er bare ikke vant til å ikke gå på jobb. Føler at jeg skulker liksom, at jeg burde ta meg sammen, og stå i det. Men, kroppen skal utredes litt ei uke, behandles litt, også skal den jobbe igjen neste mandag. Det er planen. Jeg klarer ei uke hjemme altså, det høres jo ut som om jeg er verdens største syter her, det er bare uvant. Å være hjemme når andre ikke er det. Men å gå til legen, å få bekreftet at kroppen faktisk trenger en liten EU-kontroll før den skal ut på veien igjen, det var et godt øyeblikk. Kjipt, likevel fint å få bekreftet at det ikke bare sitter i hue, at jeg ikke innbiller meg noe. Det skal bli fint med litt små-reparasjoner nå. Faktisk.

Morgenmørket og øs-pøs regnvær. Høres jo ut som en deprimerende start på en skrekkfilm fra 80-tallet, men det var faktisk et av ukas fine øyeblikk. Etter mange netter uten særlig søvn, litt tankekjør og noen bekymringer, og mange gjøremål på jobb, var det tungt å ta på seg skoa kl sju, og gå ut i mørket. Men…så kommer jeg bare noen meter bortover gangveien, slår opp den gedigne rosa paraplyen, hører regndråpene tromme mot paraplyen over hodet mitt, og finner ut at regnet trommer takten til We Will Rock You, av Queen! Så da gikk jeg inn i akutt popstjerne modus, sang i takt med regnet, og smådansa mellom sølepyttene nesten hele veien bort til skolen. Popstjerne, skult av mørket og diger paraply, tørrskodd og litt mer våken på kontoret. Fin start på dagen, godt øyeblikk.

Storfint besøk i lunsjpausa på jobb. En kollega jeg savner veldig har mammapermisjon, og de gangene hun kommer innom med det lille nurket er det bare å kaste matpakka, og og snuse på det lille babyhodet. Øyeblikket trenger vel neppe mer forklaring enn det. En sovende liten gullklump i armene, bittesmå hender som holder deg rundt pekefingeren, små søvnige smil som sikkert bare er mageknip, men det teller likevel… Fine øyeblikk. Ble ikke noe matpakke den lunsjen, helt verdt litt rumling i magen.

En tekstmelding fra gubben som sitter bare noen meter unna. “Kom ut i bilen da! Har satt på varmen og julefilm!” Så da gikk jeg ut da, dit hvor gubben helst hadde flytta inn om det var praktisk. I bobilen ute på gården var lyset tent, varmen var på, på tv`n surra en sånn helamerikansk klissete julefilm, og på bordet stod potetgull og kaffe. Date, rett og slett, reinspikka romantikk på måsagubbens vis. Enkelt. litt primitivt, men veldig koselig. Vi ble sittende sånn og skravle et par timer, fire meter unna husveggen og sofaen. Fint øyeblikk.

Å se verden suse forbi, bokstavelig talt. Lørdag formiddag. Litt lite søvn den natten og, men vi hadde ærender planlagt, og måtte jo ut en tur. Så er det disse bittesmå øyeblikkene da, som man aldri egentlig tenker over, eller som varer så kort at man glemmer å tenke på det som et øyeblikk. Men de er der likevel. Stille i bilen, bare lav musikk på anlegget. Pledd over knærne, bare fordi gubben vet jeg alltid er litt frossen, og alltid har et pledd liggende i baksetet, lett tilgjengelig. Hode lent mot vinduet mens vi kjører gjennom skauen, også kan man bare la seg hypnotisere av trærne mens man kjører forbi. Tre, etter tre, etter tre…. Når tankene slipper taket, og skuldrene senkes, og verden bare suser forbi. Rart, jeg vet det, men jeg synes det er gode øyeblikk.

Gubben i sprett ny pysj. Den første pysjen han har hatt siden han var pjokk. Så nå har vi like pysjer, måsagubben og jeg. Som to gamle tullinger som har vært sammen altfor lenge, og blitt utgaver av hverandre. Jeg frykter at kliss like grilldresser i bobilen til sommer`n er neste steg…. Men altså, vi to, i rutete pysj, under samme teppe i samme sofakrok, en sein kveld, men film på tv, og popcorn i skåla…  Kleint for podene som gjorde et stort nummer ut av hvor sjukt gamle vi hadde blitt! Det var så koselig det, uansett hvor “harry” det høres ut. Gøy øyeblikk.

Og slik gikk uka. Vi har bare nådd midten av November, men måsahuset lukter allerede kongerøkelse. Snik-julifisering hele uka. Tenk om vi hadde hatt litt annen orddeling av det ordet…Snikjul-i-fisering!!! Jeg ler for meg selv her. Jeg har drukket kaffe med Anne Grethe noen morninger, lenge før alle andre ankommer skolen. Gode samtaler med elever, baking med en drøss tiendeklassinger som kanskje skal søke skoleplass hos oss neste høst, et møte med en fantastisk dyktig og omsorgsfull legestudent, regn, sludd, sol og binding av en ny krans til ytterdøra.  Jeg har sovet på sofaen med en besøks-voffs i armkroken, og ledd av hvor skremmende klar voffsen er over hvor godteskapet er. Gode øyeblikk, på rekke og rad. Nå skal batteriene lades en uke, enten jeg vil eller ikke, og jeg tenker det skal gå helt fint. Det finnes nok å bedrive tiden med.

Håper uka som gikk ga deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Ta godt vare på deg selv, du er så verdt innsatsen. Vi blogges <3

God søndagsmorgen, og vel overstått første mørketid-uke. Søndagsøyeblikk, gode øyeblikk. Vanedyret har kledd seg i den samma gamle suglete pysjen, de samma gamle ulltøfla, under det samma gamle teppet. Det står varmt fra peisen, te-kjelen har nettopp plystret ferdig, og to knekkebrød med brunost har stagget den vante morgen-sulten. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kjenner meg litt sliten etter uka som gikk. Godt sliten da, for det har stort sett bare vært hyggelige ting, men sliten lell. Jobben byr fremdeles på noen uvante utfordringer, og selv om man kjenner at man fikser det, føles det uvant å være så tappet for energi etter arbeidsdagen. Da er det ekstra godt med helg, og lange søndager helt uten planer, der kveldsmørket kommer fort, og pakker inn verden i ro. Jeg elsker den mørketid-roen. De to neste ukene blir vel så travle, om ikke enda mer. Jeg har en sånn egen tidsregning nå, før og etter uke 46. Da skal denne skrotten bare være!!!

Mandagen kom med snø. Og selv om det på ingen måte burde komme som et sjokk på noen i dette landet, det at den første snøen alltid kommer, så stod bilene på rekke og rad i både veier og grøfter gjennom vårt langstrakte land, også min egen lille bygd. Da var det ekstra godt å kunne spenne på seg et par slitne brodder, pakke seg inn i boblekåpe, og rusle til fots mot jobb. Snøen er jo ingen hindring for oss som har gangavstand til jobb. Førstemann til å tråkke opp spor i nysnøen over skolegården, ganske fint øyeblikk. Himmelen over åsen bak skolen lyste litt rosa, snøen hang tungt på grener som enda ikke hadde mistet alle høstfargene, og det eneste vinduet det lyste i på hele skolen var rektor sitt kontor. Vintermorgen, fantastisk nydelig.

Og med snø kom akutt julestemning! Altfor tidlig selvsagt, men likevel julestemning. Og vi er flere på jobben som har det sånn. Snakker om gløgg og julekuler med stjerner i blikket, og gleder oss til julekalendere, og lys i vinduene, og pepperkaker til formiddagskaffen hver dag. Og når November er så lang og mørk, da er det innafor å tjuvstarte litt på jula, særlig om noen serverer deg den tjuvstarten. Ville jo nesten vært ufint da, å ikke smake! Og ufin har jeg lært å ikke være! Så da det lå er purke med navnet mitt på på pulten min da jeg kom inn på kontoret en morgen, da ble det likegodt purke til frokost. Eier jo ikke selvbeherskelse i det hele tatt. Godt var det, og jeg angrer ingen ting. Egentlig burde folk takke meg for å ha tatt kvalitetssjekk på årets julegriser. Værsegod for mitt bidrag til HelseNorge!!! Godt øyeblikk.

Den kvelden alle planen røk fordi hjertet krangla litt. Jeg skulle så mye etter jobb. Sette en diger gjærdeig til kaldheving over natten, kjøpe to julegaver, pakke og sende en gave som skal til den andre siden av verden, hjelpe minsten med litt bestillinger på nett, og sy opp ei bukse for storepoden. Gubben ser det egentlig før jeg kjenner at kroppen tappes fullstendig, og hjerte raser av gårde litt. “Nå er du bleik mor! Helt grå på henda! Sett deg ned litt da!” Så klapper han på plassen ved siden av seg i sofaen, tar hånda mi og stryker den, også lander jeg litt. Og da kjenner jeg det! At kveldens planer ryker, for hjertet sliter ut skrotten litt, og bena høyt og hodet bakover er eneste medisin. Det går over, det gjør alltid det, men slike kvelder må liksom bare bli late! Oppe i det hele finnes gode øyeblikk! Hånda til gubben som er så varm å holde i, ro i stua, og endelig evnen til å godta at sånne øyeblikk ikke ødelegger noe, de bare utsetter litt.

Størstepoden driver å fullfører en sleeve, altså en hel tatovert arm. Delte meninger om tatoveringer selvsagt, men jeg synes det er gøy at de gjør sin greie, når de først skal ha blekk på skrotten. Store deler av armen er tatovert til minne om oldefar, altså min morfar. En fantastisk mann som jeg har skrevet om flere ganger, en som betydde så mye for meg og måsagubben, og for podene. Den siste tatovering gjorde meg lettere rørt, jeg må innrømme det. For morfar jobbet store deler av livet i jernbanen, først i Danmark, så i Norge da han møtte mormor, og bosatte seg her. Hver gang vi var der på besøk tok han med seg alle gutta ned i kjelleren, og der stod de i timevis og kjørte modelljernbane. Det ble deres greie. Og nå er oldefar foreviget på underarmen, vandrende på vei inn i de evige togskinner. Symbolsk og vakkert, til en tatovering å være. Tatovøren er en storslagen kunstner, det er det ingen tvil om. Oldefar på armen, fint øyeblikk.

Den ettermiddagen gubben hentet meg på jobb. Det sludda, regnet jo nesten isbiter, og hodebunnen ble isende kald den korte veien fra c-blokka og ut på parkeringa. I bilen fikk vi melding i familiechatten om at alle podene hadde planer for middag andre steder en hjemme, så vi kjørte motsatt vei enn måsahuset, og endte opp på drive in på Mc. Donalds! Så satt vi der i vintermørket, spiste burger og tilbehør, og avslutta med en gedigen karamell frappe. Mette på junk og ferdig fordøyde karbohydrater kjørte vi hjemover med musikk på radioen, og varmeapparatet i setet på så høy varme at det lukta bacon av gubbens edlere deler. Og det beste av alt, da vi kom hjem var vi fremdeles mette, og det fantes ikke spor av oppvask. Digg øyeblikk!

Foredrag i Nittedal, arrangert av bygdekvinnelaget. Kanskje ukas fineste øyeblikk. For et fantastisk flott knippe kvinnfolk samlet på Nybrent kafe. Fortsatt kjennes det rart at noen inviterer meg til slikt, fordi de vil høre det akkurat jeg har ¨å si. Surrealistisk, men veldig fint. Først var det nydelig mat i godt selskap, deretter foredrag, før jeg satte snyta hjemover mange opplevelser rikere. Det er sånne øyeblikk det slår meg hvor heldig jeg er, som får reise litt rundt, treffe så mye fine mennesker, skravle litt, dele litt, le en hel masse. Med oss hjem i bilen var også gaver, og nydelig sjokolade. Tusen takk for en fantastisk aften damer, dere er supre, og takk for hederlig omtale. Det varmer. Så mange gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Så kan man jo legge til øyeblikk som en kopp kaffe med Mona i butikken hennes, snøballkrig med gubben utenfor Kiwi, bare fordi det er fint å være litt barnslig innimellom, og latter og fjas med gode kolleger. Jeg takker større makter for at jeg ikke knakk noe da jeg sklei på isen og lå paddeflat på gangveien på morrakvisten, og for at treet som knakk og falt ned i hagen falt rett vei, og ødela kun en hekkeplante, og ikke verandaen og hageteltet, Flax!!!

Håper uka som gikk gav deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg på fine små øyeblikk. Snakk pent til deg selv, det fortjener du. Vi blogges.