God søndagsmorgen, og vel overstått første mørketid-uke. Søndagsøyeblikk, gode øyeblikk. Vanedyret har kledd seg i den samma gamle suglete pysjen, de samma gamle ulltøfla, under det samma gamle teppet. Det står varmt fra peisen, te-kjelen har nettopp plystret ferdig, og to knekkebrød med brunost har stagget den vante morgen-sulten. Godt øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg kjenner meg litt sliten etter uka som gikk. Godt sliten da, for det har stort sett bare vært hyggelige ting, men sliten lell. Jobben byr fremdeles på noen uvante utfordringer, og selv om man kjenner at man fikser det, føles det uvant å være så tappet for energi etter arbeidsdagen. Da er det ekstra godt med helg, og lange søndager helt uten planer, der kveldsmørket kommer fort, og pakker inn verden i ro. Jeg elsker den mørketid-roen. De to neste ukene blir vel så travle, om ikke enda mer. Jeg har en sånn egen tidsregning nå, før og etter uke 46. Da skal denne skrotten bare være!!!

Mandagen kom med snø. Og selv om det på ingen måte burde komme som et sjokk på noen i dette landet, det at den første snøen alltid kommer, så stod bilene på rekke og rad i både veier og grøfter gjennom vårt langstrakte land, også min egen lille bygd. Da var det ekstra godt å kunne spenne på seg et par slitne brodder, pakke seg inn i boblekåpe, og rusle til fots mot jobb. Snøen er jo ingen hindring for oss som har gangavstand til jobb. Førstemann til å tråkke opp spor i nysnøen over skolegården, ganske fint øyeblikk. Himmelen over åsen bak skolen lyste litt rosa, snøen hang tungt på grener som enda ikke hadde mistet alle høstfargene, og det eneste vinduet det lyste i på hele skolen var rektor sitt kontor. Vintermorgen, fantastisk nydelig.

Og med snø kom akutt julestemning! Altfor tidlig selvsagt, men likevel julestemning. Og vi er flere på jobben som har det sånn. Snakker om gløgg og julekuler med stjerner i blikket, og gleder oss til julekalendere, og lys i vinduene, og pepperkaker til formiddagskaffen hver dag. Og når November er så lang og mørk, da er det innafor å tjuvstarte litt på jula, særlig om noen serverer deg den tjuvstarten. Ville jo nesten vært ufint da, å ikke smake! Og ufin har jeg lært å ikke være! Så da det lå er purke med navnet mitt på på pulten min da jeg kom inn på kontoret en morgen, da ble det likegodt purke til frokost. Eier jo ikke selvbeherskelse i det hele tatt. Godt var det, og jeg angrer ingen ting. Egentlig burde folk takke meg for å ha tatt kvalitetssjekk på årets julegriser. Værsegod for mitt bidrag til HelseNorge!!! Godt øyeblikk.

Den kvelden alle planen røk fordi hjertet krangla litt. Jeg skulle så mye etter jobb. Sette en diger gjærdeig til kaldheving over natten, kjøpe to julegaver, pakke og sende en gave som skal til den andre siden av verden, hjelpe minsten med litt bestillinger på nett, og sy opp ei bukse for storepoden. Gubben ser det egentlig før jeg kjenner at kroppen tappes fullstendig, og hjerte raser av gårde litt. “Nå er du bleik mor! Helt grå på henda! Sett deg ned litt da!” Så klapper han på plassen ved siden av seg i sofaen, tar hånda mi og stryker den, også lander jeg litt. Og da kjenner jeg det! At kveldens planer ryker, for hjertet sliter ut skrotten litt, og bena høyt og hodet bakover er eneste medisin. Det går over, det gjør alltid det, men slike kvelder må liksom bare bli late! Oppe i det hele finnes gode øyeblikk! Hånda til gubben som er så varm å holde i, ro i stua, og endelig evnen til å godta at sånne øyeblikk ikke ødelegger noe, de bare utsetter litt.

Størstepoden driver å fullfører en sleeve, altså en hel tatovert arm. Delte meninger om tatoveringer selvsagt, men jeg synes det er gøy at de gjør sin greie, når de først skal ha blekk på skrotten. Store deler av armen er tatovert til minne om oldefar, altså min morfar. En fantastisk mann som jeg har skrevet om flere ganger, en som betydde så mye for meg og måsagubben, og for podene. Den siste tatovering gjorde meg lettere rørt, jeg må innrømme det. For morfar jobbet store deler av livet i jernbanen, først i Danmark, så i Norge da han møtte mormor, og bosatte seg her. Hver gang vi var der på besøk tok han med seg alle gutta ned i kjelleren, og der stod de i timevis og kjørte modelljernbane. Det ble deres greie. Og nå er oldefar foreviget på underarmen, vandrende på vei inn i de evige togskinner. Symbolsk og vakkert, til en tatovering å være. Tatovøren er en storslagen kunstner, det er det ingen tvil om. Oldefar på armen, fint øyeblikk.

Den ettermiddagen gubben hentet meg på jobb. Det sludda, regnet jo nesten isbiter, og hodebunnen ble isende kald den korte veien fra c-blokka og ut på parkeringa. I bilen fikk vi melding i familiechatten om at alle podene hadde planer for middag andre steder en hjemme, så vi kjørte motsatt vei enn måsahuset, og endte opp på drive in på Mc. Donalds! Så satt vi der i vintermørket, spiste burger og tilbehør, og avslutta med en gedigen karamell frappe. Mette på junk og ferdig fordøyde karbohydrater kjørte vi hjemover med musikk på radioen, og varmeapparatet i setet på så høy varme at det lukta bacon av gubbens edlere deler. Og det beste av alt, da vi kom hjem var vi fremdeles mette, og det fantes ikke spor av oppvask. Digg øyeblikk!

Foredrag i Nittedal, arrangert av bygdekvinnelaget. Kanskje ukas fineste øyeblikk. For et fantastisk flott knippe kvinnfolk samlet på Nybrent kafe. Fortsatt kjennes det rart at noen inviterer meg til slikt, fordi de vil høre det akkurat jeg har ¨å si. Surrealistisk, men veldig fint. Først var det nydelig mat i godt selskap, deretter foredrag, før jeg satte snyta hjemover mange opplevelser rikere. Det er sånne øyeblikk det slår meg hvor heldig jeg er, som får reise litt rundt, treffe så mye fine mennesker, skravle litt, dele litt, le en hel masse. Med oss hjem i bilen var også gaver, og nydelig sjokolade. Tusen takk for en fantastisk aften damer, dere er supre, og takk for hederlig omtale. Det varmer. Så mange gode øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Så kan man jo legge til øyeblikk som en kopp kaffe med Mona i butikken hennes, snøballkrig med gubben utenfor Kiwi, bare fordi det er fint å være litt barnslig innimellom, og latter og fjas med gode kolleger. Jeg takker større makter for at jeg ikke knakk noe da jeg sklei på isen og lå paddeflat på gangveien på morrakvisten, og for at treet som knakk og falt ned i hagen falt rett vei, og ødela kun en hekkeplante, og ikke verandaen og hageteltet, Flax!!!

Håper uka som gikk gav deg mange grunner til å smile, og at uka som kommer byr deg på fine små øyeblikk. Snakk pent til deg selv, det fortjener du. Vi blogges.