Ukas små øyeblikk.

I dag tidlig tenkte jeg, for aller første gang, at “Off…kanskje jeg bare skal drite (pardon my french) i det!” Bloggen altså, bare i dag, bare dette lille søndags-skribleriet. For uka har vært lang, trå og strevsom, og jeg har ikke, om jeg skal være helt ærlig, lett så hardt etter de små øyeblikkene.

Men så snudde jeg litt brått om på tankegangen, og fant ut at selv om jeg kanskje ikke har vært så flink til å kjenne etter, se etter, eller dokumentere noe, så må jo øyeblikkene ha vært der likevel. Noen små øyeblikk må jeg da kunne klare å dra frem en søndagsmorgen.

Så jeg prøver…

Det er ganske vakkert, dette nye lille livet.

 

Aller først…i en kurv ved siden av sofaen ligger Lillegrå, husets fine jentepus, og holder rundt et bitte lite nøste.Det var natt til i går, eller tidlig på morgenkvisten at pus vekket meg. Snek seg inn på soverommet, dyttet snuten mot øret mitt, slo poten mot ansiktet mitt, desperat etter oppmerksomhet. Jeg var helt i ørska, forstod lite, men ble med pus ut i stua, tenkte kanskje hun måtte ut, enda pus selv pleier å åpne vinduet når hun må ut i løpet av natten.

Da hun forstod at jeg stod opp og fulgte etter hoppet hun opp i kurven som alltid står ved sofaen, og to minutter senere så en bitteliten pusekatt dagens lys. Vi ante ingene ting! Virkelig!

 

 

“Minstegrå”, foreløpig navneløs. Sølvgrå bollemage, og sort ansikt. Vakre lille skapningen.

Nå skal det sies at den lille selvsagt er velkommen, og podene i huset er i ekstase! Så selv om familieforøkelse absolutt ikke stod på planen var det et fint øyeblikk. Tillitten mammapus viser oss, og den bittelille vakre. Ganske fantastisk.

 

I den unge alder av drøye 24 timer har “minstegrå” allerede opparbeidet seg en solid bollemage. Kanskje ikke så rart når man er enebarn, og kan fråtse i mors matfat helt alene. (Å HALLO!!! Nå forstod jeg hvorfor jeg ikke blir kvitt bilringene. Jeg er jo også enebarn!!! For en åpenbaring!)

 

Tenk å ha hele tipperekka, hele matfatet for seg selv.

Jeg skulle helt ærlig ønske formen var bedre. Noen ganger raser hjertet, hodet spinner, og bena svikter. Årsaken er heldigvis ganske ufarlig, og jeg får hjelp, men jeg er en utålmodig sjel. Skulle så gjerne hatt tilbake energien jeg hadde for bare noen måneder siden. Det toppet seg tirsdag kveld da jeg tok med joggeskoene på en liten luftetur, og tvang kroppen til en treningsøkt den ikke var helt klar for. Det endte med en noe ugrasiøs dobbel knestående med massiv faceplant i grusen, og hadde knall og fall væt en olympisk gren hadde jeg garantert stått på toppen av pallen. ( og ganske sikkert snubla ned derfra under medaljeseremonien også!) Uflaks og dumskap i skjønn forening. Jeg viste bedre, men tok likevel sats, og nå betaler jeg for det.

( Idrettsskade og pusekos )

Aldriså gæli at det ikke er godt for noe. Jeg har nemlig fått det jeg velger å kalle min aller første idrettsskade, og for en som i hele sin idrettskarriere stort sett var degradert til saftblander på sidelinja, skal det sies at idrettsskade er ganske kult. OK øyeblikk! (litt ironisk der altså!)

 

Det har blitt mye sofasitting denne uka. Timene på jobb tapper kroppen for krefter, og når jeg kommer hjem og lander i den noe slitne, men akk så myke doningen fra IKEA, ja da har jeg trøbbel med å komme meg opp fra den igjen. Derfor er timene på jobb så herlige. Man setter ekstra pris på jobben på slike dager. Kollegene, elevene. Godt å føle seg nyttig, rett og slett! Og jeg vet jeg har sagt det før, men jeg gjentar det gjerne til det kjedsommelige. For en gjeng!!! For en flott gjeng jeg omgåes med hver dag. En salig blanding av rykende ferske unge mennesker, og gamle travere! Tenk at en klem, en karamell på pulten, en morsom mail i innboksen, eller en økt på skolekjøkkenet kan gi så mange fine øyeblikk! Herlig!

 

Den dagen jeg ruslet rundt i sentrum og ventet på poden som som var hos tannlegen. Den dagen høstlufta bestod av en blanding av lett regn på varm asfalt, og fuktig høstløv. Den dagen stasjonen bugnet av høstfarger, og det til tross for at bjørka ikke har rukket å bli skikkelig gul enda. Det var et fint øyeblikk. Vandre sakte rundt, spise bolle fra baker`n, drikke kaffe fra pappkrus, og bare ta inn alle de herlige fargene før vi gikk stien forbi den gamle gården hjem.

 

Hjembygda i høstdrakt!

Vaffel med syltettøy og rømme til kveldsmat. (det var det der med enebarn da…) Skeie ut skikkelig, og det på en helt vanlig ukedag. Det er sånne øyeblikk jeg setter så pris på. Når mørket senker seg utenfor vinduene, når gubben stenger garasjen for kvelden, og podene kryper opp i sofaen sammen med oss etter skole, jobb, lekser og trening. Når vi spiser vafler så ferske at smøret smelter, og latteren sitter løsere enn panneluggen til Donald Trump. Det er fint det. Vaffel med syltetøy og rømme. Mer skal ikke til lissom.

 

Kveldsmat for måsafolk.

Et gammelt og gulnet bilde. Jeg visste jeg hadde tatt det med da vi ryddet huset etter mormor og morfar, men jeg kunne ikke huske hvor jeg hadde lagt det. Så lå det plutselig der, i skuffen med stearinlys og servietter. Helt i bunnen. Jeg bare elsker når ting dukker opp uten at jeg har lett etter det. Det sparer så mye irritasjon, og overaskelsen gjør gleden desto større. Så nå står de på komoden. Oldemor og oldefar, to gamle dansker jeg har vage, men glade minner om. Tenk at det finnes så masse glede i et lite, gulnet, gammelt bilde. Fint øyeblikk!

 

Når man finner igjen minnene!

Chatting. Sosiale medier. Yes, jeg liker det. Nå er det sevsagt ikke noe som slår en god prat, ansikt til ansikt, med gode venner. En kopp kaffe og litt skravlings, alt det der, men det er fint med dette sosiale nettverket på internetten og. Forleden satt jeg en snau time på snapchat og chattet med AnnieO, eller LeAnne som hun egentlig heter, og det var så koselig. En sånn god catch up med ei venninne fra den andre siden av atlanteren. Venner hjemme, venner i den store verden. Det beste av begge sider. Fint øyeblikk!

Thanks for the chat “Ripped Jeans Mama” 😉 Love ya!

Se der du! Til tross for en noe sliten kropp har jeg jammen sanket meg en grei bukett fine øyeblikk likevel. Slett ikke gæli! Jeg har fått tilbud om, og takket ja til enda noen nye spennende utfordringer, og jeg er så takknemmelig for å få muligheten!

 

Ny og spennende utfordring står for tur, og jeg er så takknemmelig for muligheten 🙂

Jeg har vandret rundt i en flora av høstfarger, og kjent kaldt høstregn på nesetippen. Jeg har spist suppe av ferske rotgrønnsaker, og napoleonskake med ekstra mye melis på toppen. Jeg har ledd høyt av meldinger fra gøyale elever, og grått til jeg heiv etter pusten av triste hundevideoer på YouTube. Jeg har sittet oppe til sent på kveld fordi verken jeg eller podene ville at den gode samtalen skulle ta slutt, og jeg har dusjet trøtten ut av øynene på morgenkvisten. Jeg har gratulert den fine pappaen min med bursdagen, funnet en 200 lapp jeg hadde glemt i en gammel jakkelomme, kjøpt lakris for den samme 200 lappen, sett et bittelite kattenøste komme til verden, og våknet etter en dupp på sofaen med et teppe over meg jeg ikke har lagt der selv.Kjærlighet i all sin enkelhet. Hverdagslykke, i små porsjoner, passe fordelt utover en ganske alminnelig hveragsuke. Og bare for å toppe det hele, foran meg ligger en hel uke med høstferie.

Jeg har ingen grunn til å klage.

Håper din uke har bydd på små og store hverdagsøyelikk, og at du tar deg tid til å nyte høsten. Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Aaaaaand CUT! Er det ikke sånn ressigøren roper på slutten av et filmopptak!? Sånn kjennes det nå. Som om noen bare ropte AAAND CUT, så var uka ferdig. Selv om det strengt tatt er en del timer igjen av søndagen, og uken offisielt ikke er helt over enda.

Når noen roper “Aaaand cut!!!” og du ikke var forberedt på at scenen var over!

Jeg er kjempesliten, i kropp og hode, men likevel merkelig uthvilt, og veldig glad. Noe er rart med kroppen om dagen, og det liker jeg ikke. Lite søvn, altfor ofte svimmel i topplokket, og relativt anpusten og utstødig på bena. Likevel har jeg klart å hente ut masse energi der det har vært behov for det, og det kjennes fint. Men nå, som søndagen har kommet, har jeg tenkt å flate ut med god samvittighet. Det kjennes riktig. Egentlig har jeg lyst til å rusle en tur i skogen straks. Ta med kaffe på termos, kanskje kameraet, knipse litt, sitte litt på en stubbe, helt alene. Nyte roen, og høstlufta. Lage meg et fint øyeblikk.

 

Mandagen kjentes ekstra lang. Øktene på skolen drøyde i det uendelige, og jeg var tung i tråkket da jeg ruslet hjem om ettermiddagen. Først da jeg kom hjem og kunne tråkke ut av skoene i gangen kjente jeg på det første fine øyeblikket. Kaffelukta. Mellomste poden som skulle på crosstrening og hadde laget matpakke til kveldsøka. ” Det er igjen litt på kanna til deg mamma! Vil du ha en kopp?” Og det var et fint øyeblikk. Dumpe kroppen ned ved spisebordet. Åpne posten, lese litt i avisen, spise knekkebrødet som lå igjen i matpakka, og drikke nytraktet kaffe mens podene syslet med sitt før middag. Så lite, men så herlig.

 

Også var det det øyeblikket som kommer til å virke så teit for så mange av dere, men som likevel var ganske så fint for meg. Jeg kom hjem fra et foreldremøte på jobben, sent på kvelden. Passe sliten etter 13 timers arbeidsdag, og lettere irritert da jeg åpnet døra hjemme og knapt kunne se linoliumen på gulvet i gangen fordi det var sko over alt. Som om en hel skofabrikk bare hadde eksplodert, og landet i gangen min. Når fire “menn” alle bruker str 46 og 47 i sko tar fottøyet mye plass i gangen selv når det er pent stillt opp. Når det er tråkket av, og gått ut av, og forlatt på tifeldige steder er de livsfarlige hindre. Fordi huset var fult av tenåringer som også ikke var mine, sånn reint biologisk, avsto jeg fra en skjennepreken, inntok offerrollen istedet, og begynte å rydde. Litt småhissig stablet jeg vernesko og joggiser i hyllene, da jeg het tilfeldig kikket under den ene skoen. Fastlimt i en liten klase tygges, satt et høstgult løv, formet som et hjerte, under sålen. Og da bare stoppet jeg opp, pustet ut, og smilte litt. Et hjerte lissom, når jeg var på mitt mest gretne. Kjærleik i bladform. Så holdt jeg hjerte litt i den ene hånden, stablet de siste skoene, og tenkte at en rotete gang betyr et fullt hus, og et fullt hus betyr et hjem! Jeg har et hjem! Og et gult hjerte. Fint øyeblikk!

Et lite høsthjerte.

Den morgenen det plutselig ble kaldt. Våke opp til minsugrader og angre litt på at man lot soveromsvinduet stå åpent, for nesetippen var iskald da jeg våknet. Å ligge under den varme dyna da, i bare ti minutter til, slumre litt. Det var et fint øyeblikk.

 

Komme seg ut i kulda. Se frostrøyken fra den varme pusten for aller første gang i høst. Barnslig glede. Husker så godt hvordan vi var en liten gjeng som alltid gikk i samlet tropp til skolen på 80 talet, og hvor stas det var med den frostpusten. Fine miner og fint øyeblikk.

 

Når høstrimet farger grøftekantene.

Rim på alle bladene i grøftekanten. Rim på gresset i alle hagene langs veien på vei til jobb. Kald på nesetippen, men god og varm på hendene. Å finne frem, og ta i bruk de fine Selbuvottene igjen. Hjemmestrikk, en gave, så kjærkomment. Jeg elsker de vottene, jeg elsker at jeg kan bruke de igjen. Fint øyeblikk.

Selbuvotter og nyhøstet eple. Klar for ny dag.

Det var kaldt hele den dagen. Kaldt når jeg gikk på jobb, kaldt når jeg kom hjem. Minstepoden som var hjemme først hadde fyrt i peisen, og jeg kunne bare plassere husmor-røven ned i godstolen, slenge føttene opp mot varmen, og kaste et pledd opp i fanget. Det var et fint øyeblikk det. Roe kroppen, varme skrotten, og kose litt med katta samtidig!

Slike fine stunder.

Den kvelden jeg utfordret meg selv litt, slo et slag for bygdas næringsliv og lokalhandel, og var konferansier for moteshow på Trend-kveld på senteret. Artig, veldig artig. Litt kjempeskummelt også, men aller mest artig. Også var det selvsagt et fint øyeblikk å bare stå i det, utfordre seg selv og at det der, men det aller beste var folkene. Møte, og snakke med blide og hyggelige sambygdiner. Bonusmamma Mary-Ann som hadde tatt turen sammen med mammaen til bonussvoger, alltid koselig!

Den nakne sannhet, med en god dose selvironi og humor! Ingeting et voksent menneske ikke har sett tidligere, likevel rimelig skummelt. Og litt kult!

 

Og Grete Marie selvsagt. Desigeren og damen bak Makeløs, som jeg er så heldig å få samarbeide med. Det er så spennende å lære litt nytt, og ulike bransjer. Det ble en super kveld, et eneste langt og fint øyeblikk! Sånne øyeblikk man kjenner at man smiler av, lenge, lenge etterpå!

Makeløse kjoler på makeløse damer. Grete Marie (designer) Mona (butikkeier) Og undertegnede…lang, småsliten hobbyblogger!

Og som om ikke det var nok hadde jeg sagt ja til å være konferansier på Stuttreist og Himlaga festivalen som gikk av stabelen denne helgen også. Herlighet for en folkefest! Sommeren kom plutselig tilbake, for sola skinte fra skyfri himmel, og temperaturen stek til langt over 20 grader. Hele sentrum ble gjort om til festivalområde, og det var et yrende folkeliv fra ende til annen hele dagen. Jeg vekslet mellom å stå på scenen, og å traske rundt på markedene. Handlet både stuttreist og hHimlaga, skravlet med et knippe herlige bygdefolk, smakte på alt det gode festivalen hadde å by på, og nøt sang og musikk fra et knippe av bygdas mest talentfulle mennesker. Sa jeg at det var en folkefest??? For det var det det var! Og jeg er så himla takknemmelig for at jeg fikk være en del av det! Fantastisk dag, fantastiske øyeblikk!

Tadaaaaa. Hobbyblogger inntar festival. Foto: Mona Vangen

Så ja, nå sitter jeg her, ganske så pumpa, og ganske så lykkelig! En sabla fin blanding egentlig! Jeg koser meg med alle de små øyeblikkene uka har bydd på. Kaffekoppen hos Mona, de blide ansiktene og latteren på Trend-kvelden, klemmen og et spontant “Jeg savner deg jeg!” fra eleven jeg møtte i korriodren, posen med polkagriser fra snilleste kollega Anne som hadde vært på Harry-handel og tok på seg spanderskjorta.

 

En time under dyna i sofaen sammen med katta for å se tre av ukas episoder av den Australske såpeoperaen. Ja, serr, jeg tuller ikke. Katta er akkurat like hekta som meg!!! Kaffe med fløte, strømpebukser uten hull på tærne, gjensyn med en barndomsvenninne jeg ikke har sett på 35 år, og levende lys på bordet når kveldsmørket kommer. Livet er godt! Øyeblikkene er mange!

 

Når katta bare er helt hekta på såpeserier…da ser vi et par episoder sammen! Avslappa????

 

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at søndagen blir god. Vi blogges!

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Det knitrer så herlig i peisen der borte i hjørnet. Jeg kjøpte tre sekker med ved på Europris på fredag, bare for å ha i helgen. Jeg er frøsen om dagen, selv om det egentlig ikke er spesielt kaldt hverken ute eller inne enda. Jeg fyrer vel egentlig mest for kosen sin del, for jeg finner jo varmen like godt i pappa sin gamle ulljakke og raggsokker også, men det er noe eget med den knitrende veden altså.

 

Jeg fyra opp noen resteplanker tidligere i uka også. Den dagen himmelen åpnet seg da jeg var på vei hjem fra jobben, og jeg hadde glemt paraplyen. Fyttikatta så gjennomblaut jeg var! Maskara som ikke var vannfast var et “skikkelig godt kjøp!” (ironi!) Da jeg endelig kunne vasse ut av gjennomtrukne tøysko i gangen hjemme så jeg ut som en druknet panda. Så da fyrte jeg i ovnen. Podene hadde allerede spist middag og var på vei til jobb og aktiviteter, gubben jobbet overtid. Så digg med stua for seg selv en liten stund. Fant frem pledd og bok, laget te, smurte knekkebrød med brunost, og så for meg en times tid i stolen foran peisen.

Desverre hadde katta omtrent samme ide. Og jeg er så svak for den katta!!!! Så katta ble liggende i stolen mens jeg campet på et teppe på gulvet, med boken min og knekkebrødene…med smør…katta stjal brunosten. Og det var et fint øyeblikk. Måsafruen degradert til tjenestepike for den utspekulerte hårballen. Jeg flira godt av meg selv der jeg satt på gulvet og kikket opp på den pelskledde dronninga i stolen…svake menneske, fint øyeblikk!

Og katta bare: “Sorry menneske, denne plassen er nok MIN!”

 

 

 

 

“Nei menneske, jeg har ikke tenkt til å flytte meg, og ja, jeg har slikket ltt på brunosten på to av knekkebrødene!”

Så var det den dagen jeg allerede har fortalt om tidligere i uka. Den dagen latteren satt så løst av truseinnlegget fikk kjørt seg litt skikkelig. (Du vet, tre barnefødsler på under fire år, litt sløv med knipeøvelsene, og total latterkrampe = lekkasje i underetasjen!) Og det er vaktmesterne sin skyld! Vaktmesterne og resepsjonisten. For etter den tidligere omtalte episoden der jeg overbemannet den stakkars vaktmestern med midtlivskrisen min, fikk jeg plutselig et eget skilt på kontorplassen min. Og jeg flira til jeg kunne vri opp en kvart pakke Tena Lady og ei gammal bomullstruse fra Cubus! Fint øyeblikk. Et sånt øyeblikk som egentlig har vart, og forplantet seg utover i uka. Et sånt du ler av når du tenker på det, eller møter noen av de involverte. Grei arbeidsplass altså!

Den kvelden June sendte melding og ville dra denne skrotten med på trening før jobb dagen etter! Ikke et fint øyeblikk! “Møtes utenfor Avancia kl 06.15?” skrev hun, og min første tanke var at jeg henger med feil folk. Late venner søkes!!! Så stod jeg der da, utenfor Avancia på et ukristelig tidlig tidspunkt dagen etter, og kjente at morgentrening egentlig er for idioter…eller bare de spsielt interesserte. Fortsatt ikke et fint øyeblikk!

“Klar” for trening, omtrent midt på natta!

Men så jogger man litt på mølla, hører litt musikk, og kjenner at det løsner litt i stive ledd og muskler. Så tråkket vi rundt der, June og jeg, fortsatt ganske umotiverte, og tankene var vel mer på rosinboller enn markløft, men stemningen ble bedre og bedre. Og når klokka hadde rundet en drøy time smilte vi bredt. For da var kroppen ferdig trent mens resten av verden var i ferd med å våkne, og vi kunne ta en dusj, og rusle rett bort på jobb, og frokost på pauserommet før skolen startet. Og DET var et fint øyeblikk!

Ikke spesielt glamorøs, men ganske svett ihvertfall!

Det beste med jobben min er ungdommene. Helt klart ungdommene. Disse herlige, blide, kreative, inspirerende unge menneskene. Denne uka hadde jeg en tolv timers kjøkkenvakt på leirstedet Fossheim for å fore skolens nye elevråd. Sånne dager gir meg så masse! Joda, slitne føtter, og litt susete hode selvsagt, men så mye mer enn det også. Så heldig jeg er som får bli kjent med slike fine mennesker i forskjellige settinger. Fint øyeblikk!

Når du aldri dro på konfleir fordi du aldri var konfirmant, så du suger til deg stemingen på elevrådsseminar som 42 åring istedet!

Det var den samme kvelden som himmelen brant! Enda et øyeblikk. De få minuttene da kveldssola setter fyr på skyene og maler hele himmelen. Å kunne stå ute da, kjenne varm men frisk høstvind rive litt i håret. Nydelig!

Når høsthimmelen brenner!

Sitte på stenene nede ved vannet sent på kvelden. Få med seg det øyeblikket dag blir til kveld, og min lille verden plutselig blir nattemørk. Det var også et av disse fine øyeblikkene. Når lydene nesten pakkes inn i kveldsmørket. Fint å kjenne seg litt alene, likevel vite at de man er aller mest glad i bare er minutter unna. Nydelig øyeblikk!

Når verden blir stille.

Årets, eller kanskje tidenes råeste gave! Den fikk jeg denne uka. Noen har kanskje fått med seg besettelsen jeg hadde av denne australske såpeoperaen i ungdomstiden.. (Ja, jeg var nerd!!! Skikkelig, skikkelig døll nerd!) Og flere har sikkert også fått med seg at jeg for et snaut halvår siden oppdaget at serien fremdeles eksisterer, og at alle episoder er tilgjengelig på nettet, OG at ungdomshelten, han jeg EGENTLIG skulle gifte meg med og miste dyden til, fremdeles har hovedrollen i serien! Uansett, denne uken skulle helten gifte seg for 11 gang, med kone nr 6…og jeg var klar for bryllup. Så hadde noen kreative sjeler forbarmet seg over meg, og snekret sammen tidenes feteste t-skjorte i annledning bryllups-episoden.

Kuleste. T-skjorta. EVER! Tenk at han der egentlig skulle vært måsagubben…

Jeg prøvde selvsagt å spille avbalansert og kul da jeg mottok den, men 14 åringen i meg, den fortapte, dødsforelska, dølle nerden av en 14 åring boblet av glede. Dette var t-skjorta jeg alltid ønsket meg, men aldri fikk! T-skjorta jeg ofret tre uker i England på språkreise sammen med en like nerdete venninne i 1992 for å kjøpe, men som jeg aldri fant! Og NÅ HAR JEG DEN!!!! Bare fordi jeg kjenner de aller kuleste folka i verden! Noen ganger er det så godt å le skikkelig. Le av seg selv, og den man engang var, sammen med folk som kjente deg på ditt aller mest idiotiske, komiske såbare, og som har sett deg bli voksen…selv om du fortsatt kanskje både er komisk, idiotisk og sårbar, men også fullstendig trygg på at det er helt ok! Fint, kjempefint øyeblikk. Den t-skjorten skal bæres med stolthet og hjertebank 😉

Når du fremdeles henger med de som kjente deg på ditte “verste” 🙂

Trene en dag, spise boller de andre. Balanse kalles det, og jeg liker det. Alle livets goder samlet i ei uke. Nystekte skoleboller, kaffe og hele denne fine flokken min samlet i sofaen for litt familietid, det var skikkelig kos. Fint øyeblikk!

Kalorier altså…I love it!

Den kvelden måsagubben, for første gang på mange herrens år dro på fest, det var også fint. Feiret 50 årsdagen til en kompis, sammen med en drøss andre mannfolk i flanellskjorte og sixpence. Garasjetema, selvsagt. Han er så opptatt av gutta våre denne gubben, være en god rollemodell, pappa på heltid. Familiemann, og alt det der. Det er flott, superflott, og vi kunne ikke vært heldigere som har han, men jammen var det et fint øyeblikk å se han løsne litt på hverdagsmaset også. Han gjør det så altfor sjelden, han trengte det nå, og derfor var det så herlig velfortjent. Fint øyeblikk, fineste måsagubben!

Måsagubben…ingen austrask såpeoperastjerne, men jeg liker`n fordet!

Og det var den uka. Nok en gang, hele spekteret. Knekkebrød og kald melk alene ved spisebordet, og latter, fjas, ost , kjeks og vin med gode venner.  Kanskje enda mer smil og latter enn vanlig, men akk, så deilig! Vi trenger slike uker. Det har vært tårer også, noen frustrerte, og noen lettrørte. Jeg har vært sliten, og jeg har vært opplagt! Litt sint, mest glad. Noe sulten, mest mett! Tilfreds, nesten kontinuelig! Det er ikke verst for ei litt klønete midtlivskjerring på Måsan. Slett ikke verst!

 

Håper din uke har vært full av de fine små øyeblikkene, og at kommende uke vil by på enda mange fler.

Vi blogges!

 

 

Psyko Janne…

Det var i slutten av forrige uke det meste gikk galt på jobben. Eller galt og galt, jeg fløy ihvertfall litt rundt som en ping-pong ball og hadde lissom hundre jern i ilden samtidig. Jeg liker det egentlig sånn. Jobber greit under press, og er skjerpet når det er kaos, men…og her er et stort MEN. Under slike omstendigheter hender det jeg også mister litt evnen til å være profesjonell, når det gjelder hva som kommer ut av munnen. Munndiare heter det vel på fagspråket… Det startet med et ødelagt kjøleskap på skolekjøkkenet, noe som lett lot seg fikse da jeg kidnappet to vakmestere og satte de på jobben. Så var jeg i undervisning, ordnet med skolefotografering, handling til skolekjøkkenet, mer undervisning, og da jeg til slutt skulle sette meg ned på kontoret for å skrive ukas skoleavis, og for å svare på mail, ble jeg låst inne totalt ni ganger av tilsammen fire kollegaer, på under en time.

Det var bare en sånn dag. Da det senere viste seg at et par ungdommer omtalte meg som litt “psykolog”, og jeg i tillegg kom med det jeg synes var særs treffende kjærlighetsråd til et par kollegaer på pauserommet i storefri måtte jeg si meg meget fornøyd med egen arbeidsinnsats den dagen.

Derfor skrøt jeg uhemmet av eget arbeid til den eneste tigjengelige kollegaen som ikke hadde muliget til å rømme, vaktmester`n. Han satt nemlig fast på kontoret under et skrivebord uten ben, og et lass skruer og muttere, og lyttet (u)frivillig til måsafruen om psykologtitler, multitasking, hvor vanskelig det er å arbeide på tom mage, og hvor nedverdigende det er å bli innelåst på kontoret av av de nærmeste kollegaene. ( Nesten rart jeg ikke i samme slengen la ut om hetetokter, overgangsalder, og intimbarbering, der jeg brukte den stakkars mannen i arbeidsbukser som en slags hobbypsykolog!) Så mye for å være profesjonell lissom! Vaktmester`n tok det med et smil han altså, tydelig en veloppdratt mann. Kudos til kona der!!!

 

Så kom helgen, jeg fikk hvilt ut litt skikkelig, og kom på jobb igjen med et lysere syn på livet og med friskt pågangsmot. Helt til i dag tidlig da jeg møtte en av to vaktmestere på vei inn på skolen. Han hilser, jeg hilser. Så sier han: “Det går bra med deg eller?”, og jeg smiler. For en hyggelig ting å spørre om. Raust lissom. Det lille ekstra. “Ja, takk. Veldig bra!” smiler jeg.

 

“Sånn rent psykisk også eller?” svarer han, og da stusser jeg litt. “Eh, joda. Psykisk også!” svarer jeg, og rusler videre over skolegården mot kontoret. Rar ting å spørre om tenker jeg da….rister litt på hodet. Vurderer et øyeblikk om jeg synes vaktmester`n egentlig er litt snål!

 

På kontorpulten oppdager jeg en smørbukk. En enslig karamell. Smiler litt. Sikkert Ragnhild som har lagt den der. En sånn kollega som med jevne mellomrom legger slike små gleder på pulten til oss andre. Grommeste Ragnhild.

Men Ragnhild rister på hodet. “Ikke fra meg denne gangen sier hun!” t ligger ikke karamell på noen av de andre sine pulter eller. Føler meg plutselig litt ekstra spesiell…litt smigret lissom.  Følelsen er kortvarig!

Hører plutselig en annen kollega flire høyt bak meg. Midt i en samtale om evaluering og timefordelig knekker hun litt sammen. “Herregud Janne, har du ordna deg skilt sjæl eller? Egotrip eller” sier hun, og peker på veggen over pulten min!

 

 

Og da knegger jeg og! For her har to vaktmestere og skolens resepsjonist klasket hodene sammen, anatgelig ledd høyt og klappet hverandre på skuldrene, gratulert hverandre med festlig innsats!

Og slik gikk det til at Janne, en helt vanlig elevassistent, nederst på næringskjeden blandt skolens anatte, fikk eget skilt på veggen, og straks følte seg litt mer viktig! Made my day!

Og plutselig forstod jeg hvor karamellen kom fra også!!!

 

Så i dag har jeg ledd høyere og mer enn på lenge, og kost meg med karamell midt i arbeidstiden. Så ble jeg ikke syltynn og dødsdigg supermodell i dag heller, men jeg har noe som ikke supermodellene har! Jeg har verdens kuleste arbeidsplass!

 

Psyko Janne. Kort for psykolog-Janne. Det er ihvertfall det jeg velger å tro!

Vi blogges!

 

Ukas små øyeblikk.

Så rart. Her hadde jeg gledet meg så innmari til en helg helt uten planer. Den første og siste på lenge, også gikk den rekordfort. Hvordan kan det ha seg at jo eldre man blir, jo fortere går helgen. Eller egentlig hele uka…som om uka kun består av mandag og søndag. Alle dagene i midten bare…Svosj! Borte. Jeg hadde på en måte sett frem til å kjede meg litt denne helgen, sitte under et teppe i sofaen med katta og ta igjen en uke med episoder av australsk såpeopera på sitt beste, kjenne litt på at jeg hadde tid til å gjøre ikkeno. Nå er det vel i grunn det jeg har gjort også, fint lite ihvertfall, likevel skriver vi søndag morgen, og straks ny uke.

Katta ville så gjerne se noen episoder av favorittsåpeoperaen sin. Man nekter ikke katta si den gleden lissom, så jeg led meg gjennom noen episoder jeg også.

Det må jo bety at uka har vært bra da! Når den går så fort at man ikke egentlig rekker å reflektere over de små øyeblikkene før søndag morgen!

Det var fint å komme tilbake på jobb, etter noen dager nede for telling mot slutten av forrige uke. Skikkelig fint faktisk. Jeg tror kanskje jeg sier dette hvert år ved skolestart, men det er helt sant. For en fantastisk sammensatt og flott gjeng ungdommer jeg tilbringer dagene mine sammen med. Dette blir et fint skoleår. Jeg merker det langt inne i hjerterota. Elevene, kollegaene. Prima vare. Klemmen på mandag fra to elever jeg ikke fikk hilst skikkelig på den førte skoleuka. Fint øyeblikk! Den dagen latteren satt ekstra løst på pauserommet i midttimen. Gøy. Skikkelig gøy! Fint øyeblikk. Sånn som gjør at uka starter så knallbra, til tross for at mandager alltid er litt sånn, meh…

Så var det den morgenen jeg ruslet avgårde til jobb litt tidligere enn vanlig for å rekke butikken før en økt på skolekjøkkenet! Da morgensola fortsatt hang lavt over sentrum, solstrålene traff vannpyttene i gata etter nattens regnskyll, slik at dampen la seg som en lett dis over tusenårsparken. Og da måtte jeg bare stoppe opp på fortauskanten, og ta det hele inn! Folkene som stod i bua og ventet på bussen, den eldre karen som stod på terassen sin med kaffekoppen og skuet utover bygda, og sola som var så skarp bak det lette skydekket at man nesten kunne høre regndråpene på bladene i bjørkealleen tørke inn. Nydelig øyeblikk!

Magisk morgenstemning!

Den samme kvelden, da June sendte melding og spurte om vi skulle gå tur. Kjenne litt på formen, hoppe inn i joggeskoene og rusle i passe tempo gjennom Bjørkelangen. Skravle, le, bli akkurat passe svett på ryggen og sliten nok i kroppen til en velfortjent lang dusj og en kopp te til kveldsmaten. Slike turer, i nydelig kveldssol i herlig høstvær. Knallfint øyeblikk.

Bjørkelangen i høstdrakt. Ut på tur!

Når man finner de aller beste unnskyldningene for å spise sjokolade. Det er fine øyeblikk det. Som den kvelden jeg egentlig hadde bestemt meg for godtestopp en liten periode, men så oppdaget jeg at sjokoladepapiret matchet det gamle sofateppet etter svigers, også ble jeg liksom bare nødt til å spise sjokolade likevel. Dere vet jo åssen det er med oss bloggere og matching av saker og ting. Å spise den sjokoladen ble nesten en borgerplikt…egentlig! Så da ble det sjokolade, på en godtestoppkveld. Fint øyeblikk!

Gjorde min borgerplikt, og åt sjokolade! Selv om jeg egentlig ikke ville 😉

Kaffe bak disken i butikken til Mona. Går liksom aldri en uke uten. Sånne små hverdagsavbrekk altså, de er gull verdt. Så herlige! Ekstra kult å kunne prøve, og plukke med seg to antrekk fra Makeløs og Ane Mone som skal brukes på to konferansierjobber i bygda senere denne måneden. Gøy øyeblikk. Stas!

Glade damer i den fineste sjappa!

Det måtte jo liksom komme, det at også podene skulle få den hærsens forkjølelsen mora hadde forrige uke. Jeg synes jo det var litt ufint å ikke dele lissom…jeg er raus sånn… Og det er kjedelig, selvsagt. Tre poder med tett nese, sår hals og varme panner. MEN, enkel forskning viser at pannekaker hjelper. Helt sant! Så den ettermiddagen det ble pannekaker til middag, det var et fint øyeblikk. Tre poder, pakket inn i tepper etter skole og jobb, fikk spise pannekaker med blåbærsyltetøy i sofaen! Blåbær og lyse sofatrekk er jo et sjansespill større enn Paradise Hotel, men det gikk overraskende bra! Sykdom og bassilusker til tross, pannekaker og en samlet gutteflokk er bra for mammahjertet. Herlig øyeblikk!

Reinspikka medisin!

Den ettermiddagen pus for ørtende gang satt i vinduskarmen og blåste opp pelsen og knurret høyt til elgefamilien som ruslet gjennom hagen og ut i skogen. Hver eneste dag, to ganger om dagen tråkker de gjennom her, denne lille flokken av fremtidig grytekjøtt, og hver eneste dag sitter den svarte pusen i vinduet og vokter sitt likke kongerike, bedre kjent som stua. Komisk, og litt søtt faktisk! Morsomme øyeblikk! Tenk at en så liten hårball kan være så tøff i trynet!

Tøff på avstand! Truer skogens konge fra vindusposten!

Kvlden jeg trodde jeg hadde entret et eller annet alternativt univers. For jeg skulle bare en tur i postkassen etter middag, og mens jeg stod der kom plutselig en drøss sommerfugler ut fra ingensteder, og svermet rundt meg slik fluer svermer rundt på bjellekua! Helt merkelig. Og ikke en type sommerfugl heller, men mange forskjellige, i mange farger. Så ble jeg bare stående der, prøvde å se forbi det faktum at sommerfugler egentlig bare er festkledde ekle larver, og tenkte at dette får jeg sikkert aldri oppleve igjen, så dette må jeg bare nyte. Rart øyeblikk, men ganske fint. En drøss partyklare larver og måsafruen, ved postkassestativet!

Festkledd larve.

Kaffepause på myra. Den ettermiddagen vi egentlig holdt på med vårt eget, alle fem måsahus-beboere. Gubben i garasjen, jeg sydde hullete bukseknær, en pode snekret, den andre jogget og den tredje skrudde moped. Så kommer de ene poden inn og spør om jeg har tid til en kopp kaffe. Ute. “Vi kan jo bare ta med hver vår kopp ut til plassen på myra!” sier han. Også gjorde vi det. Tok med en termos, to kopper, og ruslet bort til plassen.  Egentlig like bak trærne. Så langt unna at vi kjenner oss litt alene, likevel så nære at vi kan høre om noen roper på oss fra vinduet. Så satt vi bare der, drakk kaffe og snakket litt. Ikke om noe spesielt egentlig, bare en sånn deilig pause, mamma og poden og kaffe. Det var et skikkelig fint øyeblikk!

Kaffepause fra ikkeno. Fint øyeblikk.

Og sånn gikk uka. En fin blanding av alt egentlig. Befriende latter i morsom samtale med vaktmester`n på kontoret. Melding fra poden som var hos tannlegen, null hull. En kaffekopp med gode venner, varm pusekatt i fanget, kaldt høstregn i kinnene, og varm høstsol i ryggen. Betalte regninger, litt innkjøp av enda flere julekalendergaver, mørke kvelder med tente stearinlys, sove tett inntil måsagubben på kjølige netter, uleste kapitler i en spennende bok, og det at så mange av dere som leser bloggen deler deres hverdagsgleder med meg på Snapchat og Instagram.

Gladmelding fra poden.

En gullion fine små øyeblikk som lager en herlig sammensatt hverdagsuke. Jeg digger det!

Har du ett favorittøyeblikk fra uka som gikk?

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Riiiing-riiiiing! “Du har nå kommet til tidenes største hypokonder. Jeg er fortiden opptatt med å synes synd på meg selv, og kan desverre ikke ta telefonen. Vennligst legg igjen en beskjed (eller paracet) etter nysetonen!”

 

Selvmedlidenhets overlevelses-pakke.

Fy flate! Erre muuuli å synes mer synd på seg selv? Jeg skammer meg litt når jeg sier det, for det er tross alt bare en forkjølelse, og nå er den endelig på vei ut av kroppen, men det er altså så himla ugreit å være borte fra i jobb den andre uka etter ferien! Det er flaut, rett og slett. Sånn er jeg altså laga, at jeg skammer meg når jeg må krype til korset, ringe sjefen, og si at jeg er nødt til å bli hjemme. Uansett, noen dager denne uka fantes det igen annen utvei. Sofaen var min bestevenn, og jeg sov mer enn jeg var våken. Og mens febern kokte lillehjernen, og streptokokkene hadde innflyttingsfest der mandlene hadde flyttet ut, var det vanskelig å forestille seg at det skulle bli no særlig til hverdagsøyeblikk å skrive om denne søndagen!

MEN…her sitter jeg altså, som vanlig en søndag morgen, hamrer løs på tastaturet, og kjenner at det har vært mye godt med uka likevel.

Flere enn meg som har stukket seg langt etter trøstematen denne uka 😉

Det slo meg da minste poden kom hjem fra skolen med de første bøkene som trengte bokbind. Dette er det siste året. Det siste året jeg fikler med gråpapir, saks og tape. Det siste året jeg offer og æsjer over dette bokbindstyret, som egentlig ikke er noe styr i det hele tatt, og ihvertfall ikke når bare en pode skal ha bind på bøkene. Neste skoleår er også han på videregående, og bokbind er historie. Så da kom nostalgien og minnene kastet over meg, og jeg innså at det var et ganske fint øyeblikk. Klippe, pakke inn, tape, skrive utenpå, for aller siste gang. Store barn er også fint, virkelig!

 

Den natten bakteriene for alvor inntok halsen, og det var umulig å sove. Ikke noe fint med akkurat det øyeblikket, men så kom regnet. Skikkelig regn! Sånn regn som trommer så på taket at det høres ut som om himmelen faller ned. Så kom lynet, og etterhvert todenbrakene. Og der lå jeg, med vinduet nesten vidåpent, så lynet lage lysshow gjennom gardinene, og kjente den intense rå lukten av vått gress og våt jord, midt på natten. Så da lå jeg bare der, gledet meg over luktene, lydene, lysglimtene og pusen som krabbet opp i vinduskarmen for å beskue det hele. Ganske så fint øyeblikk, midt på natten.

 

Pus digger også lyn og torden, ihvertfall når det kan observeres trygt fra vindusposten.

Dagen jeg ruslet hjem fra jobb, og tok omvegen fra kornsiloen og forbi den forfalne gamle nabogården. Da jeg stoppet midt på stien og plukket villbringebær fra buskene ved jordekanten. Fylte hele matboksen min, og halve magen, og snekret sammen en pai så fort jeg låste meg inn døren hjemme. Så ble det pai til kveldsmat den dagen, og til frokost dagen etterpå. Det var et fint øyeblikk. Hverdagsluksus, rett og slett.

 

Hallo pai!!!!! Den var god den!!!

En liten luftetur rett før sola gikk ned. Det var godt. Slapp i kroppen, febersvett i toppen, og mektig lei stueveggene. Måsagubben er så fin sånn. Bare pakker med seg noe kaldt å drikke, stapper kona inn i bilen, og kjører opp til tjernet. Så satt vi der, en times tid. Godt pakket inn i en varm genser, mens vi lot tærne bli kalde i vannskorpa. Speilblankt vann, varm høstsol, frisk luft. Nydelig øyeblikk.

 

Bare sitte her og nyte stillheten. Fint øyeblikk!

Epleslang kake. Høst er eplekake, og eplekake er høst, og eplekakene blir aller best med epleslang-epler. Poden samlet en liten pose full av deilige epler fra treet til naboen litt borti veien. Han fikk lov altså, men det er gøyere å kalle det epleslang. Så bakte vi kake, sammen. Det er så koselig å stå side om side ved kjøkkenbenken, skrelle epler, skravle om skolestart og kjedelige lekser, slumpe litt med mel og egg, havregryn og sukker, slikke bollen, og glede oss over lukten av eplekake som sprer seg i huset. Finnes det noe som lukter bedre eller? Herlig øyeblikk!

Denne lukten!!! Stønn!

 

Den dagen jeg fikk ny t-skorte i posten. Har sagt det før. ELSKER ironiske t-skjorter. Det har blitt en dille! Har til nå en snasen samling på ca fem skjorter, og jeg digger dem alle. Ukas tilskudd er intet unntak. Så det var et fint øyeblikk, da jeg kunne tre på meg ei sprett ny og litt småfestlig skjorte, og understreke ironien med å sippe iskaffe fra en bitteliten kaffekopp. Love it!

 

På ønskelista til bursdagen. Flere gøyale t-skjorter!

Å hoppe i noe nytt. Spennene, ukomfortabelt, og gøy! Fire nye jobber har jeg takket ja til denne uka, alle i løpet av høsten. Tre konferansierjobber, og et foredrag. Gru-gleder meg til alle sammen. Det var et fint øyeblikk! Hoppe i det, kjenne på gleden over å tørre, og tilliten folk viser meg. Stas, skummelt men stas!

 

Ta sats-hopp i det! Spennende tider fremover.

Det å gjenoppdage de små gledene man nesten hadde glemt. Jada, jada, nok en gang dreier det seg om mat, jeg ser mønsteret her…matvraket Nordvang! Det var den kvelden jeg synes ekstra synd på meg selv, og ikke orket tanken på å stå på kjøkkenet, kokkelere, eller lage noe som helst. Så sendte gubben melding på vei hjem fra jobb, og lurte på om det var noe han kunne kjøpe med fra butikken, noe som fristet. Og plutselig kom jeg på hva mamma alltid satte frem da jeg var liten, og syk i skrotten. Kapteinkjeks med meierismør og brunost, og iskald melk. Den gangen var det luksus, det å få spise kjeks til middag. Å være syk som liten var jo nesten like stas som å ha bursdag, for da ble man skjemt bort med slike gastronomiske høydare!! Så den dagen ble det kjeks med smør og brunost til kveldsmat, og selv om jeg skal innrømme at det kanskje ikke var den enorme matopplevelsen jeg mente å huske det var, så var det et fint øyeblikk. Få kjeks og kald melk servert på sofaen, spise med pleddet over seg, bli litt borskjemt, om enn bare for en kveld. Minnene om mamma, og gode barneår i Lillestrøm. Det var fint!

 

Nostalgisk trøstemat!

Blomster fra gubben. Helt sant! Det skjer sånn omtrent hvert skuddår at måsagubben kommer hjem med blomster, men det gjorde han altså på fredag. Fine gule roser, bare fordi! Og sånne øyeblikk er så fine. Når man blir skikkelig overrasket, og så glad for noe som egentlig bare er fryktelig overfladisk. Jeg tok meg ihvertfall tid til å nyte lukten, fargen, tanken bak, og øyeblikket.

 

 

Gultvedt Grand Prix. Årets største opplevelse for alle motocrossfrelste. Vemodig at dette var siste gang dette løpet gikk av stabelen, for dette løpet er tradisjon for denne familien. Så ja, vemodig, men for en opplevelse, og for en glede. De av dere som har lagt meg til på instagram eller Snapchat fikk jo med dere deler av løpet på storyen i går, og dette må ha vært en av de beste dagene sånn rent resultatmessig for den lille flokken min. Dagen i sin helhet var altså så god, og fortjener et eget innlegg. Skal prøve å få til det i løpet av kvelden eller morgendagen. Gårsdagen hadde ikke vært mulig uten alle dere som støtter Nordvang Motorsport med grasrotandelen! Igjen, tusen takk! Vi er dere evig takknemmelige!

 

 

Når du vet gutta dine er midt i den støvskyen et sted, men ikke helt aner akkurat hvor…

Og slik gikk uka. Store deler tilbragt under dyna, med uanstendig høyt nivå av selvmedlidenhet, men likevel full av slike fine små øyeblikk som er verdt å legge på minnet! Jeg er sliten, skikkelig sliten i både hodet og kroppen, men også kjempeklar for en ny uke!

Ønsker deg en riktig fin søndag, håper du bruker den på noe som gjør deg glad. Hva fikk forresten deg til å smile litt ekstra denne uken?