Det var i slutten av forrige uke det meste gikk galt på jobben. Eller galt og galt, jeg fløy ihvertfall litt rundt som en ping-pong ball og hadde lissom hundre jern i ilden samtidig. Jeg liker det egentlig sånn. Jobber greit under press, og er skjerpet når det er kaos, men…og her er et stort MEN. Under slike omstendigheter hender det jeg også mister litt evnen til å være profesjonell, når det gjelder hva som kommer ut av munnen. Munndiare heter det vel på fagspråket… Det startet med et ødelagt kjøleskap på skolekjøkkenet, noe som lett lot seg fikse da jeg kidnappet to vakmestere og satte de på jobben. Så var jeg i undervisning, ordnet med skolefotografering, handling til skolekjøkkenet, mer undervisning, og da jeg til slutt skulle sette meg ned på kontoret for å skrive ukas skoleavis, og for å svare på mail, ble jeg låst inne totalt ni ganger av tilsammen fire kollegaer, på under en time.
Det var bare en sånn dag. Da det senere viste seg at et par ungdommer omtalte meg som litt “psykolog”, og jeg i tillegg kom med det jeg synes var særs treffende kjærlighetsråd til et par kollegaer på pauserommet i storefri måtte jeg si meg meget fornøyd med egen arbeidsinnsats den dagen.
Derfor skrøt jeg uhemmet av eget arbeid til den eneste tigjengelige kollegaen som ikke hadde muliget til å rømme, vaktmester`n. Han satt nemlig fast på kontoret under et skrivebord uten ben, og et lass skruer og muttere, og lyttet (u)frivillig til måsafruen om psykologtitler, multitasking, hvor vanskelig det er å arbeide på tom mage, og hvor nedverdigende det er å bli innelåst på kontoret av av de nærmeste kollegaene. ( Nesten rart jeg ikke i samme slengen la ut om hetetokter, overgangsalder, og intimbarbering, der jeg brukte den stakkars mannen i arbeidsbukser som en slags hobbypsykolog!) Så mye for å være profesjonell lissom! Vaktmester`n tok det med et smil han altså, tydelig en veloppdratt mann. Kudos til kona der!!!
Så kom helgen, jeg fikk hvilt ut litt skikkelig, og kom på jobb igjen med et lysere syn på livet og med friskt pågangsmot. Helt til i dag tidlig da jeg møtte en av to vaktmestere på vei inn på skolen. Han hilser, jeg hilser. Så sier han: “Det går bra med deg eller?”, og jeg smiler. For en hyggelig ting å spørre om. Raust lissom. Det lille ekstra. “Ja, takk. Veldig bra!” smiler jeg.
“Sånn rent psykisk også eller?” svarer han, og da stusser jeg litt. “Eh, joda. Psykisk også!” svarer jeg, og rusler videre over skolegården mot kontoret. Rar ting å spørre om tenker jeg da….rister litt på hodet. Vurderer et øyeblikk om jeg synes vaktmester`n egentlig er litt snål!
På kontorpulten oppdager jeg en smørbukk. En enslig karamell. Smiler litt. Sikkert Ragnhild som har lagt den der. En sånn kollega som med jevne mellomrom legger slike små gleder på pulten til oss andre. Grommeste Ragnhild.
Men Ragnhild rister på hodet. “Ikke fra meg denne gangen sier hun!” t ligger ikke karamell på noen av de andre sine pulter eller. Føler meg plutselig litt ekstra spesiell…litt smigret lissom. Følelsen er kortvarig!
Hører plutselig en annen kollega flire høyt bak meg. Midt i en samtale om evaluering og timefordelig knekker hun litt sammen. “Herregud Janne, har du ordna deg skilt sjæl eller? Egotrip eller” sier hun, og peker på veggen over pulten min!
Og da knegger jeg og! For her har to vaktmestere og skolens resepsjonist klasket hodene sammen, anatgelig ledd høyt og klappet hverandre på skuldrene, gratulert hverandre med festlig innsats!
Og slik gikk det til at Janne, en helt vanlig elevassistent, nederst på næringskjeden blandt skolens anatte, fikk eget skilt på veggen, og straks følte seg litt mer viktig! Made my day!
Og plutselig forstod jeg hvor karamellen kom fra også!!!
Så i dag har jeg ledd høyere og mer enn på lenge, og kost meg med karamell midt i arbeidstiden. Så ble jeg ikke syltynn og dødsdigg supermodell i dag heller, men jeg har noe som ikke supermodellene har! Jeg har verdens kuleste arbeidsplass!
Psyko Janne. Kort for psykolog-Janne. Det er ihvertfall det jeg velger å tro!
Vi blogges!
Vaktmesteren under bordet meldte hjemme at praten hadde vært koselig og insisterer på at karamellen ikke er fra ham. Takk for kudos! Hilsen vaktmesterfruen
Den enslige smørbukken er og blir et mysterium. Noen på kontoret sitter på avgjørende informasjon, men ingen lar seg tvinge til å sladre. Skåla med karameller dagen derpå derimot, det var det gubben din som stod for, for til tross for at han beveget se som en katt i atten rakk jeg å se han 🙂 Veloppdratt mann altså! Godt jobba 🙂
Skulle gjerne sett ham bevege seg som en katt i atten for her hjemme minner det mest om en flokk skremte elefanter 😀