Det blafrer i flammene på de tre røde kubbelysene på bordet foran meg. De har brent hver dag i julen, nesten hele dagen, enda er det litt igjen av de. De holder noen dager til. På kjøkkenbenken står en deig jeg skal bake flatbrød av senere ei dag, bare fordi jeg vil. Må bare løfte frem ALT jeg har satt foran takka inne i boden! Gubben lager frokost på kjøkkenet, det har liksom blitt hans greie. Minstepoden sover for første gang denne juleferien litt lenger enn soloppgang, og det gjør meg glad. Veldig glad. Juledagene er endelig rolige, late, og lange.

Uka har vært full av fine øyeblikk. Noen få skal få plass i årets siste søndagsblogg, så skal jeg logge av igjen, og nyte stillheten og roen. Jeg kjenner jeg trenger det. Mandag morgen ruslet jeg til jobb en time senere enn vanlig. Ingen grunn til å stresse på morran, jeg var jo helt alene på skolen uansett. Morgenlyset over Bjørkelangen var magisk i åtte-tiden. Kald på nesa, glad for at det  ar siste arbeidsdag på nesten to uker, fint øyeblikk. Litt etter kl.13 ruslet jeg hjemover igjen, og kjente det første lille snevet av feriefølelse.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Og så kom ferien. Juleferien. Jeg brukte noen dager på å forstå det tror jeg. For man styrer jo litt med julematen, julegavene, tradisjonene, gjestene og forventningene. Men nå er jeg i bobla, og jeg vet helt ærlig ikke om det er bra eller dårlig. For jeg legger meg klokken ti om kvelden, og står opp klokken ti på formiddagen. Så sover jeg en dupp på sofaen midt på dagen, eller så sovner jeg i bilen om vi er ute å kjører en tur.  Skuldrene og nakken er ømme, hodet tåkete, og energien lav. Jeg er ikke syk, ikke i det hele tatt, men det er som om piffen er slått ut av meg. Enten har jeg ikke godt av fri, eller så er det altfor lenge siden jeg har hatt helt fri.

Natt til julaften satt jeg oppe lenge, helt alene. Jeg skrudde av alt lyset bortsett fra på juletreet, fylte strømpene til podene, bladde i gamle album, og hørte på julemusikk. Kjente på en ro jeg har lengtet etter en stund, et sånt fint og godt øyeblikk.

Julaften var en av de roligste på mange år. Maten putret og godgjorde seg i grytene hele dagen, flammen knitret i peisen, Mikke Mus og Pluto kranglet på tv`n, og gutteflokken spilte spill, bygget lego, og spiste snop fra strømpene. Rart det der, at selv om de tre podene nå ansees som voksne, er det akkurat som om ungene er små igjen når de samles under samme tak.

Til middag var vi syv til bords. Hele podeflokken, gubben og jeg, og pappaene våre. Hele julekvelden  var bare rolig og fin. God mat, pakker, fine lune samtaler, minner og latter. Akkurat slik en julekveld skal være. Full av fine øyeblikk.

Og slik var, og slik er julen. Dager som går i ett, der lunsj er frokost, og middag er kveldsmat. Dager der vi ler av julefilmer vi har ledd av før. Dager der det eneste som får oss ut av den gamle pysjen, er når vi skal prøve den nye pysjen. Kransekake, krumkaker, smultringer. Innetid, frisk luft, en god bok. Øyeblikk man bare kan nyte. Tid som nesten står stille.

Vi gleder oss over ribbe og medisterkaker, og klapper i hendene når vi kan avlaste tarmene med en porsjon taco. Vi går turer, myser mot sola, og snakker om hvor fint det er at sola har snudd, og at dagene straks skal føles lengere. Vi gleder oss over en liten cm med snø, og frost som glitrer på ugress som overvintrer i grøftekantene. Det er lange dager, lange netter, og behagelig stillhet, akkurat slik vi ønsket at jula skulle bli.

Jeg skal sove mer i dagene som kommer. Jeg skal pleie vonde skuldre og stiv nakke med turer i skogen, og med nesa vendt mot sola. Jeg skal gå kveldsturer med minsten, varme bena mot flammene i peisen, og nyte de siste dagene med flammene i de røde kubbelysene.

Fortsatt riktig god jul til alle der ute. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Takk for følget i 2025 ❤️

God morgen, og riktig god 4 søndag i advent. På bordet foran meg blafrer det rolig i tre tente lys. ikke fordi jeg ikke kan telle, men fordi denne stua er for liten til en adventsstake, så akkurat den tradisjonen ble ikke prioritert i år. Koselig med julemorgen er det uansett. Jeg venter på at juleferie-følelsen skal komme snikende, men jeg kjenner den ikke helt enda. Kanskje fordi jeg skal jobbe bittelitt på skolen i morgen, men sikkert mest fordi hodet rett og slett ikke helt har landa etter en travel høst. Når det er sagt, jeg GLEDER meg til noen fridager nå. Feriefølelse eller ei, fridager skal bli skikkelig godt.

Oppe i andre etasje sover minstepoden. Vi hentet han på flyplassen sent fredag kveld, og nå skal han ha juleferie fra forsvaret noen uker. Akkurat det er herlig. Han kommer nok til å bruke det meste av tiden ute i garasjen for å få 240`n på veien, slik at han kan starte med prosjekt rallybil. Engang bilgutt, alltid bilgutt. Gubben fyrer i peisen, og lager frokost, og måsakjerringa selv, hun har stjerten godt plantet i sofaen, klar for å notere ned noen av ukas mange små øyeblikk. Noen søndager sitter jeg her og lurer på hvorfor jeg egentlig skriver om øyeblikkene.. hva er det godt for egentlig, bortsett fra at det stagger fortellerlysten, og foreviger små deler av livet. Jeg har bestemt meg for å skrive til jeg fyller 50 neste år. Da har jeg skrevet om øyeblikkene i 10 år. Og denne uka, som alle andre uker har vært proppfull av små øyeblikk, og litt low key hverdagsmagi.

Mandagen var den dagen ALT skulle gå galt, og det før kl 08.40. Paraplyen vrengte seg i vinden, og jeg ble klissvåt før jeg kom på jobb. Da jeg skrudde på pc`n trengte den oppdatering, som to over en halvtime, så jeg fylte kaffekoppen, og skulle sette meg ved skrivebordet og slappe av mens jeg ventet. Men enkelte dager er den litt for breie røven til plunder og heft, og før den traff setet skjøv den stolen med hul unna, og jeg landet på gulvet, med koppen høyt for ikke å søle varm kaffe over hele meg. Det landa på gulvet, OG oppe i veska istedet. Og hva gjør de to kollegene for å hjelpe til??? Jo, en lener seg tilbake, og takker for showet, den andre tar opp telefonen for å knipse bilder. Og såret stolthet og halebein til tross, det var så latterlig ukontrollerte lemmer over alt, at latteren tok meg! Gøy øyeblikk. Takk til Martin og Mimmi som ikke gjorde et døyt for å hjelpe en gammel dame ut av knipa. Håper nissen legger kull i strømpene deres!

Men så tok dagen seg betraktelig opp! For allerede da jeg var ute på morran og hilste på elevene, kom en av de fine ungdommene løpende mot meg med en gave i hånda, og den kunne åpnes med en gang. Det har nesten vært julaften hele uka!!! Og jeg elsker når elevene både skjønner humoren min, og biter seg merke i ting jeg synes er gøy. Så t-skjorta jeg fikk er et resultat av en veldig intern, og litt mørk spøk, og jeg ELSKER det!!! Fantastiske fine, de ungdommene våre! Så herlig øyeblikk.

Tirsdag var det tid for nok en fotballkamp i skoleligaen, denne gangen lærerlaget, mot det andre lærerlaget. Jeg, som hadde bestemt meg for å være mindre hissig på banen i år, brøt eget løfte 7 sekunder inn i første omgang, da det andre lærerlaget scoret mål… Altså, vi vet jo at laget vårt suger, det er ikke det, og det andre laget består av lærerne på toppidrett og sånn, men konkurranseinstinktet mitt våkner, og jeg blir liksom tidenes største lemmen!!! Vårt lag består av en vaktmester som spiller med vernesko, to lærere som slutta å vokse i fjerde klasse, og de insisterer på å spille forsvar, MEN de er redde for ballen! En elektorlærer som var god i fotball i 1882, og en rådgiver som ikke kunne løpe fordi hun synes gulvet i hallen var for glatt. Også har du meg! “Diesel-Doris” i polyesterdress, og det eneste som er større enn rævva, er kjeften… Det sier seg selv at det ikke blir seier av sånt, men moro var det lell! På et tidspunkt befant jeg meg i en brytekamp i målgården med en idrettslærer med rødt skjegg, og så intenst ble det, at det kan hende jeg ble gravid! Tap ble det, men et skikkelig herlig øyeblikk også!

Torsdag bestemte elevrådet seg for at hele skolen skulle ha gender-swap day. På verkstedet fantes det gutter i skjørt og tubetopp, og jentene sagget med buksene, og hadde capsen bak frem. Selv dykket jeg dypt ned i det personlige kostymelageret, for alle damer meg respekt for seg selv har selvsagt det, og der fant jeg den største løsbarten i manns minne. Hele dagen gikk jeg rundt med et kadaver av en ihjelkjørt grevling på overleppa, som forsvant opp i lillehjernen på hvert innpust! Jeg sniffa mer løshår enn noen skap-trønder har gjort tidligere, og har nå en fornyet respekt for menn med bart! Fine øyeblikk.

Fredagen ble en gavebonanza!!! Jeg har aldri opplevd maken! Avslutning med ungdommene, lærerlunsj i Aulaen, men allsang og tale fra rektor, og så mange poser med julegaver at kollega Martin ga meg skyss hjem! (så nå er vi skuls med tanke på at han bare lo da jeg datt av stolen på mandag!) Fredagen ble jo julaften og bursdag på en gang. Miljøteamet hadde handlet inn en flytte-eske full av ostepop og lakris, så den røven vil dekke enda mer av målet i fotball-ligaen på nyåret. For noen øyeblikk.

I postkassa har det dukket opp julekort, og fantastiske fine julesokker strikket av Irene, til både meg og gubben. De er så himla fine! For et håndverk! Jeg gleder meg så masse til å ta de i bruk! Tusen hjertelig takk Irene, for tidenes fineste julesokker.

Og slik gikk hverdagsuka, den nest siste i 2025. Latter, gaver, klemmer, og julekort. Ukas aller fineste øyeblikk må være julekortene, fra fjern og nær, og fra elevene. Så mange som som har kommet med gode ord, skrevet på papir, og jeg har lest, ledd, og grini noen tårer.

Håper uken som kommer er snill med deg, og at øyeblikkene er gode. Vær raus med deg selv, det fortjener du, og riktig god jul ❤️

God morgen, og riktig god søndag. Den tredje i advent, allerede. Nå går tiden for fort. Ventetiden bare raser forbi. Jeg som skulle sitte hver kveld, bare nyte tente lys, og røkelse og pepperkaker med blåmuggost…men så farer bare dagene forbi. De er fine altså, det er ikke det. De bare går for fort. Altfor fort.

Oppe ligger minstepoden og sover. Han har hatt en siste kort-perm fra forsvaret før juleferien. Han fikk innvilget en ekstra permisjon for å reise på en konsert han var bedt med på. De resterende dagene av helgen har har stort sett tilbragt ute i garasjen der “prosjekt Volvo” har inntatt løftebukken. Kun i korte drag er han inne i måsahuset, for å sove, åpne kalenderpakkene, spise litt, og for å høre med pappaen om tips og råd i forbindelse med mekkinga. Et par lange kveldsturer har vi også fått til, bare poden og jeg. Rusle rundt i bygda, og snakke sammen. Vår greie, fine øyeblikk. Om noen få timer skal vi kjøre han til flyplassen, deretter skal vi levere ut noen julegaver på veien hjemover, til noen av de vi ikke ser mer til før jul. Så blir det bakst av krumkaker, før håndballfinale i kveldinga. Så ja, søndagen kommer til å rase forbi i en forrykende fart den også, men først, først skal jeg bla gjennom den mentale minneboka, og notere ned noen av ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Frokosten i dag består av restebaksten fra i går. Like god etter et par omdreininger i mikron. En kopp varm kaffe, og en lussekatt. Akkurat dette er skikkelig julestemning, og et skikkelig fint øyeblikk. Det knitrer i tørr bjørkeved borte i peisen, lysene på juletreet er tent, gubben steker rundstykker, og jeg bare nyter et stille øyeblikk før søndagen starter for alvor.

Uka har nok en gang bydd på mange, fine, små øyeblikk. Tidlig i uka fikk jeg en så innmari søt gave fra en elev. En julekopp, rett fra julemarked i Tyskland. Så nå kan jeg gå rundt resten av tiden frem mot juleferien, og drikke kaffe, kakao og gløgg, rett fra en “støvel”. Slike ting gjør meg så glad. Ikke bare gaven i seg selv, men omtanken bak den, og det faktum at akkurat denne ungdommen hadde meg i tankene da gaven ble kjøpt. Bare det er en gave stor nok i seg selv, for så gammal og sentimental har jeg blitt. Herlig øyeblikk.

Denne uka spilte vi inn den siste episoden av årets julekalender. Det har, i år som i fjor, vært artig å jobbe med Javier. Så herlig å møte nye mennesker, og gamle kjente, farte rundt i bedriftene på Bjørkelangen. Bare herlige øyeblikk. Når det er sagt, det er kjempedeilig å være ferdig også, for det er jo tidkrevende. Også er det ikke bra for helsa tror jeg. For å skulle stupe kråke i treningsdress av polyester, for så å tørke støv på bunnen av bassenget på Bjørkebadet, det tar på en sliten og utrent skrott. Men, moro var det lell, og fine øyeblikk har det blitt.

Sånn reint værmessig er det fint lite som tyder på julestemning, og så langt er vi på denne kanten av landet så langt unna hvit jul som man kan komme…så sant ikke man har en kjeller full av kokain da… Likevel kjenner jeg, merkelig nok, på julestemninga hver morgen når jeg rusler gjennom skolegården. For grønt gress og våt asfalt til tross, de lyser i juletreet vaktmesteren har satt opp, det henger julestjerner i alle vinduene i kantina, og inne på skolen lukter det pepperkaker nesten i alle kriker og kroker. Fine øyeblikk, selv uten snø.

Og selvom det er sparing, sparing, nedskjæringer og mer sparing i skolen og fylkesskommunen, hender det at det dukker opp en aldri så liten uventa “julebonus”. Særlig når man jobber tett med en av de som har et langt bein innafor utdanningsforbundet. Ei gedigen konfekt-eske har prydet kontorpulten denne uka, og fredag var jeg alene på kontoret nesten hele dagen. Så da ble den esken både frokost buffet, OG lunsj buffet!!! DET var en bra dag for denne over snittet fysne ganen! Smakfulle øyeblikk.

En ettermiddag denne uka var huet litt for fult. Det hender det blir det, de dagene ekstra mange ungdommer trenger en prat, en skulder å gråte på, eller hjelp til en “siste liten” innlevering. Istedet for å dure rett hjem etter jobb, ruslet meg meg en ekstra tur, bare for å få litt luft mellom øra. Og det var så deilig. Kjente at klumpen i hjertet lettet litt da jeg nærmet meg juletreet nede ved den gamle stasjonen, og mer skulle det ikke til før den mørke kvelden ble litt lysere. Juletre-magi, og herlig øyeblikk.

Midt i uka, midt på arbeidsdagen, da jeg skulle gå fra det ene bygget til det andre, ringte det plutselig i bjeller, og tvers gjennom skolegården ruslet et tog av nisser på nissehester. En helt plutselig hverdagsglede, og akutt snev av julemagi.  Hvem de var, og hvorfor de var akkurat der, det vet jeg ikke, jeg vet bare at de skapte et nydelig lite øyeblikk for meg.

Og slik gikk uka. Den nest siste før juleferien. Jeg har smug-smaktpå mer julesnop enn jeg har godt av, ledd mer av morsomme kolleger enn jeg sikkert burde, og jeg har pyntet enda flere kroker av måsahuset. Jeg har spist middag med to gode kolleger hjemme hos Anne Grethe, skrevet de siste julekortene, sendt avgårde to julegaver med postmannen, og bakt nisseboller bare fordi misntepoden mente jeg burde skape litt ekstra julestemning i magen hans, når han først var hjemme.

Hverdagsuke, en av de siste i et hverdagsår, fylt av herlige små hverdagsøyeblikk. Håper uken som gikk var raus med øyeblikkene for deg, og at uken som kommer er god. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og det er ganske merkelig, for det var fredag for et kvarter siden. Kjennes ihvertfall sånn ut. Jeg vet ikke om det er alderen, eller om det rett og slett er hverdagen som byr på for mye, men øyeblikkene og dagene går både i ett, og lott for fort. Jeg ville fremdeles gått i fakkeltog for en ekstra lørdag i uka!

Nok en travel uke er på hell. Det knitrer i peisen, juletrelysene er tent, det lukter røkelse og kaffe fra stua, og egg og bacon fra kjøkkenet. Gubben kokkelerer frokost, jeg har plassert føttene i mjuke ulltøfler, røven i sofahjørnet, og er klar for å starte dagen med øyeblikkene uka bød på. Mange øyeblikk, store og små.

Dagene har vært lange, og det har vært så mange gjøremål. Jeg kjenner det på skrotten, men det gir likevel så mye mer enn det tar. Fem ettermiddager og kvelder denne uka har vi, Javier og jeg, spilt inn 10 nye episoder til julekalenderen for næringsforeningen. 10 nye bedrifter og butikker er besøkt, og selv om det er tidkrevende, er det så gøy. For folkene vi møter er så herlig bide og positive, og Javier er proff til fingerspissene, og en drøm å jobbe med. Så har du meg, som snubler i orda, ler på upassende steder, og glemmer hvilen luke vi filmer, men så får vi liksom ting på plass likevel. En språkutfordra spanjol, og en forvirra nordmann. Fin kombinasjon, som gir masse fine øyeblikk. Denne uka har jeg endelig fått bruk for jule-joggedressen min. Et impulskjøp fra Sparkjøp, en sånn lettantennelig polyester dress, som ikke har noen funksjon annet enn å synes. Om det satt litt langt inne å reise på offentlig treningssenter med kameramann på slep, i glinsende snømann-joggedress? Absolutt! Om det var verdt det? Å jadda!

Og den joggedressen er ikke det eneste lettantennelige juleantrekket jeg har brukt denne uka. For målet mitt i år er å kle meg så julete som overhodet mulig i Desember, og enkelte dager er jeg mer “på” enn andre. Som den dagen jeg skulle rett i begge de lokale bankene og filme episoder etter jobb, så jeg tok på meg ei juleskjorte fra Kina under dressjakka. Enkel forskning viser at den type skjorte er laget at et anti-pustende materiale, og når tempoet i øktene på skolen økte, gjorde temperaturen på overgangsalder-kroppen innafor skjorta det også. Det var som å gå kledd i et drivhus! Klamt, innestengt, og farlig fuktig! Jeg tror jeg gikk ned rundt 7 kilo den dagen, hovedsakelig væsketap. Vinn-vinn! Julepynta og akutt syltynn. Spiste ostepop til middag for å bøte på skaden. Gøyale øyeblikk.

Man kommer ikke gjennom ukas små øyeblikk uten å nevne håndball-jentene! Altså, de sto siste kampene!!! Noen av den beste håndballen jeg noen gang har sett av Norge! Ikke særlig spennende, for kampene virket jo avgjort fem minutter ut i første omgang, men spillet har vært så godt at det har gjort opp for spenninga. Håndball i Desember er tradisjon, og julestemninga kommer snikende med hver kontring, og hvert straffekast. Å ligge rett ut på sofaen, og se andre være sportslig, en av mine absolutte favorittsysler. Herlige øyeblikk.

Årets julebord gikk av stabelen på fredag. Festløven i meg hadde allerede tatt juleferie, så det lå ikke i kortene at det skulle bli tenna i tapeten, men det  ar hyggelig med en kveld med kolleger uansett. Da vi satt på kontoret rett før vi skulle starte i auditoriet med å se lærer-revyen, kikket jeg meg rundt, og etter en kort sekvens med enkel hoderegning, kom jeg frem til at jeg var eldst på “vorset”! Mental knekk! Og når jeg da fulgte opp med å være førstemann hjem den kvelden, vurderte jeg å søke om pensjon og spaserstokk denne helgen… men, dagen ble jo lang. For når arbeidsdagen starter kl 07.00, og skrotten karrer jeg hjem kl 21, da var dette hodet og hjertet fult. Uansett, revy, middag, taler og festivitas med venner og kolleger, det ga masse fine øyeblikk. Mads, på bildet, hilser til søsteren sin 🙂

Lørdagen var det duket for årets tur til Hageland på Aurskog. Vi må innom der hver jul, for ingen butikk fikser julestemning som Hageland. Jeg kan gå der i timevis! Drømme meg bort i de vakreste julelandskapene, lukte på blomstene og edelgrantrærne, kjenne lysten til å handle julepynt nesten sette fyr på lommeboka. Jeg dro med meg måsagubben og svigerfar, så det ble kaffe og noe attåt i kafeen også. To fine timer brukte vi, og ble enda noen øyeblikk rikere.

Årets første julekort har funnet veien til postkassa, og jeg ble så glad! To flotte hjemmelagede kort, og et kort fra en kollega, med bilde av verdens søteste lille nissegutt. Så nå har de første julekortene funnet veien til julekort-snora i trappegangen, og med det steg julestemninga enda noen hakk <3 Tusen takk, Anne, Helle og Roald, for herlige øyeblikk denne uka.

Og slik gikk hverdagsuka. Jobb, jobb etter jobb, møter med gamle kjente, og møter med nye bekjentskaper. Sliten kropp, lykkelig hode, julekalender på jobb, og pakkelykke på kontoret, regnfulle desemberdager, og varme flammer i peisen hver kveld. Fine, små øyeblikk, hver eneste dag. Nå skal det andre adventslyset tennes, så skal frokosten ned i magen, før fuglebrettet skal fylles opp med solsikkefrø, og så skal jeg finne frem litt vannmaling. Jeg skal male et par ekstra julekort, og skrive de som snart skal sendes.

Håper uka som gikk ga deg mange gode øyeblikk, og at uka som kommer gjør deg godt, Vær snill med deg selv, det fortjener du, og riktig god søndag. Vi blogges.