Så ble det enda en søndag, og enkel forskning viser at denne søndagen blir lengre og lysere enn søndagene hittil i år.  Og at dagen som ligger helt urørt foran oss kommer til å bli bra, det er garantert. Det har klokka mi akkurat fortalt meg… Vet du hva som er rart? For et par uker siden satt jeg her og drodlet ned søndagsbloggen, også var det den første søndagen dette året. Og ja, det kjennes ut som om det bare var et par uker siden. Og nå starter sommertia. Hvor ble det av alle de andre søndagene? Og det med at jula varer helt til påske har plutselig fått ny mening, for i går tok jeg ned julekransen fra døra. Den hadde begynt å drysse, så jeg strippet den til bunns, og nå er den klar for gjenbruk til neste jul.

Hvor blir egentlig dagene av? Og er det flere enn meg som kjenner at tiden flyr, selv om øyeblikkene er mange? Denne søndagen starter som de aller fleste andre. Det knitrer i peisen, jeg har pakket meg inn i pysj og pledd. Gubben steker rundstykker, og koker egg, mens minstepoden ligger oppe og sover enda. Han kom hjem på påskeperm fra forsvaret fredag kveld, og det er så godt å ha han hjemme noen dager. Ikke at han gjør stort ut av seg, den gutten, men det er så godt å ha han i nærheten. Klemme han litt, skravle litt, spise middag sammen. Jeg slapper av når jeg ser han senke skuldrene og gjøre det samme. Han har en helt annen ro over seg nå, enn bare for noen måneder siden, som om brikkene i livet er i ferd med å falle på plass, selv om veien etter forsvaret ikke er helt spikret enda. Det er helt i orden, de fleste veier blir jo til mens man går, og han begynner å innse det.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg måtte krype til korset en dag denne  uka, og gå på jobb med flatt hår. Det ble liksom dobbel dose uhell på morran, for ikke bare var det tomt for hårskummet som løfter manken til vanlig, men strømmen var også borte en halvtime, slik at det ble dårlig med føning. Det er omlag ti år siden jeg sist hadde flatt hår, og det kjennes bare ikke ut som meg. Jeg var ikke helt forberedt på reaksjonene. De fleste påtatt positive, men jammen ble det mye latter og flir fra elevene også. Litt sånn “Oida, det var uvant…hva skjedde med deg egentlig??) Enkel forskning viser at elevene er like mye vanedyr som oss gamle. Ekstra gøy var det da klokka rundet skoleslutt, og det banket på døra til kontoret da jeg pakket sekken for å gå hjem. For der stod det en elev som hadde vært nede på butikken og kjøpt riktig hårskum til meg, for at jeg skulle slippe å gå med flatt hår flere dager. Da satt latteren løst. Nå lurer jeg nesten på om jeg begynner å bli klar for en forandring, og vurderer å spare bare bittelitt lengde. Jeg har prøvd det før, og det går over så fort håret legger seg over ørene, så jeg feiger sikkert ut denne gangen også. Jeg gir det et forsøk til over påske… Uansett, flatt hår på jobb, mange gøyale øyeblikk.

Den siste dagen før påske ble jeg sittende litt på miljøteamkontoret for å svare på meldinger fra elever som alltid gruer seg litt til ferier. Jeg satt en stund etter at elevene hadde reist hjem, og svarte ut meldinger på teams, mens jeg skuet ut over den tomme skolegården, og la merke til stillheten i korridorene. Det er noe rart med en tom skole. Man skulle tro det var fint å vite at det er fri noen dager, men tomheten er rar også. Som om man mangler noe. Jeg ble sittende helt rolig å fundere på det, såpass lenge at lyset på kontoret automatisk slo seg av. Da var det på tide å pakke sammen og sykle hjemover. Jeg tenkte på det resten av kvelden også, hvor heldig jeg er, som har liv og røre rundt meg hele dagen. Det gjør stillheten om kvelden enda mer verdifull, om det gir mening.

Og heldig er jeg som får jobbe med mennesker som gir så mye glede og varme, og omsorg i hverdagen. Kurven på sykkelstyret hang tungt da jeg skulle ha med gavedrysset fra kolleger og elever hjem den siste dagen. Påskegodt, påskehøner og påskeblomster. Så fine, og rause påskegaver, at jeg blir helt satt ut, Fine øyeblikk.

Denne uka har jeg filmet noen videoer sammen med Javier, for næringsforeningen i anledning vårdagene. Vi har vært innom bedriftene på industrien, intervjuet folk, filmet butikkene osv. Egentlig kunne jeg tenkt meg å legge ut et bilde av Thomas på Maxbo, for han er så trevlig, og proff til fingerspissene, at jeg stakk innom Maxbo igjen på lørdag for å handle inn litt til terassen og hagen, men jeg har ikke spurt om å få bruket bildet av oss, så øyeblikkene fra filminga får illustrerse med et foto av meg og filmekspert Javier istedet. Alltid like gjevt å få jobbe med han på slike prosjekter, og heldig er jeg som får ta en liten del av disse opplevelsen filmingen gir.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Latter og fjas og alvor på jobb, som vanlig. En nyoppdaget serie poden anbefalte på NRK har gitt meg noen fryktelig ukontrollerte latterkuler, og meldinger fra en elev har rørt meg til tårer. Viktig med balanse i følelsesregisteret veit du. Jeg har bakt grovbrød, og stekt vafler, spist salat, og Troika, i samme måltid. Viktig med balanse i kostholdet også. Jeg har holdt på flere ettermiddager ute i hagen, og tror jammen meg at jeg begynner å få litt dilla på hagearbeid. Håper den dillen varer lengre enn tålmodigheten til å spare hår…

Håper uka som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer byr på enda flere. En riktig fin søndag til deg, og god påske, når den tid kommer. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Det knitrer i peisen, det ryker fra kaffekoppen, og jeg krysser fingrene for at sola skal titte frem, selv om værmeldingen ikke ikke er like gira på strålende vårvær som det jeg er. Forsmaken på vår, som kom på torsdag denne uka, ga mersmak. Rart det der. Når det snør, synes jeg det er så koselig med alt det hvite ute. Når det regner, koser jeg meg inne, men nå når solen kom, og var frekk nok til å forsvinne igjen, ønsker jeg meg bare sola tilbake. På torsdag satt jeg ute i deler av midttimen, med en tidligere elev som var på besøk på skolen. Vi satt på en krakk i solveggen, og snakket om alt som har skjedd siden sist vi møttes, og det var så innmari godt å kjenne sola varme skikkelig. Så varmt ble det, at jeg kastet skjerfet. Og da klokken rundet 16, og jeg startet på hjemturen, var det som å være 10 år igjen, på årets første vårdag. Gleden av sommersko på tørr og ny-feid asfalt, lyse bukser, åpen jakke, og en nydelig bukett gule tulipaner i hånden. En liten gave fra to kolleger. For en herlig følelse, og et skikkelig fint øyeblikk.

Fredag morgen kom en kollega som egentlig hadde fri innom, bare for å skravle litt, fordi hun viste jeg satt alene på kontoret. Varm kaffe i kaffekoppen, frokost sammen, og den fine praten. Også hun hadde med en nydelig bukett tulipaner til meg. Tankene mine gikk til mamma akkurat da. Hun skulle fylt 69 å den dagen, og hennes favorittblomst var tulipaner. Nå står en kjempestor bukett på spisebordet vårt, og lyser opp hele stua. Knitrende, fargerike vårtegn, fra fine, fargerike mennesker som betyr så mye for meg. Nydelige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jeg har ledd så skikkelig et par ganger denne uka. Sånn at det til slutt gjør vondt i magen, og at latteren blir mer en hes hvesing enn latter. Først da dum og dummer, aka sønn nr 1 og 2 kom hjemom for å trene golf i hagen. De kom ikke inn og sa hei engang, vi bare registrerte lyder ute, kikket ut av kjøkkenvinduet, og der stod to poder og slo baller mot ei bøtte. På et tidspunkt fikk de for seg at de ville øve litt lengre slag, og siktet mot en punkt ute i skogen, sannsynligvis i god tro om at de ville se sånn ca hvor ballene landet, og at det ville være lett å finne dem igjen. Og da vi tittet ut det andre vinduet gikk to tullinger ute på myra, med nesene ned i lyngen, og køllene i været. Ingen baller ble funnet…. Jeg klarer liksom ikke å glemme det synet av de to skrullene, med golfkøller, langt ute i skauen. Gøy øyeblikk!

Dagen etter ble jeg og en kollega sittende på kontoret på slutten av arbeidsdagen, og se gjennom gamle skolekataloger. Enkel forskning viser at mitt første arbeidsår på skolen, var hennes første skoleår. Da følte jeg meg gammel!!! Også er det sånn med gamle bilder da, at man jo ler litt over hvor mye man har forandret seg, og dette bildet var intet unntak. Kollegaen var så raus at hun la det inn i gruppechatten til avdelingen, og senere på kvelden fikk jeg melding av en annen kollega som hadde tatt skjermdump av bildet, og lekt seg litt med KI. Og da kom latteren igjen!!! Latter er undervurdert medisin altså!

Når to av podene kom hjemom på middag. Det var et sånt fint hverdagsøyeblikk. Gubben ba gutta på middag, bestilte pizza fra Pizzabakeren, og det var det. To poder svingte innom rett etter jobb, begge kledd i arbeidsklær. Ikke noe fancy, verken asjetter etter krystall, bare pizza rett fra kartongen, brus i vanlige kjøkkenglass, og skravlings. Og de dagene vi gjør sånt blir jeg alltid sittende etter at de har reist, og tenke over hvor store de har blitt. Alle gutta, både de som har flyttet ut, og han som har siste innspurt i forsvaret. Tenk at det tre ungene mine har blitt så fine, snille og selvstendige voksne menn. Det er hverdagslykke det!

Den morgenen noen, og jeg har ikke funnet ut hvem, hadde lagt en sjokolade på pulten min. For det første, treffende tekst på sjokkisen, og for det andre, for en luksus det er å komme til ferdig dekket frokostbord!!! Ja, for den sjokoladen ble frokost! Kan du tenke deg noe bedre? Rusle til jobben i frisk og vårlig luft, sette seg ned og nyte timen før elevene kommer, med varm kaffe og sjokolade. Gørfint øyeblikk!

Pepsi Max på glassflaske. En kollega hadde med en til oss hver! Det smaker bedre frav glassflaske faktisk. Litt sånn lukurativt. Så jeg satt der, og latet som kontoret var en firestjerners restaurant, og nøt edle dråper fra glassflaske. Jeg og rikingene! Fett øyeblikk!

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Den nest siste før påskedagene kommer. Jeg har funnet frem de kule Simpson skoene, og gleder meg over at det er femte sesong jeg får tråkke rundt i de fargerike “glede-skoene” mine.

Jeg har fått servert gulrotmufiins elever har laget på skolekjøkkenet, og selv om de verken hang sammen, eller innehold spesielt mye gulrot, var de både gode og mettende, og spesielt velkomne den dagen matpakka lå igjen på benken hjemme.

Jeg har gått tur i skogen, tur i sentrum, og tur i hagen. Jeg har raket løv, prøv å lage avleggere av en hortensia-busk fra hagen, holdt foredrag for veilederne i kommunens skoler, barnehager og sykehjem, og jeg har hatt barn og svigerbarn på vafler og kaffe. Jeg har ledd, vært litt lei meg, og jeg har vært stolt av både andre og meg selv. Nå venter enda en søndag uten store planer, og det kjennes ganske enkelt kjempefint. En hel hviledag, før ei ny hverdagsuke.

Stell pent med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Så kom enda en søndag. Ukas aller siste dag, med tid og rom for gjennomgang av øyeblikkene som kom og gikk. Dette vanedyret sitter, som alltid, i sofakroken i måsahuset. Gradvis gjennom uka har jeg blitt mer og mer vant til dagslyset som flommer inn i stua, etter at skogen rundt huset er hugget ned. Det er fremdeles uvant, fremdeles litt trist, men jeg har valgt å omfavne det positive. Lyset, planene om å flytte tørkestativet til den åpne plassen ved soveromsdøren, hvor stor tomta bak huset plutselig ble, og alle rådyrene og elgene vi ser hver ettermiddag. Gleder meg til våren, når det grønnes skikkelig der ute.

Enda ei hverdagsuke er forbi. Travel, fin, vanlig. Flere søvnløse netter har gjort arbeidsdagene litt ekstra tunge, men kolleger og fine ungdommer har gjort arbeidsdagene ekstra gode. Og slik går arbeidsdagene opp i opp, om det gir mening. Man tåler liksom den formiddagsknekken bedre, når folka rundt deg er så bra! Kollegene som stryker på ryggen, som fyller koppen med kaffe, som fyller hjertet med vennskap, og rommet med latter. Også har du de som topper det med en sjokolade på pulten rett før lunsj! Sånne fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og når man først snakker om sjokolade. En av de fine ungdommene fylte 18, og fikk lappen på samme dag, og heldig er jeg som får dele gleden. EKSTRA heldig er man når ungdommen bruker lappen fornuftig, for eksempel til å kjøre på butikken i friminuttet, og tilbyr seg å kjøpe med medisin fra godishylla, nemlig lakris i alle varianter! Made my day!!! Nå snakker vi hverdagslykke!

Og fordi de første to dagene av arbeidsuka bød på i overkant mange raske karbohydrater, valgte jeg å fylle matboksen med frukt og grønt på onsdag. For å ikke gi kroppen sjokk, og bli alvorlig sjuk at den raske endringen i kostholdet, valgte jeg en sjokolade som lot seg kamuflere godt i matboksen. Forskning viser at om hjernen ikke oppfatter sjokoladepapiret blant grønnsakene, så klarer ikke kroppen å skjønne at det er kalorier! Må snart lage nytt hull i beltet, så mange gode slanketips jeg har…Godt og blanda, gode øyeblikk!

Denne uka ble jeg også, helt plutselig, kalt inn på kontoret til lederen for det som på folkemunne er kjent som “rubbel og bit” avdelingen. Fordi ledelsen skulle på no seminar etter lunsj den dagen, fikk jeg ansvar for brann-permen for opptil flere avdelinger! Brått fikk jeg sånn akutt lederinstinkt, og tok selvsagt jobben sjukt alvorlig! Jeg voktet den permen som om det stod om livet, og satte på lesebrillene fra Temu for å virke ekstra lederaktig!

Kollega Tore fikk tilsvarende ansvar på den andre siden av skolen, og var like gira på heder og ære som meg! Så vi fiksa oss like gjerne refleks vester, hjelmer og solbriller, og hadde ekstraordinært brann-møte med kaffe og sjokolade. Og når sant skal sies, må vi ha gjort en kjempejobb med forebyggende arbeid, for det brant ikke et eneste sted på skolen den ettermiddagen! Det lukter både lønnshopp og avisomtale dette her! Herlige små øyeblikk.

Bare for å fremstå ekstra viktig da ledelsen kom tilbake, iscenesatte jeg en bitteliten brann (under særdeles skjerpende forhold nær sølepytt) , slukket brannen, og satte bevismaterialet inn i brannpermen… bare som et bevis på mitt heltemot. Nesten rart jeg ikke blir satt til viktige jobber på den skolen mye oftere… Hvorfor er jeg ikke rektor liksom?

Gubben hadde avspasering på fredag, og fikk det for seg at siden borettslaget til småfuglene, altså trærne våre, er borte, måtte han sørge for noen nye boliger til de vingekledde små. Så han brukte dagen i garasjen på å snekre fuglekasser av gamle pallekarmer, for så å henge de opp i trærne i andre deler av hagen. Og ikke før kassene var bundet til trærne kom de nebbete små på visning, og før vi i det hele tatt hadde avtalt pris på husleie, var flere i ferd med å flytte inn. Husokkupanter, rett og slett. Men du verden som vi to skrullene i måsahuset koste oss i vinduet resten av den kvelden, for det finnes lite som er koseligere enn småfugl som synger våren inn. Skikkelig herlig hverdagsglede.

Så kom lørdagen, og 70 årslag for tante Mariann. En liten drøss damer, samlet i tantehuset på Riis. God mat servert av kokk og jeger-onkel, fine samtaler, kaklende damer, latter og kos. Det var sang, taler, gaver, skikkelig bursdagskalas, og det beste av alt, herlig kvalitetstid med verdens fineste lille tantegull. Sånne kvelder gir så mye. Skikkelig fine øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Varme i peisen hver kveld, søvnløse netter, men fine dager. Jeg har bakt marsipankake til jubilant-tanten, og grovbrød til gubbens matpakker.

Jeg har skiftet på sengene, og sovnet i reint sengetøy. Jeg har gått tur i sola, og jeg har nesten blåst over ende i skolegården, da torsdags-stormen ankom bygda rett etter skoledagen var over. Jeg har raket fjorårets løv fra hagen, fordi snøen forsvant i regnet, og jeg har brent bål i bålpanna i skogkanten bak huset. Jeg har skravlet med gamle kjente, sånne fine damer som Beate, mennesker det går lenge mellom hver gang man ser, men likevel går praten så fint. God tur tilbake til Tønsberg, Beate, og takk for laget.  Små øyeblikk som tilsammen har laget helt alminnelige, men gode hverdager.

Håper uken som gikk bød på noe fint, og at uken som venter gir deg grunner til å smile og le litt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Riktig fin søndag til deg, vi blogges.

Kan noen spole verden tilbake til fredag? På forhånd takk! Denne skrotten er nemlig ikke vant til å planer hele helgen, så jeg skulle gjerne starta helgen på nytt, bare for å få litt ekstra tid i sofaen! For et vanedyr jeg har blitt. (Eller, egentlig har jeg nok alltid vært det!) Men helgen har vært skikkelig fin, og nå ser jeg frem til en lang og rolig søndag her hjemme. Det knitrer allerede i peisen, og det ryker fra kaffekoppen. Jeg har plassert meg i sofahjørnet, under koseteppet, og registrerer at stua i måsahuset er uvanlig lys. For første gang, på de 26 årene vi har bodd her, flommer morgenlyset inn gjennom vinduet. Akkurat det kjenner jeg faktisk er litt godt, men at granskogen rundt huset er borte, det er for uvant til at jeg liker det.

For denne uka forsvant omlag 50 høye, og nesten 100 år gamle grantrær fra tomta. Det som sikkert i sin tid ble plantet som en granhekk, var jo svær skog innen vi kjøpte huset. Nå ville Elvia at trærne skulle ned, med tanke på høyspentlinja ute på måsan. Vi hadde vel ikke så mye vi skulle sagt om det, selv om de stod på vår tomt.  Gutta fra Aurskog-Høland bygdeservice, som har fjernet trærne har gjort en kjempejobb så langt, og selv om noe fremdeles gjenstår, og det enda er mye “rot” i forhold til hogsten, så er stua som sagt mye lysere. Jeg krysser bare fingrene for at bjørketrærne som står langs hagen kan beholdes. Jeg kommer til å savne trærne som både har hindret innsyn, og liksom har pakket inn dette slitne gamle huset, men alt blir vel en vane. Jeg krysser fingrene for det. Det har ihvertfall åpnet opp for alt vi må ta tak i denne våren og sommeren. Ny panel på noen bygg, husvask og beisning, utbytting av vindskyer og takrenner. Kan nesten høre lyden av feriepengene som flakser avgårde!!! Men, fokus på det positive!!! Lys i stua, fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Arbeidsuka har vært som arbeidsuker flest. En akkurat passe blanding av frustrasjon, galgenhumor, og fine menneskemøter. Jeg tror ikke det går an å jobbe med mennesker, uten å kjenne på nærmest hele følelsesregisteret i løpet av en uke. Den fine følelsen, når en ungdom endelig lar skjolde fallet litt. Frustrasjonen når systemet ikke klarer å fange opp noen. Alt og ingenting, på samme arbeidsdag. Det som ikke forandrer seg er kollegene, og takk og pris for det. De fine samtalene, latteren, alltid noen med gode råd. Også de fine øyeblikkene da man føler at man har knapt har stoppet opp for å puste hele dagen, når kontoret er tomt innen man får tid til å hente seg inn litt, og det ligger små notater på pulten som får frem smilet. Slike små gester, alltid fine øyeblikk.

Torsdag etter jobb fartet jeg til Vestby, for å holde foredrag på oppdrag fra Vestby Bygdekvinnelag. Og for en fantastisk fin kveld det ble. I en en gammel prestebolig midt ute på et tun, måtte det bæres inn stoler på rekke og rad, for å få plass til alle som møtte.

Jeg gruer meg alltid så mye før jeg skal holde slike foredrag, men det går jo alltid bra, og denne kvelden ble ekstra fin. Fullt hus, fantastisk flotte kvinnfolk fylte hele lokalet, og mer til. En kveld jeg kommer til å huske lenge, så tusen hjertelig takk for øyeblikkene, til alle som kom, og til alle som har send så koselige meldinger i dagene etter. Dette er øyeblikk jeg lever lenge på!

Så kom fredagen, og enda en kveld jeg har gledet meg til lenge. Endelig var barndommens , egentlig livets venner, samlet igjen. Og nok en gang slår det meg, hvor heldig jeg er som fremdeles har disse fine, trygge, gode damene i livet mitt. Den litt u-kule gjengen fra ungdomsskolen har blitt voksne, og vi er garantert kulere nå enn da! (synes vi selv ihvertfall!) Middag i Lillestrøm, for å feire Tove, den første i gjengen som har runda 50. Vi har bursdager jevnt fordelt utover året, så det er heldigvis flere slike kvelder å se frem til. Latter, gode samtaler, mer latter, nydelig middag, og enda mer latter. Takk for øyeblikkene damer, jeg er så glad i dere!

Og jammen tro jeg ikke skikkelig til, og gikk laaangt utafor normalen, da det ble vinkveld med et par venninner lørdagskvelden også. Snakk om overeksponering! Sosialisering tre kvelder på rad, ny personlig rekord! Og koselig var det! Rolig, og avslappet, vi laget middag, spiste, skravlet og koste oss til sent på kveld. Nok en gang slår det meg, hvor innmari heldig jeg er med menneskene i livet mitt. Fine, fine øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Den kom atter engang med gleder og utfordringer, forandringer og gamle vaner. Små øyeblikk fikk meg til å stoppe opp noen sekunder, nyte litt, kjenne på små pusterom. Jeg har samlet noen siste kongler fra trærne som har falt, for nå må det lages julepynt av minnene. Jeg har stoppet opp i grøfta ved en jordekant, bare for å nyte lyset fra en fullmåne så stor at verden kjentes liten og intim under den.

Jeg har stått i skolegården klokken syv og sett hvordan sola farger himmelen helt oransje og rosa, før den titter frem over rådhuset. Jeg har lekt med en selskapssyk katt som besøker skolen hver friminutt, spist Dubai-donut FØR lunsj, bare fordi jeg ga etter for fristelsen, og jeg har gått kveldstur med gubben bare for å strekke på bena før leggetid. Fine små øyeblikk.

Nå skal fridagen nytes. Det skal bakes, det skal soves formiddagslur, og jeg skal ut å trekke frisk luft. Håper uka som gikk ga deg noen fine øyeblikk, og at du steller raust med deg selv i uka som kommer. Det fortjener du jo! Vi blogges.

Noen søndager, sånn som i dag, blir jeg sittende ganske lenge før fingrene begynner å knotte på tastaturet. Ikke fordi jeg ikke vil skrive, men fordi det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det handler ikke om at det mangler øyeblikk, for de er det nok av. Det handler mer om å sortere tankene før man foreviger de. For i det siste har så mange av de aller beste øyeblikkene vært av den typen øyeblikk som er ment for å bare være mellom de menneskene som deler det. Et menneske jeg er glad i er borte, men det er ikke min sorg, eller mitt savns som skal deles. Et par ungdommer som har hatt det vanskelig så lenge, de blomstrer. Og jeg har fått være med på reisen. En sånn glede som kunne vært til inspirasjon for så mange andre unge mennesker, likevel ikke en historie jeg eier. Ei heller er den klar for å deles. En kollega jeg har snakket så mye med om alt den siste tiden, men samtalene er våre, og bare våre. Også er det liksom disse øyeblikkene som spilles av i den mentale minneboken, når ukas øyeblikk skal oppsummeres på søndags morgen, men de skal ikke deles videre. En indre sensur.

Men så tenker jeg på de andre små øyeblikkene, også danser plutselig fingrene over tastaturet. For selv om kanskje de aller fineste øyeblikkene ikke er ment å deles med alle, så finnes det nok av andre små og store stunder som til sammen utgjør den gode hverdagsuka, som jeg i voksen alder har lært meg å sette pris på. Snøfall og regn, og sol, alt på en dag. Sjokolade, selskapssyke pusekatter, besøk fra podene… Alle små hverdagslige øyeblikk, uviktige der og da, viktige i den store sammenhengen.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Kollega Fredrik har nylig operert et kne. Han spiller på det gode lærerlaget i skolens fotball-liga. altså IKKE det laget jeg spilte på. I disse dager konkurrerer vi om å ha flest idrettsskader. Jeg har en brukket tommel, og på onsdag knakk jeg lilletåa. Legen har tapet, og lover at det er rask bedring. Den er bedre allerede, faktisk, men nå har høyre side av kroppen to skader. Det er litt kult å skryte av for ei som prøver å overbevise rektor om å innvilge meg et par ekstra feriedager, foreløpig uten hell. På grunn av kneet kunne ikke Fredrik stå i mål under ukas siste kamp, så han spurte om jeg kunne stå for han. En del av meg hadde sjukt lyst, bare for å skryte av å spilt for det gode lærerlaget, og den andre delen av meg, som egentlig hater fotball, ville overhode ikke. Så viser enkel forskning at vi begge to er tjukke i hue nok til å stille, så vi endte med å spille en omgang hver. Nå har han pådratt seg et realt slag i siden, mulig brudd i ribbein, og jeg har en lyd i hofta jeg ikke helt klarer å diagnostisere. Men moro var det!!!! Og et herlig øyeblikk på tampen av uka.

En elev jeg ikke har sett på lenge sendte meg melding en kveld tidlig i uka, og lurte på om vi kunne møtes på skolen torsdag morgen. Ungdommen hadde mye å fortelle etter vinterferien, så vi booka et klasserom og skravlet den lille tiden jeg hadde. Det var så koselig, et sånt øyeblikk som gjør jobben ekstra verdifull. I sekken hadde han med gave også, for akkurat denne ungdommen har plukket opp min kjærleik til Troika! Made my day!!!! Tenk at jeg er så heldig, at dette er en del av arbeidshverdagen.

Den siste morningen med snø og kald gradestokk, før regnet og søla kom. Det var så fint å rusle til jobb den morran. Blåtimen, med et snev av den varme oransje soloppgangen i det fjerne. Fremdeles vinter, men vel vitende om at vårværet bare var noen timer unna. Jeg var kald på nesetippen da jeg kom frem til jobb, og jeg nøt det. Bare en sånn fin morgenstund.

I hagen rusler det rykende fersk jegergryte hver eneste dag nå. Elgen sover under grantrærne nederst i hagen, og rådyrene står under fuglebrettet og spiser solsikkefrø. Vi har lagt ut litt høy, salat og gulrøtter til de også. Vi kan stå i kjøkkenvinduet lenge av gangen, og bare titte ut på disse herlige skapningene. Det gir liksom en egen ro, alt dette dyrelivet rett utenfor vinduene våre. Skikkelig fine øyeblikk. Godt det er ei stund igjen til høstjakta.

Jeg var innom Rusta denne uka, bare for å kjøpe mopper, men like ved kassa stod det noen søte vaser til bare 5 kr stk. De passa ikke helt inn i stua, men hjernen min kortslutta litt, og så for seg en liten aften med maling og redesign. Og slik ble det. Jeg malte med hvitt og brunt, rulla vasene i hvetemel, tørket de foran peisen, børstet av melet, fikk lyst til å bake bare fordi det uansett var mel over alt, droppet bakinga, og nå har jeg fire nye vaser stående rundt i huset. Enkel DIY, fort gjort, og jeg føler at jeg har gjort et kupp, på enda en ting jeg ikke egentlig trengte. Uansett, fine øyeblikk, når man kan pusle litt med sånt en kveld.

Og slik har uken gått. Hverdagsuken, med øyeblikk som både skal deles, og holdes kun mellom de som delte det. Jeg har fått en så fin gave fra Masai-markedet i Kenya, fordi en kollega har vært der i et par uke, sammen med elever i praksis. Jeg har forberedt meg litt til et foredrag jeg skal holde i Vestby til uka, jeg har tegnet litt på oppdrag fra fagskolen, sittet mange timer i sofakroken og lest en spennende bok, og jeg har gledet meg til en helg som allerede er på hell.

Uka som kommer vil by på utfordringer, sammenkomster, og forandringer, men ingen fotballkamper. Det kapittelet er heldigvis, og ENDELIG helt over. Håper uka som kommer byr deg fine øyeblikk. Vær raus mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.