Noen søndager, sånn som i dag, blir jeg sittende ganske lenge før fingrene begynner å knotte på tastaturet. Ikke fordi jeg ikke vil skrive, men fordi det er vanskelig å vite hvor man skal begynne. Det handler ikke om at det mangler øyeblikk, for de er det nok av. Det handler mer om å sortere tankene før man foreviger de. For i det siste har så mange av de aller beste øyeblikkene vært av den typen øyeblikk som er ment for å bare være mellom de menneskene som deler det. Et menneske jeg er glad i er borte, men det er ikke min sorg, eller mitt savns som skal deles. Et par ungdommer som har hatt det vanskelig så lenge, de blomstrer. Og jeg har fått være med på reisen. En sånn glede som kunne vært til inspirasjon for så mange andre unge mennesker, likevel ikke en historie jeg eier. Ei heller er den klar for å deles. En kollega jeg har snakket så mye med om alt den siste tiden, men samtalene er våre, og bare våre. Også er det liksom disse øyeblikkene som spilles av i den mentale minneboken, når ukas øyeblikk skal oppsummeres på søndags morgen, men de skal ikke deles videre. En indre sensur.
Men så tenker jeg på de andre små øyeblikkene, også danser plutselig fingrene over tastaturet. For selv om kanskje de aller fineste øyeblikkene ikke er ment å deles med alle, så finnes det nok av andre små og store stunder som til sammen utgjør den gode hverdagsuka, som jeg i voksen alder har lært meg å sette pris på. Snøfall og regn, og sol, alt på en dag. Sjokolade, selskapssyke pusekatter, besøk fra podene… Alle små hverdagslige øyeblikk, uviktige der og da, viktige i den store sammenhengen.
Kollega Fredrik har nylig operert et kne. Han spiller på det gode lærerlaget i skolens fotball-liga. altså IKKE det laget jeg spilte på. I disse dager konkurrerer vi om å ha flest idrettsskader. Jeg har en brukket tommel, og på onsdag knakk jeg lilletåa. Legen har tapet, og lover at det er rask bedring. Den er bedre allerede, faktisk, men nå har høyre side av kroppen to skader. Det er litt kult å skryte av for ei som prøver å overbevise rektor om å innvilge meg et par ekstra feriedager, foreløpig uten hell. På grunn av kneet kunne ikke Fredrik stå i mål under ukas siste kamp, så han spurte om jeg kunne stå for han. En del av meg hadde sjukt lyst, bare for å skryte av å spilt for det gode lærerlaget, og den andre delen av meg, som egentlig hater fotball, ville overhode ikke. Så viser enkel forskning at vi begge to er tjukke i hue nok til å stille, så vi endte med å spille en omgang hver. Nå har han pådratt seg et realt slag i siden, mulig brudd i ribbein, og jeg har en lyd i hofta jeg ikke helt klarer å diagnostisere. Men moro var det!!!! Og et herlig øyeblikk på tampen av uka.
En elev jeg ikke har sett på lenge sendte meg melding en kveld tidlig i uka, og lurte på om vi kunne møtes på skolen torsdag morgen. Ungdommen hadde mye å fortelle etter vinterferien, så vi booka et klasserom og skravlet den lille tiden jeg hadde. Det var så koselig, et sånt øyeblikk som gjør jobben ekstra verdifull. I sekken hadde han med gave også, for akkurat denne ungdommen har plukket opp min kjærleik til Troika! Made my day!!!! Tenk at jeg er så heldig, at dette er en del av arbeidshverdagen.
Den siste morningen med snø og kald gradestokk, før regnet og søla kom. Det var så fint å rusle til jobb den morran. Blåtimen, med et snev av den varme oransje soloppgangen i det fjerne. Fremdeles vinter, men vel vitende om at vårværet bare var noen timer unna. Jeg var kald på nesetippen da jeg kom frem til jobb, og jeg nøt det. Bare en sånn fin morgenstund.
I hagen rusler det rykende fersk jegergryte hver eneste dag nå. Elgen sover under grantrærne nederst i hagen, og rådyrene står under fuglebrettet og spiser solsikkefrø. Vi har lagt ut litt høy, salat og gulrøtter til de også. Vi kan stå i kjøkkenvinduet lenge av gangen, og bare titte ut på disse herlige skapningene. Det gir liksom en egen ro, alt dette dyrelivet rett utenfor vinduene våre. Skikkelig fine øyeblikk. Godt det er ei stund igjen til høstjakta.
Jeg var innom Rusta denne uka, bare for å kjøpe mopper, men like ved kassa stod det noen søte vaser til bare 5 kr stk. De passa ikke helt inn i stua, men hjernen min kortslutta litt, og så for seg en liten aften med maling og redesign. Og slik ble det. Jeg malte med hvitt og brunt, rulla vasene i hvetemel, tørket de foran peisen, børstet av melet, fikk lyst til å bake bare fordi det uansett var mel over alt, droppet bakinga, og nå har jeg fire nye vaser stående rundt i huset. Enkel DIY, fort gjort, og jeg føler at jeg har gjort et kupp, på enda en ting jeg ikke egentlig trengte. Uansett, fine øyeblikk, når man kan pusle litt med sånt en kveld.
Og slik har uken gått. Hverdagsuken, med øyeblikk som både skal deles, og holdes kun mellom de som delte det. Jeg har fått en så fin gave fra Masai-markedet i Kenya, fordi en kollega har vært der i et par uke, sammen med elever i praksis. Jeg har forberedt meg litt til et foredrag jeg skal holde i Vestby til uka, jeg har tegnet litt på oppdrag fra fagskolen, sittet mange timer i sofakroken og lest en spennende bok, og jeg har gledet meg til en helg som allerede er på hell.
Uka som kommer vil by på utfordringer, sammenkomster, og forandringer, men ingen fotballkamper. Det kapittelet er heldigvis, og ENDELIG helt over. Håper uka som kommer byr deg fine øyeblikk. Vær raus mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.