God morgen, og god søndag. Hele huset lukter liljekonvall. Tenk det. En liten bukett på spisebordet i stua, og hele huset lukter sommer. Jeg plukket en liten bukett tidlig i uka, mens jeg ruslet rundt i hagen litt sent på kvelden. Plutselig har jeg blitt hun som går og småprater med spirene i jorda. Over halvparten av staude-frøene jeg satte i jorda i høst spirer ikke. Litt nedtur, men ganske forventet. Men hortensiaene, og hostaen jeg har fått av vaktmesteren, og et og annet jeg ikke klarer å identifisere enda, det gror. Og selv om jeg går med en drøm om en litt sånn rotete hage full av blomstrende overraskelser, så har jeg innfunnet meg med at det tar tid å bygge opp noe sånt. Tid og penger! Tid har jeg, penger må brukes på andre ting også, dessverre. Men at Liljekonvallen vokser vilt mange steder på hele tomta, det er en liten hverdagslykke i seg selv.

Uka gikk akkurat slik de aller fleste hverdagsuker gjør. 7 dager og syv netter, ispedd små øyeblikk, noen hverdagslige, andre litt mindre hverdagslige. Å våkne opp i Stavern på mandag morgen, og tilbringe første del av dagen på stranda, det var ikke helt hverdagslig, men fyttikatta så fint. Vi rakk å spise frokost, rusle litt langs vannet, sitte litt på stranda, og bare senke skuldrene helt, før vi tok fatt på hjemveien. Og da vi hadde landa i måsahuset, og fått ryddet ut av bobilen, var det fremdeles mye igjen av mandagen. Tenk å ha en ekstra fridag i uka. Skikkelig gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Tirsdag fartet jeg og kollega Anne Grethe til en tidligere kollega som nettopp har blitt mamma. Det betyr jeg jeg og Anne Grethe helt uoffisielt offisielt er gamletanter, og det er på en måte ekte tanter, om man legger godvilja til. Og gjett om vi kosa oss da! Den vesle skatten holdt seg våken, og var blid som ei sol mens vi var der. Smilte, fylte bleia, smilte litt mer, gjespa, strakk ut tunga, laaaangt forut for sine ferske fem uker, til tantenes store glede. Sånne barsel besøk, og sånne små skatter, er verdens fineste gleder. Herlige øyeblikk.

Det går, som jeg har nevnt mange ganger før, i ett på jobb om dagen. Nå er det tre uker igjen av skoleåret, og mens noen av ungdommene begynner å senke skuldrene, sliter andre med tanken på veien videre. Det blir mange samtaler om dagn. Mange smil, og mange tårer. Jeg kjenner det når kvelden kommer, at hodet er litt tomt, og at skrotten er sliten. Og selv om jeg ser frem til noen uker med sommerferie, er de siste uken alltid litt vanskelige. Men så har man kolleger da, som klapper på ryggen, heier, jobber side om side, og innimellom sper på energinivået både med faglig påfyll, fjasete latter, og snadder! En ettermiddag denne uka var pulten min fylt opp til randen med godsaker da jeg kom tilbake til kontoret. Made my day!!! Fantastisk øyeblikk!

Kveldsturer med gubben. Det er når jeg egentlig ikke orker, at jeg trenger det mest. Trenger en tur ut, i kveldssola. Bare rusle en liten runde, puste inn frisk luft, tøye litt på beina, lufte huet litt. Vi skravler ikke så mye når vi rusler sånn på kvelden, gubben og jeg, men det er kanskje det beste med det hele. Stillheten, likevel selskapet. Lav sol, baller av vissen løvetann, og tur i tospann.

Torsdag kveld hadde jeg grugledet meg til lenge. Jeg skulle holde dette foredraget mitt på Bestefarhuset i Blaker, og som alltid før jeg skal noe sånt, er nervene i høygir, og sommerfuglene i mager veier det samme som en elefant. Tidligere ei uka fikk jeg vite at det var utsolgt, og ventelister, og det gjorde nervene enda verre. Men! Det gikk kjempefint! Det gjør jo alltid det. De tre fineste barndomsvennene var i salen, tidligere kolleger, pappa sin tante Unni. Både kjente og ukjente lyttet og lo, og gjorde kvelden nydelig.  Så til alle som kom, takk for kvelden dere ga meg. Den lever jeg lenge på. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Fredag ettermiddag kom gubben løpende opp på terrassen og ropte at jeg hadde blitt bestemor!!! I den ene av fuglekassene han snekret i våres er det seks fine fugleunger. I to andre kasser ligger det fine små egg, og i den siste kassa er et lunt rede gjort klart, og kanskje blir det pippip der også. Gubben var i ekstase!

Syrintrærne rundt på tomta har endelig begynt å blomstre, litt senere i år enn tidligere, men bedre sent enn aldri. Lykken er lukten av syrin som kommer med hvert lille vindkast, fra alle kanter av gården.

Jeg har spist napoleonskake til kveldsmat, salat til lunsj, fått nye solbriller i posten, klappet katten som stadig jakter i skogen bak huset vårt, og jeg har tørket tjukke lag med pollen av utemøblene hver kveld. Tegn etter tegn som vitner om en sommer i rask anmarsj. Tent at vi skriver Juni allerede i morgen. Nå skal søndagen nytes, før ny arbeidsuka banker på døra. Ukas matpakker skal bakes, et blomsterbed skal vannes, rent tøy skal brettes, og senga skal få reint sengetøy. Øyeblikk skal skapes av slik og ingenting. Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile litt, og at uka som kommer gjør deg godt. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og jeg har nettopp våknet opp på Solplassen. Om stedet vil leve opp til navnet sitt i dag er usikkert enda, og jeg har ikke engang kikket ut av vinduet i bobilen for å sjekke. Jeg er redd for å bli skuffa, for jeg har ønsket med så innmari litt sol denne pinsehelgen. Vi kom hit i går, og blir til i morgen, og jeg innrømmer glatt, at selv for en hjemmekjær dame, er det deilig å være på tur igjen. Det er et kjærkomment avbrekk i en hverdag som for tiden går litt i ett. Derfor har jeg ikke kikket ut av vinduet enda. Jeg tviholder på morgensveisen, på varmen under dyna i denne mjuke hula av ei seng, og gleder meg til gubben skal stå opp, dra for persiennene, og varme ferske rundstykker til frokost. Latmannslivet i bobil er egentlig ikke så gæli.

Uka har, som alle de andre ukene denne våren, vært hektiske. Ikke av typen fryktelig slitsomme, for jammen har det vært mange gode øyeblikk også, men det skjer liksom noe hele tiden. De siste tre ukene har jeg vært eksamensvakt flere dager i uka, og for en som ikke er spesielt glad i å sitte stille, er det litt tortur. Jeg sitter liksom bare å tripper på en stol, i påvente av at en stakkars ungdom skal rekke opp hånda og be om en luftetur, slik at jeg også kan strekke på bena. Teamsmeldinger fra elever som trenger noe, eller som lurer på noe, tikker inn med jevne mellomrom, også får jeg dårlig samvittighet for å være opptatt på en stol i et stille klasserom. Så smågal av å sitte rolig blir jeg, at innimellom trøstespising av raske karbohydrater, har jeg stille samtaler med stolene bakerst i rommet, bare fordi det etter en tid begynner å se ut som stolryggene er smilende ansikter… Jeg blir åpenbart gal av å sitte så lenge stille, ufrivillig.

Så da fredagen kom, og jeg kunne viske ut alle eksamensvaktene på tavla på miljøteamrommet, var jeg lykkeligere enn på lenge! Det er ett helt år til neste gang, takk og pris! Verken hodet mitt, eller tarmen min, har godt av kronisk trøstespising og urolige bein!

Meeeen, bare så det er sagt, sånne små gaver fra kolleger som er lei av å høre på klaginga mi hver gang jeg gjør meg klar for å sitter rolig i det som kjennes ut som et døgn, de gir gode øyeblikk!!! Ferdig snakka.

I tillegg til eksamen, har en hel haug elever på yrkesfag prøve eksamen i disse dager, før de skal opp til praktisk eksamen innen de neste ukene. Og da trenger man ikke sitte prøvevakt. Da kan man heller få bidra med å være statist, og det er faktisk kjempegøy. Når man i tillegg kan velge en egen rolle å tre inn i, da er dagen min komplett. Det var fine øyeblikk.

Og da en kollega atter engang lekte seg med KI, og sendte meg et redigert bilde av originalen, da ble dagen god. Sånne små ting som gjør at man ler med magen, de er fine øyeblikk det. Ghetto Granny, tror det skal være mitt nye kallenavn! Se for deg den kjerringa der på den scooteren jeg fikk av vaktmesteren tidligere i våres! Holy shit, jeg kommer til å bli legendarisk!

En kveld denne uka hadde jeg møte med to fantastisk flotte og engasjerte damer fra saniteten. To damer så inspirerende, som brenner sånn for det de står for, at entusiasmen er smittsom. For en jobb de gjør! Så denne høsten blir jeg med på laget, og om alle planer går i boks, og det håper jeg de gjør, blir det show i slutten av September, eller begynnelsen av oktober. Håpet er å få med kommunen og kultur arenaen på laget, for å ramme inn en helaften av og for kvinner, slik at enda flere får øynene opp for jobben de gjør for lokalsamfunnet, kvinner og barn og unge især, og kanskje økte medlemstallet med en større og yngre garde. Det er så gøy å få jobbe med engasjerende mennesker. Gode, skikkelig gode øyeblikk.

Så ble det hel, pinse og bobiltur. Gubben og jeg. Nok en gang fristet det med strand, svaberg, og salt sjø. En smak av sommer, og valget falt på Solplassen i Stavern. I går var en nydelig dag. Jeg tror jeg er på noe av mitt lykkeligste når jeg kan sitte rolig og speide ut over havet, høre bølgene slå inn mot strandkanten. Det er lettere å sitte rolig her, enn bakerst i et klasserom.

Så avslutter jeg søndagsbloggen her, og straks skal jeg se hva som befinner seg bak gardinene. Sjekke hvordan været er utenfor bobilen. Vi planlegger en spasertur ned til Sentrum. Kanskje blir det middag på brygga, kanskje blir det grillings på stranda. Fridag blir det uansett.

Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Vær raus med deg selv, det fortjener du, og fortsatt riktig god pinse. Vi blogges.

God morgen, og gratulerer med dagen. På en kleshenger på gardinstanga henger en strøken uniform, og i gangen står et par nypussa militærstøvler. Flagget er hengt opp ute, og stort mer er det ikke som minner om 17.mai her i måsahguset. Festdrakten henger i skapet, og der blir den hengende. Ingen kaker er bakt, intet festbord er pyntet, og den eneste planen som so innebærer en tur ut, er russetoget senere i dag. Det er så mange ungdommer jeg er spesielt glad i, som skal gå i russetoget i år, og jeg gleder meg til å se de feire. Ellers skal jeg lage frokost til minsten, gubben og meg, før jeg skal slappe av. Virkelig slappe av. De siste nettene har manket søvn, og jeg kjenner det på kroppen. I en sånn grad at hodet er fult av bomull, skuldrene verker, og den indre uroen, som egentlig ikke har grobunn i noe som helst, gjør at hjertet banker litt ekstra fort.

Minsten stikker på 17.mai frokost med brødrene, en podekjæreste, og venner om en liten stund. Jeg er glad guttene feirer, desto større ro finner jeg her hjemme. Før den skikkelige frokosten kommer på bordet skal jeg oppsummere noen av ukas små øyeblikk, mens jeg spiser opp kveldsmaten fra i går. I posen ved siden av meg ligger nemlig et par never med yoghurt og sjokoladenøtter, og slik husmanskost kan man jo ikke la gå til spille.

Jobbuka har vært et sammensurium av lange, trøtte eksamensvakter, tilsyn med klasser, og samtaler med både kjente, og litt mer ukjente elever. Man strekker knapt til sånn på tampen av et skoleår. De som kjenner en godt, og snart har sin aller siste dag på videregående, har behov for litt ekstra omsorg, og nære samtaler. Med en fot ut i den store verden kjenner flere på en usikkerhet, blandet med spenning. Mange opplever utestenging i en tid på året da ungdommer oftere samles, og noen er rett og slett redde for å gå inn i en sommer uten det støtteapparatet skolen er, med dens venner, ansatte og rutiner. Det er ikke alltid like lett å være voksen i en slik skole innspurt heller. Jeg er ekstremt dårlig på å si hadet til alle de som er så lette å bli glad i. Ukas fineste øyeblikk var nok da jeg fikk et russekort fra en avgangselev, med en nydelig personlig hilsen skrevet på baksiden. Jeg måtte vente til siste økt før jeg leste det, fordi jeg viste jeg kom til å grine. Jeg hadde rett…

Sola vi hadde forrige uke har denne uka, i stor grad, blitt erstattet av kald vind og regn. Jeg er jo egentlig glad i slikt vær også, men sola har ikke mettet så langt i år! Jeg vil ha mer! Mer sol, mer varme dager. Så en ettermiddag da jeg stod i kjøkkenvinduet og klaget høylytt over gufseværet, ba gubben meg ta på sko og jakke, også kjørte vi en tur. Bare for å komme litt ut av den klagebobla, og fordi en kveld bare inne, når man er godt vant med å pusle ute, brått blir veldig lang! Så vi kjøpte snop til bilturen, duret gjennom skoger, forbi tjern og små fiskevann, hørte på musikk, skravlet, og fikk tiden til å gå. Det er alltid bedre å komme hjem, etter en tur rundtomkring. Og mer skulle det ikke til for å lage et fint hverdagsøyeblikk. Regn på ruta, og favorittmannen i førersetet.

Den morran jeg ruslet til jobb, og kjente den runde steinen i lomma. Den jeg fant forrige helg da vi ruslet ved sjøen. Jeg hadde glemt at den lå i den jakkelomma. Hver gang jeg finner en rund sten, slipt av vannet, blir jeg seks år i hodet. Lykkelig over å finne en skatt. Mamma fortalte meg når jeg var liten av runde stener bringer lykke. Hun var ikke en overtroisk damen, så mest sannsynlig sa hun det for å kjøpe seg litt fri, mens jeg gikk med nesa ned i sanden for å lete. Men en liten del av meg tror litt på det enda. Jeg holdt ihvertfall på den runde stenen i lomma helt til den ble varm, og senere den dagen lå det pakke i postkassa! Hvis ikke det er lykke, så vet ikke jeg. (kan hende jeg selv hadde bestilt og betalt for den pakka da, men lykke er lykke!!!)

Og en ettermiddag da jeg surret rundt i hagen, og tømte fallent løv i komposten bak ved skogkanten, fant jeg enda et lite stykke barndom. Jeg har ikke sett maria nøkkelblom på mange år, og aldri her i hagen rundt måsahuset, men nå stod de der. Tre fine små blomster, og svaiet lett i vinden. Morfar tok meg alltid med for å plukke stooore buketter med disse til mormor. Belønningen i mormorhuset var alltid pannekaker med blåbær, og høytlesning av barnebøker på mormors fang. Og et lite blikk på disse blomstene, og minnene kom som perler på en snor.

Så da gikk jeg inn, satte meg i sofaen, og bladde gjennom album. Strøk fingrene over kjente og kjære ansikter, kjente på savnet, og gleden over alt jeg sitter igjen med. En sånn minnekveld, helt alene, meg, kaffekoppen, og mange album. Fint øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Mer regn enn sol. Mer glade ungdommer, enn triste. Mer latter enn tårer. Mer våkennetter enn søvn. Jeg har nedtelling til en sommerferie som kjennes ut til å komme altfor fort. Jeg har ruslet langs stranda i Ørje for å lete etter ender som ville ha solsikkefrø. Jeg har fått minstehjertet hjem på førstegangstjenestens siste permisjon, og jeg har gledet meg til en 17.mai, på bare mine premisser.

Håper uken som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at du får en strålende søndag, uansett hvordan du ferier. Gratulerer med dagen, vi blogges.

God morgen, og god søndag, fra Larkollen. Jepp, her ligger jeg, i en king size seng bak i bobilen, og nyter årets første bobil-morgen. Ingen langtur akkurat, bare et par timer unna måsahuset, likevel langt nok unna til at det føles som en liten miniferie. Det er noe med den sjølufta som gjør at det kjennes ut som om man er skikkelig på tur. Straks blir det frokost i bilen, deretter sikkert en liten rusletur langs vannet, før vi vender nesa hjemover. Fordelen med å ikke være så innmari mange mil hjemmefra, er at mye av søndagen fremdeles gjenstår innen vi kommer tilbake til måsahuset. Så kan vi pakke ut, og lande litt hjemme før vi tar fatt på ei ny hverdagsuke.

Hverdagsuka som kom og gikk var fin. Solskinn, og lette, hvite skyer hver eneste dag. Kaldt om morran, så kaldt at det har vært is på sykkelsetet. Kjølig midt på dagen også, jakkevær liksom, selv om sola har varmet ryggen når jeg har syklet hjemover på ettermiddagene, og kaldt igjen på kveldene. Såpass kaldt at det har vært godt å krype under den varme dyna i senga, når natten kommer. Så våkner man opp til en ny dag, og selv om kulda biter litt i nesa når man reiser på jobb, titter bekkeblommen opp med små gule hoder i grøftekantene, og hilser dagen velkommen. Det grønnes over alt, det blomstrer over alt. Gode øyeblikk, i skikkelig vårvær. Sånt er til å bli glad av.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Det går i ett på jobb. Tre dager denne uka har jeg sittet eksamensvakt. Det er vanskelig å holde øynene oppe, og det klør i rumpa, for en som normalt rusler rundt på skolen hele dagen. Det er vanskelig å bremse snakketøyet, og et kvarter kan fort føles som en time, når man sitter i klasserommet og stirrer på ungdommene som skriver til tastaturene blir varme. Men, slike dager gjør at man setter enda mer pris på den jobben man vanligvis har, og øyeblikkene der man er ute i elevmiljøet gir enda mer glede! Og en dag denne uka, da energien nesten boblet over etter to dager på rad med stillesitting, diktet jeg sang til en kollega, og spilte luftgitar… helt alene på kontoret. Sånne øyeblikk, som egentlig er for dumme til å deles med andre, det gjør meg barnslig glad!

Torsdag kveld ble tilbragt med eldstepoden, og det var så koselig. Etter jobb smelte jeg sammen ei kringle, og en gulrotkake, og dura med poden til Sørumsand. Der ble kakene overlevert til barndomsvenninne Gry, for hun hadde konfirmant på lørdag. Og etter en obligatorisk skravlings på trammen etter overlevering av bakst, kjente vi at vi var sultne, poden og jeg. Så vi kjørte ned på den lokale restauranten, der gubben og jeg pleide å være på date lenge før unga var påtenkt, og bestilte oss mat. Litt spontant. Og slik ble en helaften med poden til. Middag, skravlings, latter. Bare det å ha tid sammen, gir så mange herlige øyeblikk. Et av ukas aller fineste øyeblikk. Å ha voksne unger er en undervurdert glede!

Den ettermiddagen ei venninne dukket opp med skolebrød, og litt tid til å skravle mens ungene var på kulturskolen. Det ble ikke stort mer enn 45 minutter, men det var så koselig likevel. Vi ble sittende ute i hageteltet hvor vi spiste karbohydrater, og drakk kaffe. Skravlings, sånn utpå ettermiddagen, i sola på terrassen. Skikkelig koselig øyeblikk.

Det er ikke bare bekkeblommen i grøfta som blomstrer. Grantrærne lyser opp, fulle av lysegrønne knopper. Som små juletrelys pynter de grenene sine. Trærne og hekken ved porten har små blomster, noen rosa, noen hvite. De lukter søtt, en lukt som kiler i nesa når vinden drar den med seg. Inntil husveggen strekker løvetennene seg lengre og lenge for hver dag, og jeg har ikke hjerte til å fjerne dem. De lukter honning og barndom. I staudebedet kommer nye skudd hver dag. Små grønne knopper. Noe sådde jeg på høsten i fjor, men jeg husker ikke hva, og aner ikke hva som kommer opp. Noe av det er garantert ugress. Det er uansett spennende. Blomstringa er liksom en ny start, en lovnad om mange fine øyeblikk utover sommeren.

Også dro vi på tur, og her er vi nå. Gubben og jeg, og vennene Kristin og Espen, og den godlynte pelsvennen Leo. Og avbrekket var herlig! Samtalene, opplevelsene, grillmaten. Det var så deilig å endelig komme seg bort litt, bare en liten miljøforandring som gjør godt for hode og skrott. Så herlig å rusle rundt på nye stier, kjenne lukta av salt sjø, sitte på svabergene og lytte til bølgene.

Bare eksistere noen øyeblikk, en annen plass enn hjemme, eller på jobb, eller i køen i matbutikken. Nydelige øyeblikk er sanket denne helgen, en forsmak på sol, sommer og ferie.

Håper uka som gikk var skikkelig grei med deg, og at uka som kommer er vel så raus. Stell pent med deg selv, flaggdag eller ei, det er du verdt. Vi blogges.

Riktig god morgen, og hjertelig velkommen til en ny søndag. Ikke engang en tredagers helg føles nok nå, jeg skulle gjerne hatt både mandags og tirsdags-fri også. Men, akkurat nå skal en firedagers arbeidsuke oppsummeres i ukas små øyeblikk, og uka har vært fin den. Ikke spesiell, ikke noe utenom det vanlige, bare normalt travel, full av litt av alt, og det holder i massevis. April har blitt til Mai i løpet av uka, fra vår til enda mer vår, til en heftig og varm forsmak på sommeren, også tilbake til vårlig regn og hvite skyer. Formen, som dalte litt rett før helgen, virker stigende. Sår hals og hodepine er noe bedre i dag, og det er så digg!

For første gang på lenge fyres det ikke i peisen denne søndagsmorgenen. Hadde det bare vært gubben og meg hjemme hadde vi nok fyra litt, bare for kosen sin skyld, men det blir så varmt i andre etasje når vi fyrer, og akkurat der ligger minstepoden og sover akkurat nå. Han har vært hjemme på perm fra forsvaret denne langhelgen, den nest siste permen før han dimmer for godt. Det nærmer seg et ganske alminnelig hverdagsliv for han også, og han har litt blanda følelser rundt akkurat det. Vi har snakket en del om akkurat det denne helgen. Hvordan blir hverdagen som venter. Blir det tømring, slik planen var? Når får han mulighet til å kjøpe seg noe eget? Tenk det, at det vi gamle ser tilbake på som den mest spennende alderen, er den tiden ungdommen selv føler seg mest fortapt. Den tiden hvor fremtiden ennå ikke er avklart, hvor de har en fot i ungdommen, og en i voksenlivet, og alt de egentlig ønsker er trygghet og selvstendighet. To ting som ikke alltid faller på plass samtidig. Til de av oss som stadig sier at man gjerne skulle oppleve ungdomstida på nytt, vil vi egentlig det? Kanskje, men kun om vi viste da, det vi vet nå. At det ordner seg.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hver eneste dag etter jobb har jeg skyndet meg hjem, spist middag, hoppet inn i arbeidsbukser, og holdt på ute. Jeg har egentlig ikke stort å drive med ute, for det som skulle såes i bedene er allerede sådd, men det finnes alltids noe å pusle med likevel. Enten det er å vanne hekken, rake plenen for kvist og kvast som har blåst ned fra trærne, eller bare gå rundt og kikke på knoppene som vokser dag for dag. Om OM det vokser!!! Jeg hadde en alvorlig runde med hekkesaks og sak i påsken, der jeg kvittet med med flere lass visne stubber og stammer borte ved syrintrærne. Akkurat da tenkte jeg at det kanskje ikke blir blomster på syrinen i år, at jeg tok i litt vel hard med den beskjæringa, men neida! Denne uka så jeg at knoppene knoppes, og det ser ut til å bli blomster på nesten hver eneste kvist. Akkurat det er hverdagslykke, for det er lite som lukter bedre enn syriner i full blomst. Det gledes.

Fridager, og mistepode på perm, betyr enda mer lek i hagen. Og lek i hagen i disse dager, betyr voksne poder som harver opp plenen, eller det som er igjen av den, med golfkøller, og større pågangsmot enn talent. Heldigvis har jeg aldri vært særlig nøye med hagen, og plenen her består av 99 % mose uansett, så når jordballene flyr høyere enn kråka, og voksne gutter banner og ler om hverandre, da er det gøy å være mamma. På en stol på den nederste plattingen rigger jeg meg til med kaffekoppen, og gleder meg over at gutta enda kommer hjemom for å leke sammen. ( Selv om lukta av grillmat nok også lokket gutta innom denne dagen, men det er også helt greit.)

1.Mai bragte med seg sommeren. Sol, mange varmegrader, grillmat, og utevær til langt utpå kvelden. Perfekt fridag. Jeg hadde flere timer ute enn jeg er i stand til å telle, og det var akkurat en sånn fridag jeg ønsket meg. Ligge rolig i gresset, myse mot sola. Bare fine øyeblikk.

Den kvelden minsten kom hjem kjørte vi en tur til kirkegården i Sørum, for å plante litt på graven til mamma. Vi hadde kjøpt sten-maling, og kunne endelig fylle farge i bokstavene, som har blitt slitt vekk av vær og vind. Det tok litt tid, men det var så innmari fint likevel. Sitte der, side om side, snakke om en mormor han aldri har møtt, men likevel føler at han kjenner litt. Gode ølyeblikk.

Da vi var ferdige på graven, og bedet hennes var fult av nyplantede stemorsblomster, ruslet vi omkring på kirkegården en lang stund. Vi var innom graven til bestemoren og oldeforeldrene hans, og vi satt en stund på minnelunden der kameraten ligger. Sånne stunder gir så mye rom for ettertanke. Sånne stunder gir fine små øyeblikk.

Og slikk gikk hverdagsuka. Små øyeblikk hver eneste dag. Ikke ble jeg millionær denne uka heller, og ikke har jeg satt banebrytende rekorder, eller reddet liv, men jeg har hatt det fint. Bittelitt regn, aller mest sol, og noen små skyer. Gress og trær som blir grønnere og grønnere for hver dag som går, kolleger som styrer og steller med en nært foregående eksamen, og elever som gruer seg til eksamen, men gleder seg til sommerferie. Det er som om nesten alt er rett rundt hjørnet akkurat nå, uten at jeg helt kan forklare hva “nesten alt” er. Jeg har forundret meg over fjorårets blader som bare er et skjelett av året før, men som likevel er sterkt nok til å tåle vind og vær.

Jeg har blitt solbrent på nesetippen, har ledd så tårene har trillet av folk som bringer glede og latter inn i hverdagen, og jeg har kjent på en slags sår tomhet jeg ikke helt kan forklare. Kanskje er det tanken på alle de ungdommene som straks er ferdig på skolen som er årsaken, ikke vet jeg, men sannsynlig er det jo, kjenner jeg meg selv rett.

Håper uka som gikk var god mot deg, og at uka som kommer byr på fine, små øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.