God morgen fra hun som stadig leter etter de små øyeblikkene. Jeg tror jeg bare skal starte med å si takk. Et kjempestort takk for alle gode ord og tilbakemeldinger etter forrige søndags noe annerledes innlegg. Det er helt klart flere som kjenner på den “sorgen” det er når huset plutselig blir så mye tommere. Den er helt klart reell, og jeg er slettes ikke alene om å ha kjent, eller kjenne på den. Så takk. Tusen hjertelig takk for gode ord, og erfaringer delt. Det varmet, og det varmer enda.

Og ja, som forventet kjennes det noe bedre denne uka. For først var det som om lufta ble litt slått ut av meg. Som når du får et slag i magen, og man higer etter pusten, men lufta ikke kommer helt ned i lungene. Sånn var det. Som om dagliglivet gikk sin gang, men noe mangla. En pode bor fremdeles hjemme. Det er godt. Vi er tre til middag hver dag. Nesten hver dag ihvertfall. Og en pode skal etter hvert hjem på sin første perm. En kort en, men jeg skal rekke å klemme han noen ganger. Og en pode bor tross alt bare en liten spasertur unna. *Jeg var innom der denne uka. Måtte bare.

Og hva gjør man når man savner gjengen? Man tar affære! Så tidlig i uka sendte vi, gubben og jeg, en melding ut i familie-chatten, og ba inn hurven, poder og podekjærester på taco-torsdag. Og taco ble det, med hele hurven, for enkel forskning viser at om man lokker unge mennesker med mat, da kommer de! Og selv om han som er i forsvaret glimret med sitt fravær, så var det fint å kunne dekke på til fler. Og det ble en så fin kveld. Sitte lenge ved bordet, skravle og le, senke skuldrene, slappe av, og bare nyte ei stue full av menneskene våre. Podekjæresten og voffsen ble sittende lengst av alle, godt krøpet opp i sofaen, mens skravla gikk. Det fineste øyeblikket denne uka.

Endelig fikk jeg ut fingeren, og bestilte time hos tatovøren. Jeg fikk gavekort av podene til bursdagen min. Planen var egentlig ikke fler tatoveringer, jeg synes det  var nok med de to jeg hadde, men så fristet det litt alikevel da, med en liten en til. Noe litt jentete, og litt symbolsk. Noe familiært. Og jeg jeg kjempefornøyd. Føler meg nesten som sånn bad-ass biker babe….

Og da jeg stolt sendte den rundt til et par kolleger på kvelden fikk jeg et bilde tilbake fra en ung mann jeg jobber tett med. En som tidvis synes jeg er gammal og snål, men som alltid treffer humoren min midt i blinken. Og han laget seg en “tatovering” med skolens motto, teksten vi har på t-skjortene de ansatte sprader rundt i stadig vekk, og da lo jeg så jeg fikk vondt i magen. Åkei da, ikke så gøy for alle andre, men for oss, dødsbra humor. Herlig øyeblikk.

Største poden har plukka opp at denne mora fort kjeder seg når huset er så stille, så han satte igang et lite prosjekt vi kunne jobbe sammen på. Han sitter stadig og skroller på nett etter små snekker-ideer, og har sett et par flagg av massivt treverk, som han har hatt lyst til å lage. Så han tok seg av snekringa. Limte, høvla, sagde, meisla, freste og pussa. Også fikk jeg malejobben, før han brant og lakkerte. Og vipps, så hadde vi fått et par kvelder til å gå, poden og jeg. Noen kopper kaffe, masse fine samtaler, og en hel haug med kreativ pusling både ute i verkstedet, og inne ved stuebordet. Fine små øyeblikk.

Fullmånen! Den morran jeg rusla til jobben, og nesten ble blendet av det sterke månelyset. For et fantastisk skue. Skulle ønske jeg hadde fått bedre bilder, for et tåkete mobil-bilde kan aldri få vist hvor fint det var. Men vakkert var det. Månelyst, rett før klokken syv om morningen, stille langs gangveien. Vakkert. Fint øyeblikk.

En liten tur på Storsenteret med gubben. Jeg har blitt for gammal for store kjøpesentere. Jeg kjenner det skikkelig, når det myldrer av folk, at jeg bare vil hjemmat til bygda. Men et par timer etter jobb, utenom det verste kaoset, det var ganske fint. Gubben hadde et gavekort det  ar på tide å bruke opp, så vi rusla litt rundt, plukka med litt smått, dro gavekortet, og kjente at det var litt digg å ikke bruke egne penger på smått vi egentlig ikke trengte, men gjerne ville ha likevel. Det ble nye sko på gubben, ei ny lampe til gangen, litt påfyll av diverse husholdnings ting, også fikk vi kikket etter bursdagspresang til storepoden som fyller år i slutten av måneden. Vi rusla sånn rundt og shoppa i halvannen time, og spiste middag ute på vei hjem. Fin inngang til helgen, og gode øyeblikk, folkemylder til tross.

På storsenteret vikk vi handlet et par lamper til leiligheten til mellomste poden også, og tadaaaa, så hadde vi skikkelig god grunn til å ta turen innom han på lørdagen. Papsen hang opp nye lamper, mamsen fiksa kaffemaskin og gardiner, også kom storepoden innom samtidig, bare for å henge litt. Så ble vi sittende der, i den nye leiligheten til guttungen, og drikke kaffe og skravle. På besøk hos egne barn. Rar greie. Men man blir vel vant til det også…

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Jeg har hatt noen skikkelig tøffe samtaler med noen av elevene på skolen, og jeg har hatt noen skikkelig fine samtaler. Jeg har sklidd avgårde på holka, og holdt meg på beina takket være nye brodder. Gammalmanns-verktøy. Jeg har bakt matpakkemat og lagt i fryseren, kost meg med besøk av podekjæreste og voffs, og lest igjennom et av arbeidskravene til studiene hennes. Knallflink jente.

Jeg har tegnet et bursdagskort til en feirende kollega, lest ut to bøker på stille kvelder, stoppet ullsokker, og laget ny spilleliste til spotify.

Helt vanlige hverdagsøyeblikk, i ei helt vanlig hverdagsuke. Helt vanlig hverdagsglede. Skal ikke kimse av det.

Takk for at du titter innom og leser. Ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg at uka som kommer gir deg mange grunner til å trekke på smilebåndet. Vær grei med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

I mange år nå har jeg skrevet disse søndagsbloggene mine, om ukas små øyeblikk. Noen ganger har ukene vært fulle av øyeblikk, så fulle at ikke alle blir nevnt. Noen ganger har ukene vært tynget av jobb, litt vanskelige stunder. Likevel, hver søndag, noterer jeg meg øyeblikkene jeg husker best, de som ga glede, eller korte rom for å stoppe opp litt, nyte nuet. Puste litt.

Mine øyeblikk betyr ikke stort for andre enn meg selv, likevel skriver jeg de ned. Publiserer tilogmed. For min egen del, men også litt for vennskap og kommunikasjon som oppstår med mennesker øyeblikkene når, mennesker jeg egentlig ikke kjenner. Og noen ganger har jeg tatt meg i å tenke at det kanskje ikke er verdt bryet. Men denne uka har jeg trengt øyeblikkene. Jeg har trengt å være bevisst de små øyeblikkene, og jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet jeg ikke hadde lett etter dem, om det ikke hadde vært for disse årene som har gjort det å leite etter lysglimt, til en vane.

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Og nå må ikke du som leser tro det har skjedd noe dramatisk her i måsahuset altså, for det har det ikke. Men ja, denne søndagen starter nok bloggen med en litt annen innledning enn de andre søndagene. For når jeg sitter her i sofahjørnet mitt, under pleddet, og titter bort på flammene som knitrer i peisen, så kunne det vært en hvilken som helst søndag, lik alle andre søndager. En sånn som starter med at huset er stille, men snart våkner poder og podekjærester, og da blir det frokost.  Men i ovnen står bare halvparten av rundstykkene vi pleier å steke, og i huset sover bare en pode.

For en har flyttet i egen leilighet, og denne uka dro minsten i forsvaret. Og med han flyttet jo både kjæresten og voffsen samtidig. Og nå kjennes det så innmari stille. Så stille som jeg noen ganger har tenkt at det skal bli deilig at det blir, men så er det slett ikke det i det hele tatt. Det er bare uvant og rart. Nesten som en sorg. En tomhet som jo er helt naturlig, men som kanskje kom litt brått for denne mammaen, som er vant til at gangen flyter over av sko og arbeidsklær. Som er vant til at skittentøyskurven er full med en gang den er tømt. Som er vant til at benken er full av smuler, oppvaskmaskinen full av oppvask, og døra til badet er låst når jeg er så tissetrengt at beina låser seg i kryss.

Bråtomt. Og selv om det er fint, så er det rart. Rart å komme hjem fra jobb, når vi i løpet av noen uker blei mindre enn halvparten til middag. Så denne uken har jeg gått litt rundt med sånn hjernetåke, rusla rundt meg selv, og bare lyttet til stillheten. Prøvd å bli vant til den. Det kommer seg, sakte men sikkert, men det er uvant, og jeg kjenner det kommer til å ta tid. Og øyeblikkene, de fine små, de hadde jeg nok oversett, om jeg ikke bevisst hadde leita, fordi jeg har lagt til meg vanen.

Da podekjæresten kjørte minsten til flyplassen den dagen han reiste, og sendte meg bilde. Da grein jeg bittelitt. Litt fordi han dro, for det kjennes rart at lillegutt skal lenger enn bare en hyttetur unna. Også grein jeg litt fordi jeg er så takknemlig for jenta som er kjæresten hans, som tar seg tid til å sende meg akkurat det bildet.

Samme jenta som satt her noen timer en kveld seinere i uka, bare fordi. Spiste litt nystekte horn sammen med oss, skravla litt, lot voffsen sove litt i sofakroken før de reiste hjem for kvelden. De øyeblikkene var virkelig gode.

Da jeg ryddet litt i gamle skap og skuffer for å få tiden til å gå en kveld det var stille, og endelig fikk tid til å reparere den gamle hylla morfar laget. Den fikk plass over knaggene under trappa, og bildene av mamma og svigermor fikk nye rammer, og plass på hylla. Ting jeg skulle gjort for lenge siden, og plutselig hadde tid til, for det var jo ikke noen haug av klær som skulle vaskes og tørkes. Fine øyeblikk.

Omorganisering av bildeveggen over sofaen. Endelig fikk vi printet ut bilde av kameraten, og satt på ramme. Fint øyeblikk.

Forballkamp i midttimen. Lærerlaget mot mot unge gutter med så mye krutt i sparkene, at leggene mine er blå av å stå i mål. Svett, sliten, men skikkelig gøy. Herlig øyeblikk.

Vårstemning midt på den kaldeste vinterdagen, da kollega Ragnhild hadde sett blåmerkene fra fotballkampen, og kjøpte med en sånn “god bedring” blomst da hun var nede på butikken. Like gul som sola, et hint av farge og vår hjemme i stua som fortsatt oser av vinter. Nydelige øyeblikk.

Og slik var hverdagsuka. Annerledes, men fin. Og selv om jeg kjenner på stillheten, kjenner jeg også på enorm takknemlighet. For han som har kjøpt seg bolig, og dermed har tatt et stort skritt ut i voksenlivet. For han som bor hjemme enn så lenge, mens har saumfarer nettet på jakt etter hus. For han som omfavner en ny hverdag på en annen kant av landet, for hun som stikker innom svigerforeldrene bare fordi, for gubben som har varm armkrok når jeg trenger en å sitte inntil, og for kolleger og elever som gjør den nye hverdagen tilnærmet lik den gamle. Og for øyeblikkene. Alle de små øyeblikkene som betyr såp mye, og som finnes i hopetall, bare man leiter litt. Noen ganger trenger man å leite.

Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag, håper uka di var god, og at uka som kommer kaster øyeblikkene i fanget ditt. Og lander de ikke rett foran nesa di, lov meg at du leter litt. De finnes jo. Vi blogges.

Så viser kalenderen årets aller første søndag. Jeg har allerede skrevet 2024, og måttet rette opp på et par dokumenter. Alltid vanskelig å omstille hodet til nytt årstall. Nytt år, nye muligheter og alt det der, men akkurat i dag kjennes måsahuset ut som det alltid gjør, og det gleder meg. For selv om det bor en mindre pode hjemme nå, så merkes det ikke om morran i helgene, da lå jo alle uansett og sov. Tirsdag morgen reiser minstepoden i forsvaret. Jeg benekter det bittelitt i hodet kjenner jeg. Får heller ta stilling til hvor rolig det blir når den tid kommer. Egentlig skulle jeg ønske podekjæresten og voffsen bare ble boende her mens han var borte. så redet ikke blir så brå-tomt.

Men, akkurat nå er et fint øyeblikk. Poder sover, det knitrer i peisen, og tørr bjørkeved jobber iherdig med å varme opp et iskaldt gammelt hus. Jula er så godt som ute. Jeg synes alltid det er så deilig å starte Januar med ryddige kriker og kroker, og reine overflater. Bittelitt av jula blir stående en stund til. Blomster og småtrær, grankvister, og julelysene som ikke er brent opp enda. Så fort juletreet er borte blir jo slik pynt mer vinterstæsj, en julepynt. Men ja, å rydde ut jula, skure litt, starte litt fresht med mindre stæsj fremme, det gir en god følelse. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Jeg har vel hatt tidenes korteste arbeidsuke, men kun en arbeidsdag på freddan. Nå har det vært litt meldinger i jule selvsagt, ungdommer som lurer på noe, vil fortelle noe, eller bare trenger noen trøstende ord, men første fysiske skoledag var altså på fredag. Sånne korte uker kunne det jo med fordel ha vært flere av, men når det er sagt, så gleder jeg meg til hverdagen igjen. På fredag kjente jeg jo at kroppen var vant til å få mat (egentlig marsipan) hver halvtime…. Var jo sulten (egentlig fysen) hele arbeidsdagen. Så jo, rutiner blir bra. En rolig arbeidsdag, bare for å komme igang igjen, var derfor et godt øyeblikk.

Den dagen snøen kom. Eller, egentlig kom den om natten. Og vi var jo delvis forberedt, for gamlinger som oss følger jo med på værmeldinga, så kvelden før hadde gubben fylt opp fuglebrettet i hagen med frø og epler. Og da vintersola kastet lange skygger over nysnøen i hagen, ble vi stående lenge i kjøkkenvinduet og se dompap og ekorn sitte side om side i matfatet, og skrelle solsikkefrø som proffer. Og vakrere blir ikke hagen. Sol, snø og dyreliv, og alt kan nytes innenfra. Så fine øyeblikk.

Den dagen det ble høy latter på kjøkkenet. Jeg skulle bare vaske litt rundt matskåla til kjøteren. (Bikkja, ikke gubben), og mens jeg stod sånn i vinkel fylte jeg matskåla også. Og da så bikkja, som er over snittet nysgjerrig, sitt snitt til å overvære hele seansen fra ryggen. Min rygg, ikke sin egen. Så hun spratt opp, satte seg til rette, og ventet på at skåla skulle fylles. Og det var artig for både undertegnede og tilskuere. Gøyalt lite øyeblikk.

Og hadde det ikke vært for den bikkja, så hadde jeg nok vært enda latere denne uka, så takk og pris for at bikkja ikke bruker doen inne, for da må jeg ut på tur. Selv de dagene dørstokkmila er lang, og gradene kalde, så rusler vi turer. Tilogmed dyret er fullt påkledd med boblejakke og sko på de aller kaldeste dagen, også nyter vi begge fyr i peisen, og godbit når vi kommer hjem igjen. Men slike lufteturer er helt avgjørende for å lufte tanker og skrott. Frisk luft, uansett hvor kald den er, gjør alltid godt.

Og skal jeg være helt ærlig, så har det ikke skjedd stort mer denne uka. Alle de late fridagene har blitt brukt til å rydde vekk det meste av julen, til å lage garderobe i det ledige rommet poden har flyttet fra, til å fylle fryseren med litt grov matpakkemat.

Jeg nyter noe så enkelt som en porsjon havregrøt og yoghurt, bare fordi ganen er akkurat passe lei sprø svor og surkål. Jeg har lest ut et par bøker, og så vidt startet på en tredje som skal holde tankene mine vekk fra stillheten som kommer til å fylle huset når minsten reiser. Jeg har saumfart nettet etter hus det vil være mulig for eldstemann å kjøpe dette året, da han også er i overkant klar for egen bolig.

Noen kvelder har jeg luftet hodet i snø og kulde, bare for å kjenne hvor deilig det er å varme tærne foran peisen når jeg kommer hjem igjen, og når ingen ser meg spiser jeg rester av marsipan, julekaker, og tilogmed banan-twist…. fordi det er den som ligger igjen til slutt i godteskåla. Da lukker jeg øynene og later som det er lakristwist. Akk, for en innsats jeg gjør for å tømme de godteskålene. Burde fått kongens fortjenestemedalje eller noe, så lite matsvinn som det blir her.

Og slik gikk den første hverdagsuka, som egentlig bare bestod av en eneste hverdag. Ønsker alle som titter innom et riktig godt nytt år, jeg håper vi alle får mulighet til å sanke masse, masse hverdagsøyeblikk. Det fortjener vi. Velkommen 2025. Vi blogges.