I mange år nå har jeg skrevet disse søndagsbloggene mine, om ukas små øyeblikk. Noen ganger har ukene vært fulle av øyeblikk, så fulle at ikke alle blir nevnt. Noen ganger har ukene vært tynget av jobb, litt vanskelige stunder. Likevel, hver søndag, noterer jeg meg øyeblikkene jeg husker best, de som ga glede, eller korte rom for å stoppe opp litt, nyte nuet. Puste litt.

Mine øyeblikk betyr ikke stort for andre enn meg selv, likevel skriver jeg de ned. Publiserer tilogmed. For min egen del, men også litt for vennskap og kommunikasjon som oppstår med mennesker øyeblikkene når, mennesker jeg egentlig ikke kjenner. Og noen ganger har jeg tatt meg i å tenke at det kanskje ikke er verdt bryet. Men denne uka har jeg trengt øyeblikkene. Jeg har trengt å være bevisst de små øyeblikkene, og jeg kjenner meg selv så godt at jeg vet jeg ikke hadde lett etter dem, om det ikke hadde vært for disse årene som har gjort det å leite etter lysglimt, til en vane.

Og nå må ikke du som leser tro det har skjedd noe dramatisk her i måsahuset altså, for det har det ikke. Men ja, denne søndagen starter nok bloggen med en litt annen innledning enn de andre søndagene. For når jeg sitter her i sofahjørnet mitt, under pleddet, og titter bort på flammene som knitrer i peisen, så kunne det vært en hvilken som helst søndag, lik alle andre søndager. En sånn som starter med at huset er stille, men snart våkner poder og podekjærester, og da blir det frokost.  Men i ovnen står bare halvparten av rundstykkene vi pleier å steke, og i huset sover bare en pode.

For en har flyttet i egen leilighet, og denne uka dro minsten i forsvaret. Og med han flyttet jo både kjæresten og voffsen samtidig. Og nå kjennes det så innmari stille. Så stille som jeg noen ganger har tenkt at det skal bli deilig at det blir, men så er det slett ikke det i det hele tatt. Det er bare uvant og rart. Nesten som en sorg. En tomhet som jo er helt naturlig, men som kanskje kom litt brått for denne mammaen, som er vant til at gangen flyter over av sko og arbeidsklær. Som er vant til at skittentøyskurven er full med en gang den er tømt. Som er vant til at benken er full av smuler, oppvaskmaskinen full av oppvask, og døra til badet er låst når jeg er så tissetrengt at beina låser seg i kryss.

Bråtomt. Og selv om det er fint, så er det rart. Rart å komme hjem fra jobb, når vi i løpet av noen uker blei mindre enn halvparten til middag. Så denne uken har jeg gått litt rundt med sånn hjernetåke, rusla rundt meg selv, og bare lyttet til stillheten. Prøvd å bli vant til den. Det kommer seg, sakte men sikkert, men det er uvant, og jeg kjenner det kommer til å ta tid. Og øyeblikkene, de fine små, de hadde jeg nok oversett, om jeg ikke bevisst hadde leita, fordi jeg har lagt til meg vanen.

Da podekjæresten kjørte minsten til flyplassen den dagen han reiste, og sendte meg bilde. Da grein jeg bittelitt. Litt fordi han dro, for det kjennes rart at lillegutt skal lenger enn bare en hyttetur unna. Også grein jeg litt fordi jeg er så takknemlig for jenta som er kjæresten hans, som tar seg tid til å sende meg akkurat det bildet.

Samme jenta som satt her noen timer en kveld seinere i uka, bare fordi. Spiste litt nystekte horn sammen med oss, skravla litt, lot voffsen sove litt i sofakroken før de reiste hjem for kvelden. De øyeblikkene var virkelig gode.

Da jeg ryddet litt i gamle skap og skuffer for å få tiden til å gå en kveld det var stille, og endelig fikk tid til å reparere den gamle hylla morfar laget. Den fikk plass over knaggene under trappa, og bildene av mamma og svigermor fikk nye rammer, og plass på hylla. Ting jeg skulle gjort for lenge siden, og plutselig hadde tid til, for det var jo ikke noen haug av klær som skulle vaskes og tørkes. Fine øyeblikk.

Omorganisering av bildeveggen over sofaen. Endelig fikk vi printet ut bilde av kameraten, og satt på ramme. Fint øyeblikk.

Forballkamp i midttimen. Lærerlaget mot mot unge gutter med så mye krutt i sparkene, at leggene mine er blå av å stå i mål. Svett, sliten, men skikkelig gøy. Herlig øyeblikk.

Vårstemning midt på den kaldeste vinterdagen, da kollega Ragnhild hadde sett blåmerkene fra fotballkampen, og kjøpte med en sånn “god bedring” blomst da hun var nede på butikken. Like gul som sola, et hint av farge og vår hjemme i stua som fortsatt oser av vinter. Nydelige øyeblikk.

Og slik var hverdagsuka. Annerledes, men fin. Og selv om jeg kjenner på stillheten, kjenner jeg også på enorm takknemlighet. For han som har kjøpt seg bolig, og dermed har tatt et stort skritt ut i voksenlivet. For han som bor hjemme enn så lenge, mens har saumfarer nettet på jakt etter hus. For han som omfavner en ny hverdag på en annen kant av landet, for hun som stikker innom svigerforeldrene bare fordi, for gubben som har varm armkrok når jeg trenger en å sitte inntil, og for kolleger og elever som gjør den nye hverdagen tilnærmet lik den gamle. Og for øyeblikkene. Alle de små øyeblikkene som betyr såp mye, og som finnes i hopetall, bare man leiter litt. Noen ganger trenger man å leite.

Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag, håper uka di var god, og at uka som kommer kaster øyeblikkene i fanget ditt. Og lander de ikke rett foran nesa di, lov meg at du leter litt. De finnes jo. Vi blogges.