God morgen, og god søndag. Sitter her og krøller kalde tær ned i ullsokker og ulltøfler, og tenker at det ville vært mer bærekraftig om jeg bare kjøpte meg fire sauer, og tvang de til å henge med meg i sofaen. Jeg har pakket meg inn i mjuke klær og varme tepper, gubben har tent opp i peisen, og det er duket for en helt vanlig, passe slækk søndag i måsahuset. Til tross for at dagslyset kommer tidligere om morran nå enn for bare noen uker siden har jeg tent stearinlysene også. Det, sammen med knitringen i peisen gir en god og lun stemning. Følelsen av søndag. Skal ikke kimse av den.

I kjøleskapet står ei sjokoladekake og nærmest roper på meg. Planen er å vente til største poden står opp, men erfaring tilsier at det ikke skjer på en stund enda. Han fyller 22 i dag. Det er spinnvillt faktisk! Tenk at jeg har en 22 åring!!! Får ikke det til å stemme med min egne mentale alder, men fakta er fakta. Fineste Petter`n vår. Så lugn og god, så snill, så kul! Det ga liksom ikke mening i går kveld, da jeg satt å bladde gjennom barnebildene av han, at den bittelille lyse pjokken med det sjenerte blikket, er den mannen på 22. Tenk å ha en så flott bursdagsgutt! Det er fint det!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Vårfølelse i Januar. Det hører sjeldenhetene til. Men, da jeg satt i klasserommet torsdag formiddag, og sola skinte gjennom vinduene, og himmelen var så sterkt blå at det nesten gjorde vondt å myse opp på den, da kom vårfølelsen. Og da jeg ruslet hjemover den ettermiddagen, og kjente at sola varmet i ryggen på kåpa, da blei jeg reint våryr, og det midtvinters! Så kom minnene, fra barneår i Lillestrøm, når asfalten ble bar, og vi fikk gå med “små-sko” for første gang, og kastet jakka så fort vi rundet hjørnet og mamma ikke kunne se oss. Jeg tenkte på det når jeg gikk hjemover, at det luktet sol! Det går faktisk an å lukte sola, lukte varmen. Fantastisk følelse! Fint øyeblikk.

Det jobbes fortsatt iherdig med de fire filmene våre Aurskog-Høland rundt. Denne uka har jeg filmet en sekvens på Neverstua, en annerledes arbeidsplass, hvor arbeidsgleden kjennes i det man kommer innenfor dørene. Jeg fikk rusle rund og snakke med de ansatte, ta del i arbeidene, se prosessen fra trestubbe til ferdig produkt. Det er så gøy å få være med på dette prosjektet, for jeg blir kjent med bygda, og bygdefolket på en helt annen måte. Det å få lov å reise rundt, prate med mennesker, treffe folk der folk hører til, oppleve eierskapet de har til sitt, uansett hva det måtte være, det er en opplevelse! Fantastisk fine øyeblikk.

Minsten er ikke helt i form om dagen, og når fremtiden brått blir usikker fordi det kanskje blir behov for forandringer, da er det ikke alltid så enkelt å sortere tankene for en så ung pode. Men han er så flink til å be om hjelp når han trenger akkurat det, å sortere tankene, sette ting i perspektiv. Så vi har gått turer flere kvelder denne uka også, for turer hjelper. Frisk luft, lange skritt, gatelys i kveldsmørket, og skravling. Også letter det litt, selv om vi fremdeles har en vei å gå i forhold til utredning og behandling. Han er ivaretatt, endelig, og det er vi også. Og når man kommer hjem etter slike turer i kveldsmørket, og hodet og humøret til poden er lettere, og vi kan varme kalde hender og føtter foran peisen sammen, da er det gode øyeblikk.

Ukas korteste øyeblikk… Da jeg tok ett minutts stillhet for sjokoladepuddingen som druknet i vaniljesausen. Ok, kanskje ikke et helt minutt da, kanskje nærmere fire sekunder. Men sjokoladepudding med vaniljesaus, en kveld midt i uka!!!! Myh Godhhh!!! Bra øyeblikk! Burde bli fast rutine.

Kjøretur med måsagubben, og endte opp i Sverige. Skulle ikke ha noe spesielt, men handlet en liten ekstra gave til bursdagspoden, fylte opp kurven på badet med såper og sjampo, og jammen med dro ikke gubben kortet da det var salg på jeans som faktisk passet denne skrotten! Så ble det et par nye jeans på a mor, og nye tøysko til våren…eller til bruk så fort det blir bar asfalt. Det beste av alt…god tid, bare rusle rundt, handle litt, og spise lunsj sammen i rolige omgivelser. God mat, god tid, godt selskap. Godt øyeblikk.

De tidlige morgentimene da jeg rusler over skolegården og ser at det er lys inne på C12. Det betyr at Martin er på treningsrommet og trener, og at Kine eller Torunn har satt over kaffen. Det er så godt å komme tidlig på jobb, ha god tid til å sjekke Teams, svare på meldinger, gjøre avtaler, drikke kaffe, og skravle, slarve og le! Lys på kontoret, og vintermørke utenfor, alltid så fine øyeblikk.

Og slik har hverdagsuken kommet og godt. Jeg har ledd litt av poteten som så ut som et hjerte på den ene siden, og som ei rumpe på den andre. Jeg har tørket tårer, og fått varme klemmer. Jeg har tatt imot neste års elever og deres foreldre på åpen kveld. Jeg har kjørt rånerbil gjennom kommunen, vært løvemamma, og sårbar mamma, jeg har vært en venn, og jeg har trengt en venn. Alt dette, og enda mer, øyeblikk på øyeblikk, pakket inn i ei lita uke. Det er fint det.

Og nå skal frokost til flokken mekkes, pakker finnes frem, og kake snart fortæres. Tror jammen det er duket for en god søndag også. Håper din uke har vært god, og at uka som kommer blir full av fine øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Søndag. Statusrapport fra måsahuset: Knitring i peisen, check. Stearinlys som blafrer på bordet, check. Kaffe med fløte og knekkebrød med brunost, check. Fugler og ekorn på fuglebrettet utenfor vinduet, check. Tre poder sover, flere ungdommer sover over etter ungdomsfest i går, rundstykker står i ovnen, eggerøre er mekket, tipper det blir fullt rundt frokostbordet når alle under 22 står opp.

Huset fullt av ungdom. Hvor lenge kommer det til å være sånn? Jeg tenkte på det på fredag. Jeg stod å laget taco til flokken, da en av podene som nesten har vokst opp her, uten at han reint teoretisk er vår, ringte og spurte om det var plass til en til rundt bordet. Det var det selvsagt. Det er det alltid, spesielt til han. Han er jo “vår”, på alle måter som teller. Og plutselig satt de her, firerbanden, og spiste taco, pratet og lo. Alle i arbeidsklær, slitne etter arbeidsdagen, men så ungdommelig barnslig glade for at det var fredag og helg. Og jeg bare rusler rundt de og nyter selskapet og stemninga, og latteren, og håper så inderlig at det skal vare noen år til, selv om alle sparer iherdig til egen bolig, og alle drømmer om å “fløtte for seg sjæl”, ungkarsbuler og alt det der. Men enn så lenge nyter jeg å ha de hjemme, enten de er tre, eller alle fire. Herlige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg veit at jeg ofte gjentar meg selv med disse øyeblikkene, noen ganger til det kjedsommelige. Men så er det jo akkurat det som er essensen her da, med disse hverdagsøyeblikkene. Nettopp det at de er hverdagslige. Kanskje desto viktigere å notere seg disse små øyeblikkene av akkurat den grunnen. Det er jo hverdagsøyeblikkene som ofte blir en vane og kanskje ikke legges merke til, eller nytes. Morgentimene. De kalde, vakre morgentimene. Noen ganger, når vinterkulda gjør at snøen knitrer under skoene, og det er ferske spor fra elg eller rådyr oppover bakken, da kan jeg ikke annet enn å stoppe opp og bare nyte synet. Så herlig å ta noen sekunder på vei til jobb, skue ut over bakken og skogen, trekke iskald vinterluft inn i nesa, og bare nyte øyeblikket.

Å ha god tid før elevene kommer. Det er fine øyeblikk. Det har blitt noen søvnløse netter denne uka også, litt hjerteflimmer, og da blir morgentimene litt tunge. Det hjelper med noen kvarter ekstra hjemme i stolen, men da er man jo på plass på skolen bare rett før første økt…jeg liker å være tidlig ute. Ta en kaffekopp med andre morgenfugler, svare elever som har sendt melding ila kvelden, natten og morgentimene på Teams, slumre litt på kontoret. Og de nettene søvnen kommer og hjertet ikke hopper i utakt, da er det godt å å ankomme skolegården tidlig. Særlig når en annen morgenfugl har kommet rett før meg og traktet kaffe. Rusle over skolegården i vinterværet, og se at det er lys i kontorvinduene, slå av en prat med Anne Grethe som alltid er kvitrende blid uansett hvor tidlig det er, det er fine øyeblikk det.

Kanskje de beste øyeblikkene i uka…å komme hjem. Det har blitt en del møter etter arbeidstid denne uka, og noen sene kvelder før jeg kommer inn døra hjemme. Da er det så innmari herlig å komme hjem. Når jeg rusler over veien fra postkassa (ingen regninger i den, den dagen), når det lyser i vinduene, ryker fra pipa, og lukter middag i det jeg åpner døra. Det er fine øyeblikk. Uansett hvilke fine mennesker man tilbringer dagen med, uansett hva spennende som skjer på ettermiddagene…hjemme best. Alltid.

Ukas t-skjorte. En av mange t-skjorter jeg fikk i gave til jul. Synes det er så herlig med ting med gøyale tekster, særlig kaffekopper og t-skjorter. Og denne uka måtte kjørte jeg på med grå t-skjorte med passende tekst. Det er så lite, jeg vet det, men jeg digger det. Sånne små øyeblikk. Elevene begynner å bli vant med at undertegnede går rundt med rare tekster på skjorta, og hver gang de spotter en tekst stoppes jeg, de leser, flirer litt med eller av meg, og rusler videre.

En luftetur. Vi skulle egentlig bare på butikken og handle inn maten vi trengte til helgen, men en kort handletur ble til en lengre kjøretur, deretter en spasertur, og til slutt fikk vi handla. Og det ble så bra. En sånn spontan kjøretur hvor vi bare sitter og skravler i et par timer. Ler, prater, hører på radio, stopper langs veien, går ned til et vann eller ei brygge, snakker mens vi rusler. Så går liksom tiden, og plutselig mørkner det, og butikken er ikke like full av folk som stresser lenger, og vi kan handle i ro og mak. Spontane turer til ulike steder, fine øyeblikk.

Planlegging av en ny liten filmjobb. Frivillig sentralen ønsker små reklamesnutter som viser arbeidet de driver med, og jeg og Lars har fått i oppgave å snekre sammen noen manus, og stå for små intervjuer foran kamera. Mitt bidrag til frivilligheten dette året, fint å kunne gi noe i en tid hvor så så mye handler mest om å få. Denne uka møttes vi på Frivilligsentralen etter arbeidstid til idemyldring, og jeg har skikkelig trua på at dette blir veldig bra. Fine øyeblikk.

Når man bare ikke orker (eller gidder) å lage middag, og gubben som er like giddalaus, men desto mer sulten, klinker inn en bestilling på pizzasjappa. Ingen vane akkurat, men fytti så deilig det er å få en pizza levert på døra enkelte kvelder. Ingen kokkelering, ingen oppvask, bare masse mettende kalorier, akkurat nok til å mette sultne mager, og enda få et par stykker til overs som restemat i kjøleskapet. Det er rein lykke på en hverdag, og definitivt fine øyeblikk.

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Jeg har meldt meg på fagskole, og er straks klar for litt flere studiepoeng. Gleder meg til å lære mer om barn og unges psykiske helse. Jeg har spist salat fra kantina, og kasta i meg en hel plate melkesjokolade fra Kiwi. Jeg har henta pakke på posten med myk og herlig genser, og sendt tilbake ei olabukse som var deprimerende trang… Jeg har fyrt i peisen og rulla nesten naken i snøen. Jeg har fryst og jeg har svetta, ledd og vært sur, sovi og ikke sovi. Livet, sånn livet er. Helt vanlig, behagelig kjedelig, og veldig, veldig fint. Håper uka som gikk bød deg på gode øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Vær grei med seg selv, det fortjener du. God søndag, vi blogges.

Søndag igjen. Den tredje dette året, og ting er som før. Gammel “dame” vond å vende, eller noe sånt, for her i måsahuset er alt som det pleier en søndagsmorgen. Stearinlysene blafrer rundt omkring i stua, et forøk på å gjøre morgenen litt lys da det utenfor vinduene akkurat nå ser ut til å bli en sånn dag hvor dagslyset liksom aldri helt kommer. Utenfor kjøkkenvinduet er det stor trafikk, for gubben har lagt en haug nøtter på fuglebrettet, og er dermed blitt en sånn moderne Snehvit som tiltrekker seg skogens smådyr, og serverer frokost. Kvitringen fra brettet høres helt inn i stua, faktisk. Koselig lyd.

På rommene sover poder, og vil antagelig gjøre det i mange timer til. Jeg elsker søndagsmorninger. Rolige timer under et pledd foran peisen, siste rest av julete fra Mona i den store koppen, og rykende ferskt rundstykke med smør og brunost.

Planer for dagen innefatter de fire siste kapitlene i ei bok, forberedelser til filming den kommende uka, baking av matpakkebrød, bretting av en i overkant stor kleshaug, og rydding av diverse roteskuffer som nå rommer alt som engang var kjekt å ha, men som nå bare er søppel, og som antagelig var det den gangen vi kalte det “kjekt å ha” også. Med andre ord, en helt vanlig søndag i en helt vanlig hverdagsuke. Fint lite glam og fest, bare…. normalt. Normal er fint nok!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Litt fest har det faktisk blitt denne uka. Fredagen samlet noen kolleger fra de ulike avdelingene seg hos en kollega på Aurskog. Først pizza i latterlig lystig selskap, og så videre ut for å skravle og danse sammen med enda flere kolleger i Lillestrøm. Litt utradisjonell lønningspils, men fantastisk moro. For en gjeng! Det er så herlig å være med folk som gir energi. For meg er egentlig fredagene litt hellig. Jeg trives med å rusle hjem etter jobb, innta helgeuniformen bestående av pysj i BH-fri sone, og vare sitte hjemme og nyte at det er helg. Men innimellom er det jammen godt å være ute også, danse, le, skravle, slappe av med mennesker som gir herlig energi. Litt kjipt å innse midt under festen at man er eldst i flokken, og mest sannsynlig den folk anser som ei litt snerpete  skrellkolje med brodder under danseskoa, og den som trenger lesebriller for å se menyen, men noen må jo ta den rollen også. Dessuten har gamle folk unger som er gamle nok til å hente mora på byen! Aldersbonus! Uansett, herlig øyeblikk.

Søvnløse netter er kjipe, men har dessverre blitt en del av livet. Noen uker er gode, med mange netter i strekk med søvn, andre uker er det mange våkenetter rad. Så handler det om å utnytte slike netter da, bruke de til noe. Jeg ligger så lenge som mulig i senga, prøver å slappe av, men noen ganger er det helt fint å stå grytidlig opp, og gjøre noe fornuftig. En dag denne uka hadde jeg stekt en raus porsjon grove vafler før frokost, og tadaaa…plutselig god start på dagen. Huset lukter vaffel når podene står opp, matpakkene blir fulle av godsaker, og alle forlater huset med masse digg i mette mager. Gov vaffel med masse syltetøy og brunost før jobb, godt øyeblikk.

Koppen jeg fikk til jul av Mona. Det er altså en sånn treffende mandagskopp! Elsker den, perfekt tilskudd i samlinga. Og det er egentlig ikke mer å si om den saken, annet enn at den koppen, med sin svært så treffende, dog upassende tekst, gjør humøret mitt så mye bedre! Digger det.

Endelig på treningsrommet igjen. Det var litt for lenge siden, ihvertfall siden det ble en skikkelig økt. Men denne uka klarte jeg ikke å komme på noen unnskyldninger for å la være, og tro meg, jeg prøvde virkelig. For den dørstokk mila er lang altså, og kneika tilsvarende høy, når det gjelder å frivillig gå inn for å løfte tungt og å svette. Men så er det denne kvinnfolk gjengen på C12 da, som pusher og lokker, også blir man med, for det er i det minste sosialt…som om vi ikke får skravla nok i løpet av arbeidsdagen liksom… Uansett. Det ble en god økt rett etter arbeidsdagen, på gymmen i kjelleren under kontoret, sammen med Tine, Line (Line kunne ikke være med for hun hadde ikke lyst), og Miriam. Svette, latter, og møre muskler. Fine øyeblikk.

Vaffeldag. Hvorfor ikke liksom. En elev har gått rundt og fantasert om vafler på skolen i flere uker, og en dag denne uka tenkte jeg bare…tja, vi kjører på. Så da ble det vaffel-stand i gangen da. Seks klasser, rundt 250 vafler…lett. Stekte til kjakan var rød og magene var mette. Det skaper litt stemning da, når vaffelpressa går midt i ei økt, og elevene får ei lita spisepause. Sosialt…mat er stemning! Så kom det plutselig elever fra andre avdelinger også, fordi lukta spredte seg…koselig. Skravlings. syltetøy og mat i hjerteform, fine øyeblikk.

Og der var du uka. Som forventet, helt hverdagslig. Hverdagslig god. Jeg har hatt lange gåturer og gode samtaler med en pode som trenger å få sortert tankene, Jeg har hatt samtaler med elever, både faglig og sosialt. Jeg har sklidd på isen, ødelagt en sko, sett gubben fikse skoen med rutelim, som en vaskekte Reodor Felgen. Jeg har flira av elevenes lille friminutts-date med kopimaskinen i korridoren, da de dekorerte veggene med dårlig humor. Jeg har drukket vann og vin, sovet på sofaen, hatt tunge våkenetter hvor tankeverna går og samvittigheten stikker på alt og alle der jeg kjenner jeg ikke strekker til. Og jeg har tatt vare på meg selv ved å omgi meg med fine folk, og å senke skuldrene helt. Evig takknemlig for folka i hverdagen, takknemlig for hverdagen.

Og nå ble planene for søndagen endret, for minsten vil ha med mor og far på kino. Måsagubben klinket inn tre billetter, så da blir det tur. Ønsker deg som titter innom en riktig fin søndag, og en herlig ny uke. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Så skulle det se ut til at søndagene så langt dette året ikke fortoner seg særlig annerledes enn fjorårets. Det knitrer i peisen, som i fjor. Jeg sitter godt pakka inn i den samme, røde, flanell-pysjen, under det samme gule teppet, i det samme sofahjørnet. Knekkebrødet er bytta ut med havregrøt, men bare fordi det plutselig var tomt for brunost.

Samme kopp, samme te….hvorfor bryte rutiner man trives med?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Etter ei jul og romjul tilbragt på sofaen med sykdom var det hardt å starte arbeidsuka på en mandag. Ingen myk start akkurat, men fint likevel. Mandag morgen går derfor inn i historiebøkene som et av årets første fine øyeblikk. Først ruslet jeg over nysnøen i skolegården, skled rett på rattata fordi det var holke under snøteppet…Så var det  kontoret som sakte men sikkert fyltes opp mandag morgen, kolleger som henger fra seg skjerf og jakker på knaggene, fyller kaffekoppen, ønsker godt nyttår, også går skravla. Latter og fjas. Så godt å se alle igjen. Fint øyeblikk.

Bildet en kollega tok og sendte til gruppeschatten til oss på kontoret var relativt beskrivende for mandagen. Det var gøy å se folk igjen, gøy at latteren satt løst, gøy å være tilbake på jobb

Kjærestedagen. Det er jo sånne dager man feirer når man er 16, men glemmer når man er 46…helt til man skroller litt på internettet om kvelden og det dukker opp slike minner på Facebook. Så da kom vi på det da, når det dukket opp på face, at vi akkurat den kvelden hadde vært kjærester i akkurat 25 år. Også ble vi sittende å mimre da, vi to gamlingene, mens de nesten voksne unga surret med sitt rundt oss. Så mye som er annerledes, også så mye som er liket. Også ble vi enige om hvor heldige man er som ikke kan se eller spå fremtiden, for det er best å ikke vite, og heller leve skikkelig hver dag. 25 år som to, lenger enn halve livet. Godt øyeblikk.

Snømåkekvelden. Det har jo lissom bare ikke slutta å snø denne uka. Og vil man komme opp oppkjørselen og ut på veien, da må det måkes. Og ingen av oss var vel sånn veldig gira på å måke snø fredag kveld, etter middagen, men så dro bare minstepoden på seg ytterklærne, og gikk ut med ungdommelig pågangsmot. Så da fulgte gubben og jeg etter, utstyrt med votter og toppluer, og så gikk vi der ute da, og synes ikke det var så ille å ha svær gårdsplass alikevel. For nysnøen var av type lett pudder, og med tre går det mye raskere enn med en, og det til tross for en og annen snøballkamp, god gammeldags dynking av typen “svakeste taper”, og et par skravlepauser. Så ble hele skiten en koselig familiestund, og øyeblikket ble ganske så fint.

Og følelsen som følger med å ha virkelig brukt noen muskler på å måke en svær gårdsplass…den er også fine øyeblikk. Komme inn til varmen fra knitrende ved i peisen, skifte ut av våte sokker og votter, pakke seg inn i mjuke klær, og bare nyte resten av kvelden, og vite at det var helg. Ganske så nydelig øyeblikk det også.

De korte, og desverre svært få øyeblikkene selvinnsikten kommer. Altså, jeg skulle låse døra, og gå på jobb. Snøen lavet, og kuldegradene var mange, og nøkkelen satte seg fast i låsen en halv vridning mot venstre. Så da stod jeg der da, men et helt knippe nøkler og kopierings-kort fra fylkeskommunen sittende dønn fast i døra, og der ble jeg stående. Fikk ikke vridd den ene eller andre veien, og jeg gjorde slik jeg alltid gjør når det er noe jeg ikke fikser, ringte gubben…som var på jobb, ca 5 mil unna….for det er jo fornuftig… Og gubben er som gubben alltid er da, rolig som skjæra på tunet. Og det ordna seg jo, etter noen kraftsalver av noen bannekuler, litt sparking i døra, og litt brøling… Også går jeg av meg frustrasjonen, på vei til jobb, med nøkler i lomma og låst dør bak meg, også kicker selvinnsikten inn, sent men godt. Det er greie øyeblikk det også, når skuldrene endelig blir lavere…

Den morran gubben, som egentlig vil være litt sånn manne-mann av typen macho, gikk ut for å måke vei over plenen, fra buskene til fuglebrettet, sånn at ekornene slapp å gå gjennom djup snø for å komme til ferdig dekket frokost buffet…. Jeg stod i kjøkkenvinduet og flira. Det er manne.mannen sin det. Men det funka, for trafikken ute på det fuglebrettet er så heftig at man lett kan bli sittende ved vinduet i flere timer og bare titte på nøtteskrike, kjøttmeis, dompap, ekorn og rådyr som forsyner seg av frømat, brødmat og meiseboller. Sånne øyeblikk, hvor livet ute bare leves, og jeg kan være passiv tilskuer inne i varmen. Fine!

Nystekte grove baugetter til frokost. Fredag kveld satte jeg en klissete deig til kaldheving i kjøleskapet, og lørdag morgen stekte jeg to lange baugetter som var mer enn nok til både frokost og lunsj. Det er noe med nystekt gjærbakst altså, blir aldri lei! Samler familien gjør det også, for så fort lukta sprer seg i huset kryper podene frem fra sine hjørner av huset, og kommer ned til frokost. Fine øyeblikk!

Og slik fortonet hverdagsuka seg. Den første hverdagsuka av 2023. Ingen dårlig start i det hele tatt. Det har vært travelt. Ungdommer som trenger en prat, trenger å gråte, trenger å ventilere. Jula er ikke like enkel for alle, det gjør oppstarten på skolen ekstra travel for oss som jobber med følsomme tenåringer. Jeg har vært samtalepartner, kokk og snørydder. Jeg har røket på en marsipangris på halv pris til tross for at jeg prøvde å styre unna….viljestyrken ble ikke umiddelbart bedre på nyåret. Jeg har kokkelert svære middager, og bestilt pizza fra sjappa nederst i gågata. Jeg har lest fagbøker og kioskromaner, spilt gitar og sunget surt. Søndagens skal brukes til det kroppen og hodet trenger. Hvile. Mandagen kommer fort nok…

Håper uken din var god, og at uka som står foran oss byr deg på fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Det blir enda en litt annerledes søndagsblogg. Juleuka gikk med til horisontalt sideleie på sofa og i seng, ispedd hostekuler, hodepine og feber. Hele uka. Oppi det hele forsvant smak og luktesans, derfor er et helt lager julesnop lagt på vent til smaksløkene er i vigør igjen. Romjulen ble derfor en rolig affære, slik planen var, men av helt andre årsaker. Formen er, om ikke helt på topp, stigende, og i morgen er det jobb igjen. Energien skal derfor hentes i de små øyeblikkene resten av dagen, og ikke skrives bort nå på morgenkvisten.

Når man har tid til å stirre i taket har man tid til å tenke. Virkelig tid. Jeg tenker at 2022 var godt. Jeg har en jobb jeg stortrives i, kolleger som er like mye fortrolige venner som de er mennesker jeg arbeider med. Jeg har gode venner, familie, og akkurat nok av det jeg trenger.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Likevel har året bydd på utfordringer også. To av podene befant seg plutselig i høst i arbeidssøker-situasjonen, da firmaet de jobber i skulle avvikles. Det ble tøft for podene, som til tross for at de er trygge, fine, unge menn, også trives aller best når ting er forutsigbart. Det ble noen pep-talker, og noen lange turer rundt i bygda i kveldsmørket, for å snakke, resonere, sette ting i perspektiv. De vokser på dette, det er jeg sikker på, og ting falt mer eller mindre på plass for begge før året var omme.

Det er ikke alltid så enkelt å være ung. Jeg merker det på mine egne poder, og på ungdommene jeg omgåes på skolen. Samtalene i år har vært mange, lange, og noe ganger såre. Samfunnet endres, vi voksne endres, forventingene til neste generasjon er mange og store. Verden går ikke fra verken oss eller ungene våre, gi de tid til å lære, og tid til å bare være!

Det siste skal jeg gjøre selv også, nå i 2023. Jeg skal være! For 2022 har lært meg det også… Det står ikke rader av folk og applauderer eller takker deg om du gir til du er helt på felgen. Man må passe på seg selv. Jeg skal gjøre nettopp det. I fare for å høres kynisk ut…jeg skal takke nei til ting jeg ikke har spesielt lyst til, jeg skal si nei til å jobbe gratis, jeg skal ha overskudd til det som gir meg energi. Overskudd til ungdommen, både mine og andres. Overskudd til vin med jentene en fredag kveld, overskudd til trening og turer. Enda mer glede.

Ja takk til både salat og sjokolade. Ja takk til solbrent nesetipp og regndråper som faller på den store rosa paraplyen. Ja takk til turer på fjellet, og til svømming i iskaldt isbre-vann. Ja takk til musikk på full guffe, livlige samtaler med alle fem i måsahuset rundt middagsbordet, dårlige vitser og latterkramper på kontoret. Ja takk til alle disse små øyeblikkene som til sammen blir gode hverdager, uker, måneder, og til slutt år.

Tusen takk for følget i 2022, takk til alle som sender en melding, legger igjen en kommentar, alle som leser. Jeg ønsker deg et godt nytt år, stappfullt av gode små øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.