God morgen, og god søndag. Så skulle det se ut til at søndagene så langt dette året ikke fortoner seg særlig annerledes enn fjorårets. Det knitrer i peisen, som i fjor. Jeg sitter godt pakka inn i den samme, røde, flanell-pysjen, under det samme gule teppet, i det samme sofahjørnet. Knekkebrødet er bytta ut med havregrøt, men bare fordi det plutselig var tomt for brunost.

Samme kopp, samme te….hvorfor bryte rutiner man trives med?

Etter ei jul og romjul tilbragt på sofaen med sykdom var det hardt å starte arbeidsuka på en mandag. Ingen myk start akkurat, men fint likevel. Mandag morgen går derfor inn i historiebøkene som et av årets første fine øyeblikk. Først ruslet jeg over nysnøen i skolegården, skled rett på rattata fordi det var holke under snøteppet…Så var det  kontoret som sakte men sikkert fyltes opp mandag morgen, kolleger som henger fra seg skjerf og jakker på knaggene, fyller kaffekoppen, ønsker godt nyttår, også går skravla. Latter og fjas. Så godt å se alle igjen. Fint øyeblikk.

Bildet en kollega tok og sendte til gruppeschatten til oss på kontoret var relativt beskrivende for mandagen. Det var gøy å se folk igjen, gøy at latteren satt løst, gøy å være tilbake på jobb

Kjærestedagen. Det er jo sånne dager man feirer når man er 16, men glemmer når man er 46…helt til man skroller litt på internettet om kvelden og det dukker opp slike minner på Facebook. Så da kom vi på det da, når det dukket opp på face, at vi akkurat den kvelden hadde vært kjærester i akkurat 25 år. Også ble vi sittende å mimre da, vi to gamlingene, mens de nesten voksne unga surret med sitt rundt oss. Så mye som er annerledes, også så mye som er liket. Også ble vi enige om hvor heldige man er som ikke kan se eller spå fremtiden, for det er best å ikke vite, og heller leve skikkelig hver dag. 25 år som to, lenger enn halve livet. Godt øyeblikk.

Snømåkekvelden. Det har jo lissom bare ikke slutta å snø denne uka. Og vil man komme opp oppkjørselen og ut på veien, da må det måkes. Og ingen av oss var vel sånn veldig gira på å måke snø fredag kveld, etter middagen, men så dro bare minstepoden på seg ytterklærne, og gikk ut med ungdommelig pågangsmot. Så da fulgte gubben og jeg etter, utstyrt med votter og toppluer, og så gikk vi der ute da, og synes ikke det var så ille å ha svær gårdsplass alikevel. For nysnøen var av type lett pudder, og med tre går det mye raskere enn med en, og det til tross for en og annen snøballkamp, god gammeldags dynking av typen “svakeste taper”, og et par skravlepauser. Så ble hele skiten en koselig familiestund, og øyeblikket ble ganske så fint.

Og følelsen som følger med å ha virkelig brukt noen muskler på å måke en svær gårdsplass…den er også fine øyeblikk. Komme inn til varmen fra knitrende ved i peisen, skifte ut av våte sokker og votter, pakke seg inn i mjuke klær, og bare nyte resten av kvelden, og vite at det var helg. Ganske så nydelig øyeblikk det også.

De korte, og desverre svært få øyeblikkene selvinnsikten kommer. Altså, jeg skulle låse døra, og gå på jobb. Snøen lavet, og kuldegradene var mange, og nøkkelen satte seg fast i låsen en halv vridning mot venstre. Så da stod jeg der da, men et helt knippe nøkler og kopierings-kort fra fylkeskommunen sittende dønn fast i døra, og der ble jeg stående. Fikk ikke vridd den ene eller andre veien, og jeg gjorde slik jeg alltid gjør når det er noe jeg ikke fikser, ringte gubben…som var på jobb, ca 5 mil unna….for det er jo fornuftig… Og gubben er som gubben alltid er da, rolig som skjæra på tunet. Og det ordna seg jo, etter noen kraftsalver av noen bannekuler, litt sparking i døra, og litt brøling… Også går jeg av meg frustrasjonen, på vei til jobb, med nøkler i lomma og låst dør bak meg, også kicker selvinnsikten inn, sent men godt. Det er greie øyeblikk det også, når skuldrene endelig blir lavere…

Den morran gubben, som egentlig vil være litt sånn manne-mann av typen macho, gikk ut for å måke vei over plenen, fra buskene til fuglebrettet, sånn at ekornene slapp å gå gjennom djup snø for å komme til ferdig dekket frokost buffet…. Jeg stod i kjøkkenvinduet og flira. Det er manne.mannen sin det. Men det funka, for trafikken ute på det fuglebrettet er så heftig at man lett kan bli sittende ved vinduet i flere timer og bare titte på nøtteskrike, kjøttmeis, dompap, ekorn og rådyr som forsyner seg av frømat, brødmat og meiseboller. Sånne øyeblikk, hvor livet ute bare leves, og jeg kan være passiv tilskuer inne i varmen. Fine!

Nystekte grove baugetter til frokost. Fredag kveld satte jeg en klissete deig til kaldheving i kjøleskapet, og lørdag morgen stekte jeg to lange baugetter som var mer enn nok til både frokost og lunsj. Det er noe med nystekt gjærbakst altså, blir aldri lei! Samler familien gjør det også, for så fort lukta sprer seg i huset kryper podene frem fra sine hjørner av huset, og kommer ned til frokost. Fine øyeblikk!

Og slik fortonet hverdagsuka seg. Den første hverdagsuka av 2023. Ingen dårlig start i det hele tatt. Det har vært travelt. Ungdommer som trenger en prat, trenger å gråte, trenger å ventilere. Jula er ikke like enkel for alle, det gjør oppstarten på skolen ekstra travel for oss som jobber med følsomme tenåringer. Jeg har vært samtalepartner, kokk og snørydder. Jeg har røket på en marsipangris på halv pris til tross for at jeg prøvde å styre unna….viljestyrken ble ikke umiddelbart bedre på nyåret. Jeg har kokkelert svære middager, og bestilt pizza fra sjappa nederst i gågata. Jeg har lest fagbøker og kioskromaner, spilt gitar og sunget surt. Søndagens skal brukes til det kroppen og hodet trenger. Hvile. Mandagen kommer fort nok…

Håper uken din var god, og at uka som står foran oss byr deg på fine øyeblikk. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.