God jul ❤

Det er årets siste søndag, årets siste “ukas små øyeblikk”. Bloggen i dag blir kort. Ikke fordi det ikke har vært fine øyeblikk i uka som gikk, men fordi jeg i likhet med de andre juledagene har aller mest lyst til å logge av , i stor grad, Hodet og kroppen har trengt, og trenger enda denne pausen. Fri fra jobb, fri fra skrolling, fri fra alle “burde ha gjort”. Det er så godt å bare være, og dette er den aller første juledagen hvor det ikke skjer noe. Ikke noe som helst. I dag skal det soves på sofaen, spises kalde rester rett fra kjøleskapet, jeg skal gå tur i kulda, drikke gløgg med rosiner og mandler, se på TV, og spille Yatzy og vri åtter med minsten.

Jeg håper du som titter innom har hatt, og fremdeles får gode juledager. Her har julen så langt vært slik vi håpet, og ville.

Mandag og tirsdag ble digitale. Jobbe hjemmefra, kun se elever og kolleger på Teams. Det var rart, men greit. Rødt nivå på skolen gir både utfordringer og fordeler, og heldigvis hadde vi en skikkelig koselig avslutning med elever og kolleger forrige fredag, med juleverksted, grøt og latter.

Jeg sitter så tett inntil juletreet som jeg kan komme uten å bli utsatt for ufrivillig barnål-akupunktur. Det lyser gyllent fra treet, og lufta rundt meg lukter gran. Barndomsminner, den lukta der. Treet er fult av minner også. Bilder av folk som ikke er iblandt oss lengere. Nostalgisk og fint, en herlig tradisjon. Hver eneste gang jeg rusler forbi treet vender jeg på et av bildene, tar en ekstra till, smiler litt. Fine øyeblikk. Savn og gode minner.

Podene har endelig tatt juleferie de også, og vi har en hel uke fri foran oss. Måsagubben er ikke like heldig, for han er det jobb igjen i morgen. Slik har det vært hver jul de ti siste årene,. Om et par dager blir det to ekstra fridager på han også, det blir godt for oss alle. Fri for podene betyr sene kvelder i sofakroken. Det betyr julefilmer, og boller fulle av nypoppa popcorn, pyjamas og lodne tøfler. Enda en juletradisjon, enda flere gode små øyeblikk.

Vi flira så godt forleden da gutta gjenskapte det aller første julebildet vi har av alle tre gutta. Jeg tar meg i å kjenne på savnet av småunger, men elsker at de har blitt så store også. Store flotte, glade, arbeidsomme, snille karer. Til tross for alderen kryper de stadig, nå i juledagene især, nært opptil mammaen sim. Jeg får rufse i håret, kose på føtter, og kile på rygger. Så er de kanskje ikke for gamle til mammatid likevel Så heldig kan altså en mamma være.

Den siste krumkaka ble spist i går, men fremdeles finnes det litt småkaker fordelt i diverse gamle kakebokser. Egentlig er kroppen så full av søtsaker at det frister aller mest med ei skikkelig grønnsakssuppe. Tror jammen det blir middagen i dag. Passer godt etter en rusletur ute i kulda.

Julaften feiret vi alene, bare vi fem her i måsahuset, og det er mange år siden sist. Litt uvant, men veldig fint også. Slapp dag. En tur på kirkegården for å tenne lys hos våre kjære, Disneys jul på TV, julestrømper fulle av godterier ,julepysjer og lego, og til slutt ribbemiddag og julegava-kalas. En svært fornøyd gjeng satt slakke i sofahjørner og godstoler da kvelden rundet midnatt, og var skjønt enige om at julekvelden ble god i år også

Første juledag hadde vi svigerfar til middag. Eller, det vil si, svigerfar var her til middag. Vi spiste han ikke, vi spiste ribbe… Så ble det Flåklypa på TV, riskrem til kveldsmat, og tidlig kvelden. Det er som om kroppen forstår at det er ferie, og tar igjen for alle søvnløse netter denne høsten. Godt det også.

Ellers surrer vi rundt i julebobla, glemmer bort klokka og klesvask, vi sørger for jevn strøm av tørr ved inn i peisen,  fyller frø og brødskalker på fuglebrettet, og kan sitte lenge i kjøkkenvinduet og kikke på svermen av småspurver som gasser seg med måltidene der ute i vinterkulda. Slike små, nesten ubetydelige øyeblikk, men så fine likevel.

Og slik går juledagene. Stearinlys som blafrer i hvert hjørne av måsahuset, og peis som knitrer og varmer, fra morgen til kveld. Spill og lek, desserter og kaker, filmer og julesanger. Gran som fremdeles ikke drysser all verden, glitrende julepynt, en snor full av julekort, og tid til å bare være. Akkurat slik ei jul skal være.

Jeg håper du som titter innom denne siste søndagen dette året har funnet noen gode øyeblikk i uka som gikk, og at juleroen gir deg rom til å puste med magen. Ta vare på deg selv, og fortsatt riktig god jul ❤

God søndag, og riktig god 4. søndag i advent. Hit gikk det jammen fort! Burde vel ikke komme som noen overraskelse akkurat det derre med julekvelden på kjerringa og slikt, for det samme skjer jo hvert år. Svooossj, så var det jul, eller nesten da. Og uansett hvor mye du tror du har tatt deg tid til å nyte desemberkvelden, så gikk tiden litt fra deg likevel.

Jeg sitter her, som vanlig, foran peisen og lytter til knitringa. Høres ut som et lite fyrverkeri der inne i flammene akkurat nå, for jeg heiv på et par små grankvister som lå igjen i haugen etter kransen jeg bandt i går kveld. Herlig lyd, beroligende liksom. Det trengs nå. Noe beroligende. For selv om uka har hatt mer enn nok av disse små fine øyeblikkene, så er skuldrene høye og kroppen sliten akkurat nå. En ting er nettene uten søvn, selv om det skal nevnes at det har blitt en del timer i drømmeland i helgen, en annen ting er nytt rødt nivå på skolen, og annerledes dager på jobb. Igjen. Rart at man skal bruke tid på å omstille seg, nå som man allerede har gjort dette så mange ganger, men jeg kjenner på stresset. Hjemmetesting, smitte, nærkontakter, teamsmøter, slitne ungdommer, nye regler, avstand, munnbind, og lærere som snart ikke vet sine arme råd. Og ikke kan jeg klage heller, for om få dager venter en ukes juleferie, og det finnes å mange overarbeidede arbeidsgrupper som ikke har det engang. Men sliten blir man, og det må jo være lov å kjenne på, selv om andre har det verre. Derfor var fredagen et godt øyeblikk, da jeg låste meg ut av klaserommet, hentet eska på kontoret, sa et skikkelig hadet til ungdommene, og trasket hjemover, vel vitende om at de neste arbeidsdagene blir digitale, før jeg tar ferie. Så går jeg halvannen uke i møte, uten ca 100 nærkontakter. Det var et fint øyeblikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Skumringstimen. Den ettermiddagen vi var ute og kjørte, gubben og jeg. Hadde vært på Riis for å levere julegavene til små tantegull og Tante Mariann, og kjørte en liten omvei hjem, bare for å høre musikk, snakke og kikke litt på gamle trakter. Over slettene mellom Blaker og Aurskog sakket vi farten for å bare nyte stunden da sola, som så vidt hadde kranglet seg til en liten sprekk i skyene, var i ferd med å gå ned. Alle jordene badet i sånn disig vinterlys, og alle slettene så trolske ut. Har ikke noe annet ord for det egentlig. Trolsk, det var det det var. Nydelig! Og kjempefint øyeblikk.

I mål med alle julegavene. Innkjøpt har de vært lenge. Pakket inn også, selv om enkel forskning viser at man stadig kommer på at man skulle gjerne gitt bort bare “en liten ting” til. Men nå er det jammen delt ut også! God følelse, når den siste pakken bytter eier. Julegaver, check! Fint øyeblikk.

Kontor-humor… Jeg har jo nevnt disse kollegene på c15 før. Stadig vekk, faktisk. Denne uka kom jeg med en bemerkning om at øye-modellen på hylla ved døra var litt sånn ekkel, at den stadig var vendt mot min pult. Det tok ikke mer enn under ei økt før det fordømte øyet stod på skrivebordet mitt, og uansett hvor mange ganger jeg i løpet av uka satte det øyet tilbake på plass, så dukket det opp på plassen min hver eneste gang jeg forlot kontoret. Har aldri følt meg mer beglodd, og aldri har flere kolleger klart å holde maska sålenge av gangen heller! De små tingene som krydrer arbeidsdagen. Gøyale øyeblikk!

Pakken på trammen. Plutselig en kveld lå det pakke på trammen. En pakke, med pakke. Gaven spares til under treet på julaften, men julekortet som fulgte med er lest, og tårene satt løst. Kjære M. Hvert år gleder du meg med en julehilsen, og for hvert år lurer jeg mer og mer på hvem du er. Tusen takk for gode ord, kortet ditt henger på snora sammen med de andre julekortene. For noen fantastisk fine øyeblikk du gir meg.

Den ettermiddagen jeg kom hjem fra jobb, og minsten allerede var hjemme fordi han hadde hatt hjemmeundervisning hele dagen. Så da jeg kom hjem fra lysa i juletreet på, det knitret varmt fra peisen, og en kjele med gløgg stod klar på ovnen på kjøkkenet. Så da var det bare å tre føttene inn i tøflene, skjenke seg en kopp gløgg, legge bena høyt, og holde minsten med selskap mens han pakket inn julegavene han hadde kjøpt til storebrødrene. I over en måned nå har formen hans hanglet, men nå er den sakte men sikkert stigende, og det er så godt å se. Gode, gode øyeblikk.

Ny julekort-tradisjon. Kollega Tine har videreført en tradisjon fra forrige arbeidsplass, og i år har alle på kontoret skrevet julekort til hverandre. Gjennom Desember har konvoluttene våre blitt fylt av ord, og siste arbeidsdagen ble konvolutten med hjem. Fredag koste jeg meg med å lese alle. For en fantastisk fin greie! Jeg har ledd, og jeg har grini, og insett at jeg jobber med en liten drøss helt unike mennesker. Nå henger alle kortene på snora i tappegangen, og jeg stopper opp når jeg går forbi og leser de om og om igjen. Gode øyeblikk, hver eneste gang.

Og det var uka. Stive skuldre, søvnløse netter og ettermiddagsdupper på sofaen. Gode meldinger fra elever, nye og gamle, julekaker til frokost, og gløgg hele dagen lang. Jeg har sklidd på isen, sånn skikkelig “fytti helv…så vondt” type skliing, og jeg har sittet omtrent inne i julegrana for å kjenne lukten av jula. En god hverdagsuke, full av store og små øyeblikk, akkurat slik ei uke skal være.

Nå venter et par dager til med jobb, også er det ferie!!! Bare tanken på fridagen gjør hodet lettere. Håper du har funnet noen fine øyeblikk i uka som gikk, og at innspurten mot jula blir god. Vi blogges.

Håper du som titter innom har hatt ei fin uke, full av slike små øyeblikk som har gjort deg godt.

Et tynt lite snølag over bygda som dekker alt det mørke underlaget. Akkurat nok til at det lyser opp når kveldsmørket senker seg, ikke nok til at man trenger å dra frem snøskuffa. Vinn-vinn med andre ord. Det er herlig med et lite snødekke, gjør noe med stemningen ute rett og slett. Rusle rundt sånn mens snøen virvler rundt føttene, det er fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Mandagen. Den var fin. Da vi gjorde om deler av avdelingsmøte til et juleverksted. Først litt faglig, så et lite kransemekkings-verksted, slik at alle fikk laget sin egen bar-krans til veggen eller døra, og deretter middag sammen med gode kolleger. Nydelig syrisk mat, bestilt av en svært dyktig dame her på Bjørkelangen. Så hyggelig å gjøre noe samme litt utenom jobb, snakke om litt annet enn fargfornyelse og elever, spise, le, senke skuldrene. Fin førjulsaktivitet, fint øyeblikk.

Disse kollegene mine. Jeg har snakket om dem før, denne gjengen kvinnfolk og mann som deler kontor i C blokka. Et kontor der både tårer og latter sitter løst, et kontor hvor gode råd hagler om man trenger det, og hvor omsorgen for hverandre nesten sitter i veggene. Og vi ler. Mye! I fjor var jeg jo så «heldig» å få adventskalender av denne gjengen, en kalender hvor alle hadde laget dorullnisser til meg…Jeg har jo som kjent et litt anstrengt forhold til dorullnisser, eller annen julepynt av det slaget. Derfor var jeg glad da siste uke var åpnet i fjor, og antok at jeg slapp unna den slags i år…men neida! For nå har de lagt kloke hoder sammen, ledd høyt av egen kreativitet, og med jevne mellomrom nå havner det alternativ julepynt laget av bind og tamponger på pulten min. Det verste er jo at de faktisk har lagt sjela si i det, og gjort en innsats!!! Her snakker vi lim og glitter, og ja… intimprodukter. Masse latter, masse herlige øyeblikk. Om de til slutt havner på juletreet gjenstår å se!

Vi er så vidt igang med julebaksten. Det er liksom ikke noe som haster i år. Jeg vet ikke om det er den litt slitne formen i hodet til måsafrua, eller om det er alder og erfaring som bare tenker at “jul blir det likevel”, men det er veldig lite hektisk her i måsahuset denne førjulstia. Men, som sagt, denne uka har vi startet litt med julebaksten. Vi baker kun det vi liker, det vi spiser mest av, men så ble det snakk om et slag jeg ikke hadde hørt om før på kontoret her om dagen, en kakesort bestående av kun tre ingredienser, så da røyk jeg på ei litta kakesmell. For forskninga sin del, kan du si da…og fordi jeg var fysen. Mest fordi jeg var fysen. Greit, bare fordi jeg var fysen. Men for å komme til saken, kakene var overraskende gode, og i skrivende stund ligger to av tre igjen på asjetten foran meg, som en del av søndagsfrokosten. Tenkte det var bedre å kvele sukkersuget før det kommer. Om det virker blir det fast regel her i huset. Start dagen med sukkerkick! Bakedag, fint øyeblikk.

Omvei! Det er fint noen ganger det. De ettermiddagene man kjenner at det slett ikke har noen hast med å komme seg hjem, rett og slett fordi det er så deilig å være ute. Jeg hadde en sånn ettermiddag denne uka. Ferdig på jobb kvart på fire, ikke helt mørkt ute enda, bare sånn lett skumring, og deilig temperatur. Etter flere dager med opptil 17 minus, er fem-seks kuldegrader som våren å regne. Så da tok jeg omveien hjem, gjennom Bjørkelangen, og den gamle Tertitt-linna helt opp til hagen til måsahuset. Litt ekstra tid til å samle tankene etter jobb, litt ekstra tid til å bli litt kald på nesa, til å være alene, før man møter flokken hjemme. Herlig øyeblikk.

Juletre! Tidlig? Njah, litt, men det gjør da ikkeno. Etter avtale med skogeier stakk podene og podekjæresten ut på juletrejakt lørdag ettermiddag, og for første gang siden de ble født var ikke jeg og gubben med på hogsten. Derfor var jeg sånn litt over snittet spent på om det blei ei sånn skranten julebuske med minimalt av barnåler, eller i værste fall ei bjørk som de ville komme hjem med, men frykten var ubegrunnet. For etter en drøy time i skogen kom flokken hjem med ei flott julebuske, og plutselig slo julestemningen min ut på Richters skalaen… Så da var det ingen grunn til å drøye med pyntinga. Lørdag kveld fikk buska både lys og kuler, og julemusikken ljomet ut av høyttalerne i stua. I dag tidlig luket det gran da jeg kom ut i stua. Lykke!!! Derfor sier vi at juletreet inn, det var et fint øyeblikk!

Det aller første julekortet.  Har sagt det før, og sier det igjen, den aler fineste juletradisjonen er julekort. Det blir færre og færre på snora hvert år, kortene erstattes med tekstmeldinger eller en chat, derfor setter jeg så ekstra pris på de som dumper ned i postkassa. Nå ble riktig nok årets først kort levert på døra da, med tilhørende pakke, men gleden er like stor. Håndskrevet hilsen, opp på snora, hverdagsglede.

Også, til slutt, de små julesyslene. Litt hver kveld, eller annenhver kveld da, når jeg får ånden over meg. En kveld denne uka laget jeg lysestaker av juleepler. De knallrøde, og mistenkelig blanke juleeplene. Det har blitt en tradisjon. De får stå til eplene takker for seg, og er så stemningsfulle. Nå står det epler med lys i nesten alle rom.

Nå skal det logges av, for søndagen har mange gjøremål. Krumkaker skal stekes, smultringer skal kokes, pepperkaker skal pyntes (det er det podene som skal gjøre da), og jeg har kjøpt leire, og tenkte jeg skulle lage meg noe juletrær…Har en plan inne i hodet, men er usikker på om det blir fint i realiteten. Tiden vil vise.

Håper uken din var god, full av julestemning og fine små hverdagsøyeblikk. Ønsker deg en nydelig 3. søndag i advent.

Vi blogges ❤

Så var desember i gang, og endelig er det liksom litt lovlig å kjenne skikkelig på at man gleder seg over førjulstiden. Det lukter røkelse i måsahuset denne søndagsmorgenen, og det lukter gløgg. Jepp, bytta ut kaffekoppen med ei litta slurk med gløgg nå på morrakvisten. Gløgg er snadder til knekkebrød med brunost! To lys står og brenner bortpå bordet, og jeg varmer tærne mot glassdøra i peisen. Livet kjennes godt akkurat nå. Så godt at jeg krøller tærne litt ekstra, og pakker meg inn i pleddet bare for å tviholde på følelsen. Min absolutte favoritt tid av søndagen dette her. Stille hus, sovende poder i alle rom, og en sånn kjapp oppsummering av ukas små øyeblikk. Et lite dykk inn i den mentale minneboka, hente frem igjen de små øyeblikkene som fikk meg til å dra på smilebåndet.

Vi kan jo bare begynne med den idiotiske adventskalenderen jeg fikk av gubben. Aldri før har jeg sett eller hørt gubben være så til de grader fornøyd med seg selv og egen innsats, og sjelden har vel gubben og podene ledd lengre, eller høyere enn da jeg oppdaget 23 oppvasktabletter og en oppvaskbørste, hengende og nummerert på oppvaskmaskina på kjøkkenet. Rødstrømpene vil riste på hodet og forbanne mannfolkpakket, men artig ble det i heimen lell, mest fordi latteren til idiotene var så smittende. Gøyalt øyeblikk! Så kan jeg jo legge til at tre av oppvasktablettene er brukt, og at det ikke er meg som har brukt noen av dem…

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Årets julekopp. Eller kanskje livets julekopp. På mandag morgen havnet en julegave på pulten min på jobb. En liten stund kjente jeg et snev av panikk fordi jeg har sånn pakkvegring, i den grad at jeg har vegring mot å la de ligge…u-åpna. Men så sa den snille nissekollegaen at dette egentlig ikke var en julegave, men en slags “takk for kransen” gave  istedet, så da kunne jeg åpne med en gang.

Og jeg fikk kopp. Skikkelig fin og stor julekopp! Så nå vet jeg hva je skal drikke te, kakao, kaffe og gløgg av hele Desember. For en med koppe-dilla fikk den liksom ikke vært mer midt i blinken. Og med matchende godteriskål, og to svære sjokoladeplater kvalifiserer gaven til et av ukas aller fineste øyeblikk!

Julemagasinet. I år som i fjor, og som året før der har jeg vært så heldig å få bidra med historie og illustrasjoner til bygdas julemagasin. Og selv om jeg jo vet nøyaktig hva jeg har både skrevet, og tegnet, så er det likevel stas å se det på trykk. Rart det der, hvordan man liksom kjenner på en liten stolthet i det man kan rusle inn fra postkassa med julebladet i hånden. Fint øyeblikk.

Iskaldt! Sånn fryser gjennom marg og bein, bikkjekaldt. Et bittelite mareritt å sykle til jobb, for nesa blir så rød at det kjennes ut som om den skal dette av, men likevel så fint. For når sola skinner ned på et tynt lag nysnø, og det er så sprengkaldt at det ser ut som om det ligger glitrende diamanter strødd over gresset, over grantrærne, og over kvistene på bjørka, da er det vakkert ute da! Så vakkert at man like gjerne piner seg gjennom noen minutter til ute før man går inn, bare for å få med seg lyset, og stemningen. Kulda gjør det vakkert! Slike øyeblikk er så fine. Iskalde, vakre, fine øyeblikk!

Julestemninga som smyger seg sakte men sikkert inn i måsahuset, litt for litt. Ei julekule og en liten grankvist av gangen. Så fylles krokene og krikene opp, og stua blir så lun å være i. Det er fine øyeblikk det. Pusle litt rundt, pynte litt her og litt der, nyte det duse lyset av stjernene i vinduene, og de levende lysene som brenner på borda. Juletia er fin den.

Den kvelden kveldsmaten bestod av gløgg, og pepperkaker med blåmuggost. En sånn liten dille jeg har tatt opp igjen fra i fjor. Need I say more? Fint øyeblikk. Så fint at det jammen ble samme menyen til frokost dagen etterpå.

Minsten har fått streng beskjed av muttern om å ta det med ro, for nå har han jobbet omtrent hver ettermiddag etter skolen, og hver eneste helg i mer enn et halvt år., og nå er han sliten. Skikkelig sliten. Nok flink gutt for en ukes tid. Slikt går fort utover formen, så mor har satt ned foten, og bedt han om å bremse. En kveld denne uka da kroppen var tung, og hodet verket ble han pakket inn i pledd og dullet med til han sovnet på sofaen, og mens han sov fartet mor og far på butikken og kjøpte lego. Joda, han er 17 og ikke syv, men det virket. En kveld i selskap med oss to gamle, pepperkaker, lego, popcorn…slike øyeblikk må man bare ta vare på.

Storepoden. Ingen store hendelser, det er bare det at han har blitt en så grom ung mann. Det slår meg plutselig innimellom, når vi sitter og prater. Tenk at den lille gutten som knapt turte å se fremmede i øynene, han som var så redd for å gjøre feil, har blitt en så trygg, fin arbeidskar. Snill og god. Denne lærdagen skulle han på julebord med firmaet, og før han dro ble vi sittende å snakke igjen. Sånne øyeblikk varmer et mammahjerte. Store unger er tross alt også barna våre.

Kveldstur rundt på Bjørkelangen, bare for å lufte hodet. Det er så fint å rusle rundt sånn i mørket, for julelysene i vinduene i alle hus lager så god stemning. Lukten av kulde, og røyk fra pipene, kjenne at man blir akkurat passe kald nok på tærne til å glede seg til å komme hjem igjen, få varmen i kroppen. Sånne kveldsturer er gode øyeblikk.

Nå skal jeg skrive på julekortene mine, slik at de om noen dager kan sendes og leveres. En fin tradisjon synes jeg, en av de jeg skulle ønske enda flere hold på. Noe av det koseligste med jula er jo ei snor full av julehilsner fra fjern og nær. Kanskje det blir litt bakst i dag også, det hører liksom med til søndagene. Håper du har hatt noen øyeblikk denne uka som er verdt å legge i minneboka, også håper jeg du får en riktig så fin andre søndag i advent.

Vi blogges.

«Og det var fysssste gåången at julestjææærna brann, og sia hara brønniiii….»

Den mellomste poden stod nærmest andektig foran juletreet og kikket opp på stjerna i toppen mens han øvde på en av tre juleklassikere som skulle sitte innen juleavslutningen i gymsalen senere den kvelden. Jeg stod litt gjemt bak kjøkkendøra og smugkikket på avkommet, for ikke å forstyrre sangen, og for ikke å gjøre 8 åringen forlegen ved å briste ut i overdrevent stolte mammatårer. Kontrastene var store til skolens juleavslutning året før, da han ikledd pappas hvite dress-skjorte og med glitter i håret hadde entret scenen i gymsalen som nummer fire i Luciatoget, og sunget av full hals den versjonen av Lucia sangen hans far hadde lært han. «Saaanta Lucia- dreit oppi lia!!!» Ikke mitt stolteste øyeblikk som mor til tre gutter, det heller. Men i år var det annerledes. I år var poden staselig antrukket i bukser med press, og rødt slips til nystrøket skjorte, og sangteksten var terpet til det kjedsommelige, uten noen som helst improvisert input fra en pappa på 38, med den mentale kreativiteten til en umoden 12 åring.

Joda, nå var jula på stell. For ikke bare hadde jeg tatt ansvaret for å lære en tonedøv 8 åring korrekte sangtekster, jeg hadde i tillegg, hele tre dager før julekvelden, allerede pynta treet, kokt grøten til riskremen, knekket ut en dobbel hasselnøtt fra nøttefatet sammen med størstepoden, og fortalt alt om min barndoms store nøtte-julelek kalt fillipine, der målet var å vinne en marsipangris ved å være den første som ropte «FILLIPNE!!!» neste gang man møttes, og ribba som var nettopp satt på midterste rille til forhåndssteking, slik at julaften formiddag ikke skulle forsvinne i en sky av stress og svor.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Alt, hele julefeiringa, hele julestria, planlagt og tilrettelagt i klassisk Egon Olsen stil, og mens jeg stod der og tyvlyttet til en tonedøv 8 åring synge julekveldsvisa på inn og ut-pust mellom to løse fortenner, kjente jeg at julefreden sakte, men sikkert senket seg, og muskelknuta mellom skuldrene løste seg sakte opp. Endelig en jul med alt på stell, et hittil ukjent fenomen for en litt sliten trebarnsmamma med fetish for stramme tidsskjemaer og en doktorgrad i uorganisert planlegging.

Klokken litt på hæla stappet vi familien på fem inn i bilen og duret bort på barneskolen for halvannen times julefeiring i en svett gymsal med defekte ribbevegger, sammen med andre foreldre og et drøyt tyvetalls andreklassinger høye på sukker og høytids-forventninger.  Med fjorårets Lucia- bommert friskt i minne holdt jeg pusten under konserten og den tonedøve podens solofremføring av «Så tenner vi et lys i kveld», og kunne puste lettet ut da underholdningen var over, og vi kunne gyve løs på kakebordet, og lytte til klassekontaktenes lovprisende tale om kontaktlærerne, og overvære den offisielle utdelingen av halvvissen juleoppsats fra Plantasjen, og gavekort fra lokale leverandører.

Juleavslutning, check!

Vel hjemme, og ved godt mot, låste vi opp døren og ble møtt av lukten av ribbe og risgrøt og overpriset edelgran. Julestemningen slo meg som en uplanlagt hetetokt, og jeg klappet meg selv mentalt på skulderen for godt planlagt organisering, og gjennomføring av relativt stressfrie juleforberedelser.

Siden alt var på stell og stemningen på topp, tillot jeg meg selv en halvtime i horisontalt sideleie i en treseter fra Ikea, i godt selskap av myke saueskinnstøfler, en kopp gløgg, og en malende pusekatt. Lykke på jord for en trebarnsmor.

Enkel forskning viser at barn værer en mors humør slik en sporhund værer dop, og en noe utspekulert og svært oppfinnsom gutteflokk så sitt snitt til å be om ting de normalt ikke fikk lov til. Slik som for eksempel bruk av fyrstikker….

For inspirert av storebrors solofremføring av adventsvers på juleavslutningen, ville gjerne lillebror på 5 imponere med sine pyro-ferdigheter, og ba så pent som bare en utspekulert femåring kan, om å få tenne adventslysene på bordet.

Som erfaren mor burde jeg ant ugler i mosen, men jeg var så inn i julemagien at jeg lot tvilen komme de tre tiltalte til gode. Uerfarent! For mens minsten stolt tente fyrstikk etter fyrstikk, og leste opp alle fire adventsversene, hørtes rabalder fra kjøkkenet.

Og der satt han på kjøkkengulvet foran ovnen, åtte åringen med løse fortenner, med favnen full av risgrøt, og stirret ned i det som fremdeles var igjen av grøt i kjelen før han titter opp på meg, og gliser bredt, men en tann mindre!!!

«Jeg mista tanna mamma!!! Oppi kjelen!!!!» For den mellomste poden hadde benyttet tiden mor var opptatt med å kontrollere en lillebrors evner til håndtering av brennbart materiale, til å småsmake litt på risgrøten, men mistet balansen på krakken han hadde klatret på, dratt kjelen med seg i fallet, og slått ut tanna. Og med ett var julestresset tilbake.

For om man så hadde klart å lokalisere ei fortann i grøten, ville det likevel være høyst uaktuelt å servere den som dessert på julekvelden. Her i huset setter vi grensa ved uskrelt mandel, vi er da dannede folk, tross alt. Etter noen minutters intens jobbing for å få oversikt over skadeomfanget, fikk jeg sendt poden ut av kjøkkenet og i dusjen for å bli kvitt et lag graut, og da gulvet endelig var relativt fritt for matrester tørket jeg svetten av panna, pustet sakte ut og inn, telte til ti, og kjente så vidt at stresset lettet, da jeg skrur av lyset over benken, og rusler ut av kjøkkendøra.

Det er da jeg runder hjørnet til stua at en middels høy skikkelse hopper frem fra bak julegrana, og skriker: «FILLIPINE!!!!»

Denne mammaen, som allerede ligger på en sterk tier på den indre stress-skalaen, skvetter så til de grader at hun går i akutt forsvarsmodus, henter frem sin indre ninja, og langer ut armene til siden i et slags karategrep som får Jackie Chan til å se ut som en nuddel-strikkende  amatør av en bestemor. Jeg vræler ut et banneord som kan skremme fanden på flatmark, og kjenner en ilende smerte i håndleddet da armen treffer juletreet, som sakte, men sikkert velter mot gulvet.

Katta, som hele tiden har tatt oppstyret med knusende ro fra sofakroken, spretter opp med beundringsverdig raske overlevelses-reflekser, og i sin iver etter å unngå å bli overfalt av overpriset edelgran i fritt fall, spretter katta over bordet, og river ned fire tente adventslys i en gjennomsnittsfart på fryktelig mange kilometer i timen.

Kombinasjonen tente lys og tørr gran viser seg å være heller ugunstig, for innen denne forskremte hobby-ninjaen har fått registrert hva som har hendt, og lokalisert katta, tar det fyr i pappstjerna i toppen av grana, og bare sekunder senere høres et smell i juletrebelysningen, etterfulgt av et hest hves fra stikkontakten, før hele førsteetasjen blir mørklagt!

En snarrådig minstemann slukker flammene i juletresjterna med en lunken kopp julegløgg. Takk og pris jeg droppa den skvetten med himbrent i gløggen!

Det hersker totalt kaos og et snev av fortvilelse i stua, og mens jeg sitter på gulvet og samler tanker og leter etter fornuftige løsninger, på nippet til å ta til tårene som en hormonell pre-pubertal jentunge, høres en barnestemme litt undrende fra dusjen på badet.

«Mamma??? Finner tannfeen frem i mørket?»

Og med ett ler jeg så jeg rister. For midt oppe i alt dette tragikomiske kaoset, er det den største bekymringen for ungene. Oppe i alt stresset med å få stresset mindre til jul, stilles det spørsmål fra ivrige barnesinn, om hvorvidt tannfeen har lommelykt eller ikke.

Det tok et iherdig døgn å få jula på plass igjen. Innen strømmen var tilbake hadde vi glemt ribba som stod i ovnen, og som dermed ble like overstekt som en britisk turist på Gran Canaria i fellesferien, men vi kjøpte riskrem fra frysedisken på Rema, hugget ned, tok inn og pyntet den litt slitne furua fra hagen, og satte ut en skål med risgrøt skrapet opp fra gulvet til nissen, og en til tannfeen.

Det er mange år siden podene var små, i huset finnes det ikke lenger ei melketann å oppdrive, og det eneste minnet vi har igjen fra den jula er et lite svimerke i parketten der edelgrana falt.

For det var fysste (og siste)  gongen, at julestjerna brann.