God søndag, og riktig god 4. søndag i advent. Hit gikk det jammen fort! Burde vel ikke komme som noen overraskelse akkurat det derre med julekvelden på kjerringa og slikt, for det samme skjer jo hvert år. Svooossj, så var det jul, eller nesten da. Og uansett hvor mye du tror du har tatt deg tid til å nyte desemberkvelden, så gikk tiden litt fra deg likevel.

Jeg sitter her, som vanlig, foran peisen og lytter til knitringa. Høres ut som et lite fyrverkeri der inne i flammene akkurat nå, for jeg heiv på et par små grankvister som lå igjen i haugen etter kransen jeg bandt i går kveld. Herlig lyd, beroligende liksom. Det trengs nå. Noe beroligende. For selv om uka har hatt mer enn nok av disse små fine øyeblikkene, så er skuldrene høye og kroppen sliten akkurat nå. En ting er nettene uten søvn, selv om det skal nevnes at det har blitt en del timer i drømmeland i helgen, en annen ting er nytt rødt nivå på skolen, og annerledes dager på jobb. Igjen. Rart at man skal bruke tid på å omstille seg, nå som man allerede har gjort dette så mange ganger, men jeg kjenner på stresset. Hjemmetesting, smitte, nærkontakter, teamsmøter, slitne ungdommer, nye regler, avstand, munnbind, og lærere som snart ikke vet sine arme råd. Og ikke kan jeg klage heller, for om få dager venter en ukes juleferie, og det finnes å mange overarbeidede arbeidsgrupper som ikke har det engang. Men sliten blir man, og det må jo være lov å kjenne på, selv om andre har det verre. Derfor var fredagen et godt øyeblikk, da jeg låste meg ut av klaserommet, hentet eska på kontoret, sa et skikkelig hadet til ungdommene, og trasket hjemover, vel vitende om at de neste arbeidsdagene blir digitale, før jeg tar ferie. Så går jeg halvannen uke i møte, uten ca 100 nærkontakter. Det var et fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Skumringstimen. Den ettermiddagen vi var ute og kjørte, gubben og jeg. Hadde vært på Riis for å levere julegavene til små tantegull og Tante Mariann, og kjørte en liten omvei hjem, bare for å høre musikk, snakke og kikke litt på gamle trakter. Over slettene mellom Blaker og Aurskog sakket vi farten for å bare nyte stunden da sola, som så vidt hadde kranglet seg til en liten sprekk i skyene, var i ferd med å gå ned. Alle jordene badet i sånn disig vinterlys, og alle slettene så trolske ut. Har ikke noe annet ord for det egentlig. Trolsk, det var det det var. Nydelig! Og kjempefint øyeblikk.

I mål med alle julegavene. Innkjøpt har de vært lenge. Pakket inn også, selv om enkel forskning viser at man stadig kommer på at man skulle gjerne gitt bort bare “en liten ting” til. Men nå er det jammen delt ut også! God følelse, når den siste pakken bytter eier. Julegaver, check! Fint øyeblikk.

Kontor-humor… Jeg har jo nevnt disse kollegene på c15 før. Stadig vekk, faktisk. Denne uka kom jeg med en bemerkning om at øye-modellen på hylla ved døra var litt sånn ekkel, at den stadig var vendt mot min pult. Det tok ikke mer enn under ei økt før det fordømte øyet stod på skrivebordet mitt, og uansett hvor mange ganger jeg i løpet av uka satte det øyet tilbake på plass, så dukket det opp på plassen min hver eneste gang jeg forlot kontoret. Har aldri følt meg mer beglodd, og aldri har flere kolleger klart å holde maska sålenge av gangen heller! De små tingene som krydrer arbeidsdagen. Gøyale øyeblikk!

Pakken på trammen. Plutselig en kveld lå det pakke på trammen. En pakke, med pakke. Gaven spares til under treet på julaften, men julekortet som fulgte med er lest, og tårene satt løst. Kjære M. Hvert år gleder du meg med en julehilsen, og for hvert år lurer jeg mer og mer på hvem du er. Tusen takk for gode ord, kortet ditt henger på snora sammen med de andre julekortene. For noen fantastisk fine øyeblikk du gir meg.

Den ettermiddagen jeg kom hjem fra jobb, og minsten allerede var hjemme fordi han hadde hatt hjemmeundervisning hele dagen. Så da jeg kom hjem fra lysa i juletreet på, det knitret varmt fra peisen, og en kjele med gløgg stod klar på ovnen på kjøkkenet. Så da var det bare å tre føttene inn i tøflene, skjenke seg en kopp gløgg, legge bena høyt, og holde minsten med selskap mens han pakket inn julegavene han hadde kjøpt til storebrødrene. I over en måned nå har formen hans hanglet, men nå er den sakte men sikkert stigende, og det er så godt å se. Gode, gode øyeblikk.

Ny julekort-tradisjon. Kollega Tine har videreført en tradisjon fra forrige arbeidsplass, og i år har alle på kontoret skrevet julekort til hverandre. Gjennom Desember har konvoluttene våre blitt fylt av ord, og siste arbeidsdagen ble konvolutten med hjem. Fredag koste jeg meg med å lese alle. For en fantastisk fin greie! Jeg har ledd, og jeg har grini, og insett at jeg jobber med en liten drøss helt unike mennesker. Nå henger alle kortene på snora i tappegangen, og jeg stopper opp når jeg går forbi og leser de om og om igjen. Gode øyeblikk, hver eneste gang.

Og det var uka. Stive skuldre, søvnløse netter og ettermiddagsdupper på sofaen. Gode meldinger fra elever, nye og gamle, julekaker til frokost, og gløgg hele dagen lang. Jeg har sklidd på isen, sånn skikkelig “fytti helv…så vondt” type skliing, og jeg har sittet omtrent inne i julegrana for å kjenne lukten av jula. En god hverdagsuke, full av store og små øyeblikk, akkurat slik ei uke skal være.

Nå venter et par dager til med jobb, også er det ferie!!! Bare tanken på fridagen gjør hodet lettere. Håper du har funnet noen fine øyeblikk i uka som gikk, og at innspurten mot jula blir god. Vi blogges.