Så var det nok en gang en søndag som egentlig er lørdag, fordi mandag liksom er en søndag den også. Langhelg da, enklere fortalt, og den kom på veldig rett tidspunkt. Det har vært i travel uke. God, men travel. Nettopp derfor er to søndager på rad spesielt kjærkomment. Jeg bruker helgen på å ta igjen litt etterlengtet søvn, selv om det ikke er så lett som det høres ut, og jeg nyter sola, vinden, og lukta av nyklippet gress og løvetann.

Podene sover enda, gubben leser nyheter på nett, og jeg har krøpet opp i det faste hjørnet av sofakroken, under pleddet, for å henter frem noen av ukas små øyeblikk. Minstepoden er sakte men sikkert på bedringens vei. Det vil si, leververdiene er fremdeles høye, han sover omtrent 17 timer av døgnet, men han både spiser og drikker. Slik var det ikke forrige uke, så det er helt klart fremgang, og det er godt for oss alle. Kyssesyken ble en stri tørn, men det er så godt at det ihvertfall er bedring. Gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg skulle ha et par studiedager denne uka, for å skrive på eksamen, men det ble litt stritt på jobb. Jeg fikk likevel til noen gode skriveøkter, og selv om det tok litt tid å lande på både tema og oppsett, så ble det en ferdig eksamensoppgave til slutt, og sårbarhetsfaktorer og beskyttelsesfaktorer. Spennende oppgave, men for en som ikke har skrevet fagtekst tidligere var det både uvant og vanskelig. Men nå er den levert, og resten er ute av mine hender. Jeg er glad om jeg består, alt over karakter E er en bonus. Og det skal sies, at når jeg fredag morgen kunne rusle over skolegården med pensum i henda, og legge de tilbake i bokhylla på skolen, for godt, da senket skuldrene seg betraktelig! Digg øyeblikk!

Enda bedre øyeblikk….da jeg ruslet over veien og inn porten fredag ettermiddag etter jobb, og virkelig kunne kjenne på fredagsfølelsen. Gutta var allerede hjemme fra jobb, og satt i hageteltet og spilte gitar og drakk kaffe. Sola varmet, vinden blåste svalt over hagen, og….Det var langhelg! Skikkelig god følelse, skikkelig fint øyeblikk. Jeg kastet av meg skoene, joinet podene ute, og vifta med bare tær i takt med gitarmusikken.

Venninne Mona har flyttet den fine “Hos Mona” butikken sin til nye lokaler, og på åpningsdagen måtte jeg selvsagt innom med sprudlevann og gratulasjonsklemmer. Så var det åpningstilbud da…og jeg eier jo ikke viljestyrke i den butikken, for det er så himla mye fint av både interiør og klær. Og heldige meg hadde et gavekort som lå og ventet på meg i butikken, fra snilleste Annelise som hadde ringt fra en annen kant av landet og fikset! Så da ble det ny linskjorte på a mor. I skikkelig vågal farge, dønn oransje! En fet blanding av fange i amerikansk kvinnefengsel, og herlig sommerfresh! Elsker den!!! Ny sommerskjorte i knæsj farge, fra bygdas fineste butikk, fint øyeblikk!

Hvilepuls ved tjernet, rett før leggetid. Onsdagen var en sånn dag med høye skuldre, og litt sånn stress. Det, koblet med eksamens-nerver gjorde kroppen urolig, og det hjalp ikke at søvnene hadde uteblitt hele natte i forveien eller. Så vi kjørte opp til tjernet, ruslet ned mot vannet, og bare satt der! Satt der og stirra på et par gjess som svømte langs vannkanten, og på sola som malte skyene rosa. Hvilepuls, før leggetid. Side om side med gubben, på et pledd, nede ved vannkanten. Godt øyeblikk.

Skrekkblandet fryd og panikkartet latterkramper. Vi fleiper ofte på kontoret med at om C12 hadde vært et realityprogram, da hadde vi sprengt alle seerrekorder! Det foregår altså så mye rart inne på det kontoret, og denne uka er intet unntak. På fredag var en kollega fortvilet fordi da hun dagen før skulle mate marsvinet, var det sporløst forsvunnet, rømt fra buret. Og sånn kunne det jo ikke være, så tre av oss kjørte opp til huset i lunsjen, for å gå på hamsterjakt. Og når tre damer som alle er litt redd for gnagere skal fange et hamster som har fått smaken på frihet, da er det duket for hverdagskomedie. Etter en drøyt halvtime med feiekost, feiebrett, pledd, lokking, skvetting, og latterkramper så kraftige at ingen truse var tørr, fikk vi omsider gnageren tilbake i buret, og alt endte vel… gnager 0- pissredde damer 1! Fantastisk artig øyeblikk!

Da poden kom hjem med ny tatovering, og overrasket oss med vår bryllupsdato, fordi han ville ha mamma og pappa på underarmen. Ikke nok med det. Stjerna med vinger representerer mormoren han aldri fikk møte, som kaster lys over meg, gubben og podene. Symbolsk, og jeg ble rørt. Fint øyeblikk.

Vinkveld! Kollega og venn Tine har flyttet i ny leilighet, og lørdag duret jeg opp til henne med sprudlevann og blomster for å innvie bopelen. Sol, vin, og venner. God stemning, godt øyeblikk. Kort fortalt. Så deilig å bare senke skuldrene, ikke tenke jobb eller eksamen, bare slappe av, skravle og le.

Den ettermiddagen minsten var i så god form at han spurte om vi skulle rusle en tur. Så deilig avbrekk! Bare rusle i rolig tempo nedover til sentrum, kjøpe en is som spises på en krakk i en ledig solvegg, også rusle langs linna hjemover igjen. Sola i ryggen, og varm asfalt under skoa. Nydelig øyeblikk.

Og slik har uka gått Et lite kaos av alt, samtidig proppfullt av fine øyeblikk. Lunsj i full skolegård, og hamsterjakt i midttimen. Vaffel med rømme og syltetøy, kortspill med elever i friminuttene, ny spilleliste på spotify, ligge langflat i en solstol på verandaen, og kaffe oppe ved vannet etter middag. Øyeblikk på rekke og rad, hverdagslige, men gode.

Nå skal søndag nummer en av to nytes. Det blir hagetid, lesetid, kanskje en liten ettermiddagsdupp, og en tur ut med gubben. Hvor vet vi ikke, det er jo en del av moroa. Ønsker deg en riktig fin søndag, en god pinse, og vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Følelsesmessig kaos, takk for meg! Kanskje det holder for bloggen denne uka. Nervene er bittelitt frynsete, til tross for at jeg har gjenvunnet delvis kontroll. Jeg burde skrevet på eksamen, ikke på bloggen, men hodet er så proppfullt av tanker om at “dette fikser jeg ikke”, at det garantert er lurt med en pause.

Det er et godt øyeblikk akkurat nå. Stille i huset, podene sover, gubben tusler litt på kjøkkenet, jeg har varm kaffe i koppen, og knekkebrød med brunost på asjetten. Det er godt å senke skuldrene. Dagen foran meg består av ingen andre planer enn å skrive på eksamen som skal leveres førstkommende fredag. Om det blir varmt nok flyttes “kontoret” ut i hageteltet, luft rundt øra er sikkert ikke så dumt.

Eksamen ble lagt ut fredag morgen, og det tok meg hele dagen å egentlig sortere oppgaven, og lande på et tema. Først på ettermiddagen fikk jeg kladdet ned en slags innledning, og laget et tankekart. Det var ihvertfall en begynnelse, og det kjentes ut som om jeg fikk landa litt. Det var et godt øyeblikk. I morgen har jeg studiedag, og planlegger å skrive det meste av dagen, og hjernen min spiller på lag.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så hjelper det jo litt på humøret at kollega Mimmi jogget (Ja, hun jogget…vi er veldig ulike sånn!) innom med en pose full av eksamenmotivasjon. Makan til glede, alle favorittene. Skal knerte den ølen når eksamen er levert…før det tar jeg ingen sjanser!

Mandag var endelig alle kolleger som har vært på reise med elever utenlands tilbake på kontoret. Det i seg selv var gave nok, men jammen hadde de ikke med seg gaver i kofforten også. Martin kjenner meg godt. Neste for godt, og hadde shoppet med et skilt så treffende at det nesten er skummelt beskrivende. Digger det! Morsom tekst, litt for sant, og nå henger det på veggen over pulten, som en stille men real advarsel til alle som har lyst til å klage før morgenkaffen. Digger det!

Så godt var det å være tilbake med alle kolleger at jeg ruslet ned på Rema i lunsjen, og kjøpte kransekake til avdelingsmøtet, bare for å feire! Skal ikke kimse av kransekake altså! Prøvde å si at det var i anledning konfirmasjonen jeg aldri hadde, men det ble ikke noen gratulasjoner eller pengegaver av den grunn! Uansett, kake bestående av 35 % mandler…det er nesten en hel av fem om dagen det! Slankemat! Jeg spiste mer enn en ring, for å si det sånn. Godt øyeblikk.

Tirsdagen var preget av uro for minstepoden som har vært syk lenge nå. Han var sengeliggende på femte dagen, og legen, og legevakta hadde stillt forskjellige diagnoser, gitt antibiotika, tatt vekk antibiotika, deretter  sagt at det eneste han trengte var mat, drikke og hvile. Mammahjertet sa noe annet, og da formen dalte ytterligere tirsdag kveld fikk vi endelig lov å komme på legevakten kl 22. Etter flere timer ventetid ble vi tatt inn på laben, og under en blodprøve fikk han et illebefinnende og ble bevisstløs. All kunskap om førstehjelp etter diverse kursing fra kollega Martin kicket inn, og først da poden etter en stund våknet, og adrenalinet var på vei ut av kroppen var jeg skjelven. Det er så vondt å se barna så syke, selv om de på papiret er voksne.

Han ble hentet med ambulanse og lagt inn på Ahus. Mens jeg ventet utenfor legevakten på måsagubben da vi skulle kjøre etter ambulansen til sykehuset, klokken 02.00 om natta, lette jeg desperat etter noe positivt, bare for å stagge den verste skjelven. Gatelysene! Herlighet så glad jeg var for gatelysene. Å stå dønn alene i mørket, midt på natten, likevel kjenne at vårlufta er frisk, og at gatelysene skinner, det var beroligende. Godt øyeblikk. Tenk så lite som skal til.

Etter å ha ligget inne et halvt døgn, med væske, næring, smertestillende og antibiotika, steg formen, og ettermiddagen 17 mai fikk vi hente poden hjem. Som pårørende uten krav på særlig informasjon er jeg ikke særlig imponert, MEN…poden ble utrolig godt ivaretatt, og det er jeg så innmari takknemlig for. Nå venter noen uker med ro for poden, for han er medtatt, men formen er stigende. Kyssesyke og streptokokker. Magefølelsen var rett, takk og pris for at vi ikke ga oss, og for at han til slutt fikk den hjelpen han trengte.

Etter halvannet døgn uten søvn var ikke feiring det som stod på lista over gjøremål på 17 mai, men minsten ville så gjerne se kjæresten i russetoget. Derfor, lykkelige over å ha han hjemme, kledde vi oss i finstasen først klokken halv fem, og kjørte ned til gågata for å se podekjæreste, og mine elever i russetoget. Og når man knapt har sovet eller spist på 24 timer, da blir man jammen meg lettrørt! Så jeg vinket til elever, fikk klemmer i fleng, og mer eller mindre grein meg gjennom hele seansen! Sliten, men du verden for noen fine øyeblikk.

Vel hjemme skiftet vi til pysj, enda sola lå høyt på himmelen, og så spiste vi is på terrassen, mens storepodene hadde besøk av vennegjengen, og drakk champagne og spilte kubb nede på gresset. Mens flaggene blafret i vinden sovnet jeg under teppet i hageteltet, til lyden av feststemt ungdommelig latter og fjas, og med en pode på bedringens vei ved siden av meg. Ukas beste øyeblikk.

Solsenga på himmelsprett-dagen. Det var digg det, særlig etter kaoset dagen før. Gresset svaiet så vidt nedenfor plattingen, lukten av løvetannen som sikkert burde vært luket vekk kilte i nesa, og gubben snorket i en stol i skyggen bak meg. Så himla avslappende å kjenne sola varme skrotten, og bare ligge som et slakt og kjenne at våren nesten var helt sommer. Deilig øyeblikk.

Også har vi grilla, for første gang i år. Samme dagen som jeg klippet gresset. Det ga skikkelig sommer og helgefølelse! Mer er det ikke å si om den saken. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Vi har turet rundt for å finne en jakke til gubben…han er som en utålmodig fireåring i butikker, så jeg har virkelig fått testet tålmodigheten. Vi har gått fra panikk til lettelse på 24 timer, spist middag ute, og fyrt i peisen inne på kjølige kvelder. Jeg har jobbet, og jeg har hatt fri, spist grønnsaker og is i samme måltid, løpt på asfalten langs gangveien om kvelden, og ruslet rolig langs linna og laget fløyter av løvetannstilker på ettermiddagene. Jeg har tegnet og sendt avgårde en bestilling til et nydelig par som har jubileum, fått gode nyheter og triste nyheter. Hverdager, på godt og vondt, mest godt.

Nå skal søndagen nytes og brukes, hodet skal tynes, og kroppen skal hviles, om den komboen lar seg gjøre. Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uka som kommer gir deg enda flere. Ha en riktig flotters søndag, og vær raus med deg selv, Det fortjener du. Vi blogges  ❤

Hallo søndagsmorgen. Vanedyret fra måsahuset hat brutt gullrekka!!! Det knitrer IKKE i peisen. Tenk det da! Jeg har ikke fyrt opp enda, fordi det ikke er så fryktelig huskaldt. Nå er sommeren i anmarsj! Andre kjenner sånt på gikta, jeg kjenner det på gulvvarmen i dette 100 år gamle huset.

Men jeg bryter ikke alle vaner på en gang da, så vill og gæærn er jeg ikke. Jeg sitter fortsatt under pleddet, føttene er pakket inn i ullsokker, de siste i skuffen uten hull, skrotten er pakket inn i flanellspysjen, og på asjetten foran meg finnes to knekkebrød med brunost, og en kopp kaffe. Og sånn starter søndagen, med et fint lite øyeblikk.

Poder og podekjærester sover, og skal man gå ut fra tidligere statistikker og analyser vil det være stille på ungdommen enda noen timer. Jeg er litt sånn i ualge etter ujevnt med søvn, har vært oppe hos minsten et par ganger i natt, for han er så dårlig akkurat nå. Krysser fingrene for at formen stiger snart, stakkar. Planene for søndagen er ikke mange. Egentlig skulle jeg sette opp hageteltet jeg har bestilt på den nederste plattingen, men Postnord er ikke sånn himla keen på å levere til avtalt tid, så det har ikke ankommet. Utedag blir det uansett, med tanke på været som er meldt. Det har jo vært utedager hele uka.

Vi satte kursen mot vannet flere kvelder denne uka, nettopp på grunn av været. Man kan jo ikke spise middag inne, eller sitte i sofaen, når sola skinner ute. Franske bakevarer, mekket på Mysen, ble fortært på ei krakk på en brygge denne uka. Det var en sånn skikkelig varm kveld, så varm at jakka ble liggende i bilen, og skjorte-ermene ble bretta opp. Så satt vi der, flere timer etter middagen, gubben og jeg. Dinglet med bena fra en krakk, nøt stillheten, sola som speila seg i vannskorpa, og musikken fra en og annen forbipasserende råne-bil. Ja, også fylte vi på med kalorier da…det er jo også en del av kosen! Et sånt herlig øyeblikk.

Vi har, til gubbens store glede, mata gakk-gakker denne uka også. Fredag etter jobb! Rakk knapt å låse opp døra og slenge fra meg veska før vi var ute på tur igjen. Pakka piknik kurven med nok mat og drikke, og satte kursen for vaggende, kvekkende kamerater. Og så fort de hører det rasle i posen med solsikkefrø kommer de. Så herlige vesener, så trygge og menneskevante at de mer enn gjerne snårter frø fra neven. Så der ble vi sittende i flere timer, vi og endene, og bare nøt fredagskvelden. Fint øyeblikk.

Jeg hadde gruet meg litt til denne arbeidsuka, fordi sånn ca 90%  av kollegene har vært på utenlandsturer i forbindelse med jobb. Me det har gått fint! Sliten? Nja, litt, men også veldig glad. For uka har vørt annerledes og fin, og når været er så godt er det så herlig å kunne flytte klasseromsundervisningen ut. Onsdagen var en sånn dag. Ca 50 ungdommer på tur, rebusløp, volleyballturnering, og grilling i gapahuken. Det er godt med sånne dager, hvor man kan være med elevene på en litt annen måte. Mange fine øyeblikk.

Favnen full av hvitveis. Det er noe av det vakreste jeg vet om. Når det grønnes på trærne, og når bakken bugner av utslåtte hvitveis. Det er noe grådig nasjonalromantisk over det hele. Denne uka måtte jeg bare hoppe av og parkere sykkelen, og plukke med meg en bukett hjem. Måtte liksom holde liv i tradisjonen om en bukett hvitveis på bordet i mai-måned. Det minner om barndommen, om en hel dal med hvitveis bak byggefeltet på Sørumsand, turer med bikkja, og grønske på knærne. Tenk at en enkelt blomst kan inneholde så mange minner. Fine øyeblikk.

Lørdag vendte vi nesa mot kirkegården i Sørum, gubben og jeg, for å plante litt på grava til mamma. Det ble stemor denne gangen. Mamma satte alltid ned stemor før 17 mai. I potter og kasser og bed. Senere ble de byttet ut med blomster som skulle vare hele sommeren, men først ute var stemoren. Så nå blomster det på grava, av lilla favoritter. Forrige måned var det 25 år siden hun døde. Det er rart å tenke på at det er så lenge siden. Jeg har levd lenger uten mamma enn med, jeg er nå flere år eldre enn hun var da hun døde. Det gir rom for ettertanke, og desto større grunn til å ta vare på de små øyeblikkene.

Konserter. Gitarkonserter, i stua og på plattingen ute i sola. Det spilles i hvert hjørne av måsahuset. Mellomste poden satt en hel kveld denne uka og klimpret på kassegitaren i sofaen. Min favoritt, sånn kassegitarspilling. Det er liksom en egen ro over det, den lyden av ballader på stålstrenger.

Ute rigges det til hver kveld med forsterkere og el-gitarer. Ikke akkurat samme ro over det, men det låter ikke så halvgæli likevel, når gutta jammer sammen. Gamle rockelåter, aller helst fra 70 og 80 tallet. Pappaen og jeg sitter i hageteltet på den øverste plattingen og bare nyter at gutta er samla, og at de spiller. Det er ikke mange slike stunder igjen, vi tar med oss det vi kan.

Og der har du hverdagsuka. En noe sliten, men ganske så glad skrott sitter igjen med akkurat nok fine øyeblikk i den mentale minneboka. Jeg har sitti under en teltduk og hørt tordenværet rulle over himmelen. Jeg har lukta vått regn på varm asfalt, plukket blomster, plantet blomster, spist lunsj med svigerfar, og duppet tærne i iskald vann. Jeg har hatt gode samtaler med elever, lagt meg tidlig, men sovet lite, og jeg har drukket nytrukket kaffe på kontoret hver morgen, og facetimet med kolleger som har vært andre steder i verden. Hverdager, slik hverdager skal være. Nå starter straks ei annerledes uke. Jeg skal være mamma for den skralle poden, feire 17 mai hjemme i måsahuset, og få utdelt eksamen på fredag….travelt, men fint og spennende.

Jeg håper uken som gikk bød deg på gode øyeblikk, og at uken som kommer blir fin. Ønsker deg en nydelig søndag, og vær raus med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

God morgen fra måsahuset. Jeg kjenner uka i kroppen! Kjenner at jeg har båret tungt, brukt muskler som egentlig var i vinterdvale. Også kjenner jeg at jeg har grua meg litt, og at jeg har ledd en hel masse, kanskje tilogmed litt for mye, på upassende steder og tidspunkt. Så da har det vel vært ei bra hverdagsuke da, sånn kjapt oppsummert.

Det knitrer som vanlig i peisen en stille søndagsmorgen. Måsahuset har liksom ikke helt forstått det der med årstider, så selv om temperaturene stiger utendørs, er det fortsatt huskaldt inne. Og mens jeg sitter her og varmer tærne forran flammene i peisen, og pakker resten av skrotten inn i flanell og ull, mottar jeg snapper fra kollega Martin som befinner seg på Kreta sammen med noen av elevene våre. Han bruker ihvertfall ikke ullsokker, for å si det sånn… Sku vært på Kreta…

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Uka som gikk var full av fine små øyeblikk. En salig blanding av skrekk og fryd, regn og sol, jobb og fritid. Ei helt vanlig uke, dette også.

Hele uka, så godt som, har jeg drevet på i hagen etter jobb. Raket løv, beskjært trær og busker, flyttet vekk det gamle ved-“skjulet”, fylt grus i hullene på gårsdplassen, klippet ned en gammel hekk, rettet opp tørkestativet, og byttet duk på hageteltet. Jeg er ikke noe god på sånt, ihvertfall suger jeg på å starte, men når jeg først kommer i gang, da er jeg et rivjern. Resultatet er vannblemmer inne i hendene, kvister i håret, leirete sko, vond rygg og støle skuldre…og masse, masse energi! For er ER digg å holde på ute, selv om jeg aldri kommer til å få grønne fingre. Og det er deilig å se at det spirer og gror og grønnes rundt huset, det gjør noe med hodet. Noe godt. Snart er det utesesong, hele døgnet, og det er så digg!

Etter mange timer ute med sag og spett og rive fyrte vi opp i bålpanna, også ble det pinnebrød og pølse til kveldsmat. Så herlig avslutning på dagen, skikkelig fine øyeblikk.

Den ettermiddagen jeg satte litt stemor i blomsterkassene som minsten en gang i tiden snekret. Det blir sjelden mye blomster i kasser og potter og bedd her i sommerhalvåret, for jeg er så dårlig til å vanne, luke og alt det der. Men det blir liksom ikke vår før jeg har fått plantet noen stemorsblomster som jeg sakte men sikkert kan ta livet av i månedene som kommer. Det er tross alt tradisjon, og det minner meg om mamma. Hun plantet alltid stemor på våren, og erstattet de med noe annet litt lenger ut i sesongen. De pynter opp da hvertfall, enn så lenge. Fine øyeblikk.

Og når vi snakker om blomster. To av podene var bak i skogen for å klatre i trær og gi moren sin små-angst og snev av hjerteinfarkt. De gjør det hvert år…selv om de nå har rukket å bli 21 og 22 år gamle. På en måte er jeg jo bla de beholder neo av den barnlige gleden, men jeg hadde jo helst sett at de gjorde noe annet enn å svaie fra tretoppene. Uansett, største poden kom opp på trammen, med flis i finger`n, granbar i håret, og fire blå blomster i hånda. “Versegod mamma!!!” Det ar søtt da han var fire, kleint da han var 14, og nå er det latterlig moro! Minner og tradisjoner og latter, skjønn forening, herlige øyeblikk.

Den dagen jeg fikk skylda for noe jeg IKKE hadde gjort, men det var gøy likevel. Egentlig tror jeg spøken var ment for meg, for vedkommende som låste kontoret kvelden før var nok sikker på at jeg skulle være først på kontoret dagen etter, og planen var nok å ta igjen for alle de gangene jeg har gjort det sammen. Men, denne gangen var det Mimmi som låste seg inn først, og nesten fikk hjerteinfarkt av pappmannen som var plassert foran døra! Og før henne var det Anne Grethe, tidenes blideste renholder, som hadde blitt vippet av pinnen. Jeg dævver!!! Papp-Paul skaper stadig trøbbel på kontoret, og jeg digger det. Herlig øyeblikk!

Da jeg kom hjem fra jobb på torsdagen hang det kake på døra! KAKE!!! Altså, noen kjenner meg FOR godt! Kaka bestod i tillegg i all hovedsak av krem og mandler, og utfra mine beregninger og hva jeg kan om kosthold, vil det si at den kaka nærmest var som en salat å regne. Melk og mandler? Hallo, to av fem om dagen! Etter litt heftig detektivarbeid kom jeg frem til at det var kollega Torunn som hadde vært julenisse. Så da ble det kake til kveldskaffen den kvelden. Lykkelig øyeblikk, for hele familien!

Den ettermiddagen gubben var hjemme før meg. Da jeg hadde parkert sykkelen, og var på vei opp trammen ble jeg møtt i døra. “Skal vi ta en burger et sted, også stikke å mate gakk-gakker eller?” Så rakk jeg altså ikke engang inn døra før det bar videre, men hvem klarer vel å si nei til burger og fjærkre? Så ble det junkfood til middag, og dessert på svabergene, mens vi mata ender, og nøt kveldssola, før vi kjørte hjem. Perfekt avslutning på arbeidsdagen, og mange, mange øyeblikk rikere!

I en stund har jeg vært på let etter to gamle stoler til spisestua, for de som til nå har stått ved enden av bordet, er jo egentlig stolene til utemøblene. Også har jeg kollega Ragnhild da, som har et loveloft fullt av gamle stoler, og jeg var så heldig å få arve to. Skikkelig solide stoler fra 70 tallet, klin like de vi engang arvet av svigers da vi flyttet inn her. Og nå er de på plass. Billig, nostalgisk, og ganske stilig. Gjenbruk er genialt!

Foredragsdagen. Jeg hadde grua meg så fælt til fredagen, for avdeligen skulle ha veiledersamling, og den samme kollegaen som hadde stoler på fjøsloftet, hadde hyret meg til et lite motivasjonsforedrag. Det er så vanskelig å skulle si noe klokt og nyttig, likevel holde det lekent og lett og underholdene. Jeg snakket om elevene våre, ungdommene våre, og de sårbare åra på vei mot voksenlivet. Lykken var stor da jeg var ferdig og endelig kunne ta helgen, men det gikk jo fint, tross alt. En vakker dag håper jeg å få kontroll over nervene før jeg gjør slike ting, akkurat nå er jeg bare fornøyd med å få det overstått. Fint øyeblikk, godt med alt som er gjort.

Og slik var uka. Hverdagslig og god. Lun humor, gode samtaler, kake til kvelds, og knekkebrød til frokost. Mange timer ute i hagen, nye sol-fregner på nesa, og støle muskler. Hverdagslykke.

Håper uken som gikk gav det noen fine små øyeblikk, og at uka som kommer gir deg enda fler. Vær god mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.