Hver eneste gang jeg skriver om annet enn meg selv, og meg og mitt, kjenner jeg på antydning til kalde føtter. Selv nå, etter kun en halv setning, lenge før publisering, tenker jeg at det sikkert er bedre å bite det i seg, ikke fornærme noen. Det er så lett å tråkke noen på tærne, selv de med små føtter. Så lett å hisse på seg mannen i gata, den nysgjerrige nabokjerringa, tilfeldig forbipasserende hobby-synsere med sporadisk trang til å kommentere på innlegg basert på overskrift fremfor innhold, samt folk som levde på den tiden da man gikk sju mil, barfot og blåfrossen, for å komme til skolen, spiste løvetann fra djupe grøfter om magen rumlet, og som alltid argumenterer med «den bortskjemte generasjon z», «dem sku hatt mer juling enn mat!», og den klassiske «alt var bedre før i tida»!

Men er det så farlig da? Om noen skulle være uenig, eller bli litt sinna, eller føle seg krenket? Samfunnsdebatter handler jo ikke om å være enig i alt, det handler om engasjement…og akkurat nå er det noe som engasjerer meg.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg jobber på en middels stor videregående skole i Viken Fylkeskommune. Vi er stolte av å ha lave mobbetall, og elevene melder om høy trivsel. Dette er selvsagt flott, men vi er ikke så naive at vi ikke vet at noen også opplever det annerledes. Det vil alltid være slik. Det vil alltid være noen som ikke har det bra, på alle skoler, på alle arbeidsplasser, ja, mobbing og mistrivsel er også et fenomen allerede i barnehagen. Vi jobber med det. Kontinuerlig, gjennom hele skoleåret. Også de dagene elevene ikke er på skolen, jobbes det med trivsel og inkludering. Store deler av plandagene, eller avdelings-tiden gjennom året, brukes til nettopp dette. Forebyggende, elevens trivsel i fokus. Vi vet at elevene lærer best i trygge omgivelser.

På vår skole har vi, i tillegg til gode, engasjerte lærere og et fantastisk servicepersonale, en stor elevtjeneste bestående av helsesykepleier, rådgivere, karrièreveileder, miljøveileder, psykolog, og to (meg inkludert) elevassistenter, altså Barne-og Ungdomsfag-arbeidere.

Hvert år går jeg rundt i de ulike klassene, hovedsakelig vg 1, altså første års studenter som i stor grad kommer rett fra ungdomsskolen. Jeg sier litt om min rolle i skolen, forteller at jeg er tilgjengelig for faglig hjelp, for samtaler på tunge dager, og annet som ellers måtte dukke opp i ungdommenes noe uforutsigbare hverdag. Jeg snakker også om skolemiljø, og forventninger vi har til elevene. Det er enkle greier, sånn egentlig. I bunn og grunn handler det om folkeskikk. Te deg som folk! Behandle dine medelever med respekt. Du trenger ikke like alle, men de timene du er på skolen tolererer du dine medelever, og behandler de godt. Vi forventer at elevene hilser på hverandre, at de lar andre snakke i timene, venter på tur, at de kan samarbeide om prosjekter og oppgaver. På skolen er de ikke bare elever, de er kolleger. For oss med noe lenger fartstid i livet er dette kjente saker. For deg som er, eller har vært deltagende i arbeidslivet er dette normen! Regelen. Loven!

Ja, for det faglige er viktig, selvfølgelig, og skolens visjon sier at vi skal hjelpe elevene å bli så gode som bare de kan, på sitt beste. Men å være elev på videregående handler om mye mer enn fag og karakterer. Det handler om å bli voksen. Det handler om å ta ansvar, utvide horisonten, finne sin egen vei, sprenge grenser, sette grenser, tråkke ut av komforsonen, frigjøring, respekt for andre, respekt for seg selv. Og hvor sært det enn høres ut for elevene, eller foreldrene for den saks skyld, så er det et faktum at videregående skole er valgfritt! Har du takket ja til plassen du fikk tildelt har du som elev et ansvar for å gjøre det beste ut av de årene du bruker plassen. Når du takket ja til plassen på skolen, betyr det at noen andre fremdeles står på venteliste. Noen ønsker seg din skoleplass! Så ikke kast bort skoletiden med å gjøre din og dine medelevers skoledag vanskelige, sure, eller vonde!

Og her kommer hjertesukket. Her tråkker jeg ut i dypt vann uten flytevest, for dette er for mange, særlig foreldre til store barn, et sårt tema.

Å skape trygghet på skolen, og gode relasjoner til sine elever er en del av en lærers arbeid. Det er når forventningene om at læreren, gjennom et helt skoleår, også skal være en slags reserveforelder, en psykolog, en fortrolig venn, en advokat, ruskonsulent, en mekler, en brannslukker, at grensene viskes ut, og at det går utover læring.

Fortvilte, og til tider sinte foreldre der ute, roper om hjelp som kom for sent, eller aldri kom i det hele tatt, i grunnskolen. Faglig sett vil vi gjøre alt vi kan for å bistå din ungdom, lose de gjennom skolen, og gi de et godt utgangspunkt for voksenlivet.

Oppførselen til barnet ditt derimot, folkeskikken, den må du som forelder hjelpe oss med. Vi som har jobbet lenge med barn og unge vet at ungenes adferd ikke alltid samsvarer med oppdragelse, noen barn og unge har utfordringer som for foreldre, uansett innsats, forblir for vanskelig å hanskes med.

Men, i mine til nå 13 år i arbeid med store barn, opplever jeg, og sikkert mange andre i samme yrkesgruppe, en stor økning i elevsaker som innebærer det populære begrepet «drama». Hun sa, han sa, de sa…  Det er som om hverdagen til mange ikke er helt komplett uten en eller annen form for drama, det være seg sitt eget, eller som passiv deltagende tilskuer i andres. Det handler ikke alltid om ondskap, det handler om overlevelse. Vi er flokkdyr, helt fra begynnelsen har det handlet om å tilhøre noe eller noen, være en del av fellesskapet, finne vår plass, eie den, forsvare den. Det er bedre å tykke noen ned, å være den undertrykte. Å være alene er skummelt, ensomhet er en fiende, best å ta den før den tar deg!  Det «blikkes», «ghostes», og alle de andre ordene en middelaldrene fagarbeider som meg ikke har energien til å lære seg.

Samtidig opplever jeg også en økning i antall foreldre og foresatte som legger ansvaret for den slags oppførsel over på skolen, og som helst ser at det settes av betydelig tid til å ordne opp i slike saker i skoletiden.  Det forundrer meg at temaer som drama, og hvem som har ansvar for ungdommenes uvaner og adferd stadig er et tema på foresatte-møter og foresatte-samtaler, og at stadig flere foresatte ser på det som den naturligste ting å i disse foraene åpenlyst og høylytt diskutere andre elver, andre elevers foresatte, og kaste skylden på egne barns oppførsel over på andre ungdommer, eller skolen.

Den videregående skolen skal, etter mitt skjønn, i all hovedsak være en arena for læring, og dersom ditt barns lærer skal bruke store deler av sin tid på å rydde opp i diskusjoner, krangler, og annet «drama» de drar med seg fra fritiden, tar det bort verdifull undervisningstid, noe som ikke bare går utover ditt barns utdanning, men også en hel klasses.

Så her er min bønn.

Ikke gå i forsvar dersom du får en mail eller en telefon fra en bekymret ansatt på skolen, spill på lag med oss. Kun på den måten får vi gått foran som gode eksempler. Kun på den måten får både du som foresatt, og vi som skole vært gode rollemodeller.

Legg vekk skylappene. Selv den mest veloppdragne ungdommen kan bomme skikkelig, tråkke i salaten. En lite gjennomtenkt handling betyr ikke at ungdommen din er et dårlig menneske, så tro ikke at skolens ansatte er så trangsynte at vi umiddelbart tenker det!

Vær mamma eller pappa, ikke bestevenn. Du trenger ikke nikke anerkjennende når ditt barn snakker ned om en med-elev. Ikke vær den kule voksne som forteller at «mora til drittungen var akkurat lik da dere gikk på skolen, og at eplet ikke faller langt fra stammen!» Vær den kjipe, den rettferdige, slik at skolen forblir skole, og en trygg arena for alle, en arena for læring!  For selv om skolen og dens ansatte skal gjøre sitt ytterste for at ditt barn trives, trygges, og mestrer, så trenger vi at du tar din del av oppdragelsen. Det er vårt felles ansvar, men det er DITT barn!

God morgen og god søndag. Jeg håper uken din har bydd deg på noen fine øyeblikk. Jeg sitter her, som vanlig, under det tykke gule teppet, og hadde det ikke vært for lodne ulltøfler hadde jeg vært enda kaldere på tærne. Det går så fort mot høsten, og det kjennes så godt på temperaturen på morningen. Å sykle til jobb tidlig på morgenkvisten denne uka har vært en blanding av “Aaah, deilig temperatur, skulle droppa jakka!”, til “Holy crap, blir jo iskald på fingra, skulle hatt vanter!”

Å kle seg om morran i disse dager er jo en risikosport, og og du er nesten dømt til å tape kampen. Iskald og frossen klokken syv, klam og svett klokken halv ti. Humøret kunne vært bedre, for da jeg stod opp i dag og satte på en klesvask (vanlig morgenritual) røk tørketrommelen….Det er ALLTID noe!!! Vi er dønn avhengig av den tørketrommelen med så mange karer som hver dag trenger rene arbeidsklær…men vi merker jo også at prisen på mat og strøm har økt! Her lukter det utetørk av minst to klesvasker om dagen til vi fått spart opp til ny. Krysser fingre for varm høstsol på tørkestativet i hagen de neste ukene. Puster med magen…fokuserer på det som er bra!

Det brenner et par levende lys på stuebordet, og en røsslyng har fått plass i blomsterpotta. Fint å kunne ta med det beste av høsten inn i stua.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Så var det ukas små øyeblikk da. De har jo ikke vært sånne enorme, eller dype, eller livsendrende denne uka heller, men de har vært akkurat mange nok , og hverdagslig gode nok til å pusle sammen en ganske så god hverdagsuke.

Ta morgen-dansen for eksempel. Det er egentlig bare en teit greie jeg startet med da skolene stengte ned under Covid, og jeg var en av veldig få ansatte som skulle være på skolen for å møte de sårbare elever som fikk tilbud om fysisk skole under nedstengningen. Da mange av dem synes det var vanskelig og uforutsigbart å skulle møte i nye grupper og noe ukjente klasserom filmet jeg korridordanse hver morgen, og sendte dem i chatten på Teams. En sånn liten påminner om at “Jeg er her, og jeg gleder meg til å se deg når du kommer!” Også har jeg egentlig bare fortsatt. For det gjør jo noe med humøret å sette musikken på full guffe, og rocke litt nedover korridoren før man låser opp kontoret og setter seg til for å starte dagen. Det har blitt et lite rituale. Ubetydelig i den store sammenhengen, men fine øyeblikk for meg!

Og når man først låser seg inn på kontoret om morran da, og ar danseføttene som slett ikke er født med rytme få hvile litt, da finnes det glede i andre ting. Denne uka er det kaffeposen som havnet på kontoret, til felles bruk. Jeg har jo som sagt en forkjærlighet for artige tekster på kaffekopper og t-skjorter, men nå tror jeg jammen meg jeg skal begynne å kjøpe kaffe med fine tekster også. Bitchfest. Digger det. Herlig øyeblikk.

Og når vi først er inne på t-skjorter med tekst. For noen uker siden fikk jeg en t-skjorte i posten som Kristin har laget til meg. Det gjør noe med humøret å kle seg i morsomme, eller litt sånn på kanten sarkastiske tekster. Enkel forskning (gjort av meg) viser at det finnes lykke i klær, og de trenger ikke være av vevet importsilke spunnet av utrydningstruede sommerfugler fra fjerne land, de kan være t-skjorter fra nabofylket! Fine øyeblikk!

Godteri-tur. På en hverdag. Det nytter liksom ikke å være så himla standhaftig på det dere kostholdet er i måsahuset Gutta er nok arvelig belastet, og ei stund etter middag en dag tidlig i uka fikk to av posene for seg at de hadde lyst på kjeks og kaffe. Kaffe hadde vi, kjeks hadde vi ikke. Så da var det bare å ta på seg skoa, og rusle bort på butikken for å handle inn litt sukker til ganen. Og nå er det jo ikke akkurat sukkeret som er den store gleden her, men selve turen. Rusle sånn i nydelig kveldssol og varm temperatur bort på butikken med to skravlesjuke poder som mer enn gjerne deler litt fra dagene sine. Skikkelig hverdagslykke for en mamma som innimellom kjenner på at gutta ble litt brått store og uavhengige.

Men så er de flinke til å la mammaen deres få ta del i livene deres likevel da, og igjen er det de små tingene. Som det å få en snap midt på dagen, fra eldstepoden som nå er veileder for minstepoden under deler av læretia. Sånn som denne uka, da de plutselig tikket inn et bilde av minsten på taket, der han for første gang var med å la takstein. Det er disse små tingene som jo gjør at jeg ikke mister dem helt, eller ihvertfall gir meg følelsen av å få ta litt del i hverdagen deres, til tross for at de blir store. Nydelige øyeblikk…selv om tanken på at de arbeider på høye tak gjør litt vondt i et nervøst mammahjerte.

Så er det de bittesmå tingene da. Som den første kaffekoppen om morningen, hjemme. Å ha tid til den, før jobb. Så godt å stå opp tidlig, gjøre seg ferdig på badet, og sette på kaffen en stund før podene står opp. Ro om morran er en undervurdert luksus! Så lite, men så fint. Nydelige øyeblikk.

Og så dro vi på tur. For gubben mente det var fornuftig å tviholde litt på feriefølelsen, selv om ferien var over for noen uker siden. Egentlig var planen å ta med bobilen ut i helgen, men vi var begge litt for slitne til å kjøre langt, og det kjentes bedre ut med tanken på å sove i egen seng om nettene. Men fredag hentet gubben meg på parkeringsplassen da jeg var ferdig på jobb, også dro vi rett til Ørje for å mate gakkgakkene. Perfekt avslutning på en noe heavy arbeidsuke. Stille vann, endre som spiser av hendene, dune andunger som sover i en klynge i sivet, og middag i sola før vi satte snuta hjemover. Nydelig øyeblikk.

Og til slutt, musikk. For i går kveld dro gutta ut gitarer og forsterkere på verandaen etter middag, og jammet sammen. Så da trakk vi ut i hagestua, måsagubben og jeg også. Bare satt der med en kopp kaffe, og trampet takta, og nøt øyeblikkene sammen med gutta. Jammen godt vi ikke har nære naboer. Alice Cooper, Bon Jovi og Bruce Springsteen, covret av måsagutta. Sånne øyeblikk kryper langt opp på lista over favoritter.

Og så ble det søndag morgen, og her sitter jeg. uten en eneste plan for dagen foruten til gjærbakst, bretting av et fjell av håndklær, og kanskje en tur ut i skogen for å lufte skrotten. Men mest av alt skal jeg nyte en fridag, før ungdommene på skolen igjen har min fulle oppmerksomhet de neste fem dagene. Håper søndagen blir god, og at uka som kommer byr deg på strålende små øyeblikk. Vært snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen og god søndag. I dag er det ekstra godt å være tidlig oppe i et hus hvor alle de andre fremdeles sover. Det er ekstra godt med den roen. Ikke nødvendigvis stillheten, men det å vite at alle kara i måsahuset sover, men er hjemme, at søndagen som ligger foran meg ikke inneholder noen konkrete planer om ting man M^Å, men står fritt til å brukes slik vil. Luksus for hodet, og kroppen, etter en sånn uke hvor man er så til de grader logga på, nesten hele døgnet. Mentalt logget på altså, ikke på internetten!

Nå er som alltid et godt øyeblikk. Akkurat nå. I det hjørnet av sofaen hvor puta for lengst er formet etter min rumpe, under det gule teppet, med kaffe i koppen, og med vinduet akkurat så mye åpent at lukten av vått gress og gran når nesa.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det var skolestart denne uka. Sånn på ekte. For selv om jeg jobbet forrige uke også, så var det jo midt i denne uka at elevene kom. Onsdagen braket det løs. Det var så himla godt å å se at skolegården gradvis fyltes opp av nye og gamle elever. Det vanket haugevis av “high fives” og klemmer fra de som skal starte på andre eller tredje året, og slikt rører en lettrørt dame midt i livet. Så godt å se dem igjen, alle disse unge, håpefulle, gode ungdommene. Også så spennende å møte de nye. De som kommer rett fra ungdomsskolen, og som på onsdagen tok et liteskritt inn i voksenlivet. Noen mer sjenerte enn andre, noen allerede skravlesjuke, spørrende og varme i trøya, alle like fine på sitt vis, og heldig er jeg skal skal få bli kjent med dem. Onsdag var en sånn dag som yret av liv i skolegård, korridorer, klasserom, lærerværelser! Jeg ELSKER det! En dag stappet av inntrykk, og proppfull av øyeblikk. Dette kommer til å bli et godt skoleår!

Går like gjerne rett på fredagen jeg. For endelig kunne vi samle oss igjen, de fire førtisene som har vanket sammen jevn og trutt siden barneåra, og som i den litt kleine ungdomstia gjorde hverandres skoledager litt enklere, og litt morsommere. Vi samlet oss hos Gry hjemme på Sørumsand, og spiste oss stappmette på spekemat, salater, ost og kjeks, og selvsagt litt fermenterte druer, i form av vin, i glasset. Det var så godt å se jentene igjen, samlet liksom, uten pandemirestriksjoner og annet gørr. God stemning, gode samtaler, mimring som vanlig, og masse, masse latter. Nydelig sommerkveld, med noen av de fineste jentene jeg vet om. Herlige øyeblikk!

Asfalt! Rart det der, hvor lite som noen ganger skal til for å kjenne på glede. Men denne uka, da jeg en morgen som vanlig syklet til jobb, og jeg oppdaget at den siste lille biten med grusvei i oppoverbakken hadde fått et nytt tjukt lag med svart asfalt på seg, da ble jeg så glad! Så lett å sykle på. Ingen hull, ingen dumper, ingen svære steiner som punkterer hjula! Hverdagsøyeblikk, rett og slett! Rykende fersk asfalt! Svære greier for ei bygdejente!

Da det gule bladet liksom svevde gjennom lufta foran meg, slik at jeg kunne stoppe opp mens jeg gikk, og bare se på at det dalte og danset i vinden, lenge før det landet rett foran føttene mine. Et vitne om en ny årstid som venter rundt neste sving, en årstid med farger, nye lukter, varme gensere og gule blader som kan sparkes opp ra asfalten mens man er ute og går. Det blir fint det. Jeg elsker høsten. Når bladet som landet rett foran føttene mine i tillegg var et bittelite hjerte, om man legger godvilja til, da var øyeblikket fullkomment. Gult hjerte som danset i vinden, et øyeblikk over på bare noen sekunder, likevel nok til å trekke på smilebåndet av. Det gledes!

Pappmannen min. Papp-Paul! Ja, det er fortsatt kanskje den beste gaven jeg noen gang har fått! Det er så herlig å være tilbake på jobb, herlig at ungdomscrushet står og venter på meg hver morgen når jeg låser meg inn på kontoret! Min indre 16 åring er helt i ekstase, min nåværende 45 og et halvt-åring er egentlig ikke noe bedre. Derfor, tilbake til Papp-Paul, herlig øyeblikk!

Kveldsol og svett rygg. Det ble en liten tur i skogen denne uka også, en kveld etter jobb. For det er ikke til å komme unna at skolestart er mye. Mye inntrykk, mye jobb, mye stemmer, mye spørsmål, mye omsorg, og når man går hjem om ettermiddagen er hodet fullt og skuldrene stive. Det koster å være så til stede for så mange, og selv om det er herlig, så trenger hodet ro når dagen er over. Så jeg tredde på joggeskoa, og gikk meg en runde i skogen. Stoppet ved Eidsdammen, ble sittende der litt, mutters alene, og høre på humla suse! Sånt gir ro i sjela, og fornyet energi! Nydelig øyeblikk!

Så var det den kvelden eldste poden plutselig ble akutt fysen (lik mor si den gutten der), og ba med mor og far på en rusletur bort til smågodthylla på Europris. Og når godteri er involvert er ikke mor og far vonde å be, så da ble det luftetur på eftan. Nå lokket det jo greit med litt tid sammen med poden også da, men gulrota var hekt klart en pose lakris. Fint øyeblikk. Rusle sakte i sola, skravle litt, handle litt, flire litt, og ende opp hjemme i sofa`n med en liten godteskål, og en kopp kaffe. Sånne kvelder er alltid gode!

Også var det i går da. Lørdagskvelden. Da vi bare reiste fra rotete hus, og støvsugeren midt på gulvet, gubben og jeg. kjørte til Ørje, med kaffe i sekken, for å mate gakk-gakkene. Og gleden til gubben var stor da omlag 35 ender, OG en flokk bittesmå andunger nesten krabbet opp i fangene våre og spiste mat rett fra hånda. Tenk å sitte slik på steiner varme fra sola, med tærne i vannet, omringet av herlige ender, og bare nyte øyeblikket.

Og slik var uka. Hektisk og herlig! Skravlende spente ungdommer, nye fjes å bli kjent med, gamle fjes å klemme litt. Middag med alle podene, varm sol, og lummert regn, og blafrende stearinlys på bordet mens tordenværet hamret utenfor vinduene. Bittesmå øyeblikk, sånne fine som danner ei helt vanlig, god uke. Makaløst!

Måtte søndagen din bli god, også håper jeg at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Vi blogges.

Rakk jeg egentlig å nyte øyeblikkene denne uka? Tanken slo meg da jeg krøp ned i sofahjørnet mitt nå, under det gule teppet. Skal jo sitte her og memorere de små øyeblikkene som kom og gikk denne uka, men så synes jeg jo at uka har flydd! Ikke sånn “ooops, havna på et charterfly til Granka-flydd” selvsagt, men uka har gått fort. Halvparten av uka var sommerferie, halvparten av uka var jobb. Fin kombinasjon! Skulle vært sånn hver uke. Tre dager ferie, to dager jobb, to dager helg! Et konsept jeg kunne stilt meg bak!!

Mandag var jeg lei. Rett og slett. Lei i kroppen etter å ha vridd meg hele natta, lei i hodet etter å ikke ha sovet. Og til slutt ble jeg lei av å være lei, så jeg tok den eneste medisinen som ser ut til å funke for denne skrotten på sånne dager. Joggesko, oppoverbakker, mjuke skogsstier og høye trær. En runde i skogen, passe tempo, passe svett på ryggen, sol i panna, vind i nakken! Gå det av seg, på en måte! Det hjelper både for kropp og hode! Og det var ukas første fine øyeblikk. Balsam for sjelen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Den kvelden gubben flekset den største muskelen sin nede i vannet. Det var bare en sånn dag. Han hadde skrudd bil hele dagen i garasjen, og var møkkete og sliten. Jeg hadde vasket vinduer, klippet gresset, og gjort de fordømte øvelsene for en litt dårlig skulder som ikke blir særlig bedre, og var i passe råttent humør. Så gubben bestilte kinamat, også dro vi opp til Røytjern for å sitte på stranda og spise, helt alene, og bare “være”! Og mat hjelper. Mat og tær i vannet, og latter og fjas. På et tidspunkt sovna vi nesten. Lente oss bakover, og sovnet nesten i sanda. Så vasset vi litt, for det frista ikke å legge på svøm. Jeg plukket en stor bukett røsslyng til melkespannet på trappa, og gubben flekset en muskel….flirting er ikke helt hans greie, men jeg spilte med og lot som om jeg var imponert. Konepoeng der altså! Fint øyeblikk.

Filmdagen. Den ble jo beskrevet i sin helhet i et eget innlegg denne uka, men fortjener jo sin plass her i søndagsbloggen også. Det var en opplevelse å få få rusle rundt i den gamle kolonialen på Setskog. En tidsreise! Jeg drømte meg bort i et museum som minnet om barndom, og mennesker jeg r så glad i som jeg aldri vil få se igjen. Flotte øyeblikk, i flotte omgivelser. Og en bonus at vi fikk filmet masse slik at Javier har mye materiale å leke seg med når alt skal klippes og settes sammen!

Besøket på Frilund gård. Da vi høstet grønnsaker, og knasket i vei på en svær og søt gulrot for at Javier skulle ta en liten bildeserie, akkurat i det bonden informerer meg om at gulrota er så god fordi kulene rett bak meg står for gjødslingen av jorda…. Jeg åt resten av gulrota likevel, med jord å det hele…. Fint øyeblikk!

Åh, må bare ta med dyra også. Herlighet som jeg savner dyr her i måsahuset, men da blir det jo en ekstra hverdagsglede, når hverdagen byr på dyr. Og denne dagen ble det dyr i hopetall. Tre hunder som sloss om oppmerksomhet da vi kom, pusekatter som smøg seg langs leggene og strakk seg i sola, og kuene som hvilte hodet mot skulderen min, og ble hengende der så lenge jeg klødde den i panna. Dyr gir en ro i skrotten altså, sånn skikkelig! Og en sånn ro gir så himla fine øyeblikk!

Kjoledag. Har hatt en kjole hengende lenge som liksom ble for brun. Men så liker jeg den også da…så da vi skulle flytte den ene plandagen denne uka til Thon Hotell i Lillestrøm, da ble det kjole! Skulle jo tross alt til byen og greier! Og for en som ofte finner frem kjoler for å bruke, for så å bare skifte tilbake til bukser, er dette faktisk en sånn greie. Et sånt fint øyeblikk-greie…hvor overfladisk det enn høres ut!

Og da kan man jo like gjerne neven plandagen på i Lillestrøm også, når jeg først er inne på det. Så fint med en sånn annerledes dag. Komme seg litt vekk fra aulaen på skoeln, jobbe i team med gamle og nye kolleger, få litt nytt innputt, litt nytt å tenke på, og nydelig lunsj i fine omgivelser. Perfekt avslutning på den første arbeidsuka etter ferien! Herlige øyeblikk.

Musikk i stua. Det er liksom alltid musikk i stua, og øyeblikkene skiller seg vel derfor ikke nevneverdig ut, men de er fine likevel. Poden kom rett fra kjøpesenteret, og drev egentlig å viste frem litt nye klær han hadde handlet seg, men så får han plutselig trang til å spille litt på gitaren, og med prislappen fremdeles hengene bak i nakken på en nyinnkjøpt genser slenger han seg ned i sofaen ved siden av meg, spiller et refreng eller to, synger litt, også er det tilbake til “moteoppvisningen”, og se hva jeg har kjøpt!!!  Sånne øyeblikk. Litt rare, fine likevel. Hverdagslige.

Guttungens sokkeskille. I alle år har eldste poden drømt om solskille (ja, noen har rare mål her i livet!), men for en som ikke egentlig orker sola har han aldri holdt ut lenge nok til å engang få antydning til skille. Frem til i år! For når man er tømrer innebærer det mange timer snekkerarbeid ute i sommerhalvåret, og til tross for mengder solkrem, har poden nå, uten egentlig å prøve særlig hardt engang, opparbeidet seg et imponerende sokkeskille, og gleden hans er nok til å glede oss alle. Nå skal  det vel sies at mora mer ler av enn fryder seg med poden, men artig er det lell! Gøyale øyeblikk.

Også minsten da…Fine lille, nesten to meter lange minsten, som startet i læra på mandag, og allerede stortrives! I samme firma som storebror, og dermed læregutt under storebrors ledelse! De koser deg begge to. Både lærlingen og fagarbeideren, og det er så herlig å få en snap nå og da, fra enten den ene eller den andre, og dermed få et innblikk i arbeidsdagene deres. Hverdagslykke!

Og slik var øyeblikkene. Enda flere enn de som ble skrevet ned, men ikke mindre betydningsfulle av den grunn. Gleden over å se kolleger igjen. Øyeblikket da jeg igjen kunne danse morgendans nedover korridorene på skolen. Grave dypt ned i en smågodtpose midt i uka, høste reddiker i hagen til en venninne som er på ferie, og høre på musikk hele veien på bussen hjem fra planleggingsdag i Lillestrøm. Gode små hverdagsøyeblikk, i et ganske så godt hverdagsliv.

Håper uken som kommer tar med seg noen fine øyeblikk til deg, og at uka som gikk var god. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

Det er ikke ofte jeg blogger utenom søndagene, og om øyeblikkene. Det holder liksom. Likevel finnes det dager som fortjener mer enn et lite avsnitt om ukas små øyeblikk. Slike dager som i dag, hvor jeg lander litt i sofakroken etter middag, og kjenner litt på hvor heldig man er som har snublet borti mennesker som vi ha deg med på noe, noe som utfordrer komfortsonen litt, noe litt utenom det vanlige, noe du aldri ellers ville ha gjort, om ikke noen hadde hatt trua, eller dratt deg med.

Vi, og med vi mener jeg filmskaper og ressigør Javier, kameramann og dronepilot Kenneth, alttmuligmann og programleder Lars Jørgen, og meg, er nå i gang med innspillingen av den første av i alt fire filmer om kommunen vår. For tiden spiller vi inn sommeren i “Aurskog-Høland rundt”. Prosjektet har blitt, etter en promo-film og flere møter, godt tatt imot blant banker og næringsforening, og nå har vi sponsorer med på laget.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det er siste sommerferiedag for min del, og den har jeg tilbragt med innspilling. Kostymeskift, intervjuer, opptak, monologer, voiceover…. Nytt, ukjent, og kjempespennende. Jeg føler meg ukomfortabel foran kamera, likevel er det så gøy!

I dag filmet vi to sekvenser til filmen. Antall arbeidstimer som ligger bak aner jeg ikke, men det begynner å bli mange. Ildsjel og historiker Bjørn Henry ønsket oss velkommen til gamle Setskog Landhandleri i dag tidlig. Har du sett de første Knerten filmene? Da har du sett kolonialen også, for flere scener er spilt inn der. For en plass!!!

Det var som å reise tilbake i tid! Et skritt innenfor døra, og farvel 2022! Et museum og et skattekammer, i lille Setskog! I flere timer ruslet jeg rundt, og mellom opptakene drømte jeg meg bort blant ALT! Klær, såper, leker, porselen, mat, jernvare, sko, ski, og julepynt, for å nevne noe. Alt plassert i blåmalte hyller, bak original disk og kassa-apparater lik de Jens Petrus brukte i Skomakergata, da han tok betalt en slik og ingenting for reparasjon av sko og tøfler.

Så bar det videre til neste opptak. Frilund gård her på Bjørkelangen. En liten perle av en plass! Nesten også som å reise litt tilbake i tid, fikk nesten litt sånn Emil i Lønneberget vibber da vi parkerte bilen på tunet og ble møtt av tre hunder som sloss om oppmerksomhet og om å bli klødd bak ørene, en pus som strøk seg langs leggene før den flatet ut i skyggen under et tre, og kuer som kikket nysgjerrig på oss over gjerdet.

Det unge gardsfolket, bøndene og gründerene tok imot oss, og satte oss i arbeid.

Små åkere fulle av økologiske grønnsaker, blomster og krydderurter skulle høstes, og for et matvrak som meg var dette nærmest som å komme til paradis!

Tenk så heldig å få “være på jobb”, når den jobben består av å spise gulrot rett fra åkeren, sanke purreløk og tagetes, og gasse seg med solmodne tomater og paprika søtere enn sukkertøy! Sol, sommer, varme, dyr, jord under neglene, grønske på knærne, og helt avslutningsvis en kaffe i utestua mens man intervjuer bonden sjøl!

For en dag! Historietime, tidsreise, høste grønnsaker, klappe ku og kalv, og kaffe på trammen. Alt dette får jeg lov til å være med på! Det er verdt et hverdagsinnlegg det!

Ønsker deg som titter innom en riktig fin kveld! Godklem fra hun som er litt klønete foran kameraet, men som har magen full av gulrot, hodet fullt av fine øyeblikk, og hender som lukter litt ku og purreløk.

Vi blogges!

God morgen og god søndag. Den siste sommerferie-helgen for min del, i midten av uka er det jobb igjen, og et nytt skoleår og oppstart skal planlegges før eleven inntar klasserommene uka etter der igjen. Søndagen skal nytes, man kan jo ikke annet.

Vanedyret fra Måsan sitter under det gule teppet (som alltid), fremdeles i pysj og ulltøfler (som alltid), og gnager på to knekkebrød med brunost, og drikker en sånn pose kaffe med noe mocca greier fra kopp med artig skrift. Søndagens første fine øyeblikk er akkurat nå, til tross for at øyeblikket er nesten helt likt alle andre søndagsmorgener.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Det har vært en fin uke, men mange små øyeblikk, og de har i stor grad blitt opplevet sammen med måsagubben, fra en bitteliten bobil, på landeveien, bland fjell og fjorder, her i landet vårt. Dagen går i surr, slik de ofte gjør når vi er på veien, helt i feriemodus. Men dagene, eller klokkeslettet for den saks skyld betyr liksom lite, for øyeblikkene kommer jo uansett, og det er de man husker.

Vi kan jo starte med turen opp Trollstigen. Vi kjørte de ri fjor, men tok like gjerne turen opp i år også. Tidlig start på dagen, for å ha veien mest mulig for oss selv. Klokt valg! Deilig å ikke kjøre i kø, fint å kunne stoppe i små veilommer, og nyte utsikten. For et aldeles magisk skue, og helt fritt for troll i år også, om man ikke regner med gubben da! Brua halvveis opp, med det brusende fossefallet! Der stod vi ved siden av hverandre , helt i stillhet, og bare nøt utsikten og følelsen av lett dusj fra fossen i kinnene. Nydelig øyeblikk.

Utsiktsposten på toppen! Sval vind, noen deilige varmegrader, og klar utsikt! Spiste frokosten der oppe, på en stein, litt inni en fjellskrent! Lo litt av turister fra turistbuss som ruslet innover fjellet iført høye heler, silkehansker og brede stråhatter. Artig, fint øyeblikk!

Du vet når du tar med små unger i leketøysbutikken, også står de og titter opp mot hyllene med stjerner i blikket! Sånn var måsagubben i Geiranger. Vi hadde parkert kjerra nede ved vannet, og ute regnet det litt, akkurat nok til at det ar mer komfortabelt å sitte inne i bilen og være varm og tørr. Men bare noen meter ute i sjøen lå et svært cruise skip, og mye tydet på at det var klart til å seile utover fjorden igjen når som helst, og gubben kikket drømmende ut mot havet. Akkurat sånn som når unger ser det største byggesettet med Lego. Så da jeg spurte om vi skulle ta med paraplyene og rusle bort på brygga for å se det seile, da så mannen ut som om han hadde vunnet i lotto!!! Har aldri sett gubben trippe sånn over bakken før! Så stod vi der på brygga, under en diger paraply, å så skuta seile, mens vi vinka til en haug tyske turister vi ikke kjente, og gubben var verdens lykkeligste! Herlig øyeblikk!

Jeg aner ikke hvor lenge jeg har hatt lyst til å se Ålesund fra toppen. Mange år! Så har det liksom aldri blitt noe av. Vi har vært på de kanter, men aldri helt i nærheten. Eller så har været stoppet oss, eller bilsjuke unger…ett eller annet, alltid. Denne uka vpknet jeg etter å ha duppet av i bilen (jepp, jeg er tidenes kjedeligste reisefølge, selv om gubben insisterer på at det er deilig når jeg sovner i bilen, for da får ørene hans hvile…makan til frekkhet!), også var vi halvveis mot toppen. Og før jeg viste ordet av det stod vi der, og kikket utover Ålesund son sneglet seg ut i havet. Det var et fint øyeblikk!

Og mens vi stod der og kikket kunne vi på den andre siden av vannet skimte kritthvit sand, og jeg fikk akkurat samme drømmende leketøysblikk, som gubben fikk i Geiranger, også pekte jeg, klemte puppene litt sammen for å friste med kløft, laget trutmunn, og spurte gubben bedende om han ikke kunne ta meg med dit! Og det gjorde gubben, mot at jeg lot kløfta falle, for han påstod jeg ville dra på meg tennisalbue om jeg fortsatte å bære rundt på “de jura”! Og en halvtime senere var på på Hawaii. Så godt som! Makan til fin plass! Kritthvit sand, turkist vann, og blå fjell! Så ble vi sittende på det gule teppet, helt alene på stranden, og spise lunsj, og bare nyte ALT! Øyeblikk ❤

Valldal! Jeg skrev det på Instagram! Stedet som gav meg lyst til å danse rundt i festdrakta fra Sparkjøp (har ikke råd til bunad), uten underbukse, og med vaffel, gammalost og fredagstaco`n på innerlomma! For vakrere, eller mer ur-norskt skue skal man lete lenge etter. Vi gikk der og drømte oss tilbake i tid, blant små tømmerhytter, steinbruer, høye fjell, djupe soler, brusende fossefall, og de søteste jordbæra jeg noen gang har smakt! Her skulle jeg gladelig ha vært budeie for 200 år sia, om jeg bare hadde kunne tatt med meg mobilen, internett, og et kjøleskap stappa med iskaffe og Pepsi Max! Flott plass, flott øyeblikk!

Den rosa paraplyen! Gubben kom ruslende ut av en butikk i Åndalsnes med den mest rosa paraplyen jeg noen gang har sett, og jeg ELSKER den! Diger, mer som en parasoll, og så synlig at alle satellittene til Google Earth kommer til å bli overoppheta! Jeg går høstregnet trygt i møte, og kommer aldri igjen til å bli våt. Sommerens aller beste innkjøp, gjort av en gubbe som kjenner fruas behov! Herlig øyeblikk!

Også var det godt å komme hjem da selvsagt! Hjem til tre fine poder! Godt å kose litt på gutta, godt å klippe gressplenen, godt å sove i egen seng, godt å hilse på kjentfolk på gangveien! Borte kjempefint, hjemme enda kjempefinere!

Og slik gikk uka! Litt på hjul, og litt på beina, og litt på treseteren fra IKEA! Latter og fjas, gode samtaler, og sene kvelder. Regn på taket, sol i nakken, sjøsprøyt i kinna! Ingen livsendrende øyeblikk, bare mange små, gode, sånne som gir fine hverdager, i et helt vanlig hverdagsliv, for frua fra Måsan! Livet ❤

Håper uka di har bydd på gode øyeblikk, og at uka som kommer blir fin. Vær snill med deg selv, det fortjener du!