Hver eneste gang jeg skriver om annet enn meg selv, og meg og mitt, kjenner jeg på antydning til kalde føtter. Selv nå, etter kun en halv setning, lenge før publisering, tenker jeg at det sikkert er bedre å bite det i seg, ikke fornærme noen. Det er så lett å tråkke noen på tærne, selv de med små føtter. Så lett å hisse på seg mannen i gata, den nysgjerrige nabokjerringa, tilfeldig forbipasserende hobby-synsere med sporadisk trang til å kommentere på innlegg basert på overskrift fremfor innhold, samt folk som levde på den tiden da man gikk sju mil, barfot og blåfrossen, for å komme til skolen, spiste løvetann fra djupe grøfter om magen rumlet, og som alltid argumenterer med «den bortskjemte generasjon z», «dem sku hatt mer juling enn mat!», og den klassiske «alt var bedre før i tida»!

Men er det så farlig da? Om noen skulle være uenig, eller bli litt sinna, eller føle seg krenket? Samfunnsdebatter handler jo ikke om å være enig i alt, det handler om engasjement…og akkurat nå er det noe som engasjerer meg.

Annonsørinnhold

Vårens kuleste sneakers til henne

Jeg jobber på en middels stor videregående skole i Viken Fylkeskommune. Vi er stolte av å ha lave mobbetall, og elevene melder om høy trivsel. Dette er selvsagt flott, men vi er ikke så naive at vi ikke vet at noen også opplever det annerledes. Det vil alltid være slik. Det vil alltid være noen som ikke har det bra, på alle skoler, på alle arbeidsplasser, ja, mobbing og mistrivsel er også et fenomen allerede i barnehagen. Vi jobber med det. Kontinuerlig, gjennom hele skoleåret. Også de dagene elevene ikke er på skolen, jobbes det med trivsel og inkludering. Store deler av plandagene, eller avdelings-tiden gjennom året, brukes til nettopp dette. Forebyggende, elevens trivsel i fokus. Vi vet at elevene lærer best i trygge omgivelser.

På vår skole har vi, i tillegg til gode, engasjerte lærere og et fantastisk servicepersonale, en stor elevtjeneste bestående av helsesykepleier, rådgivere, karrièreveileder, miljøveileder, psykolog, og to (meg inkludert) elevassistenter, altså Barne-og Ungdomsfag-arbeidere.

Hvert år går jeg rundt i de ulike klassene, hovedsakelig vg 1, altså første års studenter som i stor grad kommer rett fra ungdomsskolen. Jeg sier litt om min rolle i skolen, forteller at jeg er tilgjengelig for faglig hjelp, for samtaler på tunge dager, og annet som ellers måtte dukke opp i ungdommenes noe uforutsigbare hverdag. Jeg snakker også om skolemiljø, og forventninger vi har til elevene. Det er enkle greier, sånn egentlig. I bunn og grunn handler det om folkeskikk. Te deg som folk! Behandle dine medelever med respekt. Du trenger ikke like alle, men de timene du er på skolen tolererer du dine medelever, og behandler de godt. Vi forventer at elevene hilser på hverandre, at de lar andre snakke i timene, venter på tur, at de kan samarbeide om prosjekter og oppgaver. På skolen er de ikke bare elever, de er kolleger. For oss med noe lenger fartstid i livet er dette kjente saker. For deg som er, eller har vært deltagende i arbeidslivet er dette normen! Regelen. Loven!

Ja, for det faglige er viktig, selvfølgelig, og skolens visjon sier at vi skal hjelpe elevene å bli så gode som bare de kan, på sitt beste. Men å være elev på videregående handler om mye mer enn fag og karakterer. Det handler om å bli voksen. Det handler om å ta ansvar, utvide horisonten, finne sin egen vei, sprenge grenser, sette grenser, tråkke ut av komforsonen, frigjøring, respekt for andre, respekt for seg selv. Og hvor sært det enn høres ut for elevene, eller foreldrene for den saks skyld, så er det et faktum at videregående skole er valgfritt! Har du takket ja til plassen du fikk tildelt har du som elev et ansvar for å gjøre det beste ut av de årene du bruker plassen. Når du takket ja til plassen på skolen, betyr det at noen andre fremdeles står på venteliste. Noen ønsker seg din skoleplass! Så ikke kast bort skoletiden med å gjøre din og dine medelevers skoledag vanskelige, sure, eller vonde!

Og her kommer hjertesukket. Her tråkker jeg ut i dypt vann uten flytevest, for dette er for mange, særlig foreldre til store barn, et sårt tema.

Å skape trygghet på skolen, og gode relasjoner til sine elever er en del av en lærers arbeid. Det er når forventningene om at læreren, gjennom et helt skoleår, også skal være en slags reserveforelder, en psykolog, en fortrolig venn, en advokat, ruskonsulent, en mekler, en brannslukker, at grensene viskes ut, og at det går utover læring.

Fortvilte, og til tider sinte foreldre der ute, roper om hjelp som kom for sent, eller aldri kom i det hele tatt, i grunnskolen. Faglig sett vil vi gjøre alt vi kan for å bistå din ungdom, lose de gjennom skolen, og gi de et godt utgangspunkt for voksenlivet.

Oppførselen til barnet ditt derimot, folkeskikken, den må du som forelder hjelpe oss med. Vi som har jobbet lenge med barn og unge vet at ungenes adferd ikke alltid samsvarer med oppdragelse, noen barn og unge har utfordringer som for foreldre, uansett innsats, forblir for vanskelig å hanskes med.

Men, i mine til nå 13 år i arbeid med store barn, opplever jeg, og sikkert mange andre i samme yrkesgruppe, en stor økning i elevsaker som innebærer det populære begrepet «drama». Hun sa, han sa, de sa…  Det er som om hverdagen til mange ikke er helt komplett uten en eller annen form for drama, det være seg sitt eget, eller som passiv deltagende tilskuer i andres. Det handler ikke alltid om ondskap, det handler om overlevelse. Vi er flokkdyr, helt fra begynnelsen har det handlet om å tilhøre noe eller noen, være en del av fellesskapet, finne vår plass, eie den, forsvare den. Det er bedre å tykke noen ned, å være den undertrykte. Å være alene er skummelt, ensomhet er en fiende, best å ta den før den tar deg!  Det «blikkes», «ghostes», og alle de andre ordene en middelaldrene fagarbeider som meg ikke har energien til å lære seg.

Samtidig opplever jeg også en økning i antall foreldre og foresatte som legger ansvaret for den slags oppførsel over på skolen, og som helst ser at det settes av betydelig tid til å ordne opp i slike saker i skoletiden.  Det forundrer meg at temaer som drama, og hvem som har ansvar for ungdommenes uvaner og adferd stadig er et tema på foresatte-møter og foresatte-samtaler, og at stadig flere foresatte ser på det som den naturligste ting å i disse foraene åpenlyst og høylytt diskutere andre elver, andre elevers foresatte, og kaste skylden på egne barns oppførsel over på andre ungdommer, eller skolen.

Den videregående skolen skal, etter mitt skjønn, i all hovedsak være en arena for læring, og dersom ditt barns lærer skal bruke store deler av sin tid på å rydde opp i diskusjoner, krangler, og annet «drama» de drar med seg fra fritiden, tar det bort verdifull undervisningstid, noe som ikke bare går utover ditt barns utdanning, men også en hel klasses.

Så her er min bønn.

Ikke gå i forsvar dersom du får en mail eller en telefon fra en bekymret ansatt på skolen, spill på lag med oss. Kun på den måten får vi gått foran som gode eksempler. Kun på den måten får både du som foresatt, og vi som skole vært gode rollemodeller.

Legg vekk skylappene. Selv den mest veloppdragne ungdommen kan bomme skikkelig, tråkke i salaten. En lite gjennomtenkt handling betyr ikke at ungdommen din er et dårlig menneske, så tro ikke at skolens ansatte er så trangsynte at vi umiddelbart tenker det!

Vær mamma eller pappa, ikke bestevenn. Du trenger ikke nikke anerkjennende når ditt barn snakker ned om en med-elev. Ikke vær den kule voksne som forteller at «mora til drittungen var akkurat lik da dere gikk på skolen, og at eplet ikke faller langt fra stammen!» Vær den kjipe, den rettferdige, slik at skolen forblir skole, og en trygg arena for alle, en arena for læring!  For selv om skolen og dens ansatte skal gjøre sitt ytterste for at ditt barn trives, trygges, og mestrer, så trenger vi at du tar din del av oppdragelsen. Det er vårt felles ansvar, men det er DITT barn!