Du er så bra!

-“Du mamma??? Når jeg har bursdag, da får jeg et eget blogginnlegg eller???”

Og selvfølgelig får du det Petter! Faktisk kan jeg ikke komme på noen som fortjener det mer. Så nå, mens jeg sitter sammenkrøllet under et teppe i sofakroken og spiser kake fra bursdagsselskapet i går til frokost, og du er ute med pappa og øvelseskjører for aller første gang, skal jeg ganske kjapt si gratulerer med dagen, og fortelle deg akkurat hvor bra du er!!!

 

For du er bra!!! Ikke best, ikke perfekt, men så innmari bra!!!! Bra nok! Eller som du kaller det, “på god norsk” -Føkkings awesome!!!

Hvert år på denne dagen forteller jeg deg den samme historien, og du lytter som om det skulle være første gang du hører den. Den om hvordan du kom til verden, liten, rynkete og illsint, om hvordan pappa ikke klarte å slutte å gråte da han holdt deg, om hvordan vi ble vettskremte første dagen vi var alene med deg da vi kom hjem fra sykehuset. Om hvordan du endret livet til to kjedelige unge mennesker til det bedre, og gleden og stoltheten vi følte over å ha ønsket nettopp deg velkommen til verden.

 


(Tatovering av tusj! Lillegutt får selvsagt ikke blekk på kroppen før han er ca 35!)

Også, helt plutselig, nesten som lyn fra klar himmel ble du 16, og nå sitter jeg her og prøver å huske alle årene imellom da og nå, men de er liksom borte i en tåke av hverdager , sorger og gleder. En ting skal være sikkert, og det er at hvis det er en ting vi kan være sikre på å ha lykkes med, pappa og jeg, så er det deg!  Du gir så mye av deg selv, og heldige er de som får ta del i ditt liv. Du verner om de du er glad i, er sjenerøs med gode klemmer og komplimenter, du lytter og forstår. Følelsesmessig er du lenger fremme enn mange på din alder, og du har en helt egen evne til å vise både empati og sympati. Kanskje er det fordi du på så kort tid og i så ung alder lærte at livet ikke er evig, da vi mistet så mange du var, og fremdeles er glad i. Kanskje er du bare en sånn type  som kan lese mennesker og forstå følelsesspekteret i større grad enn mange andre. Hvem vet, uansett er det en god egenskap å ha, selv om du selv kanskje blir sliten til tider av å være så mentalt pålogget hele tiden.

Uansett, du er bra!

 

(mafiaboss med pusekatter og bukseseler)

Du er sliten akkurat nå. Sliten av dette året. Du har så store drømmer, og er så rett for å ikke oppnå dem at du sliter deg litt ut. Jeg ser det. Jeg ser deg. Jeg forstår deg! Vi snakker om det. Vi snakker om det nesten hver dag, likevel skal jeg si det igjen! Du kan aldri gjøre bedre enn ditt beste, og du er bra nok!!! Jeg vil du skal nå målene dine, jeg vil du skal ha gode karakterer så du får den skoleplassen du ønsker deg til høsten, og jeg vil du skal nå drømmen om å bli tømrer, men mest av alt vil jeg at du skal ha det bra. Jeg er ikke bekymret. Jeg vet du gjør så godt du kan, og mere til, og jeg vet at ting vil ordne seg for deg. Om dagen i morgen blir slitsom, så vet jeg fremtiden din blir lys. Vet du hvorfor?

Fordi du er bra nok!

Du er bra!

 

 

Jeg beundrer viljestyrken din! Jeg beundrer pågangsmotet ditt, evnen til å sette deg mål, og gi jernet for å oppnå dem, enten det er på skolen, på crossbanen er på gitaren. Jeg elsker når du trer på deg cowboyhatten og synger surt for meg i stua fordi du har lært ei ny låt. Jeg elsker at du lukker øynene på startgrinda før et stort løp og snakker med oldemor, oldefar og mormor Elin om at det må passe på deg så det ikke skal gå gæli, og jeg elsker at du er trygg nok på meg til å fortelle meg dette. Vi er like, du og jeg. Jeg snakker med dem jeg også gutten min, selv om de ikke er her lenger! Jeg elsker at du kan klemme en lærer som gir deg motivasjon, jeg elsker at du vet når mammaen din trenger en klem, jeg elsker at laget med Nugatti er tykkere enn brødskiva du smører den på! Jeg elsker deg. Du er bra!

 

Jeg beundrer til evne til å reise deg når du faller! Både fysisk og metaforisk. Du kan bli sint, frustrert, og du kan gråte. Tøffe gutter gråter også! Så fint, å ha evnen til å reflektere over en situasjon, for så å børste støvet av skuldrene og gå videre. Ikke alle på 16 klarer det!

Du er så bra!

 

 

Jeg digger hvor lite høytidelig du tar deg selv!

 

 

Jeg digger din evne til å overtale den gamle mora di til å bli med på noen av dine mange dumme stunts! Du gjør meg bedre. Ikke bare som mamma , men som menneske, og det er bare fordi DU er så bra!

Og helt til slutt, selv om du nå har fylt 16, må kjøpe voksenbillett på bussen, kan øvelseskjøre, og staten har bestemt at du har lov til å gjøre ting som mammaen din nekter deg å gjøre likevel, så digger jeg den barnslige gleden du har i så mye, spesielt i forhold til forventningene til bursdager!

 

 

Håper dagen blir alt du ønsker den skal være. Kjør pent, jeg vil ha både deg og pappen din trygt hjem etter første tur bak rattet.

Jeg er så glad i deg, gutten min!

Du er bra!!!

 

 

OMG, Shit , WTF og hvor pokker er champagnen???

Tirsdag ettermiddag lå det en mail fra redaktøren i lokalavisa i innboksen med følgende spørsmål:

“Kan vi publiserer sykehushistorien din på våre nettsider? Gøy da du presenterte deg som pornostjerne!”

Jada, tenkte jeg, avisa har jo lånt noen av blogginnleggene før, bare hyggelig!  Onsdag morgen, før fuggær`n feis, sola hadde stått opp og alt det der kokte mobilen på nattbordet! Det rant inn med varsler fra Facebook , det raste inn venneforespørsler og Twitter meldinger. Da jeg endelig i halvsøvne fikk fiklet nok med telefonen til å komme inn på Romerikes Blad sine nettsider forstod jeg hvorfor! Ikke bare hadde de sent kvelden i forveien publisert blogginnlegget, de hadde også “frisket opp overskriften” med et sitat fra selve innlegget.

“Jeg har spilt i en del pornofilmer! Mulig du har sett meg i en !”

 

Umiddelbar latterkrampe!!! Og det passer så sykt dårlig med en nattefull blære hvis eier har vært sløv med knipeøvelser etter tre tette barnefødsler tidlig på 2000 tallet. Så mens jeg ler, og lekker, rister jeg desperat i gubben som fremdeles snorker på den ergonomisk riktige puta ved siden av meg, og hvisker så mykt jeg kan mot øret hans :

-“Nå pusen min…åssen er det å være gift med ei pornostjerne a?”

Og gubben lissom bare åpner det ene øyet, rynker på nesa, snur seg demonstrativt andre veien og svarer:

-“Hadde vært bedre om du ikke hadde hatt så jævlig stålånde! Fy fader, det lukter som om du har skiti med kjeften!”

Så der, like fort som jeg hadde tatt av fikk jeg igjen bena godt plantet på jorda…

Morgentimene gikk som vanlig. Matpakker ble smurt, gubben dro på jobb, gutta stakk på skolen, og ei venninne kom hit med lunsj til et par timer med god gammeldags slarv og sludder. Men…det slutta lissom aldri å pipe i mobilen, og plutselig, på en eller annen måte hadde innlegget på bloggen og i avisen tatt helt av. Min påståtte karriere som “hønse-forvalter” (det er det vi her hjemme kaller de som lever av å selge sine mest snuskete eiendeler, slik at vokabularet til 12 åringen skal forbli noelunde uskyldig noen år til)  fenget fler en de vanlige faste 24 leserene  mine, og plutselig ville avisen gjøre et intervju. Jeg hadde 3 timer og 20 minutter på å bli syltynn før en journalist med kamera og notatblokk stod på døra!

Jeg rakk to sit-ups og en proteinshake før en supertrivelig dame med fotoapparat, kulepenn og usedvanlig godt kattetekke stod på døra. Hun drakk kaffe, spiste kanelboller, spurte om litt av hvert, hjalp en katt ned fra gardina, og hadde skrevet ferdig og publisert artikkelen før jeg rakk å innse at buksesmekken var åpen på alle bilder hun hadde tatt, og den ene spilen på Bh`n hadde sklidd ut slik at venstre pupp var betraktelig flatere og minst 7 cm lenger enn den høyre.

 

Også skjedde det jeg ALDRI hadde verken trodd, forutsett eller ønsket. Kort tid etter at intervjuet ble publisert kom tallene på antall visninger av bloggen frem. Jeg har ikke peiling på sånt, så jeg hadde akkurat flatet ut på sofaen og satt tenna i enda en kanelbolle da det tikket inn en chat på Messenger fra nabojenta på 16. Heldigvis jobber jeg med ungdom og snakker derfor språket deres, ellers hadde jeg aldri skjønt et plukk av hva hun skrev.

Det var lissom “OMG,WTF, serr sykk ass, bloggen har tatt av, du er på lista, lizm bare forran hu sykt fine fra Paradise, OMFG, det er HUGE lizm!!”

 

 

Også chattet vi litt frem og tilbake, og jeg spilte bare så “cool”, og lissom bare var helt “chill”, når sannheten er jeg egentlig satte kanelbolle i halsen, stod på ett ben i sofaen, og hinket opp og ned så puppen i den BH-delen uten spile bare skvatt veggimellom.

Og sånn fortsatte kvelden. Den ene fjortisen etter den andre, elever fra klassene mine, venner av gutta og den sykt chille nabojenta sendte meldinger og snaps og bilder, og gjorde det helt klart for en 40 åring med åpen buksesmekk at dette var kult!

 

Ingen har finere elever enn meg! Og hvis noen av dere leser dette, så vit at jeg savner dere masse nå disse ukene jeg sitter hjemme med foten i fatle, og gleder meg til å se dere igjen!

 

Og til alle dere andre som har lest, delt og lagt igjen fine kommentarer:

TUSEN TAKK!

Jeg har ikke ord! Det var ALDRI planen å havne på blogglista, og jeg er ikke så naiv at jeg tror jeg på noe tidspunkt kommer til å holde meg der, men du verden så morsomt det var at de skjedde. Det kjennes litt uvirkelig faktisk.

Så da varslene på Facebook og bloggen fortsatte å renne inn, og jeg fremdeles var litt høy på all oppmerksomheten, stakk gubben og jeg på Kiwi for å handle inn til en sen middag, og fordi vi har null viljestyrke, og fordi det var Torsdag, som er nesten Fredag, som er veldig nære helgen stoppet vi ved smågodthylla for å fylle en liten pose, og der bestemte gubben seg for å teste ut dette “blogg-kjendis-fenomenet”!

Mens vi stod der med hver vår plastikkskuffe og heiv sure hodeskaller og kokossjokolade oppi hver vår pose klemmer han ut av seg, akkurat høyt nok til at alle på butikken hører det:

-” Du skal vel bare ha litt rosenkål du som er kjendisblogger og må passe på vekta!”

Han rakk akkurat å hoppe unna da jeg var på vei til å skyve den ene krykka så langt opp endetarmen at broddene hadde stukket hull på drøvelen, før han roligere forklarer meg at han pare tester ut populæriteten  til daværende innehaver av 3.plassen på Norges blogglister. Jeg resonerer meg frem til at det jo kunne vært  interessant å vite, men det er altså ingen som reagerer!!! Ikke et eneste menneske på butikken har verken rullet ut den røde løperen, eller står klar med boblende Champagne ved kassa og venter på meg. Så Ronny prøver seg igjen.

-” Neei, er det no mer vi trenger her på denne butikken da??? Såpe? Selv pornostjerner må jo vaske seg!!!”

Fremdeles ingen som spretter champagnekorken eller ruller ut den røde løperen! Så da er det bare å konkludere med at kjendis statusen varte i nøyaktig 24 timer. Jeg ble verken rikere, tynnere eller spesielt lykkeligere, men jeg hadde det skikkelig kult i litt over et døgn, og det er pokker meg ikke dårlig det heller. Så i påvente av innbringende suksess, røde løpere og boblende champis øver jeg med på “duckface” selfier foran alle butikkvinduer og speil på offentlige toaletter!

 

Jepp, kun litt mer øvelse nå, så sitter det. Det lukter Blog Awards lang vei… Eller forresten, det lukter noe annet!

Det lukter noe helt annet. Vi som kun var på blogglista et døgn gjør litt mer på et offentlig toalett enn bare å stå foran speilet!

 

 

Shit, la gå! Bokstavelig talt.

Takk for at du leste, og god fredagskveld.

 

 

 

 

 

 

Bolleblogg

Dag to av sykemelding, og planene på morgenkvisten var store. Jeg skulle logge meg inn på nettsidene til Bikuben, bestille det jeg trengte til invitasjoner til vårens konfirmasjon, tegne skisse på bordkort, betale to regninger, sy opp en liftgardin til kjøkkenet, og sortere neste års allerede innkjøpte kalender og julegaver i plastbokser og få de på plass på hyllene i hobbyhulen. Masse fine stillesittende aktiviteter for krykkeavhengige damer i 40 åra.

Men så dro gutta ut døra for å starte skoledagen, også ble jeg fysen…

Sånn fysen som bare ei lettere overvektig kjærring med treningsfobi og salatangst kan bli. Så da ble det bakedag istedenfor, med påfølgende nabobesøk og slarvetime, samt tilførsel av gluten til en allerede utilpass tarm.

Noen ganger, sånn ca fem til seks ganger pr uke tar bakelysten overhånd, og eneste kur er forkle, kjevle, sukker og kanel. Jeg tror det er et innebygget husmor-gen, arvet fra generasjoner av mat og bakeglade kvinnfolk på begge sider av slekten. Noen ganger er jeg flink, og kan styre meg inn på grove brød og rundstykker, men i dag ville jeg leke meg litt med en god gammeldags søt gjærdeig. 

I dag ble en enkel bolledeig til tre ulike typer gjærbakst. Bilderaid kommer her!

 

(Kanel og eplerose-kake)

En del av deigen tilsatte jeg eplebiter og et glass eplemost. Synes den blir ekstra saftig og smakfull da, og den holder seg mange dager i kjøleskapet etterpå. (ikke det at noe blir stående særlig lenge i kjøleskapet med så masse ungdom i huset!)

Epleskiver blir surret inn i srimler, som når man baker kanelsnurrer, og dynkes med sirup, sukker, kanel, og malte mandler, før snurrene settes sammen i en paiform, og stekes som en kake. 225 grader, midt i ovnen, ca 15 minutter,

 

Epleskivene er sprøstekte når kaken er ferdig, men inni er eplebitene porøse og myke. Lukter syyykt digg!!!

 

Et stykke er nok. (bare løgn, et stykke av noe som helst av fersk gjærdeig er ALDRI nok!) Serveres med et dryss av melis, og en dæsj pisket krem eller ei skuffe vaniljeis.

 

Det er viktig å huske på at denne kaken er en av fem om dagen, siden den inneholder epler, og den ville sikkert vært anbefalt av leger over hele verden, og Grethe Roede som en typisk slankekake. Min teori er ihverfall at man blir skikkelig tynn av denne bollekaken, som nesten bare består av frukt. Jeg tok derfor to stykker, mens jeg bakte del to av dagens bolledeig-prosjekt!

 


(Sjokoladeknuter)

Når man tenker etter, og legger godvilja til, er også disse sjokoladeknutene ganske slankende! Jeg har brukt Nugatti som fyll i disse bollene. Nugatti består av nøtter og sjokolade. Nøtter anbefales alle på slang for de er fulle av naturlige oljer og langsomme karbohydrater, altså energi! Sjokolade kommer fra kakaobønner, HALLO???? Bønner!!! Det er nesten å regne som salat. Kjempesunt! Ergo, man skal spise mange av disse bollene før det legger seg rundt midjen!!!

 

Servers nystekte med et dryss av melis, bare for at man skal ha følelsen av å skeie ut…ikke no kult å føle at man sitter å spiser nystekte salatboller lissom. Jeg spiste to, mens jeg satte i gang med tredje og siste del av dagens bolledeigprosjekt!

 

(Kanel og appelsinsnurr-kake)

Egentlig bare en gedigen vridd kanelsnurr stekt i kakeform, fylt med kanel, sirup og appelsinmarmelade. Lukter himmelsk, selvsagt full av C-vitaminer. Av denne blir man både syltynn og ikke forkjølet.

 

Jeg tok bare ett stykke av denne. For det første er det jo greit å ikke ta helt av med dette slankehysteriet og all denne sunne maten, dessuten kom naboen på slarvebesøk, og hun hadde med sjokoladekake. Måtte jo ha plass til både et realt stykke av den, og en halv liter Pepsi Max også. Akkurat nå er jeg litt kvalm. Jeg burde komme meg opp av sofaen og sette i gang med kjøttkakene gubben skal få servert når han kommer hjem fra jobb, men all denne slankematen har rett og slett gjort meg litt uvel, og oppblåst i magen…Sånn går det, når man dytter innpå med for mye frukt og proteiner…

 

(Tirsdagens samlede verker)

Jeg skal rulle med ned fra sofaen, hinke ut på kjøkkenet og gjøre koneplikten min, som gubben så eplekjekt kaller det. Middag må man ha, selv om kroppen jobber seg syk etter overinntaket av helsekost. Ønsker alle en riktig fin kveld, med eller uten boller i ovnen.

Stønn…

 

Kjendis ved ostedisken og bena høyt.

 Noen ganger blir det langt mellom hvert blogginnlegg, rett og slett fordi hverdagen kommer litt i veien og tiden ikke strekker til. Skal man likevel ha en sånn “dagbok” på nettet bør den oppdateres innimellom, så hvorfor ikke nå? Ronny og de eldste podene har reist til Karsby for årets første mx trening, minsten er ute i skogen og bygger hytte, og jeg sitter godt plassert i sofaen med foten høyt, og får ikke gjort stort annet enn stillesittende aktiviteter likevel.

På onsdag var jeg på Coop Prix for å handle inn litt nødrasjoner før en ny operasjon Torsdag morgen. Jeg skulle bare ha det mest nødvendige.

To til tre typer sjokolade, nok Pepsi Max frem til lørdag, kioskromaner nok for ca tre uker og ei ny truse til formiddagen på dagkirurgisk. (denne gangen var jeg forberedt og hadde ingen planer om å stille i ei sliten mammatruse med slapp elastikk falmet skritt)

I det jeg står med nesa godt plassert inn i osteskapet på leting etter cheddar til kveldens nachos prikker en yndig liten dame meg på skulderen og spør om det er jeg som er Janne Nordvang. Av erfaring vet jeg at når noen spør om det skal de enten selge noe, verve meg inn i en sekt, eller kjefte, så jeg svarte nok litt nølende og avvisende at “Ja, jo, det er vel meg…!”

Men, denne trivelige damen presenterte seg som en sambygding, bestemoren til en klassekamerat av fjortisen ,og ville bare si at hun var ivrig leser av bloggen.

Jeg ble helt satt ut, men tror jeg klarte å stotre frem et slags “Takk, så hyggelig”, før jeg relativt flau dykket inn i osteskapet igjen, tok med en pakke feil ost i det flaue kaoset som for igjennom hodet mitt, og løp til kassa for å betale, slik at jeg kunne synde meg tilbake på jobb for å skryte til en kollega av å ha blitt “gjenkjent” på butikken!

Så til deg som tok kontakt på Coop, tusen takk! Det var veldig hyggelig, jeg ble bare helt satt ut, og la igjen manerene mine mellom fetaosten og kjøttdeigen..

 

 

Så altså, Torsdag morgen, før fuglene feis og sola stod opp, i bitende Januarkulde satte gubben og jeg kursen mot Sandvika, tilbake til dagkirurgen på Martina Hansens hospital for å reparere ben nr to… De som har lest denne bloggen før vet jo at jeg under forrige runde, i narkoserus presenterte meg som tidligere pornostjerne, og gruet meg derfor noe il neste runde med samme lege… Det slapp jeg.

 


(gubben snapper)
 

Til tross for at legen denne gangen så ut som en nordisk gud, med bred brystkasse og smilehull dype nok til å drukne i, beholdt jeg fatningen under hele presentasjonen, og holdt klokelig munn helt til jeg sovnet på operasjonsbordet. Heldigvis har til og med jeg evnen til å lære av mine feil.

Helt feilfritt gikk det likevel ikke, og fordi reaksjonen på narkosen denne gangen ikke var helt optimal, og fordi man i det man våkner blir mer eller mindre tvunget til å klemme ned et glass saft og ei halv skive med gulost, klarte jeg å kaste opp på legens sko da han kom med resept å smertestillende og ei sykemelding…  Resten av torsdagen forløp dessverre slik. Sove, kaste opp, sove….

 

Ikke alle bloggere våkner opp nysminkede og “freshe”….noen våkner opp like hvite som sykehus-skjorta…

Når det er sagt, tommel opp for helse Norge. Vi klager for mye. Jeg er i alle fall strålende fornøyd med både reparasjon og oppfølging.

 

Relativt nybarberte legger skal nå hvile noen uker, og så…så er det full fart. Etter 12 år med mye vondter gleder jeg meg stort til å kjøpe de kuleste joggeskoene jeg finner. Jeg skal gå, og gå, og gå….og kanskje løpe, hvis jeg gidder!

Kvalmen avtok i løpet av fredagen, akkurat tidsnok til å nye gaven fra to snille venner og kollegaer.

 

Tusen takk Trine og June! Dere er sykt diggbare!!!

Melkehjerter ble en fin dessert etter lunsjen den snille naboen min kom med. (julemarsipan)

Da var det gjort, kanskje tidenes kjedeligste bloggoppdatering, men what the heck lissom, det er jo dette som er livet. Nå kal jeg hinke ut på kjøkkenet, sette en bolledeig, og bake ei saftig kringle til gutta mine kommer hjem fra skauen. Jeg har tenkt til å nye helgen med de jeg liker aller best, etter en hektisk uke for oss alle. Håper du også har noen å nyte helgen med, og hvis ikke, velkommen innom på kringle i ettermiddag 🙂

God helg.

Du og jeg.

Du var nok ikke klar over det da du stod opp og dro på jobb i dag tidlig, selv om jeg minte deg udiskret på det da vi gikk tur søndag kveld, at i dag markerer vi 19 år som du og jeg. Datoer og merkedager betyr ikke stort for deg, du gjør ikke et stort nummer av jubileer, og du kommer sjelden hjem med blomster og sjokolade. (Det med sjokolade er ikke helt sant…du kommer egentlig ofte hjem med det…og derfor er jeg betraktelig tyngre nå enn da vi møttes!)

Du hater oppmerksomhet, selv av den gode sorten, men i dag får det briste eller bære, for akkurat i dag får du ditt helt eget blogginnlegg, bare fordi du fortjener det!

 

Vi møttes i 1997, via felles venner, fordi felles venner hadde en liten flirt, og vi ble lissom sittende litt  i midten. Kjærlighet ved første blikk? Neppe, men det var noe ufarlig og komfortabelt med det begynnende vennskapet, og da jeg klarte å se forbi de gedigne mokasinene med dusk og frynser, og du endelig klarte å snakke i hele setninger og ikke neandertalske lyder som “øøøøh”, og “uuuummm”, eller duuuuh”, da begynte sommerfuglene å komme i magen, og en spirende forelskelse vokste sakte men sikkert frem.

På senhøsten satte du skikkelig inn støtet, og våget deg til å be om en aldri så liten date i regi av julebordet til Bertel.O. Steen, Så, 3 Januar 1998, for nøyaktig 19 år siden ble vi sammen, i ei rønne av en pub, kanskje tidenes mest harry utested på Strømmen. Da du fulgte meg til døra den kvelden sparket du litt i grusen med venstre mokasin mens du litt nølende spurte . ” Er vi lissom sammen nå, eller ikke?”

-“Jo, vi er vel det “, svarte jeg.

Du fortsatte å sparke grus mens du stille mumlet: -“Fett!!!”

(så himla romantisk…)

Og så var vi sammen.

Jeg har vel alltid tenkt at den første kjærligheten sjelden varer, og da du kun to uker inn i forholdet dro det velkjente “dra meg i fingeren-trikset” ( du vet, når du samler opp nok luft i tarmen til å blåse en liten landsby i Botswana over ende, ber noen dra deg i fingeren, for så å sleppe en kruttsalve av ei bønne som kan skremme faen på flatmark, og nå nyhetene grunnet høy måling på Richters skala!) tvilte jeg helt ærlig på om du egentlig var kjærestemateriale!

Men da vi noen uker senere fikk vite at mamma kun hadde kort tid igjen å leve, og du så til de grader gikk inn for å bli kjent med henne, slik at jeg i tiden fremover ville ha noen å dele minnene om henne med, da viste jeg at du var den rette!

 

Etter bare to år sammen fikk vi felles gjeld og gikk til innkjøp av et lite hus på Bjørkelangen. Galskap mente noen, men vi trivdes her da, og vi trives her nå. Det er ikke et stort hus. Ikke er det spesielt fint heller. Det ligger nære veien, garasjen er ennå ikke ferdig, og titt og ofte tillater folk seg å spørre når vi skal flytte litt opp i høyden…Komme oss bort fra myra, og denne rønna. Jeg vet at det gjør noe med deg, følelsen av å ikke ha alt på stell hele tiden, kjenne litt på kritikken, følelsen av at alle andre har det litt finere enn oss. Men vet du hva Ronny? Det gjør ingen ting!

For her i dette huset vokser det opp tre glade gutter. Her spiser vi middager sammen, ler av dårlige vitser, feirer barnebursdager og familielag. Her er guttas kamerater og venninner alltid velkomne. Skogen er både slagmark, cowboylandsby og sykkelbane. Gutta kan snekre trehytter, har volleyballkamp på gresset, ruse med mopeden, og alt dette uten å være til sjenanse for naboen. Her er det bra nok, enn så lenge, og tid til oppussing blir det senere, når gutta forlater redet. (eller rønna )
Og frem til da vet jeg at den litt sky og stille mannen jeg falt for i 1998, vil fortsette å være den snille og gode voksne fornuftige mannen jeg fortsatt er forelsket i. Du er den best tenkelige pappaen for dine barn. Du er rettferdig, litt sær, du tar deg selv aldri høytidelig, og du stiller alltid opp for gutta. 110 %

Du er min beste venn. Vi ler av de samme vitsene, selv om jeg alltid skjønner de før deg. Vi kan le med hverandre, og av hverandre.

Vi kan sitte i samme rom i timevis uten at noen av oss sier et ord, og det er greit. Det er trygt å kunne være stille sammen!

Sammen har vi mistet mange kjære de siste årene, og sammen har vi grått. Alikevel er du en klippe når mine tårer kommer, og selv om du er trist selv er du varm og stødig! Dine muskuløse armer (egentlig har du pinglete overarmer i forhold til skuldrene, men jeg vet du setter pris på flatterende uttalelser om kroppen din) kan romme meg og gutta våre samtidig, og bare tilstedeværelsen din er nok til at ting blir lettere.


 

Den sjenerte gutten er borte.

Du tar ikke fem øre for å fise foran meg, løfte på in dyne for å slippe en smyger innunder den før du lukker dyna og stenger smygeren inne. Du klør deg på private kroppsdeler i full offentlighet, synger falskt i dusjen, banner som en bryggesjauer når “alle i hele verden” er på kjøpesenteret samtidig med deg, og argumenterer med barnslig og oppsternasig logikk når vi diskuterer politikk!

Jeg liker deg likevel!

Ganske mye egentlig.

Så Ronny-Ponny…på denne lille jubileumsdagen som du har glemt…

Tusen takk for familien du har gitt meg. For alle fine stunder når det bare er oss to. Takk for at du har tatt min familie til deg som din egen, og latt meg få ta del i din. Takk for at du løfter de tyngste posene fra Kiwi og ut i bilen (mest fordi du er redd en del av manndommen blir borte om noen skulle se jeg bar mest! ), og helt til slutt…

Takk for at du alltid viser hvor glad du er i meg.

For hvor sære, rare, tjukke, møkkete og snåle vi enn måtte være, så vet jeg at vi alltid er to.

Og selv om romantikken kanskje uteblir ved de “store” merkedagene…

(som jo dagens tekstmelding beviser)

Så er jeg glad for at det er

DU OG JEG.