Det snur snart. Det gjør alltid det.

Jeg tok meg selv i klemme to fingre over neseryggen, knipe øynene sammen i håp om at de ikke skulle kjennes så tørre når jeg åpnet dem igjen, at de skulle slutte å svi, også la jeg hodet bakover og trakk pusten. Et par dype trekk. Det hjalp litt, for ei stønn.

Jeg traktet ti kopper kaffe, men forble alene på kontoret. I dag skulle kolleger treffes kun på Teams. Litt kjedelig når kontoret er så tomt, litt deilig også faktisk, akkurat i dag, om det er greit å innrømme det. Ute i korridoren hørtes glade stemmer. Ungdommen begynte å fylle opp klasserommene. Tre lette bank på døra. Noen trenger et pappkrus, andre en lader eller overgang, noen vil bare si hei.

Jeg trenger ikke klistre på meg noe smil, det kommer helt naturlig når ungdommene stikker hodene inn. Når døra lukkes igjen kjenner jeg at det verker nederst i ryggen, og i skuldre og nakke. Konkluderer med at det å male halvparten av veggene i måsahuset på ei drøy uke er hard kost for kroppen. Når ble egentlig kroppen så gammal? Tenker at jeg må begynne å trene igjen, både kondisjon og styrke, men dørstokkmila er så himla lang hver eneste ettermiddag. Det er som om sofaen har en kontrollerende makt over meg, og den vinner hver eneste diskusjon…ikke det at jeg diskuterer akkurat, jeg bare overgir meg. Gladelig. Hver eneste ettermiddag.

 

Håret er flatt og vått etter å ha trasket i snøværet tidlig på morran. Glemte paraply. Glemte den egentlig ikke, bare gadd ikke ta den med. Prøvde å ta på hetta, men da den blåste av gadd jeg ikke ta den på igjen. Toppen av latskap.

Tenker på gårsdagen da jeg stod i veien for neste mann som skulle betale i kassa på butikken. Tre varer skulle jeg legge ned i poden. TRE varer. Somla sikkert, for kassadamen ba meg flytte meg nedover. Litt brå i stemmen. Kjenner at jeg blir lei meg av det. Da er du ustabil eller??? Når sånne bagateller fester seg.

Reiser meg og rusler litt rundt på kontoret for å løsne opp ryggen litt. Det banker på døra igjen. En ungdom trenger hjelp med fag, en annen trenger å snakke litt. Humøret snur igjen, og ryggen er bedre. De er medisin disse ungdommene, så fort det banker på døra forsvinner vondter og tanker.

Noen trenger å gråte ut litt. Jeg savner å kunne stryke på ryggen, gi en klem, sitte nær. Øyekontakt duger litt. Til slutt stryker jeg på ryggen også. Det er det mest naturlige. Holder avstand, stryker lett på ryggen. Vasker fingre, spriter hender. Rare tider.

 

Jeg savner en skolegård med yrende liv.

Ser meg i speilet over vasken på kontoret, og ser at de siste nettene uten søvn har satt spor igjen. Ringene under øynene er mørke, posene henger. Veldig lite flatterende, men absolutt stilreint i forhold til det flate håret og de vinterbleike kjakene. Ler utapå, men griner litt på innsia. Tenker at jeg håper søvnen kommer i natt, det trengs nå.

 

Et møte med en kollega bringer latter og glede. Og forståelse. Et fysisk møte, på kontoret. Så var det greit med full kanne kaffe likevel, når vi en liten stund ble to. Etter møtet stikker flere ungdommer hodet inn. Timene går, når man er opptatt glemmer man det sure, det slitne, det grå.

Det snør på hjemveien også. Lettere nå enn i dag tidlig, men nok til at nesa blir kald og håret vått. Glatte såler på nysnø og isete underlag er heller ikke det smarteste jeg har gjort denne uka. Kjenner jeg er andpusten når jeg svarer da telefonen ringer, og setter handleposen ned i snøen. Mener å huske at jeg en gang i tiden kunne både gå og snakke i mobilen samtidig, men etter fylte fir-og førr er visst det for ekstremsport å regne. Sjefen,  som egentlig ikke er sjefen, og som er mer venn enn kollega spurte om jeg var lei meg. Det hadde visst sett slik ut på teamsmøtet vi avsluttet før jeg gikk hjem for dagen. Jeg var ikke lei meg, så jeg sa det, og jeg mente det. Likevel grein jeg da jeg la på. Gikk hjemover i snøværet, og grein. Stille. Bare tårer som rant, ikke no hulking eller noe. Bare sånn “nå synes jeg synd på meg selv tårer”. En handlepose har vel aldri kjentes tyngre. Hersens rygg og hersens skuldre.

Tror jeg grein fordi det kjentes godt å bli sett. Lettet over at noen faktisk så at jeg var sliten. At noen erkjente de mørke ringene under øynene, at jeg hadde en “sånn” dag. At noen lissom bare “Jeg må jo passe litt på deg vettu!” Det høres sjukt fjernt ut, som om jeg higer etter den type oppmerksomhet, når alt jeg egentlig ville var å komme hjem, og gjemme meg for verden. Skru av denne dagen, vente på kveldsmørket, og bare la sofaen vinne over dørstokkmila igjen.

 

Jeg pleier å være god på de små øyeblikkene. I dag er ikke en sånn dag. Jeg skal prøve å snu det. Jeg skal ta på stilongs, joggesko, også skal jeg gå. Gå fort, til jeg higer etter pusten, og blir svett på ryggen. Jeg skal ut å gå, enda det snør, og selv om det er mørkt ute. Jeg skal snu denne dagen, også skal jeg la sofaen vinne runde nummer to. Runde nummer en vinner jeg.

 

f

Jeg kunne holdt stillt. Latt være å skrive om det, formidlet de fine små øyeblikkene i søndagsbloggen. Men enkelte dager er litt dritt. Sånn er det bare, og det er helt greit, det er helt normalt, så hvorfor ikke dele en slik dag også?

Det snur snart, det gjør det alltid.

Nå skal jeg ut å gå av meg litt skit.

Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra måsastua. Du vet, den stua med tre grå veggen og en grønn. Den som på fredag morgen hadde tre grå og en hvit vegg…men som på fredag kveld hadde tre grå og en grønn. Snakker om innfall. Det ble litt sånn, “Meh, hele huset står jo litt på hodet uansett, så hvorfor ikke bare få malt den veggen sånn jeg har grubla på ei stønn!”

Endelig, søndag morgen, og huset står for første gang siden nyttår, ikke helt på hodet. Gangen er ferdig, og rommet til mellomste poden er ferdig! Han listet ferdig, og flyttet ned mandag etter jobb. I en alder av snart 19 har han for første gang eget rom. På høy tid, selv om begge podene som har delt faktisk innrømmer at de savner den gode praten før de sovner.

Det er nå sånn da, at en ting ofte drar med seg en annen, og plutselig er det noen som får blod på tann, også er det mer som skal forandres. Bestefar var rause og spanderte nye gulv på alle podene, så da måtte jo storepoden, som også endelig fikk eget rom da brutter`n flytta ut, total-renovere gutterommet han også. Nymalte vegger, panel i tak, ny parkett, og listing. Så ja, hele uka etter arbeidstid har det hamret og banket, og sagflisa har spruta fra sånne fancy sager jeg ikke kan navnet på. Minstepoden har vært læregutt, og lært så innmari mye. De har, midt i kaoset jeg får stressutslett av, storkost seg. Delt erfaringer, samarbeidet, hvilt, ledd og diskutert. Klapper meg selv på skuldrene som har klart å la ting bare være, for det ble jo rydda bort til slutt, og resultatene er så bra! Flinke poder, virkelig flinke. Og i dag, etter frokost, skal de legges ny parkett i gangen oppe, bare fordi det var igjen nok, og minsten synes det var så gøy da han plutselig fikk teken. Vi lar dem holde på! Super erfaring, og parkett til overs må selvsagt utnyttes!

Og selv om det selvsagt er et herlig øyeblikk når et prosjekt endelig ferdigstilles, og man bare kan sette seg ned å nyte resultatet, så er det faktisk sånne fine små øyeblikk som dukker opp midt i kaoset. Slik som da det første strøket på den grønne veggen i stua skulle tørke utpå kveldinga, og Bolla, som bare ELSKER at ting står på hodet, laget sitt eget skyggeteater fra lampa mot veggen, og underholdt seg selv en drøy halvtime. Gubben og jeg var mer fascinert av showet til katta enn filmen på TV. Gøyalt øyeblikk!

To dager hjemme fra jobb denne uka. Normalt når man har hodepine, og det klør litt i halsen, så tar man ei pille, og rusler på jobb. Sånn er det jo ikke nå om dagen. Kjedelig, men høyst nødvendig med en av de to dagene hjemme. Hvile, sove, repetere. Kjedelig, men nødvendig. Men så, mens formen stiger, tikker det inn meldinger på Teams, så en videochat, og plutselig virker ikke dagene så bortkastet likevel. Tenk at vi har kommet dit at vi kan, tross alt, finne gode undervisningsopplegg, eller tilogmed ha de helt være og viktige samtalene, uten at man er på samme sted. Ungdommer som tar kontakt, jobbe litt hjemmefra, fint øyeblikk!

Snø-bort-dagen. Alle klaga litt. “Uff, nå snør det fælt!” Og det gjorde det, det lavet ned. Men når man er på jobb, og inne hele dagen, så er det egentlig ganske herlig å kikke ut av vinduet på kontoret, eller i klasserommet, og se at det laver ned. At bakken blir vit. Snøen gjør verden litt vakrere. Snø er liksom naturens egen hold-in truse, pynter litt på fasaden liksom. Greit da, så hutrer man litt når man rusler hjemover, og kjenner at det renner kald snø ned i nakken, men det er også noe helt eget ved å komme hjem på slike dager! Særlig når minstepoden har hatt hjemmeskole, og det lukter ferdig traktet kaffe, og man hører knitringen fra peisen når man åpner døra. Snøvær er ekstra fint når man kan komme inn og gjemme seg litt fra det!

Og når vi snakker om å komme hjem…den dagen (det skjer egentlig ganske mange dager) Bolla satt ute og ventet da jeg gikk over veien og inn på gårdsplassen. Som om hun har en sånn innebygget klokke, og vet når mennesket med tilgang på skapet med våtfor er på vei hjem. Det er så koselig å komme hjem til en sånn ventende hårball. En som sitter ved trammen, og løper mellom bena dine mot døra, venter tålmodig til du har tatt av deg skoene, og så klatrer opp i armene for å stjele litt varme og kos før hun begynner å gnåle om full matskål. Ventende Bollepus, fint øyeblikk.

Tid til å skrive, og tid til å tegne. Tid til å forevige enda en av disse hverdagshistoriene i tekst og bilder. Drikke kaffe, spise bolle, lytte til musikk, og slappe helt av med blyant og tusj. Forsvinne litt inn i sin egen verden en liten stund. Terapi kalles det, rein avslapning. Nydelig øyeblikk!

Den bitende kulda! Rusle rundt i hagen, legge ut litt mat til rådyra, måke snø av terrassen, være ute akkurat lenge nok til at kulda biter i nesa og kinnene har illrøde roser. Det er som med snøen egentlig, det beste med kulda er å komme inn igjen etter å ha hilst på den, og sette seg foran peisen og finne varmen igjen. Men de øyeblikkene man er ute, i det helt magiske vinterlyset, og kjenner vinteren på sitt aller, aller beste, det er fine øyeblikk det!

Og der har du uken min, ihvertfall noen av øyeblikkene. Jeg kjente på både glede og stolthet da flasken med mitt design endelig ble lagt ut for salg, og ungdommene i Flaski SB endelig kunne høste litt av alt det fantastiske arbeidet de har lagt i bedriften sin. Tusen hjertelig takk til alle som har kjøpt en flaske eller to, det betyr så innmari mye! Takk!

Jeg har ligget langflat på sofaen, og jeg har ruslet rundt i bygda i kveldsmørket. Jeg har møtt elever på sitt aller mest sårbare, og jeg har fått ta del i de vakreste hemmeligheter. Jeg har malt flere vegger enn jeg gidder å telle, og jeg har sovet godt flere netter på rad.Jeg har lengtet etter sommeren og gledet meg over vinteren, bakt boller, og kokt grønnsakssuppe, lappet bukseknær, stoppet ullsokker, og handlet inn gave til størstepoden som fyller 20 i slutten av måneden. 20!!! Plutselig føler jeg meg gærgammal!

 

Søndagen blir som søndager flest. Uten særlig store planer, og med muligheter for godt bakværk, og pysj hele dagen. Ta vare på øyeblikkene, vi blogges.

“Jovisst er a litt trang”

Jeg kunne overhøre små deler av samtalen der jeg lå utstrakt i en av disse fancy fempunkts sammenleggbare solstolene med medfødt nakkepute utenfor bobilen, halvt våken, halvt i drømmeland. Utsikten var upåklagelig. Sola varmet herlig der den strakk seg over øverste knaus på fjellet, og et titalls meter lenger borte på fjellknausen beitet og breket en flokk litt innpåslitne sauer. Ikke en eneste annen bobil eller hytteturist å så langt øyet kunne se.

Foran bilen stod gubben i nyinnkjøpt villmark-shorts med et ti-talls assorterte lommer av ymse størrelse og vanskelighetsgrad for enhver anledning, og snakket med kollega, og bobil-entusiast Kai i mobilen mens han sprayet panser og frontlykter med nøye utvalgt ozon-fiendtlig vaskemiddel, mens han pusset vekk en hel koloni mygg og annen usortert insekt som hadde måtte bøte med livet i møtet med fronten på en Fiat over fjellheimen.

«Ja, hun er jo ikke svære saken, men jaggu tar a seg godt ut i sola her!»

Jeg våkner brått litt mer og lutter øre. Å høre omtale han meg som «ikke svære saken», og «tar seg godt» ut er, om jeg skal være så freidig å si det selv, svært oppløftende. Tenk at den mannen som gjennom mer enn to ti-år har trodd at romantiske gester er det samme som klype meg lett i hengepuppene og «skøyeraktig si «beep-beep», plutselig skryter uhemmet av konemor til kollegaen på mobilen. Så har han kanskje registrert at jeg har gått ned 750 gram likevel…

 

Når man har gått ned 750 gram og føler seg sååå fresh…

Gubben pusser panser og snakker videre.

«Neida, hun er enkel å manøvrere!»

Jeg stusser litt, mest fordi at selv om mannfolk av erfaring, seg imellom deler skrøner de tror er sanne om kvinnfolk, hadde jeg trodd gubben respekterte meg nok til å ikke legge ut som sexlivet vårt på den måten. Samtidig kjenner jeg, og dette sitter litt langt inne å innrømme, at det er hyggelig at han har lagt merke til, og setter pris på, at jeg i en alder av fir-og-førr fremdeles kan få bena ganske langt bakover uten at det knekker nevneverdig i de noe slitne og kalsiumfattige hoftekulene, og da jeg hører gubben stolt og høyrøstet fortelle at – «Jovisst er a litt trang, men ikke verre enn at går!», kjenner jeg at jeg blir yr som en strihåra vorster med løpetid på kennel, og tar et par knipeøvelser på rappen, bare for å være raus!

Jeg senker solbrillene, skuer så lekelystent som bare ei småsvett og overgrodd overgangsalder-kjerring kan, og tar meg i å fantasere om gubben jeg nå har vært i tospann med mer enn halve livet. Plutselig er han lissom ikke bare Ronny fra Måsan, men et fristende mannebein med heftige lommer i shortsen, sprayflaske og en småsexy  mikrofiberklut slengt over skulderen!

“Don Ronny Juan”. Kongen av landeveien og guttepreik.

Sakte åler jeg meg ut av en litt sliten fem-trinns baden-baden stol, og vrikker meg langs førersiden av bobilen og bort til gubben som nettopp har lagt på røret. Jeg stryker en pekefinger over et sett kraftig hårete manneskuldre, og sier med litt sånn tilgjort hes stemme: «Kan ikke du ta deg en dusj da, så skal jeg starte på middagen. Desserten kan du velge!» Så blunker jeg med det ene øyet, blåser et slengkyss hans vei, og går inn i kjerra for å finne frem alt som trenge til ei klassisk «pytt i panne.»

Gjennom frontruta ser jeg at gubben står med haka litt nede på brøstkassa noen øyeblikk, som om han forsøker å ta innover seg hva som akkurat skjedde, mens han regner ut sannsynligheten, reint prosentvis, for at han han faktisk skal, som han selv sier, «få seg en beta» i kveld! Så får han fart på seg. Fordelen med fricamping sånn midt ute på vidda er mulighetene for en dusj i friluft, uten at andre enn en litt høylytt saueflokk skal se deg. For dusj i friluft må det bli, da bad/do i bobilen er så trangt at man gå ut derfra for å skifte mening.

 

Det er ikke videre stor plass i resten av denne bobilen heller, men det har og sine fordeler tenker jeg, da det er vitenskapelig bevist at mens mannfolks erogene sone ene og alene henger under navlen, er kvinnes erogene soner spredt godt over hele skrotten, og i et snaut kvadratmeters stort «allrom» i en komprimert Fiat vil det være store muligheter for at gubben på et eller annet vis vil streife bort i minst en av disse sonene bare han puster.

En kvinnes erogene soner…burde ikke være så vanskelig å treffe minst en, eller???

Nå skal det sies at min største erogene sone etter fylte førr er kake, men kake var det lite av på fjellet denne turen.  Jeg beveger de kalsiumfattige hoftene rytmisk til reiseradioen, mens jeg lemper en håndfull poteter og speilegg over på to asjetter, da jeg som siste finish på det kulinariske camping-måltidet legger fire skiver stjernebacon i panna, og smiler forførende til gubben som nydusjet og polert går sidelengs inn døra med kun et snertent badehåndkle surret rundt livet.

En kvinnes erogene sone etter overgangsalder…

«Mmmm….lukter godt!» sier han, og lener seg over skulderen min for å snuse inn lukta av sprøstekt bacon.

«Pytt i panne!» svarer jeg. «Men desserten blir ditt ansvar!»

Gubben gliser bredt. Så snur han seg med ryggen mot meg før han i sakte film bretter først den ene delen av håndkledet til side, så den andre, mens han svaier forførende fra side til side til tonene fra «Nei, så tjukk du har blitt», av Ole Ivars.

«Da vet jeg hva som står på dessert-menyen» ler han, og spinner rundt så kroppsdeler som ikke er vant til friluft henger på utstilling til både meg og saueflokken.

Akkurat da smeller det i høyt i stekepanna, slik det smeller da varmt fett møter smeltet margarin, og to dråper glovarmt baconfett spretter ut av panna. Den ene havner på døra til doen, den andre rett på gubbens edle deler!

Han setter i et hyl så skingrende høyt at sauene bortpå knausen skvetter himmelhøyt og setter ufor skrenten så bjellekoret høres helt ned til lavlandet, og en og annen lemmen legger seg rett i stabilt sideleie.

«Vann!!!!» hyler gubben! «Jeg trenger kaldt vann!!!» roper han, mens han febrilsk danser rundt på tærne, river ned taklys og mobilt nettverk, og peker på det alt har blitt en vannblemme på størrelse med et knappenålshode, av type annengrads forbrenning.

Jeg fyller et drikkeglass med vann og rekker knapt å summe meg før gubben har grepet tak i det før han putter glasset ned på gulvet mellom forsetene, setter seg ned i «hockey», og putter «junior» opp i glasset.

 

Noen brannskader krever avansert behandling.

Han sukker henført over den lindrende effekten vannet har, før han lener seg fremover for å vurdere skadene, og nok en gang setter i et av disse redselsfulle hylene!

«Hva nå da???» spør jeg oppgitt.

Gubben peker på snoppen i glasset og sier panisk at «Den blemma er jo KJEMPESVÆR!!!»

Jeg bryter ut i usympatisk latter, til gubbens forferdelse, og forklarer så rolig (og nedlatende) jeg bare kan, at blemma er bitteliten, men at effekten av vann i glass virker forstørrende!

Han reiser seg sakte, studerer saken møysommelig med rynket panne, før han puster lettet ut og igjen setter seg på huk for å avkjøle skaden videre.

 

Det er en kar mer breibeint enn en innridd cowboy fra Texas som stille, og litt furtent setter seg ved campingbordet ute litt senere, for å spise pytt i panne med sprøstekt bacon. Den litt heite stemninga fra tidligere er definitivt borte, og med såret stolthet, og blemme der ingen blemme burde være, konstaterer gubben at det er min skyld.

«Hadde du ikke bare ålt deg rundt meg sånn når jeg vaska lyktene, så hadde jeg jo ikke dansa naken så nære steikepanna!» sier han.

«Men det ar jo du som begynte!» svarer jeg, og gubben ser ut som et spørsmålstegn!

«Ja, det var jo du som fortalte kollega Kai i telefonen at jeg var en snerten liten sak. At jeg tok meg godt ut, og at jeg var…du veit…litt sånn i trangeste laget!» Jeg prøver å spille litt sånn delikat blyg, og forventer egentlig at stemninga skal lette, kanskje til og med bli litt heit igjen, men gubben bare slår oppgitt ut med armene, og ser dumt på meg!

«Jeg snakka om bobilen, ditt naut!!!!»

Jeg kjenner egoet mitt forsvinne fortere enn  brennevinet til en russisk president, og rødmen sprer seg i kinnene da gubben ler så han pådrar seg akutt astma og kramper i mellomgulvet.

«Hahahahaaa!!! Trodde du virkelig jeg snakka om deg! Åneida, du konemor! Du har da ikke vært liten og snerten siden tidlig 90-tallet!»

Ærlighet varer lengst sies det, men jeg innrømmer gladelig at det svir litt også, og ingen kan bli så furten som ei kjerring på 44 med nedsunken livmor, rustne eggstokker, kalsiumfattige hoftekuler, svart belte i å holde nag, og hetetokter!

 

Hadde den enda kunne flyte rundt i et glass vann hele tiden…

Derfor kjentes det ekstra godt, da gubben for `nte gang den kvelden gnålte om at bobilen var i minste laget, å foreslå at han kanskje kunne putte den i et glass med vann, da det tidligere på dagen hadde vist seg å gjøre underverker for små kroppsdeler!

Den som ler sist, ler best.

 

 

 

Nå kan det shoppes ❤

Husker du studentbedriften Flaski SB? Ungdommene som startet egen bedrift, vant priser for godt og kreativt arbeid, og som nå har produsert flasker med motiver fra måsafrua. (altså meg) Flasken har fått tittelen #MinLilleHverdagsglede, og jeg var både glad, og stolt da dette ble navnet på designet.

Nå, etter noen forsinkelser grunnet Covid-19, er endelig et begrenset opplag av flaskene på vei, og i kveld, kl 18.00 åpner Flaski SB nettbutikken for handel.

 

Derfor kan du om få timer sikre deg #MinLilleHverdagsglede i flaskeform, og selv om jeg jo er litt mer enn over snittet ukritisk akkurat her, synes jeg du burde gjøre nettopp det.

Tenk å støtte kreative, hardt arbeidende ungdommer på veien mot voksenlivet, og få en gøyal drikkeflaske i gjengjeld! Jeg sitter ihvertfall klar med pekefingeren på bestillingsknappen. Kl 18.00 i kveld, åpner butikken. Husk det da ❤

Flaski SB sin Facebookside finner du HER, og den anbefaler jeg deg å følge for nyhetsoppdateringer.

Nettisiden for shopping- HER.

 

Ukas små øyeblikk.

Det er egentlig bare å kjøre en copy and paste fra forrige søndag når det gjelder antrekk ihvertfall. Sted og setting også egentlig. Samme slaskete pysjbukse, samme lodne ullsokker, samme gamle strikkejakke, og samme hjørne i sofaen. Samme katta også, sammenrullet tett inntil matmor for å stjele litt etterlengtet varme etter noen sene nattetimer ute i den kalde nysnøen. Det er kaffe i koppen, knekkebrød med brunost på asjetten, knitring i peisen, og fingrene løper over tastaturet for å hente frem alle de små fine hverdagsøyeblikkene uka har bydd på. Jeg gjentar meg selv, nesten til det kjedsommelige. Sett utenfra er jeg gørrkjedelig. Vanedyr av dimensjoner, men gurimalla så deilig det er! Så deilig å være tilfreds med noe så enkelt som varme sokker og durende kosepus Akkurat nå, det å sitte her litt alene i morgentimene, hente frem øyeblikkene, det er fint. Fint øyeblikk.

Ute har det falt omlag 10 c, nysnø, og trappa ute er ei dødsfelle av en hinderløype, full av avkapp og revne vegger. De må definitivt ryddes i senere i dag, før en av oss mister et lem. Mulig det blir bål på bålplassen av gamle husdeler.

Podene sover enda! De skal få sove så lenge de bare vil, og når de står opp venter det nystekte rundstykker. Det er så absolutt på sin plass å skjemme bort podene litt i dag, for fy flate for en arbeidsgjeng de er, og fy filler`n som de har stått på denne uka. Når man har satt tre gutter til verden er det to ting man stadig tar seg i å tenke.

1: Fytterakker`n så mye de eter!

2: Bare de ikke gjør ei ung jente gravid….

Men så er det dette med gutter også da, at de mer enn gjerne bygger om og pusser opp huset ditt, på bare noen få dager. Og de gjør det for mat og en neven kondomer lissom. Greit da, satt litt på spissen selvsagt, men du verden så kjekt det er å ha tre snekkerpoder i hus når ting skal fikses. For i prosessen med å bygge om slik at boden blir til soverom for mellomste poden skulle en vegg flyttes, vegg bygges, gulv legges, og vindu settes inn. Nå er gangen ferdig, og det skjedde på to dager! Soverommet jobbes med, også der ser vi enden på visa, men det det er helt og holdent podenes prosjekt, så der får de bruke så mye tid de bare vil. Uansett, vi ryddet gangen mandag kveld, podene fikk blod på tann, rev en vegg, satt opp en ny, og dagen etter smalt de opp en skohylle, og en panelvegg. Onsdagen var veggen beiset, og knagger hengt opp. Fiks ferdig! Noe mindre plass, men ikke nevneverdig mye, og helt klart verdt det. Det er egentlig prosessen i seg selv som ga de fineste øyeblikkene. Da gubben og jeg satt tilbakelent i hver vår stol i stua og hørte hamring, saging, og latter fra podene som samarbeidet, og virkelig koste seg med å jobbe sammen. Slike øyeblikk er virkelig noe for minneboka.

 

Napoleonskake! Need I say more? I juleferien gledet jeg meg til å komme tilbake til gult nivå på skolen, treffe alle. Så ble det rødt nivå igjen, bare timer før oppstart, og mandagen gikk med til å organisere seg, snu og vente på timeplan, sette av tid til fortvilte elever, finne nye måter å oppnå godt læringsutbytte på, og innen fredagen hadde lufta gått litt ut av meg, igjen. Det er krevende tider, må være lov å si det, selv om jeg selvsagt er kjempeglad for at jeg har en jobb å gå til. Men så kom fredagen, men latter og fjas i lunsjen, på kontoret, med gode kolleger. Vi gjør så godt vi kan alle sammen, snubler og feiler, men det er så godt å stå i det sammen. Også, plutselig, lå napoleonskaka på pulten, fordi en kollega hadde vært nedom butikken, og bare handlet fordi hun visste det er en stor favoritt. Så midt oppe i en tverrfaglig case byttet jeg ut penn med gaffel, og koste meg så til de grader at jeg nesten skled av stolen. Enkel forskning viser at napoleonskake er en erogen sone…Fint øyeblikk!

 

Den kalde fine tia. Den gir fine øyeblikk den. Jeg hutrer og fryser, irriterer meg over at jeg enda en vinter ikke har prioritert skikkelige vintersko, men likevel nyter jeg snøen. Å rusle hjem en times tid før mørket kommer, ta stien istedet for gangveien, bare fordi den gnistrende kulda gjør skogen så vakker, det er fint det! Bli rød og kald på nesa, puste ut frostrøyk, for så å komme hjem til varmt måsahus, tenne i peisen, og starte på middag, vite at man resten av kvelden kan sose rundt i flanell og lodden ull. Fine øyeblikk.

Lukten av kaffe og ferske kanelsnurrer. Det er fint det. To ganger denne uka har jeg bakt. En gang for å fylle opp fryser`n med litt skolemat, og en gang for å fore podene som har snekret på rommet til mellomste poden..ja, også fordi jeg var fysen selv da, men det er greit å bruke podene som unnskyldning lissom. Det er noe med den lukta av fersk gjærdeig som sprer seg i rommet liksom. Det lukter lunt, og varmt, og hjemme. Når man kan sette seg ned på kvelden, finne frem tusjene, tegne litt til neste artikkel i caravanbladet, og knaske på en nystekt snurr, da er man rimelig nært så lykkelig det går an å bli. Fint øyeblikk.

 

Da vi malte vegger. To store poder og jeg, sammen på et knøttlite poderom. For med snekring, nytt gulv, og lister hører det også med et par strøk maling. Jeg elsker å male vegger. Det er like mye terapi i å male vegger som det er å tegne, sånn for min del. Podene derimot er ikke like gode på det med maling, selvsagt på grunn av lite erfaring, (og relativt laber interesse) men fy flate så moro vi hadde det. Musikk, litt rockefot, latter, tre pensler, og tre mennesker. Noen glade timer på et lite rom. Fine øyeblikk.

 

Og slik gikk uka. Alle disse små fine øyeblikkene, ispedd enda litt mer shopping i butikken til Mona med gavekortene jeg fikk til jul, film og popcorn midt i uka, lange rusleturer i iskaldt vær og stummende mørke, glovarme dusjer, og kakao foran peisen.

Jeg har gledet meg over å se elever igjen, riktignok færre enn vanlig, men likevel en glede. Jeg har spilt vri åtter med mistepoden, spist middag med svigerfar, og sklidd så til de grader ukringt og gått rett på rattata midt i skolegården, slik at selvtilliten fikk en større knekk enn det som godt var.

 

Jeg har latt meg begeistre av ny musikk, og jeg har latt meg fordundre over amerikanske “patrioter” på vei inn i kongressen, kledd ut som et litt dårlig norsk hobbyband fra urbane utkantsstrøk, klare for audition til Melodi Grand Prix… Verden er rar! 2021 leverer på alle plan, så langt.

 

Da gjenstår det bare å ønske deg som titter innom en riktig flott søndag. Håper du finner et fint lite øyeblikk i dag. Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Kaffe i den store koppen. Egentlig mer melk og sukker enn kaffe i dag, men pytt sann. Det knitrer i peisen, og jeg har en diger strikkejakka pakket rundt skuldrene, enda er jeg frøsen. Hjelper ikke akkurat at katta har vært ute hele natta, og har krøpet oppi fanget med våte, kalde labber for å stjele litt varme fra mamma-mennesket. Koser meg likevel. Søndag igjen. Jobb i morgen. Jula er offisielt over, og ryddet ut av måsahuset. Julepynten ihvertfall. Det ligger en marsipangris godt gjemt i en hemmelig skuff, og den skal jeg spare til en dag jeg blir skikkelig fysen. Enkel forskning viser at den marsipangrisen ryker i løpet av formiddagen. Noe nyttårsforsett om mindre karbohydrater og smalere midje har jeg som du sikkert skjønner, ikke…

Det er rart at det ikke står noe lysendejuletre midt i stua lenger. Det blir alltid litt tomt når det kastes ut. Litt deilig også da, for man får jo plutselig bittelitt mer tumleplass, og det kjennes godt å ta hverdagen tilbake også. Rydde vekk jula er vemodig, hvert eneste år, men jammen meg litt deilig også. Derfor, ryddig stue, fint øyeblikk.

Når alle julelysene forsvinner, alle stjernene i vinduet, lyslenkene, og juletreet, da blir det plutselig bråmørkt. Nesten mer mørkt enn det var før Desember, når lysene ble hengt opp. Det er jo sikkert ikke tilfelle, får jo ikke vært det, men det kjennes sånn. Som om man mangler lys. Flaks for meg har alle mine kjære handlet julegaver til meg lokalt, og jeg var i starten av uka i besittelse av tre gavekort fra butikken til Mona. Har lenge ønsket meg en lampe derfra, og derfor passet det så godt å svi av et gavekort nå som stua kjentes ekstra mørk. Og lampe ble det! Jeg kjøper egentlig sjeldent noe nytt til huset om dagen. Vi har allerede mer enn nok, knapt plass til flokken som bor her, og fordi en vegg skal flyttes, og en bod skal bli til soverom til mellomste poden forsvinner nå også det meste av lagringsplassen. Men lampe, det er en nyttig greie! Lys må man jo ha, og det er, hvor fisefint det enn høres ut, av og til fint å kunne kjøpe seg noe nytt. Noe man har ønsket seg lenge! Derfor, hy lampe-fint øyeblikk. Og det beste av alt, jeg har enda to gavekort igjen. Rakk en kaffekopp med eieren av butikken også, bonus kalles det!

Snøen! Selv om sola fremdeles glimrer med sitt fravær hjalp det med litt snø. Det ble med ett litt lysere ute da det la seg et hvitt teppe over Bjørkelangen. Etter mange dager med røven godt plassert i sofaen var det skikkelig godt å pakke seg inn i varme klær, og traske en lang runde rundt i bygda. Bare glemme klokka helt, gå til man blir litt tung i pusten, med musikk på øret, og nyte nysnøen. Fint øyeblikk.

Og når vi er inne på snøen… Skulle egentlig bare ut med søpla. Rakk akkurat å kaste en pose matavfall da jeg kjente et vått, kaldt klask i nakken, snø som rant nedover ryggen, og hørte stemmen til miste poden som ropte “BLINK!!!” Og sånn startet årets første snøballkrig! Man slipper liksom ikke unna det når man har poder som er oppdratt av en dreven snøballkriger av 70-tallet. Nå er jeg ikke spesielt begeistret for bakholdsangrep av denne sorten, men jeg skal glatt innrømme at jeg er såpass barnslig, for ikke å snakke om hevngjerrig, at jeg reagerer lynrask, og kaster meg ut i krigen. Det endte uavgjort, tror jeg. For selv om to poder til kastet seg inn i krigen, var det ingen som spilte på lag, og til slutt var vi ganske så likt gjennomvåte alle fire. Snøballkrig, våt i nakken, rød i kinna, og kald på fingra. Finere øyeblikk skal man lete lenge etter!

 

Det finnes kun en regel i snøballkrig. Den skal avsluttes med kakao. Følelsen av å kunne skrelle av seg et par lag med klissvåte klær og sko, pakke kroppen inn i en diger flanellpysj og varme sokker, krype ned i et hjørne av sofaen med en god bok og en kopp varm kakao, det er fint det! Sterk undervurdert. Skal i grunn ikke mer til enn en kopp kakao og varme sokker for å gjøre denne dama relativt lykkelig!

Også må jeg bare spørre, for da jeg fortalte det tull gutta trodde de først det hadde rablet for meg, deretter trodde de jeg brukte det som et triks for å få litt pusterom midt i snøballkrigen…men! Det ER et ansikt i denne snøballen eller??? Må jo være flere enn meg som ser det litt selvgode trynet i den ballen? En reinkarnert bygdeidiot av ymse sort? En bekreftelse på at jeg ikke har tippa helt og vil bli innlagt på lukket rom i fancy tvangstrøye på starten av dette året hadde vært satt pris på! på forhånd takk!

En boks med minner. Ryddet som nevnt i boden og fant ting jeg har satt bort, og egentlig glemt litt. Esken med alle brev, kort, og teaterprogram fra Charlie, fra den tiden jeg tegnet for han. Gode minner, gøy å finne igjen. Vurderer å ramme inn et eller to elementer, kanskje henge de på bildeveggen i gangen. Tiden vil vise, uansett, slike minner gir fine øyeblikk.

Og der har du vel i grunn ukas øyeblikk. De store hendelsene begrenser seg når man har ferie og lever slaraffenlivet innenfor husets fire vegger, men det har jammen meg vært godt det også. Jeg har lest flere bøker, spist meg mett på smultringer, og laget en diger gryte grønnsakssuppe. Podene har bygget om kjøkkenet litt, tatt vekk noen moduler, tilpasset benk, og flyttet på fryser. Slikt som må til før vi kan flytte vegg i bod og gang,. Kjekt med snekkerpoder! Vi har tilbragt mye tid i stua med nyhetene surrende på TV`n i bakgrunnen. Hendelsene i Ask har gjort inntrykk, det er vondt å ta innover seg, og man kjenner seg så ekstra takknemlig for at man har. Det stille, rolige og ufarlige livet.

Jeg håper uken som gikk gav deg noen fine øyeblikk, og at starten av 2021 blir alt du ønsker deg. Godt nytt år❤  Vi blogges.