Så var det søndag igjen, og jeg kjenner en ro i kroppen, den gode følelsen av at ingen ting haster. Høsteferien starter i morgen, etterlengtet, og særdeles velkommen. Jeg skal jobbe litt, men ikke nok til at det kommer til å kjennes ut som jobb-jobb, om det gir mening. Det er et par år siden sist jeg hadde skikkelig høstferie, derfor gleder jeg med ekstra over fridagene som kommer. Jeg skal ingenting! ikke en eneste ting. Gubbe om lillepoden har ikke ferie, det betyr noen timer alene hjemme i måsahuset hver dag. Planene er få, men konkrete. Fyre i peisen, lage høstmiddager som kan putre i gryta i flere timer før de kommer hjem, rake løv i hagen, lese bøker, drikke te, spise rista brød med honning, gå noen turer i skogen, lage litt kort, pakke inn enda en julekalender… Bare sånne ting jeg savner å gjøre de dagene det er sein ettermiddag og kveld innen jobben er ferdig. Som jeg gleder meg.

Det knitrer i peisen denne søndagsmorgenen også. Lysene på bordet er tent, og gubben fikser frokost på kjøkkenet. Så fort poden våkner stikker de begge ut i garasjen, der de mekker på podens rallybilprosjekt, og jeg blir alene inne. Det skal bakes i dag. Fryserens lager med matpakke-mat er skranten, og trenger påfyll. Det blir mye alenetid inne når gutta holder på ute, men det er fint å surre alene i måsahuset, når jeg vet at gutta er rett i nærheten. Minsten arvet jo et skall av en Volvo 240 når onkelen døde for halvannet år siden, og prosjektet stor rolig mens poden var i forsvaret. Men nå skjer det ting. Det går ikke fort, for det tar lang tid å bygge en bil fra bunnen av, og kostnadene er store. Litt og litt må tas, bit for bit, skrue for skrue, men all fremgang er en seier. Og det er så gøy å se glede og gløden over et slik prosjekt. Jeg håper så inderlig han får den på veien til slutt. Den poden fortjener å oppleve drømmen. Å se han så glad gleder mammahjertet mer enn jeg kan beskrive. Gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uka har vært som uker flest. Små øyeblikk som utgjør helt vanlige hverdager. Hektiske dager på jobb. Perioden far skolestart til høstferie er alltid hektisk. Lange dager, mange samtaler, fine ungdommer over alt. Og noen ganger, når det er ekstra mye, da kjennes det på kroppen. Å være så påkobla store deler av dagen er krevende på både godt og vondt. Noen ganger kjennes det ut som jeg rekker over alt, noen ganger får man følelsen av å ikke strekke til. Noen mennesker gir energi, noen tapper energi. Sånn er det for de fleste tror jeg, som jobber med mennesker hver dag. Og innimellom må jeg bare puste litt med magen, og kjenne etter hvor heldig jeg er som har et så godt nettverk av gode kolleger. De som ser, og de som ler, og de som lytter, og de som snakker. Da Anne Grethe helt på slutten av uka la igjen en gedigen ostepop og en Troika på pulten min, kjente jeg på en sånn glede.

Men ikke bare fordi det var ostepop og sjokolade altså, snopet er bare en bonus. Anne Grethe er god til å både lytte og til å sette ord på hverdagen, og ordene hennes traff meg ekstra denne uka. Så ble jeg atter en gang minnet på at det er menneskelig å kjenne seg utilstrekkelig innimellom, selv om man får til det meste likevel. Gode ord, gode øyeblikk.

Soloppgangene denne uka har vært ti av ti. Jeg kan knapt huske å ha opplevd en varmere September. På vei til jobb rusler jeg på tørr asfalt, inntil en grøftekant av vått gress. Trærne skifter farge for hver dag som går, og dis og skyer viker til fordel for morgensol, som farger sprekkene i skylaget i de varmeste fargene. Jeg bruker nok lengre tid til jobb om dagen enn jeg vanligvis gjør, for sansene mine jobber på høyt gear for å liksom få med seg alt. Høsten er til for å nytes, om det så betyr noen ekstra minutter på veien til jobb. Fine øyeblikk.

Den dagen vi skulle feire bursdagen til pappa på Fjøset på Aurskog, og jeg for første gang fikk se alle gutta mine på golfbanen. Jeg stod på kanten og tittet bort på gjengen som skulle slå det siste hullet på en fire timers runde før feiringen skulle starte, og plutselig slo det meg… at de tre fine, voksne karene der ute er mine barn! Ungene mine. De som i overgår (nesten) lekte cowboy og indianer på gresset i hagen, og nå golfer de, har egne boliger, jobber…et liv der jeg liksom står på utsiden. Men for en glede likevel. Å se de tre gutta, ungene mine, og vite at de har det bra. At de har blitt fine unge menn. Fint øyeblikk.

Pappa fylte 70 denne uka, og ba hele storfamilien på middag på Fjøset. Det ble en nydelig feiring. Nedpå, passe høytidelig, veldig, veldig fin. En sånn dag hvor man kjenner på takknemlighet når man reiser derfra, vel vitende om at de menneskene du har vært sammen med er så gode. Bonus mamma, bonussøsken, bonustantebarn. Gutta mine, svigerdøtrene, gubben og pappa. En storfamilie som bare har funnet en plass i hjertet. Nydelige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Høst ute, peis inne, sliten kropp men ryddig hode. Fine ungdommer på jobb, rolige kvelder hjemme, rent sengetøy, god nattesøvn, varm kaffe, nystekt kringle, en bukett blomster i en gammel vase, og nedtelling til HØSTFERIE!!!

Nå skal dagen nytes, og skuldrene senkes. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag, fra hun som glemte lørdagsgodteriet i går, og spiser det til frokost i skrivende stund! Straks blir det nystekte rundstykker også, men kokken, altså måsagubben, må bare mekke ferdig på kjøkkenet først.

Det knitrer godt borte i peisen, og jeg kjenner jeg har savnet den lyden. Det beste med høsten, bortsett fra fargene, luktene, de mørke kveldene, og middagene fulle av norske grønnsaker, er å kunne fyre i peisen. Lyden og varmen kombinert er balsam for sjelen min. Det roer meg, og gjør hele måsahuset lunt og koselig. Så gode øyeblikk.

Og gode øyeblikk har uka vært full av. Små, gode hverdagsøyeblikk, på selv dager som tynges av ting man ikke rår over. Det blomstrer fremdeles i hagen, selv om blomstene blir færre og færre. Denne uka klippet jeg gresset, for det jeg håper var siste gang i år. (selv om jeg mistenker at jeg må til pers en runde til eller to) Og dagen etter at jeg hadde klippet var plenen dekket med gule, falne blader. Det var så fristende å sette seg ned i gresset nederst i hagen, og bare kjenne på lukten av høst, sa da gjorde jeg nettopp det. Og selv om flere og flere blomster visner, eller går i dvale, gir høsten hagen både farge og liv. Gule blader mot grønt gress, illrød villvin som klatrer opp veggene på det røde huset, hvite skyer mot blå himmel. Jeg brukte noen lange minutter der nede i hagen, og bare nøt det. Fint øyeblikk.

Jeg har “stjålet” noen blomster fra hortensiaene som står i et av blomsterbedene på skolen. De står nå til tørk på bordet, for tanken er å ha noen stående i en krukke gjennom vinteren, og noen skal brukes på en krans til døra inne. Enn så lenge får de stå på bordet, helt alene, bare fordi de er så vakre i seg selv. Lukter nydelig gjør de også, søtt og friskt, selv om de allerede har tørket godt. Hortensia-slang, fint øyeblikk!

Høsten lå på trappa til skolen da jeg hadde pakket sammen for å reise hjem fredag ettermiddag også. Jeg blir barnslig glad hver gang naturen serverer meg et hjerte, enten det er i form av en stein, en sølepytt, eller som på fredag, et lite blad. Det lå liksom bare der, og rykket bare bittelitt i de små vindkastene, men forlot aldri stentrappa. Så da måtte jeg ta et lite øyeblikk der på tampen av dagen, ta et bilde, løfte opp bladet, holde det litt i hånda, før jeg la det ned igjen. Hjerter i naturen er alltid fine øyeblikk.

Kollega Anne Grethe hadde lagt igjen en sjokolade til miljøteamet fredag morgen. Hun gjør sånn innimellom, bare sprer glede i form av et smil, en klem, eller en sjokolade på deling. Å starte dagen på miljøteam-kontoret, med en kopp kaffe, og noen ruter melkesjokolade, det gjør alltid dagen bedre. Heldig er jeg, som er omringet av sånne fine folk.

Tirsdag kveld var det duket for årets første foresatt-møte. Vi som skulle være med på møtet dro ikke hjem fra skolen den dagen, tiden hjemme hadde uansett blitt for knapp til noe som helst. Og latteren satt løst da alle lærerne fra Helse og oppvekst la inn en kjempebestilling på Mc.Donals, og samlet oss i helse-vekstedet til middag. Kanskje ikke akkurat et symbol på god folkehelse, men skrottene måtte jo ha mat. Og det ble en så fin ettermiddag, middag med herlige folk, latter og fjas, alvor og jobb, i god kombinasjon. Innvoller av plastikk på hylla, hamburger og milkshake på bordet. Herlige øyeblikk.

Så kom helgen, og endelig tid for å roe ned helt. Poden og gubben har stort sett holdt til i garasjen, mekket på rallybil prosjektet, ryddet i verktøy og deler. Jeg fant frem alt jeg hadde av papir og lim, og gjorde stua om til et hobbyrom. Rein rekreasjon. Det er så deilig å kunne sitte sånn inne alene, med fyr i peisen, kaffe i koppen, et kakestykke man nesten gjemmer å spise av, og all verdens tid til å nyte julemusikk fra høyttaleren, og komme i skikkelig stemning menns man produserer årets julekort og pakkelapper. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg satt der, og bare fortapte med i klipp og lim, men fint var det! Og nå er skuffen full av julekort som er klare til årets fineste høytid, og jeg har fått roet ned helt noen timer. Gode, gode øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Jeg har hatt så mange såre, alvorlige, men fine samtaler med så mange kloke ungdommer. Jeg har ledd så tårene har trillet med den fine gjengen rundt middagsbordet der inne på “sjukestua”. Jeg har sittet rundt middagsbordet her hjemme og bare lyttet til poder og svigerdøtre som mimrer, og juger, og skravler og ler, og i slike stunder kjenner man nesten ikke at skolestarten har tæret på skinn og sinn i det hele tatt.

Nå skal søndagen nytes. Det skal ryddes, vaskes, bakes, luftes, lekes og hviles. Jeg skal nyte knitringa i peisen noen stunder først, gubben er klar med frokosten, og ukas siste dag kan begynne. Håper uka som gikk ga det energi og latter, og at uka som kommer er raus med øyeblikkene. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag fra måsahuset. For første gang siden senvinteren knitrer det der borte i peisen, og selv om det fremdeles er ganske så tett med blader på trærne utenfor vinduene, så er det nesten antydning til julestemning inne. Den knitringa i peisen gjør så det frister med en kopp gløgg, men jeg holder meg til te enn så lenge. Og varm te er ekstra godt akkurat nå, for det sitter en lei klump i halsen som ikke helt slipper taket, etter årets første forkjølelse. Bortsett fra det, og noen dager på jobb der lunsjen ikke ble spist før på hjemveien fordi dagene var så heavy, har det vært ei uke med øyeblikk på rekke og rad.

Ute forandrer verden farge dag for dag. For en uke siden var villvinen som snart dekker en tredjedel av måsahuset grønn, delvis gul.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Denne uka er den rød. Dyprød, nesten akkurat samme farge som huset, og jeg synes den er så vakker. Tenk at en plante kan dekorere hele huset, i de vakreste farger gjennom året. Så får det bare være at det om noen uker blir mye løv å rake, synet av en høstkledd villvin er verdt det. Fine øyeblikk.

Og jeg, som ALDRI har hatt grønne fingre, har for første gang i historien, et bugnende og fargerikt blomsterbed. Det finnes ikke system, ikke er det farge eller høyde-kooordinert, men det herlige kaoset av blomster i alle farger gleder mg skikkelig! Hver uke plukker jeg en ny bukett til vasen jeg fikk av Elisabet i våres. Janne, 49 og et halvt år, kan endelig plukke inn blomster fra egen hage. Mestring og glede, og skikkelig fine øyeblikk. Bedre sent enn aldri.

Besøk av den bittelille pelsdotten. Det er så hyggelig når vi sitter i stua, og plutselig hører små poter tasse over parketten. En liten Milo som ikke helt får bestemt seg for hva han liker best. Løpe etter bamsen og ballen, spise godbiter under bordet, eller ligge i armkroken og bli klødd på go`punktet bak øret. Aller helst vil han velge alle tre alternativene samtidig, og denne pels-bestemora lar seg lett overtale. Det er så koselig med den liten skrott å skjemme bort innimellom. Voffs i armkroken, herlige øyeblikk.

I dag blir det soppsaus til søndagssteken, og jeg gleder meg skikkelig! Jeg elsker sopp, men i frykt for å dø, eller bli skikkelig rusa, kjøper jeg kun sopp i butikken. Jeg har nemlig aldri klart å lære meg forskjellen på sopp, hva som er spiselig, og hva som ikke er det. Men kollega Unni er både sopp og bær-ekspert, og på fredag fikk jeg en pose helgesnadder, kortreist sopp! O store lykke!!! Det satt litt langt inne å bære en pose sopp gjennom skolen…. men ingen ba om å få kjøpe noe, så da regner jeg med at posen inneholdt kun matsopp! Snadder fra skauen, knallfin gave!

Fredag, rett etter jobb, satte jeg kursen mot Vestby, for å holde høstens første foredrag på The coffee shop. Magen er alltid full av sommerfugler før jeg skal “på”, og fredagskvelden var intet unntak. Det er en sånn ubeskrivelig snodig blanding av å glede og grue seg. Stas at det det fullt hus, skummelt at det er fullt hus. Flere å glede, eller flere å skuffe, alt ettersom.

Men det ble altså en så fin kveld. Fullsatt sal, med en nydelig blanding av alle mulige slags fine kvinnfolk, og en stakkars mann som hadde fått beskjed om å bli med kona. (selv om han så ut til å kose seg han også) Og verden er ikke stor, for blant publikum satt flere fantastisk fine kvinnfolk jeg aldri har møtt, men likevel føler at jeg kjenner, takket være denne bloggen, og instagram. For selv om internett kan være et skummelt sted, så er det også en arena for fellesskap. Å møte Linda for eksempel, var et høydepunkt.

Den nydelige, varme, rause dama som har skrevet boken jeg har snakket om tidligere. Noen mennesker bare utstråler en varme og en oppriktighet, som gjør at man føler seg velkommen og inkludert fra første stund.

Også Solrun da. Ei solstråle av de sjeldne, med smittende latter, og en diger vennegjeng som bare inviterer deg inn i samtalen, og latteren.

Og da ble jeg sittende på veien hjem fra Vestby, og tenke at det er så innmari verdt det. Den gru-gledinga, og alle sommerfuglene i magen. For alle menneskemøtene, alle smilene, alle klemmene, de gir energi jeg ikke engang viste at jeg trengte, og det er gode øyeblikk det!

Og etter å ha fortært inntrykkene fra fredag, ble jeg etterlatt alene i måsahuset noen timer på lørdag, mens gubben og poden var ute på et rallybil-prosjekt. Så da så jeg mitt snitt til å endre litt på den bildeveggen over sofaen, som jeg har sett meg mett på ei stund nå. Jeg hadde planker i skuret, beis i boden, og egen drill i skuffen. Det er jo selve oppskriften på operasjon “fiks veggen og tøm hodet”. Så veggen fikk et par nye hyller før noen av favorittbildene ble satt tilbake, og selv om mye er likt, ble det likevel nok forandring til at det fryder. Og nå gleder jeg meg egentlig bare veldig til Desember, for plutselig har jeg jo to nye hyller som kan fylles med julepynt!!! Oh holy night lissom!!!

Og slik gikk hverdagsuka. Kollega Martin har satt ny sukker-rekord da han kom med et lastebil-lass sjokolade til kurven min på pulten. Sugar in the morning, og hele resten av dagen også. Makan til hverdagslykke!

Jeg har plukket kornet som vokste under tørkestativet. Det er neppe nok til til et brød, men når det har tørket nok skal de få bli en dele av julekransen til døra. Jeg har klippet gresset, luket i bedet, hoppet i sølepytter, myst mot sola, hostet om kapp med gubben, tvunget i meg ingefærshotter jeg egentlig ikke liker, trukket som en tepose i boblebad, hadde skikkelig fine samtaler med ungdommene jeg er så glad i, og støttet meg på kolleger som synes høsten i skolen er like krevende som meg. Hverdagsøyeblikk 💕

Håper uka som gikk var raus med deg, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.