God morgen, og riktig god søndag fra måsahuset. For første gang siden senvinteren knitrer det der borte i peisen, og selv om det fremdeles er ganske så tett med blader på trærne utenfor vinduene, så er det nesten antydning til julestemning inne. Den knitringa i peisen gjør så det frister med en kopp gløgg, men jeg holder meg til te enn så lenge. Og varm te er ekstra godt akkurat nå, for det sitter en lei klump i halsen som ikke helt slipper taket, etter årets første forkjølelse. Bortsett fra det, og noen dager på jobb der lunsjen ikke ble spist før på hjemveien fordi dagene var så heavy, har det vært ei uke med øyeblikk på rekke og rad.
Ute forandrer verden farge dag for dag. For en uke siden var villvinen som snart dekker en tredjedel av måsahuset grønn, delvis gul.
Denne uka er den rød. Dyprød, nesten akkurat samme farge som huset, og jeg synes den er så vakker. Tenk at en plante kan dekorere hele huset, i de vakreste farger gjennom året. Så får det bare være at det om noen uker blir mye løv å rake, synet av en høstkledd villvin er verdt det. Fine øyeblikk.
Og jeg, som ALDRI har hatt grønne fingre, har for første gang i historien, et bugnende og fargerikt blomsterbed. Det finnes ikke system, ikke er det farge eller høyde-kooordinert, men det herlige kaoset av blomster i alle farger gleder mg skikkelig! Hver uke plukker jeg en ny bukett til vasen jeg fikk av Elisabet i våres. Janne, 49 og et halvt år, kan endelig plukke inn blomster fra egen hage. Mestring og glede, og skikkelig fine øyeblikk. Bedre sent enn aldri.
Besøk av den bittelille pelsdotten. Det er så hyggelig når vi sitter i stua, og plutselig hører små poter tasse over parketten. En liten Milo som ikke helt får bestemt seg for hva han liker best. Løpe etter bamsen og ballen, spise godbiter under bordet, eller ligge i armkroken og bli klødd på go`punktet bak øret. Aller helst vil han velge alle tre alternativene samtidig, og denne pels-bestemora lar seg lett overtale. Det er så koselig med den liten skrott å skjemme bort innimellom. Voffs i armkroken, herlige øyeblikk.
I dag blir det soppsaus til søndagssteken, og jeg gleder meg skikkelig! Jeg elsker sopp, men i frykt for å dø, eller bli skikkelig rusa, kjøper jeg kun sopp i butikken. Jeg har nemlig aldri klart å lære meg forskjellen på sopp, hva som er spiselig, og hva som ikke er det. Men kollega Unni er både sopp og bær-ekspert, og på fredag fikk jeg en pose helgesnadder, kortreist sopp! O store lykke!!! Det satt litt langt inne å bære en pose sopp gjennom skolen…. men ingen ba om å få kjøpe noe, så da regner jeg med at posen inneholdt kun matsopp! Snadder fra skauen, knallfin gave!
Fredag, rett etter jobb, satte jeg kursen mot Vestby, for å holde høstens første foredrag på The coffee shop. Magen er alltid full av sommerfugler før jeg skal “på”, og fredagskvelden var intet unntak. Det er en sånn ubeskrivelig snodig blanding av å glede og grue seg. Stas at det det fullt hus, skummelt at det er fullt hus. Flere å glede, eller flere å skuffe, alt ettersom.
Men det ble altså en så fin kveld. Fullsatt sal, med en nydelig blanding av alle mulige slags fine kvinnfolk, og en stakkars mann som hadde fått beskjed om å bli med kona. (selv om han så ut til å kose seg han også) Og verden er ikke stor, for blant publikum satt flere fantastisk fine kvinnfolk jeg aldri har møtt, men likevel føler at jeg kjenner, takket være denne bloggen, og instagram. For selv om internett kan være et skummelt sted, så er det også en arena for fellesskap. Å møte Linda for eksempel, var et høydepunkt.
Den nydelige, varme, rause dama som har skrevet boken jeg har snakket om tidligere. Noen mennesker bare utstråler en varme og en oppriktighet, som gjør at man føler seg velkommen og inkludert fra første stund.
Også Solrun da. Ei solstråle av de sjeldne, med smittende latter, og en diger vennegjeng som bare inviterer deg inn i samtalen, og latteren.
Og da ble jeg sittende på veien hjem fra Vestby, og tenke at det er så innmari verdt det. Den gru-gledinga, og alle sommerfuglene i magen. For alle menneskemøtene, alle smilene, alle klemmene, de gir energi jeg ikke engang viste at jeg trengte, og det er gode øyeblikk det!
Og etter å ha fortært inntrykkene fra fredag, ble jeg etterlatt alene i måsahuset noen timer på lørdag, mens gubben og poden var ute på et rallybil-prosjekt. Så da så jeg mitt snitt til å endre litt på den bildeveggen over sofaen, som jeg har sett meg mett på ei stund nå. Jeg hadde planker i skuret, beis i boden, og egen drill i skuffen. Det er jo selve oppskriften på operasjon “fiks veggen og tøm hodet”. Så veggen fikk et par nye hyller før noen av favorittbildene ble satt tilbake, og selv om mye er likt, ble det likevel nok forandring til at det fryder. Og nå gleder jeg meg egentlig bare veldig til Desember, for plutselig har jeg jo to nye hyller som kan fylles med julepynt!!! Oh holy night lissom!!!
Og slik gikk hverdagsuka. Kollega Martin har satt ny sukker-rekord da han kom med et lastebil-lass sjokolade til kurven min på pulten. Sugar in the morning, og hele resten av dagen også. Makan til hverdagslykke!
Jeg har plukket kornet som vokste under tørkestativet. Det er neppe nok til til et brød, men når det har tørket nok skal de få bli en dele av julekransen til døra. Jeg har klippet gresset, luket i bedet, hoppet i sølepytter, myst mot sola, hostet om kapp med gubben, tvunget i meg ingefærshotter jeg egentlig ikke liker, trukket som en tepose i boblebad, hadde skikkelig fine samtaler med ungdommene jeg er så glad i, og støttet meg på kolleger som synes høsten i skolen er like krevende som meg. Hverdagsøyeblikk 💕
Håper uka som gikk var raus med deg, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.