Når jeg digger noe, så digger jeg noe! Det er en medfødt feil tror jeg, en slags forbannelse kastet over deg ved fødsel, dømt til å gjøre deg ukul resten av livet. Musikaler er min greie, min lidelse. Det startet da jeg var fem år og så Grease for første gang. Jeg forstod ikke engelsk, men musikk er et universalt språk, og fra første strofe var jeg solgt. Den sommeren klippet jeg av meg museflettene med sløv kjøkkensaks, og ønsket meg skinnjakke til bursdagen, fast bestemt på å bli John Travolta når jeg ble stor….kan neppe ha vært lett for mamma som ønsket seg en sånn liten snuppelure med folder i skjørtet og sløyfer i flettene.

Så kom ungdomstiden, og selv om jeg fremdeles kunne hele Grease utenat, utviklet jeg i likhet med de fleste andre jenter på min alder en kraftig og ektefølt kjærlighet for Patrick Swayze, og danset meg gjennom ungdomsskolen til tonene fra alle sangene i Dirty Dancing, en film jeg også, per dags dato kan helt utenat.

Og akkurat i det jeg hadde satt rekord i antall sette scener av “Nobody puts Baby in a corner” spiltes Mamma Mia på alle landets kinoer, og nok en gang var jeg solgt. For hva er bedre enn Meryl Streep, gudinnen av Hollywood, i duett med han som i et tiår tronet som nummer fire på listen av potensielle ektemenn, Pierce Brosnan. At han er et par år eldre en pappaen min, og at brystkassa rommer mer pels enn en gjennomsnittlig stor Cocker Spaniel er ingen hindring. Rå seksualitet hele veien, dype blå øyne og den ursexye irske dialekten,,,herremin, enhver kvinne med respekt for seg selv ville jo sklidd av stolen. Det faktum at det ser ut, og høres ut som om han lider av akutt forstoppelse når han synger hindret ikke denne dama i å bli blodfan av nok en musikal, og i snart ti år har Mamma Mia vært en favoritt.

( Når en irsk sexgud danser på kinolerrettet til gamle slagere, da er det duket for fest! )

Jeg kan alt utenat. Dialogen, sangene, alt. Min lille “feelgood” film, som alltid får meg i godt humør. Gleden var derfor stor når det ble klart at det skulle lages en oppfølger, og i over et år har jeg sett frem til den dagen jeg kunne sette meg i et kinosete, og la meg forføre av potensiell ektemann nummer fire, samt Colin Firth, og nok ABBA sanger til å smile hele veien hjem. For Mamma Mia er en sånn film som får det til å rykke i rockefoten, og smilet til å gå rundt, og da vi endelig skulle på date, måsagubben og jeg, for å se oppfølgeren, var jeg klar for halvannen time med rein moro.

( Før filmen, glad i livet, og helt uforberedt på den nært forestående følelsesmessige berg og dal banen. Og fremdeles urovekkende lik John Travolta på håret…)

Men så gikk det gæli! Og ikke vet jeg om det er overgangsalderen, eller sånne premenstruelle liksomhormoner for oss uten livmor som gjorde utslaget, men fra to minutter uti filmen skrudde jeg på sippekrana, og så var det gjort. For ingen hadde fortalt meg at Meryl Streep var død. Altså, ikke i virkeligheten, men på filmen, og at hele handlingen var basert på å ære hennes minne. Hva pokker??? Og fra det øyeblikket jeg skjønte det gikk jeg fra “lykkelig husmor på date” til “følelsesmessig vrak uten hemninger”, for tårene tok aldri slutt! Hva feiler det meg?

Jeg burde ha Googla, eller leste en filmanmeldelse, for slik kunne jeg kanskje unngått å bli både følelsesmessig og fysisk dehydrert på en drøy halvannen time. For når tårekrana først var skrudd på fikk jeg aldri skrudd den av, og tro meg, når du kombinerer snørr og tårer meg en utpreget tvang til å synge med av full hals, så blir det ikke pent. “My, my. At Waterloo, Napoleon did…wræææææl!”

( Meryl bare…my queen! Og jeg bare…HULK! )

Og ikke engang synet av en vrikkende og dansende Pierce Potensiell Ektemann Brosnan var nok til å stoppe sippinga. Så da satt jeg der da, i en full kinosal, hoven og sår i øynene av gråt, hes av å ha sunget med, svett av dansing i eget sete, og fremdeles urovekkende kraftig tent på en aldrende mann med hårete brystkasse og sur sangstemme, og tenkte at hele mine dager som musikal-fan var talte. At “feelgood” filmen var ødelagt for alltid, og for at jeg aldri noensinne vil kunne nyte ABBA igjen.

( Når du har venta et år på denne kinodaten, og du liksom bare koser deg skikkelig…)

Så sliten, og dehydrert var jeg at da filmen var slutt måtte vi avslutte daten. Det ble verken påfølgende middag eller  romantisk spasertur i måneskinn, for denne dama hadde grini på seg hodepine, og måtte innom nærmeste Kiwi for å kjøpe en pakke Ibux og en melkerull! (sistnevnte har ingen dokumentert virkning på hodepine, men hjelper på følelsesmessig ustabilitet!)

Etter et døgn  til å fordøye sjokket og væsketapet har jeg kommet frem til at jeg likte filmen likevel, til tross for noe uventet handling. Om jeg har lært en ting av dette må det være at god musikk overgår alt, og at jeg har en slags fetisj for hårete menn med dårlig sangstemme…jeg er jo tross alt godt gift med en, selv om han ikke stod på den lista over potensielle ektemenn.

Jada så, neida så…fin film!

Vi blogges!

Varmen gjør det vanskelig å sove om nettene. Akkurat nå gjør det ikke noe. Akkurat nå tenker jeg bare at, ja vel, da blir bare dagene enda lengre. Og når dagene er så fine som de har vært denne uka, da gjør det ikke noe om de er lange. Sove kan man gjøre når høstmørket kommer. Det hersker en egen ro over måsahuset, og folket som bor her om dagen. Vi må ingen ting, og vi haster ingen steder. Endelig har vi fri, alle sammen. Når skuldrene senkes helt, da har man tid til å nyte hverandre, og hvert eneste øyeblikk, både de små og de store.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

( Fineste måsagubben, og den litt sleivkjefta fruen hans. )

Den dagen vi pakket bil og henger full av crossere og unger, og satte snuta mot Sverige. Ikke det at det er spesielt beroligende eller avslappende å se tre gutter henge flere meter oppe i løse lufta på en svær tohjuling med spenstig motor, men det er pokker meg artig og. Gøy å se de mestre, se at trening og innsats gir resultater. Se smilet på minsten som satte ny personlig banerekord. Det er sånne øyeblikk verdt å huske. Nok en gang, tusen takk til alle som tipper og gir grasrotandelen til Nordvang Motorsport. Uten dere hadde denne sesongen aldri vært mulig! Takk!

( Helikopter. )

Den kvelden vi grillet hos svigers og kjørte innom mitt barndoms paradis på vei hjem. Jeg kan ikke si jeg stadig går rundt og savner barndommens trakter, og vi flytter nok aldri tilbake til Sørumsand. Vi trives for godt her på Bjørkelangen til det, men av og til, særlig sommerstid, er det fint å rusle ned til Bingsfossen, sitte på bergene der vi lekte som små, grave tærne ned i sanden der vi hadde mange stevnemøter i ungdommen, måsagubben og jeg, og la tankene vandre litt. Ekstra fint er det å kunne ta med guttene dit en sånn varm sommerkveld, bade i Glomma, og sitte på stenene til vi er tørre og varme, og se sola gå ned. Fin kveld, som nesten rant over av små øyeblikk.

( Tenk at selv Glomma er så sommervarm at en frøsen hobbyblogger fint kan legge på svøm. )

( Mitt barndomsparadis. )

Spontantur til Hvaler med bare gubben og lillebror. Så fin dag, fra morgen til kveld, proppet med øyeblikk jeg håper jeg aldri glemmer. Varm vind, varm sand, varmt saltvann. Pizza på brygga, softis i skyggen, og et aldri så lite glass vin med gode venner på svabergene i solnedgangen. Mitt første glass vin på over et år eller noe, følte meg skrekkelig voksen. Herlig dag, herlige øyeblikk.

( Når du ødelegger et proft bloggbilde med ubloggbare møkkete negler…what ever! )

Dagen etter var vi slitne alle mann, og tilbragte det aller meste av dagen i bassenget på plattingen. Gutta hadde besøk av en skokk med venner, satte opp nett i hagen og hadde volleyballturnering. Ovnen og undertegnede gikk varm etter flere runder med ostesmørbrød og kanelboller, men det er så verdt det. Tenk så heldige vi er, som får oppleve varme sommerdager, med hagen full av livlig, herlig ungdom. Jeg vet at den dagen det tar slutt, den dagen da gården og huset lenger renner ned av guttas venner, så vil jeg savne det. Latteren, leken…alt. Enn så lenge nyter jeg det. Da flokken pakket sekkene og dro til tjernet for å bade ble vi liggende å vake i bassenget igjen, måsagubben og jeg. Fotmassasje, flytende på en godt lappet gummimadrass…holy cow! Selv “fattigfolk” kan leve som konger. Lykke på jord! Hverdagsøyeblikk på sitt beste!

( Passelig bortskjemt diva! )

To ganger denne uka har jeg fått pakke i posten. To snille mennesker som har sendt en gave, bare fordi. Det er slike ting som bare lyser opp hverdagen. Ikke nødvendigvis pakken i seg selv, eller innholdet i den, men tanken bak. At noen har tenkt på meg, at noen ønsker å glede et annet menneske, egentlig en helt fremmed. Det er så fint, og så rørende.

Og fordi jeg er ei sånn lettrørt gammal sippe, så felte jeg noen gledestårer begge dagene, og i skrivende stund ligger en stavmikser og et par nydelige grønne sokker på bordet, pent dandert på et fat, og bare minner meg på at verden er full av fine mennesker, og to av de har valgt å glede akkurat meg! Jeg tenker at det snart er på tide at jeg også gleder noen igjen…tenker jeg skal pønske ut noe til uka.

Lukten av solgule åkrer og varme grusveier. Det har blitt noen turer denne uka, sent på kveldene når solen har gått ned. Tenk at vi fremdeles, lenge etter solnedgang, kan rusle rundt i bygda uten å fryse. Herlige øyeblikk, helt alene. Fin måte å hente energi på.

Gnagsår! Jeg har et par sorte “pensko” jeg bestandig får gnagsår av. Jeg glemmer det fra gang til gang, og går alltid i samme fella. Nå er ikke gnagsårene noe øyeblikk verdt å huske, men bare føtter mot varm asfalt, på vei mot butikken, det var ganske fint. Å kunne gå helt til sentrum av bygda på bare føtter, kjøpe plaster på apoteket, og hvile såre føtter i butikken til Mona, mens man slapper av med en kaffekopp, litt fine samtaler og en porsjon latter, det var øyeblikk verdt å huske.

Spontan date med kjæresten, kino i Lillestrøm. Fint øyeblikk. Eller, fint, men uventet slitsomt. Jeg som hadde gledet meg sånn til å se Mamma Mia, også ble det ikke helt som jeg hadde sett for meg. Tenkte jeg nesten måtte vie et eget innlegg til akkurat det. Kanskje i morgen.

Løpe en tur i den første regnskuren på ukesvis! Kjenne at regnet sildrer nedover ryggen, og at skoene blir våte. Kanskje ikke lykke på jord for folk flest, men sjelden har vel regnet vært mer velkommen enn akkurat nå. Lukten og følelsen av sommer-regn en lørdagskveld, en varm dusj når jeg kom hjem, og filmkveld i armkroken til gubben resten av lørdagskvelden, det var int. Skikkelig fint.

Og så kom søndagen. Ennå står den ganske så ny og ubrukt foran oss. Hva vi fyller den med er ikke helt bestemt enda, men med tanke på hvor god resten av uka har vært er jeg ganske sikker på at vi får noe fint ut av denne dagen også. Like greit å logge av, og se hva søndagen bringer.

Håper din uke har vært full av fine øyeblikk, og at uken som kommer blir proppet av fremtidens minner. Vi blogges.

I dag er jeg uthvilt. Uthvilt og glad, og full av energi. Jeg vil tro det snart går over, med tanke på at mediene melder om årets varmeste dag. Varmen slår fort lufta ut av en stakkar, men akkurat nå er det herlig. Det er herlig fordi jeg sitter i sofaen under et åpent stuevindu og kjenner en mild bris i nakken, og på bordet står en kopp rykende fersk kaffe. På et brett på ovnen står kanelsnurrer til heving, tenkte å overraske ungdommene i huset med en “mutter`ns spesial” til frokost.

Energien på morrakvisten kommer fra gårsdagen. Det er rart, og ikke minst kjempefint hvordan enkelte dager gir sånn hverdagslig påfyll, drivstoff til kropp og hode. Vi gjorde ikke noe utenom det vanlige heller, ikke noe ikke en hvilken som helst familie gjør hver dag nå i disse ferietider, men det far fint likevel, og mens jeg sitter her og venter på at resten av huset skal våkne ville jeg bare laste opp noen bilder, og skrive ned noen små ord, slik at gårsdagen ikke går i glemmeboken. Jeg vi ha et sommerminne jeg kan bla meg tilbake til, når vinteren kommer, og dagen blir så mye kortere.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

( Ble noe veldig blogg-aktig over dette bildet altså. Litt sånn “I love sommer” lissom. Profft! )

Tenk å våkne en morgen i Juli, uten en eneste plan for dagen. Vite at man har fri, tid til å gjøre ikke noe, eller alt mulig rart. Rundt frokostbordet gikk skravla livlig, hva var ønskene våre for dagen? Størsten ville legge seg etter frokost, se film på senga, sløve med en kattepus i fanget, kanskje henge litt med kjæresten eller kompiser utpå ettermiddagen. Mellomste poden ville chille hjemme ved bassenget, trene litt intervaller i lysløypa, kjøre moped. Minsten ville bade.

Og da ble det slik, det trengtes ikke mer planlegging enn det. De største gutta fikk huset for seg selv, minsten, mamma og pappa pakket badetøy og dro på tur.

“Hvor vil du da?” spurte pappaen, og minsten så på han. “Kan jeg velge hvor som helst, selv om det er langt å kjøre?”

Pappaen nikket. “Da vil jeg på den stranda i Hvaler!” sa poden, fremdeles usikker på om ønsket ble innfridd. Gliset ble stort da pappaen bare nikket, og startet den gamle rustne varebilen. “Da blir det Hvaler!”

( Si fint det, når minsten er blitt større enn mamma, men fortsatt vi være sammen med henne. Sommerdag. )

13 år, snart 14. Man kunne jo nesten forvente at poden ville kjede seg dønn i hjel med en hel dag sammen med to halvgamle foreldre, uten brødrene som han vanligvis henger med, men ikke minsten. Minsten fikk sitte i forsetet hele veien til sitt eget sommerparadis, og sang sammen med pappaen, surt og i utakt, med gamle slagere på radioen. I baksetet satt jeg og ristet på hodet av de to som nærmest drepte den ene gamle sommerlåta etter den andre der i framsetene.

I Skjærhalden ble det tradisjonen tro pizza på vertshuset, og softis på brygga. Om minsten kjedet seg enda? Neppe. For skravla gikk, capsen var bak-frem, solbrillene på, og det var søte jenter i sommerkjoler nesten over alt.

Så ble det bading. Gode og mette, og varme i toppen satte vi snuta mot stranda, og fordi vi tydeligvis hadde en slik dag hvor alt bare klaffet, stod det iblandt en drøss andre biler, plutselig en ledig parkeringsplass og bare ventet på oss.

Og minsten kjedet seg ikke på stranda heller, for selv om a mor liker å ligge paddeflat på et håndkle og slikke sol, så trives pappaen best i vannet. Og hva er ve bedre enn enn pappa som kan ligge og duppe en time av gangen i sjøen? Svømme, skravle, dykke, le…om og om igjen. Opp av vannet for noe og drikke, kjøpe en is til i kiosken, la seg tørke av solen, for så å løpe ut i vannet igjen, akkurat i det badeshortsen har rukket å tørke.

( “Skal vi samle skjell, mamma?” )

Plukke skjell på stranden, finne runde vannslipte stener i vannkanten. Stå i sanden, myse mot sola og kjenne bøgene rulle over tærne, gang på gang, helt til føttene er gravd ned i sanden. Lete etter små skatter som kan bli med hjem, og legges i esken. Minnene fra sommeren 2018. Vi har ikke fartet stort, men minne-esken vår er allerede snart full.

Stoppe på brygga på veien hjem, kjøpe jordbær og brus. Og strandleker. Ball og hanske. Billig moro. En pappa som lover spille sånn i hagen når vi kommer hjem. Mamma skal få bli med og. Brødrene også. Det planlegges cup, spille mot hverandre. Sånn som i fjor, og året før der, og der igjen.

( Lyden av bølgene som slår inn mot vann, og tær som graves ned i sanden. Sommerdag. )

Svinge innom campingplassen på Enhus, besøke venner som ferierer der. Kose litt med hunden, sitte på svabergene helt til solen går ned. Skravle, le, dele hemmeligheter. Fint for mamma, for pappa, og for lillebror. Kjøre hjem i det sola går ned over solgule jorder, og farger himmelen i varme rosa og oransje toner. Komme hjem til nyvaska hus. Den eldste poden har vasket opp, støvsugd, brettet klær. Får det blitt bedre? Snakke litt sammen selv om det er leggetid for lengst.

( Når Ida disker opp til piknik på svabergene. )

Legge seg med alle vinduer åpne, kjenne varm luft og lukten av sommernatten i det man sovner. Kjenne smaken av saltvann på huden når man kysser god natt.

Det er grunnen til energien i dag, til smilet mitt, og lysten til å dokumentere. En sånn sommerdag. En sånn fin sommerdag.

( Divablogger, bobler i solnedgang. )

Håper du lager deg en fin sommerdag! Vi blogges.

“God ferie da!”, sa folk. Joda…ferie er godt det. Hvilepuls, late dager sand mellom tærne. Men så er det nå engang sånn da, at denne frua gifta seg med en sånn motorentusiast, og avkommet har arvet de genene som skriker etter fart, spenning og bensinlukt. Ferie har vi, for så vidt, og selv om den definitivt startet med sand mellom tærne…og alle andre mulige steder på kroppen for øvrig, startet den med langt fra hvilepuls og late dager.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

( Hvis du lukker øya, og øra..og skrur av hjernen…da er det nesten som å være på stranda. Nesten. )

For sand er ikke nødvendigvis synonymt med strand, i hvert fall ikke for denne familien. Men, det er da fullt mulig å kose seg, selv om ferien ikke er like instagram og facebookvennlig, like misunnelsesverdig som gjennomsnittet av ferier flest. For det ble verken salt sjø eller paraplydrinker den aller første feriedagen, men sand, det ble det. I øya, mellom tenna, i lungene, og i alle kroppens hulrom som egentlig ikke bør nevnes på en sånn familieblogg. La oss bare si det sånn at alt fra knærne og opp fikk sånn naturlig peeling, og at det fremdeles støver når jeg fiser…og nyser.

( Når du er støvete helt opp i eggstokkene…og ikke fordi de er ubrukt heller… )

For vi starta ferien på en gudsforlatt crossbane rett over svenskegrensa, sik at gutta fikk noen etterlengtede timer på sykkelen. For våren ble ikke slik vi hadde planlagt, og alle treningstimene vi skulle ha ble satt av til venting. Å miste en kjær er vel så tungt i forkant av dødsfallet, som det er i etterkant, og alt annet blir for en periode satt på vent. Men nå er vi i gang igjen. Endelig. Altså, endelig for gutta, og bare litt sånn…meh… for mor. For det er ikke til å stikke under en stol at det hadde kjentes enda mer ut som ferie om all denne sanda hadde kommet med et snev av sjølukt og en paraplydrink, men så er det nå mye glede i å se gutta glade også da. Og gutta var glade! Gladere enn på lenge.

( Noen ganger lurer jeg på hva de skal med hjul, når de ikke engang bruker dem. Helikopterpropeller, det hadde passa bedre. )

For mens vi nå starter oppkjøringen til høstens løp, kjører gutta, alle sammen, for aller første gang i nytt kjøretøy. Ingen støvler er trange, og alle bukser er foreløpig hele, bare fordi fantastisk snille Lene på Alf Graarud Motor verdsetter idrettsgleden, og har kledd opp gutta i nytt utstyr. Det finnes ikke noe galt i å arve brukt utstyr, men for tre poder som alltid har stilt til start i gamle filler er det unektelig stas å kunne tre på seg trøyer og bukser som både er nye og hele.

( Når man i en alder av 16, for aller første gang, skal innvie sprett nye støvler og kjørebukser. Blir reint våt i øyekroken av slikt! )

( Svett og støvete, men veldig fin da 🙂 )

Det er fint å stå på sidelinjen, heie, og se at all egentreningen gutta har lagt tid i mens vi voksne har hatt andre forpliktelser denne våren har gitt resultater, for i mer en 30 varmegrader kjørte de lange heat uten pauser, og rundetidene var gode. Det lover godt for løpene til høsten.

Vi gleder oss til høsten. Takket være alle dere som har valgt å støtte Nordvang Motorsport med grasrotandelen, og dere som har støttet på Vipps, skal gutta i år få delta på de løpene de vil, de som de selv velger, og ikke bare et utvalgt løp, fordi midlene ikke tillater mer. En dråpe i havet for de store klubbene, men for oss er disse midlene helt avgjørende, og det er vanskelig å skulle sette ord på hvor mye støtten betyr for oss. Tusen, tusen takk! Jeg skulle så gjerne gitt hver og en av dere en klem, bedt dere med på løp, vist dere hvor mye det betyr for gutta. Idrettsgleden er til å ta og føle på, bildene sier litt, men langt fra alt.

( Bestekompiser og konkurrenter, og alle gjør sitt for å støve ned mora og fotoapparatet! )

Så kort oppsummert var ikke de to første dagene av ferien så ille gæli likevel. Sand, men ikke strand. Hvilepulsen kunne vi se langt etter, men moro, det var det, og i dag…i dag blir det stranda!

( Skrudde av hjernen (var ikke så vanskelig for denne dama ) og latet som jeg var på stranda. )

Vi blogges!

Noen uker er bare så fulle av små øyeblikk at det å skulle oppsummere dem, for meg som er litt over snittet glad i ord, utløser en viss fare for å skrive seg bort. For uka har vært fin, virkelig fin. Måsagubben har hatt sin siste arbeidsuke, og starter nå, endelig, tre uker ferie. Vi har ingen store planer, da vi tidligere i sommer ikke visste hva sommeren ville bringe. Vi har landet litt nå, men fordi vi har vært så slitne, både følelsesmessig og fysisk, har vi latt være å legge store planer. Nå skal vi bare bruke dagene sammen. Slappe av, være spontane, kose oss.

Så, med tre fine uker foran oss kaster jeg bare et kjapt tilbakeblikk på uka som gikk, og alle de fine øyeblikkene. Jeg har for vane å knipse masse bilder hver dag, og noen ganger er det nesten lettere å oppsummere øyeblikkene i bilder, i stedet for med mange ord.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Sånne fine frokoster. Bare spise noe helt annet enn de kjedelige brødskivene vi pleier å hive i oss. Sykle bort på butikken når vi våkner, handle inn friske bær og yoghurt, spise på terrassen hjemme akkurat i det sola titter frem over de høye bjørketrærne. For en deilig årstid, og for en sommer vi har. Varm i kinnene fra tidlig morgen til sent på kvelden. Hverdagsøyeblikk i fleng.

Den umiddelbare nedturen da den gamle fryseren sluttet å virke, og all mat måtte kastes. Jeg kunne se feriepengene flakse avgårde…men måsagubben, han bare fiksa! Og etter litt jalla-mekk, og noe hokus-pokus durer og går den gamle greia videre! Maten kunne erstattes, det var jo likevel billigere enn om vi måtte ha kjøpt ny fryser. Det øyeblikket det ble kaldt igjen inni der…oh, happy day!

Utallige timer i bassenget på plattingen. Det er lite, det var billig, men fy flate så mye glede vi har hatt, og har av dette bassenget. Stort nok til oss alle, og en plastfisk, dypt nok til å avkjøle varme sommerkropper. Ekstra kult med dykkebriller…unødvendig, men kult!

Den dagen vi bare hadde lyst til å lage noe godt, men ikke helt viste hva. Sånne øyeblikk er så fine, når minsten og mamma romsterer i skapene, finner litt av alt, og kokkelerer med det vi har. Finner opp nye små retter, små munnfuller av noe som smaker godt. Noen ganger blir det bra, andre ganger blir det ikke det. Denne gangen ble det bra. Lillebrors sjokopoppere. Vi hadde dessert i mange dager, og vet med sikkerhet at dette kan vi lage igjen. Denne blir skrevet ned i kokeboka!

Duften av mamma. Den dagen minnene strømmet på da jeg fikk en flaske med minner. Det var nesten som om jeg kunne høre latteren igjen, og kjenne varmen i klemmene, 20 år etter at hun ble borte. Nå står flasken i skapet på badet, og jeg har luktet på den hver dag denne uka. Hverdagsøyeblikk, hver gang.

Lillegrå som fotfølger oss ute i hagen. Hun som aller helst vil være der vi er, Hun som sitter og venter på trammen når vi kommer hjem fra butikken, og som sitter og uer utålmodig utenfor soveromsdøren hver morgen.

Baghera, han som elsker å ta en cowboystrekk i skyggen, og som gladelig deler all fangst med menneskene sine. Fluer, mus og firfisler… Med fare for å virke som en sånn “crazy cat lady”, det finnes så mange fine hverdagsøyeblikk med disse dyra!

De gangene vi er mette av solen, og trekker inn i skyggen for noe kaldt og drikke, og litt avslapning. Sommergleder. Vannmelon, kald saft, og det gamle spillet etter tippoldefar i Danmark. Tidsfordriv, hverdagsgleder!

Latteren da jeg oppdaget hvordan gubben hadde “reparert” de fillete joggeskoene mine. ikke like vellykket som fryseskapet akkurat.

Gleden over å kunne kjøpe seg et par nye joggesko. Ikke de dyreste, ikke de råeste på markedet, men verdens fineste blåfarge! Jeg gleder meg til å ta de i bruk. Kanskje skal de testes allerede i kveld, når sola henger litt lavere på himmelen, slik at hvert skritt ikke kjennes ut som en kamp mot hetetokter og overgangsalder.

Tidlige morgener, når kroppen ikke får sove. Nytraktet kaffe, og stille hus. Bare sitte i sofaen, lese avisen, kjenne lukten av nystekt brød, og bare nyte enda noen timer før gutteflokken våkner. Det er fint det. Bare nyte det å ikke skulle noe som helst!

En liten kveldstur med måsagubben. Sitte ved vannet etter et kveldsbad. Sitte tett for å holde varmen. Høre humla suse, og vannet slå mot stenen vi sitter på. Hverdagsøyeblikk, bare noen minutter hjemmefra.

Sommerdager. Bare nyte varmen. Svømme. Plukke blomster, og spise villbringebær rett fra krattet nede ved vannet. se fiskene sprette i vannskorpa. Dele slike dager med mine. Det er så fint.

Og helt til slutt. Logge på nettet og se at så mange har funnet veien til både instagram og snapchat profilen min. Kommunisere med mange flotte nye mennesker, få ta en liten del i deres liv også, det dere er villige til å dele. Overfladisk for mange, jeg synes det er fint. Det gjør meg glad! Takk for alle fine meldinger denne uka som gikk, jeg setter pris på hver og en av dem, og prøver så godt jeg kan å svare på de aller, aller fleste!

Nå er kaffen klar, og snart er kroppen det også. Klar for en ny, foreløpig ubrukt dag. Hva den bringer vites enda ikke sikkert. Kanskje en tur på crossbanen, muligens litt fersk gjærbakst, forhåpentligvis en dukkert i et stille tjern, og garantert mange smil og litt latter.

Ønsker alle som titter innom en nydelig sommersøndag, og en minnerik ny uke.

Vi blogges.

Når jeg finner gode sko til disse “deilige” føttene mine, da brukes de til det nesten ikke er mer igjen enn bare skolissene. For jeg har skrevet om det mange ganger før, hvor vanskelig det kan være å finne gode sko til en plattfot kjerring, hvis føtter er operert i fire omganger, og flere skal det bli, når størrelsen er en “nett” liten 42,5, og de er neste like brede som lange. Hallo Donald Duck lissom.. Om bare reklamebransjen hadde fått opp øya hadde jeg vært en sikker inntektskilde som en sånn type “før-pike”! Du vet, “før-bildene” i reklamer for fotsopp, inngrodde tånegler og fotformsåler. Jeg hadde seriøst vært steinrik!

Uansett…for lang tid tilbake fikk jeg tak i et par joggesko i en spenstig oransje- rosa-ish farge. Sånne sko som synes på mils avstand, som ville blendet selv en blind mann med labrador. For første gang i mitt liv hadde jeg joggesko som ikke var sorte eller grå, og som bare oste plattfot arbeidskar og testosteron. Og de har blitt brukt, flittig brukt, alle sesonger, i lang tid. For som sagt, finner jeg noe jeg liker, og ikke minst noe som passer, ja da brukes det ikke bare, det brukes opp.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå synger grom-skoa på siste verset. Nå er de så fulle av hull at du risikerer å bli smitta av fotsopp bare du står ved siden av. Fint med luftige sko altså, men det finnes jo ei grense, og den er egentlig nådd når du jogger gjennom bygda med storetærne på utsiden av skoa. Litt sånn sandal-aktig, åpen tå løsning…greit nok nå på den varmeste tiden, men upraktisk utover høsten, og ikke så rent lite ubehagelig heller.

Så forrige kvelden kom jeg heit og svett, (og like rosa som skoa) etter en liten joggis inn i garasjen, og fortalte gubben at det var på tide å  parkere skoa…

“Du skulle ikke bare vært en snupp, og spandert et par nye joggesko på frua da?” spurte jeg, og dro bh stroppen litt nedover skuldra mens jeg laget trutemunn og blafret med øyevippene.

Men gubben er immun mot all sjarme som ikke spytter grus eller lager motordur, så han bare kastet ikke engang et blikk i min retning før han svarte.

“Har ikke råd. Drevet på løpssykker`n er ødellagt. Koster flesk å kjøpe nytt!”

“Jammen…” svarte jeg, litt mer furtent denne gangen. “Jeg trenger skikkelig nye sko!!!” Får du ikke bare reparert drevet da? Så er de penga spart?”

Og gubben bare: “Kan`ke du bare reparere de skoa da, så sparer vi de penga i stedet!!!??”

“Får ikke reparert et par sko da veit du, ditt naut!”, svarte jeg oppgitt, og anså diskusjonen som tapt idet jeg forlater garasjen, og hører måsagubben humre inne i verkstedet.

Og før dagens første kaffe, på morgenkvisten dagen etter, snubler jeg i et par (i følge gubben ), så godt som nye joggesko…

For han som har fikset alt fra stasjonsvogner til kloakkrør med strips, tyggegummi og gaffatape hadde tatt seg den frihet og “reparere” skoa til a mor, slik at det ikke gikk ut over cross-budsjettet….denne gangen heller…

Vanntette skal de plutselig ha blitt og…oppgradering der altså…nesten GoreTex.

Så får vi se da, Ronny…hvor mange ruller gaffa som må til for å fikse et ekteskap som er i ferd med å revne like mye som joggeskoa 😛

Rik ektemann med bedre humor enn den forrige byttes i et par “vanntette”, godt brukte, joggesko i str 42… og en halv…

Vi jogges blogges.

Helt siden jeg ble voksen, siden jeg flytta for meg selv, har jeg ønsket meg kjøkkenmaskin. En sånn som elter luftige gjærdeiger og rører sammen de smootheste sjokoladekakerørene. Flere ganger har jeg spart opp til den, men så kom liksom livet i veien og knuste sparegrisen. Og med livet så mener jeg unger, hus, og alt det der som koster penger. Senest i våres hadde jeg spart opp til omtrent halvparten, men så vokste minsten to skostørrelser på en måned…og jeg kunne jo ikke la guttungen gå barbeint en hel sesong heller, så kjøkkenmaskinsparegrisen ble tømt, enda en gang.

I flere år har jeg saumfart butikker og kataloger, siklet på blanke bakeboller og googlet eltekroker. Når venner har skrytt av sine rykende ferske pastellfargede kjøkkenmaskiner med motorer sterkere enn overarma til en gjennomsnittlig bodybuilder har jeg grått bitre tårer bar ryggen deres, og når diverse bakebloggere har postet det ene bildet etter det andre av sponsede maskiner med marengsgaranti har jeg nesten vært grønn av misunnelse.

Men så, forrige dagen, da jeg stod med røven i været og henda i blomsterpotta ute, og førsøkte meg på førstehjelp på en potte stemorsbloster som har blitt levende kremert i tørken, vrengte plutselig svigerfar inn på tomta, og i det han åpnet døra på førersiden steg det ut en bolle så stor og så blank at det sved i øynene da sola gjenspeilte seg i den, og folket på måsan nesten fikk sveiseblink, alle som en.

( Så blank at selv måsafruen blir med på bildet! )

Da det fra bollen også kunne skimtes en eltekrok av massivt metall hørte jeg englene synge, og i et lite øyeblikk var jeg sikker på at jeg stod ved perleporten, klar til å hente billetten inn til himmelen! ( Selv om jeg tidvis er ganske sikker på at jeg blir sendt andre veien, når min tid kommer!)

“Jeg fant denne under senga, når jeg dreiv å rydda”, sa han. “Er det noe du har bruk for?”  Og før jeg viste ordet av det, like overraskende som en jomfrufødsel, eller Kronprins Haakons giftemål med en partyløve fra Sørlandet, hadde måsafruen fått kjøkkenmaskin.

Ikke ny, men ikke nevneverdig mye brukt heller. ikke pastellfarget, men hvit, kraftig, vakker og tidløs…litt sånn som måsagubben. Jeg klemte maskina så tett inntil meg og så lenge at hadde den hatt eggløsning hadde den ratt blitt befrukta, men aldri før har jeg fått en presang jeg har ønsket meg mer. Jada, jada, unger er en gave, jeg vet det…men dette er en KJØKKENMASKIN!!! Den skal elte deigen for meg, stå rolig på kjøkkenbenken, og den kommer ALDRI til å trenge nye sko!!!

Så i går morges vrengte jeg bort på butikken, og handlet inn en sånn pose jeg har sagt jeg aldri skal bruke penger på…boller på 1-2-3. For hvem trenger vel prinsipper når man har kjøkkenmaskin??? Og her handlet det om å bare få testa, snarest mulig! Hive alt av ingredienser i en bolle, og la Bodil gjøre susen! Ja, for jeg har kalt maskina Bodil, etter a bestemor. Reidun Bodil som i sin tid var helt sjef på vertshuset på Sørumsand, og som kokkelerte for en hel hær med bare en hånd, proff til fingerspissene.

Og mens Bodil eltet bolledeig stod jeg og bare nøt synet. Slappet av i armene som etter snart 30 år med manuell elting er like store og sterke som hos en russisk kulestøter på anabole steroider.

Så i går ble det klippekrans, på en helt vanlig onsdag, av en helt vanlig juksedeig fra Møller`ns, og Bodil gjorde det meste av jobben. Og selv om Bodil er ei godt voksen dame, arv etter måsagubbens bestemor, og som de fem siste årene har vært på ferie under ei seng i Sørum, gjør hun jobben sim mer enn tilfredsstillende, og snille damer på Snapchat har fortalt meg at det fremdeles er deler å få kjøpt til frua fra Kenwood, så i dag blir det shopping på nett. For Bodil trenger en ballongvisp, og måsafruen trenger marengs.

Hvem viste vel at lykke kom i form av ei gammal og brukt kjøkkenmaskin? Vi skal ha det mye moro sammen, blanke Bodil og jeg.

Nå er livet endelig på stell, og i skrivende stund er vi bare en liten jerngryte og en stavmikser unna å være et skikkelig hushold… Livet leker!

( Dagens bloggfrokost. )

Ønsker alle som titter innom en fin dag, med eller uten boller og Bodil!

Jeg har nok aldri vært sånn typisk jente-jente, om du skjønner hva jeg mener. Mamma, som var min rake motsetning der, og som var en racer ved symaskinen, sydde bestandig matchende skjørt og kjoler til meg og henne. Elsket å kle meg opp. Jeg ville aller helst ha blå joggesko med borrelås, olabukser med lapper på knærne, og var oftere møkkete enn jeg var ren og pen. Jeg elsket å sykle det forteste jeg kunne, konkurrere mot de tøffeste gutta i breisladd på grusen. Mamma kunne gre håret mitt i timevis, og pynte museflettene med sløyfer. Jeg klippet av museflettene med sløv kjøkkensaks.

Selv om jeg definitivt er dame ( gynekologen har bekrefta det assa! ) er jeg fremdeles ikke spesielt jålete. Jeg trives aller beste i olabukser, flate sko og en varm genser. Noen ganger er jeg skrekkelig vågal, og tar på kjole. Som oftest vrenger jeg den av meg så fort jeg kommer hjem igjen. Sveisen er fremdeles praktisk kort, og sminkepungen er slunken. Her finnes det verken løsvipper, foundation eller påsatte negler, og de få gangene jeg prøver å være litt dame, ikke fordi jeg må, men fordi jeg vil, kjennes det bare ut som om jeg feiler. Jeg er ganske sikker på at jeg er Jan Thomas sitt verste mareritt!

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Nå snakker (skriver) jeg meg bort her… Greia er, at da mamma døde hadde jeg det nesten litt travelt med å “rydde henne bort”. Rydde klesskapet, kaste, gi bort. Som om jeg, ved å fjerne tingene hennes lettere kunne forstå at hun ikke fantes mere, og som om savnet ville bli mindre, om ikke alt hjemme minnet meg om henne. For selv om jeg kanskje ikke var så lik mamma, når det gjaldt jålerier, så var vi så like på mange andre måter, og det å se henne syk, det å miste henne, det kjentes så uendelig vondt.

Senere har jeg angret, mange ganger. Skulle så gjerne beholdt et av skoparene med høye heler. Kanskje den røde leppestiften, den hun aldri forlot huset uten. Og parfymen. Som jeg har angret på at jeg kastet parfymen. Jeg har skrevet om akkurat det før, her på bloggen. For selv er jeg mer enn nok fornøyd med en dusjsåpe som lukter friskt, men mamma, hun brukte parfyme. En jeg synes var “tung”. En som luktet jålete, damete, alt jeg ikke var. Så den kastet jeg. Og så angret jeg. For den parfymen var så henne, og når tiden gikk, og sporene etter henne, de fysiske sakte men sikkert ble borte, så ønsket jeg så inderlig at jeg bare kunne skrudd av korken på parfymen hennes, og kjent lukten av henne. For ingenting trigger jo minnene våre mer enn sansene.

Nå er det svigerfar som rydder. Han som sorterer etter en som ikke er her mer. Noe kastes, noe beholdes, og noe gis videre. En sår prosess, men likevel viktig. I går var han innom med en kasse med litt smått han ville jeg skulle se igjennom, og jeg synes det er fint å kunne ha noen minner etter guttas bestemor i huset også.

I esken lå en hel liten bærepose full av dekorative små parfymeflasker. For også mammaen til måsagubben var mer dame enn meg. En sånn som likte og pynte seg, stæsje litt. Og mens vi gikk igjennom parfymeflaskene, gutta og jeg, snakket om bestemor, og kjente på lukten av henne, fant minsten en skinnende rød flaske i bunnen av posen. “Denne var fin da!” sa han, og når jeg kikket bort på han kjente jeg at tårene presset på. For der stod han, og holdt et minne av mamma i hånden.

En rød liten flaske, med lukten av henne. Og i det jeg skrudde av korken var det som om hun var i rommet med oss. Det var som om jeg kunne høre latteren, og den rolige stemmen. Det var som om jeg kunne se det røde korte håret, og smilet med den knallrøde leppestiften.

“Sånn luktet hun!”, sa jeg til gutta, “Sånn luktet mormor Elin!” Og endelig, endelig, kunne jeg dele et fysisk minne med gutta, av mormoren de aldri fikk møte, og det var så fint. Nesten høytidelig sniffet de på tur, og alle var skjønt enige om det det var akkurat slik de hadde trodd at mormor Elin luktet. Snill, litt jålete dame.

Vi fant lukten til bestemor også. Den hun brukte aller mest. Vi beholdt begge flaskene, og så fant jeg en parfyme jeg selv likte. En lett blomsterduft. Hvem vet, kanskje det blir min lukt, den noen vil huske når jeg ikke er her mer. ( For det er jo neppe mye minner i å sniffe på et par brukte, flate sko heller… )

Og i dag, bare fordi jeg vil, skal jeg bruke kjole hele dagen. Jeg skal lukte på parfymen til mamma, en dæsj av minner, og jeg skal ta meg en tur bort på senteret, og kjøpe meg en knallrød leppestift. En som ville gjort mamma (og selveste Jan Thomas ) stolt.

Ønsker alle som titter innom en nydelig sommerdag. Håper du henter frem, og gleder deg over et fint minne.

“Tror du det kommer hit, mamma?” sa minsten, og niholdt på ei skralle. Det aller grommeste han eier av verktøy, en gave fra pappaen. Som om han tenker at det er det viktigste å ta med seg, dersom flammene kommer til oss. “Nei!” sa jeg, så overbevisende at selv den ungen som nesten alltid kan se tvers igjennom meg trodde på det jeg sa. Over oss fløy helikopteret frem og tilbake. Hentet vann i en stor beholder, slapp det over skogen og myra, så samme runde om og om igjen. På veien foran huset kjørte brannbilene skytteltrafikk. Det brant ute på torva, ikke mange hundre meterne fra måsahuset i går, slik det brant flere steder både i og utenfor bygda. Og der og da sendte jeg en takk til alle i brannvesenet, alle frivillige, som kjempet mot flammene i tørken, og tenkte at det jammen er mye å være takknemlig for denne uka, en uke som har vært full av fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

( På vei hjem, se at himmelen gråner, og  at skyene mørkner og tykner til. Magisk sommerregn. Hverdagsøyeblikk. )

Alle de små stundene da det plutselig ble mørkt både i og rundt måsahuset. Da skyene ble regntunge og grå, og tordenskrallene så kraftige at vi måtte dra ledningene ut fra veggen. Vi nyter slike stunder her hjemme. Når alle mobiler liksom MÅ legges bort, og vi ikke kan se på tv. Da kryper vi inn i koseklærne, tenner levende lys, og snakker sammen. Ingen sitter med snuta ned i en skjerm. En dro med seg gitaren ned og klimpret litt på den mens to av oss spilte vri åtter, og to leste i verktøyskataloger og skrev ønskelister. Vi stekte vafler og drakk rød saft, lo av den ene katten som ikke fikk gravd seg langt nok ned i fanget, og den andre som plutselig glemte at den var redd for tordenvær da den kjente lukten av rå kylling.

( Måsahuset. Å rekke hjem før himmelen åpner seg. Bare være sammen. Hverdagsøyeblikk. )

Har du noen gang stått i døra, varm og tørr, og sett regnet plaske ned utenfor. Kjent på lukten av sommerregn? Det er lite annet enn juleribba som slår den lukten. Folk ønsker seg mer regn, det lille som har kommet er langt fra nok for å mette jorda. Jeg skjønner det, men jammen er jeg god på å nyte varmen også. Fremdeles kjennes det ikke helt ut som skikkelig ferie i måsahuset, for gubben skal jo jobbe enda en uke, men jeg nyter late dager på plattingen. Dupper tærne i bassenget , dupper hele kroppen når sola gjør meg enda heitere enn jeg vanligvis er! (Snart fagbrev i ironi og sarkasme!) Sånne øyeblikk hvor man nesten sovner på flytemadrassen, og bråvåkner i det man er i ferd med å rulle av og treffe vannskorpa, de har det vært mange av. Fine øyeblikk, sommerøyeblikk.

( Sommer hjemme…ikke dumt det heller. )

Kunsten å kunne se positivt på mangel av søvn…når man lærer seg det byr det faktisk på mange små øyeblikk. Det ble tre søvnløse netter denne uka, sånn er det innimellom. Årsaken vet jeg ikke, sikkert en kombinasjon av mye. Det kjennes ikke viktig egentlig. Jeg valgte heller å kreativt våken, nyte sommernattene, i stedet for å ligge sur og irritert i senga, og vente på søvnen som aldri kom. Jeg fikk et gjensyn med noen av filmene som var så store i ungdomstiden, og ble ikke rent lite nostalgisk da helten i trange bukser og skinnjakke strakk armen ut og sa “Nobody puts Baby in a corner!”…sukk…

Jeg har gått og jogget meg gjennom tre av bygdas mange små skoger og turstier lenge før resten av verden våkner, sett sola stå opp over stille tjern, og kjent lukta av markblomstene med morgenduggen fremdeles dryppende fra kronbladene. Magiske små øyeblikk jeg neppe ville opplevd i senga! (om jeg hadde sovet altså..ikke begynn å få bilder i hodet her!)

( Lukten av dugg på prestekrager. Ikke natt, ikke dag, men noe midt imellom, og jeg var der og opplevde det. Hvem trenger vel søvn i slike stunder? )

Markjordbær, villbringebær og blåbær. Heldigvis er jeg så utrent at jeg ikke jogger fort nok til å ikke se naturens eget godislager. Fordelen med å puste som en hval, og at bena er tunge som bly, er jo at tempoet på treningen tillater meg mer enn en lite pitstop nå og da, for å plukke en neve godsaker. Fine små øyeblikk, smaken av sommer. Det er bare å nyte det!

( Smaken av sommer, i en grøftekant før sola står opp. Øyeblikk! )

Hele fire små treningsøkter har det blitt rom for denne uka. Jeg løper verken langt eller fort, men JEG GJØR DET! Bare det er en seier for meg. Om jeg liker det? NEI! Jeg kjenner progresjonen, merker at formen blir litt og litt bedre, men jeg hater det fremdeles! De som sa at “Du kommer til å digge det bare du kommer i gang!” må ha vært fulle… Jeg liker følelsen av å ha trent, ikke av å trene! Jeg liker best følelsen av å spise fersk gjærbakst! Og følelsen av å hoppe ut i vannet etter en joggetur. Den digger jeg! Selv om det ikke alltid er lett å dukke under med hele kroppen, sår man enda har masse såkalte “problemområder” som tydeligvis er vanskelig å få trent bort…

( Når du tror du dukker under, men problemområdene flyter sikrere enn en Kontiki! )

Gårdsplassen er full av sagflis og plank. Gangen er stappet av krakker, hyller, serveringsbrett og fjøler. Og i dag, når jeg stod opp, da var jaggu kjøkkenbenken full av halvmalte små krakkestoler også… Gutta tar brødrebedriften på alvor, og snekrer til alle døgnets tider. Tusen takk til alle som har vært innom, handlet litt med småsnekkerne, og slått av en prat. Det har bydd på mange fine små øyeblikk denne uka.Dere gleder ikke bare et stolt mammahjertet, men tre unge gutter med en snekkerdrøm, og mer motivasjon til fremtidig yrke enn jeg noen gang kan huske å ha hatt. “Rekanes på ei fjøl” tror jeg har kommet for å bli, i hvert fall som en slags sommerbedrift i mange år fremover. Så får mor heller bare innfinne seg med at huset blir lager for småsløydvarer, og jeg innimellom vil komme til å tråkke på en spiker heller to.

( Når minsten har inntatt kjøkkenet, og laget snekkerverksted på benken. )

( “Medisin-skap”..lett å låse opp 😛 Laget av største snekkerpoden. )

Det ser ut til å bli enda en fin sommerdag . Sola henger allerede over deler av hagen, og om jeg finner kaffetrakteren bak malingsspann og krakker på kjøkkenbenken, tor jeg det fint skal la seg gjøre å nyte denne dagen også. I kjøleskapet ligger resten av lørdagsgodteriet fra i går, så nå blir det “frokost”!  Håper uke din har vært full av fine små øyeblikk, og at uka som kommer blir full av fremtidige fine minner.

Vi blogges.

Bare for å avkrefte det noen kanskje trodde med en gang de leste overskriften, dagens “lille Ronny” handler om et litt sleivkjefta gullkorn, og ikke noe som helst annet.( Han er helt innafor normalen, sånn rent kroppslig! ) Som nevnt med jevne mellomrom tidligere er ikke måsagubben spesielt stor med verken kjærlighetserklæringer eller noen som helst annen form for romantikk i grunn… Egentlig burde “Dages “lille Ronny” være en daglig spalte her på bloggen, for til å ha vært lykkelig gift i over 16 år så balanserer han jammen på kanten ganske ofte, og hadde jeg vært ei hårsår dame, eller ei som ikke var like rapp i kjeften tilbake, kunne jeg både titt og ofte vridd meg i bitre tårer og selvmedlidenhet.

Anyway, for å gjøre en kort historie enda kortere, sånn på tampen av dagen… Jeg kjeda meg litt i dag. Overtrøtt etter et par døgn med lite søvn, ensom og forlatt i måsahuset. Og når slikt skjer hender det jo jeg kjeder meg litt. De som følger meg på SnapChat har kanskje fått med seg det akkurat i dag, med tanke på den lille filmsnutten jeg la ut…i det kreative hjørnet der altså..

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Uansett, jeg drev og fløt rundt på cellulitter og en oppblåsbar fisk i barnebassenget på plattingen da jeg sendte det jeg selv anså som et litt festlig bilde til gubben som satt i verktøyburet på Bertel O. Steen. Her gjenskapte jeg en av kanskje filmhistoriens mest kjente scener, og ble ikke bare mektig imponert over egen kreativitet, men også en smule nostalgisk, fir “Slipp Willy Fri”, eller “Free Willy” som er originaltittelen var den aller første filmen jeg og måsagubben så sammen, og det ante meg at det kanskje ville fremkalle noen romantiske minner for gubben også.

Jeg sendte derfor dette bildet, og skrev ” Spiller inn Free Willy 3″.

Dagens “lille Ronny”, altså svaret som kom tilbake var:

“Og hvem av dere skal spille hvalen?”

Hverdagsromantikk, my ass!!!

Men den som ler sist ler best…jeg kunne flyte rundt i bassenget i fire timer til, mens gubben fremdeles sorterte verktøy på verkstedet!

Moahahahahaaa!!! Ta den du, din hårball!

Mvh, spekkhoggeren…og plastfisken!