Kidsa er enige! Mutter`n burde tre på seg forkle, skjemme bort guttebassene, og bake noe skikkelig digg. Aller helst Fastelavn boller. Den som følger med på kalenderen vet jo at det ikke er Fastelavn i dag, og bollene vi lagde og fortærte tidligere denne uka ikke på langt nær er slanket bort enda. Det var meningen jeg skulle jogge litt i går, og så trene litt styrke, men så lå den Mandelstang ved kassa på Kiwi, og jeg røyk på to… (De er jo så små, man rekker knapt å blunke før man har svelget den ene, derfor tenkte jeg det var lurt å kjøpe to!) Til tross for at naboen en gang sa at akkurat denne sjokoladen ligner mistenkelig på noe man skuffer ut av kattekassa , klarer jeg fremdeles ikke å motstå denne sjokoladen. Og med to mandelstenger (også kjent som katteruker) i magen valgte jeg bort joggetur til fordel for pysjbukser, kakao og Kakekrigen på TV.
Uansett…Siden det teknisk sett er siste dag av vinterferien (helg er ikke ferie), siden noen av oss er litt snørrete og såre i halsen, siden vi hadde fløte som snart går ut på dato (30 Mars), og siden gutta (trenger jo ikke nevne den evig-fysne-slankedronninga, også kjent som blogginnehaver) var skrekkelig fysne rundt lunsjtider i dag, fant vi ut at en bollelunsj var helt innafor. Om man i tillegg har gyldig grunn for stort inntak av ferske boller setter ikke kaloriene seg på hofta heller. Helt sant. ( Total denial ) Det er tross alt snart Fastelavn, og vi mente det var på sin plass å kjøre en bolle-test, finne ut hvilke boller vi skal godte oss med på selveste Fastelavn.
Vi kalte det:
TESTELAVN.
Et helt nytt begrep som absolutt burde bli en greie!
Resultatet kommer plutselig nedenfor, i et bilderaid, nå også kjent som bolleraid!
Boller fylt med vaniljekrem og toppet med melkesjokolade. Testpanelet var enstemmig her. Skikkelig digg, nesten litt for søtt. Holder med en. (kanskje to) Eller tre, om du planlegger en joggetur i nær fremtid.
Skolebolle. En klassiker. Veldig godt, men ikke typisk Fastelavn lissom. Vi legger dem i frysen, og sparer de til en regnværsdag.
Lollipopbolle. Bolle med vaniljefyll, pisket krem, melis og lollipop strø.
Digg, veldig digg!
Enkel variant. Lollipopbolle, uten lollipop. Også digg, men ikke like morsom, derfor ikke like barnevennlig. Barnevennlig bolle er vist viktig, selv om man er 12, 14 og 16. (og 40…)
Plain old fastelavnbolle, med lett melisdryss og pisket krem. Min favoritt, nest etter Mandelstang!
Solskinnsbolle med kanel, sukker, romkrem-topping og pisket krem. Absolutt å anbefale for de som liker smør på flesk. (eller celulitter på røven)
Tuttifruttibolle. Meget barnevennlig.
En del av testpanelet hadde trukket det lengste strået (altså avklippet sugerør…her tar vi jobben alvorlig) og fikk velge først. Det tok tid, for å si det sånn!!!
Litt som å spise en skikkelig burger, med alt.
En spiseskje pisket krem på deling…Laktose og pusekatt er jo egentlig en fy-fy greie. Mulig jeg blir straffet med et par illeluktende “Mandelstenger” i kattedoen senere i kveld. ( Hvor sykt er det at jeg fremdeles ikke har mistet lysten på den sjokoladen lissom?)
Bollekoma!
Vi kan rett og slett bare konkludere med at siste dag av vinterferien ble en suksess. Nå er det på med stretch-bukser, så kan helgen bare komme!
Ønsker alle som titter innom en toppers fredagskveld.
Etter fire dager på rappen i frisk luft hadde jeg store planer om å bruke denne dagen horisontalt på sofaen, med en god bok og store mengder fisefin engelsk te med brunt sukker på pinne. Planen var også å sove lenge, men da gubben karret seg ut av senga kl 05.50 , og rullet seg over mot høyre for å gradvis gjekke en middeladrende, hårete arbeidskropp ut av senga, klarte han å få min venstre pupp i klem under albuen sin i det han skjøv fra for å velte seg ned fra madrassen, og dermed var husfruen bråvåken. “Hengepupp i klem-metoden” for vekking har dessverre lenge vært et relativt kjent fenomen her hjemme, og selv ikke en oppgradering til dobbeltseng på 180 cm løste det problemet. Den såkalte velbrukte “ammepuppen” flyter fritt på natterstid, og havner fort i “knipa” på dagtid også, dersom den ikke stroppes tilstrekkelig fast.
Uansett, jeg var våken, og i det måsagubben forsvant ut døra på nysnøføre mot en ny arbeidsdag for Bertel O. Steen, la jeg puppen i fatle og satte en brøddeig på kjøkkenet. Tenkte det kunne være fint å la gutta våkne til dag 3 i vinterferien til nystekt brød med brunost. Det er liksom en hverdagslykke i seg selv.
Så, med tre poder sovende i 2. etasje, tre pusekatter i en kurv foran peisen, og snøen lavende ned utenfor kjøkkenvinduet startet jeg baksten.
Det var for tidlig på dagen til å lese oppskrifter, så brødet ble til på slump. (som de fleste bakevarene her i huset blir) Jeg er tilhenger av å ikke kaste mat, så en halv søtpotet som lå i grønnsaksskuffen, og en bolle med peanøtter fra helgen ble med i deigen, og resultatet ble veldig greit. Mykt og sprøtt, søtt og salt, perfekt grovt frokostbrød .
(Søtpotet og peanøttbrød med avokado og granateple)
Jeg fikk ikke lang tid alene på kjøkkenet før den eldste poden våknet og stod opp! Jeg skjønner meg ikke på den ungen. Skolefri, og endelig mulighet til å sove lenge, men neida!!!
-” OMG!!! Det er sykt mye snø!! I dag må vi serr ut å finne på no ass!”
Noen dager, spesielt på sånne dager hvor planen min var å ligge horisontalt på sofaen, skulle jeg ønske jeg hadde “normale” tenåringer som satt klistret foran en PC skjerm , oppslukt i sin egen pubertetsverden med spill, kompiser på Skype og en halvnaken eldre dame som skjermbilde å mobilen…men neida!!! Innen klokka var ni var de to eldste ferdig påkledde for å leke (jepp, en snart 15 åring, og en 16 åring som leker) i snøen.
Hva gutta sier : ” Skal vi stikke i bakken over veien, bygge et fett hopp, og ta backflip med langrennskia eller?
Hva jeg hører: ” Skal vi ta en tur ut, gjøre noen ufattelig dumme stunts, og skade oss litt skikkelig sånn at mutter`n får et bittelite hjerteinfarkt og antydning til løs mage eller?”
Så mens gutta kledde seg i matchende gule arbeidsbukser og stakk i bakken for å knekke et par langrennski og en mulig ryggrad før nysnøen smeltet, ble mine planer om horisontalt inntak av te og kjeks byttet ut med enda en gjærdeig, for å fore tre aktive gutter etter enda en vinterferiedag i frisk luft.
( Hormonbombe i selvlysende bukse klekker ut dumme stunts i lufta!)
Inne på kjøkkenet har en smånervøs mamma tatt et godt grep om bakebollen, og laget en noe sunnere gjærdeig av speltmel, og klekker ut den ene bake ideen etter den andre. Det er mulig gutta er ute å brekker et bein eller to, men sulte skal de i hvert fall ikke.
(Flettepizza med pepperoni, skinke og wienerpølser.)
En deig, tre forskjellige bakverk. Genialt.
(Snurrewiener. En sikker vinner for sultne skihoppere)
Og som tidligere nevnt, jeg er ingen fan av å kaste mat, så i den siste delen av deigen blandet jeg inn eplebiter og en kopp Honeycorn. OMG!!! Noen ganger overrasker jeg meg selv med strålende ideer! Dette ble en innertier. Housewife of the year!!!
Disse ble perfekte som turmat sammen med de snurra pølsene, for bak huset var snøen i ferd med å smelte, og den yngste poden ytret ønske om en liten tur til bålplassen vår for å se etter rådyr og rev.
Så mens de to eldste podene øvde på de triksene som gir de største skadene og de dypeste skrubbsårene i panna, pakket jeg og minstemann sekken full av bakverk, og tok turen utpå myra for å speide etter vandrende gryterett. (Elg og rådyr)
(Martin, snart innehaver av fagbrev i nakkesleng og neseblod!)
(Matpakkehorn av spelt, med eple og Honeycorn)
Fan-freakin`-tastic!!!
Digg i matpakka akkurat som de er, sykt digg med smør og gulost!
(Snurrepølse)
Perfekt i matpakka.
Minsten, som slett ikke er liten lenger inntar ferskt bakverk, speider etter dyr og tenner bål som en villmarksmester. Det er så herlig å sitte utpå myra alene med denne gutten, og snakke om alt og ingenting, høre på de tørreste vitsene i verden, og le av alt det dumme de to storebrødrene driver med bare 100 meter unna, på den andre siden av huset.
Mor sjøl sovna bittelitt i lyngen. Det trente øyet vil kunne skimte undertegnede på bildet ovenfor, til tross for at jeg har kledd meg for å passe inn i terrenget. Det er pokker ikke lett å holde seg våken med magen full av fersk bakst, og ansiktet fullt av det som minner bemerkelsesverdig mye om vårsol, til tross for at kalenderen fremdeles viser Februar. Minstemann så ikke dyr i løpet av vår ettermiddag ved bålplassen, men klarte å knipse dette bildet av en utrydningstruet dyreart i stedet. “Husmorpurke i dvale”.
Og inne på benken stod flettepizzaen til heving, klar til å puttes i ovnen.
Så ble det jammen meg gjærbakst til middag også, på meg og guttegjengen. Og enden på visa er som følger…
Her ligger jeg på sofaen, med ganske god samvittighet, horisontalt, og med en kopp te, som var den egentlige planen for dagen. Magen er mett, kinnene er røde av vårsol, tærne er kalde av en dag i snøen, og magen er mettere enn den burde være på en helt vanlig onsdag. Det er ikke så halvgæli med vinterferie, tross alt.
(hverdagslykke)
Fersk blogger med fersk gjærbakst ønsker deg en fin-fin kveld.
Når man trives med ting sånn de er, når man er lykkelig i sin egen lille boble, og synes livet stort sett sklir på trauste, men relativt trofaste og glatte skinner, og hverdagen er akkurat sånn man hadde sett for seg at den skulle være, er det trygt å hoppe ut i ukjent farvann da? Denne lille bloggen var i utgangspunktet ment å være mitt lille kreative fristed. En online dagbok som dokumenterte hverdagen til meg og mine, med en knippe filterløse bilder slik at vi i fremtiden kan minnes de hverdagene som til slutt utgjør et liv. Jeg antok at jeg ville ha om lag to til tre faste lesere. Tante Malla, Tante Mariann og gubben…
Men så fattet en redaktør i lokalavisa interesse for historien om det litt løse ludderet av ei katte vi har tatt til oss, deretter publiserte han historien om musa til gubben (ikke den snuskete historien du umiddelbart så for deg akkurat nå!), og så begynte ballen å rulle. Det toppet seg da han tuklet med bloggoverskriften, og lot store deler av landet tro jeg hadde en fortid som pornostjerne…. I går kom han hit på kaffe. Inn i et bittelite hus ved utkanten av Bjørkelangen kom sjølveste redaktør`n av Romerikes Blad. En godt voksen mann med tonnevis av aviserfaring, varmt håndtrykk og sjarmerende gløtte mellom fortenna.
( jeg tok ingen bilder av sjølveste redaktør`n, men tok meg friheten av å skissere mannen for å gi eventuelle lesere et “ansikt” til redaktør-tittelen)
Magne, som redaktør`n egentlig heter skisset visuelt et forslag om sampublisering av blogginnleggene fremover. Jeg lyttet fasinert, om enn noe usikker, til særdeles profesjonell og erfaren manns tanker om blogging, aviser på nett og i papirutgaver, nytenkning og lesertall, og alt dette mens han fortærte en kopp kaffe, et stykke pizzasnurr-pizza med pølse og løk, en halv skolebolle, og med tre katter klatrende opp og ned ryggtavla hans.
Jeg må seriøst ha hjelp til oppdragelse av de kattene…
(hmmm…en redaktør??? Han må jeg bite i leggen!!!)
Så er spørsmålet da…vil jeg dette? Tør jeg dette? Skal jeg by enda mer på meg selv og mine i tiden fremover? Denne bloggen var ikke, og kommer aldri til å kunne bli en blogg med fine “selfies”, tre etasjes muffins med rosa smørkrem fra økologisk oppdratt ku og glaserte bringebær (herremin nå ble jeg fysen), eller med bilderaid av tre veloppdratte gutter i matchende lyseblå skjorter poserende på en strand i Maldivene. Skal jeg skrive, og fortsette å dele, så må det bli rett fra levra, hverdagene, de gode som de dårlige.
(ser du bildet ovenfor? Det er litt sånn det føles…skal man prøve å presse seg frem i en verden som allerede er full av erfarne bloggere med stramme lår og blendahvite smil? )
For det er der jeg er så himla usikker. Er ikke egentlig dette såkalte bloggmarkedet mettet? Jeg kan ikke et døyt om mote, og om jeg hadde kunnet det passer ikke denne bloggerens kropp inn i noe uten stretch etter vertikale striper uansett. Jeg er en middels god kokk med forkjærlighet for posesuppe og alt som kan trylles frem av gjærdeig, marsipan og fløte ( hvilket er en av grunnen til at jeg ikke har sånn bloggriktig motekropp), og vil derfor aldri kunne bli en stor matblogger heller. En typisk mammablogg får jeg heller ikke hatt, for mine hormonbomber av noen tenåringsunger er på god vei inn i puberteten, og som mamma har jeg i hvert fall ikke fasiten på oppdragelse! (jeg klarer jo ikke engang å få kattene til å slutte å klatre på sjølveste redaktør`n)
Så hva har vi igjen da? En lettere overvektig trebarnsmamma fra landsbygda, midt i livet, gift med en litt lodden driftstekniker fra Lørenfallet, og i skrivende stund innehaver av en ettervekst av grå hår tilsvarende “Berit Bislet”, hu “dama” fra Coop Prix reklamene.
-“Men kanskje det er akkurat det som kan fenge noen av leserene våre!” sa redaktør`n.
Så da, etter litt tid i tenkeboksen, et møte med en garva avismann, lange samtaler med hormonbombene (les: sønner) og lodden mann, enda et par runder med meg selv, og med en fersk skolebolle i magen er avgjørelsen tatt. Jeg fortsetter å blogge om “ikkeno”, for det er det livet jeg kjenner til, det er det livet jeg lever. Helt A4, passelig kjedelig, og helt filterløst og uredigert. Jeg blogger slik jeg hadde tenkt i utgangspunktet, for meg selv og mine, men ønsker likevel med stor glede et samarbeid med Romerikes Blad, og eventuelle nye og ukjente lesere velkommen.
Jeg hopper i det. Vil du være med, så heng på!
( Bildet tatt i sommer. Skal illustrere “lettere overvektig kvinne med lite gjennomtenkt tatovering på skulderen som hopper i det” )
Jeg har kjent litt på den følelsen, du veit, den følelsen når både du og gubben har bikka 40, når tyngdekraften og uønsket hårvekst på kroppen er dine verste fiender, og romantikken forsvinner i et hav av hverdager, kjedelige rutiner og jakt på hybelkaniner!
Livet blir fort en vane, hverdagene til rutiner, og selv om man trives med det, tar man seg selv i å av og til ønske seg litt mer spenning og romantikk. I hvert fall er jeg sånn. Jeg klandrer et titalls amerikanske venner på Facebook og handelsstanden. I et par ukers tid har postkassen min flommet over med reklame for kjærlighetsdagen over alle kjærlighetsdager, og butikkene bugner av hjertesjokolade, røde roser og bamser med røde hjerter hvor det står “I LOVE YOU” med sirlig løkkeskrift. Når man får tredd alt dette nedover hodet bare man stikker nesa ut døra, og i tillegg er godt gift med Bjørkelangens kanskje mest uromantiske fyr, synes jeg slett ikke det er rart at jeg lar meg friste.
(Jeg tillater meg å illustrere dagens blogg med blyant, da vanlige bilder i dette tilfelle kan føre til impotens og mindre sinnslidelser for enkelte lesere)
Derfor har jeg den siste uka titt og ofte hintet til gubben om både hjertesjokolade og blomster, uten at han har tatt nevneverdig notis av det. Likevel, dum som jeg er, våknet jeg i dag tidlig med et snev av håp for Valentinsdagen…denne Amerikanske tradisjonen vår generasjon og handelsstanden har adoptert, og som gir tusenvis av kvinnfolk over dette langstrakte landet forhåpninger om konfekt, blomster og kjærlighetserklæringer håndskrevet på kort.
Jeg tenkte at om jeg hintet lenge nok ville Ronny finne frem sin indre “Don-Juan”, og overraske undertegnede med en bukett blomster, nydusjet kropp og kanskje til og med noen skikkelig “fete dansemoves”!
(romantikk er blomster foran busken)
Jeg tok feil. Til tross for en uke med krystallklare hint i hytt og gevær var gubben i går kveld akkurat like uromantisk, ustelt og mentalt fraværende som på en hvilken som helst annen ukedag. Med bare timer igjen før Valentinsdagen begynte bestemte jeg meg for å virkelig sette inn støtet.
Mens han satt ved spisestua med nesa bare millimeter fra PC-skjermen, fordypet i en av disse B-filmene med helten sin, Steven Segal, i nok en rolle som overavslappet, dog dødskul pensjonert politimann som med bare kyttnevene avverger narkotikahandel og en tredje verdenskrig, dro jeg glidelåsen på Kari Traa ullgenseren akkurat langt nok ned til at en liten kløft mellom puppene kom til syne, og nærmest hvisket med sånn sexy “Hanne Boel- blues-stemme”:
-“Du Roooonny???? Vi skulle ikke sprette korken på den First Price Shampo flaska fra Kiwi da? Og satt oss litt i badekaret sammen før vi skal legge vårs???”
Det er tydelig at Steven Segal, mannen med lærjakke av ekte bison, og hestehale bak høye viker er meget mer spennende enn kjærringa som flirter fra sofakroken, for gubben lettet ikke på øyebrynet engang mens han svarte :
-“Sist vi satt i det badekaret sammen var det nummeret før vi måtte ringe brannvesenet og få de til å komme å skjære oss ut!”
Så titter han så vidt på meg fra bak PC-skjermen før han fortsetter:
-“Og vi veier vel ikke akkurat noe mindre nå enn den gangen…gjør vi vel???”
(romantikk er to tjukke mennesker i et bittelite badekar)
Og selv om en del av meg har lyst til å tre hele rassen til Steven Segal nedover hue på gubben , vet jeg at han har rett…
Det er om lag tre år siden sist vi satt sammen i det lille blekkfatet av et badekar, og det var ingen suksess. Vi hadde akkurat rukket å såpe hverandre inn med billig sjampo da gubben, i det jeg lente ryggen mot han og lukket øynene, fyrte av en real kruttsalve med tre kjappe fiser på rappen og ropte “-BOBLEBAAAD!!!”
I ren refleks var jeg i ferd med å sprette opp som en naken, innsåpet ninja, men lite badekar + mye vann + store kropper = vakum, og vi satt begge som limt til hverandre og badekaret, og kunne ikke flytte oss så mye som en millimeter. Og mens fiseboblene sakte men sikkert fant veien mellom vinterbleike kropper mot overflaten, og en etter en sprakk og spredte lukten av gammel hamburger fra Shell og karbonadesmørbrød fra kantina på Bertel.O. Steen, grep jeg i panikk dusjforhenget for å pakke den rundt meg som en baderoms-burka og stenge lukta ute. Så satt vi der, limt fast i hverandre og metallbalja, inntullet i vått dusjforheng, med lukten av pill råtten tarm hengene over oss som en fare for ozonlaget, mens vi ventet på at badekaret skulle tappes nok til at vi kunne komme oss helskinnet ut derfra uten hjelp fra det lokale brannvesenet.
Med badekatastrofen nå friskt i minne drar jeg glidelåsen opp igjen på ullgenseren, og skuler noe smalt bort på gubben som nå har beveget seg bort fra Steven Segal, og er langt inn i enda en klassiker fra tidlig 90-tallet, denne gang med Dolf Lundgren (som han for øvrig ønsket å oppkalle vår førstefødte etter) i hovedrollen. Han registrerer nok min misnøye, for han titter kjapt i min retning og sier:
-“Å herregud, erru sur nå a? Bare fordi jeg gir en lang f**n i den Valentines-greia!?”
Som kvinnfolk flest innrømmer jeg aldri at jeg er sur, jeg bare furter til han tar hintet og ber om unnskyldning, enda han ikke vet hva han gjorde galt. (ikke det at han har gjort noe galt eller, men av ulike grunner gagner det meg at han tror det)
-” Nei!!! Jeg er ikke sur!!! Jeg bare synes at du kanskje skulle joine meg på sofaen, og tilbringe litt mer tid med mora til unga dine (Å si ting som “mora til unga dine”, i stedet for “meg” spiller mer på beskytterinstinktet i gjennomsnittsmannen, og gir dårligere samvittighet, noe som ofte fører til at kvinnen får viljen sin raskere) i stedet for Dolf Lundgren!!!”
Gubben ser på meg, og setter Dolf på pause…Da er det alvor! Han pauser ikke 90-tallets største slosshelter sånn uten videre! Også kommer det!!!
-“Jeg er faktisk ganske romantisk hele tiden jeg, men halvparten av tiden ser du det ikke, og den andre halvparten bare klager du fordi jeg ikke er romantisk nok!!!”
(romantikk er å motarbeide tyngdekraften sammen)
Så er det Dolf som er i fokus igjen, og jeg blir sittende å tenke!
Romantikk…når kysset han meg sist? Søndag formiddag, faktisk. Han prøvde seg på et sånn litt hissig tungekyss man ser på kino, og hva gjorde jeg?
Trakk meg unna, tørket leppene med håndflata, og sa :
-“Æsj, det var litt som å bli sleika av ei bikkje som lukter at du har spist leverpostei…!”
Romantisk eller ikke, han gjorde i hvert fall et forsøk. Kanskje det faktisk er det han prøver på, alle de angene han på en litt flåsete måte byr seg frem i de sene kveldstimer. Kanskje utsagn som:
-“Pass opp!! Storbonden Nordvang er klar for å harve over åker`n din!”
og
-“Nå kjære? Er du klar for at gruvearbeider Nordvang skal lyse opp grotta di? faktisk er ment som flirting, og at det er JEG som har misforstått dette spede, dog noe oppfinnsomme forsøk på romantikk?
.
For det er faktisk sånn, om jeg går litt i meg sjæl, og ser forbi besettelsen av Steven Segal og hvordan han ikke tar fem øre for å slippe en fjert eller to i mitt nærvær, så er kjærlighetstegnene der hver eneste dag. Kanskje gubben faktisk er mer romantisk enn jeg gir han cred for! Ikke at han sier det med store ord, blomster og sjokolade, men han sier det jo med handling. Hver eneste dag!
(romantikk er hverdagskjærlighet)
Han sier det når han slenger sammen burgere til hele familien, selv om han er sliten etter jobb, og har kommet hjem mye senere enn meg.
Han sier det hver gang han går ut, starter opp, og varmer bilen fem minutter før jeg kommer, bare fordi han vet jeg er en skikkelig “fryspinn”.
Han sier det hver kveld når han koser meg i håret eller kiler meg på ryggen til jeg sovner.
Han sier det hver gang han tar med gutta ut noen timer slik at jeg får noen timer alene på hobbyrommet.
Han sier det hver gang han oppriktig sier “kos deg i kveld!”, når jeg skal ut med jentene, og han skal være hjemme med gutta.
Han sier det når han skifter kanal og ser den ene romantiske komedien etter den andre fordi jeg liker den type filmer.
Han sier det når han sender melding og skriver “Gå forsiktig, det er glatt ute!”
Han sier det hver gang han jobber overtid for å tjene noen kroner ekstra i de månedene hvor regningene hoper seg opp.
Han sier det hver gang han bretter et teppe over meg når jeg har sovnet på sofaen!
Han sier det hver eneste dag. Med handling. Det er hverdagsromantikk det! Og det slår blomster og sjokolade , lett!
Så da tenkte jeg da, at siden det er Valentinsdagen i dag, og gubben har gjort det ganske klart at han ikke vil gi etter for kravene om blomster og sjokolade, at det kanskje kunne være min tur til å gjøre noe litt romantisk for han i stedet. Det står da ikke skrevet i stein at det er mannfolka som skal stå for romantikken!
(romantikk er nettingtruser på en tirsdag)
Derfor har jeg i dag brukt noen formiddagstimer på å forberede en romantisk aften for gubben og meg. Jeg har funnet frem den bittelille nettingtrusa, dekorert bordet med levende lys og et par skrutrekkere (ingenting tenner en mann mer en verktøy!), fylt opp kjøleskapet med Villa Farris , funnet frem den Rocky filmen med Dolf Lundgren på Netflix, og handlet inn hjertesjokolade på Nille for ca 70 kroner…
Så hvis ikke gubben tar en titt på nettingtrusa i kveld, og lirer av seg noe slikt som:
-“Vil du at gartner Nordvang skal trimme hekken din?”… ja,,da veit ikke jeg.
Skal jeg dømme utfra tekstmeldingene der han ber gutta gjøre seg klare til kveldstrening i skogen, ser det ut til at jeg blir sittende alene i kveld. Det er helt ok. Mer pai til meg!
(romantikk er å ikke telle kalorier)
Og skulle det vise seg at mitt forsøk på litt Valentinsdag-moro skulle være mislykket, så skal nok dette forholdet overleve det og! For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er det meg han sovner med hver kveld, og meg han våkner med hver morgen. I det lange løp er det romantikk nok.
Det er søndag, og det er snø!!! Ikke masse snø, men akkurat nok til å endelig få tatt årets første vikingbad ute i hagen. Det har blitt en tradisjon her i huset. Vi ruller oss halvnakne rundt i snøen (nakne om vi går ut etter at det har blitt mørkt) som griser i et gjørmebad, før vi kaster oss på tur i badekaret, for så å drikke kakao foran peisen i pysj og sokker fra oldemor Reidun.
Gubben feiga som vanlig ut, og rømte ut i garasjen fortere enn en mexikaner på flukt fra Donald Trump, rett etter frokost. Mor og sønner derimot, kledde seg i minimalt med tøy og småløp ut i hagen for årets aller første vikingvask.
Så lå hun der , Fru Nordvang, og laget engler i snøen, like grasiøs som en blåhval på land, mens fettsvølken på ryggen i samarbeid med sideflesket laget vakum mot bakken, og kroppsvarmen smeltet akkurat nok snø til at kroppen festet seg som en sugekopp på baderomsfliser på den snødekte bakken, og gjorde det å reise seg til et sant lite helvete…
-“Hei, gutter!!! En hjelpende hånd til mora deres eller??? Jeg tror jeg er litt stuck her!”
Men den yngste poden som tok ansvar for bildene bare lo, og de to eldste kledde av seg mens de foran hverandre øvet seg på å posere, flekse biceps osv.
Det ble raskt klart at blåhvalen måtte jobbe videre på egenhånd, og mens poden fortsatte å ta bilder, til tross for svake protester bra den iskalde mora, måtte jeg løfte bena, spenne fra og satse på at tyngdekraften var på min side, og at sidefleskvakumet løsnet. Det funket. Det funket skikkelig bra faktisk, og inni mitt hode fikk jeg rullet meg grasiøst over på magen før jeg kunne starte på prosessen med å komme opp i knestående før jeg kunne tømme underbuksa for snø. Bildebevisene taler dessverre for seg selv, og avkrefter at jeg var hverken spesielt rask, eller grasiøs. Jeg er glad det er lite innsyn til den delen av tomta, for å si det sånn, for dersom en forbipasserende skulle finne det for godt å titte inn til oss akkurat i det dette bildet ble tatt, kunne overskriftene i morgendagens lokalavis blitt noe sånn som:
Flodhest føder trillinger i hage på Liermosen!
Men nå får det jo ikke blitt verre, tenker du?
Det får faktisk det, for fotografen fanget også sin hval av en mor i det hun endelig kommer opp i stående stilling, og prøver å finne balansen på et nyreparet ben på isglatt føre… Egner et slikt bilde seg på en blogg? Neppe, men det postes alikevel, som en påminner til meg selv hver gang jeg i tiden fremover skulle bli fysen på no godt, eller føle trang til å kle av meg i dagslys igjen.
Så, mens mor hinker på holkeføre bort til slippers og badekåpe er de eldste podene i full gang med vikingvask, posering, fleksing og snøballkrig. Uansett hvor store disse gutta blir, er de lissom alltid fem år i hodet så for det kommer litt snø, og snøballkrig er obligatorisk!
Underbukser, ski og snøball. Helt normalt.
Badehette er et must når man bader i snøen. Nesten like viktig som det er å posere riktig!
Ikke kaldt i det hele tatt….og for den som tror at slik flexing og heftig positur kommer naturlig for fjortisen kan jeg bare si at dere tar helt feil. Her ligger det mange timers intens jobbing bak, for i utgangspunktet er han egentlig like grasiøs og klønete som sin mamma!
(I rest my case!)
Rett på snørra etter snøballangrep rett i bakhodet fra den et år eldre broren med ski og badehette.
Mens den mellomste “bodybuilderen” varmet seg under et teppe i sofaen, tente de to andre et bål i skogkanten bak huset, og grillet pølser og løste et par verdensproblemer. Jeg må bare si, sånn helt alvorlig, at det varmer et mammahjerte å se hvor mye glede disse gutta mine har av hverandre, og hvordan de koser seg sammen som venner fordi de vil, og ikke fordi de er i familie og “må”.
Jeg lot gutta sitte foran bålet mens jeg tinte min egen kalde rumpe på kjøkkenet. Til søndagskaffen i kveld blir det krydderkake med ostekrem og karamell-popcorn.
En salig og herlig blanding av søtt, salt, seigt og sprøtt.
Jeg digger at ei kake kan se ut som et takras, ikke være bloggbar i det hele tatt, men likevel smake så godt!
Mektig, skikkelig mektig, men veldig slankende! Jeg har nemlig hørt han karbohydrat-kongen, Fedon Lindberg, si at skal du først ha noe godt, så er popcorn noe av det sunneste du kan spise. Nå sa han riktignok ikke noe om at popcornet verken skulle karameliseres eller brukes som topping på en kake, så jeg holder fast ved min teori om at dette er en rein slankekake. Popcorn er dessuten laget av mais, hvilket er en grønsak, så i beste fall vil denne kaken kunne regnes som en av 5 om dagen!!!
Og i påvente av at gubben skal komme inn fra garasjen, at gutta skal bli ferdig å løse verdensproblemer rundt bålet, at de hjemmesnekra burger`ne vi skal ha til middag marineres, og at kroppen forbrenner “grønnsakskaken” jeg nettopp prøvesmakte, sitter jeg godt plassert foran peisen, og varmer frosne viking-tær foran varme flammer og med oldemors ullsokker.
En riktig god søndag ønskes alle fra pusekatter, bodybuildere, garasjeflyktninger, og en frossen ugrasiøs blåhval av en kakespiser i måsahuset.
Forrige lørdag hadde vi familielag i Måsahuset, og feiret 16 års dagen til den eldste poden. Jeg liker slike dager. Jeg lager alltid litt for mye mat og kaker, panikkvasker badet, feier støvet under gulvteppene og gleder meg over tre-fire timer med selskap fra familien. Vi har ingen søsken, hverken gubben heller jeg, og med stort frafall av besteforeldre de siste årene er det blitt enda viktigere for meg å holde fast på disse få dagene i året hvor vi møtes, spiser, ler og koser oss. Guttas besteforeldre, og den siste oldemoren er selvskrevne gjester, men det er også mine tanter og onkler på mamma sin side. De har stilt opp som reservetanter og onkler siden gutta ble født, og fordi de alltid stiller opp virker ikke familien vår så veldig liten alikevel.
Jeg hadde egentlig ikke regnet med at disse “gamle” tantene og onklene leste denne bloggen, men så viste det seg at akkurat den sykehus og medisin-rus historien, den som skapte “Pornostjerne overskrifter” i lokalavisen, den hadde de fått med seg! Ikke er de spesielt fine på det heller, så her satt latteren løst, og i forkant av bursdagsfesten hadde de gode ideene kommet som perler på ei snor. Den mest galante ideen hadde den sindige og rolige onkel Øyvind. Han hadde visstnok aldri vært på besøk hos en pornostjerne før, så han hadde stoppet på en blomsterbutikk og kjøpt med en diger bukett langstilkede roser.
De står på stuebordet, nøyaktig en uke senere, og er akkurat like fine. Ved middagstider hele uka har jeg skøvet de irriterende nærme gubben og lite diskret hintet om at det heldigvis finnes en mann i livet mitt som har vett på å komme med blomster. (Riktig nok en inngiftet 60 år gammel onkel med høyt hårfeste og en forkjærlighet for ryper kun av det slaget du finner på fjellet under høstjakta, men like fullt en mann!) Gubben som ikke er av det spesielt romantiske slaget har fremdeles ikke tatt hintet, for det eneste han har kommet hjem med denne uka er møkkete hender, løs mage og øyekatar…
Tante Malla derimot hadde tatt turen nedom turistsjappa i Karl Johan etter jobben en dag, og gått til innkjøp av det hun mente var undertøy av det slaget som er en “pornostjerne” fra Aurskog-Høland verdig. Den ble høytidelig overrukket av Tante Malla, og hennes svigerinne, kona til blomster-onkel, Tante Mariann.
Med flagg og greier. Man kan jo være både sexy, og patriot skal du vite. Ihverfall var det det tantene sa!
Det ble høytidelig overrekkelse av undertøyet på kjøkkenet, foran koldtbordet og kakene… Sånn er det å være stjerne!
Det er alltid så kult å stille opp på bilder når man ser ut som en elefant ved siden av den nette tanta som er 20 år eldre enn undertegnede: Heldigvis er det likevel jeg som har overtaket, for selv om det er Tante Mariann som har skiftet bleier på meg, og stått for utømmelige mengder av nystekt loff med rørte jordbær , samt klippet håret mitt i moteriktig piggsveis med hockey i nakken gjennom hele 80 tallet, er det hun nå (som ifølge bildet) er totalt “starstruck”, og full av beundring over sex arbeideren av ei niese.
Gotta love family!
Så da, der på kjøkkenet foran salater og spekemat og marsipankaker, tok selvtilliten litt av, og høy på meg selv og beundringen fra familien sa jeg selvsagt ja til en lite fotoshoot i de nye underbuksa mi. For lesere med sarte øyne, eller ønske om å noen gang tenne på noe som helst igjen, ber jeg dere vennligst slutte umiddelbar å scrolle nedover, og klikke dere inn på bloggen til en mer profilert toppblogger med “fastere fisk” i stedet.
For dere andre, her kommer det. Den uretusjerte sannheten om en middelaldrende kropp som aldri var ment å bli pornoskuespillerinne i utgangspunktet.
Sexy undertøy, kjøp på Karl Johan for en tier, her halvt skjult under en bilring proppet av bursdagskake, og rekesmørbrød med majones. Det begynner å gå opp for meg hvorfor gubben ikke har for vane å kjøpe med blomster hjem. Jeg burde vel strengt tatt være fornøyd med at han ikke i stedet kommer hjem med Nutrilett-barer og hold-in truser. Sexy eller ikke, familieselskapet var trivelig, vi ble mette, og vi fikk oss en god latter.
Hva kroppen og dens form angår har jeg tydeligvis korttidsminne, for selv om jeg var fast bestemt på en slankekur etter å først ha sett dette bildet, så ble jeg fysen i går, og fordi det var fredag, og poden skulle ha med kjæresten hjem, og det lå en pakke gjær i kjøleskapet og visket navnet mitt som et gjenferd fra fortiden, så bakte jeg litt. I skapet stod også en halvfull pose med karamelltopping til is fra forrige helg, og en ny ide lissom bare kokte i hodet.
Denne MÅ jo bli skikkelig digg i ei bolle tenkte jeg, og som sagt så gjort, og
OMG!!!!
La meg presentere min nyeste oppfinnelse: Salt karamell og hasselnøttsnurrer!
Vanlig bolledeig, kjevlet ut og fylt med salt karamell topping til is, lys sirup, og knuste hasselnøtter. Fantastisk godt til en kopp Latte med ekstra sukkerbit.
Det var fredagen sin det, og siden vi ikke har noen planer denne helgen, og hadde tid til en skikkelig god gammeldags familiefrokost, svingte jeg meg på kjøkkenet i dag tidlig og, og slang sammen to stk frokost pizza.
Et grovt foccachia brød bakt i rundform, delt på midten, ble til to stk ulike sandwich pizzaer til glede for tre frokostklare gutter, og et sett foreldre, lykkelige selv med bilring rundt midjen.
Frokostpizza med eggerøre. spekemat og avokado. Sykt digg!
Frokost en amatørblogger verdig, servert med salat og rømme. Absolutt å anbefale.
Guttas favoritt ble den andre versjonen, laget av gårsdagens tacorester og grillet kylling!
Ikke var dette så gæli usunt heller, så med et stykke fra frokost, og et stykke fra lunsj godt plassert i magen, stikker jeg nå bort på butikken for å handle inn litt lørdagsgodt til bilringen (må jo sørge for å holde patriot-trusa stram). Dessuten tok jeg en sånn teit test på Facebook, en sånn jeg av og til tar men aldri publiserer, fordi jeg ikke skal innrømme at jeg bruker verdifull kvalitetstid med gutta på tull. Donald Trump har laget en ny lov. Tyngdehkraft og cellulitter vil herved ikke affektere Janne Nordvang. Og har Trump sagt det, så veit du at det stemmer!!!
Her er det bare å handle inn godis!
Går også med planer om ei sykt digg sjokoladekake til søndagskaffen i morgen. Må huske å kjøpe popcorn. Sjokoladekake med popcorn. Må jo bli bra!
Ønsker alle en riktig god lørdag, med eller uten bilring, roser og trang truse!
Da vi for mange år siden kunngjorde graviditet nummer tre kunne jeg telle på en hånd de gratulasjonene som ikke inneholdt :
“Nå håper dere vel på ei jente!”
Den gangen var svaret nei! Jeg håpet på enda en frisk liten baby, og det var alt. I min familie finnes det flere som er ufrivillig barnløse, og ikke en eneste gang har jeg tatt det for gitt at det å få barn er en selvfølge. At jeg skulle være så heldig å få tre friske små er noe jeg er takknemlig for hver eneste dag, selv de dagene testosteronet ligger som ei tjukk tåke over måsahuset og eimen av guttefis slår imot meg som en ørefik hver gang jeg åpner dørene inn til gutterommene i andre etasje.
Etter hvert som minsten vokste til, lærte seg å rive ned duker og lysestaker fra alle kommoder og bord, og de to eldste spiste sand fra sandkassa som om det skulle vært kakestrø fra skapet til oldemor, så hendte det jeg likevel tenkte om det ville vært annerledes med ei jente eller to i ungeflokken.
(tidlig krøkes den som stor tulling skal bli – helt til venstre)
I går var det noen som sa det igjen. Egentlig helt tilfeldig i en samtale ved fruktdisken på butikken, med en jeg absolutt ikke kjenner godt i det hele tatt.
“Tre gutter ja…ikke rart det går mye mat hjemme hos deg! Du skulle ha hatt ei jente vet du! Synd det ikke ble sånn!”
Vedkommende mente ikke noe vondt med det, det er jeg helt sikker på, og ikke fant jeg kommentaren sårende, eller tok den til meg heller. Jeg bare tok meg selv i å lure på det nok en gang, hvordan det ville vært med jenter i stedet for denne gutteflokken.
For det er nemlig sånn at mine gutter, til tross for at de har skuffene fulle av klær, aller helst vandrer bukseløse rundt i huset fra skoleslutt til leggetid. Jeg vet ikke om det er overproduksjon av testosteron og pubertet som gjør de til miniatyr utgaver av gamle halvfulle sjømenn på perm, eller om det rett og slett er mangel på oppdragelse hjemmefra. (I så fall er jeg åpen for både kritikk og forslag!)
Mens en datter kanskje vill tatt et deilig boblebad og luktet som en nyfrisk vår ved leggetid, tar mine sønner en armhuleskjekk på hverandre der de snuser inn ca 24 timer med mannelukt, før de tømmer en boks med Axe-bodyspray, og er klare for en ny dag!
En datter ville sikkert ha plassert et par kritthvite Converse tøysko i str 38 pent i skohylla, mens mine gutter tråkker ut av et par slitte skatesko i str 45 rett innafor døra slik at gud og hvermann og undertegnede snubler ugrasiøst i flytebryggene, trer tenna inn i veggen og lirer av seg ei lekse om pubertetsbomber og kjøtthuer som i hvert fall ikke er spesielt bloggbart!
Så våknet den mellomste poden i dag opp med feber og sår hals, og fordi han er gutt, snart mann, helt klart sin fars sønn, og har arvet det velkjente
Så, mens fjortisen ligger langflat på sofaen og pleier feber på fjortismåten, med energidrikk, Sørlandschips og Skam episoder på mobilen, og jeg ligger rett ut på den andre sofaen og drømmer om døtre med musefletter og strutteskjørt, ringer det på døra. Før jeg rekker å panikkrydde i usortert post, tomflasker og posen med trøstesmågodt fra Europris, står minste poden i gangen, ett etterfulgt av skolens rektor!
Poden har tryna i gymtimen, blitt plastret og bandasjert, og så kjørt hjem for en kyndig mammavurdering om hvorvidt kneet bør stripses eller sys. Makan til service skal du lete lenge etter, kjørt hjem og fulgt inn av selveste rektor! Tommel opp for skolen i bygda, og alle de som jobber der. Det er godt for en ung mann med blodig kne og mammaen hans å bli tatt på alvor når uhellet er ute.
Uansett…rektor setter snuta tilbake til skolen, poden inntar sofaen med oppbrettet bukseben, og doktormamma vurderer skaden. Med en hormonbombe med feber i 3-seter`n, og en blødende 12 åring i 2-seter`n sukker jeg oppgitt, og lirer av meg en skikkelig dumhet!
-” Åssen skal jeg finne plaster som er stort nok til de kuttene her???Det hadde ikke vært så sabla mye blod og skit overalt om dere hadde vært jenter!!!!
Og da ler poden!
“Herregud mamma, chill a!!! Om vi hadde vært jenter hadde vi hatt mensen hele tiden og det hadde vært blod over alt!”
Så må jeg flire jeg også, og med mensen som stikkord vet jeg plutselig hvordan vi skal plastre og bandasjere et gutte-kne med tre dype kutt.
I hylla på badet ligger ei pakke med truseinnlegg fra Always Ultra. GENIALT!!! Ikke bare suger de mer blod enn en tørst vampyr, de er også hygieniske og svære nok til å dekke høner i alle aldre og størrelser. PERFEKT på kneet! Militært spesialplaster , sa jeg til poden. Bestilt på Forsvarets overskuddslager, og spart til spesielle anledninger som dette! Poden svelget historien, smilte fra øre til øre og krysser i skrivende stund fingrene for et dødskult arr!!!
Så med truseinnlegg på kneet, halter poden ut til den feberfrie av de to storebrødrene. De har startet et eget lite snekkerfirma, og spesialiserer seg på småhyller av drivved.
De har kanskje ikke musefletter og små nette tøysko. De har gule arbeidsbukser, lukter billig deodorant og promp, de bruker mer plaster enn en gjennomsnittlig ulykkesfugl og skoene tar flere kvadratmeter av yttergangen enn ønskelig. MEN…
De er fine gutter! De er mine gutter! Og det kommer med så mange fordeler!
(dagens produksjon fra “På riktig hylle A/S)
De kommer med gratis hyller i ulike størrelser. De beskytter mammaen sin som soldater i krig. De har store, herlige og litt skjeggete bamseklemmer. De kan le av egne feil og særheter. De er aldri langsinte eller kranglete. De godtar et nei for et nei, og etter 11 år har de endelig lært seg å tisse innafor doringen!
Og i stunder som dette…
Når jeg tråkker inn på badet, og finner to av dem foran speilet, hvor den eldste tålmodig lærer den yngste kunsten å kunne barbere seg, da flommer hjertet over av morskjærlighet, og jeg kjenner at det å være guttemamma er det aller beste i hele verden!
