Først og fremst, tusen takk for alle øyeblikkene dere delte forrige søndag, da jeg ikke helt klarte å dele mine. Jeg har lest alle, svart noen, men langt fra alle. Facebook setter noen gang en grense for hvor mange ganger jeg kan like kommentarer under et innlegg, men for en glede det var å bruke søndagen, og flere dager utover i uka, på å se bildene dere, tankene, og øyeblikkene dere delte. Overveldende, og veldig. veldig fint.

Det er atter en ny søndag, og i skrivende stund er det to uker igjen til et nytt arbeidsår, tre uker igjen til elevene er tilbake i klasserom, korridorer, og skolegården. Selv om det er ferie fremdeles, ble det litt jobb denne uka også. Litt smått, slik som å svare på mailer fra nye og gamle foresatte, et par meldinger på teams fra elever som både gleder og gruer seg til å komme tilbake. Men mest av alt har uke vært rolig. Selvbestemt rolig, og i all hovedsak har den vært tilbragt her hjemme i måsahuset. Om få timer kjører vi minstepoden til Gardermoen, han skal tilbake på leir, og måsahuset blir ekstra stille igjen. Det har vært godt å ha han hjemme noen uker, viktig og godt, men nå starter et års tjeneste i luftforsvaret for poden. Neste sommer kommer han hjem for godt, håper vi.

Uka har, til tross for at den har vært stille, bydd på noen gode øyeblikk. Jeg har lett litt ekstra etter dem denne uka. En kollega fortalte meg om et uttrykk hun hadde lært på en tidligere arbeidsplass. “Å gå på lysglimt jakt.” Det handlet om å se små barn som hadde det vanskelig, og derfor kunne oppleves som utfordrende for de rundt. Jakten på lysglimt ble så viktig, for å kunne samle de gode øyeblikkene i løpet av en dag, slik at ikke de negative tok all plassen. Slik er det litt med denne bloggen også. I en hverdag der man møter utfordrende øyeblikk, utfordrende mennesker, er det så viktig å ikke overse alt det fine. For det er mye fint i en helt vanlig hverdag også. Denne uka har jeg og minstepoden gått lange kveldsturer rundt i bygda. I den timen da kvelden glir over til natt, når det eneste vi hører er vinden i den stadig høyere åkeren, elva som renner gjennom Bjørkelangen, og stemmene våre, da er det godt å bare rusle. Asfalten er fremdeles varm etter lange dager med sol, gresset lukter grønt, og vinden er varm. Bygda er vakker på sommernettene. Gode øyeblikk.

Luken av nyvaskede klær som har tørket ute. Det er sommer det! Tørketrommelen har stått urørt i flere uker, for i denne hetebølgen tørker jo klærne ute på et kvarter. På de få meterne bort til tørkestativet storepoden snekret for mange år siden, rusler jeg forbi den store tua med markjordbær. Hver kveld når jeg henter inn klærne fra snora, plukker jeg meg en neve. Det er rein sommerlykke, og så innmari fine øyeblikk.

En liten dagsutflukt med gubben til Årnes, mens alle podene var i Oslo for å kjøre gocart. Det var noen gode timer, noen gode øyeblikk. Vi fant oss en plass i skyggen nede på på brygga, og slappet av på krakken ved siden av Elvekongen. Varm vind, kald drikke, og glomma som renner sakte forbi båttene som er tauet fast til brygga. Vi ble sittende ei stund sånn i stillhet, bare lukket øynene, lente oss tilbake, nøt skyggen. Så ruslet vi oss en tur, spiste litt lunsj, og plutselig var det kvelden. Gode øyeblikk.

Neste kveld kjørte vi ut for å spise middag sammen, og endte opp på steinene nede ved vannkanten i Ørje. Vi matet ender, vasset i varm i Skullerudsjøen, og bare nøt enda en varm sommerkveld. Ferie skal være sånn. Ikke noe som haster, bare tid til å være.

Jeg har spist verdens mektigste donut. Altså, den frista så veldig der den lå sammen med de andre bakevarene i hylla på Coop, så den bare datt liksom ned i posen min. Uflaks. Det var en sånn donut med Dubai fyll. Alså sprøstekt butterdeig med pistasjesmør og sjokolade. O hellige ku!!! Den var så god, men så himla mektig. Jeg var mett i to dager, og på grensa til kvalm, men akkurat nå kunne jeg tenkt meg en til. Ny kulinarisk opplevelse, digg øyeblikk!

Også var det den dagen jeg sovna bittelitt i sola ute på terrassen, og den gamle solstolen var gjennomblaut av svette da jeg våkna. Først tenkte jeg ikke stort over det, men da jeg så avtrykket i stolen lo jeg så tårene trilla. For det er så typisk damer i overgangsalderen…Det eneste stedet som ikke var bløtt på den solen var der høna hadde sitti!!! Hvis ikke det er en selvtillitsknekk, så veit ikke jeg. Men så har du meg da, som har litt sånn galgenhumor, og la det ut på instagram-storien og på TikTok, også gikk videoen søren meg viralt. Det er helt tydelig at vi er mange kjerringer i samme bås (eller samme solstol da!), for over en million har sett det tilsammen. Tørre høner er vist ei greie på internettet.

Og slik gikk uka. Fra nattevandring til tørre høner. Fra fylte smultringer til vannmelon, fra hjemmesitting, til ettermiddager på brygga. Jeg har jobbet med å finne øyeblikkene, og de jeg har funnet har gjort godt. Og bare fordi det var så fint å lese om deres øyeblikk forrige uke, håper jeg du vil dele et øyeblikk denne uka også. Øyeblikk er så mye bedre når de kan deles, ikke sant?

Håper uken som gikk gav deg grunner til å smile, og at uka som kommer gir deg lysglimt. Vær raus med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

En litt annerledes overtekst på søndagens blogg. Jeg sitter jo hver søndag morgen, og skribler med øyeblikkene fra uka som gikk. Det gir meg noe, alltid. Uansett om uka har bydd på store øyeblikk, eller de små hverdagslige. Denne uka er intet unntak, sånn egentlig. Akkurat nå er jeg nok bare litt tom, slik vi mennesker innimellom blir.

Jeg ligger på sofaen etter en natt som bød på fint lite søvn. En av mange netter i det siste. Noe skyldes nok varmen, noe skyldes tankekjør. Jeg har det bra, virkelig, jeg er bare sliten. Rart å si det, midt i ferien, men jeg tror det er fordi jeg har landa litt. Endelig, på en måte. Og når nettene blir sånn, lange med tanker som opptar hodet, da blir dagene lange også. Lar jeg noen mennesker ta for stor plass i livet mitt? Lar jeg de fine menneskene få nok plass? Skuffer jeg andre når jeg melder pass fordi det sosiale batteriet mitt lades aller best i stillheten hjemme?

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Denne uka har jeg tatt den tiden jeg trengte alene, med mine. Jeg hadde planer jeg måtte avlyse, for behovet for alenetid ble større enn behovet for å være sosial. Det var godt! Jeg har gått turer tidlig på morgenkvisten, før varmen har blitt for intens. Jeg har stekt vafler, og dekket på til to i hagestua. Jeg har sovnet i skyggen på plattingen hver formiddag. Jeg har plantet litt nytt på graven til mamma, og tent lys på minnelunden for kameraten. Gode øyeblikk, bare for meg selv.

Nå starter gubben en ny liten runde med feriedager, og det blir fint. Litt senere kvelder i sofakroken, late morgener, noen turer ut, når bilen er pakket, og været meldes ok. Ikke noe som haster på enda et par uker.

Så denne søndagen ønsker jeg meg noe fra alle dere som titter innom. Kan jeg få ta del i deres øyeblikk akkurat denne søndagen, istedet for å dele mine? Hva var ditt fineste øyeblikk? Har du et bilde å dele? Da hadde jeg blitt så glad.

Jeg skal ligge her på sofaen litt til, så skal jeg spise frokost med gubben og minsten, før vi skal legge en liten plan for en deilig, rolig, ny og ubrukt søndag. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var enda en uke forbi, og en ny uke banker på døra. Men, aller først skal en helt urørt søndag få passere. Den starter slik de fleste andre søndager. Her hjemme i måsahuset, i sofakroken under pleddet, mens gubben pusler på kjøkkenet med frokosten. Det klør i øynene og ganen, og jeg nyser mer enn knipemuskulaturen egentlig makter. Hvert år på denne tiden reagerer jeg på noe ute, men jeg har aldri funnet ut av hva. Akkurat i år kan det virke som om blomstringa av hva det nå enn er, er et par uker senere ute enn vanlig. Sånne reseptfrie allergipiller tar unna det verste. Etter frokost farter måsagubben og jeg over grensa en tur. Han og minstepoden trenger badeshorts, og jeg trenger et nytt lite lager av Pepsi Max. Men først, en liten gjennomgang av ukas små øyeblikk.

Er det ikke typisk! At det beste sommerværet kommer når gubben ikke har ferie, og jeg ikke har stort andre planer enn små utflukter med podene, litt besøk, og litt jobb i form av planlegging av høstens foredrag som skal holdes litt ulike steder. Jeg tror dette blir mitt siste år med foredrag rundtomkring, men da kan man i det minste gå ut med den beste utgaven av seg selv. Å sitte ute i hageteltet på de varmeste dagene, med en kopp kaffe, en skål jordbær, og planlegge høstens eventer, både på skolen og på privaten, det er ganske fine øyeblikk faktisk. Følelsen av å være litt i forkant, ha noe på papiret, og slippe den siste liten panikken. Det er fint!

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Forrige søndag satt jeg med tanker om å plante noen stauder. I måsahagen finnes det nemlig ikke annet enn en og annen markblomst, for jeg har ikke grønne fingre. Så jeg spurte internettet om råd, og internettet svarte. Både her på bloggen, på snapchat og på instagram. Tusen, tusen takk for voldsomt engasjement. Målet var å starte i det små, og gjøre det så billig som mulig. Gjenbruk og sånt. Et bittelite bed ble laget av gammel kantstein, og avleggere fra rause mennesker har fått plass i bedet, sammen med blomsten jeg fikk av kollegene på c 12 ved skoleslutt. Helt i enden plantet jeg restene av påske-rosen jeg fikk av svigerdatteren i påsken. Det gøyeste er at den rosen kommer seg. Den har vokst så masse på bare fem dager! Om den overlever vinteren? Neppe, men la meg i det minste beholde gleden ut Juli.

Det ble et lite bed der bålpanna har stått også, og planen er å utvide i somrene som kommer, med flere avleggere, og kanskje tilogmed noe selvsådd. Tiden får vise. Akkurat nå er det bare gøy å grave litt i jorda, bli litt møkkete på hendene, og drømme meg bort i bilder av andres bed og blomster. Har du en flott hage, så send meg gjerne inspirasjosnbilder. Tenkte å lage meg et album jeg kan hente inspirasjon fra til våren igjen. Gode øyeblikk.

Om det er en ting det vokser nok av rundt måsahuset, så er det markjordbær. I år bugner det, og hver morgen kan jeg rusle ut med skåla mi, og plukke nye røde skatter. En nesten full skål hver morgen. Og etter en liten skyll under springen, og med en liten skvett innkjøpt fløte, koser jeg meg med det eneste jeg foreløpig kan høste fra hagen. Det smaker sommer, og barndom, og gode minner, og fine øyeblikk.

Nå som minstepoden er hjemme på perm, frekventerer de andre utflytterpodene oftere hjemme. De ber seg selv på lek i ganen, boller i skyggen, eller grillmat rundt middagsbordet. Og jeg NYTER å ha flokken hjemme, samlet. Selv voksne unger kan lage liv og røre i hagen. Volleyballen flyr over gresset, badminton-fjæra forsvinner i buskaset, og det krangles blant de dårligste taperne i cricket og kubb. Gode sommerdager, fulle av fine øyeblikk.

Så reiser flokken for å bade, og mammaen blir igjen hjemme sammen med voffsen. Og denne lille voffsen, til tross for et lag tjukk pels, får nesten ikke nok av sol og varme. Noen ganger drikker hun litt fra vannskåla, og flater ut litt i skyggen, men aller helst vil hun ligge på fanget mitt, midt i solsteika nede på verandaen. Så da ligger vi der begge to, nyter sommeren, hører gamle mordgåter på podcast, og lar humla bare suse. Gode, stille øyeblikk.

Og slik går sommerdagene. På dagen er jeg ute så mye jeg orker, for å sitte inne når sola skinner byr meg litt i mot. Om kveldene kryper jeg opp i sofaen ute med en bok, og til kveldsmat blir det stort sett nystekte brød eller rundstykker. For fint lite smaker bedre enn nystekt brød med rørte markjordbær til kvelds.

Mye hjemme, og litt borte. Jeg har laget en ballerina på stranden, bare fordi jeg ikke klarer å være ved havet uten å plukke runde stein og skjell. Jeg har gått turer med en voffs som aller helst bare vil ligge i armkroken hjemme, og jeg har fått oppdatering på hverdagene til et par av ungdommene jeg holder litt kontakt med i ferien. Jeg har fylt opp fryseren med båtis, snakket lenge på telefonen med ei god barndomsvenninne, leitet etter en rimelig brukt symaskin uten stort hell, og jeg har laget årets første julekort.

Håper uka som gikk gav deg fine øyeblikk, og at uka som kommer gir smil og varme. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så var det søndag igjen. Jeg rakk å klippe plenen før regnet kom, derfor lukter det frisk av sommer-regn og vått gress inn av de åpne vinduene. Gubben står på kjøkkenet og fikser frokost, oppe ligger  poden som er kommet hjem fra forsvaret på ferie og sover, og plutselig blir det litt ungdommelig liv i måsahuset igjen. I morgen skal gubben tilbake på jobb, og jeg er nødt til å underholde meg selv et par uker, før han forhåpentligvis får et par ferieuker til, slik at vi kan reise litt mer, slik planen var.

Jeg har ihvertfall tatt ferie. Eller, hodet er nok fremdeles koblet litt på jobb, innimellom kommer det meldinger fra ungdommer jeg har sagt kan sende meg noen ord om det skulle trengs, men tankene er kanskje mest hos de det er helt stille fra. Til dere andre som jobber med barn og ungdom, klarer dere å koble hodet helt ut i feriene?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Det har blitt noen timer på skolen denne uka også. Jeg har leita etter litt forefallende arbeid, om man kan si det sånn. Litt rydding, klargjøring av plasser til nye ansatte som starter til høsten, rydding og vasking av kontor. Mulig det blir beising av en gapahuk senere i ferien også. Men nå skal jeg ikke inn på skolen på ei stund. Torsdag var det rart å være der. Kun vaktmesteren, og et par ukjente arbeidskarer som har inntatt c-blokka med vernesko, og en mikrobølgeovn tilfeldig plassert ved ei kontakt midt i korridoren, som jeg snubla i… Ingen så det, så da later jeg som om det ikke skjedde at jeg lå paddeflat i byggestøvet og kavet…Det var jo nesten som å være i spøkelseshuset på Tusenfryd. Men, det er godt med alt som er gjort, og det blir jo hyggelig å komme tilbake om noen uker til rent kontor. Vinn-vinn.

Og når det ikke fantes noen kolleger på jobb, og lengselen etter slarv og latter var stor, så kunne det ikke passet bedre med en date på cafeen nede på senteret, med tre av dem. Da ‘Tine sendte melding og lurte på om vi skulle møtes, svarte jeg vel raskere enn jeg noen gang har svart på en snap. Lunsjen varte i sånn ca tre timer, og flere kolleger stakk snuta innom for en prat. Det var så koselig. Toppen av kransekaka var selvsagt kollegaen med babyen, for da kunne denne lissom-tanta snuse litt i den lubne babynakken, og bare nyte det tannløse smilet. Kolleger, som er venner, og god mat og gode samtaler, det gir gode øyeblikk.

Etter et par dager hjemme med håndklevask etter bobilferie, satte vi oss i bobilen igjen. For gubben sjekka YR og så det var meldt to varme sommerdager i Karlstad, så da dro vil til Karlstad. Enda mer strand og vann, enda mer grillmat, enda mer følelsen av skikkelig sommer. Da vi traska bort til Pizzeriaen første kvelden (gikk alle de 35 meterne fra bilen) gliste gubben. For sjelden har jeg vel sett mer ut som en bobil-turist. Det så ut som om Adidas hadde spydd på meg, og de noe skjeve solbrillene fra Nille var fulle av fett fra grillribba jeg spiste på forrige tur. Men hvem bryr seg, sånn egentlig. På pizzeriaen ble jeg stoppet av tidenes koseligste dame (som jeg ikke husker navnet på, og det er flaut!). Hun sa hun leste bloggen, og bare ville hilse. Det er SÅ koselig når det skjer, jeg kjenner at jeg rødmer av oppmerksomheten, men det er skikkelig koselig. Så til deg med en kusine på Bjørkelangen, og den like trivelige mannen med grått hår og bredt smil, takk for at dere sa hei ❤️

Lykken er å kunne ligge på stranda i timesvis. Lytte til unger som leker og bader, eller unge jenter som snakker om sommercrush folk de ikke liker. Lykken er å rusle hånd i hånd på stranda på kvelden, og bare nyte stillheten og den varme sommervinden.

Lykke er å sitte i stolen under markisa mens gubben varter opp med grillmat og godt drikke. Lykken er å sove som en stein bak i bilen, vel vitende om at det er meldt deilig sommervær dagen etter også, og at den eneste planen er å være så lat som over hodet mulig.

Lykken er mobbing og sarkastiske tilbakemeldinger på tekstmelding fra en gubbe som ikke er like glad i sola, men som gladelig smører mat, og bringer fruen som foretrekker sand mellom tærne og sol, fremfor en bok om biler i skyggen i forteltet.

Lykken er IKKE å sovne i sola i nesten tre timer. Det fikk jeg erfare senere den kvelden da jeg synes jeg var “litt varm i kjakan”. Heldigvis er jeg gift med Temu-utgaven av Mc.Gyver, så i altmulig-kofferten i lasterommet hadde han flere matter, og flere flasker med branngele. Det så ikke spesielt intelligent ut, der jeg satt inne i bilen med ansiktet fult av kjølende effekter, foran ei vifte på full guffe, men du verden som det hjalp. Dagen derpå var jeg så godt som like fin igjen.

Samme kvelden vi kom hjem kom største poden innom for å lakkere en galle gitar. Nytt kreativt prosjekt mamsen får være litt med på i sommer. Gode øyeblikk.

Ved stubben av treet vi felte i fjor vokser de nydeligste oransje blomstene opp, og jeg klarer ikke legge fra meg tanken om at jeg ønsker meg et staudebed eller to i dagen. Folk på Instagram og Snap har foreslått stauder for nybegynnere, og Hosta går igjen blant forslagene. Nå må jeg enten finne noen jeg kan gå på slang hos, eller ta turen innom Hageland en dag til uka. Nå har vi bodd er i over 25 år, kanskje på tide at denne hagen får minst en blomst.

Og slik gikk uka. Små øyeblikk, hver dag. Grunner til å smile, eller bare stoppe opp og puste litt ekstra. Håper uka som gikk ga deg noe fine sommerøyeblikk, og at uka som kommer er raus med deg. Stell fint med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.