Den uka solen skinte. Det er sånn jeg vil huske denne uka. Uka da våren virkelig kom, når både varmen og sola sendte folk og fe ut av vinterdvalen. Jeg er rød i kinnene, og har noen nye fregner på nesa, enda størstedelen av uka er tilbragt inne på skolen. Jeg har ledd mye denne uka også…veldig mye. Hva kaller du de smulene i bunnen av en pose potetgull??? Chips-vrak!!! DÆVVER!!!!!!

God morgen og god søndag. Jeg holder meg til det vanlige, det på kanten til det kjedelige. Knekkebrød med brunost, og nype-te. Spiser som en pensjonist. Deler av kroppen kjennes gammel ut også…men hodet er ungdommelig. Hodet og den nye olabuksa. Jeg fikk nye jeans i postkassa denne uka nemlig. Jeg gikk på en liten smell og handlet sånne 90-talls jeans, en sånn med flere hull enn tennene til Jens, og helt uten stretch. Den første timen var rein tortur egentlig, for når man først har blitt vant med bukser som tøyer seg når man beveger seg, er det vanskelig å sette seg ned, eller bøye seg fremover i «vanlige» gammeldagse jeans.  Men de er kule da, og det er jo det som betyr noe, ikke sant. Skjønnhet før komfort…Kollegene lo høyt og lenge hver gang jeg laget lyder av sorten »oooufff», da jeg reiste meg opp og ned fra skrivebordet på kontoret, men mobbing på arbeidsplassen til tross, hullete jeans og flashback til ungdomsskolen var fine øyeblikk! (selv om det beste øyeblikket var da jeg etter jobb kunne skrelle de av meg og hoppe inn i joggebukse med strikk i livet! Snakk om FRIHETSFØLELSE!!!)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Og mens vi er inne på jobben… Det var digg å komme tilbake, selv om jeg er stor fan av konseptet påskeferie også. For det er noe med hverdagen og rutiner altså, noe trygt og godt. Og med den gjengen på Helse og Oppvekst er det alltid herlig å komme tilbake på jobb etter noen dager hjemme. Latter og fjas, klapp på skuldrene og herlig lett stemning. Også elevene da. Godt å se dem igjen, fint å kunne klemme de, lytte til de, se de rusle rundt i korridorene igjen. Vg3 har kledd seg i russedressene og det spilles musikk i friminuttene. Vårstemning på skolen, alltid fine øyeblikk.

På by`n. Jeg gjentar, PÅ BY`N!!! Tenk det du! For første gang på denne siden av pandemien har jeg vært ute, på restaurant, i by`n! Fredag etter siste økt satte avdelingen kursen mot Lillestrøm for middag og sosialt samvær. Så deilig å endelig kunne møtes utenom arbeidstid, skravle, spise, drikke, flire. Det er først når man endelig gjør det at man kjenner hvor mye man har savnet å kunne gjøre det, og hvor mye man trenger det lille ekstra sosiale. Knytte bånd med fine kolleger utenfor skoletiden. Herlige øyeblikk med herlige folk.

Lukter du på vårblomstene? Eller er det bare meg? Jeg må jo se helt skrullete ut for tilfeldige forbipasserende når jeg står opp-ned i grøftekanten og snuser på noe så enkelt som en hvitveis, men du verden for en glede det er. Det lukter så vår, så barndom! Denne uka stoppet jeg rett og slett sykkelen, satte den fra meg, hoppet ned i grøfta og plukket med meg en liten bukett for å ha på bordet hjemme. De står ikke lenge, allerede henger de med hodet, men ute blomstrer de enda en stund. Vårblomster altså. Fine øyeblikk.

Jeg har alltid vært et sånn utprega b-menneske. Tidlig i seng, sent oppe. Men det har skjedd noe de siste årene, og særlig det siste halvåret. Jeg klarer ikke sove lenge om morgenen, uansett hvor heftig innsats jeg legger i det. I starten var det litt kjedelig, men nå er jeg blitt glad i den ekstra timen på morgenen. God tid til smøring av matpakker, god tid til frokosten, og god tid til kaffekoppen. Det føles nesten som om man får litt ekstra fritid, og nå som det er lyst tidlig på morgenkvisten kjennes det enda bedre. Kaffekoppen i hånda, sittende ved kjøkkenvinduet, holde ekornet på brettet med selskap før resten av verden våkner til liv. Fine øyeblikk.

En liten rusletur langs Glomma i vårværet. Vi var der forrige helg, og kjørte en tur dit denne uka også. Fint å rusle rundt der i kveldssolen, når vannstanden er lav og været godt. Kaffe på termosen, sola i ansiktet, og stumpene plassert side om side på brygga. Rolige, gode øyeblikk.

Det har vært mye jobb denne uka, både på dagtid, og med andre prosjekter flere kvelder. Kombiner en litt sliten kropp med et par glass vin, og noen GT på fredagskvelden med kollegagjengen, så får man ei kjerring som var litt i overkant sliten på lørdagen. Jeg har aldri vært noen utprega festløve, og fire drinker går rett i fletta på denne skrotten. Derfor ble lørdagen, altså dagen derpå, en rolig affære. Gubben slang kjerringa i bilen, kjørte til Mysen for en real burger i sola, og deretter satte vi kursen mot Ørje, bare for å sitte ved vannkanten og slappe av. Aldeles nydelig for kropp og sjel! På et tidspunkt våknet jeg av min egen snork, og hadde sikkel på haka. Da vet man at man har slappet skikkelig av på brygga. Fint øyeblikk!

Utskeielser!!! Det er jo liksom straks bikini-sesong, og fokuset mitt burde sikkert ha vært litt på hvilke plagg som strammer hvor, men jeg har gitt opp. Utskeielser gjør meg glad. For glad til å la vær, uansett hvilke kroppsdeler som henger hvor. Så jeg har skeiet ut denne uka også, og når en av de fine elevene byr på sånn skikkelig god, gammeldags sjokoladebolle, da takker man ja! Med glede. Utskeielser, i sola, midt i skolegården, i dagens siste friminutt…det er herlige øyeblikk! Viktig å kose seg si!

Og med det avslutter jeg like gjerne dagens søndagsblogg. På tide å sanke sammen de siste av ukas små øyeblikk, de ligger jo bare et sted der ute i søndagen og venter på oss, ikke sant?

Jeg håper uken din var god. Full av hvitveis, dårlige vitser, og små utskeielser. Ønsker deg en riktig så flott søndag, og en nydelig ny uke.

Vi blogges.

God morgen, god søndag, og riktig god påske. To herlige fridager til ligger foran meg, og selv om en av dem allerede er igang, har jeg tenkt til å nyte mest mulig. Helt merksnodig hvor fort en fri-uke går, enda man ikke har brukt tiden til noe som helst fornuftig. Den politikeren som vedtar to uker påskeferie neste år får min stemme! Sånn da, har jeg kasta den ballen videre, måtte bare en eller annen på stortinget plukke den opp.

Søndagen er i skrivende stund ganske så lik alle de andre søndagene i måsahuset. Podene sover enda, så huset er herlig stille. Det knitrer i peisen, for selv om temperaturen ute tar seg opp for hver dag som går, så er det ganske så huskaldt i denne gamle stua. Ved-sesongen er nok ikke over riktig enda for oss. På skrotten sitter den litt loslitte pysjamasen, og lodne tøfler, og på bordet står en asjett knekkebrød med brunost, og en kopp nype-te med litt revet ingefær. En litt så hals skal fordrives før jobb på tirsdag. Rett utenfor vinduet sitter bustehalen og inntar dagens første måltid. Vi er kamerater nå, tror jeg. Nok til at vi kan stirre på hverandre fra hver vår side av vinduet uten at noen av oss stikker av.  Noen nevneverdig påskestemning med kyllinger og malte egg finner man ikke i måsahuset, bortsett fra litt påskegodt i egget fra i går. Det er påskestemning nok det, seigmenn og marsipan.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Uka har kanskje ikke bydd på noen store høydare i form av hendelser, likevel har den, til tross for hjemmepåske, bydd på nok av disse fine små hverdagsøyeblikkene.

Hjerteskyen. Jeg satt egentlig og halvsov ute i stolen, i le for vinden på den nederste plattingen, og med musikk på øret. Så kikket jeg opp fordi jeg kjente at sola forsvant bak en sky, og fikk se hjerteskyen. Jeg har aldri kommet forbi det stadiet der man ser på skyer, og tenker over hva de er formet som. Du vet, sånn man lå i gresset på sommeren når man var liten, og gjorde. Kikket på hvite fluffy ender og krokodiller som fløt over blå himmel. Jeg gjør det enda. Og i går fløt et mykt, hvitt bomullshjerte over meg. Ubetydelig hendelse, likevel, for meg, et fint lite øyeblikk.

Den første feriedagen. Altså den dagen i uka hvor alle podene hadde fri. Jeg satt inne og klippet til litt stoffbiter som skal bli nye lommer på en gammel vårjakke, et prosjekt jeg har hatt liggende lenge, men ikke gjort noe med. Rundt meg surret podene med sitt, og uten at jeg egentlig hadde registrert det hadde det blitt stekt pizza og ostesmørbrød, og traktet kaffe. Så, midt under det lille klipp og sy prosjektet mitt ble jeg bedt på kaffe på plattingen. På et støvete glassbord som hadde trengt en vårvask, ble det dekket på, og så satt vi der ute i sola, alle tre podene og jeg, kledd i filler og ugredde, og spiste ostesmørbrød, drakk kaffe, og snakket om alt og ikkeno. Så fin stund, latter og fjas, kaffe og mat, og feriedag. Slike øyeblikk.

Før halsen ble sår og nesa litt tett hadde jeg planer om å faktisk opprettholde de to dagene i uka med styrketrening. Det gikk nesten. Minstepoden ble med moder`n bort på gymmen for å svette litt mandag morgen, og det ble en så fin start på dagen. Ikke det at vi snakket all verden når vi trente, men det var likevel fint å være to. Fint å svette litt, og ekstra fint å pakke sammen, rusle ned på butikken for å kjøpe oss litt frokost, og så tusle hjemover for å starte resten av dagen. For selv om jeg nok aldri kommer til å bli en sånn som synes det er “så herlig å trene”, så er det jammen meg godt å ha trent. Særlig når klokka bare er tidlig formiddag, og resten av dagen liger foran deg. Derfor, gymmen med Mattis, fint øyeblikk.

Over grensa. Minstepoden har så lenge hatt lyst på ei klokke han så i Sverige for en tid tilbake, men alle pengene han har tjent har gått til å sette i stand bilen han kjøpte seg i høst. (et lite evighetsprosjekt)  Denne uka hadde han spart nok til klokka, men har sagt ja til å jobbe i ferien, så han kom seg ikke over grensa. Det er ihvertfall ikke noe å si på arbeidsmoralen til guttungen. Storebror tok derfor på seg jobben som innkjøpsassistent for lillebror, og benyttet anledningen til å invitere med seg mora på svensketur samtidig. Så i morgentimene på onsdag satte en rustrød Volvo fart over skogen, og endte hos søta bror. Klokka til lillebror ble kjøpt, sammen med litt brus og påskesnop. Hyggetur, rett og slett. Lunsj på burgersjappa, litt vindus-shopping, og rock`n roll på stereoen hele veien hjem. Herlig dag med storepoden, fylt av herlige øyeblikk.

Den dagen tidenes søteste påskeoverraskelse kom i posten. Heidi er ei sånn herlig dame, og rausere enn gjennomsnittet. De gangene det ligger noe mer enn regninger og reklame i postkassa blir jeg glad helt inn i margen. Og denne uka lå en polstret konvolutt i postkassa, med påskekort og en lodden kanin full av de godbitene jeg liker ALLER best. Heidi kjenner meg godt, for kaninen var proppet av karamell, sjokolade og lakris. Den type godteri man IKKE deler med noen. Tusen hjertelig takk, kjære Heidi, for ukas mest velsmakende øyeblikk.

James Bond. Normalt sitter jeg sånn delvis opptatt i egne tanker når gubben velger film, men den kvelden vi så den nyeste James Bond filmen ble jeg helt oppslukt av scenene fra Norge. Akutt fedrelands-patriot liksom. For det var faktisk litt stas å se 007 kjøre som et jaget svin over Atlanterhavsveien, når minnene om turen vår dit for et snøtt år sien sitter så friskt i minne. Jeg og Daniel Craig lissom, vi liker å henge på de samme stedene. Artig øyeblikk.

Jeg har sagt det før, men gjentar meg selv bare fordi jeg fremdeles synes det er skikkelig stas, og skikkelig rart, å se sine egne artikler og illustrasjoner trykket på glanset papir. Denne uka lå Bobil-magasinet i postkassa igjen. Like artig å bla seg frem til egne skriblerier hver gang. Artig øyeblikk.

Og slik har påskeuka tuslet forbi. Rolige dager, mye tid med podene, litt senere kvelder enn vanlig, likevel oppe tidlig nok til å se småfuglene innta frokosten på fuglebrettet. Vi har ikke gjort mye, bare nok til at dagene har fått litt innhold. Lange frokoster, litt bakst av brød og kaker, for mye søtsaker. Jeg har sett første sesong av Outlander, og klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg er hekta fordi serien er fin, eller fordi en av hovedrollene er skremmende lik en gammel klassekamerat…

Jeg håper påsken har gjort deg godt, og at søndagen blir god. Ta vare på de små øyeblikkene, og vær snill med deg selv. Vi blogges.

Man skulle nesten tro at skrotten ville stille seg inn på feriemodus, og automatisk sove litt lenger denne søndagsmorgen, men den gang ei. Jeg var lys våken lenge før jeg egentlig hadde lyst, likevel er humøret på topp. Tanken på ei uke påskeferie nå er herlig!

Vi hadde planer om å reise på hytta i påsken, men så kom vi på at vi aldri har hatt hytta, så da røyk jo den muligheten… Jeg er uansett, som alltid, klar for å kose meg hjemme, og gubben har uansett ikke mer fri enn de røde sagene. Hjemmepåske er fint det også. Aller mest gleder jeg meg til å senke skuldrene, for uansett hvor mye man trives i en jobb er det godt med pauser også. Fredag sa jeg hadet bra til papp-mannen min på kontoret, men gleder meg selvsagt til å se han igjen etter ferien.

På asjetten ligger knekkebrød med brunost, og i koppen er det rykende varm nype-te. Noen ganger tenker jeg at jeg har matvanene til ei 98 år gammal tante. Nype-te er liksom ikke akkurat trendy, men ganske så godt. Minner meg om mormor, og søndagsfrokoster rundt det brune kjøkkenbordet, med utsikt over hagen og fuglebrettet morfar hadde snekret. Rart hvordan smaker og lukter kan fremkalle gamle minner, og gjøre noe med hele deg. Akkurat  nå er et fint øyeblikk.

Peisen knitrer. Akkurat slik den gjorde fredag kveld. Det var da roen virkelig senket seg i denne skrotten, og hjernen faktisk koblet at den kommende uka er fri. Jeg hadde ruslet hjem fra jobb, en ganske travel dag, mekket vårull middag til hele flokken, satt på ei klesvask, støvsuget gulvene. Så fyrte en av podene i peisen, stearinlysene ble tent, og så sank jeg sammen i stolen foran peisen, med en bok i fanget, og lesebrillene langt nede på nesa. Så langt nede at de falt ned i fanget da jeg bråsovnet et øyeblikk, og hodet falt litt forover. Det var et ganske så fint øyeblikk.

Morgentrim. Fortsatt har jeg en lang vei å gå før jeg gleder meg TIL å trene, men har kommet dit at jeg synes det er overraskende digg når treninga er OVER! Derfor må nesten denne ukas morgentrim også med i blandt de fine øyeblikkene. For tiden er vi bare to kolleger som har hengt oss på denne morgenrutinene, og mellom vektløfting, situps og squats er det også fryktelig mye latter og fjas. Fine øyeblikk, hver gang.

Og, det aller beste med hele treningsgreia!!! Det er å låse deg inn på kontoret etter en dusj, sette på kaffetrakteren, og ha skikkelig god tid på kontoret før jobb. Sitte der på plassen min, lese nyheter på nett, planlegge noen økter, forberede noen elevsamtaler, si God Morgen til gode kolleger, og nyte kaffe. Alt dette før skoledagen starter. Det er bra start på dagen det, og slikt gir fine øyeblikk.

Konsert med podene. Nå om dagen er de helt i ekstase, alle tre podene, for under mandagens lille feiring av husets 20 åring bestilte morfaren til gutta billetter til seg selv og podene til Alice Cooper konsert i Juni. Derfor har “Poison” ljomet fra alle kriker og kroker av måsahuset denne uka, og gitarstrengene på alle husets gitarer har gått varme. En av de fineste tingene jeg vet er å sitte i sofaen på kvelden, og høre en av podene klimpre på en eller annen gitar. Det er noe med lyden, og roen det gir. Kjente låter, og noen egenkomponerte. Det er alltid så herlige øyeblikk.

De aller minste øyeblikkene. De som ikke har noen betydning i det lange løp. ikke et øyeblikk man deler med noen. De helt ubetydelige små tingene som får deg til å stoppe opp bare et par sekunder, for så å gå videre, uten at verden har merket noe. De teller jo, de også. Den morgenen det var så kaldt at vanndammene hadde fått en skorpe av tynn is. For tynn til å skli på, uten å plumpe, men akkurat tykk nok til å knase under føttene om man tråkket forsiktig på dem. Jeg stoppet, jeg tråkket, og det knaste. Slike øyeblikk liker jeg!

Det har vært en grå uke, sånn værmessig, og jeg innrømmer at jeg har savnet sol, og blåere himmel. Likevel var det ganske så vakkert den ettermiddagen vi ruslet en liten runde for å lufte skrottene, gubben og jeg. Bygda er litt beige om dagen, føler jeg. Beige gress som venter på farge, beige greiner som venter på knopper. Fint likevel, på sitt vis. Kveldstur med gubben, over brua, så stien hjem, ganske så fint øyeblikk.

Noen ganger kjører vi litt sånn på måfå, gubben og jeg. Bare for å komme ut en tur. Spesielt fint de dagene det er litt vått i lufta, og det ikke frister å rusle gatelangs. Denne uka havnet vi på Mc. Donalds, og to desserten der. Frappe til meg, milkshake til han. Kjøre langt for å fylle kroppen med søtsaker…ikke spesielt bærekraftig for miljøet eller kroppen, men en sånn frappe er verdt å synde litt for innimellom. Fine øyeblikk. Noe godt i plastkopp, musikk på radioen, fine samtaler, fine øyeblikk.

Og det var den uka, mer eller mindre. Selvsagt kan det også nevnes at jeg har fått is av et par elever, russekort av den flotte og bittelitt stolte jentegjengen på påbygg, jeg har holdt kurs for en gruppe flotte ungdommer, spist sjokolade fra påskeegget til gutta, bestillt hullete jeans som er aaaaltfor ungdommelige for denne middelalder-rumpa, matet ekornene, og danset til Bon Jovi med moppen som mikrofon. En helt vanlig hverdagsuke, proppfull av bittesmå, fine øyeblikk.

Ønsker deg en nydelig søndag, og en strålende påskeuke. Snakk pent til deg selv. Vi blogges!

«Gratulerer! Da blir det vel mer studier etter hvert da? Starte ditt eget firma kanskje? Mye penger å hente på det være sin egen sjef vet du!»

Poden nikket, smilte høflig, men blikket var senket, og så lett for en mamma å lese. Bra, men ikke bra nok.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg burde sikkert ha sagt noe, tatt poden litt i forsvar, men han er 21 år gammel. Om han vil ta opp den kampen er han fullt kapabel til å ta den opp selv. Dessuten er han tøffere enn mammaen min, ikke på langt nær så hårsår, og han er tryggere på egne valg enn jeg var på hans alder. Faktisk er han tryggere enn jeg er nå, og i skrivende stund er jeg akkurat dobbelt så gammel som avkommet.

Likevel føler jeg for å si noe, for dette temaet er så viktig for meg.  Okei da, så skriver jeg istedenfor å rope høyt… Noen som sa konflikt sky???

For hjemme hos oss har tre av tre poder bestemt seg for å bli tømrere. Storepoden tok svennebrev i fjor. Mellomste tar til våren, og minsten starter i læra denne sommeren. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker! Stolt fordi de har valgt selv, fordi de gleder seg over hva de har lært, hva de får til. Og dette er sakens kjerne.

Hva om vi innimellom stoppet opp litt, trakk pusten langt ned i magen, og tenkte at akkurat nå er det bra nok.

Det skal litt trening til, det å tro på det. At ting er bra nok, at du er bra nok. For meg har det tatt lang tid å komme hit, 45 og et halvt år, for å være mer presis, og enda har jeg en lang vei å gå før jeg er helt skråsikker på at det jeg forteller meg selv er sant. At jeg er nok.

Jeg snakker om i arbeidssammenheng denne gangen, et tema jeg har skrevet om før. (du kan lese det HER om du vil)

Jeg jobber på en videregående skole. Arbeidstittelen er elevassistent. Utdannelsen er fagbrev i Barne-og ungdomsarbeider faget. At jeg skulle jobbe med ungdom var nok jeg den aller siste som hadde trodd. Jeg, som ikke likte ungdom da jeg var tenåring selv engang. Jeg som knapt turte å se andre tenåringer i øynene. Men etter å ha jobbet med de minste barna i barnehagen, deretter barneskolebarna, deretter de aller eldste på sykehjemmet, havnet jeg ganske tilfeldig i en jobb som assistent på ungdomsskolen, før jeg ble ansatt i videregående. Heldig tilfeldig kaller jeg det, for jeg trives, mer enn jeg noen gang hadde turt å tro. Jeg gjør en god nok jobb. Ikke bedre enn noen andre, men god nok. Noen ganger så god at kolleger i beste mening sier slikt som: «Du skulle ikke bare ta Ped`n da? Bli lærer? Du som har så godt tekke med elevene?»

Jeg vet de mener det godt, alle som en, og det at de mener jeg ville bli en god lærer er et stort kompliment. Likevel kjennes det nesten hver gang ut som et lite slag under beltet. Som om det å være fagarbeider er fint, men ikke helt nok. Som om jeg kunne vært noe mer, noe bedre, bare jeg gadd.

Og det er greia! Jeg gidder ikke. Jeg vil ikke. Jeg har så enormt respekt for mine kolleger i skolen, for jeg jobber sammen med en stor gjeng enestående lærere, fantastiske pedagoger, men jeg ville ikke byttet med dem for alt i verden.

Skolen trenger fagarbeideren, trenger assistenten. Ungdommene trenger et voksent menneske som ikke skal vurdere arbeidet deres, eller sette karakterer.  Ungdommene trenger den voksne som kan dele opp en vanskelig oppgave, forenkle en innlevering, være bindeleddet mellom ungdommen og den litt skumle voksenverden, eller lytte til de tunge tankene, og rusle en tur for å lufte et ungt hode som nærmest koker over av hormoner, forventningspress, stress, og forvirring over å stå midt imellom de trygge faste rammene og den store verden.

Jeg er bra nok. Ikke enestående, ikke fantastisk, noen ganger er jeg ikke engang spesielt god…bare god nok. Og det burde holde. Så har jeg tenkt at dette er kanskje bare meg, at det er jeg som kjenner på dette, at det er den lille og fortsatt litt utrygge jenta i denne halvgamle skrotten som er litt nærtagende, men så overhørte jeg det igjen. Enda en kommentar fra en velmenende annen, til min egen pode. Han som straks har jobbet ett år som tømrer, med svennebrev. Han som har to år med byggfag etter ungdomsskolen, to år som lærling i bedrift, og straks et år som fast ansatt i godt, anerkjent, lokalt tømrerfirma. Han som legger all sin stolthet i et stykke godt utført arbeid, han som kan bygge bolig til folk og fe. Han som hver dag gleder seg til å dra på jobb, gleder seg til å arbeide, til å bruke kroppen, og til å mestre. Han fikk spørsmål om når han skulle bli noe mer. Som om alt det han har oppnådd så langt, i sitt 21 år gamle liv, ikke er nok.

Han har jo så vidt startet! Kan han ikke bare få jobbe, mestre, eie tittelen sin med stolthet? Ihverfall en stund til, før verden begynner å kreve at han skal være enda mer?  Kanskje han ønsker seg mer, om noen år. Kanskje han vil studere videre, bli sin egen sjef. Men hvis ikke? Hvis han vil være fagarbeider resten av livet? Hva så?

Ikke alle må ha en master eller doktorgrad. All ære til de som jobber mot det målet. Jeg er stum av beundring over de som både evner, og har pågangsmot.

Men vi trenger fagarbeiderne også. Vi trenger de som skifter bleier og tørker tårene til de aller minste, når foreldrene er på jobb. Vi trenger assistentene i barnehagene som med innlevelse og omsorg forteller eventyr om tusser og troll og prinser og prinsesser, de som er den trygge favnen hver dag, når mammaer og pappaer ikke er der.

Vi trenger menn og kvinner som graver i jorda, bytter rør, fikser ledningsnett, vasker gulv, maler vindskier, feier piper, skifter dekk, og fyller spylevæske. Vi trenger de som kan klippe hår, stabler matvarer i hyllene, booker billetter til sommerferien, og som med verdighet og ro steller en gammel kropp som har sluttet å virke.

De er gode nok. Alle som en.

Og selv om det kanskje er i aller beste mening, når du spør hva planen er videre, eller oppfordrer til neste skritt på veien, så kanskje du bare skal stoppe opp litt, snu det tankesettet, og heller si: «Tenk på alt du har fått til! Så flink du er!» La oss heie på alle. Både på de som stadig vil lengre, og på de som er fornøyd med langt nok. For mange er “langt nok” en bragd, har du tenkt på det?

For verden går aldri tom for åpne dører, det må bare være opp til hver og en av oss hvilke dører vi velger å gå igjennom.

Hilsen fra hun som ikke «bare er» assistent, men også en god nok, og ikke minst, sabla stolt fagarbeider.

På`n igjen. Samme leksa. Søndag, pysj, tøfler, kaffe og knekkebrød. Vandedyret Nordvang koser seg i sofakroken, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. Man skulle jo egentlig tro at det i en helt vanlig arbeidsuke ikke ville være så mange små øyeblikk å rope høyt om, men summen av små øyeblikk som gjør ei hverdagsuke god er egentlig ganske mange, dersom man passer på å legge merke til dem, nyte dem, og spare litt på dem.

For hverdagsuke har det vært. En ganske så vanlig en, likevel så full av små latterkuler, varme klemmer, dårlige vitser, solskinn på nesa, småfugl og ekorn på fuglebrettet, og bar asfalt under skoene. I da skal jeg ikke noe, og det kjennes fint. Vanligvis ville huset fylles opp av familie i dag, for å feire poden som fyller 20 i morgen, men bursdagsbarnet selv er opptatt, storebroren ligger med influensa, og da blir det slaraffensøndag med litt baking, tegning, lesing, og kanskje en liten luftetur for skrotten istedet. Ganske deilig egentlig.

Fredag morgen, da jeg ankom kontoret fant jeg en sjokolade på skrivebordet. En sjokolade som ikke lå der dag jeg gikk hjem ettermiddagen før. Kollega Torunn hadde sørget for litt ekstra energi sånn helt i innspurten av uka, og det passet meg utmerket. Sånne små hverdagsoverraskelser er så gode, gjør liksom dagen. Og jammen meg trengte ikke denne kroppen litt energi-inputt i tredje økta. Passet perfekt med ei litta sjokoladepause mellom elevsamtaler, norsk debatt-innlegg, og tverrfaglige caser. Sjokolade er alltid fine øyeblikk.

Torsdagstreninga. Jeg klarer liksom aldri å bli helt komfortabel med dette konseptet som kalles trening. Folk sier at man etter noen uker blir vant til det, at det blir en del av rutinen, men jeg er nok ikke skrudd samme slik folk som flest. Trening er noe pes. MEN, jeg gjør det. Bare det er jo i seg selv en bragt for en som lider av medfødt trenings-vegring, og har svart belte i selvmedlidenhet. Men jeg gjennomførte treninga før jobb torsdag morgen. Bonusen var da jeg fant en twist i jakkelomma. Forøvrig en jakke jeg ikke har brukt på lenge, så det er uvisst hvor gammel twisten var, men jeg liker å leve farlig, og tok sjansen. Angra ikke. Sjokolade på trening, fint øyeblikk!

Jeg hadde ett sånn litt skremmende “a-ha” øyeblikk i uka som gikk. Altså ikke skremmende av typen skummelt, litt mer skremmende av typen “åh-dæven”! Mellomste poden satt og spiste lunsj etter trening, også fikset podekjæresten musefletter på topplokket hans. Så ble det litt latter rundt det, litt sånn at jeg egentlig, årets mor som jeg er, lo mer av enn jeg lo med! For vi fleipa med at jammen er det flaks han ikke er jente, for da hadde han ikke vært særlig attraktiv, og at det der…

Også sendte eg bilde til et par utvalgte på snapshat, og fikk melding tilbake fra en barndomsvenn at han var klin lik meg som tenåring. Så måtte jeg dykke litt ned i albumene, og fant ut, til min store forskrekkelse at poden var slett ikke ulik mora si, som tydelig ikke var noen smellvakker ungpike hun heller. Så da lo vi igjen da, høyt og lenge, og slo fast at det kanskje er like greit det bare kom guttebarn fra denne livmora. Gøyalt øyeblikk..

Etter middag på fredag satt vi ved siden av hverandre i sofaen, under det gule teppet, gubben og jeg. Vi snakket om alt vi burde ha gjort. Satt på ei klesvask, sydd opp den buksa, vaska de kjøkkenskapene, rydda den hagestua….og jo lengre vi snakka, jo trøttere ble vi, og til slutt satt vi bare der, som to søvnige slakt, hånd i hånd, og fant ut at ingen ting av det der hastet. Så vi ble sittende, i stillhet i tospann, og bare døse. Og det var så deilig. Kjenne at helgefølelsen bare kom synkende, og at kroppen slappet skikkelig av! Det var et sånt herlig hverdagsøyeblikk.

Stjertmeisen. Det kommer stadig nye arter flyvende til fuglebrettet for å gasse seg i et koldtbord av frø. Denne uka har vi hatt daglig besøk av duer også. Litt sånn stas med “by-folk” i hagen lissom. Også var det denne lille pippen da, med hvitt trillrundt ansikt, og laaang stjert. Den er så fin, og okkuperer remsa med meiseboller store deler av dagen. Fant ikke ut hva den het, så jeg spurte i storyen på instagram, og fikk svar fra mange av dere fugle-kjennere. Stjertmeis altså, herlig skapning, herlig øyeblikk.

Sommergardiner. En sånn liten hverdagsglede. I hele vinter har vinduene vært delvis dekket av grønne tykke gardiner, og de har laget så lun og god stemning i stua. Jeg liker at det er mørkt, elsker at møkka på vinduene eller støvet i vinduskarmene ikke synes. Men, denne uka trengte jeg forandring, fikk så vårstemning av sola ute, og synes brått det var for gæli å ikke la den skinne litt inn også, nå som kveldene tross alt er mye lysere. Så da kom de tynne, hvite sommergardinene opp, og vipps sp var stua brått litt mer romslig, litt mer luftig. Hverdagsglede. Akkurat det samme kommer jeg til å si til høsten, når jeg finner frem gardinen jeg nettopp har tatt ned.

Kaffe som alltid smaker bedre ute. Det er så godt å kunne rusle ut og kjenne at sola varmer skikkelig, til tross for at vinden biter litt i kjakene enda. En ettermiddag ved bålpanna, kaffe i trekoppen fra onkel Svein, og en pode som spiller gitar på krakken ved siden av meg. og bål som knitrer. Skikkelig på tur, hele syv meter unna utgangsdøra. Nydelig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Små doser glede i form av en melding fra en tidligere kollega, gammel twist som fremdeles var spiselig, lyden av bar asfalt under tøysko, ungdommer som smiler i korridorene på skolen, vafler stekt av mellomste poden til kveldsmat, ekornet på fuglebrettet, såre føtter i varmt fotbad og dårlig vits servert med ekte nordnorsk vitseglede av lattermild kollega.

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at uken som kommer blir god. Riktig god søndag. Snakk pent til deg selv. Vi blogges.