Ukas små øyeblikk.

Jeg prøver å se for meg ukas små øyeblikk, lete etter gledene. Akkurat nå er det litt trått. Bekymringer overgår på en måte lyspunktene, selv om de er mange. Jeg tror måsahuset er forfulgt av uhell om dagen, som om det rusler en liten djevel rundt og ødelegger ting. Først oppvaskmaskinen. Så vaskemaskinen. Bilen til størstepoden. Tørketrommelen. Vaskemaskin ble kjøpt ny brukt, det samme med oppvaskmaskinen. Bilen står på bukk i garasjen, under reparasjon. Sånt tar tid. Den nye brukte tørketrommelen vi var så heldig å arve begynte å brenne for en uke siden…heldigvis oppdaget vi lukten av sur røyk før det spredte seg og gjorde skade på annet en klærne…så, på fredag raste motoren i bilen til mellomste poden. Den står ikke til å redde, og nå står han uten bil- Om en uke kniper det, da er det usikkert hvordan han skal komme seg til og fra jobb…læretiden starter slett ikke godt. Og nå er vi LEI. Jeg er lei! Lei og sliten! Småplukk i den store sammenhengen, helt sikkert, men likevel har jeg bare lyst til å trekke lua langt nedover øynene, slå i veggen, og rope “GIVE US A BREAK!!!!!” Lite nattesøvn, for mange tanker, og vondt i nakken og hodet etter å ha bitt tennene sammen hele natten. Ute regner det. Akkurat det kjennes greit.

Skulle jeg ha skrevet verdens korteste oppsummering om ukas øyeblikk ville det stått sånn her: “Det var bløtt hele uka!”

For det har vært det. Skikkelig bløtt. Det har regnet masse, men ikke hele tiden, likevel har det vært bløtt hele uka. Et resultat av høsten, lavere temperaturer, og kortere dager. Bakken rekker liksom aldri å tørke helt. Og folk klager…”Isj, nå er det guffent!”

Men jeg liker det! Er nok litt gæli skrudd sammen akkurat der, for jeg elsker det. Litt fordi det er friskt og godt å bevege seg ute, mest fordi jeg på en måte føler at jeg har en gyldig grunn til å krype opp i sofakroken hjemme, og bli der på ubestemt tid. Det er liksom så lite som haster på denne tiden av året. Så derfor, bløt asfalt, bløtt gress, bløtt fallent løv på trammen, bløte sko og sokker, fine øyeblikk.

Mandagen startet helt fint. Litt sånn gromsete i halsen da jeg våknet, men morragruff er helt normalt når man sover med vinduet på gløtt, så jeg var helt sikker på at det skulle forsvinne med den første kaffekoppen. Det gjorde det ikke. Halvveis ut i arbeidsdagen var halsen sår, og panna varm. Normalt ville jeg tatt en paracet, og fortsatt å jobbe, men det er annerledes tider akkurat nå, og reglene er klare. “Pell deg hjemmat!” ( For alle de som har sendt bekymrede pandemi-meldinger…takk for omtanken, det var bare en helt vanlig kjedelig høstforkjølelse!)

Nå skulle man kanskje ikke tro at dette var noe fint øyeblikk, men jeg gikk stien hjem istedet for gangveien, bare for å få litt ekstra luft i den varme panna. Mandagen var det kaldt. Kanskje den eneste dagen denne uka det ikke var særlig bløtt, og det gjorde så godt både for hals og hode å rusle sakte mellom skogen og jordet og kjenne den kalde friske lufta mot den varme panna. Og akkurat det, å kjenne seg bittelitt friskere bare på grunn av den milde frosten, det var et fin øyeblikk.

Jeg var ikke den eneste i måsahuset med laber form den uka, og minstepoden tilbragte noen dager hjemme foran peisen sammen med meg. Da var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Pysj hele dagen, ullsokker på føttene, litt lekser på poden og veiledning av elever på teams for meg, og suppe! Mange liter deilig fersk suppe på kok på komfyren. Proppfull av alle grønnsakene vi hadde i kjøleskapet, noen pølsebiter, og ingefær, naturens egen medisin. Så satt vi der, i det som egentlig skulle vært midttimen i en vanlig skoledag, under hvert vårt teppe, og slurpet suppe. Ganske fint øyeblikk, tross alt.

Den dagen jeg ble minnet på noe jeg trengte å høre, etter å ha surret rundt i et negativt vakum noen dager. Tankene på alt som er ødelagt og må byttes, tankene rundt et slitent ansikt og litt tunge tanker. Øyeblikket fikk sitt eget blogginnlegg, det var et sånt øyeblikk som fortjente det!

Den dagen vinteren kom. Da vi våknet til snø, snø som riktig nok regnet bort i løpet av ettermiddagen, men likevel… Fulgte etter katta ut i snøen den morgenen, bare for å rusle litt rundt i hagen, ta inn lukten av kald vinter, og kjenne det knitre litt under skosålene. Katta var ikke spesielt imponert, og hoppet som en skadeskutt kenguru over gresset for å ikke bli kald på labbene, før hun smatt inn vinduet så fort hun kunne, og gjemte seg under et pledd i sofaen. Jeg derimot nøt synet av nysnø. (og var samtidig litt glad for at den ikke var kommet for å bli riktig enda!) Fint øyeblikk da!

Da klokka på stigen stoppa. Høres rart ut. Tittet på klokken flere ganger, slik man ofte gjør, før jeg registrerte at den først gikk feil, så at den hadde stoppet. Ble sittende å tenke litt på hvor avhengig man er av klokka. ikke tiden i seg selv, men klokka. Og hvorfor det? Akkurat denne dagen betydde ikke klokka noe uansett. Jeg skulle ikke på jobb neste dag, ingen grunn til å stresse med leggetid. Podene var ute i garasjen og mekket Volvo sammen med gubben, det knitret i oven, og jeg hadde absolutt ingen andre planer enn å bli kvitt den hersens feberen. Kikket bort på katta som satt i sine egne tanker og stirret inn i flammene, og tenkte at jammen har man godt av at tiden står stille innimellom, og at vi ikke lar oss styre av minuttene og sekundene. (Her blei jeg dyp kjenner jeg…) Uansett, poetisk eller ei, ganske greit øyeblikk.

Den dagen jeg igjen kunne smøre matpakke på morran og rusle bort på jobb. Kontakt med kolleger og elever på nett er slett ikke det samme som nærkontakt. Det funker, men det er ikke det samme. Jeg er avhengig av samtalene, smilene, latteren, tårene, og lukten av nyprintede tverrfaglige oppgaver , rykende ferske fra kopimaskinen. Samtalen med noen av ungdommene fikk sitt eget blogginnlegg denne uka. Fint øyeblikk. Restene av livsglede-uka, med fokus på mental helse henger fremdeles igjen rundt omkring på skolen. Utenfor inngangen til C-blokka lå en lapp i blomsterbedet. Så fin at den fortjente å bli foreviget på et bilde før den forsvant i søppelbøtten. Enda et fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. En fin og nær samtale med et av de fineste menneskene jeg vet om, på kontoret. Hun er liksom “mamma” for alle lærlinger i kommunen, og har noe så inderlig godt over seg. Slike samtaler er så fint for sjela, rett og slett. Blomstene jeg fikk av noen elever til bursdagen forrige uke har sprunget helt ut, og tar stor plass på bordet. Nydelige farger, og jeg vet ikke hvorfor, men synet av dem gir meg sånne 80-talls vibber, og minner meg om Don Johnson i Miami Vice, og Crystal i Dynastiet…Fine da, men skikkelig 80-talls.

Jeg har fått, og takket ja til et tilbud som både gleder meg, og skremmer livsskiten ut av meg, og jeg gleder meg til å fortelle om det når det er klart. Jeg har danset nedover korridorene på skolen til hipp musikk, og snubla i egne skolisser midt på senteret.

Jeg har spist suppe tre dager på rad uten å bli lei, og brutt alle normer og kjøpt meg intet mindre enn to marsipangriser med sjokolade. Rebellen Janne!!! Alt i alt, en ganske normal, likevel god hverdagsuke.

Ønsker deg en riktig god søndag, og håper at du også har noen fine hverdagsøyeblikk å se tilbake på. Nå skal jeg starte dagen, røre litt på kroppen, rømme litt fra det som er kjipt, og tenke glade tanker.

Vi blogges.

 

 

 

 

Overfladisk.

De aller fleste av mine små øyeblikk blir spart til bloggen på søndager. Noen øyeblikk, slik som i dag, fortjener sitt eget lille innlegg. En liten påminner til meg selv, og kanskje til deg også.

Mennesker er overfladiske. Ikke like overfladiske hele tiden, noen er mer enn andre, like fullt, vi er overfladiske vesner. Det ytre teller, sikkert ofte mer enn vi tillater oss selv å innrømme. Av og til handler det om hvordan vi ønsker at andre skal se oss, og oftest bunner det i indre usikkerhet. At vi sammenlikner oss med hverandre.

Jeg er intet unntak. Jeg, som innimellom blir invitert rundt for å fortelle større forsamlinger om det å være glad i seg selv, kunsten å kunne gi litt faen! (pardon my frensh!) Jeg, som hver eneste dag bruker timer på å fortelle ungdom at de er gode nok, at de duger, og at det som betyr noe er hvem er på innsia, hvordan de oppfører seg mot andre, og ikke hvordan de ser ut. Ikke det ytre.

Jeg mener det også! Det at det overfladiske er nettopp kun det. Overfladisk! Likevel kan jeg enkelte dager se meg i speilet, eller se et bilde av meg selv, og tenke at “Erre muli…?” Eller at det eneste det er nok av med denne kroppen er forbedringspotensialet.

 

Og da kjenner jeg at dobbeltmoralen sitter litt på skulderen min og gliser og gnir seg i henda. Jeg vil jo ikke være sånn, men klarer likevel ikke alltid la være. Jeg tror det er menneskelig. Jeg tror at alle, på flere tidspunkt i livet, finner ting ved seg selv de ikke liker. Noen dager er verre enn andre. Den siste uka har formen vært laber, og jeg har ruslet rundt hjemme på dagtid i mitt eget selskap, drukket kaffe og jaget feberen vekk med paracet. Altfor ofte har jeg kikket meg i speilet, lent meg så nære jeg kan, og studert skavankene inngående. Jeg har dratt posene under øynene nedover mot kinnet med en finger, prøvd å forestille meg hvordan jeg ville sett ut uten. Jeg har strukket huden på kjakene utover og bakover, løftet dobbelthaka, studert profilen og lurt på hvor mange kilo som må vekk før den forsvinner, for så å konkludere med at løshuden uansett sikkert har kommet for å bli. 44 i forrige uke…glansdagene, om de noen gang fantes, kjørte med et tidlig tog, det er sikkert og visst.

 

I dag var kroppen frisk nok til å reise på jobb igjen. Det gjorde godt for kropp og sjel. To elever trengte en prat i dag. Jeg vet at noen ganger går samtalene lettere om man rusler side om side. I dag ruslet vi side om side, ungdommen og jeg. Ut i den friske høstlufta, men en termokopp full av kruttsterk kaffe i hånda. Hvor heldig er ikke jeg da, som får lov til å kalle dette jobben min.

 

Fotocred: Elev.

Innimellom er vi stille også, når vi er ute og går. Det er fint å ikke alltid MÅTTE snakke, men bare gå, trekke pusten. Midt i stillheten merker jeg at ungdommen ser på meg. Studerer meg nærmest. Så rynker jeg panna litt spørrende, og ungdommen smiler.

“Vet du hva jeg tror jeg liker aller best med deg egentlig?”

Jeg trekker litt på skuldrene, og sier fleipende at det er så mye å velge mellom at det blir vanskelig å trekke ut noe. Påtatt selvtillit der altså. Ungdommen kjenner meg godt, og flirer litt.

“Nei, men sånn seriøst? Jeg liker at jeg veit når du smiler på ekte, for da får du rynker rundt øya!”

Ungdommen passer på å ikke være for raus med komplimentene, og legger til:

“Også får du sånn djup skrukk MELLOM øya når du blir litt forbanna!”

 

Hjemme fra jobb henter jeg dagboka til mamma ut fra bokhylla, den hun skrev de to årene hun var syk, før hun døde. Mamma var også overfladisk. Fantastisk god, raus, snill, og overfladisk. I dagboken har hun skrevet ned fargekoden til hårfargen, slik at hun kunne kjøpe samme fargen når håret igjen vokste ut etter cellegiftkuren. Hun skriver om den røde leppestiften hun kjøpte på parfymeriet, og det vakre sjalet hun har fått av bestemor, det hun skal bruke bare hun kommer hjem fra sykehuset.

 

Men den røde leppestiften ble liggende i toalettmappen, håret vokste aldri ut igjen, og skjerfet ble kun brukt et par ganger, for mamma ble aldri frisk. Hun døde, tre år yngre enn jeg er nå.

Jeg lever. 44 år, frisk som en fisk. Og med den erkjennelsen satt nettopp og studerte bildet ungdommen tok av meg i dag. Jeg ser litt runde kinn, dobbelthaka jeg skjuler under skjerfet, posene under øynene, og rynkene i øyekroken, alt det overfladiske. Jeg ser også ei brukanes dame på 44, med tre friske gutter og en hårete måsagubbe, med øyne som smiler til rynkene folder seg fordi en ungdom på sitt mest sårbare var klokere enn jeg har vært hele den siste uka.

Og med det tar jeg helg!

Vi blogges!

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg satte meg nettopp på katta. Hun lever altså, jeg rakk lissom ikke å legge hele vekta av måsarøven ned på kattekreket før jeg kjente hissige klør fra fire poter i skinka, men nå ligger hun der i godstolen, der hvor jeg egentlig hadde rigget meg til, og sender meg et blikk som oser av forakt. Du kan nesten se at hun pønsker ut hevn, samtidig som hun demonstrativt sprer forlabbene akkurat nok utover for å markere at den stolen JEG hadde varmet opp, og forlot i få sekunder for å fylle kaffe i koppen, nå er okkupert av pelsdott med krigerinstinkt… Må jo bare le av det dyret.

Fint øyeblikk da, å starte dagen med litt latter og kaffe, til tross for et par ferske rift i rumpekjøttet, og beregnende katteblikk boret inn i sjelen. Sitter godt i sofaen også jeg, skal ikke stå på det!

Blir “blikka” av katta…

Morgensola. Husker ikke helt hvilken dag det var, men jeg hadde akkurat kommet frem til jobb og gikk over skolegården mot kontoret da sola trengte gjennom tåka. Det var sånt øyeblikk hvor man kjente sola varme i det sekundet den dukket opp bak trærne. Ble stående noen sekunder og bare nyte. Myse mot sola og nyte. Ganske fint egentlig, rusle over skolegården i morgensol, lenge før elevene ankommer, og bare ha tid til å somle litt. De små tingene altså ❤

Åkei…neste øyeblikk kommer til å høres teit ut, men det gjorde meg glad, så det må lissom med. Jeg bruker stort sett sorte eller hvite sokker, kun fordi det gjør paringen av rene sokker tusen ganger raskere. Sort eller hvit, brett-ferdig. Men jeg digger egentlig sokker med kule farger. Enda de ikke synes når man trasker rundt med sko hele dagen er det gøy med fargerike sokker. Og denne dagen var det tomt for kjedelige sokker, så jeg ruslet rundt med knallgule sokker på føttene. Da jeg skulle sykle til jobb hadde hadde jeg det litt travelt, og bare dro til meg den jakka som hang ytterst på knakken. Den også gul. Så tråkket jeg både til og fra jobb på den kule gule sykkelen jeg fikk av poden i sommer, og da jeg kom hjem hadde det blåst så masse hele dagen at bakken der jeg parkerer sykkelen til vanlig var gjendekket med gule blader som hadde blåst av trærne. Og da blei det selfie gitt! For gulere dag har jeg vel aldri hatt. (ja, jeg sa jo det var teit!) Men altså, gue sokker, gul jakke, gul sykkel og gult løv. Var jo rene midtsidepiken for denne årstiden…Gult er kult, herlig øyeblikk. Livet er best i farger!

Skulle vært moteblogger!!

En annen teit ting, nå som man først deler teite øyeblikk… Da jeg gikk over gressplenen ved rådhuset, bare for å spare ca tre sekunder istedet for å gå gangveien rundt, og sklei på en klynge med sopp fordi jeg hadde sånne teite tøysko med glatt såle, og gikk rett på rassen midt på plenen foran parkeringsplassen. Fire meter unna, på den gangveien jeg BURDE ha gått, stod en kar av den litt eldre sorten, og spurte om det gikk bra. Litt sånn småflau og brydd holdt jeg opp en sopp og sa at jeg sklei på disse sleipe greiene her…så reiste jeg meg opp, børstet meg, og innså at jeg var greit blaut i hele bukserumpa. Det fikk den eldre karen med seg også, og han prøvde å holde tilbake en dårlig skjult latter da han sa: “Jammen godt du ikke fikk ei sånn sopp-for-stuing!” Og da lo jeg også, før jeg pekte på den møkkete og bløte bukserumpa mi, og svarte: “Neida, men jeg fikk en del sopp i underlivet!” Også gapskrattet vi begge to, enda vi ikke kjente hverandre, og var enige om at man aldri må “Soppe” å le av seg selv….Så mye dumt, ut av så lite, og helt på nett med en kar jeg aldri har sett før. Skikkelig fint øyeblikk!

Ett år eldre. 44. Jeg sitter her og klarer enda ikke helt å ta innover meg all den godheten jeg ble overøst med på bursdagen. Øyeblikk, på øyeblikk, på øyeblikk. Ankom kontoret og fant et skrivebord dekket av kort, og lapper fra gode kolleger og elever, og utover dagen rant det inn med kort, gaver, og oppmerksomhet. FOR EN GJENG jeg er omgitt med hver dag. Helt satt ut, og veldig, veldig takknemlig.

 

Pakke i posten fra fineste Heidi, med sjokolade og de kuteste t-skjortene med herlige trykk. Allerede i bruk. Herlighet som jeg digger slike t-skjorter!

Feiret minsten sin 16 årsdag senere på fredagen, veldig pandemivennlig bursdag med kun besteforeldrene som gjester. Hjemmebakt pizza og kaker. Koselig å samles igjen, det blir jo alt for lenge mellom hver gang nå i disse unntakstidene. Det er fremdeles litt vanskelig å forstå at minsten er 16 år…hvor ble den tiden av? Uansett, bursdag for liten og stor, fine, fine øyeblikk.

Bursdagsfolka. Mini og mamma!

Helt ærlig? Det beste med bursdagsgjester, uansett hvor glad man er i dem, er at de reiser hjem igjen. Bonusmamma og jeg delte fine samtaler og god rødvin i sofakroken, og da huset sent på kvelden var stille, da det brant i peisen, og vinden blåste litt rundt veggene ute, ble jeg sittende med bena på bordet, føttene tredd godt ned i varme ullsokker, og nyte siste skvett av vinen. Tro meg, her hjemme går det svært sjelden i vin, men akkurat det øyeblikket, det nøt jeg. Indre ro, og klar for helg.

Så ble det helg, og bursdag betyr restekaker, og restekaker = frokost. Suksessterte, et realt stykke, og kaffe i gromkoppen. Fint øyeblikk!

Og sånn kan det gå, en helt normal uke for en passelig normal dame.Kake til frokost, antrekk som matcher bladene på trærne, rørt til tårer av fantastisk rause ungdommer, og ullsokker og rødvin i fortreffelig kombinasjon.

Har nok en gang ledd av de dummeste vitsene… “Hva kaller mann en engelsk mann uten kropp og nese??? Nobody knows(nose)!” Dævver!!!! Jeg har bakt kringle, spist hjemmelaget eplegele fra verdens fineste Ragnhild, lest ut enda en bok, sovnet utslitt i armene på måsagubben, og våknet midt på natten med en trang til å vaske inne i kjøkkenskapene. Jeg har savnet mormor, vært på graven til mamma, sovnet på sofaen, sklidd i sopp, og skvettet i mer enn en betydning da jeg ble skremt av Bolla som satt i en tretopp ved porten og spionerte på meg da jeg kom hjem fra jobb. Så joda, massevis av helt normale øyeblikk.

Da ønsker jeg deg som titter innom en riktig fin søndag, og krysser fingrene for at uken som kommer byr på latter, og minimalt med underlivssopp. Vi blogges!

 

 

 

Konkurranse- Vinn en flaske!

Om du er en av de som stadig titter innom denne bloggen, da har du kanskje fått med deg historien om den lille studentgjengen som i et skoleprosjekt startet studentbedriften Flaski SB, og som for en tid tilbake spurte om jeg kunne tegne motivene til den aller første flasken. Selvsagt sa jeg ja! Ungdom som vil, og ungdom som våger å satse, de må heies frem!

 

Nå er flaskene i produksjon. Endelig! De har jobbet lenge med design, oppretting av nettside, samlet inn penger, markedsføring, og forhandling på pris hos fabrikken som skal produsere flaskene. Hardt arbeid betaler seg, nå er de inne i sluttfasen før flaskene kommer for salg.

 

 

Selv sitter jeg på sidelinjen og beundrer engasjementet, for jobben min var i grunn gjort den dagen jeg leverte fra meg to tegninger, og sa “lykke til!” Hele tiden har jeg fått små oppdateringer, en slags bonus for å ha tegnet, for dette produktet tilhører ikke meg, men ungdommene.

 

Men så, forleden, tikket det inn en melding.

“Hva skal designet hete?”

Det var det liksom “kunstneren” som skulle bestemme… Men jeg hadde jo egentlig meldt meg ut av alle avgjørelser, og ble tatt litt på senga. Jeg tenkte mer enn denne hjernen har godt av, uten å bli særlig klokere.

Mitt beste forslag så langt… “SVETT & METT”… ikke veldig imponerende kanskje?

Designet ser du på bildene under, mann og dame blir trykket på samme flaske.

Men unge hoder er klokere enn gamle, eller ihvertfall er de mer løsningorienterte, så bedriften kom med følgende forslag:

 

En konkurranse. Hva synes du designet burde hete?

Har du et godt forslag? Da kan du skrive det som en kommentar til dette blogginnlegget, i kommentarfeltet på bloggens facebookside, eller på siden til Flaski SB på facebook, siden finner du HER

Bedriften vil velge ut de forslagene de synes passer best, holde en avstemning, og deretter trekke noen vinnere som får hver sin flaske i posten. Genialt, spør du meg!

Sjekk disse flotte, unge, lovende da! Veldig stas at de ville samarbeide med en gamling som meg!

Så nå frir jeg til deg, du som vil bli med å støtte ungdommelig pågangsmot og kreativitet. Kom med ditt beste forslag, og del gjerne innlegget slik at Flaski SB blir en suksess. Hvem vet, kanskje den neste “kunstneren” som får sitt design på en drikkeflaske er en du kjenner, og kanskje er du en av de aller første som får flasken med mitt design i posten.

Tenk kreativt, sleng ut et forslag. Jeg gleder meg til å se hva du kommer med ❤

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Sjokoladekake til frokost, rester av måsagubbens bursdagskake fra i går. Antiklimaks egentlig, for denne kaka ble langt fra vellykket, men jeg spiser likevel. Fristet mer enn havregryn lissom. Også kaffe da…sånn fra pose, typ engangspose, for vi er tomme for vanlig traktekaffe. Så jada, som du sikkert skjønner, her på måsan er det ikke mulig å være så fin på det.

Uka som gikk var fin. Helt vanlig, men fin. Stressende, men fin. Du vet, en sånn passelig røre av alt sammen.

Mandagen var lang egentlig. Mandager er jo ofte det. Litt tungt å komme igang, særlig etter en uke med høstferie. Travelt på jobb, mange ungdommer med behov for å snakke etter en uke fri fra skolen. Det var vel egentlig først da jeg kom hjem og landet i sofaen at øyeblikkene fra dagen innhentet meg. Alle smilene på jobb både fra elever og kolleger, at jeg hadde holdt meg tørr under paraplyen til tross for regnet, og at jeg heldigvis hadde akkurat ett plaster igjen i veska da jeg kjente at jeg fikk gnagsår på helen av de kule, men ikke så veldig behagelige skoene. Også eldstepoden da, som hadde lagt igjen en liten gave til mutter`n på kjøkkenbenken før han stakk i verkstedet om eftan, bare fordi. Rosa roser, sjokolade og cider. Fint øyeblikk.

 

Det er sjelden vi drikker noe særlig alkohol her hjemme. Ikke fordi vi ikke liker, men det blir lissom sjelden noe av. Det kjennes bare greit å ha hodet klart, når gutta stadig er ute og kjører om kvelden. Vil jo være tilgjengelig dersom det skulle skje noe…tipper flere store-barns-foreldre kjenner på akkurat det. Men sjokoladen, den gikk ned på høykant, og rosene blir bare finere og fine. Nå har de stått på bordet som en herlig fargekladd hele uken, og spredt frisk herlig blomsterlukt, og litt øyeblikks-lykke hver gang jeg kikker bort på dem. Friske blomster altså, kan jo ikke annet enn å glede seg over det!

 

Øyeblikket som fortjente, og fikk, et helt eget innlegg. De rosa votten jeg fikk i presang i posten. Jeg gikk tur samme kvelden, bare fordi jeg ville innvie de vottene. At gaven var aldeles nydelig er det selvsagt ingen tvil om, likevel er det de gode ordene på det håndskreven kortet som har festet seg, og bragt aller mest glede. Gjenkjenbart og varmt, rett og slett, og absolutt et av ukas favorittøyeblikk. Noen ganger stopper jeg opp litt, og bare kjenner litt på hvor heldig jeg er. Verden er full av rause folk, og jeg befinner meg midt blant dem. Det er fint det!

 

Melding fra studentbedriften som lager drikkeflasker med mine motiver. De er nå helt i sluttfasen av prosjektet, og flaskene er snart klare for salg. Jeg blir så imponert. Dette er en gjeng ungdommer med pågangsmot og stå-på-vilje. En liten gruppe med få midler, i et hav av eldre studenter med større kapital, og likevel hevder de seg. Jeg gleder meg til å få en flaske i hånden, kjenne på produktet deres, sånn rent fysisk, og jeg er kjempestolt over at de ba meg om å være en liten del av det. Fint øyeblikk.

 

Siste rest av gyldne trær, frisk luft, og fysisk aktivitet. Det er alltid fine øyeblikk. Det å kle på seg, (tok på de nye rosa vottene også!) og rusle ut i skogen med musikk på ørene. Gå i akkurat sånn passe raskt tempo at man blir litt svett på ryggen, nyte årstiden, være alene en stund, før man kommer hjem til måsahuset igjen, og pakker seg inn i tepper og ullsokker resten av kvelden, det er fine øyeblikk det! Det lar seg liksom ikke gjøre å gå rett forbi Eidsdammen uten å ta et bilde, når høsten er så vakker som den var akkurat denne dagen, akkurat denne uka. Fint øyeblikk.

 

Mental helse og livsmestring har vært hovedfokus på skolen denne uka, i forbindelse med gårsdagen, som var verdensdagen for psykisk helse. Det er fint med slike annerledesuker. Fredagen samlet vi tre klasser og gikk på tur. Det skjer noe når man flytter klasserommet ut, ikke bare med ungdommen, men med oss voksne og. Enda en gang tok jeg meg i å tenke over hvor fine kolleger jeg har, og hvor viktig akkurat det samholdet er for hverdagen. Latter, og fjas, men også alvor. Fredagen var en viktig påminner for akkurat det, og det kjentes godt å avslutte uka ute i skogen sammen med akkurat disse damene. For en fin gjeng, og for noen fine øyeblikk.

 

De tingene jeg ler av som andre lissom bare -“Ååååh, Janne. Nå er du dust igjen!” Men jeg koser meg. Denne uka var det den barnslige gleden av å oppdage at favorittserien for første gang har delt en sånn liten videosnutt med bloopers, altså opptak som ikke gikk helt etter planen. (Ja, jeg sa jo det var teit!) Så lite skal det altså til for å få meg i godt humør. Se favorittene fra TV drite litt på draget, det er fine øyeblikk det!

Den gule post-it lappen som hang på pc-skjermen min da jeg gikk inn på kontoret etter en økt med engelsk. Ååååh, den lille gule lappen er sånn jeg kan leve lenge på. Egentlig synes jeg alle burde skrive en sånn gul lapp til noen, minst en gang i uka. Sånne øyeblikk ❤

 

Og slik gikk uka. Gleden over en billig olabukse som har vært forsinket i posten i flere uker, men som heldigvis satt som et skudd over måsastjerten. Herlig! Bolla som nektet å forlate kjøkkenet da jeg skar opp kylling til gryteretten, til tross for endeløse forsøk på å forvise henne fra kjøkkenet og tiggingen, og som til slutt gjemte seg under krakken, sånn akkurat passe furten. Festlig øyeblikk. Hvem sier at ikke katter har personlighet lissom??

 

Tente lys på mørke kvelder, og en eller to ruter med kokesjokolade i kaffekoppen. Guilty pleassure… Varme kalde føtter foran flammene i peisen, chatte lenge med en barndomsvenn på messenger, og å endelig finne igjen den aller siste rullen med Lakrisal som jeg husket at jeg hadde gjemt unna, men ikke viste hvor. Alle fine små hverdagsøyeblikk.

Avslutter der, på tide å innse at den svampen av en sjokoladekake jeg spiste til frokost ikke akkurat mettet godt. På tide å smøre et knekkebrød (som egentlig er kodeord for “varme opp litt lassagne fra i går!”)

Håper du har hatt en god uke full av øyeblikk, også ønsker jeg deg en super søndag.

Vi blogges.

 

 

 

 

Rosa (tåre) vott.

Å begynne på innlegg som dette er litt vanskelig. Å poste dem er enda verre. Det er et gla`-innelgg, uten tvil, men så blir man, eller jeg da, redd for at det skal oppfattes som et sånt “Hei, se hva jeg har fått, fortsett å send gaver a folkens!”- type innlegg. Det er det ikke altså, bare for å ha det på det rene.

Greia er den, at jeg skriver sånn, og skriver slik, her på denne bloggen. Mitt lille fristed, hvor tankene får flyte, og fingrene hamrer løs på tastaturet. Så poster man det, og så ligger det der. Åpent for verden å kunne lese, om verden føler for det. Noen tanker leses av mange, noen tanker leses av få. Antallet er ikke viktig for meg, har aldri vært det heller. Skrivegleden, å kunne få lov til å formidle, det betyr noe, selv om det bare er mine historier. Vissvass for noen, gjenkjenbart for andre.

For en uke siden postet jeg et innlegg om en vanlig dag. Vanlig i den forstand at alle av og til kjenner på slike dager. Hverdager som man jobber litt ekstra med å komme igjennom. Ingen unik historie, ingen bakenforliggende, eller hva det nå heter, trist affære, bare en helt vanlig litt grå hverdag, etter en helt vanlig litt kjip uke. Slike innlegg sitter også litt langt inne å skulle dele når de er skrevet. Man er redd for å klage over noe man ikke har grunn til å klage over.

 

Mange kjente seg igjen. Det er godt. Alltid godt når noen kjenner seg igjen i det man skriver, i det man deler. Da er man liksom litt mindre alene om å synes at selv vanlige dager kan virke kjipe, man er ingen særing. Bare helt lik alle andre helt vanlige A4 hverdagsmennsker.

 

I postkassen i dag lå det en konvolutt. En sånn mjuk, hvit, spennende, deilig bobleplast-polstret konvolutt, navn og adresse håndskrevet utenpå. Midt blandt reklame for ugressfjerner, og møbler jeg aldri kommer til å få råd til lå den. Jeg ELSKER sånn post. Enten det er et håndskrevet kort, eller en polstret konvolutt.

Jeg ventet litt med å åpne den. Lot den ligge på bordet mens jeg ryddet ut av arbeidsveska, satte skoene pent i gangen, skrudde på radioen og satte på kaffetrakteren. Den som venter på noe godt, osv… Avsender: Evy, ingen adresse. Ukjent navn, kjent bosted. Spennende. Og så tok nysgjerrigheten overhånd.

Rosa pakke. Rosa votter, for rosa måned. Hjemmestrikkede, rosa, helt fantastisk vakre votter. Perfekt for høsten! For et håndtverk! Altså, jeg tar av meg hatten for alle som kan strikke!!! Kunstverk av ypperste sort.

Også var det kortet! Håndskrevet det også. Alt som stod der trenger ikke alle vite, men en bekreftelse på at grå hverdager er gjenkjenbart, at det å kaste tunge steiner i sjøen er hverdagsterapi, og at mennesker som slett ikke kjenner hverandre er ganske så like likevel. Og jeg blei mer rørt en tyttebæra i fryseren, og lot bare tårene renne. Det ble rosa tåre-vott… Tok du den eller??? (jeg har innfunnet meg med at disser lettrørte tårene er en del av det å bli eldre, det er bare å la dem flomme!) Denne kroppen har mer enn nok vann å ta av likevel!

Noen evner bare ikke å glede seg på andres vegne… Bolla i et nøtteskall! Hvor pokker er kattesnopet lissom?

Forsiden av kortet var så vakkert at det fortjente en ramme, og sånn var det med den saken. Nå står det på hylla som et fargerikt bidrag til interiøret, og som en påminner om at det å dele grå hverdager også kan skape farger. (jeg vet jeg må jobbe litt mer med metaforer og sånn, men du skjønner sikkert greia!)

Nå skal jeg lage middag, for flokken kommer hjem om en snau time. I kveld skal jeg gå tur, for jeg har et par dødsfine rosa votter som skal innvies!

Ønsker deg som titter innom en riktig fin, og forhåpentligvis rosa mandagskveld!

Vi blogges!

Tusen, tusen takk, kjære Evy!

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg har fyrt opp i peisen. Ikke fordi det var sånn grådig kaldt, bare litt småkjølig, men mest på grunn av kosen. Det er siste dag av høstferien, fridager som bare forsvant like raskt som de kom, og nå skal denne siste dagen utnyttes til det fulle. Fylles med kos, om så krampa tar meg! Har tent lysene rundt omkring i stua også, kokt kaffe, smurt knekkebrød… Katta nyter det neste mer enn meg. Ligger midt på gulvet. Sånn passelig strategisk plassert et sted midt mellom matmora, varmen fra peisen, og matskålen rett rundt hjørnet på kjøkkenet. Mulig den “krampa” tar katta før den tar meg, men samma det. Akkurat nå er et fint øyeblikk.

“Pass på deg sjæl nå da!” Kanskje den setningen jeg har hørt mest denne uka. Folk har lest litt mellom linjene, og de som står meg nærmest er brutalt ærlige hva de posene under øynene angår. Det er godt å kjenne seg ivaretatt, virkelig, problemet er jo bare at jeg ikke har noen grunn til å føle meg sliten, ikke sånn egentlig. Jeg bruker en del tid på å fundere på akkurat det, istedet for å bare godta at det er sånn. Likevel har jeg tilbragt høstferien på laveste gear. Ikke slik vi hadde planlagt, men slik ble det nå likevel, og det har faktisk vært godt. Ikke fryktelig mye mer søvn disse nettene, kontra forrige uke, men sløve, og deilig late dager. Og late dager by på fine øyeblikk.

Den dagen jeg tenkte det ville være godt med nystekte rundstykker til den ferske suppa som stod å putret på ovnen. Så da bakte jeg da. Lot a “bodil” elte sammen tørrvarer, og lekte meg med en vanlig gjærdeig. Fikk en ide på facebook, og startet med mitt kanskje mist viktige tidsfordriv noen sinne, men jeg koser meg jo så masse når jeg baker, og skuldrene senkes, så det gjorde liksom ingen ting. Laget urtebrød med ost, formet som små gresskar. Var skikkelig fornøyd med egen innsats, og la sånn passelig stolt ut bilder av de på instagram. Fine rundstykker, fint øyeblikk.

Men ikke før gubben hadde satt seg til bords og spurt hvorfor i all verden jeg serverte kjønnsorganer til suppa, haglet det inn meldinger fra folk som tydeligvis så akkurat det samme som måsagubben, og til slutt var det umulig å ikke henge seg opp i det!!! Og når du deler hus med fire “menn”, som hva humor angår fremdeles ler aller mest av “tiss, bæsj og promp”, var det duket for en lattermild middagsstund!

-“Send meg en pung, er du snill!”

-“Er det noe hvitløt i denne tissen?”

-Ummmm,,,,ferske baller!”

Og barnslige som jeg er måtte jeg jo le jeg og. At det er mulig lissom, å bruke i overkant mye tid på å bake tissefanter… Gøyalt øyeblikk.

Ut på tur. Den dagen har jeg jo allerede fortalt om i et tidligere blogginnlegg denne uka, men det var virkelig et fint øyeblikk, og derfor verdt å nevne igjen. Stikke til sjøen. Smøre matpakker, kaffe på termos, stikke til sjøen. En sånn siste gang før neste sommer. Planen var jo egentlig at gubben også tok høstferie denne uka, og at vi skulle nyte noen dager på fjellet. Slik ble det ikke, men en dag ved sjøen gjorde litt opp for akkurat det. Den friske lufta, vandre langs stenene, kikke i fjæra, plukke stener og skjell, sovne på et svaberg og bare ligge sånn og lytte til bølgene som slo inn mot land. Herlig øyeblikk! Det gir en helt egen ro, det å sitte sånn og bare se utover vannet.

Kveldstur, helt alene. Fytterakker`n, den dørstokkmila er lang om dagen! Desto lykkeligere er jeg når jeg endelig kommer over den. Ikke i kroppen, den protesterer, for det er blytungt å gå ute i passelig raskt tempo når man ikke har gjort det på ei stønn, men veldig godt for hodet. Kledde på meg joggesko og jakke, fant frem det som var av reflekser i skuffen, og ruslet en runde rundt i bygda etter at det ble mørkt. Godt! Godt å valse rundt i egne tanker, litt musikk på øret, herlig temperatur. Vandre rundt under gatelyktene, og se at det gule løvet faller fra trærne. Ruslet gjennom kirkegården, og måtte stoppe for å ta noen bilder. Bare forevige følelsen av ro, og høst, og frisk luft. Stemningsfullt og vakkert, og et herlig lite øyeblikk. Alenetid er undervurdert!

Noen timer med litt overskudd en formiddag  slutten av uka. Ruslet bort til senteret, egentlig for å hente gitarstrengene på posten som minsten hadde bestilt, og sveipet innom butikken til Mona for å slå av en prat og for å ta en kaffekopp. Deilig å bare henge litt bak disken i butikken, kjenne på lukten av vakkert, nytt interiør, le litt, skravle litt, drikke kaffe. La tiden stå litt stille. Vandret hjemover med sjokolade og en ny kaffekopp i posen. Tidene feteste kaffekopp altså! Får liksom ikke blitt mer treffende! Mona, du er gull! Tusen takk!

Ettermiddager. Den tiden mellom “rett etter middag, og før gutteflokken er på farten igjen”. Den ettermiddagen middagen var fortært, men ike helt ryddet bort. Når jeg landa i sofaen, men hele flokken rundt meg. Måsagubben og størstepoden diskuterte EU-kontroll på Volvoen, og skrev handleliste over deler de trengte fra Biltema. Mellomste og minstepoden googlet noter til en låt de kunne før, men nå hadde glemt, og byttet om på å spille på kassegitaren, og rope ut noter. Katta gikk fra fang til fang, og lot seg klø bak ørene til hun siklet, og malingen hørtes ut som en turbomotor. Jeg bare satt der, og tok det inn. Familietid, kaostid, kosetid, alt på en gang. Hverdagstid. Fint øyeblikk!

Og slik forsvant høstferien. Syv korte dager. Dager med vandring i hauger med gyllent løv så store at skoene nesten forsvinner. Dager med regn, og sol, varm og kald vind. Dager med sjokolade, og grønnsakssupper, knekkebrød, og instagramvennlige tissefant rundstykker…(ikke mitt beste øyeblikk her på jorda kanskje!) Jeg har handlet inn et par små gaver til julekalendere, fått rause tilbud fra snille mennesker jeg ikke engang kjenner, og tenkt at verden er fulle av hverdagsengler. Jeg har lest ut to bøker, sovet på sofaen midt på dagen, tent på et øyebryn i et forsøk på å lage bål ute samtidig som jeg viftet vekk en hjortelus, pakket inn den første julegaven, og klemt puppene i en rockering… Note to self: Husk BH før man begir seg utpå ting man ikke lenger kan, eller burde gjøre!

Håper din uke har vært god, og at uken som kommer vil fylles av fine små øyeblikk.

Vi blogges!

 

Velkommen Oktober.

Jeg ble liggende å høre på alle lydene utenfor i natt. Lyden av lett regn som i perioder trommet i takrenna over vinduet. Uling, fra det jeg innbilte meg var ulv, men som sikkert var noe helt annet. Den lette piskelyden som høres når trekronene slår litt mot hverandre i vinden, kongler som med jevne mellomrom falt mot bakken, og den susingen fra viftene nede ved kornsiloen som av og til kan høres helt hit dersom vinden tar lyden med seg, og resten av verden er stille. Alle slike typiske lyder av høst. Lyden av Oktober.

Og jeg elsker Oktober. Som liten var det ene og alene bursdagen og forventningene rundt den store dagen som gjorde Oktober så spennende. Ikke sånn typisk barnebursdag, det hadde jeg aldri, selv om mamma maste og så gjerne ville stelle i stand. For sjenert til å være senter for en bursdagsfest full av klassekamerater, tro det eller jeg. Men familiebursdag, med alle tanter og onkler og kusiner (og et par bråkete fettere), med mormor og morfar, bestemor og bestefar. Mammas bløtkake, bestemors iskake, mormors sjokoladekake (hmmm, jeg aner et mønster her…Hallo jojo-slanker og kakemoms Nordvang, lissom!).

Jeg husker ikke en eneste bursdagsgave, men jeg husker familieselskapene.

I dag er ikke bursdagen viktig lenger, når sant skal sies har jeg vel ikke feiret den stort siden jeg gjorde det sjakktrekket det er å føde på sin egen fødselsdag. Litt sånn typ “Grattis med dagen, her får du et keisersnitt, og en solid dose morfin!!!”

 

Hvor i all verden ble tiden av??

Nå er det minsten sitt navn som alltid står på kaka den dagen, men han deler gladelig! Lik mammaen sin den poden. Heller ikke begeistret for typiske barnebursdager, men gleden er desto større over å kunne samle familien her hjemme. Vi snakket om det i går kveld, hvor rart det blir nå, hvor få vi er igjen. På de siste åtte årene har vi mistet tilsvarende mange familiemedlemmer, igjen står bestefar, mormor, og morfar på gjestelisten. Trist, likevel tar det ikke vekk gleden med Oktober. Tenk at minsten snart fyller 16. Hvor pokker ble den tiden av??? Og hvor gammel gjør det meg lissom?

 

Når 16 åringen skriver ønskeliste…blir ikke for gammel til det visstnok. Gitarstrenger og penger…ikke fryktelig kravstor da.

Oktober er så mye mer enn bursdag. Oktober er løvtrær som ser ut til å stå i brann. Lønnetrær med blader så ildrøde at det er vanskelig å gå forbi uten å stoppe opp og nyte synet. Bjørketrær som feller blader slik at det regner gull.

Oktober er vasspytter og langstøvler, paraply og varme skjerf, men ikke så kaldt at man ikke kan åpne glidelåsen på vindjakka og nye sola som enda varmer godt. Oktober er å bruke den nye strikkagenseren, og bytte ut skoene med labber eller ullsokker i det man kommer inn i gangen hjemme, for plutselig slår det om i bakken, og gulvene i dette gamle måsahuset blir kalde. Jeg liker det! Sier alltid at jeg ønsker meg nytt hus med varme i gulvene, men jeg liker ullsokkene mine mer! Sånn egentlig.

 

Oktober er gråværsdager og kvelder mørke nok til at det dansende støvet ikke synes på hyller og gulv, så moppen og støvkluten hviler oftere i tiden fremover. Ingen her i huset har støv på hjernen, heldigvis.

Oktober er ferske supper som putrer på komfyren, og lukten av nystekt brød med et overdrevent tykt lag Bremykt og brunost.

Oktober er søkkvåt katt som hamrer med baklabben på vinduet for å unslippe regnet, og skoleungdom som plutselig innser at et nytt skoleår virkelig er i gang fordi det før jul hoper seg opp med prøver og innleveringer. Oktober er mye jobb, og enda mer glede.

Levende lys på mørke kvelder, og en dørstokkmil som virker nærmest uoverkommelig. Jeg omfavner alt, og tenker som alltid på denne tiden av året, at høsten er og blir min favoritt tid.

Håper Oktober byr på mange fine øyeblikk, både for deg, og for meg.

Vi blogges!