Å begynne på innlegg som dette er litt vanskelig. Å poste dem er enda verre. Det er et gla`-innelgg, uten tvil, men så blir man, eller jeg da, redd for at det skal oppfattes som et sånt “Hei, se hva jeg har fått, fortsett å send gaver a folkens!”- type innlegg. Det er det ikke altså, bare for å ha det på det rene.
Greia er den, at jeg skriver sånn, og skriver slik, her på denne bloggen. Mitt lille fristed, hvor tankene får flyte, og fingrene hamrer løs på tastaturet. Så poster man det, og så ligger det der. Åpent for verden å kunne lese, om verden føler for det. Noen tanker leses av mange, noen tanker leses av få. Antallet er ikke viktig for meg, har aldri vært det heller. Skrivegleden, å kunne få lov til å formidle, det betyr noe, selv om det bare er mine historier. Vissvass for noen, gjenkjenbart for andre.
For en uke siden postet jeg et innlegg om en vanlig dag. Vanlig i den forstand at alle av og til kjenner på slike dager. Hverdager som man jobber litt ekstra med å komme igjennom. Ingen unik historie, ingen bakenforliggende, eller hva det nå heter, trist affære, bare en helt vanlig litt grå hverdag, etter en helt vanlig litt kjip uke. Slike innlegg sitter også litt langt inne å skulle dele når de er skrevet. Man er redd for å klage over noe man ikke har grunn til å klage over.
Mange kjente seg igjen. Det er godt. Alltid godt når noen kjenner seg igjen i det man skriver, i det man deler. Da er man liksom litt mindre alene om å synes at selv vanlige dager kan virke kjipe, man er ingen særing. Bare helt lik alle andre helt vanlige A4 hverdagsmennsker.
I postkassen i dag lå det en konvolutt. En sånn mjuk, hvit, spennende, deilig bobleplast-polstret konvolutt, navn og adresse håndskrevet utenpå. Midt blandt reklame for ugressfjerner, og møbler jeg aldri kommer til å få råd til lå den. Jeg ELSKER sånn post. Enten det er et håndskrevet kort, eller en polstret konvolutt.
Jeg ventet litt med å åpne den. Lot den ligge på bordet mens jeg ryddet ut av arbeidsveska, satte skoene pent i gangen, skrudde på radioen og satte på kaffetrakteren. Den som venter på noe godt, osv… Avsender: Evy, ingen adresse. Ukjent navn, kjent bosted. Spennende. Og så tok nysgjerrigheten overhånd.
Rosa pakke. Rosa votter, for rosa måned. Hjemmestrikkede, rosa, helt fantastisk vakre votter. Perfekt for høsten! For et håndtverk! Altså, jeg tar av meg hatten for alle som kan strikke!!! Kunstverk av ypperste sort.
Også var det kortet! Håndskrevet det også. Alt som stod der trenger ikke alle vite, men en bekreftelse på at grå hverdager er gjenkjenbart, at det å kaste tunge steiner i sjøen er hverdagsterapi, og at mennesker som slett ikke kjenner hverandre er ganske så like likevel. Og jeg blei mer rørt en tyttebæra i fryseren, og lot bare tårene renne. Det ble rosa tåre-vott… Tok du den eller??? (jeg har innfunnet meg med at disser lettrørte tårene er en del av det å bli eldre, det er bare å la dem flomme!) Denne kroppen har mer enn nok vann å ta av likevel!
Forsiden av kortet var så vakkert at det fortjente en ramme, og sånn var det med den saken. Nå står det på hylla som et fargerikt bidrag til interiøret, og som en påminner om at det å dele grå hverdager også kan skape farger. (jeg vet jeg må jobbe litt mer med metaforer og sånn, men du skjønner sikkert greia!)
Nå skal jeg lage middag, for flokken kommer hjem om en snau time. I kveld skal jeg gå tur, for jeg har et par dødsfine rosa votter som skal innvies!
Ønsker deg som titter innom en riktig fin, og forhåpentligvis rosa mandagskveld!
Vi blogges!
Tusen, tusen takk, kjære Evy!
Jeg tenker det er fordi folk kjenner seg igjen at de vil gi noe tilbake, jeg. 😊 Du må fortsette å øse ut det du føler for å dele. Det er alltid noen som kjenner seg igjen, og det er godt å ikke føle seg alene.
Tusen, tusen takk for gode ord Kristin. Det varmer <3
Så hyggelig, og så fullt fortjent! Vi er nok mange som kjenner oss igjen i dine litt grå hverdager, og jakten på hverdagsglede. Fortsett slik👍🙂
Tusen takk, og helt enig. Veldig hyggelig overraskelse i posten.
Så utrolig koselig og vakker gave☺️
Sant som det er skrevet, det meste er lett igjenkjennbart👌🏼Livet, gode og dårlige dager, søvnløse netter, kjærlighet, familie, rett og slett hverdagen for de fleste av oss😉God tur!
En klem til deg🌸
Hverdager er livet <3 Og helt enig, gaven var utrolig vakker 🙂
De var såååå fine 💕 Ta det til deg Janne, at så mange leser og liker det du blogger🤩Alle kjenner seg igjen i mye av det du formidler, og det er derfor vi lesere setter så stor pris på deg😘 Så fortsett med det du, vær deg selv og del med oss andre🥰 Klem 🌺
Ja, vottene er helt nydelige, og tusen takk for gode ord <3
Noe så nydelig. Alle trenger positive drypp av og til, og spesielt i disse tider når verden står på hodet.
Gaven er vel fortjent, da du er en av dem som sprer godhet og glede til så mange i hele Norge. ❤