Tusen takk, 2017.

Det er helt rolig i måsahuset. Gutta sover, gubben er i verkstedet. Jeg har tullet meg inn i en stor ulljakke og tredd føttene ned i de fineste ullsokkene jeg fikk til jul. På bordet brenner levende lys, og i stua lukter det kongerøkelse og gløgg. Jeg nyter det siste av julen, prøver å trekke ut den gode følelsen så lenge jeg kan.  Nyttårsaften er, og har alltid vært en rolig affære her hjemme. Litt sært mener enkelte (rart hva folk på død og liv må ha en formening om egentlig), men vi liker det sånn. Gutta savner heller ikke en skikkelig nyttårsfest, det blir jo slik at man lærer å sette pris på hva man er vant til, ikke sant?

I kveld, som hvert år velger alle akkurat det de vil spise, både til middag og dessert. Bestillingene til “chef-mamma” ble lagt inn i god tid, og i kveld kokkeleres det over alle støvleskaft. Alle hjelper til. bordet blir dekket, og middagen vil vare lenge. Nyttårsaften er mimredag. Vi snakker om året som har gått. Hva var det beste? Hva vil ville gjort annerledes snakker vi ikke om. Ting som er gjort får vi jo ikke gjort om på uansett, og alle opp og nedturer former oss etter hvert som vi baner oss vei gjennom livet. Livet er sorg og glede, opp og nedturer.

På nyttårsaften har vi så lenge jeg kan huske (altså fra da gutta ble født ) hatt åpent hus. Guttas venner vet at det alltid er plass til en til rundt bordet, og at en gjesteseng alltid står klar. At kvelden og feiringen er en rolig affære bryr de seg lite om, faktisk ser det ut til at mange setter pris på det, for vi pleier som regel å ha en nyttårsgjest eller to. I kveld er intet unntak, og den mellomste podens bestekompis kommer for å feire sammen med oss. En kjekk ung herremann som har gått inn og ut av huset siden han var to år, og som regnes som en av “våre”. Han er liksom litt gutten min, han også.

2017 var et godt år. innholdsrikt, og godt. Et år bestående av mange små hverdagsøyeblikk, og en haug små gleder.

 

 

Dette året har jeg lært meg å sette enda større pris på de små tingene, de små øyeblikkene. Det ble til slutt så mange av dem, at det blir vanskelig å plukke ut bare noen, sånn helt på tampen av året. For hvordan kan man velge ut et fåtalls øyeblikk, når alle sammen til slutt utgjorde et helt år fullt av hverdagsmagi?

Jeg tenker tilbake på den dagen jeg gråt av glede. Ikke på vegne av meg selv, men fordi en jeg er glad i fikk ei velskapt lita tulle. Hvordan tårene sprutet da jeg også kunne kalle meg tante, enda det ikke er “den riktige” tittelen engang. Hvordan livet går videre, og slekten vokser, og hvordan min mamma minnes gjennom den vesle tulla som fikk hennes navn.

 

 

 

Jeg tenker på dagen da den mellomste poden stod konfirmant i illestrøm kulturhus. Hvor stolt jeg var over den kjekke gutten som tok egne og spennende valg, som ikke valgte å følge “normen”, og alle andre. Hvor fint det var når familien ble samlet til bords, og hvor fornøyd poden smilte hele dagen.

 

 

 

Jeg tenker på klumpen jeg hadde i halsen den dagen minsten syklet avgårde til den aller siste dagen på barneskolen. Hvor stor han plutselig ble. Hvor reflektert og åpen han er, og hvordan han har hele livet foran seg. Hvordan han alltid klarer å få noe positivt ut av hver eneste ting. Mye har skjedd med denne poden siden sommeren, så mye bra. Den lille gutten min har vokst mammaen sin over hodet, og er i ferd med å bli en flott ung mann.

 

 

Jeg tenker på gleden og lettelsen vi kjente på den dagen den største poden kom inn på videregående, og hvordan skuldrene til den unge herremannen endelig senket seg. Den dagen da han for alvor kunne se fremover, og glede seg over fremtiden. Hvordan han ha, og fremdeles blomster, hver eneste dag. Det gjør noe med deg som mamma når puslespillbrikkene faller på plass, når ungene dine finner glede i det de driver med, og når følelsen av å mestre skinner i øynene deres.

 

( En gitar, en falsk tatovering, en varm sommerdag, når resten av livet begynner. )

 

Jeg tenker på alle små turer med gode venner, utflukter med gutteflokken, og alle små turer jeg tok alene. Følelsen av våt skog under føttene, regndråper på nesetippen, sol i kinnene, svømme lange tak i tjernet, eller flyte på ryggen i satvann. Pizza på brygga, matpakke på krakken midt i skogen, softis i gamlebyen. Alle disse små øyeblikkene fester seg, slik at du nesten kan kjenne smaken av isen som smelter, eller lukten av salt sjø når du lukker øynene.

 

( Hverdagsmagi. )

 

Jeg tenker på graven til mamma, og hvor glad jeg er for at jeg fremdeles skal kunne reise dit i mange år fremover, selv om jeg trodde jeg ikke trengte det mer.

Jeg tenker på elevene jeg er sammen med hver dag, og de ungdommene jeg måtte si hadet til før sommerferien. Jeg tenker på pusen som døde, og juletreet som ikke får stå i fred for de pusekattene som fortsatt bor her.

Jeg tenker på kafebesøk. En kopp kaffe og gode samtaler med venner jeg har møtt i voksen alder, men aldri ville vært foruten. Jeg tenker på barndomsvenner, og hvor heldig jeg er som fortsatt har de i livet mitt.

Jeg tenker på bloggen. På hvor glad jeg har blitt i dette lille frirommet mitt på nettet. Her hvor skrivekløen får blomstre, akkurat når jeg vil. Her hvor jeg “treffer” så mange fine folk, og her hvor jeg har blitt “kjent” med så mange av dere som er innom og leser. Jeg tenker på alle kommentarer, på bilder og egne historier dere deler.

I gangen henger en snor med julekort. Et synlig bevis på hvor mange fine mennesker det finnes der ute. Aldri før har snora vært mer full. Mange av kortene er fra familie og venner, og mange er fra dere som er innom bloggen og leser fra tid til annen. Det har vært min største glede denne julen. Julekortene. De gode ordene.

 

( Julekortene på snora, som skal få henge noen dager til, og bringe enda litt glede i starten av 2018. )

 

Den siste dagen av dette året skal nytes, nytes sammen med de som betyr aller mest.

Måtte 2018 bli fullt av gode hverdagsøyeblikk.

Godt nytt år.

 

 

 

 

 

Romjulsvisa- Måsaversjonen.

Melodi: Romjulsvise

 

 

En sulle vøri en-og-førr i romjul`n,

og kjint en gubbe som var tre-og-førr!

Og begge sku ha vælva seg på soffan,

og pleid en halsbrann, slik som åra før!

 

Og bukseknappen den sku væra åpen.

og haketippen blank av ribbefett.

Og djupt i soffan skulle gubben klage:

“Å fytti rakker`n, jaggu blei jeg mett!”

 

 

 

Og høyt i grana sku det hengt ei katte,

en som hadde nesten satt seg fast!

Og golvet det var fult av granbar-nåler,

og vi sku ønske treet var av plast!

 

Får sokka de var full av grønne nåler,

og de er frøktlig vondt å tråkke på!

Og djupt i soffan ligger en og gnåler,

og plukker granbar av ei verketå!

 

 

 

På gutterrommet sitter det tre unger,

med flannelspysj og nissetøfler på.

Vi hakke sett dem, men vi veit de lever,

for julegavene står alltid på!

 

For de fikk stero`-anlegg og gitarer,

og basskasse og stor forsterker og!

Nå rister det i vegga når dem speller,

og du kan tro vi voksne angrer nå!

 

 

 

 

Og kakeboksene er full av smuler,

og julestjerna mangler batteri!

Men vi er enig om at jula “ruler”!

For vi er mette, og har julefri!

 

Om julegrana  står litt sånn på skakke,

og magen har fått rund og synlig kul.

Så kan man ikke annet enn å takke,

for nok en alle tiders, herlig, jul!

 

 

Med ønske om en fortsatt god jul til alle som titter innom, fra den kanskje aller minst fotogene familien i bygda!

 

 

God jul.

Og så ble det jul.

 

( Når nissen ligger rett ut på legevakta med skiveutglidning og brokk… )

Roen har senket seg over måsahuset. Sent i natt kom nissen med et gavelass vi sjelden har sett maken til, og kommer han ikke til deg i kveld er det fordi han sitter på legevakten med skiveutglidning. Det var vanskelig for tre måsapjokker å legge seg i går, det var i grunn vanskelig for hele familien. Det er noe eget med lille julaften. Når gavene er delt ut til familie og venner, når oldemor er besøkt, og julelunsj med storfamileien er spist hos mormor og morfar, når lyset på graven til mamma er tent, da kommer roen.

 

( Når pus bare venter på at du skal legge deg, så han kan plyndre den fordømte julegrana! )

 

 

 

I går ble vi bare sittende i sofaen alle mann. Vi drakk kakao, spiste julegodt, og så på gamle julefilmer vi har sett mange ganger før. Det er ikke enger noe å stresse med. Ribba står i ovnen, kransekaka og riskremen står i kjøleskapet. Det ligger fremdeles noen støvdotter i kriker og kroker, og vinduene er heller ikke pusset. Det gjør ikke noe, for julen kom likevel, og jeg tror den kommer til å bli fin.

I dag tidlig trippet tre måsagutter ned trappen lenge før sola stod opp, og jeg våknet av at  det knitret i gavepapir. Selv store gutter klarer ikke la vær å smugtitte på julegavene, klemme litt på de store pakkene. Pusekatter med øyne som klinkekuler jakter på gavebånd og pakkelapper, og parkerer innimellom halen foran ovnen bare for å sniffe inn ribbelukta. Kalenderstrømpene var fulle av godteri, og den obligatoriske julepysjen og nye tøfler.

 

( Ingen jul uten et nytt sett skikkelig teite juletøfler i kalenderen! )

 

Bordet er dekket for lange måltider, og lysene er tent, enda det så vidt har blitt lyst ute. Et lys for hver av de vi var så glad i, men ikke er bland oss lenger. Lysene deres skal få brenne i hele dag.

 

( Bordet er dekket, med levende lys for alle som ikke er hos oss mer. Julefred. )

 

Nå skal jeg logge av noen dager, og bare kose meg sammen med gutta mine. Bare være. Ikke måtte noe. Det er jul for meg.

Tusen takk for følge til alle dere fine som har tittet innom bloggen nå i adventstiden. Jeg har gledet meg over hver kommentar, over bildene og hstoriene dere har delt. Tusen takk for inspirasjon, for oppskrifter, og ikke minst for julekort. Dere er gode, virkelig gode.

 

 

Jeg håper alle finner glede denne julen. Enten den kommer i form av snø på nesetippen , god julemat, en melding eller en klem fra en u er glad i, varme sokker, eller fyr på peisen, en god film, eller en hånd å holde i. Husk at det finnes masse glede i de små tingene.

 

En riktig, riktig god jul ønskes de fra alle oss her i måsahuset.

22. Desember – Boys will be boys.

Er du en av de som hele tiden går rundt og mumler noe slikt som at “Tiden går så fort”? Jeg skulle aldri bli en av de. Folk som gikk runt og forundret seg over hvor tiden ble av, og som høylytt fortalte gud og hvermansen om hvor mye bedre ting var før, de anså jeg som gamle, sure, grinebittere. Helt til jeg i går kveld satt og tittet bort på juletreet med et litt sånn tomt blikk, og lurte på hvor tiden hadde blitt av!

For plutselig syntes jeg årene bare hadde flydd fra meg, og enda verre, jeg kunne bare huske små deler, en brøkdel kanskje, av årene som har gått. Så satt jeg der da, med salte og litt bitre hormon-tårer i gløggen, og lurte på om jeg var i ferd med å miste vettet helt, for inne i overgangsalder-hodet mitt forløp barndommen til gutta omtrent slik :

Pressrier – svooosjj – hår på brøstkassa!

 

( Det aller første julekortbildet fra en komplett brødreflokk. )

 

Og midt imellom der er det blankt!!! Ikke helt da, men nesten! For tiden HAR faktisk gått så fort som de gamle grinebitterne klager over, og selv om jeg fremdeles føler meg passelig ungdommelig inne i hodet, kan man ikke se bort ifra det faktum at jeg i skrivende stund er klam uttapå, og tørr inni….Altså i ferd med å bli en sånn middelaldrende rosin, en inntørka drue, som sitter og glaner tomt ut i lufta, og lurer på hvor årene ble av!

 

( Vi fikk liksom aldri helt til sånne fine familiebilder… )

 

Det startet da jeg fikk årets søteste julekort av den fineste lille tantejenta, som ennå ikke er fylt et år engang. Nydelige bilder av ei lita frøken med røde bollekinn på ei kjelke i snøen, og på baksiden et bittelite foravtrykk, kreativt gjort om til et lite reinsdyr. Så satt jeg der og lurte på om gutta mine noen gang hadde hatt så små føtter, og konkluderte med at det hadde de neppe, for så lenge jeg kan huske har jeg snublet i arbeidssko og joggesko i størrelse 46.

 

( Fineste små tottilottene til tantejenta. )

 

Så begynte jeg å mimre. For den lille lusekofta veslejenta har på seg på sitt første julekort er akkurat den samme lusekofta den minste måsagutten hadde på seg på sitt aller første julekort, og heldigvis for meg har jeg vært flink til å sette bilder i album. Og i det jeg begynte å bla meg igjennom den ene julen etter den andre, ispedd en drøss herlige hverdagsbilder kom minnene tilbake, og jeg innså at det jo faktisk har skjedd litt av hvert mellom pressriene og tenåringer med antydning til bart og mørk stemme.

Midt mellom “ooooh”-ing og “noooomiiin!”, og “seee da Ronny, så små de var!”, tok jeg meg selv i å savne tiden med små guttepjokker. Tiden da alt med julen var spennende, og høytiden var en eneste stor lykkerus. Jeg bladde meg gjennom bilder av små gutter i nisseluer, pyntede pjokker foran juletreet, fulle kalenderstrømper, og små bollekinn som stappet i seg store mengder pepperkakedeig, og som spiste det meste av nonstopp-posen før vi i det hele tatt rakk å pynte kakene.

 

( Pene er de ikke, men overpyntet, det er dem! )

 

“Savner du ikke den tiden litt da?” spurte jeg gubben, og kikket drømmende på de blide guttefjesene i albumet. “Er det ikke litt kjedelig at de har blitt så store? Nå klarer de seg jo nesten helt uten oss!”

Men ikke før jeg har avsluttet setningen høres det latter fra kjøkkenet. Ved benken står tre gutter i hver sin julepysj og pynter pepperkakene de nettopp har stekt! (Den tredje forsyningen pepperkaker denne julen!)

Og i det pepperkakelukta sprer seg ut i huset beinflyr den mellomste poden gjennom stua, eterfulgt av en snart 17 åring i litt for store tøfler, mens latterbrølene jaller i veggene.

“Mamma!!!! Martin tar all nonstoppen min!”

“Jammen, det er bare fordi du spiste puppene av pepperkakedama mi!”, svarer han som er på vei bak ryggen til pappaen sin, i håp om litt beskyttelse fra brutter`n.

 

( Når tenåringsgutter (og pappaen dems) lager pepperkaker… )

 

På kjøkkenet kniser den yngste poden. Han tygger en munnfull rå kakedeig mens han legger siste hånd på pyntingen av sin pepperkakedame. En frodig liten sak med BH-størrelse dobbel D.

Og sånn er det, i år som i fjor. Gutta blir liksom aldri for store for julen, og selv om de er småteite på gutters vis, og barnslig eglete slik bare brødre kan være, så er det en stor juleglede i det også. ( Vil du lese om mitt mislykkede forsøk på en hyggelig bakestund med gutteflokken i julen i fjor, finner du innlegget HER! )

Og akkurat da er det nesten så jeg kan kjenne på riene igjen, og de virker ikke langt unna i det hele tatt. For gutter er og blir gutter, selv om de blir eldre. Tre store tenåringer gleder seg akkurat like mye til jul som de gjorde for 10 år siden. De bruker nissepysj og nisselue. De spretter opp av sengen hver morgen for å sjekke kalenderstrømpene. De koser seg i skogen på jakten etter det perfekte juletreet, og de sitter på gulvet under grana og ser barne- tv hver kveld, bare fordi det gir en sånn god og varm julestemning.

 

( Bitteliten lillebror, men fjeset fult av pepperkakedeig. )

 

De klemmer på pakker, og sniker seg inn i boden i håp om å få et glimt av noe spennende. De snoker i kakebokser som tømmes fort, enda de med pokerfjes en gambler verdig, hardnakket påstår at det i hvert fall ikke er de som har prøvesmakt.

De pakker inn hjemmelagede gaver fra snekkerboden i uthuset, og er så hemmelighetsfulle det bare går an å bli nå i disse ventedagene.

Og sånn er det. Boys will be boys, gutter er og blir gutter, enda de har sko i str 46 og hår på brøstet. Og når sant skal sies er det slett ikke gæli å være mamma til store gutter heller. I hvert fall ikke i julen. For i julen, da blir selv de mest hardbarka mannfolk som små gutter igjen, og det gleder et mammahjerte.

 

( Store gutter gleder seg også til jul. )

 

( Det er liksom alltid EN tulling i hver familie… )

Ønsker deg som titter innom en nydelig desember dag. Håper du finner igjen den barnslige, herlige julegleden.

21. Desember – Koser meg “gløgg” ihjæl ;)

Uvisst av hvilken grunn har jeg hatt en del søvnløse, eller søvnfattige netter i det siste. Det går litt i perioder, og har igjen åpenbar årsak, ( Selv om Randi på kontoret mener det er starten på overgangsalder! Men hun gidder jeg ikke høre på!) og utenom et par litt slakke og trette ettermiddager er de heller ikke spesielt plagsomme. Bortsett fra den litt gnagende misunnelsen jeg føler til måsagubben som purker og snorker ved siden av meg da.

Men så er det nå slik da, at når søvnen lar vente på seg, da kverner det med et knippe nye ideer i hodet hver natt, og forleden, da Jon Blund dro på juleferie, og lot meg ligge våken, da klekket hodet mitt ut en ny oppskrift som jeg har gledet meg til å teste, og nå har jeg endelig fått muligheten.

Nå skal det jo sies at ikke alle disse nattlige påfunnene mine alltid gir strålende resultater, men akkurat denne ble (etter mitt hode) passe vellykket. Så vellykket faktisk, at ikke bare en kakeboks ble fylt opp, men to.

 

( Et lite fat fullt av nyoppfunnet juleglede. )

Så ble det altså tid til enda et kakeslag nå før jul, og jeg har valgt å kalle de Gløggskiver.

Nå hører det med til historien at denne dama er særdeles glad i gløgg, og hadde det ikke vært for at jeg synes prisen på ei flaske gløgg er litt stiv, så hadde jeg nok slurpet i meg en kopp enda oftere enn jeg har gjort denne førjulstiden. Gløgg smaker jul, og lukten setter meg alltid i sånn umiddelbar julestemning. Derfor var det naturlig å ville ta med smaken av de edle juledråpene inn i et bakverk, og i dag tenkte jeg å dele oppskriften. Bare sånn i tilfelle noen skulle være interesserte i å teste ut en oppskrift som gir deg ca 60 kaker på under 30 minutter.

 

Gløggskiver, ca 60 stk:

 

200 gr meierismør

200 gr sukker

(røres hvitt)

2 eggeplommer

2 ts kanel

2 ss sirup

1,5 dl gløgg

1 ts natron

400 gr hvetemel

(blandes inn i smør og sukker)

 

 

Den ferdige deigen deles i 6 like store emner, og rulles til pølser på ca 2 cm i diameter.

Legges på stekebrett, og klemmes flate med fingrene. ( de blir ca 5-7 mm tykke og tre cm brede) (heves en del under steking)

Pensles med eggehvite, og dryss over perlesukker, rosiner, hakkede mandler og en klype havsalt.

 

Stekes midt i ovnen i 10.12 minutter på ca 180 grader, til de er gyllent brune.

Del hver “pølse” på skrå inn i ca ti like store skiver mens de ennå er varme. Avkjøles på rist.

 

( Til avkjøling. Enkel forskning viser at de smaker nydelig før de er helt avkjølt og! Tålmodighet er ikke en av tingene jeg er utstyrt med, for å si det sånn! )

 

Det hender et par av husets beboere er skeptiske til å teste ut nye smaker, men enkel forskning viser at ting som ligger i kakeboks inntas helt ukritisk selv av den mest kresne pode, og disse gløggskivene falt virkelig i smak. Så mye faktisk, at man ikke skal se bort i fra at det blir slengt sammen enda en porsjon nå før julaften.

 

( Gløggskiver og gløgg, mere julesmak blir det neppe. )

 

Og med enda et slag i boks tar jeg juleferie fra jobben, og trer inn i flanellspysj, kosesokker og hvilemodus. Noen timer alene i stua i går kveld gav rom for litt sofatjeneste, og det kunne ikke passet bedre. I postkassen lå en skikkelig klissete amerikansk julefilm, hvor en tidligere “arbeidsgiver”, Charles Shaughnessy hadde en av rollene. En av hans fans fra USA hadde spilt inn filmen på DVD til meg da den gikk på TV der tidligere i Desember, og i går lå jeg horisontalt i en sjø av myke sofaputer og ullpledd, med gløgg i koppen, nystekte gløggskiver på asjetten, og så en rykende fersk julefilm i en mørk og stille stue, der det eneste lyste kom fra juletreet i hjørnet.

 

( Charlie, in case you find yourself taking a break from “A Christmas Carol” to read a blog, well done. Nothing says Christmas like a Baron playing a king;) Merry Christmas. )

 

( Skikkelig god gammeldags julefilm, på ekte amerikansk vis 😉 )

Thanks for recording it Sharon 🙂

 

 

En sånn kveld er bare balsam for sjelen, og den beste medisinen for en litt overarbeidet hjerne med frarøvet nattesøvn.

I dag har to av måsagutta tatt juleferie, og startet den som tenåringer flest, med å sove lenge. Eldstepoden er på skoleavslutning i nystrøket skjorte. Der venter klassekamerater, fine lærere, og en skikkelig julemiddag, til lunsj! 

 

( Når bare grana kaster lys over stua, og roen senker seg. Juleglede. )

 

Ønsker alle som titter innom en flott desemberdag. Håper du stresser ned litt nå i dagene før jul, og tar deg tid til en kopp gløgg!

 

 

Vi blogges.

 

20. Desember – Nissekyss

De siste par dagene har vært litt hektiske, og det siste jeg hadde på bakelista mi før jul måtte vente, til fordel for et par karer som ønsket ny julesveis, og en pode som skulle trekke inn i finstasen til årets juleball for skolens tiende klassinger. Derfor måtte mor brette opp armene og være frisør, skjortestryker, slipsknytter og skopusser i stedet for baker. I alle fall for en liten periode. I går ble poden sendt av gårde på sitt første juleball. Staselig antrukket i dress og rødt juleslips ankom han skolen med bestekameraten og resten av kompisgjengen, og hadde det aldeles strålende. En flott juleavslutning, en super start på juleferien. Den minste poden har siste skoledag i dag, og den eldste måsagutten avslutter i morgen. Roen er i ferd med å senke seg over måsahuset, og i går kveld kunne jeg igjen innta kjøkkenet, og mekke sammen litt mer julesnadder til kakeboksene.

 

Og mens jeg stod der på kjøkkenet og pisket sammen eggehviter og sukker, ristet jeg røven og tettsittende lår til fete rytmer fra radioen i vinduskarmen, og dermed kom inspirasjonen til dagens lille påfyll i kakeboksene.

 

( Nissekyss. En sukkerbombe som smelter på tunga. )

 

For mens radioen sang “Jeg så mamma kysse nissen jeg!”, jobbet fantasien på spreng, og det ene stekebrettet etter det andre ble fylt med nissekyss.

Marengs er supert å ha i kakeboksene. De holder seg lenge, de er dekorative å se på, de smaker godt, og de smelter på tunga. Det trenger jo ikke bare være småkaker på fatene til jul. Marengs i alle farger og fasonger pynter opp julens kakefat, og gjør seg kjempegodt som dekor på kaker, eller som pynt på desserten. Så fint med en sånn liten fargeklatt på toppen av isen, karamellpuddingen, riskremen, eller rett og slett på toppen av kransekaka.

Fint lite julesnadder er enklere å lage en marengs, og for de som vil prøve kommer en idiotsikker oppskrift her :

Marengs:

4 eggehviter

300 gr sukker

1 ts eddik

ønsket konditorfarge

 

( Forvarm sukker på stekebrett i ovnen. )

 

 

Pisk eggethvitene stive. Varm sukker på stekebrett i ovnen på 100 grader i fem minutter.

Tilsett sukker i eggehvitene i to omganger sammen med eddik. Pisk på høy hastighet i mint ti minutter.

 

( Stivpisket eggehvite og sukker, klar for sprøyteposer. Slipp fantasien løs. )

 

Sprøytes ut i ønsket fasong og størrelse, stekes på 70 grader i ca to timer. Skru av ovnen, åpne ovnsdøren, og la marengsen tørke i ovnen til den blir kald. Oppbevares i tette bokser.

(Eller i munnen.)

 

Jeg har sprøytet ut både nisseluer, og små julenisser. Nissekyss. Passer jo riktig så godt nå i julen.

 

( Et brett lyserøde toppluer, klare til steking. )

 

( Nissekyss, for deg som ikke har en skjeggete måsagubbe å kline litt med 😉 )

 

 

( Varmluft, slik at flere brett kan stekes samtidig. )

 

( Fiks ferdige nissekyss, klare for sukkerhungrige middelaldrende kvinnfolk med trutmunn. ) 

 

Møkkanissen er også rimelig klar for et realt nissekyss, og jobber med nytt profilbilde til Tinder. Blir det ikke napp nå, så veit ikke jeg!

 

Og for de av dere som på et eller annet tidspunkt har sett mamma kysse nissen, og vil gjenoppleve en del av julemagien, er det bare å trykke på linken nedenfor.

Ønsker alle som er innom en skikkelig sukkersøt Desemberdag.

 

 

 

19.Desember – Når pus saboterer julen!

I fjor på denne tiden hadde vi et helt kull med katunger på 8 uker løpende rundt i måsahuset. De var søte, men ekstremt plagsomme. Ikke en julekule fikk være i fred, og juletreet var en eneste stor lekeplass med muligheter for en og annen høneblund blant glitter og granbar. Vi bar flere katter ut av treet enn vi åpnet pakker på julaften, og trøstet oss med at neste år, da ville de være så store at julepynten fikk henge i fred.

Vi tok skammelig feil!

 

Søteste julepynten, men rimelig rampete. Heldigvis blir det bedre neste jul! Eller???

 

 

To av kattungene ble boende her i måsahuset. De er nå et år gamle, sære, kosete, og kanskje litt bortskjemte. Sistnevnte tar jeg helt og holdent ansvar for. Jeg er svak når de lodne smådjevlene setter øyne runde som klinkekuler i meg, og maler høyrere enn høytrykkspyleren fra Biltema durer når vi spyler terrassen.

Denne julen har jeg tatt masse bilder av juleforberedelsene våre, nettopp på grunn av bloggen, og for hver gang jeg finner frem kameraet virker det som om kattekrekene bevisst går inn for å sabotere.

Det sies at bilder sier mer enn tusen ord, så i dag lar jeg rett og slett bildene tale for seg selv!

Når pus saboterer julen, i bilder.

 

“God morgen menneske. Jeg setter rumpehullet mitt litt her over fjeset ditt, kanskje det blir lettere å våkne når du ikke får puste!”

 

“Joda, det er bare å dekke på bordet. Jeg bare slapper av litt her ytterst på kanten!”

 

 

” Kakebokser? Hvilke kakebokser? Hva får deg til å tro jeg hadde tenkt til å velte dem???”

 

“Stolt av disse kjeglene du har laget heller? Greit om jeg fotobomber bildet ditt eller?”

 

 

” Men faen da menneske!!! Jeg lukter kaklun!!! Slipp meg inn!!!”

 

“Sorry for at jeg hoppa opp på benken og stjal det kalkunlåret, men gjort er gjort, og spist er spist, og åpner du ikke denne døra nå så spyr jeg på dørmatta! Bare nevner det!”

 

 

 

” Svor? Hvilken sprø svor? “

 

 

“Ååååh, så smart…pakke inn julegaver i gamle aviser…gir vel katta i om du skal ta bilder av det jeg!”

 

 

“Rene klær? Driter vel jeg i!”

 

“Ligger bare her og skremmer vannet av deg når du kommer hjem fra jobb jeg!”

 

“Du skvatt ja? Hah!”

 

 

” Hørte jeg majonestuben??? Blir det rekesmørbrød? “

 

” Mett! Bare la den reka bli liggende du menneske. Jeg tar`n seinere! “

 

” Gamle aviser? Fett, jeg joiner bildet jeg!”

 

 

” Åh, skulle du bruke disse stoffrestene jeg ligger på til dørkransen du lager? SYND! “

 

 

” Ikke sitte på den varme limpistolen sa du? Like I care! “

 

 

” Når du er ferdig med å moppe gulvet, sjekk kattedoen er du snill. La nettopp igjen en glitrende kabel der. Åt no juletrepynt i går nemlig! “

 

 

” Hæ? Skulle du egentlig lese denne reklamen? “

 

” Nyhetene og? Jaja, for sent nå! Uten Indre, vet du mindre! “

 

 

” Poserer for et idyllisk katt-i-snøen-bilde, før jeg skalperer og eter det ekornet der oppe, og tar med halen inn. Den vil gjøre seg godt under sofaen! “

 

 

” Hvem som har spist på denne julestjerna? Næh, det vet jeg ikke! “

 

 

“Finner ikke juledukene sa du? Vi sitter i hvert fall ikke på dem!! “

 

” PC`n din? Næh, den har jeg ikke sett! Får ikke blogga da vel? SYND!”

 

 

 

Enklere med store katter ja?

Særlig!

 

19.Desember – Når pus saboterer julen!

I fjor på denne tiden hadde vi et helt kull med katunger på 8 uker løpende rundt i måsahuset. De var søte, men ekstremt plagsomme. Ikke en julekule fikk være i fred, og juletreet var en eneste stor lekeplass med muligheter for en og annen høneblund blant glitter og granbar. Vi bar flere katter ut av treet enn vi åpnet pakker på julaften, og trøstet oss med at neste år, da ville de være så store at julepynten fikk henge i fred.

Vi tok skammelig feil!

 

Søteste julepynten, men rimelig rampete. Heldigvis blir det bedre neste jul! Eller???

 

 

To av kattungene ble boende her i måsahuset. De er nå et år gamle, sære, kosete, og kanskje litt bortskjemte. Sistnevnte tar jeg helt og holdent ansvar for. Jeg er svak når de lodne smådjevlene setter øyne runde som klinkekuler i meg, og maler høyrere enn høytrykkspyleren fra Biltema durer når vi spyler terrassen.

Denne julen har jeg tatt masse bilder av juleforberedelsene våre, nettopp på grunn av bloggen, og for hver gang jeg finner frem kameraet virker det som om kattekrekene bevisst går inn for å sabotere.

Det sies at bilder sier mer enn tusen ord, så i dag lar jeg rett og slett bildene tale for seg selv!

Når pus saboterer julen, i bilder.

 

“God morgen menneske. Jeg setter rumpehullet mitt litt her over fjeset ditt, kanskje det blir lettere å våkne når du ikke får puste!”

 

“Joda, det er bare å dekke på bordet. Jeg bare slapper av litt her ytterst på kanten!”

 

 

” Kakebokser? Hvilke kakebokser? Hva får deg til å tro jeg hadde tenkt til å velte dem???”

 

“Stolt av disse kjeglene du har laget heller? Greit om jeg fotobomber bildet ditt eller?”

 

 

” Men faen da menneske!!! Jeg lukter kaklun!!! Slipp meg inn!!!”

 

“Sorry for at jeg hoppa opp på benken og stjal det kalkunlåret, men gjort er gjort, og spist er spist, og åpner du ikke denne døra nå så spyr jeg på dørmatta! Bare nevner det!”

 

 

 

” Svor? Hvilken sprø svor? “

 

 

“Ååååh, så smart…pakke inn julegaver i gamle aviser…gir vel katta i om du skal ta bilder av det jeg!”

 

 

“Rene klær? Driter vel jeg i!”

 

“Ligger bare her og skremmer vannet av deg når du kommer hjem fra jobb jeg!”

 

“Du skvatt ja? Hah!”

 

 

” Hørte jeg majonestuben??? Blir det rekesmørbrød? “

 

” Mett! Bare la den reka bli liggende du menneske. Jeg tar`n seinere! “

 

” Gamle aviser? Fett, jeg joiner bildet jeg!”

 

 

” Åh, skulle du bruke disse stoffrestene jeg ligger på til dørkransen du lager? SYND! “

 

 

” Ikke sitte på den varme limpistolen sa du? Like I care! “

 

 

” Når du er ferdig med å moppe gulvet, sjekk kattedoen er du snill. La nettopp igjen en glitrende kabel der. Åt no juletrepynt i går nemlig! “

 

 

” Hæ? Skulle du egentlig lese denne reklamen? “

 

” Nyhetene og? Jaja, for sent nå! Uten Indre, vet du mindre! “

 

 

” Poserer for et idyllisk katt-i-snøen-bilde, før jeg skalperer og eter det ekornet der oppe, og tar med halen inn. Den vil gjøre seg godt under sofaen! “

 

 

” Hvem som har spist på denne julestjerna? Næh, det vet jeg ikke! “

 

 

“Finner ikke juledukene sa du? Vi sitter i hvert fall ikke på dem!! “

 

” PC`n din? Næh, den har jeg ikke sett! Får ikke blogga da vel? SYND!”

 

 

 

Enklere med store katter ja?

Særlig!

 

18. Desember – Bollemus og annet snadder.

Altså, vinner ikke jeg “årets click-bait” med den overskriften, så vet ikke jeg!!! Det er ikke bare toppbloggerne som kan trekke lesere med fete overskrifter lenger lissom! Og hvis du har et litt småskittent sinn, så må jeg dessverre skuffe deg, for bollemusa er laget av sukker og mel. Å si at den i tillegg smaker aldeles fortreffelig blir vel bare å helle bensin på bålet for de som klikket seg inn med skittent sinn, men det er faktisk sant.

For i dag har jeg tilbragt noen timer ved kjøkkenbenken, og nok en gang lekt meg med gjærdeig. En søt, og en litt grøvere. (grøvere…kniiis!)

På middagsmenyen i dag stod god gammeldags risgrøt, med sukker, kanel og smørøye. Slik julegrøt er jo mektig i seg selv, av og til kanskje litt for mektig. Ihvertfall synes et par av podene her at for stor porsjon grøt er litt kvalmende. Derfor serverer vi alltid boller med grøten. Boller med bare en anelse sukker, slik at de ikke blir for søte, og med en god blanding av siktet hvetemel og noe korn. Da blir man god og mett etter middag, men ikke like stinn som man lett blir etter kun grøt. Også er det nå engang sånn da, at vi i julen gjerne gjør litt ekstra ut av måltidene vi har sammen. Noen ganger dekker vi bordet litt ekstra pent, tenner lys og sitter lenge etter at vi er ferdige å spise. Noen ganger koser vi oss med dessert etter maten, selv om det er midt i uka, og av og til, slik som i dag, leker vi litt med maten. Dette gjorde vi oftere når gutta var små. Spennende farger og fasonger gav matlyst til matleie gutter. I dag, som stadig voksende tenåringer er de som søppelkverner alle tre, og hiver innpå helt ukritisk av det aller meste, men det er nå engang likevel artig å gjøre litt ekstra ut av maten, og som sagt, spesielt i julen.

 

( Nissegrøt med smørøye. Tradisjonelt og mektig. )

 

Så mens nissen sitter på låven og spiser sin julegrøt danser musene på bordet…eller noe i den duren, og til grøten i dag ble det rett og slett, som “click-baitet” mitt forteller, bollemus!

 

( Bollemus. God alene til grøten, nydelig med smør og brunost. )

 

De er enkle å lage, og fenger sikkert like mye små nisseunger, som mine store tenåringsslamper, og deres til tider særdeles umodne pappa. ( Ja, for det var han som sendte snap til samtlige småmøkkete mekanikerkollegaer, og fortalte at dagens middagsmeny bestod av rykende fersk bollemus.)

 

( Form små avlange boller av lettere søt, og litt grov gjærdeig, klipp to snitt til ører, og sett på øyne. Hvis ingen går i fella, men passer seg for den…osv. )

 

Den grove deigen skulle bli middag for den eldste poden i måsahuset, for han er ikke spesielt glad i grøt. Og siden jeg først var i sånn godt driv med tilløp til usaklig drøy julestemning tenkte jeg pizza og pasta-prinsen (skulle tro ungen hadde italienske gener) også skulle få desember inspirert middag, og slo til med en juletre-calzone. Altså en innbakt pizza, formet som et juletre.

 

( To lag deig, rikelig med fyll i midten. )

 

( Snurr sammen grenene, og stek som en vanlig hjemmelaget pizza. Du grønne, ostedryppende treeeee-ee god dag! )

 

Og pizzaen falt så absolutt i smak, og fordi fyllet er bakt inn i deigen tørker den  ikke like fort ut som en vanlig pizza, og kan brukes opptil flere dager som matpakkemat. God når du varmer den i mikroen, og god kald. Vårt juletre ble fylt med pizzasaus, ost, middagspøler og peperoni.

Dagens julemiddag, som slett ikke var spesielt “julete”, ikke sånn egentlig, ble i hvert fall en suksess, og i morgen fylles matboksene av både bollemus, og juletrær med peperoni.

 

( Snaddermat for middagsasjetten, og for matpakkene. )

 

Etter middag kledde vi på oss ullsokker og luer, og trasket en liten tur rundt i bygda. Ribbetrimmen kaller vi det, når vi er så stappmette alle mann, at vi aller helst vil ligge helt i vater fordelt på sofaer og senger, men innser at det aller beste for forspiste, grådige måsafolk er en liten tur ut i frisk luft. Og det magiske med sånn frisk luft og sakte bevegelse er at så fort vi kommer hjem og inn i varmen er appetitten tilbake, og vi kan steke snøstjerna som har stått på benken og hevet i snaue to timer. Så nå sprer lukten av bakverk og kanel seg nok en gang i stua. Varm te står på kanna, og hele hurven har inntatt obligatorisk aftenantrekk, som hovedsakelig består av flanellpysjer og varme sokker. Vi er klare for å innta sofaen, se julekalendere på tittekassa, og nyte resten av kvelden sammen.

 

 

( Snøstjerne av søt gjærdeig, med deilig fyll av kanel, sukker og smør. Det snør, det snør, tiddelibom! )

 

Møkkanissen var en av de som klikket seg inn på bloggen i dag i god tro om at overskriften ville lede han til noe helt annet enn bakverk. Han straffer derfor undertegnede ved å slippe inn “den ekte varen”…  Musevisa fikk det plutselig til å gå kaldt nedover ryggen min.

Ønsker alle som titter innom en riktig god Desemberkveld, enten det har blitt mus på deg i dag eller ikke!

(Bare måtte…)

17. Desember – Små julegleder.

Det har vært en god uke. Så god som bare en førjulsuke kan bli med alt det innebærer. Snøen har kommet og gått, og kommet tilbake igjen. Gutteflokken tok helgen med god samvittighet og lav skulderføring fordi de er ferdig med alt av tentamener og prøveeksamener før jul. Jeg er ferdig med alle julens innkjøp. I fryseren ligger det mange kilo julepurke og bare venter på salt og pepper, i boden står flere poser fulle av julegaver som skal leveres ut den kommende uka, og i kriker og kroker er presanger pakket inn og gjemt for nysgjerrige måsagutter, Man skulle tro at slike store tenåringer for lengst var ferdige med smyging, og snoking og klemming på pakker, men den gang ei!

 

(Juleepler og levende lys. )

 

I korridorene på jobben lukter det pepperkaker og klementiner. Både elever og kollegaer er klare for juleferie om få dager, og roen senker seg liksom litt rundt om kring i klasserommene også. På vei hjem fra jobb biter det godt i nesa av kald vinterluft, men det gjør liksom ikke noe. Ikke når en av gutta alltid har fyrt opp i peisen før jeg kommer hjem.

På fredag lot vi gutta ha huset for seg selv noen timer, og spiste middag ute med gode venner. Et lite avbrekk i hverdagen, masse latter og nydelig mat. Akkurat sånn dagene før jul skal være.

 

( Håndskrevne julehilsener på ei snor. Sånne ting som man blir helt varm i hjertet av. DET er juleglede det! )

 

I postkassen har det ligget flere julekort enn vanlig, og jeg åpner den ene konvolutten etter de andre, og blir helt varm om hjertet. Denne uka har det kommet flere julekort enn det gjorde i hele fjor, og snora i gangen fylles opp med herlige, varme, fine julehilsener. Fra folk jeg kjenner, og mennesker jeg aldri har møtt. Tusen, tusen takk til alle som har sendt julekort. Jeg har tidligere sagt at julekortene er den fineste juletradisjonen jeg vet om, og i år overgår det liksom alt. Tusen, tusen takk til alle som har tatt seg tid til å skrive og sende, det betyr så innmari mye, og jeg kjenner på en sånn barnslig og herlig juleglede hver gang jeg kikker opp på julekortene.

 

( Ekte juleglede. )

 

Sakte men sikkert fylles huset opp med julepynt, til og med noe rødt, til guttas store glede. Jeg har jo tidligere sagt noe om at rødt ikke akkurat er min farge. Det er så flott hos alle andre, men jeg får liksom ikke til rødt her hjemme. I år har jeg til og med malt stua grønn, i håp om å kunne pynte med litt rødt til jul. Overpynta er det fremdeles ikke, men litt små røde blikkfang her og der har jeg fått til. og det skaper jo en helt egen julestemning. I mangel på rød julepynt etter en årelang allergi mot fargen satte jeg meg ned ved symaskinen, og sydde noen røde julehjerter. Nå henger de rundt omkring i måsahuset. Noen er fylt med nellik og laubær, og sprer herlig julelukt også.

 

( Håndsydde julehjerter, hengende på stas rundt om kring i måsahuset. )

 

 

( Okei da…ikke mye rødt, men jeg prøver!! )

Søndagen kom fortere enn svint, og plutselig sitter vi her i måsahuset og innser at det bare er en uke igjen til julaften. Gutta var tidlig oppe i dag. I to dager har de trippet rundt, og gledet seg til å pynte juletreet vi hugget for et par dager siden. Enkel forskning viser at store tenåringsgutter aldri blir for store til den slags heller. Vi har tasset rundt i pysj og tøfler, sunget julesanger med sure sangstemmer, kranglet overraskende lite med juletrelysene, og pyntet treet med juleminner. Vi blir jo rent nostalgiske hele gjengen hvert eneste år når vi pynter grana. I esken med juletrepynt ligger de aller fineste glasskonglene, så gamle at de nesten ikke har glitter igjen. Der ligger små håndmalte nisser fra min barndom, og gamle bilder av kjære familiemedlemmer som ikke lenger er blant oss. Det blir litt krims-krams. Ikke akkurat et slikt instagram vennlig katalog-juletre, men det er vårt. Det er vårt, det er fult av minner, det er hugget i egen måsaskog, og det lukter skikkelig, herlig jul!

 

( En ung kjekk danske, på vei mot Norge, og det som skulle bli et liv fullt av varme, latter og kjærlighet. Fineste morfar. )

 

( Barndomsminner. )

Når grana var tent kledde vi på oss skjerf og votter, og trasket en liten tur ut på måsan. Vi sanket noen bjørkekvister som skal bindes til små serviettringer. Må jo gjøre litt ekstra stas på middagsbordet nå i julen. Vi har tråkket i snø så kald at den knirket under skoene, og vi har drukket varm gløgg og spist nystekte sveler med brunost til lunsj. Resten av søndagen skal nytes. En måsagutt skal i hallen og se kjæresten spille håndballkamp, en annen skal stryke finskjorta før juleballet på tirsdag, og minsten ville bake enda en porsjon med pepperkaker. Jeg befinner meg i skrivende stund horisontalt på sofaen under et pledd.

 

( Overgansalderbloggere blir aldri for gamle til å lage engler i snøen! )

 

 ( Nystekte sveler. Det blir aldri feil! )

 

Over føttene ligger en sort og lodden pusekatt pent dandert på ryggen med alle fire potene i været, og på bordet stor en kopp lunken gløgg og en god husmor roman. Innen søndagen er over vil jeg antagelig ha liggesår på store deler av kroppen, Norge vil forhåpentligvis være verdensmestere i håndball, og den grå katta vil ha lært at når du klatrer i juletreet blir du faktisk kastet ut av huset til du har lært leksa di!

 

( Når du blir kasta ut for å ha klatret i juletreet, og ber til høyere makter om at broder`n vil åpne stuevinduet og slippe deg inn igjen! )

 

Og fordi jeg har hatt en slik strålende juleuke vil jeg spre litt juleglede sånn helt på tampen av den 3. adventssøndagen. I måsahuset ligger det to hjemmesydde julehjerter og venter på ny eier. Vil du få et julehjerte i posten legger du igjen en liten kommentar under linken som omhandler dette innlegget på bloggens FACEBOOKSIDE, eller du kan legge igjen en komme tar her på bloggen. Vinneren trekkes i kveld kl 21. 30, og annonseres på facebook.

 

 

Ønsker alle som titter innom en god søndag. Jeg håper den siste uka før jul blir aldeles nydelig. Jeg håper du finner glede i julen, og at du finner noen å glede.