Det er helt rolig i måsahuset. Gutta sover, gubben er i verkstedet. Jeg har tullet meg inn i en stor ulljakke og tredd føttene ned i de fineste ullsokkene jeg fikk til jul. På bordet brenner levende lys, og i stua lukter det kongerøkelse og gløgg. Jeg nyter det siste av julen, prøver å trekke ut den gode følelsen så lenge jeg kan.  Nyttårsaften er, og har alltid vært en rolig affære her hjemme. Litt sært mener enkelte (rart hva folk på død og liv må ha en formening om egentlig), men vi liker det sånn. Gutta savner heller ikke en skikkelig nyttårsfest, det blir jo slik at man lærer å sette pris på hva man er vant til, ikke sant?

I kveld, som hvert år velger alle akkurat det de vil spise, både til middag og dessert. Bestillingene til “chef-mamma” ble lagt inn i god tid, og i kveld kokkeleres det over alle støvleskaft. Alle hjelper til. bordet blir dekket, og middagen vil vare lenge. Nyttårsaften er mimredag. Vi snakker om året som har gått. Hva var det beste? Hva vil ville gjort annerledes snakker vi ikke om. Ting som er gjort får vi jo ikke gjort om på uansett, og alle opp og nedturer former oss etter hvert som vi baner oss vei gjennom livet. Livet er sorg og glede, opp og nedturer.

På nyttårsaften har vi så lenge jeg kan huske (altså fra da gutta ble født ) hatt åpent hus. Guttas venner vet at det alltid er plass til en til rundt bordet, og at en gjesteseng alltid står klar. At kvelden og feiringen er en rolig affære bryr de seg lite om, faktisk ser det ut til at mange setter pris på det, for vi pleier som regel å ha en nyttårsgjest eller to. I kveld er intet unntak, og den mellomste podens bestekompis kommer for å feire sammen med oss. En kjekk ung herremann som har gått inn og ut av huset siden han var to år, og som regnes som en av “våre”. Han er liksom litt gutten min, han også.

2017 var et godt år. innholdsrikt, og godt. Et år bestående av mange små hverdagsøyeblikk, og en haug små gleder.

 

 

Dette året har jeg lært meg å sette enda større pris på de små tingene, de små øyeblikkene. Det ble til slutt så mange av dem, at det blir vanskelig å plukke ut bare noen, sånn helt på tampen av året. For hvordan kan man velge ut et fåtalls øyeblikk, når alle sammen til slutt utgjorde et helt år fullt av hverdagsmagi?

Jeg tenker tilbake på den dagen jeg gråt av glede. Ikke på vegne av meg selv, men fordi en jeg er glad i fikk ei velskapt lita tulle. Hvordan tårene sprutet da jeg også kunne kalle meg tante, enda det ikke er “den riktige” tittelen engang. Hvordan livet går videre, og slekten vokser, og hvordan min mamma minnes gjennom den vesle tulla som fikk hennes navn.

 

 

 

Jeg tenker på dagen da den mellomste poden stod konfirmant i illestrøm kulturhus. Hvor stolt jeg var over den kjekke gutten som tok egne og spennende valg, som ikke valgte å følge “normen”, og alle andre. Hvor fint det var når familien ble samlet til bords, og hvor fornøyd poden smilte hele dagen.

 

 

 

Jeg tenker på klumpen jeg hadde i halsen den dagen minsten syklet avgårde til den aller siste dagen på barneskolen. Hvor stor han plutselig ble. Hvor reflektert og åpen han er, og hvordan han har hele livet foran seg. Hvordan han alltid klarer å få noe positivt ut av hver eneste ting. Mye har skjedd med denne poden siden sommeren, så mye bra. Den lille gutten min har vokst mammaen sin over hodet, og er i ferd med å bli en flott ung mann.

 

 

Jeg tenker på gleden og lettelsen vi kjente på den dagen den største poden kom inn på videregående, og hvordan skuldrene til den unge herremannen endelig senket seg. Den dagen da han for alvor kunne se fremover, og glede seg over fremtiden. Hvordan han ha, og fremdeles blomster, hver eneste dag. Det gjør noe med deg som mamma når puslespillbrikkene faller på plass, når ungene dine finner glede i det de driver med, og når følelsen av å mestre skinner i øynene deres.

 

( En gitar, en falsk tatovering, en varm sommerdag, når resten av livet begynner. )

 

Jeg tenker på alle små turer med gode venner, utflukter med gutteflokken, og alle små turer jeg tok alene. Følelsen av våt skog under føttene, regndråper på nesetippen, sol i kinnene, svømme lange tak i tjernet, eller flyte på ryggen i satvann. Pizza på brygga, matpakke på krakken midt i skogen, softis i gamlebyen. Alle disse små øyeblikkene fester seg, slik at du nesten kan kjenne smaken av isen som smelter, eller lukten av salt sjø når du lukker øynene.

 

( Hverdagsmagi. )

 

Jeg tenker på graven til mamma, og hvor glad jeg er for at jeg fremdeles skal kunne reise dit i mange år fremover, selv om jeg trodde jeg ikke trengte det mer.

Jeg tenker på elevene jeg er sammen med hver dag, og de ungdommene jeg måtte si hadet til før sommerferien. Jeg tenker på pusen som døde, og juletreet som ikke får stå i fred for de pusekattene som fortsatt bor her.

Jeg tenker på kafebesøk. En kopp kaffe og gode samtaler med venner jeg har møtt i voksen alder, men aldri ville vært foruten. Jeg tenker på barndomsvenner, og hvor heldig jeg er som fortsatt har de i livet mitt.

Jeg tenker på bloggen. På hvor glad jeg har blitt i dette lille frirommet mitt på nettet. Her hvor skrivekløen får blomstre, akkurat når jeg vil. Her hvor jeg “treffer” så mange fine folk, og her hvor jeg har blitt “kjent” med så mange av dere som er innom og leser. Jeg tenker på alle kommentarer, på bilder og egne historier dere deler.

I gangen henger en snor med julekort. Et synlig bevis på hvor mange fine mennesker det finnes der ute. Aldri før har snora vært mer full. Mange av kortene er fra familie og venner, og mange er fra dere som er innom bloggen og leser fra tid til annen. Det har vært min største glede denne julen. Julekortene. De gode ordene.

 

( Julekortene på snora, som skal få henge noen dager til, og bringe enda litt glede i starten av 2018. )

 

Den siste dagen av dette året skal nytes, nytes sammen med de som betyr aller mest.

Måtte 2018 bli fullt av gode hverdagsøyeblikk.

Godt nytt år.