Ukas små øyeblikk.

Ah søndag. Igjen. Det betyr tid for tilbakeblikk, gjenoppleve ukas små øyeblikk, nyte dem en gang til. Det er egentlig et fint lite konsept dette her, det å gjennomgå de små øyeblikkene som i løpet av uka har fått meg til å stoppe opp litt, tenke litt, nyte litt, reflektere litt, le litt… alt det der. Ute skinner foreløpig sola, men rimet på gresset, og kulda som slår litt gjennom de gamle veggene i måsahuset vitner om at det er kaldt ute.

Det obligatoriske søndagsantrekket er på. Pysj og ull, topp til tå. Digger det. Har alt det obligatoriske tilbehøret i umiddelbar nærhet også. Røytende, men likevel søt pusekatt, knekkebrød med brunost, og te som lukter mye bedre enn den smaker. Trenger mer sukker i teen, men er for makelig anlagt til å reise meg for å hente det. Det er tross alt drøye fire meter til kjøkkenet. Man SKAL være lat på søndager.

 

Det var godt med påskeferie, fint med en langsom start og firedagers-uke, men jammen greit å komme tilbake på jobb også. Å si at det er en mykere start med rødt nivå på skolen er rein løgn, for logistikken og planleggingen, og teams og fysisk skole om hverandre er en til tider slitsom kabal å få til å gå opp, men det å kunne komme på kontoret om morgenen, ta den første kaffekoppen med en annen morgenfugl, og være sammen med elever, det gir gode øyeblikk, og en sårt trengt følelse av normalitet. Derfor, jobben, fine øyeblikk!

Blåbær i solveggen. Vet egentlig ikke hvorfor jeg synes akkurat det øyeblikket var så fint, det bare var det! Satt i solveggen på den nederste plattingen, men fjeset vent mot vårsola, og resten av kroppen godt pakket inn i et tykt teppe, for vårtemperaturene er jo som kjent litt ustabile. Hørte på musikk og fuglekvitter, lo av katta som spratt rundt på gresset på jakt etter fjorårets falne lønneblader som dansa rundt i de små vindkastene, og siste søte tilbudsblåbær rett fra bøtta. Og jeg koste meg. Total avslapning, og noen få fregner på nesetippen rikere.

Mursteinsbrød. Skikkelig kloss av et bakverk, men så mettende og godt.  De gangene man bare slenger sammen egg og alt som huset rommer av frø og nøtter, går helt i ekorn-modus, også fikser man bakverk som metter fire døgn i strekk.  Uansett, knakandes godt med smør og brunost og syltetøy. (åkei, med pålegg ble det kanskje ikke kjempesunt likevel da), men kveldsmat var et fint øyeblikk.

Minstepodens første arbeidsdag. Da mammahjertet bare liksom nesten eksploderte i brystet. For i over et år har denne poden ruslet rundt til bedrifter og butikker i bygda med åpne søknader, i håp om å få seg en deltidsjobb, og endelig ble det napp. Denne uka hadde han sin aller første arbeidsdag på trelasten på Maxbo, og var så ivrig i forkant, og så fornøyd etterpå, at ingen rundt han kunne la være å smile. Er sikker på at han kommer til å stortrives, og Maxbo får i hvert fall garantert et skikkelig arbeidsjern. Perfekt jobb for en fremtidig tømrer, og et veldig fint øyeblikk.

 

Fredagskvelden. Fredagskvelder er hellige her i huset. Den beste dagen i hele helgen, selv om det strengt tatt ikke egentlig er en helgedag. Denne fredagen la jeg meg i senga etter jobb for å sove vekk en litt murrende hodepine, og våknet ikke igjen før tidlig kvelden. Da hadde til gjengjeld måsagubben vært på butikken og gjort unna helgehandelen, bakt pizza, og kjøpt inn ei diger pakke kokosboller, så alt jeg hadde å gjøre var å rusle fra senga til sofaen, og iverksette et etegilde ei måsadronning verdig. Fredagskvelden altså. Levende lys, kokosboller, og siste halvdelen av ei passe god bok, godt pakket inn i et teppe i sofakroken. Avslappende, herlig øyeblikk.

Jeg er «velsignet» med venner som drar meg med ut i skauen når jeg egentlig vil sitte inne. Det er både kjipt og greit. Mest greit da, for dørstokkmila er av en eller annen grunn uendelig lang om dagen. Men frisk luft gir energi, jeg vet jo det, så da er det greit når folk drar litt i snorene og får denne kroppen ut i skogen. Lørdag formiddag tikket det inn en sånn melding fra Mona, og kl 13 møttes vi ved enden av stien nede ved Eidsverket. En lang time ute i grønn skog, ikke en snødott å se noe sted. Mykt underlag, lukten av vår i skogen, latter, fjas, passe tempo og sol på nesa. Nydelig! Og ja, til tross for møre lår og litt såre rumpemuskler, det var et aldeles nydelig øyeblikk!

Jeg har sagt det før, men det gjør ikke noe. Bolla, når hun sitter på rammen og venter når jeg kommer hjem fra jobb. Når jeg ser at det lille, lodne, sorte pusefjeset titter på meg mellom plankene i rekkverket på verandaen, og hun tålmodig sitter og vener til jeg har ruslet over veien, slik at vi kan gå inn sammen. Bolla som stryker seg i åttetall mellom bena mens jeg forsøker mitt beste å ikke tråkke på de små labbene, også kryper hun opp i fanget for obligatorisk ettermiddagskos så fort vi lander i sofaen inne. Fine, fine øyeblikk.

 

Også må jeg ikke glemme den dagen jeg oppdaget nytt snop! For OMG!!!!! Jeg er ingen stor tilhenger av tørka frukt og godterier uten en rikelig mengde E-stoffer, men så hang det en sånn pose dadler med lakrispulver ved inngangen til Rema, og jeg ble plutselig fristet til å prøve. Angrer ikke! Fyttiflate så digg, og INGEN av podene var frista til å prøve engang, så jeg fikk hele posen for meg selv. Gikk på en kulinarisk smell der altså, men makan til digg øyeblikk!!! Anbefales!

Hverdagsuka. Fremdeles litt tung i kropp og hode etter perioden før påske, men absolutt oppe og ikke gråter. Man kan jo ikke annet, når det finnes så mange fine små øyeblikk å ta vare på. Denne uka har jeg plukket årets første hestehov og trukket inn den søte blomsterlukten. Lukter alle gule blomster søtt? Det virker nesten sånn. Jeg har stoppet opp og smilt av påskeliljene som popper opp i grøfta ved bussholdeplassen, brukt den veldig rosa genseren en hel dag, gnagd sjokoladen av sjokoladekjeksen,  hoppet paradis på bar asfalt med en pratsom 7 åring, og ledd så tårene trillet av samtalen som forgikk blant de som spiste lunsj på C15 i midttimen på fredag.

 

Nå skal søndagen nytes, og batteriene lades til ei ny arbeidsuke. Om jeg kommer meg ut av pysj og ullsokker i dag gjenstår å se. Ønsker deg en nydelig søndag. Nyt øyeblikkene. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Så skriver vi nest siste dag av årets påskeferie. Ferien gikk fort, slik ferier ofte gjør. Kan ikke skryte av å ha vært verken på hytta eller båten, mest fordi vi ikke har noen av delene, men vi, særlig jeg, har klart å nyte fridagene her hjemme i måsahuset. For med unntak av en og annen utflukt for å varme kinna i sola, eller for å bare få litt luft i hodet, er det stort sett her i måsahuset jeg har vært. Enten inne, eller ute i solveggen. Høres kanskje kjedelig ut, men sannheten er at jeg ikke har kjedet meg et eneste sekund. Jeg har slappet av. Senket skuldrene, pustet inn og ut, loffet rundt i pysjen til langt på dag, krøllet meg sammen i sofaen og lest bok, sovet litt midt på dagen.

Å si at jeg er helt uthvilt ville være rein løgn, de som leste mandagens utblåsning her på bloggen skjønner tegninga, men det har uansett vært godt å hvile. Sløve morgener, stille dager, lange kvelder…bare det er fine øyeblikk i drøssevis.

Sitter i pysjen nå også. Det står rundstykker til heving på kjøkkenbenken, for jeg fikk så lyst på ferske rundstykker til frokost. Bolla har krøllet seg sammen nederst ved tærne, halvveis under teppet mitt, og jeg har en kopp rykende varm kaffe foran meg. Fint øyeblikk dette også. Sitte her å lete frem ukas små øyeblikk, glede meg til å spise kake med 19 lys senere i dag. Mellomste poden er 19 år i dag. 19!!!! Og jeg er selvsagt ikke en dag eldre… Tradisjonen tro er albumene fra barneårene funnet frem. Må jo bla litt i de sammen denne bursdagen også. Herlig tradisjon. Fine mellomste poden.

Ut på tur. Stakkars måsagubben må ha sett seg lei på mitt noe sløve “stakkars meg” oppsyn, og pakket sekken med kaffe på termos og matpakker. Så ba han meg ta på de nye skoa (han vet de nye skoa gjør meg barnslig glad!), også satte vi snuta mot nye steder å traske, nye steder å utforske, etter anbefaling fra podene som hadde vært samme på oppdagelsesferd uka før. Og sol og kaffe og matpakker er rein. skjer, terapi! Det var så herlig å rusle rundt i sola, traske gjennom huler, suge til seg litt historie, og spise matpakka på en liten høyde med utsikt over en bitteliten del av verden. Den mannen er gull verdt, øyeblikket den dagen like så.

Den rosa genseren. Jeg er så dårlig til å bruke sterke farger. Synes det er så flott på alle andre, men kvier meg for å bruke det selv, føler at jeg stikker meg ut, og det blir ukomfortabelt. Men så var det denne knall rosa genseren da, som liksom bare ropte på meg fra skjermen, fra akkurat den nettbutikken hvor jeg hadde tilgodelapp på akkurat samme sum som det genseren kostet, også klarte jeg på en måte å overbevise meg selv om at det var skjebnen lissom, at den genseren bare var ment for meg…rart hvor god jeg er til å overtale i sånne situasjoner…blir som med kake eller sjokolade eller ostepop, eller lakris…finner alltid en grunn til å unne meg det! Uansett, genseren kom i postkassa, og ble liggende på bordet noen dager, for det er jo skummet å kle seg i rosa. Men så er det jo ferie, og hjemme, helt alene, med unntak av gubben, er et bra sted på å øve seg på å stikke seg ut litt… Så jeg har hatt innkjøring på streke farger. Det varte i drøye to timer, og gikk overraskende bra. Neste uke skal jeg kanskje gå den inn ute blant folk, tiden vil vise, men frem til da nyter jeg synet av sukkertøyrosa genser, og gleder meg over spontant genserkjøp. Fint øyeblikk!

Bildeveggen i stua. Den fineste pynten i måsahuset er bildene synes jeg, den eneste form for dekorasjon, eller interiør jeg aldri blir lei. Noen bilder blir man bare så glad i , enten det er av mennesker, eller om det er andre motiv. Noen er personlige, noen er minner, noen er bare fine å se på, kombinasjonen av alle gjør meg tvers igjennom glad, og bilder er plassert over hele huset. Men bildeveggen over sofaen er favoritten, og denne uka fikk jeg endelig redigert noen bilder, noen nye, likevel gamle skatter, printet de ut, satt de i ramme, og hengt de opp. Byttet om litt på noen, justert litt. Så nå kaster jeg stadig et blikk på veggen over sofaen når jeg går forbi, og gleder meg over blide ansikter, kjente og kjære, og et og annet nostalgisk motiv som bare gir meg glede. Ommøblert bildevegg, fine øyeblikk.

I solveggen med en kopp kaffe. Den dagen vi ble sittende ute på den nedre plattingen og planlegge rekkverket som skal snekres denne våren. Podene tar jobben selvsagt, kjekt med sin helt egen flokk tømrere altså. Men det å sitte sånn i sola, med leken pus som hoppet fra fang til fang, påfyll av varm kaffe i den gamle trekoppen, og lytte til dundrende musikk fra ungdommer i blodtrimma volvoer som kjørte forbi på veien, det var fint øyeblikk det. Følelsen av vår! Nydelig.

Inn med noe gammelt. Det er trangt i måsahuset. Å gjøre en bod om til soverom, og å flytte veggen så gangen ble smalere har laget behov for lure løsninger til oppbevaring, men lommeboka har ikke akkurat sagt seg enig i innkjøp av nye garderober rundt omkring i huset. Men da er det fint at jeg er glad i de gamle litt værbitte tingene da, og at de kan gjøre litt nytte for seg. I gangen har den gamle potetkassa blitt til garderobe for skjerfene mine…ja, jeg har noen, og den gamle smørkinna rommer paraplyer og skojern. Alt innen rekkevidde, men ikke i veien. Ommøblering, nye løsninger i gamle greier, ok øyeblikk.

Og det var vel egentlig det….ikke de store øyeblikkene, men likevel mange nok med tanke på en svørt lite aktiv påskeuke. Det holder for meg akkurat nå. De små øyeblikkene, slik som lukten av lassagne som sprer seg i kjøkkenet, alle samlet til middag, og tid til å sitte lenge. Tanken på å kunne sove lenge om  morgenene, uten at det egentlig blir en realitet. Bare det å vite at man kan holder i massevis. Sol som maler litt fregner på nesa, og kvelder hvor man lukker verden ute og bare nyter stillheten. Rykende ferske julekaker mer meierismør, for det sies jo at jula varer helt til påske.

Nå skal rundstykker stekes, og snart blir det frokost på måsaflokken. Så skal 19 åringen feires med kaffe, kaker og gaver, skikkelig covid-bursdag med bare oss her hjemme. Det blir fint det og. Og sist, men ikke minst, det er fridag i morgen også!!!!

Ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg at uken som kommer byr på mangefine hverdagsøyeblikk, enten du skaper de selv, eller om de bare lander i hodet på deg.

Vi blogges.