Podcast? Klart jeg kan!

Et lite hverdagsinnlegg fra søndagsblogger`n, sånn på tampen av ettermiddagen. Det hører sjeldenhetene til. Jeg synes det er rart å skulle dele de små hendelsene, sånn utenom sammendraget på søndagene da. I dag følte jeg likevel for det, for mestringsfølelse både kan, og burde dokumenteres.

Folk som har blitt kjent med meg i voksen alder tror jeg overdriver, eller rett og slett lyver, når jeg kaller meg selv innadvent, eller sier at jeg er lit redd for å prøve nye ting. Folk som har kjent meg hele livet vil derimot nikke anerkjennende. de vet hva det engang kostet meg, og hva de fremdeles innimellom koster, å snakke offentlig, å synes, å skulle ta plass.

Jeg er bedre enn det jeg var. Jeg blir stadig bedre. Det er en pågående prosess. Jeg fremstår kanskje som snakksalig og selvsikker, men en del av meg skjelver i buksene med hver nye utfordring jeg får. Jeg vet uansett av erfaring at den som intet våger, intet vinner, og at øvelse gjør mester.

 

Uredd pyse!

 

Da Else fra kommunen sendte meg mail og spurte på om jeg kunne gjeste en podcast for Aurskog-Høland kommune var min umiddelbare, og faste, reaksjon, å takke nei. Skummelt! Har aldri gjort det før. Nei takk! Men så leste jeg gjennom hva podcasten skulle inneholde, og bestemte meg istedenfor at det å bli forespurt, det å bli vist denne tilliten, det kan man ikke takke nei til. Særlig ikke når det er et tema jeg brenner for.

 

Da den andre gjesten i tillegg er en lokal mann jeg både beundrer og respekterer, og programlederen har mer talent i lillefingeren enn de fleste har i hele skrotten, var valget ganske lett. Selvsagt takker man ja.

(Så skal det sies at den andre gjesten gruet seg vel så mye som undertegnede, og det hjalp litt det også!)

 

Og i dag var det innspilling. Tema: Ungdom, rus og tilhørighet. Jeg leste meg ikke opp på temaet. Tenkte det var like greit å hoppe uti med begge bena, snakke av erfaring, rett fra hjertet og levra. Og det gikk så mye bedre enn fryktet, mye takket være Lars Jørgen, Og Jan Petter. (Ja, jeg har fått tillatelse til å dele navn og bilder.)

 

Lars Jørgen er lærer på barneskolen, en tidligere kollega, og en superhelt for mine poder som har vært så heldige å få være i hans klasserom. Lars er en lite selvhøytidelig moromann, kongen av dårlige vitser, belest og belært, og så inkluderende at hans nærvær tar brodden av alt som er utrygt og nytt.

 

Jan Petter er utekontakt i kommunen, og stiller med en faglig kompetanse som er intet annet enn beundringsverdig. Han er rågod på å bygge relasjoner til barn og unge, og utstråler en ro og trygghet i alt han foretar seg.

 

Samtalen rundt bordet gikk lett. Så lett at man til tider glemte mikrofonene, lo på upassende steder, og før vi viste ordet av det var tiden brukt opp. Så gjenstår det å se da, etter at teamet til kommunen har redigert ferdig, om dette i det hele tatt vil fenge sambygdingene, men jeg klapper meg selv på skulderen likevel. Et klapp for den usikre, sjenerte lille jenta som endelig er voksen nok til å trosse styggen på ryggen, og hoppe ut i det ukjente. For det VAR gøy. Det VAR lærerikt! Det VAR verdt det.

 

Så tusen takk Lars Jørgen og Jan Petter, for samtalen, latteren, den dårlige vitsen om tamponger, og timen i trevlig selskap. Takk til teamet i kommunen som inviterte meg med, og for satsingen rundt barn og unge. I dag er jeg stolt og glad innbygger i Aurskog-Høland kommune!

Feirer med en liten sjokolade jeg!

Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Ullvotter og ankelsokker. Sånn, da var den uka oppsummert! I all enkelhet lissom.

God søndag. Sitter her som vanlig, med Bolla i fanget, og samler ukas små øyeblikk med ord og bilder. Fast søndagsrituale. Tenk om alle ritualer hadde vært like lette, eller like gledelige. Slankerituale for eksempel…eller treningsrituale…men neida! Jeg spiser opp resten av gårsdagens lørdagsgodteri til frokost, og tenker at fjorårets bikini er i stretch- materiale. Den går sikkert i år også!

Hvordan har din uke vært? Finnes det noen små øyeblikk som bragt deg litt hverdagsglede?

 

Denne uka tok jeg meg endelig tid til å kikke gjennom et par av eskene vi måtte flytte ut fra boden da gutta rev en vegg, og bygget soverom der boden var i vinter. De eskene har liksom blitt stående på soverommet vårt for en gjennomgang og litt rydding før de skal flyttes til boden oppe. Det var selvsagt mye oppi der som kunne kastes, for det er helt utrolig hva man samler på av all slags ubrukelige duppeditter, men jeg fant igjen noen små skatter også, slik som bildet av morfar som bitteliten pode. Så ble jeg sittende å tenke på morfar da, og hvor rart det er at den gamle mannen med de dype furene i pannen, smilerynkene rundt de snille øynene, og med de slitne arbeidsnevene, engang i tiden var noen lille pode. Plutselig synes jeg at jeg kunne se likhetstrekk mellom egne poder og oldefaren deres også, og vipps, så var minnene om denne fine mannen plutselig så levende igjen. Nydelig øyeblikk.

Vårværet. Uforutsigbart, og herlig. To dager med rein sommervarme, en dag med sludd og regn, en blåsebort-dag, og noen dager med sol, vind, og litt kaldt og litt varmt. Digger alt egentlig, og jeg kan kunsten med å kle meg etter det uforutsigbare. Jeg satt å flira for meg selv på kontoret en times tid før skolestart i begynnelsen av uka. Ullvotter og ankelsokker! Dagens antrekk. Og det var faktisk akkurat innafor, for man blir kald på hendene av å sykle til jobb klokken syv, men så varm at man må brette opp både ermer og bukseben når man skal spise lunsj med elever ute i skolegården i 17 varmegrader og stekende sol. Slike øyeblikk er herlige!

 

Og når man snakker om sola. Jeg har jo sagt det før, men det er så fantastisk fint å komme hjem etter en arbeidsdag, og vite at det enda er maaaange timer med dagslys igjen. Låse seg inn i huset, og se at sola fortsatt gjør at støvet danser synlig over gulvet i stua. Det gjør liksom ikke noe om man ser ekstra godt at vinduene ikke er pusset, for det er jo et vårtegn det også. Derfor, solskinn og dagslys på ettermiddagen, inne i måsahuset, fint øyeblikk!!!

Å komme hjem, sol eller ei, det er fint i seg selv, og enda bedre når man blir møtt av en selskapssyk pus som sitter på trammen og venter på deg. Bittesmå Bolla-poter på øverste trappetrinn, en liten bustehale krøllet rundt kroppen, og en pus som smyger seg mellom bena på mennesket sitt, det er gode øyeblikk det!

Timeout oppe ved tjernet. Fast ritual for måsagubben og fruen minst et par dager i uka. Istedet for å kapitulere og innta stabilt sideleie på sofaen rett etter middag, kjører vi heller en tur opp til vannet, og nyter en snau time på ei brygge, en krakk eller en stein ved vannkanten. Vi bare sitter der egentlig, av og til går skravla i ett, av og til er vi bare stille, og noen ganger blir vi vekket av våre egne snork, uvitende om når vi sovna, og hvor lenge vi har sovet. Frisk luft, sol på nesa, nydelige øyeblikk!

 

 

Jeg ELSKER t-skjorter med artige tekster eller morsomme trykk, og denne uka kom en ny t-skjorte i posten. Jeg DIGGER den, og den er som ungdommen sier, “så mood”! Føler egentlig at det er en litt sånn mandags t-skjorte, men jeg brukte den på onsdag. Gæær`n si! Skulle nesten tro det var Bolla som hadde stått modell for denne t-skjorta…..

 

Hva var det jeg sa? Sjekk det trynet! Hvis ikke den katta var inspirasjon for den t-skjorta, så vet ikke jeg. Her lukter det søksmål for ubetalt modell, og inspirasjons-oppdrag. Må bare finne ut hvem jeg skal saksøke først. Kommer til å bli millionær!

Russedressen! Åh, den russedressen ❤ En av disse nydelige elevene sendte meg melding, og spurte om jeg kunne tegne noe på lomma på russedressen. Hvis ikke det er en ære, så vet ikke jeg. Glem kongens fortjenestemedalje, eller en tilfeldig Nobels pris! Dekorere russedress-oppdrag er en større ære, ferdig snakka! Stolt øyeblikk!

Et møte med Javier fra Albatross photo og film. Javier er en dyktig ressigør og kameramann, og har så mange spennende prosjekter. Dette året skal jeg få være programleder i et lokalt prosjekt, og selv om det er skummelt, og nytt, er det også veldig spennende, og jeg bestemte meg for å ikke overtenke, og heller si ja før jeg rakk å angre. Prosjektet er helt i startfasen, men det er gøy, og ikke minst viktig å utfordre seg selv! Ut av komfortsonen igjen! Spennende øyeblikk!

Den dagene en av klassene mine hadde skolekjøkken, og restematen fant veien til personalrommet. Ah.mah-gaad! Arabisk middag til lunsj, og oreokake til dessert. På en hverdag! Da snakker vi øyeblikk, eller???? En fest for ganen, rein lykke for en som hadde verdens kjedeligste matpakke den dagen!

Da jeg om mistepoden ryddet litt busker, og luket litt nederst i hagen der det en gang i tiden var en sandkasse, og poden innimellom en haug med gjengrodde stubber finner en skatt fra barndommen. “Denne husker jeg mamma!!!” 

Slike små fine øyeblikk, en liten drøss med minner. Nå står den til pynt på nattbordet til poden.

Og slik har uke gått, øyeblikk for øyeblikk. Noen er allerede glemt, andre har festet seg i den mentale minneboken. Jeg har fyrt i peisen for å varme kalde tær, og jeg har viftet med nakne tåfiser i solsteken på terrassen. Kake til lunsj, og yoghurt-nøtter til frokost, og salat i matpakka som aldri ble spist opp. Hagl, snø, regn, og masse varmegrader.

 

 

 

I morgen starter jeg dagen med å spille inn en podcast for kommunen. Enda en utfordring jeg har takket ja til, med sommerfugler i magen. Men det er fremdeles mange timer igjen til akkurat det, og jeg har bestem meg for å bruke de til mer enn å bare grue meg. Hva vites ikke riktig enda, det får dagen vise. Det blir baking av både søtt og grovt, en tur ut i sola, litt mer kos med Bolla, og hvis tiltakslysten plutselig viser seg, er det mulig jeg endelig får brettet sammen halvannen ukes klesvask også. Husmorgenet sitter litt langt inne om dagen. Håper du har hatt gode øyeblikk denne uka, og at uken som kommer blir god. Vi blogges.

 

Ukas små øyeblikk.

Konklusjon: Dersom ukene fortsetter å gå like fort fremover som de har gjort det siste året, kan jeg pensjonere meg sånn ca i forigårs!

Uka består av søndag! That`s it. Greit, så er det et par dager mellom søndagene også, men de forsvinner jo like fort som viljestyrken min foran ostepop-hylla på Rema! I forkant av denne uka trodde jeg at tre dager med hjemmeskole ville gjøre uka ekstra lang, og litt treg, men nå er det altså søndag igjen, og jeg er litt usikker på om jeg egentlig var både fysisk og mentalt tilstede fem av syv dager denne uka.

Men det er jo det søndager er til da, for meg i hvert fall. Sitte her på morgenkvisten og reflektere over de små øyeblikkene uka har bydd på. Og de er ganske mange, faktisk, til tross for at har mer eller mindre sust forbi.

Nå er et fint øyeblikk, som alltid, disse søndagsmorgenene når jeg sitter og tar en liten mental vareopptelling på ukas øyeblikk. Pysj og pus, knekkebrød, en liten kokosbolle, te med honning. Både vaskemaskin og tørketrommel durer på badet, de har ikke hviledag. På bordet sår en bitteliten bukett hestehov i en gammel kaffekopp. Tradisjon, ta våren inn.  Resten av flokken i måsahuset sover, og enkel forskning viser at slik vil det sikkert være et par timer til. Deilig! Vite at de er hjemme, men at de ikke lager noe særlig lyd. Det må være lov å innrømme.

Mandagens lille shopping bonanza. Jeg hadde tjent et par tusenlapper ekstra og hadde store planer om å sette de av til sofa-fondet mitt (som aldri blir større). Men så er det sånn med disse pengene da, så fort man får inn bare en smule ekstra er det noe eller noen som trenger et eller annet. Det ble nye olabukser og sko på minsten i stedet. Velfortjent, og litt på overtid egentlig. Resten gikk rett til sparekontoen, for snart ryker garantert stekeovnen eller kjøleskapet, da begge deler synger på siste vers. MEN…jeg fikk blomster på mandag, og i måsahuset hører det sjeldenhetene til, så vaser er heller ikke det vi eier mest av. Tenkte at noe kunne jo jeg unne meg selv også, og i butikken til Mona er det SÅ masse fint nå. Så da kjøpte jeg meg ny vase. En jeg hadde lyst på, bare fordi den var skikkelig fin!!! Jeg har liksom kommet dit i livet av de store kjøpefestene uteblir, for man har jo egentlig alt man trenger, og så er man liksom så glad i de tingene man har at man helst ikke vil bytte ut nor særlig. Men, når man finner noe som bare… «ååååh, den var fin!!!», da er det jammen et fint øyeblikk å rusle hjemover med litt kjøpt lykke i bæreposen. Overfladisk eller ei, jeg digger det!

Jeg er egentlig ingen fan av hjemmeskole og hjemmekontor. Jeg har skrevet om det utallige ganger, dette med de nære relasjonene til elevene, den nødvendige nære kontakten man kun oppnår fysisk, og ikke via Teams, men samfunnsdugnaden er viktig! Derfor ble det etter anbefalinger et par dager med hjemmekontor denne uka. Og når man har hjemmeskole må man ha flere roller også. Den dagen jeg jobbet litt i kantina her hjemme var en bra dag. Kantinedama (altså meg) disket opp med kaffe og kanelboller til både frokost og lunsj, og alle lærerne (også bare meg), var skikkelig glade for bidraget. Fint øyeblikk. Renholderen (også meg) gjorde en heller dårlig jobb med gulvvasken, og jeg synes kanskje at gymlæreren (også meg) var litt lite motivert for ei styrkeøkt, men alt i alt en bra dag på hjemmekontor med mange fine øyeblikk. Gode boller ble det og. Kantinedama er et råskinn!

Den dagen sola varmet så godt at jeg like gjerne sovnet litt ute i stolen i lunsjen. Når nettene er heller søvnløse er disse små duppene på dagtid svært kjærkomment, og det var så innmari deilig å sovne til musikk på øret, og kjenne at sola varmet skikkelig. Våknet litt brått av at katta hoppet opp i fanget, og kjente raskt at kinnene hadde rukket å bli passe røde i sola, men ikke verre enn at litt Aloe Vera fiksa biffen (eller hummeren da, blir vel mer riktig!). Følelsen av vår, muligheten til å duppe litt i lunsjen, og våkne opp litt mer uthvilt til neste økt, fint øyeblikk!

Kaffe med sukker og fløte. En av disse «fordelene» med hjemmekontor er ubegrenset tilgang på fløte i kaffen, og den første koppen om morran, som består av mer ku enn kaffebønner er et fint øyeblikk.  Jeg tror jeg begynner å bli gammel, men det å sitte ved bordet, presentabel fra navlen og opp, klar for teams, pysj og ullsokker fra navlen og ned, se ut på sola som har brytekamp ed skyene, og holde rundt en kopp varm kaffe, bare samle seg litt før dagen, det er herlig.

Og når vi først gnåler om kaffe. Jeg har jo som kjent litt koppe-dilla, og klarer sjelden å stå imot fine eller morsomme kopper. Om jeg trenger flere? NEI! Absolutt ikke. Tar jeg hensyn til det? Nix!!! Og vennene mine kjenner meg litt for godt, for Mona var svært så gavmild da hun hadde fått nye kopper inn i butikken, bare fordi hun synes teksten på den ene passe meg godt. Skulle ønske hun hadde litt mindre rett i påstanden sin akkurat der, men det stemmer litt for godt. Ny gla-kopp, og jeg elsker den!!! Egentlig trenger jeg et litt fancy koppestativ med plass til favorittene… Det må skrives opp på ønskelista!

Tynn-votte-vær. Jeg har så innmari fine votter som jeg har fått i gave fra en av dere snille blogg lesere, og fordi de er i litt tynnere strikk har jeg ikke brukt de masse i vinter, men nå er det endelig tynn-votte-vær, og det gleder meg! Farger gjør meg glad, og farger på votter er herlig ufarlig! Så denne uka har jeg ruslet til jobb , med hendene i været, og bare smilt av de rosa vottene. Glade øyeblikk.

Endelig rekkverk på den nederste plattingen, der bassenget alltid står om sommeren. Det har jeg ventet på! Det er så fint med sånne poder som går på skole for å bli tømrer, og som gladelig handler materialer, regner ut hva man trenger, også snekrer. En vegg er ferdig. Den neste kommer når feriepengene tikker inn på konto. Sånn må det bli, litt av gangen, men nå er en vegg ferdig, og det kjennes herlig! Flinke arbeidsomme minste poden, fine øyeblikk!

Også en liten timeout oppe ved tjernet, en dag etter jobb, bare måsagubben og jeg. Vi var slitne i hodet begge to, og da passet det så godt med litt luft i topplokket, og en bitteliten sjokolade på brygga. Herlig å sitte der i kveldssola, og bare nyte stunden. Kunne nesten høre isen som smeltet ute på vannet. Nydelig øyeblikk.

Og slik har uka, enda en hverdagsuke, sust forbi. Timeplanen for neste uke er full. De neste ukene egentlig. Jeg har fått mulighet til å delta i en podcast om ungdom som faller utenfor, og ungdom og rus. Gru-gleder meg. Et annet spennende prosjekt er også i planleggingsfasen, en liten lokal tv-produksjon. Tiden vil vise. Men i dag, i dag er det søndag, sol og fri, og det skal nytes og utnyttes. På tide å starte dagen, fange ukas siste fine øyeblikk. Ønsker deg en nydelig søndag, og en fin ny uke.

Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Ah søndag. Igjen. Det betyr tid for tilbakeblikk, gjenoppleve ukas små øyeblikk, nyte dem en gang til. Det er egentlig et fint lite konsept dette her, det å gjennomgå de små øyeblikkene som i løpet av uka har fått meg til å stoppe opp litt, tenke litt, nyte litt, reflektere litt, le litt… alt det der. Ute skinner foreløpig sola, men rimet på gresset, og kulda som slår litt gjennom de gamle veggene i måsahuset vitner om at det er kaldt ute.

Det obligatoriske søndagsantrekket er på. Pysj og ull, topp til tå. Digger det. Har alt det obligatoriske tilbehøret i umiddelbar nærhet også. Røytende, men likevel søt pusekatt, knekkebrød med brunost, og te som lukter mye bedre enn den smaker. Trenger mer sukker i teen, men er for makelig anlagt til å reise meg for å hente det. Det er tross alt drøye fire meter til kjøkkenet. Man SKAL være lat på søndager.

 

Det var godt med påskeferie, fint med en langsom start og firedagers-uke, men jammen greit å komme tilbake på jobb også. Å si at det er en mykere start med rødt nivå på skolen er rein løgn, for logistikken og planleggingen, og teams og fysisk skole om hverandre er en til tider slitsom kabal å få til å gå opp, men det å kunne komme på kontoret om morgenen, ta den første kaffekoppen med en annen morgenfugl, og være sammen med elever, det gir gode øyeblikk, og en sårt trengt følelse av normalitet. Derfor, jobben, fine øyeblikk!

Blåbær i solveggen. Vet egentlig ikke hvorfor jeg synes akkurat det øyeblikket var så fint, det bare var det! Satt i solveggen på den nederste plattingen, men fjeset vent mot vårsola, og resten av kroppen godt pakket inn i et tykt teppe, for vårtemperaturene er jo som kjent litt ustabile. Hørte på musikk og fuglekvitter, lo av katta som spratt rundt på gresset på jakt etter fjorårets falne lønneblader som dansa rundt i de små vindkastene, og siste søte tilbudsblåbær rett fra bøtta. Og jeg koste meg. Total avslapning, og noen få fregner på nesetippen rikere.

Mursteinsbrød. Skikkelig kloss av et bakverk, men så mettende og godt.  De gangene man bare slenger sammen egg og alt som huset rommer av frø og nøtter, går helt i ekorn-modus, også fikser man bakverk som metter fire døgn i strekk.  Uansett, knakandes godt med smør og brunost og syltetøy. (åkei, med pålegg ble det kanskje ikke kjempesunt likevel da), men kveldsmat var et fint øyeblikk.

Minstepodens første arbeidsdag. Da mammahjertet bare liksom nesten eksploderte i brystet. For i over et år har denne poden ruslet rundt til bedrifter og butikker i bygda med åpne søknader, i håp om å få seg en deltidsjobb, og endelig ble det napp. Denne uka hadde han sin aller første arbeidsdag på trelasten på Maxbo, og var så ivrig i forkant, og så fornøyd etterpå, at ingen rundt han kunne la være å smile. Er sikker på at han kommer til å stortrives, og Maxbo får i hvert fall garantert et skikkelig arbeidsjern. Perfekt jobb for en fremtidig tømrer, og et veldig fint øyeblikk.

 

Fredagskvelden. Fredagskvelder er hellige her i huset. Den beste dagen i hele helgen, selv om det strengt tatt ikke egentlig er en helgedag. Denne fredagen la jeg meg i senga etter jobb for å sove vekk en litt murrende hodepine, og våknet ikke igjen før tidlig kvelden. Da hadde til gjengjeld måsagubben vært på butikken og gjort unna helgehandelen, bakt pizza, og kjøpt inn ei diger pakke kokosboller, så alt jeg hadde å gjøre var å rusle fra senga til sofaen, og iverksette et etegilde ei måsadronning verdig. Fredagskvelden altså. Levende lys, kokosboller, og siste halvdelen av ei passe god bok, godt pakket inn i et teppe i sofakroken. Avslappende, herlig øyeblikk.

Jeg er «velsignet» med venner som drar meg med ut i skauen når jeg egentlig vil sitte inne. Det er både kjipt og greit. Mest greit da, for dørstokkmila er av en eller annen grunn uendelig lang om dagen. Men frisk luft gir energi, jeg vet jo det, så da er det greit når folk drar litt i snorene og får denne kroppen ut i skogen. Lørdag formiddag tikket det inn en sånn melding fra Mona, og kl 13 møttes vi ved enden av stien nede ved Eidsverket. En lang time ute i grønn skog, ikke en snødott å se noe sted. Mykt underlag, lukten av vår i skogen, latter, fjas, passe tempo og sol på nesa. Nydelig! Og ja, til tross for møre lår og litt såre rumpemuskler, det var et aldeles nydelig øyeblikk!

Jeg har sagt det før, men det gjør ikke noe. Bolla, når hun sitter på rammen og venter når jeg kommer hjem fra jobb. Når jeg ser at det lille, lodne, sorte pusefjeset titter på meg mellom plankene i rekkverket på verandaen, og hun tålmodig sitter og vener til jeg har ruslet over veien, slik at vi kan gå inn sammen. Bolla som stryker seg i åttetall mellom bena mens jeg forsøker mitt beste å ikke tråkke på de små labbene, også kryper hun opp i fanget for obligatorisk ettermiddagskos så fort vi lander i sofaen inne. Fine, fine øyeblikk.

 

Også må jeg ikke glemme den dagen jeg oppdaget nytt snop! For OMG!!!!! Jeg er ingen stor tilhenger av tørka frukt og godterier uten en rikelig mengde E-stoffer, men så hang det en sånn pose dadler med lakrispulver ved inngangen til Rema, og jeg ble plutselig fristet til å prøve. Angrer ikke! Fyttiflate så digg, og INGEN av podene var frista til å prøve engang, så jeg fikk hele posen for meg selv. Gikk på en kulinarisk smell der altså, men makan til digg øyeblikk!!! Anbefales!

Hverdagsuka. Fremdeles litt tung i kropp og hode etter perioden før påske, men absolutt oppe og ikke gråter. Man kan jo ikke annet, når det finnes så mange fine små øyeblikk å ta vare på. Denne uka har jeg plukket årets første hestehov og trukket inn den søte blomsterlukten. Lukter alle gule blomster søtt? Det virker nesten sånn. Jeg har stoppet opp og smilt av påskeliljene som popper opp i grøfta ved bussholdeplassen, brukt den veldig rosa genseren en hel dag, gnagd sjokoladen av sjokoladekjeksen,  hoppet paradis på bar asfalt med en pratsom 7 åring, og ledd så tårene trillet av samtalen som forgikk blant de som spiste lunsj på C15 i midttimen på fredag.

 

Nå skal søndagen nytes, og batteriene lades til ei ny arbeidsuke. Om jeg kommer meg ut av pysj og ullsokker i dag gjenstår å se. Ønsker deg en nydelig søndag. Nyt øyeblikkene. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Så skriver vi nest siste dag av årets påskeferie. Ferien gikk fort, slik ferier ofte gjør. Kan ikke skryte av å ha vært verken på hytta eller båten, mest fordi vi ikke har noen av delene, men vi, særlig jeg, har klart å nyte fridagene her hjemme i måsahuset. For med unntak av en og annen utflukt for å varme kinna i sola, eller for å bare få litt luft i hodet, er det stort sett her i måsahuset jeg har vært. Enten inne, eller ute i solveggen. Høres kanskje kjedelig ut, men sannheten er at jeg ikke har kjedet meg et eneste sekund. Jeg har slappet av. Senket skuldrene, pustet inn og ut, loffet rundt i pysjen til langt på dag, krøllet meg sammen i sofaen og lest bok, sovet litt midt på dagen.

Å si at jeg er helt uthvilt ville være rein løgn, de som leste mandagens utblåsning her på bloggen skjønner tegninga, men det har uansett vært godt å hvile. Sløve morgener, stille dager, lange kvelder…bare det er fine øyeblikk i drøssevis.

Sitter i pysjen nå også. Det står rundstykker til heving på kjøkkenbenken, for jeg fikk så lyst på ferske rundstykker til frokost. Bolla har krøllet seg sammen nederst ved tærne, halvveis under teppet mitt, og jeg har en kopp rykende varm kaffe foran meg. Fint øyeblikk dette også. Sitte her å lete frem ukas små øyeblikk, glede meg til å spise kake med 19 lys senere i dag. Mellomste poden er 19 år i dag. 19!!!! Og jeg er selvsagt ikke en dag eldre… Tradisjonen tro er albumene fra barneårene funnet frem. Må jo bla litt i de sammen denne bursdagen også. Herlig tradisjon. Fine mellomste poden.

Ut på tur. Stakkars måsagubben må ha sett seg lei på mitt noe sløve “stakkars meg” oppsyn, og pakket sekken med kaffe på termos og matpakker. Så ba han meg ta på de nye skoa (han vet de nye skoa gjør meg barnslig glad!), også satte vi snuta mot nye steder å traske, nye steder å utforske, etter anbefaling fra podene som hadde vært samme på oppdagelsesferd uka før. Og sol og kaffe og matpakker er rein. skjer, terapi! Det var så herlig å rusle rundt i sola, traske gjennom huler, suge til seg litt historie, og spise matpakka på en liten høyde med utsikt over en bitteliten del av verden. Den mannen er gull verdt, øyeblikket den dagen like så.

Den rosa genseren. Jeg er så dårlig til å bruke sterke farger. Synes det er så flott på alle andre, men kvier meg for å bruke det selv, føler at jeg stikker meg ut, og det blir ukomfortabelt. Men så var det denne knall rosa genseren da, som liksom bare ropte på meg fra skjermen, fra akkurat den nettbutikken hvor jeg hadde tilgodelapp på akkurat samme sum som det genseren kostet, også klarte jeg på en måte å overbevise meg selv om at det var skjebnen lissom, at den genseren bare var ment for meg…rart hvor god jeg er til å overtale i sånne situasjoner…blir som med kake eller sjokolade eller ostepop, eller lakris…finner alltid en grunn til å unne meg det! Uansett, genseren kom i postkassa, og ble liggende på bordet noen dager, for det er jo skummet å kle seg i rosa. Men så er det jo ferie, og hjemme, helt alene, med unntak av gubben, er et bra sted på å øve seg på å stikke seg ut litt… Så jeg har hatt innkjøring på streke farger. Det varte i drøye to timer, og gikk overraskende bra. Neste uke skal jeg kanskje gå den inn ute blant folk, tiden vil vise, men frem til da nyter jeg synet av sukkertøyrosa genser, og gleder meg over spontant genserkjøp. Fint øyeblikk!

Bildeveggen i stua. Den fineste pynten i måsahuset er bildene synes jeg, den eneste form for dekorasjon, eller interiør jeg aldri blir lei. Noen bilder blir man bare så glad i , enten det er av mennesker, eller om det er andre motiv. Noen er personlige, noen er minner, noen er bare fine å se på, kombinasjonen av alle gjør meg tvers igjennom glad, og bilder er plassert over hele huset. Men bildeveggen over sofaen er favoritten, og denne uka fikk jeg endelig redigert noen bilder, noen nye, likevel gamle skatter, printet de ut, satt de i ramme, og hengt de opp. Byttet om litt på noen, justert litt. Så nå kaster jeg stadig et blikk på veggen over sofaen når jeg går forbi, og gleder meg over blide ansikter, kjente og kjære, og et og annet nostalgisk motiv som bare gir meg glede. Ommøblert bildevegg, fine øyeblikk.

I solveggen med en kopp kaffe. Den dagen vi ble sittende ute på den nedre plattingen og planlegge rekkverket som skal snekres denne våren. Podene tar jobben selvsagt, kjekt med sin helt egen flokk tømrere altså. Men det å sitte sånn i sola, med leken pus som hoppet fra fang til fang, påfyll av varm kaffe i den gamle trekoppen, og lytte til dundrende musikk fra ungdommer i blodtrimma volvoer som kjørte forbi på veien, det var fint øyeblikk det. Følelsen av vår! Nydelig.

Inn med noe gammelt. Det er trangt i måsahuset. Å gjøre en bod om til soverom, og å flytte veggen så gangen ble smalere har laget behov for lure løsninger til oppbevaring, men lommeboka har ikke akkurat sagt seg enig i innkjøp av nye garderober rundt omkring i huset. Men da er det fint at jeg er glad i de gamle litt værbitte tingene da, og at de kan gjøre litt nytte for seg. I gangen har den gamle potetkassa blitt til garderobe for skjerfene mine…ja, jeg har noen, og den gamle smørkinna rommer paraplyer og skojern. Alt innen rekkevidde, men ikke i veien. Ommøblering, nye løsninger i gamle greier, ok øyeblikk.

Og det var vel egentlig det….ikke de store øyeblikkene, men likevel mange nok med tanke på en svørt lite aktiv påskeuke. Det holder for meg akkurat nå. De små øyeblikkene, slik som lukten av lassagne som sprer seg i kjøkkenet, alle samlet til middag, og tid til å sitte lenge. Tanken på å kunne sove lenge om  morgenene, uten at det egentlig blir en realitet. Bare det å vite at man kan holder i massevis. Sol som maler litt fregner på nesa, og kvelder hvor man lukker verden ute og bare nyter stillheten. Rykende ferske julekaker mer meierismør, for det sies jo at jula varer helt til påske.

Nå skal rundstykker stekes, og snart blir det frokost på måsaflokken. Så skal 19 åringen feires med kaffe, kaker og gaver, skikkelig covid-bursdag med bare oss her hjemme. Det blir fint det og. Og sist, men ikke minst, det er fridag i morgen også!!!!

Ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg at uken som kommer byr på mangefine hverdagsøyeblikk, enten du skaper de selv, eller om de bare lander i hodet på deg.

Vi blogges.