Det er knallfint vær ute. Sånn drømmehøst vær. Sola skinner fra skyfri himmel. Egentlig burde jeg tredd på ,eg joggeskoene og trasket opp i skogen. Svetta litt og dratt inn den friske lufta. Men aller helst vil jeg bare sitte her i stua, drikke varm te med honning, krype opp i sofaen og se “Skal vi danse” på reprisen. Går det i reprise i dag? Så det ikke i går kveld, for da spiste jeg fårikål og drakk vin sammen med en flott gjeng glade damer, og koblet rett og slett helt av hverdagen. Et av ukas aller fineste øyeblikk. Skravle, og le av de mest absurde ideer. Lærte at det faktisk ligger mobilnummere til salgs på Finn.no. Viste du det? At folk betaler mye penger for mobilnummere som fenger, eller som er lette å huske? Jeg har et sånn mobilnummer som folk bare ler av, og sier “Hah, ja et sånnt nummer glemmer man ikke så lett!” , så nå håper jeg at jeg snart er millionær. Eller ihvertfall har råd til en ny sofa fra IKEA!
Uansett, til tross for været vurderer jeg sterkt å bli inne i dag. Gubben skal ta med de eldste podene på øvelseskjøring i Lillestrøm. Finnes jo ikke et eneste lyskryss å øve i her på bygda. Minste poden skal i skogen med en kompis, og jeg får huset for meg selv.
Når jeg tenker meg om har de aller flese av ukas små og fine øyeblikk vært forbundet med noen timer alene hjemme. Har aldri vært så glad for en uke med høstferie som jeg er akkurat nå. Virker som om gjøremålene har stått i kø i flere uker på rad. Ikke er jeg misunnelig på de som legger ut flotte bilder av høstfjellet, og hytta heller. Kjenner at jeg bare gleder meg til å være hjemme. Surre rundt, endelig få rydda i sokkehaugen for enslige sokker, malt den kommoden, og taket i den inneste delen av stua. Jeg vil bake også, masse! Gleder meg til å gjenne lukta av gjærdeig hele dagen, og drikke kaffe med masse fløte ute ved bålpanna i hagen. Gleder meg.
Det har blitt lite trening denne uka. Litt rart egentlig, med tanke på hvor vakkert det er ute som dagen, men dørstokkmila er så fryktelig lang når det er kaldt. Og jeg er en skikkelig fryspinne. Hutrer bare sola gjemmer seg bak skyene. Men når man først kommer seg ut er det nydelig. Alenetid. Ikke musikk på ørene engang, bare traske rundt på rått gress, skli litt på sleipe stener og røtter, speile seg i stille vann og kjenne den kalde, skarpe lukta av høsten, det var skikkelig fint. Rusle rundt sånn et par timers tid, og rekke hjem rett før det blir mørkt. Skikkelig påfyll av energi midt i uka.
Rart hvordan man kan klage på kulda, men digge den samtidig. For jeg var møkksur den morran jeg kom ut og måtte skrape is av sykkelsetet. Herremin! Innen jeg kom fram på jobb var eggstokkene fryst, og jeg var sikker på at jeg kom til å få sånn kraftig fugleinfluensa igjen. (At “høna” ble forkjøla lissom!) Men når det skrangler i frossent underliv og fingrene er blå av kulde, da er de så deilig å kommen inn på kontoret, bli tilbudt en kopp kaffe, kaste over seg kofta som henger over stolen, og ha god tid til å finne varmen igjen før skoletimene starter. Fint øyeblikk likevel.
Den dagen jeg kom hjem litt senere enn alle gutta. Da gutta hadde vasket gulvet (eller bare sprayet grønnsåpe ut i lufta). Da det luktet rene gulv og pannekaker, da alle lekser allerede var gjort, og stearinlysene var tent. Ah, den følelsen. Komme hjem, tråkke ut av støvlettene og inn i de slitne tøflene, få middagen servert. Hverdagsluksus. Fint øyeblikk.
Da Baghera kom hjem, etter å ha vært på rømmen i nesten to døgn. Vi bor så nære veien at det å ha katt er en risikosport, og hver gang en er litt på vandring er vi redde. Derfor var geden stor da han etter nesten to dager hamret på stuevinduene med baklabbene, og endelig var hjemme. Som om ingenting hadde skjedd slukte han halvannen pose våtfor, og krøllet seg sammen i en stol fran peisen for å tørke regnvåt pels, før han krøp opp i fanget og ble der noen timer. Fint øyeblikk.
Da jeg tok et skritt langt ut av komfortsonen, og holdt foredrag. Riktig nok for et ikke fryktelig stort publikum, og fremdeles er jeg usikker på hvor matnyttig det var for de fremmøtte, men JEG GJORDE DET! Det var et fint øyeblikk. Et stolt øyeblikk.
Det er så masse å være takknemmelig for denne uka. Blomstene som skaper et herlig og friskt blikkfang midt på spisebordet.
Saueskinnet jeg kjøpte i butikken til Mona for et gavekort jeg fikk. Jeg skulle bli sånn minimalist i sommer. Rydda vekk omtrent alt av dilldall, og nøt åpne og romslige flater i omtrent tre uker. Nå pakker jeg inn huset igjen. Kjenner at med høsten kommer trangen til å fylle sofaen med myke puter og tepper, og stable lyslykter på alle rette flater. Minimalist i hodet, men ikke i hjertet.
Brevet i posten fra venninne Marit som bare var hjemmom i gamlelandet en snartur før jobben nok en gang sendte henne over halve verden. Et aldeles nydelig armbånd i skikkelige Janne-farger. Fraktet til Måsahuset fra en helt annen kant av verden. Jeg elsker det. Ny favoritt, helt klart.
Og det var uka, i helt korte trekk. Slitsom, og fin. Kald og solrik. Akkurat slik en uke skal være. Så gjenstår det å se da, om søndagen blir tilbragt ute i finværet med turbukse på, eller om jeg flater ut foran TV`n og finner reprisen av gårsdagens glamour og dans.
Ønsker deg som titter innom er flott søndag, og en strålende ny høstuke. Skap deg et fint minne!