Sitter her og tenker at akkurat nå kunne helgen gjerne vart et par dager til, eller rett og slett bare starta på nytt i kveld. Fredag på en søndag, det hadde vært noe. Sjelden har jeg vel våknet på en søndag, og vært mer sliten, til tross for at det var fridag i går.

Det har vært en lang uke. Bare syv dager selvsagt, slik som alle andre uker, men med så masse innhold, så mye vandring, jobbing og tenking er kroppen tung og hodet mer slitent enn vanlig akkurat nå. Øynene er blanke, kinnene røde og panna kjennes litt sånn febervarm ut. Krysser fingrene på at det bare er kroppen som sier ifra om at søndagen bør foregå sakte og rolig, og ikke at jeg brygger på noe. Det passer ikke nå. Og tadaaa! Der var jeg ferdig klaget! For uka har vært god også, med alle tanker, all jobbing, og all vandring. Litt nye utfordringer, noen spennende, noen gøyale, noen kjedelige. Men om man blander alt oppe i ei diger ukesgryte, koker det i hop en hel masse fine små øyeblikk som er verdt å huske. En ting er i hvert fall helt sikkert, og det er at når hverdagene er hektiske, og gjøremålene mange, da setter man pris på de små pausene, de små pusterommene. til og med en helt ordinær, på grena til kjedelig matpakke  settes pris på, og skaper et sånt fint lite øyeblikk i hverdagen.

 

 

På vei til jobben mandags morgen var himmelen delt i to. På venstre side skinte sola fra skyfri himmel, og på høyre side var himmelen så mørkegrå at deler av Bjørkelangen så magisk trollsk ut. I midten gikk jeg, med solskinn på det ene kinnet, og sur vind på andre. Helt merkelig følelse, men kjempefint. Gikk der og tenkte at høsten har så innmari mye å by på. Trærne langs gangveien på vei til jobb bytter farge fra dag til dag. Jeg pakker meg inn i skjerf og vindjakke på vei til jobb, men rusler hjem om ettermiddagen i t-skjorte. Like fint begge deler.

 

 

Tenk å tusle hjem fra jobb med sola i ryggen, så varm og klar at man kaster en lang skygge på asfalten. Følelsen av endt arbeidsdag, glede seg til å komme hjem til gutta. Det er så fint. Å kunne rusle hjem fra jobb, et kort stykke. Kjenner meg heldig som slipper å pendle.

Overtid. Sjelden jeg jobber overtid. Denne uka var jeg så heldig å få være med på elevrådsseminar, som kjøkkenhjelp. Kokkelere og servere over 60 elever og et knippe av skolens engasjerte personale. Skikkelig artig var det, å steke halvannen ku med tex-mex krydder, på ei stekeplate større enn dobbeltsenga hjemme. Nye utfordringer. Sen kveld, vondt i føttene etter mange timer på bena, men så artig. Ungdommer er en undervurdert rase. De har så masse bra å komme med, så mange flotte, engasjerte unge mennesker. og heldig er jeg, som fikk være sammen med dem den kvelden!

 

Solnedgang over den lille innsjøen på Fosser. Ha tid til å sette seg ned på stenene, puste ut litt, kjenne lukten av høst, og bare “være” en halvtimes tid. Kanskje mitt favorittøyeblikk denne uka. Alene uten å være ensom. Kjenne at alle de jeg er glad i har det godt, at de er bare et drøyt steinkast unna, kunne nyte avstanden med god samvittighet. Knipse bilder av blikkstille vann og begynnende høstfarger, ikke klare å velge seg ut et favorittbilde, fordi naturen er så vakker på denne tiden av året. Det er duket for flere magiske øyeblikk ute i ukene som kommer. Jeg gleder meg.

 

 

Som vanlig, tusle til jobb og høre at det plinger i ei  ringeklokke fra en sykkel bak meg. Minsten som roper “Hallo mamma”, også tar vi følge resten av veien til jobb og skole. Jeg til fots og han på sykkel. Skravle litt om hva vi skal ha til middag, diskutere om det er for kaldt uten jakke eller ikke, og pugge på glosene en siste gang før skoledagen starter. Sånne fine øyeblikk betyr så masse.

 

 

Tenne oppi peisen når kvelden og mørket kommer. Ikke fordi det er kaldt, men for kosen sin skyld. Krype inn i en varm pysj, varme føttene foran varmen fra peisen, og lese en bok. Den lyden, den knitringen fra flammene, den er så herlig. Nesten så man bare vil legge bort boka, bytte den ut med kaffekoppen, se inn i flammene i stedet, og bare nyte nuet. Det var et fint øyeblikk det. Når pusekattene flatet ut sammen på fanget, og nøt knitringen og varmen sammen med matmor.

 

Gå rundt å vente på en ny liten verdensborger. Det er fint. Glede seg over dette nye lille menneske man enda ikke kjenner. Tenke på hvordan verden går videre, de man har mistet, og de som kommer til. Ikke mange dagene igjen nå før slekten blir enda litt større. Det er fint å går rundt slik å glede seg, både på de kommende foreldrene sine vegne, og på egne.

 

Den barnslige gleden av å bli valgt til noe. Husker du følelsen av å bli valgt sist til leken eller i gymmen når du var liten? Jeg var verken god i ballspill eller kjapp til å løpe, og satt ofte på innbytterbenker. OK det altså, var vel ikke akkurat så gira på å bli svett i friminuttene den gangen heller, men i går ble jeg valgt noe…sånn ca for første gang. Bare en liten greie, bagatell egentlig, men fy så gøy det var. Et av mine bakebilder på instagram er valgt ut som et av fire på Jernia Norge sin instagram-konto. Har du lyst til å gi meg din stemme, så hadde jeg blitt skikkelig glad! Uansett om jeg vinner kakepynt eller ikke var dette et av ukas små øyeblikk for min del. Den gode følelsen av å bli valgt ut. Sterkt undervurdert altså!

 

( Klikk på bildet for å komme til instagram, slik at du kan avgi din stemme. Tror du må ha egen instagram-konto. )

 

Gultvedt Grand Prix. Årets høydare for crossgjengen min. Det store løpet på Gultvedt gård i Ås, møte igjen gamle kjente, og treffe nye bekjentskaper. Bryne seg på løyper  og konkurrenter i gjørmehavet, utfordre seg selv. Nervepirrende selv for en stakkars tilskuer. Regnvått, litt surt, ikke optimale værforhold, men artig likevel. To av guttene deltok i år, begge med ulike forventninger og helt ulike mål. Store poden hadde til tross for få timer på sykkelen i år, og ei knekt storetå, som mål å nå topp 10 i årets største startfelt. Det klarte han med glans, og havnet til slutt på en meget respektabel 4 plass sammenlagt. Det er hans beste resultat i GGP noen sinne, og det i et felt fullt av dyktige førere. Minsten, også han med brukket storetå, hadde som mål og fullføre da han for aller første gang kjørte i samme heat som de store gutta, og etter å ha havnet midt i en klynge-kræsj på startsletta måtte han stoppe midt i løypa for å rette opp styre og forgafler, men kastet seg på sykkelen igjen og fullførte til en fin plassering, og det med glans! Er vel innafor å si at denne mammaen var passelig rørt der hun stod og tørka tårer midt ute i leirehavet! Det beste med hele dagen? Å komme hjem. ( i hvert fall synes mammaen det!)  Kjøre inn på gårdsplassen sent på kvelden, låse seg inn hjemme, ta en lang, varm dusj, og plante rumpa  sofaen, i god tro om at der kan den fint få slå rot resten av helgen.

 

Jo, det har vært massevis av fine øyeblikk denne uka. Middagene med flokken min, se at alle trives og gjør det greit på skolen. Varm kakao med krem i store kommer når kveldsmørket kommer. Finne frem papir og blyant, tegne litt for noen som ønsker seg en spesiell tegning. Oppdage hjerter blant hundrevis av små blader som har skiftet farge og falt mot bakken.

 

 

Jeg skal lage meg noen fine øyeblikk i dag, nyte siste rest av en fullstappet uke, prøve å slappe helt av. Det frister med store mengder varm te, tykke sokker, et langt bad, nystekt eplekake, pusekatt i armkroken, og kanskje skrible ned noen av minnene fra crossløpet i helgen. Og etter det er jeg rimelig sikker på at jeg er klar for enda en uke.

Håper din uke har bydd på mange gode øyeblikk.

Vi blogges.