God morgen, god søndag, og god vinterstid. Det blir mørkt en time tidligere i kveld, og jeg er en av de få som synes det er deilig. Tanken på det gleder meg, faktisk. En time ekstra med kveld, en time ekstra med tente stearinlys, en time ekstra med snop og potetgull, uten at man legger på seg, fordi enkel forskning viser at om det er mørkt, er det ingen som ser deg spise, og da teller ikke kaloriene. Jepp, mange grunner til å elske mørketiden. Men sånn seriøst, for en som er litt introvert, og som tar ut nesten all den sosiale energien i løpet av en arbeidsdag, er det fint med den ekstra kveldstimen, da det liksom er litt mer innafor å pakke seg inn i huset sitt, og bare nyte roen, uten å kjenne på presset til å måtte finne på noe.

Akkurat nå r et godt øyeblikk. Jeg sitter her i den samme pysjbuksa, i de samme raggsokkene, foran den samme peisen, som jeg har sittet i og ved hele uka. Ikke på dagtid da, men fra omtrent det sekundet jeg har gått inn døra på ettermiddagen, og utover kvelden. Frokosten står på en krakk ved siden ab meg, det samme gjør en kopp nype-te. Bak meg på bordet står en skål med smågodt, rester fra lørdagskvelden. Jeg prøver å holde meg i skinnet, men vet jeg ryker på så fort jeg snur meg rundt. Podene sover, gubben ser på nyheter, og huset er deilig stille. Akkurat slik jeg liker at søndagsmorgenene er. I løpet av dagen skal det bakes, slik at fryseren får påfyll av grovbakst, og utover det finnes svært lite planer. Digg!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Øyeblikk har det vært mange av denne uka, men få av dem er dokumentert med mobilkameraet… Det er som om dagene har vært for travle, ihvertfall i jobbsammenheng, og når jeg har landa hjemme om ettermiddagene har jeg bare brukt kveldene på å hente meg inn igjen. Slappe av og samle energi. Forrige søndag laget jeg julekort, og da natta kom var jeg så godt i gang at jeg ikke følte meg helt ferdig, så jeg lot like gjerne alt utstyret ligge fremme, og fortsatte noen timer på mandagskvelden også. Og nå er jeg i mål. 30 julekort ble det til slutt, og holder ikke det, da får det bli kjøpekort fra butikken. Det er jo ordene på kortet som teller. Julekort er den aller beste juletradisjonen, og jeg koser meg sånn når jeg er “i sonen”, og kan slappe helt av med fine papirer, og lim og stæsj. Kreativt frirom, alltid fine øyeblikk.

Den kvelden vi ikke snakka sammen. Ikke fordi vi ikke ville altså, men fordi vi begge zooma ut med hver våre greier. Jeg med bok, og den beste iskaffen som endelig er tilbake i kjøledisken, og han med online vinudu-shopping til bobilen. Det er så godt det, noen ganger, å være sammen, men ikke måtte snakke sammen. Det er mye kjærleik i akkurat det, å kunne finne roen, og kunne nyte stillheten, i tospann. Trygghet, og gode øyeblikk.

Den kvelden jeg hadde lagt meg, og ligget en time uten helt å finne roen nok til å sovne. Så kom jeg på, helt plutselig, at det ar min tur til å ha med kake til kakedag på jobben dagen etter. I et par minutter funderte jeg på om jeg skulle sykle innom Rema på morran før jobb, og kjøpe med ei sjokoladekake, men så kom jeg på at det lå to epler på kjøkkenbenken som egentlig var litt for melene til å spise, så jeg stod opp, og mekket en eplekake istedet. Satte den i kjøleskapet, og stod opp en halvtime før morran etter, for å steke. Noen ganger er det greit å ha mekka nok eplekaker til at man har oppskrifta i hodet. Så kunne jeg gå å legge meg igjen, med ei kake klar til dagen etter, og noe av energien var brukt opp, slik at søvnen endelig kom. Godt øyeblikk!

De dagene man bare får lov til å være sammen med elevene. Helt vanlige økter, helt vanlige samtaler, helt vanlig undervisning og helt vanlig veiledning. Det er så godt det. Ikke noe mer, ikke noe mindre. Å få være i et aktivt klasserom, bare være deltagende og tilstede, nyte ungdommelig kreativitet og atmosfære. Tegnesaker og skrivesaker over alt, også på gulvet. Sirkulasjonssystemet, kroppens byggesteiner, skjelettet. elever som tilegner seg kunnskap, og som blomstrer sammen. Åh, det er så gode øyeblikk det!

Det magiske høst-lyset. Jeg satt i en sofa i et klasserom på skolen, og snakket md en elev som hadde behov for litt en til en denne dagen. Vi hadde snakket en god stund da lyset i klasserommet plutselig endret seg, og da vi så ut fant vi grunnen. For det skyet til, selv om solen likevel vant kampen om himmelen, og hele verden ble bare en blanding av mørkeblått, og varme høstfarger. Skyene danset litt lavt over skolen, og plutselig satt vi i hver vår vinduskarm, og snakket i stedet.  Det var så fint. Et velkomment avbrekk, i en litt vanskelig samtale. Nydelig øyeblikk.

Den ettermiddagen det stod fem halvannen-litere med Pepsi Max og en flaske vin på dørmatta da jeg kom hjem fra jobb. Ladningen var forseglet med et rødt hjerte, og viste deg å være fra kollega Ragnhild. Hun hadde bestilt et kort av meg, og da jeg ikke skulle ha noe for det, kom hun innom med betaling likevel. Bedre en cash, det er helt sikkert! Fint med kolleger som kjenner meg godt!

Og slik gikk uka. Travel, litt slitsom, likevel veldig god. Anne Grethe som vasker kontoret og har tid til en hyggelig morgenprat når jeg kommer på jobb. Gode øyeblikk. En kjøretur med gubben, ut å strekke på bena, kjøpe en kopp flytende gull i drive in på Mc. Donalds, lytte til musikk, og speide etter elg i grøftekantene.

Litt dårlige, klissete, romantiske filer på tv, akkurat hjernedødt og underholdene nok til å slappe av i sofaen med. Sånne øyeblikk er fine. En lang gå-tur i skogen med minstepoden, en runde med hårsaksa i kråkeredet til storepoden, og dele et par glass rødvin med mellomstepoden. Ulik kvalitetstid, men akkurat like fint.

Nå skal jeg logge av, sette en stor gjærdeig til heving, også skal jeg snoke litt i den godteskåla bak meg. Jeg sa jo at jeg ikke hadde viljestyrke!!! Håper uken som gikk ga det gode øyeblikk, og at den kommende mørketiden er grei med deg. Vær raus med deg selv da, det er du verdt. God søndag, vi blogges.

Så var det enda en søndag, og den kom akkurat like brått på som alle de andre søndagene dette året. Og her sitter jeg, som det vanedyret jeg er, i den samme gamle pysjen, under det samme gamle teppet, og hører på de samme gamle, velkjente lydene i måsahuset. Knitringa i peisen, klunkinga fra kaffetrakteren, og gubben som pusler rundt med smått og stort som dreier seg om bobil. Nytt bestikk vaskes og legges i bilen, samme med kjeler, kjøkkenhåndklær, kaffekopper… Plutselig ble gubben helt interiør-konge over tre kvadratmeter boflate. Han er grom da, det skal han ha. Gleder seg stort over den bobilen, det er ihvertfall sikkert. Jeg nyter dagens første kopp med kaffe, varmen fra peisen, og sorterer ukas små øyeblikk i hodet før de skal tastes ned her på bloggen.

Uka har vært god, det er konklusjonen. Mer søvn enn på lenge, og fine dager og kvelder med gode mennesker. Mandagen var bare en eneste lang feiring. Ingen sak å fylle 47 når man knapt rekker å registrere hvor gammel man blir fordi dagen ble full av gaver, og klemmer, og kaker og gratulasjoner. Så mange øyeblikk at det har tatt hele uka å ta inn alle inntrykkene. Vi startet som alltid med bløtkake til frokost, minsten og jeg. Det fine med å fylle år på samme dag er jo tradisjonene det bringer med seg. På jobben ble pulten fylt opp av gaver og koselige kort fra de gromme kollegene inne på c 12, og i klasserommene jallet bursdagssangen hver gang jeg kom in. Fine øyeblikk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Da jeg akkurat hadde kommet inn døra etter arbeidsdagen kom et blomsterbud på døra med en nydelig bukett fra Heidi. Jeg burde egentlig kjøpe meg oftere blomster selv, for de gir jo så masse glede! Buketten står akkurat like fin enda, og pryder spisebordet. Gode øyeblikk.

Og på kvelden ble det kaker og kaffe med alle i måsahuset, samt podekjæresten, kjæreste-voffsen og pappa og bonusmamma. Bare gode øyeblikk hele bursdagen, akkurat slik bursdager skal være. 47 år….det er ikke gæli!

I anledning livsmestringsuka på skolen, har skoledagene vært litt annerledes. Undertegnede fikk i år igjen, gleden av å ha seksualundervisning for alle førsteklassingene på skolen. To pujler, over to øke\ter i auditoriet. Det er så gøy når elevene engasjerer seg og er med. Når de tør å dele tanker og tør å stille spørsmål, enda gøyere når de opplever å lære no. Målet var enkelt, alle skulle vite minst en ting mer da de forlot forelesningen enn da de ankom. Tror målet ble nådd. Fint øyeblikk.

Å se seg selv på bildene som kollega Mimmi tok senere den dagen var enda morsommere enn selve forelesningen. En ting er sikkert…om ikke denne skrotten hadde vært stappfull av selvironi, og med evnen til å le av eget oppsyn, da kunne jeg bare gravd meg ned. Tips til de hårsåre der ute, zoom aldri inn på bilder av deg selv, tatt av andre!

Dagen etter lå en eske sjokoladehjerter og en hyggelig liten melding på pulten min da jeg kom inn etter en økt ute med elever. En liten oppmerksomhet fra ressursgruppa som styrer livsmestrings-uka. Så hyggelig, og veldig passende da jeg hadde gått tre timer og nitten minutter uten sukker….så slapp jeg abstinenser den dagen. Fantastisk øyeblikk.

Første lille bobiltur i egen bil. Ikke så langt, og heller ingen overnatting, for med snøværet som var meldt tok vi ikke sjansen på det. Men, vi kjørte over grensa for en bitteliten Harry-handel, egentlig med mål om å kjøpe inn litt smått til bilen. På butikken i Sverige går jeg rett på en herremann som stopper meg for å si at han følger bloggen, også ble jeg helt perpleks, og bare lo og sa takk, før jeg kræsja i en pall med kokosboller som datt oppi handlekurven. Da tenkte jeg at det var skjebnen, så nå har jeg kokosboller for et par uker liggende i skapet…Det er så koselig når lesere av denne lille bloggen stopper opp for å prate. Jeg blir aldri vant til det, men det er likevel innmari koselig! Bobiltur, shopping og trivelig kar ved kokosbolle-pallen, fine øyeblikk!

Pelsball-kos. Å ligge på sofaen med en liten varm hårball på magen eller i armkroken, det gir fine øyeblikk det. En som tusler etter deg og venter på baderomsmatta mens man gjør sitt fornødende på do, eller en som tusler etter deg inn på kjøkkenet i håp om at det skal ramle ned en ostebit eller noe annet snadder når man smører seg ei skive. Det er så fint med besøk av en sånn liten skapning som bare vil ha kos og ro, og det gjør noe med alle her i huset. Voffsen blir et naturlig midtpunkt og en kilde til avslapning. Besøk av firbeint, fine øyeblikk.

En liten ladning juleark i postkassa, bestilt med bursdagspenger. Det er rein lykke det! Å kunne bestille noen fine mønsterark, for så å bare la de ligge fremme og nyte de litt noen dager. I dag, om tiden strekker til, skal jeg lage noen julekort av dem. Det gledes!!!

Og slik har uke flydd forbi. Små øyeblikk på rekke og rad, flere en de som blir nedskrevet og lagret. Kake til frokost og kvelds altfor mange dager på rad. Lett snøfall som lover at vinteren er rett rundt hjørnet, en telefonsamtale med planlegging at et av høstens foredrag for et bygdekvinnelag i Nittedal. Fersk suppe med lokale grønnsaker til middag, sprett nytt sengetøy og helt nye dyner, som å legge seg i en varm og lun sky hver kveld. Det er tente stearinlys i alle kroker hver kveld, fargerike skjerf om halsen hver dag. Gode samtaler med elever og kolleger, litt for mye sjokolade, en gåtur i kveldsmørket, og tær som tiner foran peisen. Tidlig morgener med møte på rektors kontor…nei, jeg jar ikke gjort no gæærnt! Fikk kaffe også, bra start på dagen. Gode øyeblikk!

Og plutselig er det søndag. Igjen. Jeg skal fylle kaffekoppen på nytt, sette en deig som skal bli ukas mange matpakker, også skal jeg nyte fridagen, uten store planer i det hele tatt.

Håper uka som gikk var grei med deg, og at du fant noen øyeblikk som gjorde deg god. Måtte uka som kommer by på smil og flir. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen og god søndag. Knitring i peisen, kalde føtter i varme ulltøfler, og varme rundstykker med brunost på asjetten foran meg. Min egen lille rutine, som egentlig har blitt en tradisjon. Pakket inn i det gule, gamle teppet, klar for å se tilbake på noen av ukas små øyeblikk.

Fortsatt er det gult og rødt på de fleste trærne ute. Det er gult og rødt på bakken også. Vakkert, nesten overalt hvor man snur seg.

Mandag morgen gikk jeg ekstra tidlig på jobb. Jobb har vært en utfordring siden skolen startet igjen. Ikke jobb generelt, men selve jobben. Den har tatt mer energi enn noen gang på de 13 årene jeg har jobbet der, og hadde det ikke vært for de fantastiske menneskene jeg er så heldig å få jobbe sammen med, er jeg neimen ikke sikker på om jeg hadde klart å gå på jobb hver dag. Jeg har forbannet systemene som ser fine ut på papiret, men ikke funker i realiteten. Jeg har tenkt at folkeskikk burde være et eget skolefag, og at skolerett ikke burde bety at man alltid får lov til å være på skolen… høstferien gjorde godt. En uke fri, litt selvransakelse…ingen får gjort alt, men alle får gjort noe. Jeg liker å klare alt, i en perioden nå må jeg innse at noe også er greit. Skolen var stille mandag morgen, det var kun lys på rektors kontor. I over en time var jeg alene før nestemann kom. Jeg kokte kaffe, spiste frokost, gikk en runde rundt byggene. Jeg pustet inn den kalde lufta ute, sendte meldinger til elever jeg viste gruet seg til en ny termin. “Jeg gleder meg til å se det etterpå!” Alene på jobb, lenge før skolen startet, det ga gode øyeblikk!

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Den morgenen voffsen til podekjæresten overnattet her. Det er så koselig å våkne til lyden av labber som tasser over parketten. En varm snute som søker oppmerksomhet, og en hale som logrer selv om man har morra-ånde, og morra-sveis. Vi luftet oss i hagen, en av oss tissa (gjett hvem), også spiste vi frokost i godstolen, hvor voffsen sovnet på fanget før jeg skulle dra. Så ble jeg ikke førstemann på kontoret den dagen, fordi man setter ikke fra seg en pelsdott som snorker i fanget ditt. Da nyter man bare øyeblikket!!!

Votte-vær. Temperaturene er skiftende om dagen. Bitende kaldt den ene dagen, varmt den neste. Lykken var stor den dagen det var så kaldt at man måtte ha votter! For jeg har nemlig votter liggende fra julaften i fjor, som nesten ikke er brukt. Jeg er av typen som synes at nytt strikketøy egentlig er for fint til å brukes, derfor blir det ofte liggende til pynt i en kurv i stua før det blir tatt i bruk, og det gjaldt disse vottene også.  Men den dagen ble de brukt, og det er en liten lykke å kjenne at kulda biter i nesa, men at hendene er like varme. Det så ut som høst, men det lukta vinter. Fint øyeblikk!

En liten kveldstur over skauen for å handle bursdagsgave til minsten som fyller 19 i morra. Herlighet, tenk det! Minstemann fyller 19!!!! Da er han plutselig bare ti år yngre enn meg…. Vi dura over Vestmarka i sakte tempo, for skogen er mørk, og skogens konge hadde maaaange slektninger på vandring denne kvelden. Tror vi møtte til sammen 10-12 elger, og selv om det er koselig, er det litt skummelt når de plutselig hopper uredde ut i veien foran bilen. Saktekjøring gjennom skogen, men bursdagsgavene ferdig pakka inn i baksetet, og hver vår hamburger i hånda…det er gode øyeblikk det!

Det har blitt kanskje tidenes bursdagsgave på de to eldste oktoberbarna i måsahuset også… Gubben fylte år den 10, jeg runder også et høyere tall i morgen, og denne fredagen hentet vi hjem en bobil. Vår egen! Ikke helt ny, ikke veldig gammel eller. Lys og fin, og bare vår!!! Så lørdag morgen spiste vi frokost i bilen, her hjemme på gårdsplassen. Høst og vinter skal brukes til å finne ut hva vi trenger og ønsker oss av nødvendig inventar, og så fort våren kommer med varmere reisevær står vi fritt til å kunne farte på tur hver gang vi ønsker det! Nå må bare kjerra få et passende navn, og jeg og gubben må investere i matchende grilldresser, så er vi klare. Bobil-lykke, ganske greit øyeblikk!

Jeg har ravnet en midttime med kollega Ragnhild, og det var så fint. Hver midttime tar to ansatte på seg “Spør meg” vestene, og ravner litt rundt i skolegården, i kantina, biblioteket, alle klasserommene, og ellers steder elevene oppholder seg. Og det var så fint. Fint å møte elever som ikke så ofte oppholder seg i samme rom og bygg som meg. Fint å snakke med de som går alene, eller sitter alene, fint å komme innpå de som vandrer rundt i større gjenger. Gode øyeblikk. Viktige øyeblikk.

De gangene jeg kjenner hvor lite som skal til før noen gledes. Denne gangen minsten. Han kom nemlig hjem med en ny caps fra tømrermesteren som var så snill å ta han inn som lærling i sommer, da læreplassen hang i en tynn tråd. Tenk at det skal så lite til for at noen skal føle seg spesielle, en caps med navnet sitt på. Den var allerede støvete av sagflis og gips etter en dags bruk, men akkurat den capsen kommer til å kjennes ny ut lenge. Glad gutt, glad mamma, godt øyeblikk.

Gaven fra Line. Jeg har tegnet litt igjen, denne gangen bursdagskort for kollega Line. Som takk for hjelpen stakk hun innom butikken til Mona for å kjøpe en liten gave, og når en skravlekopp møtte en annen skravlekopp kokte til sammen verdens fineste presang. To fine julekuler, som i måsahuset blir helårskuler, fra Halvor Bakke. Ah-mah-gaaad!!!! Interiørlykke. I dag skal de henges opp, jeg tror jeg har funnet den perfekte plassen. Så da er det på tide å avslutte blogginga da. Kuler skal henges, og kake skal bakes så den er klar til vår tradisjonelle bursdagsfrokost i morgen. 19 og 29 år gamle…rare greier.

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at uken som kommer gir deg enda flere. Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Og du? Vær snill mot deg selv da, det fortjener du. Vi blogges.

Nettenes tankekjør har holdt meg våken, og flere ganger har jeg vært på nippet til å skrive om det, legge det ut. Men noe hindrer meg. Lojalitet, kanskje… Eller så er det bare skummelt, å skulle snakke om denne annerledes-hverdagen som berører meg i disse dager, berører nattesøvnen, allmenntilstanden. Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at det er siste dag av høstferien. Ei uke som har gått i overkant fort, men som til tross for våken-netter, har bydd på gode øyeblikk, i all hovedsak her hjemme.

Jeg har nok unngått folk litt, i jaken på roen, og det har til en viss grad funket. Jeg har aldri kjedet meg i eget selskap, ikke engang da jeg var småjente. Butikk og ærender har foregått ved åpningstider, så har jeg ruslet hjem, og sullet rundt hjemme eller rett utenfor måsahuset. De helt enkleste ting, ofte til og med ting som bare er høyst ufornuftig tidsfordriv. Som å lage blomster av fargerike høstblader, og legge det på et fat på bordet, bare for å la de stå noen dager, til de mister sjarmen eller fasongen, eller fargene , også ryker de ut vinduet.  Men ja, noe så enkelt har faktisk gitt både glede og fine øyeblikk. En time til sammen, med sanking av løv i hagen, sitte i sola på trammen og sette sammen “blomstene”, og til slutt sette små fargeklatter av høsten rundt omkring i stua. Fine øyeblikk. Avslappende, og veldig lite krevende.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Mandagen hadde måsagubben også fri. En avspaseringsfredag ble flyttet til mandag, også fikk vi liksom litt minihøstferie sammen. En dag, mer enn ikkeno. Så vi dro på tur. ikke så langt da, bare rett over grensa til Sverige for å kjøpe kun det høyst nødvendige. Polkagriser og tøymykner. Vi trengte jo egentlig ikke stort, turen var mest for turen sin skyld. Gubben er litt sånn støttekontakt for kjerringa om dagen, sørger for at hun kommer seg ut og sånn, får litt fresk luft i hodet. Og det var så deilig! Solskinn og musikk i bilen, varm lunsj på grensa, og et stopp langs veien hjem bare for å sitte ved vannet og se fisken hoppe etter fluer, men sola varmet nesetippen. Nydelige øyeblikk.

Endelig tid til å bake litt skikkelig. Nesten hver dag denne uka har jeg bakt, på bestilling fra minstepoden, i all hovedsak. “Ååååhh, har du fri? Kunne du bakt da? Rullekake og suksessterte? Fylte horn, eller innbakt pizza? Grovbrød og makroner? Polarbrød? Brownies???” Poden er i overkant glad i fersk bakst, sier det minner om barndom og sånn. Og jeg er lett å overtale, når skapet er fullt av mel og gjør og fløte og mandler og alt annet digg.

Så det har blitt kake til dessert nesten hver kveld, og grov bakst i matpakkene, eller som tilbehør til middagene. Mekket sammen noen brød til fryseren også, så kjekt å ta frem om kvelden, la de tine over natta, også fylle matboksene med ferske brødskiver til jobb hver morgen. Jeg laget granskuddsirup i våres, og denne uka blandet jeg det i brød-deigen og laget konglebrød. Mye mer fancy en hva som er nødvendig, men det er jo prosessen som er morsom. Og når huset fylles med lukten av nystekt brød, da er jeg lykkelig da. Gode øyeblikk.

Podene har fått dilla på poker, og setter seg gjerne ned sammen om kveldene for å spille litt. Jeg husker ikke reglene, og spiller derfor ikke sammen med dem, men jeg elsker det når de sitter i stua og skravler og ler og jukser. Huset fullt kan bli mye for et slitent hode noen ganger, men fy søren så fint det er også. Det varer jo ikke evig. Det jeg ikke kan i poker gjør jeg opp for i vri åtter, og denne uka har jeg knust minsten flere ganger. Gøyale øyeblikk.

Solsikkene. En liten gruppe nederst i hagen som fremdeles blomstrer, de har fått bli med inn. Enda litt av høsten tatt inn i måsahuset. Jeg har fått unna litt hagearbeid denne uka, såpass at jeg har blitt skikkelig svett og sliten. Gressklipp, beskjæring av noen busker, raking av løv, også har jeg saget og hugget opp ei diger bjørk som har ligget over deler av plenen etter at lynet slo ned i den for noen uker siden. Blytungt å dælje løs med øksa, men deilig når jeg var ferdig. Godt støl i armer og rygg, ei real treningsøkt som synes i hagen. Også avslutte det hele med å ta med de aller siste solsikkene inn. Fine øyeblikk.

God jul!!!Julemarsipanen har ankommet Europris, og gubben kjøpte med ei purke hjem. Det er sunt! Gris er hvitt kjøtt, er det ikke? Bra for hjertet, og at det der. Uansett, jeg er en av de som liker at jula kommer tidlig i butikkene. Da kan jeg liksom glede meg bare enda lenger, også tenker jeg at det er viktig å ikke vente med alt som er godt, for det er livet altfor kort til! En forsmak på jula denne uka, helt innafor, og fint øyeblikk!

Også måsagubben da. Fine, rause, gode måsagubben. Vi tok en tur på lørdag også. Bare innover til Lørenskog for å hente en ting han hadde glemt på jobb. Så ble det lunsj ute denne dagen også. Vi stoppa på lensene ved Fetsund på vei hjemover, i strålende solskinn. Bare speilbildet i vannet , av trær i høstdrakt, er grunn nok til å komme seg ut.

Gubben har fast plass når vi er på lensene. Det er flere år siden jeg ba han finne seg en plass med fin utsikt, mens jeg var inne og kjøpte vaffel og kaffe. Da jeg kom ut igjen lo jeg så jeg mista kaffen, for den enkle sjelen som han er hadde han funnet seg en plass hvor han synes, helt oppriktig, at utsikten var magisk….rett foran ei diger bjørk! Og det har blitt plassen vå. Så ler vi litt hver gang vi setter oss på krakken, og nyter “utsikten”. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Ei litta ferieuke, et avbrekk fra alt som kjennes litt kvelende. Jeg håper søvnen kommer i natt, og er klar for å brette opp ermene for en ny termin på skolen. Men først skal søndagen få lov til å bare være, med det den måtte bringe av øyeblikk. Det knitrer i peisen, magen er full av grovbrød og kaffe, og det er et nydelig utgangspunkt for en søndag. Jeg skal nyte noen timer til alene før alle podene våkner og inntar stua. Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uken som kommer gir gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Det knitrer i peisen og ryker av sokkene. Endelig var det kjølig nok til at det var innafor å tenne på noen kubber sånn på morrakvisten. Vissheten om at det er høstferie siger inn med lyden av knitringen og med varmen fra flammene. Endelig!

Den rutete pysjen er i total stilkræsj med de spraglete ullsokkene, og sånn kommer det til å være ei uke nå. Stilkræsj hver eneste dag. Ferie fra bukser uten strikk i linninga, ferie fra hengepupper i BH-fengsel, ferie fra jobb. Alt annet en glamorøst, kanskje til og med på grensa til vulgært latskap Det skal nytes.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

På bordet står en kopp kaffe og en kringlebit med melis….selv om det mest ser omvendt ut. Som melis med en kringlebit. Jeg spiste en gulrot i går, og veier opp for det i dag.

En ferie har aldri vært mer etterlengtet og velkommen enn akkurat denne høstferien. Jepp, for denne uka har som de tidligere ukene vært tøff. Tøffere enn vanlig. Til tross for det gikk det seg noe til mot slutten av uka, dagene ble lettere, jeg fikk litt mer tid til å gjøre “min greie”, være meg sånn jeg er best, og ikke har det manglet på øyeblikk heller. Selv ikke på de gråeste dagene.

Da jeg syklet inn gjennom porten, og under lønnetreet etter jobb på fredag, dalte et lite lønneblad rett ned i sykkelkurven. Som om høsten ønsket meg velkommen hjem, og markerte starten på ferien. Og sansene bare svingte seg rundt. Øynene så seg ikke mette på de spraglete rødfargene, og nesa fikk ikke snust nok på lukten av regnvått lønneblad. Nå ligger bladet i press mellom to tunge bøker. Straks kan det brukes som bokmerke. Så fint å ta høsten litt inn.

Hver mandag steller vi, eller jeg og et par andre gøyale (etter vår mening) oss opp i vinduene på kontoret, de som er ut mot skolegården. I de 15 minuttene mellom skoledagens slutt for elevene, før avdelingsmøtet starter, står vi der, i det vi kaller verdens gøyeste kommentatorboks, også ler vi. Ikke av elevene, men av oss selv, og reaksjonen vi får hver gang vi blir oppdaget. Flir og latter, elever som først skvetter, så ler, også vinker. Da er vi morsomme da! Fast mandagstradisjon, fine øyeblikk.

En ettermiddag med siste innspurt på vår film nummer tre. Premiere på torsdag, siste intervju gjort mandag, voiceover på tirsdag. Det går fort i svingene når man henger litt bakpå, for å si det sånn. Kameramann og jeg dura opp til Setskauen for å intervjue en loka musikkprodusent og sanger. I et lite, men høyst proft studio, laget til i et gammelt verksted. Koselig plass, koselig intervju, godt med alt so er gjort. Fint øyeblikk.

Og torsdag var det premiere, med publikumsrekord, og det var så gøy! Så gøy at folk kommer og ser disse filmene vi har lagt inn så masse tid og energi i. Hederlig omtale i avisa, takk til entusiastisk journalist! Det er fremdeles fryktelig rar å både se og høre seg selv på storskjermen, men det er vanskelig å ikke være litt stolt også! Fint øyeblikk. Til uka fortsetter filmingen til fjerde og siste film.

Tirsdag fikk vi, til tross for travel timeplan, klemt inn et bursdagsbesøk hos pappa. 67…. da skal det kun lett matematikk til for å finne ut at jeg er farlig nære 47… Plutselig er vi gamle, både pappsen og jeg. Leiligheten til pappa og bonusmamma luktet av kaffe og nystekt kringle, og vi fikk slavet litt med hele bonusfamilien igjen. Så koselig, sånn en tirsdag ettermiddag. Gangen var stappfull av sko, stua full av latter og klemmer. Godt øyeblikk.

Litt høst på kirkegården. Vi rakk en tur til Sørum denne uka, for å sette ned litt lyng og luke litt både hos mamma og svigermor. Enda, så mange år senere, kjennes det rart at de ikke er en del av hverdagen, sånn rent fysisk. For med oss er de jo ofte, i tanker og i samtaler, men det blir så virkelig at de begge mangler hver gang vi er på kirkegården. Så stod vi der, gubben og jeg, og pratet med mammaene våre mens vi gravde (ikke for langt ned selvsagt…savnet er ikke SÅ stort!), og plantet, og børstet vekk fallent løv. Snakket om gutta, om jobben, og resten av familien. Fine øyeblikk.

Den dagen jeg fikk matpakke av en elev. Ungdommer altså! “Du, jeg kjøpte mer enn jeg klarte å spise på Too good to go i går, så jeg har med litt ekstra!” Ferdig smurt nistemat den dagen matpakka mi lå igjen på spisebordet hjemme. Hva er oddsen? Hverdagslykke! Hverdagsøyeblikk!

Og der har du uka! Uka med stearinlys på bordet, fordi kveldsmørket kommer tidligere og tidligere. Uka med regn så stritt av til og med undertøyet var vått, og med sol så varm at jeg måtte kaste jakka da jeg ruslet hjem fra jobb. Jeg har sovet på sofaen om ettermiddagen og vandret våken hele natta. Stått opp for meg selv og følt meg liten blant de som har streke meninger. Jeg har grini litt, og skreket så høyt jeg bare kunne når jeg var alene hjemme, enda godt vi ikke har nære naboer ved dette måsahuset. Jeg har tatt frem mjuke puter og pledd til sofaen, kledd måsastua for en ny høst, og jeg har pakket vekk de tynneste klærne. Nybakt brød er fortært med smør og brunost, sjokoladeskuffen ble raidet på en vanlig hverdag, og jeg har gode samtaler med mange.

Nå skal søndagen nytes ilag med gubben og gutta, før en uke helt uten planer står og banker på. Den eneste planen er lave skuldre, og søvn. Så mye som mulig. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer bry på glade øyeblikk. Vær snill mot deg selv, det fortjener du. Vi blogges.