Nettenes tankekjør har holdt meg våken, og flere ganger har jeg vært på nippet til å skrive om det, legge det ut. Men noe hindrer meg. Lojalitet, kanskje… Eller så er det bare skummelt, å skulle snakke om denne annerledes-hverdagen som berører meg i disse dager, berører nattesøvnen, allmenntilstanden. Jeg vet ikke. Det jeg vet, er at det er siste dag av høstferien. Ei uke som har gått i overkant fort, men som til tross for våken-netter, har bydd på gode øyeblikk, i all hovedsak her hjemme.
Jeg har nok unngått folk litt, i jaken på roen, og det har til en viss grad funket. Jeg har aldri kjedet meg i eget selskap, ikke engang da jeg var småjente. Butikk og ærender har foregått ved åpningstider, så har jeg ruslet hjem, og sullet rundt hjemme eller rett utenfor måsahuset. De helt enkleste ting, ofte til og med ting som bare er høyst ufornuftig tidsfordriv. Som å lage blomster av fargerike høstblader, og legge det på et fat på bordet, bare for å la de stå noen dager, til de mister sjarmen eller fasongen, eller fargene , også ryker de ut vinduet. Men ja, noe så enkelt har faktisk gitt både glede og fine øyeblikk. En time til sammen, med sanking av løv i hagen, sitte i sola på trammen og sette sammen “blomstene”, og til slutt sette små fargeklatter av høsten rundt omkring i stua. Fine øyeblikk. Avslappende, og veldig lite krevende.
Mandagen hadde måsagubben også fri. En avspaseringsfredag ble flyttet til mandag, også fikk vi liksom litt minihøstferie sammen. En dag, mer enn ikkeno. Så vi dro på tur. ikke så langt da, bare rett over grensa til Sverige for å kjøpe kun det høyst nødvendige. Polkagriser og tøymykner. Vi trengte jo egentlig ikke stort, turen var mest for turen sin skyld. Gubben er litt sånn støttekontakt for kjerringa om dagen, sørger for at hun kommer seg ut og sånn, får litt fresk luft i hodet. Og det var så deilig! Solskinn og musikk i bilen, varm lunsj på grensa, og et stopp langs veien hjem bare for å sitte ved vannet og se fisken hoppe etter fluer, men sola varmet nesetippen. Nydelige øyeblikk.
Endelig tid til å bake litt skikkelig. Nesten hver dag denne uka har jeg bakt, på bestilling fra minstepoden, i all hovedsak. “Ååååhh, har du fri? Kunne du bakt da? Rullekake og suksessterte? Fylte horn, eller innbakt pizza? Grovbrød og makroner? Polarbrød? Brownies???” Poden er i overkant glad i fersk bakst, sier det minner om barndom og sånn. Og jeg er lett å overtale, når skapet er fullt av mel og gjør og fløte og mandler og alt annet digg.
Så det har blitt kake til dessert nesten hver kveld, og grov bakst i matpakkene, eller som tilbehør til middagene. Mekket sammen noen brød til fryseren også, så kjekt å ta frem om kvelden, la de tine over natta, også fylle matboksene med ferske brødskiver til jobb hver morgen. Jeg laget granskuddsirup i våres, og denne uka blandet jeg det i brød-deigen og laget konglebrød. Mye mer fancy en hva som er nødvendig, men det er jo prosessen som er morsom. Og når huset fylles med lukten av nystekt brød, da er jeg lykkelig da. Gode øyeblikk.
Podene har fått dilla på poker, og setter seg gjerne ned sammen om kveldene for å spille litt. Jeg husker ikke reglene, og spiller derfor ikke sammen med dem, men jeg elsker det når de sitter i stua og skravler og ler og jukser. Huset fullt kan bli mye for et slitent hode noen ganger, men fy søren så fint det er også. Det varer jo ikke evig. Det jeg ikke kan i poker gjør jeg opp for i vri åtter, og denne uka har jeg knust minsten flere ganger. Gøyale øyeblikk.
Solsikkene. En liten gruppe nederst i hagen som fremdeles blomstrer, de har fått bli med inn. Enda litt av høsten tatt inn i måsahuset. Jeg har fått unna litt hagearbeid denne uka, såpass at jeg har blitt skikkelig svett og sliten. Gressklipp, beskjæring av noen busker, raking av løv, også har jeg saget og hugget opp ei diger bjørk som har ligget over deler av plenen etter at lynet slo ned i den for noen uker siden. Blytungt å dælje løs med øksa, men deilig når jeg var ferdig. Godt støl i armer og rygg, ei real treningsøkt som synes i hagen. Også avslutte det hele med å ta med de aller siste solsikkene inn. Fine øyeblikk.
God jul!!!Julemarsipanen har ankommet Europris, og gubben kjøpte med ei purke hjem. Det er sunt! Gris er hvitt kjøtt, er det ikke? Bra for hjertet, og at det der. Uansett, jeg er en av de som liker at jula kommer tidlig i butikkene. Da kan jeg liksom glede meg bare enda lenger, også tenker jeg at det er viktig å ikke vente med alt som er godt, for det er livet altfor kort til! En forsmak på jula denne uka, helt innafor, og fint øyeblikk!
Også måsagubben da. Fine, rause, gode måsagubben. Vi tok en tur på lørdag også. Bare innover til Lørenskog for å hente en ting han hadde glemt på jobb. Så ble det lunsj ute denne dagen også. Vi stoppa på lensene ved Fetsund på vei hjemover, i strålende solskinn. Bare speilbildet i vannet , av trær i høstdrakt, er grunn nok til å komme seg ut.
Gubben har fast plass når vi er på lensene. Det er flere år siden jeg ba han finne seg en plass med fin utsikt, mens jeg var inne og kjøpte vaffel og kaffe. Da jeg kom ut igjen lo jeg så jeg mista kaffen, for den enkle sjelen som han er hadde han funnet seg en plass hvor han synes, helt oppriktig, at utsikten var magisk….rett foran ei diger bjørk! Og det har blitt plassen vå. Så ler vi litt hver gang vi setter oss på krakken, og nyter “utsikten”. Fint øyeblikk.
Og slik gikk uka. Ei litta ferieuke, et avbrekk fra alt som kjennes litt kvelende. Jeg håper søvnen kommer i natt, og er klar for å brette opp ermene for en ny termin på skolen. Men først skal søndagen få lov til å bare være, med det den måtte bringe av øyeblikk. Det knitrer i peisen, magen er full av grovbrød og kaffe, og det er et nydelig utgangspunkt for en søndag. Jeg skal nyte noen timer til alene før alle podene våkner og inntar stua. Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile, og at uken som kommer gir gode øyeblikk. Vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.
