Ich habe tissen!

Jeg visste med en gang jeg møtte gubben at han var mannen i mitt liv. Eller, kanskje ikke med en gang, for jeg var ikke videre imponert over den siste overlevende forhistoriske hockeysveisen, ei heller var jeg spesielt begeistret for de digre mokasinene med dusk og de hvite tennissokkene med røde og blå striper han hadde nedi de mokasinene, men mannen grodde på meg! Det var noe med den litt ukultiverte bondske guttesjarmen, den litt sjenerte fremtoningen, og den enkle væremåten som til slutt vant meg over.

Måsagubben er og blir seg selv, i ett og alt. 100 prosent ekte, finnes ikke tilgjort. Det du ser er det du får, og det du får er en romslig og hårete bauta av en mann. En som aldri har skrytt på seg å være spesielt kultivert, bereist eller rik på penger, men snill som dagen er lang, med en helt egen evne til å få mye ut av lite, tilfreds i møkkete arbeidstøy, og med kjærlighet i bøtter og spann til de han er glad i.

 

Vi er like på mange måter, ulike på andre. Alt i alt, en bra match. I alle år har jeg sagt til meg selv at det er ulikhetene våre som gjør at det funker. For i mitt hode har han vært den stødige, ryddige, mens jeg har vært den kreative, rotete.

Han kan fikse bil, jeg kan lappe hullete arbeidsklær. Han er god i matte, min styrke er språk. Du skjønner sikkert tegninga. Vi utfyller hverandre. Vi har hver vår greie.

 

1997. “prinsesse” Janne møter kongen av hockeysveis!

 

Det er og blir oss to. Selv ikke seks dager sammen i en trang bobil langs smale norske fjellveier kan klare å skille oss, selv om det å, som to passelig tjukke middeladrende arbeidsfolk, skulle dele en kvadratmeter boflate i ei snau uke selvsagt byr på noen utfordringer.

 

Det å bruke bobildoen for eksempel, det er litt ugreit. For det første er den så liten at man må gå ut for å skifte tankegangen. Om man skulle være så heldig å klare å klemme den litt utrente stive kroppen ned i en tilnærmet 45 graders vinkel slik at skrevet treffer doringen, en doring som for øvrig ikke er laget for en kvadratmeter kjerring-ræv fra Måsan, er det fremdeles mye som skal på plass før man kan begynne å trykke både foran og bak. Den ene armen må henge vertikalt langs veggen ut mot sittegruppa, den andre armen må ligge horisontalt over vasken. Venstre fot må ligge i kryss over høyre lår, og hodet må stikke drøye 7 cm utenfor døren, noe som da vil si at den ikke kan lukkes, og en noe som helst form for privatliv mens man gjør sitt fornødende er utelukket.

Nå skal det sies at veggene rundt doen likevel er laget av to-lags bølgepapp med kontaktplast, og er omtrent så lyddempende at selv om man mot formodning skulle ha fått lukket døren under en real tarmtømming, ville man likevel fra utsiden høre hver prutt og fjert.

Når du må være en ni år gammel rumensk olympiamester i turning med falsk pass for å klare å vikle deg ned på bobildoen.

 

Nettopp derfor, og fordi måsagubben er utstyrt med en overluftig tarm som ikke egner seg for tettbebyggelse, ble vi enige om at all bæsjing skulle forgå på camping toaletter langs strekningen, og at tissingen, så langt det lot seg gjøre, skulle foregå på samme sted, og i nødstilfeller i gjengrodde grøftekanter langs landeveien.

 

Måsagubben er av den primitive sorten, type huleboer, og hadde tilsynelatende ingen problemer med dette. Jeg derimot, oppdaget etter snart 20 års ekteskap at jeg nok har giftet meg noen klasseskiller nedover, og at jeg har litt høyere standard hva tømming av kroppens avfallsstoffer angår.

Likevel er det merkelig hvor fort man tilpasser seg den noe primitive levestilen som kommer med det å være dronning av bobil. Slik må det jo nesten bli når man i sin storhetstid gjorde unna tre barnefødsler med ni måneder og et kvarters mellomrom, og siden da kun sporadisk har husket på knipeøvelsene gynekologen anbefalte. Dette har resultert i en kronisk slark i vaginaen og en vertikal anti-selskaps blære med sporadisk lekkasje, noe som går dårlig overens med en innebygget forkjærlighet for kaffe og Pepsi Max på bilturer. Selv den kultiverte, språkdyktige måsafruen ble til slutt godt kjent med snaufjellets grøftekanter, og mestret raskt tissing i fristil med lav huk og svak urinalstråle som ikke treffer skoa.

 

Grøftekant-tissing i frittstående vinkel med lav stråleføring. No problem!

 

Dette var likevel ikke noe jeg hadde planer om å dele med gubben, da jeg tenker at noen hemmeligheter er det greit å ha i et ekteskap, for ikke helt å miste piffen. Derfor tillot jeg meg selv å gjøre et nummer ut av den noe primitive og ukultiverte måten han stadig slo lens på under turen, mens jeg, hver gang jeg kjente trangen til å late vannet dro en liten hvit løgn og fortalte at jeg bare skulle plukke en neve multer…

 

Så med verdigheten stadig i behold, og så tissetrengt at jeg nesten var gul i øynene ba jeg gubben stoppe bobilen slik at jeg kunne plukke «multene», og satte kursen mot ei litta steinrøys mens gubben sjekket GPS`n før neste stoppested.

Bak ei litta røys, og med så lav huk at lyngen kilte lett rundt hemoroidene sukket jeg henført da jeg endelig kunne åpne slusene. Så lenge hadde jeg holdt meg at da jeg på få sekunder ble omringet av fem-seks ekstremt nysgjerrige og selskapssyke sauer med bjelle, hadde jeg null sjangs til å knipe strålen i påvente av at de skulle gå videre, og måtte bare la det stå til.

Vifting med armene og et høylytt «sjusjhh!!!» hjalp ikke, sauene ble stående i flokk rundt meg til siste dråpe var ute. Det var ikke før jeg høynet vinkelen på knærne med ti grader og gjorde meg klar til den karakteristiske ristingen av undelivet i mangel på dopapir at saueflokken virket bråskremt, delte seg på midten, og til syne kommer en mann med nyplukket blomst i en sliten rallarhatt, med speilreflekskamera med 40 cm objektiv pekende rett mot mine flagrende vaginale vinger!!!

 

Tysk bobilturist og hobbyfotograf møter ullen høne fra Måsan.

 

Jeg ser at mannen skvetter så han detter bakover i lyngen i det blitzen blinker, før han kaster armen foran øynene, snur seg over på magen, reiser seg og løper, mens han roper:

« Scheiße!!! Entschuldigung bitte!!!!»

 

I mitt hode, og det til tross for tre år med tysk i grunnskolen, og utallige kvelder med Derek på NRK i ungdommen, oversatte jeg raskt Scheiße til skit….kanskje på grunn av situasjonen jeg var i da han så meg. Derfor følte jeg en unaturlig stor trang til å forklare meg, la han vite at jeg ikke satt der og dreit langs veien, og løp etter han med buksene delvis nedpå knærne mens jeg veivet med armene, pekte på underlivet og ropte:

«Ich Scheiße nicht!!! Ich habe tissen!”

 

 

Vel oppe på grusveien over fjellet løp turisten med rallarhatt og speilreflekskamera mot en bobil med tyske skilter som stod parkert bak foran måsagubben, og inne i bilen satt en dame, en sånn skikkelig tysk «diesel Dorris» og så forskrekket på gubben sin, deretter en forskremt saueflokk med bjeller,og til slutt på meg som kom halvt påkledd løpende etter, pekende på buskas brutalis, mens jeg forgjeves, og atter engang ropte på gebrokkent tysk «Ich habe tissen!!!»!

 

Tissetrengt kvinne forsvarer seg seg selv!

 

Bilen med tyske skilter spant av gårde raskere en «Il Tempo Gigante», og la igjen vår knøttlille bobil i en sky av grus og sauemøkk.

I førersetet satt måsagubben og ristet på hodet, så lugn som bare en måsagubbe kan være. Stille og saktmodig hevet han et øyebryn mens han kikket min vei, og spurte rolig : « Har du plutselig begynt å ta knipeøvelsene på alvor, og plukker multer med slufsa nå eller?», før han starter kjerra og kjører videre mot Fagernes.

 

Et eller annet sted i Tyskland sitter en naturfotograf med tre blinkskudd fra Norgesferien. To av en flokk beitende bjellesauer som spiser multer, og et av ei litt sjelden forskremt og ullen måsahøne med delvis nyflådde ferskenfargede «vinger».

 

 

Igjen på fjellet ligger en flokk sauer med en akutt post traumatisk lidelse og ser frem til får-i-kål sesongen, og en stor dose av min verdighet. Tror kanskje ikke gubben giftet seg over sin klasse likevel. Jeg er i hvert fall en erfaring rikere. Bobilferie er ikke for pyser!

Auf Wiedersehen.

Ukas små øyeblikk.

Ferieuke nr 2 av 3, check. Just like that.  Gikk jammen meg fort den også, og det til tross for at vi “bare har vært hjemme”!

Sitter her i en altfor diger joggebukse jeg har stjålet fra gubben. Ullsokker på føttene, godt tullet inn i det gule teppet. Har enda ikke rørt kaffekoppen eller frokosten. Egentlig er jeg trøtt enda, selv om jeg ikke fikk sove mer. Ser ut til å bli en sånn slaraffendag. Det gjør ingen ting kjenner jeg. En dag med stjerten godt plantet i sofaen, kanskje bake noe godt til kaffen etterpå, slappe av hele dagen, lese en bok…det blir fine søndagsøyeblikk av det også

Håper du har hatt en god uke. En sånn hvor øyeblikkene har stått i kø.

Skal jeg oppsummere uka her på måsan vil den i grunn bli ganske lik de fleste andre uker. Minus jobb da. Det har vært en sånn uke, hvor dagene har sklidd litt i hverandre. Litt sånn type: “Er det tirsdag eller torsdag i dag egentlig???” Litt godt det også, selv for en som er ganske glad i rutiner.

 

Måsapoder!

 

Det blir jo noen øyeblikk verdt å notere seg så late dager også.

Klatre i trær for eksempel. Den dagen vi klatret i trær, gubben og jeg. Må jo ha sett passe snålt ut for de tilfeldige forbipasserende, to middelaldrende, passe overvektige måsafolk, knisende, halvveis oppe i et par vridde furutrær. En ting fant vi ganske raskt ut…folk på vår aldre er ment for flatmark!! Makan til treningsøkt har jeg sjelden vært med på. Ikke bare tar det en drøy halvtime å komme seg 35 cm opp i trærne, men det tar minst like lang til å komme seg ned igjen også, da med en god samling bark, barnåler og tørre kvister i kroppsdeler jeg ikke vil nevne. Men  artig, det var det! Gøyalt øyeblikk! Har du enda ikke klatret i et tre denne sommeren anbefaler jeg det på det sterkeste. PS: Ta med plaster!!!

Har lissom alltid vært en sånn delikat og snerten liten snelle jeg…

Stranda! Nydelig dag! Da vi pakket bagen med håndklær og solkrem, og kjørte i to timer mot kysten, bare for å tilbringe noen timer på stranda. Hvaler leverer alltid! Det blir liksom sommer i hodet og blodet med en gang vi kommer dit. Følelsen av å ta av skoene i det gress møter myk hvit sand, rusle barbeint ned mot strandkanten, brette ut teppet, og flate ut. Deilig. Bare ligge der og myse mot sola, høre bølgene skvulpe mot land, og bare være noen timer. Magisk, rett og slett.Nydelig dag, nydelig øyeblikk!

Og når vi er inne på det der med tur. Kjølebagen min!! Aaah, jeg digger den bagen. Jeg er egentlig ikke så fryktelig opptatt av materielle ting, men akkurat denne kjølebagen gjør meg så glad, av en eller annen grunn. Arvet av svigers, grelle farger i retro (les gammeldags) blomstermønster. Så syttitalls det går an å bli. Men den gjør meg happy!!!! Skikkelig happy. Kjølebagen har vært med på turer hele uka, små og større utflukter. Akkurat stor nok til et par matpakker, en rull med kjeks, og noe kaldt å drikke. Alle øyeblikk med den kjølebagen er fine! Føles nesten som om jeg er med Fleksnes og Modern på tur.

Åkei…teit øyeblikk, men det må med. Det er jo sant! Do!! Yep! Når man er utstyrt med sånn nedadhengende anti-selskaps-blære, etter å ha mekket tre under med ni måneder og et kvarters mellomrom, og kanskje ikke akkurat har vært helt overivrig på antall anbefalte daglige knipeøvelser de siste 16 åra lissom. Da er det noen ganger litt utfordrende å kjøre på tur, særlig i en gammal rusten kassebil uten nevneverdig god fjæring i understellet på norske landeveier. Offentlige toaletter som er gjenåpnet etter pandemien, med både vask og såpe! OMG!!! Tisse på do, fint øyeblikk!!!

Tid til litt kreativt syssel. Det er alltid bra. Vi dro jo med, til gubbens store glede (ironi) et lass med drivved hjem fra Gudbrandsdalen forrige helg. Det lå på bordet ute noen dager, til jeg fant ut hva jeg hadde lyst til å lage. Det startet med et lite velkommen skilt. Så ble det knaggrekke. Så ble det kombinert velkommen skilt og knaggrekke, og til slutt en lampefot. Har jeg egentlig plass til noe av de??? Eh, nei…så fikk gubben litt rett ser altså, selv om jeg ikke kommer til å si det høyt, men prosessen var gøyal. Det er jo det som teller, sant? Så nå ligger det skilt og knaggrekke i boden, litt usikker på hva jeg skal med den, men lampa står foreløpig i gangen. Uansett, nyttig eller ei, sitte sånn å fundere, male litt, snekre litt, det var fine øyeblikk!

Spise skolebolle midt på natta. Det er øyeblikk det. Ikke no å skryte av kanskje, men det er jo ferie. Hadde sovet en uanstendig lang dupp på ettermiddagen, og var ihvertfall ikke trøtt på kvelden. Så gubben ble sittende å se en film med altfor mange skurker og dårlige karatemoves til at jeg synes den var verdt å se, så jeg ble sittende i andre enden av sofaen med gamle epiosoder av neighbours på pc`n, og spise kokosbolle, klokken 01.30 om natta. Og jeg kosa meg!! Bare fordi det er ferie, og da er sånne ting helt greit!

Øyeblikket jeg ikke har bilde av, men som ikke kan la være å nevne. Da vi, gubben og jeg, på Europris på Årnes av av alle steder, møtte på mamma sin aller beste venninne fra barndomstiden. Irene og jeg ble stående å snakke en stund. Så fint øyeblikk. Minnene raste liksom på, jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg var på besøk hos Irene som lite, da vi alle bodde i Lillestrøm. Irene hadde hunder, stadig nye valpekull, og alltid boller og saft. Møte Irene, og gubbe hennes, slå av en prat, minnes mamma et øyeblikk, det var et fint øyeblikk det. Takk for praten Irene!

 

Sende meldinger med storepoden. Høres sikkert ut som snåle øyeblikk det og, men det er så fint å se disse små gutta bli voksne. Rart å tenke på at den lille poden med den lyse luggen som konstant hang fast i føttene mine, og knapt ville la meg gå på do alene plutselig er på farten alene, eller med brødrene eller kompiser. At han er selvstendig, modig, åpen…så sitter jeg og ler av meldingene vi sender, bare fordi vi er litt like der. Teit humor, samtidig er det en påminnelse om at han alltid bare er en melding unna. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. ikke spesielt spennende. Bare deilig late dager, og små fine øyeblikk. Klatre i trær, ligge på stranda, le av den måka som bare ikke klarte å holde nebbet lukket, spise skolebolle på natta, og drikke kakao til frokost på trappa.  Le av mellomste poden som ikke for alt i verden klarte å naile det kort-trikset han hadde øvet så iherdig på, “løpe” ei treningsøkt med minsten men bli hengende etter som et slips, grille pølser på bålpanna ute til kveldsmat, og sitte på en odde ved Mjermen og bare se utover det blikkstille vannet en times tid. Kan man ønske seg noe mer da?

Ønsker deg som vrenger innom en nydelig søndag. Håper du fyller den med fremtidige gode minner. Blogges!

 

 

 

 

Hverdagsglede 6.

Fartet avgårde på en liten rundtur i dag, måsagubben og jeg. Ble sittende, som ganske vanlig, å snakke om podene på veien hjemover. De store podene som farter hit og dit. Nyter ferien, slakke innetider, og relativt få regler. Ungdommen vår.

Så kommer vi hjem, også sitter de på verandaen alle tre, To av bilene er vasket og polert for kveldens utflukter. På bordet står asjetter og brus, de sitter sammen og skravler og ler, om ting vi gamlingene ikke helt får tatt del i. Det er fint det. Komme hjem til tre glade gutter, brødre og kompiser, og bare vite at disse, disse har jeg laga!!!

Dagens lille hverdagsøyeblikk. Hva  er din lille hverdagsglede?

Hverdagsglede 5.

Slaraffenlivet. Kort og greit.

Spise tidlig frokost, sovne litt på sofaen igjen etter en litt urolig natt, våkne av en banan i nesa…takk skarru ha måsagubben!

Pakke med campingstoler og det gule teppet, og finne seg en liten odde ved Mjermen.

Lokal liten hverdagsglede i dag. Sitte der i tospann til sola har farget nesa sånn akkurat passe rød, snakke om alt og ingenting, bare høre humla suse. Kjisje kanskje, men jammen meg fint også.

Hva er din lille hverdagsglede i dag?

Hverdagsglede 4.

God kveld i stova. Stikker bare kjapt innom med dagens lille øyeblikk jeg.

Har fartet litt hit og dit i dag. Egentlig skulle dagen tilbringes hjemme i måsahuset, ta igjen litt forsømt klesvask og støvtørking, mens måsagubben byttet bremseskiver på Volvon, meeen…. Sola skinte serru, så da ble de planene midlertidig skrinlagt, eller i det minste utsatt til kveldinga.

Det ble istedet en tur bittelitt utenfor kommunen for å mate ender, deretter en rundtur i egen kommune for å sjekke ut litt forskjellige skjulte skatter av noen bortgjemte badeplasser. Så gubben og jeg har loffet rundt i en rusten kassebil, spist rosinboller fra Rema, hørt på gamle sommerslagere, og svømt i bortgjemte skogstjern.

 

Nå er vi hjemme igjen. Gubben står under løftebukken i garasjen, og jeg skal straks brette klær, og sette på enda en vask. Men først…tam-ta-ta-taaaammmm!!!

Offentlige toaletter som ikke er Corona-stengt!!!

 

Det er hverdagsglede altså! For jeg er utstyrt med en sånn sydovervendt hengekøye av en blære som ikke lenger er helt vanntett, og dersom jeg skulle driste meg til å gå forbi brushylla på en nærbutikk, ja da må jeg tisse!!!

Jepp, denne dama skvetter hele tiden, og selv om jeg ikke akkurat bryr meg særlig om det å sitte på huk i lyngen i et nærliggende skogholt, så er og blir en do med vask og såpe den heftigste løsningen! Man kan trygt si jeg har testet ut en del av dem i sommer.

Så der har du det…dagens lille hverdagsglede!

Do!!!

Slå den du…eller, slå lens du! Moahahahaha!

Hva er din lille hverdagsglede i dag?

 

Hverdagsglede 3.

Vi våknet tidlig i dag og. Det lar seg liksom ikke gjøre lenger å sove lenge om morgenen, til tross for at det er ferietid, og at vekkeklokken er skrudd av. Mulig det er alderen…who knows.

Så ble vi liggende litt, snakke, kjenne lufta fra det åpne vinduet, og funderte på hva vi skulle bruke dagen til. Vi snakket tidligere i uka om en dagstur til sjøen, og slik ble det. Så nå befinner vi oss på Hvaler, måsagubben og jeg. En kjølebag fra tidlig syttitallet er pakket med matpakker, kjeks og noe kaldt å drikke, og det gule gamle strandteppet er brettet ut på stranda.

Dette øyeblikket, akkurat dette, er så herlig. Ikke den varmeste sommerdagen, men like fullt en sommerdag.

 

Blå sjø, myk sand, og varme svaberg.

Vi to, akkurat her, akkurat nå. Dagens lille fine øyeblikk.

Hva er ditt hverdagsøyeblikk i dag? Gleder meg ti å se eller lese om det i kommentarfeltet på facebook, eller under hashtaggen #MinLilleHverdagsglede på Instagram.

Nyt øyeblikkene.

Hverdagsglede 2.

Tusen takk til alle som hang seg på #MinLilleHverdagsglede utfordringen i går, både på blogg, facebook og instagram. Målet mitt var egentlig å legge igjen en liten hilsen hos alle, men så forsvant liksom kvelden mellom kveldsmat med svigerfar og en løpetur med minste poden. Sistnevnte var en heller depressiv opplevelse da poden har dobbelt så god kondisjon, og tre ganger så lange bein som mora, og jeg ble liggende i baktropp og sutre…

Uansett, jeg har sett alle bildene dere postet, og lest alle tekstene om de fine små hverdagsgledene, og jeg koste meg med hver og en. Konklusjon etter dag en:

  1. Det er finere solnedganger i Lofoten enn på Måsan.
  2. Jeg tror jeg ønsker meg hund.
  3. Jeg vil til Botanisk hage.
  4. En gang i livet, forhåpentligvis ganske snart, vil jeg også oppleve midnattsola.
  5. Det er helt tydelig at folk der ute klarer å finne gleder i de mest hverdagslige ting, og det gjør meg glad!

Det har vært en rolig dag for måsafruen så langt, selv om dagen er langt fra over. Likevel har jeg allerede stoppet opp og kjent på flere øyeblikk. Dagens tur til Ørje var en av de.

 

Matpakke, kaffe, og to campingstoler på odden bortenfor stranda. Lukten av nystekt vaffel som svevde over vannet og bort til plassen vår, måker som stod på et bein på stenen og sov, og 10-12 ender som nærmest krabbet opp på fanget vårt for å se hva vi hadde i matboksen. Nydelig øyeblikk.

Håper du blir med i dag også, akkurat når det måtte passe deg, og deler din lille hverdagsglede med tekst, bilde eller begge deler enten i kommentarfeltet under dette innlegget, enter her eller på facebook, eller på instagram. Bruk gjerne hashtaggen #MinLilleHverdagsglede på sistnevnte, slik at jeg kan lete opp akkurat din glede.

Ønsker deg en nydelig dag videre.

#MinLilleHverdagsglede

Det var på søndag jeg satt og “snakket” litt med “smurfeline” på chat, også skriver hun liksom ut av det blå (smurf…Blå…tok du den eller???), at “Jeg gleder meg til å lese ukas små øyeblikk i morgen!”

Det hender titt og ofte, at en og annen bloggleser skriver liknende. At de gleder seg til søndagsbloggen, eller at de er mer obs på sine egne små øyeblikk. Det gleder meg. Det skulle ta meg over 40 år selv å virkelig finne gleden i de små tingene, sånn i hverdagen. Jeg er bedre på det nå, mye bedre, og det gjør så godt! Det å se, eller kjenne etter de små øyeblikkene, og suge de til seg. Glede seg over dem. Det er helt utrolig hvor mange slike øyeblikk man kan telle opp i løpet av en uke, om man bare ser etter dem.

 

I fjor sommer hadde jeg en uke her på bloggen, eller rettere sagt på bloggen sin facebookside, der jeg hver dag, en hel uke, la ut et bilde av et hverdagsøyeblikk, og oppfordret de som leser bloggen til å gjøre det samme i kommentarfeltet. Litt for å bli mer bevisst på de små gledene hverdagen byr på, og litt fordi det er en så fin måte å bli kjent med dere som leser på også.

Ja, for det er faktisk en glede å bli bedre kjent, om enn bare gjennom sosiale medier, ihvertfall for meg. Da blir jo de som kommenterer så ofte mer enn bare et lite profilbilde, og det synes jeg er så stas.

 

 

Derfor kjører jeg i gang med med en uke til, en uke med hverdagsgleder. Hver dag, frem til søndag kommer jeg til å legget ut et bilde på facebooksiden, skrive noen ord, også håper jeg mange av dere vil gjøre det samme i kommentarfeltet. Jeg gleder meg masse til å få ta del i andres små gleder også. Delt glede er gull verdt, ikke sant?

Om du vil henge deg på på er det topp, om du er en av de som kun vil lese er det også flotters. Den første hverdagsgleden kan legges igjen under linken til dette innlegget på facebook, og om du vil poste på Instagram, så bruk gjerne hashtaggen #MinLilleHverdagsGlede. Da finner jeg dere der også.

Nå kommer straks svigerfar innom til kveldsmat, fin avslutning på en god sommermandag.

Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

 

God morgen alle fintfolk! Måsagubbens første ferieuke er på hell. Den gikk, som ventet, relativt fort. Rare greier det der, hvordan selv slappe fridager som egentlig virker til å snegle av gårde, plutselig bare er over, i rekordfart, og svisj, så har det gått ei uke. Øyeblikkene blir mange når man har noen å dele de med hele døgnet, og ikke bare etter arbeidsdagen og ut kvelden. Ikke det at vi har vært som limt ved hoftene denne uka, men det er liksom de små tingene da.

hoppende happy ferieblogger fra vidda!

Sove litt lenger hver morgen, våkne med hverandre, og ikke av klokka. Dekke på frokostbordet, spise sammen. Ikke podene da. De har, som alltid om sommeren, snudd døgnet, og kommer ned til frokost omtrent når vi gamlingene begynner å planlegge middag. Det har sin sjarm det også. Litt sånn type :

“Hva er det til frokost a mamma?”

“Kjøttkaker og ertestuing, vennen min!”

Vakre Beitostølen.

Måsagubben og jeg er ifølge podene blitt ur-gamle på rekordtid. De flirer hver gang vi setter oss i bilen og durer av gårde en tur, fordi de vet vi skal sånne dødstreige gammalmanns-ting. Men vi koser oss okke som. «Gammalmannslivet» har helt klart sine øyeblikk det også. Den ettermiddagen vi tok med en pose frø, litt brødskalk, og tok en svipptur til Ørje igjen, bare for å mate endene. Jada, jada, jeg skjønner at det liksom er litt «herr og fru etterkrigstida», men de endene er så kule. Kvekkingen, gakkingen, vaggingen, og de svømmeføttene som labber rundt føttene våre i vente på en godbit er herlige øyeblikk!

Når du er litt nebbete, men skikkelig kjekkas likevel.

En kopp kaffe og en vaffel på båtkafeen etterpå er liksom smør på flesk, rosinene i pølsa..kall det hva du vil. Kaffe og vaffel er nydelig øyeblikk!

Den dagen jeg var sånn akkurat passe smådesp fordi coronasveisen gikk meg på nervene. Da jeg forbannet dette ullhuet, og håret som vokser utover i stedet for nedover, og som fikk det til å se ut som jeg gikk med en konstant lodden hjelm på hue….da jeg i ren desperasjon stakk snuta innom salongen til Frøydis i håp om å få en klippetime, men hun ikke hadde noe ledig denne uka, sånn egentlig. Men så, akkurat i det jeg kommer hjem tikker det inn en melding, om en klippetime dagen etterpå likevel. DET var et fint øyeblikk det! Og nå, endelig, kjenner jeg meg som meg selv igjen. Kort i nakken, og høy på toppen. Sånn halvlang damesveis med krøll ved ørene er ikke meg…Så første hårklipp på et halvt år…fint øyeblikk!

Frøydis altså! Det er klippedama si det!

Den samme dagen som klippen ringte Tine, journalist i lokalavisa og ba om et sånn sommerportrett intervju. Egentlig ville jeg si nei, slik instinktene mine alltid sier! Men så har jeg jo lovet meg selv å bli litt mer sånn ja- menneske, for jeg liker jo egentlig ja- mennesker bedre enn nei- mennesker…så da sa jeg ja da. Og Tine jobber raskt, for innen jeg hadde plantet røven i frisørstolen kom hun, så da satt jeg der da, og dinglet med beina foran speilet, mens Frøydis tynnet hanekammen, og Tine spurte om det ene og det andre. Litt kleint, litt surrealistisk, og veldig hyggelig. Så da noterer man seg det: Intervju med lokalavisa, hyggelig øyeblikk!

Når de lokale nyhetene briljerer med reine faktaopplysninger!

Da  vi pakket en kjølebag med flatbrød og spekemat, og dro til Skullerud. Bare gubben og jeg. Det ble en fin stund. Helt alene på stranden, i de to timene mellom regn og tordenskrallene. Akkurat passe varmt i vannet til en svømmetur, nydelig i sola, og som alle vet smaker maten, selv den du lager ved kjøkkenbenken hjemme, mye bedre ute. Rare greier det der. Så ble vi liksom ti år i hodet for en liten stund, bygget sandslott, sprutet vann, og lo av dårlige vitser.

Så herlig det er, å ha tid til sånne ting. Det er liksom det som er ferie. Tid til å bare sitte rolig i en campingstol og se utover vannet. Tid til å tegne i sanda, og tid til å bare rusle langs vannkanten, bli våt på føttene og få sand mellom tærne. Herlige sommerøyeblikk.

Sitte oppe mye lenger enn man egentlig orker på kvelden, bare for å se ferdig en film man egentlig ikke synes er så veldig spennende, men tiden er liksom så god. Den kvelden regnet hamret mot vinduene i stua, og det liksom hadde vært mørkt nesten hele dagen. Da vi tente stearinlys, poppet popcorn i kjele på komfyren, og så den litt kjedelige filmen ferdig. Fint øyeblikk.

 

 

Kjøpe en pose smågodt, midt i uka, og ikke dele den med noen! Det er fint det. Rusle hjem fra butikken med noen favorittbiter i en papirpose, gjemme den på et lurt sted til alle poder og gubbe er ute av huset, for så å finne den frem, og sette seg under dyna i sofaen med en god bok, og kjemisk fremstilte snadderbiter i en pose, Åh, barnlig lykke! Da kosa jeg meg da!!!

Den som tygger snakker ikke skit. Gammelt jungelord!

Miniferie. Hadde aldri trodd jeg skulle si det, men vi dro på miniferie, med bobil, og jeg liker det!!! Fartet avgårde torsdag morgen i den nye doningen til svigerfar, bare gubben og jeg. Ingen konkrete planer, annet enn at vi ville litt vekk fra Måsan.

 

Det var nok med litt vemodighet og en anelse uro vi lot podeflokken bli alene hjemme noen dager for aller første gang, men som de selv sier…”vi er nesten voksne, så chill a!” Og podene hadde rett, for de klarer seg utmerket godt alene noen dager, jeg vet jo det! Og turen vår, kjære vene, den var så full av øyeblikk at det er vanskelig å plukke ut noen. Tror nesten jeg må snekre sammen et eget innlegg om akkurat det, mest for min egen del. Et lite blogg-bobiltur-album. Tenk at vi har vært på ferie, for første gang alene, bare vi to, siden 1998. DET er fint det!

 

 

Den første kvelden, booket nest siste plassen på Beitostølen camping, spiste pizza på restaurant, gikk tur, og sovnet i frisk fjellluft. Rullende hytte, bedre enn jeg hadde trodd på forhånd!

Måsagubben. Masse fine øyeblikk med måsagubben. De som følger meg på snapchat og instagram har kanskje sett storyene, og fått med seg at vi gliser en del. Tror ikke det finnes en bedre kar å dele ferien med! Øyeblikk, på øyeblikk, på øyeblikk!

Og slik gikk uka. Frisk fjelluft, sol, og regn. Ullgenser og bikini, tørre knekkebrød, og nystekt pizza. Kombinasjonen av hverdagsliv og feriefølelse, alt pakket inn i ei uke. Kaffe ved kjøkkenbenken hjemme, og kaffe på en sten ved en kulp oppe på snaufjellet. Smaker like godt begge steder, fine øyeblikk begge to. Kan jo ikke klage da?

En hyggelig Twittersamtale med en “gammel smurf” på tampen av lørdagskvelden, og nattaklemmer fra nesten voksne poder.

Slapp pus i sofakroken, og spetakkelpus øverst i gardina. Nye tursko, og gamle sandaler, latterkramper og dype samtaler. Varme dusjer og morgenbad i iskalde fjellbekker.Kontraster og øyeblikk, på rekke og rad.

Joda, kort oppsummert, en helt ok sommeruke! Håper din uke også har bydd på fine øyeblikk, og at du nyter søndagen som ligger foran oss. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Har du noen gang våknet, stått opp fra sengen, og tenkt at det henger en forbannelse over deg akkurat den dagen?

Sånn er det her i dag. Det første jeg gjorde da jeg åpnet soveromsdøra var å snuble i det fordømte kattekreket som stod klar som en rakett for å smelle i veggen inn på soverommet. Ja, for en hel natt uten kontakt ed mennesker gjør Bolla helt desperat etter kontakt når vi endelig står opp, så til de grader at i det jeg åpnet døra løp hun mellom bena mine for å komme seg opp i senga og bort til måsagubben, jeg mistet balansen, og gikk på snørra med panna rett i tv-benken.

Så gikk jeg på badet, tømte det som skulle tømmes (jeg tissa!), og da jeg skulle tre på meg pysjbuksa jeg har tenkt å rusle rundt med til sånn ca midt på formiddagen i dag klarte jeg på ukjent vis å tre begge føttene ned i samme bein, mista balansen, igjen, og gikk rett å¨snørra midt på badegulvet så det klirret i begge kneskålene.

Så nå tør jeg ikke drikke kaffen før den er kald i frykt for å skolde meg, og jeg tar ikke sjansen på å tygge knekkebrødet, for da ryker sikkert fortanna.

Alt tyder på at normen om at sorte katter bringer ulykke er sann, derfor slenger jeg med bildet av Bolla, rakett-katta som forårsaket dagens første ulykke, den ettermiddagen hun var gjennomvåt av regn og skrek som ei måke ved vinduet for å slippe inn, og jeg lo så jeg hikstet fordi hun så så dum ut, og tok bilde før jeg åpnet vinduet. For det var et fint øyeblikk det. For meg da, ikke for katta.

Fader…tenk om det er karma…

Hahahahahaaaaaaa!!!!

Den aller første turen på den nye gule sykkelen. Kledde jeg meg for å matche kjøretøyet? JA! For jeg LEKER ikke blogger lissom!!! Neida, her er ingenting overlatt til tilfeldighetene. Så med gul genser tredde jeg blogger-rumpa ned på det brede kjerringsetet, plinget to ganger med ringeklokka på styret, og satte snuta mot sentrum av bygda for å handle litt, og for å poste et brev. Utenfor inngangen til Rema stod en blid dame som lissom bare sånn: “Heeey!!! Du matcher sykkelen din jo!”

Og jeg bare: “Eeeh, ja!! Seff! Det er ikke noen tilfeldighet lissom. Jeg skal ta en selfie senere nemlig!”

Også lo vi begge to. Hun fordi hun sikkert trodde jeg tulla, og jeg fordi jeg viste at jeg ikke gjorde det.

Så der har du det øyeblikket. Gul genser på gul sykkel. Dødsbra øyeblikk! Nå ønsker jeg meg gule sko!

 

Livet som influenser altså!!

Og da kan vi jo skippe rett til det øyeblikket jeg fikk bilde på innboksen på instagram som hun som for tiden strikker verdens kuleste genser til meg. For jeg er så takknemlig, og så himla imponert. For dama er en racer, superflink! Og det er så gøy å se prosessen. Dessuten er det litt gult i den genseren og. Tenk deg DEN kommer til å matche sykkelen da!! OMG! Jeg må jo nesten søke permisjon fra jobben til høsten for å ha tid til å ta nok selfier…

Sjekk dette herlige fargekalaset da!!!

 

Høstgardiner. Jeg har jo som tidligere nevnt litt sånn fargeallergi når det kommer til interiør. Egentlig er jeg veldig glad i farger, men havner liksom alltid på det trygge, men kjedelige, når det kommer huset. Men så regna det, for ørtende dag på rad, og alt inne ble grått og kjedelig, også tenkte jeg “pokker heller” og hang opp høstgardinene, midt på sommeren, bare for å få litt farge i tilværelsen. Og det hjelper. Farger hjelper altså, skikkelig. På kjøkkenet har jeg en hjemmestrikket knallrosa klut, og bare den lille greia er nok til å få meg i godt humør. Tror jeg burde ha som mål å våge å bruke mer farger. Ønsker meg jo ikke noe katalog/utstillingshjem heller. Så ja, gule gardiner, fint øyeblikk!

Den natten jeg ikke fikk sove, og startet på årets produkjson av julekort. Det var ganske fint. Alene i stua hele natten, julemusikk på spotify, sittende midt i et kaos av papir og lim, og maling og alt annet som er gøy. Etter to dager sa jeg meg ferdig, mest fordi jeg var tom for fine mønsterark, så nå lukter det nettbestilling lang vei…Men å nesten være i boks med julekortene for i år, det er ganske deilig faktisk!

Når man syr julekort hele natta!

Lukten av boller og kaffe på grå dager. Det er fine øyeblikk. Utnytte regnværet, være inne med god samvittighet, sette en diger bolledeig, leke seg med baksten, også nyyyyte den etterpå!

Så kom kvelden, og de to eldste podene stakk ut på tur. Jeg ble sittende opp og lese, og stusset litt da 7 nesten voksne tenåringer kom inn i stua på rad og rekke sånn litt over midnatt.Gjengen var egentlig ute og kjørte, men var sultne, også ble de sittende ved spisebordet her hele gjengen, over midnatt, og spise ostesmørbrød, og resten av kanelsnurrene fra tidligere på dagen. Herlig, høflig, sprudlende, og sultne ungdommer. Et øyeblikk å nyte for en dame midt i livet.

En kjøretur til Ørje for å ha piknik på svabergene, bare måsagubben og jeg. Jepp, så gamle (og kjedelige, i følge avkommet) har vi blitt. Men det skal ikke mer til for å glede et kjedelig ektepar fra måsan. Smurte rundstykker, kaffe på termos, og en flokk med ender som er så nysgjerrige og sultne at de krabber opp på fanget for å stjele biter av maten din. Ender er kule altså, og særlig de som ikke er spesielt folkesky. Prøvde å fortelle dem at jeg spiste onkelen deres, sånn passe crispy, sist jeg var på kinarestaurant, men de lot seg ikke skremme.

Gakk-gakk i fanget, og sol i nakken, nydelig øyeblikk!

Kamerat!

 

Den dagen jeg egentlig skulle være flink å gå en tur, men fant meg en plass ved dammen, og ble sittende der istedet. Litt gjemt nede mellom bladene, bare satt der og tittet etter finskesprett og lot tankene vandre. Ikke om noe spesielt egentlig, bare om alt og ingenting. En god gammeldags timeout rett og slett. Det var et nydelig øyeblikk.

Og that`s it. Det var uka, de små øyeblikkene, kort fortalt. Jeg kunne skrevet mer om den dagen minste poden fikk tilbud om skoleplass på førstevalget til høsten, for jubelen satt løst og øyeblikket var fint. Eller da jeg snakket i telefonene i to timer med en barndomsvenn, og den kvelden vi satt ved tjernet, gubben og jeg, og bare nøt stillheten i tospann, fordi han var sliten etter jobb, og jeg var sliten etter å ha mekket julekort hele natten. Fint øyeblikk det også.

 

Bare sitte slik og pjuske gammalgubben i den grå luggen.

Men nå er kaffen kald, og umulig å skolde tungen på, så med mindre den svarte katta hopper frem og bringer mer ulykke, er jeg jammen meg klar for resten av søndagen.

Den er er jo ikke helt riktig vel bevart…

Måtte uken som kommer bringe deg de aller beste øyeblikkene. Vi blogges.