Din lille hverdagsglede.

Akkurat nå sitter jeg jeg på stranda på Hvaler. Nyter solen, lyden av bølgene,sval sjøbris. Nyter. Kjenner på tvers igjennom ekte hverdagsglede.

Jeg har tenkt på dette en stund. Tenkt at det ville være artig med et lite hverdagsgledeprosjekt. Et prosjekt der flere kan dele, hvor flere kan bli mer bevisst på sine egene små gleder, og dermed også verdsette dem. Disse små øyeblikkene vi ofte tar for gitt. De som virker ubetydelige der og da, men som i den store sammenhengen betyr ganske mye.

( Akkurat nå…nyter.)

For noen år siden ble jeg hyret av Charles Shaughnessy, en amerikansk skuespiller, til å tegne ukentlige bidrag til et talkshow han hadde på T-RadioV.

( Charlie, med “Here’s a thought.” Bilde lånt fra Charles Shaughnessy på Facebook )

Charlie er nok mest kjent som innehaver av den mannlige hovedrollen som Maxwell Sheffield i “The Nanny”, 90-talls sit-komedien med Fran Dresher, men har i tiden etter jobbet med flere store prosjekter, både på og utenfor tv-skjermen.

( The Nanny. Bilde lånt fra Google)

Det var bok-prosjektet han hadde i samarbeid med Haily Batholomew, en Australsk fotograf, som gjorde at jeg først fikk øynene opp for dette med hverdagsøyeblikkene. Prosjektet handlet om å finne en ting du var takknemmelig for, hver eneste dag, i et helt år. Mennesker i flere land adopterte fort prosjektet, kalt “365 Gratefuls”, og noen av oss var så heldige å få noen av bildene våre, sammen med små hverdagshistorier, publisert i boken.

 

Jeg har et eksemplar stående i bokhyllen, og stadig vekk blar jeg i den. Ser tilbake på mine egne bilder, og leser om andre menneskers små hverdagsgleder. Ikke bare ga prosjektet meg muligheten til å sette pris på de små tingene, men det gav meg venner fra flere kontinent. Noen av dem har jeg daglig kontakt med på sosiale medier, flere har jeg møtt, og enda flere skal jeg møte.

 

For en fin ting. Det å finne en ting hver dag som du er takknemmelig for. Tenke over den ene tingen, holde litt ekstra fast i det øyeblikket. 365 små øyeblikk i løpet av et år. Det blir mange øyeblikk det!

 

Innen året var omme hadde jeg lært meg å se etter de små tingene. Ikke en eneste en av gledene handlet om materielle ting, faktisk. Ihvertfall ikke i form av store ting, eller svære summer. Noe så enkelt som en kopp varm kaffe før jobb, eller skattejakt i mormor sin kjeller var blandt de største gledene.

 

Så i dag starter jeg på prosjekt “Min Lille Hverdagsglede”, og nå lurer jeg på om du vil være med. I en uke, syv hele dager, vil jeg poste et bilde av min hverdagsglede på facebooksiden til JanneNordvangBlogg, og om du vil være med, dele med meg og med andre, en liten hverdagsglede hele uka, så kan du poste ditt bilde, og/eller en liten tekst i kommentarfeltet. (på facebook)

På den måten står du jo selv fritt til å slette egne innlegg, om du ønsker det. Og når søndagen kommer, da har du samlet opp syv små hverdagsglder, syv små fine øyeblikk du kanskje normalt ikke ville tenkt noe mer over.

Dagens hverdagsglede kan du poste under bildet som linker til dagens blogg, resten av uka følger du bare med på facebooksiden sånn utpå ettermiddagen. Det oppfordres selvsagt til normal folkeskikk i kommentarfeltet, dersom du vil kommentere andres hverdagsgleder, men det visste du jo fra før. Jeg oppfordrer deg til å se, eller lese om de andre sine gleder også.  Tenk så mange fine øyeblikk vi kan dele med hverandre.

 

Og her er dagens lille hverdagsglede for meg. Tid med en av de fineste jeg vet om. Han og jeg, vi to, akkurat her og nå. Sand mellom tærne, sand på hendene, sand i trusa tilogmed. Han og jeg, lyden av bølgene, sand. Tid.

 

 

Om du vil dele bildet ditt på Instagram hadde det vært supert om du brukte hashtaggen #MinLilleHverdagsglede

Da kan vi jo se hverandres bilder der også.

Hva var dagens beste øyeblikk for deg?

 

 

Ukas små øyeblikk.

Det måtte liksom ei ferieuke til, før vi klarte å lande skikkelig med feriefølelsen. En uke til å koble hjernen på feriemodus, før vi kunne begynne å nyte. Og når kroppene og hodene først skjønte at det var ferie, ja da inntok vi hvilemodus, og der er vi enda. For en nydelig greie! Å rusle rundt i sitt eget lille vakum, ikke gjøre stort, men ikke kjede seg heller. Slappe av, sitte lenge oppe utover sommernatta, eimen av solkrem som liksom ligger over hele tomta. Herlig! Vi skal ingen ting, har ikke reist på ferie, men livet er så godt likevel. En ferieuke full av små hverdagsøyeblikk.

 

( Hele familien, kveldsbad før leggetid. Slike kvelder altså! )

 

Tenk at varmen skulle komme. Sånn skikkelig. Folk klager, slik  folk også gjør når det regner, eller blåser, eller er kaldt, eller snør…men jeg nyter. Svetter, og nyter. For den kommer jo ikke til å vare, denne “tropevarmen”, så da kan man like gjerne gjøre det beste ut av den, mens den er her. Slik som den kvelden vi stakk til Tangen, og badet akkurat i det sola gikk ned. Tenk på det, at i kalde lille Norge finnes det slike kvelder hvor man kan svømme kl ti om kvelden, ja, hele natten om man vil, uten å fryse. Kjenne det lunkne men friske vannet avkjøle solbrente kropper mens man svømmer lange tak utover.Sitte skulder mot skulder ved vannanten etterpå, pakket inn i myke håndklær, og kjenne seg døsig etter en lang da i sola. Nydelig øyeblikk.

 

 

Kjøre en tur sent på kvelden. Akkurat i det solen går ned og maler sommerhimmelen rød og oransje. Kjøre sakte gjennom Mangenskogen, med vinduene nede, kjenne den svale brisen, og høre på musikk. Bare for å komme ut, bare for å nyte kvelden, bare for å kjenne den varme lufta. Det var et fint øyeblikk det.

 

( Sommerhimmel. Måtte vi få mange flere slike kvelder. )

Den ettermiddagen det virket som om alle i hele Bjørkelangen hadde nyperoser i hagen. For uansett hvor jeg gikk kilte lukten av nyperoser i nesa. På hvert eneste tomtehjørne fra måsahuset, ned til sentrum og tilbake igjen. Det luktet sommer, og mormor sin hage. Folk som så meg gikk der med lukkede øyne og nesa godt plantet ned i hver eneste hage må jo ha trodd jeg var spenna gæær`n, men jeg er ikke det altså. Ikke hele tiden. Bare en spontan livsnyter! Det bare lukta så godt. Friskt og godt, og sommerlig, og fullt av minner. Nostalgisk, og fint øyeblikk.

 

 

Tur med gubben. Bare han og jeg, for gutta ville være hjemme alene, være herrer over måsahuset for en dag. Så herlig at de er gamle nok til det. Litt rart å skulle reise bort en dag uten dem, være på stranda uten gutta, men fint også. Kjærestetur. Ligge på stranda, holde han i hånden, bade i sjøen, kjenne sand, så varm at den nesten brenner, mellom tærne. Åh, herlige sommer, herlige øyeblikk.

 

 

Middag på brygga på Skjærhalden. Vi blir aldri lei Skjærhalden. Skal tilbake uka som kommer også. Sitte sånn på et tomannsbord, bare måsagubben og jeg. Se på båtlivet rett utenfor gjerdet, folkemylderet, måkene som cruiser på vinden rett over hodene på folk, i påvente av noe snadder. Elsker det! Slike øyeblikk!

( Finn deg en kar med navnet sitt på t-skjorta! Da glemmer du aldri hva han heter 😉 )

 

Eller de dagene man bare kan ligge på terrassen hjemme, dukke under i bassenget når varmen blir for intens, for så å legge seg tilbake på solsenga… ( Før den revna da selvsagt…det var kanskje ikke ukas beste øyeblikk! Det faktum at bikinitrusa revna samtidig var heller ingen høydare. Den dagen fortjener egentlig en egen blogg… ) Legge seg tilbake på en flytemadrass i bassenget igjen når varmen blir for mye for kroppen. Late, late dager! Knytte et gammelt sjal rundt bikinien, flate ut på sofaen på verandagen, og bli overrasket med en iskald brus fra poden som har vært på butkken og handlet is. Trenger man mer enn det? Sånn egentlig, på slike dager? Liten lykke kanskje, men mer enn nok også! Fint øyeblikk!

Åh, den dagen verdens kuleste t-skjorte kom i posten. Jeg har en greie for sånne t-skjorter altså. Jo mer sarkastisk eller ironisk tekst jo bedre. Eller teite bilder. T-skjorter med skikkelig teite bilder. Digger det! Denne t-skjorta tror jeg egenlig var skapt for meg, mest treffende teksten noen sinne. Har aldri følt meg kulere, eller mer berrettiget til å bære en tekst på brøstkassa Me? Sarcastic? Never!  Nevnte jeg at jeg DIGGER det!!

( Sånn helt serr! Jeg har nådd høydepunktet i livet hva kulhet angår! Bedre enn dette blir jeg ikke! Check! )

 

Sette seg i bilen, pakke med seg solbriller, gubben og svigerfar, og kjøre til båtkafeen i Ørje for å spise lunsj! Det ble en fin dag, et skikkelig fint øyeblikk. God lunsj, godt selskap, godt vær.Alle de “uoppdagede” små perlene i bygda, og i nabobygdene, de som bare ligger der og venter på å bli oppdaget fra bilvinduene, for så å bli utforsket en dag senere i ferien. Slike dager hvor man bare kjører en tur, stopper noen steder, nyter stundene. Sånne dager gir fine øyeblikk!

( Lunsj her, med svigerfar og sønnen hans…fint øyeblikk! )

 

Kino med gubben. Det går altfor lenge mellom hver gang. Nå hadde vi ikke vært på kino siden i fjor sommer, da vi så Mamma Mia 2 og jeg grein fra første til siste scene, og tørka så mye snørr og tårer på skjortearmen til gubben at han åtte vri den opp da filmen var ferdig. Denne gangen så vi en barnefilm. Jada, to noenogførti år gamle mennesker blandt en drøss småbarnsfamilier…og hvem tror du grein mest??? Firåringen bak meg som mista alt popcornet sitt før filmen i det hele tatt hadde begynt, eller undertegnede? Det digre kvinnfolket på førtito og et halvt som syntes det var skikkelig trist at Mufasa måtte dø i denne versjonen av Løvenes konge ogsåJah, jeg grein, og jah, filmen var fin. Fint øyeblikk, selv om Mufasa dævva!

De gangene det er så varmt at man ikke orker å røre i grytene. De dagen man dropper middag, smører noen blingser med ost, spekemat og det som måtte befinne seg av grønt i kjøleskapet. Matlei, men matvrak. Så sitetr man der, under teltduken på terrassen, og gomler i seg lett sommermat, og blir god og mett, selv uten middag. Enkelt. Fine øyeblikk. Smaken av sommer!

( Ikke akkurat midda, men det duger i varmen! )

 

Rusle nedover stien. Rusle sakte, plukke nye markblomster til den gamle muggen etter oldemor i Danmark, kjenne lange strå pg høyt gress kile lett oppover leggene, snu når favnen er full av blomster, og rusle hjem. i gullsandaler! Tenk at slike bagateller kan gi så fine øyeblikk! Tenk at et par arvede, litt tacky (okei da, skikkelig blodharry) flipp-floppere kan gjøre så stor lykke! Gullsko liksom! “Diggelo-diggelei, alla tittar på meg, når jag går i mina gyldna skooooooor!!!” Værshegod!!! Da fikk du den låta på hjernen og. Og med det tor jeg at jeg avslutter.

 

( Digge lo digge lei… )

 

Det er tid for frokost. Rundstykkene er tatt ut av ovnen, og akkurat passe avkjølt nå. Podene sover enda, så jeg skal dekke på til bare måsagubben og meg i første omgang. Starter altså dagen med blogg, og frokost med snuskelusken min. To fine øyeblikk sånn på rappen, og helt på tampen av uka. Frokost liksom. se det du, tilogmed frokost, noen man gjør hver dag, kan bli til et fint lite øyeblikk. Om du velger at det skal være det.

 

( Blogga ferdig, nå blir det frokost. Ute! )

Ønsker deg en nydelig søndag, hvor enn du befinner deg, også håper jeg at du finner deg drøssevis av små fine øyeblikk i uka som kommer. Takk for at du titter innom. Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg er mora til Jesus. Jeg lo så jeg nesten knakk da vi gikk igjennom bildene fra turen til Hvaler tidlig i uka. For midt på kamararullen, mellom bilder av poder som gasser seg med pizza eller bygger sandslott på stranden dukket det opp et bilde av mellomste poden, og han var klin lik Jesus. OK da, kanskje ikke noe magisk øyeblikk, men det er helt utrolig hvor mye flir denne familien kan få ut av en sånn liten ting! Og latter, det er alltid bra, så da regnes det som et fint øyeblikk likevel. Vi starter like greit denne ukas søndagsblogg med det!

Hvis han er Jesus…er jeg jomfru da?

 

Så var det turen til Hvaler, som jeg skrev om tidligere i uka. Hele familien, klemt sammen i en rusten bil, ut på tur. Latter, lek og moro, fra tidlig morgen til sen kveld. En hel dag sammen, hvor ingen ting haster, hvor sola skinner, og badetemperaturen er fin. Se store gutter “leke” sammen, kose seg. Kvalitetstid, rett og slett. Hele dagen var et eneste langt fint øyeblikk. Kjære Hvaler, gi meg en hytte a? Pliiis! Skulle gjerne hatt hele sommern der!

 

Sommerdager på sitt aller beste.

 

Godtesjappa! Det var et fint øyeblikk. Kanskje mer for gubben og gutta enn mor sjøl, men så lever man jo litt gjennom ungene også, gjør man ikke? Og med godtesjappa mener jeg “Crossbutikken”. Alf Graarud Motor i Saprborg, drømmesjappa for motorsykkel og crossentusiaster. Endedlig fikk vi tatt turen innom igjen, og handlet inn det aller mest nødvenige av crossutstyr. Det gutta absolutt måtte ha, fordi utstyret hjemme er slitt i filler. Og her må jeg bare enda en gang få takke alle som har valgt å støtte Nordvang Mototsport med sin grasrotandel i Norsk Tipping, for uten dere hadde det ikke blitt hverken nye hansker, kjørebriller, leggskinner eller nye drevsett til slitte sykler, og dermed hadde det ikke blitt noen idrett heller! Så igjen, tusen, tusen takk! Dere gleder en hel familie, og det stort! Det trenes nesten daglig til høstens løp, og podene håper å gjøre dere “sponsorer” stolte. Innsatsen skal det ihvertfall ikke stå på!

 

Gutta drømmer seg bort. Kanskje, bare kanskje kan mellomste poden bytte sykkel neste år, konkurrere med de store gutta. Vi sparer alt vi kan, og krysser fingre. “Se men ikke røre!”

I denne sjappa er det alltid topp kundeservice! (Ikke reklame, bare veldig fornøyde kunder. Rett skal være rett! ) Men akkurat nå føler jeg at innhaver Lene og måsagubben konspirerer mot undertegnde, for med hjem fra godis-sjappa fulgte ei diger miljømatte. En sånn man egentlig har i garasjen, eller under syklene på banen, for å unngå olje og bensinsøl i naturen. MEN, så var jeg ute og gikk en tur en formiddag, bare for å strekke på bena og løsne litt stive muskler, og da jeg kom hjem igjen hadde gubben og podene “ommøblert” bittelitt i stua! Aldri har jeg sett fire mer fornøyde karer. Og gubben bare “Du sier jo alltid at jeg kunne vist litt mer interesse for interiøret!”

Jeg hater når mine egne ord blir brukt mot meg, men når vi inngår avtaler som gagner meg, da er det greit. Teppet får ligge til over helgen i bytte mot en kino-date til uka. Grei byttehandel, fint øyeblikk!

 

Når mannfolk leker interiørkonsulenter…

 

Den kvelden vi kjedet oss, gubben og jeg. Da alle tre gutta stakk av gårde i samme bil, med beskjed om at de skulle ut på tur, men ikke viste hvor, og at vil ikke skulle sitte oppe og vente.( De er godt kjent med at de gamle kjedelige foreldrene ofte går til sengs grådig tidlig! ) Rart, å ha tre så store gutter. Nå er minsten riktig nok fremdeles bare 14, men likevel så inkludert av de eldre brødrene på 17 og 18, og det er trygt å vite at han er sammen med dem. Derfor fikk de frie tøyler. Nesten. Vær hjemme innen midnatt, ellers god tur. Fint det, men uten gutta blir det fort stille i måsahuset, og det er begrenset hvor lenge det går før vi kjeder oss litt, vi to gamle. Så da kjørte vi oss en tur. Havnet i Sverige, spiste på restaurant, stoppet ved et vann langt utpå Mangen på vei hjem, satt på stenene mens vi dyppet bare føtter i vann, og spiste sjokolade rett fra posen. OG, vi poserte foran landets mest beryktede campingplass! Litt flaut, men hallo, livet er for kort til å ikke gjøre litt flaue ting! Uansett, hvem visste vel at det å kjede seg kunne bli til så mange fine øyeblikk?

 

Hvorfor ikke denne kjerringa har egen TV-serie er og forblir en gåte!

 

Den kvelden ingen av oss orket å lage middag. Matleie i varmen, litt late kanskje, men sultne likevel. Så foreslo største poden av vi skulle mekke ostesmørbrød på bålpanna ute, og da ble det sånn. Og bål bak i hagen, osesmørbrød i folie, det er egentlig ganske fint. Så fint at vi ble sittende alle fem, rundt det bålet, hele kvelden. Gutta hentet hver sin gitar og spilte, gubben sang Bruce Springsteen låter så surt at vi takket Jesus (eller Martin da) for at vi ikke har naboer, og jeg bare satt der og tenkte at dette, dette var et fint øyeblikk, det må jeg blogge om!

 

Slike kvelder man egentlig ikke vil skal ta slutt.

 

En liten tur til svigerfar i Lørenfallet. Noe kaldt å drikke i skyggen på terassen, og plante litt på graven til mamma før vi vender nesa hjemover igjen. I vinter var det oppe til vurdering om vi skulle slette mammas grav eller ikke, da det nå har gått 20 år siden hun døde. Vi valgte å beholde graven, og det er jeg så glad for nå. Det kjennes rett. Det er ikke vondt å være der, vil ikke si det kjennes godt heller. Bare riktig, og det er en ganske fin følelse det også. Plante litt, børste støv av stenen, “snakke” litt med henne, vandre litt rundt på det vakre stedet, og minnes det som engang var, ikke med vemod og sorg, men med glede. Fint øyeblikk.

 

Vakre Sørum Kirke.

 

Så kom feberen. Feber og sår hals, og sofa-tjeneste. Ikke noe fint øyeblikk, men jeg har jo uansett ferie. Skal ingen ting, ikke noe haster, så om formen først skal være redusert passer det nå. Rakk akkurat å ta en selfie i det et småforkjølet nys nesten gjorde at katta skeit på seg! Og da lo jeg godt, både av katta og av bildet! Fint øyeblikk, oppe i “gæligheta”! Tror jeg har flira over gjennomsnittet mye denne uka!

 

Og katta bare WTF????

De små tingene. De som faller seg så naturlig, de som har blitt en vane. De gir fine øyeblikk, bare man stopper opp, og tenker over det. Som en melding fra poden som skulle være sjåfør for en kamerat litt utover natten. Han sa ifra tidligere på kvelden, før han dro, men velger likevel å sende melding på den tiden han vet vi bruker å gå til sengs, fordi han vet at vi er bekymret. Alle foreldre er vel det, selv når tiden har kommetfor å “slippe litt taket”. Da er slike meldinger gull verdt.

 

Så er man litt roligere til sinns, selv om man likevel sover ekstra lett disse nettene, og ikke helt finner søvnen før man hører at han går i døren. Livet med store barn. Fint, og utfordrende på samme tid.

 

Og slik gikk uka! “Venner” som konspirerer med den lokale sladrepressen og forteller om “sannheten” bak Hvalerløpet. Tror nesten jeg bør lage egen blogg om det! PS: Nye venner søkes!

Når “vennene” dine svikter, og kospirerer med den lokale sladrepressen….Jeg har ikke ord! Svikere!!!

 

Alle markblomstene som vinker til meg fra grøftekanten og ber så pent om å få bli med meg hjem, To nye store buketter pryder salongbodet denne uka. Trenger flere vaser.

De står jo der i grøfa og bare tigger om å bli plukket. Må jo adlyde da!!!

 

Venninnekveld på Sørumsand som måtte utsettes, men hey…da har jeg fortsatt noe å glede meg til. Chatter fra “svikervennene” som gjør at jeg ler til tårene triller, stille kvelder på brygga, sove med vinduet åpent og høre regnet tromme mot taket. Våkne til lukten av vått gress, og en pus som endelig slipper opp i sengen og kryper opp i armkroken for kos. Rusle ned til sentrum med en pode for å spise is…så mange små øyeblikk verdt å legge på minnet.

Og nok en søndag slår det meg, akkurat hvor heldig jeg er, som får oppleve alle disse fine små øyeblikkene. Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

Når var siste gang?

“Skal du være med i  morgen?”  Jeg slenger ut spørsmålet mens han samler sammen lommebok, biløkler og caps fra salongbordet, klar for en tur ut med bilen, møte kompiser, og forventer egentlig et nei. At han skal noe annet, ut med gutta, jobbe…noe i den duren.

“Ja, klart jeg skal bli med!” svarer han, og jeg prøver å skjule den spotane gleden. Følelsen av å ville smile bredt, og rope “YES!” Må passe på å ikke bli en sånn mamma, vet du. En sånn litt teit, klengete mamma. Men gleden er stor, veldig stor, og jeg smiler, vel vitende om at det blir tur dagen etter, med hele familien. Eldstemann inkludert. En del av meg tenker at dette, dette blir kanskje den siste gangen.

 

Dagen etter er vi klare, klokken halv ti, som avtalt. Alle er ferdig kledd, alle er ferdig pakket. Jeg tar meg i å tenke, “Når var siste gang?” Når var siste gang vi alle skulle på tur, og jeg fløy rundt i huset som et organisert spetakkel, vekket trøtte guttekropper og pakket bager med badeshortser, håndklær og matpakker, i tilfelle noen skulle bli sultne under bilturen? Når sluttet jeg med det? For nå er alle våkne, alle har jo vekkerklokke på mobilen. Alle har pakket shorts og håndklær, alle har spist. Alle er klare, null stress.

 

Tre snålinger i baksetet i en gammel rusten bil. Fineste gutta, brødre og bestevenner. Lykke for en mamma!

 

Så sitter vi i bilen. Måsagubben og jeg foran, tre gutter i baksetet. tre unge menn. De sitter bak der og ler. Fleiper og ler. Av hverandre og med hverandre. De snakker om det de liker aller best, alle de tingene de har til felles, denne brødreflokken. Om tømring. Om fundament og dimensjoner, bindingsverk og takstoler. De snakker om damer, skjønt, “damer” på 18 år er i mitt hode bare jenter enda, men jeg holder munn, klok av skade! De er harmoniske, glade, inkluderende. Når en snakker lytter de andre. Og jeg kaster et stjålent blikk på dem i sladrespeilet og tenker, ” Når var siste gang jeg hevet stemmen i bilen? Når var siste gange jeg måtte være streng, be de slutte å “egle” med hverandre, eller be de bruke innestemmen i bilen?”

 

17 år, klatrer enda!

 

Fremme på Hvaler parkerer vi der vi har parkert så mange ganger før. Dette er tradisjon. Rusle ned på brygga, bestille pizza, spise til vi nesten sprekker, men likevel orker softis til dessert. Vi stopper på lekeplassen. Gutta er snart voksne, men likevel stopper vi på lekeplassen. Det skal klatres, det skal konkurreres. Jeg blir stående å se på dem. Tenker “Når var siste gangen jeg måtte trøstet? Når var siste gangen en av dem falt ned fra klatrestativet, når var siste gang jeg måtte blåse på vondter eller plastre skrubbsår på knærne?” Så slenger jeg veska på bakken og klatrer jeg også, for hvem vet, dette kan jo være siste gang jeg får bli med i leken!

 

Apekatt!

 

42 og et halvt år. Kom opp, men ikke ned…

Så rusler vi nedover mot brygga. Gutta foran, måsagubben og jeg bak, arm i arm. Vi ser på dem, og så smiler vi, for vi vet at vi begge tenker det samme. “Tenk at de er våre!” de store gutta der, de er våre. Når var siste gangen de gikk sånn foran oss på veien, og jeg ropte at de måtte gå pent, passe seg for bilene? Nå går de bare der, rolig, tre nesten voksne menn.

 

Tenk at de er våre. De tre store gutta der!

 

Så parkerer vi bilen og går de siste meterene ned mot stranda. Alle ferdig skiftet til badetøy, alle med hvert sitt håndkle under armen. Det er alt vi trenger. Når var siste gangen vi pakket med bøtte og spade, eller baderinger? Når var siste gangen jeg tvang de til å stå på rad og rekke foran meg mens jeg smurte tre små kropper inn med seig solkrem som sanden festet seg til? Når var siste gangen tre små gutter vred seg unna solkremen, og sa “Ææææsj, ikke i ansiktet mamma, ekkelt!!!”

 

Gutta mine. Op pappaen dems, som flyter i vannskorpa der ute!

 

Gubben er først ute i vannet. Gutta tusler etter, en etter en. Ler av fatter`n som vaker der ute i vannskorpa. Tenk at fatter`n er såååå barnslig liksom! Når var siste gangen tre små gutter stod nede ved strandkanten og trippet, maste om at mamma og pappa måtte bli med å bade? Når var siste gang jeg slapp taket i en liten kropp som tok sine aller første svømmetak, eller siste gang jeg stod i vannet og desperat prøvde å ha oversikt over tre viltre lekne gutter mellom bølgene, livredd for at det skulle skje dem noe. Nå legger de på svøm selv!

 

Blir de noen gang for gamle til å leke i vannet?

Når var siste gang jeg hyttet med pekefingeren og sa :”Ikke hold hodet til broren din under vann! Lek pent, vær forsiktig!” Nå sitter de på hverandres skuldre, tar salto, svømmer om kapp under vann. Er dette siste gangen jeg får se de “leke” sammen?

 

Meg :Ikke drukne broren din nå da! Han: Neeeidaaa….

Og jeg stopper opp. Trekker pusten, og nyter! Nyter en dag sammen med familien. Hele familien. For tiden har gått så innmari fort. Som om gutta var små i fjor, men fine unge menn i år.

Storebror og lillebror, i fortrolig samtale, på en av livets late dager.
Når er siste gangen de leker på stranden?

Så mange stunder jeg har glemt, så mange hverdagsøyeblikk som har blitt borte, bare fordi jeg ikke tenkte over dem som de skattene de faktisk var. Kranglingen i baksetet, små føtter som løp ukontrollert og altfor fort nedover gangveien, små knær med skrubbsår etter fall på lekeplassen, grimasene de laget da de fikk solkrem i ansiktet, eller forventningene når mamma og pappa ble med ut i vannet for å bade. Det som den gangen kjentes mer hektisk enn moro, det savner jeg nå, selv om livet med selvstendige tenåringer også er uendelig herlig!

 

Største poden.
Mellomste poden.
Minste poden.

Så jeg bare nyter. Trekker pusten, hører bølgene som slår inn mot stranden, lytter til samtalen mellom storebror og lillebror på stranden, smiler av latteren til brødrene som lekesloss i vannet, smuglytter til samtalene i baksetet om de “fine damene”, og klatrer i klatrestativet. På stranden legger setter jeg meg ned på håndklet, midt i gutteflokken.

Du vet den herlige følelsen, når unga endelig sovner i bilen? Lurer på om dette muligens var siste gangen!

 

Jeg nyter hvert eneste sekund med ungene mine, de som nå er i ferd med så bli så store, så selvstendige. Vil ikke miste et eneste lite øyeblikk av akkurat denne sommerdagen, nå som vi aller er sammen, for kanskje, bare kanskje, er dette siste gangen.

 

 

Alle bilder og tekst er selvsagt sett igjennom og godkjent av podene.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg begynner å le bare jeg tenker på det. Gårsdagens øyeblikk. ikke et sånt fint og bloggvennlig øyeblikk til ettertanke, med en sånn dyp bakliggende mening som får folk til å stoppe opp og lissom bare…aaaahhhh…men et sånn, “Herregud da mann, erè mulig lissom?”– øyeblikk!

Jeg tror kanskje det er et sånn øyeblikk som kun er morsomt om man var der, men det må liksom med i dagens blogg likevel. Måsagubben hadde vært sitt sedvanlige snille jeg, og kjørt denne fruen rundt på to svære kjøpesentre innafor, for at fruen skulle få handlet seg en olabukse. Fant ingen i min størrelse, så vi spiste istedet lunsj ute, og stoppet på lensene på Fetsund på vei hjem for en pust i bakken. Flott der, virkelig flott! Og jeg, som elsker å fange små øyeblikk og detaljer på kamera vandret ut på elva for å stagge den kreative gleden, mens jeg ba gubben, som kanskje er mest glad i å sitte stille, finne seg en krakk med utsikt, slik at vi kunne drikke kaffe der når jeg var ferdig.

Fetsund lenser. Fantastisk fin plass.

 

Så knipset jeg litt, nøt solen og elven, stemningen og blide mennesker som var ute i samme ærend før jeg gikk tilbake til gubben. Og han hadde funnet en krakk til oss han, men utsikt??? Der satt han, blid og fornøyd med utført oppgave fra a mor, og stirret rett inn i ei diger bjørk. Av i alt ca 40 krakker strategisk plassert med utsikt over vakre Glomma, kirkespirer og båter hadde han funnet den krakken med utsikt mot bark! Og da gliste jeg da, for han hadde ikke registrert det en gang. Og jeg lo så høyt og så lenge at jeg nesten tissa på meg, mens gubben trudde det hadde tippa for fruen…. AAh, min mann, Ronny “Lars Monsen” Nordvang…villmarkens sønn! Dævver!

 

Tenk å være så tilfreds, med så lite. Da har du ro i sjelen da! Gromgubben.

 

 

Jeg gliste en annen dag og. Av noe helt annet, men tilsvarende dumt. For jeg fikk plutselig så lyst til å bake en rabarbrakake jeg fant oppskriften til på nettet, og kom på at da vi flyttet hit fantes det to svære rabarbra-tuer rett bak uthuset. Så ropte jeg på minsten, og spurte om han ville bli med bak i skogen og plukke rabarbra, og selv om han virket noe motvillig (til han å være) takket han ja. Men tua stod ikke der den pleide, og i ei lang stønn trodde jeg nesten minnet mitt spilte meg et puss. Men minsten løfta liksom skyldsbetinget på stubber og blader og lette med meg, helt til jeg lissom bare “Herregud, det må ha tørna for morra di, det var da HER det pleide å være!”. Da ser poden på meg, kikker litt ned i bakken, sparker vekk litt småstein og sier…det kan hende at vi gutta har harva opp den planta di med moped…kanskje..for et par år sia…kanskje…

 

Og da flira jeg igjen, for den sannheten satt så langt inne at poden tilogmed, vel vitende om at tua for lengst var harva opp, lette med meg i minst en halvtime! Så gliste han letta når mutter`n ikke blei grinete, vi flira sammen, og fant ut at eplekake er godt det og. Så ble det eplekake den ettermiddagen. Fint øyeblikk.

 

Litt skjeløyd, litt svett, men avslappet og lattermild. Knipset av poden, bak uthuset, etter en innrømmelse som satt langt inne. Guttemamma, sånn er livet! Fint øyeblikk.

 

Den kvelden alt var fint! Humøret, været, formen. Alt. Da jeg tok på meg joggeskoene og gikk rundt hele Bjørkelangen. Beinflaug fra Eidsdammen og ned til siloen, bare fordi adrenalinet pumpet i hjernen etter å ha møtt huggorm på stien ved Eidsverket. Jeg HATER orm! Er dødsredd, men jeg har aldri før løpt fortere eller blitt mindre sliten heller!

Den vakre stien rundt dammen, på dette tidspunkt lykkelig uvitende om at 30 meter lenger ned på stien lå en orm og ventet på å skremme livsskiten tur en tilfeldig forbipasserende hobbyblogger!

Skal si jeg fikk opp farta, og den stoppet bare fordi jeg nesten løp rett inn i rassen på en fullvoksen elg nede ved siloen. Snakk om kveld full av yrende dyreliv! Men når jeg da først ble tvunget til en pause etter adrenalin-kikket, sånn for å ikke kræsje i høstens beitende biffgryte, så måtte jeg bare knipse et bilde. For Bjørkelangen nå på sommeren, med grønne jorder, geiterams og røde låver, det er vakkert det! Fint øyeblikk!

 

Bjørkelangen. Vakkert!

 

Søvnløse netter. De som kommer innimellom og forstyrrer døgnrytmen. Av og til ganske frustrerende og slitsomme, men ikke nå i sommerferien. For nå skal jeg jo ingen ting dagen etter. jeg kan sove så lenge jeg vil utover dagen, og søvnløse netter er bare enda en mulighet til å nyte nuet. Så da gjorde jeg det, den natten søvnen uteble. Fant frem scrappesaker, og laget kort, halve natten. Hørte på rolig musikk, drakk bringebær-te, og koste meg med papir og lim. Litt kreativt kaos, midt på natten, når resten av verden sov. Fint øyeblikk.

 

Kreativt kaos i sommernatten.

 

Sommervarmen. Når den endelig kom. Fint øyeblikk. Kaffe på trammen en tidlig morgen, rusle på baker`n og kjøpe ferske horn, overraske podene med frokost på senga, og flate ut på terrassen ved bassenget helt tid det er middagstid. Slike late sommerdager! Det er fine øyeblikk!

 

Latmannslivet! De beste øyeblikkene!

 

Nevnte jeg kaffe på trammen? Ikke en uke på sommer`n uten kaffe på trammen! ikke bare til frokost, men til kvelds også. Den kvelden jeg bakte ei langpanne med skolebolle-foccachia til en liten drøss av bygdas tenåringer som hadde samlet seg i garasjen til måsagubben for å få hjelp til å fikse litt motordeler til diverse kjøretøy. Da jeg lurte unna et stort stykke til meg selv før ulveflokken ble servert (gurimalla som tenåringen kan fortære gjærbakst!), og plasserte meg selv i godstolen i kveldssola med kaffe og boller. Det er sånne øyeblikk som bare må nytes! Vite at ungdommen og måsagubben mekker og skravler, mens mor bare har seg selv å passe på! Herlig øyeblikk! Egoistisk, men herlig!

 

Kaffe med fløte, og en sjokoladebit! Setter seg rett på hoftene, men så verdt det!

 

Å starte dagen med en styrkeøkt. Orker det ikke hver dag, gidder det ikke heller, men de dagene energien bobler etter frokost, og jeg får til en god time på Avancia, det er fine øyeblikk. Prosjekt “En synlig muskel i sommer” går sakte, men jeg har ikke gitt helt opp. Veldig spent på hvor og når det popper opp en muskelll Uansett, når treningen gir energi, da er det herlig!

 

 

Trene på morran, spise sjokolade på kvelden! Herregud, jeg eier ikke viljestyrke, og jeg kjenner at det plager meg veldig lite. Men sånn helt seriøst, sitte i sofaen på kvelden, nydusja, i pysj, og gasse seg med sjokolade man har gjemt så godt at selv ikke tenåringene, som vanligvis sniffer seg frem til sjokolade lettere enn narkohunder avslører fandenskap på danskebåten, det er herlig det! Fint øyeblikk! Spiste jeg mer enn en? Jah….

 

Come to mama!!!

Meningsløse ting…sånn som å le høyt av andre som ikke klarer slutte å le. Jeg elsker Phil og Holly! Min “guilty pleasure”. Dette klippet har jeg sett på YouTube om og om igjen denne uka, og jeg ler like høyt hver gang. Latter altså. Latter som smitter, det er herlig det. YouTube er et latterlig teit tidsfordriv, men om du kjeder deg en kveld, eller kanskje trenger en liten oppmuntring, da anbefaler jeg å se DETTE klippet.  Kanskje det byr på et fint øyeblikk 🙂

 

“This morning”, med Phil og Holly. Digger det!

 

Og da er det vel på tide å avrunde søndagsbloggen. Avrunde en uke full av sol, varmt sommerregn, spenstige løpeturer i skogen og late timer på terassen, softis som smelter i varmen, late pusekatter i gresset, unger som sover til langt på dag, og som skrur motor i garasjen i de sene kveldstimer. Kaffe og latter bak disken i butikken til Mona, et morsomt tilbud fra kommunene i forbindelse med høstens festival, mysterier med forsvunnede rabarbra-tuer, og en en gubbe med førsteklasses utsikt over en bjørkestamme!

Jo, uka har vært full av gode hverdagsøyeblikk.

 

Når du enda ikke har fagbrev i blogging, og prøver deg på en sånn liten “digg med basseng” -selfie. Drukna nesten.

 

Hva var ditt fineste øyeblikk denne uka?

 

Makeløs design, for makeløse damer!

Annonse, i samarbeid med Makeløs.

Det lå liksom aldri i kortene at jeg skulle bli ei jålete dame. Tross mamma sine iherdige forsøk på å «pynte» sin eneste datter i de flotteste hjemmesydde kreasjoner i alle 80 tallets pasteller, var og ble jeg det som på den tiden ble beskrevet som ei typisk guttejente.

Jeg trivdes aller best i avklipte olabukser og slitne t-skjorter. Jeg valgte alltid joggesko fremfor lakkskoene alle de andre jentene i gata hoppet paradis med, og med et gammelt putetrekk knyttet som superheltkappe rundt halsen, og med et gevær spikket av plank på ryggen var barndommen på sitt aller beste når jeg hadde skrubbsår på knærne, og lykken var komplett den dagen jeg endte i grøfta under brua i Jernbanegata i Lillestrøm, etter å ha syklet fra alle gutta i klassetrinnet over meg helt fra plommetrærne ved gartneriet og hjem!

 

Helt vanlig kvinnfolk, på en helt vanlig stabburstrapp, i en av favorittkjolene fra Makeløs!

( Blå kjole i herlig lin, finnes i nettbutikken HER )

 

Mamma plastret albuer og knær, ristet lett på hodet og kunne ikke skjønne hvorfor jeg valgte hjernerystelse fremfor ballerinaskjørt.

Det ble «dame» av meg også, selv om jeg fremdeles, i en alder av godt over 40 trives aller best med litt skitt under neglene, og i klær som er komfortable fremfor klær som i all hovedsak kun tar seg godt ut på bilder i sosiale medier.

 

Undervurder aldri hva glade farger gjør med humøret! Gul kjole, gule blomster, gul hverdagslykke! Sommer!

 

Jeg er ikke god på mote. Har aldri vært det, og blir det aldri heller. Sett på meg pastellfarger og jeg føler meg som korist under den svenske finalen av Melodi Grand Prix i 1984, med høye kjøpekrøller, nynnende på «Gyldna skor!» Prøv og tre på meg så mye som en cm med  rysje eller blondekant, og jeg ser ut som bryllupskaka til Charles og Lady Diana! Det er bare ikke meg! Jeg er og blir et vanedyr hva garderoben min angår, og jeg tror ikke jeg er alene om akkurat det.

 

Herlig sommergul kjole i sval lin, fra Makeløs.

(Kjole i gul lin, finnes i nettbutikken HER )

 

Derfor falt det meg ALDRI inn å skulle inngå et samarbeid med en klesdesigner! Men så feil skulle jeg altså ta. For som de som har lest denne bloggen en stund vet, har jeg en god venninne her på Bjørkelangen som driver en herlig interiør og klesbutikk, og nede på senteret «Hos Mona» traff jeg på en kundekveld Grete-Marie! Hun var der for å promotere Makeløs, og for å møte kundene direkte. Flott tiltak synes jeg, så vi kom i prat, og hun fortalte meg om hvordan hun startet Makeløs, med fokus på etisk produksjon! Sånt liker jeg! Skikkelig! Jeg antar at det er alderstillegget, det å tenke litt mer igjennom hva man handler, hvor det kommer fra, og ikke minst arbeidet som er lagt ned i det vi faktisk kjøper! Tenker du over det? Hvem som syr klærne du har på deg? Om de har gode arbeidsforhold, og levelig lønn? Det er viktig, er det ikke?

 

To kjoler og ei t-skjorte. Sånn går det, når ei makeløs dame skjemmer bort seg selv 😉

 

Og jeg har sagt det før, men sier det gjerne igjen, for er det en ting jeg heier på, så er det kvinnelige grundere. Damer som våger, som satser, som lever ut en drøm! Det er så modig, så tøft, og når de i tillegg kan vise til produkter som virkelig leverer, ja da hopper jeg mer enn gjerne inn i et samarbeid, og det med begge bena! ( De med arr etter skrubbsår fra tiden i avklipte olabukser, og fartsrekord på oransje sykkel med bulkete bagasjebrett og fantomet klistremerker!)

 

En favoritt. Et sukkertøy av en kjole, i deilig velour.

(Velourkjolen finnes i mange glade sommerfarger. Min ser du HER. )

 

Grete-Marie er klesdesigner, og daglig leder i Makeløs, et firma hun selv har startet. Og jeg, jeg er bare en helt vanlig ujålete dame, med litt arrete knær, som bare digger de verdiene denne dama står for, den jobben hun legger ned i livsverket sitt, og klærne! De flotte, fargerike, brukervennlige, bærekraftige, tidløse og behagelige klærne!

 

 

Om seg selv og Makeløs forteller Grete-Marie:

 

Makeløs har fokus på bærekraftig design. Jeg ønsker at kundene skal bli så glad i klærne fra Makeløs at de velger å beholde dem i lang tid. Dette setter krav til at Makeløs leverer høy kvalitet og at snittene er gode og tidløse. Dette er en motvekt til «bruk og kast», eller det man kaller «fast fashion» der plaggene bare beholdes én sesong for så å byttes ut.

 

Grete -Marie (til venstre) på besøk på fabrikken denne sommeren. Ryddige forhold og god lønn til arbeiderne gir gode produkter verdt å eie!

 

Makeløs ble etablert i 2013 og alle klærne produseres i Litauen. Det er viktig for meg at klærne produseres av voksne mennesker under god arbeidsforhold. Hos fabrikken i Litauen er det alltid åpne dører til produksjonslokalene. Her tar de godt vare på sine ansatte med en kontrakt som sikrer dem en lønn de kan leve av, regulert arbeidstid, pauser og ferier. Jeg setter stor pris på å ha den personlige kontakten med utrolig dyktige fagfolk ved fabrikken.  Kolleksjonene utvikles i tett samarbeid med dem og jeg ser på dem som kollegene mine.

 

Nå øker Makeløs også fokus på materialene vi bruker i kolleksjonene. Vi finner kreative måter å bruke opp overskuddslager for å unngå svinn. Vi stiller også krav til at stoffleverandørene har riktig sertifiseringer , økologisk produksjon, og lite bruk av kjemikalier. Nylig besøkte vi en fabrikk i Tyrkia som har ekstra stort fokus  på ren produksjon. I neste kolleksjon bruker vi økologisk bomull fra denne leverandøren.

 

Makeløse damer lager makeløse klær.

 

Jeg mener at bærekraftig design og god kvalitet i kombinasjon med etisk produksjon gir «glade klær» som selvstendige og bevisste damer kan være stolte av å ha på seg. Jeg ønsker at vi kvinner skal feire oss selv, uansett form og størrelse. Jeg har derfor adoptert et slagord som er min hilsen til både de som lager klærne og de som bruker klærne : NOTHING COMPARES TO YOU!

 

Klærne fra Makeløs selges i utvalgte butikker over hele Norge, og på nettsiden finner du full oversikt over alle forhandlerne. Nå er også nettbutikken endelig åpen, slik at alle de som ikke har en slik liten perle av en butikk som vi har «Hos Mona» her på Bjørkelangen også har mulighet til å handle seg et plagg eller tre. Nettbutikken finner du HER.

 

Og det er dagens anbefaling, fra den litt arrete, ujålete, blonde-og rysje-allergiske brukskjerringa som for 35 år siden lå glisende i ei grøft med sykkelen over seg, og aldri i hele sitt liv trodde hun skulle reklamere for noe som helst, og minst av alt et klesmerke! Unn deg et plagg fra Makeløs, og det med god samvittighet. Det er verdt det!

 

DU er verdt det!

 

Ukas små øyeblikk.

Noen uker kommer de så naturlig, alle disse små øyeblikkene som popper opp på minnet når jeg setter meg ned for å skrive søndagsbloggen. Andre ganger må jeg jobbe litt for å huske de. I dag er en sånn dag. Det er jo ikke det at øyeblikkene ikke har vært der, for all del, det har vært flust av dem, likevel må jeg jobbe litt med meg selv for å lete de frem. Kanskje har jeg ikke vært like flink til å stoppe opp å nyte dem denne uka. Når sant skal sies, så har jeg nesten kjedet meg litt. Tror jeg da, uten at jeg kan si hvorfor jeg har kjedet meg egentlig. For jeg har jo gjort noe, stort sett hele tiden, det er bare det at de planene jeg la for uka kanskje ikke gikk helt som jeg trodde. Boken jeg skulle lese var kjedelig, sola jeg skulle sole meg i kom altfor seint og varte kort, og varmen jeg skulle klage over, ja den uteble. Akkurat nå er et fint øyeblikk. Bare Lillegrå og jeg, litt kjølig på trammen, pakket inn i pysj og ullteppe, med kaffe og blogg.

Lillegrå, kaffe og blogg. Fin søndagsmorgen.

 

Det fineste øyeblikket på mandagen…hmmm…må nok ha vært da jeg ruslet rundt tjernet alene. Skulle egentlig bare tusle en tur bort på butikken og kjøpe vaniljesaus til en pai jeg hadde paner om å bake dagen etter, men så hadde jeg på joggesko, også tittet sola frem, også bare styrte liksom kroppen seg selv inn i skogen og opp mot vannet. En liten om-tur kan man trygt si, på vei til Kiwi, men det er jo det som er så bra med sommerferien. At det ikke er noe som haster. Så ble jeg ruslende rundt på stiene oppe i skogen, med musikk på øret, og ved tjernet ble jeg sittende å bare glane ut på vannet, mutters alene, og kjenne varmen fra sola på nesetippen. Og akkurat da var livet skikkelig deilig. Det var et fint øyeblikk det!

 

Et stille øyeblikk ved vannet.

 

Den formiddagen jeg ryddet i boden. Ble angrepet av det svært så sjeldne rydde-viruset, og fant ut at for en gangs skyld fikk nostalgien vike til fordel for hylleplass, og satte i gang med et realt kaste-sjau. Gamle vesker og annet smått etter mamma og mormor, tatt vare på kun for nostalgiens skyld, men aldri i bruk, og svært sjelden fremme for minnenes skyld likevel. Bare for å være på den sikre siden gikk jeg gjennom hver veske, hver lomme, og i den ene toalettmappen, den mamma fikk av oss den siste bursdagen, der lå det et smykke. Og akkurat dette smykket har jeg lurt på hvor ble av. Mamma brukte det, i mange mange år, og helt frem til den siste turen inn til sykehuset. Jeg vet ikke hvem hun fikk det av, eller om det har en spesiell historie, men jeg kan huske dette smykket da jeg var veldig liten, og det var mammas favoritt. og det var et fint øyeblikk det, finne igjen en liten skatt.

 

Jeg bruker fint lite smykker selv. Om jeg skal velge meg noe blir det armbånd, men bruker sjeldent annet enn gifteringene min. Men dette, det skal jeg bruke. Tenk så heldig jeg var som ble smittet av dette rydde-viruset. Ukas kanskje aller fineste øyeblikk!

Nesten umulig å se, men her henger det samme smykket rundt halsen til mamma. Bildet er tatt en jul hos bestemor og bestefar for omlag 40 år siden.

 

Trening. off, når er det trening skal bli gøy? Altså, en løpetur i skogen, topp! Koser meg! Men styrketrening? Lærer man seg noen gang å like det? Målet for sommerferien er å få EN synlig muskel, men det målet når jeg neppe i det tempoet og med den labre energien jeg legger ned i treningen nå om dagen, selv med motivasjon fra June som pisker meg på styrkerommet i tide og utide. Likevel, den dagen jeg “trente” på egenhånd, en tidlig morgen, det må nesten få bli med som et av ukas øyeblikk.

For selv om treningen er dødskjedelig, så kan jeg det med å more meg selv!

 

Sånn helt seriøst, her synes jeg selv at min egen humor var så morsom at jeg bare måtte dele den med andre på snapchat og instagram. Enkel forskning viser at ikke alle synes det var like morsomt som meg, men jeg lo ihvertfall skikkelig av meg selv. Høyt og lenge! Gøyalt øyeblikk. Tyggegummiboble i rompa lissom…LITT morsomt er det jo. Jeg ler enda!

 

Kjedelig ja, jeg vet det. Alltid de samme gledene, men hallo??? Fersk gjærbakst! Fyttirakkr`n denne ble god! Bladkringe, med salt karamell, mandler og eple. Dæven døtte! Det var den ettermiddagen halve bygdas tenåringer må ha kjent lukta, for en etter en flommet de inn på gården på sykler, mopeder og i gamle Volvoer, med lange neser og bedende blikk! To svære kringler, ei kanne kaffe og sånn ca en bøtte med saft gikk med i løpet av formiddagen.

 

Og det var fine øyeblikk, for det er slik jeg alltid ønsket at det skulle være. Åpent hus, glade ungdommer, sultne, og klare for å slå av en prat. Kjente meg heldig den dagen, som får lov til å tilbringe litt tid, noen minutter her og der, kanskje en drøy halvtime, med unge mennesker, så fulle av liv. Lykke!

 

Også min egen ungdom så klart. Litt tid med mellomste poden, mens minsten er i garasjen og mekker moped og snekrer krakker, og eldstemann er på jobb. Lage lunsj til bare oss to, skravle litt, le av de samme tingene på YouTube, og bare “henge” i sofaen en times tid. Sommerferie på sitt beste. Tiden. Det gir fine øyeblikk, både for to og firbente.

 

Martin og Lillegrå. Fineste kombinasjonen jeg vet om.

 

Ukas minste glede? Skal vi bare la det øyeblikket få bli med også?

 

Skulle bare løpe innom butikken etter trening for å kjøpe vaskepulver. Stoppet foran kjøleskapet med alle de kalde drikkevarene, tenkte i ca 2 sekunder, og dro med meg en boks med Pepsi Max. Det ER altså så bortkasta penger. ikke bare fordi jeg hadde en full vannflaske i sekken, men fordi er det så himla lite brus for pengene. MEN….OMG, denne nøt jeg! Svett og sliten, rusle hjem med vaskepulver i sekken og en iskald brusboks i hånda! Bedre enn kake! Bedre enn Geroge Clooney eller en episode av Neighbours fra 1988! (og det skal det mye til for å toppe!) Helt seriøst! Fint øyeblikk!!! Aaaah!!

 

Den dagen det ENDELIG ble varmt nok til en dukkert i bassenget ute! Endelig! Løpe i Høgåsen, svette som en gris, åle seg inn i en gammel bikini, og vake som en hval på jakt etter sild på en rosa flytemadrass i vannskorpa. Endelig en skikkelig sommerdag! Fint øyeblikk!!!

 

 

 

Markblomster! Får ikke nok. Tenk å kunne gå to skritt utenfor stuedøra, og plukke seg en ny bukett. Dag etter dag!

Små gleder, jeg vet det, men jeg skal pokker meg nyte det så lenge jeg kan! Fargene, luktene! Glede! Markblomster gjør meg glad, og jeg fyller opp hver krok og hver eneste vase i huset, så lenge jeg kan! Gratis glede, blir jo neppe bedre enn det.

 

 

Den dagen Gry hadde bursdag. Det er jo om å gjøre å finne de aller verste bildene man har når de aller beste vennene fyller år, for så å poste dem på nettet med en gratulasjon. Så ble jeg sittende slik, og se gjennom albumene våre, og kom over bilder jeg nesten har glemt jeg hadde. og da kommer minnene, de vanskelige og de gode, også blir jeg bare så glad for alt jeg har. Jeg burde bla i albumene våre mye oftere! Fint øyeblikk!

 

1998. Bildet tatt hos tante Mariann, etter mammas begravelse. En følelsesladet dag, trist, likevel lykkelig nyforelsket i denne fine unge mannen. Tenk at det fremdeles er oss to. Ganske fint!

 

Kjøreturen i går, bare gubben og jeg. Skulle bare ta turen til Skedsmo og kirkegården, sette ned litt blomster på graven til mormor. Så rart at hun har vært borte så lenge allerede. Så mange mennesker vi har mistet disse årene, og av alle sammen er det henne jeg fremdeles føler meg nærmest. Kanskje fordi jeg hadde henne så lenge. Jeg savner telefonsamtalene, den myke hånden, og den oppriktige gleden hun viste over gutta.

 

Og det fikk meg til å tenke på akkurat hvor heldig jeg er som har fått vokse opp med de mest fantastiske kvinnene som fantes. Rollemodeller. Skjøre og sterke på samme tid. Mormor altså, for et vakkert menneske, både utenpå og inni. Morfar også selvsagt. Han var ingen kvinne da, men for en mann. For en bauta. Livsgleden hans smitter enda. Fine morfar.

 

Og når vi først var ute og fartet, måsagubben og jeg, dro vi like greit på en liten rundtur. Durte rundt i en gammel Volvo over halve Romerike. Handlet litt smått på Biltema, sang til gamle slagere på radioen, stoppet for en matbit og en slik syndig deilig milkshake, og skravlet hele veien hjemmat til måsahuset og podene.

 

Og så ble det søndag, og her sitter jeg. I ovnen står tre brett med rundstykker, klare for å mette et ukjent antall ungdommer spredt rundt på madrasser og gjestesenger i annen etasje. Så klarte jeg å lete frem mange av ukas små øyeblikk likevel. Godt jeg har denne bloggen gitt, som får meg til å erindre litt, lete litt.

Håper uken som kommer blir din aller beste! Nyt dagen folkens.

Vi blogges.

Hun som elsket livet!

Mammaen min ble 41 år gammel. Hun var en fantastisk dame. Raus, mild, varm, fargerik, kreativ, arbeidsom, og med en helt spesiell evne til å få andre til å føle seg vel. Det er slik jeg husker henne. Hun var slik jeg ønsker å være. Hadde mamma skulle sagt noe om seg selv ville det antagelig ha hørtes omtrent slik ut: “Jeg burde sikkert ha gått ned noen kilo!”

Mamma var alltid på “slanker`n”, selv om mamma egentlig var helt perfekt. På et eller annet tidspunkt adopterte jeg den innstillingen. Jeg kan ikke forklare akkurat når, men jeg antar at det var tidlig i tenårene. Det var ikke mamma sin feil, bare for å ha det på det rene. Det var aldri noen som sa til meg at jeg burde være annerledes enn det jeg var. Det er bare det, at i likhet med så mange andre kvinnfolk der ute definerte jeg meg selv ut i fra “hva alle andre sikkert syntes jeg burde”. Hvordan jeg burde se ut, hvordan jeg burde te meg, hva jeg burde like og ikke like.

 

Dama som ikke burde noen ting, fordi hun er bra nok!

 

Å være 12 år og den lengste jenta i klassen var lite stilig, særlig når den kjekkeste gutten, han det var obligatorisk at alle skulle være forelsket i på daværende tidspunkt var 40 cm kortere enn meg. Skulle så gjerne ha vært litt stuttere.

Å ha størrelse 42 i u-kule mørkeblå  herrejoggesko med borrelås på håndballbanen, og snuble i sine egne tær, når resten av laget spratt lekent rundt i nette små hvite og lyserosa Nike Air i str 37 var heller ikke kult. Skulle så gjerne hatt litt mindre føtter.

Og slik fortsatte det. Skulle bare hatt litt lysere hår, skulle hatt litt flatere mage, skulle gjerne hatt sånn søt oppstoppernese eller litt smalere hofter.

 

Selv ikke da jeg møtte måsagubben, som fra da, og i alle årene frem til nå har gjort det klinkende klart at jeg er mer enn akkurat passe, kunne jeg tro på selv. Tenk på det! Tenk å føde tre friske gutter, oppdra tre flotte barn, jobbe kveld, natt og dag, betale gjeld på eget hus, pleie et godt ekteskap, og i tillegg klare å ta vare på venner og øvrig familie, også gikk jeg der og tenkte at “hvis bare”, og “skulle ha vært litt mer sånn og slik”!

 

Meg: Hva driver du med egentlig? Måsagubben: Ser på andre høner uten å få kjeft!

 

Så ble jeg 40, og den dagen startet jeg blogg. Tenkte at nok var pokker meg nok! For ikke en gang i alle de årene mamma har vært borte har jeg tenkt om henne at hun burde ha gått ned noen kilo. Jeg har tenkt at jeg savner, varmen, det oransje håret, det brede smilet med den røde leppestiften, latteren, ostekaka og den kreative energien. Og jeg tror jo ikke, innerst inne, at folk vil huske meg den dagen jeg ligger seks fot under bakken og dytter opp prestekrager, som hun som “kunne ha tatt av noen kilo!”

 

Så hvorfor bruke energi på å skulle være noe annet enn det man er da? Hvorfor ikke bare ta tak i utgangspunktet, være den beste versjonen av seg selv? Og gjennom skriveriene her inne, gjennom tegningene, og gjennom alle hverdagsøyeblikkene har det åpnet seg en helt ny verden. For jeg er mer enn bra nok. Jeg har vært det hele tiden, uansett om håret har vært langt eller kort, eller om puppene har pekt oppover eller nedover.

“Foredragsholder Nordvang”- prøver å overbevise publikum om at denne kroppen er bra nok…litt usikker på hvor overbevisende jeg var.

 

Og på et eller annet tidspunkt begynte folk å se det samme, like budskapet, og humoren i det. Og nå, i snart et halvt år, har jeg med jevne mellomrom fått lov til å stå foran folk, hovedsaklig kvinnfolk, i sin beste alder, og fortelle om hverdagslivet, hverdagsgledene, og om det å vare et passelig brukanes kvinnfolk, og det er så himla kult!

Som nå på lørdag for eksempel. Da fantastiske Wenche, et fyrverkeri av en fargerik dame, og eier av Teppa Gård inviterte et knippe brukanes kvinnfolk til et arrangement hun kalte “Janne, jenter og jordbær”.

 

Når man får eget arrangement å greier…

 

Og selv om nervene tar meg, og overgangsalder og sommersol gjorde meg gjennomvåt av svette, så kjenner jeg meg så innmari heldig som får lov! Som får lov til å snakke om det perfekte uperfekte, som får lov til å le skikkelig av meg selv, alt jeg ikke er, og aldri ble, men også sette fokus på det som virkelig betyr noe. Det at kroppen virker, at jeg har et hav av mennesker rundt meg som gir masse energi og kjærlighet, og at livet er til for å nytes, og ikke kastes bort på “burde gjort og skulle vært!” 

 

Svett uttapå, og tørr inni. Midt i livet, på godt og vondt. Når “foredraget” blir ei real treningsøkt, da vet du at du ihvertfall har gitt litt av deg selv!

 

Så kjære Wenche, kjære alle som kom på lørdag, og alle dere andre som har “booket” dette brukanes kvinnfolket til et aldri så lite foredrag den kommende høsten, tusen takk! Takk for at jeg får lov å komme, for lov å snakke, får lov å le, og by litt på det uperfekte. Tenk at jeg tør, og tenk at jeg er deres tillit verdig! Det er tøft det! Det tror jeg mamma hadde vært stolt av også!

Fyrverkeriet Wenche. Ekspert på kvinnekropp, farger og glede! Anbefaler et besøk i Bestemorhuset hos denne damen, på vakre Teppa Gård!

 

Trygt med kjentfolk blant publikum. Fineste bonusmamma MaryAnn, og Anne-Lise, som kom helt fra Bergen på foredrag.

 

Jeg er 42 og et halvt år for pokker! Ikke søren om jeg skal være den dama som “sikkert kunne gått ned noen kilo!”

Jeg skal være hun som elsket livet, og hun som turte å leve! Ferdig snakka!