Mammaen min ble 41 år gammel. Hun var en fantastisk dame. Raus, mild, varm, fargerik, kreativ, arbeidsom, og med en helt spesiell evne til å få andre til å føle seg vel. Det er slik jeg husker henne. Hun var slik jeg ønsker å være. Hadde mamma skulle sagt noe om seg selv ville det antagelig ha hørtes omtrent slik ut: “Jeg burde sikkert ha gått ned noen kilo!”

Mamma var alltid på “slanker`n”, selv om mamma egentlig var helt perfekt. På et eller annet tidspunkt adopterte jeg den innstillingen. Jeg kan ikke forklare akkurat når, men jeg antar at det var tidlig i tenårene. Det var ikke mamma sin feil, bare for å ha det på det rene. Det var aldri noen som sa til meg at jeg burde være annerledes enn det jeg var. Det er bare det, at i likhet med så mange andre kvinnfolk der ute definerte jeg meg selv ut i fra “hva alle andre sikkert syntes jeg burde”. Hvordan jeg burde se ut, hvordan jeg burde te meg, hva jeg burde like og ikke like.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Å være 12 år og den lengste jenta i klassen var lite stilig, særlig når den kjekkeste gutten, han det var obligatorisk at alle skulle være forelsket i på daværende tidspunkt var 40 cm kortere enn meg. Skulle så gjerne ha vært litt stuttere.

Å ha størrelse 42 i u-kule mørkeblå  herrejoggesko med borrelås på håndballbanen, og snuble i sine egne tær, når resten av laget spratt lekent rundt i nette små hvite og lyserosa Nike Air i str 37 var heller ikke kult. Skulle så gjerne hatt litt mindre føtter.

Og slik fortsatte det. Skulle bare hatt litt lysere hår, skulle hatt litt flatere mage, skulle gjerne hatt sånn søt oppstoppernese eller litt smalere hofter.

Selv ikke da jeg møtte måsagubben, som fra da, og i alle årene frem til nå har gjort det klinkende klart at jeg er mer enn akkurat passe, kunne jeg tro på selv. Tenk på det! Tenk å føde tre friske gutter, oppdra tre flotte barn, jobbe kveld, natt og dag, betale gjeld på eget hus, pleie et godt ekteskap, og i tillegg klare å ta vare på venner og øvrig familie, også gikk jeg der og tenkte at “hvis bare”, og “skulle ha vært litt mer sånn og slik”!

Så ble jeg 40, og den dagen startet jeg blogg. Tenkte at nok var pokker meg nok! For ikke en gang i alle de årene mamma har vært borte har jeg tenkt om henne at hun burde ha gått ned noen kilo. Jeg har tenkt at jeg savner, varmen, det oransje håret, det brede smilet med den røde leppestiften, latteren, ostekaka og den kreative energien. Og jeg tror jo ikke, innerst inne, at folk vil huske meg den dagen jeg ligger seks fot under bakken og dytter opp prestekrager, som hun som “kunne ha tatt av noen kilo!”

Så hvorfor bruke energi på å skulle være noe annet enn det man er da? Hvorfor ikke bare ta tak i utgangspunktet, være den beste versjonen av seg selv? Og gjennom skriveriene her inne, gjennom tegningene, og gjennom alle hverdagsøyeblikkene har det åpnet seg en helt ny verden. For jeg er mer enn bra nok. Jeg har vært det hele tiden, uansett om håret har vært langt eller kort, eller om puppene har pekt oppover eller nedover.

Og på et eller annet tidspunkt begynte folk å se det samme, like budskapet, og humoren i det. Og nå, i snart et halvt år, har jeg med jevne mellomrom fått lov til å stå foran folk, hovedsaklig kvinnfolk, i sin beste alder, og fortelle om hverdagslivet, hverdagsgledene, og om det å vare et passelig brukanes kvinnfolk, og det er så himla kult!

Som nå på lørdag for eksempel. Da fantastiske Wenche, et fyrverkeri av en fargerik dame, og eier av Teppa Gård inviterte et knippe brukanes kvinnfolk til et arrangement hun kalte “Janne, jenter og jordbær”.

Og selv om nervene tar meg, og overgangsalder og sommersol gjorde meg gjennomvåt av svette, så kjenner jeg meg så innmari heldig som får lov! Som får lov til å snakke om det perfekte uperfekte, som får lov til å le skikkelig av meg selv, alt jeg ikke er, og aldri ble, men også sette fokus på det som virkelig betyr noe. Det at kroppen virker, at jeg har et hav av mennesker rundt meg som gir masse energi og kjærlighet, og at livet er til for å nytes, og ikke kastes bort på “burde gjort og skulle vært!” 

Så kjære Wenche, kjære alle som kom på lørdag, og alle dere andre som har “booket” dette brukanes kvinnfolket til et aldri så lite foredrag den kommende høsten, tusen takk! Takk for at jeg får lov å komme, for lov å snakke, får lov å le, og by litt på det uperfekte. Tenk at jeg tør, og tenk at jeg er deres tillit verdig! Det er tøft det! Det tror jeg mamma hadde vært stolt av også!

Jeg er 42 og et halvt år for pokker! Ikke søren om jeg skal være den dama som “sikkert kunne gått ned noen kilo!”

Jeg skal være hun som elsket livet, og hun som turte å leve! Ferdig snakka!