Ukas små øyeblikk.

Jeg sitter her i sofakroken min, med søndagsantrekket på. Jeg har planlagt dette antrekket hele uka. Nettshoppa på mandag, lå i postkassa på torsdag, sparte det til i dag. Eller, antrekk er vel å ta i, men ei sprett ny og diiiger pysjbukse fra en tilfeldig herreavdeling varmer nå nedre del av en litt sliten kvinneskrott. Det var på tide med ei ny pysjbukse, da de to jeg hadde begge hadde fått hver sin litt ufrivillige franske åpning, og stoffet var så tynnslitt at det ikke var stort å lappe sammen. Det er et takknemlig plagg å handle. Ta den største størrelsen, klikk hjem, kle på deg og drukne i komfort! Nyyydelig!!! Og sik tror jeg denne søndagen kommer til å forsone seg. I pysj, mer eller mindre kontinuerlig.

Elsker slike søndager, særlig på denne årstiden. Gjerne en tur ut i frisk luft i løpet av dagen, men så rett tilbake i pysjen igjen. Bake litt, spise litt (egentlig spise mye), lese litt, duppe litt på sofaen. Gode øyeblikk på rekke og rad venter på meg, og det kjennes fint.

 

Andre gang på scenen etter at Covid overtok hverdagen. Jeg liker sånne arrangementer som er litt “nedpå”. Ikke noe fjas, bare normale folk, i normale omstendigheter. Camilla driver butikken Stil og Sjarm på Årnes, og på onsdag arrangerte hun rumpekveld. Masse flotte modeller fra 17 til 76, ulike rumper og mager, alle i hver sin Jeans, og jeg trakk vinnerlodde og fikk flette det hele sammen. Akkurat passe hes på slutten av oppvisningen, det betyr at man har snakket akkurat nok. (litt mer enn nok!)

God stemning i butikken, god stemning blant de flotte damene. Sånne ting er store hverdagsgleder for meg. Virkelig store gleder. Gruer meg stort før jeg skal på, på grensa til å angre for at jeg sa ja, men storkoser meg likevel under arrangementet. Fine øyeblikk.

 

Middag til lunsj, i et klasserom, midt i uka. Kollega Martin hadde mekket middag til alle på kontoret, og plutselig ble det dekket til langbord, en helt vanlig hverdag, i midttimen. Sosialt, herlig, og sååå mye bedre enn den matpakka jeg hadde med den dagen. Nå skal det sies at Martin hadde stort sett stått for oppvasken mens samboer hadde kokkelert, men jeg tar av meg hatten likevel. Slike spontane greier, samle folket litt i en travel skoledag, spise en bedre lunsj blant sykesenger, rullestoler, blodtrykksmålere og et og annet skjelett,  fantastisk herlig øyeblikk.

En halvtime på brygga. Været veksler noe voldsomt om dagen. Litt kaldt, litt varmt, litt regn, litt sol. Den kvelden vi kjørte gjennom Årnes var kvelden lun! Herlig lun, til tross for at den rosa himmelen og de gule bladene på trærne sa det var høst. Så vi ruslet en tur på brygga på kvelden, gubben og jeg, satt os ned på krakken og bare nøt lyden av båtene som skvulpet forsiktig i bølgene inn mot brygga. Fant roen noen øyeblikk før vi satte snuta hjemover til måsahuset igjen. Fint øyeblikk.

Pappaen min er 65 år i dag. Kvalifiserer snart som passe voksen kar han papsen. I går fartet vi til Sørumsand for å feire litt, gubben, podene, podekjæreste og jeg. Boller, brus og kaffe, servering en ungdommelig pappa verdig. Det ble noen fine timer på Sørumsand hos pappa og bonusmamma. Koselig selskap, gode samtaler. Godt å være fullvaksinert, og for øyeblikket ikke nærkontakt til smitte. Godt å ta hverdag og slike små feiringer litt tilbake. Fin dag, fin pappa, fine øyeblikk.

Møtte foreldrene til barndomsvenninne Gry mens vi ruslet gjennom Sørumsand. Bente og Willy. Enda et fint øyeblikk. Ikke all verdens tid til å prate, likevel nok til en liten oppdatering på hverandres ve og vel. Fint lite øyeblikk det også.

 

Vottevær. Tynnvottevær! Endelig kaldt nok en da denne uka til å sette på seg de fine rosa vottene. Blir fort litt kald på fingrene når man sykler til jobb om dagen, og da er det så herlig å kunne tre slike fargeklatter på hendene før sykkelturen bort til skolen. Slike fargeklatter gjør meg glad, og disse ligger fremme i en kurv på kommoden hele året, slik at jeg kan glede meg litt over dem hele tiden. Gleden er likevel enda større når de sitter på hendene. Fint øyeblikk.

Også paraplydagen. Man er liksom ikke lei regnet så tidlig på høsten. Regnvær er herlig synes jeg, om det ikke varer mange dager i strekk da! Og når man rusler rundt sånn, litt gjemt under en paraply, så er det ingen som ser at du synger med til musikken i øret. Det betyr at ingen som kjører forbi tror det feiler deg noe fordi det ser ut som du går der og snakker med deg selv. Vinn-vinn kalles det. Dessuten er følelsen av å komme inn i varmen etter å ha ruslet ute i regnet helt nydelig! Under en paraply, i ly for regne, tidlig en hverdagsmorgen. Fint øyeblikk altså!

Gaven fra Line. Line er en sånn skrott det er umulig å ikke bli akutt glad i! Jeg er så glad for at akkurat Line begynte å jobbe på skolen vår, min selvutnevnte speilegga tvilling. Det går liksom ikke ei arbeidsuke uten av vi deler en intern spøk, høylytt og særdeles upassende latter, og sjokolade! Denne uka fikk jeg, helt ut av det blå, verdens søteste gave. En sånn bok, som egentlig er en boks, som egentlig er en minnebok… Enkelt forklart. Og i denne boka/boksen, skal minner spares. Blei så glad, passe rørt, og skikkelig hverdagslykkelig. Heldige meg!!

Og sånn var uka. Vær i bøtter og spann. Latter og fjas, jobb og alvor, hverdag og bursdag. Jeg har smilt av den lille gutten som stod midt i veien mellom senteret og bussholdeplassen og stappet lommene fulle av gule og røde bjørkeblader bare fordi “De er såååå pene!!”. Jeg har gått kveldstur med minstepoden for å lufte en forkjølet podeskrott, og jeg har krøllet meg sammen foran en knitrende peis, og sovnet der! Små, fine hverdagsøyeblikk.

 

Så krysser jeg fingrene for at den siste uke før høstferien byr på små gleder, at at søndagen, både min og din, blir god. Gå på lysglimtjakt i dag, det lønner seg alltid. Vi blogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Nyter kaffekoppen. Nyter ferske rundstykker. Nyter knitringen i peisen. Nyter stearinlys, og stille måsahus. Skikkelig høstfølelse i måsahuset denne søndagsmorgenen, og det er så herlig. Storetåa har forvillet seg ut av et hull i ullsokken, så da har jeg en plan for dagen. Stoppe sokker. Jeg har flere sokker som lider samme skjebne nemlig. Også skal jeg bake og levere ei kringle til en knakandes fin konfirmant. Bare kosedag med andre ord. Tror jammen meg det blir ei kringle på oss i måsahuset også, ville jo vært for gæli om det luktet nystekt bakverk her hjemme, uten at vi satt igjen med noe å sette tenna i. Uhørt! Det blir definitivt ei ekstra kringle.

Det har, etter mange uker med litt for mye, vært ei rolig uke. Ikke en kveld eller dag med planer utover jobb og andre helt dagligdagse gjøremål, og det har vært så godt. Godt for hode, og godt for kropp. Forrige uke ble det litt for mye. Jeg tror jeg blir mer og mer sær med åra, men alenetid, eller hjemmetid da, det er så viktig for meg. Jeg henter aller mest energi hjemme, i rolige omgivelser. Så da sier vi det sånn da, all hjemmetiden denne uka, den har gitt både overskudd, og skikkelig fine øyeblikk.

 

Våt asfalt. Det har vært så tørt ute så lenge, så den morgenen frostrøyken kilte under nesa, og jeg kunne sette skoene ned på våt asfalt, det ar ganske herlig. Det er noe med den høstlukta, og våt asfalt er en del av den lukta. Våt asfalt, små vannpytter, kald luft. Herlig å rusle til jobb. Ikke sokker i skoa den dagen, men frøs ikke på føttene likevel. Akkurat passe herlig!

Og når vi snakker om sko. Forrige uke var jeg liksom så voksen, ihvertfall trodde jeg det, inne i hodet mitt, da jeg for første gang gikk med høye heler. Men denne uka falt jeg tilbake til gammel vane, og kjøpte sko jeg faktisk liker å gå med, men som ikke akkurat skriker verken klasse eller sofistikert eleganse. Egentlig skriker det litt mer sånn typ: “FÅ DENNE DAMA I TERAPI, OG DET LITT KJAPT!” Men jeg digger det! Skopar nummer 1, til en pris av slik og ingenting, Simpsons!!!! Jeg har ingen klær skoa passer til, likevel kommer jeg til å bruke de til alt. Skjørt og kjoler også! Så stygge at de er kule! Digger dem! Så kule er de at jeg muligens bruker dem til bunaden førstkommende høytid!

Og par nummer to, også i samme latterlig lommebokvennlige prisklasse, skikkelig søte snoopy-sko. Også er de lyseblå!!!! Jeg vet ikke egentlig hvorfor, men jeg har en tendens til å helle mot lyseblå hver gang det finnes flere farger å velge mellom. Men altså, lyseblå snoopy-sko, det er glede det. Skikkelig barnslig, herlig glede, og det gir fine øyeblikk.

Besøk fra kollega fra i fjor på kontoret, etter at jeg hadde reist hjem. Typisk uflaks, men denne kollegaen har gått en skikkelig skole, så hun hadde lagt igjen spor etter seg. Det var genialt. Så da jeg kom på kontoret dagen etter lå det en pose sjokoladeovertrukket lakris på pulten, med en koselig liten post-it lapp. Perfekt hverdagsglede! Kan tro de smakte godt til kaffen!

Rykende ferske grove rundstykker, så varme at smøret og brunosten smeltet. Og et glass iskald melk. Det er hverdagsglede det! Å komme hjem fra jobb en dag midt i uka, sette en deig så grov at selv et hamster hadde synes det var i overkant mye frø, bake ut etter middag, og steke akkurat i tid til kveldsmat. Sånne små ting som lokker poder ut fra garasjer og gutterom, og inn på kjøkkenet, det er så fint. Samles rundt spisebordet akkurat i det skumringen gjør stua mørk, tenne levende lys, og spise kveldsmat sammen. Herlig øyeblikk.

Kaffe bak disken hos Mona. Rusla innom senteret etter jobb, kjøpte en kopp kaffe på cafeen, og slappet av litt i butikken til Mona før jeg gikk hjemover. Så fin måte å runde av ettermiddagen på. Kaffeslarv, rett og slett! Trenger ikke mer enn det for å ha et fint lite øyeblikk.

Da kollega Ragnhild kom med et glass hjemmelaget ripsgele! Åååh, da snakker vi hverdagslykke da!!! Det fristet så veldig at jeg ikke klarte å vente med den første prøvesmaken til jeg kom hjem, så da ble det knekkebrød med smør og ripsgele til frokosten på kontoret. Nyyyydelig! Det er fortsatt litt igjen i glasset, så i dag blir det havregrøt med ripsgele til lunsj. Holder med en snau time mellom lunsj og frokost, ikke sant???

Ferdigmat! Eller posemat heter det kanskje. Jada, jada, jeg vet man skal framsnakke sunne verdier og det å lage mat fra bunnen av. Økologisk og alt det der, men noen ganger er det lov å være herlig lat også. I går var en sånn dag. Jeg fikk så lyst på noe som smakte litt, men som ikke tok lang tid å mekke, for rundstykkene jeg hadde bakt tidligere på dagen mettet liksom lysten på å stå så veldig mye lenger på kjøkkenet. Så da ble de gryterett, fra pose. Fikk litt sånn flashback til barndommen også, for gryterett var liksom en innertier som lørdagsmat hjemme hos oss på 70 og 80-tallet, helt til pizza og taco ble mer poppis. Så i går ble hele flokken foret med en Toro gryterett, og jeg er ikke flau engang. Vi kosa oss! Enkel middag, mer tid til å gjøre ikkeno, fint øyeblikk!

Når minsten i tillegg hadde fått lønning, og tok mopeden bort på Europris for å handle lakk til “prosjekt guttebil”, og kom hjem med favorittbitene mine fra smågodthylla, da var i grunn uka komplett for min del!

Og slik var uka. Spe på med ei bittelita tulle i armkroken noen dager, enda en liten Tiktok dans med herlige elever, en lang kveldstur gjennom bygda, en liten hvil og en pust i bakken nede ved elva, sofakrok, te og en rykende fersk pocketbok. Små gleder i bøtter og spann. Uka som kommer blir noe mer travel, men jeg gleder meg. Onsdag kveld er jeg på Årnes og er konferansier for en jeans-aften, også kalt rumpekveld for Stil og Sjarm. Er du i nærheten av Årnes den kvelden, så stikk gjerne innom. Hvem vet, kanskje ei ny olabukse blir et av ukas små øyeblikk for noen av oss.

Nå skal jeg logge av og sette deigen til kringlene. Søndagen er offisielt i gang. Håper uken som kommer byr på masse gode øyeblikk for folk og fe. Nydelig søndag ønskes alle, vi blogges.

 

 

 

 

God nok.

Jeg gleda meg så innmari til å bli voksen. Ikke nødvendigvis det høye tallet på alderen, men det som fulgte med av klokskap, erfaringer, og selvtillit. Som barn gledet jeg meg til å bli ungdom.

Som lita, sjenert jente, i en stor verden, var jeg full av nesegrus beundring over de unge vokse. Tenåringene. De som syklet på bakhjulet, gikk uten lue på vinteren, og hadde store hull på knærne i olabuksene.

De hadde livet på stell de! Lo og snakket høyt, eide liksom veien når de gikk i store flokker. Skumle, men kule!

Men jeg ble aldri en sånn tenåring. Jeg forble stille. Var nesten litt revet mellom ønsket om å være en del av den store gjengen, og behovet for alenetid. Bare sitte på rommet, dagdrømme, tegne hjerter i skoledagboka.

Fortsatt var jeg sjenert, men likevel trygg blant mine. Den lille jentegjengen som trakk sammen i alle friminutt, vi som så på de samme tv-seriene, forelsket oss i de samme pop-stjernene, og beundret de samme kule gutta med Levis bukser og hockeysveis i klasse 9c. Her var jeg trygg. Her, og hjemme. Og slik gikk tenårene.

Så gledet jeg meg til å bli voksen. For voksne kunne, og voksne turte. Alt!

Og jeg ble voksen, i hvert fall hva alderen  tilsa. Jeg møtte den snille gutten som ble kjæresten, så ektemannen. Voksen nok til å være gift.

Jeg kjøpte hus, voksen nok til å eie egen bolig, betale på huslån.

Jeg fikk barn. Tre fine gutter. Voksen nok til å være mamma.

Men selvsikkerheten, roen, erfaringene, klokskapen og selvtilliten, den lot vente på seg. Overraskende nok, og til tross for at livet var godt. Akkurat så godt jeg hadde våget å håpe på.  For barna var friske, mannen så snill, huset varmt, og det var alltid akkurat nok penger på kontoen slik at familien ble mette til hvert måltid.

Hver gang jeg sammenliknet meg med andre kjente jeg på følelsen av å ikke være nok.

Huset var ikke stort nok, tomta ikke ryddig nok, blomsterbeddene ikke fargerike nok.

«Bare» hjemme med gutta, karrière på pause. Kun husmor.

Det var jo dette jeg ville, dette jeg ønsket, og jeg koste meg. Oppdro tre, til tider fire poder på egenhånd, stod i trassalder og tårer, pusset hver forkjølte nese, skiftet hver eneste våte bleie.

Jeg var klassekontakt. Hvert eneste år. Huset var alltid åpent, alltid fullt av liv. Gangen fylt til randen av sko, gutterommene fulle av latter og høy musikk, og kveldene rolige, side om side med mannen.

Likevel var jeg, i mitt hode, ikke nok. Hvor ble det av den etterlengtede selvtilliten, roen, følelsen av å være noen, eller noe? Følelsen av å være nok?

Det var rett før 40 årsdagen jeg tok grep. Tenkte at nå får nok jammen meg være nok. Jeg hadde ryddet i det ene skapet i stua, og ble sittende å lese i mammas dagbøker som hadde ligget ulest i skuffen i flere år.

Jeg nærmet med faretruende fort akkurat samme alder som mamma var da hun døde. Med klump i magen husket jeg at jeg strøk henne på armen, og holdt henne i hånden det aller siste døgnet. At vi ventet på døden, og at jeg, på daværende tidspunkt tenkte at selv om det var usigelig trist at mamma skulle dø, så var hun i det minste voksen. Hun hadde levd, i mange år. Ungdommelig dumskap fra min side.

Og der satt jeg, på samme alder som mamma var da hun trakk pusten for siste gang, og jeg kjente meg så langt fra voksen som det gikk an å bli. Voksen i alder, ja, men alt det andre??? Nei!

Og da tok jeg grep! Man kan ikke, man skal ikke, sitte der i sin beste alder, og snakke seg selv ned. Sitte der og tro at man burde være litt bedre, litt flinkere, litt rikere, litt mer etablert, litt rausere, litt snillere, litt vakrere!

 

Nok var nok. Og slik ble bloggen født! Den skulle være mitt fristed, en påminner til meg selv. En påminner om alle hverdagsgledene, alle øyeblikkene som betød noe. Noe å skrive ned, noe å se tilbake på.

 

Og det skjedde en endring. For ved å sette ord på alle de små gledene, ved å ta vare på øyeblikkene fikk jeg en indre ro jeg ikke helt har kjent på før. Det kom ikke over natten, men gradvis, sakte, men sikkert, ble jeg klar over alt jeg har, alt jeg greier. Og det er ikke lite! I den store verden synes jeg knapt, men det er helt greit! Jeg trenger ikke sette dype spor over alt, jeg trenger bare å være nok! Og det er jeg.

Noen ganger er jeg mye. Noen ganger er jeg lite. Noen ganger tar jeg mer enn jeg klarer å gi, og noen ganger gir jeg mer enn jeg får. Men når alt kommer til alt går regnestykket opp!

Timeglassfiguren jeg en gang strebet etter har litt for mange minutter i timen, men kroppen virker! Jeg lever! Måsahuset som egentlig skulle byttes i noe større, noe nyere, rommer fremdeles en familie på fem, ofte mange flere, og uansett hvor trangt det er rundt bordet, så er det plass til alle. Plass nok.

Karrieren jeg trodde andre forventet av meg ble ikke noe av, men jeg brenner for jobben. Fagarbeiderlønn, alltid litt slunkent på kontoen uka før lønning, men jeg kunne ikke tenke meg en bedre jobb. Ungdommen gir meg så mye, hver eneste dag.

Vennegjengen jeg trodde jeg måtte ha, det store fellesskapet jeg trodde jeg burde ønske meg, de er redusert til et fåtall nydelige mennesker. Mennesker jeg har valgt, og mennesker som har valgt meg, fordi de mener jeg er god nok. Mennesker som gjør meg godt, som gir meg energi. Mine mennesker! Det er fint å tenke på det!

Om en drøy måned runder jeg 45. Jeg skylder mammaen min å være glad i meg selv! Hun som ikke rakk å bli skikkelig voksen engang.  Innimellom kan jeg fremdeles si til meg selv at jeg burde kunne mer, være mer, orke mer, ville mer. Men for det aller meste kan jeg se meg i speilet, smile, og tenke at jammen var det rette spermen som kom først til egget! Tenk på det, helt i starten var jeg raskest….første og siste gang jeg har vunnet noe som helst!

Om få dager er bloggen 5 år.  Fem år med små øyeblikk og hverdagsgleder. Fem år med god nok. Takk til deg som stadig stikker innom, som innimellom legger igjen små spor etter deg. Husk at du er god nok!

Kveldstanker fra måsahuset. Klem til alle som vil ha. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

God morgen, og god søndag. Er det innafor å starte helgen på nytt? Kan vi spole tilbake til fredag ettermiddag? Jeg er sliten, men fikk likevel ikke sove lenge. Gårsdagen var bra, skikkelig bra! Uka var lang! Lang, litt tung, men god likevel. Det er bare det at introverten i meg akkurat nå hadde trengt enda en helgedag eller to til å hente seg inn på, før vi kjører i gang med ei ny uke. Heldigvis ligger hele søndagen urørt og blank foran meg. Kommer jeg meg opp fra sofaen i løpet av dagen er det er stjerne i boka for min del. Blir jeg bare sittende her er det også helt greit. Vi får se hva dagen bringer.Heldig vis er det både grått og vått ute, perfekt innevær!!!

Foreløping har søndagen bestått av flanellspysj, hettegenser, ullsokker, sofahjørne, pledd, kaffe med fløte, knekkebrød med brunost, og kokosbolle. Viktig å kose seg sånn på tampen av uka. Enda kjenner jeg på et savn etter en varm pusekatt på fanget i stunder som dette, og avgjørelsen om å ikke lenger ha pus i huset virker litt overilt, selv om det også kjennes riktig. Får spørre om gubben vil komme å legge seg litt i fanget mitt…han har jo pels på ryggen han og…

 

En usedvanlig travel uke. Rart hvordan det av og til virker som om alt skal skje i løpet av så kort tid, mens andre ganger går det så lang tid mellom hver gang noe skjer.

Det er ihvertfall helt tydelig at smitteøkingen blant ungdommen påvirker oss. Grønt nivå på skole er både godt og skummelt, og det merkes på elevene at usikkerheten påvirker hverdagen. Så mange samtaler denne uka. Så mange tårer, men også smil. Å skulle bli kjent med nye elever i denne situasjonen er både vanskelig og fint. Jeg har hatt så mange samtaler med ungdom denne uka, og det slo meg da jeg gikk hjemover etter jobb en dag, hvor fint det er at de faktisk tør å ta kontakt, og at de tør å snakke, tør å dele. Heldig er jeg som får være den som deles med. Fine øyeblikk.

Den dagen jeg måtte dra opp glidelåsen i jakka på vei til jobb. I det siste har det jo kjentes som om sommeren har kommet tilbake. Nydelig på alle måter, med varme dager, og lune netter, men det er litt godt når lufta blir kjøligere og friskere også. Så rusla jeg bortover gangveien en tidlig morgen, med jakka lukket, og plukket visne løvetenner, og nøt synet av begynnende gule løvtrær. Vi er liksom midt imellom to årstider, og får med oss det beste av de begge. På en og samme morgen. Nydelige øyeblikk.

Elevrådeseminar. I år, som i fjor, og i årene før var jeg kjøkkenvakt, kokk for ca 70 engasjerte elever, og noen lærere. Fossheim er en så nydelig plass, og det er fint å se engasjementet blant ungdommene. Eleven som ikke lenger er “min”, men som kom ned på kjøkkenet og tok seg tid til en lang prat, herlig øyeblikk!

 

Rusle ned til vannet et lite kvarter mellom lunsj og middag, bare strekke ut såre føtter, og kjenne sola varme skikkelig, før det var tilbake til kjøkkentjeneste. Aaah, herlig øyeblikk!

Sjokolademus. En liten boks lykke på pulten på kontoret, liten gave fra kollega Torunn som bare visste at jeg trengte noe søtt. Kontoret er fullt av snille og omsorgsfulle damer, og Torunn er en av dem. Til å bli glad av, tvers igjennom glad. Disse små hverdags-overraskelsene, hverdags-øyeblikkene.

Første foredrag etter at Covid inntok hverdagen. På onsdag var jeg invitert til å holde foredrag for en avdeling ved Aurskog sykehjem, en gjeng fantastisk flotte damer som, i likhet med resten av folk et i helsevesenet, har jobbet beinhardt det siste halvannet året. Så på Fjøset, i flotte omgivelser på Aurskog fikk jeg lov til å snakke om og med brukanes kvinnfolk. Nervøs, som alltid, men veldig gøy når man står i det. Utfordre seg selv litt igjen, gjøre noe litt annet i en ganske A4 hverdag, fint øyeblikk.

På lørdag var en kohort feiende flotte damer samlet for å feire Mona! For Mona fylte 50 denne uka, og om noen fortjener å feires, så er det henne. Så feststemte kvinnfolk i sin beste alder gjorde det kvinnfolk i sin beste alder kan best, koste deg!!! Meg god mat, godt drikke, og godt selskap. For en kveld!!! Hurrastemning og latter, så fantastisk herlig.

Sko med høye heler. For andre er det bare et par sko, for meg, som er 180 cm er det en risikosport. Ikke kan jeg gå med de heller, for jeg har jo aldri øvd!!! Der er jeg fryktelig lite dame altså, når det gjelder sko. Det mest feminine jeg har på beina er ballerinasko. Flate. Men jeg har altså dristet meg til å kjøpe et par, og jeg gikk med dem på lørdag, på festen, til ære for Mona. Gikk er å ta litt kanskje. Jeg satt med dem! Det teller det også, ikke sant??? Ikke hele kvelden da, må begynne i det små, for lufta ble så tynn der oppe at jeg fikk høydesjuken etter en drøy halvtime, men tanken på å endelig, etter 44 og et halvt år, å eie et par sko med heler er skikkelig kult! Kult øyeblikk!

 

På trykk igjen. Jeg blir liksom like stolt, hvor unorsk det enn er, hver gang jeg ser mine skriverier og karikaturer på trykk, og det er stas, retten og sletten, hver gang et nytt magasin ligger i postkassa mi. Artig. Det gjør noe med selvtilliten. Høye heler, og på trykk samma uka…dæven!! Selvtillitsboost! Fine øyeblikk!

 

 

Og slik har uka fart med dette kvinnfolket fra måsan. Latter og tårer, fine samtaler, stille samtaler, lattermilde samtaler. Slitne kolleger og frustrerte men blide elever. Kjøreturer med storepoden som er så snill, og stadig farter rundt i Volvon med mora si. Over slettene, vinduene nede, wunderbaumen i sladrespeilet, og musikk vi begge liker på full guff på anlegget. Kvalitets tid, og fine stunder. jeg har blåst på en vissen løvetann og ønsket meg noe, utfordret meg selv, og gått litt i dvale noen kvelder.

Nå skal søndagen nytes, og øyeblikkene fra uka, og festen i går skal nytes. Det har vært fine øyeblikk denne uka, selv om hodet ikke hele tiden har hengt med. Nå skal jeg sjekke om høye heler er kult til flanellspysj…skal se det blir trendsetter av denne dama til slutt. Skal gå med dem bort til kaffetrakteren og tilbake til sofaen igjen. Øvelse gjør mester!

Lag deg minst et fint øyeblikk i dag da, det fortjener du.

Vi blogges!

 

Om du kunne se deg selv.

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne. Når du hopper av bussen, rusler sakte over parkeringsplassen og skolegården med nesa ned i mobilen. Når du litt sjenert hever blikket, ikke helt ser meg i øynene, men likevel stille sier «Hei!» Se hvor nydelig du er.

 

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne når du glemmer deg bort,  nynner til musikken du har på øret, gjemmer deg i tonene og teksten i airpodsene dine, når overkroppen din danser selv om underkroppen sitter pent og pyntelig ved pulten. Se hvor glad du gjør andre.

 

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne når jeg ser du kan svaret, men likevel ikke tør å rekke opp hånda. Da ville du sett ditt eget potensiale, og forstått at frykten som hindrer deg i å snakke høyt bare sitter i ditt hode, at alle andre rundt deg kjenner på akkurat det samme, og at du, om du rakk opp hånda, ville være et forbilde for så mange. At du, ved å rekke opp hånda, var en de andre beundret for å tørre.

Tenk om du svarte feil. Tenk om du turte å svare, selv om svaret kanskje var feil. Tenk for en bør du tok vekk fra andres skuldre da, om du “tok en for laget”, når du viste alle at verden ikke går under selv om du et øyeblikk trodde at 4+4 kanskje var 9, at du blandet verb og substantiv,  eller at andre verdenskrig sluttet i 1965.

For du tror kanskje at det å svare feil er det samme som å drite seg ut, men det er ikke det. Det å svare feil er en del av å lære. Du er ungdom! Du skal ikke kunne alt. Om du kunne det, hva pokker skal verden med lærere da?

 

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne. Sett hvor vakker du var. På innsiden og utsiden. For du er ikke bare fin, du er fantastisk. Helt unik, enda så godt du prøver å passe inn i mengden. A work of art. Et ufullstendig kunstverk, et som kanskje aldri vil bli helt ferdigstilt, men som likevel allerede klart for utstilling. Du fortjener å skinne, fortjener å synes. For hele deg er flott, hver skramme, hver kurve, hver kant, og hvert penselstrøk gjør deg hel. Tenk om du kunne se hvor verdifull du er.

 

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv gjennom mine øyne. At du så det potensiale som ligger i deg selv, det du selv tror ikke finnes, men som skinner igjennom hele deg. Jeg skulle ønske du så talentene dine, at du satte pris på dem, og brukte dem, slik jeg vet du kan.

Jeg skulle ønske du kunne se deg selv med mine øyne, hvordan de rundt deg lyser opp når du ser dem, når du smiler, når du hilser, når du ler, og når du inkluderer. Se hva du betyr for så mange.

 

Jeg skulle ønske du så sjarmen med tannreguleringa, de litt keitete bevegelsene, sjenansen, trangen til å være som alle andre, å ikke synes, men likevel med et ønske om å bli sett. Jeg skulle ønske du nøt alle de små gryende forelskelsene, selv om de ikke ble gjengjeldt, for om noen år fra nå vil alt dette bare være minner, og du vil angre om du ikke steller pent med deg selv, om du ikke er snill med deg selv.

 

Jeg skulle ønske du så deg selv med mine øyne. Da ville du hevet blikket, snakket høyt, rettet ryggen. Da ville du vært så stolt!

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra en litt stiv kropp som nettopp har karret seg ut av senga. På denne tiden i går våknet jeg bak i bobilen, nede ved Mjøsa på Hamar. Planen var å campe i natt også, men midt oppe på fjellet ringte både sjefen og smittesporingsteamet, og selv om vi nå er vaksinert tok vi ingen sjanser. Istedet for å overnatte tilbragte vi dagen på fjellet, og brukte laaaang tid på hjemveien. Grillet på en fjelltopp, spiste sjokolade ved et vann, og kom hjem sent på kvelden, passe slitne etter en noe forkortet, men fin tur i nydelig høstvær.

I dag skal det pakkes ut, vaskes, og slappes av. Brød og boller skal bakes, og kanskje skal skrotten få lufte seg litt ute på Bjørkelangen også.  Det går jo an å nyte turområdene hjemme, når joggeskoa likevel hadde planer for søndagen.

 

Sånn som i går for eksempel. Da vi på vei over fjellet spottet et lite fjellvann nede i lia. Så da stoppet vi bilen, parkerte, fylte sekken med litt vått og tørt fra kjøleskapet, knøt på oss turskoa, og vandret nedover. Rusla forbi et par saueflokker, stoppet for å plukke litt bær i diverse bærtuer. Skvatt litt da vi runda en stein, og gikk rett inn i bakenden på en ensom ku, men fant roen igjen nede ved vannet. Hvor lenge vi ble sittende der vet jeg ikke, for ingen av oss så på klokka. Bare det alene er jo fint, ikke bry seg om klokka! Vinden, sola, skyene, lukten av fjell og frisk luft, matpakke, og lyden av fisk som vaker i vannskorpa i iskaldt fjellvann. Nydelig øyeblikk!

Mandagen. Det var en SÅNN mandag. Mandag i hodet, mandag i kroppen, mandag i lufta…overalt! Så da jeg, etter det som kjentes ut som en 48-timers arbeidsdag, endelig kunne lande i sofaen hjemme, kjentes det ut som om bursdag og julaften hadde kommet samtidig. På kanna stod det nytraktet kaffe, den ble servert av poden, og jeg kunne nyte en kopp mens kroppen sank så langt ned i sofaen i ugunstig stilling at kroppsdeler man normalt ikke forteller om på sosiale medier sovna, og med nummene! Bortsett fra prikking i lemmer, herlig øyeblikk.

«Skal vi bare dra ut en liten stund?» En av mine favorittsetninger, særlig når de kommer fra gubben. Han er sliten om dagen, etter jobb. Fryktelig sliten. Han kobler av i garasjen på kveldene sammen med minstepoden mens de jobber sammen på «prosjekt guttebil», men innimellom lokker stillheten i skogen mer. Slik som den kvelden sola varmet som om høsten trodde den var sommerferie. Så vi lot oppvask være oppvask, og kjørte til en stille plass ved Mjermen. Der ble vi sittende på en tømmerstokk i sola nede ved vannkanten. Ingen av oss sa noe, vi bare lukket øynene og lente oss bakover, og nøt kvelden. Så varmt ble det at undertegnede strippet ned til undertøyet, og la på svøm utover i vannet. Alt annet en en grasiøs svømmer i følge gubben….skjønner ikke hva han snakker om, er sikker på at jeg gled som en svane gjennom vannet. Kjølig, men nydelig! Fint øyeblikk!

Disse kollegene mine. Dere er vel lei av å høre om den i denne lille søndagsbloggen, jeg skriver jo om dem nærmest ukentlig. Men tenk så heldig man er når man er omgitt slike fine mennesker, hver eneste dag. Rause, fine mennesker! Som den dagen Ragnhild kommer med solsikker til meg, egentlig helt uten grunn. For en glede. Bare sånn «God morgen, her er noen solsikker til deg!» Finnes det en gladere blomst?  Sommer og høst pakket inn i en gul glede! En fargeklatt i stua. Måtte de bare vare leeeenge! Fint øyeblikk!

Ble ikke joe mindre overrasket eller glad dagen før heller, da kollega Marte smilte blidt og la en pose sjokolade på pulten. «Jeg tenkte på deg da jeg så denne, så da kjøpte jeg med til deg!» Burde det bekymre meg at kolleger assosierer meg med snop??? Næh, velger heller å nyte det! Sjokoladen var i hvert fall sabla god!

 

Byttet sofatrekk forleden. En sånn glede sikkert bare enkelte kvinnfolk forstår. I lang tid har de beige trekket til den gamle sofaen ligget i en eske, fordi mørkegrått var lurere med tanke på små kattepoter som stadig dro med støv, gress og leire inn, og satte møkkete poteavtrykk i sofaen. Men potene er jo ikke her lenger… Så denne uka ble det grå trekket vasket, og lagt i eske, og det beige kom på igjen. Små forandringer, men forandring fryder alltid. Ny gammel sofakrok på noen minutter, en bitteliten hverdagsglede!

Timen på brygga! Ganske så sent på kvelden satt vi oss på brygga, duppet tærne i tjernet, og ventet på at sola skulle gå ned. Vi hadde ingen spesiell grunn for å dra ut såpass sent, men alternativet var jo å brette klesvask hjemme, og da fristet det mer med en tur ut. Vannet var så speilblankt denne kvelden at vi satt der som to fascinerte tullinger både gubben og jeg. Lente oss forover og utover vannet, og laget grimaser til vårt egent speilbilde. Nevnte jeg at vi er snart 45 og 47??? Blir ikke mer moro enn man lager selv. En kveld på brygga, kaffe, solnedgang og grimaser i vannskorpa. Fint øyeblikk.

Sånn, der var uka kort oppsummert. Legg til kjølige morgener, varme formiddager, lange kvelder stille netter, med og uten søvn. Blide elever i korridorene, latter på pauserommet, og snørr og tårer til en romantisk komedie på Netflix. salat den ene dagen, kake den andre. Blide elever som lurer på om du gidder å bli med på en TikTok…og jeg som ikke har satt meg inn i hva TikTok er engang sa selvsagt ja, for hva er vel hverdagen uten litt spontan dans og latter…Var ikke helt forberedt på at lokalavisa skulle publisere dansemoovsa mine da… Jeg har valgt å kalle dansen: “En hyllest til overgangsalder og hofteprolaps!” Hverdagsøyeblikk på rad og rekke.

 

 

Ønsker alle som titter innom en strålende søndag, også håper jeg at øyeblikkene blir mange og gode den kommende uka.

Klemmer i fleng fra fjols til fjells. Vi blogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk!

God morgen, god søndag, og takk for sist. Så fløy ei uke til forbi, og her sitter jeg og lurer på om verden har hoppet over en dag eller fire, for tiden går fortere enn pensjonister med fotformsko når det er salg på salt flesk og leggevann til kjøpekrøller. Man glemmer det litt i sommerferien, for da består ukene av mange like dager, men så fort man starter på jobb igjen, og rutinene innhenter oss, består uka av mandag og søndag, sånn ca.

Sitter her under det gule, tykke pleddet i sofakroken, med pc i fanget, og frokosten på bordet ved siden av meg. To uker har gått siden Bolla døde, men enda kjennes det rart, og ikke minst veldig tomt, at hun ikke ligger på fanget søndagsmorgenen, mens jeg oppsummerer uka. Hele huset kjennes tomt uten en pus. Uvant. Vi jobber med å bli vant til tanken.

God morgen fra måsahuset.

Og når huset føles tomt, hva gjør man da? Fyller det opp. Av folk, og kanskje en ny vase fra butikken til Mona. God gammel trøsteshopping der altså. Neida..eller joda…men denne hadde jeg nok handlet uansett. Høsten er litt sånn synes jeg, at man fpr lyst til å pusle mer inne, ominnrede litt, bytte litt farger, pakke seg inn i hjemmet sitt på en måte. Så denne uka, etter å ha skravla litt med Mona bak disken i butikken, ble en ny vase med meg hjem. Og med ny vase følger selvsagt blomster, og blomster trenger jo å stå på en plass som synes, og da må man flytte på noe annet, og plutselig, tre og en halv time senere var stua ominnredet, vasket og stæsjet litt, og mor hadde ro i sjelen et øyeblikk eller to. Så deilig å lande i sofaen på slike kvelder. Fint øyeblikk.

Til Janne, fra Janne.

Ahola! Fredagen hadde elevrådet bestemt at det skulle være Hawaii dag på skolen. Gyllen mulighet til å være litt eksotisk for en dag. Så da ble det blomster i håret, og skjerf rundt hofta. Det er så herlig med slike dager, vanlig skole i litt uvanlige arbeidsantrekk. Digger det! Kollega Line døpte meg om til “Juanita” den dagen, fant ut at det ble sånn ca “hu Anita” på hølandsk…Vi lo…elevene himla med øya. Det har liksom ikke vært en bra uke før en eller flere tenåringer synes du har skikkelig teit humor! Gøy øyeblikk!

Skolestart er hektisk. Andre uka også! Lange dager, mange stemmer. Også kommer man hjem til fullt hus. Poder, podekjærester, gubbe, venner….koselig det altså, skikkelig også, men noen ganger koker hodet nesten over for en som er avhengig av alenetid for å slappe skikkelig av. Og når det ikke finnes et eneste ledig rom for alenetid i det lille måsahuset, da hjelper det å dure ut på tur. Og sånn ble det, den dagen hodet trengte luft. På med joggeskoa, opp trappene til hoppbakken, innover i skogen. En drøy time i naturen, passe svett på ryggen, og mye mer uthvilt i hodet selv om kroppen var sliten. Nydelig øyeblikk.

Akkurat det øyeblikket lukten av denne suppa spredte seg rundt i huset. Jeg kjenner liksom på et behov for å nesten fremskynde høsten om dagen, ihvertfall følelsen av den, og da jeg handlet en ettermiddag denne uka ble det så fristende å hamstre inn litt grønnsaker, og koke fersk suppe til middag. Fersk suppe er høst! Og lukten av fersk grønnsakssuppe tar meg rett hjem til mormor og morfarhuset. Til overnatting, til huler og slott bygget av puter og pledd i stua, til armkroken til mormor, og historiene til morfar. Det er jammen mye minner i lukten av fersk suppe. Og slik er det visst for neste generasjon også, for mens suppa kokte kom en etter en av podene innom kjøkkenet, løftet litt på lokket, snuste litt på suppa, og liret av seg strofer som: “ååååh, minner meg om gamledager!” Litt slag i mammafjeset å vite at de anser 2009 som gamledager….men sånn ere blitt. Uansett, suppe, fint øyeblikk. og det beste av alt, suppa smaker jo enda bedre dagen etter, og jeg lagde en diiiiger porsjon!

Jeg har tatt høsten litt inn også, i form av en av disse plantene jeg dreper på rekordtid hvert år. Skal de vannes? Skal de tørkes? Uansett, de er fine så lenge de står, og de minner meg om høst, og om mamma, og om en årstid jeg liker bedre enn noen annen. Høsten inn, lun stemning på bordet, også fine øyeblikk.

De små tingene. De andre kanskje ikke ser, de som er ment for deg, og bare deg. En liten gest, gratis, også kan de ha så stor betydning. Jeg er omgitt av fine mennesker, hver dag, er kjempeheldig sånn. Og mandag morgen hadde et av disse menneske lagt igjen en liten hilsen på skrivepulten på kontoret. En blå lapp. Tenk at en liten blå lapp kan bety så mye, glede så stort. Skulle ønske alle kunne tenke litt på det, være litt rausere med ordene vi velger, tenk hvor mange vi hadde gledet om vi bare gikk inn for det. De små tingene, på blått papir. Skikkelig fint øyeblikk!

Poden i garasjen. Minsten som skrur og mekker og pusser og lakker på bilen han kjøpte forrige uke. Jeg beundrer arbeidsmoralen til den poden. Det går litt over stokk og stein om dagen, og mammaen må rett og slett passe på at han tar pauser, og at han får i seg mat gjennom dagen. Skole, rett på jobb, også rett ut i garasjen etter jobb, så vidt han rekker en dusj før sengetid, for så å gjenta det det hele dagen etter, hele uka. Poden og pappaen har garasjetid sammen, hver kveld, og jeg er usikker på hvem av dem som koser seg mest…de har stort sett stjerner i øya begge to, hele tiden. Og når podene er glade, er mammaen det også. Egen bil, lykkelig minstemann, fine øyeblikk!

Og slik var uka. Hverdagsuka. Kroppen er støl etter mange timer volleyball med nye elever…hadde glemt hvor gøy det var, og hvor vondt det var!! Gode kolleger minner meg stadig på at 45 årsdagen nærmer seg, jeg har blanda føleleser rundt akkurat det! Jeg har spist grønnsakssuppe, og skyldt den ned med varm eplekake og is, jeg har gått lange turer i skogen, og liggi flatt på sofaen og vært herlig lat. Jeg har funnet frem ullsokkene, og leita eter stoppenålen…visste jeg burde reparert sokkene i sommer, men latskapen tok overhånd. Angrer nå!!! I dag skal ny eplekake mekkes med epler fra hagen til en god kollega, og jeg skal finne frem kassen med skjerf. Det er jo skjerfsesong igjen!!! Endelig! Skjerf er mitt absolutte favorittplagg, sammen med ullsokker. Får aldri nok.

Ønsker deg som titter innom en strålende søndag, også håper jeg at uken som kommer fylles opp av fine små øyeblikk. Husk å vær raus med ordene dine.

Vi blogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg hadde akkurat trykket “publiser” på bloggen etter å ha skrevet om ukas små øyeblikk forrige søndag da jeg synes jeg hørte mjauing utenfra. Jeg satte kaffekoppen på benken, åpnet døra, ropte på Bolla og ble møtt med svak mjauing fra plenen nedenfor trappen. Der lå hun. Medtatt, sliten, så glad for å se oss, og så hardt skadd at livet ikke stod til å redde. Hun døde i armene våre. Snute mot nese.

Det ble noen tårer forrige søndag. Vi gråt alle sammen, jeg, måsagubben og podene. De er så vonde å miste disse dyra. Ekstra vondt å vite at hun i løpet av natten eller tidlige morgentimer har blitt kjørt på, og forlatt. Hun har klart å karre seg inn på gården, lenger kom hun ikke. Vi har alltid hatt pus her i måsahuset, tre av gangen på det meste. Nå kjennes det så tomt, og vi har enda ikke vent oss til tanken. Jeg ser stadig til vinduet, forventer at hun skal stå der og ville inn. Jeg kikker ut over hagen, tror jeg skal se henne jakte på et løv i vinden eller en sommerfugl. Jeg sparer en bit av brunosten hver gang jeg smører matpakker, tror liksom at hun står der og tigger favorittmaten sin. Det blir ingen ny pus i måsahuset, vi orker bare ikke miste en til. Det gjør like vondt hver gang. Derfor blir dagens første avsnitt av ukas små øyeblikk viet til Bolla, og alle de fine små øyeblikkene vi hadde med henne. De var mange!

Skolestart. Stressende, fryktelig slitsomt, og veldig gøy. Onsdagen, da skolegården endelig ble fylt opp av ungdommer, det var et fint øyeblikk. Jeg boblet nesten over av barnslig glede da kjente og blide fjes kom mot meg, ropte navnet mitt, og smilte fra øre til øre. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne, de blir litt mine, alle disse flotte ungdommene. Gjensynsgleden var stor. Så skulle nye elever tas i mot. Spente ungdommer på ny skole, enda et skritt mot voksenlivet. Så mange nye ansikter å bli kjent med, så mange nye personligheter å bli klok på. Det fineste øyeblikket kom rett etter midttimen første skoledag, da en ny elev smilte mot meg og sa :” Du virker skikkelig grei lissom, jeg ville bare si det!”

Aldri har noen elev, noen sinne, sagt noe liknende første skoledag. Jeg ble så glad! Fint, fint, kjempefint øyeblikk!

 

Tine. En sånn fin og grom kollega. En av dagene denne uka stod det plutselig en stapp full pose av favorittsnopet på pulten min. Lakris og sjokolade… Slike overraskelser er så herlig!!! Snop er medisin på travle dager!

 

Lørdag morgen. Da mellomste poden var hos podekjæresten, og minsten og måsagubben dro ut på minsten sitt hittil livs viktigste øyeblikk, og jeg fremdeles satt i sofaen i bare pysjen, og trakk inn lukten av varm kaffe. Størstepoden stod opp, kledde på seg, og sa: “I dag er det din dag mutter`n! Skal vi dra på shopping?” Og selv om planen var en helg hjemme for å hente seg inn etter uka, ble en tur ut med storepoden for fristende, så jeg hoppet inn i klærne, deretter inn i Volvo`n, også bar det av sted til Askim. Poden spanderte lunsj, også brukte vi noen timer på å rusle rundt i butikker. Poden fikk handlet seg litt klær, og jeg gikk egentlig bare rundt og nøt selskapet av en kjekk ung mann. For en fin dag. Sol, shopping, god mat, og høy musikk i bilen mens vi praktiserte saktekjøring etter diverse treskere og traktorer langs veien. Nydelig dag, nydelige øyeblikk.

Høstens vakreste eventyr…i følge 16 åringen. Tusen hjertelig takk til alle som delte innlegget om ønsket om en gammal 240. Nå er den i hus…eller garasjen da, rettere sagt. Lørdag, endelig, etter år med leting og sparing, kunne poden sammen med pappa hente drømmebilen i Hakadal. Poden stråler! En raus nabo lånte bort bilhengeren sin, slik at “gliset” kunne fraktes hjem til måsan. Nå skal det gnukkes, sveises, skrus, mekkes og poleres, så skal kjerra på veien, og om et drøyt år, når poden endelig fyller 18, kan han cruise rundt på bygda i drømmebilen. Glad pode. Glad, og stolt, og det gleder et mammahjerte. Fint øyeblikk!

De kveldene hodet er susete, og kroppen sliten etter arbeidsdager litt utenom det vanlige. Dette går seg alltid til, men skolestart er heavy! Køer av ungdommer som lurer på noe, som trenger noe, også skal man se etter alle de som gjør seg nesten usynlige i korridorene, fange opp behovene tidlig. Gang dette med nærmere 600 forskjellige stemmer som skravler samtidig, overalt, klassekart, busskort, foresattesamtaler, oppstartssamtaler, og alt annet jeg ikke kommer på nå…da er man passe susete i hodet når man kommer hjem. En dupp på sofaen frister hver dag etter jobb, men erfaring tilsier at en tur ut i frisk luft virker bedre. Så derfor, lufteturer på kvelden, i raskt tempo, de har gitt fine øyeblikk. Ingen som skravler, bare litt kjølig sommervind blandet med lukten av tidlig høst. Eimen av nytresket korn, vått gress og skog. Det gir ro i sjel og kropp, og er helt avgjørende for å klarne hodet. Fine øyeblikk.

Gubben fikk med seg handleliste en kveld han skulle på Europris. Vaskepulver, tøymykner, notatblokk med linjeark. Han kom hjem med to små beholdere med såpebobler. “En til deg, og en til meg!” sa han, og smilte, og jeg trodde det hadde tippa for gubben.

“Kom igjen a!! Lev litt!” smalt det fra guttungen på snart sjuogførr, og hvorfor ikke lissom. Så da stod vi der da, to halvgamle snålinger, og blåste såpebobler i hagen. Vi konkurrerte om å få flest bobler på ett blås, og om å blåse den største bobla! Da podene så oss bare ristet de på hodet og begynte å notere hvem som ville arve hva, i den tro at begge foreldrene hadde et pågående hjerneslag… Rart at såpebobler skulle bli et så fint øyeblikk, men det ble det altså! Barnslig lykke!

Den kjølige kvelden. Jeg var på Must på senteret her forrige uke, og handlet med en sånn lang og mjuk strikkejakke, med hette! Jeg så den på butikkens intsagram, og kunne ikke la vær å handle. Drømmeplagg utover høsten, pakke seg inn i ei sånn løs, god og varm jakke. Så en kveld, da det plutselig var litt vind, og jakkevær, kjøpte gubben take-away på Kina`n, før vi kjørte opp til tjernet, og spiste middag på brygga der. En time ved vannet, bare han og jeg. Mett, varm, og passe lykkelig. Fint øyeblikk. Det beste med høsten er å kunne pakke seg inn i herlige varme gensere igjen. Vi har noen fine uker foran oss, vi høst-elskere.

Og slik gikk uka. Jeg er noen tårer tommere, og en hel masse øyeblikk rikere.  Jeg har fylt på i hjertet, og tømt hodet. Jeg har gledet meg over samværet med gode kolleger igjen, og jeg har slappet av alene nede ved elvekanten. Nå skal søndagen nytes. I skrivende stund titter jeg stadig bort mot vinduet, mest av gammel vane, mye av savn. Det er rart at ikke Bolla ligger inntil meg nå, slik hun pleier å gjøre når søndagsbloggen skrives. Jeg savner en varm og lodden pusekatt. Det går seg nok til.

 

Håper søndagen blir god, og at uken som kommer fyller dagene dine med små øyeblikk. Vi blogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Årets korteste helg. Startet i dag tidlig, slutter i kveld. Joda, jeg vet det var lørdag i går, men det ble ikke akkurat en fridag. Gøy var det da! Rett før sommerferien sa jeg ja til å være konferansier på “Piknik i prestegården”, et stort musikkarrangement i regi av Aurskog Sparebank i forbindelse med 175 års jubileet. Og FOR et arrangement det ble. Drøssevis av gode musikere på scenen etter tur, noe for alle aldere, helt til midnatt. Det ble mange timer på scenen for min del, 12.00 til midnatt, litt ut av komfortsonen denne gangen også, men du verden så gøy, og for en ære å bli spurt. Jeg storkoste meg!!! Kjentfolk på scenen, ukjentfolk på scenen, kjentfolk bland publikum, latter, og masse, masse god musikk i alle varianter. Definitivt et av ukas fineste øyeblikk. Et øyeblikk som varte et halvt døgn. Det er ikke gæli sånn på tampen av uka, verdt å ofre en helgedag for, tross alt!

Onsdag fikk jeg vaksinedose nummer to. Fremskyndet flere uker på grunn av skolestart. Fikk en melding tirsdag, sprøyta på onsdag. Effektivt, proft…og jeg kjenner på en takknemlighet for å være ferdigvaksinert. Litt bivirkninger denne gangen. Et drøyt døgn med feber og hodepine, men slett ikke verre enn at et par paracet og noen timer på sofaen virket herlig lindrende. Så bivirkninger til tross, det å være fullvaksinert får lett plass under ukas små øyeblikk.

Litt ugreit at første arbeidsdag etter ferien var dagen etter vaksina, med tanke på formen, men jeg spiste kokt egg og ibux til frokost og tuslet bort til skole i tidlige morgentimer. Det var fint å se kolleger igjen. Skikkelig fint!!! Og selv om jeg kastet inn håndkle etter halv planleggingsdag var det godt å være i gang. I midten av neste uke kommer elevene tilbake. Jeg gleder meg til å se igjen kjente fjes, og til å møte nye fine ungdommer. Skolestart, fint øyeblikk!!!

Storepodene. Akkurat i det du tror smågutta har blitt mannfolk, og du kan senke skuldrene og nyte at ungene er store, fornuftige og ansvarsfulle, så kommer de i det de nå kaller 20-års-krisa, og går rett i barndommen igjen. Av en eller annen grunn var tanken på voksenlivet så skremmende at de bestemte seg for å gjenoppta en hobby de egentlig hadde lagt på hylla, fant frem skateboardsene sine, og med livet som innsats snekret de “ramper på plattingene, og jobber nå iherdig med å brekke ben, armer og kraniet….. Hva er det med gutter???? Akkurat i det du tror de har blitt litt lure, så går de hen å motbeviser det på ei planke med kulelager og hjul…. Når det er sagt, morsinstinkt og beskyttertrang til tross, det er herlig å se selv store unger leke, høre latteren, og innimellom få lov til å blåse på et skrubbsår eller to! Jeg trodde jeg ikke lenger skulle få høre: “Mamma, se på meg nå!!!”, men der tok jeg grådig feil! Fine øyeblikk!

Den siste feriemorgenene. Den siste dagen klokka ikke ringte halv syv om morgenen. Våknet tidlig likevel, og nøt å bare ligge i sengen, kjente brisen fra det åpne vinduet over senga, og så gardinene  blafre akkurat nok til å slippe inn litt sollys. Noen minutter til….den tanken, nydelig. For aller siste gang denne sommeren.

Timen i gresset. Høres ut som en hobby-hippie, jeg vet det, men en ettermiddag mens sola varmet fikk jeg så lyst til å bare ligge i gresset. Myse opp mot bomullsskyene, høre på musikk, og bare slappe av. Som sagt, så gjort. Det to selvsagt bare et nanosekund før jeg hadde selskap av en over snittet kosete og noe innpåsliten pusekatt, men så herlig likevel. Så lå vi der i gresset, side om side, Bolla og jeg. Jeg vifta med tærne, hun vifta med halen, og begge hadde hadde pollen i værhårene. Gubben betraktet oss med jevne mellomrom fra kjøkkenvinduet, og himlet ironisk med øya, men hva gjorde vel det. Vi kosa oss vi, Bolla og jeg, den timen i gresset. Fint øyeblikk!

Kjøretur med gubben, den siste feriedagen. Først til Kløfta for å tilfredsstille gubbens lyst til å sikle på bobiler i bobil. sjappa, middag på veikro, og så en tur innom kirkegården i Sørum på vei hjem. Vannet litt på graven til mamma og svigermor, ruslet litt rundt og mintes mammaene våre, gamle naboer og bekjente. Fin dag, fine øyeblikk.

Også gakkagakkene til gubben da. Kunne jo ikke la de siste feriedagene gå hen uten en liten tur til Ørje for å hilse på “kameratene”. Med sekken full av fuglefrø, fartet vi det det lille sommerparadiset, og ble sittende i et par timer på stranda og på steinene, mate, og snakke med endene, og bare nyte sommerdagen. Det er en helt egen ro over slikt. Se disse skapningene svømme, vagge rundt, bruse med fjøra, og spise rett fra hånda. Sjelefred på en måte, rare greier, men fine øyeblikk. Skikkelig fine!

 

Noe så enkelt som en kopp kaffe. Fredag ettermiddag. Det ble en lang arbeidsdag med planlegging, møter, og workshop, før alle ansatte spiste pizza i Aulaen, og praten gikk utover ettermiddagstimene. Å komme hjem da, tråkke ut av jobbklærne, og inn i joggebuksa og hettegenseren, lage en kopp kaffe med masse fløte, tenne stearinlys på bordet, pakke seg inn i et pledd innerst i hjørnet av sofaen, og stenge verden ute litt, det var helt nydelig!!! Kjenne skuldrene senke seg, vaksinefeberen slippe taket, og vite at “manuset” til lørdagens jobb var unnagjort, slik at fredagskvelden bare var fri…herlig fredagsfølelse, og herlig øyeblikk.

Kakekvelden. Storepodene og en podekjæreste hadde forlatt huset for noen timer, og igjen hjemme i måsastua satt minsten, gubben og jeg, og brått ble vi fysne på kake alle sammen. Så da ble det kake. Ikke det at vi satt igang med spontan kakebakst sent på kvelden, men poden fikk øvelseskjøre bort på butikken med papsen, så handlet de kaker litt på måfå mens jeg kokte te, også ble det kakekveld i sofakroken, med kortspill og kos. Sånne kvelder!!! Når vi får lyst til noe, bare gjør det, og koser oss. Fine små øyeblikk!

 

Og slik gikk uka. Feriedager og arbeidsdager. Sol og regnbyger. Trær langs veien til jobb som bugner av store klaser røde rognebær. Lurer på om jeg skal rusle meg en tur i dag, og plukke noen kvister til vasen på bordet. Et og annet blad på tilfeldige busker som skifter til høstfarger. Tidlig, men fint likevel. Jeg elsker tiden som ligger foran oss nå.

 

Ønsker alle som titter innom en fin-fin søndag. Måtte uke som logger foran oss bli proppfull av hverdagsøyeblikk.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Takk for deg, sommer`n!

Som en sval bris på en varm sommerdag, flyktig, men godt, også er det over. Sånn var sommeren.

Gikk den raskere i år enn i fjor? Og året før det, og året før der igjen? Jeg tror det, det kjennes da unektelig sånn. Jeg ruslet hjem siste skoledag i Juni, med veska full av kontorartikler, og hjertet fullt av minner, klar for lange, late, solfylte uker. i morgen rusler jeg tilbake på jobb, med veska full av nyspissede blyanter, og blanke notatark. Og tiden imellom da og i morgen, alle dagene med sol, strand, sjø, fjell, og sene kvelder, de rant forbi. Og her sitter jeg, og lurer på hvor de ble av.

 

Klage kan man ikke. Det sies jo at tiden flyr i godt selskap, og at det er når man trives man ikke merker at tiden går.

Så hva ble sommeren da, annet enn et blaff av dager som forsvant under den blå himmelen?

Den ble god!

Sommeren ble mil etter mil på landeveien i svigerfar sin bobil, bare gubben og jeg. Side om side på oppdagelsesferd steder vi aldri før har vært.

Sommeren ble klart grønt vann omkranset av fjelltopper med snø, og blåklokker som svaiet i vinden.

Sommeren ble softis på brygga innerst i Geirangerfjorden, mens bena dinglet bare cm over gjennomsiktig fjordvann.

 

Sommeren fisking fra båt, uten et eneste napp. Heldigvis, for fisk på kroken er skrekken for ei pyse som meg.

Sommeren ble fergeturer, med kaffe og svele på dekk, med sola i fjeset og vind i håret.

Sommeren ble barnslig lek i snøen på fjellet. Snø er alltid litt gøyere om sommeren. Det er loven lissom!

Sommeren ble påfyll i vannflaska fra rennende bekker.

Sommeren ble brusende fossefall, og skjelvende ben på store høyder.

Sommeren ble vaksinedose nummer en og to, tenk å være så heldig.

 

Sommeren ble vind så sterk at kroppen ikke klarte å stå oppreist.

Sommeren ble sol på kritthvite strender.

Sommeren ble både markjordbær og marihøner på stå, kun en av delene stod på menyen selvsagt. Det ble ferske boller og kaffe, grillmat og gatekjøkkenmat, kaker og salater.

 

Sommeren ble store poder i lite basseng, sene kvelder med kortspill og fine samtaler, bilturer og gåturer, latter og tårer.

Sommeren ble kjærestetid.

Sommeren ble turistattraksjoner og bortgjemte perler.

 

Sommeren ble sol, bading, lett hjerte, gode tanker, fine dager, lyse netter. Sommeren ble god. Og nå er den over. Ihvertfall er ferien det, og lufta i de tidligere morgentimene er allerede friskere, kjøligere, og nettene mørkere. Men det går fint. Alt til sin tid. Og uten hverdagen som står for døren, uten jobb, rutiner, mørke kvelder og kjølige morgenener, hva hadde vel sommeren vært da?

For det er jo alt det som gjør sommeren litt annerledes som gjør den så fin. Jeg pakker årets sommer inn i hjertet, og gleder meg til å dra minnene frem med jevne mellomrom utover høsten og vinteren. Nå skal arbeidsveska pakkes, for i morgen skal denne skrotten tilbake på jobb. Jeg gleder meg til noen dager i selskap av gode kolleger før skolen neste uke igjen fylles opp av flotte tenåringer. Jeg tror det blir et bra skoleår. Med så mange sommerminner i sekken er noe annet utenkelig.

Hva var ditt fineste øyeblikk denne sommeren?