jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Så ble det nok en gang søndag. Den første søndagen på veldig lenge hvor jeg har kledd meg i ullsokker, og pakket meg inn i et tykt teppe nede i sofahjørnet mitt. Direkte kaldt er det ikke, med det er definitivt høst i luften. Om noen få uker knitrer det nok i peisen på søndag morgen, men enn så lenge holder det med ulloskker og pledd. Stearinlysene er tent, det er liksom også et sikkert tegn på overgang til ny årstid. Jeg har elsket sommeren, og de varme dagene. Likevel blir man liksom plutselig klar for høsten, når den banker på. Fargene ute, lysene inne, den litt lune, gode stemningen. Gode øyeblikk.

Skolestart. På mandagen fyltes skolegården endelig opp med elever igjen. Elevtjenesten kan melde om en særdeles hektisk skolestart, men også skikkelig fin skolestart. Det var så herlig når kjente, blide ansikter inntok skolen igjen, og det tok ikke mange minuttene før meldinger fra ungdommer rant inn på teams, eller det banket på kontordøra, og finingene stod på rekke og rad for å gi en klem, eller fortelle om sommerferien. Nye elever ruslet også rundt på skolen, gjorde seg kjent med klasserom og korridorer. Noen spente, noen nervøse, noen allerede fulle av forventninger. Skolegården har yret av liv denne uka. Det har vært fotball midt i skolegården, stikkball i hallen, og grilling av pølser. Gode øyeblikk. Neste uke starter skolen for alvor. Fag hver dag. Det gledes, og det kjennes fint at skoleåret er i gang.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den ettermiddagen lille Milo kom på besøk igjen.

Vi snakker så ofte om at vi ønsker oss en pelskledd venn i måsahuset igjen, men tidspunktet kjennes ikke rett, og vi orker ikke miste flere pusekatter til del veien. Derfor er det ekstra fint når Milo kommer innom “bestemor og bestefar”. En liten ball med rein lykke som tasser rundt, sitter pent helt til godbitene kommer frem, og som gjerne legger seg ned for litt seriøs kløing bak ørene.

Lykkedagen. Fredag denne uka var kroppen rimelig sliten da jeg kom på jobb. Uansett hvor gøy jobben er, er skolestarten hektisk, og dagene lange. Da jeg kommer inn på kontoret fredag morgen ligger det en lapp og en sjokolade til meg fra Anne Grethe. Favorittfrokosten, levert av verdens herligste kollega. Hun som alltid synger i korridorene, og gir de beste klemmene, enten man er glad, eller trenger en klem av andre årsaker. Tenk å få dele arbeidsdagene med sånne mennesker.

Så gikk resten av fredagen i ett, og jeg var knapt innom kontoret før det var på tide og pakke sekken og reise hjem for dagen, og da jeg ruslet bort til pulten min stod jammen en ti pakning med Pepsi Max på skrivebordet, en gave fra kollega Malin. Jeg er bortskjemt rett og slett. Og det å være så heldig at man faktisk kan kjenne på det, det er fantastiske hverdagsøyeblikk!

Lukten av nyplukkede epler! Det finnes knapt noe som gir mer, eller bedre høstvibber enn det. Kollega Ragnhild bord på gard, med en bugnende eplehage, så denne uka har hun plukket til meg. Når de ligger i kurven på kjøkkenbenken sprer de en sånn søtlig og frisk lukt til hele kjøkkenet. Jeg har bakt så mye med epler denne uka. Eplekaker, kanelsnurrer med eple og karamell-fyll, granolamuffins med epler og solbær, også plukket fra hagen til Ragnhild. Så ja, lukten av stekte epler og kanel som fyller huset, det gir bare en helt egen ro i sjela, rett og slett. Nydelige øyeblikk.

Jeg fikk jo blod på tann for to uker siden, da jeg oppdaget ferdig blanda maling fra Rusta, og malte kjøkkenet. Så denne uka har badet fått en oppfriskning, og det var på tide. Det er rundt 20 år siden badet sist ble malt, og de engang hvite veggene hadde gulnet flere steder. Minsten (utrolig nok) kom med fargeforslag som viste seg å være midt i blinken, og som passet til de flisene jeg egentlig er møkklei, men for gjerrig til å bytte ut. Gulvbelegget gir meg fortsatt frysninger av den kjipe sorten, men fy filler`n som det hjalp med ny farge. Det skal så lite til for at man skal kjenne litt på fornyelse. Ny farge, fine øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka, oppstartsuka, slitsom uka, og morsomuka. Det er fint å igjen være sammen med ungdommer og fine kolleger på dagtid. Det er ekstra fint å komme hjem om ettermiddagen, og nyte kveldene i måsahuset. Det er fint å være tre rundt middagsbordet hver kveld, ekstra fint å se at poden som har startet i ny jobb stortrives både med arbeidet og kollegene sine.

Jeg har plukket inn blomster fra hagen, og satt i små vaser rundt omkring i huset. Jeg har bakt brød og kaker, overlevd på svart kaffe til langt etter lunsjtider, og spiste is etter at jeg har pusset tennene om kvelden. Snakk om å leve farlig!

Nå skal søndagen nytes. Er været på min side, skal det lukes i hagen. Hvis været er på den andre siden min, skal jeg lage noen julekort, og bake enda litt til. Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer er raus. Pass godt på hverdagene, og deg selv. Det er du verdt. Vi blogges.

Det er søndag, og hviledag, men kjennes som “dagen derpå”, etter ei uke som har satt seg i kroppen. Øyeblikkene har vært mange, døgnet har hatt for få timer, timene har gått for fort, og gjøremålene har vært mange. Jeg kom i mål, tror jeg… Og det jeg ikke rakk, det rakk jeg rett og slett ikke, og sånn er det bare. I går var vi bedt på hele tre festligheter, men rakk dessverre bare en. Den var likevel verdt hvert eneste øyeblikk, og selv om dette ikke er en begivenhet som er min og dele, er jeg både stolt og glad for å ha tatt del i det. Vi endte dagen med å bli fanget av regnet, og på ti minutter var vi søkkvåte. I går var det irriterende, i dag er det ikke like farlig. De mindre gode øyeblikkene er mindre viktige i lengden. Sånn er det bare. I dag føles kroppen støl, skuldrene er ømme, og posene under øynene er usjarmerende store, men jeg satser på at søndagen blir lang og avslappende, og at skrotten i morgen er klar for årets mest intense uke, nemlig skolestart.

For de ansette på skolen var det skolestart forrige mandag, selv om elevene ikke kommer før i morgen. Kjenner du følelsen, når gjøremålene i løpet av en dag er så mange at man sitter igjen med følelsen av å nesten ikke ha gjort noe? Sånn har jeg det etter arbeidsuka, men søndagstankene gir meg muligheten til å bla gjennom ukas øyeblikk, og se at mye ble gjort likevel. Fire plandager fulle av faglig påfyll og forberedelser til elevmottak. Jeg har møtt et tredvetalls fantastisk fine ungdommer som begynner på ny skole, og som jeg gleder meg til å bli kjent med det kommende skoleåret, og jeg har gledet meg over å dele dagene med alle de flotte kollegene igjen. Skoleåret er offisielt igang. Jeg har trua på at dette blir enda et fint skoleår.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Da jeg snubla inn på kontoret første skoledag, lå det en pakke på pulten min. Pakket inn i nydelig gavepapir med glitter, ironisk tapet sammen med tilsynelatende en hel taperull, deretter holdt sammen av et refleksbånd. kortet, en rosa post it lapp. “Til BFF”. Ukas første magiske øyeblikk.

Jeg åpnet pakka før jeg satte på kaffe`n, fordi pakker gjør meg utålmodig og spent som en fireåring i barnebursdag. Og i pakka lå det en t-skjorte fra rektor! Med bilde av oss to! For i hele forrige skoleår gikk jeg inn for to ting! 1: Få rektor til å gi meg ekstra ferie eller sykedager. Og når det ikke funka… 2: Bli bestevenn med rektor, sånn at hun frivillig gir meg ekstra feriedager! Og nå er vi offisielt bestevenner. Vi lager hjerte-tegn med hendene hver gang vi går forbi hverandre, og holder bevisst andre utenfor inside-jokes! Jeg er i himmelen ❤️ Vurderer å skrive bok om hvordan man kan oppnå uoppnåelige vennskap. Uansett, fantastisk gøy øyeblikk.

Så dagen etter trengte jeg ikke lure på hva slags antrekk jeg skulle ha på meg. Stilte på plandag i den nye t-skjorta mi, sånn at alle skulle bli sjukt misunnelige. Det v ar en skikkelig bra dag. Skulle bare hatt seks t-skjorter til, en for hver dag i uka.

Kjøkkenet, som for ei uke siden var helt mørkegrønt, med hvite vegger, er nå, hvitt med rosa vegger. Rusta hadde tilbud på maling, nemlig. Rosa har aldri stått på lista over favorittfarger, og jeg aner ikke hvorfor akkurat den fargen liksom snakket til meg i butikken, men etter noen dager tilvenningstid er jeg fornøyd. Nytt skoleår, ny t-skjorte, og ny farge på kjøkkenet. Forandring fryder, og hver gang jeg går inn på kjøkkenet blir jeg litt glad! Definitivt fine øyeblikk.

Besøk av en bitteliten hvit voffs, forkledd som isbjørn. En liten firbeint tass som løper etter golfballer, og som koser i fanget, det er medisin etter sånne hektiske arbeidsdager. Lille Milo er en nydelig skapning, og det er så koselig å ha en hund på besøk igjen. Sånne små firbente med mjuke poter, de skaper jo bare gode øyeblikk.

Rundt omkring på hele tomta blomstrer det nå stoooore gule solsikker. et resultat av et fuglebrett fullt av solsikkefrø, og pippiper som har spredd frø i hytt og pine. Jeg har plukket noen for å ha i en vase inne, men synes helt ærlig at de gir aller mest glede ute. Jeg rusler stadig rundt i hagen og kikker på dem, hører humlene suse midt i blomsten, også snuser jeg på de gule bladene og kjenner nesten lukten av honning. Rart i grunn, hvordan noe man ikke engang har plantet, gir så mye glede. Hurra for sånne fine overraskelser.

Alle ettermiddagene da unger og svigerunger svinger innom, bare for å være sammen her hjemme. Vi smører svære fat med rundstykker, og spiser sammen i hagen, mens gutta øver golf, og skravla går. Det er knuffing, og latter, og golfballer i lufta, lørdagsgodt midt i uka, og jeg sitter midt i smørøyet og bare nyter varme ettermiddager, og flokken min. Det er disse ettermiddagene og kveldene jeg kjenner hvor rik jeg egentlig er, selv om bankkontoen prøve rå motbevise det.

Og slik gikk uka. Jobb, mer jobb, blide kolleger, spente ungdommer, solsikker og ringblomster, nymalte rom, og støvete gulv. Også bestevenn på sprett ny t-skjorte da. Må ikke glemme den! Hverdagsuka, full av små øyeblikk.

Nå skal søndagen nytes, matpakker bakes, og skuldre senkes. Håper uken din var fin, og øyeblikkene mange. Stell raust med deg selv, det fortjener du. Vi blogges 💕

God morgen, og god søndag. Den aller siste sommerferiedagen for min del, i morgen er det tilbake på skolen. Først en uke nesten uten elever, bortsett fra noen som kommer innom for å bli litt bedre kjent. Det blir planlegging, forarbeid, forberedelser, alt som hører med før en hektisk skolestart. Jeg gleder meg skikkelig til å se kolleger igjen. Noen i morgen, alle på tirsdag. Jeg prøver å fortelle meg selv at hverdagslige rutiner skal bli fint, men må jobbe litt mer med å bli skikkelig overbevist om at jeg snakker sant når jeg sier det. Å si at jeg skal nyte denne siste fridagen er også å ta vel hardt i, for i dag er planen å klemme inn alt jeg ikke rakk den siste uka, pluss et par ting jeg kom på at jeg ville i siste liten. Men det er gøye ting da, stort sett, og jeg er jo en som finner gedigen glede i alt som er gjort, så kjære søndag, velkommen skal du være. Bring it on!

Den siste uka har vært fin. Og det kan jeg si med hånden på hjertet. Ting som har vært litt usikkert, ting som har hengt litt over oss i familien og kastet litt skygge over soldagene en stund, ser ut til å falle på plass, og det kjennes så godt. Øyeblikkene har vært mange. ikke nødvendigvis store og råflotte, og rikere har vi ihvertfall ikke blitt, men øyeblikkene har vært gode.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uka startet ved sjøen. En siste dag på stranden, et siste bad i sjøen, en siste tur svabergene for å se på manetene, fyrtårnet, og nyperosene som danset på buskene. Vi nøt knallblå himmel med kritthvite bomullskyer, spiste softis på en krakk ved vannet, og tok inn alt som oset av sommerferie før vi pakket bobilen, og reiste hjem for siste gang denne sommeren. Fine øyeblikk.

På tirsdag ble minsten ringt tidlig på morgenen, og ble bedt om å møte i firmaet han har søkt jobb utpå formiddagen. Da han kom hjem halvannen time senere var han ansatt! Det er vanskelig å beskrive hvor glad jeg ble, og hvor stolt jeg er av poden. Sånn er det med alle guttene våre egentlig. De er så mye modigere enn jeg var på deres alder. De bare hopper inn i noe nytt, så uredde. Jeg elsker at de våger. Minsten begynner nå i et helt nytt yrke, litt utenfor tømringen som han tok svennebrev i før militæret. Fordi han vil. Han landet en jobb i et godt etablert, anerkjent lokalt firma, og jeg er sikker på at han trives. I morgen starter et helt nytt kapittel for den unge mannen, og han gleder seg. Det gleder meg. Det ble middag på restaurant den dagen, en liten feiring for mutter, fatter, og Mattis. Gode øyeblikk.

Sola har ikke varmet like intenst denne uka. Lufta er full av sensommer. Ganske perfekt vær for å sette opp drivhuset jeg fikk forrige uke. Foreløpig står det bak huset, ut mot skogen, og der skal det bli stående i vinter, slik at jeg kan kose meg med frø og jord til våren. Platting til drivhuset i hagen blir neste års prosjekt. Gubben gikk ut rett etter frokost, og skrudde sammen ramma. Et sånn puslespillarbeid som tok mange timer. Jeg var håndlanger, og forfrisknings-ansvarlig. Tenk å ha en mann som setter av tid til å fikle med sånn, bare fordi kona fikk et innfall, og ville bli hobbygartner… Det er kjærleik det.

Etter jobb kom største poden innom med skikkelig jordbor, så vi kunne feste drivhuset skikkelig i bakken. Det sparte oss for mange timer med frustrasjon over å grave hull i en bakke som er stappfull av røtter. Kjekt å ha avlet slike arbeidsjern. Betalingen av middag, og det er en kostnad jeg mer enn gjerne tar, for det betyr enda en pode rundt middagsbordet. Sånne dager gir meg så fine øyeblikk. Takk til Hoel og Fjuk for lån av skikkelig verktøy!

Innom-pusen var tilbake denne uka. Vi kaller den det fordi den stadig vekk kommer innom. En fin, vakker, velstelt, og SVÆR brande av en pus, som lusker litt rundt fuglebrettet, jakter litt på sommerfugler, soler seg på hellene ved trappen, og kryper opp i fanget for litt kos på magen, og vi sitter i sofaen ute. Så vandrer den videre, enten den er her noen minutter, eller noen timer av gangen. Prater gjør den også, masse, og høyt. Disse besøkene gjør meg så glad. Å stryke hånden over lang, varm pels, og lytte til en pus som maler, det er rein terapi. Nydelige øyeblikk.

Den ettermiddagen en liten, pjuskete pippip fløy butt i kjøkkenvinduet, og ble liggende på gresset i hagen. Jeg løftet den opp i hendene, mens gubben fant en skoeske. han har nemlig lest at fugler kan være svimeslått lenge, og helst skal ha et mørkt sted å komme seg på. Men da jeg skulle leggen Egil (det var det pippipen het) i skoesken, klorte den seg fast i hanskene, og hoppet tilbake opp i neven. Så da ble jeg sittende å skravle med den en halvtime. Den vekslet mellom å sove, og lytte til planene mine for drivhuset neste år.

Til slutt, da den virket kvikkere, satte jeg den på toppen av fuglehuset, og trakk meg unna. Den ble sittende litt, spiste noen solsikkefrø, og til slutt fløy den videre. Kall meg bare Askepott fra nå av liksom, neste uke kommer sikkert fire mus til å sy bunad til meg. En fugl i hånden er bedre enn ti på taket. Gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Den siste ferieuka. Proppet av små øyeblikk. Nå skal det bakes, for alle tre i måsahuset trenger matpakker i uka som kommer. Så skal det males, for jeg har kjøpt maling på impuls, og kanskje, om jeg ikke plutselig kommer til fornuft, blir kjøkkenveggene rosa i løpet av dagen. STOPP meg, noen!!! Og om det blir tid, da skal to av årets adventskalendere pakkes inn… Er jo snart jul. Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer vil deg vel. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Den nest siste sommerferiesøndagen. (Selv om det ble bittelitt jobb denne uka også.) Jeg våkner opp til enda en da på Omlidstranda, og kjenner at jeg har sovet godt i natt, i denne hulen vår bak i bobilen. Det er som om kroppen slapper mer av når vi er på tur, som om tankene ikke automatisk går til alt jeg burde gjort, og alle jeg burde gjort noe for, slik som når jeg legger meg hjemme. Her borte får jeg uansett gjort lite, og det er som om kroppen skjønner det. Heldigvis. Kanskje jeg bare burde flytte til sjøen, permanent. Leve på sand og saltvann. Vi blir her en dag til før vi durer hjemover i morgen. Jeg skal jobbe litt neste uke også, men har likevel planer om å nyte dagene sammen med gubben, som også har ei ferieuke igjen. Men først, ukas små øyeblikk, oppsummert fra et uthvilt bustehode, bakerst i en bobil nede

For uka som gikk var ganske så fin. Ganske så vanlig, men fin. Proppfull av små øyeblikk, satt sammen til hverdager. Nesten alle dager har jeg tilbragt i hagen. Raket litt, luket litt, vannet litt, og drømt litt. Det blir som en slags terapi det der, bare pusle rundt. Hvorfor begynte jeg ikke før? Da kunne hagen vært en oase nå, ikke bare en mosegrodd gressplen med en og annen busk jeg ikke kan navnet på. Men, bedre sent en aldri. Og mens jeg spar i jorda, og raker i tjukke lag granbar fra den felte skogen, dukker stadig flere minner fra tiden med smågutter opp. Først satt en liten mann fast i raken. Mistenkelig lik Haaland i ansiktet om man studerer den nøye.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Så, noen timer senere, under villniss, villbringebær og brennesle, kommer Bille-ballen til syne. Og denne husker jeg godt. Den lille ballen som størstepoden ikke ville slippe taket på de to-tre første årene han stabbet rundt her. “Voj ej bille-ballen min, mamma???” Den ble kastet, sparket, og båret. Den spiste middag med oss, og sov i sengen på natten, helt til den en dag ble gjemt, og senere glemt. Og nå er den tilbake. Det er så gøy når minner dukker opp sånn. Fine øyeblikk.

Om etter flere dager i hagen, og timevis med klipping og raking av en gjemt del av tomta, satt jeg på den nederste plattingen med en kopp kaffe, og tenkte at drømmen hadde vært et drivhus midt i hagen. Det er bare så mye annet som koster penger om dagen. Vedlikehold av gammelt hus, og alle anbdre faste utgifter. Jeg så ned på de møkkete, glad-jukke åreknuter beina mine i gummistøvler fra Europris, og tenkte at om jeg åpnet en Only Fans konto for de med sånn husmorføtter-fettisj, så kunne det kanske bli råd med et drivhus. Så lo jeg av meg sel, for noen gan ger er jeg dødsfornøyd med humoren min, og posta det på instagram.

Og halvannen time senere, mens gubben og jeg dagdrømte, googlet drivhus, og satte oppe et overkommelig sparebudsjett, tikket det inn en melding fra Aleksandra. Hun hadde et drihus hun ville bvli kvitt, og spurte om jeg ville ha det! Gratis! For godt til å være sant tenkte jeg. Men neida, dagen etter koblet vi skaphengeren på bilen, og kjørte til Mysen, gubben og jeg, for å demontere og ta med oss et drivhus hjem! Det føles fortsatt ut som om det er for godt til å være sant! Makan til snilt kvinnfolk, og makan til herlig øyeblikk!

Det kommer ikke opp med det første, for vi ønsker å snekre en platting å ha det på. Gjøre det litt skikkelig, når det først skal gjøres. Gubben har lekt seg på KI! Store drømmer, men Roma var heller ikke bygget på en dag. Tid har vi nok av! Og et prosjekt sammen blir fint.

Og i 2027 drømmer jeg om å pynte til jul i hagen! Det er jo lov til å drømme?

Minste poden har lenge drømt om en tatovering på underarmen til minne om Onkel Tyt (Knut), kameraten vår som døde for to somre siden. Han hadde en visjon, og flinke Martine på Sørumsand tegnet, og foreviget et minne på armen til poden denne uka. Jeg gråt så fælt når han kom hjem… Onkel, søm kjører rallybilen på skogsveien en siste gang, på vei inn i evigheten. En minne om interessen og drømmene de delte, “Onkel” og Mattis. Gode øyeblikk for minsten. Fint øyeblikk for meg.

Den dagen Anne Grethe kom innom med sveler og hjemmelaget jordbærsyltetøy. Sånne hverdagsgleder!!! Jeg har aldri laget eget syltetøy, for så god husmor er jeg ikke, men jeg blir så glad når jeg får et glass, for det smaker jo himmelsk. Smaken av sommerlykke! Nydelig øyeblikk.

Og så fartet vi atter en gang mot havet, gubben og jeg. For hodet og kroppen lengtet etter sand under føttene, og sjølukt i nesa. Og nå er vi her. Enda noen sommerdager med lave skuldre, solnedganger, turer langs vannet, og minner i minneboka.

Håper uka som gikk har gitt deg både ro og glede, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Stell raust med deg selv, det fortjener du. Fortsatt god sommer. Vi blogges.

God morgen, og god søndag ❤️ I går morges sov jeg til klokka var neste 10, i natt har jeg knapt lukket øynene. Jeg er ikke trøtt akkurat nå, men tipper trøtten kommer utpå formiddagen. Halve natte lå jeg og lyttet til regndråpene utenfor soveromsvinduene, ganske beroligende faktisk, selv om søvnen uteble.

På asjetten på bordet, ved siden av kaffekoppen, ligger to knekkebrød med brunost. Hverdagskosten er tilbake, selv om det teknisk sett er ferie i ei drøy uke til. Jeg har en neve fargerike vitaminer også, som skal gi litt energi. De heter M&M…Jeg har jobbet litt i uka som gikk, bare sånne småting som liksom må på plass før skolen fylles med elever igjen. Den hjemmeboende poden har allerede reist på golfbanen med en bror, og huset er ganske så stille. En vanlig søndagsmorgen. Helt hverdagslig, men fin.

Uka som gikk bød på gode øyeblikk, selv om de aller fleste dager ble tilbragt her i og ved måsahuset.  Mest sol, noen skyer, og noe regn. Helt vanlig norsk sommer. Forrige uke begynte jeg å beise huset. Jeg ga opp litt da det kom til langveggen, bare fordi den er så himla høy. Ikke høyere enn vegger flest altså, men høy nok, oppunder mønene der. Jeg har blitt så pysete de siste åra. Høyder gjorde meg ikke noe før, nå skjelver lårene bare jeg ser stigen liggende på bakken. Så jeg malte første etasjen, og undersøkte prisen på leie av lift og stillaser

Så en formiddag, mens jeg satt og googlet priser, la jeg fra meg mobilen, satte stigen inntil veggen, og klatret. Først ett trinn, så et til. Så ropte jeg til poden at han han skulle komme dersom jeg skreik, for da betydde det at jeg falt. Men jeg falt ikke. Skalv? Oh yes! Meg jeg stod stødig. Og en plank etter en annen fikk et nytt strøk med penselen, og innen halvannen time var jeg ferdig! Fy flate for en god følelse!!! Mestringsfølelse, og bare så innmari deilig å se veggen ferdig! Alle spør hvorfor ikke unga kunne gjort det, siden jeg har tre voksne gutter! Hvorfor? Fordi det kommer til å komme en dag da jeg MÅ be dem om tjenester, men enn så lenge klarer jeg selv, og det er pokker så fint det! Å stå nede i hagen og nyte synet av noe jeg har fiksa selv! Det er fine øyeblikk det!

Den dagen det lå en helt ny bok til meg i postkassa. Linda Tjellaug har skrevet en ærlig bok om livet, om kjærlighet, og jeg gleder meg til å lese.

Tror det blir en del av søndagen min i dag. Damer som gjennomfører en drøm, damer som våger, slik som Linda, det synes jeg er så herlig. Tenk å ha lyst til å skrive bok, også bare gjøre det!!! Rykende fersk lektyre i hendene, så fint øyeblikk.

Alle de små minnene som dukker opp når jeg styrer i hagen. En formiddag denne uka røsket jeg opp ugress bak huset, og laget meg en kompost haug ute i skogen. I det jeg drar opp et buskas med røtter og alt, skimter jeg noe rødt som flyr gjennom lufta, og lander ved tørkestativet. Og der ligger den, en liten bit av barndom, et minne fra da en hel haug smågutter lekte med småbiler i skogen bak huset. Traktoren fikk en god spyling fra hageslangen, før den ble satt på ei hylle inntil den nymalte veggen. Og det tok ikke mange timene før podene kom hjem på grillmat etter golfingen, og traktoren igjen fikk kjørt litt i hagen. Store gutter, unge sjeler, og fine øyeblikk.

Den kvelden vi kjørte innom Hageland på Aurskog for å kjøpe litt friske blomster til graven til mamma. Det ble kun med tre blomster denne gangen, men vi gikk en runde likevel, og kikket på trær, busker og stauder. Jeg drømte meg selvsagt bort. Hagen vår er så stor, og har så mye postensiale, men jeg aner liksom ikke hvor jeg skal begynne. Men drømme, det kan jeg. Når jeg blir millionær skal jeg hyre noen med peiling, enn så lenge nøyer jeg meg med ganske grønn plen, og nye blomster til mamma. Det ga fine øyeblikk det også.

Og når vi snakker om blomster. inne har klart å holde liv i en blomst i over fem uker nå. Blomsten var en gave fra kollega Line før ferien, og jeg synes den gir sånne barndomsvibber, for den står der så fargerik, helt ulik alle andre farger i måsastua, i en gammel krukke etter mormor og morfar. og den gjør meg glad! Skikkelig glad. For den har enda ikke gjort meg til morder! Gode øyeblikk!

Kanskje det uansett ikke er lurt om jeg får grønne fingre, og lager en oase i hagen, for hver eneste dag i uka kryr det av vegetarianere rundt husveggene, som forsyner seg grådig av det som blomstrer. Rådyr, elg… og rev, harer, ekorn… Nå har jeg til gode å se ekornet spise av blomstene altså, men yrende dyreliv er det ihvertfall på måsan. Hver eneste dag. Og ikke er de sånn kjempesjenerte heller. Ekornene spiser snart av hendene våre, og elgen tusler bare noen meter unna oss, og stopper så vidt opp når gubben reiser seg og forteller dem at veien på den andre siden av huset har tatt livet av fetterene deres. Sånne øyeblikk bare står vi og nyter. Tenk å ha ei rykende fersk viltgryte i hagen, hver dag.

Og slik gikk uka. Minsten har tatt med mamsen på flere shoppingturer over grensa til Sverige, og jeg tro vi satte ny rekord i raskt inntak av smultbakst denne uka. GODE øyeblikk.

Også har det blitt bakst. Brød, sjokoladekake, og kanelsnurrer. Bare fordi vi hadde lyst på, og fordi det er ferie, så vi har all verdens tid til å bake.

Jeg har sovet lenge, og jeg har ligget våken hele natten. Jeg har klippet gresset, og vaket i et grunt plaskebasseng, mens sola har gjort nestetippen rød.

Jeg har blitt ferdig med innkjøp til to av fem adventskalendere, og strittet imot trangen til å pakke dem inn. Jeg har møtt en elev for å spise lunsj, og for å skravle litt, og jeg har hatt herlig, etterlengtet alenetid, med podcast på øret. Hverdager, i ferien, fulle av små hverdagsøyeblikk. Håper uken som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer er grei med deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Enda en ferieuke er over, og jeg kjenner at skolestarten nærmer seg, til tross for at det fremdeles venter et par late uker. Jeg sitter her i sofakroken og venter på at kaffen i koppen skal bli kald nok til å drikke. Matlysten som har forduftet litt i de varmeste dagene er på vei tilbake, og lukten av nystekte rundstykker fra kjøkkenet frister. Den svale lufta som sive rinn gjennom det åpne vinduet bak meg, drar med seg noe som river i nesa og klør i øynene, men ikke nok til å ødelegge følelsen av enda en nydelig sommermorgen. Selv om været i helgen har vært vått og kjølig i forhold til resten av uka, er det godt å kjenne den litt friskere lufta fylle huset. Gjennomtrekk for alle penga.

Uka som gikk var som uker flest, opp, ned, mest opp. Små øyeblikk, stille stunder, og et liv som suser forbi, enten man henger seg på eller ei. Jeg har prøvd å koble litt av denne uka, koble litt ut, fordi jeg trenger ro til å samle tanker, legge planer, sortere gjøremål, og prioritere rett. Jeg prøver å ta vare på meg selv, mens jeg tar vare på andre. Nattesøvnen er så som så. Litt skyldes varmen, litt skyldes tankekjør. Men øyeblikkene er der likevel, til glede og forundring. Noe så enkelt som å følge nyhetssendingen den dagen landslaget ble møtt av tusenvis på slottsplassen. Der satt jeg, hjemme i sofaen, ikke engang direkte deltagende i øyeblikket, og grein, fordi samhold og ekte glede gjør noe med meg. Alene hjemme, men glede seg over andres øyeblikk, det er ikke dumt det heller.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Den dagen minsten og størsten startet dagen med en fire timers runde på golfbanen, og mellomste poden kom hjem til mamsen for å skravle, og øve litt på slag i hagen. Vi satt ute i hagen helt til magen rumlet, og bestemte oss for å stikke ned på Pia på senteret for å spise pizza til lunsj. Som sagt så gjort. Et par timer ble vi sittende der, nyte aircondition, kald brus, pizza, og skravling. Det er alltid så koselig å ha en av podene for seg selv, for som regel henger de sammen, og da er det fullt hus når vi sees. Så en Martin og mamma dag, nydelige øyeblikk.

Og dagen etter kom de hjem for å henge litt, alle mann. For selv om de har flytta ut, de to eldste, er det alltid et eller annet som må fikses i garasjen, eller lekes med i hagen, eller stjeles fra kjøleskapet… Så da tilbragte vi hele dagen i hagen. Grillet lunsj, grillet middag, badet i et bittelite plaskebasseng, øvet golf på plenen, til det nesten ikke var gress igjen, matet ekornene, og spilte badminton. Akkurat en slik sommerdag vi hadde da de var små. Hvor hagen var en oase av lek og latter. Eneste forskjellen er at alle gutta har mørkere stemme, og at de selv henger badeshortsen til tørk på snora. Gode, gode sømmerøyeblikk.

To formiddager denne uka har jeg vært på cafe. Den ene formiddagen møtte jeg Anne Grethe for litt kaffe, kake og skravlings. Så hyggelig å bare sitte å lufte litt tanker, spise sjokoladekake, og bare nyte stunden. Man blir fort litt susete i hodet av å bare rusle hjemme, så slike små avbrekk er gull verdt. Dagen etter møtte jeg Anita og Elisabeth på senteret, to primus motorer fra Aurskog Sanitetsforening. De planlegger en helaften for bygdas kvinnfolk i oktober, og jeg skal få være en av foredragsholderne i kultursalen. Det ble skravling, planlegging og en kaffekopp. Enda et lite kjærkomment avbrekk. Gode øyeblikk.

Jeg har begynt å beise huset. En stund vurderte vi ny farge, men i siste liten landet vi på at måsahuset forblir rødt. Litt mørkere rød enn forrige runde, men det synes egentlig ikke. To av veggene har jeg fått malt denne uka, og jeg måtte male sent på kveld, og tidlig på morran, for å unngå de varmeste timene. Fremdeles er det mye igjen, men det haster ikke. Andre etasje får jeg uansett ikke tatt før vi får leid en lift etter et stillaset, men det er ihvertfall en start. Og følelsen av å bli ferdig med fronten av huset, den var ganske digg. Godt med alt som er gjort, litt møre skuldre, og lukta av nymalt treverk. Ganske fine øyeblikk.

Og når sola nådde veggen, og jeg kunne legge vekk kosten, og sette lokket på malingsspannet, og sette meg i bassenget for å kjøle meg ned, da var denne skrotten rimelig happy. Svær kvinne i lite plaskebasseng er kanskje ikke sånne ferieøyeblikk man skriver om på postkort, men fine øyeblikk er de okke som.

I hagen springer det stadig ut nye blomster, også der jeg slett ikke har plantet dem. Fuglene har sørget for såing av solsikkefrø, og rundt om i hagen vokser solsikker seg høyere og høyrere for hver dag. Jeg gleder meg til de blomstrer.

Andre steder springer det ut blomster, knall rosa, lange, men litt skjøre. Den første blomstret i en dag, før regn og vind blåste av alle kronbladene. Jeg aner ikke engang hva blomsten heter.

Jeg vet bare at den var vakker, og at flere snart blomstrer mellom syrintrærne. Jeg er ute og sjekker dem to ganger om dagen. Små gleder, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Barn og svigerbarn har vært hjemom nesten hver dag. Det har blitt vafler og vannmelon til kveldsmat på de varmeste dagene.

Det har blitt lange dager i solen, flere turer til Sverige med minsten for å handle litt, og spise litt. Det har blitt luking i blomsterbed, beisning av hus, flere is enn jeg har tellinga over, urolige netter, men late dager. Og mange, mange små øyeblikk.  Håper sommeren din er god, og at du har mange fine øyeblikk. Det fortjener du. Vi blogges.

Ferieøyeblikkene. Det blir søndagsbloggen denne uka, enkelt og greit. Jeg sitter i sofakroken hjemme i måsahuset. Litt blanda følelser rundt akkurat det. Det er godt å være hjemme igjen, for all del, men det er så fort gjort å bli vant til det enkle livet i bobilen. Alt man trenger på bittesmå kvadratmetere, og det man ikke har tilgjengelig, det må man bare klare seg uten. Den samme shortsen flere dager, flekken på benet til tross. Bustete hår, for hvem bryr seg egentlig, og en enkel feiekost og en litt sliten klut gjør vasken god nok.

På badet durer både vask, og tørketrommel. Det må til, etter ei uke på veien. Gubben lager den siste søndagsfrokosten før han skal på jobb igjen i morgen. Det betyr at jeg må sette en deig, og lage matpakkebrød i kveldinga. Jeg har savna podene. sånn sett er det godt å være hjemme igjen. Minsten hadde jobbintervju forrige uke, og det gikk bra. Vi vet ikke noe før i August, men vi krysser fingrene, han er ihvertfall klar for nye utfordringer. Å komme hjem til hagen var også ganske fint. Blomkarsen og ringblomstene jeg sådde i våres blomstrer endelig!!! Jeg har en sånn kløende trang til å plukke meg en bukett til vasen inne, men har klart å la være foreløpig. Mulig jeg ryker på en smell i dag.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hele uka har vi tilbragt ved sjøen. To forskjellige plasser, to-tre ulike strender, men den samme varme sola, og den gode, stille feriestemninga. Jeg har slappet av. Så veldig også, i en sånn grad jeg egentlig ikke kan huske å ha slappet av på veldig, veldig lenge. Jeg har snakket litt med noen av ungdommene fra skolen. Både de jeg ser igjen til høsten, og de som skal videre. Bare sånne hyggelige ferieoppdateringer. Bilder fra turer de er på, sladder om hvem som har blitt kjæreste med hvem, og hvem som har funnet et ferie-crush. Jeg koser meg da, når jeg kan sitte på et teppe nede ved sjøen, og kjenne på gleden over at ungdommene jeg er så glad i har det fint. Det er gode øyeblikk.

Vi har tilbragt uken i Stavern området. Vi vender liksom alltid tilbake dit, så vi har kanskje funnet vår plass, om det gir mening. Ikke for langt hjemmefra, likevel miljøforandring nok til at det kjennes som ferie. Vi oppdaget en ny liten perle da vi overnattet to netter på Stretere. Med bakhjula på bobilen parkert på stranda kan man trygt si det var sommerferiefølelse.

En ettermiddag mens vi begge satt i hver vår strandstol og halvsov, krabbet en bitteliten fugleunge over føttene til gubben, og videre inn i buska bak oss. Der ble den sittende i over en time og kvitre. Det var et sånt øyeblikk jeg ikke kommer til å glemme. En sånn uredd liten skapning, bare noen cm unna oss, men den plystret, hoppet frem til en enda nærmere kvit. Den fikk drikke vann fra en spiseskje, og takket ja til fire solsikkefrø. Magiske sommerøyeblikk.

Jeg har ikke tall på hvor mange timer jeg har ruslet langs vannkanten på jakt etter fine skjell og runde stener. Det er så mange maneter i år, flere enn jeg noen gang har sett. Blåmanetene minner meg om middagsserviset til mormor, det vi spiste av på julaften, og bursdager med runde tall. Bilderullen min er full av maneter, i alle størrelser og fasonger.

Og jeg har plukket stener og skjell. De fleste bare hadde jeg å hånden en stund. Studerte, kjente på teksturen, studerte fargene. “Du kan ikke ta med alt hjem!” sa gubben. Nei da, tenkte jeg, men jeg kan leke med de mens vi er her. Og det gjorde jeg. Bilde, etter bilde ble laget i sanden, foreviget med mobilen, og så fikk sanden blåse over dem i løpet av natten. Gode øyeblikk skapt.

Og noen ble med hjem også, til bollen med ferieminner. Det minste skjellet jeg fant tar jo ingen nevneverdig plass uansett. Små gleder er også fine øyeblikk.

Det har blitt kveldsturer barbeint i sanda. Bort til Helgeroa for å kjøpe softis. Gode øyeblikk.

Det har blitt sykkelturer langs stier, pauser på nye strender, eller brygger, eller stener nede ved vannkanten. Bare sitte sånn i stillhet og se sola speile seg i så stille vann, at kvelden blir magisk lys, og fargespillet så voldsomt at det kjennes ut som om man sitter midt i et maleri. Det eneste som kjennes virkelig er hjerteslagene, og lukten av sjø. Sånne øyeblikk.

Jeg har sittet på stranden hver kveld, bare en steinkast unna bobilen, og sett den ene solnedgangen etter den andre.

Og hver eneste kveld tenker jeg det samme! At nå får det ikke blitt vakrere. Men så lar jeg meg begeistre om og om igjen. For hver kveld farger sola himmelen og havet på nytt, og det er som om havet brenner. Disse øyeblikkene.

Og slik gikk ferieuka. Sakte, likevel for fort. Godt å være borte, fint å komme hjem. Nå skal søndagen nytes, slik søndager skal.

Det blir nok blomster i vasen, enten jeg plukker de fra grøfta, eller fra hagen. Poden skal på golfkurs sammen med to venninner, gubben skal mentalt innstille seg på jobb, og jeg skal bake, vaske, nyte sola, og bare være. Det blir gode øyeblikk av slikt osgå.

Har du hatt et fint øyeblikk fra denne uka du vil dele?

Vi blogges ❤️

Så var det søndag igjen, og enda ei uke bare føk forbi. Det er som om mandag, tirsdag og onsdag bare svingte innom for å si hei, for så å reise igjen. Enkel forskning viser at ukedagene går fort i sommerferien også. Dagene er en passe blanding av fulle, og late, om det gir mening. Ingen ting haster, og det er deilig. Det er ikke noe jeg MÅ gjøre, fint lite jeg BURDE gjøre, og masse ting jeg kunne ha gjort, men som jeg likevel utsetter, fordi så viktig er det jo ikke.

Og alt dette til tross, øyeblikkene dukker opp, hver eneste dag. I litt saktere tempo kanskje, men like fullt dukker de opp.

Mandag var vi på veien med bobilen, med kurs mot måsahuset. Men heller ikke det hastet, så vi brukte god tid. Å våkne opp i Åndalsnes var et nydelig øyeblikk, og det er så mange vakre steder å kjøre gjennom, og innom på vei hjemover. Å stoppe langs blågrønne sildrene små fossefall og elver, med fjellene som bakteppe, det er nydelige øyeblikk. Lunsj på en stein langs elven, sola i ansiktet, kaffe på termosen, og ikke en eneste plan for dagen, annet enn å kjøre sånn ca i riktig retning.

Det første jeg sjekket da jeg kom hjem var om noe hadde blomstret i hagen mens vi var borte. Jeg kan ikke skryte på meg grønne fingre i år eller, men noe hadde sprunget ut. Så mens gubben pakket ut av bilen ruslet jeg rundt i hagen, og kjente på, og luktet på at som hadde sprunget ut, og kjente på ekte glede. Mål for resten av sommeren, plante et par busker langs kanten av plenen, Hva slags vet jeg ikke enda.

Bare for å ikke få helt jobb abstinenser, møtte jeg en kollega på senteret en dag denne uka, og tok en kopp kaffe. Det kjennes som om skoleåret fikk en litt brå slutt, og vi har nok ikke helt greid å lande helt, noen av oss. Derfor var det kjekt å kunne møtes, skravle litt, le litt, og ja, rett og slett lande litt. Det ble et par timer med koselig skravlings, og påfyll i kaffekoppen. Fint øyeblikk.

Så kom torsdagen. Dagen vi har venta på lenge. Minsten skulle dimme fra forsvaret, og endelig komme hjem til måsahuset. Hele dagen gikk vi liksom å venta, for poden sitt fly gikk ikke før sent på kvelden, og det var forsinkelser i tillegg. Han hadde bestilt mammas vafler til kveldsmat, så jeg ble hjemme og kokkelerte, mens gubben hentet på Gardermoen. Da jeg fikk snap fra måsagubben, om at flyet hadde landet, da rant det noen tårer nedover kinnet på denne mora! Endelig.

Og så var han hjemme, for godt denne gangen. Eller, det er vel å ta i, han er hjemme for nå. For på sikt vil jo denne poden også flytte for seg selv, kjøpe seg en bolig. Og planene er klare, men en liten stopp hjemom måsahuset må til, før planene kan iverksettes. Jeg har ikke ord for hvor stolt jeg er av denne fine ungen mannen. Hvordan han har håndtert de 18 månedene i forsvaret, særlig det siste året i Trøndelag. Han kommer hjem litt klokere, litt sterkere, litt eldre, og med en ro er så god å se. Ting som bekymrer meg, tar han på strak arm. Utfordringer er for han bare en måte å lære på, ikke et hinder. Mandag venter første jobbintervju, og jeg krysser fingre og tær for at det går bra, for jeg vet han ønsker seg jobben. Uansett hva fremtiden bringer, så jeg er bare glad for å ha han hjemme igjen, at flokken min er samlet. Det kjennes uendelig godt.

Da jeg satt i hageteltet på dagen i går, og bare nøt at sola varmet, ruslet plutselig en katt gjennom hagen, og la seg ned i gresset foran meg. Først ble jeg bare sittende å se på den, ville ikke skremme den med å være sånn overgira crazy cat-lady som jeg ofte er når jeg møter en pusekatt. Da den hadde ligget i gresset noen minutter, og studert meg på avstand, hoppet den opp på plattingen, vandret uredd mot med, hoppet opp i fanget mitt, og la seg på ryggen i armkroken min, så jeg skulle klø den på magen. Og slik lå den lenge, malte og kikket på meg. Og jeg bare nøt stunden, småsnakket til den, og kjente hvor innmari jeg savner en pus, eller en hund i måsahuset.

I godt over en time ble pusen værende. Den vekslet mellom kos i fanget, musejakt i skråningen, og spionering på fuglebrettet under det gamle seljetreet. Så takket den liksom for laget, strøk seg mot bena mine noen ganger, mjauet litt, og forsvant. Og akkurat dette besøket gjorde meg så glad. Sånn varm i hjertet glad. Nydelige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Borte og hjemme. Fra strand, til fjell, til måsahuset. Fra to til tre. Tua i hagen med markjordbær bugner! Jeg plukker en diger neve, to ganger om dagen, og nyter smaken av sommer.

Jeg har stekt vafler, bakt bløtkake, og spist salat med krabbe. Enda mer smaken av sommer. Jeg har lagt meg sent, og stått opp tidlig, og hver eneste dag, uansett vær, har jeg sittet ei stund alene i hageteltet og drukket kaffe, og spist knekkebrød med brunost, bare for å samle tankene, og nyte øyeblikkene.

Nå er bobilen pakket og klar for nye eventyr ved sjøen, og vi krysser fingrene for sol og varme. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer gjør deg godt. Vi blogges, og fortsatt god sommer. Og du, om du har tid, kan du ikke legge igjen et bilde i kommentarfeltet, av et av dine fine øyeblikk denne uka. Så har jeg noe å glede meg over på bilturen 💕

God morgen, og god søndag. Det er ferie! Det har begynt å synke inn, littegrann. Det blir noen meldinger med elever, noen litt avsluttende samtaler, likevel er det ferie.

Vi satt oss i bobilen forrige søndag morgen, rett etter frokost, og det tror jeg var lurt. Rett på feriefølelsen, utnytte de feriedagene vi har sammen. Jeg har jo noen uker til rådighet, gubben sin ferie er jo litt oppdelt i år også, derfor var det like greit å dure på. Målet for denne turen var uansett ikke voldsomt med ferieplaner, men å reise opp til Brekstad i Trøndelag, for å hente hjem deler av bagasjen til minstemann. Han dimmer om noen få dager, og hadde ikke plass til alt han har samlet opp på flyet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tenk at halvannet år i kongens klær straks er over. Jeg føler den tiden har gått så innmari fort, samtidig som så mye har skjedd. Nå venter straks jobbintervjuer, deretter egen bolig, så resten av livet. Denne mammaen må bare henge med i svingene, men jeg skal nyte å være tre stykker igjen i måsahuset, så lenge det varer.

Fordi vi viste vi skulle nordover, og at værmeldingen ikke var sånn veldig på vår side på veien oppover, startet vi med fire dager med sol, strand og sjø. For å lande, og for å kjenne på sommerferiefølelsen. Det var en klok avgjørelse, for mange av ukas fine små øyeblikk var forbundet med sand mellom tærne, og saltvann i håret. Å våkne opp om morran, kjenne sola allerede varme, og bare rusle de ti-tolv skrittene ned på stranda, med det gamle gule teppet under armen, og den gamle kjøleveska full av frokost, DET er sommerøyeblikk det. Sånne øyeblikk skulle egentlig vært på blå resept.

En formiddag kom svigerfar i sin bobil, og parkerte ved siden av oss. Så ble det litt ferietid med han også, og litt fri for meg. For når gubben og svigergubben prater om bil, og bobil, og anleggsmaskiner, og rentevekst, og politikk, og septiktanker og standarden på norske veier, da kan dette hodet koble ut og bare gjøre sin egen greie. Så de to gubbene preiket og preiket, og jeg nøt alenetiden oppe i hodet mitt.

For sånn er jeg laget. Ekstrovert når jeg må, introvert så fort jeg kan. Hodet mitt ryddes aller best når jeg kan rusle alene, eller pusle alene. Og fy filler`n så deilig det var å ta på seg joggesko og solbriller, og rusle langs de mange strendene nede ved Helgeroa. Så fint å vare alene med tankene sine, samle øyeblikk, bare eksistere.

En kveld spente vi på oss hjelmene (som ikke blir avbildet i år fordi vi i følge gubben, ser ut som to overvokste rømlinger fra SFO), satte oss på syklene, og tråkket av sted. Ikke for å trene, men for å kjøpe softis! Vi kunne ha gått, for det er vare et par kilometer bort til sommerens beste softis, men vi var rimelig fysne, så det hasta! Og softis ble det, på brygga, før vi tok en ekstra sykkelrunde hjem i kveldinga. Sval sjøluft i ansiktet, og stor fart i nedoverbakkene. SFO rømlinger eller ei, fine øyeblikk var det.

Da skrotten var mettet av sol og varme (det er rein løgn!!!) snudde vi bilen mot fjellet, for å ta fatt på veien mot Brekstad. Vi stoppet på Beitostølen for å overnatte der. Middag på Peppes, så en lang tur i ei ukjent hyttegrend bare for å få rørt på skrottene, etter mange timer i bil.

Og Beitostølen leverer alltid med naturen. Og da vinden stilnet på kvelden, og sola varmet ansiktet, da var det jammen meg fint å rusle ute, selv om klokka egentlig var langt over leggetid. Leggetid teller jo ikke i sommerferiene uansett. Vakkert, norsk fjellandskap, gubben og meg, bare fine øyeblikk.

Så kom den laaange etappen, opp til Brekstad. Vi kunne ha stoppet på veien for å overnatte, men det regnet fra Valdres, til Dovre til Trøndelag. Så vi endte på fergen til Brekstad ved middagstider, kjørte rett til leieren hvor vi møtte minsten og fikk plassert bagasjen hans i bilen, tilbragte litt tid med han, og parkerte til slutt på en plass nede ved sjøen. Det regnet fremdeles da vi spiste middag, men så kom plutselig sommeren tilbake seint på kvelden. Så vi ruslet en tur rundt på øya, møtte småsure sauer i potensiell overgangsalder, to geiter med dårlig holdning, og endte opp på stranda nedenfor bobilen.

Norske sommernetter er magiske, nesten uansett hvor i landet man befinner seg. Rundt midnatt ruslet jeg og gubben ned til den lille stranda nedenfor bobilen.

Blant tang og tare som var skylt opp på stranden fantes også en hel masse skatter, og min indre seksåring klødde som vanlig i fingrene etter å samle. Skjell, sneglehus, krabbeskall…you name it, jeg ville ha det med hjem. Gubben bare stod og rista på hodet. «Hva skal du med det???» Og som vanlig, når fornuften tar over, og jeg skjønner at jeg IKKE faktisk trenger enda flere lommer fulle ting fra havet, lager jeg et lite kunstverk på stranda, tar et bilde, og sier meg fornøyd.

Også blir det alltid med en utvalgt skatt hjem da, til skålen med skatter som står på hylla hjemme. Et lite minne fra hvert sted vi reiser til og fra. Noen ganger blir det med to skatter. Eller fire. Men jeg prøver å begrense meg. Fine øyeblikk gir skattejakten i hvert fall.

Da morgenen kom tok vi fergen ut fra Brekstad igjen. En del av meg ble skikkelig trist faktisk. Tanken på at gutten vår ble igjen der, om enn bare for noen dager til. Men også fordi han snart skal vekk derfra for godt, og det at han har hatt halvannet år av livet sitt på et sted jeg ikke kjenner, men som liksom har blitt hans. Rart, vemodig, og fint.

Etter enda flere timer på veien, over fjell, fjord og skog, endte vi i Åndalsnes for natten, og her våknet vi opp i dag. Vakkert er det her også, som alltid. Vi spiste middag sent, men så godt å få den servert. Vi har gått tur, badet litt, og bare slappet av. Straks, etter frokost, går ferden videre, mest sansynlig mot Lom, før vi er hjemme om et par dager. Det kjennes også greit, selv om det er deilig at ferien, og livet på landeveien ikke er over enda. Vi har flere uker til å glede oss over.

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at du er ekstra grei med deg selv. Det fortjener du. Fortsatt god sommer 💕❤️💕

God morgen, og god søndag. Så ble det sommerferie. Det kjennes ikke ekte ut, ikke enda. Det er som om de siste ukene har gått i ett. Som om tiden har løpt fra meg, at gjøremålene har vært for mange, for tette. Jeg rakk alt, ihvertfall tror jeg det. Likevel har jeg enda ikke klart å lande, men jeg håper feriefølelsen kommer snikende etterhvert. Litt jobb blir det likevel i ferien. Oppstarten skal planlegges, påmeldinger til introdag skal tas imot, mailer skal besvares, og litt kontakt med enkelte elever blir det helt sikkert, det er jo ikke alltid man kan slippe helt taket. Men, ferie skal det bli, og den er etterlengtet. Det har jo ikke blitt ferie på meg dette året, kun en og annen langhelg.

Om få strakser er det frokost. Gubben kokkelerer på kjøkkenet. Etter det durer vi avgårde. Men først skal ukas små øyeblikk oppsummeres kort. De aller fleste øyeblikkene denne uka har også funnet sted i arbeidstiden. Sånn er det på tampen av året, særlig når arbeidsdagene egentlig ikke tar slutt før i kveldinga.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Torsdag kveld var nydelig. Da var det avslutning for avgangselevene som har gått yrkesfag. Det ble så mange klemmer den dagen, og kvelden, at jeg mistet tellinga. Det ble gaver, taler, tårer…alt som hører med når ungdommene skal ut i voksenlivet. Det er så innmari mange av dem jeg kommer til å savne. Så mange av dem har kjempet så hardt for å komme dit de er i dag, kjempet for læring, trivsel, og for læreplass i bedrift. Heldig er jeg som har fått være med på veien så langt, det er så ,mange av dem jeg kommer til å savne. Jeg har fått lov å dele et nydelig bilde av to av de flotte ungdommen. Er det rart jeg er stolt?

Fredag ble enda en dag fylt av tårer. Smil og latter, og masse klemmer også, men ja, mye tårer. Det er noe med den aller siste skoledagen. For det er alltid noen elever som slutter på skolen for godt. Det er alltid noen kolleger som skal jobbe andre steder neste år, kolleger jeg vil savne.

Det er alltid noen taler, noen brev, noen blikk…og jeg begynner å bli ei gammal dame som lett lekker i begge ender! Sånn er det bare. Så jeg grein på morran, midt på dagen, på ettermiddagen og på kvelden. Trist som pokker, men det er likevel på sånne dager det virkelig slår meg, hvor heldig man er når man får jobbe med mennesker. Nydelige øyeblikk.

I blomsterbedet har jeg plantet blomster jeg fikk av elever og foreldrene deres, og fra kolleger. En hortensia, solsikker, og en busk jeg ikke aner hva heter. Så håper jeg det rives og gror, kanskje tilogmed år etter år, slik at minnene blomstrer hver vår.

En kollega har fått med seg at jeg ofte står med røven i været i grøftekanten, og plukker med meg buketter av markblomster hjem, så hun ga med verdens søteste lille vase til bukettene mine. Jeg måtte teste om den virket, samme kvelden. Så jeg dura over veien ved postkassa, plukket med meg litt gull fra grøfta, og satte de i vasen i kjøkkenvinduet. Rein hverdagslykke 🌺

Dette året har jeg jobbet iherdig for at rektor skulle gi meg noen ekstra fridager. Det finnes ikke en eneste sykdom jeg ikke har prøvd å fake. Da det ikke virket, endret jeg strategi, og gikk heller inn for å bli rektor sin aller beste bestevenn. Enkel forskning viser at hardt arbeid gir resultater. Den siste uka la jeg inn støtet. En morgen hang jeg en hjemmelaget plakat i vinduet ut mot skolegården, slik at alle kunne hvor bestevenner vi er.

En annen morgen laget jeg musikkvideo jeg sendte henne på Teams, med hjemmelaget button med ansiktet hennes på brøstkassa!

Hardt arbeid og standhaftighet gir resultater. For selv om rektor den siste dagen delte ut heeelt lik gave til alle ansatte (altså, hun synes sikkert det ble for åpenbar favorisering om jeg hadde fått mye mer enn de andre lissom), så hadde hun skrevet navnet mitt med hjerter på brevet. Så der er beviset! Rektor og Janne er bestevenner for alltid 💕😍💕 Årets vakreste øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Mellomste poden har vært hjemom et par kvelder, fordi samboeren jobber turnus, og han bestemte seg for å raide kjøleskapet tim mamma og pappa, for å slippe å lage mat selv. Uansett grunn er det alltid koselig med besøk av utflytterpodene.

Jeg har gått turer om kvelden for å lufte hode og tanker. Vi har grillet biff til middag, og vi har bestilt pizza når vi har vært for late til å kokkelere. Jeg har ledd så innmari mye av kollega Roald, som alltid gir bort vinflasker med hjemmelagede etiketter. Etiketten i år toppa alle andre. Intern, GØYAL humor. Herlige øyeblikk.

Jeg ønsker deg en nydelig søndag, og håper uken din ga deg mange fine øyeblikk. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. God sommer ❤️