Flyvende sommerkoteletter, og trendy pelslue!

Forskjellen på kvinnfolk og mannfolk, bortsett fra det reint anatomiske med tanke på hvilke kroppsdeler som henger og slenger hvor, er evnen til å planlegge. Dette være seg all form for planlegging. Alt fra hva man skal ha til middag, dagens antrekk, hvor mange ukedager man har igjen med rene underbukser dersom ingen setter på ei klesvask litt brennkvikt, konsekvensene av det å gå tom for rent undertøy, ulempene ved å bruke samme underbukse tre dager på rad, familieforøkning, bryllup, antall julegaver som må kjøpes inn, pensjonisttilværelsen, og sist men ikke mist, campingturer.

 

For der kvinnfolk gjerne starter planleggingen for en tur ut med bobilen flere uker i forkant av avreisen, lager en liste med plan, reserveplan og kriseplan i exel-ark, kryptovaluta og i PDF-fil, pakker klær i kategoriene fritid-sol-regn-vind- og «mulig middag på fisefin restaurant» og «dersom jeg skulle treffe på George Clooney», samt lager innkjøpslister, check-lister, og profilerte taklister, har mannfolka en særegen og klassisk «vi tar det som vi kommer»-plan. Den er nøye utviklet over tid, skriblet ned på baksiden av en allerede brukt Post-it lapp, og inneholder i likhet med lønnsforhandlingene for landets sykepleiere- ingen ting!

For undertegnede som er personlig pessimist, født småfrøsen, og med en overutviklet allergi for kombinasjonen regn og vind, var argumentene om å utsette forrige helgs jomfrutur med bobilen svært gode, da værdamene i TV2 kunne by på horisontale regnskurer og kraftig vind over fjellet til kveldskaffen.

Gubben derimot, som gjennom vinterhalvåret er svært makelig anlagt, og utstyrt med en forkjærlighet for ørelappstol med fotskammel, bukser med strikk i livet, og lett tilgjengelig kjøleskap med egen hylle til kjemisk fremstilte karbohydrater, endrer totalt personlighet i det snøen smelter, og bobiler og campingvogner titter frem fra vinterlagringsplassene sine. Da går han rett inn en slags våryr huleboer og villmanns psykose, og dropper gjerne alt av nødvendig planlegging for å komme seg ut på veien og opp på fjellet. Plutselig er han liksom bobilentusiastenes svar på Lars Monsen, eller 80 tallshelten med hockeysveis, og som løser atomkriger med lommekniv, McGyver! Mann med bobil mot natur….eller noe i den duren.

Og etter forhandlinger verdensledere verdig, og med lovnader om koselig kjærestetur over fjellet, ble det utflukt med bobilen forrige helg. Mot all sunn fornuft lot jeg med overtale til en todagers tur i en småtrang Fiat, til tross for dystre værutsikter og bedre viten. For gubben kan være ganske så overtalende når det er noe han brenner for, og om jeg skal være helt ærlig, og kanskje en smule overfladisk, så er det noe litt fascinerende sexy med en mann i villmarken som trosser naturelementene, fra en snerten liten city-bobil på fire hjul og med blondegardiner i bakruta.

 

Som lovet av «husbond Monsen» var alle innkjøp og nødvendigheter ferdig pakket inn i doningen tidlig på avreisedagen, og alt fruen trengte å dra med seg var en liten weekendveske med det aller nødvendigste av behagelige kjøreklær. Planen var jo å tilbringe aller mest tid på veien, se litt av vår vakre og langstrakte fjellheim i vårprakt, kun avbrutt av en og annen stopp for inntak av et bedre måltid, og for en god natts søvn i frisk fjellluft. Det er ingen hemmelighet at det satt litt langt inne å sette sin lit til en «villmarkskonge» hvis erfaring med naturen begrenser seg til håndtering av maur-spray langs grunnmuren under kjøkkenvinduet, men enkel forskning viser at et langt ekteskap er basert på tillit, så jeg lente meg tilbake og lot gubben lede oss ut på tokt kl 08.00. Greit å få mest mulig ut av helgen ved å starte tidlig.

 

Til tross for tett skydekke og konstante regnbyger gikk turen fra tettbygd by og opp på fjellet overraskende greit, selv om sjåføren normalt er en mann med kort lunte og sporadisk stressbasert høysprengt blodtrykk. Dette mye takket være hans tidligere lovnader om knallfin bobiltur for to under forhandlingsmøtet om tur eller sofa tidligere i uken. Da vi stadig steg høyere i fjellet, og det ikke fantes den minste antydning til at været skulle lette, bestemte jeg meg i mitt stille, dog noe utspekulerte kvinne-sinn, for å rett og slett se hvor langt både jeg og været kunne tøye strikken før «Lars McGyver Monsen» personligheten hans måtte vike for hans medfødte og sterkt fremtredende komfort-gen.

Da vi ankom fjellheimen regnet det så tett at sikten var like utydelig som lørdagens kryssord i VG var for tante Magnhild på 97 da hun fikk påvist grå og grønn stær, gulvspurv, og skjeve hornhinner bak brilleglass så tykke at militæret kjøpte de på auksjon på dødsboet hennes for å lage pansrede vinduer til stridsvogner. Fra førersetet kunne jeg kjenne lukta av rykende fersk irritasjon, og mitt trente kone-øre oppfattet svake lyder av misnøye, selv om mannen hadde klistret på seg et imponerende, dog noe uekte smil.  Mysende, med skuldrende hengende over dashbordet, og med ansiktet tredd langt opp i frontruta i håp om å se noe som helst foran oss, skvatt vi begge så kraftig at vi kjørte pannebrasken opp i solskjermene da det smalt kolossalt i både felg og front av kjerra. Overdramatisk som jeg er var jeg sikker på at vi hadde kjørt over enten budeie eller ku, men gubben forsikret konemor om at dette var helt vanlig steinsprut, og fokuserte på å kjøre videre på fjellveien som nå var mer bekk en grus.

 

Det var først da vi hørte lyden av flokk sauer med bjeller som løp forbi oss vi skjønte hvor sakte det egentlig gikk, og gubben kjørte inn til siden, stanset motoren og begynte å massere tinningen.

«Koser du deg på tur, kjære?» spurte jeg med silkemyk, dog noe sarkastisk kone-stemme, og været raskt at under det rolig og balanserte ytre, kokte gubbehodet litt innvendig. Likevel smilte han da han snudde seg mot meg, og sa: «Kanskje det er fornuftig å få i oss noe mat før vi kjører videre? Aldri glupt å dure rundt på tom mage vet du vennen!»

«Så lurt!»  sa jeg. «Hva tenkte du vi skulle ha til lunsj?»

Fargen forsvant enda mer fra fjeset i førersetet. For til tross for optimismen, og iveren i å kjøre bobil, er ikke planlegging av måltider helt hans greie, men for ikke å miste ansikt svarte han så nonchalant som bare en bobil-gubbe kan, at: «Bare bli sittende her du kjære, så tar jeg et par sommerkoteletter ut av fryseren, ruller ut markisa, og fyrer opp grillen!»

Men å rulle ut markisa i stiv kuling og horisontal regnskyll er en garantert forsikringssak, så i stedet tredde han på seg en regnponcho fra Nille, bar ut en pose grillkull, og brettet ut den lille reise-kule-grillen på en fjellknaus midt oppe på fløya. Etter gjentatte forsøk på å tenne på fyrstikker som var mer gjennomvåte enn trusene til en trebarnsmamma etter en ufrivillig nysetokt, hørte jeg et høyt og ufiltrert «Satans fordømte kjøttfiller», før jeg gjennom de tette regndråpene kunne skimte to halvfrosne sommerkoteletter på vei gjennom lufta utenfor vinduet på passasjersida. Deretter smalt det i en kulegrill som ble slått sammen før bakdøra åpnet seg og en forblåst gubbe med en gjennomsiktig blaut regnponcho dandert rundt kroppen som en brukt kondom på Øya-festivalen, kastet seg inn, vrengte av seg plagget, smalt igjen døra og erklærte årets første bobiltur for OVER!

«Vi reiser himmat!!!»

Og slik gikk det til at sesongens første campingtur også ble historiens korteste. Fire timer opp til fjellet, og fire timer hjem igjen. Etter en god natts søvn i egen seng, en solid frokost, og med nytørka joggesko på føttene, gikk vi ut ved lunsjtider for å rydde ut av bobilen, vaske av sauemøkk, leire, og kvist og kvast som hadde festet seg i felgene under stormen. Det var da gubben bøyde seg ned foran bilen for å sjekke etter mulige merker fra steinspruten at villmarkens fremdeles uoppdagede konge utstøtte et slik mannlig jubelbrøl, og ropte på kjærringa!

«Hei!!! Kom å se! Mitt første jakttrofe!! Det bor visst en villmann i denna bygutten likevel!!!»

 

Og jammen hadde han rett! For i grillen på Fiaten hang en stein dau lemmen med det mest forskrekkede ansiktet jeg noen gang har sett! Stiv som en stokk, og noe rufsete i pelsen etter å ha prydet fronten av kjerra på en 8 timers kjøretur i storm, men like fullt…et «jakttrofe!»

Med to lag gummihansker og neseklype (ja, for det tar litt tid å få bygutten ut av jeger`n), pirket gubben gnageren av kjerra, og konstaterte mer stolt enn han burde:

«24 til av disse, og jeg har nok til makan pelslue som Davy Crockett!»

 

Jeg nikket anerkjennende og hold klokelig kjeft. Tenkte det var greit å ikke ødelegge hans nyvunnede selvtillit ved å forklare forskjellen på lemen og vaskebjørn. I mitt stille sinn tenkte jeg: «Lag deg lue, du vennen min, men får jeg servert lemen-kotelett tilberedt på kulegrill på neste campingtur, da lukter det skilsmisse!»

Ukas små øyeblikk.

Hver eneste fredag tenker jeg at denne helgen skal jeg legge meg i selen og komme ajour med støvtørking, gulvvask, vinduspuss og bretting av nyvaska klær. Og hver søndag, i dag er intet unntak, kan jeg bare konstatere at ingen av delene ble noe av denne helga heller. Ved første øyekast ser det ikke sånn helt halvgæli ut når man kommer inn i måsahuset, men da jeg tok noen dansetrinn over laminaten fra yttergangen og bort til sofaen etter å ha sluppet ut Bolla i dag tidlig, danset støvet rundt føttene, og ullsokkene samlet opp nok loballer til å tove et sitteunderlag for en relativt velfødd ræv….Det burde være bevis nok på at jeg burde ta meg selv i nakken i dag, men jeg sitter nå her og lurer på hva jeg skal bake i dag istedet…. Og da tenkte jeg da, som den enkle sjelen jeg er, at det å ha kommet hit, innse (eller ikke gidde) at det finnes ting som er viktigere enn å fjerne støv, sånn som å kose seg og bare nyte en fridag, det gir rom for fine øyeblikk det!

Og da kan vi like gjerne starte med den gjærbaksten da, for jeg baker jo ikke bare på søndager. Denne uka ble det kanelknuter til kveldsmaten på mandag også. En myk start på uke, sånn i forhold til å bygge litt videre på, eller avvenne, alt ettersom, det søtsuget man har etter helgens godis bonanza. Myke, ferske kanelknuter og et glass iskald melk til kveldsmat i starten av uka, det skal man slett ikke undervurdere. Digg øyeblikk!

Å komme hjem fra jobben, og kjenne at ettermiddagssola kaster så varme stråler over verandaen at det ikke frister å gå inn, det er herlig det. Bare utsette middagslagingen en liten halvtime, kaste fra seg sekken, og rigge til kroppen i en stol ute. Sitte sånn med hodet bakover, myse mot sola, og bare sanke inn det himmelen er villig til å avse av vitamin D, slappe helt av noen stunder før man starter på kvelden og alle de oppgavene den drar med seg. Nydelig, avslappende øyeblikk.

Når man vet at magen egentlig er litt motstander av store mengder laktose, men likevel faller for fristelsen. Noen ganger er det verdt det. En iskaffe, den beste av dem, har ligget i kjøleskapet en stund, og en ettermiddag denne uka lot jeg det stå til! Lot bekymringer om mageknip bare være, og nøt en iskald iskaffe på trammen ute, i godt selskap av Bolla. Ikke noe svært øyeblikk kanskje, ikke viktig helelr, men likevel godt. Podcast på øret, iskaffe i hånda, og en selskapssyk pusekatt som klatret opp på fanget. Slike stille stunder er så gode.

Den kvelden vi fyrte opp noen gamle plankerester i bålpanna ute i hagen, og ble sittende lenge å skravle. Temperaturen var så god, kvelden var lys så lenge, latteren satt løst, og pølser smaker absolutt aller best når de er litt glem, og passe svidd på bålet. Gitarspill og fuglekvitter, pølse med sprøstekt løk, kaffe og frisk luft, ikke engang et steinkast fra inngangsdøra. Livet på måsan i all sin enkelhet, herlig øyeblikk.

Jeg har jo allerede skrevet om det i et eget innlegg, men mandagen, da jeg startet dagen med å tre langt ut av comfortsonen, og delta i en podcast var spennende. Sammen med Lars Jørgen og Jan Petter, to hjertegode karer med imponerende stor og god faglig kompetanse, snakket jeg om ungdom, tilhørighet, rus og Corona, i Aurskog-Høland kommune. Spennende, skummelt, og veldig morsomt. Utfordre seg selv, viktig, og fint øyeblikk.

Jeg har så mange gode kollegaer, og hver dag, på jobb er jeg omringet av gode, fine mennesker. En av disse, Ragnhild, er ei sånn dame man helst vil ha et miniatyreksemplar av på skulderen, for hun kan løfte deg, veilede deg, sette pris på deg, gjøre deg god…Ragnhild er på mange måter selvtilliten min. En fortrolig, en raus og en omsorgsfull kollega. Et forbilde. På fredag rusler hun inn på kontoret, med en papirpose i den ene hånda, og gir meg en duk hun har vevet selv. Ja, for det holder liksom ikke å bare være grom og god i jobben, hun er en sunn superwoman når det gjelder håndarbeid også. Hun kalte det brikke eller sitteunderlag….jeg kaller det duk. For man gjemmer ikke et slikt hjemmelaget kunstverk under rumpa i naturen. Så nå ligger den på spisebordet, denne vevde lille godsaken i de herligste sommerfarger, og hver gang jeg går forbi den, eller kikker på den, blir jeg liksom minnet på hvor heldig jeg er som er omringet av så nydelige mennesker, hver eneste dag. Jeg er HELDIG!

Middag ved tjernet. Fredagskvelden. Jeg var sliten etter jobb, gubben hadde avspasert, men byttet bremseklosser på bilen til svigerfar hele dagen, og alle tre podene var på jobb, eller hos kjæreste. Så da gjorde vi noe vi ikke gjør altfor ofte, bestilte oss middag på kinarestauranten, og tok med maten opp til Røytjern for å spise i sola ved vannkanten. Hverdagsluksus! Herlig øyeblikk.

 

De små vårtegnene som stadig dukker opp. Et nytt for hver dag. Den ettermiddagen jeg gikk meg en tur i skogen, luktet på våren, og nøt synet av den. Det å ha all verdens tid når man rusler rundt, når målet er verken å bli svett elelr få høyere puls, men bare ta inn naturen, nyte den. Det er fint det. Vårblomstene, knoppene på trærne, og lyden av sildrende vann i bekken. Herlig!

Lørdagen. Da vi begge, både måsagubben og jeg våknet altfor tidlig, og fant ut at dagen ville bli i overkant lang om vi ikke gjorde ett eller annet. Så vi satt oss i Volvoen, kjørte litt til høyre og litt til venstre, og endte opp med en fire timers tur i solskinnet, både til kjente og ukjente trakter. Stoppet for å kjøpe milkshake, kaste stein i Glomma, og nyte sola på en krakk langs elvebredden. Klokka var ikke mer en tidlig formiddag da vi kom hjem igjen, så lite av dagen hadde godt, til tross for at vi hadde fått turet, og sett, og snakket, og kost oss. Turer på måfå, navigere etter den blå himmelen, herlige øyeblikk.

Og dett var dett…uka, full av små og store hverdagsgleder. Kjolefredag, bålpanneettermiddag, bollemandag, og masse andre ord som ikke står i ordboka, men som er reelle likevel. Akkurat passe fin hverdagsuke.

Håper du kan se tilbake på noen fine små øyeblikk, og at søndagen blir god for deg og dine. Vi blogges.

 

 

 

Podcast? Klart jeg kan!

Et lite hverdagsinnlegg fra søndagsblogger`n, sånn på tampen av ettermiddagen. Det hører sjeldenhetene til. Jeg synes det er rart å skulle dele de små hendelsene, sånn utenom sammendraget på søndagene da. I dag følte jeg likevel for det, for mestringsfølelse både kan, og burde dokumenteres.

Folk som har blitt kjent med meg i voksen alder tror jeg overdriver, eller rett og slett lyver, når jeg kaller meg selv innadvent, eller sier at jeg er lit redd for å prøve nye ting. Folk som har kjent meg hele livet vil derimot nikke anerkjennende. de vet hva det engang kostet meg, og hva de fremdeles innimellom koster, å snakke offentlig, å synes, å skulle ta plass.

Jeg er bedre enn det jeg var. Jeg blir stadig bedre. Det er en pågående prosess. Jeg fremstår kanskje som snakksalig og selvsikker, men en del av meg skjelver i buksene med hver nye utfordring jeg får. Jeg vet uansett av erfaring at den som intet våger, intet vinner, og at øvelse gjør mester.

 

Uredd pyse!

 

Da Else fra kommunen sendte meg mail og spurte på om jeg kunne gjeste en podcast for Aurskog-Høland kommune var min umiddelbare, og faste, reaksjon, å takke nei. Skummelt! Har aldri gjort det før. Nei takk! Men så leste jeg gjennom hva podcasten skulle inneholde, og bestemte meg istedenfor at det å bli forespurt, det å bli vist denne tilliten, det kan man ikke takke nei til. Særlig ikke når det er et tema jeg brenner for.

 

Da den andre gjesten i tillegg er en lokal mann jeg både beundrer og respekterer, og programlederen har mer talent i lillefingeren enn de fleste har i hele skrotten, var valget ganske lett. Selvsagt takker man ja.

(Så skal det sies at den andre gjesten gruet seg vel så mye som undertegnede, og det hjalp litt det også!)

 

Og i dag var det innspilling. Tema: Ungdom, rus og tilhørighet. Jeg leste meg ikke opp på temaet. Tenkte det var like greit å hoppe uti med begge bena, snakke av erfaring, rett fra hjertet og levra. Og det gikk så mye bedre enn fryktet, mye takket være Lars Jørgen, Og Jan Petter. (Ja, jeg har fått tillatelse til å dele navn og bilder.)

 

Lars Jørgen er lærer på barneskolen, en tidligere kollega, og en superhelt for mine poder som har vært så heldige å få være i hans klasserom. Lars er en lite selvhøytidelig moromann, kongen av dårlige vitser, belest og belært, og så inkluderende at hans nærvær tar brodden av alt som er utrygt og nytt.

 

Jan Petter er utekontakt i kommunen, og stiller med en faglig kompetanse som er intet annet enn beundringsverdig. Han er rågod på å bygge relasjoner til barn og unge, og utstråler en ro og trygghet i alt han foretar seg.

 

Samtalen rundt bordet gikk lett. Så lett at man til tider glemte mikrofonene, lo på upassende steder, og før vi viste ordet av det var tiden brukt opp. Så gjenstår det å se da, etter at teamet til kommunen har redigert ferdig, om dette i det hele tatt vil fenge sambygdingene, men jeg klapper meg selv på skulderen likevel. Et klapp for den usikre, sjenerte lille jenta som endelig er voksen nok til å trosse styggen på ryggen, og hoppe ut i det ukjente. For det VAR gøy. Det VAR lærerikt! Det VAR verdt det.

 

Så tusen takk Lars Jørgen og Jan Petter, for samtalen, latteren, den dårlige vitsen om tamponger, og timen i trevlig selskap. Takk til teamet i kommunen som inviterte meg med, og for satsingen rundt barn og unge. I dag er jeg stolt og glad innbygger i Aurskog-Høland kommune!

Feirer med en liten sjokolade jeg!

Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Ullvotter og ankelsokker. Sånn, da var den uka oppsummert! I all enkelhet lissom.

God søndag. Sitter her som vanlig, med Bolla i fanget, og samler ukas små øyeblikk med ord og bilder. Fast søndagsrituale. Tenk om alle ritualer hadde vært like lette, eller like gledelige. Slankerituale for eksempel…eller treningsrituale…men neida! Jeg spiser opp resten av gårsdagens lørdagsgodteri til frokost, og tenker at fjorårets bikini er i stretch- materiale. Den går sikkert i år også!

Hvordan har din uke vært? Finnes det noen små øyeblikk som bragt deg litt hverdagsglede?

 

Denne uka tok jeg meg endelig tid til å kikke gjennom et par av eskene vi måtte flytte ut fra boden da gutta rev en vegg, og bygget soverom der boden var i vinter. De eskene har liksom blitt stående på soverommet vårt for en gjennomgang og litt rydding før de skal flyttes til boden oppe. Det var selvsagt mye oppi der som kunne kastes, for det er helt utrolig hva man samler på av all slags ubrukelige duppeditter, men jeg fant igjen noen små skatter også, slik som bildet av morfar som bitteliten pode. Så ble jeg sittende å tenke på morfar da, og hvor rart det er at den gamle mannen med de dype furene i pannen, smilerynkene rundt de snille øynene, og med de slitne arbeidsnevene, engang i tiden var noen lille pode. Plutselig synes jeg at jeg kunne se likhetstrekk mellom egne poder og oldefaren deres også, og vipps, så var minnene om denne fine mannen plutselig så levende igjen. Nydelig øyeblikk.

Vårværet. Uforutsigbart, og herlig. To dager med rein sommervarme, en dag med sludd og regn, en blåsebort-dag, og noen dager med sol, vind, og litt kaldt og litt varmt. Digger alt egentlig, og jeg kan kunsten med å kle meg etter det uforutsigbare. Jeg satt å flira for meg selv på kontoret en times tid før skolestart i begynnelsen av uka. Ullvotter og ankelsokker! Dagens antrekk. Og det var faktisk akkurat innafor, for man blir kald på hendene av å sykle til jobb klokken syv, men så varm at man må brette opp både ermer og bukseben når man skal spise lunsj med elever ute i skolegården i 17 varmegrader og stekende sol. Slike øyeblikk er herlige!

 

Og når man snakker om sola. Jeg har jo sagt det før, men det er så fantastisk fint å komme hjem etter en arbeidsdag, og vite at det enda er maaaange timer med dagslys igjen. Låse seg inn i huset, og se at sola fortsatt gjør at støvet danser synlig over gulvet i stua. Det gjør liksom ikke noe om man ser ekstra godt at vinduene ikke er pusset, for det er jo et vårtegn det også. Derfor, solskinn og dagslys på ettermiddagen, inne i måsahuset, fint øyeblikk!!!

Å komme hjem, sol eller ei, det er fint i seg selv, og enda bedre når man blir møtt av en selskapssyk pus som sitter på trammen og venter på deg. Bittesmå Bolla-poter på øverste trappetrinn, en liten bustehale krøllet rundt kroppen, og en pus som smyger seg mellom bena på mennesket sitt, det er gode øyeblikk det!

Timeout oppe ved tjernet. Fast ritual for måsagubben og fruen minst et par dager i uka. Istedet for å kapitulere og innta stabilt sideleie på sofaen rett etter middag, kjører vi heller en tur opp til vannet, og nyter en snau time på ei brygge, en krakk eller en stein ved vannkanten. Vi bare sitter der egentlig, av og til går skravla i ett, av og til er vi bare stille, og noen ganger blir vi vekket av våre egne snork, uvitende om når vi sovna, og hvor lenge vi har sovet. Frisk luft, sol på nesa, nydelige øyeblikk!

 

 

Jeg ELSKER t-skjorter med artige tekster eller morsomme trykk, og denne uka kom en ny t-skjorte i posten. Jeg DIGGER den, og den er som ungdommen sier, “så mood”! Føler egentlig at det er en litt sånn mandags t-skjorte, men jeg brukte den på onsdag. Gæær`n si! Skulle nesten tro det var Bolla som hadde stått modell for denne t-skjorta…..

 

Hva var det jeg sa? Sjekk det trynet! Hvis ikke den katta var inspirasjon for den t-skjorta, så vet ikke jeg. Her lukter det søksmål for ubetalt modell, og inspirasjons-oppdrag. Må bare finne ut hvem jeg skal saksøke først. Kommer til å bli millionær!

Russedressen! Åh, den russedressen ❤ En av disse nydelige elevene sendte meg melding, og spurte om jeg kunne tegne noe på lomma på russedressen. Hvis ikke det er en ære, så vet ikke jeg. Glem kongens fortjenestemedalje, eller en tilfeldig Nobels pris! Dekorere russedress-oppdrag er en større ære, ferdig snakka! Stolt øyeblikk!

Et møte med Javier fra Albatross photo og film. Javier er en dyktig ressigør og kameramann, og har så mange spennende prosjekter. Dette året skal jeg få være programleder i et lokalt prosjekt, og selv om det er skummelt, og nytt, er det også veldig spennende, og jeg bestemte meg for å ikke overtenke, og heller si ja før jeg rakk å angre. Prosjektet er helt i startfasen, men det er gøy, og ikke minst viktig å utfordre seg selv! Ut av komfortsonen igjen! Spennende øyeblikk!

Den dagene en av klassene mine hadde skolekjøkken, og restematen fant veien til personalrommet. Ah.mah-gaad! Arabisk middag til lunsj, og oreokake til dessert. På en hverdag! Da snakker vi øyeblikk, eller???? En fest for ganen, rein lykke for en som hadde verdens kjedeligste matpakke den dagen!

Da jeg om mistepoden ryddet litt busker, og luket litt nederst i hagen der det en gang i tiden var en sandkasse, og poden innimellom en haug med gjengrodde stubber finner en skatt fra barndommen. “Denne husker jeg mamma!!!” 

Slike små fine øyeblikk, en liten drøss med minner. Nå står den til pynt på nattbordet til poden.

Og slik har uke gått, øyeblikk for øyeblikk. Noen er allerede glemt, andre har festet seg i den mentale minneboken. Jeg har fyrt i peisen for å varme kalde tær, og jeg har viftet med nakne tåfiser i solsteken på terrassen. Kake til lunsj, og yoghurt-nøtter til frokost, og salat i matpakka som aldri ble spist opp. Hagl, snø, regn, og masse varmegrader.

 

 

 

I morgen starter jeg dagen med å spille inn en podcast for kommunen. Enda en utfordring jeg har takket ja til, med sommerfugler i magen. Men det er fremdeles mange timer igjen til akkurat det, og jeg har bestem meg for å bruke de til mer enn å bare grue meg. Hva vites ikke riktig enda, det får dagen vise. Det blir baking av både søtt og grovt, en tur ut i sola, litt mer kos med Bolla, og hvis tiltakslysten plutselig viser seg, er det mulig jeg endelig får brettet sammen halvannen ukes klesvask også. Husmorgenet sitter litt langt inne om dagen. Håper du har hatt gode øyeblikk denne uka, og at uken som kommer blir god. Vi blogges.

 

Ukas små øyeblikk.

Konklusjon: Dersom ukene fortsetter å gå like fort fremover som de har gjort det siste året, kan jeg pensjonere meg sånn ca i forigårs!

Uka består av søndag! That`s it. Greit, så er det et par dager mellom søndagene også, men de forsvinner jo like fort som viljestyrken min foran ostepop-hylla på Rema! I forkant av denne uka trodde jeg at tre dager med hjemmeskole ville gjøre uka ekstra lang, og litt treg, men nå er det altså søndag igjen, og jeg er litt usikker på om jeg egentlig var både fysisk og mentalt tilstede fem av syv dager denne uka.

Men det er jo det søndager er til da, for meg i hvert fall. Sitte her på morgenkvisten og reflektere over de små øyeblikkene uka har bydd på. Og de er ganske mange, faktisk, til tross for at har mer eller mindre sust forbi.

Nå er et fint øyeblikk, som alltid, disse søndagsmorgenene når jeg sitter og tar en liten mental vareopptelling på ukas øyeblikk. Pysj og pus, knekkebrød, en liten kokosbolle, te med honning. Både vaskemaskin og tørketrommel durer på badet, de har ikke hviledag. På bordet sår en bitteliten bukett hestehov i en gammel kaffekopp. Tradisjon, ta våren inn.  Resten av flokken i måsahuset sover, og enkel forskning viser at slik vil det sikkert være et par timer til. Deilig! Vite at de er hjemme, men at de ikke lager noe særlig lyd. Det må være lov å innrømme.

Mandagens lille shopping bonanza. Jeg hadde tjent et par tusenlapper ekstra og hadde store planer om å sette de av til sofa-fondet mitt (som aldri blir større). Men så er det sånn med disse pengene da, så fort man får inn bare en smule ekstra er det noe eller noen som trenger et eller annet. Det ble nye olabukser og sko på minsten i stedet. Velfortjent, og litt på overtid egentlig. Resten gikk rett til sparekontoen, for snart ryker garantert stekeovnen eller kjøleskapet, da begge deler synger på siste vers. MEN…jeg fikk blomster på mandag, og i måsahuset hører det sjeldenhetene til, så vaser er heller ikke det vi eier mest av. Tenkte at noe kunne jo jeg unne meg selv også, og i butikken til Mona er det SÅ masse fint nå. Så da kjøpte jeg meg ny vase. En jeg hadde lyst på, bare fordi den var skikkelig fin!!! Jeg har liksom kommet dit i livet av de store kjøpefestene uteblir, for man har jo egentlig alt man trenger, og så er man liksom så glad i de tingene man har at man helst ikke vil bytte ut nor særlig. Men, når man finner noe som bare… «ååååh, den var fin!!!», da er det jammen et fint øyeblikk å rusle hjemover med litt kjøpt lykke i bæreposen. Overfladisk eller ei, jeg digger det!

Jeg er egentlig ingen fan av hjemmeskole og hjemmekontor. Jeg har skrevet om det utallige ganger, dette med de nære relasjonene til elevene, den nødvendige nære kontakten man kun oppnår fysisk, og ikke via Teams, men samfunnsdugnaden er viktig! Derfor ble det etter anbefalinger et par dager med hjemmekontor denne uka. Og når man har hjemmeskole må man ha flere roller også. Den dagen jeg jobbet litt i kantina her hjemme var en bra dag. Kantinedama (altså meg) disket opp med kaffe og kanelboller til både frokost og lunsj, og alle lærerne (også bare meg), var skikkelig glade for bidraget. Fint øyeblikk. Renholderen (også meg) gjorde en heller dårlig jobb med gulvvasken, og jeg synes kanskje at gymlæreren (også meg) var litt lite motivert for ei styrkeøkt, men alt i alt en bra dag på hjemmekontor med mange fine øyeblikk. Gode boller ble det og. Kantinedama er et råskinn!

Den dagen sola varmet så godt at jeg like gjerne sovnet litt ute i stolen i lunsjen. Når nettene er heller søvnløse er disse små duppene på dagtid svært kjærkomment, og det var så innmari deilig å sovne til musikk på øret, og kjenne at sola varmet skikkelig. Våknet litt brått av at katta hoppet opp i fanget, og kjente raskt at kinnene hadde rukket å bli passe røde i sola, men ikke verre enn at litt Aloe Vera fiksa biffen (eller hummeren da, blir vel mer riktig!). Følelsen av vår, muligheten til å duppe litt i lunsjen, og våkne opp litt mer uthvilt til neste økt, fint øyeblikk!

Kaffe med sukker og fløte. En av disse «fordelene» med hjemmekontor er ubegrenset tilgang på fløte i kaffen, og den første koppen om morran, som består av mer ku enn kaffebønner er et fint øyeblikk.  Jeg tror jeg begynner å bli gammel, men det å sitte ved bordet, presentabel fra navlen og opp, klar for teams, pysj og ullsokker fra navlen og ned, se ut på sola som har brytekamp ed skyene, og holde rundt en kopp varm kaffe, bare samle seg litt før dagen, det er herlig.

Og når vi først gnåler om kaffe. Jeg har jo som kjent litt koppe-dilla, og klarer sjelden å stå imot fine eller morsomme kopper. Om jeg trenger flere? NEI! Absolutt ikke. Tar jeg hensyn til det? Nix!!! Og vennene mine kjenner meg litt for godt, for Mona var svært så gavmild da hun hadde fått nye kopper inn i butikken, bare fordi hun synes teksten på den ene passe meg godt. Skulle ønske hun hadde litt mindre rett i påstanden sin akkurat der, men det stemmer litt for godt. Ny gla-kopp, og jeg elsker den!!! Egentlig trenger jeg et litt fancy koppestativ med plass til favorittene… Det må skrives opp på ønskelista!

Tynn-votte-vær. Jeg har så innmari fine votter som jeg har fått i gave fra en av dere snille blogg lesere, og fordi de er i litt tynnere strikk har jeg ikke brukt de masse i vinter, men nå er det endelig tynn-votte-vær, og det gleder meg! Farger gjør meg glad, og farger på votter er herlig ufarlig! Så denne uka har jeg ruslet til jobb , med hendene i været, og bare smilt av de rosa vottene. Glade øyeblikk.

Endelig rekkverk på den nederste plattingen, der bassenget alltid står om sommeren. Det har jeg ventet på! Det er så fint med sånne poder som går på skole for å bli tømrer, og som gladelig handler materialer, regner ut hva man trenger, også snekrer. En vegg er ferdig. Den neste kommer når feriepengene tikker inn på konto. Sånn må det bli, litt av gangen, men nå er en vegg ferdig, og det kjennes herlig! Flinke arbeidsomme minste poden, fine øyeblikk!

Også en liten timeout oppe ved tjernet, en dag etter jobb, bare måsagubben og jeg. Vi var slitne i hodet begge to, og da passet det så godt med litt luft i topplokket, og en bitteliten sjokolade på brygga. Herlig å sitte der i kveldssola, og bare nyte stunden. Kunne nesten høre isen som smeltet ute på vannet. Nydelig øyeblikk.

Og slik har uka, enda en hverdagsuke, sust forbi. Timeplanen for neste uke er full. De neste ukene egentlig. Jeg har fått mulighet til å delta i en podcast om ungdom som faller utenfor, og ungdom og rus. Gru-gleder meg. Et annet spennende prosjekt er også i planleggingsfasen, en liten lokal tv-produksjon. Tiden vil vise. Men i dag, i dag er det søndag, sol og fri, og det skal nytes og utnyttes. På tide å starte dagen, fange ukas siste fine øyeblikk. Ønsker deg en nydelig søndag, og en fin ny uke.

Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Ah søndag. Igjen. Det betyr tid for tilbakeblikk, gjenoppleve ukas små øyeblikk, nyte dem en gang til. Det er egentlig et fint lite konsept dette her, det å gjennomgå de små øyeblikkene som i løpet av uka har fått meg til å stoppe opp litt, tenke litt, nyte litt, reflektere litt, le litt… alt det der. Ute skinner foreløpig sola, men rimet på gresset, og kulda som slår litt gjennom de gamle veggene i måsahuset vitner om at det er kaldt ute.

Det obligatoriske søndagsantrekket er på. Pysj og ull, topp til tå. Digger det. Har alt det obligatoriske tilbehøret i umiddelbar nærhet også. Røytende, men likevel søt pusekatt, knekkebrød med brunost, og te som lukter mye bedre enn den smaker. Trenger mer sukker i teen, men er for makelig anlagt til å reise meg for å hente det. Det er tross alt drøye fire meter til kjøkkenet. Man SKAL være lat på søndager.

 

Det var godt med påskeferie, fint med en langsom start og firedagers-uke, men jammen greit å komme tilbake på jobb også. Å si at det er en mykere start med rødt nivå på skolen er rein løgn, for logistikken og planleggingen, og teams og fysisk skole om hverandre er en til tider slitsom kabal å få til å gå opp, men det å kunne komme på kontoret om morgenen, ta den første kaffekoppen med en annen morgenfugl, og være sammen med elever, det gir gode øyeblikk, og en sårt trengt følelse av normalitet. Derfor, jobben, fine øyeblikk!

Blåbær i solveggen. Vet egentlig ikke hvorfor jeg synes akkurat det øyeblikket var så fint, det bare var det! Satt i solveggen på den nederste plattingen, men fjeset vent mot vårsola, og resten av kroppen godt pakket inn i et tykt teppe, for vårtemperaturene er jo som kjent litt ustabile. Hørte på musikk og fuglekvitter, lo av katta som spratt rundt på gresset på jakt etter fjorårets falne lønneblader som dansa rundt i de små vindkastene, og siste søte tilbudsblåbær rett fra bøtta. Og jeg koste meg. Total avslapning, og noen få fregner på nesetippen rikere.

Mursteinsbrød. Skikkelig kloss av et bakverk, men så mettende og godt.  De gangene man bare slenger sammen egg og alt som huset rommer av frø og nøtter, går helt i ekorn-modus, også fikser man bakverk som metter fire døgn i strekk.  Uansett, knakandes godt med smør og brunost og syltetøy. (åkei, med pålegg ble det kanskje ikke kjempesunt likevel da), men kveldsmat var et fint øyeblikk.

Minstepodens første arbeidsdag. Da mammahjertet bare liksom nesten eksploderte i brystet. For i over et år har denne poden ruslet rundt til bedrifter og butikker i bygda med åpne søknader, i håp om å få seg en deltidsjobb, og endelig ble det napp. Denne uka hadde han sin aller første arbeidsdag på trelasten på Maxbo, og var så ivrig i forkant, og så fornøyd etterpå, at ingen rundt han kunne la være å smile. Er sikker på at han kommer til å stortrives, og Maxbo får i hvert fall garantert et skikkelig arbeidsjern. Perfekt jobb for en fremtidig tømrer, og et veldig fint øyeblikk.

 

Fredagskvelden. Fredagskvelder er hellige her i huset. Den beste dagen i hele helgen, selv om det strengt tatt ikke egentlig er en helgedag. Denne fredagen la jeg meg i senga etter jobb for å sove vekk en litt murrende hodepine, og våknet ikke igjen før tidlig kvelden. Da hadde til gjengjeld måsagubben vært på butikken og gjort unna helgehandelen, bakt pizza, og kjøpt inn ei diger pakke kokosboller, så alt jeg hadde å gjøre var å rusle fra senga til sofaen, og iverksette et etegilde ei måsadronning verdig. Fredagskvelden altså. Levende lys, kokosboller, og siste halvdelen av ei passe god bok, godt pakket inn i et teppe i sofakroken. Avslappende, herlig øyeblikk.

Jeg er «velsignet» med venner som drar meg med ut i skauen når jeg egentlig vil sitte inne. Det er både kjipt og greit. Mest greit da, for dørstokkmila er av en eller annen grunn uendelig lang om dagen. Men frisk luft gir energi, jeg vet jo det, så da er det greit når folk drar litt i snorene og får denne kroppen ut i skogen. Lørdag formiddag tikket det inn en sånn melding fra Mona, og kl 13 møttes vi ved enden av stien nede ved Eidsverket. En lang time ute i grønn skog, ikke en snødott å se noe sted. Mykt underlag, lukten av vår i skogen, latter, fjas, passe tempo og sol på nesa. Nydelig! Og ja, til tross for møre lår og litt såre rumpemuskler, det var et aldeles nydelig øyeblikk!

Jeg har sagt det før, men det gjør ikke noe. Bolla, når hun sitter på rammen og venter når jeg kommer hjem fra jobb. Når jeg ser at det lille, lodne, sorte pusefjeset titter på meg mellom plankene i rekkverket på verandaen, og hun tålmodig sitter og vener til jeg har ruslet over veien, slik at vi kan gå inn sammen. Bolla som stryker seg i åttetall mellom bena mens jeg forsøker mitt beste å ikke tråkke på de små labbene, også kryper hun opp i fanget for obligatorisk ettermiddagskos så fort vi lander i sofaen inne. Fine, fine øyeblikk.

 

Også må jeg ikke glemme den dagen jeg oppdaget nytt snop! For OMG!!!!! Jeg er ingen stor tilhenger av tørka frukt og godterier uten en rikelig mengde E-stoffer, men så hang det en sånn pose dadler med lakrispulver ved inngangen til Rema, og jeg ble plutselig fristet til å prøve. Angrer ikke! Fyttiflate så digg, og INGEN av podene var frista til å prøve engang, så jeg fikk hele posen for meg selv. Gikk på en kulinarisk smell der altså, men makan til digg øyeblikk!!! Anbefales!

Hverdagsuka. Fremdeles litt tung i kropp og hode etter perioden før påske, men absolutt oppe og ikke gråter. Man kan jo ikke annet, når det finnes så mange fine små øyeblikk å ta vare på. Denne uka har jeg plukket årets første hestehov og trukket inn den søte blomsterlukten. Lukter alle gule blomster søtt? Det virker nesten sånn. Jeg har stoppet opp og smilt av påskeliljene som popper opp i grøfta ved bussholdeplassen, brukt den veldig rosa genseren en hel dag, gnagd sjokoladen av sjokoladekjeksen,  hoppet paradis på bar asfalt med en pratsom 7 åring, og ledd så tårene trillet av samtalen som forgikk blant de som spiste lunsj på C15 i midttimen på fredag.

 

Nå skal søndagen nytes, og batteriene lades til ei ny arbeidsuke. Om jeg kommer meg ut av pysj og ullsokker i dag gjenstår å se. Ønsker deg en nydelig søndag. Nyt øyeblikkene. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Så skriver vi nest siste dag av årets påskeferie. Ferien gikk fort, slik ferier ofte gjør. Kan ikke skryte av å ha vært verken på hytta eller båten, mest fordi vi ikke har noen av delene, men vi, særlig jeg, har klart å nyte fridagene her hjemme i måsahuset. For med unntak av en og annen utflukt for å varme kinna i sola, eller for å bare få litt luft i hodet, er det stort sett her i måsahuset jeg har vært. Enten inne, eller ute i solveggen. Høres kanskje kjedelig ut, men sannheten er at jeg ikke har kjedet meg et eneste sekund. Jeg har slappet av. Senket skuldrene, pustet inn og ut, loffet rundt i pysjen til langt på dag, krøllet meg sammen i sofaen og lest bok, sovet litt midt på dagen.

Å si at jeg er helt uthvilt ville være rein løgn, de som leste mandagens utblåsning her på bloggen skjønner tegninga, men det har uansett vært godt å hvile. Sløve morgener, stille dager, lange kvelder…bare det er fine øyeblikk i drøssevis.

Sitter i pysjen nå også. Det står rundstykker til heving på kjøkkenbenken, for jeg fikk så lyst på ferske rundstykker til frokost. Bolla har krøllet seg sammen nederst ved tærne, halvveis under teppet mitt, og jeg har en kopp rykende varm kaffe foran meg. Fint øyeblikk dette også. Sitte her å lete frem ukas små øyeblikk, glede meg til å spise kake med 19 lys senere i dag. Mellomste poden er 19 år i dag. 19!!!! Og jeg er selvsagt ikke en dag eldre… Tradisjonen tro er albumene fra barneårene funnet frem. Må jo bla litt i de sammen denne bursdagen også. Herlig tradisjon. Fine mellomste poden.

Ut på tur. Stakkars måsagubben må ha sett seg lei på mitt noe sløve “stakkars meg” oppsyn, og pakket sekken med kaffe på termos og matpakker. Så ba han meg ta på de nye skoa (han vet de nye skoa gjør meg barnslig glad!), også satte vi snuta mot nye steder å traske, nye steder å utforske, etter anbefaling fra podene som hadde vært samme på oppdagelsesferd uka før. Og sol og kaffe og matpakker er rein. skjer, terapi! Det var så herlig å rusle rundt i sola, traske gjennom huler, suge til seg litt historie, og spise matpakka på en liten høyde med utsikt over en bitteliten del av verden. Den mannen er gull verdt, øyeblikket den dagen like så.

Den rosa genseren. Jeg er så dårlig til å bruke sterke farger. Synes det er så flott på alle andre, men kvier meg for å bruke det selv, føler at jeg stikker meg ut, og det blir ukomfortabelt. Men så var det denne knall rosa genseren da, som liksom bare ropte på meg fra skjermen, fra akkurat den nettbutikken hvor jeg hadde tilgodelapp på akkurat samme sum som det genseren kostet, også klarte jeg på en måte å overbevise meg selv om at det var skjebnen lissom, at den genseren bare var ment for meg…rart hvor god jeg er til å overtale i sånne situasjoner…blir som med kake eller sjokolade eller ostepop, eller lakris…finner alltid en grunn til å unne meg det! Uansett, genseren kom i postkassa, og ble liggende på bordet noen dager, for det er jo skummet å kle seg i rosa. Men så er det jo ferie, og hjemme, helt alene, med unntak av gubben, er et bra sted på å øve seg på å stikke seg ut litt… Så jeg har hatt innkjøring på streke farger. Det varte i drøye to timer, og gikk overraskende bra. Neste uke skal jeg kanskje gå den inn ute blant folk, tiden vil vise, men frem til da nyter jeg synet av sukkertøyrosa genser, og gleder meg over spontant genserkjøp. Fint øyeblikk!

Bildeveggen i stua. Den fineste pynten i måsahuset er bildene synes jeg, den eneste form for dekorasjon, eller interiør jeg aldri blir lei. Noen bilder blir man bare så glad i , enten det er av mennesker, eller om det er andre motiv. Noen er personlige, noen er minner, noen er bare fine å se på, kombinasjonen av alle gjør meg tvers igjennom glad, og bilder er plassert over hele huset. Men bildeveggen over sofaen er favoritten, og denne uka fikk jeg endelig redigert noen bilder, noen nye, likevel gamle skatter, printet de ut, satt de i ramme, og hengt de opp. Byttet om litt på noen, justert litt. Så nå kaster jeg stadig et blikk på veggen over sofaen når jeg går forbi, og gleder meg over blide ansikter, kjente og kjære, og et og annet nostalgisk motiv som bare gir meg glede. Ommøblert bildevegg, fine øyeblikk.

I solveggen med en kopp kaffe. Den dagen vi ble sittende ute på den nedre plattingen og planlegge rekkverket som skal snekres denne våren. Podene tar jobben selvsagt, kjekt med sin helt egen flokk tømrere altså. Men det å sitte sånn i sola, med leken pus som hoppet fra fang til fang, påfyll av varm kaffe i den gamle trekoppen, og lytte til dundrende musikk fra ungdommer i blodtrimma volvoer som kjørte forbi på veien, det var fint øyeblikk det. Følelsen av vår! Nydelig.

Inn med noe gammelt. Det er trangt i måsahuset. Å gjøre en bod om til soverom, og å flytte veggen så gangen ble smalere har laget behov for lure løsninger til oppbevaring, men lommeboka har ikke akkurat sagt seg enig i innkjøp av nye garderober rundt omkring i huset. Men da er det fint at jeg er glad i de gamle litt værbitte tingene da, og at de kan gjøre litt nytte for seg. I gangen har den gamle potetkassa blitt til garderobe for skjerfene mine…ja, jeg har noen, og den gamle smørkinna rommer paraplyer og skojern. Alt innen rekkevidde, men ikke i veien. Ommøblering, nye løsninger i gamle greier, ok øyeblikk.

Og det var vel egentlig det….ikke de store øyeblikkene, men likevel mange nok med tanke på en svørt lite aktiv påskeuke. Det holder for meg akkurat nå. De små øyeblikkene, slik som lukten av lassagne som sprer seg i kjøkkenet, alle samlet til middag, og tid til å sitte lenge. Tanken på å kunne sove lenge om  morgenene, uten at det egentlig blir en realitet. Bare det å vite at man kan holder i massevis. Sol som maler litt fregner på nesa, og kvelder hvor man lukker verden ute og bare nyter stillheten. Rykende ferske julekaker mer meierismør, for det sies jo at jula varer helt til påske.

Nå skal rundstykker stekes, og snart blir det frokost på måsaflokken. Så skal 19 åringen feires med kaffe, kaker og gaver, skikkelig covid-bursdag med bare oss her hjemme. Det blir fint det og. Og sist, men ikke minst, det er fridag i morgen også!!!!

Ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg at uken som kommer byr på mangefine hverdagsøyeblikk, enten du skaper de selv, eller om de bare lander i hodet på deg.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

Trenger bare ei lita pause.

Jeg skulle ta meg sammen i dag. Det var planen. Ta meg sammen, skjerpe meg litt. Hvordan var usikkert, jeg visste bare at i dag skulle jeg liksom “gønne på” litt, ta et skritt ut av denne bobla, ikke være så sliten, ikke være lei. Men jeg våknet, etter ikke altfor mange timer med søvn, til lyden av regn på ruta, og der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle skjerpe meg i dag likevel. For ute er det grått, kaldt, og vinden river litt i toppen av grantrærne som omkranser måsahuset. Så da skjerper jeg meg ikke i dag. Istedet loffer jeg midt på formiddagen fremdeles rundt i pysjen , drikker sånn mocca-posekaffe med altfor mange kalorier, stryker på pelsen til pusen som prøver å stjele varme fra fanget mitt, og tenker at jeg skjerper meg i morgen istedet. I dag trenger jeg bare ei lita pause.

 

Jeg skulle ønske jeg ikke kunne sette fingeren på hva som var galt, men jeg kan det. Om man bare hadde hatt dårlige dager, uten helt å kunne konkretisere hvorfor, da hadde det kjentes bedre. Mer legitimt på en måte. For alle har dårlige dager, tilsynelatende helt uten grunn, og det er greit! Helt normalt.

Sier jeg min grunn høyt føles det som om jeg syter. For om jeg setter opp “regnestykket” vil det ikke gå opp. Det blir ikke to streker under noe endelig svar. Jeg har ingen grunn til å klage, ikke egentlig, og det finnes de der ute som vil anse dette som en rein bagatell. Det er en bagatell i den store sammenhengen, skjønt det å klage er nok ikke det jeg gjør heller. Ikke egentlig. Jeg skulle bare ønske ting var annerledes akkurat nå.

Mange av de som jobber i den norske skolen har garantert kjent på de samme følelsene det siste året, for meg har det vært de siste fire ukene særlig. Fra vinterferien og frem til nå. Ja nemlig…det er bare fire uker siden vinterferien, og nå er det påskeferie. Ingen grunn til å klage, ikke sant. Fri hele tiden…

 

En kollega sa det så godt forrige uke. “Jeg føler meg bare flat!”

Det er beskrivende. Ikke likegyldig, langt derifra, men litt flat. Som om man starter en dag med forventninger om at planene vil forandres, endringer skal tas på sparket. Vanskelig for de ansatte, vanskeligere for elevene. Også skal man, atter en gang, plukke opp bitene av frustrerte barn og unge som starter på bunnen hver dag, klatrer halvveis opp på stigen, før de blir dytta et par steg nedover igjen, der de skal bli stående i påvente av beskjed om nye retningslinjer, nye regler, nye anbefalinger. På toppen av stigen står samfunnet og forventer progresjon, for de unge er jo så fleksible, takler omveltninger og utfordringer på strak arm.

Jeg jobber i den videregående skolen. Ikke som lærer. Som elevassistent. Ordet har for mange en negativ ordlyd. (Jeg har skrevet om det før, om du ønsker kan du lese det HER ) Nederst på rangstigen, for trenger egentlig elever i den videregående skolen en assistent? Nederst på lønnsstigen. Jeg oppfatter det ikke sånn. Jeg har, heldigvis, kolleger som er inkluderende. Kolleger jeg lærer av daglig, og som jeg tror, uten å virke for høy på meg selv, lærer et og annet av meg også.

 

Ja, vi trengs. Om du lurte, eller om det skulle være noen tvil. Elevassistenter altså. Vi trengs. Også i den videregående skolen. På lik linje med resten av elevtjenesten. På lik linje med helsesykepleiere, miljøveiledere, rådgivere, lærere.

På starten av skoleåret hadde jeg et titalls elever under “mine vinger”. Nå, ved inngangen av påskeferien har tallet mer enn doblet seg. En gruppe ulike elever med ulike behov, en gruppe større enn en vanlig skoleklasse. Det er bare de jeg har fanget opp, de som har søkt kontakt. Hva med alle de som enda ikke har strukket ut en hånd? Det er ikke jeg som har skapt det behovet, det er hverdagen, og utfordringene de drar med seg. Noen trenger faglig hjelp. En til en undervisning på grupperom. Noen for å forstå faget, eller språket, for undervisning på nett, på teams, gir ikke optimal læring for alle, verken for de med lærevansker, eller de uten. Noen trenger å komme i land med en oppgave, en innlevering, en prøve, for det å jobbe på egenhånd fungerer rett og slett ikke. Noen trenger å prate. Om været, de fete nye buksene med sleng, om den festen i helgen. Andre samtaler er tyngre. De om mammaen eller pappaen som svikter på verst tenkelig måte. Om mørket i hodet og hjerte som er så altoppslukende at det å fortsette å leve virker som et uoverkommelig mål. Samtalene om angsten som klemmer rundt hjertet som en skarp klo, som gjør det vanskelig å puste.

 

“Man skaper sin egen arbeidshverdag!” fikk jeg høre. “Hvis det ikke står i stillingsbeskrivelsen din, da er det ikke din jobb. Da må du sile ut litt. Det er ikke meningen at du skal slite deg ut, vet du.”  Men når et barn, eller en ungdom kommer til deg som voksen for veiledning og hjelp, da hjelper du! Sånn er det bare. Om du så må henvise videre, til de som er bedre egnet til å ivareta enn deg, så står du i det til du vet at barnet eller ungdommen er ivaretatt!

Jeg kom i mål før påskeferien. To dager før ferien faktisk, god margin. På papiret ser det bra ut. Inne i hodet mitt er det fremdeles litt kaotisk. For selv om man har landa på papiret, så betyr ikke det at man automatisk har landa i hodet, eller i hjertet for den saks skyld. Jeg kommer i mål der også, jeg gjør jo alltid det. Tenger bare ei lita pause.

Rundt armen sitter et armbånd fra en ungdom. En av disse mange spesielle som alltid vil ha en spesiell plass i hjertet. Du verden så mange ungdommer et hjerte har plass til.  “Jeg ser deg”, står det. Fordi det var det jeg pleide å si til ungdommen. En fin påminner om at det nytter, selv om man noen dager føler seg litt, ja, du vet…flat!

 

For jeg er sliten av å ikke kunne klemme de som gråter så skuldrene rister. Lei av å sitte på den andre siden av bordet å høre om de mørkeste tankene, uten å kunne stryke på ryggen, eller holde i hånda. Det er jo der min styrke ligger, mye av den ihvertfall, og uten disse nære relasjonene føler jeg at jeg ikke lenger strekker til i jobben min. På papiret ja, der kom jeg i mål. Følelsesmessig, så langt derifra! Nå om dagen kjenner jeg at jeg ikke er nok. Den følelsen er vond!

 

Jeg savner forutsigbarhet. Hvem gjør vel ikke det. Uforutsigbarheten er kanskje den største utfordringen for “mine” ungdommer. Det ser ikke ut til å bli forutsigbart med det første.

 

Det blir bra til slutt…selvsagt gjør det det. Og snart skal jeg komme ut av denne bobla, hoppe i det med ny giv, “gønne på”! Men først trenger jeg ei lita pause.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Hallo søndag, og velkommen skal du være. Jeg hadde to knekkebrød med smør og brunost på asjetten foran meg. Nå har jeg kun to knekkebrød. Bolla virker mistenkelig fornøyd der hun sitter og slikker seg selv på nesa. Det er antydning til smør i pesen på haka hennes…. Hun fotfølger meg, og har gjort det hele uka. Skjønte ikke helt hvorfor hun helst ikke vill ut alene engang, før jeg ruslet rundt på tomta med henne en ettermiddag og fikk se den andre pusen som stadig lusker rundt uthuset. Diger pusegutt med sånn utprega bad-boy holdning… Gatas skrekk. Virker mer keen på bekjentskap med Bolla enn Bolla gjør. Så da har jeg rusla rundt omkring i hagen hver ettermiddag denne uka da, med Bolla på slep, sånn at vi skulle få litt luft begge to. Merkelig greie, men fine øyeblikk. Jepp, jeg har blitt ei sånn gæærn kattedame!

Det er stille i måsahuset enda. En pode og podekjæreste har vært borte i helgen, men kommer hjem senere i dag. Det blir fint, savner de litt allerede. To andre poder sover, og måsagubben sitter den andre sofaen og leser nyheter på nett. Søndagsmorgener er fine. Ro i stua, knitring i peisen, lukten av kaffe, og en oppsummering av ukas fine, små øyeblikk, diktert fra sofakroken, iført pysj og ullsokker…nydelige øyeblikk. Jeg kjenner at jeg prøve å lande litt, uten helt stor suksess. Hodet og kroppen spiller faktisk på lag, det er bare det at de begge er enige om å ikke fungere helt, og det kjennes ut som om jeg er i ferd med å tape kampen. Tankene flyter litt overalt, nakke, skuldre og hodet verker, og har gjort det noen dager. Stille dager, ullsokker, og ro skal gjøre gode både i dag, og de første dagene av påskeuka….

Det har vært antydning til vår ute denne uka. Det kjennes veldig greit. Sol, regn, yr, kjølig, varmt. Hele spekteret av vårvær i en og samme uke. Blomstene jeg handlet forrige fredag står like fint enda. Jeg kjøper meg sjeldent blomster, de pengene trengs liksom til så masse annet, men denne gangen slo jeg på stortromma. Tenkte jeg fortjente det, uten å egentlig ha gjort meg fortjent til det i det hele tatt. Men rosa roser tok liksom med seg følelsen av vår litt inn i stua, og det gjør meg glad. Derfor, blomster i vårens farger på bordet, bare titte bort på dem innimellom, nyte dem litt. Fine øyeblikk. Burde egentlig alltid ha blomster i huset.

To dager med “pålagt” hjemmekontor. Eller egentlig bare anbefalt. Det gikk sånn passe bra. Måtte en liten tur innom kontoret og hente noen lærebøker jeg hadde glemt, men bortsett fra det, hjemmekontor. Undervise på teams, veilede i chat, de nære samtalene på video…rart, litt vanskelig. Jeg er så glad i den helt nære kontakten med ungdommene, og jobber absolutt aller best da, men hjemmekontor har noen fordeler altså. I friminuttene rekker man ei klesvask, og litt støvtørking, og lunsjen, selv om den blir spist i selskap kun med meg selv, var heller ikke så verst. Faktisk så grei at jeg spiste lunsj to ganger på en skoledag. Det var jo fine øyeblikk!

Påskeegg fra en kollega siste arbeidsdagen før påske! Et sånt påskeegg som man ikke trengte å vente med til påskeaften, men som man kunne spise helgen før. Fint øyeblikk. Trenger vel ikke utdype det der noe mer eller? Sjokolade er alltid fine øyeblikk!

Bakedag, midt i uka. Enda er fordel med hjemmeskole, og storefri på kjøkkenet. Var så lei brødskiver, lei knekkebrød, og lei havregrøt. Hadde en liten pose frosne blåbær og bringebær i fryser`n fra sommeren i fjor, og gønna på en en kjapp slump av diverse varer i tørrskapet, og tadaaa…grove muffins med havre, nøtter og bær. Ble så gode, og så mettende, og mange nok til alle matpakkene dagen etterpå også. Det er noe helt spesielt med den følelsen når lukten av god bakst suser rundt i huset, og ekstra fint å kunne bake en formiddag midt i uka. Det hører jo sjeldenhetene til, og derfor var det et av disse fine små øyeblikkene.

Jeg pynter ikke noe særlig til påske, har aldri egentlig gjort det, bortsett fra noen malte egg på bjørkeris da podene var små. Derfor finnes det ikke et lager av påskekyllinger stæsjet vekk i en kasse, slik det finnes mengder av julepynt. Men nå har jeg fått ei høne. Fikk den av Lena forrige uke, og på fredag ble den med meg fra kontoret og hjem. For denne høna må være noe av det kuleste jeg har sett. Mulig det blir ei helårshøne akkurat ette her. Min første påskepynt pynter nå opp på spisebordet, og jeg digger det. Endelig ei littforvirra høne til i måsahuset, føler meg ikke så alene lenger!

Levende lys. Det er noe med alderen tror jeg, for det er disse små øyeblikkene, de helt dagligdagse, nesten ubetydelige, som gir meg mer og mer glede. Jeg elsker at det er lengre lyst om kveldene nå, virkelig, men når mørket først kommer, og det er mulig å tenne lys i stua, da senker roen seg så veldig i hele huset, og særlig i mitt litt overkokte og til tider slitne hode. Levende lys gir meg så mye glede, og det jeg sikkert sparer på å ikke kjøpe meg levende blomster så ofte, det tar jeg igjen i innkjøp av kubbelys. Levende lys, fine øyeblikk!

 

Et sånt nydelig kort og en liten presang fra to fine kolleger, bare fordi. det gledet så veldig, på en tidlig, litt kald og gufsen torsdagsmorgen. Mer er det ikke å si om den saken, det bare gjorde meg så rørt og så glad. Nydelig øyeblikk.

Og slik har uka gått. En stille og rolig pandemihelg uten store utskeielser har avrundet en helt vanlig pandemiuke uten spektakulære hendelser. Likevel har de små øyeblikkene stått i kø. De gjør som regel det. Noen bare dukker opp, andre lager man selv, det handler bare om å stoppe opp litt, trekke pusten, og ta seg tid til å nyte dem.

En lang chat med Annie, en god venn i Florida. Gode samtaler og litt problemløsning med raus kollega, smil og latter fra ferieklare ungdommer ungdommer på skolen. Sol på nesa og regn i nakken. Sprette rundt i de nye joggeskoene, helt på randen av en spontan jogg, selv om jeg enda ikke helt har gott etter for fristelsen til å løpe. Fyr i peisen, og kaffe i solveggen, musikk på full guffe mens jeg svingte moppen rundt på parketten fredag ettermiddag. Egentlig flyttet jeg bare støvet litt rundt… Nyvasket sengetøy som har hengt til tørk på snora ute, lukten av bål i klærne etter en spontan grillmiddag en kveld i skogen, og en katt som strekker seg ut i fanget og maler etter en lang dag med latskap på katters vis. Hverdagsøyeblikkene!

Måtte søndagen bli fin for alle og enhver, også håper jeg du får nyte den kommende påskeuka. Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

På torsdag ettermiddag , i det jeg legger siste pakka med potetlomper ned i handleposen, og sier “hadet” til kassadamen, vinker hun tilbake og roper “Ha en fin kveld! Gleder meg til å lese deg på søndag!”. Jeg vinker tilbake og smiler bak munnbindet, før jeg innser at hun jo ikke kan se at jeg smiler bak den greia der. Det eneste hun kan se er to smale streker under bustete øyenbryn, for øynene mine blir smale hver gang jeg smiler. Det må se skikkelig teit ut… Ute i bilen ser jeg lattermildt på måsagubben, vrenger av munnbindet, og sier “Kassadama leser visst bloggen på søndager!”

Fredag kveld skriver Heidi til meg på chatten at hun gleder seg til søndag morgen, og bloggen. Tre tilsvarende meldinger tikker inn på Instagram i går kveld. Litt ut av det blå. Jeg kjenner jeg blir litt satt ut noen ganger. Forundret over at mennesker der ute klikker seg bevisst inn for å lese litt om noen av mine fine øyeblikk i uka som gikk. Forundret og glad. Så da kan jeg like gjerne starte med akkurat det. Mennesker som gleder seg over andres små øyeblikk, det gir fine øyeblikk det! Takk for at akkurat du klikker deg inn. Det er snodig, og veldig, veldig hyggelig.

Jeg har byttet ut knekkebrød og brunost med havregryn i dag, og Bolla, som den brunost-tyven hun er ser ikke ut til å ha noe imot akkurat det. Nå sitter hun på stuebordet og stirrer på meg bak pc-skjermen, men melkerester i værhårene og to bøte havregryn på venstre øre. Som vanlig er måsahuset stille “før stormen”, for poder sover, og den eneste lyden i stua kommer fra knitring i peisen, og lett during fra kattedyret med melkebart. Jeg elsker søndagsmorgener. Stillheten og roen, vissheten om at det fremdeles er en helt urørt fridag igjen før mandagskaoset starter. Nydelig øyeblikk. Sola skinner inn gjennom alle vinduer, og avslører en sårt tiltrengt vindusvaskedag…tror neppe det skjer i ag eller. Planer for dagen er i skrivende stund ingen planer i det hele tatt. Noen ganger er det planer nok.

 

Bygda har stengt ned. Det er stille i gatene. Men mandagen var det fremdeles åpent, og jeg rakk å kjøpe ei grønn plante som aldri kommer til å dø i butikken til Mona. Etter å ha tatt livet av nok en plante dama på Plantasjen sa det var umulig å drepe, gikk jeg skamfullt til innkjøp av eviggrønn plastikk. For jeg elsker planter, synes de gir sånt liv til et hus, men jeg klarer ikke å holde liv i en eneste en! Og Mona har så mange fine som ikke ser ut som grønnmalte bæreposer i blomsterpotte, så da ble det med en hjem. La oss kalle det en investering for en selvutnevnt plantemorder som meg. Å rekke å handle noe man ønsker seg før bygda stengte, fint øyeblikk.

Plastikkplanter og oppmerksomhetssyk pusekatt

Det kjennes noe rart at alt stenger, men at skolen holder åpent. Ansatte og elever går alle rundt og liksom venter på neste beskjed hele tiden, neste forandring, neste utbrudd. Vi er engstelige, likevel glade for å treffes. For det er unektelig godt å komme på jobb, til tross for kaoset av smittevernsregler i stadig forandring, og den gnagende uvissheten. Det ER lettere å komme tett på ungdommen ansikt til ansikt, selv med to meters avstand, enn det er via et web kamera på Teams. Når man i tillegg arbeider med mennesker og ungdommer som gir så mye av seg selv for å holde mot og humør oppe, da er det en glede å kunne komme på jobb. Så derfor, jobb, skoledagene, fine øyeblikk.

Nye sko! Nye fete joggesko!!! Janne, 44 år, har fått nye sko av pappen sin! Og ikke bare ok sko lissom, men sånn helt seriøst de beste skoa jeg noen gang har hatt på beina. Sånne sko som nesten gjorde det umulig å bare gå, for hvert skritt ga sprett nok til at det fristet å løpe. En vakker dag skal jeg falle for den  fristelsen… Men altså, for en som er plaget med vonde føtter var dette drømmeskoa, og jeg gleder meg til å ta de skikkelig i bruk. Jomfruturen ga mersmak. At de i tillegg ble levert på døra av kanskje tidenes blideste UPS sjaffør var en gledelig bonus, og et av ukas fine små øyeblikk!

Den dagen måsagubben og jeg brøt alle regler vi noen gang har satt for oss selv, og ble de foreldrene vi sverget på å aldri skulle bli!!! For podene har helt fra de var ganske så små vært klart bestemt på at de alle skulle ha en slags brødretatovering. Noe som bandt dem sammen, viste at de var brødre og bestevenner. Vi har sagt at så lenge de har fylt 18, og betaler selv, har vi ikke noe vi skulle ha sagt. Og både storepoden og mellomstepoden har jobbet og spart, fylt 18, og tatovert fødselsdatoene til brødreflokken på underarmen. Og minstepoden, han som bare er 16, og i tillegg er født sent på året, har sittet på sidelinja mens storebrødrene har fått drømmen oppfylt, og bare ventet tålmodig og litt slukøra på sin tur… Så gjorde vi helomvending, gubben og jeg, og skrev under papirene på at poden kunne tatoveres han også. Denne ene gangen, denne ene tatoveringen, så sant han betalte selv. For minsten er god tvers igjennom, gjør ALDRI noe galt, og vi tenkte “hvorfor ikke”. Gææærne foreldre!!! Og nå er brødreflokken så fornøyd, og akkurat det var ganske så rørende faktisk. Brødre og bestevenner, de fine gutta mine. Fint øyeblikk! ( Vurderer å tatoverer måsagubben på ryggen jeg… kødda! )

Luftetur med Mona. For selv om bygda stenger ned er det heldigvis fremdeles lov til å gå tur. Nyte sola og frisk luft. Så vi gikk topp-tur, Mona og jeg, ledet av en noe desorientert selvutnevnt turguide. (altså Mona)Opp til grensehuken, og en god runde i skogen, før vi endte opp på terrassen til Mona og avsluttet treningsøkta med te og is, og marsmallows. Viktig å ikke bli for topptrent og syltynn på en gang serru… Nydelig øyeblikk!

Poserer som en proff. Sku vært modell serru….

Og det var de små øyeblikkene, kort oppsummert. Alt dette og enda mer, kun hverdag, likevel ganske fint. En kaffe i sola etter jobb, pølser og pinnebrød på bål bak i skogen en ettermiddag, og kalde pannekaker med smør og sukker til frokost. (ikke spør åssen det står til med bikinikroppen-2021!)

Jeg har spist sjokolade som matchet strikkejakka, og følt meg som en ekte influenser. Jeg har trøstet triste tenåringer, og fått entusiastiske meldinger fra ungdommer som har fått si aller første toppkarakter. Jeg har kjøpt meg to nye bøker som ligger i skuffen og venter på påskeferieuka, og jeg har tegnet ferdig et t-skjorte trykk på bestilling.

 

I morgen avvikles Flaski SB, studentbedriften som har laget og solgt flasken #MinLilleHverdagsglede, med mine motiv. For et spennende lite eventyr det har vært. Lageret er straks tomt, så om du vil sikre deg flaska på den aller siste salgsdagen må du handle nuh. 30 % rabatt og greier. Flaskene får du kjøpt HER.

Og med da erklærer jeg herved enda en lat søndag for åpnet. Krysser fingrene for at også denne dagen bringer med seg et fint lite øyeblikk eller to. ( helst ikke vindusvask…) Vi blogges.