Ukas små øyeblikk.

Ah søndag. Igjen. Det betyr tid for tilbakeblikk, gjenoppleve ukas små øyeblikk, nyte dem en gang til. Det er egentlig et fint lite konsept dette her, det å gjennomgå de små øyeblikkene som i løpet av uka har fått meg til å stoppe opp litt, tenke litt, nyte litt, reflektere litt, le litt… alt det der. Ute skinner foreløpig sola, men rimet på gresset, og kulda som slår litt gjennom de gamle veggene i måsahuset vitner om at det er kaldt ute.

Det obligatoriske søndagsantrekket er på. Pysj og ull, topp til tå. Digger det. Har alt det obligatoriske tilbehøret i umiddelbar nærhet også. Røytende, men likevel søt pusekatt, knekkebrød med brunost, og te som lukter mye bedre enn den smaker. Trenger mer sukker i teen, men er for makelig anlagt til å reise meg for å hente det. Det er tross alt drøye fire meter til kjøkkenet. Man SKAL være lat på søndager.

 

Det var godt med påskeferie, fint med en langsom start og firedagers-uke, men jammen greit å komme tilbake på jobb også. Å si at det er en mykere start med rødt nivå på skolen er rein løgn, for logistikken og planleggingen, og teams og fysisk skole om hverandre er en til tider slitsom kabal å få til å gå opp, men det å kunne komme på kontoret om morgenen, ta den første kaffekoppen med en annen morgenfugl, og være sammen med elever, det gir gode øyeblikk, og en sårt trengt følelse av normalitet. Derfor, jobben, fine øyeblikk!

Blåbær i solveggen. Vet egentlig ikke hvorfor jeg synes akkurat det øyeblikket var så fint, det bare var det! Satt i solveggen på den nederste plattingen, men fjeset vent mot vårsola, og resten av kroppen godt pakket inn i et tykt teppe, for vårtemperaturene er jo som kjent litt ustabile. Hørte på musikk og fuglekvitter, lo av katta som spratt rundt på gresset på jakt etter fjorårets falne lønneblader som dansa rundt i de små vindkastene, og siste søte tilbudsblåbær rett fra bøtta. Og jeg koste meg. Total avslapning, og noen få fregner på nesetippen rikere.

Mursteinsbrød. Skikkelig kloss av et bakverk, men så mettende og godt.  De gangene man bare slenger sammen egg og alt som huset rommer av frø og nøtter, går helt i ekorn-modus, også fikser man bakverk som metter fire døgn i strekk.  Uansett, knakandes godt med smør og brunost og syltetøy. (åkei, med pålegg ble det kanskje ikke kjempesunt likevel da), men kveldsmat var et fint øyeblikk.

Minstepodens første arbeidsdag. Da mammahjertet bare liksom nesten eksploderte i brystet. For i over et år har denne poden ruslet rundt til bedrifter og butikker i bygda med åpne søknader, i håp om å få seg en deltidsjobb, og endelig ble det napp. Denne uka hadde han sin aller første arbeidsdag på trelasten på Maxbo, og var så ivrig i forkant, og så fornøyd etterpå, at ingen rundt han kunne la være å smile. Er sikker på at han kommer til å stortrives, og Maxbo får i hvert fall garantert et skikkelig arbeidsjern. Perfekt jobb for en fremtidig tømrer, og et veldig fint øyeblikk.

 

Fredagskvelden. Fredagskvelder er hellige her i huset. Den beste dagen i hele helgen, selv om det strengt tatt ikke egentlig er en helgedag. Denne fredagen la jeg meg i senga etter jobb for å sove vekk en litt murrende hodepine, og våknet ikke igjen før tidlig kvelden. Da hadde til gjengjeld måsagubben vært på butikken og gjort unna helgehandelen, bakt pizza, og kjøpt inn ei diger pakke kokosboller, så alt jeg hadde å gjøre var å rusle fra senga til sofaen, og iverksette et etegilde ei måsadronning verdig. Fredagskvelden altså. Levende lys, kokosboller, og siste halvdelen av ei passe god bok, godt pakket inn i et teppe i sofakroken. Avslappende, herlig øyeblikk.

Jeg er «velsignet» med venner som drar meg med ut i skauen når jeg egentlig vil sitte inne. Det er både kjipt og greit. Mest greit da, for dørstokkmila er av en eller annen grunn uendelig lang om dagen. Men frisk luft gir energi, jeg vet jo det, så da er det greit når folk drar litt i snorene og får denne kroppen ut i skogen. Lørdag formiddag tikket det inn en sånn melding fra Mona, og kl 13 møttes vi ved enden av stien nede ved Eidsverket. En lang time ute i grønn skog, ikke en snødott å se noe sted. Mykt underlag, lukten av vår i skogen, latter, fjas, passe tempo og sol på nesa. Nydelig! Og ja, til tross for møre lår og litt såre rumpemuskler, det var et aldeles nydelig øyeblikk!

Jeg har sagt det før, men det gjør ikke noe. Bolla, når hun sitter på rammen og venter når jeg kommer hjem fra jobb. Når jeg ser at det lille, lodne, sorte pusefjeset titter på meg mellom plankene i rekkverket på verandaen, og hun tålmodig sitter og vener til jeg har ruslet over veien, slik at vi kan gå inn sammen. Bolla som stryker seg i åttetall mellom bena mens jeg forsøker mitt beste å ikke tråkke på de små labbene, også kryper hun opp i fanget for obligatorisk ettermiddagskos så fort vi lander i sofaen inne. Fine, fine øyeblikk.

 

Også må jeg ikke glemme den dagen jeg oppdaget nytt snop! For OMG!!!!! Jeg er ingen stor tilhenger av tørka frukt og godterier uten en rikelig mengde E-stoffer, men så hang det en sånn pose dadler med lakrispulver ved inngangen til Rema, og jeg ble plutselig fristet til å prøve. Angrer ikke! Fyttiflate så digg, og INGEN av podene var frista til å prøve engang, så jeg fikk hele posen for meg selv. Gikk på en kulinarisk smell der altså, men makan til digg øyeblikk!!! Anbefales!

Hverdagsuka. Fremdeles litt tung i kropp og hode etter perioden før påske, men absolutt oppe og ikke gråter. Man kan jo ikke annet, når det finnes så mange fine små øyeblikk å ta vare på. Denne uka har jeg plukket årets første hestehov og trukket inn den søte blomsterlukten. Lukter alle gule blomster søtt? Det virker nesten sånn. Jeg har stoppet opp og smilt av påskeliljene som popper opp i grøfta ved bussholdeplassen, brukt den veldig rosa genseren en hel dag, gnagd sjokoladen av sjokoladekjeksen,  hoppet paradis på bar asfalt med en pratsom 7 åring, og ledd så tårene trillet av samtalen som forgikk blant de som spiste lunsj på C15 i midttimen på fredag.

 

Nå skal søndagen nytes, og batteriene lades til ei ny arbeidsuke. Om jeg kommer meg ut av pysj og ullsokker i dag gjenstår å se. Ønsker deg en nydelig søndag. Nyt øyeblikkene. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Så skriver vi nest siste dag av årets påskeferie. Ferien gikk fort, slik ferier ofte gjør. Kan ikke skryte av å ha vært verken på hytta eller båten, mest fordi vi ikke har noen av delene, men vi, særlig jeg, har klart å nyte fridagene her hjemme i måsahuset. For med unntak av en og annen utflukt for å varme kinna i sola, eller for å bare få litt luft i hodet, er det stort sett her i måsahuset jeg har vært. Enten inne, eller ute i solveggen. Høres kanskje kjedelig ut, men sannheten er at jeg ikke har kjedet meg et eneste sekund. Jeg har slappet av. Senket skuldrene, pustet inn og ut, loffet rundt i pysjen til langt på dag, krøllet meg sammen i sofaen og lest bok, sovet litt midt på dagen.

Å si at jeg er helt uthvilt ville være rein løgn, de som leste mandagens utblåsning her på bloggen skjønner tegninga, men det har uansett vært godt å hvile. Sløve morgener, stille dager, lange kvelder…bare det er fine øyeblikk i drøssevis.

Sitter i pysjen nå også. Det står rundstykker til heving på kjøkkenbenken, for jeg fikk så lyst på ferske rundstykker til frokost. Bolla har krøllet seg sammen nederst ved tærne, halvveis under teppet mitt, og jeg har en kopp rykende varm kaffe foran meg. Fint øyeblikk dette også. Sitte her å lete frem ukas små øyeblikk, glede meg til å spise kake med 19 lys senere i dag. Mellomste poden er 19 år i dag. 19!!!! Og jeg er selvsagt ikke en dag eldre… Tradisjonen tro er albumene fra barneårene funnet frem. Må jo bla litt i de sammen denne bursdagen også. Herlig tradisjon. Fine mellomste poden.

Ut på tur. Stakkars måsagubben må ha sett seg lei på mitt noe sløve “stakkars meg” oppsyn, og pakket sekken med kaffe på termos og matpakker. Så ba han meg ta på de nye skoa (han vet de nye skoa gjør meg barnslig glad!), også satte vi snuta mot nye steder å traske, nye steder å utforske, etter anbefaling fra podene som hadde vært samme på oppdagelsesferd uka før. Og sol og kaffe og matpakker er rein. skjer, terapi! Det var så herlig å rusle rundt i sola, traske gjennom huler, suge til seg litt historie, og spise matpakka på en liten høyde med utsikt over en bitteliten del av verden. Den mannen er gull verdt, øyeblikket den dagen like så.

Den rosa genseren. Jeg er så dårlig til å bruke sterke farger. Synes det er så flott på alle andre, men kvier meg for å bruke det selv, føler at jeg stikker meg ut, og det blir ukomfortabelt. Men så var det denne knall rosa genseren da, som liksom bare ropte på meg fra skjermen, fra akkurat den nettbutikken hvor jeg hadde tilgodelapp på akkurat samme sum som det genseren kostet, også klarte jeg på en måte å overbevise meg selv om at det var skjebnen lissom, at den genseren bare var ment for meg…rart hvor god jeg er til å overtale i sånne situasjoner…blir som med kake eller sjokolade eller ostepop, eller lakris…finner alltid en grunn til å unne meg det! Uansett, genseren kom i postkassa, og ble liggende på bordet noen dager, for det er jo skummet å kle seg i rosa. Men så er det jo ferie, og hjemme, helt alene, med unntak av gubben, er et bra sted på å øve seg på å stikke seg ut litt… Så jeg har hatt innkjøring på streke farger. Det varte i drøye to timer, og gikk overraskende bra. Neste uke skal jeg kanskje gå den inn ute blant folk, tiden vil vise, men frem til da nyter jeg synet av sukkertøyrosa genser, og gleder meg over spontant genserkjøp. Fint øyeblikk!

Bildeveggen i stua. Den fineste pynten i måsahuset er bildene synes jeg, den eneste form for dekorasjon, eller interiør jeg aldri blir lei. Noen bilder blir man bare så glad i , enten det er av mennesker, eller om det er andre motiv. Noen er personlige, noen er minner, noen er bare fine å se på, kombinasjonen av alle gjør meg tvers igjennom glad, og bilder er plassert over hele huset. Men bildeveggen over sofaen er favoritten, og denne uka fikk jeg endelig redigert noen bilder, noen nye, likevel gamle skatter, printet de ut, satt de i ramme, og hengt de opp. Byttet om litt på noen, justert litt. Så nå kaster jeg stadig et blikk på veggen over sofaen når jeg går forbi, og gleder meg over blide ansikter, kjente og kjære, og et og annet nostalgisk motiv som bare gir meg glede. Ommøblert bildevegg, fine øyeblikk.

I solveggen med en kopp kaffe. Den dagen vi ble sittende ute på den nedre plattingen og planlegge rekkverket som skal snekres denne våren. Podene tar jobben selvsagt, kjekt med sin helt egen flokk tømrere altså. Men det å sitte sånn i sola, med leken pus som hoppet fra fang til fang, påfyll av varm kaffe i den gamle trekoppen, og lytte til dundrende musikk fra ungdommer i blodtrimma volvoer som kjørte forbi på veien, det var fint øyeblikk det. Følelsen av vår! Nydelig.

Inn med noe gammelt. Det er trangt i måsahuset. Å gjøre en bod om til soverom, og å flytte veggen så gangen ble smalere har laget behov for lure løsninger til oppbevaring, men lommeboka har ikke akkurat sagt seg enig i innkjøp av nye garderober rundt omkring i huset. Men da er det fint at jeg er glad i de gamle litt værbitte tingene da, og at de kan gjøre litt nytte for seg. I gangen har den gamle potetkassa blitt til garderobe for skjerfene mine…ja, jeg har noen, og den gamle smørkinna rommer paraplyer og skojern. Alt innen rekkevidde, men ikke i veien. Ommøblering, nye løsninger i gamle greier, ok øyeblikk.

Og det var vel egentlig det….ikke de store øyeblikkene, men likevel mange nok med tanke på en svørt lite aktiv påskeuke. Det holder for meg akkurat nå. De små øyeblikkene, slik som lukten av lassagne som sprer seg i kjøkkenet, alle samlet til middag, og tid til å sitte lenge. Tanken på å kunne sove lenge om  morgenene, uten at det egentlig blir en realitet. Bare det å vite at man kan holder i massevis. Sol som maler litt fregner på nesa, og kvelder hvor man lukker verden ute og bare nyter stillheten. Rykende ferske julekaker mer meierismør, for det sies jo at jula varer helt til påske.

Nå skal rundstykker stekes, og snart blir det frokost på måsaflokken. Så skal 19 åringen feires med kaffe, kaker og gaver, skikkelig covid-bursdag med bare oss her hjemme. Det blir fint det og. Og sist, men ikke minst, det er fridag i morgen også!!!!

Ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg at uken som kommer byr på mangefine hverdagsøyeblikk, enten du skaper de selv, eller om de bare lander i hodet på deg.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

Trenger bare ei lita pause.

Jeg skulle ta meg sammen i dag. Det var planen. Ta meg sammen, skjerpe meg litt. Hvordan var usikkert, jeg visste bare at i dag skulle jeg liksom “gønne på” litt, ta et skritt ut av denne bobla, ikke være så sliten, ikke være lei. Men jeg våknet, etter ikke altfor mange timer med søvn, til lyden av regn på ruta, og der og da bestemte jeg meg for at jeg ikke skulle skjerpe meg i dag likevel. For ute er det grått, kaldt, og vinden river litt i toppen av grantrærne som omkranser måsahuset. Så da skjerper jeg meg ikke i dag. Istedet loffer jeg midt på formiddagen fremdeles rundt i pysjen , drikker sånn mocca-posekaffe med altfor mange kalorier, stryker på pelsen til pusen som prøver å stjele varme fra fanget mitt, og tenker at jeg skjerper meg i morgen istedet. I dag trenger jeg bare ei lita pause.

 

Jeg skulle ønske jeg ikke kunne sette fingeren på hva som var galt, men jeg kan det. Om man bare hadde hatt dårlige dager, uten helt å kunne konkretisere hvorfor, da hadde det kjentes bedre. Mer legitimt på en måte. For alle har dårlige dager, tilsynelatende helt uten grunn, og det er greit! Helt normalt.

Sier jeg min grunn høyt føles det som om jeg syter. For om jeg setter opp “regnestykket” vil det ikke gå opp. Det blir ikke to streker under noe endelig svar. Jeg har ingen grunn til å klage, ikke egentlig, og det finnes de der ute som vil anse dette som en rein bagatell. Det er en bagatell i den store sammenhengen, skjønt det å klage er nok ikke det jeg gjør heller. Ikke egentlig. Jeg skulle bare ønske ting var annerledes akkurat nå.

Mange av de som jobber i den norske skolen har garantert kjent på de samme følelsene det siste året, for meg har det vært de siste fire ukene særlig. Fra vinterferien og frem til nå. Ja nemlig…det er bare fire uker siden vinterferien, og nå er det påskeferie. Ingen grunn til å klage, ikke sant. Fri hele tiden…

 

En kollega sa det så godt forrige uke. “Jeg føler meg bare flat!”

Det er beskrivende. Ikke likegyldig, langt derifra, men litt flat. Som om man starter en dag med forventninger om at planene vil forandres, endringer skal tas på sparket. Vanskelig for de ansatte, vanskeligere for elevene. Også skal man, atter en gang, plukke opp bitene av frustrerte barn og unge som starter på bunnen hver dag, klatrer halvveis opp på stigen, før de blir dytta et par steg nedover igjen, der de skal bli stående i påvente av beskjed om nye retningslinjer, nye regler, nye anbefalinger. På toppen av stigen står samfunnet og forventer progresjon, for de unge er jo så fleksible, takler omveltninger og utfordringer på strak arm.

Jeg jobber i den videregående skolen. Ikke som lærer. Som elevassistent. Ordet har for mange en negativ ordlyd. (Jeg har skrevet om det før, om du ønsker kan du lese det HER ) Nederst på rangstigen, for trenger egentlig elever i den videregående skolen en assistent? Nederst på lønnsstigen. Jeg oppfatter det ikke sånn. Jeg har, heldigvis, kolleger som er inkluderende. Kolleger jeg lærer av daglig, og som jeg tror, uten å virke for høy på meg selv, lærer et og annet av meg også.

 

Ja, vi trengs. Om du lurte, eller om det skulle være noen tvil. Elevassistenter altså. Vi trengs. Også i den videregående skolen. På lik linje med resten av elevtjenesten. På lik linje med helsesykepleiere, miljøveiledere, rådgivere, lærere.

På starten av skoleåret hadde jeg et titalls elever under “mine vinger”. Nå, ved inngangen av påskeferien har tallet mer enn doblet seg. En gruppe ulike elever med ulike behov, en gruppe større enn en vanlig skoleklasse. Det er bare de jeg har fanget opp, de som har søkt kontakt. Hva med alle de som enda ikke har strukket ut en hånd? Det er ikke jeg som har skapt det behovet, det er hverdagen, og utfordringene de drar med seg. Noen trenger faglig hjelp. En til en undervisning på grupperom. Noen for å forstå faget, eller språket, for undervisning på nett, på teams, gir ikke optimal læring for alle, verken for de med lærevansker, eller de uten. Noen trenger å komme i land med en oppgave, en innlevering, en prøve, for det å jobbe på egenhånd fungerer rett og slett ikke. Noen trenger å prate. Om været, de fete nye buksene med sleng, om den festen i helgen. Andre samtaler er tyngre. De om mammaen eller pappaen som svikter på verst tenkelig måte. Om mørket i hodet og hjerte som er så altoppslukende at det å fortsette å leve virker som et uoverkommelig mål. Samtalene om angsten som klemmer rundt hjertet som en skarp klo, som gjør det vanskelig å puste.

 

“Man skaper sin egen arbeidshverdag!” fikk jeg høre. “Hvis det ikke står i stillingsbeskrivelsen din, da er det ikke din jobb. Da må du sile ut litt. Det er ikke meningen at du skal slite deg ut, vet du.”  Men når et barn, eller en ungdom kommer til deg som voksen for veiledning og hjelp, da hjelper du! Sånn er det bare. Om du så må henvise videre, til de som er bedre egnet til å ivareta enn deg, så står du i det til du vet at barnet eller ungdommen er ivaretatt!

Jeg kom i mål før påskeferien. To dager før ferien faktisk, god margin. På papiret ser det bra ut. Inne i hodet mitt er det fremdeles litt kaotisk. For selv om man har landa på papiret, så betyr ikke det at man automatisk har landa i hodet, eller i hjertet for den saks skyld. Jeg kommer i mål der også, jeg gjør jo alltid det. Tenger bare ei lita pause.

Rundt armen sitter et armbånd fra en ungdom. En av disse mange spesielle som alltid vil ha en spesiell plass i hjertet. Du verden så mange ungdommer et hjerte har plass til.  “Jeg ser deg”, står det. Fordi det var det jeg pleide å si til ungdommen. En fin påminner om at det nytter, selv om man noen dager føler seg litt, ja, du vet…flat!

 

For jeg er sliten av å ikke kunne klemme de som gråter så skuldrene rister. Lei av å sitte på den andre siden av bordet å høre om de mørkeste tankene, uten å kunne stryke på ryggen, eller holde i hånda. Det er jo der min styrke ligger, mye av den ihvertfall, og uten disse nære relasjonene føler jeg at jeg ikke lenger strekker til i jobben min. På papiret ja, der kom jeg i mål. Følelsesmessig, så langt derifra! Nå om dagen kjenner jeg at jeg ikke er nok. Den følelsen er vond!

 

Jeg savner forutsigbarhet. Hvem gjør vel ikke det. Uforutsigbarheten er kanskje den største utfordringen for “mine” ungdommer. Det ser ikke ut til å bli forutsigbart med det første.

 

Det blir bra til slutt…selvsagt gjør det det. Og snart skal jeg komme ut av denne bobla, hoppe i det med ny giv, “gønne på”! Men først trenger jeg ei lita pause.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Hallo søndag, og velkommen skal du være. Jeg hadde to knekkebrød med smør og brunost på asjetten foran meg. Nå har jeg kun to knekkebrød. Bolla virker mistenkelig fornøyd der hun sitter og slikker seg selv på nesa. Det er antydning til smør i pesen på haka hennes…. Hun fotfølger meg, og har gjort det hele uka. Skjønte ikke helt hvorfor hun helst ikke vill ut alene engang, før jeg ruslet rundt på tomta med henne en ettermiddag og fikk se den andre pusen som stadig lusker rundt uthuset. Diger pusegutt med sånn utprega bad-boy holdning… Gatas skrekk. Virker mer keen på bekjentskap med Bolla enn Bolla gjør. Så da har jeg rusla rundt omkring i hagen hver ettermiddag denne uka da, med Bolla på slep, sånn at vi skulle få litt luft begge to. Merkelig greie, men fine øyeblikk. Jepp, jeg har blitt ei sånn gæærn kattedame!

Det er stille i måsahuset enda. En pode og podekjæreste har vært borte i helgen, men kommer hjem senere i dag. Det blir fint, savner de litt allerede. To andre poder sover, og måsagubben sitter den andre sofaen og leser nyheter på nett. Søndagsmorgener er fine. Ro i stua, knitring i peisen, lukten av kaffe, og en oppsummering av ukas fine, små øyeblikk, diktert fra sofakroken, iført pysj og ullsokker…nydelige øyeblikk. Jeg kjenner at jeg prøve å lande litt, uten helt stor suksess. Hodet og kroppen spiller faktisk på lag, det er bare det at de begge er enige om å ikke fungere helt, og det kjennes ut som om jeg er i ferd med å tape kampen. Tankene flyter litt overalt, nakke, skuldre og hodet verker, og har gjort det noen dager. Stille dager, ullsokker, og ro skal gjøre gode både i dag, og de første dagene av påskeuka….

Det har vært antydning til vår ute denne uka. Det kjennes veldig greit. Sol, regn, yr, kjølig, varmt. Hele spekteret av vårvær i en og samme uke. Blomstene jeg handlet forrige fredag står like fint enda. Jeg kjøper meg sjeldent blomster, de pengene trengs liksom til så masse annet, men denne gangen slo jeg på stortromma. Tenkte jeg fortjente det, uten å egentlig ha gjort meg fortjent til det i det hele tatt. Men rosa roser tok liksom med seg følelsen av vår litt inn i stua, og det gjør meg glad. Derfor, blomster i vårens farger på bordet, bare titte bort på dem innimellom, nyte dem litt. Fine øyeblikk. Burde egentlig alltid ha blomster i huset.

To dager med “pålagt” hjemmekontor. Eller egentlig bare anbefalt. Det gikk sånn passe bra. Måtte en liten tur innom kontoret og hente noen lærebøker jeg hadde glemt, men bortsett fra det, hjemmekontor. Undervise på teams, veilede i chat, de nære samtalene på video…rart, litt vanskelig. Jeg er så glad i den helt nære kontakten med ungdommene, og jobber absolutt aller best da, men hjemmekontor har noen fordeler altså. I friminuttene rekker man ei klesvask, og litt støvtørking, og lunsjen, selv om den blir spist i selskap kun med meg selv, var heller ikke så verst. Faktisk så grei at jeg spiste lunsj to ganger på en skoledag. Det var jo fine øyeblikk!

Påskeegg fra en kollega siste arbeidsdagen før påske! Et sånt påskeegg som man ikke trengte å vente med til påskeaften, men som man kunne spise helgen før. Fint øyeblikk. Trenger vel ikke utdype det der noe mer eller? Sjokolade er alltid fine øyeblikk!

Bakedag, midt i uka. Enda er fordel med hjemmeskole, og storefri på kjøkkenet. Var så lei brødskiver, lei knekkebrød, og lei havregrøt. Hadde en liten pose frosne blåbær og bringebær i fryser`n fra sommeren i fjor, og gønna på en en kjapp slump av diverse varer i tørrskapet, og tadaaa…grove muffins med havre, nøtter og bær. Ble så gode, og så mettende, og mange nok til alle matpakkene dagen etterpå også. Det er noe helt spesielt med den følelsen når lukten av god bakst suser rundt i huset, og ekstra fint å kunne bake en formiddag midt i uka. Det hører jo sjeldenhetene til, og derfor var det et av disse fine små øyeblikkene.

Jeg pynter ikke noe særlig til påske, har aldri egentlig gjort det, bortsett fra noen malte egg på bjørkeris da podene var små. Derfor finnes det ikke et lager av påskekyllinger stæsjet vekk i en kasse, slik det finnes mengder av julepynt. Men nå har jeg fått ei høne. Fikk den av Lena forrige uke, og på fredag ble den med meg fra kontoret og hjem. For denne høna må være noe av det kuleste jeg har sett. Mulig det blir ei helårshøne akkurat ette her. Min første påskepynt pynter nå opp på spisebordet, og jeg digger det. Endelig ei littforvirra høne til i måsahuset, føler meg ikke så alene lenger!

Levende lys. Det er noe med alderen tror jeg, for det er disse små øyeblikkene, de helt dagligdagse, nesten ubetydelige, som gir meg mer og mer glede. Jeg elsker at det er lengre lyst om kveldene nå, virkelig, men når mørket først kommer, og det er mulig å tenne lys i stua, da senker roen seg så veldig i hele huset, og særlig i mitt litt overkokte og til tider slitne hode. Levende lys gir meg så mye glede, og det jeg sikkert sparer på å ikke kjøpe meg levende blomster så ofte, det tar jeg igjen i innkjøp av kubbelys. Levende lys, fine øyeblikk!

 

Et sånt nydelig kort og en liten presang fra to fine kolleger, bare fordi. det gledet så veldig, på en tidlig, litt kald og gufsen torsdagsmorgen. Mer er det ikke å si om den saken, det bare gjorde meg så rørt og så glad. Nydelig øyeblikk.

Og slik har uka gått. En stille og rolig pandemihelg uten store utskeielser har avrundet en helt vanlig pandemiuke uten spektakulære hendelser. Likevel har de små øyeblikkene stått i kø. De gjør som regel det. Noen bare dukker opp, andre lager man selv, det handler bare om å stoppe opp litt, trekke pusten, og ta seg tid til å nyte dem.

En lang chat med Annie, en god venn i Florida. Gode samtaler og litt problemløsning med raus kollega, smil og latter fra ferieklare ungdommer ungdommer på skolen. Sol på nesa og regn i nakken. Sprette rundt i de nye joggeskoene, helt på randen av en spontan jogg, selv om jeg enda ikke helt har gott etter for fristelsen til å løpe. Fyr i peisen, og kaffe i solveggen, musikk på full guffe mens jeg svingte moppen rundt på parketten fredag ettermiddag. Egentlig flyttet jeg bare støvet litt rundt… Nyvasket sengetøy som har hengt til tørk på snora ute, lukten av bål i klærne etter en spontan grillmiddag en kveld i skogen, og en katt som strekker seg ut i fanget og maler etter en lang dag med latskap på katters vis. Hverdagsøyeblikkene!

Måtte søndagen bli fin for alle og enhver, også håper jeg du får nyte den kommende påskeuka. Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

På torsdag ettermiddag , i det jeg legger siste pakka med potetlomper ned i handleposen, og sier “hadet” til kassadamen, vinker hun tilbake og roper “Ha en fin kveld! Gleder meg til å lese deg på søndag!”. Jeg vinker tilbake og smiler bak munnbindet, før jeg innser at hun jo ikke kan se at jeg smiler bak den greia der. Det eneste hun kan se er to smale streker under bustete øyenbryn, for øynene mine blir smale hver gang jeg smiler. Det må se skikkelig teit ut… Ute i bilen ser jeg lattermildt på måsagubben, vrenger av munnbindet, og sier “Kassadama leser visst bloggen på søndager!”

Fredag kveld skriver Heidi til meg på chatten at hun gleder seg til søndag morgen, og bloggen. Tre tilsvarende meldinger tikker inn på Instagram i går kveld. Litt ut av det blå. Jeg kjenner jeg blir litt satt ut noen ganger. Forundret over at mennesker der ute klikker seg bevisst inn for å lese litt om noen av mine fine øyeblikk i uka som gikk. Forundret og glad. Så da kan jeg like gjerne starte med akkurat det. Mennesker som gleder seg over andres små øyeblikk, det gir fine øyeblikk det! Takk for at akkurat du klikker deg inn. Det er snodig, og veldig, veldig hyggelig.

Jeg har byttet ut knekkebrød og brunost med havregryn i dag, og Bolla, som den brunost-tyven hun er ser ikke ut til å ha noe imot akkurat det. Nå sitter hun på stuebordet og stirrer på meg bak pc-skjermen, men melkerester i værhårene og to bøte havregryn på venstre øre. Som vanlig er måsahuset stille “før stormen”, for poder sover, og den eneste lyden i stua kommer fra knitring i peisen, og lett during fra kattedyret med melkebart. Jeg elsker søndagsmorgener. Stillheten og roen, vissheten om at det fremdeles er en helt urørt fridag igjen før mandagskaoset starter. Nydelig øyeblikk. Sola skinner inn gjennom alle vinduer, og avslører en sårt tiltrengt vindusvaskedag…tror neppe det skjer i ag eller. Planer for dagen er i skrivende stund ingen planer i det hele tatt. Noen ganger er det planer nok.

 

Bygda har stengt ned. Det er stille i gatene. Men mandagen var det fremdeles åpent, og jeg rakk å kjøpe ei grønn plante som aldri kommer til å dø i butikken til Mona. Etter å ha tatt livet av nok en plante dama på Plantasjen sa det var umulig å drepe, gikk jeg skamfullt til innkjøp av eviggrønn plastikk. For jeg elsker planter, synes de gir sånt liv til et hus, men jeg klarer ikke å holde liv i en eneste en! Og Mona har så mange fine som ikke ser ut som grønnmalte bæreposer i blomsterpotte, så da ble det med en hjem. La oss kalle det en investering for en selvutnevnt plantemorder som meg. Å rekke å handle noe man ønsker seg før bygda stengte, fint øyeblikk.

Plastikkplanter og oppmerksomhetssyk pusekatt

Det kjennes noe rart at alt stenger, men at skolen holder åpent. Ansatte og elever går alle rundt og liksom venter på neste beskjed hele tiden, neste forandring, neste utbrudd. Vi er engstelige, likevel glade for å treffes. For det er unektelig godt å komme på jobb, til tross for kaoset av smittevernsregler i stadig forandring, og den gnagende uvissheten. Det ER lettere å komme tett på ungdommen ansikt til ansikt, selv med to meters avstand, enn det er via et web kamera på Teams. Når man i tillegg arbeider med mennesker og ungdommer som gir så mye av seg selv for å holde mot og humør oppe, da er det en glede å kunne komme på jobb. Så derfor, jobb, skoledagene, fine øyeblikk.

Nye sko! Nye fete joggesko!!! Janne, 44 år, har fått nye sko av pappen sin! Og ikke bare ok sko lissom, men sånn helt seriøst de beste skoa jeg noen gang har hatt på beina. Sånne sko som nesten gjorde det umulig å bare gå, for hvert skritt ga sprett nok til at det fristet å løpe. En vakker dag skal jeg falle for den  fristelsen… Men altså, for en som er plaget med vonde føtter var dette drømmeskoa, og jeg gleder meg til å ta de skikkelig i bruk. Jomfruturen ga mersmak. At de i tillegg ble levert på døra av kanskje tidenes blideste UPS sjaffør var en gledelig bonus, og et av ukas fine små øyeblikk!

Den dagen måsagubben og jeg brøt alle regler vi noen gang har satt for oss selv, og ble de foreldrene vi sverget på å aldri skulle bli!!! For podene har helt fra de var ganske så små vært klart bestemt på at de alle skulle ha en slags brødretatovering. Noe som bandt dem sammen, viste at de var brødre og bestevenner. Vi har sagt at så lenge de har fylt 18, og betaler selv, har vi ikke noe vi skulle ha sagt. Og både storepoden og mellomstepoden har jobbet og spart, fylt 18, og tatovert fødselsdatoene til brødreflokken på underarmen. Og minstepoden, han som bare er 16, og i tillegg er født sent på året, har sittet på sidelinja mens storebrødrene har fått drømmen oppfylt, og bare ventet tålmodig og litt slukøra på sin tur… Så gjorde vi helomvending, gubben og jeg, og skrev under papirene på at poden kunne tatoveres han også. Denne ene gangen, denne ene tatoveringen, så sant han betalte selv. For minsten er god tvers igjennom, gjør ALDRI noe galt, og vi tenkte “hvorfor ikke”. Gææærne foreldre!!! Og nå er brødreflokken så fornøyd, og akkurat det var ganske så rørende faktisk. Brødre og bestevenner, de fine gutta mine. Fint øyeblikk! ( Vurderer å tatoverer måsagubben på ryggen jeg… kødda! )

Luftetur med Mona. For selv om bygda stenger ned er det heldigvis fremdeles lov til å gå tur. Nyte sola og frisk luft. Så vi gikk topp-tur, Mona og jeg, ledet av en noe desorientert selvutnevnt turguide. (altså Mona)Opp til grensehuken, og en god runde i skogen, før vi endte opp på terrassen til Mona og avsluttet treningsøkta med te og is, og marsmallows. Viktig å ikke bli for topptrent og syltynn på en gang serru… Nydelig øyeblikk!

Poserer som en proff. Sku vært modell serru….

Og det var de små øyeblikkene, kort oppsummert. Alt dette og enda mer, kun hverdag, likevel ganske fint. En kaffe i sola etter jobb, pølser og pinnebrød på bål bak i skogen en ettermiddag, og kalde pannekaker med smør og sukker til frokost. (ikke spør åssen det står til med bikinikroppen-2021!)

Jeg har spist sjokolade som matchet strikkejakka, og følt meg som en ekte influenser. Jeg har trøstet triste tenåringer, og fått entusiastiske meldinger fra ungdommer som har fått si aller første toppkarakter. Jeg har kjøpt meg to nye bøker som ligger i skuffen og venter på påskeferieuka, og jeg har tegnet ferdig et t-skjorte trykk på bestilling.

 

I morgen avvikles Flaski SB, studentbedriften som har laget og solgt flasken #MinLilleHverdagsglede, med mine motiv. For et spennende lite eventyr det har vært. Lageret er straks tomt, så om du vil sikre deg flaska på den aller siste salgsdagen må du handle nuh. 30 % rabatt og greier. Flaskene får du kjøpt HER.

Og med da erklærer jeg herved enda en lat søndag for åpnet. Krysser fingrene for at også denne dagen bringer med seg et fint lite øyeblikk eller to. ( helst ikke vindusvask…) Vi blogges.

 

 

 

 

 

Morfar

Han var en kjempestor mann i litt liten forpakning. Kort på strømpelesten, men latteren kunne fylle et helt rom.

I dag blar jeg i album, kikker på bildene på veggen. Over alt i måsahuset er det noe som minner han. Klokka han snekret har hedersplassen i stua. Et av togene fra togbanen hans står til pynt i skapet med glassdører. Brudebildet av han og mormor. Så kjekk han var der. Ung, nyforelsket, ganske ny i landet, og med en liten en på vei. En helt vanlig kjærlighetshistorie, spesiell likevel fordi den handlet om to av de menneskene jeg elsket høyest to av menneskene som elsket meg høyest. Morfar hadde en egen evne til akkurat det. Å se mennesker, få de til å forstå at de betydde noe, og han trengte ikke bruke ord engang. Det var nærværet hans som gjorde det.

Morfar lot oss barnebarna stå på krakker i det store kjeller-rommet, og styre alle togene. Han stekte sild med poteter, og renset fisken for ben for oss små før vi spiste. Han bygget drager, lærte oss å plante blomster og grønnsaker, og lot oss høste erteblomster, persille, redikker og jordbær. Vi fikk dyppe tærne i froskedammen i hagen, plukke blomster på stien nede ved skogkanten, stå på verandaen i timesvis mens vi så med kikkerten utover Lillestrøm og Lørenskog, og vi fikk smake på kamferdropsene han alltid hadde i lomma.

Morfar hadde helsetrøye, skjorte med rullings i brystlomma, og bukseseler. Han hadde kam i baklomma for de dagene det blåste ekstra på Riis og håret ble bustete, og sixpence med nedfellbare øreklaffer for de dagene det var litt kjølig.

Morfar var kreativ. Han malte, bygget togbane, snekret hus og møbler. Han hadde grønne fingre, og vakker hage. Han matet fugler, ertet mormor, og slo om til kav dansk hver gang han ble ekstra engasjert. (eller litt brisen)

Morfar gråt den dagen mamma ble syk. Mormor satt som en statue, lammet, foldet hendene. Morfar gråt. Det bildet er brent fast i meg. Morfar som sitter på stolen sin ved kjøkkenbordet, gråter så skuldrene rister. Pappa som holder rundt han.

Jeg husker hvordan han stod bøyd over kisten hennes da mamma døde. Hvordan han strøk henne over det korte håret, og hvisket om og om igjen : ” Du er så vakker Elin, så vakker!”  Jeg tenkte at han så henne med en fars øyne, fordi for meg var hun bare en skygge av seg selv i kisten, ikke mammaen min, bare en kropp.

Morfar ble glad igjen. For de som klarer å ta innover seg sorg og tap, gråte og bearbeide, de finner igjen gleden også.

Morfar kjørte scooter. En liten rød scooter med rød hjemmesnekret trekasse bak. Der fraktet han varer hjem fra butikken på Skedsmokorset. Druer, brød, gammaolst og pils. Han hadde hvit hjelm, og kjørebriller. Da han kjørte scooter fra Riis til Sørumsand for å bygge garasje måtte han stoppe på Fetsund, ta ut tenna, og skylle de rene for insekter. Morfar smilte bredt og ekte, også når han kjørte scooter.

 

Morfar var oldefar. En sånn oldefar som kledde seg ut og danset rundt i stua. En sånn oldefar som fortalte skrøner, og lærte små poder om rumpetroll, og tog, solmodne sukkererter.

 

Morfar ble syk. Så syk at døden ble forventet, men livsgnisten og glede over de små tingene forsvant ikke. “Er du redd for døden?” spurte jeg. Jeg husker ikke åen, men vet at det var en gang den siste sommeren, for vi ruslet rundt i hagen og fylte kurver med jordbær, han og jeg.

“Nei, den er da ikke noe å være redd for.” svarte han, og vinket til mormor som så på oss fra kjøkkenvinduet. “Men dere som er igjen må ta vare på Ruth for meg!”

Døden kom tidlig i November det året. Jeg holdt han i hånden den natten, hele natten. Han kikket på meg, smilte, og hvisket: “Sitter du her da Elin?”.

“Det er meg, Janne.” svarte jeg, og morfar smilte.

“Ja, også Elin.” nikket han.  Sykepleieren smilte beroligende til meg. Fortalte at de smertestillende medikamentene ofte gjorde at pasientene surret litt. En god forklaring, fornuftig forklaring. En del av meg vil gjerne tro at mamma var der også. Hva vet vel jeg.

 

Han sovnet stille inn mens det ennå var mørkt, i det verden var i ferd med å våkne til en ny dag. Hele familien kom, var sammen, gråt, minnes den store mannen i den lille forpakningen. Tre små poder fikk stryke på kinnet en siste gang. “Han ser akkurat ut som oldefar, men han er ikke der likevel” sa 10 åringen. “Han lukter oldefar enda!”, sa 6 åringen, og snuste på det grå håret. Døden ble ufarlig den dagen, trist men ufarlig.

 

Så hvorfor går tankene en ekstra gang til morfar i dag? Jo, fordi i dag hadde han fylt 90, om han fremdeles var her. Vi har mistet mange kjære, på relativt få år. Vi har ikke for vane å feire bursdagene deres, gjøre store nummer ut av det. Vi feirer når vi lever. Likevel kjentes det godt å minnes morfar akkurat i dag, ikke med kake og kalas, men med tanker og ord.

Så dype spor kan altså et menneske sette, at de på et vis blir litt udødelige. Tenk å fremdeles være et forbilde, snart ti år etter det siste åndedraget. Tre poder har fulgt i oldefars fotspor, og blir tømrere, slik som han. En pode ble konfirmert i sløyfa oldefar brukte på brudebildet. Daglig dukker han opp som en naturlig del av en samtale. Ingen tårer, bare smil og latter, og en enorm takknemmelighet for alt han var for oss.

 

Gratulerer med dagen morfar. Jeg håper du løsner litt på bukseselene, drar kammen gjennom håret, og skåler med “en lille en!” Takk for deg. Glad i deg, alltid.

Ukas små øyeblikk.

Hei. Jeg heter Janne, og blir fire år i hodet når det er kram snø ute. Jeg sover dårlig om nettene, og får ekstremt dårlig humor og lav impulskontroll av søvnmangel, noe som kan være både til glede og frustrasjon for nærkontaktene. Jeg har rygg som en skadeskutt 97 åring, hukommelse som en gullfisk, og ingen viljestyrke når det gjelder påskemarsipan og all form for kake, og kollegene mine sørger for at jeg har matpakke, fordi jeg som regel glemmer min egen på kjøkkenbenken hjemme! Sånn, der var uka, og også for så vidt min fremtidige biografi sånn delvis oppsummert!

Gleder meg til å nyte søndagen, for nytes skal den, uansett hvordan. For planer for dagen har jeg ikke, annet enn å rusle rundt så lenge det lar seg gjøre i løse klær og varme sokker. Kanskje en tur ut, rusle litt, og definitivt bake noe godt.

 

I nok en uke har jeg hatt litt følelsen av å ha stått utenfor meg selv. Vært tilskuer i eget liv, uten å helt ha kontrollen. I nok en uke har jeg kjent på å komme litt til kort, hatt for få armer. Skulle så gjerne kunne klemme litt på de unge sårbare, kunne fysisk tørket tårer når det renner over for noen. Det er vanskelig å måtte holde avstand, kjenne på å ikke strekke til. Når det er sagt har jeg folk rundt meg som står i akkurat det samme, og det er godt å kunne dele det med noen, spille på hverandre. Og midt oppe i alt dette har vi ledd så tårene har trillet og magen har gjort vondt. Kolleger med samme humor er gull verdt, og det skaper masse øyeblikk.

 

Den røde paraplyen. Nå høres jeg jo ut som ei litt ustabil hippe-tante her, men det er noe med den røde paraplyen. Det var den morran de snødde lett. Akkurat nok til at håret ville vært flatt innen jeg kom frem til jobb, hadde det ikke vært for den paraplyen. Og ikke bare beskytter den sveisen mot vind og vær, men den skjuler ansiktet litt også. Akkurat nok til at man kan synge med til musikken man har på øret, uten av forbipasserende biler ser at du går der og synger dønn aleine. Og da slo det meg, at midt i en stor verden kan man faktisk finne litt egentid under en sånn rød paraply. Så kan man rusle rundt og være akkurat passe snål uten at noen trenger å vite det! (om du ikke deler det i en offentlig blogg på søndag da…) Alene under den røde paraplyen, fint lite øyeblikk..

Også var det den ettermiddagen det ikke lenger bare snødde lett. Vi snakker totalt snøkaos fra ende til annen. Det var den samme dagen kroppe gikk ut i spontan streik etter mange netter på rad uten søvn. Da hodet verket, og skuldrene plutselig var litt gæærnt hengsla lissom. Så måtte jeg jo måke snø av gårdsplassen da jeg kom hjem, sånn for at alle poder og gubbe med bil skulle kunne komme seg inn på tomta etter jobb, men så fikk jeg det plutselig for meg at det hadde vært gøyere å mekke snømann, enn å måke. Så da gjorde jeg det da! Jeg mekket to snømenn. For kram snø gjør meg som nevnt 4 år i hodet, og jeg går rett tilbake til barndommens vintre. Og når mann ruller snømann måker man jo litt samtidig. To fluer i en smekk og alt det der!  Herlig øyeblikk.

Og da snømannen var ferdig, og gårdsplassen endelig måket, og jeg satt foran peisen og varmet kalde fingre og våte tær, da tikket det inn ei melding fra gubben. For han hadde fått varsel på mobilen fra kameraene ute, om aktivitet på gården, og flira fælt da han så hva fruen dreiv med! Og jeg lo jeg også, høyt og lenge, av bildene han sendte. Janne, 44 og et halvt år, leker i snøen. Ingen voksenpoeng den dagen kanskje, men fine øyeblikk ble det ihvertfall!

 

Morgensola. Den morgenen jeg kom frem til jobb, og sola allerede skinte kl 07.00 på morrakvisten. Å stoppe opp midt i skolegården, kjenne kulda rive litt kinna, samtidig som sola skinner på nesetippen! Nyte et sekund eller to, og følelsen av vår, selv om det teknisk sett er vinter, det var et fint, lite øyeblikk det!

Når elever feirer bursdag på jobb, og de kommer med sjokoladekake. Kake er alltid fine øyeblikk! Men akkurat denne ettermiddagen var jeg av en eller annen grunn skikkelig susete i hodet, og ekstra fysen, så det fikk liksom ikke passet bedre med et skikkelig saftig kakestykke! Fredag var det og…fikk liksom ikke passe bedre, faktisk! Aaaah…nå savner jeg akkurat den kaka kjenner jeg! Ja, det er faktisk fullt mulig å savne ei kake…jeg gjør det hele tia!

Små potespor i snøen. Det er bare sånne småting. Sånn man sikkert bare ikke burde tenke over, eller ihvertfall ikke bruke tid på, men det er sånne ting som gjør meg glad. Kikke ned i nysnøen på trammen, se at Bolla har tuslet rundt i snøen, få øye på henne i treet nedenfor verandaen, på jakt etter en spurv som erter henne litt, vel vitende om at han kan fly, og det kan ikke katta. Fint lite øyeblikk.

Alenetid. Sier det igjen jeg, selv om jeg har på følelsen av at jeg nevner det hver eneste uke. Alenetid er så godt. Jeg elsker et fullt måsahus, virkelig. Poder, podekjærester, måsagubbe, pusekatt. Men når alle har spist middag ved samme bord, og sittet enda en time rundt bordet for å skravle, le, og bare være sammen, når alle etter det rusler inn på sine rom for å chille, eller ut i garasjen for å mekke, eller ut på trening eller rånetur i en eller annen senka Volvo, da er det jammen godt med den roen som legger seg over stua som et behagelig teppe! Når jeg kan sette meg ned i sofakroken, kjenne lukta av nytrukket kaffe, spise litt fra en pose med reint gull som lå på plassen min på jobben, og bare lytte til knitringa i peisen mens tankene vandrer, da koser jeg meg da! Alenetid er nydelige øyeblikk ❤

Og slik var uke 10. Høye skuldre, slitent hode, glade smil, gjensyn med god kollega som har flyttet for langt bort, gode samtaler, fine ungdommer på jobb og hjemme. Snø, sol, regn. Hull på tærne, hull på knærne, et heftig blåmerke etter en tyr på glatt-isen, og lindrende plaster på bittelite gnagsår. Jeg har lest ut en fin bok, sett to middels gode filmer og en skikkelig dårlig. Jeg har spist salat og kake, og snakket lenge med pappa på telefonen. Masse små øyeblikk, en sammensatt hverdagsuke.

Håper søndagen din blir god, og at du har noen fine små øyeblikk å tenke tilbake på fra uken som gikk. Vi blogges!

 

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Alt er egentlig som det pleier. Jeg sitter i sofakroken under teppet mitt, nyter en kopp te og noen stille morgentimer før resten av flokken i måsahuset våkner. Vanligvis på en slik søndagsmorgen er skuldrene lave, hodet så klart som dette hodet får blitt (er født litt tåkete, si!), men for første gang på lenge kjenner jeg på at helgen godt kunne vart ei stønn til. En dag eller to til på å slappe av, hente seg inn litt, det hadde vært fint nå.  Det uka har vært travel, på godt og vondt. Godt fordi noe av det travle er ting jeg har takket ja til, ting som gjør meg glad og gir energi, men det er jo like fullt ting som tar tid, som må bli gjort. Vondt fordi noen ganger kjenner man at man kommer til kort, uansett hvor mye man jobber, hvor mye man gir. Av og til tenker jeg at det hadde vært fint å jobbe med maskiner. Finne feilen, bytte en del, problemet løst. Sånn er det ikke når man jobber med mennesker. Man skifter ikke ut en del på en sårbar ungdom, for så å sende dem ut i verden og vite at da funker de fett frem til neste service, eller neste EU-kontroll.

Men oppe i det hele da, midt oppe i følelsen av å ikke strekke til, så sitter jeg i en klynge av gode folk. Kolleger som har vært ute ei vinternatt før, gjort seg noen verdifulle erfaringer de gladelig deler, og som har slike lyttende ører som burde kommet på resept. Og det gir mange gode øyeblikk det! Som da jeg stod opp til albuene i kaos, og glemte et teamsmøte som ble plottet inn for lenge sia. Når du jobber med folk som bare “Hah, det ordner seg, vi tar det senere, og god helg!” Befriende øyeblikk!

Ut i skogen. Det at dagslyset varer lenger og lenger gir muligheter for etterlengtede skogsturer. selv etter jobb. Når dagene har vært litt trå, og kroppen er litt muggen, da er det så himla digg å knyte på seg traske-skoa og gå rundt på en av turstiene i skogen. Finne en liten avstikker der folk sjelden tråkker, klatre litt i ulent terreng, bruke kroppen litt skikkelig. Bli passe svett på ryggen, skravle med minsten som stadig takker ja til en treningsrunde med moder`n, og komme hjem akkurat passe sliten, likevel merkelig uthvilt. (ihvertfall i hodet!) Fine øyeblikk.

Kveldsmat. Vet ikke hvorfor jeg synes det var så fint. Kanskje fordi det bare var storepoden og meg som var hjemme akkurat da, og det at vi ble sittende ved spisebordet og skravle en halvtime. Jeg spiser sjelden kveldsmat. Ikke sånn typ- dekke på bordet, og spise kveldsmat- kveldsmat ihvertfall. Det blir stort sett middag, også et knekkebrød i hånda senere på kvelden. Men denne dagen, eller kvelden da, fristet det nystekte brødet som var ment for matpakker så veldig, så vi dekket bordet, poden og jeg, og spiste nystekt, varm skalk med smør og brunost, og drakk iskald sjokolademelk til. Så fint å ta seg tid til slike stunder. Herlig øyeblikk.

Da Bolla kom hjem. For etter nesten fem døgn uten å ha sett snurten av pusen som sjelden er ute lenger enn tre kvarter var vi sikre på at hun var borte for godt. Ikke løpetid, ingen god grunn til å vandre, så ulikt henne. Men det er jo denne farlige veien da, en evig grunn til bekymring for puse-eiere. Og akkurat i det jeg sitter ved middagsbordet og forteller poden og pode-kjæresten at det sitter langt inne å rydde vekk matskålen, for da er det så endelig, da dukker et bittelite, desperat og loddent hode opp i stuevinduet. Jubel i stua! Hun var tynn, ekstremt kosete, og luktet motorolje og garasje. Mistenker at hun har vært innestengt en plass. Siden tirsdag har hun vært ute på do, og løpt inn igjen. Sovet på armen, spist, og i våken tilstand har hun sittet stort sett 25 cm unna nesa mi, og stirret på meg til jeg gir etter og klør henne bar ørene. Så ja, da Bolla kom hjem, herlig øyeblikk!

Knitring i peisen, og lukten av appelsin. Den ettermiddagen det nesten ble litt påskestemning i stua. Vanskelig å utdype det noe mer enn det, kan ikke helt forklare hvorfor det var et fint øyeblikk. Det bare var sånn. Når dagen har vært lang, og man endelig kommer hjem. Når minsten har fyrt opp i peisen, og laget kakao, og man endelig kjenner varmen bre seg i kroppen. Legg til senkede skuldre, og lukten av appelsin, og tadaaa, fint lite øyeblikk! Det er ofte ikke mer enn det som skal til.

På tur med gubben. Pakke sekken, kle godt på seg, kjøre en liten tur til et av sommerens favorittplasser, og spise nistepakke nede ved vannet. eller isen da, som det så fint heter på denne tiden av året. Trengte ikke mer enn den tiden det tok å spise matpakke før vi ble sånn passe kalde i baken og litt stive i ansiktet av den kalde vinden, men det var fint åkke som. De små avbrekkene, da man bare gjør noe helt annet, det er fine stunder!

 

Og sånn var det! Hverdagsuka. Full av fine små øyeblikk, og det til tross for at jeg startet søndagen med litt små-snurt klaging og offing og jamring. For uka har bydd på drøssevis av fine små øyeblikk. Bursdagsfeiring på jobben for den flotteste femtiåringen jeg vet om, middag, ballonger og tale! Det var fint. Komme hjem til varmt og rent hus, uten at noen av delene er min fortjeneste, jeg bare nyter! Smør og nugatti på brødskiva, et bittelite glass rødvin (og denne vinen var faktisk god) til middagen lørdag kveld, pakke bena inn i de varme labbene fra Lena, den første kaffekoppen på kontoret hver morgen med Torunn, snuse inn iskald luft mens sola gnistrer på himmelen, og en helt rykende fersk og ubrukt søndag foran meg! Mon tro hva den skal brukes til…

Har du tatt vare på noen små øyeblikk denne uka?

Vi blogges.

 

 

 

 

 

Gamle??? Vi???

Oppslukt av hverandre, planene våre og samtalen, vissheten om at den neste turen over fjellet ville bli en slik småromantisk reinkarnasjon av den aller første kjærestetferien vi hadde for drøyt 25 år siden, tok det litt tid før vi la merke til blikkene de tre tenåringene våre sendte hverandre. Hevede øyenbryn over himlende blikk, små rykninger i munnvikene under pjuskete tenåringsbarter kunne minne om ironiske smil.

Vi kastet et blikk bort på guttene, tilbake til hverandre, så bort på guttene igjen.

«Hva er det dere sitter sånn og fnyser sånn av da?» spør vi.

Tenåringene humrer litt, og utveksler slike blikk bare tenåringer kan. Du vet, slike blikk som gjør at du bare vet at de tenker på det samme, som om de har en slags hemmelig fjortis-kode, et kryptert hormon-språk som stadig går under foreldre-radaren.

 

Mellomste poden, den i gutteflokken som allerede i tidlig sperm-alder antagelig jukset seg frem, og snek i køen om  kampen mot en plass i egget, og helt fra fosterstadiet har hatt mer mot enn vett, er den som med et pågangsmot og en ærlighet jeg ikke kan annet enn å beundre, tar ordet på vegne av brødre flokken.

 

-«Altså, dere snakker som om dere liksom skal gjenskape en sånn «hurra-tur» fra ungdommen, men dere har liksom ikke tatt med i betrakninga at dere på de åra fra da til nå har blitt sånn typ stein-gamle!!! Kanskje greit å begrense planlegginga litt eller???»

Gubben setter et smule knekkebrød på tvers i halsen og hoster som en 95 år gammel kjederøyker med blødende lunger!

-«GAMLE??? Vi? Mora di og jeg???? Nå får du fanden meg gi deg gutt! Vi er jo i vår beste alder!»

Jeg nikker litt i overkant ivrig, som for å bekrefte hva gubben sier, og kjenner antydning til prolaps i nakken. Litt for ivrig på nikkinga der altså.

Speilet lyver ikke…det er det bare selvinnsikten som gjør!

Gutta utveksler blikk igjen, snakker sammen med det hemmelige, nedlatende kroppsspråket bare tenåringer har, men lar, kloke av skade, heldigvis saken ligge.

 

Dagen etter er bobilen pakket full av det aller nødvendigste, og lykkelig setter vi, gubben og jeg, to kjærester i «sin beste alder», snuta mot fjellet, på jakt etter fortidens minner. Vi gleder oss til å gjenskape vår første sommer sammen. Gleder oss til å bade nakne i forfriskende fjellvann, elske under åpen himmel på en besteget fjelltopp, snakke sammen hele natten, synge høyt til litt skikkelig heavy metal på radio`n, danse på festival, kjøre karusell på tivoli i Fagernes. Vi skal leve på luft, kjærlighet og pizza fra utvalgte pizzasjapper langs reiseruta. Det gledes.

 

Vi har kjørt en drøy halvtime da jeg kjenner at frokostens to kopper kaffe er i ferd med å gjøre kjøreturen ubehagelig, og vi avtaler en pit-stop langs veien for å lette på trykket. Stille forbanner jeg den mangelen på blærekontroll tre tette barnefødsler og manglende evne til å gjennomføre anbefalte knipeøvelser har dratt med seg, men gubben tar det med et smil. Han sliter litt med stiv rygg og leie skuldre om han blir sittende lenge i samme stilling, og en liten tur ut av bobilen for å tisse og tøye, er et kjærkomment avbrekk. Ingen av oss nevner det med ord, men begge er vi smertelig klar over at disse små rastestoppene som nå er en ren nødvendighet av medisinske årsaker, var et ikke-eksisterende tema for 25 år siden.

 

Kjærlighetsrede for folk over førr!

Aldersgløppa gjør seg for så vidt gjeldene da vi skrur på radioen også. For planen var jo, eller senarioet vi så for oss inne i hodene våre, var slik at vi skulle synge tostemt og høyt, og kanskje litt surt til Guns`n roses, og rocke litt skikkelig til Metalica, og så flette fingrene sammen og holde hender mens vi kjørte, til tonene av en heftig 80-talls rockeballade. Men, det som engang var musikk for sjelen, toner av ungdomsromanse, er nå bare støy for en pågående tinitus og et par overkokte trommehinner. I stedet finner vi roen med kjærlighetsvisa til Halvdan Sivertsen, glede i den litt hese kols-røsten til Jørn Hoel, og gjenkjennende latter i reiseradioens lille hyllest til Øystein Sunde. Vi nikker anerkjennende mot hverandre, men holder klokelig kjeft om oppdagelsen over at alder er mer enn et tall.

 

Vi har jo hele resten av turen og de planlagte aktivitetene å se frem til. Fortsatt skal mye av ungdommen gjenoppleves og gjenvinnes.

 

Vel fremme ved turens destinasjon parkerer vi bobilen, ser oss rundt, og nikker gjenkjennende. Joda, det var akkurat her vi parkerte den gamle Opelen, og slo opp teltet for 25 år siden. Vi smiler til hverandre, gleder oss til å gjenoppleve natten. Hånd i hånd, starter vi på den lille turen opp mot flellknausen. Med pågangsmot og sommerfugler i magen kommer vi omtrent halvveis opp knausen før vi må lene oss forover, sette henda på knærne og puste ut. Var det virkelig så langt opp til den fordømte knausen sist vi var her? Ble vi så slitne da? Vi skuler bort på hverandre, ser at vi begge tenker det samme. Sunn fornuft tilsier at et ukjent antall kilo forårsaket av årevis med intensiv trening i inntak av diverse friterte tynne potetflak og sjokolade er en medvirkende årsak til den pågående motbakke-vegringen.

Da vi endelig når toppen, snaue tre kvarter senere enn planlagt blir vi stående lenge å nyte utsikten, noe som egentlig bare er kodeord for å få tilbake pusten. Røde i topplokket og så svette at ulltrøya klister seg til ryggen kjenner vi begge på at behovet for å hoppe på hverandre som to vårkåte kaniner frister betraktelig mindre nå enn det gjorde for 25 år siden.  Men i det vi begge har fått pusten tilbake, og sola er i ferd med å gå ned over horisonten, strømmer minnene fra svunnen tid på, og jeg kjenner at det rasler litt i godt brukte eggstokker likevel. Gubben værer muligheten for en hyrdestund slik en sulten ulv værer et kadaver, så i en rask håndvending kastet han seg over meg slik jeg kaster meg over en skål ostepop, og før vi vet ordet av det, eller egentlig etter noen minutters fomling med bukseknapper som sitter fast, og bh-hekter som har surret seg fast i ei ulltrøye er vi akkurat nakne nok til å nyte litt mer enn utsikten.

Enkel forskning viser at en hyrdestund på en fjellknaus er vanskeligere å gjennomføre for folk midt i livet, enn for ungdom i starten av tjue-åra. For ikke bare er man så stiv i leddene at et forsøk på en horisontal hyrdestund ender med skiveprolaps og stabilt sideleie, ei eller kan man overse det faktum at kroppen lager flere lydeffekter en produksjonsavdelinga på en Steven Spielberg film, men i løpet av 25 år har antall steder på kroppen hvor kvist, kongler, mose og tyttebærlyng kan samle seg, økt drastisk. Så etter flere minutter i desperate forsøk på å finne en behagelig stilling endte vi opp med en hoven ankel, en forstuet lillefinger, skrubbsår på hofter og knær, samt en kongle på avveie i en litt sliten rumpesprekk, og mer modne multer i valken bak på ryggen enn i frysedisken på Rema 1000.

 

Når det å ha en hyrdesstund blir mer som en naturkatastrofe!

Vi kapitulerte. Ingen grunn til å bli sittende der oppe på knausen og se drømmende mot stjernene når kroppen, utilfredsstilt, verket og drysset mer enn et juletre i midten av Januar.  Begge var vi enige om at vi heller, som i gamledager kunne finne de de mye madrassene bak i bobilen, og snakke hele natta.

Men det ble ikke helt som planlagt det heller. For i stedet for å ligge der våken og fristende ved siden av meg, slik som i gamledager, svulmende av ungdommelige muskler, og duftende av billig aftershave, snorket gubben i det hodet traff puta, og den eneste eimen i lufta var av myggspray og flått-middel. Det sies at gammel kjølighet aldri ruster…men jaggu sovner den tidlig om kvelden!

Gammel kjærlighet ruster aldri, den bare sovner litt tidligere på kvelden!

Resten av turen gikk som det måtte gå. Karuseller på tivoliet i Fagernes ble byttet ut med kaffe og wienerbrød på ei litta veikro lenger ned i Valdres, og musikkfestival med øl-telt ble byttet ut med plass med eget strømuttak på en campingplass på Beitostølen, og en tre og en halv times høneblund i to fem-punkts campingstoler med pute og ekstra nakkestøtte.

På feriens siste dag ble vi enige om en ting, gubben og jeg.  Det finnes mengder av gleder i gode minner, og masse fornyet livsglede i myggspray og flått-middel, sokker i sandaler, wienerbrød på veikro,  ettermiddagslurer som varer i timevis, og en litt trang bobil for to. Og det beste av alt? Det var på ingen måte noen som helst fare for at ferien ville ende opp med at en litt småfrekk sperm befruktet et litt overrasket egg, og endte opp som en litt småfrekk tenåring med overbærende kroppsspråk, og med trang til å poengtere hvor gamle foreldrene har blitt!  Det er vi faktisk, heldigvis, for gamle til!

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Hvordan er det mulig å ha en hel uke vinterferie, også sitte her etter syv dager og lure på hvor den uka ble av? Ukene forsvinner jo fortere enn en uåpna pose ostepop her i måsahuset. Jeg tenker at jeg har brukt uka til absolutt ingenting, men om jeg går hverdagen litt nærmere i sømmene vet jeg jo at det ikke stemmer helt. Kamerarullen på mobilen viser at jeg har fått gjort litt.

Noen ganger fnyser jeg av det faktum at hendene våre, mine også, er så limt fast i den mobilen, men når jeg blar gjennom albumene er jeg glad for at jeg knipser mye. For nå sitter jeg her en søndagsmorgen, og tenker at øyeblikkene har flydd forbi, men bildene viser det motsatte. For mobilen er full av øyeblikk, og det er fint å bli minnet på dem!

Det beste med en uke ferie midt i et skoleår er ikke lenger å kunne sove lenge, slik det var i tenårene. Det beste nå er å være lenge våken. Jeg sliter jo litt med hele dette konseptet søvn om dagen, men i ukedagene, når man skal opp og på jobb, da hører det liksom med å komme seg i seng til anstendig tid for en middelaldrende kvinne, selv om man ofte bare blir liggende å stirre ut i mørket. Men i ferien, når man ikke MÅ opp om morgenen, da er det fint å sitte oppe om kvelden. Nyte stillheten i huset når resten av familieflokken sover, og ikke gjøre stort annet enn å tenke. Bla i gamle album, og tenke. Tegne litt og tenke. Lese litt og tenke. Ikke tenke sånne store tanker om livet, bare tenke på alt mulig. Alenetiden gjør meg godt, det samme gjør stillheten. Går det ann å være en slags utadvent introvert? For da er jeg det nemlig. Nettene er ekstra fine når man ikke MÅ opp med morgengry, det til tross for at kroppen er så innstilt på en tidlig start at den våkner automatisk to minutter før klokka ringer uansett.  Tenketid på natten, fine øyeblikk.

Den dagen jeg endelig fikk tid til å rote til spisebordet litt skikkelig. Finne frem eskene med hobbysaker, og leke meg litt skikkelig. Fikk laget et kort, og malt og dekorert mange flere påskeegg enn jeg egentlig trenger. Det er så godt å bare sitte der og slippe kreativiteten litt løs, kjøre på med høy musikk, drikke kaffe med begge henda, og fortape meg litt i en verden full av lim, og maling og blonder og pyntebånd. Slike øyeblikk er skikkelig fine. Da får det ikke hjelpe om man egentlig ikke har plass til alt man lager, for prosessen i seg selv er så verdt det!

Jeg la ut bilder av eggene på instagram, også tikket det inn masse meldinger fra folk som synes jeg burde lage påskeegg i skikkelig måsafrue og måsagubbe-stil, og så fikk jeg selvsagt blod på tann. Hvorfor hadde ikke jeg tenkt på det selv??? Da ble det utflukt til Nille, innkjøp av enda flere egg, og etter noen timer med litt overivrig tegning og liming var måsaeggene et faktum. Utradisjonelle påskeegg, men artig lell. Og så rant plutselig bestillingene inn, og det er så gøy. Flere måsaegg er nå på vei til nye eiere. Herlige øyeblikk.

Luft. Herlig frisk luft. Det gir fine øyeblikk det. Flere dager denne uka har jeg tatt på meg tråkkeskoa og trasket ut i skogen. En termos kaffe i ryggsekken, ut på tur. Det er grått, vått og mektig vakkert i skoen om dagen, og turstiene er mange og flotte. Det er luksus det, å gå mange timer i skogen midt på dagen. Kanskje noe av det fineste med ferie er å kunne gjøre nettopp det. Den dagen tåka lå tett over bukkåsen, og jeg trasket alene i flere timer, uten å møte et eneste menneske, det var deilig det!

Den dagen jeg møtte Marit nederst på turstien, og tok følge med henne gjennom skogen var enda finere. Kaffe på termos, pølser på bål, og skrøner fra svunnen ungdomstid. Makan til turselskap, makan til fine øyeblikk.

Gubben og jeg. De kveldene vi sitter i hver vår ende av sofaen og ikke sier noenting. Det er fine kvelder. Snodig kanskje, men det er så trygt og godt å kjenne noen så godt, å trives s godt i en annens selskap, at snakk og preik er overflødig. At vi bare kan sitte der i mange timer, med hver vår bok, av og til kikke opp fra alle ordene, se på hverandre, smile litt, og så fordype oss i utvalgt lektyre igjen. Det er fint det. Lempe trøtte føtter i gubbefanget, og kjenne at grove arbeidsnever masserer vonde tær. Nydelig øyeblikk.

 

Da gubben på lørdag formiddag trengte en pause fra verkstedet i garasjen, og kom inn og ba med fruen på kjøretur og lunsj. Ikke noe fancy greier, for vi har i likhet med resten av Norge ei strømregning å betale, men en liten drive through-pomfritt på Burger King er som himmelen å regne når man er sulten, og ikke spesielt gira på å lage mat. Så vi forlot poder og podekjæreste hjemme, og kjørte avgårde. Det er fine øyeblikk det, synge til gamle slagere fra bilradioen, kjøre gjennom trakter som bringer frem gamle minner, kjenne sola varme gjennom bilvinduene, og spise mat som tetter blodårene. Det skal liksom ikke mer til enn noen timer ut av huset, og litt påfyll i magen før det virker som om sola skinner enda sterkere.

Det øyeblikket jeg endelig ble alene på et offentlig toalett. Du vet den følelsen, når det du trodde var litt alminnelig hverdagsluft i magen etter en bitteliten lydsløs smyger, viser seg å være katastrofal diare??? Når det eneste som betyr noe i verden er å komme seg til nærmeste do, selv om det i verst tenkelig tilfelle er et offentlig toalett. Også durer du inn og finner ut at det er fire av fem båser å velge mellom, men at hver doene kun skilles av en lettvegg av papp, vegger som ikke engang når gulvet, slik at alle kroppslige og høyst ufrivillige lyder vil smelle mellom veggene og lage et ekko av en annen verden, til både glede og frustrasjon, ikke bare for den med lav tarmkontroll, men også den stakkars naboen i båsen ved siden av??? Der har du meg denne uka! Det øyeblikket vedkommende i båsen ved siden av trekker ned, vasker hender, og du hører at døren lukker seg, og du endelig er ALENE og kan slippe opp!!!! Det er et fint øyeblikk det! Hallelujastemning herfra til evigheten! Den politikeren som vedtar en lov om isolerte dobåser på offentlige toaletter har min statsminister-stemme!

Og med det tenker jeg måsafrua etter beste evne har oppsummert vinterferieuka. Latter og fjas, snørr og tårer da Richard Geere døde i nok en film, gjærbakst, sjokoladecookies, og søtpotetpizza. Våte tursko, og varme ullsokker, lange middager med skravlesjuk ungdom, og sene alenekvelder med knitring i peisen. Om  jeg har slappet av? Jepp. Om jeg er klar for jobb igjen i morgen? Mmmmhh…joda!

 

 

Ønsker deg en riktig fin søndag, vi blogges!