Ukas små øyeblikk.

God morgen. Solglimt gjennom soveromsvinduene i dag tidlig gav lovnader om enda en nydelig sommerdag. Jeg kjenner at hodet er i feriemodus, selv om kroppen ikke har kommet dit helt enda.

Straks er kaffen ferdig traktet, og en kopp står klar til å bli med meg ut på trammen. Frokost ute, barføtt på trappa, og Bolla som jager sommerfugler, og hisser på seg ei kråke eller to. Sånn har det vært nesten hver morgen denne uka. Frokost ute før jeg rusler på jobb. Skikkelig fine øyeblikk, nesten sommerferiefølelse.

I skrivende stund er det halvannen uke igjen av skoleåret. Jeg gleder meg til ferie. Gleder meg skikkelig, og kjenner at det skal bli godt etter et langt og  annerledes skoleår. Jeg gruer meg også. Nok en gang skal jeg si hadet til elever som slutter på skolen vår for godt. Heldigvis for meg vil mange av elevene dukke opp på skolen igjen til høsten, men ja, jeg kjenner at det er mange det skal bli tungt å ta farvel med, selv om de er klare for å sendes videre.

Denne uka startet vi filmingen av et nytt prosjekt for Albatross Films. En satsning fra Javier, som er hjernen bak prosjektet. Hvor det ender opp hen, og hva det vil brukes til vil tiden vise, men denne uka filmet vi altså første sekvens, til første episode, og jeg fikk intervjue en av disse fine ungdommene jeg stadig snakker om.

Marte er ei sånn jente som kommer under huden på en, og nå er hun straks ferdig med tre år på videregående. Vi har blitt godt kjent på disse årene, så det var ekstra stas å intervjue henne, tilbringe en time sammen på skolens område, snakke, le, og grine litt. Glemte jo nesten av kameraene var der. En sånn fin ettermiddag med sol, fine samtaler, også kjentes det ikke ut som jobb i det hele tatt. Vi avsluttet med en kopp kaffe og en is nede i parken da kameraene var skrudd av. Fin ettermiddag, fine øyeblikk. Lykke til med alt du skal fremover Marte, jeg er skikkelig stolt av deg!

Den dagen jeg glemte nøklene mine på kontoret, og var førstemann hjem. Så ble jeg sittende der da, ute i hageteltet på verandaen, og vente på den av podene som kom først hjem og kunne låse oss inn. Vanligvis ville jeg blitt litt smått oppgitt og irritert på meg selv, men det var egentlig ganske behagelig å bare slenge seg ned på sofaen, lene hodet mot putene og bare lukke øynene litt. Sitte der som et slakt i skyggen, og ikke ha mulighet til å starte på haugen med klær som skulle brettes på badet, eller gulvene som burde vært støvsuget. Egentlig burde jeg glemme nøklene på kontoret flere ettermiddager, for det var jammen meg et ganske fint øyeblikk.

 

Sommeravslutning med folka på kontoret. En liten samling fredag kveld, for vår lille kohort. Vi er heldige som fikk det til, et stort pluss at mange på kontoret er ferdig vaksinert. Vi trengte denne kvelden! Samles utenom jobb, grille litt, leke litt, skravle litt, danse litt, spille litt, le en hel masse! For herlighet som vi lo. Kan faktisk ikke huske sist latteren satt like løst i noen sammenheng. Særlig fint var det å ha Line med på festen, for fra høsten er hun hos oss på fulltid, og når dama med verdenes mest smittende latter er med på laget er det duket for tidenes skoleår! Største poden var sjåfør, og jeg har ikke vært like sent i seng siden julebordet med jobben i 1997. For en nydelig kveld, og for en flokk fantastisk fine mennesker. Glede!

Line med latter`n ❤

Bryllupsdagen. Du veit du har vært gift ei stønn, når ingen av oss husker bryllupsdagen, men kommer på det tre dager senere, og ingen vil innrømme at de har glemt det. Det ble ingen store romantiske gester dette året, ingen blomster eller sjokolade. Men vi fikk oss en god latter da…det er vel i grunn en bekreftelse på kjærleiken det også, at man har det godt nok til å glemme merkedagene.

En hel dag ved elvebredden. Lørdagen fartet vi til fossen igjen. I et par timer lå vi på hver vår klippe under fossen. Jeg sovna, gubben vaket i vannet, overraskende varmt vann forresten, og timene gikk grådig fort. Så tok vi på sekk og joggesko, og klatret litt i terrenget nedover elva, og ente opp ved elvebredden der vannet renner litt roligere. Satt oss ned på gresset, lot føttene dingle rett over vannskorpa, og spiste matpakkene som gubben hadde smurt. Han var nemlig litt tidligere opp lørdags morgen enn den festløven her, som hadde danset halve natta. Perfekt lørdag i mitt hode. Rennende vann, solskinn, en andefamilie som “raftet” nedover elven, også avsluttet vi med middag ute på vei hjem. Nydelig dag, nydelig øyeblikk, og noen ferske sol-fregner rikere.

OMG!!!!! Den dagen det lå brev i postkassa fra den andre siden av verden. Først kobla jeg liksom ikke helt brevet sammen med skribenten, men da jeg snudde konvolutten og så avsenderadressen kortslutta hodet, og min indre 14 åring trengte seg på, og plutselig stod jeg der med brevet i ei hånd, den andre hånda på sykkelstyret, og dansa fetere enn Kevin Bacon gjorde i Footloose.  Stefan Dennis, helten over alle helter fra tenårene, kjekkasen fra favorittsåpeoperaen Neighbours, og han som jeg egentlig hadde planlagt skulle være far til alt mitt avkom, hadde ikke bare skrevet et to siders langt brev, han hadde tilogmed tatt seg bryet med å skrive det på norsk. Noe gebrokkent, og tydelig oversatt fra Google, men likevel…jeg ble sjarmert. I senk! Sklir jo nesten av stolen her jeg sitter når jeg tenker på det! Har kjøpt ei ny ramme, en sånn dobbel en, for å kunne ramme inn hele brevet. Skal henge det ves siden av det andre brevet han skrev i fjor. “Fangirling” her, seriøst lissom, men sabla kult øyeblikk altså!!!!

Unnskyld meg mens jeg bare dør litt på meg en smule…

Og slik var hverdagsuka. Mange fine små øyeblikk fordelt på soldager, fire regndråper, førstehjelpskurs, et par is, en pizza fra pizzabakeren, tur i skogen, middagshvil i en stol på gresset,  nyvaska tøy på snora, nysgjerrig sau som helst ville inn i bilen, pusekatt som nektet å forlate senga vår ei hel natt, lunsj på pauserommet med storfint besøk av fantastisk gode, fine Eli, og en kopp kaffe bakerst i butikken til Mona mens jeg ventet på en pode som var på shopping på egenhånd.

 

Nå venter den nest siste uka før skoleferie, og timeplanen er travel og tettpakket. Litt i meste laget for en som funker aller best med mye egentid, men det gir jo også rom for mange fine øyeblikk da. Jeg er spent på hva som venter. Håper søndagen din blir fin, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Sol og sommer. For ei uke. Fregner på nesa, rød på skuldrene. Hele Bjørkelangen lukter varm asfalt, nyklippet gress og solkrem. Herlig!

 

God morgen fra måsahuset. Søndag igjen, og atter en gang tid for en slags oppsummering av ukas øyeblikk. De har vært mange, herlig mange. Små, fine øyeblikk, noen over raskere enn dietten min… Jeg sitter ute på trammen med frokost og kaffekoppen.

Jeg har tatt morgenkaffen ute på trammen nesten hver morgen. Herlige øyeblikk hver eneste gang. Bolla er tydeligvis en sommerkatt, for lykkeligere pelsdott enn det hun er om dagen har vel verden knapt sett tidligere. Så hver morgen mens jeg drikker kaffen min på trammen, spretter hun rundt i hagen på jakt etter alt som flyr lavt gjennom lufta. Blader, sommerfugler, tuster av vissen løvetann, og gresshopper. Sistnevnte smaker tydeligvis som grilla kylling, for det knaser godt i tenna, og katta maler som en turbomotor hver gang en ny står på menyen. Fin start på dagen i hvert fall, for både pus og meg. Fine øyeblikk.

Sommermiddager. Når jeg har gått rundt og vært sånn passe varm i skrotten og toppen en hel dag, frister det ikke særlig å kokkelere en tre-retters for flokken etter endt arbeidsdag. Særlig ikke når sommervarmen ligger over måsan. Men de lette, gode sommermiddagene, de er fine. Ferdig salat i kjøleskapet, noen kyllingfileter eller grillspyd på grillen, og ta-daaaa…fiks ferdig sommermiddag. Spise ute, sove middag ute, gode øyeblikk.

Så var det meg og disse koppene da. Trenger jeg fler? Nei! Men de er jo så kule. T-skjorter og kopper med artige tekster like tiltrekkende for meg som en ruke kumøkk er for en døgnvill flue. Og Mona har fått inn nye kopper. Gikk på en smell igjen jeg da, men jeg digger det. Også er denne koppen gul, og matcher det gule sommerteppet fra det glade 70 tallet. Tror nesten egentlig det var en dypere mening med at denne koppen skulle bli med meg hjem. Sånn er det, og den historien holder jeg meg til! Ny kopp = fint øyeblikk.

Og når vi er inne på kjøpeglede, eller det å gå på en smell da… jeg «trengte» visst nye lysestaker også.  Litt nytt på sofabordet, slik at noe av det gamle kan flytte ut i utestua. Det heter bærekraft faktisk, og siden jeg er sjukt opptatt av miljøvern og sånn, så rettferdiggjør det enda en sånn spontan handel. Faktisk. Nemlig. Dæven, jeg burde jo vært en sånn politisk forhandlingsekspert, så god jeg er på å overbevise meg selv.

Den morgenen på vei til jobb da en ung herremann men sprett ny sykkel inviterte meg til å sykle om kapp. Det ble et eget blogginnlegg m den hendelsen, for selv om det kun varte bare et par minutter, fordelt over ca 300 meter gangvei, var det veldig, veldig hyggelig.

 

Kveldene i utestua…som egentlig bare er et litt fancy partytelt. Det er så godt og svalt å ligge der på sofaen, høre fuglene kvitre (noen ganger kakle som en gjeng høner på første vinkveld etter corona vaksina) Varme dager, jobb…det tar jo på litt, og skrotten er slækk om ettermiddagen. Så de kveldene vi ligger på hver vår langside av sofaen ute, og bare kobler helt ut, det er gode øyeblikk det.

Kvelden hos Lena. Slike fine lyse sommerkvelder med et par herlige damer, ost og kjeks på asjetten, vin i glasset, og litt ør i topplokket. Smil, latter og gode samtaler.  Tenk så lite som skal til for å finne seg litt ro i sjelen og energi i kroppen. Godt selskap på en terrasse et sted i bygda, en varm sommerkveld. Påfyll heter det. Mentalt påfyll.

Gaver med mening. Jeg trodde jeg hadde to diller. Kule kopper og t-skjorter med gøyale tekster. Men så kom jeg på at armbånd også er en greie for meg. Særlig i sommersesongen, for t-skjorte vær gir bare armer, og da er det så gøy at disse gavene synes. De gjør meg glad, disse armbåndene. Et fra en raus bloggleser, et fra en elev, og et fra podene, en gammel gave.  Gull er pent og skinner flott, men gaver med mening skinner jammen godt de også.

Grønne sko. Jeg har ei sånn fin skjorte fra butikken til Mona. Egentlig en litt sånn søt blondeskjorte. Men jeg føler meg sjelden søt, er liksom ikke helt komfortabel med det, så da rocka jeg opp skjorta med grønne sko. Skrev en litt ironisk snapchat om matchende antrekk en morgen før jobb, og det hadde tydeligvis flere på kontoret sett, for en etter en dukket kolleger opp den morran med sko som matchet skjorta. Og slikt blir det litt latter ut av. Et kontorlandskap fullt av trendsettende moteløver der altså. Gøyalt øyeblikk. Kjekt med folk som ikke tar seg selv så høytidelig!

Lukten av syrin og liljekonvall. Jeg tror aldri syrinbuskene her på måsan har blomstret så mye som i år. I fjor glimret de hvite og lilla blomstene med sitt fravær, men i år henge ralle buskene tunge av blomster, og de lukter aldeles nyyydelig. Uansett hvor jeg sitter rundt omkring på tomta bærer vinden med seg en eim av blomsterlukt. Bak huset står en hel eng med liljekonvall og strekker seg mot sola, og i hvert hjørne av tomta sår en blomstrende syring. Lukten av sommer. Magisk!!!

Pakke sekken, smøre faktor på kroppen, kjøre ut av bygda, og rigge seg til ved en gjemt liten perle etter å ha klatret ned klippene langs fossen- Åååååh, for en sommerlykke. Bare måsagubben og jeg. Ligge på klippene som er varme av solskinn, helt nede ved elvebredden, så nære vannet at tærne dypper i vannskorpa mens man soler seg. Bruset fra fossen, sømme litt i strømmen, og tørke ved siden av hverandre i sola. Sovnet jammen litt der vi lå, og spiste middag ute på veien hjem. En aldeles nydelig lørdag. Så herlige øyeblikk.

Og slik var hverdagsuken. Fylt av sol, sommer og fine mennesker. Jeg har hatt et hjertelig gjensyn med en tidligere elev, og det er så godt å se hvor flotte unge mennesker de blir. Jeg har tråkket i barbeint i nyklippet gress, spist meg mett på søte jordbær, plukket store buketter med markblomster, sovet med soveromsvinduet vidåpent, og blitt vekket av fuglesang i det sola står opp. Jeg har sovnet i sola og fått solskille mellom bilringene. På avstand, og med armene i været slik at magen strekkes ut, kan det skillet forveksles med sixpack..om man myser, eller har behov for førerhund og hvit stokk…Hverdagsmagi fordelt på mange små øyeblikk.

Jeg håper uken som gikk gav deg noen fine øyeblikk til minneboka i hjertet, og at søndagen blir god. Det fortjener du. Vi blogges.

Skal vi sykle om kapp?

Jeg registrerte han så vidt der borte på parkeringsplassen. Syklende i ring. Da jeg kom nærmere så jeg at han syklet langs de opptegnede hvite strekene, som om han prøvde å balansere dekkene på de oppmerkete parkeringsplassene.

Jeg syklet rundt parkeringsplassen, langs grusveien. Bare snaut 300 meter igjen til skolen.  I hodet hoppet tankene fra elevsamtale i første økt, til tverrfaglig prosjekt, til møtet i midttimen, og om det var nok karbonader igjen i fryseren dersom alle poder og podekjæreste skulle spise middag hjemme i dag. Med andre ord, tankene var ikke på gutten på parkeringsplassen.

Ikke før en ivrig barnestemme avbrøt tankerekka.

 

«Hei, kul sykkel! Har du ny?»

Stemmen var plutselig rett bak meg, så jeg bremset ned litt.

«Nesten.» svarte jeg. «Den var ny i fjor:»

Gutten smilte bredt under hjelmen som satt godt nedover panna.

«Ikke sant at det er kult med nye sykler?!»

Toneleiet hans avslører ikke helt om han nettopp kom med en konstatering, eller om han stilte meg et spørsmål, men en ting er helt klart. Han har fått ny sykkel, og vil mer enn gjerne at jeg skal bemerke akkurat det.

«Har du fått helt ny sykkel, eller?», spør jeg, og vet selvsagt svaret.

«Ja! I overigår. Den har 21 gir!»

«Stilig!», sier jeg. “Gratulerer med ny sykkel da!»

Gutten smiler om mulig enda bredere, der vi sykler to i bredden, litt sakte, langs grusveien i slak oppoverbakke.

 

«Hvor mange gir har din?», spør han.

«Ingen.», svarer jeg.

«Ingen?????»

Det er helt klart at sykler uten gir er nærmest forhistorisk….uhørt, ukjent objekt.

«Hvorfor har den ikke gir?»

En liten nestetipp med et dryss av fregner myser opp mot meg under sykkelhjelmen.

«Fordi jeg har så sterke bein at jeg ikke trenger det:», sier jeg, og smiler litt for meg selv.

Gutten er stille bare et par sekunder, akkurat lenge nok til å vurdere om jeg snakker sant eller om jeg tuller.

«Vil du sykle om kapp?» spør han, og reiser seg så han står på sykkelen, klar til å tråkke brennkvikt dersom jeg sier ja.

Det er omtrent 150 meter igjen til skolen.

«Kan vi vel.», svarer jeg, og gutten virker ikke overrasket engang. Som om de voksne i hans liv har for vane å si ja til spontan lek. Fin barndom.

 

Han bråbremser, så jeg stopper opp jeg også. Han slår ned støtta på sykkelen, skritter foran oss, og sleper høyre fot etter seg slik at han lager en startstrek i grusen. Jammen ikke rart unger sliter ut sko på en halv sommer, tenker jeg, og minnes at podene mine gjorde akkurat det samme for ikke veldig mange år siden.

Så peker han på den nyeste tomannsboligen ca 60 meter lenger fremme, og sier:

«Det store hvite huset med svart tak, det rett før krysset der borte, der er målstreken! OK? Førstemann dit vinner! Greit?»

«Greit», svare jeg.

Gutten slår opp støtta, har et bein på pedalen, og et på bakken.

«Klar….ferdig….Forresten. Vil du tyvstarte, siden du ikke har gir?»

En liten gentleman der altså. Enten er han bare høflig, eller så undervurderer han min evne på den gule doningen. Jeg holder en knapp på det første.

«Neida. Vi starter på likt.» svarer jeg, og gutten nikker fornøyd.

 

«Klaaaar…..Feeeeerdiiiig… .. ….GÅ!!!!»

 

Også tråkker vi avgårde så det svir i beina. To ukjente, en ung og en…vel, ikke fullt så ung, syklende om kapp på gangveien midt på et byggefelt, tidlig en morgen, helt i starten av Juni. Vi suser forbi løvetenner som strekker seg mot morgensola fra grøftekanten og epletrær i full blomst, under blå himmel med bomulls-skyer.

 

Det blir tidlig klart at gutten med 21 gir har syklet om kapp mer enn denne gamle skrotten, og hadde det ikke vært for at mine sykkelhjul var betraktelig større hadde jeg havnet langt bak. Han når målstreken først, noen meter før meg. Han bråbremser på streken, det samme gjør jeg.

 

«Du vant!» smiler jeg.

«Ja!» svarer han. «Men du fikk lengst bremsespor! Så da vant vi på en måte litt begge to.»

Leken, høflig OG sympatisk.

Jeg ser meg bakover og nikker fornøyd. Jeg har faktisk laget skikkelig lange bremsespor. Dype er de også. Min indre 7 åring smiler tilfreds. Tenk hvor viktige sykkel-bremsespor en gang i tiden var. Mye viktigere enn møter i midttimen og tverrfaglige prosjekter, og antall karbonader i fryseren.

 

Så sykler vi side om side de siste få meterne før jeg er fremme på jobb, og skal parkere på sykkelparkeringen.

«Ha en fin dag, da!» roper jeg, og vinker, og hører en barnestemme gjennom luften i det han forsvinner videre bortover veien:

«Du er skikkelig god til å sykle til å være så gammel!»

Må være det beste komplimentert jeg har fått på lenge. Ikke på grunn av ordene i seg selv, men på grunn av oppriktigheten i stemmen.

Tenk om hver dag startet sånn. Et lite møte med en ukjent, sykle om kapp, ønske en liten fremmed en god dag…

Følelsen av sommer, og glede. Sommerglede. Ganske fint egentlig.

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra den lille utestua på Måsan. Cornflakes i skåla, kaffe i koppen, og en hakkespett som bråker litt i furua bak meg.Tenk at det er varmt nok til å ta frokosten ute. Bolla ligger ved siden av meg og kikker lengselsfullt mot den skåla med frokostblanding…

Det kiler i nesa og klør i øya, og med det erklærer jeg herved sommeren for åpnet. Hva jeg reagerer på vet jeg ikke, men hvert år, omtrent på denne tia nyser jeg så mye at vaskemaskinene vasker truser døgnet rundt. Tilogmed det gir fine øyeblikk, for det er jo så fint vær at klesvaska er tørr før man rekker å blunke, og klær tørket i varm sommerbris lukter så innmari godt. Går og sniffer på rene truser hele dagen jeg… Neida, men sånn helt seriøst, den dagen vi la oss i nyvasket sengetøy, tørket på snora ute…himmelsk! Skal ikke mer til for å glede en litt sliten skrott.

 

Det har vært en god uke. Litt “humper i veien”, noen tårer på vegne av meg selv og noen andre fordi man innimellom blir minnet på hvor skjørt livet kan være, og hvor viktig støtteapparatet rundt deg er, men det er jo de dagene man virkelig setter pris på de gode øyeblikkene som finner veien til deg også. Og de har det vært mange av. De gode øyeblikkene altså. Jeg begynner å bli god på å finne de. Øyeblikkene finnes i lukter, farger, været, latter, mat…alle steder egentlig.

Kjoledagen. Jeg er ikke ei sånn feminin lita dukke. Er ikke god på å pynte meg, eller male ansiktet med kosmetikk. Jeg kjøper kjoler fordi jeg så gjerne vil være ei sånn dame som bruker kjoler, men ender som regel alltid opp med olabukser. Praktisk veit du. Men jeg har bestemt meg for at minst en dag i uka skal være kjoledag, og denne uken ble den dagen torsdag. Så jeg pakket kroppen inn i en sånn leopardmønstret omslagskole, og følte meg sånn passe fresh hele dagen, helt til den svale sommerbrisen klinte til med et par kraftige vind-tak, og blåste skjørtene opp og til side slik at hele den nye underbuksa som er praktisk, men skikkelig u-sexy ble blottlagt for en en stappfull russebuss, en vaktmester, fire realfaglærere og en håndfull tilfeldig forbipasserende pensjonister på vei til napoleonskake-treff på cafeen….

Men så er det sånn da, at selv om denne skrotten kanskje ikke er ei sånn delikat lita snelle, så har den ihvertfall selvironi nok til å gå ned i knestående latter, og det i seg selv var et øyeblikk verdt å lime inn i den mentale minneboka. Minn meg på å legge igjen omslagkjoler hjemme neste gang det blåser!

Å få lov til å glede andre. Hvem og hvorfor trenger ikke deles, for det er ikke min historie å fortelle, men det er ikke mange år siden vår pode var i en liknende situasjon, og det var en handling fra en personen som den gangen snudde litt om på situasjonen, og gleden i heimen her var så stor. Mange av dere støtter Nordvang Motorsport med grasrotandelen, og det har gjort en så enorm forskjell for ungene våre, og muligheten til å bedrive idretten deres. På grunn av alle dere var det denne gangen vi som fikk mulighet til å gi noe tilbake, så tusen, tusen takk til dere alle. I tillegg fikk vi så god hjelp, og gode bidrag fra Lene, som den gangen for noen år siden gjorde det samme for vår pode. Så med usedvanlig rause Lene Graarud fra Aff Graarud Motor i Sarpsborg på laget, fikk vi nå muligheten til å bidra bittelitt til noen som virkelig fortjente det. Fint øyeblikk!

Et par timer ved vannkanten. Liggende på det gule, gamle strandteppet, kjenne sola varme, lytte til musikk og fuglekvitter, og til slutt sovne litt…våkne opp sånn passe fortumlet, og bittelitt rød på nestetippen, aldeles nydelig øyeblikk. Endelig skikkelig følelsen av sommer!

Jeg er relativt rett frem med mine elever. Humor er viktig, omsorg enda viktigere, og jeg lar de alltid hvite hvor de har meg. Jeg hever sjelden stemmen, men bruker likevel klar tale. Det funker tydeligvis, for de er ganske brutalt ærlige tilbake også, særlig mot slutten av skoleåret. Jeg ELSKER det! Så da jeg denne uken av en eller annen grunn endte opp i dressbukser og dressjakke på skolen, smalt det fra en av ungdommene som møtte meg i gangen: “My God, Janne. Nå var du sånn skikkelig “bad ass bitch ass, powerful AF!” Jeg har ikke googla språket, og velger å ta det som et kompliment! Note to self: Bruk dress oftere! Da blir man powerful AF, og det er fine øyeblikk…tror jeg!

Vi har satt opp badminton nett i hagen. Dårlig kondis kombinert med et overutviklet konkurranseinstinkt gir fine øyeblikk. Det har blitt match så godt som hver kveld denne uka. Bolla har vært dommer fra toppen av tørkestativet. Masse latter og moro, bare fine øyeblikk. Det toppet seg fredag kveld da minsten inviterte mor til badmintonkamp, og størsten ville at mor skulle være prøvesmaker mens han øvet seg på å blande gin and tonic. Denne mora var så himla redd for å skuffe noen at hun bedrev multitasking på proffnivå. Resultat: Begge unga var fornøyde, og mora fikk uante badminton-skills, i hodet….Skulle vært pedagog ass. Småbarnsmødre, se og lær sier jeg bare…

Lørdag stakk de største podene og en podekjæreste avgårde for å kjøpe basseng til den nedre plattingen. Man blir varm av å spille badminton serru. Jeg hadde kanskje sett for meg et noe større basseng, men podene, på henholdsvis 19 og 20, kom hjem med et plaskebasseng istedet, og var i overkant fornøyd. Da de senere samme ettermiddag begynte å snorkle på 17 cm dybde, med sugerør som snorkel, trodde jeg det hadde tippa for podene. På mandag skal de iq testes…dette lover ikke godt. Snåle poder til tross, jeg lo. Mye! Fint øyeblikk!

Den dagen alle andre ansatte på skolen hadde rød sykkel. Ikke kanskje så artig, mest gøy inni hodet mitt egentlig…for jeg stod der ved sykkelparkeringa etter endt arbeidsdag da, og flira, og lurte på hvorfor jeg ikke hadde fått den mailen om at det var “rød sykkel dag”. Okei, du måtte ha vært der…dette ble teit, men jeg synes det var et litt snedig øyeblikk!

Og slik var hverdagsuka. Det ene fine øyeblikket etter det andre. Latter og fjas, grillmat med hele flokken i hagestua, sitte med kaffekoppen på trappa og se Bolla jage sommerfugler i hagen. Herlig. Kaffe og bok under teppet i sofaen om kvelden, dress og kjole, pensko og joggesko, gode samtaler med fine kolleger, og sval sommerbris gjennom soveromsvinduet midt på natta. Jo, uka var god den!

Håper sola skinner på nesa di i dag, og at uken som banker på døra byr på små, fine øyeblikk. Vi blogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God søndag til folk og fe. Det er lite nytt å melde fra måsahuset annet enn skiftende skydekke, nyklippet gress, hovent kne og en kattepus som stirrer på meg som om jeg skulle vært satan selv. Jeg klarer ikke helt å forstå det drepende blikket hun sender meg kom akkurat nå, men jeg mistenker at mangelen på brunost på knekkebrødene er årsaken. Jeg har på gulost i dag. Det er ikke like snadder for pelsdotten, og spenningen mellom oss nå er til å ta og føle på.

Det er noe med blikket ti den katta. Hun er jo egentlig en pen katt. Normal liksom, passe søt, men så er det som om hver gang jeg skal ta bilde ser hun ut som ei muggen purke! Dømmende og overbærende, svært lite flatterende på bilder. Og jeg ler, for hver gang jeg dytter mobilen opp i ansiktet hennes for å knipse, så stopper hun opp, setter seg ned, og poserer som en surpædd! Artige øyeblikk da, tross alt.

Har uken din vært god? Har du kunnet notere deg noen fine små øyeblikk?

Jeg vet ikke hvorfor, men jeg våknet lørdag morgen med vondt i hele kroppen. Syt-syt lissom… Kneet forstår jeg, det fikk en smell i steintrappa opp til andre etasje på skolen denne uka, rein skjær dumskap av klønete kvinnfolk. Men kjeve, skuldre, rygg, armer, og av alle steder, under føttene. ALT verker, og ingen ting funker. Jeg tøyer, strekker og går på mykt underlag, men alt verker like fullt. Krysser fingre for at det snart går over, for jeg tror aldri jeg har kjent meg mer gammel. Når det er sagt da, det kommer litt bra ut av slike vondter også, for da jeg ikke synes kollegene på kontoret var spesielt sympatiske da jeg knerta kneet, gjorde jeg et “litt” stort nummer ut av det, og ENDELIG, dagen etter, altså sent men godt vanket det et dikt som plaster på såret fra Ragnhild. På nynorsk tilogmed. Og da skal jeg love deg at latteren satt så løst, og humøret ble så godt at jeg nesten glemte å halte hver gang en kollega gikk forbi. Humor på jobb, fine folk, fine øyeblikk!.

Det lille vi har fått av sol denne uka. Det gir fine øyeblikk. Selv om sola kun har tittet frem på tidspunkt man liksom ikke helt får seg til å gå ut og nyte sola på, slik som ukristelig tidlig til helg å være. Likevel, sol i vinduskarmen lørdag morgen, våken likevel fordi kroppen krangler, og en pus som sitter i vinduet og myser ut mot skogen, etter ei natt ute på musejakt. Solstriper over sofaputene og parketten, fine øyeblikk.

 

Timeout. Fredag etter jobb tok vi liksom helt av, til oss å være. (ja, vi er kanskje de minst spennende folka i hele bygda!) Vi bestilte pizza til poder og podekjæreste, og ba de hente den selv. Så handlet vi med oss skikkelig feit burger og rifla poteter fra stasjon, og duret opp til tjernet for å spise der. Og det var deilig det! Ferdigmat i pappkartong, ketchup fra eget kjøleskap, og mutters alene på en krakk nede vannet, om man ikke regner med selskapet fra tre litt smågretne Canada-gjess da! De ble blidere da de fikk en bit av gubbens burgerbrød, men bestekompiser ble vi nok ikke. Men sånn helt seriøst. Middag ute i herlig vårluft, lyden av fuglesang (og noe irriterende kvekking), ingen oppvask… Blir det bedre enn det?

 

Enda en t-skjorte favoritt i skapet. Åh, jeg har så sansen for slike t-skjorter med treffende, humoristiske trykk altså, det er min greie! Kan man egentlig få nok av favoritt- ting? Neppe. Så derfor, tilskudd til garderoben, gøyalt øyeblikk!

 

Nyklippet gress….vi manglet jo gressklipper forrige uke, så vårgresset og ugresset fikk fritt spillerom ute i hagen. Men nå er en gammel Honda på plass, den maler ikke som en katt, men gjør jobben likevel, og synet og lukten av nyklippet gress gir skikkelige sommervibber, og sommervibber gjør meg glad! Ekstra herlig den kvelden jeg kom hjem etter jobb og to møter og fant både poder og podekjæreste i “lek” på gresset. Snart voksne tenåringer spilte badminton og volleyball, og spratt rundt som våryre skrullinger i hagen. På den nedre plattingen stod glass fulle av smoothie, og et herlig kaos av solstoler og flasker med solkrem. Viktig å kose seg litt etter jobb og skole. Og sånt gjør meg så glad! Glade ungdommer, nesten voksne, likevel med evnen til å være herlig barnslige uten sjenanse. Latter og skåk, i nyklippet gress. Og jeg satt meg ned i en solstol, lente hodet bakover, lukket øynene litt og bare nøt lydene, og stunden. Fantastisk fint øyeblikk.

Den dagen  det ble klart av et av disse nydelige menneskene jeg kjenner har fått jobb på vår avdeling fra høsten av. Jeg har vel sjelden blitt mer glad på egne vegne, for nye kolleger med pågangsmot og masse humor er så himla bra. Og fordi det er tradisjon at alle på kontoret har sin egen kopp til kaffe (eller Pepsi Max), stakk jeg innom Mona for å kjøpe velkomstgave til ny kollega. Greit da, så ble det med to kopper hjem, for jeg ville ha en selv også.

Løvetann. Jeg vet at det er ugress, og at folk flest står med fjerten i været for å luke de vekk når de dukker opp, men jeg elsker dem. Ikke nødvendigvis på plenen, selv som de egentlig ikke plager meg nevneverdig der heller, for noen hageentusiast med grønne fingre blir jeg aldri, men det er noe gledelig med disse knallgule bustehodene som titter opp langs grunnmuren rundt uthuset om dagen. Det er fint mot den gamle rødmalte veggen, og når den søte lukten av løvetann virvler opp med vinden, og når nesa mens jeg rusler langs grøftekanten mot jobb, da kjenner jeg på en litt sånn barnlig lykke. Sært kanskje, men hvem bryr seg. Løvetann gir fine øyeblikk.

Og med det tror jeg jeg skal logge av igjen, og gå meg en lang tur i håp om å løsne opp alle dobbeltknutene i denne skrotten. Kanskje jeg føler meg litt mindre som en 90 åring etter det. I kjøleskapet står denne ukas favoritt-iskaffe og venter. Jeg drakk en på tirsdag, og har gledet meg til denne helt siden da. Krysser fingre for at ingen av podene har stjålet den.

 

Takk for uka som gikk. Takk for glasset med cider på lørdagskvelden, for turene ved vannet, for latteren på kontoret, for blide elever, for muggen pusekatt. Takk for kjolen som kom i posten og satt som et skudd, for nye sokker og bekkeblom som lyser opp langs bekkene som renner på begge sider av huset. Det har vært en uke med gode hverdager og enkle gleder. det er godt nok det, faktisk. Ønsker deg en strålende søndag, og en fortsatt god pinse. Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra måsahuset og sofakroken.

Knekkebrød med brunost, som vanlig. Kaffe, som vanlig. Bolla liggende sammenkrøllet ved føttene, kanskje litt mer klengete enn vanlig. Glad for å ha matmor hjemme igjen, til tross for at hun de siste dagene har blitt grundig bortskjemt av poder og podekjæreste. Bolla er og blir en selskapskatt, og finner en plass ved siden til ett eller annet menneske, uansett hvor vi befinner oss, og hvilken situasjon vi befinner oss i.

Det er godt å være hjemme igjen etter noen dager på tur, selv om jeg lett innrømmer at jeg allerede savner litt det å være på veien. Vi fartet avgårde torsdag morgen, på jakt etter litt sol og salt sjø, smått lei gråværet som har dominert Måsan den siste uka. Fordelen med rullende bolig er jo å dure dit klimaet er mest fristende.  Mange av ukas små øyeblikk fant stred langs reiseruta, de skal straks få oppsummeres, men det har jo vært noen fine øyeblikk på hjemmefronten også, før vi rullet avgårde.

Starter med lufta ute mandag morgen. Var ute og gikk frokosttur med en av de fine elevene, og vi var skjønt enige om at det var noe spesielt godt med lufta ute. Lukten, temperaturen, lyset…alt egentlig. Det var regn i lufta, men skuren som gjemte seg i det grå skylaget hadde enda ikke startet, den bare hang over oss som en liten motivasjon til å tråkke litt fortere, komme frem til skolen igjen før skyene åpnet seg. Tåka lå lavt, som et litt dekkende filter over gata, og bjørka lyste lysegrønt med små spirer. Lukten og følelsen av vår, ute å rusle, spise frokost, snakke litt. Nydelig øyeblikk.

Rusle i regnet. Ja, for været i begynnelsen av uka var egentlig sånn offisielt inne-vær, men jeg sliter med vonde skuldre om dagen, og med vonde skuldre kommer murring i hodet. Den beste medisinen for vonde skuldre og murring i hodet er egentlig tur i ulendt terreng, og lukten av skog, så da ble det tur. I regnvær. Og selv om dørstokkmila er både høy og lang når det er ruskevær, så er følelsen av å være ute ganske herlig. Så midt i skogen, dryppende blaut, var egentlig denne skrotten overraskende blid, og skogen er vakker uansett vær, så jeg ble stående en stund å bare nyte synet av gran og mose og stille tjern. Det beste av alt…komme hjem, ta en varm dusj, smyge seg inn i pysjbukser, rett fra tørketrommelen så de fremdeles er varme, og bare nyte resten av kvelden fra sofakroken, mens regnet trommer mot ruta. Nydelige øyeblikk!

Den gode samtalen med en tidligere elev. Ikke min lenger, sånn rent faglig, likevel møtes vi nå og da for en ta en iskaffe sammen, spise litt lunsj, skravle litt, eller alle de tre tingene kombinert. Det er så fint å se ungdommen spre vingene sine, men likevel ikke slippe taket helt. Så den timen denne uka da vi begge hadde tid i skoledagen til å sette oss ned litt, puste litt og skravle litt, le masse, og snakke litt alvor, det var et fint øyeblikk det. Du verden hvor lette de å savne, alle disse ungdommene som rekker å komme under huden på deg før de sprer vingene og flyr ut i den store voksenverden uten deg.

Ut på tur. Uten sånne helt konkrete planer egentlig. Vi visste bare at vi ville bort ei stønn, helst nære salt sjø og svaberg denne gangen. Fjellene får vente til litt senere på våren. Vi hadde vel ikke kommet mer enn 270 meter unna måsahuset før gubben hisset seg opp over den eneste andre bilen på veien akkurat da. Lovet skikkelig godt. Og vi kom ikke lenger enn Lørenskog og jobben til gubben før vi hadde første stopp, for gubben måtte innom verkstedet å hente jakken og skoene han hadde glemt der. Så satt vi der da, og hadde kaffepause på parkeringa på Bertel O. Steen, og lo så tårene trilla, fordi vi er så urutinerte bobilturister, og ikke kom lenger på første etappe, men kaffen var god, og øyeblikket var ganske så fint, sånn egentlig.

 

Etter litt frem og tilbake med både frivillig og ufrivillig sightseeing havnet vi på Rognestranda. Fantastisk flott campingplass nede ved havet, og roen senket seg både i kroppen og hodet. Øyeblikket da vi etter middagen gikk ned til vannet, satte oss på svabergene som enda var varme av sola, og bare nøt utsikten og hverandre. Slike kvelder er så fantastiske. Når latteren sitter løst, og skuldrene senker seg, og man bare kjenner på en ro man har lengta etter lenge. I et par timer satt vi sånn, og bare nøt stunden, og det fine øyeblikket.

Frokost nede ved havet dagen etter, før vi satte oss i bilen til neste destinasjon, også et nydelig øyeblikk. Tror nesten hele campingplassen sov enda, for det var veldig stille da sola brøt gjennom skylaget der nede ved vannet. Kaffe, soloppgang og lukten av salt sjø. Makalaust!

Instagram! Altså, sosiale medier er omdiskutert av gode grunner, men makan så mye positivt man får ut av det og. For folk fikk med seg at vi var på tur, og det haglet inn med gode råd om plasser å besøke og steder å spise fra lokalkjente beboere, og hobbyturister som hadde tråkket opp løypene før oss. Jeg digger når dere som følger bloggen tar kontakt på meldinger der, og kommer med sånne anbefalinger. Sånn som på fredag da Lene foreslo en tur i Brekkeparken i Skien. Og vi dua dit, gubben og jeg, og fikk oss både et godt måltid, og en vandring blant vakre historiske trehus og fargerike blomster. For en plass, og for noen fine øyeblikk!!!

Stranda og sommervær! Altså…Hallo!!! Jeg så ikke den komme, så bikinien lå igjen i skuffen hjemme. Men da Stavern bød på strand og mange varmegrader vrengte jeg likegodt av meg klærne, og lot sola steike litt på valkene i bare undertøyet….og det var ikke engang matchende undertøy! Bølger som slår lett mot stranda, varm sand, og årets første bad…til tross for ubarberte intimsoner, herlig øyeblikk!!!

Sommerkropp eller ei, det er så godt å bare gi litt blanke F, brette seg ut med ryggen mot ei varm stein, og bare være! Duppe av litt, kjenne sanda krype litt opp steder der den ikke burde, og bare lukke verden ute litt. For en herlig tid vi går inn i!

Og nå sitter jeg her, blar gjennom den mentale minneboka for uka som gikk, og er klar for å ta fatt på søndagen. Det skal bakes, leses, ryddes, avslappes, og Finn.no skal saumfares etter en rimelig gressklipper. Det er liksom ALLTID noe som må ryke, og skape en uforutsett kjedelig utgift. Fridag i morgen også, helt fri for vår del faktisk. Det blir en stille og rolig 17. Mai for vår del, det kjennes helt riktig.

Ønsker deg som har tittet innom en nydelig søndag. Håper uken som gikk var god, og at uken som kommer blir enda bedre. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

God morgen, og god søndag, og takk for at du titter innom. Jeg ble liggende våken deler av natten, tenkte på litt og ikkeno, og så slo det meg, en sånn litt snodig, men fin tanke, hvor hyggelig det hadde vært å møttes ansikt til ansikt, tatt en kopp kaffe, og skravlet litt skikkelig med de av dere som stadig finner veien innom denne lille bloggen. Mange av dere har jeg jo nesten fått et slags forhold til, blitt litt kjent med via skriverier og kommentarer og meldinger, både her på bloggsiden, og på instagram og snapchat.

Sosiale medier er en snodig greie, for selv om jeg i utgangspunktet er litt introvert, og stort sett omgir meg selv med mennesker jeg kjenner godt, et knippe utvalgte folk, så har jeg blitt glad i mange av dere jeg aldri har møtt en gang også. En fin greie, egentlig. Litt skummel, men fin!

 

Ukas små øyeblikk har kommet og gått, slik ukas små øyeblikk alltid gjør. Ingen store spektakulære opplevelser, men en god hverdagsuke likevel. Den siste hele uka på ei stønn, nå kommer jo helligdager litt sånn i hytt og gevær noen uker fremover, og gir oss herlige firedagers arbeidsuker!

Skal vi startet med torsdagen da. Torsdag morgen. Da jeg var litt lut i ryggen, litt trøtt og sliten, og låser meg inn på kontoret, og blir møtt av et lite hjerte på kontorpulten. Jeg vet enda ikke hvem som har satt det der, men både ordene på skiltet og handlingen traff meg mitt i hjertet. Jeg trengte akkurat det den dagen. Nydelig hverdagsøyeblikk. Jeg er så heldig med menneskene rundt meg.

Og når vi først er inne på menneskene rundt meg og arbeidsplassen min. På fredag hadde elevene bestemt at det skulle være «cross-dress Friday». Gutter i jenteklær, og jenter i gutteklær, en feiring av mangfold! Nydelig tiltak! Og damene på Helse og oppvekst skuffer ikke. I bart og herreklør startet vi dagen med høy musikk, bart i fjeset, dansende gjennom korridorene og inn i klasserommene. Maaaange dødsflaue, dog smilende og lattermilde elever! Og masse herlig energi og latter fra personalet selvsagt. Fantastisk start på dagen for «manne-Janne». Heia mangfold, heia ulikheter, og heia folk som våger å by på seg selv. Digger øyeblikket!!!!

Flotte kollega Tine, og undertegnede. Far og sønn…

Dagen før var jeg ute på barte-jakt med minstepoden, for mora måtte jo ha bart til fredagens antrekk. Etter skole, jobb og middag trasket vi rundt på Bjørkelangen på jakt etter kunstig ansiktshår med tape, og fant det vi trengte på bokhandelen. Poden selv, nå 16 og et halvt år ble stående i leketøysavdelingen og mimre tilbake til tidlige barneår da han fikk øye på Lego bilen han ønsket seg som liten, men aldri fikk. Nå slo vi til! Hvem sier at man ikke kan bygge Lego selv om man er stor. Vel hjemme fikk storebrødrene og en podekjæreste også blod på tann, og leken tok til for alvor da bilen var ferdig bygget. Da ble det hopp og salto og crash konkurranse på parketten, også satt vi der i sofaen, gubben og jeg, og kikket på fire snart voksne «unger» og en pusekatt i lattermild lek på gulvet foran oss. Herlig øyeblikk!!!

Hallo vinnerlykke!!! Jeg vinner ALDRI noe, men den siste uka har mange av dere blogglesere av en eller annen grunn nominert meg i en sånn «Vinn en kurv med grillmat fra Kiwi» konkurranse, og på torsdag VANT JEG!!!! Snakk om jubel! Vi dura bort på Kiwi i kveldinga, handlet litt brød og pålegg, og fikk med oss en svær kurv full av gastronomiske opplevelser. På lørdag grillet vi for første gang i år! Nydelig måltid… burde egentlig ha levert inn Lotto denne uka, siden jeg har sånn vinnerlykke å greier! Så, tusen takk til alle som nominerte meg! Og tusen takk til fineste Heidi, for vinnernominasjonen! Maten smakte aldeles fortreffelig!

Forkledde kompliment av den beste sorten! Skolen har en stor elevtjeneste. Kanskje noe av det jeg er aller mest stolt av ved denne arbeidsplassen min. Og innimellom får de som trenger det et avbrekk. En kopp kaffe og en samtale, litt mat, en høneblund på myk sofa, eller muligheten til å male litt, være litt kreativ. Og denne uka fikk jeg et glimt av et «work in progress», og hjertet mitt smeltet. En elev med min type humor, og undertegnede, penslet ned på lerret! Det ferdige produktet ha jeg enda ikke sett, men bare det å bli malt, et kompliment jeg gladelig og stolt tar til meg! Gledelig øyeblikk!

En kveld i sjappa til Mona. To nye fine skjorter ble med meg hjem, sommergarderoben er sikret! Og selv om det er koselig å rusle hjem med noe nytt i posen, er det enda koseligere å sitte ned blant alle e herlige skattene i butikken, drikke iskaffe og skravle og le sammen med butikkeieren! Herlig øyeblikk!

Den dagen jeg hentet våren inn, fordi den ikke gjorde noe stort nummer ut av seg ute. I haggelstorm og kulde plukket jeg en stor bukett hvitveis, og satte på bordet inne. Det er så herlig å endelig kunne plukke inn litt blomster. Små gleder, men absolutt fine øyeblikk.

Tegne litt igjen. Den kvelden jeg illustrerte litt til en ny artikkel til Caravan og bobilbladet. Det er så herlig å sette seg ned etter en arbeidsdag, med kaffekopp, penn og papir, og bare la kreativiteten ta litt over. Sitte der å la strekene ta form, og fargene få fritt spillerom. Total avslapning, nærmest meditasjon for meg. Slike øyeblikk er alltid gode.

Og nå sitter jeg her igjen. Søndagsmorgen, harer løs på tastaturet om ukas små øyeblikk, mens resten av huset sover, legoen er ryddet bort, med te i den store koppen, med en pus krøllet sammen tett inntil føttene mine, godt surret inn det det gamle teppet i syttitallsfarger fra gubbens barndomshjem, og med hodet og hjertet fullt av små stunder fra uka som gikk.  Jeg nyter dette øyeblikket også som alltid, til tross for at værmeldingen kom med dystre spådommer om dagen i dag. Det går fint å nyte gråværet også. Mer enn fint faktisk. For det er mer te i kanna, en ules ny bok ligger og venter på meg på hjørnebordet, og det er mel og gjær i skapet. Det blir nok noe snadder til formiddagskaffen i dag.

Håper uken din har vært full av fine små øyeblikk, og at søndagen din blir god. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Flyvende sommerkoteletter, og trendy pelslue!

Forskjellen på kvinnfolk og mannfolk, bortsett fra det reint anatomiske med tanke på hvilke kroppsdeler som henger og slenger hvor, er evnen til å planlegge. Dette være seg all form for planlegging. Alt fra hva man skal ha til middag, dagens antrekk, hvor mange ukedager man har igjen med rene underbukser dersom ingen setter på ei klesvask litt brennkvikt, konsekvensene av det å gå tom for rent undertøy, ulempene ved å bruke samme underbukse tre dager på rad, familieforøkning, bryllup, antall julegaver som må kjøpes inn, pensjonisttilværelsen, og sist men ikke mist, campingturer.

 

For der kvinnfolk gjerne starter planleggingen for en tur ut med bobilen flere uker i forkant av avreisen, lager en liste med plan, reserveplan og kriseplan i exel-ark, kryptovaluta og i PDF-fil, pakker klær i kategoriene fritid-sol-regn-vind- og «mulig middag på fisefin restaurant» og «dersom jeg skulle treffe på George Clooney», samt lager innkjøpslister, check-lister, og profilerte taklister, har mannfolka en særegen og klassisk «vi tar det som vi kommer»-plan. Den er nøye utviklet over tid, skriblet ned på baksiden av en allerede brukt Post-it lapp, og inneholder i likhet med lønnsforhandlingene for landets sykepleiere- ingen ting!

For undertegnede som er personlig pessimist, født småfrøsen, og med en overutviklet allergi for kombinasjonen regn og vind, var argumentene om å utsette forrige helgs jomfrutur med bobilen svært gode, da værdamene i TV2 kunne by på horisontale regnskurer og kraftig vind over fjellet til kveldskaffen.

Gubben derimot, som gjennom vinterhalvåret er svært makelig anlagt, og utstyrt med en forkjærlighet for ørelappstol med fotskammel, bukser med strikk i livet, og lett tilgjengelig kjøleskap med egen hylle til kjemisk fremstilte karbohydrater, endrer totalt personlighet i det snøen smelter, og bobiler og campingvogner titter frem fra vinterlagringsplassene sine. Da går han rett inn en slags våryr huleboer og villmanns psykose, og dropper gjerne alt av nødvendig planlegging for å komme seg ut på veien og opp på fjellet. Plutselig er han liksom bobilentusiastenes svar på Lars Monsen, eller 80 tallshelten med hockeysveis, og som løser atomkriger med lommekniv, McGyver! Mann med bobil mot natur….eller noe i den duren.

Og etter forhandlinger verdensledere verdig, og med lovnader om koselig kjærestetur over fjellet, ble det utflukt med bobilen forrige helg. Mot all sunn fornuft lot jeg med overtale til en todagers tur i en småtrang Fiat, til tross for dystre værutsikter og bedre viten. For gubben kan være ganske så overtalende når det er noe han brenner for, og om jeg skal være helt ærlig, og kanskje en smule overfladisk, så er det noe litt fascinerende sexy med en mann i villmarken som trosser naturelementene, fra en snerten liten city-bobil på fire hjul og med blondegardiner i bakruta.

 

Som lovet av «husbond Monsen» var alle innkjøp og nødvendigheter ferdig pakket inn i doningen tidlig på avreisedagen, og alt fruen trengte å dra med seg var en liten weekendveske med det aller nødvendigste av behagelige kjøreklær. Planen var jo å tilbringe aller mest tid på veien, se litt av vår vakre og langstrakte fjellheim i vårprakt, kun avbrutt av en og annen stopp for inntak av et bedre måltid, og for en god natts søvn i frisk fjellluft. Det er ingen hemmelighet at det satt litt langt inne å sette sin lit til en «villmarkskonge» hvis erfaring med naturen begrenser seg til håndtering av maur-spray langs grunnmuren under kjøkkenvinduet, men enkel forskning viser at et langt ekteskap er basert på tillit, så jeg lente meg tilbake og lot gubben lede oss ut på tokt kl 08.00. Greit å få mest mulig ut av helgen ved å starte tidlig.

 

Til tross for tett skydekke og konstante regnbyger gikk turen fra tettbygd by og opp på fjellet overraskende greit, selv om sjåføren normalt er en mann med kort lunte og sporadisk stressbasert høysprengt blodtrykk. Dette mye takket være hans tidligere lovnader om knallfin bobiltur for to under forhandlingsmøtet om tur eller sofa tidligere i uken. Da vi stadig steg høyere i fjellet, og det ikke fantes den minste antydning til at været skulle lette, bestemte jeg meg i mitt stille, dog noe utspekulerte kvinne-sinn, for å rett og slett se hvor langt både jeg og været kunne tøye strikken før «Lars McGyver Monsen» personligheten hans måtte vike for hans medfødte og sterkt fremtredende komfort-gen.

Da vi ankom fjellheimen regnet det så tett at sikten var like utydelig som lørdagens kryssord i VG var for tante Magnhild på 97 da hun fikk påvist grå og grønn stær, gulvspurv, og skjeve hornhinner bak brilleglass så tykke at militæret kjøpte de på auksjon på dødsboet hennes for å lage pansrede vinduer til stridsvogner. Fra førersetet kunne jeg kjenne lukta av rykende fersk irritasjon, og mitt trente kone-øre oppfattet svake lyder av misnøye, selv om mannen hadde klistret på seg et imponerende, dog noe uekte smil.  Mysende, med skuldrende hengende over dashbordet, og med ansiktet tredd langt opp i frontruta i håp om å se noe som helst foran oss, skvatt vi begge så kraftig at vi kjørte pannebrasken opp i solskjermene da det smalt kolossalt i både felg og front av kjerra. Overdramatisk som jeg er var jeg sikker på at vi hadde kjørt over enten budeie eller ku, men gubben forsikret konemor om at dette var helt vanlig steinsprut, og fokuserte på å kjøre videre på fjellveien som nå var mer bekk en grus.

 

Det var først da vi hørte lyden av flokk sauer med bjeller som løp forbi oss vi skjønte hvor sakte det egentlig gikk, og gubben kjørte inn til siden, stanset motoren og begynte å massere tinningen.

«Koser du deg på tur, kjære?» spurte jeg med silkemyk, dog noe sarkastisk kone-stemme, og været raskt at under det rolig og balanserte ytre, kokte gubbehodet litt innvendig. Likevel smilte han da han snudde seg mot meg, og sa: «Kanskje det er fornuftig å få i oss noe mat før vi kjører videre? Aldri glupt å dure rundt på tom mage vet du vennen!»

«Så lurt!»  sa jeg. «Hva tenkte du vi skulle ha til lunsj?»

Fargen forsvant enda mer fra fjeset i førersetet. For til tross for optimismen, og iveren i å kjøre bobil, er ikke planlegging av måltider helt hans greie, men for ikke å miste ansikt svarte han så nonchalant som bare en bobil-gubbe kan, at: «Bare bli sittende her du kjære, så tar jeg et par sommerkoteletter ut av fryseren, ruller ut markisa, og fyrer opp grillen!»

Men å rulle ut markisa i stiv kuling og horisontal regnskyll er en garantert forsikringssak, så i stedet tredde han på seg en regnponcho fra Nille, bar ut en pose grillkull, og brettet ut den lille reise-kule-grillen på en fjellknaus midt oppe på fløya. Etter gjentatte forsøk på å tenne på fyrstikker som var mer gjennomvåte enn trusene til en trebarnsmamma etter en ufrivillig nysetokt, hørte jeg et høyt og ufiltrert «Satans fordømte kjøttfiller», før jeg gjennom de tette regndråpene kunne skimte to halvfrosne sommerkoteletter på vei gjennom lufta utenfor vinduet på passasjersida. Deretter smalt det i en kulegrill som ble slått sammen før bakdøra åpnet seg og en forblåst gubbe med en gjennomsiktig blaut regnponcho dandert rundt kroppen som en brukt kondom på Øya-festivalen, kastet seg inn, vrengte av seg plagget, smalt igjen døra og erklærte årets første bobiltur for OVER!

«Vi reiser himmat!!!»

Og slik gikk det til at sesongens første campingtur også ble historiens korteste. Fire timer opp til fjellet, og fire timer hjem igjen. Etter en god natts søvn i egen seng, en solid frokost, og med nytørka joggesko på føttene, gikk vi ut ved lunsjtider for å rydde ut av bobilen, vaske av sauemøkk, leire, og kvist og kvast som hadde festet seg i felgene under stormen. Det var da gubben bøyde seg ned foran bilen for å sjekke etter mulige merker fra steinspruten at villmarkens fremdeles uoppdagede konge utstøtte et slik mannlig jubelbrøl, og ropte på kjærringa!

«Hei!!! Kom å se! Mitt første jakttrofe!! Det bor visst en villmann i denna bygutten likevel!!!»

 

Og jammen hadde han rett! For i grillen på Fiaten hang en stein dau lemmen med det mest forskrekkede ansiktet jeg noen gang har sett! Stiv som en stokk, og noe rufsete i pelsen etter å ha prydet fronten av kjerra på en 8 timers kjøretur i storm, men like fullt…et «jakttrofe!»

Med to lag gummihansker og neseklype (ja, for det tar litt tid å få bygutten ut av jeger`n), pirket gubben gnageren av kjerra, og konstaterte mer stolt enn han burde:

«24 til av disse, og jeg har nok til makan pelslue som Davy Crockett!»

 

Jeg nikket anerkjennende og hold klokelig kjeft. Tenkte det var greit å ikke ødelegge hans nyvunnede selvtillit ved å forklare forskjellen på lemen og vaskebjørn. I mitt stille sinn tenkte jeg: «Lag deg lue, du vennen min, men får jeg servert lemen-kotelett tilberedt på kulegrill på neste campingtur, da lukter det skilsmisse!»

Ukas små øyeblikk.

Hver eneste fredag tenker jeg at denne helgen skal jeg legge meg i selen og komme ajour med støvtørking, gulvvask, vinduspuss og bretting av nyvaska klær. Og hver søndag, i dag er intet unntak, kan jeg bare konstatere at ingen av delene ble noe av denne helga heller. Ved første øyekast ser det ikke sånn helt halvgæli ut når man kommer inn i måsahuset, men da jeg tok noen dansetrinn over laminaten fra yttergangen og bort til sofaen etter å ha sluppet ut Bolla i dag tidlig, danset støvet rundt føttene, og ullsokkene samlet opp nok loballer til å tove et sitteunderlag for en relativt velfødd ræv….Det burde være bevis nok på at jeg burde ta meg selv i nakken i dag, men jeg sitter nå her og lurer på hva jeg skal bake i dag istedet…. Og da tenkte jeg da, som den enkle sjelen jeg er, at det å ha kommet hit, innse (eller ikke gidde) at det finnes ting som er viktigere enn å fjerne støv, sånn som å kose seg og bare nyte en fridag, det gir rom for fine øyeblikk det!

Og da kan vi like gjerne starte med den gjærbaksten da, for jeg baker jo ikke bare på søndager. Denne uka ble det kanelknuter til kveldsmaten på mandag også. En myk start på uke, sånn i forhold til å bygge litt videre på, eller avvenne, alt ettersom, det søtsuget man har etter helgens godis bonanza. Myke, ferske kanelknuter og et glass iskald melk til kveldsmat i starten av uka, det skal man slett ikke undervurdere. Digg øyeblikk!

Å komme hjem fra jobben, og kjenne at ettermiddagssola kaster så varme stråler over verandaen at det ikke frister å gå inn, det er herlig det. Bare utsette middagslagingen en liten halvtime, kaste fra seg sekken, og rigge til kroppen i en stol ute. Sitte sånn med hodet bakover, myse mot sola, og bare sanke inn det himmelen er villig til å avse av vitamin D, slappe helt av noen stunder før man starter på kvelden og alle de oppgavene den drar med seg. Nydelig, avslappende øyeblikk.

Når man vet at magen egentlig er litt motstander av store mengder laktose, men likevel faller for fristelsen. Noen ganger er det verdt det. En iskaffe, den beste av dem, har ligget i kjøleskapet en stund, og en ettermiddag denne uka lot jeg det stå til! Lot bekymringer om mageknip bare være, og nøt en iskald iskaffe på trammen ute, i godt selskap av Bolla. Ikke noe svært øyeblikk kanskje, ikke viktig helelr, men likevel godt. Podcast på øret, iskaffe i hånda, og en selskapssyk pusekatt som klatret opp på fanget. Slike stille stunder er så gode.

Den kvelden vi fyrte opp noen gamle plankerester i bålpanna ute i hagen, og ble sittende lenge å skravle. Temperaturen var så god, kvelden var lys så lenge, latteren satt løst, og pølser smaker absolutt aller best når de er litt glem, og passe svidd på bålet. Gitarspill og fuglekvitter, pølse med sprøstekt løk, kaffe og frisk luft, ikke engang et steinkast fra inngangsdøra. Livet på måsan i all sin enkelhet, herlig øyeblikk.

Jeg har jo allerede skrevet om det i et eget innlegg, men mandagen, da jeg startet dagen med å tre langt ut av comfortsonen, og delta i en podcast var spennende. Sammen med Lars Jørgen og Jan Petter, to hjertegode karer med imponerende stor og god faglig kompetanse, snakket jeg om ungdom, tilhørighet, rus og Corona, i Aurskog-Høland kommune. Spennende, skummelt, og veldig morsomt. Utfordre seg selv, viktig, og fint øyeblikk.

Jeg har så mange gode kollegaer, og hver dag, på jobb er jeg omringet av gode, fine mennesker. En av disse, Ragnhild, er ei sånn dame man helst vil ha et miniatyreksemplar av på skulderen, for hun kan løfte deg, veilede deg, sette pris på deg, gjøre deg god…Ragnhild er på mange måter selvtilliten min. En fortrolig, en raus og en omsorgsfull kollega. Et forbilde. På fredag rusler hun inn på kontoret, med en papirpose i den ene hånda, og gir meg en duk hun har vevet selv. Ja, for det holder liksom ikke å bare være grom og god i jobben, hun er en sunn superwoman når det gjelder håndarbeid også. Hun kalte det brikke eller sitteunderlag….jeg kaller det duk. For man gjemmer ikke et slikt hjemmelaget kunstverk under rumpa i naturen. Så nå ligger den på spisebordet, denne vevde lille godsaken i de herligste sommerfarger, og hver gang jeg går forbi den, eller kikker på den, blir jeg liksom minnet på hvor heldig jeg er som er omringet av så nydelige mennesker, hver eneste dag. Jeg er HELDIG!

Middag ved tjernet. Fredagskvelden. Jeg var sliten etter jobb, gubben hadde avspasert, men byttet bremseklosser på bilen til svigerfar hele dagen, og alle tre podene var på jobb, eller hos kjæreste. Så da gjorde vi noe vi ikke gjør altfor ofte, bestilte oss middag på kinarestauranten, og tok med maten opp til Røytjern for å spise i sola ved vannkanten. Hverdagsluksus! Herlig øyeblikk.

 

De små vårtegnene som stadig dukker opp. Et nytt for hver dag. Den ettermiddagen jeg gikk meg en tur i skogen, luktet på våren, og nøt synet av den. Det å ha all verdens tid når man rusler rundt, når målet er verken å bli svett elelr få høyere puls, men bare ta inn naturen, nyte den. Det er fint det. Vårblomstene, knoppene på trærne, og lyden av sildrende vann i bekken. Herlig!

Lørdagen. Da vi begge, både måsagubben og jeg våknet altfor tidlig, og fant ut at dagen ville bli i overkant lang om vi ikke gjorde ett eller annet. Så vi satt oss i Volvoen, kjørte litt til høyre og litt til venstre, og endte opp med en fire timers tur i solskinnet, både til kjente og ukjente trakter. Stoppet for å kjøpe milkshake, kaste stein i Glomma, og nyte sola på en krakk langs elvebredden. Klokka var ikke mer en tidlig formiddag da vi kom hjem igjen, så lite av dagen hadde godt, til tross for at vi hadde fått turet, og sett, og snakket, og kost oss. Turer på måfå, navigere etter den blå himmelen, herlige øyeblikk.

Og dett var dett…uka, full av små og store hverdagsgleder. Kjolefredag, bålpanneettermiddag, bollemandag, og masse andre ord som ikke står i ordboka, men som er reelle likevel. Akkurat passe fin hverdagsuke.

Håper du kan se tilbake på noen fine små øyeblikk, og at søndagen blir god for deg og dine. Vi blogges.

 

 

 

Podcast? Klart jeg kan!

Et lite hverdagsinnlegg fra søndagsblogger`n, sånn på tampen av ettermiddagen. Det hører sjeldenhetene til. Jeg synes det er rart å skulle dele de små hendelsene, sånn utenom sammendraget på søndagene da. I dag følte jeg likevel for det, for mestringsfølelse både kan, og burde dokumenteres.

Folk som har blitt kjent med meg i voksen alder tror jeg overdriver, eller rett og slett lyver, når jeg kaller meg selv innadvent, eller sier at jeg er lit redd for å prøve nye ting. Folk som har kjent meg hele livet vil derimot nikke anerkjennende. de vet hva det engang kostet meg, og hva de fremdeles innimellom koster, å snakke offentlig, å synes, å skulle ta plass.

Jeg er bedre enn det jeg var. Jeg blir stadig bedre. Det er en pågående prosess. Jeg fremstår kanskje som snakksalig og selvsikker, men en del av meg skjelver i buksene med hver nye utfordring jeg får. Jeg vet uansett av erfaring at den som intet våger, intet vinner, og at øvelse gjør mester.

 

Uredd pyse!

 

Da Else fra kommunen sendte meg mail og spurte på om jeg kunne gjeste en podcast for Aurskog-Høland kommune var min umiddelbare, og faste, reaksjon, å takke nei. Skummelt! Har aldri gjort det før. Nei takk! Men så leste jeg gjennom hva podcasten skulle inneholde, og bestemte meg istedenfor at det å bli forespurt, det å bli vist denne tilliten, det kan man ikke takke nei til. Særlig ikke når det er et tema jeg brenner for.

 

Da den andre gjesten i tillegg er en lokal mann jeg både beundrer og respekterer, og programlederen har mer talent i lillefingeren enn de fleste har i hele skrotten, var valget ganske lett. Selvsagt takker man ja.

(Så skal det sies at den andre gjesten gruet seg vel så mye som undertegnede, og det hjalp litt det også!)

 

Og i dag var det innspilling. Tema: Ungdom, rus og tilhørighet. Jeg leste meg ikke opp på temaet. Tenkte det var like greit å hoppe uti med begge bena, snakke av erfaring, rett fra hjertet og levra. Og det gikk så mye bedre enn fryktet, mye takket være Lars Jørgen, Og Jan Petter. (Ja, jeg har fått tillatelse til å dele navn og bilder.)

 

Lars Jørgen er lærer på barneskolen, en tidligere kollega, og en superhelt for mine poder som har vært så heldige å få være i hans klasserom. Lars er en lite selvhøytidelig moromann, kongen av dårlige vitser, belest og belært, og så inkluderende at hans nærvær tar brodden av alt som er utrygt og nytt.

 

Jan Petter er utekontakt i kommunen, og stiller med en faglig kompetanse som er intet annet enn beundringsverdig. Han er rågod på å bygge relasjoner til barn og unge, og utstråler en ro og trygghet i alt han foretar seg.

 

Samtalen rundt bordet gikk lett. Så lett at man til tider glemte mikrofonene, lo på upassende steder, og før vi viste ordet av det var tiden brukt opp. Så gjenstår det å se da, etter at teamet til kommunen har redigert ferdig, om dette i det hele tatt vil fenge sambygdingene, men jeg klapper meg selv på skulderen likevel. Et klapp for den usikre, sjenerte lille jenta som endelig er voksen nok til å trosse styggen på ryggen, og hoppe ut i det ukjente. For det VAR gøy. Det VAR lærerikt! Det VAR verdt det.

 

Så tusen takk Lars Jørgen og Jan Petter, for samtalen, latteren, den dårlige vitsen om tamponger, og timen i trevlig selskap. Takk til teamet i kommunen som inviterte meg med, og for satsingen rundt barn og unge. I dag er jeg stolt og glad innbygger i Aurskog-Høland kommune!

Feirer med en liten sjokolade jeg!

Vi blogges!