Ukas små øyeblikk.

Sitter her i den faste kroken av sofaen og går gjennom alle de små fine hverdagsøyeblikkene som har laget denne akkurat passe gode hverdagsuka. Noen øyeblikk skal få plass i dagens blogg, noen blir lagret på eget minne. Tenk at slik har jeg sittet hver eneste søndag i fire år, og delt mine små hverdagsøyeblikk med kjente og ukjente. Mest ukjente. Jeg føler at mange av dere har blitt venner, selv om vi aldri har møttes. Rart det der, hvordan man “netter” via kommentarer eller bilder, litt sånn over tid, og plutselig kjenner man på et slags vennskap med helt ukjente. Ganske så fint.

Sitter her i gubben sin pysjbukse. Han fikk den til jul for mange år siden, men har knapt brukt den, fordi den er så god å loffe rundt i, at jeg stjeler den. Hele tiden. Passer så godt nå førjulstiden med en sånn litt for diger flanellbukse med røde ruter. Varm og god, og så romslig at man knapt kjenner det om man kanskje har forspist seg på for eksempel ostepop. Det hender jo man går i den fella…om og om igjen.

Sitter her og prøver å ignorere den lille stemmen inne i hodet mitt, den som forteller meg at det hadde vært helt i orden å starte med litt sånn snik-julifisering her i stua. Ja, det er et ord! Liksom bare finne fra bittelitt julepynt, noen lys, litt granbar og kongler, og begynne så smått med pyntinga. Jeg prøver så godt jeg kan å overse den stemmen, men den er ganske intens. Jeg gir for eksempel etter hver gang stemmen ber meg unne meg litt lakris, eller marsipan, eller sjokolade, eller kaffe, eller popcorn, eller pepsi max, eller en cowboystrekk på sofaen…Stemmen er som du sikkert skjønner ganske god på å overtale.

Jeg skal liksom prøve å vente en uke til før jeg sniker litt jul inn i måsahuset, men det er vanskelig.Tradisjonen her er jo å vente til første søndag i advent. Jeg har drukket gløgg da…nesten hver dag hele uka. Ikke lett å la vær når venninna di driver interiørbutikk, og selger sånne kule kopper. (og ja, jeg har jo en liten smule koppedilla!!!) Måsagubben har fått sin egen, av Mona. Føler egentlig at vi er litt sånn typ, et par like grilldresser unna prototypen på gammalt ektepar nå. I don`t care! Ikke egentlig. For gløgg i kule kopper, fyr i peisen, og polkagris gir så himla fine øyeblikk! Ser maaaaange har pyntet ekstra tidlig i år, og det gleder meg litt. Vi trenger litt lys og glede dette året. Så gjenstår det å se da, om jeg gir etter for fristelsen til å pynte litt i løpet av uka. Har du startet julepyntingen enda?

Bolla! Herlighet, for et dyr. Den katta burde jo hatt sin egen lille lykkeblogg, for hverdagene med henne byr på øyeblikk etter øyeblikk. Mammadalt så det holder! (Jada, jeg vet jeg egentlig ikke er mammaen hennes!) Janne pusser tenna, Bolla sitter i speilet. Janne pakker inn julegaver, Bolla “fikser” sløyfebånd og spiser merkelapper. Janne sitter på do, Bolla sitter på fanget og heier. Janne sover, Bolla vekker henne uten god grunn. Janne kommer hjem fra jobb, Bolla er velkomstkomite i porten. Fin pus, fine øyeblikk!

 

Når matmor starter støvsugeren midt i en høneblund, og du egentlig skulle ønske matmor bare datt og knakk hofta…eller nakken!
Vi tar visst morgenstellet sammen vi. Tannpuss og kattevask.

Det er rare tider på skolen. Begrenset antall elever, fordelt utover ruka. Det samme med kolleger. Jeg er den eneste som er der hver dag, da jeg har tilhold i alle klassene, og med mange enkeltelever. Skummelt, litt fint også, å ikke miste oversikten helt. Oppe i alt dette, all denne unntakstilstanden, blir gleden desto større hver gang en kollega entrer kontoret om morgenen. Når skravla går i overkant fort, og latteren sitter ekstra løst fordi man ikke har sett hverandre på noen dager. Sånne øyeblikk blir ekstra gode i denne tiden, og ekstra viktige å ta vare på. Jeg har, utvilsomt, verdens beste kolleger! Fine øyeblikk, hver eneste arbeidsdag. Dessuten har de av en eller annen grunn tydeligvis ubegrenset tilgang på snop… noe den lille stemmen i hodet mitt som nevnt tidligere vet å sette pris på! Godis på pulten, fint øyeblikk!

Den morgenen himmelen viste seg frem som om den skulle gå først i Pride paraden, og ikledde seg de aller fineste fargene sine. Hele spekteret av rødt, gult, oransje, rosa…you name it. Ble gående med nesa i været hele veien til jobb, og jeg ruslet over skolegården akkurat i det alle fargene traff den ene bygningen, og himmelen speilet seg i vinduene ved hovedinngangen. Og jeg ble som vanlig stående der, midt i skolegården som en tomsing, å bare stirre! Nydelig! Nydelig øyeblikk!

Jeg har prøvd noe jeg aldri har gjort før. Ble spurt av en kollega om å male et dørskilt av porselen, og sa ja. U-klokt egentlig, for jeg har null erfaring med den typen materialer, men bestilleren ville bare ha navn og noen enkle strektegninger. Greia er da, at uansett resultat, så var det innmari gøy å gjøre noe nytt. Gøy, morsom erfaring, fint øyeblikk. Enkelt og greit.

janne gjør ting hun ikke kan.

Også var det denne kollegaen da, som kom med gave som takk for hjelpen, selv om jeg sa jeg ikke skulle ha noe for det. Og jeg liker gaver! Såpass kan jeg like gjerne innrømme. Det er noe med den spenninga altså. Noe innpakket, i glinsende papir. Det beste er nok kanskje likevel slike små fine hilsninger på kort eller pakkelapp, men pakker generelt er GØY! Denne pakken lot jeg ligge ved siden av meg en times tid. Ville bare dra ut spenninga. Janne, fire år… Så ja, pakker. Spennende pakker, og kort med håndskrevne hilsninger. Fine øyeblikk.

Og der har du uka mi. Kjedelig for noen kanskje, trygt, godt og spennende nok for meg. Mange fine små øyeblikk, skapt av folk og fe og fandenskap rundt meg. Den natten vi ikke fikk sove stort, både gubben og jeg, og vi ble liggende og skravle. Da jeg kjøpte med den jule-iskaffen som var så sabla god!!! Den som smakte mer sjokolade enn kaffe, og ble sånn akutt ny favoritt!

Den halvtimen jeg ble sittende med en elev og synge. Tenk at sang kan være rein terapi når dagen er tung, og tankene er forvirrende. Fint øyeblikk.

Da kulda kom, og alt ute ble så gnistrende vakkert. Så kaldt at det knaste under føttene, og det så ut som om naturen hadde kastet hauger av glinsende små diamanter overalt på bakken!

Da de siste julegavene ble handlet inn på polet (litt kjipt at jeg ikke måtte vise legitimasjon selv om jeg tilbudte meg akkurat det), og pakket inn. Offisielt ferdig med alle julegaver, bortsett fra til podene, eller da jeg fikk smugtitte på forsiden til årets julemagasin for bygda, og stolt fikk se utkastet til historien og tegningene jeg har fått bidra med i år.

Alle disse små øyeblikkene, og enda flere til. Kjenner meg passe heldig, rett og slett.

 

Jeg håper du som titter innom har spart opp noen små øyeblikk denne uken, og at dagene som kommer, de siste dagene før advent, blir gode!

Vi blogges!

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Følelsen av å ikke helt ha landa for helgen enda, også er det søndag, og jobb igjen i morgen. Karantenejobb faktisk. Den er kjip! Vanligvis tar jeg helg i det sekundet jeg går ut av døra på skolen på fredag, men denne uka ble rar. Pandemi-tid. En beskjed. stengte dører og hjemmeskole. Ny beskjed. Skole annenhver dag. Ny beskjed igjen, skole hver dag. Det er vel innafor å si at hodet spinner og tankene går litt over stokk og stein. Når alt kommer til alt er det uansett fint å kunne jobbe. Jeg kjenner meg heldig som kan det, tross alt, heldig som kan omgåes de fine ungdommene. Noe begrenset nærkontakt selvsagt, og til hver sine dager, men likevel, det er fint. Så da lander vi like greit på det da, at daglig kontakt med ulike fine kolleger, selv om jeg var eneste ansatt på kontoret et par dager i starten av uka, og herlige ungdommer, det er fine øyeblikk!

Alene på kontoret. Rart, kjedelig, men litt digg å legge bena på pulten og leke sjef!

Det blir mye hjemmekos om dagen. Vi er jo nesten pålagt det nå om dagen. Det å være hjemme altså, kosen er jo relativt valgfri. For en ihugga introvert som meg er ikke det å måtte bli hjemme om kvelden noe stort problem. ikke så lenge jeg kan gå turer, kjenne på høstlufta, også krype opp i sofakroken med god samvittighet etterpå.

Når man har egentid til overs blir man gjerne litt kreativ. Ihvertfall blir jeg det. En ettermiddag denne uka fikk jeg plutselig lyst til å bake, og nå er fryseren fylt opp av grov bakst i mange varianter. Fylte horn og rundstykker med det ene og det andre. Lett for podene å fiske ut av fryseskapet hver morgen, så er matpakka ferdig tint og spiseklar ved lunsjtider. Digger de øyeblikkene jeg kan stå på kjøkkenet og bake, mens radioen skrus opp på full guffe. Fine øyeblikk.

Så var det de derre bakestundene på kjøkkenet da. Eller, ikke bare de egentlig. For det gjelder egentlig det meste av stunder. Bolla, etter at de to andre kattene døde i sommer, har blitt så himla mammadalt. Jeg kan ikke bevege meg en meter uten at det kattekreket er hakk i hel! Sitter på do, katta hopper opp på fanget. Sitter og spiser, katta sitter som limt ved bena mine. Sitter i badekaret, katta sitter på badekarkanten og glor på meg. Og her om dagen måtte jeg bare ta bilde av det, for jeg blir søren meg iaktatt bare jeg stikker i kjøleskapet for å fylle på glasset med…ehhh.. vann (egentlig Pepsi Max) også. Men for all del, selv om jeg av og til føler meg beglodd og spionert på, en sånn pusekatt som forguder deg, det gir litt morsomme øyeblikk da!

 

Og da jeg endelig landet i sofaen igjen, etter å ha tatt meg den frihet å hente noe i kjøleskapet, da hopper katta opp i sofaen, klamrer labbene rundt armen, og tviholder på matmor slik at hun ikke får forlatt favorittplassen enda en gang. Herlig øyeblikk. (Og jada, jeg innser at pandemien har gjort meg til en sånn crazy catlady!)

Å lande foran peisen. Det var en sånn litt kaosdag på jobb. Mye å sette seg inn i, masse nye hensyn å ta, mange elever å forholde seg til på ulike plasser. Tre netter på rappen uten særlig søvn hjalp heller ikke. Så da jeg kom hjem den ettermiddagen, og hele huset luktet nystekt pizza, og stearinlysene allerede var tent, da var det nesten så jeg begynte å grine. Digger poder som fikser middag, og som fyrer i peisen. Rett etter middag forsvant riktignok podene, slik poder i tenårene ofte gjør, for det er alltid biler som skal mekkes, eller basskasser som skal snekres, men det gjør ikke noe. Den roen akkurat i det huset ble tomt, og jeg kunne lande i stolen og varme tærne foran knitrende flammer…magisk!

Gitarkonsert i egen stue. Med tre tenåringer i hus er det alltid en eller annen form for musikk som spilles på en eller annen høyttaler. Noen ganger er det bråk. Noen ganger er det fint. Heldigvis har de litt gammeldags smak når det kommer til hva de lytter til, så innimellom når det ljomer som verst mellom veggene her er det som å gå 30 år tilbake i tid, og skli rett inn i tenåra. Men når podene, en eller alle, drar frem kassegitaren og drar et par låter i stua, da koser jeg meg. Kassegitar er ALDRI bråk, og når det spilles Bruce Springsteen eller Uriah Heep, da blir jeg bare sittende å lytte, og nyte. Det er fine øyeblikk det!

Jeg fikk en så innmari hyggelig forespørsel denne uka. Et spørsmål om jeg kunne donere noen av tegningene mine til et sykehjem i Oslo, der de denne julen skal gjøre litt stas på sine ansatte etter et langt og vanskelig år med nye hensyn til Korona. Sånne ting liker jeg. Ekstra hyggelig å kunne bidra med noe. Noe så lite egentlig. Skulle bare mangle, så jeg sa selvsagt ja, og ble overrasket med verden hyggeligste førjulsgave da tegningene ble hentet på fredag formiddag. Ble så rørt! Og nå vurderer jeg veldig om det ikke er kjempelurt å kanskje sette opp denne adventsstaken allerede nå, slik at den liksom får vent seg til å bo i måsahuset, litt før advent. Tror jammen meg jeg skal sette i lysene senere i dag, bare fordi. Gave, fra fantastisk hyggelig dame, fint øyeblikk ❤❤❤

Ungdommer. Altså, jeg digger denne arten! Noen dager har jeg skuldre som er nedgrått av unge tårer, andre dager gjør magemusklene vondt etter å ha ledd i timevis. Noen dager har jeg begge deler. Så var det fredag denne uka, da noen klasser hadde av smittehensyn vært lukket i samme rom, med samme lærer og medelever i tre dager, at jeg tilbudte meg å rusle ned på butikken og handle for alle de som hadde “glemt” matpakka. Nå er dette selvsagt ikke en greie som er morsom for alle andre, men jeg lo så fælt da jeg ruslet nedover mot Rema med handlelista, for aldri før har jeg hatt mer enspora kost i en handlekurv. Konklusjon, iskaffe og energidrikk er det som holder ungdommens mot og energinivå oppe i disse dager. Artig øyeblikk. Og bare så det er sagt, selv om det ikke stod på lista, så handlet meg med klementiner, bananer og pærer i store poser, og all frukten ble spist opp! Det er håp 😉 (og når sant skal sies går ikke akkurat denne fagarbeideren foran som et godt eksempel heller, når jeg ikke klarer å begrense verken lakris eller marsipaninntaket!)

Lo også godt av ungdommen den dagen jeg kom opp trappen til andre etasje der design linjene har sine klasserom, og skvatt så jeg skvetta litt i undertøyet da jeg ble møtt av denne karen midt i korridoren. Det tok meg noen sekunder å innse at nissen er en utkledd utstillingsdukke, og han har sittet der hele uka og delt ut håndsprit til lærere og elever. Julestemning og smittevern…det er ungdommen sin det. Undertøyet mitt, og ufrivillig skvettlekkasje derimot, different story!

Og det var noen av ukas små, fine øyeblikk. Jeg kan legge til sesongens første kopp med Gløgg, alltid et fint øyeblikk å tjuvstarte litt. En løpetur i sko som matchet løpebanen var en liten høydare, vi leker jo ikke influenser lissom! Den natten jeg leste ut boka fordi jeg ikke fikk sove, en halvtime på telefonen med den fine kollegaen som flyttet langt unna i sommer, og den kvelden jeg sovnet på sofaen mens gubben (undersotten) masserte føttene mine. Små gleder, i en vanlig, litt uvanlig hverdag. Jeg håper du har hatt en fin uke, og at søndagen blir god.

 

Ta vare på de små øyeblikkene. Vi blogges ❤

 

 

 

 

 

 

 

Pass på deg sjæl!

Jeg har fått en helt ny forståelse for begrepet «mellom barken og veden». Skjønner hva folk mener når de sier ting som: «Jeg har hue i klem mellom en stein og et hardt sted!» For det er akkurat der jeg befinner meg selv om dagen. I en sånn surrealistisk tilstand mellom alt som er skummelt, og alt som er fint. Redd for å gjøre noe galt, redd for å gjøre for mye, redd for å gjøre for lite. Redd for å tråkke på føttene til det selvutnevnte pandemi-politiet, eller tre skrevet ned på fanget til motpolene, det såkalte hysteri-militæret.

 

For en ihugga introvert med sporadisk folkemengde-skrekk, var ikke selvisolering det helt store problemet da pandemien nådde bygde-Norge tidligere i år. Snarere tvert imot. Det å kunne, med god samvittighet, takke nei til større sosiale tilsettinger var en befrielse. Plutselig var det å være sær og folkesky det samme som å være hverdagshelt.

I et kort øyeblikk vurderte jeg å trykke opp et begrenset antall t-skjorter og selge som samleobjekter til mine medsøstre og brødre, med teksten: «Festbrems redder verden!»

Jeg lot det være av både personlige økonomiske årsaker, og det faktum at alle ansatte i helse-Norge på daværende tidspunkt var mer superhelt enn en patetisk introvert fra Måsan noen gang kommer til å bli, og at de fortjente all den cred de kunne få.

Munnbind. Fordi det er dødssexy å redde verden!

Men joda, pandemi-livet passet meg, og da jeg den aller første arbeidsdagen med hjemmeskole via Teams kunne veilede elever på nettet, godt pakket inn i et loddent ullteppe fra favorittkroken i egen sofa, sendte jeg en stille takk til det mennesket på den andre siden av kloden som forsynte seg grådig av en gryterett bestående av litt dårlig tilberedt flaggermus.

 

Sakte men sikkert endret ting seg. For selv om pålagt hjemmesitting passet meg som individ, er det ikke til å stikke under en stol at pålagt sosial omgang med andre også tvinger deg til å ivareta egen helse, både den fysiske og den mentale.  Jeg var ikke klar over hvor mye, før jeg etter mange uker med gjemme-kontor (nei, jeg skrev ikke feil, for det er det vi gjør…gjemmer oss for verden der vi sitter alene), begynte å legge merke til eget forfall.

Det startet med de små tingene. Jeg forble i pysjbuksene hele dagen, for elever og kolleger skulle bare se meg på skjermen fra livet og opp uansett. Når man tilbringer flere uker i strekk i bukse med strikk i linningen merkes heller ikke de ekstra centimeterne rundt livet som følge av langvarige høykarbo-lunsjer i tide og utide.

Fordi hjemmekontoret er nettopp det, hjemme, sier det seg selv at reiseveien til og fra jobb er betraktelig kortere, og det gir muligheten til å sove bittelitt lenger hver dag. Med tanke på at man da heller ikke trenger å stresse med fullstendig påkledning i form av benklær, hopper man derfor også stadig over den daglige morgenrutinen som innebærer blant annet dusj og tannpuss. Et noe utdatert web kamera med dårlig oppløsning har sine fordeler når fett hår og usminket ansikt lett kamufleres som trendy hipster-mote, og fordi lukt ikke formidles via nettet gjorde ikke stålånden, et produkt av ukjent antall kaffekopper, og daglig inntak av makrell i tomat rett fra boks via gaffel, større skade enn et ukjent antall døde fluer i vinduskarmen, og et og annet hatefullt blikk fra katta som av ren refleks begynte å grave med bakbena hver gang jeg pustet på henne.

Enkel forskning viser at det er lett å se seg blind på eget pandemiforfall, og det var ikke før langt ute i April jeg innså alvoret.

Det var da jeg i en av disse tidlige morgentimene, mens nattetåken fremdeles hang lavt over hagen, at jeg listet med ut med en kurv rene klær for å henge på snora, kun iført en lodden liten morgenkåpe i lysebrun fleece. I det jeg var i ferd med å henge opp nok en småsliten truse på tredje snor, hørte jeg kvister knekke i skogbrynet nederst i hagen, og stemmer fra et par røsslige bygdekarer iført kamuflasjebukser, og rød jaktlue, som noe forvirret pekte på meg med ei tilsynelatende fulladet hagle.

De oppfattet så raskt som bare en erfaren jeger kan, at jeg stiv av skrekk og overraskelse ble stående musestille, gapende, og med morgenkåpa såpass løst at de fikk mer enn et greit glimt av en svært urtimmet høne, og legger med oppspart pandemivekst.

 

Pandemi-vekst!

Rolig senket de våpnene, forsøkte litt brydd å feste øynene alle andre steder enn på denne forfalne skrotten, mens de på vassekte hølandsdialekt formidler følgende: « Det ern`te menniga å bare buse gjennom hagan dikkers, men vi ærber for viltnemda, og sku bærre skøti en slik ælj som fekk seg en real trøkk utpå Kompveien her i mårres, srø!»

 

En rask kikk nedover egen kropp, hvis morgenkåpe nå hang på halvt hold over lute skuldre, bekrefter hvorfor selv erfarne jegere kan ta feil av undertegnede og ei middels stor elgku! Brun, røslig som følge av hittil ukjent antall pandemikalorier, og hårete, uhøvla og gjengrodd nok til å være en fordømt fornøyelsespark for hjortelusa. Hadde jeg lagt meg til i et skogbryn der og da, hadde jeg blitt ulvemat innen et kvarter, særlig med tanke på at ånden luktet mer åte enn et tredagers kadaver av ukjent sort.

Når man tar grep, eller høvel, og høvler seg tilbake til livet!

 

 

Så da verden, i alle fall vår del av den, gjenåpnet et sted mellom vår og sommer, var det en selvutnevnt introvert som gladelig igjen tredde ut den sosiale verden, og gjenvant kontrollen over egen helse og hverdag, og det ble fort klart at flere med meg var glade for å gjenoppta det sosiale livet, til tross for regler og nye restriksjoner.

Nå stenger vi igjen. Det kjennes sårt, rart, vanskelig, men likevel helt nødvendig. For sannheten er, vi har ingen å miste, og vi vet for lite om ettervirkninger til å fnyse av to uker med relativt lette symptomer.

Derfor blir jeg så frustrert og lei meg når jeg leser kommentarfelter fulle av besserwissere med lite erfaring, mindre vett, og et skyldig beløp sunn folkeskikk, som plutselig har fagbrev i pandemi, master i grillet flaggermus-biff og en doktorgrad i det å fordele skyld!

 

Sånn helt seriøst! Om du er leder for moralpolitiet eller opposisjonen er egentlig revnende likegyldig. Når en felles dugnad består av å begrense nærkontakter, ha god håndhygiene, eller holde deg inne om du er syk, da er det minste du kan gjøre å delta!

 

Når du kan kvitte deg med undertøy som strammer, og bli heltinne!

Selvsagt er det kjipt å ikke kunne danse rundt i den nye glitrende julekjolen, eller flirte med den søte bartenderen på julebordet, men når du kan slå et slag for folkehelsa ved å heller ta en heidundranes hjemme alenefest uten hold-in og push-up, da gjør du det!

La det henge, du imponerer mest med å holde deg hjemme likevel!

Folkens! Det har aldri vært enklere å bli «superhelt», når de eneste superkreftene du trenger er å være litt bedagelig.

Jeg ønsker deg og dine en frisk hverdag! Ta vare på hverandre, pass på deg sjæl! Vi blogges!

Ukas små øyeblikk.

Det begynte så bra. Uka altså. Og nå er jeg litt tom igjen. Men det går ikke på meg denne gangen, jeg kjenner meg tom på vegne av andre. Innboksen på teams, og mobilen min er full av meldinger fra elever som gruer seg til de neste ukene. Sårbar ungdom som prøver å finne lyspunkter i nok en periode med hjemmeskole og lite sosial omgang med resten av verden. Ungdom er gode. De er opplyste og kloke, de vet at denne nasjonale “dugnaden” må til, likevel raste verden for noen da vi på fredag stengte ned deler av skolen sånn rent fysisk. Det gjør så vondt å vite at så mange nå sliter. Heldigvis har vi er ordning for de mest sårbare, og jeg har trua på at vi kommer oss igjennom. Selvsagt gjør vi det. På den siste meldingen på mobilen min står det: “Jeg bare gleder meg sånn til å kunne få en klem av deg igjen, en high five med ansiktet!”

Det er klart jeg lar meg påvirke. Men om jeg ser noen lyspunkt med de kommende fjorten dagene med hjemmeskole? Absolutt. Bena på bordet, pc i fanget, kaffe i koppen og jeg trenger ikke trøkke kroppen inn i ei olabukse som strammer rundt magen…ingen kolleger eller elever vil uansett legge merke til om jeg går i pysjbuksa hele dagen!

Noterer nye SCHWÆÆÆÆÆRE flanellspysjbukser på ønskelista til jul.

Det er stille i måsahuset enda. Jeg sitter alene i stua, og nyter stillheten. Disse søndags morgenene er gull verdt. Akkurat nå er et av disse fine, små øyeblikkene som jeg har lært meg å sette så pris på. Jeg hviler føttene på den lille hylla ved peisen, og kjenner at tærne blir sånn akkurat passe grilla. Deilig. Bolla rusler rundt her, finner ikke helt roen fordi jeg har en PC i fanget…hennes plass er derfor opptatt. Hvis blikk kunne drepe, da hadde jeg, eller ihvertfall PC`n vært stein dau akkurat nå. Likevel, hatefullt blikk fra katta, dette øyeblikket er godt.

 

Egentlig fyrer jeg i peisen bare for kosen sin del, for November så langt har vært overraskende varm. Akkurat passe egentlig. Kald nok til at man kan pakke seg inn i et lunt skjerf når man rusler til jobb om morgenen, likevel varm nok til å kunne puste inn frisk luft uten at nesehårene fryser og blir til pinner. På vei over skolegården på fredags morgen stoppet jeg opp og bare tok inn hele greia. Himmelen som gikk fra rød til gul, sola som sloss seg en vei gjennom disen, og den nesten varme vinden. Skal slett ikke kimse av en slik start på vinteren. Fint øyeblikk!

Forsmak på jula. Finnes det en ting du liker som du gjerne skulle spist enda mer av, om du bare ikke hadde blitt kvalm? (Må jo være den rareste setningen jeg noen gang har skrevet!) Jeg har en sånn ting. De påske-eggene fra Freia. De sjokolade eggene fylt med hvit krem. Oh-la-la!!! Og nå har de kommet i en sånn jule-kule utgave også. Snøballer kaller de det! Og jeg har tyvstarta jula og kjøpt inn en pakke. En snøball er nok, for mer enn det gjør meg uvel. Trikset er å spise noe salt imellom, for eksempel potetgull. Da kan jeg hive innpå ei sjokoladekule til innen relativt kort tid! Egentlig helt merkelig at jeg ikke er kostholdsekspert, eller slankedronning! (Ja, det var ironi!!!) Men sånn helt seriøst, å ha en sånn pakke sjokoladekuler med hvit krem helt for seg selv…fantastisk øyeblikk!

Den dagen vi, eller egentlig mest jeg, kunne endelig hivet ut det gamle skapet i gangen, det som så vidt hang sammen med gaffa-tape og hyssingstumper, og bytte det ut med et nyere skap vi har arvet fra pappa og bonusmamma. Nå fører riktignok et slikt bytte av skap i gangen med seg en del jobb, for ikke å snakke om skam…Dæven så mye skit det lå under der…skulle tro jeg aldri vaska her i huset…

Men, det er verdt det. Nå står det et skap i gangen som holder sammen ved hjelp av de originale skruene som fulgte med, og her i huset er det luksus! Små gleder. Nytt skap, og en pusekatt som sitter i blomsterkassa utenfor vinduet, under et åpent vindu, sånn for å få luft, men likevel ikke bli våt på labbene, det var et fint øyeblikk!

Da jeg ruslet hjem fra jobb, og spiste den salte kringla som hadde ligget i veska siden lunsj. Vet ikke hvorfor jeg synes øyeblikket var så fint, sikkert fordi det inneholdt mat…ja, jeg har et problem. Men sola varmet i nakken, jeg hadde musikk på øret, arbeidsdagen var over, og fordi alle podene og gubben jobbet overtid var det lenge til middag. Så da jeg kunne grave litt i veska, finne den kringla, og gomle vekk rumlingen i magen mens jeg ruslet hjemover, da nøt jeg virkelig stunden!

Julegavene som er pakket inn, og klare for levering. Ikke enda da, men snart. Noen skal sendes over halve verden, noen skal bare litt lenger ut i bygda. Men jeg koser meg sånn med innpakkingen på noen av de. Prosessen med å pakke, tape, knyte og pynte, det er ganske gøy. Så kan pakkene ligge fremme i en kurv som en del av julepynten frem til de skal overleveres nye eiere. Så ja, pakke inn julegaver, fint øyeblikk! Godt med alt som er gjort!

Den eftan vi var sultne og giddalause, både gubben og jeg. Podene var forduftet, og ikke ventet hjem før sent på kveld, og der satt vi og diskuterte hvem som skulle trylle frem middagen, og hvorfor. Argumentene var mange, alle like dårlige. Det var da vi bestemte oss for å være skikkelig fintfolk, og spise middag ute. Riktognok i ekte pandemi-stil…sånn mat gjennom vinduet i en drive-in, sitte i bilen på en parkeringsplass, med radioen passe høyt, spise middag, også kjøre hjem igjen, Latskapen lenge leve, men det ble et fint øyeblikk. Hyggelig kjøretur, og ikkeno oppvask. Vinn-vinn, spør du meg ihvertfall!

Den kvelden alt var ferdig, og levert. Jeg har tatt på meg litt tegne og skrivejobber den siste tiden, og det skulle leveres før deadline, slik at de kom i trykken i riktig tid. Den følelsen, når alt man har påtatt seg er ferdig, og man kan puste ut, og bare gjøre ting man har lyst til, og ikke ting man må, den er digg! Feiret med noen timer papir og blyant, tegnet litt lulekort, og noen andre små greier, bare for gøy. Total avslapning, fint øyeblikk.

Og det var den uka. Alle disse små hverdagsøyeblikkene. Donald som tapte valget, lukten av kongerøkelse i stua, og bilder av smilende tantegull på melding. Latter på kontoret, stille kvelder i sofaen hjemme, og en frisk løpetur etter middag. Akkurat nok av alt egentlig.

Søndagen skal nytes. Jeg skal bake, lufte snuta, ta et boblebad, brette klær, og bake enda litt til. Så skal jeg forberede meg på to uker med en annerledes jobbhverdag, nok en gang. Det kommer til å gå bra denne gangen også, det må jo det.

Ønsker deg en strålende søndag, og en frisk ny uke. Ta vare på hverandre ❤❤❤

 

Til en du er glad i.

Hvert år siden jeg startet å skrive denne lille bloggen har jeg gitt bort en hjemmelaget pakke-julekalender. I år blir intet unntak. Mer enn noen gang tror jeg det er viktig å glede noen andre, spre litt smil og omsorg. 2020 har vært, og vil fortsatt være tøft for mange. Nå vet jeg selvsagt at en og annen julekalender ikke redder verden, men jeg lever liksom litt i en sånn blåøyd boble, i den tro at dersom mange bare gjør en bitteliten ting for å glede noen andre, da får vi kanskje en sårt trengt bølge av litt raushet på tampen av året.

Det blir i år som i fjor, og årene før der. Jeg deler ut en adventskalender, du hjelper meg å finne ut hvem som skal få den. For det er her du kan bli med å glede noen. For du skal ikke “delta” for å mele din egen kake, men ved å nominere noen du er glad i, og som fortjener en liten pakke hver dag i Desember, er du med å gleder noen.

 

Derfor, skriv i kommentarfeltet enten her på bloggen, eller under innlegget som lenker til adventskalenderen på bloggens facebook-side, hvem du synes fortjener en liten oppmerksomhet i form av en julekalender. Tagg dem gjerne i kommentaren din. Det er jo en gave i seg selv at noen tenker på deg, og unner deg noe godt.

Minner om bruk av fornuftig nettvett. En personlig hilsen til den du nominerer er alltid koselig, men vær aktsom med hva du skriver, og husk at ikke alle vil ha mye personlig informasjon om seg selv på nett.

 

En vinner trekkes Søndag 15. November, kl 20.00, og vil bli annonsert på bloggens facebookside. Da rekker julekalenderen frem til vinneren i god tid til 1. Desember.

 

Håper du vil bli med å glede noen ❤

Ukas små øyeblikk.

Stua kjennes lun akkurat nå. Trygg og lun. Tror det er en blanding av de nye (gamle) rutete gardinene, kaffelukta, knitringa fra peisen, og Bolla som durer her ved siden av meg, med hodet i fanget mitt. For akkurat en uke siden satt jeg her på akkurat samme plass, og kjente på en litt lei, indre uro. For mye gikk galt på en gang, for mange ting ble ødelagt, det måtte mer penger ut enn det kom inn, og jeg var stressa. På mine vegne, gubbens vegne, podenes vegne.

Nå er pulsen roligere. Hvilepuls, kaffe og lun stue. Alle søndager skulle startet sånn. Nå ordner selvsagt ikke ting seg av seg selv, vi har ikke svingt en magisk pinne og ropt “hokus-pokus”, og vipps, så er alt på stell, men, vi har tatt tiden til hjelp, summet og fundert litt, og tingene faller sakte men sikkert på plass, slik ting ofte gjør. Øyeblikkene, de små og fine som utgjør sånne akkurat passe gode hverdager har det vært mange av også.

 

Mandags morgen. Tidlig, tidlig mandags morgen. Så tidlig at det egentlig var litt natta enda. Fikk ikke sove stort, og i tillegg hadde vi jo stilt klokka. Uheldig kombinasjon, men litt fint likevel. For jeg fikk huset for meg selv noen timer før dagslyset kom, og før resten av skrottene i måsahuset våknet. Stekte rundstykker til matpakkene, hørte litt musikk, drakk te med honning, tente lys på bordet, selskapssyk pusekatt på fanget, og satt bare og nøt stillheten før dagen begynte, og jeg måtte rusle bort på jobben. Jeg nyter disse stille stundene, de gjør på en måte litt opp for den søvnen som ikke kommer. Fint øyeblikk.

 

Den ettermiddagen jeg ruslet bak på myra i duskeregnet, og klippet kvister til en krans jeg skulle lage for ei venninne. Det var så deilig å rusle litt ute i den friske lufta etter jobb, og samle nok kvist til litt kreativt syssel på stuegulvet etterpå. Plukket for mye kvist for en krans, ble akkurat nok til tre. Nå har jeg ikke nok vegger eller dører til tre kranser til da, for jeg har i grunn mer enn nok fra før, men den kreative prosessen, den er så herlig avslappende. Kvist, ståltråd, litt kongler, og musikk på høytaleren, det gir fine øyeblikk.

 

Ut i skogen. I klissvåte joggesko. Det blir jo liksom ikke helt tørt mellom alle regnskurene om dagen, men det gjør ikke noe. Egentlig kjennes det litt befriende når man er sånn passe varm i kroppen etter å ha gått i raskt tempo en stund, og man kan begynne å løpe. Løpe så søla står rundt føttene for hvert skritt, og sette dryppvåte joggesko til tørk når man kommer hjem. Deilig å hente litt energi i skogen, sånn rett før det blir mørkt om ettermiddagen. Nydelig øyeblikk, og godt å kjenne at man blir sånn deilig sliten i kroppen, ikke bare i hodet! Skauen er medisin!!!

Podene. Disse tre fine podene våre. Forrige uke røyk motoren i bilen til mellomste poden, og det var liksom den siste dråpen av alt som kunne gå, og har gått galt her hjemme den siste tiden. Lufta gikk ut av oss, rett og slett. Uten bil kommer han seg ikke på jobb, uten jobb, ingen læretid. Å reparere den gamle er dyrt, og tidkrevende. Så satt vi her da, hele gjengen, og så liksom ingen løsning på det hele, før minsten ser på oss og sier: “Jeg kan jo bare ta av sparepengene mine da, kjøpe en billig bil, også kan brutter`n betale meg tilbake sånn litt etter litt!” For lillebror har jobbet, pantet og spinket og spart i noen år, i påvente av at en gammel Volvo 240 skal dukke opp. Drømmebilen. Men foreløpig har han ikke funnet noe i den stand og den prisklassen han ønsker, og tenkte derfor like gjerne at han i mellomtiden kunne fikse bilproblemene til storebror. Og sånn ble det. En kollega av gubben skulle kvitte seg med en rimelig Passat, og innen 24 timer stod det ny bruktbil på gården, og mellomste poden er eier av en doning som lett tar han til og fra jobb, og når neste lønn kommer får lillebror pengene tilbake. Løsningsorienterte poder, brødre og bestekompiser, og mammahjertet blir både vemodig og stolt. Selvsagt skulle jeg ønske gubben og jeg kunne utstyrt podene med alt de trengte av utstyr, men jammen drar de lærdom av å måtte spare og dele også. Fint øyeblikk.

Podene. De roter mye, men jammen er de gromme også!

Torsdag kveld. Jeg smiler enda. Skulle holde foredrag på et event på Smakfulle Rom. For et fantastisk lokale!!!! Noe av det flotteste jeg har sett. I salen satt feststemte kvinnfolk i sin beste alder, fulle av god mat og bobler, og stemningen var så god. Jeg er alltid så nervøs før jeg skal på…gleder og gruer meg samtidig, og blir liksom aldri helt vant med følelsen av å stå foran så mange og late som om jeg kan nok om dette merkelige livet (og underlivet) til å fortelle om det til andre. Men det ble så gøy! Og publikum (som riktig nok hadde drukket en del champagne) var så herlige. Boblende latter, gode svar, herlig samspill. Og jeg koste meg! Skikkelig. Kjempeherlig øyeblikk.

 

Selvsagt en stor bonus at to av verdens fineste barndomsvenner satt i salen. Gry og Marit, som jeg har savnet dere! Pandemien har jo satt en stopper for de vanlige jentekveldene våre! Godt å se dem igjen, og sabla trivelig å bli kjent med damene som hadde tatt turen helt fra Spydeberg, og attpåtil i sprett nye stretchbukser med lommer! Jeg er mektig imponert!

 

Sjekk de flotte lokalene da. Nesten litt for råflott for en enkel sjel fra måsan!

Halloween på skolen hele fredagen! Herre min fnatt! Ledelsen oppfordret elever og ansatte til å kle seg ut, og noen av oss lot ikke akkurat den sjansen gå fra oss. Dagen før avtalte jeg med kollega Martin at vi skulle kle oss ut som det skumleste vi vet om… Realitydeltagere og influensere i “shueåra” med sykt skummel påvirkningskraft! Vi naila det!!!!

Matchende meningsfulle tatoveringer og greier. Fotocred: Marte, elev!

Jeg tror aldri jeg har ledd så mye på jobb noen gang!!!! Et par elever ga klar beskjed om at de er traumatisert for livet, men såpass må det værra synes jeg! Ofrer gjerne en ungdom eller to for muligheten til en dag som dødsdigg blondine med rumpe og puppeimplantater! Om noen stirra når jeg sykla til jobb? Ja! Om en stakkars arbeidskar i firmaets varebil kvelte motoren mens han filmet meg i smug da jeg gikk over fotgjengerfeltet i midttimen? Ja! Var det verdt det! Garantert! Fantastisk morsomme øyeblikk. Fantastisk dag på jobb!!!

 

Babe! Blir jeg ikke sexobjekt nå, så veit ikke jeg!

 

Og slik gikk uka. En salig blanding av latter og alvor, grønnsaker og sjokolade, sol og regn. Minste poden har tatt lappen på moped, på første forsøk. Flinke gutten min, og jeg har enda en pode på hjul på veien. Befriende for poden, skummelt for a mor. Jeg har gledet meg over reint sengetøy, og ferske skoleboller. Jeg har hatt de fine, gode samtalene med elever, spilt kort med en pode som jukser bedre enn enn proff bløffmaker, og jeg har lest enda en av mine artikler med tegninger på trykk i glanset magasin. Litt stas egentlig. I dag skal enda to artikler og tegninger ferdigstilles og sendes, et par julegaver skal pakkes inn, og jeg skal nyte litt stillhet i sofakroken med en kopp te og en halvlest bok.

Ønsker deg en super søndag, også håper jeg du har noen fine små øyeblikk fra uka som gikk å se tilbake på.

Vi blogges ❤

Ukas små øyeblikk.

Jeg prøver å se for meg ukas små øyeblikk, lete etter gledene. Akkurat nå er det litt trått. Bekymringer overgår på en måte lyspunktene, selv om de er mange. Jeg tror måsahuset er forfulgt av uhell om dagen, som om det rusler en liten djevel rundt og ødelegger ting. Først oppvaskmaskinen. Så vaskemaskinen. Bilen til størstepoden. Tørketrommelen. Vaskemaskin ble kjøpt ny brukt, det samme med oppvaskmaskinen. Bilen står på bukk i garasjen, under reparasjon. Sånt tar tid. Den nye brukte tørketrommelen vi var så heldig å arve begynte å brenne for en uke siden…heldigvis oppdaget vi lukten av sur røyk før det spredte seg og gjorde skade på annet en klærne…så, på fredag raste motoren i bilen til mellomste poden. Den står ikke til å redde, og nå står han uten bil- Om en uke kniper det, da er det usikkert hvordan han skal komme seg til og fra jobb…læretiden starter slett ikke godt. Og nå er vi LEI. Jeg er lei! Lei og sliten! Småplukk i den store sammenhengen, helt sikkert, men likevel har jeg bare lyst til å trekke lua langt nedover øynene, slå i veggen, og rope “GIVE US A BREAK!!!!!” Lite nattesøvn, for mange tanker, og vondt i nakken og hodet etter å ha bitt tennene sammen hele natten. Ute regner det. Akkurat det kjennes greit.

Skulle jeg ha skrevet verdens korteste oppsummering om ukas øyeblikk ville det stått sånn her: “Det var bløtt hele uka!”

For det har vært det. Skikkelig bløtt. Det har regnet masse, men ikke hele tiden, likevel har det vært bløtt hele uka. Et resultat av høsten, lavere temperaturer, og kortere dager. Bakken rekker liksom aldri å tørke helt. Og folk klager…”Isj, nå er det guffent!”

Men jeg liker det! Er nok litt gæli skrudd sammen akkurat der, for jeg elsker det. Litt fordi det er friskt og godt å bevege seg ute, mest fordi jeg på en måte føler at jeg har en gyldig grunn til å krype opp i sofakroken hjemme, og bli der på ubestemt tid. Det er liksom så lite som haster på denne tiden av året. Så derfor, bløt asfalt, bløtt gress, bløtt fallent løv på trammen, bløte sko og sokker, fine øyeblikk.

Mandagen startet helt fint. Litt sånn gromsete i halsen da jeg våknet, men morragruff er helt normalt når man sover med vinduet på gløtt, så jeg var helt sikker på at det skulle forsvinne med den første kaffekoppen. Det gjorde det ikke. Halvveis ut i arbeidsdagen var halsen sår, og panna varm. Normalt ville jeg tatt en paracet, og fortsatt å jobbe, men det er annerledes tider akkurat nå, og reglene er klare. “Pell deg hjemmat!” ( For alle de som har sendt bekymrede pandemi-meldinger…takk for omtanken, det var bare en helt vanlig kjedelig høstforkjølelse!)

Nå skulle man kanskje ikke tro at dette var noe fint øyeblikk, men jeg gikk stien hjem istedet for gangveien, bare for å få litt ekstra luft i den varme panna. Mandagen var det kaldt. Kanskje den eneste dagen denne uka det ikke var særlig bløtt, og det gjorde så godt både for hals og hode å rusle sakte mellom skogen og jordet og kjenne den kalde friske lufta mot den varme panna. Og akkurat det, å kjenne seg bittelitt friskere bare på grunn av den milde frosten, det var et fin øyeblikk.

Jeg var ikke den eneste i måsahuset med laber form den uka, og minstepoden tilbragte noen dager hjemme foran peisen sammen med meg. Da var det bare å gjøre det beste ut av situasjonen. Pysj hele dagen, ullsokker på føttene, litt lekser på poden og veiledning av elever på teams for meg, og suppe! Mange liter deilig fersk suppe på kok på komfyren. Proppfull av alle grønnsakene vi hadde i kjøleskapet, noen pølsebiter, og ingefær, naturens egen medisin. Så satt vi der, i det som egentlig skulle vært midttimen i en vanlig skoledag, under hvert vårt teppe, og slurpet suppe. Ganske fint øyeblikk, tross alt.

Den dagen jeg ble minnet på noe jeg trengte å høre, etter å ha surret rundt i et negativt vakum noen dager. Tankene på alt som er ødelagt og må byttes, tankene rundt et slitent ansikt og litt tunge tanker. Øyeblikket fikk sitt eget blogginnlegg, det var et sånt øyeblikk som fortjente det!

Den dagen vinteren kom. Da vi våknet til snø, snø som riktig nok regnet bort i løpet av ettermiddagen, men likevel… Fulgte etter katta ut i snøen den morgenen, bare for å rusle litt rundt i hagen, ta inn lukten av kald vinter, og kjenne det knitre litt under skosålene. Katta var ikke spesielt imponert, og hoppet som en skadeskutt kenguru over gresset for å ikke bli kald på labbene, før hun smatt inn vinduet så fort hun kunne, og gjemte seg under et pledd i sofaen. Jeg derimot nøt synet av nysnø. (og var samtidig litt glad for at den ikke var kommet for å bli riktig enda!) Fint øyeblikk da!

Da klokka på stigen stoppa. Høres rart ut. Tittet på klokken flere ganger, slik man ofte gjør, før jeg registrerte at den først gikk feil, så at den hadde stoppet. Ble sittende å tenke litt på hvor avhengig man er av klokka. ikke tiden i seg selv, men klokka. Og hvorfor det? Akkurat denne dagen betydde ikke klokka noe uansett. Jeg skulle ikke på jobb neste dag, ingen grunn til å stresse med leggetid. Podene var ute i garasjen og mekket Volvo sammen med gubben, det knitret i oven, og jeg hadde absolutt ingen andre planer enn å bli kvitt den hersens feberen. Kikket bort på katta som satt i sine egne tanker og stirret inn i flammene, og tenkte at jammen har man godt av at tiden står stille innimellom, og at vi ikke lar oss styre av minuttene og sekundene. (Her blei jeg dyp kjenner jeg…) Uansett, poetisk eller ei, ganske greit øyeblikk.

Den dagen jeg igjen kunne smøre matpakke på morran og rusle bort på jobb. Kontakt med kolleger og elever på nett er slett ikke det samme som nærkontakt. Det funker, men det er ikke det samme. Jeg er avhengig av samtalene, smilene, latteren, tårene, og lukten av nyprintede tverrfaglige oppgaver , rykende ferske fra kopimaskinen. Samtalen med noen av ungdommene fikk sitt eget blogginnlegg denne uka. Fint øyeblikk. Restene av livsglede-uka, med fokus på mental helse henger fremdeles igjen rundt omkring på skolen. Utenfor inngangen til C-blokka lå en lapp i blomsterbedet. Så fin at den fortjente å bli foreviget på et bilde før den forsvant i søppelbøtten. Enda et fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. En fin og nær samtale med et av de fineste menneskene jeg vet om, på kontoret. Hun er liksom “mamma” for alle lærlinger i kommunen, og har noe så inderlig godt over seg. Slike samtaler er så fint for sjela, rett og slett. Blomstene jeg fikk av noen elever til bursdagen forrige uke har sprunget helt ut, og tar stor plass på bordet. Nydelige farger, og jeg vet ikke hvorfor, men synet av dem gir meg sånne 80-talls vibber, og minner meg om Don Johnson i Miami Vice, og Crystal i Dynastiet…Fine da, men skikkelig 80-talls.

Jeg har fått, og takket ja til et tilbud som både gleder meg, og skremmer livsskiten ut av meg, og jeg gleder meg til å fortelle om det når det er klart. Jeg har danset nedover korridorene på skolen til hipp musikk, og snubla i egne skolisser midt på senteret.

Jeg har spist suppe tre dager på rad uten å bli lei, og brutt alle normer og kjøpt meg intet mindre enn to marsipangriser med sjokolade. Rebellen Janne!!! Alt i alt, en ganske normal, likevel god hverdagsuke.

Ønsker deg en riktig god søndag, og håper at du også har noen fine hverdagsøyeblikk å se tilbake på. Nå skal jeg starte dagen, røre litt på kroppen, rømme litt fra det som er kjipt, og tenke glade tanker.

Vi blogges.

 

 

 

 

Overfladisk.

De aller fleste av mine små øyeblikk blir spart til bloggen på søndager. Noen øyeblikk, slik som i dag, fortjener sitt eget lille innlegg. En liten påminner til meg selv, og kanskje til deg også.

Mennesker er overfladiske. Ikke like overfladiske hele tiden, noen er mer enn andre, like fullt, vi er overfladiske vesner. Det ytre teller, sikkert ofte mer enn vi tillater oss selv å innrømme. Av og til handler det om hvordan vi ønsker at andre skal se oss, og oftest bunner det i indre usikkerhet. At vi sammenlikner oss med hverandre.

Jeg er intet unntak. Jeg, som innimellom blir invitert rundt for å fortelle større forsamlinger om det å være glad i seg selv, kunsten å kunne gi litt faen! (pardon my frensh!) Jeg, som hver eneste dag bruker timer på å fortelle ungdom at de er gode nok, at de duger, og at det som betyr noe er hvem er på innsia, hvordan de oppfører seg mot andre, og ikke hvordan de ser ut. Ikke det ytre.

Jeg mener det også! Det at det overfladiske er nettopp kun det. Overfladisk! Likevel kan jeg enkelte dager se meg i speilet, eller se et bilde av meg selv, og tenke at “Erre muli…?” Eller at det eneste det er nok av med denne kroppen er forbedringspotensialet.

 

Og da kjenner jeg at dobbeltmoralen sitter litt på skulderen min og gliser og gnir seg i henda. Jeg vil jo ikke være sånn, men klarer likevel ikke alltid la være. Jeg tror det er menneskelig. Jeg tror at alle, på flere tidspunkt i livet, finner ting ved seg selv de ikke liker. Noen dager er verre enn andre. Den siste uka har formen vært laber, og jeg har ruslet rundt hjemme på dagtid i mitt eget selskap, drukket kaffe og jaget feberen vekk med paracet. Altfor ofte har jeg kikket meg i speilet, lent meg så nære jeg kan, og studert skavankene inngående. Jeg har dratt posene under øynene nedover mot kinnet med en finger, prøvd å forestille meg hvordan jeg ville sett ut uten. Jeg har strukket huden på kjakene utover og bakover, løftet dobbelthaka, studert profilen og lurt på hvor mange kilo som må vekk før den forsvinner, for så å konkludere med at løshuden uansett sikkert har kommet for å bli. 44 i forrige uke…glansdagene, om de noen gang fantes, kjørte med et tidlig tog, det er sikkert og visst.

 

I dag var kroppen frisk nok til å reise på jobb igjen. Det gjorde godt for kropp og sjel. To elever trengte en prat i dag. Jeg vet at noen ganger går samtalene lettere om man rusler side om side. I dag ruslet vi side om side, ungdommen og jeg. Ut i den friske høstlufta, men en termokopp full av kruttsterk kaffe i hånda. Hvor heldig er ikke jeg da, som får lov til å kalle dette jobben min.

 

Fotocred: Elev.

Innimellom er vi stille også, når vi er ute og går. Det er fint å ikke alltid MÅTTE snakke, men bare gå, trekke pusten. Midt i stillheten merker jeg at ungdommen ser på meg. Studerer meg nærmest. Så rynker jeg panna litt spørrende, og ungdommen smiler.

“Vet du hva jeg tror jeg liker aller best med deg egentlig?”

Jeg trekker litt på skuldrene, og sier fleipende at det er så mye å velge mellom at det blir vanskelig å trekke ut noe. Påtatt selvtillit der altså. Ungdommen kjenner meg godt, og flirer litt.

“Nei, men sånn seriøst? Jeg liker at jeg veit når du smiler på ekte, for da får du rynker rundt øya!”

Ungdommen passer på å ikke være for raus med komplimentene, og legger til:

“Også får du sånn djup skrukk MELLOM øya når du blir litt forbanna!”

 

Hjemme fra jobb henter jeg dagboka til mamma ut fra bokhylla, den hun skrev de to årene hun var syk, før hun døde. Mamma var også overfladisk. Fantastisk god, raus, snill, og overfladisk. I dagboken har hun skrevet ned fargekoden til hårfargen, slik at hun kunne kjøpe samme fargen når håret igjen vokste ut etter cellegiftkuren. Hun skriver om den røde leppestiften hun kjøpte på parfymeriet, og det vakre sjalet hun har fått av bestemor, det hun skal bruke bare hun kommer hjem fra sykehuset.

 

Men den røde leppestiften ble liggende i toalettmappen, håret vokste aldri ut igjen, og skjerfet ble kun brukt et par ganger, for mamma ble aldri frisk. Hun døde, tre år yngre enn jeg er nå.

Jeg lever. 44 år, frisk som en fisk. Og med den erkjennelsen satt nettopp og studerte bildet ungdommen tok av meg i dag. Jeg ser litt runde kinn, dobbelthaka jeg skjuler under skjerfet, posene under øynene, og rynkene i øyekroken, alt det overfladiske. Jeg ser også ei brukanes dame på 44, med tre friske gutter og en hårete måsagubbe, med øyne som smiler til rynkene folder seg fordi en ungdom på sitt mest sårbare var klokere enn jeg har vært hele den siste uka.

Og med det tar jeg helg!

Vi blogges!

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg satte meg nettopp på katta. Hun lever altså, jeg rakk lissom ikke å legge hele vekta av måsarøven ned på kattekreket før jeg kjente hissige klør fra fire poter i skinka, men nå ligger hun der i godstolen, der hvor jeg egentlig hadde rigget meg til, og sender meg et blikk som oser av forakt. Du kan nesten se at hun pønsker ut hevn, samtidig som hun demonstrativt sprer forlabbene akkurat nok utover for å markere at den stolen JEG hadde varmet opp, og forlot i få sekunder for å fylle kaffe i koppen, nå er okkupert av pelsdott med krigerinstinkt… Må jo bare le av det dyret.

Fint øyeblikk da, å starte dagen med litt latter og kaffe, til tross for et par ferske rift i rumpekjøttet, og beregnende katteblikk boret inn i sjelen. Sitter godt i sofaen også jeg, skal ikke stå på det!

Blir “blikka” av katta…

Morgensola. Husker ikke helt hvilken dag det var, men jeg hadde akkurat kommet frem til jobb og gikk over skolegården mot kontoret da sola trengte gjennom tåka. Det var sånt øyeblikk hvor man kjente sola varme i det sekundet den dukket opp bak trærne. Ble stående noen sekunder og bare nyte. Myse mot sola og nyte. Ganske fint egentlig, rusle over skolegården i morgensol, lenge før elevene ankommer, og bare ha tid til å somle litt. De små tingene altså ❤

Åkei…neste øyeblikk kommer til å høres teit ut, men det gjorde meg glad, så det må lissom med. Jeg bruker stort sett sorte eller hvite sokker, kun fordi det gjør paringen av rene sokker tusen ganger raskere. Sort eller hvit, brett-ferdig. Men jeg digger egentlig sokker med kule farger. Enda de ikke synes når man trasker rundt med sko hele dagen er det gøy med fargerike sokker. Og denne dagen var det tomt for kjedelige sokker, så jeg ruslet rundt med knallgule sokker på føttene. Da jeg skulle sykle til jobb hadde hadde jeg det litt travelt, og bare dro til meg den jakka som hang ytterst på knakken. Den også gul. Så tråkket jeg både til og fra jobb på den kule gule sykkelen jeg fikk av poden i sommer, og da jeg kom hjem hadde det blåst så masse hele dagen at bakken der jeg parkerer sykkelen til vanlig var gjendekket med gule blader som hadde blåst av trærne. Og da blei det selfie gitt! For gulere dag har jeg vel aldri hatt. (ja, jeg sa jo det var teit!) Men altså, gue sokker, gul jakke, gul sykkel og gult løv. Var jo rene midtsidepiken for denne årstiden…Gult er kult, herlig øyeblikk. Livet er best i farger!

Skulle vært moteblogger!!

En annen teit ting, nå som man først deler teite øyeblikk… Da jeg gikk over gressplenen ved rådhuset, bare for å spare ca tre sekunder istedet for å gå gangveien rundt, og sklei på en klynge med sopp fordi jeg hadde sånne teite tøysko med glatt såle, og gikk rett på rassen midt på plenen foran parkeringsplassen. Fire meter unna, på den gangveien jeg BURDE ha gått, stod en kar av den litt eldre sorten, og spurte om det gikk bra. Litt sånn småflau og brydd holdt jeg opp en sopp og sa at jeg sklei på disse sleipe greiene her…så reiste jeg meg opp, børstet meg, og innså at jeg var greit blaut i hele bukserumpa. Det fikk den eldre karen med seg også, og han prøvde å holde tilbake en dårlig skjult latter da han sa: “Jammen godt du ikke fikk ei sånn sopp-for-stuing!” Og da lo jeg også, før jeg pekte på den møkkete og bløte bukserumpa mi, og svarte: “Neida, men jeg fikk en del sopp i underlivet!” Også gapskrattet vi begge to, enda vi ikke kjente hverandre, og var enige om at man aldri må “Soppe” å le av seg selv….Så mye dumt, ut av så lite, og helt på nett med en kar jeg aldri har sett før. Skikkelig fint øyeblikk!

Ett år eldre. 44. Jeg sitter her og klarer enda ikke helt å ta innover meg all den godheten jeg ble overøst med på bursdagen. Øyeblikk, på øyeblikk, på øyeblikk. Ankom kontoret og fant et skrivebord dekket av kort, og lapper fra gode kolleger og elever, og utover dagen rant det inn med kort, gaver, og oppmerksomhet. FOR EN GJENG jeg er omgitt med hver dag. Helt satt ut, og veldig, veldig takknemlig.

 

Pakke i posten fra fineste Heidi, med sjokolade og de kuteste t-skjortene med herlige trykk. Allerede i bruk. Herlighet som jeg digger slike t-skjorter!

Feiret minsten sin 16 årsdag senere på fredagen, veldig pandemivennlig bursdag med kun besteforeldrene som gjester. Hjemmebakt pizza og kaker. Koselig å samles igjen, det blir jo alt for lenge mellom hver gang nå i disse unntakstidene. Det er fremdeles litt vanskelig å forstå at minsten er 16 år…hvor ble den tiden av? Uansett, bursdag for liten og stor, fine, fine øyeblikk.

Bursdagsfolka. Mini og mamma!

Helt ærlig? Det beste med bursdagsgjester, uansett hvor glad man er i dem, er at de reiser hjem igjen. Bonusmamma og jeg delte fine samtaler og god rødvin i sofakroken, og da huset sent på kvelden var stille, da det brant i peisen, og vinden blåste litt rundt veggene ute, ble jeg sittende med bena på bordet, føttene tredd godt ned i varme ullsokker, og nyte siste skvett av vinen. Tro meg, her hjemme går det svært sjelden i vin, men akkurat det øyeblikket, det nøt jeg. Indre ro, og klar for helg.

Så ble det helg, og bursdag betyr restekaker, og restekaker = frokost. Suksessterte, et realt stykke, og kaffe i gromkoppen. Fint øyeblikk!

Og sånn kan det gå, en helt normal uke for en passelig normal dame.Kake til frokost, antrekk som matcher bladene på trærne, rørt til tårer av fantastisk rause ungdommer, og ullsokker og rødvin i fortreffelig kombinasjon.

Har nok en gang ledd av de dummeste vitsene… “Hva kaller mann en engelsk mann uten kropp og nese??? Nobody knows(nose)!” Dævver!!!! Jeg har bakt kringle, spist hjemmelaget eplegele fra verdens fineste Ragnhild, lest ut enda en bok, sovnet utslitt i armene på måsagubben, og våknet midt på natten med en trang til å vaske inne i kjøkkenskapene. Jeg har savnet mormor, vært på graven til mamma, sovnet på sofaen, sklidd i sopp, og skvettet i mer enn en betydning da jeg ble skremt av Bolla som satt i en tretopp ved porten og spionerte på meg da jeg kom hjem fra jobb. Så joda, massevis av helt normale øyeblikk.

Da ønsker jeg deg som titter innom en riktig fin søndag, og krysser fingrene for at uken som kommer byr på latter, og minimalt med underlivssopp. Vi blogges!

 

 

 

Konkurranse- Vinn en flaske!

Om du er en av de som stadig titter innom denne bloggen, da har du kanskje fått med deg historien om den lille studentgjengen som i et skoleprosjekt startet studentbedriften Flaski SB, og som for en tid tilbake spurte om jeg kunne tegne motivene til den aller første flasken. Selvsagt sa jeg ja! Ungdom som vil, og ungdom som våger å satse, de må heies frem!

 

Nå er flaskene i produksjon. Endelig! De har jobbet lenge med design, oppretting av nettside, samlet inn penger, markedsføring, og forhandling på pris hos fabrikken som skal produsere flaskene. Hardt arbeid betaler seg, nå er de inne i sluttfasen før flaskene kommer for salg.

 

 

Selv sitter jeg på sidelinjen og beundrer engasjementet, for jobben min var i grunn gjort den dagen jeg leverte fra meg to tegninger, og sa “lykke til!” Hele tiden har jeg fått små oppdateringer, en slags bonus for å ha tegnet, for dette produktet tilhører ikke meg, men ungdommene.

 

Men så, forleden, tikket det inn en melding.

“Hva skal designet hete?”

Det var det liksom “kunstneren” som skulle bestemme… Men jeg hadde jo egentlig meldt meg ut av alle avgjørelser, og ble tatt litt på senga. Jeg tenkte mer enn denne hjernen har godt av, uten å bli særlig klokere.

Mitt beste forslag så langt… “SVETT & METT”… ikke veldig imponerende kanskje?

Designet ser du på bildene under, mann og dame blir trykket på samme flaske.

Men unge hoder er klokere enn gamle, eller ihvertfall er de mer løsningorienterte, så bedriften kom med følgende forslag:

 

En konkurranse. Hva synes du designet burde hete?

Har du et godt forslag? Da kan du skrive det som en kommentar til dette blogginnlegget, i kommentarfeltet på bloggens facebookside, eller på siden til Flaski SB på facebook, siden finner du HER

Bedriften vil velge ut de forslagene de synes passer best, holde en avstemning, og deretter trekke noen vinnere som får hver sin flaske i posten. Genialt, spør du meg!

Sjekk disse flotte, unge, lovende da! Veldig stas at de ville samarbeide med en gamling som meg!

Så nå frir jeg til deg, du som vil bli med å støtte ungdommelig pågangsmot og kreativitet. Kom med ditt beste forslag, og del gjerne innlegget slik at Flaski SB blir en suksess. Hvem vet, kanskje den neste “kunstneren” som får sitt design på en drikkeflaske er en du kjenner, og kanskje er du en av de aller første som får flasken med mitt design i posten.

Tenk kreativt, sleng ut et forslag. Jeg gleder meg til å se hva du kommer med ❤