jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og god søndag. Det er ferie! Det har begynt å synke inn, littegrann. Det blir noen meldinger med elever, noen litt avsluttende samtaler, likevel er det ferie.

Vi satt oss i bobilen forrige søndag morgen, rett etter frokost, og det tror jeg var lurt. Rett på feriefølelsen, utnytte de feriedagene vi har sammen. Jeg har jo noen uker til rådighet, gubben sin ferie er jo litt oppdelt i år også, derfor var det like greit å dure på. Målet for denne turen var uansett ikke voldsomt med ferieplaner, men å reise opp til Brekstad i Trøndelag, for å hente hjem deler av bagasjen til minstemann. Han dimmer om noen få dager, og hadde ikke plass til alt han har samlet opp på flyet.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Tenk at halvannet år i kongens klær straks er over. Jeg føler den tiden har gått så innmari fort, samtidig som så mye har skjedd. Nå venter straks jobbintervjuer, deretter egen bolig, så resten av livet. Denne mammaen må bare henge med i svingene, men jeg skal nyte å være tre stykker igjen i måsahuset, så lenge det varer.

Fordi vi viste vi skulle nordover, og at værmeldingen ikke var sånn veldig på vår side på veien oppover, startet vi med fire dager med sol, strand og sjø. For å lande, og for å kjenne på sommerferiefølelsen. Det var en klok avgjørelse, for mange av ukas fine små øyeblikk var forbundet med sand mellom tærne, og saltvann i håret. Å våkne opp om morran, kjenne sola allerede varme, og bare rusle de ti-tolv skrittene ned på stranda, med det gamle gule teppet under armen, og den gamle kjøleveska full av frokost, DET er sommerøyeblikk det. Sånne øyeblikk skulle egentlig vært på blå resept.

En formiddag kom svigerfar i sin bobil, og parkerte ved siden av oss. Så ble det litt ferietid med han også, og litt fri for meg. For når gubben og svigergubben prater om bil, og bobil, og anleggsmaskiner, og rentevekst, og politikk, og septiktanker og standarden på norske veier, da kan dette hodet koble ut og bare gjøre sin egen greie. Så de to gubbene preiket og preiket, og jeg nøt alenetiden oppe i hodet mitt.

For sånn er jeg laget. Ekstrovert når jeg må, introvert så fort jeg kan. Hodet mitt ryddes aller best når jeg kan rusle alene, eller pusle alene. Og fy filler`n så deilig det var å ta på seg joggesko og solbriller, og rusle langs de mange strendene nede ved Helgeroa. Så fint å vare alene med tankene sine, samle øyeblikk, bare eksistere.

En kveld spente vi på oss hjelmene (som ikke blir avbildet i år fordi vi i følge gubben, ser ut som to overvokste rømlinger fra SFO), satte oss på syklene, og tråkket av sted. Ikke for å trene, men for å kjøpe softis! Vi kunne ha gått, for det er vare et par kilometer bort til sommerens beste softis, men vi var rimelig fysne, så det hasta! Og softis ble det, på brygga, før vi tok en ekstra sykkelrunde hjem i kveldinga. Sval sjøluft i ansiktet, og stor fart i nedoverbakkene. SFO rømlinger eller ei, fine øyeblikk var det.

Da skrotten var mettet av sol og varme (det er rein løgn!!!) snudde vi bilen mot fjellet, for å ta fatt på veien mot Brekstad. Vi stoppet på Beitostølen for å overnatte der. Middag på Peppes, så en lang tur i ei ukjent hyttegrend bare for å få rørt på skrottene, etter mange timer i bil.

Og Beitostølen leverer alltid med naturen. Og da vinden stilnet på kvelden, og sola varmet ansiktet, da var det jammen meg fint å rusle ute, selv om klokka egentlig var langt over leggetid. Leggetid teller jo ikke i sommerferiene uansett. Vakkert, norsk fjellandskap, gubben og meg, bare fine øyeblikk.

Så kom den laaange etappen, opp til Brekstad. Vi kunne ha stoppet på veien for å overnatte, men det regnet fra Valdres, til Dovre til Trøndelag. Så vi endte på fergen til Brekstad ved middagstider, kjørte rett til leieren hvor vi møtte minsten og fikk plassert bagasjen hans i bilen, tilbragte litt tid med han, og parkerte til slutt på en plass nede ved sjøen. Det regnet fremdeles da vi spiste middag, men så kom plutselig sommeren tilbake seint på kvelden. Så vi ruslet en tur rundt på øya, møtte småsure sauer i potensiell overgangsalder, to geiter med dårlig holdning, og endte opp på stranda nedenfor bobilen.

Norske sommernetter er magiske, nesten uansett hvor i landet man befinner seg. Rundt midnatt ruslet jeg og gubben ned til den lille stranda nedenfor bobilen.

Blant tang og tare som var skylt opp på stranden fantes også en hel masse skatter, og min indre seksåring klødde som vanlig i fingrene etter å samle. Skjell, sneglehus, krabbeskall…you name it, jeg ville ha det med hjem. Gubben bare stod og rista på hodet. «Hva skal du med det???» Og som vanlig, når fornuften tar over, og jeg skjønner at jeg IKKE faktisk trenger enda flere lommer fulle ting fra havet, lager jeg et lite kunstverk på stranda, tar et bilde, og sier meg fornøyd.

Også blir det alltid med en utvalgt skatt hjem da, til skålen med skatter som står på hylla hjemme. Et lite minne fra hvert sted vi reiser til og fra. Noen ganger blir det med to skatter. Eller fire. Men jeg prøver å begrense meg. Fine øyeblikk gir skattejakten i hvert fall.

Da morgenen kom tok vi fergen ut fra Brekstad igjen. En del av meg ble skikkelig trist faktisk. Tanken på at gutten vår ble igjen der, om enn bare for noen dager til. Men også fordi han snart skal vekk derfra for godt, og det at han har hatt halvannet år av livet sitt på et sted jeg ikke kjenner, men som liksom har blitt hans. Rart, vemodig, og fint.

Etter enda flere timer på veien, over fjell, fjord og skog, endte vi i Åndalsnes for natten, og her våknet vi opp i dag. Vakkert er det her også, som alltid. Vi spiste middag sent, men så godt å få den servert. Vi har gått tur, badet litt, og bare slappet av. Straks, etter frokost, går ferden videre, mest sansynlig mot Lom, før vi er hjemme om et par dager. Det kjennes også greit, selv om det er deilig at ferien, og livet på landeveien ikke er over enda. Vi har flere uker til å glede oss over.

Håper uka som gikk ga deg gode øyeblikk, og at du er ekstra grei med deg selv. Det fortjener du. Fortsatt god sommer 💕❤️💕

God morgen, og god søndag. Så ble det sommerferie. Det kjennes ikke ekte ut, ikke enda. Det er som om de siste ukene har gått i ett. Som om tiden har løpt fra meg, at gjøremålene har vært for mange, for tette. Jeg rakk alt, ihvertfall tror jeg det. Likevel har jeg enda ikke klart å lande, men jeg håper feriefølelsen kommer snikende etterhvert. Litt jobb blir det likevel i ferien. Oppstarten skal planlegges, påmeldinger til introdag skal tas imot, mailer skal besvares, og litt kontakt med enkelte elever blir det helt sikkert, det er jo ikke alltid man kan slippe helt taket. Men, ferie skal det bli, og den er etterlengtet. Det har jo ikke blitt ferie på meg dette året, kun en og annen langhelg.

Om få strakser er det frokost. Gubben kokkelerer på kjøkkenet. Etter det durer vi avgårde. Men først skal ukas små øyeblikk oppsummeres kort. De aller fleste øyeblikkene denne uka har også funnet sted i arbeidstiden. Sånn er det på tampen av året, særlig når arbeidsdagene egentlig ikke tar slutt før i kveldinga.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Torsdag kveld var nydelig. Da var det avslutning for avgangselevene som har gått yrkesfag. Det ble så mange klemmer den dagen, og kvelden, at jeg mistet tellinga. Det ble gaver, taler, tårer…alt som hører med når ungdommene skal ut i voksenlivet. Det er så innmari mange av dem jeg kommer til å savne. Så mange av dem har kjempet så hardt for å komme dit de er i dag, kjempet for læring, trivsel, og for læreplass i bedrift. Heldig er jeg som har fått være med på veien så langt, det er så ,mange av dem jeg kommer til å savne. Jeg har fått lov å dele et nydelig bilde av to av de flotte ungdommen. Er det rart jeg er stolt?

Fredag ble enda en dag fylt av tårer. Smil og latter, og masse klemmer også, men ja, mye tårer. Det er noe med den aller siste skoledagen. For det er alltid noen elever som slutter på skolen for godt. Det er alltid noen kolleger som skal jobbe andre steder neste år, kolleger jeg vil savne.

Det er alltid noen taler, noen brev, noen blikk…og jeg begynner å bli ei gammal dame som lett lekker i begge ender! Sånn er det bare. Så jeg grein på morran, midt på dagen, på ettermiddagen og på kvelden. Trist som pokker, men det er likevel på sånne dager det virkelig slår meg, hvor heldig man er når man får jobbe med mennesker. Nydelige øyeblikk.

I blomsterbedet har jeg plantet blomster jeg fikk av elever og foreldrene deres, og fra kolleger. En hortensia, solsikker, og en busk jeg ikke aner hva heter. Så håper jeg det rives og gror, kanskje tilogmed år etter år, slik at minnene blomstrer hver vår.

En kollega har fått med seg at jeg ofte står med røven i været i grøftekanten, og plukker med meg buketter av markblomster hjem, så hun ga med verdens søteste lille vase til bukettene mine. Jeg måtte teste om den virket, samme kvelden. Så jeg dura over veien ved postkassa, plukket med meg litt gull fra grøfta, og satte de i vasen i kjøkkenvinduet. Rein hverdagslykke 🌺

Dette året har jeg jobbet iherdig for at rektor skulle gi meg noen ekstra fridager. Det finnes ikke en eneste sykdom jeg ikke har prøvd å fake. Da det ikke virket, endret jeg strategi, og gikk heller inn for å bli rektor sin aller beste bestevenn. Enkel forskning viser at hardt arbeid gir resultater. Den siste uka la jeg inn støtet. En morgen hang jeg en hjemmelaget plakat i vinduet ut mot skolegården, slik at alle kunne hvor bestevenner vi er.

En annen morgen laget jeg musikkvideo jeg sendte henne på Teams, med hjemmelaget button med ansiktet hennes på brøstkassa!

Hardt arbeid og standhaftighet gir resultater. For selv om rektor den siste dagen delte ut heeelt lik gave til alle ansatte (altså, hun synes sikkert det ble for åpenbar favorisering om jeg hadde fått mye mer enn de andre lissom), så hadde hun skrevet navnet mitt med hjerter på brevet. Så der er beviset! Rektor og Janne er bestevenner for alltid 💕😍💕 Årets vakreste øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Mellomste poden har vært hjemom et par kvelder, fordi samboeren jobber turnus, og han bestemte seg for å raide kjøleskapet tim mamma og pappa, for å slippe å lage mat selv. Uansett grunn er det alltid koselig med besøk av utflytterpodene.

Jeg har gått turer om kvelden for å lufte hode og tanker. Vi har grillet biff til middag, og vi har bestilt pizza når vi har vært for late til å kokkelere. Jeg har ledd så innmari mye av kollega Roald, som alltid gir bort vinflasker med hjemmelagede etiketter. Etiketten i år toppa alle andre. Intern, GØYAL humor. Herlige øyeblikk.

Jeg ønsker deg en nydelig søndag, og håper uken din ga deg mange fine øyeblikk. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges. God sommer ❤️

Jeg skulle aldri jobbe med ungdom. Jeg har sagt det før. At jeg ikke engang likte ungdom da jeg selv var en. Ungdommer var utagerende, bråkete, utfordrende…på grensa til skumle. Særlig for en stille og sjenert, litt stakkarslig og klein, lang og vaklende ungdom.

Men livet har en tendens til å endre meninger og kurs, og de små stiene man først tråkker i, blir til slutt veier med avkjøringer, parkeringsplasser, og det beste av alt, åpne sletter fulle av muligheter, der man ikke aner hva som venter rundt neste sving. Og her sitter jeg, kvinne snart 50, og har avsluttet mitt 17 år på Bjørkelangen Videregående Skole. 17 kull har jeg fulgt, 17 avslutninger, uttalelige samtaler, tårer, hemmeligheter, og minner.

Hvert år sier jeg det samme. “Dette kullet var helt spesielt!” Og jeg mener det. Hvert eneste år. Som om hver eneste kull, hver elev, hver ungdom med sine utfordringer, kvaliteter og personlighet kryper inn i hjertet mitt, finner seg en plass, og blir der.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Hjertet blir liksom aldri fullt.

I år er intet unntak. Da rektor holdt sin årlige sommertale til de ansatte, etter at siste elev hadde tatt skolebussen hjem, gråt jeg. Så mye at jeg desperat prøvde å skule hulk og hikst, men det gikk ikke. En kollega strøk meg på ryggen, det åpnet bare tårekanalene enda mer. Men det er greit. Det fikk stå til! For de tårene renner for så mange, og så mye, på godt og vondt.

Tankene gikk til han som det første året gikk nesten usynlig langs veggene i korridoren, og som i går strålte selvsikkert og modig med kompetansebevis i hendene, og en fot ut i læretiden.

Tankene gikk til henne som på to år har lært seg norsk, og bestått alle fag, til tross for den korte botiden i nytt land. Tankene gikk til ungdommen som har mistet den som betydde aller mest i livet, men likevel møtte på skolen, hver eneste dag. Tankene gikk til han som endelig sa fra om årevis med mobbing, som stod opp for seg selv, som ba om hjelp, som stod stødig i motvinden.

Tankene går til de som har blitt sviktet på det aller grøvste, av de som egentlig skal beskytte og elske ubetinget. Tankene gikk til de som fikk sin første kjæreste, og til de som har grått av kjærlighetssorg. Til de som endelig tok tak i egen psykisk helse. Til de som var modige, til de som alltid stiller opp for andre, men ikke krever noe igjen.

Tankene gikk til de som føler seg usynlige, de som enda ikke vet hvor fantastiske de er, og til de som med en selvsikkerhet og varme eier verden.

Jeg er så glad for alle samtaler jeg får ta del i. For alle hemmeligheter jeg får lov til å holde på. For alle de  tårene jeg får lov til tørke. For alle endringene jeg for lov til å se. For alle klemmene jeg får lov til å varme meg på, for alle smilene, latterkulene, for alle de som hilser hver morgen.

Jeg tok så feil, den gangen for lenge siden, da jeg trodde ungdommer var vanskelige. De er ikke det. De er flotte. At det er utfordringer? Selvsagt, men vis meg det voksne mennesket som aldri har vært utfordrende, eller har hatt det utfordrende.

Så takk. Takk til alle kolleger som gjør det lett å komme på jobb. Takk til alle som med faglig kompetanse, varme, og omsorg deler ansvaret vi har for å loste ungdommen trygt igjennom skolehverdagen. Takk til foresatte som samarbeider, som spiller på lag med både oss og barna. Og ikke mist, takk til alle de fine ungdommene som finner veien til hjertet mitt. Takk for et nytt år i minneboka.

God sommer, til det beste kullet noen sinne. Igjen.

God morgen, og riktig god søndag. Sommerværet virker til å ha blitt satt litt på vent denne helgen, så jeg har pakket meg inn i varm pysj og pledd, og plassert stjerten nede i sofahjørnet, for å starte dagen med litt hverdagsøyeblikk fra den mentale minneboka. Det ryker fra kaffekoppen, og lukten av nystekte rundstykker siver inn fra kjøkkenet. Det er som regel gubben som fikser søndagsfrokosten, og i dag er intet unntak. Helgens siste fridag skal nytes før neste ukes innspurt til sommerferien. Jeg gruer meg litt til uka. Den siste skoleuka er fin, men også alltid litt sår. Enda en gruppe ungdommer skal videre ut i verden, og det er rart å bli stående igjen å se de rusle ut i voksenlivet. Men, det er ei uke igjen, heldigvis. Og nå er det søndag, blank og urørt ligger den foran oss, det er bare å tråkke på bremsene, og nyte øyeblikkene.

Uka som gikk var innholdsrik, på godt og vondt. Akkurat i dag trenger jeg å fokusere på det gode. På de fine øyeblikkene. Det kjennes både viktig, og riktig. Mandag morgen, dra jeg dro til side gardinene på soverommet da jeg våknet, kikket jeg rett ut på tre fine rådyr som ruslet i skogkanten ved hagen. Jeg ble stående lenge å kikke på dem, musestille, for ikke å forstyrre dem. Men da den ene snudde seg, og så rett på meg, skvatt plutselig hele flokken, og flaug til skogs. Da jeg stod på badet og pusset tennene noen minutter senere, slo det meg hvorfor de skvatt og løp. For tenk deg motsatt…altså, jeg stirra på dem, men tenk deg det synet de så, i det de oppdaget meg! Ei diger kjerring med sovesveis og lange, bleike hengepupper, med henda plassert på hoftene, og nesa tredd inn i vinduet! Er det rart de ble redde??? Og da så jeg liksom det for meg, og lo så jeg nesten ikke fikk pussa ferdig tennene. Og sånn starta uka! Herlig øyeblikk! (ikke for de stakkars rådyra da!)

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

De dagene det blir litt mye for hodet på jobb, har jeg lært meg at jeg må koble av med noe på kvelden. Å sitte stille i sofaen hjelper ikke. Jeg må gjøre noe. Og når været ikke innbyr til en luftetur, da må jeg være kreativ. Så en kveld denne uka satt jeg meg ned, klippet i litt gamle aviser, og mekket noen papir-roser. Det ene ledet til det andre, og plutselig hadde jeg et lite lager av roser i både avispapir, bakepapir, og kaffefiltre. Og før jeg viste ordet av det hadde musikken på øret, og papirleken fått timene til å gå, og hodet til å koble av. Gode øyeblikk.

Og når jeg først hadde laget alle disse blomstene, så måtte jeg jo bruke de til noe. Så kvelden etter, da det fremdeles regnet ute, og en tur rundt i bygda ikke fristet, fant jeg frem enda mer papir og lim, og laget enda en bunke med kort. Så fikk jeg brukt blomstene til noe fornuftig. Nå har jeg en liten eske full av kort for ulike anledninger, og et hode som har fått koble ut noen timer. Vinn-vinn, og herlige, kreative, fine øyeblikk.

Sommerfest med jobben på fredag. Fine øyeblikk hele kvelden. Det er noe helt eget med fylkeskommunale sommerfester. Helt uironisk. Det føles liksom som om sommeren nærmer seg for alvor når en rullerende festkomite bretter opp ermene, og arrangerer fest med alt som hører med når skoleansatte møtes til festlig lag i samme lokale som de tidligere på dagen har gjennomført muntlig eksamen med nervøse ungdom.

Det oser sommer av “vors” på lærerværelset, velkomstdrikker med og uten promille, lærerband som spiller gamle klassikere, allsang fra tonedøve kolleger som IKKE er kvalifisert for lærerbandet, quiz for og om ansatte, og et par håndfuller lærere født på 70 og 80 tallet som danser i ring til Bon Jovi`s topp ti slagere, og en småivrig relativt nyansatt som diskuterer tilpassa språkopplæring med en gammel traver av en pedagog i et stille hjørne bak kakebordet! Men helt ærlig, det er den beste formen for fest, fylkeskommunal eller ei. Lave skuldre, allsang, dans og god stemning, og nok mat til en en ekstra felles reste-lunsj i pausen på mandag.  En sårt tiltrengt, og viktig sosial happening, for frynsete skoleansatte på tampen av året. GODE øyeblikk!

Så kom helgen, og kvalitetstid med gubben. Vi har vært på harryhandel, og svenskebesøk, vi har sett film, og spist popcorn, spist middag på Pia, den lokale restauranten, og jeg har sovnet med armene hans rundt meg, eller å ha skravlet til seint på natta. Hva mer trenger man egentlig? Enn en å sitte stille ved siden av, og bare kjenne at det er fint å være to. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Midt i sommerfesten fikk jeg varsel fra instagram, om at jeg hadde runda 10.000 følgere. Vi tok en skål for det snodige internettet, og den dustete videoen der jeg rauter som ei ku, som nå har tre og en halv million visninger. Verden er så snål!

Jeg har kjent på et samhold og et samarbeid som gjør meg stolt og rørt, kjent på støtte som varmer, kjent på glede og boblende latter. Jeg har spist meg mett hver dag, sovet omtrent halvparten av nettene, trukket frisk luft klokken tre om natten, og sett sola stå opp over måsahuset midt på natta. Jeg har matet småfugl og ekorn, og fått langfingeren av ekornet som “takk”…

Jeg har klippet gresset, luket ugress i blomsterbedet, klødd på myggstikk, og drukket både sjokolademelk og champagne…bare ikke samtidig. En ganske vanlig hverdagsuke, med ganske vanlige hverdagsøyeblikk. Nå skal jeg forberede både hodet og hjertet på en siste uke med ungdommene, men aller først skal søndagen nytes. Håper uka di var fin, og at du også får oppleve gleden av en fest  i regi av fylkeskommunen. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Her sitter jeg i ei mjuk seng, i en “hule” bak i bobilen, med bustete sovesveis, og poser under øynene. Merkelig trøtt, selv etter ei natt med masse søvn. Nå skal det sies at det har vært ei uke med mange våken-netter, men akkurat i natt har jeg sovet godt. Jeg gjør som regel alltid det  i bobilen. Jeg tror det er en blanding av store mengder frisk luft, og det faktum at det ikke finnes noe som helst som haster når vi er på tur. Hjemme finnes det alltid noe jeg synes jeg burde gjort, alltid noe eller noen jeg tenker på. På tur er jeg bare på tur. Lite skiftetøy, nok mat og drikke, ei bok…og det er det. Vi dro i går, og skal hjem i dag. Kort utflukt denne gangen, men et lite hverdagsavbrekk okke som. Vi trengte det begge to, både gubben og jeg.

Enda ei hverdagsuke er forbi, og nå er det kun to uker til sommerferien, og til skolen atter engang blir tom for ungdommer. Tiden nå går så fort, samtidig som hver eneste arbeidsdag virker innmari lang. Dagene består av en travel mix av eksamener, nerver, samtaler, aktiviteter, levering av bøker, tårer og forventninger. Og midt oppe i alt dette finnes det øyeblikk som gjør at man nesten glemmer at man er på jobb. Latter og fjas med kolleger som ler av alt, bare fordi de er slitne. Kaffepauser med gode samtaler, klapp på skuldrene og klemmer. Gode øyeblikk midt i kaoset.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

På fredag, etter ei uke jeg selv følte jeg fortjente det minst, rett og slett fordi jeg kjente jeg ikke hadde strukket til over alt, kommer en kollega med blomster, og verdens hyggeligste post it lapp.

Og peoner er noe av det vakreste jeg vet om. Jeg ønsker meg en hage full, men har aldri tatt meg tid eller råd til å plante. Lukten av peoner minner meg om oppveksten i Lillestrøm. Hagen til mamma i Jernbanegata bugnet av peoner i blomsterbedet inntil murveggen, og blomsterlukten blandet med lukten av solvarm murstein og nyklippet gress var magisk. Minner om varme somre som liksom ikke hadde noe ende, barbeint på varme heller, og rabarbra dyppet i sukker sammen med bestevennen fra leiligheten i andre etasje. De peonene gjorde meg glad. Skikkelig glad.

Mandag stod jeg i kantina og hentet meg frokost fra kornbaren, da en elev jeg ser ofte, men aldri egentlig har snakket med, ser på hånden min og smiler. “Fint armbånd” hører jeg, så smiler ungdommen, og rusler videre med frokosten sin. Fint øyeblikk, tenkte jeg. Alle lærerne på Helse og oppvekst bærer en liten regnbue rundt armen denne måneden.

Villvinporten ned til hagen er atter engang grønn. Det som en gang var en bitteliten rot hentet fra hagen til mormor og morfar er nå både port og heldekkende vegg. Jeg synes det er så fint når den vokser seg stor og frodig, og den er liksom et tegn på sommer. Jeg stod på trappa med en kopp kaffe en kveld denne uka, og bare nøt synet. Rolig, fint øyeblikk.

Og nede i hagen, rundt stubben av lønnetreet som måtte bøte med livet for noen år siden, blomstrer markjordbærne. Dobbelt så mange i år som i fjor. Egentlig var jeg i ferd med å kjøre over de med gressklipperen, for på avstand ser det jo ut som ugress rundt hele stubben, men blandingen av smørblomster, prestekrager og markjordbær gjør meg for glad til å klippe vekk. Litt kaotisk “ugress” er bare koselig, om man legger godvilja til. Jeg gleder meg til mange dager i sommer, når jeg skal rusle barbeint ned til stubben for å høste ei neve med søte små jordbær.

Den ettermiddagen hele miljøteamet satt og kjente piffen gå ut av hele teamet, men så titter en elev inn døra, og lurer på om vi vil ha is! Rein lykke!!! Så kom piffen tilbake, til hele miljøteamet, mens vi satt der og suttet på hver vår is. Mer skulle ikke til for at resten av arbeidsdagen skulle gå litt lettere. Se små øyeblikkene altså.

Også pakket vi en overnattingsbag, handlet inn litt mat, og dro ganske så spontant på helgetur med bobilen. Den burde egentlig få et navn… Vi lengtet litt mot sjøen, og endte på Jeløya. Akkurat passe langt unna måsahuset, for en liten utflukt. Feriefølelse, en relativt kort kjøretur hjemmefra.

Og her står øyeblikkene liksom i kø. Lukten av sjø, og følelsen av sant under føttene. Grønt gress, måkeskrik, og rein avslapning.

Det gir en helt egen ro å rusle langs vannet om kvelden, som om hverdagen blir satt på vent, og skuldrene senker seg. Jeg er litt dronning på tur ass…bortskjemt som fy. Gubben griller middag, smører frokost og kveldsmat, sørger for at jeg er pakket inn i pledd når det blåser, og finner frem solkremen når jeg sovner i sola. Dronning Nordvrang… og i dag feirer vi jammen 24 år som mann og kone også 🩷

Og slik gikk hverdagsuka. Full av pes og slit, og mistet piff, men også pågangsmot, enden på visa, kake i kantina, og fine stunder med nære, kjære. Jeg har fått nye kule skolisser på skoene, hoppet paradis på asfalten med en herlig syvåring, lekt med babyen til en kollega, og endelig fått kastet makkerløse sokker, etter å ha søt etter makkerne i over et år. Øyeblikk på rad og rekke.

Nå skal frokosten spises, jeg skal rusle enda en tur på stranden, kaste stener i sjøen, og etterhvert ta fatt på turen hjem til måsahuset. To uker til sommerferie. Siste innspurt. Håper uka som gikk var raus med deg, og at uken som kommer byr på fine øyeblikk. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Hele huset lukter liljekonvall. Tenk det. En liten bukett på spisebordet i stua, og hele huset lukter sommer. Jeg plukket en liten bukett tidlig i uka, mens jeg ruslet rundt i hagen litt sent på kvelden. Plutselig har jeg blitt hun som går og småprater med spirene i jorda. Over halvparten av staude-frøene jeg satte i jorda i høst spirer ikke. Litt nedtur, men ganske forventet. Men hortensiaene, og hostaen jeg har fått av vaktmesteren, og et og annet jeg ikke klarer å identifisere enda, det gror. Og selv om jeg går med en drøm om en litt sånn rotete hage full av blomstrende overraskelser, så har jeg innfunnet meg med at det tar tid å bygge opp noe sånt. Tid og penger! Tid har jeg, penger må brukes på andre ting også, dessverre. Men at Liljekonvallen vokser vilt mange steder på hele tomta, det er en liten hverdagslykke i seg selv.

Uka gikk akkurat slik de aller fleste hverdagsuker gjør. 7 dager og syv netter, ispedd små øyeblikk, noen hverdagslige, andre litt mindre hverdagslige. Å våkne opp i Stavern på mandag morgen, og tilbringe første del av dagen på stranda, det var ikke helt hverdagslig, men fyttikatta så fint. Vi rakk å spise frokost, rusle litt langs vannet, sitte litt på stranda, og bare senke skuldrene helt, før vi tok fatt på hjemveien. Og da vi hadde landa i måsahuset, og fått ryddet ut av bobilen, var det fremdeles mye igjen av mandagen. Tenk å ha en ekstra fridag i uka. Skikkelig gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Tirsdag fartet jeg og kollega Anne Grethe til en tidligere kollega som nettopp har blitt mamma. Det betyr jeg jeg og Anne Grethe helt uoffisielt offisielt er gamletanter, og det er på en måte ekte tanter, om man legger godvilja til. Og gjett om vi kosa oss da! Den vesle skatten holdt seg våken, og var blid som ei sol mens vi var der. Smilte, fylte bleia, smilte litt mer, gjespa, strakk ut tunga, laaaangt forut for sine ferske fem uker, til tantenes store glede. Sånne barsel besøk, og sånne små skatter, er verdens fineste gleder. Herlige øyeblikk.

Det går, som jeg har nevnt mange ganger før, i ett på jobb om dagen. Nå er det tre uker igjen av skoleåret, og mens noen av ungdommene begynner å senke skuldrene, sliter andre med tanken på veien videre. Det blir mange samtaler om dagn. Mange smil, og mange tårer. Jeg kjenner det når kvelden kommer, at hodet er litt tomt, og at skrotten er sliten. Og selv om jeg ser frem til noen uker med sommerferie, er de siste uken alltid litt vanskelige. Men så har man kolleger da, som klapper på ryggen, heier, jobber side om side, og innimellom sper på energinivået både med faglig påfyll, fjasete latter, og snadder! En ettermiddag denne uka var pulten min fylt opp til randen med godsaker da jeg kom tilbake til kontoret. Made my day!!! Fantastisk øyeblikk!

Kveldsturer med gubben. Det er når jeg egentlig ikke orker, at jeg trenger det mest. Trenger en tur ut, i kveldssola. Bare rusle en liten runde, puste inn frisk luft, tøye litt på beina, lufte huet litt. Vi skravler ikke så mye når vi rusler sånn på kvelden, gubben og jeg, men det er kanskje det beste med det hele. Stillheten, likevel selskapet. Lav sol, baller av vissen løvetann, og tur i tospann.

Torsdag kveld hadde jeg grugledet meg til lenge. Jeg skulle holde dette foredraget mitt på Bestefarhuset i Blaker, og som alltid før jeg skal noe sånt, er nervene i høygir, og sommerfuglene i mager veier det samme som en elefant. Tidligere ei uka fikk jeg vite at det var utsolgt, og ventelister, og det gjorde nervene enda verre. Men! Det gikk kjempefint! Det gjør jo alltid det. De tre fineste barndomsvennene var i salen, tidligere kolleger, pappa sin tante Unni. Både kjente og ukjente lyttet og lo, og gjorde kvelden nydelig.  Så til alle som kom, takk for kvelden dere ga meg. Den lever jeg lenge på. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Fredag ettermiddag kom gubben løpende opp på terrassen og ropte at jeg hadde blitt bestemor!!! I den ene av fuglekassene han snekret i våres er det seks fine fugleunger. I to andre kasser ligger det fine små egg, og i den siste kassa er et lunt rede gjort klart, og kanskje blir det pippip der også. Gubben var i ekstase!

Syrintrærne rundt på tomta har endelig begynt å blomstre, litt senere i år enn tidligere, men bedre sent enn aldri. Lykken er lukten av syrin som kommer med hvert lille vindkast, fra alle kanter av gården.

Jeg har spist napoleonskake til kveldsmat, salat til lunsj, fått nye solbriller i posten, klappet katten som stadig jakter i skogen bak huset vårt, og jeg har tørket tjukke lag med pollen av utemøblene hver kveld. Tegn etter tegn som vitner om en sommer i rask anmarsj. Tent at vi skriver Juni allerede i morgen. Nå skal søndagen nytes, før ny arbeidsuka banker på døra. Ukas matpakker skal bakes, et blomsterbed skal vannes, rent tøy skal brettes, og senga skal få reint sengetøy. Øyeblikk skal skapes av slik og ingenting. Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile litt, og at uka som kommer gjør deg godt. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og jeg har nettopp våknet opp på Solplassen. Om stedet vil leve opp til navnet sitt i dag er usikkert enda, og jeg har ikke engang kikket ut av vinduet i bobilen for å sjekke. Jeg er redd for å bli skuffa, for jeg har ønsket med så innmari litt sol denne pinsehelgen. Vi kom hit i går, og blir til i morgen, og jeg innrømmer glatt, at selv for en hjemmekjær dame, er det deilig å være på tur igjen. Det er et kjærkomment avbrekk i en hverdag som for tiden går litt i ett. Derfor har jeg ikke kikket ut av vinduet enda. Jeg tviholder på morgensveisen, på varmen under dyna i denne mjuke hula av ei seng, og gleder meg til gubben skal stå opp, dra for persiennene, og varme ferske rundstykker til frokost. Latmannslivet i bobil er egentlig ikke så gæli.

Uka har, som alle de andre ukene denne våren, vært hektiske. Ikke av typen fryktelig slitsomme, for jammen har det vært mange gode øyeblikk også, men det skjer liksom noe hele tiden. De siste tre ukene har jeg vært eksamensvakt flere dager i uka, og for en som ikke er spesielt glad i å sitte stille, er det litt tortur. Jeg sitter liksom bare å tripper på en stol, i påvente av at en stakkars ungdom skal rekke opp hånda og be om en luftetur, slik at jeg også kan strekke på bena. Teamsmeldinger fra elever som trenger noe, eller som lurer på noe, tikker inn med jevne mellomrom, også får jeg dårlig samvittighet for å være opptatt på en stol i et stille klasserom. Så smågal av å sitte rolig blir jeg, at innimellom trøstespising av raske karbohydrater, har jeg stille samtaler med stolene bakerst i rommet, bare fordi det etter en tid begynner å se ut som stolryggene er smilende ansikter… Jeg blir åpenbart gal av å sitte så lenge stille, ufrivillig.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Så da fredagen kom, og jeg kunne viske ut alle eksamensvaktene på tavla på miljøteamrommet, var jeg lykkeligere enn på lenge! Det er ett helt år til neste gang, takk og pris! Verken hodet mitt, eller tarmen min, har godt av kronisk trøstespising og urolige bein!

Meeeen, bare så det er sagt, sånne små gaver fra kolleger som er lei av å høre på klaginga mi hver gang jeg gjør meg klar for å sitter rolig i det som kjennes ut som et døgn, de gir gode øyeblikk!!! Ferdig snakka.

I tillegg til eksamen, har en hel haug elever på yrkesfag prøve eksamen i disse dager, før de skal opp til praktisk eksamen innen de neste ukene. Og da trenger man ikke sitte prøvevakt. Da kan man heller få bidra med å være statist, og det er faktisk kjempegøy. Når man i tillegg kan velge en egen rolle å tre inn i, da er dagen min komplett. Det var fine øyeblikk.

Og da en kollega atter engang lekte seg med KI, og sendte meg et redigert bilde av originalen, da ble dagen god. Sånne små ting som gjør at man ler med magen, de er fine øyeblikk det. Ghetto Granny, tror det skal være mitt nye kallenavn! Se for deg den kjerringa der på den scooteren jeg fikk av vaktmesteren tidligere i våres! Holy shit, jeg kommer til å bli legendarisk!

En kveld denne uka hadde jeg møte med to fantastisk flotte og engasjerte damer fra saniteten. To damer så inspirerende, som brenner sånn for det de står for, at entusiasmen er smittsom. For en jobb de gjør! Så denne høsten blir jeg med på laget, og om alle planer går i boks, og det håper jeg de gjør, blir det show i slutten av September, eller begynnelsen av oktober. Håpet er å få med kommunen og kultur arenaen på laget, for å ramme inn en helaften av og for kvinner, slik at enda flere får øynene opp for jobben de gjør for lokalsamfunnet, kvinner og barn og unge især, og kanskje økte medlemstallet med en større og yngre garde. Det er så gøy å få jobbe med engasjerende mennesker. Gode, skikkelig gode øyeblikk.

Så ble det hel, pinse og bobiltur. Gubben og jeg. Nok en gang fristet det med strand, svaberg, og salt sjø. En smak av sommer, og valget falt på Solplassen i Stavern. I går var en nydelig dag. Jeg tror jeg er på noe av mitt lykkeligste når jeg kan sitte rolig og speide ut over havet, høre bølgene slå inn mot strandkanten. Det er lettere å sitte rolig her, enn bakerst i et klasserom.

Så avslutter jeg søndagsbloggen her, og straks skal jeg se hva som befinner seg bak gardinene. Sjekke hvordan været er utenfor bobilen. Vi planlegger en spasertur ned til Sentrum. Kanskje blir det middag på brygga, kanskje blir det grillings på stranda. Fridag blir det uansett.

Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Vær raus med deg selv, det fortjener du, og fortsatt riktig god pinse. Vi blogges.

God morgen, og gratulerer med dagen. På en kleshenger på gardinstanga henger en strøken uniform, og i gangen står et par nypussa militærstøvler. Flagget er hengt opp ute, og stort mer er det ikke som minner om 17.mai her i måsahguset. Festdrakten henger i skapet, og der blir den hengende. Ingen kaker er bakt, intet festbord er pyntet, og den eneste planen som so innebærer en tur ut, er russetoget senere i dag. Det er så mange ungdommer jeg er spesielt glad i, som skal gå i russetoget i år, og jeg gleder meg til å se de feire. Ellers skal jeg lage frokost til minsten, gubben og meg, før jeg skal slappe av. Virkelig slappe av. De siste nettene har manket søvn, og jeg kjenner det på kroppen. I en sånn grad at hodet er fult av bomull, skuldrene verker, og den indre uroen, som egentlig ikke har grobunn i noe som helst, gjør at hjertet banker litt ekstra fort.

Minsten stikker på 17.mai frokost med brødrene, en podekjæreste, og venner om en liten stund. Jeg er glad guttene feirer, desto større ro finner jeg her hjemme. Før den skikkelige frokosten kommer på bordet skal jeg oppsummere noen av ukas små øyeblikk, mens jeg spiser opp kveldsmaten fra i går. I posen ved siden av meg ligger nemlig et par never med yoghurt og sjokoladenøtter, og slik husmanskost kan man jo ikke la gå til spille.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jobbuka har vært et sammensurium av lange, trøtte eksamensvakter, tilsyn med klasser, og samtaler med både kjente, og litt mer ukjente elever. Man strekker knapt til sånn på tampen av et skoleår. De som kjenner en godt, og snart har sin aller siste dag på videregående, har behov for litt ekstra omsorg, og nære samtaler. Med en fot ut i den store verden kjenner flere på en usikkerhet, blandet med spenning. Mange opplever utestenging i en tid på året da ungdommer oftere samles, og noen er rett og slett redde for å gå inn i en sommer uten det støtteapparatet skolen er, med dens venner, ansatte og rutiner. Det er ikke alltid like lett å være voksen i en slik skole innspurt heller. Jeg er ekstremt dårlig på å si hadet til alle de som er så lette å bli glad i. Ukas fineste øyeblikk var nok da jeg fikk et russekort fra en avgangselev, med en nydelig personlig hilsen skrevet på baksiden. Jeg måtte vente til siste økt før jeg leste det, fordi jeg viste jeg kom til å grine. Jeg hadde rett…

Sola vi hadde forrige uke har denne uka, i stor grad, blitt erstattet av kald vind og regn. Jeg er jo egentlig glad i slikt vær også, men sola har ikke mettet så langt i år! Jeg vil ha mer! Mer sol, mer varme dager. Så en ettermiddag da jeg stod i kjøkkenvinduet og klaget høylytt over gufseværet, ba gubben meg ta på sko og jakke, også kjørte vi en tur. Bare for å komme litt ut av den klagebobla, og fordi en kveld bare inne, når man er godt vant med å pusle ute, brått blir veldig lang! Så vi kjøpte snop til bilturen, duret gjennom skoger, forbi tjern og små fiskevann, hørte på musikk, skravlet, og fikk tiden til å gå. Det er alltid bedre å komme hjem, etter en tur rundtomkring. Og mer skulle det ikke til for å lage et fint hverdagsøyeblikk. Regn på ruta, og favorittmannen i førersetet.

Den morran jeg ruslet til jobb, og kjente den runde steinen i lomma. Den jeg fant forrige helg da vi ruslet ved sjøen. Jeg hadde glemt at den lå i den jakkelomma. Hver gang jeg finner en rund sten, slipt av vannet, blir jeg seks år i hodet. Lykkelig over å finne en skatt. Mamma fortalte meg når jeg var liten av runde stener bringer lykke. Hun var ikke en overtroisk damen, så mest sannsynlig sa hun det for å kjøpe seg litt fri, mens jeg gikk med nesa ned i sanden for å lete. Men en liten del av meg tror litt på det enda. Jeg holdt ihvertfall på den runde stenen i lomma helt til den ble varm, og senere den dagen lå det pakke i postkassa! Hvis ikke det er lykke, så vet ikke jeg. (kan hende jeg selv hadde bestilt og betalt for den pakka da, men lykke er lykke!!!)

Og en ettermiddag da jeg surret rundt i hagen, og tømte fallent løv i komposten bak ved skogkanten, fant jeg enda et lite stykke barndom. Jeg har ikke sett maria nøkkelblom på mange år, og aldri her i hagen rundt måsahuset, men nå stod de der. Tre fine små blomster, og svaiet lett i vinden. Morfar tok meg alltid med for å plukke stooore buketter med disse til mormor. Belønningen i mormorhuset var alltid pannekaker med blåbær, og høytlesning av barnebøker på mormors fang. Og et lite blikk på disse blomstene, og minnene kom som perler på en snor.

Så da gikk jeg inn, satte meg i sofaen, og bladde gjennom album. Strøk fingrene over kjente og kjære ansikter, kjente på savnet, og gleden over alt jeg sitter igjen med. En sånn minnekveld, helt alene, meg, kaffekoppen, og mange album. Fint øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Mer regn enn sol. Mer glade ungdommer, enn triste. Mer latter enn tårer. Mer våkennetter enn søvn. Jeg har nedtelling til en sommerferie som kjennes ut til å komme altfor fort. Jeg har ruslet langs stranda i Ørje for å lete etter ender som ville ha solsikkefrø. Jeg har fått minstehjertet hjem på førstegangstjenestens siste permisjon, og jeg har gledet meg til en 17.mai, på bare mine premisser.

Håper uken som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at du får en strålende søndag, uansett hvordan du ferier. Gratulerer med dagen, vi blogges.

God morgen, og god søndag, fra Larkollen. Jepp, her ligger jeg, i en king size seng bak i bobilen, og nyter årets første bobil-morgen. Ingen langtur akkurat, bare et par timer unna måsahuset, likevel langt nok unna til at det føles som en liten miniferie. Det er noe med den sjølufta som gjør at det kjennes ut som om man er skikkelig på tur. Straks blir det frokost i bilen, deretter sikkert en liten rusletur langs vannet, før vi vender nesa hjemover. Fordelen med å ikke være så innmari mange mil hjemmefra, er at mye av søndagen fremdeles gjenstår innen vi kommer tilbake til måsahuset. Så kan vi pakke ut, og lande litt hjemme før vi tar fatt på ei ny hverdagsuke.

Hverdagsuka som kom og gikk var fin. Solskinn, og lette, hvite skyer hver eneste dag. Kaldt om morran, så kaldt at det har vært is på sykkelsetet. Kjølig midt på dagen også, jakkevær liksom, selv om sola har varmet ryggen når jeg har syklet hjemover på ettermiddagene, og kaldt igjen på kveldene. Såpass kaldt at det har vært godt å krype under den varme dyna i senga, når natten kommer. Så våkner man opp til en ny dag, og selv om kulda biter litt i nesa når man reiser på jobb, titter bekkeblommen opp med små gule hoder i grøftekantene, og hilser dagen velkommen. Det grønnes over alt, det blomstrer over alt. Gode øyeblikk, i skikkelig vårvær. Sånt er til å bli glad av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det går i ett på jobb. Tre dager denne uka har jeg sittet eksamensvakt. Det er vanskelig å holde øynene oppe, og det klør i rumpa, for en som normalt rusler rundt på skolen hele dagen. Det er vanskelig å bremse snakketøyet, og et kvarter kan fort føles som en time, når man sitter i klasserommet og stirrer på ungdommene som skriver til tastaturene blir varme. Men, slike dager gjør at man setter enda mer pris på den jobben man vanligvis har, og øyeblikkene der man er ute i elevmiljøet gir enda mer glede! Og en dag denne uka, da energien nesten boblet over etter to dager på rad med stillesitting, diktet jeg sang til en kollega, og spilte luftgitar… helt alene på kontoret. Sånne øyeblikk, som egentlig er for dumme til å deles med andre, det gjør meg barnslig glad!

Torsdag kveld ble tilbragt med eldstepoden, og det var så koselig. Etter jobb smelte jeg sammen ei kringle, og en gulrotkake, og dura med poden til Sørumsand. Der ble kakene overlevert til barndomsvenninne Gry, for hun hadde konfirmant på lørdag. Og etter en obligatorisk skravlings på trammen etter overlevering av bakst, kjente vi at vi var sultne, poden og jeg. Så vi kjørte ned på den lokale restauranten, der gubben og jeg pleide å være på date lenge før unga var påtenkt, og bestilte oss mat. Litt spontant. Og slik ble en helaften med poden til. Middag, skravlings, latter. Bare det å ha tid sammen, gir så mange herlige øyeblikk. Et av ukas aller fineste øyeblikk. Å ha voksne unger er en undervurdert glede!

Den ettermiddagen ei venninne dukket opp med skolebrød, og litt tid til å skravle mens ungene var på kulturskolen. Det ble ikke stort mer enn 45 minutter, men det var så koselig likevel. Vi ble sittende ute i hageteltet hvor vi spiste karbohydrater, og drakk kaffe. Skravlings, sånn utpå ettermiddagen, i sola på terrassen. Skikkelig koselig øyeblikk.

Det er ikke bare bekkeblommen i grøfta som blomstrer. Grantrærne lyser opp, fulle av lysegrønne knopper. Som små juletrelys pynter de grenene sine. Trærne og hekken ved porten har små blomster, noen rosa, noen hvite. De lukter søtt, en lukt som kiler i nesa når vinden drar den med seg. Inntil husveggen strekker løvetennene seg lengre og lenge for hver dag, og jeg har ikke hjerte til å fjerne dem. De lukter honning og barndom. I staudebedet kommer nye skudd hver dag. Små grønne knopper. Noe sådde jeg på høsten i fjor, men jeg husker ikke hva, og aner ikke hva som kommer opp. Noe av det er garantert ugress. Det er uansett spennende. Blomstringa er liksom en ny start, en lovnad om mange fine øyeblikk utover sommeren.

Også dro vi på tur, og her er vi nå. Gubben og jeg, og vennene Kristin og Espen, og den godlynte pelsvennen Leo. Og avbrekket var herlig! Samtalene, opplevelsene, grillmaten. Det var så deilig å endelig komme seg bort litt, bare en liten miljøforandring som gjør godt for hode og skrott. Så herlig å rusle rundt på nye stier, kjenne lukta av salt sjø, sitte på svabergene og lytte til bølgene.

Bare eksistere noen øyeblikk, en annen plass enn hjemme, eller på jobb, eller i køen i matbutikken. Nydelige øyeblikk er sanket denne helgen, en forsmak på sol, sommer og ferie.

Håper uka som gikk var skikkelig grei med deg, og at uka som kommer er vel så raus. Stell pent med deg selv, flaggdag eller ei, det er du verdt. Vi blogges.

Riktig god morgen, og hjertelig velkommen til en ny søndag. Ikke engang en tredagers helg føles nok nå, jeg skulle gjerne hatt både mandags og tirsdags-fri også. Men, akkurat nå skal en firedagers arbeidsuke oppsummeres i ukas små øyeblikk, og uka har vært fin den. Ikke spesiell, ikke noe utenom det vanlige, bare normalt travel, full av litt av alt, og det holder i massevis. April har blitt til Mai i løpet av uka, fra vår til enda mer vår, til en heftig og varm forsmak på sommeren, også tilbake til vårlig regn og hvite skyer. Formen, som dalte litt rett før helgen, virker stigende. Sår hals og hodepine er noe bedre i dag, og det er så digg!

For første gang på lenge fyres det ikke i peisen denne søndagsmorgenen. Hadde det bare vært gubben og meg hjemme hadde vi nok fyra litt, bare for kosen sin skyld, men det blir så varmt i andre etasje når vi fyrer, og akkurat der ligger minstepoden og sover akkurat nå. Han har vært hjemme på perm fra forsvaret denne langhelgen, den nest siste permen før han dimmer for godt. Det nærmer seg et ganske alminnelig hverdagsliv for han også, og han har litt blanda følelser rundt akkurat det. Vi har snakket en del om akkurat det denne helgen. Hvordan blir hverdagen som venter. Blir det tømring, slik planen var? Når får han mulighet til å kjøpe seg noe eget? Tenk det, at det vi gamle ser tilbake på som den mest spennende alderen, er den tiden ungdommen selv føler seg mest fortapt. Den tiden hvor fremtiden ennå ikke er avklart, hvor de har en fot i ungdommen, og en i voksenlivet, og alt de egentlig ønsker er trygghet og selvstendighet. To ting som ikke alltid faller på plass samtidig. Til de av oss som stadig sier at man gjerne skulle oppleve ungdomstida på nytt, vil vi egentlig det? Kanskje, men kun om vi viste da, det vi vet nå. At det ordner seg.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Hver eneste dag etter jobb har jeg skyndet meg hjem, spist middag, hoppet inn i arbeidsbukser, og holdt på ute. Jeg har egentlig ikke stort å drive med ute, for det som skulle såes i bedene er allerede sådd, men det finnes alltids noe å pusle med likevel. Enten det er å vanne hekken, rake plenen for kvist og kvast som har blåst ned fra trærne, eller bare gå rundt og kikke på knoppene som vokser dag for dag. Om OM det vokser!!! Jeg hadde en alvorlig runde med hekkesaks og sak i påsken, der jeg kvittet med med flere lass visne stubber og stammer borte ved syrintrærne. Akkurat da tenkte jeg at det kanskje ikke blir blomster på syrinen i år, at jeg tok i litt vel hard med den beskjæringa, men neida! Denne uka så jeg at knoppene knoppes, og det ser ut til å bli blomster på nesten hver eneste kvist. Akkurat det er hverdagslykke, for det er lite som lukter bedre enn syriner i full blomst. Det gledes.

Fridager, og mistepode på perm, betyr enda mer lek i hagen. Og lek i hagen i disse dager, betyr voksne poder som harver opp plenen, eller det som er igjen av den, med golfkøller, og større pågangsmot enn talent. Heldigvis har jeg aldri vært særlig nøye med hagen, og plenen her består av 99 % mose uansett, så når jordballene flyr høyere enn kråka, og voksne gutter banner og ler om hverandre, da er det gøy å være mamma. På en stol på den nederste plattingen rigger jeg meg til med kaffekoppen, og gleder meg over at gutta enda kommer hjemom for å leke sammen. ( Selv om lukta av grillmat nok også lokket gutta innom denne dagen, men det er også helt greit.)

1.Mai bragte med seg sommeren. Sol, mange varmegrader, grillmat, og utevær til langt utpå kvelden. Perfekt fridag. Jeg hadde flere timer ute enn jeg er i stand til å telle, og det var akkurat en sånn fridag jeg ønsket meg. Ligge rolig i gresset, myse mot sola. Bare fine øyeblikk.

Den kvelden minsten kom hjem kjørte vi en tur til kirkegården i Sørum, for å plante litt på graven til mamma. Vi hadde kjøpt sten-maling, og kunne endelig fylle farge i bokstavene, som har blitt slitt vekk av vær og vind. Det tok litt tid, men det var så innmari fint likevel. Sitte der, side om side, snakke om en mormor han aldri har møtt, men likevel føler at han kjenner litt. Gode ølyeblikk.

Da vi var ferdige på graven, og bedet hennes var fult av nyplantede stemorsblomster, ruslet vi omkring på kirkegården en lang stund. Vi var innom graven til bestemoren og oldeforeldrene hans, og vi satt en stund på minnelunden der kameraten ligger. Sånne stunder gir så mye rom for ettertanke. Sånne stunder gir fine små øyeblikk.

Og slikk gikk hverdagsuka. Små øyeblikk hver eneste dag. Ikke ble jeg millionær denne uka heller, og ikke har jeg satt banebrytende rekorder, eller reddet liv, men jeg har hatt det fint. Bittelitt regn, aller mest sol, og noen små skyer. Gress og trær som blir grønnere og grønnere for hver dag som går, kolleger som styrer og steller med en nært foregående eksamen, og elever som gruer seg til eksamen, men gleder seg til sommerferie. Det er som om nesten alt er rett rundt hjørnet akkurat nå, uten at jeg helt kan forklare hva “nesten alt” er. Jeg har forundret meg over fjorårets blader som bare er et skjelett av året før, men som likevel er sterkt nok til å tåle vind og vær.

Jeg har blitt solbrent på nesetippen, har ledd så tårene har trillet av folk som bringer glede og latter inn i hverdagen, og jeg har kjent på en slags sår tomhet jeg ikke helt kan forklare. Kanskje er det tanken på alle de ungdommene som straks er ferdig på skolen som er årsaken, ikke vet jeg, men sannsynlig er det jo, kjenner jeg meg selv rett.

Håper uka som gikk var god mot deg, og at uka som kommer byr på fine, små øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.