jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Så var det søndag igjen, og jeg kjenner en ro i kroppen, den gode følelsen av at ingen ting haster. Høsteferien starter i morgen, etterlengtet, og særdeles velkommen. Jeg skal jobbe litt, men ikke nok til at det kommer til å kjennes ut som jobb-jobb, om det gir mening. Det er et par år siden sist jeg hadde skikkelig høstferie, derfor gleder jeg med ekstra over fridagene som kommer. Jeg skal ingenting! ikke en eneste ting. Gubbe om lillepoden har ikke ferie, det betyr noen timer alene hjemme i måsahuset hver dag. Planene er få, men konkrete. Fyre i peisen, lage høstmiddager som kan putre i gryta i flere timer før de kommer hjem, rake løv i hagen, lese bøker, drikke te, spise rista brød med honning, gå noen turer i skogen, lage litt kort, pakke inn enda en julekalender… Bare sånne ting jeg savner å gjøre de dagene det er sein ettermiddag og kveld innen jobben er ferdig. Som jeg gleder meg.

Det knitrer i peisen denne søndagsmorgenen også. Lysene på bordet er tent, og gubben fikser frokost på kjøkkenet. Så fort poden våkner stikker de begge ut i garasjen, der de mekker på podens rallybilprosjekt, og jeg blir alene inne. Det skal bakes i dag. Fryserens lager med matpakke-mat er skranten, og trenger påfyll. Det blir mye alenetid inne når gutta holder på ute, men det er fint å surre alene i måsahuset, når jeg vet at gutta er rett i nærheten. Minsten arvet jo et skall av en Volvo 240 når onkelen døde for halvannet år siden, og prosjektet stor rolig mens poden var i forsvaret. Men nå skjer det ting. Det går ikke fort, for det tar lang tid å bygge en bil fra bunnen av, og kostnadene er store. Litt og litt må tas, bit for bit, skrue for skrue, men all fremgang er en seier. Og det er så gøy å se glede og gløden over et slik prosjekt. Jeg håper så inderlig han får den på veien til slutt. Den poden fortjener å oppleve drømmen. Å se han så glad gleder mammahjertet mer enn jeg kan beskrive. Gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Uka har vært som uker flest. Små øyeblikk som utgjør helt vanlige hverdager. Hektiske dager på jobb. Perioden far skolestart til høstferie er alltid hektisk. Lange dager, mange samtaler, fine ungdommer over alt. Og noen ganger, når det er ekstra mye, da kjennes det på kroppen. Å være så påkobla store deler av dagen er krevende på både godt og vondt. Noen ganger kjennes det ut som jeg rekker over alt, noen ganger får man følelsen av å ikke strekke til. Noen mennesker gir energi, noen tapper energi. Sånn er det for de fleste tror jeg, som jobber med mennesker hver dag. Og innimellom må jeg bare puste litt med magen, og kjenne etter hvor heldig jeg er som har et så godt nettverk av gode kolleger. De som ser, og de som ler, og de som lytter, og de som snakker. Da Anne Grethe helt på slutten av uka la igjen en gedigen ostepop og en Troika på pulten min, kjente jeg på en sånn glede.

Men ikke bare fordi det var ostepop og sjokolade altså, snopet er bare en bonus. Anne Grethe er god til å både lytte og til å sette ord på hverdagen, og ordene hennes traff meg ekstra denne uka. Så ble jeg atter en gang minnet på at det er menneskelig å kjenne seg utilstrekkelig innimellom, selv om man får til det meste likevel. Gode ord, gode øyeblikk.

Soloppgangene denne uka har vært ti av ti. Jeg kan knapt huske å ha opplevd en varmere September. På vei til jobb rusler jeg på tørr asfalt, inntil en grøftekant av vått gress. Trærne skifter farge for hver dag som går, og dis og skyer viker til fordel for morgensol, som farger sprekkene i skylaget i de varmeste fargene. Jeg bruker nok lengre tid til jobb om dagen enn jeg vanligvis gjør, for sansene mine jobber på høyt gear for å liksom få med seg alt. Høsten er til for å nytes, om det så betyr noen ekstra minutter på veien til jobb. Fine øyeblikk.

Den dagen vi skulle feire bursdagen til pappa på Fjøset på Aurskog, og jeg for første gang fikk se alle gutta mine på golfbanen. Jeg stod på kanten og tittet bort på gjengen som skulle slå det siste hullet på en fire timers runde før feiringen skulle starte, og plutselig slo det meg… at de tre fine, voksne karene der ute er mine barn! Ungene mine. De som i overgår (nesten) lekte cowboy og indianer på gresset i hagen, og nå golfer de, har egne boliger, jobber…et liv der jeg liksom står på utsiden. Men for en glede likevel. Å se de tre gutta, ungene mine, og vite at de har det bra. At de har blitt fine unge menn. Fint øyeblikk.

Pappa fylte 70 denne uka, og ba hele storfamilien på middag på Fjøset. Det ble en nydelig feiring. Nedpå, passe høytidelig, veldig, veldig fin. En sånn dag hvor man kjenner på takknemlighet når man reiser derfra, vel vitende om at de menneskene du har vært sammen med er så gode. Bonus mamma, bonussøsken, bonustantebarn. Gutta mine, svigerdøtrene, gubben og pappa. En storfamilie som bare har funnet en plass i hjertet. Nydelige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Høst ute, peis inne, sliten kropp men ryddig hode. Fine ungdommer på jobb, rolige kvelder hjemme, rent sengetøy, god nattesøvn, varm kaffe, nystekt kringle, en bukett blomster i en gammel vase, og nedtelling til HØSTFERIE!!!

Nå skal dagen nytes, og skuldrene senkes. Håper uka som gikk gjorde deg godt, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag, fra hun som glemte lørdagsgodteriet i går, og spiser det til frokost i skrivende stund! Straks blir det nystekte rundstykker også, men kokken, altså måsagubben, må bare mekke ferdig på kjøkkenet først.

Det knitrer godt borte i peisen, og jeg kjenner jeg har savnet den lyden. Det beste med høsten, bortsett fra fargene, luktene, de mørke kveldene, og middagene fulle av norske grønnsaker, er å kunne fyre i peisen. Lyden og varmen kombinert er balsam for sjelen min. Det roer meg, og gjør hele måsahuset lunt og koselig. Så gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Og gode øyeblikk har uka vært full av. Små, gode hverdagsøyeblikk, på selv dager som tynges av ting man ikke rår over. Det blomstrer fremdeles i hagen, selv om blomstene blir færre og færre. Denne uka klippet jeg gresset, for det jeg håper var siste gang i år. (selv om jeg mistenker at jeg må til pers en runde til eller to) Og dagen etter at jeg hadde klippet var plenen dekket med gule, falne blader. Det var så fristende å sette seg ned i gresset nederst i hagen, og bare kjenne på lukten av høst, sa da gjorde jeg nettopp det. Og selv om flere og flere blomster visner, eller går i dvale, gir høsten hagen både farge og liv. Gule blader mot grønt gress, illrød villvin som klatrer opp veggene på det røde huset, hvite skyer mot blå himmel. Jeg brukte noen lange minutter der nede i hagen, og bare nøt det. Fint øyeblikk.

Jeg har “stjålet” noen blomster fra hortensiaene som står i et av blomsterbedene på skolen. De står nå til tørk på bordet, for tanken er å ha noen stående i en krukke gjennom vinteren, og noen skal brukes på en krans til døra inne. Enn så lenge får de stå på bordet, helt alene, bare fordi de er så vakre i seg selv. Lukter nydelig gjør de også, søtt og friskt, selv om de allerede har tørket godt. Hortensia-slang, fint øyeblikk!

Høsten lå på trappa til skolen da jeg hadde pakket sammen for å reise hjem fredag ettermiddag også. Jeg blir barnslig glad hver gang naturen serverer meg et hjerte, enten det er i form av en stein, en sølepytt, eller som på fredag, et lite blad. Det lå liksom bare der, og rykket bare bittelitt i de små vindkastene, men forlot aldri stentrappa. Så da måtte jeg ta et lite øyeblikk der på tampen av dagen, ta et bilde, løfte opp bladet, holde det litt i hånda, før jeg la det ned igjen. Hjerter i naturen er alltid fine øyeblikk.

Kollega Anne Grethe hadde lagt igjen en sjokolade til miljøteamet fredag morgen. Hun gjør sånn innimellom, bare sprer glede i form av et smil, en klem, eller en sjokolade på deling. Å starte dagen på miljøteam-kontoret, med en kopp kaffe, og noen ruter melkesjokolade, det gjør alltid dagen bedre. Heldig er jeg, som er omringet av sånne fine folk.

Tirsdag kveld var det duket for årets første foresatt-møte. Vi som skulle være med på møtet dro ikke hjem fra skolen den dagen, tiden hjemme hadde uansett blitt for knapp til noe som helst. Og latteren satt løst da alle lærerne fra Helse og oppvekst la inn en kjempebestilling på Mc.Donals, og samlet oss i helse-vekstedet til middag. Kanskje ikke akkurat et symbol på god folkehelse, men skrottene måtte jo ha mat. Og det ble en så fin ettermiddag, middag med herlige folk, latter og fjas, alvor og jobb, i god kombinasjon. Innvoller av plastikk på hylla, hamburger og milkshake på bordet. Herlige øyeblikk.

Så kom helgen, og endelig tid for å roe ned helt. Poden og gubben har stort sett holdt til i garasjen, mekket på rallybil prosjektet, ryddet i verktøy og deler. Jeg fant frem alt jeg hadde av papir og lim, og gjorde stua om til et hobbyrom. Rein rekreasjon. Det er så deilig å kunne sitte sånn inne alene, med fyr i peisen, kaffe i koppen, et kakestykke man nesten gjemmer å spise av, og all verdens tid til å nyte julemusikk fra høyttaleren, og komme i skikkelig stemning menns man produserer årets julekort og pakkelapper. Jeg aner ikke hvor mange timer jeg satt der, og bare fortapte med i klipp og lim, men fint var det! Og nå er skuffen full av julekort som er klare til årets fineste høytid, og jeg har fått roet ned helt noen timer. Gode, gode øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Jeg har hatt så mange såre, alvorlige, men fine samtaler med så mange kloke ungdommer. Jeg har ledd så tårene har trillet med den fine gjengen rundt middagsbordet der inne på “sjukestua”. Jeg har sittet rundt middagsbordet her hjemme og bare lyttet til poder og svigerdøtre som mimrer, og juger, og skravler og ler, og i slike stunder kjenner man nesten ikke at skolestarten har tæret på skinn og sinn i det hele tatt.

Nå skal søndagen nytes. Det skal ryddes, vaskes, bakes, luftes, lekes og hviles. Jeg skal nyte knitringa i peisen noen stunder først, gubben er klar med frokosten, og ukas siste dag kan begynne. Håper uka som gikk ga det energi og latter, og at uka som kommer er raus med øyeblikkene. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag fra måsahuset. For første gang siden senvinteren knitrer det der borte i peisen, og selv om det fremdeles er ganske så tett med blader på trærne utenfor vinduene, så er det nesten antydning til julestemning inne. Den knitringa i peisen gjør så det frister med en kopp gløgg, men jeg holder meg til te enn så lenge. Og varm te er ekstra godt akkurat nå, for det sitter en lei klump i halsen som ikke helt slipper taket, etter årets første forkjølelse. Bortsett fra det, og noen dager på jobb der lunsjen ikke ble spist før på hjemveien fordi dagene var så heavy, har det vært ei uke med øyeblikk på rekke og rad.

Ute forandrer verden farge dag for dag. For en uke siden var villvinen som snart dekker en tredjedel av måsahuset grønn, delvis gul.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Denne uka er den rød. Dyprød, nesten akkurat samme farge som huset, og jeg synes den er så vakker. Tenk at en plante kan dekorere hele huset, i de vakreste farger gjennom året. Så får det bare være at det om noen uker blir mye løv å rake, synet av en høstkledd villvin er verdt det. Fine øyeblikk.

Og jeg, som ALDRI har hatt grønne fingre, har for første gang i historien, et bugnende og fargerikt blomsterbed. Det finnes ikke system, ikke er det farge eller høyde-kooordinert, men det herlige kaoset av blomster i alle farger gleder mg skikkelig! Hver uke plukker jeg en ny bukett til vasen jeg fikk av Elisabet i våres. Janne, 49 og et halvt år, kan endelig plukke inn blomster fra egen hage. Mestring og glede, og skikkelig fine øyeblikk. Bedre sent enn aldri.

Besøk av den bittelille pelsdotten. Det er så hyggelig når vi sitter i stua, og plutselig hører små poter tasse over parketten. En liten Milo som ikke helt får bestemt seg for hva han liker best. Løpe etter bamsen og ballen, spise godbiter under bordet, eller ligge i armkroken og bli klødd på go`punktet bak øret. Aller helst vil han velge alle tre alternativene samtidig, og denne pels-bestemora lar seg lett overtale. Det er så koselig med den liten skrott å skjemme bort innimellom. Voffs i armkroken, herlige øyeblikk.

I dag blir det soppsaus til søndagssteken, og jeg gleder meg skikkelig! Jeg elsker sopp, men i frykt for å dø, eller bli skikkelig rusa, kjøper jeg kun sopp i butikken. Jeg har nemlig aldri klart å lære meg forskjellen på sopp, hva som er spiselig, og hva som ikke er det. Men kollega Unni er både sopp og bær-ekspert, og på fredag fikk jeg en pose helgesnadder, kortreist sopp! O store lykke!!! Det satt litt langt inne å bære en pose sopp gjennom skolen…. men ingen ba om å få kjøpe noe, så da regner jeg med at posen inneholdt kun matsopp! Snadder fra skauen, knallfin gave!

Fredag, rett etter jobb, satte jeg kursen mot Vestby, for å holde høstens første foredrag på The coffee shop. Magen er alltid full av sommerfugler før jeg skal “på”, og fredagskvelden var intet unntak. Det er en sånn ubeskrivelig snodig blanding av å glede og grue seg. Stas at det det fullt hus, skummelt at det er fullt hus. Flere å glede, eller flere å skuffe, alt ettersom.

Men det ble altså en så fin kveld. Fullsatt sal, med en nydelig blanding av alle mulige slags fine kvinnfolk, og en stakkars mann som hadde fått beskjed om å bli med kona. (selv om han så ut til å kose seg han også) Og verden er ikke stor, for blant publikum satt flere fantastisk fine kvinnfolk jeg aldri har møtt, men likevel føler at jeg kjenner, takket være denne bloggen, og instagram. For selv om internett kan være et skummelt sted, så er det også en arena for fellesskap. Å møte Linda for eksempel, var et høydepunkt.

Den nydelige, varme, rause dama som har skrevet boken jeg har snakket om tidligere. Noen mennesker bare utstråler en varme og en oppriktighet, som gjør at man føler seg velkommen og inkludert fra første stund.

Også Solrun da. Ei solstråle av de sjeldne, med smittende latter, og en diger vennegjeng som bare inviterer deg inn i samtalen, og latteren.

Og da ble jeg sittende på veien hjem fra Vestby, og tenke at det er så innmari verdt det. Den gru-gledinga, og alle sommerfuglene i magen. For alle menneskemøtene, alle smilene, alle klemmene, de gir energi jeg ikke engang viste at jeg trengte, og det er gode øyeblikk det!

Og etter å ha fortært inntrykkene fra fredag, ble jeg etterlatt alene i måsahuset noen timer på lørdag, mens gubben og poden var ute på et rallybil-prosjekt. Så da så jeg mitt snitt til å endre litt på den bildeveggen over sofaen, som jeg har sett meg mett på ei stund nå. Jeg hadde planker i skuret, beis i boden, og egen drill i skuffen. Det er jo selve oppskriften på operasjon “fiks veggen og tøm hodet”. Så veggen fikk et par nye hyller før noen av favorittbildene ble satt tilbake, og selv om mye er likt, ble det likevel nok forandring til at det fryder. Og nå gleder jeg meg egentlig bare veldig til Desember, for plutselig har jeg jo to nye hyller som kan fylles med julepynt!!! Oh holy night lissom!!!

Og slik gikk hverdagsuka. Kollega Martin har satt ny sukker-rekord da han kom med et lastebil-lass sjokolade til kurven min på pulten. Sugar in the morning, og hele resten av dagen også. Makan til hverdagslykke!

Jeg har plukket kornet som vokste under tørkestativet. Det er neppe nok til til et brød, men når det har tørket nok skal de få bli en dele av julekransen til døra. Jeg har klippet gresset, luket i bedet, hoppet i sølepytter, myst mot sola, hostet om kapp med gubben, tvunget i meg ingefærshotter jeg egentlig ikke liker, trukket som en tepose i boblebad, hadde skikkelig fine samtaler med ungdommene jeg er så glad i, og støttet meg på kolleger som synes høsten i skolen er like krevende som meg. Hverdagsøyeblikk 💕

Håper uka som gikk var raus med deg, og at uka som kommer byr på gode øyeblikk. Stell godt med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Måsastua er stille. Minsten sover enda, måsagubben steker rundstykkene til frokost på kjøkkenet, og på stuebordet blafrer flammene fra et stearinlys. Tv`n står på i bakgrunnen, med lyden av. Det er ingen nyheter, ikke egentlig, ikke stort nytt å melde, for døden er endelig, men nyhetene har likevel stått på de tre siste døgnene her hjemme. Bilder fra slottsplassen, blomsterhavet, og reprisene av talen kongen holdt i går gjør inntrykk.

Ute er det enda mer høst enn forrige uke. Nå er fargene i endring. Ikke alt, men litt over alt. Om jeg ser på ett tre, er hele treet fremdeles grønt, om jeg går noen skritt bakover og ser hele skogen, er mange av bladene gule. Det lukter høst også, men mest tidlig på morgenkvisten, og på kveldene. Midt på dagen lukter det fremdeles varm asfalt, sol, og en eim av sødme fra blomstene som fortsatt tror det er sommer. Blomsterbedet bugner av farger på blomstene som blomstrer seint, alle solsikkene sådd av sultne småfulger har store gule løvehoder som lyser opp hvert hjørne av hagen, og på gresset i hagen ligger de første falne, gule løvene. Jeg elsker denne overgangen. Den milde, rolige overgangen til en ny årstid. Gode øyeblikk.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Enda en arbeidsuke er over, og selv om dagene er så travle at jeg flere dager i uka ikke husker å spise lunsj før klokka nærmer seg siste økt, så har det vært så fine oppstartsdager. Jeg koser meg sånn med kjente fjes, og gleder meg over å bli kjent med nye ungdommer. Stadig flere nye elever hilser ute i skolegården og i korridorene, stadig flere spør om hjelp, stadig flere ber om en prat, stadig flere ønsker å bli kjent. Denne uka har skolegården badet i sol hver dag, fra tidlig morgen, til siste skolebuss har kjørt. Så mange fine øyeblikk.

Den morgenen jeg låste meg inn på kontoret og fant en haug sjokoladefavoritter på pulten min. Bestevenn rektor leverer ❤️ Og jeg har jo ingen selvkontroll (selvfølgelig), så dagens første måltid ble kaffe og Troika!!! Rein, skjær, gastronomisk lykke, rett etter klokka sju om morran. Nydelig øyeblikk.

Fordi dagene går så til de grader i ett, og hodet er smekkfullt av inntrykk hver ettermiddag når jeg kommer hjem, faller jeg så fort for fristelsen til å plassere skroget i sofaen, og bli der. Men all erfaring tilsier at da blir skroget råttent, og natten relativt søvnløs, så flere ettermiddager denne uka har jeg tredd på meg gummistøvlene, og tuslet ut i skogen bak huset. Jeg tar med meg en pose, og en saks, også sanker jeg småtterier. Lyng, kvister, mose, rognebær…alt som kan brukes i krukker, vaser og i kranser. Så tar jeg med alt opp til arbeidsbenken på trappa, og lager litt i kveldssola.

Kransen ville kollega Rubi ha, så den tok jeg med på jobb dagen etter. “Hva skal du ha for jobben?” spurte Rubi, men dette var jo ikke jobb. Dette var rein terapi, så jeg svarte “En halv liter Pepsi Max!” Og dagen etter byttet vi, men Rubi hadde jo halvert godteri disken på Rema 1000 den morran, så betalinga sitter nå godt festet på hofter og bringe. Dag to med kaffe og sjokolade til frokost. Nydelige øyeblikk.

På bordene inne står flere krukker med høst fra skogen. Man trenger jo ikke kjøpe blomster de neste ukene, når all verdens dekorasjoner vokser rundt husveggene, og i grøftekantene langs veien.

Og når bordene fikk litt høst, så fristet det å få litt mer høst i kriker og kroker i måsahuset også. Med væromslaget, og med overgang til nye årstider, kommer alltid lysten til å bytte litt farger inne, fra sommerlig lyst, til noe litt lunere. Det er ikke store forandringen som skal til. Som oftest bytter jeg bare litt plass på det jeg allerede har, henger opp litt lunere gardiner, og så kjennes det ut som om huset plutselig er litt pakket inn. Varmere på en måte. Fine øyeblikk.

Tre foredrag skal jeg holde denne høsten, ihvertfall er det det som er planlagt foreløpig. Ekstra stas er det at arrangementet her hjemme på Bjørkelangen, i regi av Sanitetsforeningen, ble utsolgt på fire dager. Saniteten gjør så innmari mye bra, og jeg synes det er ekstra stas at de spurte om jeg ville bli en del av helaften av og for kvinner. Så da billettene ble revet bort ble jeg både stolt, overrasket, og veldig glad. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk hverdaguka. En ny æra, en ny epoke, likevel er de bare hverdager for folk flest, og det synes jeg er så fint å tenke på. Vemodig, men veldig fint. Jeg har bakt kake, vi har grillet middag ute, spist i sola, jeg har sittet i sofaen under pleddet mens regnet har trommet mot ruta. Jeg har blitt kjent med så mange nye fine ungdommer, hatt fine, kloke samtaler med gode kolleger, og jeg har grått av barnekor som synger på slottsplassen.  Jeg har plukket blomster fra egen hage, og stått under et rognebærtre på parkeringsplassen etter jobb, og latt meg fascinere av høstlys mot de røde bærene. Vanlige, fine hverdagsøyeblikk.

Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene sine, og at uka som kommer blir god. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det nok en gang søndag. Den første søndagen på veldig lenge hvor jeg har kledd meg i ullsokker, og pakket meg inn i et tykt teppe nede i sofahjørnet mitt. Direkte kaldt er det ikke, med det er definitivt høst i luften. Om noen få uker knitrer det nok i peisen på søndag morgen, men enn så lenge holder det med ulloskker og pledd. Stearinlysene er tent, det er liksom også et sikkert tegn på overgang til ny årstid. Jeg har elsket sommeren, og de varme dagene. Likevel blir man liksom plutselig klar for høsten, når den banker på. Fargene ute, lysene inne, den litt lune, gode stemningen. Gode øyeblikk.

Skolestart. På mandagen fyltes skolegården endelig opp med elever igjen. Elevtjenesten kan melde om en særdeles hektisk skolestart, men også skikkelig fin skolestart. Det var så herlig når kjente, blide ansikter inntok skolen igjen, og det tok ikke mange minuttene før meldinger fra ungdommer rant inn på teams, eller det banket på kontordøra, og finingene stod på rekke og rad for å gi en klem, eller fortelle om sommerferien. Nye elever ruslet også rundt på skolen, gjorde seg kjent med klasserom og korridorer. Noen spente, noen nervøse, noen allerede fulle av forventninger. Skolegården har yret av liv denne uka. Det har vært fotball midt i skolegården, stikkball i hallen, og grilling av pølser. Gode øyeblikk. Neste uke starter skolen for alvor. Fag hver dag. Det gledes, og det kjennes fint at skoleåret er i gang.

Den ettermiddagen lille Milo kom på besøk igjen.

Vi snakker så ofte om at vi ønsker oss en pelskledd venn i måsahuset igjen, men tidspunktet kjennes ikke rett, og vi orker ikke miste flere pusekatter til del veien. Derfor er det ekstra fint når Milo kommer innom “bestemor og bestefar”. En liten ball med rein lykke som tasser rundt, sitter pent helt til godbitene kommer frem, og som gjerne legger seg ned for litt seriøs kløing bak ørene.

Lykkedagen. Fredag denne uka var kroppen rimelig sliten da jeg kom på jobb. Uansett hvor gøy jobben er, er skolestarten hektisk, og dagene lange. Da jeg kommer inn på kontoret fredag morgen ligger det en lapp og en sjokolade til meg fra Anne Grethe. Favorittfrokosten, levert av verdens herligste kollega. Hun som alltid synger i korridorene, og gir de beste klemmene, enten man er glad, eller trenger en klem av andre årsaker. Tenk å få dele arbeidsdagene med sånne mennesker.

Så gikk resten av fredagen i ett, og jeg var knapt innom kontoret før det var på tide og pakke sekken og reise hjem for dagen, og da jeg ruslet bort til pulten min stod jammen en ti pakning med Pepsi Max på skrivebordet, en gave fra kollega Malin. Jeg er bortskjemt rett og slett. Og det å være så heldig at man faktisk kan kjenne på det, det er fantastiske hverdagsøyeblikk!

Lukten av nyplukkede epler! Det finnes knapt noe som gir mer, eller bedre høstvibber enn det. Kollega Ragnhild bord på gard, med en bugnende eplehage, så denne uka har hun plukket til meg. Når de ligger i kurven på kjøkkenbenken sprer de en sånn søtlig og frisk lukt til hele kjøkkenet. Jeg har bakt så mye med epler denne uka. Eplekaker, kanelsnurrer med eple og karamell-fyll, granolamuffins med epler og solbær, også plukket fra hagen til Ragnhild. Så ja, lukten av stekte epler og kanel som fyller huset, det gir bare en helt egen ro i sjela, rett og slett. Nydelige øyeblikk.

Jeg fikk jo blod på tann for to uker siden, da jeg oppdaget ferdig blanda maling fra Rusta, og malte kjøkkenet. Så denne uka har badet fått en oppfriskning, og det var på tide. Det er rundt 20 år siden badet sist ble malt, og de engang hvite veggene hadde gulnet flere steder. Minsten (utrolig nok) kom med fargeforslag som viste seg å være midt i blinken, og som passet til de flisene jeg egentlig er møkklei, men for gjerrig til å bytte ut. Gulvbelegget gir meg fortsatt frysninger av den kjipe sorten, men fy filler`n som det hjalp med ny farge. Det skal så lite til for at man skal kjenne litt på fornyelse. Ny farge, fine øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka, oppstartsuka, slitsom uka, og morsomuka. Det er fint å igjen være sammen med ungdommer og fine kolleger på dagtid. Det er ekstra fint å komme hjem om ettermiddagen, og nyte kveldene i måsahuset. Det er fint å være tre rundt middagsbordet hver kveld, ekstra fint å se at poden som har startet i ny jobb stortrives både med arbeidet og kollegene sine.

Jeg har plukket inn blomster fra hagen, og satt i små vaser rundt omkring i huset. Jeg har bakt brød og kaker, overlevd på svart kaffe til langt etter lunsjtider, og spiste is etter at jeg har pusset tennene om kvelden. Snakk om å leve farlig!

Nå skal søndagen nytes. Er været på min side, skal det lukes i hagen. Hvis været er på den andre siden min, skal jeg lage noen julekort, og bake enda litt til. Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer er raus. Pass godt på hverdagene, og deg selv. Det er du verdt. Vi blogges.

Det er søndag, og hviledag, men kjennes som “dagen derpå”, etter ei uke som har satt seg i kroppen. Øyeblikkene har vært mange, døgnet har hatt for få timer, timene har gått for fort, og gjøremålene har vært mange. Jeg kom i mål, tror jeg… Og det jeg ikke rakk, det rakk jeg rett og slett ikke, og sånn er det bare. I går var vi bedt på hele tre festligheter, men rakk dessverre bare en. Den var likevel verdt hvert eneste øyeblikk, og selv om dette ikke er en begivenhet som er min og dele, er jeg både stolt og glad for å ha tatt del i det. Vi endte dagen med å bli fanget av regnet, og på ti minutter var vi søkkvåte. I går var det irriterende, i dag er det ikke like farlig. De mindre gode øyeblikkene er mindre viktige i lengden. Sånn er det bare. I dag føles kroppen støl, skuldrene er ømme, og posene under øynene er usjarmerende store, men jeg satser på at søndagen blir lang og avslappende, og at skrotten i morgen er klar for årets mest intense uke, nemlig skolestart.

For de ansette på skolen var det skolestart forrige mandag, selv om elevene ikke kommer før i morgen. Kjenner du følelsen, når gjøremålene i løpet av en dag er så mange at man sitter igjen med følelsen av å nesten ikke ha gjort noe? Sånn har jeg det etter arbeidsuka, men søndagstankene gir meg muligheten til å bla gjennom ukas øyeblikk, og se at mye ble gjort likevel. Fire plandager fulle av faglig påfyll og forberedelser til elevmottak. Jeg har møtt et tredvetalls fantastisk fine ungdommer som begynner på ny skole, og som jeg gleder meg til å bli kjent med det kommende skoleåret, og jeg har gledet meg over å dele dagene med alle de flotte kollegene igjen. Skoleåret er offisielt igang. Jeg har trua på at dette blir enda et fint skoleår.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Da jeg snubla inn på kontoret første skoledag, lå det en pakke på pulten min. Pakket inn i nydelig gavepapir med glitter, ironisk tapet sammen med tilsynelatende en hel taperull, deretter holdt sammen av et refleksbånd. kortet, en rosa post it lapp. “Til BFF”. Ukas første magiske øyeblikk.

Jeg åpnet pakka før jeg satte på kaffe`n, fordi pakker gjør meg utålmodig og spent som en fireåring i barnebursdag. Og i pakka lå det en t-skjorte fra rektor! Med bilde av oss to! For i hele forrige skoleår gikk jeg inn for to ting! 1: Få rektor til å gi meg ekstra ferie eller sykedager. Og når det ikke funka… 2: Bli bestevenn med rektor, sånn at hun frivillig gir meg ekstra feriedager! Og nå er vi offisielt bestevenner. Vi lager hjerte-tegn med hendene hver gang vi går forbi hverandre, og holder bevisst andre utenfor inside-jokes! Jeg er i himmelen ❤️ Vurderer å skrive bok om hvordan man kan oppnå uoppnåelige vennskap. Uansett, fantastisk gøy øyeblikk.

Så dagen etter trengte jeg ikke lure på hva slags antrekk jeg skulle ha på meg. Stilte på plandag i den nye t-skjorta mi, sånn at alle skulle bli sjukt misunnelige. Det v ar en skikkelig bra dag. Skulle bare hatt seks t-skjorter til, en for hver dag i uka.

Kjøkkenet, som for ei uke siden var helt mørkegrønt, med hvite vegger, er nå, hvitt med rosa vegger. Rusta hadde tilbud på maling, nemlig. Rosa har aldri stått på lista over favorittfarger, og jeg aner ikke hvorfor akkurat den fargen liksom snakket til meg i butikken, men etter noen dager tilvenningstid er jeg fornøyd. Nytt skoleår, ny t-skjorte, og ny farge på kjøkkenet. Forandring fryder, og hver gang jeg går inn på kjøkkenet blir jeg litt glad! Definitivt fine øyeblikk.

Besøk av en bitteliten hvit voffs, forkledd som isbjørn. En liten firbeint tass som løper etter golfballer, og som koser i fanget, det er medisin etter sånne hektiske arbeidsdager. Lille Milo er en nydelig skapning, og det er så koselig å ha en hund på besøk igjen. Sånne små firbente med mjuke poter, de skaper jo bare gode øyeblikk.

Rundt omkring på hele tomta blomstrer det nå stoooore gule solsikker. et resultat av et fuglebrett fullt av solsikkefrø, og pippiper som har spredd frø i hytt og pine. Jeg har plukket noen for å ha i en vase inne, men synes helt ærlig at de gir aller mest glede ute. Jeg rusler stadig rundt i hagen og kikker på dem, hører humlene suse midt i blomsten, også snuser jeg på de gule bladene og kjenner nesten lukten av honning. Rart i grunn, hvordan noe man ikke engang har plantet, gir så mye glede. Hurra for sånne fine overraskelser.

Alle ettermiddagene da unger og svigerunger svinger innom, bare for å være sammen her hjemme. Vi smører svære fat med rundstykker, og spiser sammen i hagen, mens gutta øver golf, og skravla går. Det er knuffing, og latter, og golfballer i lufta, lørdagsgodt midt i uka, og jeg sitter midt i smørøyet og bare nyter varme ettermiddager, og flokken min. Det er disse ettermiddagene og kveldene jeg kjenner hvor rik jeg egentlig er, selv om bankkontoen prøve rå motbevise det.

Og slik gikk uka. Jobb, mer jobb, blide kolleger, spente ungdommer, solsikker og ringblomster, nymalte rom, og støvete gulv. Også bestevenn på sprett ny t-skjorte da. Må ikke glemme den! Hverdagsuka, full av små øyeblikk.

Nå skal søndagen nytes, matpakker bakes, og skuldre senkes. Håper uken din var fin, og øyeblikkene mange. Stell raust med deg selv, det fortjener du. Vi blogges 💕

God morgen, og god søndag. Den aller siste sommerferiedagen for min del, i morgen er det tilbake på skolen. Først en uke nesten uten elever, bortsett fra noen som kommer innom for å bli litt bedre kjent. Det blir planlegging, forarbeid, forberedelser, alt som hører med før en hektisk skolestart. Jeg gleder meg skikkelig til å se kolleger igjen. Noen i morgen, alle på tirsdag. Jeg prøver å fortelle meg selv at hverdagslige rutiner skal bli fint, men må jobbe litt mer med å bli skikkelig overbevist om at jeg snakker sant når jeg sier det. Å si at jeg skal nyte denne siste fridagen er også å ta vel hardt i, for i dag er planen å klemme inn alt jeg ikke rakk den siste uka, pluss et par ting jeg kom på at jeg ville i siste liten. Men det er gøye ting da, stort sett, og jeg er jo en som finner gedigen glede i alt som er gjort, så kjære søndag, velkommen skal du være. Bring it on!

Den siste uka har vært fin. Og det kan jeg si med hånden på hjertet. Ting som har vært litt usikkert, ting som har hengt litt over oss i familien og kastet litt skygge over soldagene en stund, ser ut til å falle på plass, og det kjennes så godt. Øyeblikkene har vært mange. ikke nødvendigvis store og råflotte, og rikere har vi ihvertfall ikke blitt, men øyeblikkene har vært gode.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uka startet ved sjøen. En siste dag på stranden, et siste bad i sjøen, en siste tur svabergene for å se på manetene, fyrtårnet, og nyperosene som danset på buskene. Vi nøt knallblå himmel med kritthvite bomullskyer, spiste softis på en krakk ved vannet, og tok inn alt som oset av sommerferie før vi pakket bobilen, og reiste hjem for siste gang denne sommeren. Fine øyeblikk.

På tirsdag ble minsten ringt tidlig på morgenen, og ble bedt om å møte i firmaet han har søkt jobb utpå formiddagen. Da han kom hjem halvannen time senere var han ansatt! Det er vanskelig å beskrive hvor glad jeg ble, og hvor stolt jeg er av poden. Sånn er det med alle guttene våre egentlig. De er så mye modigere enn jeg var på deres alder. De bare hopper inn i noe nytt, så uredde. Jeg elsker at de våger. Minsten begynner nå i et helt nytt yrke, litt utenfor tømringen som han tok svennebrev i før militæret. Fordi han vil. Han landet en jobb i et godt etablert, anerkjent lokalt firma, og jeg er sikker på at han trives. I morgen starter et helt nytt kapittel for den unge mannen, og han gleder seg. Det gleder meg. Det ble middag på restaurant den dagen, en liten feiring for mutter, fatter, og Mattis. Gode øyeblikk.

Sola har ikke varmet like intenst denne uka. Lufta er full av sensommer. Ganske perfekt vær for å sette opp drivhuset jeg fikk forrige uke. Foreløpig står det bak huset, ut mot skogen, og der skal det bli stående i vinter, slik at jeg kan kose meg med frø og jord til våren. Platting til drivhuset i hagen blir neste års prosjekt. Gubben gikk ut rett etter frokost, og skrudde sammen ramma. Et sånn puslespillarbeid som tok mange timer. Jeg var håndlanger, og forfrisknings-ansvarlig. Tenk å ha en mann som setter av tid til å fikle med sånn, bare fordi kona fikk et innfall, og ville bli hobbygartner… Det er kjærleik det.

Etter jobb kom største poden innom med skikkelig jordbor, så vi kunne feste drivhuset skikkelig i bakken. Det sparte oss for mange timer med frustrasjon over å grave hull i en bakke som er stappfull av røtter. Kjekt å ha avlet slike arbeidsjern. Betalingen av middag, og det er en kostnad jeg mer enn gjerne tar, for det betyr enda en pode rundt middagsbordet. Sånne dager gir meg så fine øyeblikk. Takk til Hoel og Fjuk for lån av skikkelig verktøy!

Innom-pusen var tilbake denne uka. Vi kaller den det fordi den stadig vekk kommer innom. En fin, vakker, velstelt, og SVÆR brande av en pus, som lusker litt rundt fuglebrettet, jakter litt på sommerfugler, soler seg på hellene ved trappen, og kryper opp i fanget for litt kos på magen, og vi sitter i sofaen ute. Så vandrer den videre, enten den er her noen minutter, eller noen timer av gangen. Prater gjør den også, masse, og høyt. Disse besøkene gjør meg så glad. Å stryke hånden over lang, varm pels, og lytte til en pus som maler, det er rein terapi. Nydelige øyeblikk.

Den ettermiddagen en liten, pjuskete pippip fløy butt i kjøkkenvinduet, og ble liggende på gresset i hagen. Jeg løftet den opp i hendene, mens gubben fant en skoeske. han har nemlig lest at fugler kan være svimeslått lenge, og helst skal ha et mørkt sted å komme seg på. Men da jeg skulle leggen Egil (det var det pippipen het) i skoesken, klorte den seg fast i hanskene, og hoppet tilbake opp i neven. Så da ble jeg sittende å skravle med den en halvtime. Den vekslet mellom å sove, og lytte til planene mine for drivhuset neste år.

Til slutt, da den virket kvikkere, satte jeg den på toppen av fuglehuset, og trakk meg unna. Den ble sittende litt, spiste noen solsikkefrø, og til slutt fløy den videre. Kall meg bare Askepott fra nå av liksom, neste uke kommer sikkert fire mus til å sy bunad til meg. En fugl i hånden er bedre enn ti på taket. Gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Den siste ferieuka. Proppet av små øyeblikk. Nå skal det bakes, for alle tre i måsahuset trenger matpakker i uka som kommer. Så skal det males, for jeg har kjøpt maling på impuls, og kanskje, om jeg ikke plutselig kommer til fornuft, blir kjøkkenveggene rosa i løpet av dagen. STOPP meg, noen!!! Og om det blir tid, da skal to av årets adventskalendere pakkes inn… Er jo snart jul. Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer vil deg vel. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Den nest siste sommerferiesøndagen. (Selv om det ble bittelitt jobb denne uka også.) Jeg våkner opp til enda en da på Omlidstranda, og kjenner at jeg har sovet godt i natt, i denne hulen vår bak i bobilen. Det er som om kroppen slapper mer av når vi er på tur, som om tankene ikke automatisk går til alt jeg burde gjort, og alle jeg burde gjort noe for, slik som når jeg legger meg hjemme. Her borte får jeg uansett gjort lite, og det er som om kroppen skjønner det. Heldigvis. Kanskje jeg bare burde flytte til sjøen, permanent. Leve på sand og saltvann. Vi blir her en dag til før vi durer hjemover i morgen. Jeg skal jobbe litt neste uke også, men har likevel planer om å nyte dagene sammen med gubben, som også har ei ferieuke igjen. Men først, ukas små øyeblikk, oppsummert fra et uthvilt bustehode, bakerst i en bobil nede

For uka som gikk var ganske så fin. Ganske så vanlig, men fin. Proppfull av små øyeblikk, satt sammen til hverdager. Nesten alle dager har jeg tilbragt i hagen. Raket litt, luket litt, vannet litt, og drømt litt. Det blir som en slags terapi det der, bare pusle rundt. Hvorfor begynte jeg ikke før? Da kunne hagen vært en oase nå, ikke bare en mosegrodd gressplen med en og annen busk jeg ikke kan navnet på. Men, bedre sent en aldri. Og mens jeg spar i jorda, og raker i tjukke lag granbar fra den felte skogen, dukker stadig flere minner fra tiden med smågutter opp. Først satt en liten mann fast i raken. Mistenkelig lik Haaland i ansiktet om man studerer den nøye.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Så, noen timer senere, under villniss, villbringebær og brennesle, kommer Bille-ballen til syne. Og denne husker jeg godt. Den lille ballen som størstepoden ikke ville slippe taket på de to-tre første årene han stabbet rundt her. “Voj ej bille-ballen min, mamma???” Den ble kastet, sparket, og båret. Den spiste middag med oss, og sov i sengen på natten, helt til den en dag ble gjemt, og senere glemt. Og nå er den tilbake. Det er så gøy når minner dukker opp sånn. Fine øyeblikk.

Om etter flere dager i hagen, og timevis med klipping og raking av en gjemt del av tomta, satt jeg på den nederste plattingen med en kopp kaffe, og tenkte at drømmen hadde vært et drivhus midt i hagen. Det er bare så mye annet som koster penger om dagen. Vedlikehold av gammelt hus, og alle anbdre faste utgifter. Jeg så ned på de møkkete, glad-jukke åreknuter beina mine i gummistøvler fra Europris, og tenkte at om jeg åpnet en Only Fans konto for de med sånn husmorføtter-fettisj, så kunne det kanske bli råd med et drivhus. Så lo jeg av meg sel, for noen gan ger er jeg dødsfornøyd med humoren min, og posta det på instagram.

Og halvannen time senere, mens gubben og jeg dagdrømte, googlet drivhus, og satte oppe et overkommelig sparebudsjett, tikket det inn en melding fra Aleksandra. Hun hadde et drihus hun ville bvli kvitt, og spurte om jeg ville ha det! Gratis! For godt til å være sant tenkte jeg. Men neida, dagen etter koblet vi skaphengeren på bilen, og kjørte til Mysen, gubben og jeg, for å demontere og ta med oss et drivhus hjem! Det føles fortsatt ut som om det er for godt til å være sant! Makan til snilt kvinnfolk, og makan til herlig øyeblikk!

Det kommer ikke opp med det første, for vi ønsker å snekre en platting å ha det på. Gjøre det litt skikkelig, når det først skal gjøres. Gubben har lekt seg på KI! Store drømmer, men Roma var heller ikke bygget på en dag. Tid har vi nok av! Og et prosjekt sammen blir fint.

Og i 2027 drømmer jeg om å pynte til jul i hagen! Det er jo lov til å drømme?

Minste poden har lenge drømt om en tatovering på underarmen til minne om Onkel Tyt (Knut), kameraten vår som døde for to somre siden. Han hadde en visjon, og flinke Martine på Sørumsand tegnet, og foreviget et minne på armen til poden denne uka. Jeg gråt så fælt når han kom hjem… Onkel, søm kjører rallybilen på skogsveien en siste gang, på vei inn i evigheten. En minne om interessen og drømmene de delte, “Onkel” og Mattis. Gode øyeblikk for minsten. Fint øyeblikk for meg.

Den dagen Anne Grethe kom innom med sveler og hjemmelaget jordbærsyltetøy. Sånne hverdagsgleder!!! Jeg har aldri laget eget syltetøy, for så god husmor er jeg ikke, men jeg blir så glad når jeg får et glass, for det smaker jo himmelsk. Smaken av sommerlykke! Nydelig øyeblikk.

Og så fartet vi atter en gang mot havet, gubben og jeg. For hodet og kroppen lengtet etter sand under føttene, og sjølukt i nesa. Og nå er vi her. Enda noen sommerdager med lave skuldre, solnedganger, turer langs vannet, og minner i minneboka.

Håper uka som gikk har gitt deg både ro og glede, og at uka som kommer byr deg gode øyeblikk. Stell raust med deg selv, det fortjener du. Fortsatt god sommer. Vi blogges.

God morgen, og god søndag ❤️ I går morges sov jeg til klokka var neste 10, i natt har jeg knapt lukket øynene. Jeg er ikke trøtt akkurat nå, men tipper trøtten kommer utpå formiddagen. Halve natte lå jeg og lyttet til regndråpene utenfor soveromsvinduene, ganske beroligende faktisk, selv om søvnen uteble.

På asjetten på bordet, ved siden av kaffekoppen, ligger to knekkebrød med brunost. Hverdagskosten er tilbake, selv om det teknisk sett er ferie i ei drøy uke til. Jeg har en neve fargerike vitaminer også, som skal gi litt energi. De heter M&M…Jeg har jobbet litt i uka som gikk, bare sånne småting som liksom må på plass før skolen fylles med elever igjen. Den hjemmeboende poden har allerede reist på golfbanen med en bror, og huset er ganske så stille. En vanlig søndagsmorgen. Helt hverdagslig, men fin.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Uka som gikk bød på gode øyeblikk, selv om de aller fleste dager ble tilbragt her i og ved måsahuset.  Mest sol, noen skyer, og noe regn. Helt vanlig norsk sommer. Forrige uke begynte jeg å beise huset. Jeg ga opp litt da det kom til langveggen, bare fordi den er så himla høy. Ikke høyere enn vegger flest altså, men høy nok, oppunder mønene der. Jeg har blitt så pysete de siste åra. Høyder gjorde meg ikke noe før, nå skjelver lårene bare jeg ser stigen liggende på bakken. Så jeg malte første etasjen, og undersøkte prisen på leie av lift og stillaser

Så en formiddag, mens jeg satt og googlet priser, la jeg fra meg mobilen, satte stigen inntil veggen, og klatret. Først ett trinn, så et til. Så ropte jeg til poden at han han skulle komme dersom jeg skreik, for da betydde det at jeg falt. Men jeg falt ikke. Skalv? Oh yes! Meg jeg stod stødig. Og en plank etter en annen fikk et nytt strøk med penselen, og innen halvannen time var jeg ferdig! Fy flate for en god følelse!!! Mestringsfølelse, og bare så innmari deilig å se veggen ferdig! Alle spør hvorfor ikke unga kunne gjort det, siden jeg har tre voksne gutter! Hvorfor? Fordi det kommer til å komme en dag da jeg MÅ be dem om tjenester, men enn så lenge klarer jeg selv, og det er pokker så fint det! Å stå nede i hagen og nyte synet av noe jeg har fiksa selv! Det er fine øyeblikk det!

Den dagen det lå en helt ny bok til meg i postkassa. Linda Tjellaug har skrevet en ærlig bok om livet, om kjærlighet, og jeg gleder meg til å lese.

Tror det blir en del av søndagen min i dag. Damer som gjennomfører en drøm, damer som våger, slik som Linda, det synes jeg er så herlig. Tenk å ha lyst til å skrive bok, også bare gjøre det!!! Rykende fersk lektyre i hendene, så fint øyeblikk.

Alle de små minnene som dukker opp når jeg styrer i hagen. En formiddag denne uka røsket jeg opp ugress bak huset, og laget meg en kompost haug ute i skogen. I det jeg drar opp et buskas med røtter og alt, skimter jeg noe rødt som flyr gjennom lufta, og lander ved tørkestativet. Og der ligger den, en liten bit av barndom, et minne fra da en hel haug smågutter lekte med småbiler i skogen bak huset. Traktoren fikk en god spyling fra hageslangen, før den ble satt på ei hylle inntil den nymalte veggen. Og det tok ikke mange timene før podene kom hjem på grillmat etter golfingen, og traktoren igjen fikk kjørt litt i hagen. Store gutter, unge sjeler, og fine øyeblikk.

Den kvelden vi kjørte innom Hageland på Aurskog for å kjøpe litt friske blomster til graven til mamma. Det ble kun med tre blomster denne gangen, men vi gikk en runde likevel, og kikket på trær, busker og stauder. Jeg drømte meg selvsagt bort. Hagen vår er så stor, og har så mye postensiale, men jeg aner liksom ikke hvor jeg skal begynne. Men drømme, det kan jeg. Når jeg blir millionær skal jeg hyre noen med peiling, enn så lenge nøyer jeg meg med ganske grønn plen, og nye blomster til mamma. Det ga fine øyeblikk det også.

Og når vi snakker om blomster. inne har klart å holde liv i en blomst i over fem uker nå. Blomsten var en gave fra kollega Line før ferien, og jeg synes den gir sånne barndomsvibber, for den står der så fargerik, helt ulik alle andre farger i måsastua, i en gammel krukke etter mormor og morfar. og den gjør meg glad! Skikkelig glad. For den har enda ikke gjort meg til morder! Gode øyeblikk!

Kanskje det uansett ikke er lurt om jeg får grønne fingre, og lager en oase i hagen, for hver eneste dag i uka kryr det av vegetarianere rundt husveggene, som forsyner seg grådig av det som blomstrer. Rådyr, elg… og rev, harer, ekorn… Nå har jeg til gode å se ekornet spise av blomstene altså, men yrende dyreliv er det ihvertfall på måsan. Hver eneste dag. Og ikke er de sånn kjempesjenerte heller. Ekornene spiser snart av hendene våre, og elgen tusler bare noen meter unna oss, og stopper så vidt opp når gubben reiser seg og forteller dem at veien på den andre siden av huset har tatt livet av fetterene deres. Sånne øyeblikk bare står vi og nyter. Tenk å ha ei rykende fersk viltgryte i hagen, hver dag.

Og slik gikk uka. Minsten har tatt med mamsen på flere shoppingturer over grensa til Sverige, og jeg tro vi satte ny rekord i raskt inntak av smultbakst denne uka. GODE øyeblikk.

Også har det blitt bakst. Brød, sjokoladekake, og kanelsnurrer. Bare fordi vi hadde lyst på, og fordi det er ferie, så vi har all verdens tid til å bake.

Jeg har sovet lenge, og jeg har ligget våken hele natten. Jeg har klippet gresset, og vaket i et grunt plaskebasseng, mens sola har gjort nestetippen rød.

Jeg har blitt ferdig med innkjøp til to av fem adventskalendere, og strittet imot trangen til å pakke dem inn. Jeg har møtt en elev for å spise lunsj, og for å skravle litt, og jeg har hatt herlig, etterlengtet alenetid, med podcast på øret. Hverdager, i ferien, fulle av små hverdagsøyeblikk. Håper uken som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer er grei med deg. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Enda en ferieuke er over, og jeg kjenner at skolestarten nærmer seg, til tross for at det fremdeles venter et par late uker. Jeg sitter her i sofakroken og venter på at kaffen i koppen skal bli kald nok til å drikke. Matlysten som har forduftet litt i de varmeste dagene er på vei tilbake, og lukten av nystekte rundstykker fra kjøkkenet frister. Den svale lufta som sive rinn gjennom det åpne vinduet bak meg, drar med seg noe som river i nesa og klør i øynene, men ikke nok til å ødelegge følelsen av enda en nydelig sommermorgen. Selv om været i helgen har vært vått og kjølig i forhold til resten av uka, er det godt å kjenne den litt friskere lufta fylle huset. Gjennomtrekk for alle penga.

Uka som gikk var som uker flest, opp, ned, mest opp. Små øyeblikk, stille stunder, og et liv som suser forbi, enten man henger seg på eller ei. Jeg har prøvd å koble litt av denne uka, koble litt ut, fordi jeg trenger ro til å samle tanker, legge planer, sortere gjøremål, og prioritere rett. Jeg prøver å ta vare på meg selv, mens jeg tar vare på andre. Nattesøvnen er så som så. Litt skyldes varmen, litt skyldes tankekjør. Men øyeblikkene er der likevel, til glede og forundring. Noe så enkelt som å følge nyhetssendingen den dagen landslaget ble møtt av tusenvis på slottsplassen. Der satt jeg, hjemme i sofaen, ikke engang direkte deltagende i øyeblikket, og grein, fordi samhold og ekte glede gjør noe med meg. Alene hjemme, men glede seg over andres øyeblikk, det er ikke dumt det heller.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den dagen minsten og størsten startet dagen med en fire timers runde på golfbanen, og mellomste poden kom hjem til mamsen for å skravle, og øve litt på slag i hagen. Vi satt ute i hagen helt til magen rumlet, og bestemte oss for å stikke ned på Pia på senteret for å spise pizza til lunsj. Som sagt så gjort. Et par timer ble vi sittende der, nyte aircondition, kald brus, pizza, og skravling. Det er alltid så koselig å ha en av podene for seg selv, for som regel henger de sammen, og da er det fullt hus når vi sees. Så en Martin og mamma dag, nydelige øyeblikk.

Og dagen etter kom de hjem for å henge litt, alle mann. For selv om de har flytta ut, de to eldste, er det alltid et eller annet som må fikses i garasjen, eller lekes med i hagen, eller stjeles fra kjøleskapet… Så da tilbragte vi hele dagen i hagen. Grillet lunsj, grillet middag, badet i et bittelite plaskebasseng, øvet golf på plenen, til det nesten ikke var gress igjen, matet ekornene, og spilte badminton. Akkurat en slik sommerdag vi hadde da de var små. Hvor hagen var en oase av lek og latter. Eneste forskjellen er at alle gutta har mørkere stemme, og at de selv henger badeshortsen til tørk på snora. Gode, gode sømmerøyeblikk.

To formiddager denne uka har jeg vært på cafe. Den ene formiddagen møtte jeg Anne Grethe for litt kaffe, kake og skravlings. Så hyggelig å bare sitte å lufte litt tanker, spise sjokoladekake, og bare nyte stunden. Man blir fort litt susete i hodet av å bare rusle hjemme, så slike små avbrekk er gull verdt. Dagen etter møtte jeg Anita og Elisabeth på senteret, to primus motorer fra Aurskog Sanitetsforening. De planlegger en helaften for bygdas kvinnfolk i oktober, og jeg skal få være en av foredragsholderne i kultursalen. Det ble skravling, planlegging og en kaffekopp. Enda et lite kjærkomment avbrekk. Gode øyeblikk.

Jeg har begynt å beise huset. En stund vurderte vi ny farge, men i siste liten landet vi på at måsahuset forblir rødt. Litt mørkere rød enn forrige runde, men det synes egentlig ikke. To av veggene har jeg fått malt denne uka, og jeg måtte male sent på kveld, og tidlig på morran, for å unngå de varmeste timene. Fremdeles er det mye igjen, men det haster ikke. Andre etasje får jeg uansett ikke tatt før vi får leid en lift etter et stillaset, men det er ihvertfall en start. Og følelsen av å bli ferdig med fronten av huset, den var ganske digg. Godt med alt som er gjort, litt møre skuldre, og lukta av nymalt treverk. Ganske fine øyeblikk.

Og når sola nådde veggen, og jeg kunne legge vekk kosten, og sette lokket på malingsspannet, og sette meg i bassenget for å kjøle meg ned, da var denne skrotten rimelig happy. Svær kvinne i lite plaskebasseng er kanskje ikke sånne ferieøyeblikk man skriver om på postkort, men fine øyeblikk er de okke som.

I hagen springer det stadig ut nye blomster, også der jeg slett ikke har plantet dem. Fuglene har sørget for såing av solsikkefrø, og rundt om i hagen vokser solsikker seg høyere og høyrere for hver dag. Jeg gleder meg til de blomstrer.

Andre steder springer det ut blomster, knall rosa, lange, men litt skjøre. Den første blomstret i en dag, før regn og vind blåste av alle kronbladene. Jeg aner ikke engang hva blomsten heter.

Jeg vet bare at den var vakker, og at flere snart blomstrer mellom syrintrærne. Jeg er ute og sjekker dem to ganger om dagen. Små gleder, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Barn og svigerbarn har vært hjemom nesten hver dag. Det har blitt vafler og vannmelon til kveldsmat på de varmeste dagene.

Det har blitt lange dager i solen, flere turer til Sverige med minsten for å handle litt, og spise litt. Det har blitt luking i blomsterbed, beisning av hus, flere is enn jeg har tellinga over, urolige netter, men late dager. Og mange, mange små øyeblikk.  Håper sommeren din er god, og at du har mange fine øyeblikk. Det fortjener du. Vi blogges.