Ukas små øyeblikk.

Så var desember i gang, og endelig er det liksom litt lovlig å kjenne skikkelig på at man gleder seg over førjulstiden. Det lukter røkelse i måsahuset denne søndagsmorgenen, og det lukter gløgg. Jepp, bytta ut kaffekoppen med ei litta slurk med gløgg nå på morrakvisten. Gløgg er snadder til knekkebrød med brunost! To lys står og brenner bortpå bordet, og jeg varmer tærne mot glassdøra i peisen. Livet kjennes godt akkurat nå. Så godt at jeg krøller tærne litt ekstra, og pakker meg inn i pleddet bare for å tviholde på følelsen. Min absolutte favoritt tid av søndagen dette her. Stille hus, sovende poder i alle rom, og en sånn kjapp oppsummering av ukas små øyeblikk. Et lite dykk inn i den mentale minneboka, hente frem igjen de små øyeblikkene som fikk meg til å dra på smilebåndet.

Vi kan jo bare begynne med den idiotiske adventskalenderen jeg fikk av gubben. Aldri før har jeg sett eller hørt gubben være så til de grader fornøyd med seg selv og egen innsats, og sjelden har vel gubben og podene ledd lengre, eller høyere enn da jeg oppdaget 23 oppvasktabletter og en oppvaskbørste, hengende og nummerert på oppvaskmaskina på kjøkkenet. Rødstrømpene vil riste på hodet og forbanne mannfolkpakket, men artig ble det i heimen lell, mest fordi latteren til idiotene var så smittende. Gøyalt øyeblikk! Så kan jeg jo legge til at tre av oppvasktablettene er brukt, og at det ikke er meg som har brukt noen av dem…

Årets julekopp. Eller kanskje livets julekopp. På mandag morgen havnet en julegave på pulten min på jobb. En liten stund kjente jeg et snev av panikk fordi jeg har sånn pakkvegring, i den grad at jeg har vegring mot å la de ligge…u-åpna. Men så sa den snille nissekollegaen at dette egentlig ikke var en julegave, men en slags “takk for kransen” gave  istedet, så da kunne jeg åpne med en gang.

Og jeg fikk kopp. Skikkelig fin og stor julekopp! Så nå vet jeg hva je skal drikke te, kakao, kaffe og gløgg av hele Desember. For en med koppe-dilla fikk den liksom ikke vært mer midt i blinken. Og med matchende godteriskål, og to svære sjokoladeplater kvalifiserer gaven til et av ukas aller fineste øyeblikk!

Julemagasinet. I år som i fjor, og som året før der har jeg vært så heldig å få bidra med historie og illustrasjoner til bygdas julemagasin. Og selv om jeg jo vet nøyaktig hva jeg har både skrevet, og tegnet, så er det likevel stas å se det på trykk. Rart det der, hvordan man liksom kjenner på en liten stolthet i det man kan rusle inn fra postkassa med julebladet i hånden. Fint øyeblikk.

Iskaldt! Sånn fryser gjennom marg og bein, bikkjekaldt. Et bittelite mareritt å sykle til jobb, for nesa blir så rød at det kjennes ut som om den skal dette av, men likevel så fint. For når sola skinner ned på et tynt lag nysnø, og det er så sprengkaldt at det ser ut som om det ligger glitrende diamanter strødd over gresset, over grantrærne, og over kvistene på bjørka, da er det vakkert ute da! Så vakkert at man like gjerne piner seg gjennom noen minutter til ute før man går inn, bare for å få med seg lyset, og stemningen. Kulda gjør det vakkert! Slike øyeblikk er så fine. Iskalde, vakre, fine øyeblikk!

Julestemninga som smyger seg sakte men sikkert inn i måsahuset, litt for litt. Ei julekule og en liten grankvist av gangen. Så fylles krokene og krikene opp, og stua blir så lun å være i. Det er fine øyeblikk det. Pusle litt rundt, pynte litt her og litt der, nyte det duse lyset av stjernene i vinduene, og de levende lysene som brenner på borda. Juletia er fin den.

Den kvelden kveldsmaten bestod av gløgg, og pepperkaker med blåmuggost. En sånn liten dille jeg har tatt opp igjen fra i fjor. Need I say more? Fint øyeblikk. Så fint at det jammen ble samme menyen til frokost dagen etterpå.

Minsten har fått streng beskjed av muttern om å ta det med ro, for nå har han jobbet omtrent hver ettermiddag etter skolen, og hver eneste helg i mer enn et halvt år., og nå er han sliten. Skikkelig sliten. Nok flink gutt for en ukes tid. Slikt går fort utover formen, så mor har satt ned foten, og bedt han om å bremse. En kveld denne uka da kroppen var tung, og hodet verket ble han pakket inn i pledd og dullet med til han sovnet på sofaen, og mens han sov fartet mor og far på butikken og kjøpte lego. Joda, han er 17 og ikke syv, men det virket. En kveld i selskap med oss to gamle, pepperkaker, lego, popcorn…slike øyeblikk må man bare ta vare på.

Storepoden. Ingen store hendelser, det er bare det at han har blitt en så grom ung mann. Det slår meg plutselig innimellom, når vi sitter og prater. Tenk at den lille gutten som knapt turte å se fremmede i øynene, han som var så redd for å gjøre feil, har blitt en så trygg, fin arbeidskar. Snill og god. Denne lærdagen skulle han på julebord med firmaet, og før han dro ble vi sittende å snakke igjen. Sånne øyeblikk varmer et mammahjerte. Store unger er tross alt også barna våre.

Kveldstur rundt på Bjørkelangen, bare for å lufte hodet. Det er så fint å rusle rundt sånn i mørket, for julelysene i vinduene i alle hus lager så god stemning. Lukten av kulde, og røyk fra pipene, kjenne at man blir akkurat passe kald nok på tærne til å glede seg til å komme hjem igjen, få varmen i kroppen. Sånne kveldsturer er gode øyeblikk.

Nå skal jeg skrive på julekortene mine, slik at de om noen dager kan sendes og leveres. En fin tradisjon synes jeg, en av de jeg skulle ønske enda flere hold på. Noe av det koseligste med jula er jo ei snor full av julehilsner fra fjern og nær. Kanskje det blir litt bakst i dag også, det hører liksom med til søndagene. Håper du har hatt noen øyeblikk denne uka som er verdt å legge i minneboka, også håper jeg du får en riktig så fin andre søndag i advent.

Vi blogges.

 

 

Da julestjerna brann.

«Og det var fysssste gåången at julestjææærna brann, og sia hara brønniiii….»

Den mellomste poden stod nærmest andektig foran juletreet og kikket opp på stjerna i toppen mens han øvde på en av tre juleklassikere som skulle sitte innen juleavslutningen i gymsalen senere den kvelden. Jeg stod litt gjemt bak kjøkkendøra og smugkikket på avkommet, for ikke å forstyrre sangen, og for ikke å gjøre 8 åringen forlegen ved å briste ut i overdrevent stolte mammatårer. Kontrastene var store til skolens juleavslutning året før, da han ikledd pappas hvite dress-skjorte og med glitter i håret hadde entret scenen i gymsalen som nummer fire i Luciatoget, og sunget av full hals den versjonen av Lucia sangen hans far hadde lært han. «Saaanta Lucia- dreit oppi lia!!!» Ikke mitt stolteste øyeblikk som mor til tre gutter, det heller. Men i år var det annerledes. I år var poden staselig antrukket i bukser med press, og rødt slips til nystrøket skjorte, og sangteksten var terpet til det kjedsommelige, uten noen som helst improvisert input fra en pappa på 38, med den mentale kreativiteten til en umoden 12 åring.

Joda, nå var jula på stell. For ikke bare hadde jeg tatt ansvaret for å lære en tonedøv 8 åring korrekte sangtekster, jeg hadde i tillegg, hele tre dager før julekvelden, allerede pynta treet, kokt grøten til riskremen, knekket ut en dobbel hasselnøtt fra nøttefatet sammen med størstepoden, og fortalt alt om min barndoms store nøtte-julelek kalt fillipine, der målet var å vinne en marsipangris ved å være den første som ropte «FILLIPNE!!!» neste gang man møttes, og ribba som var nettopp satt på midterste rille til forhåndssteking, slik at julaften formiddag ikke skulle forsvinne i en sky av stress og svor.

 

Alt, hele julefeiringa, hele julestria, planlagt og tilrettelagt i klassisk Egon Olsen stil, og mens jeg stod der og tyvlyttet til en tonedøv 8 åring synge julekveldsvisa på inn og ut-pust mellom to løse fortenner, kjente jeg at julefreden sakte, men sikkert senket seg, og muskelknuta mellom skuldrene løste seg sakte opp. Endelig en jul med alt på stell, et hittil ukjent fenomen for en litt sliten trebarnsmamma med fetish for stramme tidsskjemaer og en doktorgrad i uorganisert planlegging.

 

Klokken litt på hæla stappet vi familien på fem inn i bilen og duret bort på barneskolen for halvannen times julefeiring i en svett gymsal med defekte ribbevegger, sammen med andre foreldre og et drøyt tyvetalls andreklassinger høye på sukker og høytids-forventninger.  Med fjorårets Lucia- bommert friskt i minne holdt jeg pusten under konserten og den tonedøve podens solofremføring av «Så tenner vi et lys i kveld», og kunne puste lettet ut da underholdningen var over, og vi kunne gyve løs på kakebordet, og lytte til klassekontaktenes lovprisende tale om kontaktlærerne, og overvære den offisielle utdelingen av halvvissen juleoppsats fra Plantasjen, og gavekort fra lokale leverandører.

Juleavslutning, check!

Vel hjemme, og ved godt mot, låste vi opp døren og ble møtt av lukten av ribbe og risgrøt og overpriset edelgran. Julestemningen slo meg som en uplanlagt hetetokt, og jeg klappet meg selv mentalt på skulderen for godt planlagt organisering, og gjennomføring av relativt stressfrie juleforberedelser.

 

Siden alt var på stell og stemningen på topp, tillot jeg meg selv en halvtime i horisontalt sideleie i en treseter fra Ikea, i godt selskap av myke saueskinnstøfler, en kopp gløgg, og en malende pusekatt. Lykke på jord for en trebarnsmor.

Enkel forskning viser at barn værer en mors humør slik en sporhund værer dop, og en noe utspekulert og svært oppfinnsom gutteflokk så sitt snitt til å be om ting de normalt ikke fikk lov til. Slik som for eksempel bruk av fyrstikker….

For inspirert av storebrors solofremføring av adventsvers på juleavslutningen, ville gjerne lillebror på 5 imponere med sine pyro-ferdigheter, og ba så pent som bare en utspekulert femåring kan, om å få tenne adventslysene på bordet.

 

Som erfaren mor burde jeg ant ugler i mosen, men jeg var så inn i julemagien at jeg lot tvilen komme de tre tiltalte til gode. Uerfarent! For mens minsten stolt tente fyrstikk etter fyrstikk, og leste opp alle fire adventsversene, hørtes rabalder fra kjøkkenet.

Og der satt han på kjøkkengulvet foran ovnen, åtte åringen med løse fortenner, med favnen full av risgrøt, og stirret ned i det som fremdeles var igjen av grøt i kjelen før han titter opp på meg, og gliser bredt, men en tann mindre!!!

«Jeg mista tanna mamma!!! Oppi kjelen!!!!» For den mellomste poden hadde benyttet tiden mor var opptatt med å kontrollere en lillebrors evner til håndtering av brennbart materiale, til å småsmake litt på risgrøten, men mistet balansen på krakken han hadde klatret på, dratt kjelen med seg i fallet, og slått ut tanna. Og med ett var julestresset tilbake.

For om man så hadde klart å lokalisere ei fortann i grøten, ville det likevel være høyst uaktuelt å servere den som dessert på julekvelden. Her i huset setter vi grensa ved uskrelt mandel, vi er da dannede folk, tross alt. Etter noen minutters intens jobbing for å få oversikt over skadeomfanget, fikk jeg sendt poden ut av kjøkkenet og i dusjen for å bli kvitt et lag graut, og da gulvet endelig var relativt fritt for matrester tørket jeg svetten av panna, pustet sakte ut og inn, telte til ti, og kjente så vidt at stresset lettet, da jeg skrur av lyset over benken, og rusler ut av kjøkkendøra.

Det er da jeg runder hjørnet til stua at en middels høy skikkelse hopper frem fra bak julegrana, og skriker: «FILLIPINE!!!!»

Denne mammaen, som allerede ligger på en sterk tier på den indre stress-skalaen, skvetter så til de grader at hun går i akutt forsvarsmodus, henter frem sin indre ninja, og langer ut armene til siden i et slags karategrep som får Jackie Chan til å se ut som en nuddel-strikkende  amatør av en bestemor. Jeg vræler ut et banneord som kan skremme fanden på flatmark, og kjenner en ilende smerte i håndleddet da armen treffer juletreet, som sakte, men sikkert velter mot gulvet.

 

Katta, som hele tiden har tatt oppstyret med knusende ro fra sofakroken, spretter opp med beundringsverdig raske overlevelses-reflekser, og i sin iver etter å unngå å bli overfalt av overpriset edelgran i fritt fall, spretter katta over bordet, og river ned fire tente adventslys i en gjennomsnittsfart på fryktelig mange kilometer i timen.

Kombinasjonen tente lys og tørr gran viser seg å være heller ugunstig, for innen denne forskremte hobby-ninjaen har fått registrert hva som har hendt, og lokalisert katta, tar det fyr i pappstjerna i toppen av grana, og bare sekunder senere høres et smell i juletrebelysningen, etterfulgt av et hest hves fra stikkontakten, før hele førsteetasjen blir mørklagt!

En snarrådig minstemann slukker flammene i juletresjterna med en lunken kopp julegløgg. Takk og pris jeg droppa den skvetten med himbrent i gløggen!

Det hersker totalt kaos og et snev av fortvilelse i stua, og mens jeg sitter på gulvet og samler tanker og leter etter fornuftige løsninger, på nippet til å ta til tårene som en hormonell pre-pubertal jentunge, høres en barnestemme litt undrende fra dusjen på badet.

«Mamma??? Finner tannfeen frem i mørket?»

Og med ett ler jeg så jeg rister. For midt oppe i alt dette tragikomiske kaoset, er det den største bekymringen for ungene. Oppe i alt stresset med å få stresset mindre til jul, stilles det spørsmål fra ivrige barnesinn, om hvorvidt tannfeen har lommelykt eller ikke.

 

Det tok et iherdig døgn å få jula på plass igjen. Innen strømmen var tilbake hadde vi glemt ribba som stod i ovnen, og som dermed ble like overstekt som en britisk turist på Gran Canaria i fellesferien, men vi kjøpte riskrem fra frysedisken på Rema, hugget ned, tok inn og pyntet den litt slitne furua fra hagen, og satte ut en skål med risgrøt skrapet opp fra gulvet til nissen, og en til tannfeen.

 

Det er mange år siden podene var små, i huset finnes det ikke lenger ei melketann å oppdrive, og det eneste minnet vi har igjen fra den jula er et lite svimerke i parketten der edelgrana falt.

For det var fysste (og siste)  gongen, at julestjerna brann.

Ukas små øyeblikk.

God morgen, og god søndag. Jeg har tent et lys under kongerøkelsen, og sitter er i en sånn litt salig illusjon om julefred og barndomsminner, og det til tross for at det enda ikke er desember engang. Men, det er første søndagen i advent, og det gir meg diverse rettigheter når det gjelder tjuvstarten på jula. Egentlig tjuvstarta jeg for mange uker siden da jeg røyk på den første marsipangrisen med sjokoladetrekk. Jeg klarer ikke å stå imot, uansett hvor mange ganger jeg knipser meg selv på fingra når de er på vei bort i marsipanhylla på Kiwi…det er som om viljen lever sitt eget liv, og at fornuften blir lagt på hylla… Hjelper jo ikke at påskemarsipanen smetter inn i hyllene eller, så fort den sjokolade-trekte purka går ut på dato. Åh, for et hardt liv. I-landsproblemer!

Det knitrer godt i peisen, og kinnene er røde av varmen. En fin kontrast til alle de tidlige morgenene da jeg har tråkket til jobb før sola står opp, og kommet frem til skolen med iskalde kinn og rødglødende nestetipp. Jepp, vinterkulda har gjort sitt inntog i bygda, selv om snøen fremdeles glimrer med sitt fravær. Jeg liker kulda, har jo nevnt det før, og de morgenene det er isende kaldt, og himmelen så full av farger at man bare må ha nese i været, og blikket limt til skyene, det er fine øyeblikk det. Som den dagen da hele skolegården badet i fager, og alle vinduene i de store bygningene speilet hele fargespekteret. Magisk. Brukte ekstra lang tid over skolegården den dagen, for hvem har det vel travet med å komme seg inn når man kan nyte slik et vakkert skue ute. Herlig øyeblikk.

Den kvelden vi ble sittende å se på julefilm, gubben og jeg. En sånn skikkelig, ganske dårlig, amerikansk julefilm, lavbudsjett, der hvor man ser at kulissene er laget av plast så full av pvc at det er merkelig at ikke hele rollebesetningen sendes rett på cellegift etter hver scene. Glam og glitter, og usannsynlig romantiske mannfolk, og damer med nybleika kjøpekrøller. Ja, og happy endings i bjelleklang i fake snø. MEN…jeg er jo ikke mindre ukulturell at jeg liker slike litt hjernedøde filmer som tar meg med vekk fra høye strømpriser og fagfornyelse-frustrasjon i halvannen time, og noen ganger lar jeg meg tilogmed inspirere. Og etter den filme, da fikk jeg det for meg at peisen skulle bli julepyntet i total amerikansk stil i år. Og når jeg får en sånn ide, så skal det skje med en gang! Og sånn ble det. Dagen etter plukket og tørket jeg kongler, fant frem det som var av grønne girlandere, og tok litt av med peisdekoren! Det er jo tross alt ikke sååå langt mellom Liermåsan og California… Jeg liker det, så langt. Julepynta peis, fint øyeblikk!

Ut på tur. Pakket meg inn i votter, lue og vintersko, og trasket ut i skogen på myra for å sanke naturmaterialer til et par kranser jeg skulle lage for gode venner. Sånn ettermiddagstur ut, rett før sola går ned. Det er fint det. Frisk luft i hodet etter en dag i stinne klasserom, rusle litt, plukke litt smått og stort fra skogbunnen, nyte lukten av rein natur, og svette litt på ryggen. Nydelig øyeblikk.

Også, etter middag, satte jeg i gang med mekking av et par helt enkle barkranser. Elsker det, når kjøkkengulvet gjøres om til et lite hobbyverksted. Musikk på radioen i vinduskarmen, en kopp kaffe som alltid blir kald, fordi jeg blir så oppslukt av bindingen at jeg glemmer å drikke, og en sånn liten belønnings-sjokolade som nytes i små biter. Mangler bare en pusekatt som holder meg med selskap. Savnet etter en pus blir ekstra stort i slike stunder, for Bolla pleide jo alltid å sitte midt i granhaugen og være med på moroa. Uansett, hobbykveld på kjøkkenet, fint øyeblikk.

Skolekjøkkenet. Det er så herlig med de dagene man kan flytte undervisninga litt, ta med seg en gruppe ungdommer, og gjøre noe litt mindre faglig, likevel lærerikt nok. Man blir kjent med ungdommen på en helt annen måte, kall det gjerne kvalitetstid. Det er jo det det er. Det, og relasjonsbygging. Denne uka laget jeg, en kollega og en gruppe herlige tenåringer suppe til alle på skolens som en del av skolens Tumaini-prosjekt. Vinn-vinn situasjon. Fikk jobbet, fikk lønn for å ha det gøy, og ble mett! Slike øyeblikk er fine!

Livets første julebord. Da kjente jeg meg gammel da, når minsten tredde inn i finstasen og ruslet på julebord med jobben. Skole på dagtid, jobb på kveldene og i helgene. Arbeidsmauren vår. Så da ble jeg rørt da, mens han stod der foran speilet og knyttet slips og pusset sko, klar for julebord med kollegene sine. Livets sirkel spinner litt for fort. .Rart, men veldig fint. Stolt mamma og pas den kvelden. Fint øyeblikk.

Og til slutt, fordi det tross alt er første søndagen i advent, litt sånn jul som sniker seg inn i kriker og kroker. Tente stjerner i vinduene, og litt gran og kongler rundt omkring. Jeg måtte bare lage litt jul på pyntefatet på spisebordet også. Fine øyeblikk. Julestæsj, julelys, julelukter, alt sånnt gjør denne mørketiden så koselig inne. Lunt og varmt og godt. Elsker det.

Og slik gikk hverdagsuka. Suste forbi og bød på små hverdagsøyeblikk. Jeg har vært sinna og såret, irritert og frustrert. Jeg har vært blid som ei lerke, imponert, lattermild og takknemlig. Jeg har vært frøsen og varm, sulten og mett, trøtt og uthvilt. Alt det der, og mere til på syv dager.

Ønsker deg som titter innom en strålende søndag. Lag deg et fint øyeblikk i dag. Vi blogges ❤

Da Janne møtte NAV for første gang.

Det handler om prinsipp, og ikke stort annet. Eller jo, det handler om lovverket også. Rett skal være rett.

Si at naboen din har skaffet seg et flak av en gammal Chevy Bel Air, 57 modell. Naboen sitter på terrassen, tilstede, men delvis skjult bak en levegg. Nøklene til den nye doningen står i tenninga, så du stikker av med bilen. Lenge cruiser du rundt i bygda, stopper ved et veterantreff, presenterer bilen som din egen. Skryter litt av hestekreftene, høster ros for godt ivaretatte originaldeler, og blankpolert panser. Du soler deg litt i glansen, alltid hyggelig å få ros for bilen din, ikke sant.

Det er bare det at det er ikke din bil. For du har ikke spurt naboen om å få låne den, eller få den. Du så at nøklene stod i, og så ditt snitt til å bruke noe som ikke var ditt, til og med presentere det som ditt eget.

Tyvlånt, rett og slett. Noen vil til og med gå så langt som å kalle det tyveri.

 

Det finnes regler for sånt. Du tar ikke en annens jakke fra garderoben på treningssenteret fordi du synes det er kaldt ute.

Du spiser ikke matpakka kollegaen din har liggende på pulten, fordi du er fysen.

Og…Du stjeler ikke andre bilder fra nett, og bruker det, uten å spørre, kreditere eller betale.

 

Mange har fått med seg hjertesukket mitt fra i går. En bloggleser, en av disse faste innom-titterne, sendte meg et bilde fra en ledersamling for NAV i Trøndelag, med min illustrasjon på storskjerm, brukt i en intern presentasjon.

Så hadde det altså skjedd igjen. Et av mine bilder, mine tegninger, brukt i en setting der jeg verken var forespurt eller kreditert. Det er ikke første gangen, det skjer overraskende ofte, og det til tross for at lovverket er tydelig på nettopp dette.

At det var NAV denne gangen som hadde tråkket over, plumpet uti med begge beina, det er egentlig ikke av så stor betydning for saken, til tross for at jeg, som lider av kronisk sarkasme og har fagbrev i dårlig humor, helt klart så ironien i at de som er så opptatt av lovverket, her hadde bommet så til de grader på nettopp det.

 

Engasjementet etter hjertesukket mitt på instagram og bloggens facebookside var overveldende. Det ropes om fakurakrav, anmeldelse, stå på krava, alt det der. Noen er sinte, noen er frustrerte, også har du de som har ei høne å plukke med NAV av personlige årsaker, og som gjerne vil ha bensin til et allerede knitrende bål.

Selv vil jeg bare opplyse. Igjen. Opplyse om at normal folkeskikk, OG lovverket, sier at man skal spørre først, skaff tillatelse, ellers regnes det som tyveri.

Mange spør om å bruke mine illustrasjoner til ulike formål. Jeg sier nesten alltid ja! Det er jo tross alt et kompliment, at noen setter så pris på, eller finner glede i akkurat min strek, nok til å ville bruke den.

Min intensjon med bloggen, historiene og illustrasjonene var tross alt aldri å tjene penger. Jeg har jo en helt vanlig A4 jobb på dagtid, tegning og skriving er kun en avslappende hobby.

 

En engasjert og dyktig journalist fra lokalavisa Indre Akershus Blad ville gjerne se nærmere på saken. Selv var jeg klar for å la det ligge, utblåsningen min i går var nok for meg. Konfliktsky vil mange si. Jeg nekter ikke for det, jeg er det. Ei heller er jeg kampklar nok til å gå i bresjen for liknende urettferdighet gjort andre. Ja, for jeg vet jeg ikke er alene om å få bilder ed opphavsrett misbrukt.

Så jeg snakket med journalisten. Om han så nyhetsverdien i saken, så ja vel.

Og journalisten stilte gode spørsmål, konkrete, ikke ledende, og slikt setter jeg pris på. Og som dyktig pressemann hadde han også tatt kontakt med NAV for en kommentar, og i løpet av noen timer ringte NAV trøndelag.

En beklagelse, oppriktig nok, vil jeg tro. Han virket i hvert fall trivelig på telefonen, og vi snakket lenge. Det er ikke første gang illustrasjonen min er brukt i interne NAV samlinger…Nei, de vet ikke hvor glippen har skjedd. Ja, det skal undersøkes. Nei, det skal ikke gå ut over enkeltpersoner, og ja, de skal få fortsette å bruke tegningen min.

Joda, jeg vet jeg kunne sendt en saftig faktura. Tjent noen kroner på andres feilsteg, og om jeg hadde sendt faktura hver gang noen opplyste meg om at noen stjeler mine illustrasjoner, da kunne jeg ha handlet all den ostepopen jeg måtte ønske, og mere til. Men en oppriktig beklagelse, og normal folkeskikk veide i dag mer enn grådighet. Dumsnill? Jeg? Sikkert! Men dumsnille folk er folk de og! Så vær grei om du kommenterer, vær så snill. Jeg er ferdig med saken, for denne gang. Neste gang er en annen sak, da blir det fakturert.

Og sånn helt på tampen. Skulle du ha lyst til å bruke noen av mine illustrasjoner, så send meg en melding. Som sagt, jeg sier nesten utelukkende ja.

Og til NAV….dersom jeg noen gang skulle ha bruk for noen av deres tjenester, så noter dette bak øret:

Legg gjerne godvilja til…såpass skylder dere meg!

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra vanedyret. Vil du vite hva jeg gjør akkurat nå, les innledningen av samtlige andre søndagsblogger opp igjennom årene… Her viker man ikke fra fasiten, for å si det sånn. Men hvorfor endre noe som funker? Pysj, tøfler, knitring i peisen, te, knekkebrød med brunost…også en sånn havrekjeks med sjokoladebiter som jeg bakte i går. Den er ny da, spiser ikke det hver søndags morgen, men jeg kunne fort ha vendt meg til den vanen også, for å si det sånn. Alltid åpen for å prøve noe nytt, så lenge det inneholder sjokolade.

 

Om en uke er det første søndag i advent. Dæven det gikk fort dit! November, som egentlig er fryktelig lang, ihvertfall i mitt hode, bare svosjet forbi… Så om en uke skal stjerna opp i vinduet, og julepynten vil begynne å snike seg inn. Det gledes! Og når vi snakker om julepynt…jeg ble spurt av en kollega om å lage noen eksempler på enkel julepynt denne uka, som kunne brukes som mal når barne-og ungdomsarbeider klassen skal ha juleverksted om et par uker. Så da ble jeg sittende å tenke mens jeg satt på do, også kom jeg på, da jeg innså at det var snøtt med dopapir igjen, at jeg kunne lage snøkrystaller av doruller. Også har du meg da…når jeg først starter med noe er det vanskelig å slutte, så da ble det krystaller i et par dager, for det er jo så latterlig enkelt, og skikkelig moro, og i mitt hode hadde det vært fint med noen sånne hengende oppover i trappegangen i jula. Så diare, dorull og litt dobbelstsidig tape, (DDD, på fagspråket!) og tadaaaaa….juleverksted! Fint øyeblikk!

Kaffeslarv hos Mona, bak disken i butikken. Det er så koselig å sitte der når butikken fylles opp av julevarer, og det bugner av stemning. Skulle vært millionær, da hadde jeg ryki på en smell og tatt med hele sjappa hjem. Ønskelista til jul er ihvertfall en halv mil lang. Men jeg var flink denne uka altså, og kjøpte bare med meg ting jeg trengte. Ny knaggrekke til gangen, fordi den gamle manglet knagger…som jo er en ganske vesentlig del av ei knaggrekke liksom! Så nå har jeg ny knaggrekke under trappa, i nymalt gang. Til vanlig henger jeg sekken og jobbveska mi der, og i Desember henger julekalenderstrømpene til podene der. Ser du, nyttig kjøp! Klapper meg selv på skuldrene.

Fikk handlet inn litt kopper også, til vertinne og venninnegaver i jula.

Ja, også kjøpte jeg enda en til min egen samling. Trengte jeg den??? Njeeeh, men jeg jobber jo iherdig mot dette presset fra poder og gubbe om anskaffelse av en liten pus, og denne koppen traff meg midt i pusehjertet. For å si det sånn…hadde det havnet en pusekatt på trappa i dag hadde jeg vært solgt! Gudsjelov at Mona ikke har en katteavdeling i butikken!. Nødvendige og mindre nødvendige kjøp, fine øyeblikk!

Nattebakst. Ja, det har blitt noen netter uten søvn denne uka også, og heldigvis noen netter med masse søvn. Alt er bedre enn ikkeno. Og den ene natten da jeg bare ga etter for tankekjør og frustrasjon stod jeg opp, og bakte! Kunne jo like gjerne bare gjøre noe fornuftig, og det finnes ikke en pode i dette huset som klager på ferske fylte horn til frokost og matpakka. Så klokken 05.00 en hverdagsmorgen satt jeg ved spisebordet, spiste ferske horn, og leste gårsdagens nyheter på nett. Slett ikke et dårlig øyeblikk det heller!

Alene på jobb. Den dagen det pedagogiske personalet på skolen dro på nettverksdag til Ski, og jeg var alene på kontoret noen timer, med eget opplegg. ikke en eneste ungdom i korridorene, stille som i grava, men jeg fikk gjort så mye som jeg vanligvis ikke rekker når skoledagene er hektiske. Så de timene på kontoret ble brukt iherdig til å komme ajour med litt planlegging, og det var så deilig. Varm te i koppen, total stillhet rundt meg…ah, det var digg det! ( men det var herlig med liv i gangene igjen dagen etterpå altså!)

Hagledagen. Ikke våpenet altså, men ruskevær fra oven. Jeg trasket stien hjemover den dagen, for det var så glatt på gangveien da jeg stod opp at jeg ikke turte sykle til jobb. (har tryna på sykkel før serru, og snakker av erfaring!) Og da jeg var midt på stien, og halvveis hjemme åpnet himmelen seg og en haggelskur trommet mot bakken. Bittesmå haggel, mindre enn isoporkuler, men med så stor fart at de sved i hodebunnen likevel. Litt sånn “huttemegtu” tilstand der og da, men barnslig som jeg er måtte jeg stoppe opp, fange noe haggel med tunga, og og holde noen i hånda bare for å se hvor lang tid det tok før de smeltet. Og det var da det slo meg, at den dagen jeg forbanner uværet, og slutter å glede meg over sånne små ting, da kan du sette meg i et hjørne på gamlehjemmet, og la meg sture i fred. Det beste med hele haggeldagen? Å komme hjem, dra fingrene over vått hår, tre beina ned i tøflene, og nyte været fra gjennom vinduet i varm stue. Hverdagsøyeblikk!

Kulda! Jeg liker den og jeg. Den dagen det var så kaldt om morran at nesetippen og kinnene var illrøde innen jeg kom frem på jobb. Det å puste inn iskald luft mens man sykler, og bare glede seg til å holde rundt den første varme kaffekoppen når man kommer frem til kontoret. Fine øyeblikk. Ikke like stas å fryse av seg høna når det er frost på sykkelsetet, men det har sine fordeler det og. Fikk jo fryst disse gamle eggene litt da, og det er jo kjekt dersom Geroge Clooney ringer meg fordi han finner ut at jeg er ei sånn duganes avlshoppe som han kan forhandle med…Da skal egga være fryst og klare Geroge…bare nevner det!

Og slik gikk hverdagsuka. Varmegrader og kuldegrader, sovenetter og våkennetter, kalde kinn og varme føtter! Jeg har pakket inn enda flere julegaver, snakket lenge med en barndomsvenn på telefonen, lest ut enda en bok, spist sjokolade til lunsj, og ledd mer enn jeg burde av en sjukt dårlig vits!

“Hva sa den ene snømannen til den andre?

Er det bare meg, eller lukter det skikkelig gulrot her?”

Jeg dævver!!!!

 

Og med det logger jeg av, og ønsker deg en riktig fin søndag. Håper den byr på noen små fine øyeblikk. Vi blogges!

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk❤

Det er nesten så det ryker av sokkene. Nærmere flammene har vel disse tåfisene aldri vært, og enda er jeg kald på føttene. Jeg er alltid det, iskald på føttene, og denne søndagsmorgenen er intet unntak. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en hel sau til hver fot, sånne sauer som klamret seg til føttene når jeg gikk, ikke ulikt slikt podene gjorde da de var små, bare for å irritere, eller for å få «skyss» fra stua til kjøkkenet.

Sånn, nok klaging. Det knitrer godt i peisen, og kalde føtter til tross, dette er et fint øyeblikk. Fast søndagsrutine, denne oppsummeringen av ukas små øyeblikk. Fremdeles i pysjen, tente stearinlys, knekkebrød med brunost, og jule-te. Fikk en pose til sånn prøvesmaking av ei venninne, og den er så himla god. Litt sånn gløgg-aktig. Det lukter i hvert fall skikkelig jul av den, og jeg digger det!

I dag skal det pakkes inn julegaver. Jeg fikk handlet de siste i går, etter en kjapp tur over grensa på morrakvisten sammen med gubben. Inn og ut av Sverige på rekordfart, passet meg utmerket. Nå gjenstår bare hovedgavene til podene, ellers er alle andre julegaver i hus. Mindre stress i desember, og det digger jeg. Til og med kalendergavene ligge ferdig sortert og nummerert, klare for kalenderstrømpene hver morgen i desember. Jeg startet med innpakkingen i går kveld, og jeg koser meg sånn mens jeg holder på. Fine øyeblikk.

 

En rusletur langs Fetsund Lenser, en ettermiddag før sola gikk ned, gubben og jeg. Kalde på nesetippen, men sola varmet liksom nesten litt i ryggen der vi gikk langs kanten av elva. Deilig å bare rusle slik, se på sola som glitrer i vannskorpa, og ikke møte et eneste annet menneske. Bare roe ned helt, kjenne hodet letter etter arbeidsdagen. Slike øyeblikk er gull verdt når skuldrene er høye, og stressnivået likeså.

Den dagen jeg ikke hadde sovet ett sekund samme natt, og følte meg som et helsikkes takras både inni og uttapå da jeg kom på jobb. Frøsen, hoven under øya, skækk i ganglaget….men så skulle jeg ha med meg ei lita gruppe elever for å jobbe med noen oppgaver, og låste opp døra til det eneste ledige klasserommet i korridoren, og det var tilfeldigvis klasserommet til helsefagklassene. Og hvem satt der i sofaen, i bare bleia, og så enda verre ut enn det jeg følte meg? Joda, treningsdokka!!!

Vi har nok tidenes mest forskrekka treningsdokke på denne skolen, og flaks for meg, for da jeg satte meg ved siden av henne i sofaen smalt det fra en elev med humor ganske like min: «Se der ja, plutselig ser du fresh ut Janne!!! Made my day!!!! Artig øyeblikk. Skal huske på å sitte ved siden av den dokka hver gang jeg har sovet dårlig. Lifehack kalles det!

Da «Førstegangstjenesten» endelig var tilbake med nye episoder. Podene har venta og venta, og latteren satt så herlig løst da de samlet seg i stua for å se fire episoder på rappen.  Flesvik er genial, og det finnes knapt noe bedre enn når stua er full av poder som ler så de hiver etter pusten. Herlig øyebikk!

Bålpanna. Kald luft, stjerneklart, lukten av kaffe, og knitring i bålpanna. Det var en av disse kveldene da trøtten kom tidlig fordi Jon Blund hadde glimret med sitt fravær om natten. Jeg vet jo at om jeg sovner på sofaen etter middag ryker enda en nattesøvn, og i et desperat forsøk på å holde meg våken fikk jeg lurt med meg minstepoden ut i hagen. Så fort bålet var tent, fant han frem gitaren, så kom storepoden ut også, med ei kanne kaffe og ei pakke grillpølser. Så ble det bålfest en helt vanlig kveld midt i uka, rett utenfor stuedøra. Det er de gangene det slår meg hvor heldig jeg er som fortsatt har poder hjemme som villig deler slike øyeblikk med meg. Sitte sånn og varme fingrene rundt et krus med kaffe, og høre kassegitaren trylle frem et par slagere. Finere selskap finne ikke. Hverdagsmagi.

Nylufta dyner og puter. Kulda er bra sånn. Hang ut dyner og puter på snora før jeg dro på jobb, tok de inn ett par timer før sengetid, og satte på nyvasket sengetøy. Da er det godt å legge seg da! Mer skal liksom ikke til noen ganger. Iskald dyne, flanelltrekk, lukten av nyvask, og frost på klesklypene. November på sitt beste.

Når en ting drar med seg det andre. Du vet. Når du bare skal bytte ut ei knust ramme på det ene maleriet av deg selv som liten, og plutselig har du malt hele gangen, og trappa opp til annen etasje. Eller, undersiden av trappa i det minste. For sånt skjer nemlig, oftere enn jeg liker å innrømme her i måsahuset.

Så ja, slik kan det gå. Først fikk det gamle maleriet av en svært så ung måsafrue ny ramme, men så fant jeg ut at den nye ramma hadde passa bedre på en nymalt vegg, og siden jeg hadde maling igjen etter å ha malt stua forrige uke kunne jeg jo like gjerne male gangen og trappoppgangen også. Som sagt, så gjort, men et nytt strøk maling gjorde bare den slitte og litt gula trappa mer synlig, så da måtte jo den få et strøk også…

Og når jeg først da var klar til å henge opp det gamle bildet i ny ramme, så fant jeg ut at jeg like gjerne kunne finne frem noen av de gamle bildene jeg er så glad i, og gi dem en plass på veggen også…Så da var det bare å gå i gang å sortere bilder, setter flere av de i ramme, og komponere en ny bildevegg ved trappa også… Er det rart jeg ikke sover om natta??? Lager jo så himla mye jobb for meg selv. Så nå er skulderen vond, nakken stiv, og høyre armen verker, men gangen ble fin da…finere enn den var i hvert fall. Litt sånn overflate oppussing av eldgammelt hus, slik at det holder ei stønn til. Fine øyeblikk.

Og med det tenker jeg at jeg logger av for i dag. Flere julegaver skal pakkes inn, og det skal mekkes matpakkebrød for ei hel arbeidsuke. Tror ratt det blir ei kringle også, det er jo tross alt farsdag, ikke sant. Alltid ei unnskyldning for litt bakst! Kalorier teller ikke på festdager, sånn er regelen!

Jeg håper du sitter igjen med noen gode minner fra uka som gikk, og at dagene som kommer byr på mange gode øyeblikk. Vær grei med deg selv. Vi blogges!

Kjerre og kjærring, samma understell-overhaling.

Det var i sommer jeg overhørte gubben i samtale midt oppe på fjellet, da han snakket med en kompis på mobilen om hvor grom bobilen var, og jeg var sikker på at han snakket om meg. Han la ut i det vide og det brede om «hvor lita og nett hun var», «strøken», «hvor lett hun var å manøvrere», og hvordan «hun stadig vekk var et blikkfang og tiltrakk seg oppmerksomhet fra møtende sjaffører og andre campere på campingplasser rundt om».

Det var først da han fortalte kompisen hvor mye diesel som gikk på mila at jeg innså at det slett ikke var kjerringa han snakket om, men kjerra. En aldri så liten selvtillitsknekk der altså, selv om enkel forskning og et snev av selvinnsikt burde tilsi at ordene «nett», «lita» og «strøken» ikke er adjektiver som har blitt brukt for å beskrive undertegnede de siste 30 åra.

Vi har flira godt av hendelsen gubben og jeg. Jevnt og trutt har misforståelsen, dobbeltkommunikasjonen om du vil, vært samtaleemne her hjemme siden i sommer. Det blir jo ikke mer moro enn man lager selv, og vi har i ettertid vært skjønt enige om at fellestrekkene mellom frua og bobilen er så godt som ikke-eksisterende.

«Tenk å sammenlikne seg med en bil!» sier gubben stadig vekk, også ler vi. For ja, det er dumt! Eller, er det egentlig det?

Det var ikke før forrige uke jeg innså hvor like vi egentlig er, bobilen og jeg. Nå snakker jeg selvsagt ikke om det ytre. For selv om karosseriet på oss begge er noe robust, med et par bruksmerker her og der, litt riper i lakken, og en og annen bulk fra uheldige møter med ulendt og kupert terreng, så er det de litt mer usynlige skavankene jeg snakker om.

Du vet, de delene av kjerra, og kjerringa som ikke synes for det blotte øyet, de delene som ikke er tilgjengelig for plukking og nærgående beundring dersom man ikke «graver litt dypere».

La meg utdype.

Det var en dag midt i uka at både gubben og jeg avspaserte en halv dag for å gå på «den årlige kontrollen. Kall det gjerne understellsbehandling. På fagspråket heter det seg EU-kontroll og underlivskontroll. Sted: Bilverksted på Kjeller, og gynekolog på Kløfta. Sistnevnte tettsted synes jeg for øvrig er et særdeles fornøyelig navn for en gynekolog å ha kontorlokaler.

Bilmekanikeren, en jovial kar i femti-åra, kjent for å være effektiv og ha godt kundetekke.

Gynekologen, en jovial kar i femti-åra, kjent for å være nøye, kanskje litt for påtatt jovial, og for å snakke i overkant mye for å lette på stemninga.

 

Bilmekanikeren: «Ja, så får vi heise denne kjerra opp i bukken da, slik at vi får sett litt bedre hva som befinner seg under her!»

Gynekologen: «Ja, du får heise deg litt opp i denne krakken da, og spre beina litt skikkelig, så får vi se hva som befinner seg oppi her!»

Bilmekanikeren: «Er det lenge siden forrige kontroll eller?»

Gynekologen: «Er det lenge siden forrige kontroll eller?»

Bilmekanikeren: «Se her ja. Ved første øyekast ser det ut som du har stelt godt med denne skatten!»

Gynekologen: «Se her ja, ved første øyekast ser det ut som du har stelt greit med denne skrotten»

Bilmekanikeren: «Er`n mye i bruk om dagen eller? Blir`n kjørt jevnlig, eller står`n ubrukt i lengre perioder?»

Gynekologen: «Blirè no på frøkna om dagen da? Eller, er det, hehehehe…eh…litt tørketid for tia?»

Bilmekanikeren: «Det er nok greit om den står tørt i hvert fall, kanskje litt varmt, og i hvert fall under tak i vinterhalvåret!»

Gynekologen: «Du passer på å holde det tørt der nede eller? Viktig å væra varm på de rette stedene veit du!»

Bilmekanikeren: «Da blir det mindre fukt og råteskader, lettere å vedlikeholde, ikke sant!»

Gynekologen: «Da blir det mindre sånn soppskader veit du, svir litt mindre, ikke sant!»

 

Bilmekanikeren: «Jeg trur vi skal heise`n enda litt høyrere jeg, så jeg får lyst litt ordentlig oppi bak bremseskivene der! Det hender det sitter litt grums der!»

Gynekologen: «Får du leggi deg bakover og heist opp underlivet litt til? Skulle gjerne fått lyst litt lenger oppi der, bare sånn av vi kan utelukke noe grums baki der!»

Bilmekanikeren: «Oida!!»

Gynekologen: «Oiiisann!!!»

Gubben: «Hva? Er det no gæli? Fant du no feil?»

Meg: «Hva???? Er det no gæli? Fant du no feil???»

Bilmekanikeren: «Njaaaa, ser ut som det er ei knekt spiralfjær her…»

Gynekologen: «Njaaaa, ser ut som det er knekt ei fjær i spiralen her…»

Gubben: «Jøss, hva kommer det av a?»

Meg: «Jøss, hva kommer det av a?»

Bilmekanikeren: «Tja, vanskelig å si. Kjørt over en svær stein kanskje, gått litt heftig for seg…ikke godt å si, men sånt skjer.»

Gynekologen: «Tja, vanskelig å si. «Kjørt» over et par svære «steiner» kanskje, gått litt heftig for seg?? … hehehehe, neida, bare fleiper. Det er sånt som skjer!»

Bilmekanikeren: «Da skifter vi den spiralfjæra!

Gynekologen: «Da skifter vi den spiralen!»

Bilmekanikeren: «Det er ikke no tegn til noen form for lekkasje her i hvert fall!»

Gynekologen: «Merker du noen form for lekkasje?»

Bilmekanikeren: «Det kan se ut som det er litt rust på bremseskivene bak. Ugunstige greier, blir litt vanskeligere å holde igjen da….»

Gynekologen: «Åssen erè med «bremseskivene» dine da frøken. Er du flink til å «høgge inn bremsene med jevne mellomrom? Er du god på disse knipeøvelsene vi snakket om sist? Hust at det blir vanskeligere å holde igjen om du ikke kniper litt innimellom!»

 

Bilmekanikeren: «Kan virke som om det er litt slakk i foringene og i bærekulene her. Kan vel ikke forvente annet av denne årsmodellen. Ikke noe voldsomme greier, så jeg bytter det ikke ut akkurat nå, om du ikke tenker at det er plagsomt på veien, men det er jo verdt å merke seg til neste kontroll!»

Gynekologen: «Nja, det er nok litt slakk i slerken her ja, men annet er ikke å forvente i din alder. Det er ikke no vi kommer til å gjøre noe med riktig enda, om det ikke plager deg nevneverdig, men du kan jo ta stilling til om vi bør gå litt grundigere til verks innen neste kontroll!»

Bilmekanikeren: «Sånn, da heiser vi doninga ned igjen, det er bare å ta en kontrollert breisladd på vei hjem, betalinga tar vi i resepsjonen.

Gynekologen: «Sånn, da kan dronninga heise seg ned igjen, så er det bare å gå litt breibeint hjemmat. Betalinga tar vi i resepsjonen.»

 

Senere den kvelden, mens jeg sitter godt plassert i sofakroken, sånn akkurat passe støl i lår og hofter etter noen timer i torturkammeret til fagarbeideren fra Kløfta, overhører jeg gubben snakke med en likesinnet bilentusiastisk kompis. Og hadde jeg ikke visst bedre, klok av skade, hadde jeg glatt trodd han snakket om frua denne gangen også.

«Neida, kontrollen gikk for så vidt greit den! Blei noen tusenlapper fattigere, men fagfolka skal jo ha betalt dem au! Joa, understellet var overraskende velholdt det, med tanke på alderen, men jeg har jo brukt en del tid på vedlikeholdet da sjølsagt! Et par sånne skjønnhetsfeil var det jo, men det går jo litt hardt for seg i svingene innimellom serru. Denna karen liker å gi på litt..hehehehe, du veit, teste ut hva a er god for!!! Ellers så det greit ut altså, ikke noe voldsomme lekkasjer, bare litt slækk foringa og noe lause bærekuler…høhøhø…minimalt med steinsprut og! Akkurat det er jeg jo ekstremt forsiktig med…den steinspruten! Så neida, alt i alt, ingen grunn til å bytte inn i en nyere modell enda! Gamla kommer til å vare noen sesonger til hu!»

Kjerre og kjærring, så ulikt er det vel ikke! Vi duger jo begge en sesong til!

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Hvor lenge er det egentlig innafor å le av sin egen vits uten virke litt kort i nøtta? Er fire dager innafor? For jeg gliser enda etter en sånn herlig meningsløs chat  på instagram med en kollega tidligere i uka. Ja, for vi får liksom ikke ledd oss ferdig når arbeidsdagen er over, vi setter igang chat når vi kommer inn døra hjemme også. Latter og fjas på jobb når hverdagsstresset er i ferd med å sette sine spor i stive skuldre og stappfullt hode, det er hverdagsøyeblikk det!!! Skikkelig fine hverdagsøyeblikk! Vitsen min står på bildet under. Væææshhegood, og takk for meg! Skulle vært komiker ass!!!

God morgen og god søndag. Jeg er litt høy på livet akkurat nå, for jeg har sovet unormalt mye denne helgen. Om nettene da, vel og merke, og det er herlig uvant for denne skreppa om dagen. Så nå sitter jeg her, med føttene hvilende foran flammene i peisen, spiser frokost, og skal i gang med å oppsummere ukas små øyeblikk. Det er godt å sitte sånn, når resten av måsahuset sover, og bare lytte til knitringa i peisen, og nyte en liten stund i eget selskap. Vonde nyheter, og vissheten om at noen jeg er glad i har det tøft akkurat nå, har nok en gang gitt en påminner om hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på de små øyeblikkene. Akkurat nå er et godt øyeblikk.

November er så grå. Jeg har alltid tenkt det, at den måneden liksom er litt “familiens sorte får”. Det skjer fint lite (hvilket egentlig er ganske deilig), men jeg går liksom bare rundt hele tiden og venter på Desember. Jeg vil ha litt snø på bakken, jeg vil finne frem litt julepynt, gleder meg til høytid og fridager,,,men, November er liksom ei flis i fingeren…irriterende på en måte. Men på mandag kom et sånt julemagasin fra Nille i posten, og plutselig ble ikke November-dagen så ille. For det var så mye fint i bladet, og jeg ble sittende å drømme litt, finne litt inspirasjon, glede meg til ukene fremover. Så fant jeg ut at November var grei sånn, den gir jo litt ekstra tid til å glede seg til det som kommer. Mulighet til å tjuvstarte litt lissom. Og stemningen nådde nye høyder da jeg skrelte meg en klementin, og lykten av den slo i mot meg. Aaaah, litt julemagi i November. Fint øyeblikk.

Og siden jeg likevel hadde julestemning dro jeg opp ermene (bare et uttrykk, for jeg er så frøsen av de ermene forblir nede frem til midten av Juni), og fikk skrevet ferdig historien jeg er spurt om å bidra med til årets julemagasin for næringslivet på Bjørkelangen. Og når historien var klar kom den morsomme biten, nemlig å illustrere til fortellingen. Så da satt jeg i to kvelder på rad og tegnet, og tusjet, og det gir meg alltid en sånn indre ro å kunne slappe av med akkurat det. Mimre frem og skrive ned historier fra tidligere julefeiringer med tre små poder, tegne litt, og kjenne på takknemlighet over å bli spurt om å bidra på denne måten i år også. Heldige meg, og tenk så fine øyeblikk det gir.

En fredag i måneden arrangerer jeg “godteri-lotteri for kollegene på kontoret. Godteri er her kodeord for vin, for det er jo ikke lov til å ha med alkohol på jobb, så derfor…altså, regler bryter man jo ikke…Så ja, godterilotteri, og denne fredagen ble to nye vinnere trukket ut til å få med seg en flaske godteri hjem. Så har jeg en sånn grom kollega da, som allerede hadde handlet inn sitt eget “godteri” til helgen, på “godteri”monopolet, og der hadde hun funnet en boks “snop” som hun mente passet utmerket til meg. Så da gikk jeg jammen hjem den fredagen med godteri i veska jeg også, selv om jeg ikke trakk vinnerloddet i godteri-lotteriet denne gangen. Makan til fint øyeblikk, og så stilig godteriboks a gitt. (fy flate så god jeg er til å snakke i koder. Om noen skulle trenge en hemmelig spion med evne til å snakke rundt grøten, send meg en melding. Me fix!)

Punsjeruller! Ja, jeg veit det er sånn gammel dame godteri, men de er så himla gode. Jeg har en kollega som liker slike også, og fordi denne kollegaen trengte en liten oppmuntring denne uka, kjøpte jeg en pakke for å legge i en liten oppmuntringspose. MEN…Så viste det seg at den posen ble så fort full av det andre jeg puttet oppi der, at de punsjerullene ikke fikk plass, (skikkelig uflaks!) og da måtte jeg nesten åpne den pakka og spise dem selv! Urutinert, jeg vet, men man sløser jo ikke med mat heller! Så da ble det gammel dame snop på meg til kaffen, og det var et fint øyeblikk!!!

Mørketia. Mørkt når man reiser på jobb om morran, mørkt når man kommer hjem. Jeg er kanskje rar, men jeg elsker det. Skavankene, skjevhetene, støvet og slitasjen i dette gamle huset synes mindre i mørket, og stemningen inne er så lun og god når stearinlysene tennes. Da koser jeg meg hjemme, skikkelig også. Lange kvelder, lange mørke kvelder. Som om man har mer til til rådighet på en måte. Så ja, mørketida, enkelt og greit, fine øyeblikk.

Gubben har jobbet stort sett hele helgen, men lørdag formiddag var han bare min et par timers tid. Derfor kjørte vi oss en tur til nabobygda, parkerte bilen og gikk en tur. Noen ganger er det fint å rusle rundt steder an ikke tråkker rundt i hver dag ellers. Frisk og kjølig luft, litt is i vannskorpa, hånd i hånd når ingen andre ser… (for ellers er det flaut å holde hånda, hilsen måsagubben 47 år!) Gode øyeblikk. Så satte vi skrottene tilbake i varm bil og fartet tilbake slik at gubben kunne jobbe videre. Men litt tid alene, bare vi to, alltid gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Tårer for de som har det vondt, og rå latter over egenkomponerte vitser. Gode øyeblikk med noen av de fines ungdommene på jobb, gode samtaler med podene her hjemme. En av dem har tatt en viktig avgjørelse for seg selv, jobbet hard, og hoppet inn i noe nytt, og jeg er så ubeskrivelig stolt av han.

Jeg har spist marsipangris, og jeg har laget grovbrød nok for hele uka. Jeg har skrollet gjennom “kattunger gis bort” på sosiale medier, og vært på nippet til å gi etter fra press fra gubbe og poder, som alle savner så inderlig en pusekatt å dele dagene med. Jeg har klart å holde igjen.

Jeg har smilt bredt og funnet skatter andre har lagt igjen på stranden. En liten beskjed på en stein, så herlig øyeblikk.

Jeg har sovet godt i flere netter, tråkket på knitrende is på vanndammer, og lest ferdig enda en bok. Hverdagsøyeblikk på rekke og rad. Og nå skal denne skrotten ta fatt på rygging og organisering av fryser og kjøleskap, og få en oversikt over hva som befinner seg der, før vi storhandler til uka. Hvem vet, kanskje jeg har gjemt unna noen smultringer jeg har glemt nederst i fryseren. Det hadde vært et bra øyeblikk det!

Stell godt med deg selv, smil til speilbildet ditt. Hust at du var den spermien som vant! Det er slett ikke et dårlig utgangspunkt! Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Når jeg forteller om akutt malelyst her på bloggen, og ber folk om å snakke meg bort fra det, så er det uhørt respektløst å komme med fargeforslag istedet for å be meg la vær å male….Makan!!! Så da måtte jeg male stua denne uka da! Ville jo ikke være uhøflig mot de som ikke snakket meg bort fra det lissom…raus som jeg er!!! ( Dette er historien min, og den holder jeg meg til!!!) Uansett, jeg burde jo ha lært såpass nå, at når malelysten kommer er det bare å gi etter. Så nå sitter jeg her, skriver søndagsbloggen fra en noe lysere stue, og er så langt strålende fornøyd. Nå var jeg jo ikke misfornøyd med den forrige farge heller, så hvorfor malelysten kom smygende på veit jeg ikke, men jeg skylder på våken-netter og og en gardinreklame fra Kid på YouTube!

 

 

God morgen og god søndag. Håper uken din har vært strålende, og full av de fine små hverdagsøyeblikkene. Og om uka di har vært i overkant kjip, så håper jeg likevel at et og annet godt øyeblikk har funnet veien til deg.

Mandagen startet slik helgen sluttet. Sår hals, varm i panna, og lei hoste. Derfor ble mandagen hjemmedag, og det kler ikke denne kroppen. Jeg føler meg som en slubbert når jeg ikke er på jobb, dårlig samvittighet liksom, til tross for at formen roper etter sofaen og ikke klasserommet. Men på mandagen var en av podene også hjemme med samme symptomer, og plutselig ble ikke dagen bare utholdelig, den ble god. Vi okkuperte hver vår sofa, drakk te med ingefær, spiste nystekte rundstykker og spilte kort. Sååå mye bedre å være to når man er kjei og uggen, og innen ettermiddagen var over glimret feberen med sitt fravær. Fine øyeblikk!

Regnfull morgen. Jeg skal ikke si at jeg synes dagevis med regn er stas, for jeg er tilhenger av tørr asfalt og og solskinn, men noen dager er det så herlig å rusle avgårde til jobb, gjemt under en paraply, kjenne lukten av kald og vått jord, og nyte stillheten regnet tar med seg. Ja, for det kjennes liksom som om verden våkner litt senere, og litt saktere på slike regntunge morgener. Som om det ikke haster så veldig, noen ting. Som om verden er litt stillere, roligere, og jeg elsker det. Rusle i mørket, se lyset fra lyktestolpene skinne i vannpyttene langs gangveien, og bare glede seg til den første kaffekoppen som venter når jeg kommer frem til kontoret. Herlige øyeblikk.

Vintersko. Tror ikke jeg har hatt skikkelige vintersko på mange år, men denne uka var det tilbud, og jeg klikket hjem et par. Ikke sånne vintersko som holder føttene varme om du skal studere eggløsning hos pingviner på på en isbre i 20 minus, men varme og gode nok for kald høst og passe mild vinter. Jeg er ihvertfall strålende fornøyd med kjøpet, selv om det byr meg litt imot å se på materielle ting som “små gleder”, men man er da bare folk! Noen ganger kan lykke kjøpes for penger, og det gjorde jeg denne uka. Vintersko er hverdagslykke!

Det neste som står på innkjøpslista er støvkost. Jepp, for dette geniet har gjort det sjakktrekket å male et møbel sort. Jeg vet jo at det kommer til å bli en støvsamler av dimensjoner, men skapet har vært hvitt siden vi arvet det av svigerfarmor for maaange år siden, og det var på høy tid med en forandring. Rart det der, hvordan en ting drar med seg en annen. Malte veggen, fikk det for meg at jeg MÅTTE male skapet, og da måtte jeg selvsagt også flytte om på et par speil for å få det til å matche, og da trengte jeg plutselig en ny grønn plante også, og den planta trengte en blomsterpotte, og ved siden av de pottene på Plantasjen stod det vatt-julenisser, og siden det snart er jul kjøpte jeg det også, selv om jeg harmer enn nok nisser fra før…men støvkost….det kjøpte jeg ikke. Hvis det fantes en olympisk gren som het “rettferdiggjøring av unødvendige kjøp”, hadde jeg hatt en gullmedalje på det sorte skapet også… Men sort skap ble stilig til beige vegg det, så da kaller vi det et fint øyeblikk.

Halloween på skolen. Alltid gøy, for da får denne skrotten en unnskyldning for å kle seg ut, og det er alltid kult. I år falt kostymevalget på meg selv som tenåring, for puberteten er noe av det skumleste jeg har vært med på. Så på fredagen ble det permanent, nerdebriller, regulering, kviser, genser med bilde av idolet (som fremdeles er uforskammet kjekk, faktisk!) og steinvaska olabukse. Og ja, også hadde jeg “blødd gjennom”. Det var jo skrekken over alle skrekker!

Fine kolleger hadde kledd seg ut også, det var hekser, Wenche fra Kongsvik, og en som var i puberteten ti år etter meg. Fant ut at det var stor forskjell på tenåringsmote i 1989, og 1999. Herlige øyeblikk, masse latter, og gnagsår i ganen etter reguleringa!

Burger!!! Å ikke være helt i form, mangle litt smaks og luktesans, det påvirker lysten på mat, og lysten på å lage mat! Å stå over grytene med rennende neste og feber i panna suger! Men gubben kan det der med enkle grep altså, for han tredde fruen inn i Volvoen, rulla ned vinduene så vinden blåste svalt på den varme panna, og kjørte til et gatekjøkken så langt unna at jeg rakk en dupp på veien, og bestilte en burger med så mye chili og smak at det reiv godt i både hals og nese. Så digg! ikke no oppvask, ikke no jobb, spise i bilen, og sove en dupp på vei hjem også.  Herlig øyeblikk!

 

Da minstepoden ringte fra jobben på Maxbo og spurte om jeg kunne koke kaffe, fordi kaffemaskinen der hadde røket, og noen kolleger var desperate. Så da kokte jeg kaffe, ruslet over hagen og mot trelastavdelingen, og byttet to kanner filterkaffe mot en boks marsipan. Da snakker vi bra bytte da!!!! genialt øyeblikk!

Og det var vel uka, kort oppsummert. Feber, og feberfri, grove rundstykker og saftig burger, årets først kopp med gløgg, ny farge på veggen, fyr i peisen, smilende elever, gråtende elever, reggis-gnagsår, og mørke kvelder med stearinlys og sjokolade. Ingen grunn til å klage. Nå ligger søndagen herlig urørt foran meg. Jeg satser på frisk luft, litt fersk gjærbakst, og noen kapitler i ny bok. Ja, også litt støvtørking på sort skap da…så klart.

Lag deg mist et fint øyeblikk i dag. Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen og god søndag. Prøver å lande litt, men kjenner at det ikke er helt enkelt. Store deler av uka har vært preget av følelsen av å være litt “hang over” etter for mange netter uten å få sove. Og ja, jeg har prøvd alt, også medisiner legen har bedt meg teste, men til liten nytte. En natt går fint, to også, men tre og fire er i overkant mye. Mulig det var derfor jeg var mer mottakelig for sår hals, feber og hoste akkurat nå. Kan faktisk ikke huske sist jeg hadde halsbetennelse, men det har jeg nå. Tre covid-tester er tatt, alle negative. Godt er det!

Vi skulle vært i konfirmasjon i dag, men det blir sofatjeneste for meg og minsten. En helg under dyna bør gjøre susen. Det er ikke så gæli akkurat dette øyeblikket, faktisk.

Nå unner jeg meg en rolig time under ullpleddet i sofakroken. Pysjen er fremdeles på, ullsokkene også, og koppen er full av te med ingefær, og to knekkebrød med brunost ligger og frister meg på asjetten. Nå skal det blogges, ukas små øyeblikk skal oppsummeres, og varme hjertet litt en gang til. Det er det beste med denne søndagsbloggen for min del. At øyeblikkene oppleves to ganger. Først i nuet, da de skjer, og så på søndagen, da jeg henter de frem, og skriver de ned. Litt hverdagsglede en søndagsmorgen også, dobbel dose. Det er fint det.

Hverdagsuka er tilbake. Etter høstferie og deretter livsmestringsuke på jobb er hverdagsskolen tilbake. Flott det også. Man trenger disse rutinene i hverdagen, tipper det er flere enn meg som liker det. Men så, midt i det vante og hverdagslige dukket det opp en invitasjon til noe litt utenom det vanlige, en klasserevy, i tredje økt, en helt vanlig skoledag. Digger det. Det er liksom ikke så ofte man ser skolerevyer, eller klasserevyer lenger, og for en gammel amatørteater-entusiast var dette ekstra stas. Derfor, en revy, midt i arbeidsdagen, midt i uka, med flotte ungdommer, flott avbrekk, og herlig øyeblikk.

Snøen, så lenge det varte. Det er alltid litt herlig med den første snøen, til tross for at det betyr våte sko, folk som svetter i trafikken, og en stor overdose av bilder med snødekte trær på sosiale medier. Da jeg snudde meg i innkjørselen da jeg skulle rusle på jobb den morgenen den første snøen falt, og så måsahuset ligge der stille i morgenmørket, omkranset av nysnø, da fikk jeg jo reine julestemninga. Så ille var det at jeg, til tross for at snøen smeltet midt på dagen, kjøpte årets første boks med pepperkaker og knasket villig på dem hele ettermiddagen og kvelden. Jul altså, jeg gleder meg, og snø i innkjørselen, herlig øyeblikk.

Så ruslet jeg mot jobben, godt gjemt under en stor rød paraply, og kjente at sokkene ble litt våte. Skulle hatt vintersko den dagen, men samma kan det være. Måtte stoppe litt på gangveien opp mot skolen, bare for å nyte synet av stille gater og våte snøfiller. Nesten så jeg kunne høre Skomaker Andersen når jeg lukket øynene. Det første snøfallet er nostalgisk altså, uansett hvor kort snøen blir liggende.

Og som om ikke julestemninga allerede hadde sneket seg innpå den dagen fikk jeg plutselig en melding om at det lå pakke og ventet på meg på postkontoret også. Og hva var det i pakka??? Adventskalender!!! Altså, fikk jo ikke blitt mer perfekt på en dag som det eller? Snakk om øyeblikk. Så kjære Nina fra Drøbak. Tuuusen hjertelig takk for nydelig overraskelse, og tilsvarende herlig kort i posten. Satt der, rørt og glad, og litt våt på sokkene, og tenkte at verden er full av rause mennesker, og jeg sitter midt blant de beste av dem. Nydelig øyeblikk. Desember kan egentlig ikke komme fort nok.

Det lå pakke i postkassen dagen før også. Et aldeles nydelig, og herlig mykt hjemmestrikket sjal. Et sånn man kan pakke rundt seg som en varm klem, en klem som varer hele dagen. Kjære Marianne, tusen takk for gave som varmer, på alle mulige måter. Sjalet er i bruk, daglig, og jeg elsker det.

Så var det disse våken-nettene da. Det er så frustrerende å ligge sånn og stirre ut i mørket. Kjenne at hodet er slitent, at kroppen ikke roer seg, og at rastløse ben gjerne skulle løpt et maraton, selv om hjernen vet veldig godt at denne kroppen er bygget for myke landinger, og ikke lange distanser. Det er bedre å stå opp, de fleste netter er det bedre å faktisk gjøre noe, pusle litt rundt, lese litt, et eller annet, bare ikke ligge og stirre i lufta. En natt malte jeg peisen. Den har trengt et strøk maling en stund, og planen var at den skulle bli grå, men den natta ble den altså sort istedet. Kall det gjerne et øyeblikks galskap, men jeg liker det, enn så lenge. Det tar omtrent en halvtime å male den, så om jeg angrer plutselig får den ny farge igjen. Men det å male peis midt på natten, drikke te med honning, og tusle rundt i pysjen, det er ganske fine øyeblikk det også.

Den barnslige, herlige følelsen av å være den aller første som får knuse isen på en frosset søledam. Du vet, når en liten pytt ligger forran føttene dine på veien, med et lag is i vannskorpa, så tynn at man vet den ikke tåler vekta di. Det er gøy det. Da er jeg fire år i hodet igjen, nåe jeg finner en slik urørt frossen pytt. Lyden av is som knitrer og sprekker under skoa, og følelsen av kald høstluft som kiler i neseborene. Ja, jeg vet det er bagateller, men om vi ikke kan glede oss over slike småting, da blir hverdagene jammen mye kjedeligere.

Tøfla til måsagubben. Han har fått sånne mjuke bestefartøfler av mjukt saueskinn, og jeg ELSKER dem!!! Jeg, som egentlig er sånn ullsokk-dame stjeler disse tøflene så fort han durer ut i garasjen. Jeg tuller ikke, det er som å tre føttene inn i rompa på en sau. Varmt, mjukt…digg! Stjele tøfler, altfor store bestefartøfler, herlige øyeblikk!

Jeg tror jammen jeg runder av her. Kjenner trøtten komme, utrolig nok, og tror rett og slett jeg bare skal gi etter, og ta en dupp på sofaen. Akkurat nå tas all søvn imot med glede, uansett når i døgnet den kommer. Satser på en god og rolig søndag, og en kommende uke full av små, fine hverdagsøyeblikk.

Vi blogges.