Tidsreiser og grønnsakshøsting.

Det er ikke ofte jeg blogger utenom søndagene, og om øyeblikkene. Det holder liksom. Likevel finnes det dager som fortjener mer enn et lite avsnitt om ukas små øyeblikk. Slike dager som i dag, hvor jeg lander litt i sofakroken etter middag, og kjenner litt på hvor heldig man er som har snublet borti mennesker som vi ha deg med på noe, noe som utfordrer komfortsonen litt, noe litt utenom det vanlige, noe du aldri ellers ville ha gjort, om ikke noen hadde hatt trua, eller dratt deg med.

 

Vi, og med vi mener jeg filmskaper og ressigør Javier, kameramann og dronepilot Kenneth, alttmuligmann og programleder Lars Jørgen, og meg, er nå i gang med innspillingen av den første av i alt fire filmer om kommunen vår. For tiden spiller vi inn sommeren i “Aurskog-Høland rundt”. Prosjektet har blitt, etter en promo-film og flere møter, godt tatt imot blant banker og næringsforening, og nå har vi sponsorer med på laget.

Det er siste sommerferiedag for min del, og den har jeg tilbragt med innspilling. Kostymeskift, intervjuer, opptak, monologer, voiceover…. Nytt, ukjent, og kjempespennende. Jeg føler meg ukomfortabel foran kamera, likevel er det så gøy!

I dag filmet vi to sekvenser til filmen. Antall arbeidstimer som ligger bak aner jeg ikke, men det begynner å bli mange. Ildsjel og historiker Bjørn Henry ønsket oss velkommen til gamle Setskog Landhandleri i dag tidlig. Har du sett de første Knerten filmene? Da har du sett kolonialen også, for flere scener er spilt inn der. For en plass!!!

Det var som å reise tilbake i tid! Et skritt innenfor døra, og farvel 2022! Et museum og et skattekammer, i lille Setskog! I flere timer ruslet jeg rundt, og mellom opptakene drømte jeg meg bort blant ALT! Klær, såper, leker, porselen, mat, jernvare, sko, ski, og julepynt, for å nevne noe. Alt plassert i blåmalte hyller, bak original disk og kassa-apparater lik de Jens Petrus brukte i Skomakergata, da han tok betalt en slik og ingenting for reparasjon av sko og tøfler.

Så bar det videre til neste opptak. Frilund gård her på Bjørkelangen. En liten perle av en plass! Nesten også som å reise litt tilbake i tid, fikk nesten litt sånn Emil i Lønneberget vibber da vi parkerte bilen på tunet og ble møtt av tre hunder som sloss om oppmerksomhet og om å bli klødd bak ørene, en pus som strøk seg langs leggene før den flatet ut i skyggen under et tre, og kuer som kikket nysgjerrig på oss over gjerdet.

Det unge gardsfolket, bøndene og gründerene tok imot oss, og satte oss i arbeid.

Små åkere fulle av økologiske grønnsaker, blomster og krydderurter skulle høstes, og for et matvrak som meg var dette nærmest som å komme til paradis!

Tenk så heldig å få “være på jobb”, når den jobben består av å spise gulrot rett fra åkeren, sanke purreløk og tagetes, og gasse seg med solmodne tomater og paprika søtere enn sukkertøy! Sol, sommer, varme, dyr, jord under neglene, grønske på knærne, og helt avslutningsvis en kaffe i utestua mens man intervjuer bonden sjøl!

For en dag! Historietime, tidsreise, høste grønnsaker, klappe ku og kalv, og kaffe på trammen. Alt dette får jeg lov til å være med på! Det er verdt et hverdagsinnlegg det!

 

Ønsker deg som titter innom en riktig fin kveld! Godklem fra hun som er litt klønete foran kameraet, men som har magen full av gulrot, hodet fullt av fine øyeblikk, og hender som lukter litt ku og purreløk.

Vi blogges!

Ukas små øyeblikk.

God morgen og god søndag. Den siste sommerferie-helgen for min del, i midten av uka er det jobb igjen, og et nytt skoleår og oppstart skal planlegges før eleven inntar klasserommene uka etter der igjen. Søndagen skal nytes, man kan jo ikke annet.

Vanedyret fra Måsan sitter under det gule teppet (som alltid), fremdeles i pysj og ulltøfler (som alltid), og gnager på to knekkebrød med brunost, og drikker en sånn pose kaffe med noe mocca greier fra kopp med artig skrift. Søndagens første fine øyeblikk er akkurat nå, til tross for at øyeblikket er nesten helt likt alle andre søndagsmorgener.

Det har vært en fin uke, men mange små øyeblikk, og de har i stor grad blitt opplevet sammen med måsagubben, fra en bitteliten bobil, på landeveien, bland fjell og fjorder, her i landet vårt. Dagen går i surr, slik de ofte gjør når vi er på veien, helt i feriemodus. Men dagene, eller klokkeslettet for den saks skyld betyr liksom lite, for øyeblikkene kommer jo uansett, og det er de man husker.

Vi kan jo starte med turen opp Trollstigen. Vi kjørte de ri fjor, men tok like gjerne turen opp i år også. Tidlig start på dagen, for å ha veien mest mulig for oss selv. Klokt valg! Deilig å ikke kjøre i kø, fint å kunne stoppe i små veilommer, og nyte utsikten. For et aldeles magisk skue, og helt fritt for troll i år også, om man ikke regner med gubben da! Brua halvveis opp, med det brusende fossefallet! Der stod vi ved siden av hverandre , helt i stillhet, og bare nøt utsikten og følelsen av lett dusj fra fossen i kinnene. Nydelig øyeblikk.

Utsiktsposten på toppen! Sval vind, noen deilige varmegrader, og klar utsikt! Spiste frokosten der oppe, på en stein, litt inni en fjellskrent! Lo litt av turister fra turistbuss som ruslet innover fjellet iført høye heler, silkehansker og brede stråhatter. Artig, fint øyeblikk!

Du vet når du tar med små unger i leketøysbutikken, også står de og titter opp mot hyllene med stjerner i blikket! Sånn var måsagubben i Geiranger. Vi hadde parkert kjerra nede ved vannet, og ute regnet det litt, akkurat nok til at det ar mer komfortabelt å sitte inne i bilen og være varm og tørr. Men bare noen meter ute i sjøen lå et svært cruise skip, og mye tydet på at det var klart til å seile utover fjorden igjen når som helst, og gubben kikket drømmende ut mot havet. Akkurat sånn som når unger ser det største byggesettet med Lego. Så da jeg spurte om vi skulle ta med paraplyene og rusle bort på brygga for å se det seile, da så mannen ut som om han hadde vunnet i lotto!!! Har aldri sett gubben trippe sånn over bakken før! Så stod vi der på brygga, under en diger paraply, å så skuta seile, mens vi vinka til en haug tyske turister vi ikke kjente, og gubben var verdens lykkeligste! Herlig øyeblikk!

Jeg aner ikke hvor lenge jeg har hatt lyst til å se Ålesund fra toppen. Mange år! Så har det liksom aldri blitt noe av. Vi har vært på de kanter, men aldri helt i nærheten. Eller så har været stoppet oss, eller bilsjuke unger…ett eller annet, alltid. Denne uka vpknet jeg etter å ha duppet av i bilen (jepp, jeg er tidenes kjedeligste reisefølge, selv om gubben insisterer på at det er deilig når jeg sovner i bilen, for da får ørene hans hvile…makan til frekkhet!), også var vi halvveis mot toppen. Og før jeg viste ordet av det stod vi der, og kikket utover Ålesund son sneglet seg ut i havet. Det var et fint øyeblikk!

Og mens vi stod der og kikket kunne vi på den andre siden av vannet skimte kritthvit sand, og jeg fikk akkurat samme drømmende leketøysblikk, som gubben fikk i Geiranger, også pekte jeg, klemte puppene litt sammen for å friste med kløft, laget trutmunn, og spurte gubben bedende om han ikke kunne ta meg med dit! Og det gjorde gubben, mot at jeg lot kløfta falle, for han påstod jeg ville dra på meg tennisalbue om jeg fortsatte å bære rundt på “de jura”! Og en halvtime senere var på på Hawaii. Så godt som! Makan til fin plass! Kritthvit sand, turkist vann, og blå fjell! Så ble vi sittende på det gule teppet, helt alene på stranden, og spise lunsj, og bare nyte ALT! Øyeblikk ❤

Valldal! Jeg skrev det på Instagram! Stedet som gav meg lyst til å danse rundt i festdrakta fra Sparkjøp (har ikke råd til bunad), uten underbukse, og med vaffel, gammalost og fredagstaco`n på innerlomma! For vakrere, eller mer ur-norskt skue skal man lete lenge etter. Vi gikk der og drømte oss tilbake i tid, blant små tømmerhytter, steinbruer, høye fjell, djupe soler, brusende fossefall, og de søteste jordbæra jeg noen gang har smakt! Her skulle jeg gladelig ha vært budeie for 200 år sia, om jeg bare hadde kunne tatt med meg mobilen, internett, og et kjøleskap stappa med iskaffe og Pepsi Max! Flott plass, flott øyeblikk!

Den rosa paraplyen! Gubben kom ruslende ut av en butikk i Åndalsnes med den mest rosa paraplyen jeg noen gang har sett, og jeg ELSKER den! Diger, mer som en parasoll, og så synlig at alle satellittene til Google Earth kommer til å bli overoppheta! Jeg går høstregnet trygt i møte, og kommer aldri igjen til å bli våt. Sommerens aller beste innkjøp, gjort av en gubbe som kjenner fruas behov! Herlig øyeblikk!

Også var det godt å komme hjem da selvsagt! Hjem til tre fine poder! Godt å kose litt på gutta, godt å klippe gressplenen, godt å sove i egen seng, godt å hilse på kjentfolk på gangveien! Borte kjempefint, hjemme enda kjempefinere!

Og slik gikk uka! Litt på hjul, og litt på beina, og litt på treseteren fra IKEA! Latter og fjas, gode samtaler, og sene kvelder. Regn på taket, sol i nakken, sjøsprøyt i kinna! Ingen livsendrende øyeblikk, bare mange små, gode, sånne som gir fine hverdager, i et helt vanlig hverdagsliv, for frua fra Måsan! Livet ❤

 

Håper uka di har bydd på gode øyeblikk, og at uka som kommer blir fin. Vær snill med deg selv, det fortjener du!

Ukas små øyeblikk.

God morgen og god søndag. Har du hatt ei fin uke?

Jeg sitter her, akkurat passe sammenkrøllet og morgentrøtt, under det tykke gule teppet, i senga bakerst i bobilen. Gubben  fikk ferie igjen på fredag, og det verket skikkelig i gass-foten og bobil-hjertet hans, så vi fartet like god ut på tur i går morges. Hvor ferden går denne gangen er vi fortsatt usikre på, og vi er kanskje en smule skeptiske og en dose pessimistiske med tanke på værmeldingene for den kommende uka, for det kan se ut som om det blir regn, regn og regn, men vi tar det som det kommer. Skulle vi regne bort er det jo ikke verre enn at vi setter snuta hjemover igjen. Når det er sagt, det er fint å våkne i bilen dag, på en plass et stykke hjemmefra, med ingen andre planer enn å kjøre til neste sted det ser fristende ut å stoppe for å strekke litt på bena. Litt skikkelig følelsen av ferie igjen, sånn helt på tampen av oppstart til neste skoleår. Akkurat nå er et fint øyeblikk!

Uka som gikk var fin. Heller ikke denne uka bød på lottogevinster, det til tross for at jeg hadde handlelista klar dersom det skulle skje… Men hverdagsuker med små øyeblikk er gode uker det og! Det har blitt tårer, det har blitt latter, det har blitt styrtregn, og det ble solskinn!

Skal vi starte med tårene da? Det er så teit vøtt, at det egentlig er for flaut å skrive om, men etter over 37 år, og med 9003 episode har jeg nå sett livets siste episode av Neighbours! Og fordi jeg er en sånn nerd som synes hele historien med denne tv-serien er fascinerende, og fordi jeg har sett på fra jeg var sånn typ-12 år, så var det vanskelig å ikke bli rørt av all nostalgien, alle tilbakeblikkene, og alle de gamle kjenningene som bidro i den siste episoden! Fantastisk avslutning!

Så da rant tårene da. Sånn full on ugly cry hele veien, i 70 minutter! Og når jeg så episoden en gang til bare for å få med alt jeg ikke fikk med første gangen, så grein jeg like mye igjen! “Artig” øyeblikk!

Filmdag. Med sommeren på hell jobber vi med å filme de siste sommersekvensene til prosjektet til Abatross Films, for Aurskog-Høland. En ettermiddag denne uka var vi oppe på Røytjern for å filme badeplasser, vise frem litt av alle de plotte badestedene kommunen har å by på! Jeg blir så imponert over folket som gladelig stiller opp når vi spør om de vil la seg filme, imponert over profesjonaliteten til Javier som er hjernen bak prosjektet. Så gøy å få lov å være en del av dette. Derfor, selv om det betyr arbeid i sommerferien, filmdager i solskinn er skikkelig fine øyeblikk!

Kjoledagen. Dette er jo sånn som sikkert høres rart ut for deg som leser, også tenker du kanskje at dette egentlig ikke betegnes som “et øyeblikk”, og det er det kanskje ikke heller. Det er vel mer en følelse. Følelse av sommer. Den dagen jeg gikk i kjole, hele dagen. Jeg pleier egentlig ikke det. Trives jo aller best i shorts eller bukser, men øver meg på å bruke kjoler! Uansett da, kjole hele dagen. En sånn tynn og lett en som flagrer litt rundt bena når det blåser. Sommersko som ga litt gnagsår på hæla, myggstikk som klødde på leggen, rusle på butikken med minsten bare for å skravle, sitte på krakken i gågata og spise is og rosinbolle, kjenne sola varme skikkelig, se i speilet sent på kvelden at man burde ha kjørt på med mer solkrem, for nestetippen er rød. Følelsen av sommer. Kjoledagen. Fint øyeblikk.

Sene kvelder, helt alene, men langt fra ensom. Gubben og minsten legger seg tidlig, for de skal på jobb dagen etter. Størstepodene stikker av gårde når de andre går til sengs, for de har snudd døgnet i sommerens siste ferieuke, og er ute til langt på natt. Denne natta fikk jeg snapper fra Vikersundbakken, for de dro med seg joggeskoa og ville teste formen i trappeløp. (ikke arvet treningsvegringen til mora si ihvertfall!), og da blir jeg sittende der i sofaen, passe søvnløs, og deilig alene. Jeg liker den tiden, når alt er stille, mørket har senket seg, og jeg kan tenne stearinlysene på bordet, og fordype meg i en pocket-bok fra bladhylla på Kiwi! Nydelige øyeblikk!

De skikkelig, skikkelig teite små øyeblikkene. Når du bare ser noe dumt, og gliser til magen gjør vondt, og folka rundt seg synes du er verdenes teiteste!!! Jeg hadde en sånn denne uka, men skal bare la bildet tale for seg. Ler du er du like teit som meg. Det er lov!!!

De søteste klementinene jeg noen gang har smakt. For meg er jo egentlig klementiner litt sånn som pepperkaker. De hører liksom jula til, eller ihvertfall vinteren da, men de lå ferdig pakka i en pose på Rema denne uka, og jeg så lettlurt at jeg kjøper stort sett alt som er ferdigpakka, så det ble med en pose hjem. Forventingene var under midt på treet, for det er liksom ikke helt sesongen, men disse klementinene burde det være sukkeravgift på! En gledelig overraskelse, sånn skikkelig, og et fint lite øyeblikk!

Og der har du uka, i korte trekk. Sol og regn, tårer og latter, gode samtaler og lun musikk. Og nå starter søndagen. Gubben disker opp med frokost på 20 cm lang kjøkkenbenk, og så fort frokost og morgenstell er unnagjort farter vi videre i en liten bobil, destinasjon fremdeles relativt ukjent. Vil du bli med på turen kan du jo titte innom instagram, jeg har en tendens til å være irriterende aktiv der når vi er på tur. Så får vi krysse fingrene for at jeg kan dele noe mer enn bare regnværsbilder de neste dagen.

Ønsker deg en nydelig søndag, også håper jeg at uka som kommer gir deg gode øyeblikk. Vært god mot seg selv, det fortjener du. Vi blogges.

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra måsahuset. og riktig god søndag. Plutselig gikk ukene fort, veldig fort, og ferien går mot slutten. To uker ferie igjen, så er det skolestart, om ikke akkurat for elevene riktig så tidlig, så ihvertfall for personalet. Men før det skal et par uker til med sommer nytes, med beina høyt, litt gjøremål og småsyssel, en tur til med bobilen og måsagubben, og minst 14 laaange, sløve frokoster til, akkurat som i dag. Vanedyret har, som alltid, kaffe i koppen, og knekkebrød med smør og brunost på asjetten, og før jeg starter dagen skal jeg bla gjennom denne mentale minneboken min, og notere ned ukas små øyeblikk mens jeg sitter krøllet sammen i sofakroken under det gule, gamle teppet.

Ved siden av meg, også halvveis under teppet, og med hodet i fanget mitt ligger Calvin. Fine, lille, lodne Calvin! Minstepoden er nemlig barnevakt for verdens vakreste voffs akkurat nå, og siden i går ettermiddag har vi nesten sloss her hjemme om å få kose, klappe og stulle mest med lodotten. Herlighet så innmari koselig det er med dyr i måsahuset igjen. Savn, savn og atter savn, og jeg kan garantere at om det hadde stått en kurv full av kattunger eller en voffs som trengte et sted å bo på trammen nå, så hadde vi adoptert rubbel og bit. Uansett, morgenstund med Calvin, selv om han bare er til låns, nydelig øyeblikk.

Så var det ukas øyeblikk da? De var ikke store og spektakulære, eller spesielt minneverdige. Bare akkurat små og fine nok til å sette sammen ei sånn passe god hverdagsuke, og det holder i massevis.

 

“Blir du med å kaster litt eller, mamma?” Hvem sa at store barn blir for gamle til å leke? Podene har ferie, eller, de to eldste da! Minsten jobber på Maxbo hver dag denne ferien også, og rekker kun ei uke med ferie før han skal ut i læra. Men størstepoden, han nyter feriedagen, og har, som ungdommer flest, snudd døgnet. Frokost klokken tolv, slaraffenliv, og sene kvelder, og midt innimellom dette stuper han stadig ned i putekassa som ikke brukes til puter, og henter frem en rackert, eller en ball av noe slag, og ber med mora på en runde ett eller annet han nesten er garantert å vinne. Så fint det er, noe så enkelt som å kaste en amerikansk fotball frem og tilbake i hagen, men en pode på 21. Bare det å ha tid til det liksom. Barbeint på gresset som burde vært klippet, finspisse kasteteknikken, skravle, og kaste, poden og mammaen. Fine øyeblikk!

Nå har jeg aldri vært noe utprega idrettstalent, det til tross for at jeg var fast reservekeeper og og hadde svart belte i dobbeltknute på fotballskoa på Jenter 14, Sørumsand i 1989, men denne uka gruuusa jeg faktisk unga her hjemme i volleyball i hagen! DET var fett det!!! To mot to, ute i hagen en litt for varm ettermiddag, servet jeg som en pokkers gudinne, slo nesten knock-out på minsten, og fikk mer grønske på knæra enn hele deltagerlista på Norway Cup til sammen. Flate, så artig. Volleyball er skikkelig gøy, særlig når man vinner. Derfor, mamma mot gutta, morsomt øyeblikk!!!

Tidlig i uka medlte værdama på TV2 regn nære helgen, så jeg gjorde det jeg har hatt lyst til lenge, og sved av noen kroner på nye papirer, og litt lim. På Onsdag kunne jeg hente en pakke fra Bikuben på posten, og som lovet av TV2 kom regnet på torsdag. Så da rigget jeg meg til da, okkuperte spisebordet i stua, satte meg til, og laget kort. Tok helt av midt på natta der, for jeg skjenket meg selv et glass rødvin og greier, og en eller gang etter midnatt var jeg godt i gang med både rødvin og julekortproduksjonen. Godt med alt som er gjort, si! Vin, alene i stua mens de andre sov, fint øyeblikk!

I over et døgn laget jeg kort, mer eller mindre sammenhengene. Utnyttet regnværet skikkelig! Fredag kom jeg aldri ut av pysjen engang! Bare stod opp, spiste havregryn, og rigget meg til med lim, papir og annet stæsj igjen, og fortsatte produksjonen. Jeg mistet tellinga på antall kort produsert, men det ble mange. Både julekort, og andre. Først lørdag morgen ble det ryddet bort, og ikke før det siste papirarket var brukt opp. Artig med et hobby-døgn, fint med påfyll av kort å gi bort, og mange, fine øyeblikk rikere!

Sol og iskaffe. Den dagen det var så varmt at jeg satt i sola, med ei vifte på full guffe foran meg, og en iskaffe i hånda, og bare nøt å være skikkelig lat før noen timer jobb senere på kvelden. Jeg begynner å bli god på det der, koble ut. Tror jeg har en medfødt evne til å skru av hjernen på sånne dager, og bare ligge som ei utstrakt, påkjørt padde, helt til noen pirker borti meg med en pinne for å se om det er liv i meg! Slaraffenlivet, hjemme i egen hage, herlige øyeblikk!

Den morgenen jeg var ute og rusla før resten av verden våknet. Det har vært et par søvnløse netter denne uka også, men det har jo ingen stor betydning når man ikke skal på jobb og måtte prestere noe. Så når man likevel ikke kan sove, kan man like gjerne rusle en tur gjennom bygda, og stå først i køen når bakeren leverer ferske rundstykker til butikkene. Derfor, rusle rundt i bygda tidlig på morgenkvisten, akkurat i det sola trenger gjennom morgendisen, og verden er musestille, det var et skikkelig fint øyeblikk!

Og slik var hverdagsuka. Rykende ferske kanelboller, og en guttegjeng som våkner til lukta av fersk bakst. Fine øyeblikk! Ekorn på fuglebrettet, grevling nederst i hagen, og en bissevovv til låns i armkroken, fine øyeblikk.

Rusletur på morgenkvisten, og en joggetur langs linna sent på kvelden, elg i skogholtet, og prestekrager om ba om å bli plukket til vasen hjemme. Sommerlivet, slett ikke dumt. ikke i det hele tatt.

Håper uken din var god, og proppfull av fine små øyeblikk. Riktig god søndag til deg og dine, vær snill med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen og god søndag fra vanedyret i sofakroken i måsahuset. Det lukter nytrukket kaffe i hele førsteetasjen (ikke det at den er så stor da), og det gule teppet varmer kalde tær. Enkel forskning viser at voksne kvinnfolk fryser på tærne midt på sommeren også. Jeg finne rikke ulltøflene mine, og mistenker at de ligger underst i haugen av nyvaskede klær som ikke er brettet sammen enda, på baderomsgulvet. Så da vet du jo hva jeg skal bruke deler av søndagen  på…bretting av klesvask. Ah, det glamorøse hverdagslivet…

 

Dagene går overraskende fort til tross for sommerferie. Det betyr ihvertfall at jeg ikke sover bort sommerdagene. Det er som om den vekkerklokka har blitt biologisk eller noe, for selv om alarmen på mobilen er slått av, er jeg fremdeles våken fra tidlig om morran, selv om jeg sitter lenge oppe om kveldene. Det gjør liksom ikke noe det heller, det er godt å komme seg opp på morgenkvisten, nyte en kaffekopp i solveggen ute, sette på ei klesvask eller moppe over noen gulv, og komme litt i gang med dagen før podene våkner. De små øyeblikkene alene ute, med kaffekoppen, og varm sommersol, fremdeles så tidlig at gresset er vått etter natten, det er fine ferieøyeblikk det.

Og selv om det er deilig med ferie, så har jeg litt savn etter kolleger om dagen. Noen har jeg skravla med på butikken, noen har jeg tatt en kopp kaffe med på terrassen her hjemme, og denne uka fartet jeg og en kollega over grensa for å tilbringe en dag med hyttebesøk hos enda en kollega. I en liten “rød stuga” i Sverige tilbragte vi like godt hele dagen. Fikk servert både lunsj og middag, ruslet en tur på brygga, og nøt sola, mange kaffekopper og skikkelig godt selskap.

Det er så deilig med sånne dager, å sitte sammen med kollegaer som har blitt venner, snakke om alt annet enn jobb, og bare le og flåse, og slappe helt av. Digger folk med avslappet holdning til livet, hvor hytta består av familieklenodier, gjestfrihet og beina i sofaen-kultur. Heldig er jeg som har slike folk rundt meg! Nydelig dag, og nydelige øyeblikk.

En liten kjøretur på kveldinga for å mate gakk-gakkene til gubben. Ja, for han sendte melding fra jobben en ettermiddag, og spurte om jeg var klar for en tur rett etter jobb, slik at vi kunne ta middagen ute, og stikke innom “endene på berget” etterpå. Jeg er helt sikker på at dersom vi noen gang skulle vinne i Lotto, da blir det småbruk med andedam i hagen på måsafolket, for det finnes svært lite som gjør gubben lykkeligere enn kvekkende ender som spiser av hånda, og som klatrer opp i fanget for å sjekke om det er mer frø i posen! En kveld på svaberget, med vaggende, kvekkende og litt nebbete gakk-gakker rundt oss, skikkelig fint øyeblikk!

Også er det de øyeblikkene ingen andre verken ser eller bryr seg om da, men som er gull verdt i hverdagen, spesielt for ei skreppe midt i livet som i sin tid fødte tre barn på ter år, og som ikke var sånn dødsgod på å følge opp de anbefalte knipeøvelsene etterpå! Det er jo umulig å være ute på tur med ei blære som roper “Vaaarskoo heer!!!) hver gang den ser ei brusflaske eller en kopp kaffe. Derfor blir jeg så lykkelig av offentlige, RENE toaletter! Tisse på do langs landeveien, fint øyeblikk!!! (og nå lurer du litt på hvorfor du leser denne bloggen, ikke sant?)

Da jeg fredag formiddag satt ute i stolen og halvsov i sola, eter å ha gitt alle tre podene en hårklipp. Plutselig blir jeg vekket av eldstemann som har laget seg bar på hybelen sin oppe, øvet seg på litt sånn drink-mixing, og der står han med en paraplydrink i skikkelige sommerfarger, og liksom bare “God hælj a, mamma!!!” Og fordi jeg er en sånn mamma som selvsagt støtter oppunder ungenes interesser, takket jeg ja! ( Følte meg raus der altså!!!) Poden hadde laget en Gin&Tonic i sommerfarger, og der satt jeg, en dvask bikinikledd trebarnsmamma på dagsfylla på egen veranda, og kjente at livet med store unger slett ikke er gææærnt det heller! Fantastisk øyeblikk!!!

Den evige gitarspillinga. Hver dag, nesten hver time, et eller annet sted i måsahuset, spilles det gitar. Kasse eller elektrisk, eller begge deler samtidig. Noen ganger spiller hver og en av gutta på hvert sitt rom, noen gange rer det duett, og noen ganger spiller alle samtidig, sammen. Jeg elsker det! Særlig når det klimpres rolig på kassegitarer. Lyden og stemninga er så herlig. Her en ettermiddag fulgte jeg rett og slett bare etter lyden, for mens jeg lå på den nedre plattinga og leste i sola, spilte mellomste poden i hageteltet på den øverste verandaen. Så da gikk jeg opp dit da, tok med meg kaffen, lukket øynene og la beina høyt, og bare nøt musikken. Sånne øyeblikk er så koselige.

I fjor på denne tia fikk poden etter lang leting, flere år med jobbing og sparing, og etter knallgod hjelp fra noen av dere som leser bloggen, endelig kjøpt seg drømmebilen. I snart et år har han pusset, og sparklet, og skrudd og mekket, og nå, bare noen måneder før 18 årsdagen, gjenstår bare noen småting, og et strøk med lakk, før kjerra er klar for veien. Og han har gjort ALT selv, men bittelitt hjelp og veiledning fra pappsen. I går handlet han seg verktøy på Biltema, brukte et gavekort han har spart siden bursdagen sin, og som han fikk av enda en bloggleser, og på et tidspunkt måtte mamsen faktisk ut i garasjen for å servere middag, for han hadde jo knapt tid til å komme inn for å spise. Denne stille, rolige, snille poden som aldri gjør noe ut av seg har egenhendig klargjort en gammel bil for veien, og han er så fornøyd at det varmer mammahjertet. Så da ble jeg sittende litt i garasjen jeg også da, bare for å få litt sånn Mattis-tid. Fine øyeblikk.

 

Og slik gikk enda en hverdagsuke. Ekorn og småfuggel som koser seg på fuglebrettet, svette tær som duppes i bassenget, lukten av nyklippet gress, og heftig oppgjør på badmintonbanen. Turer med gode venner, stille kvelder med bare gubben. Fluer som surrer, myggstikk som klør, og is som ingen av unga vet om bakerst i fryseren. Jeg har gjort enda et dumt nettkjøp da det som skulle være høstens sorte ullgenser var så magekort at den så mer ut som en bøff…

Men nå skal jeg logge av nettet, og logge på søndagen. Må jo være litt tilstede for å oppleve disse små øyeblikkene også. Håper søndagen din blir god, og at du er snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen, god søndag. Har du hatt noen fine øyeblikk denne uka?

Her sitter vanedyret godt sammenkrøpet i sofahjørnet, pakket inn under det gamle gule teppet, og et “bredt utvalg” av knekkebrød med hele to typer pålegg ligger på asjetten på bordet, klar til å fortæres mens jeg sitter her og blar igjennom den mentale minneboka, og noterer meg ned de små øyeblikkene fra uka som gikk. Gubbens andre og siste ferieuke er over for denne gang. Det er litt kjedelig faktisk, 14 dager er liksom ikke nok til å både rekke å senke skuldrene, samt virkelig nyte fridagene for en arbeidskar. Når siste ferieuka i tillegg gikk med til litt bilmekking som kom kastet på, gikk dagene ekstra fort, og den siste friuka ble nok ikke helt den “ferien” vi hadde sett for oss.

Men, vi har da fått klemt inn gode øyeblikk likevel, innimellom skruing, batteriskift, og en og annen oljelekkasje. Shorts, ulltøfler og frokost på verandaen for eksempel. Fine øyeblikk. Dessuten lever vi jo lenge på vestlandsturen med bobilen forrige uke, for den gir ferieminner i lang tid fremover.

Den dagen minsten spurte om vi skulle gå en tur ,han og jeg. Ofte, når han spør om det, kjenner han behovet for å snakke, lufte tankene, få litt sånn mamma-tid. Det har vært litt sånn det siste halvåret, mange forandringer, valg som må tas…det kan bli mye for unge poder. Så da han spurte svarte jeg som jeg alltid gjjør. “Ja, klart vi kan gå. Trenger du å snakke litt?”

Og poden bare: “Nja….tenkte vi kunne gå innom butikken og kjøpe det vi trenger til sånn gul kake som mormor alltid baker til bursdager, så kunne du øvet deg på det!!!”  Sniken ville ha suksessterte han, og spilte på strengene i mammahjerte for å få det til!!! Så da gikk vi på butikken da, minsten og jeg, og handlet mandler og fløte, og vel hjemme igjen stod vi sammen ved kjøkkenbenken og mekket suksessterte, mens ekornene gasset seg med mandlene som var til overs på fuglebrettet uten for kjøkkenvinduet. Herlige øyeblikk.

Nå skal det sies at det nok krever enda litt mer øvelse for denne mammaen å lage suksessterte som ser like strøken ut som mormoren sin, men god var den! Og når man baker kake som matcher det gamle gule teppet i sofakroken, da er det helt vinn-vinn. Skikkelig influenser liksom, ingen tilfeldigheter her i gården nei. Neste uke skal jeg koke brokkoli som matcher den grønne veggen i stua…jeg bare nevner det!

Ny t-skjorte i samlinga. Litt sånn sommergave til Janne fra Janne, fordi jeg aldri tok meg råd til den sommerkjolen jeg hadde lyst på. Pokkers regninger.. Når sant skal sies bruker jeg mer t-skjorter enn kjoler da, så sånn sett er det vel like greit. Og t-skjorter med tekst er min greie altså, jeg digger det. Denne t-skjorta (i likhet med de fleste andre t-skjorter) snakka liksom til meg! Jeg digger teksten! Den er helt meg! (den også!) Gøy øyeblikk. Og nå skal jeg ikke ha flere t-skjorter, eller kopper med gøyal tekst på ei stund! (om jeg skriver det her tror jeg kanskje på det selv!)

Ut på tur for at gubben skulle få mate gakk-gakker! Ja, han er 47 og et halvt år, og kaller fremdeles endre for det! Hver gang vi er ute og kjører, og han tilfeldigvis ser ei and svømmende ute på et vann peker han ivrig ut av vinduet og roper entusiastisk! “SEEE!!! Gakk-gakk!!!” Nå burde jeg sikkert skrevet no sånn som at det jo er litt sexy med en mann som har beholdt barnet i seg, men det er jo de stundene jeg føler meg mer som en støttekontakt enn ei kone…likevel, å sitte på et skjær og mate ender sammen med en lykkelig gubbe, det er fine øyeblikk det. Så mange ender, og så tamme at de vagget opp i fanget for å komme nærmest mulig frø-posen. Hverdagsglede!

At det endelig er varmt nok til å ligge på en gammal flytemadrass i bassenget på plattingen, og bare vake rundt som en lat sel i vannskorpa, det er herlige øyeblikk det! Så det har jeg brukt tiden til, de dagene gubben har skrudd bil i garasjen sammen med minsten. Nå skulle man kanskje tro at det ikke er så vanskelig å komme seg opp på en flytemadrass i et bassen laget for barn…men enkel forskning viser at det er det faktisk. Podene foreviget øyeblikket da jeg i et forsøk på å komme tørr opp på madrassen holdt på å drukne på 65 centimeters dyp…uansett, sol, vann og flytemadrass, herlige sommerøyeblikk! Fint med hjemmeferie også!

Da vi havna på lekeplassen. Ei venninne og kollega sendte melding torsdag ettermiddag, og spurte om jeg ville rusle en liten “skravletur” senere den kvelden. Det passa meg bra, for planen var å gå sakte, finne en krakk, og trene snakketøyet i stedet for lår og legger. Sånne turer liker jeg. Så etter ei litta runde rundt Bjørkelangen, og en snartur innom Kiwi for å kjøpe noe å drikke, fant vi oss en krakk i skyggen nede på lekeplassen ved stasjonen. Der satt vi og skravla til tunga ble nummen, før vi, umodne voksne dammer som vi jo er, bega oss ut på klatrestativene. Enkel forskning viser at det man var dritgod på som ti-åring ikke nødvendigvis er noe man mestrer som 45 åring… å snurre på jernstang for eksempel, det gjør vondere enn man først skulle anta, og nå sitter jeg her med et brannsår på 3X10 cm mellom bilring nummer en og to…men gøy var det! Fine øyeblikk!

Det artigste med hele seansen, bortsett fra at jeg kom rundt, skjedde faktisk for bare noen minutter siden. For Trine, kollega og barnlig lekevenn, filmet hele greia, og på Facebooksiden er det nå over 100 000 avspillinger av videoen. Hvorfor så mange velger å se småtjukk middelaldrende dame snurre på jernstang aner jeg virkelig ikke, det er jo ikke akkurat noen strippestang heller, til det er den for vannrett liksom. Men nå driver jammen meg folk og tar skjermdumper av trynet til denne skrotten også, og uttrykket i det jeg innser at jeg har kommet rundt sier egentlig alt om tiltroen jeg hadde til meg selv! Da Thomas sendte denne i dag tidlig lo jeg så blæra ble kranglete. Herlig øyeblikk. Fotocred: Thomas Larsen. Takk!!!

Og slik gikk uka. Mest hjemme, litt borte. Litt skyer,

mest sol. Litt salat, mest suksessterte. Jeg har drukket kaffe med en venn, sett en skremmende med fascinerende dokumentar om bortføring på Netflix, klippet gresset, bakt grovbrød, og fått pakken min med regnbuearmbånd og regnbue-skolisser i postkassa. En helt vanlig hverdagsferie-uke, full av fine små øyeblikk. Nå skal søndagen nytes, selv om jeg enda ikke helt vet hvordan.

Takk for at du tittet innom, vær snill med deg selv, og fortsatt god søndag. Vi blogges.

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen, god søndag, og god sommer! Jepp, for denne uka satt sommerfølelsen, for alvor! De av dere som følger bloggsiden vet jo at måsagubben og frua har vært på bobiltur denne uka. De av dere som følger meg på instagram må jeg nok bare si unnskyld til, det ble i overkant mye bilder og storyer fra turen, men når denne skrotten først er på tur, er det så moro å dele opplevelsene.

Jeg sitter i sofaen, tilbake i måsahuset etter en uke på hjul. Det var godt å sove i egen seng, ha litt mer armslag om natta, og det er deilig å være hjemme i sofaen, med podene tett. Jeg er nok en sånn mamma som savner i overkant mye når jeg er borte, enda podene er store, og vet å nyte friheten i å ha huset for seg selv, når hønemor og hanefar er på tur. Nå er et fint øyeblikk. Det gule pleddet, tøflene, knekkebrød med brunost, og nype-te. Pensjonistfrokost…

 

Vi dro avgårde på mandag formiddag, vel vitende om at det ventet oss et døgn med regn. Mer enn regn faktisk, for turen opp i dalene bød på lyn og torden også, men det er jo likegreit å legge noen mil bak seg, i møkkavær, når målet uansett er å kjøre såpass langt at man bare kan cruise mot målet i godværet sener ei uka. Ikke det at vi hadde noen bestemte mål, sånn egentlig, vi visste bare at vi ville tilbake til vann og fjell. Første stopp var Beitostølen, i høljevær. Men det gjorde ikke joe, for Valdres er vakkert i sjitvær også det, og etter å ha parkert bilen ruslet vi opp på Peppes og spiste pizza under markisa, tørrskodd, mens regne sildret ved siden av oss. Fint øyeblikk, og man skal ikke kimse av å sovne til lyden av regndråper som trommer mot taket heller. Ganske fine øyeblikk det også!

På Beitostølen er det en butikk jeg har hatt lyst til å besøke tre somre på rad nå, men det har aldri passet sånn. På fredag var jeg sikker på at det skulle klaffe, men jammen kom vi akkurat noen minutter for sent! Jeg fikk vindus-shoppa litt da, og bare fordi jeg følger butikken på Instagram tagget jeg de i et innlegg i storyen. Og trur du ikke innehaveren svarte du da??? Og ikke bare det, men hun tilbød å åpne dørene tidlig dagen etter også, slik at jeg skulle rekke innom før vi dro videre over fjellet! For en service, for en butikk, og FØRR EI DAME! Så på morgenkvisten dagen etter satte jeg mine føtter inn i et lite paradis av en butikk, og fikk handlet et par skatter som jeg allerede har pakket ut satt frem i måsahuset. Makalause! Knallbutikk, herlig øyeblikk!

Tirsdagen ble en lang etappe, men med så mange fine stopp langs veien. Valdresflya er tilogmed flott i regnvær. I Lom stanset regnet, og vi ruslet en runde, stakk innom baker`n under brua, kjøpte turbukse og jakke til gubben, og tok en burger for å stange sulten!

Gamle strynefjellsvei viste seg fra en helt annen side enn sommerfjellet vi fikk se i fjor, og bør på tre meter høye snøfonner! Og hva gjør voksne kjerringer når de ser snø? De aker!!! På en plastpose, nedover fjellskrenten, mens gubben står og roper at :” Knekker du ryggen nå avbryter ikke jeg ferien ihvertfall!!!” Herlige øyeblikk!

Og i Stryn lettet tåka, også kom sola, og da vi endelig landet på Gytri Camping i Olden var kroppen sliten og hodet lykkelig! Smågodt i forteltet. Kalorier teller liksom ikke på ferie!

Fine øyeblikk. Bli overrasket med bamsedrikke av den like umodne måsagubben, lykke for den indre fireåringen i meg!

 

Den utsikten på campingen! Gurimalla så magisk! Tenk å kunne parkere helt nede ved vannkanten, drikke vin fra fisefine stetteflass, pakket inn i ullgenser, i selskap av fine måsagubben, for så å krype søvnig til køys bak i bilen, også våkne igjen til samme magisk utsikt. Nydelige øyeblikk!

Måsagubben ja! For en kar! Han kjører, pakker ut, pakker ned, serverer mat, fikser og ordner. Jeg er bortskjemt i den bo-kjerra, og jeg evner ikke å ha dårlig samvittighet engang. Men jeg vet å sette pris på det og altså. Grommeste måsagubben, som står for nesten alle de fine øyeblikkene! Den kvelden vi satt alene på brygga og bare kikket utover speilblankt vann. Rein sommerglede!

Fottur til Briksdalsbreen. Livets første isbre-tur for undertegnede. Isbreen var et flott skue den altså, men kan jo ikke måle seg med turen opp. For en flott vandring, for et landskap! Jeg ble jo helt bergtatt! Vi hadde med sekker fulle av mat og drikke, men glemte det helt fordi det var så mye å se på! Svett i nakken, varm i panna, rød i pæra, men FOR en tur! Fantastiske øyeblikk hele veien opp!

Også måtte jeg jo vasse i bred-vannet da! Man vandrer ikke til noe slikt uten å avkjøle føttene når man er fremme. Avkjøle er det samme som å bedøve i dette tilfellet, for det tok ca 30 sekunder før jeg hadde hjernefrys fra storetåa og opp i lillehjernen, og jeg imponerte skiten ut av en busslast italienere som applauderte, og ropte “Viking-woman!”, og jeg svarte med det eneste jeg kan på italiensk, så jeg ropte “Pasta Carbonara”!” tilbake, og vinket høflig. Gubben synes det var pinlig. Jeg synes det var et fint øyeblikk!

Da vi slo camp helt nede ved Lovatnet! For en perle! Paradis egentlig! 26 varmegrader nede ved vannet, og denne frua fikk for seg at det ville være deilig med ett bad. Miljøskokk kan man vel kalle det, for vannet var sånn typ 12 grader, og gåsehuden var så svær at en blind mann kunne ha lest punktskrift på magen min da jeg kom opp igjen! Men forfriskende var det, absolutt, og ikke verre enn at det ble to turer til uti den kvelden! Stupe ut og svømme i paradis, magisk øyeblikk!

Videre til Sogndal, fremdeles i nydelig sommervær, og nok en gang var vi så heldige med plassen. Parkerte helt nede ved vannet, og kunne nyte utsikten du ser på bildet ved midnatt! Need I say more? Så stemningsfullt, fantastisk øyeblikk.

Morgenbad. Du vet den følelsen, når man er tidlig våken, fordi kroppen er uthvilt, og ikke noe haster. Når man kan spise frokost på svabergene, kjenne at sola varmer allerede klokken halv ni på morningen, så man tar like godt et morgenbad før man skal dure videre. Kald sjø møter varm kropp, 45 og et halvt år, og hoppe fra halvannen meters stein. Barnlig lykke!!!

Og da v vandret blandt de gamle gatene i Lærdal. Drømte oss bort blandt gamle trehus, små grønne hager fulle av fargerike blomster og epletrær, is i kiosken…øyeblikkene tar liksom ingen ende.

Og i Flåm vandret vi blantt turistene, spiste middag på brygga, og satt og så på skipene på en krakk som matchet den nye shortsen gubben kjøpte til meg. Høy bloggfaktor der altså, et av disse øyeblikkene som skaper latter og fjas.

Og da har du vært med på ferien vår. Vi gleder oss allerede til neste tur, men den blir ikke før i August, for gubben har ikke fått noe særlig sammenhengene ferie i år. Kjedelig, men da gjelder det jo å nyte de øyeblikkene vi kan. Og nyte, det har vi vært gode på denne uka, kanskje verdensmestere tilogmed. Men nå skal søndagen starte, og kjenner jeg meg selv rett blir det nok av øyeblikk å glede seg over innen denne dagen er over også. Ta vare på hverandre, og vær snill med deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Så tikket ordrebekreftelsen inn på mail. Regnbuearmbånd, regnbue-skolisser, og en Pride t-skjorte. Det betyr lite i den store sammenhengen, man redder ikke verden med regnbuer, MEN…når skoleåret begynner i midten av august skal det stå en litt sigen, halvgammal, smårynkete kjerring med høyt hår, midt i skolegården, med regnbue-skolisser, og ta imot nye og gamle elever. For noen ganger er det de små tingene som kanskje får et ungt sinn til å trekke pusten og tenke skuldrene, og tenke “Her er det rom for å være meg selv.” Skolen skal være trygg, Oslo skal være trygg. Du skal være trygg. Du skal elske den du elsker, og du skal elske deg selv.Og mer klarer jeg ikke å si om den saken akkurat nå.

God morgen, og god søndag, fra hun som det plutselig har gått opp for at har sommerferie. Det slo med egentlig først på fredag, for da hadde gubben fri også, og da jeg endelig slo opp øya og tenkte at det sikkert var morran, da var klokka jammen med 09.30. Det er ny personlig rekord dette året! Uka har vært som uker flest den, bortsett fra at jeg ikke har rusla bort på jobben om morran, og hjem igjen på ettermiddagen.

Men savn etter ungdommene har det heldigvis ikke rukket å bli enda. Noen har skrevet en melding på teams, bare for å si god sommer, eller for å fortelle noe som har hendt. Jeg har fått meldinger om kjærlighetssorg, nye sko, og feiring av bursdag. På butikken er det stadig et kjent ungdomsfjes som roper “Hei, Janne” borte fra is-disken, så helt jobb abstinenser har jeg ikke fått enda. Og bare fordi jeg er skikkelig lur, og i mitt hode ganske morsom, så satte jeg papp-Paul, jobbmannen min med ansiktet mot vinduet da vi låste kontoret før ferien, og da jeg gikk kveldstur med minsten denne uka gikk vi gjennom skolegården for å hilse på. Minste synes selvsagt at mora var i overkant teit, men fikk selvsagt beskjed om å ikke snakke sånn om “bonuspappaen” sin. Også lo vi. Eller, jeg lo mest da, poden rista bare på hodet. Fint øyeblikk likevel.

 

På den nedre plattingen er bassenget endelig skuret rent, og fylt med vann. Det måtte en del silikon og gaffatape til for å få det tett, for det har fått noen skrammer i vinter, og var like lekk som underlivet til denne middelaldrende dama etter tre tette barnefødsler, men nå er det fullt! Nå venter jeg bare på at det skal bli bittelitt varmere enn sånn skrump-penis temperatur som gubben kaller det. Flytemadrassen er blåst opp, og solsenga er ferdig redd opp i påvente av sommerdager. Å gjøre det i stand, selv om det enda ikke egentlig er tatt helt i bruk, var et fint øyeblikk. Følelsen av ferie.

Lunsjbesøk av kollega og venn. Greit å møtes med jevne mellomrom gjennom sommer`n for å unngå disse abstinensene liksom. Det var så koselig å pusle rund på kjøkkenet, kokkelere litt for noen andre enn bare meg selv og gutta, dandere litt sommermat på fat. dekke bordet, sånne ting. God mat og godt selskap, gode samtaler, og kaffe på terrassen. Skikkelig fine øyeblikk!

Teit øyeblikk nå altså, jeg vet det, men det er de små dumme tingene som gleder meg da. Stod egentlig i min egen verden ute ved kjøkkenbenken, og skar opp agurk til spekematen. Og den nest siste agurkskiva, den kikket liksom opp på meg fra fjøla, og lo! Og ja, jeg ser jo selv når jeg skriver dette at hadde det vært for 30 år siden hadde jeg sikkert blitt ufrivillig lobotomert, men jeg synes det var gøy da. Lattermild agurk, fint øyeblikk!

Den oransje t-skjorta, Jeg har jo en sånn fetisj for kaffekopper og t-skjorter med skrift på, og denne oransje t-skjorta gjør meg glad. Rart egentlig, at et plagg kan få en til å smile, men denne gjør altså det. En farge litt utenfor komfort-sonen, for den er jo over snittet synlig på avstand, men søren eller, det må da være lov å synes litt innimellom, eller? Perfectly imperfect! Akkurat sånn det skal være. Oransje t-skjorte, fine øyeblikk!

Skatter i grøftekanten. Jeg hadde vært på butikken på morrakvisten, og sykkelkurven var full av varer. Egentlig hadde jeg stø kurs mot måsahuset, i passe bra fart og i medvind, men så står det sånne fine markblomster langs gangveien da, og svaier med kronbladene i lett sommervind, og hvis ikke det er et tegn på at de ønsker og plukkes, så vet ikke jeg. Så da stoppet jeg den gule sykkelen da, og ruslet rundt i grøfta, med hodet ned og stjerten opp, og plukket med meg så mange blomster jeg fikk plass til i ei hånd, før jeg sykla hjem. Nydelige fager, nydelige lukter, sukkertøy for øyet. Så får det heller være at en og annen blomst kaller frem nys og rennende øyene, for det er de verdt! Skatter i grøftekanten, nydelige øyeblikk!

Torsdagen var bare en sånn dag hvor øyeblikkene stod i kø. Først møtte jeg filmprodusent Javier nede på Bjørkelunden, for å filme en sekvens, egentlig flere sekvenser til prosjektet vårt, Aurskog-Høland rundt. Det  ar den dagen musikkfestivalen skulle kickes igang, og Helbillies skulle ha konsert. Vi fikk filmet en hel masse, og i strålende solskinn møtte jeg så mange kjentfolk at jeg ikke har tellinga på hvor mange jeg sa hei til. Så mange gamle skolekamerater av podene som kom med klemmer, og historier om “gamledager”, fordi 5 år siden visstnok er gamledager for 20 åringer.

Innimellom filming ble det tid til middag på Kina`n med minsten. Så fint å sitte sånn med god mat og skravle med denne kloke unge minstepoden. Skikkelig kvalitetstid, og det er å herlig å vite at man har laget et sånt skikkelig bra menneske!

Så ble poden med mora på festival for å filme siste halvdel av konserten, også ble vi stående der blant kjentfolk å digge musikk i sola, nede på Bjørkelunden, sammen med 1000 andre bygdefolk. Perfekt st.hans aften. Så mange fine øyeblikk, nydelig start på sommeren!

Gitarspell og sang på verandaen, kveld etter kveld. Poder som sitter i kveldssola og spiller gamle slagere, eller mekker nye sanger. Og jeg og måsagubben blir sittende i sofaen i hageteltet med kaffekoppen i hånda, og bena på bordet, og bare lytte. Nye gitarspillet, og innimellom le litt av forsøket på å synge reint. Alle kan`ke værra gode i alt si…De har arvet sangstemmen til mora disse podene, og selv om det er litt trist, er det ganske festlig også! Fine øyeblikk!

Og med det skal denne skrotten ta fatt på søndagen. Klær skal vaskes og brettes, handleliste til en liten bobil-tur skal skrives, og om jeg får ånden over meg skal det mekkes ei kringle til kaffen, bare fordi. Riktig fin søndag til alle som titter innom. Ta vare på hverandre, snakk pent til deg selv. Det fortjener du. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

God morgen, og riktig fin søndag. Jeg sitter her under pleddet i sofaen og prøver å finne frem den sommerferiefølelsen jeg trodde jeg skulle ha akkurat nå, men jeg finner`n ikke! Det er som om det ikke helt har gått opp for meg enda, at skoleåret offisielt er over, og at jeg har flere sommeruker foran meg.

Jeg koser meg likevel da, her jeg sitter. Jeg vet jo at jeg har fri i morgen. Vet at ingen matpakker skal smøres, ingen vekkeklokke trenger å ringe. Det en ren herlig tanke. Faktisk har jeg smurt min aller siste matpakke, sånn egentlig. ikke til meg selv da, men til gutta. For fra og med nå har jeg ikke lenger skolebarn! DET er rart det!

God morgen fra sofakroken.

Minstepoden hadde sin aller siste skoledag denne fredagen, og det var ikke en reint lite stolt mamma som gjerne skulle ha sendt bilder av det vitnemålet til hele verden. For en innsats han har gjort! For noen karakterer, og alt dette kun fordi han rett og slett har valgt et yrkesfag han brenner for, og passer til. Og som om ikke det var nok signerte han lærekontrakt samme dagen. i samme firma som en av storebrødrene, et firma han kjenner etter en praksisperiode dette skoleåret, et firma hvor kolleger og ledere har tatt han imot med åpne armer. Det er så godt for mammahjertet når ting faller på plass for denne stille og rolige poden som aldri helt har turt å ta særlig plass andre steder enn her hjemme. Minstepoden, ukas aller fineste øyeblikk ❤❤❤

Læregutten!

Det har vært en god uke. God, men ganske fullstappet, og om jeg skal være helt ærlig, bittelitt stressende. Men så skjer det slike fine øyeblikk da, oppe i alt dette hverdagskaoset, og de øyeblikkene gir liksom så mye. Mandagen for eksempel. Da var jeg invitert til fantastisk flotte Eidsverket, for å holde motivasjonsforedrag for kommunens veiledere. Og jeg sa ja, selv om jeg alltid egentlig gruer meg for sånnt, men så gikk det så fint likevel. Jeg snakket om veien til voksenlivet, for det er jo mine ungdommer disse veilederne skal guide gjennom læra de neste årene, og det ble rom for både latter og alvor, for ikke å snakke om skikkelig god lunsj! Derfor, å mestre noe man egentlig gruer seg litt til, i vakre omgivelser, på en helt vanlig mandag, det var et fint øyeblikk!

Tirsdag pakket jeg ryggsekken og soveposen, og satte kursen mot Halsnes friluftssenter sammen med et knippe gode kolleger, og rundt 90 ungdommer fra Helse og Oppvekst avdelingen på skolen. For et døgn! Det er vanskelig, nesten umulig, å velge seg ut bare ett øyeblikk fra turen, for de kom jo som perler på en snor. Det er slitsomt å være så til de grader pålogget et helt døgn, og man har jo det hele tiden i bakhodet at selv om dette er oppegående ungdommer, så har du ansvar for andres barn. Men så kommer man jo så tett på ungdommen også, på slike turer, og det er så fint. Turen ned til vannet på kvelden med ett knippe glade jenter var nydelig. Sjokolade på brygga, fiskesprett i vannet, hemmeligheter og latter. Nydelig øyeblikk!

Å sitte nattevakt sammen med kollega Miriam var herlig. Utrolig hvor festlig selv de dummeste tingene blir midt på natta, når man kommer inn i den overtrøtt-sonen. Da jeg ruslet en runde blant telt og sovende ungdommer klokken 03.30, og soloppgangen farget hele leieren oransje, mens tåka fløt over Mjermen. Det var et av disse fantastisk flotte øyeblikkene!

T-skjorta mi. Den røde t-skjorta som elevene signerte i timene før bussen kom å skulle frakte oss tilbake til skolen. Drøssevis av gromme ungdommer som skrev en hilsen til den litt kleine elevassistenten, hilsener som varmer et voksent hjerte, og gir minner for livet. For en gjeng jeg har fått dele hverdagene mine med dette året, og det er så sårt å skulle sende de videre. Fint, men sårt.

Kaffe bak disken i butikken til Mona. Eller, egentlig drakk vi te, faktisk, selv om det er totalt uinteressant informasjon. Men å sitte der en times tid en formiddag, en avspasseringsdag, skravle og slarve, og le skikkelig, det var herlig. Voksenselskap er ikke å undervurdere etter en tur med 90 tenåringer!

Også røyk jeg på noen nye kopper til samlinga også! De kom mens jeg var der, og av rein godhet (egentlig nysgjerrighet) hjalp jeg til å pakke de ut. Klarte ikke å bestemme meg for bare en, så det ble intet mindre enn fem med meg hjem denne gangen. Jeg digger dem. Perfekte for kaffe og Pepsi Max, og tekstene gjør meg i godt humør. Nye kopper, fine øyeblikk!!!

Å rusle hjem fra jobben etter personalavslutning på fredag. Det var fint. For selv om jeg sitter her og ikke helt kjenner på feriefølelsen enda, så var fredagen en fin avslutning på skoleåret. Jeg ruslet rundt i alle klassene mine, fikk sagt god sommer til elevene jeg ser igjen til høsten, og gitt en klem til mange av de elevene som videre ut i arbeidslivet eller over til andre skoler. Jeg fikk spist god lunsj med de gode kollegene, og kunne rusle ut av skolegården i herlig sommervær. En fin avslutning på enda et annerledes, men godt skoleår. Fint øyeblikk.

Og slik gikk uka. Preget av skoleslutt og ungdom, våkennatt og klemmer, grillmat og nyklippet gress. Jeg har spist kake fra pappasjett, gått lange turer med minsten og filosofert om fortid og fremtid og valg som må tas. Jeg har kjøp fire poser solsikkefrø, for ekornene har formert seg, og er nå en familie på fem som venter på servering ved fuglebrettet hver morgen, Jeg har drukket kaffe, spist is, og enda ikke klart å bestemme meg for om jeg skal spandere på meg den nye sommerkjolen eller ikke,

 

Men nå skal denne skrotten opp av sofakroken, og ut på badet for å brette ett fjell av klær. Livet er ikke glamorøst denne uka heller, bare akkurat passe fullt av hverdagsøyeblikk.

Ønsker deg som titter innom en nydelig søndag. Vær snill med deg selv, det fortjener du.

Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

God morgen og god søndag. Det sa bare svosj denne uka også, og så var det søndag igjen. Hektisk var uka som gikk, og hektisk blir uka som kommer, MEN, det blir den siste uka før sommerferien starter, og hvis jeg tviholder på den tanken, så blir dagene som kommer overlevbare.

Skrivende stund er, som vanlig, et av ukas fine små øyeblikk. Varm kaffe i kruset, nystekt rundstykke med smør og brunost, og lukten av sommer siver inn gjennom åpne vinduer i hele første etasje. Podene sover, ullteppet varmer knærne, og på badet går dagens første vaskemaskin. Helt utrolig hvor fort det hoper seg opp med klesvask når man har litt for mye annet å drive med et døgn eller to….

Har uken din bydd på noen gode øyeblikk da?

 

Fridagen på mandag var kjærkommen! Det gjør noe med skrotten når den får en ekstra fridag. Vi pakket sakene våre og satte snuta mot sjøen. Litt nedtur når vi kom frem og det ikke var mulig å parkerer slik at vi kunne være på stranden slik vi hadde tenkt, men det er jo så mange flotte plasser ved sjøen. Vi endte opp på et svaberg, ble sittende der noen timer. Ro i sjela, rett og slett. Sitte sånn å se utover havet, høre bølgene slå mot steinene, kjenne sola varme i ansiktet, og lukten av salt sjø og varme svaberg. i mitt neste liv skal jeg bo ved sjøen. Eller på fjellet…. Eller så må jeg bare bli lottomillionær i dette livet, og kjøpe hytte begge steder. Hadde funka det og. Uansett, en dag ved sjøen, fine øyeblikk.

Tjue års bryllupsdag. Vi tilbragte dagen slik vi tilbringer dager best. Hverdagslig og godt. Vi var på jobb, spiste middag, betalte regninger, og kjørte et lite stykke til der vi gikk hånd i hånd som nyforelska ungdommer, og gikk tur der. Ikke like nyforelska selvsagt, bare lykkelig over å fortsatt dele livet med en bestevenn. Det ble en god kveld, med fine øyeblikk.

Den største gleden den dagen var uansett alle meldingene vi fikk fra ungene utover kvelden. For etter noen litt tøffe uker og dager hadde de sitt livs opplevelse den kvelden! Pappa, altså podenes morfar tok med seg alle gutta til Oslo for å reise på konsert med Alice Cooper. En drømmedag rett og slett, for disse tre podene. For morfar er over snittet kul å henge med, samme humor, samme musikksmak, og overdrevne kule historier fra “gamle dager”. De var på pub, restaurant, og konsert med et av de aller største idolene, og fikk oppleve at en barndomsdrøm gikk i oppfyllelse. Nå er jo ikke dette min opplevelse, eller mine øyeblikk, men å se noen du er glad i glede seg så stort over noe, det er jo nesten enda bedre enn å være der selv. Herlige øyeblikk.

Så er det disse bitte-bitte små øyeblikkene da. De som bare skjer, og sekunder etter er de over. Jeg har skrevet om de før. Det kan være et smil fra en du går forbi. En liten hånd fra en barnevogn som vinker til deg i butikk-køen. Lukten av løvetann som åpner seg igjen etter regnet. Eller som denne gangen, meter etter meter med vissen løvetann. Og jeg ble gående å beundre synet. En hel grøftekant full av disse nesten gjennomsiktige bomullsdottene so bare venter på et vindkast, slik at de kan fly fritt. Jeg er ikke bedre enn at jeg plukket meg en, blåste på den og ønsket meg noe. Den som intet våger, intet vinner, ikke sant? Fint øyeblikk.

Fredagen. Altså, det var klart for årets sommerfest for personalet på skolen, og temaet var P! Min første tanke var selvsagt å komme som en penis, for så umoden er jo hjernen min, men så fant noen av oss på avdelingen at det hadde vært gøy å gå som Pink Ladies fra filmen Grease, så da ble det sånn. Vi fant jo tidlig ut at snittalderen på jentene i gjengen var såpass høy at navnet Pink Tena Ladies ville vært mer treffende, men alder er ingen hindring for å ha det gøy!!! Og gøy ble det. Rosa bobler i glasset, rosa jakker og rosa hår. Og høy stemning selvsagt, med masse latter og fjas fra en passe sliten lærergjeng som er klare for årets sommerferie straks.

Da talen var holdt. Jeg sa ja til å holde tale, men angret som vanlig da det nærmet seg… At jeg aldri kan lære, og bare si nei! Men, spist er spist, livets første takk for maten tale ble holdt, og jeg overlevde. Og da kunne skuldrene senkes og festen nytes. Fint øyeblikk!

En koselig kveldstur med en kollega. Vi ruslet i akkurat passe “dette er ikke ei treningsøkt” tempo inn til Stig-tjern, og ble sittende der i kveldssola en time og drikke kaffe fra termosen. Fine samtaler, nydelig vær. Så ruslet vi videre runden rundt vannet, og jeg ble akkurat passe svett på ryggen og rød i toppen. Slike øyeblikk er så gode, og gjør det bare ekstra godt å strekke ut føttene på bordet når man kommer hjem.

Og slik gikk uka. Enda en helt vanlig hjerdagsuka bundet sammen av små fine øyeblikk. Kake i lunsjen, en bunt rabarbra fra hagen til Torunn i sykkelkurven, slitne med glade unger, sol, regn, varm kaffe og rosinboller i solveggen etter jobb. Nydelig.

Nå skal jeg fikse litt på en PowerPoint, og forberede meg litt til et motivasjonsforedrag jeg har sagt ja til å holde for kommunens veiledere i morgen. Enda en ting jeg angrer på, men som sikkert kommer til å gå helt fint. Ønsker deg som titter innom en strålende søndag. Håper uka blir god og øyeblikkene mange. Vær snill meg deg selv, det fortjener du. Vi blogges ❤