jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

God morgen, og god søndag, fra Larkollen. Jepp, her ligger jeg, i en king size seng bak i bobilen, og nyter årets første bobil-morgen. Ingen langtur akkurat, bare et par timer unna måsahuset, likevel langt nok unna til at det føles som en liten miniferie. Det er noe med den sjølufta som gjør at det kjennes ut som om man er skikkelig på tur. Straks blir det frokost i bilen, deretter sikkert en liten rusletur langs vannet, før vi vender nesa hjemover. Fordelen med å ikke være så innmari mange mil hjemmefra, er at mye av søndagen fremdeles gjenstår innen vi kommer tilbake til måsahuset. Så kan vi pakke ut, og lande litt hjemme før vi tar fatt på ei ny hverdagsuke.

Hverdagsuka som kom og gikk var fin. Solskinn, og lette, hvite skyer hver eneste dag. Kaldt om morran, så kaldt at det har vært is på sykkelsetet. Kjølig midt på dagen også, jakkevær liksom, selv om sola har varmet ryggen når jeg har syklet hjemover på ettermiddagene, og kaldt igjen på kveldene. Såpass kaldt at det har vært godt å krype under den varme dyna i senga, når natten kommer. Så våkner man opp til en ny dag, og selv om kulda biter litt i nesa når man reiser på jobb, titter bekkeblommen opp med små gule hoder i grøftekantene, og hilser dagen velkommen. Det grønnes over alt, det blomstrer over alt. Gode øyeblikk, i skikkelig vårvær. Sånt er til å bli glad av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det går i ett på jobb. Tre dager denne uka har jeg sittet eksamensvakt. Det er vanskelig å holde øynene oppe, og det klør i rumpa, for en som normalt rusler rundt på skolen hele dagen. Det er vanskelig å bremse snakketøyet, og et kvarter kan fort føles som en time, når man sitter i klasserommet og stirrer på ungdommene som skriver til tastaturene blir varme. Men, slike dager gjør at man setter enda mer pris på den jobben man vanligvis har, og øyeblikkene der man er ute i elevmiljøet gir enda mer glede! Og en dag denne uka, da energien nesten boblet over etter to dager på rad med stillesitting, diktet jeg sang til en kollega, og spilte luftgitar… helt alene på kontoret. Sånne øyeblikk, som egentlig er for dumme til å deles med andre, det gjør meg barnslig glad!

Torsdag kveld ble tilbragt med eldstepoden, og det var så koselig. Etter jobb smelte jeg sammen ei kringle, og en gulrotkake, og dura med poden til Sørumsand. Der ble kakene overlevert til barndomsvenninne Gry, for hun hadde konfirmant på lørdag. Og etter en obligatorisk skravlings på trammen etter overlevering av bakst, kjente vi at vi var sultne, poden og jeg. Så vi kjørte ned på den lokale restauranten, der gubben og jeg pleide å være på date lenge før unga var påtenkt, og bestilte oss mat. Litt spontant. Og slik ble en helaften med poden til. Middag, skravlings, latter. Bare det å ha tid sammen, gir så mange herlige øyeblikk. Et av ukas aller fineste øyeblikk. Å ha voksne unger er en undervurdert glede!

Den ettermiddagen ei venninne dukket opp med skolebrød, og litt tid til å skravle mens ungene var på kulturskolen. Det ble ikke stort mer enn 45 minutter, men det var så koselig likevel. Vi ble sittende ute i hageteltet hvor vi spiste karbohydrater, og drakk kaffe. Skravlings, sånn utpå ettermiddagen, i sola på terrassen. Skikkelig koselig øyeblikk.

Det er ikke bare bekkeblommen i grøfta som blomstrer. Grantrærne lyser opp, fulle av lysegrønne knopper. Som små juletrelys pynter de grenene sine. Trærne og hekken ved porten har små blomster, noen rosa, noen hvite. De lukter søtt, en lukt som kiler i nesa når vinden drar den med seg. Inntil husveggen strekker løvetennene seg lengre og lenge for hver dag, og jeg har ikke hjerte til å fjerne dem. De lukter honning og barndom. I staudebedet kommer nye skudd hver dag. Små grønne knopper. Noe sådde jeg på høsten i fjor, men jeg husker ikke hva, og aner ikke hva som kommer opp. Noe av det er garantert ugress. Det er uansett spennende. Blomstringa er liksom en ny start, en lovnad om mange fine øyeblikk utover sommeren.

Også dro vi på tur, og her er vi nå. Gubben og jeg, og vennene Kristin og Espen, og den godlynte pelsvennen Leo. Og avbrekket var herlig! Samtalene, opplevelsene, grillmaten. Det var så deilig å endelig komme seg bort litt, bare en liten miljøforandring som gjør godt for hode og skrott. Så herlig å rusle rundt på nye stier, kjenne lukta av salt sjø, sitte på svabergene og lytte til bølgene.

Bare eksistere noen øyeblikk, en annen plass enn hjemme, eller på jobb, eller i køen i matbutikken. Nydelige øyeblikk er sanket denne helgen, en forsmak på sol, sommer og ferie.

Håper uka som gikk var skikkelig grei med deg, og at uka som kommer er vel så raus. Stell pent med deg selv, flaggdag eller ei, det er du verdt. Vi blogges.

Riktig god morgen, og hjertelig velkommen til en ny søndag. Ikke engang en tredagers helg føles nok nå, jeg skulle gjerne hatt både mandags og tirsdags-fri også. Men, akkurat nå skal en firedagers arbeidsuke oppsummeres i ukas små øyeblikk, og uka har vært fin den. Ikke spesiell, ikke noe utenom det vanlige, bare normalt travel, full av litt av alt, og det holder i massevis. April har blitt til Mai i løpet av uka, fra vår til enda mer vår, til en heftig og varm forsmak på sommeren, også tilbake til vårlig regn og hvite skyer. Formen, som dalte litt rett før helgen, virker stigende. Sår hals og hodepine er noe bedre i dag, og det er så digg!

For første gang på lenge fyres det ikke i peisen denne søndagsmorgenen. Hadde det bare vært gubben og meg hjemme hadde vi nok fyra litt, bare for kosen sin skyld, men det blir så varmt i andre etasje når vi fyrer, og akkurat der ligger minstepoden og sover akkurat nå. Han har vært hjemme på perm fra forsvaret denne langhelgen, den nest siste permen før han dimmer for godt. Det nærmer seg et ganske alminnelig hverdagsliv for han også, og han har litt blanda følelser rundt akkurat det. Vi har snakket en del om akkurat det denne helgen. Hvordan blir hverdagen som venter. Blir det tømring, slik planen var? Når får han mulighet til å kjøpe seg noe eget? Tenk det, at det vi gamle ser tilbake på som den mest spennende alderen, er den tiden ungdommen selv føler seg mest fortapt. Den tiden hvor fremtiden ennå ikke er avklart, hvor de har en fot i ungdommen, og en i voksenlivet, og alt de egentlig ønsker er trygghet og selvstendighet. To ting som ikke alltid faller på plass samtidig. Til de av oss som stadig sier at man gjerne skulle oppleve ungdomstida på nytt, vil vi egentlig det? Kanskje, men kun om vi viste da, det vi vet nå. At det ordner seg.

Hver eneste dag etter jobb har jeg skyndet meg hjem, spist middag, hoppet inn i arbeidsbukser, og holdt på ute. Jeg har egentlig ikke stort å drive med ute, for det som skulle såes i bedene er allerede sådd, men det finnes alltids noe å pusle med likevel. Enten det er å vanne hekken, rake plenen for kvist og kvast som har blåst ned fra trærne, eller bare gå rundt og kikke på knoppene som vokser dag for dag. Om OM det vokser!!! Jeg hadde en alvorlig runde med hekkesaks og sak i påsken, der jeg kvittet med med flere lass visne stubber og stammer borte ved syrintrærne. Akkurat da tenkte jeg at det kanskje ikke blir blomster på syrinen i år, at jeg tok i litt vel hard med den beskjæringa, men neida! Denne uka så jeg at knoppene knoppes, og det ser ut til å bli blomster på nesten hver eneste kvist. Akkurat det er hverdagslykke, for det er lite som lukter bedre enn syriner i full blomst. Det gledes.

Fridager, og mistepode på perm, betyr enda mer lek i hagen. Og lek i hagen i disse dager, betyr voksne poder som harver opp plenen, eller det som er igjen av den, med golfkøller, og større pågangsmot enn talent. Heldigvis har jeg aldri vært særlig nøye med hagen, og plenen her består av 99 % mose uansett, så når jordballene flyr høyere enn kråka, og voksne gutter banner og ler om hverandre, da er det gøy å være mamma. På en stol på den nederste plattingen rigger jeg meg til med kaffekoppen, og gleder meg over at gutta enda kommer hjemom for å leke sammen. ( Selv om lukta av grillmat nok også lokket gutta innom denne dagen, men det er også helt greit.)

1.Mai bragte med seg sommeren. Sol, mange varmegrader, grillmat, og utevær til langt utpå kvelden. Perfekt fridag. Jeg hadde flere timer ute enn jeg er i stand til å telle, og det var akkurat en sånn fridag jeg ønsket meg. Ligge rolig i gresset, myse mot sola. Bare fine øyeblikk.

Den kvelden minsten kom hjem kjørte vi en tur til kirkegården i Sørum, for å plante litt på graven til mamma. Vi hadde kjøpt sten-maling, og kunne endelig fylle farge i bokstavene, som har blitt slitt vekk av vær og vind. Det tok litt tid, men det var så innmari fint likevel. Sitte der, side om side, snakke om en mormor han aldri har møtt, men likevel føler at han kjenner litt. Gode ølyeblikk.

Da vi var ferdige på graven, og bedet hennes var fult av nyplantede stemorsblomster, ruslet vi omkring på kirkegården en lang stund. Vi var innom graven til bestemoren og oldeforeldrene hans, og vi satt en stund på minnelunden der kameraten ligger. Sånne stunder gir så mye rom for ettertanke. Sånne stunder gir fine små øyeblikk.

Og slikk gikk hverdagsuka. Små øyeblikk hver eneste dag. Ikke ble jeg millionær denne uka heller, og ikke har jeg satt banebrytende rekorder, eller reddet liv, men jeg har hatt det fint. Bittelitt regn, aller mest sol, og noen små skyer. Gress og trær som blir grønnere og grønnere for hver dag som går, kolleger som styrer og steller med en nært foregående eksamen, og elever som gruer seg til eksamen, men gleder seg til sommerferie. Det er som om nesten alt er rett rundt hjørnet akkurat nå, uten at jeg helt kan forklare hva “nesten alt” er. Jeg har forundret meg over fjorårets blader som bare er et skjelett av året før, men som likevel er sterkt nok til å tåle vind og vær.

Jeg har blitt solbrent på nesetippen, har ledd så tårene har trillet av folk som bringer glede og latter inn i hverdagen, og jeg har kjent på en slags sår tomhet jeg ikke helt kan forklare. Kanskje er det tanken på alle de ungdommene som straks er ferdig på skolen som er årsaken, ikke vet jeg, men sannsynlig er det jo, kjenner jeg meg selv rett.

Håper uka som gikk var god mot deg, og at uka som kommer byr på fine, små øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag, igjen. enda ei uke kom og gikk, hvor det aller beste været falt på ukedagene, og ikke i helgen. Selv om helgeværet kunne vært mye verre da… Måtte bare finne et eller annet å klage på, for her ligger jeg med beina høyt etter en natt med litt for lite søvn, og litt for mye hjertebank, og dermed hovner føttene opp. Det er som å gå på to overfylte vannsenger, og de ser ut som beina til en litt forspist ettåring. Syltelabber.

Jeg vet det går over, been there, done that, likevel blir jeg alltid litt sur når det skjer! Gubben styrer med frokosten, så snart er det servering i sofakroken. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, si! Det knitrer borte i peisen. Selv om våren har begynt opptiningen av dette gamle måsahuset, er det fremdeles akkurat nok kjølig til å fyre litt i peisen på morrakvisten, og på kveldene. Mest for kosen sin skyld, ofte fordi vi er frøsne av å ha vært ute nesten hele kvelden.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

For sånn er det hver eneste vår, når klokka stilles, og sola gjør dagene lengre og lysere. Gubben har vår-sjekk på alle bilene, både våre, podene sine, og svigerfar sin. eller så pusler han litt i garasjen, leker seg med fjernstyrte biler, eller snekrer fuglebrett. Jeg holder på i hagen på den andre siden av huset. Det er liksom noe nytt å rake hver eneste dag. Som om hvert vårlige vindkast hiver tørt rusk og rask ned mot bakken. Jeg, som ikke har det minste peiling på hage og blomster, sår frø, og leker at jeg er en blanding av Blomster-Finn og Mor Theresa. Jeg har ikke hjerte til å luke vekk ugress, så jeg sår blomster blandt det istedet, og håper på det beste. Om det bare kommer opp så mye som en eneste blomst i løpet av sommeren, da skal jeg være fornøyd.

Hadde jeg vært millionær skulle jeg ha handlet stor innkjøp på gartneriene rundt omkring, og fått en lidenskapelig gartner til å hjelpe meg med ideer og drømmer, men fytti så dyrt det er med planter. Heldigvis er jeg så amatør at jeg gleder meg over det lille som har stått her i alle år også. Sånn som hekken foran verandaen, bare fordi knoppen har spretti i løpet av den siste varme uka, og endelig lager liv i alt det brune og grå igjen. Det er som om den siste uka ropte til alle trær på hele Bjørkelangen,       -“Hey, gutta, på tide å våkne!!”, også gjorde de det. For i løpet av et par dager er det jammen meg blitt grønt over alt, og hvis ikke det er gode øyeblikk, så veit ikke jeg.

På en av de gode, solfylte kveldene, fikk vi satt opp hageteltet på den nedre plattingen. Da kunne jeg like gjerne sette ut hagemøblene også, og fant frem pledd og puter. Så ble det plutselig klart for sommeren. Og mens jeg satt der, nøt varmen i vårlig vind, og belønte meg selv med en kald Pepsi Max for et godt stykke ærbe, kom to av podene og podekjæresten kjørende for å slå noen slag golf på gresset. Godt selskap, sol og kald drikke, nydelige øyeblikk.

Er det flere enn meg som fremdeles kjøper leketøy til voksne unger? Jeg trodde den tiden var over da to flyttet ut, og en dro i forsvaret. Men så ble det julekalender på alle likevel… Også ei golfkølle til alle, og plutselig, som om det skjedde automatisk, klikket jeg på en sånn putter-trener på nettet, la den i handlekurven, og nå står den hjemme på plenen. Jeg har aldri golfa i hele mitt liv, så den er helt klart til gutta. Eller, mannfolka da, som de nå egentlig er. Kanskje, bare kanskje, sørger det for at jeg slutter å finne golfballer på avveie i hver kratt og hver busk resten a sommeren. Uansett, pliiis si meg at det finnes flere sånne mammaer der ute, som innimellom kjøper leker til store unger. Uansett, at de kommer hjem, bare for å leke, og dermed skaper litt etterlengtet liv og røre i måsahuset, det gir fine øyeblikk.

Torsdag tok jeg, og et par andre ansatte, bussen til Aurskog med 130 ungdommer, for å se på et foredrag om hacking. Fantastisk foredrag, og flott ungdom å ture med. Den eneste ulempen var å gå glipp av bursdagsfeiring og kake i midttimen… Men, da vi kom tilbake den ettermiddagen lå det igjen et kakestykke oppe på personal rommet, og det ble mitt!!! ALDRI har kake smakt så godt. Rakk ikke lunsj den dagen, så magen rumlet, og da jeg kunne sitte i ro og mak, sammen med et par selskapssyke ungdommer på miljøteamkontoret den ettermiddagen, og gasse meg med kake, kjente jeg på et øyeblikks ekte lykke! Det e rikke mer som skal til for å gjøre dette fugleskremselet lykkelig. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Ei helt vanlig uke, full av små øyeblikk. Jeg har tørket klesvask ute, for første gang i år, og bare det er i seg selv hverdagslykke nok. I full blåst, og sol, tørket to sengesett på ti minutter. Tror det må være ny rekord. Jeg har tenkt så mye på hvor heldig jeg er med de fine kollegene mine, de som tar seg tid til en prat, de jeg kan drodle med, være sliten med, og de jeg kan le med. Jeg har hatt ungdommer på kontoret, noen med tårer, noen med boblende latter. Jeg har bakt gulrotbrød, og gulrotkake, og hvis ikke det er fasiten på et balansert kosthold, så veit ikke jeg!

Nå skal denne skrotten få syltelabbene ned på gulvet, og sjekke om det hjelper å rusle litt rundt i stua. Forhåpentligvis slutter harahjertet snart å løpe maraton, slik at dagens gjøremål kan starte. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell fint med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Dæven døtte, det er søndag igjen. Rett etter mandag, ihvertfall kjennes det sånn. Jeg sitter her, som vanlig, under pleddet, og nyter lukten fra kaffekoppen. Rykende fersk kaffe, egg, og bacon. Kan ikke klage på søndagsmenyen så langt. Jeg er forberedt på regnvær i dag, da værmeldingen hintet om det, men krysser likevel fingrene for litt utevær i løpet av dagen. Synes det er litt ugreit at værgudene så langt i vår har jobbet best i ukedagene, da jeg er stuck inne på skolen, for jeg har så lyst til å rusle rundt i hagen med gummistøvler på beina, og nesa vendt mot skyfri himmel.

Uka har uansett bydd på enda flere små øyeblikk enn det har vært værtyper, og stadig flere vårtegn dukker opp langs grøftekantene. Hestehoven har stått så lenge enkelte steder, at den snart går i dvale igjen, men blåveisen og hvitveisen danser i vinden langs veien, og strekker halsen mot morgensola hver morgen når jeg rusler forbi den på vei til jobb. Jeg har plukket med meg en liten bukett hvitveis inn. De står i en gammel kaffekopp på spisebordet, og slipper nye gule blomsterfrø ned på bordflaten hver natt. De er fine, men de de er enda finere ute. Der hvor bakken er hvit av tette hvitveis, får man bare lyst til å sitte på knærne og beundre. Sånne øyeblikk er så fine.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Noen ganger forundrer det meg hva som går viralt. I påsken laget jeg en liten video på instagram, slik jeg innimellom gjør. Den ble postet på både instagram og Facebook, fikk noen kommentarer og latterfjes fra den fine, faste følgerskaren, også glemte jeg hele greia, slik jeg også nesten alltid gjør. Gjort er gjort, spist er spist, osv…  Men så våknet jeg en dag denne uka til en mobil med mer varsler enn noen gang, og plutselig har den lille humorsnutten der jeg står litt ustelt en påskemorgen og rauter i hagen blåst skikkelig opp. I skrivende stund har den 1 million visninger på Facebook, og 2 millioner på Instagram. Og her er det som forundrer meg nesten like mye som hvorfor i all verden akkurat dette gikk viralt. Kommentarene på instagram er kun latterfjes, og folk som tar en fleip. Kommentarene på Facebook derimot har stor vekt av amerikanske menn som mener jeg er så udregelig stygg, at de heller hadde ligget med kua enn med meg! Og hadde jeg vært 20 år yngre hadde jeg nok på et nivå blitt litt lei meg, for folk er fanken ikke snaue altså, men i en alder av 49 er har jeg jo for lengst forlatt kjøttmakedet uansett, og lar amerikanske mannfolk med spydig tunge gjerne bedekke ei ku hver dag i uka.

Så helt ærlig! Et av ukas bedre øyeblikk var faktisk å sitte å reflektere over hvor lite andres meninger faktisk påvirker meg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme dit, for selvtillit har alltid vært noe jeg har måttet jobbe  med, men her er jeg altså. Endelig voksen, ku eller ei 💕

Gubben sendte meg melding en ettermiddag, omtrent en time før jobben var ferdig, og sa han hadde bedt podene på pizza. Sånne ettermiddager er så fine. Gutta mine hjemme på besøk, pizza rett fra kartongen, skravling og latter. Og etter middag var det som å skru tiden ti år tilbake. For mens jeg satt i stolen og jobbet litt i Teams, hørte jeg plutselig snorking fra sofaen, og da jeg snudde meg lå podene utstakt på hver sin sofa, og sov. Rot på bordet, masse sko i gangen, mette, sovende poder i stua. Noen ting forandrer seg aldri, og godt er det. Fine øyeblikk.

På torsdag inviterte nok en gang Mona bygdas kvinnfolk, til Damenes Aften og åpen kveld. Jeg fikk være konferansier, som vanlig, og selv om jeg nå har gjort det flere ganger enn jeg klarer å telle, er det alltid litt ubehagelig å skulle stå på scenen. Men det gikk kjempefint, det gjør jo alltid det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg skal være så nervøs i forkant. En super kveld ble det. Fullsatt sal, kaffe og kaker, og rekordmange handleglade damer.

Og rett før jeg skulle på scenen ser jeg plutselig at på et bord oppe i hjørnet satt alle damene på kontoret! Ingen hadde sagt til meg at de hadde meldt seg på, og plutselig satt de der og vinket og lo, og gjorde kvelden komplett. Så etter moteshowet ble det skravlings, latter, klemmer og enda mer latter. For en gjeng! Jeg har sagt det før, men gjentar det mer enn gjerne. Jeg er så heldig som har så mange fine folk i livet mitt ❤️

På hylla står to vinflasker jeg har fått av en kollega, en av mange fine overraskelser denne uka. Noen har absolutt fått med seg at jeg handler vin kun ut fra etiketten, og mer kultivert enn det blir jeg nok aldri. Disse etikettene er for fine til å ikke pryde stua, så nå står de på hylla, livsglede på flaske. Sånne fine øyeblikk, i sånne små gleder.

Og slik gikk hverdagsuka. Denne rautende kua har plantet avstikkere av hortensia ute i bedet, etter at de har stått inne i vann noen uker. Enn så lenge ser de ut til å trives, og jeg krysser fingrene for at de slår røtter, og etter hvert blir blomstrende busker. Målet er å få grønne fingre før jeg blir pensjonist.

Jeg har bakt sjokoladekake på en ukekveld, bare fordi jeg hadde lyst å spise kakerøre med spiseskje.

Jeg har vært på harryhandel i Sverige og snakket med herlige Anita mellom brushyllene, og jeg har stått så nære ekornet på fuglebrettet, at jeg nesten kunne klappe den på hodet. Kanskje vi blir nære venner i løpet av sommeren.

Håper uka som gikk ga det fine små øyeblikk, og at uka som kommer er greiere med deg enn tilfeldige amerikanske menn på det store internettet. Hold hodet høyt, og vær stolt av deg selv. Det fortjener du. Vi blogges 💕

Søndager kommer, og går. Noen ganger, når jeg setter meg til rette i sofaen for å oppsummere ukas små øyeblikk på søndagsmorgen, tenker jeg at det bare er et par dager siden sist. Ukene går så fort. Så innmari fort, og det til tross for at mange av dagene er ganske like. Samme rytme, samme tidsmønster, samme jobb, samme mennesker. For et vanedyr som meg er det egentlig veldig fint. Og fordi dagene  er så like, tar jeg meg selv i å undres over hvor mange ulike øyeblikk dagene har. Likevel er det kanskje de samme type øyeblikkene, jeg setter mest pris på. De som utgjør hverdagen.

I dag skulle jeg egentlig male vinduskarmene, men så glemte jeg helt å stikke på Maxbo og kjøpe maling i går. Det kom jeg på først i dag tidlig… Dermed røk en av søndagsplanene, men aldri så galt at det ikke er godt for noe. Da slipper jeg jo å rydde ut av vinduene, og vente på at malingen skal tørke. I vinduene står glass med avleggere av hortensia fra skolen. Jeg er så spent på om de overlever når jeg senere skal sette de ut.  Svigerfar hadde bursdag i går, så vi durer dit på kaffebesøk om ei stund. I mellomtiden skal frokosten spises, og kaffen nytes, mens jeg sitter her i hjørnet mitt for å kose meg med ukas små øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Selv om arbeidsuka var en dag kortere enn den vanligvis er, kjennes det ikke slik. Det slår aldri feil. Ferier, eller langhelger, gir alltid litt ekstra pågang til den første uka tilbake. Mange ungdommer trenger å bli sett, hørt, eller trenger å snakke. Det har vært slik i mange år. Man vet liksom at man bør sette av de første dagene tilbake på skolen, til bare å være tilgjengelig. Det er både fint og trist, egentlig. Fint at det er så mange ungdommer som er åpne om hva som er vanskelig, men trist å se at behovet øker hvert eneste år. Etter mange slike dager er det godt at kvelden fremdeles er lys og lang når man kommer hjem. En liten runde rundt huset, et par skritt ut i hagen, eller ut i skogen, og det letter både hodet og kroppen. Bare å gå med sakte skritt, med nesa ned, og se etter tegn på våren. Det gir gode øyeblikk det. Rein terapi. Helt gratis.

Alt var duket for en helt vanlig planleggingsdag da jeg kom på jobb tirsdag. Det var kaffe på kontoret, prat med kolleger, også rusla vi sammen til auditoriet for første del av arbeidsdagen. Og slik startet livets beste dag. For utenfor døra til auditoriet stod en scooter og ventet på meg, med eget skilt og greier!!! Jeg har jo i hele dette skoleåret hatt et prosjekt jeg har kalt “Jannes ekstra fridager”, hvor jeg har testet ut ulike sykdommer i håp om at rektor skal innvilge et par sykedager her og der, uten at hun har anerkjent forsøkene  mine. Men andre kolleger har åpenbart mer sympati for hobby-hypokondere, så vaktmesteren hadde fiksa scooter for en dag, slik at jeg skulle slippe å belaste skrotten med vanlig gange, første dag etter påskeferien! Skiltet i seg selv var nok til å gjøre dagen min! Og bare så det er sagt, dette er på ingen måte et forsøk på å gjøre narr av de som er kronisk syke, og har behov for hjelpemidler. Dette handler kun om en intern spøk.

Jeg klarte nesten ikke å konsentrere meg da vi måtte sitte i auditoriet i OVER en time, for å høre foredrag om psykososialt arbeidsmiljø, når det fete gliset av et kjøretøy ventet på meg rett utenfor døra! Julaften, og bursdag på samme dag, enda det ikke var noen av delene! Og da jeg endelig fikk muligheten til å dure rundt, gjorde jeg det til gangs. Jeg kjørte drive-in i kantina, og fikk både tomat om agurk, så kjørte jeg gjennom hele første etasje, før jeg dura ut i skolegården for å cruise! Sladda litt på grusen, spola opp plenen under flaggstanga, også inn i kantina igjen for påfyll av brødskive med ost og paprika! Fytterakker`n for en drømmedag! Rektor har fremdeles ikke innvilget så mye som en halvtime avspasering engang, men vaktmester`n er 10 av 10! Årets beste øyeblikk!

Jeg fant den gamle minneboka mi da jeg rydda i skapet forleden. Det ble et gledelig gjensyn med gamle øyeblikk. Jeg husker enda den julaften jeg fikk den, i 1983, og hvordan jeg gledet meg til å ta den med på skolen for at klassekameratene skulle skrive i den. Spesielt fint er det å lese ordene fra de som ikke er her lengre. Mormor, morfar, bestemor, frøken, mamma… Jeg satt lenge med den boka i hendene den kvelden, leste, strøk fingrene over små vers av håndskrift som aldri skal formidle igjen. Fine øyeblikk.

Barndomsvenninnen min fra Sørumsand gjorde nesten det samme som meg den kvelden. Satt hjemme og bladde i gamle minner. Ikke akkurat i en minnebok, men i saker og ting vi drev med i tidlig tenår. Jeg har nesten ingen ting igjen fra den tiden, men Gry har tatt vare på alt, og det er så herlig. Så fikk jeg tilsendt noe jeg helt hadde glemt at vi laget. Jeg tør nesten ikke tenke på hvor mye tid og energi vi brukte på kjendiscrushene våre… Men fy fillern som jeg gliser når jeg ser tilbake på det nå. Fine minner, og skikkelig herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Strålende sol, og sur vind, skikkelig vårlig kombinasjon. Jeg har sådd noen frø til stauder, ryddet mer i krattet bak huset, og funnet spor at podene som engang lekte der ute hver eneste dag. Småbiler, og legoklosser dukker stadig opp når jeg raker i bakken.

Jeg har kjørt scooter med eget skilt, og sykkel uten gir. Jeg har spist salat og sjokolade, kjent sola varme i kinnene, og varmet hendene foran flammene i peisen. Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer får frem smilet ditt. Stell godt med deg selv, det fortjener du. God søndag ❤️

God morgen, god søndag, og riktig god påske. To hele fridager igjen å nyte. Det er glede det. Jeg sitter her i hjørnet mitt, under det lodne pleddet, og kjenner at formen er litt uggen. Ikke dårlig akkurat, men ikke helt tipp-topp heller. Som om skrotten enten brygger på noe, eller bare er litt sliten. Derfor er det ekstra godt å tenke på at det ikke er arbeidsdag i morgen, og at uka plutselig blir en dag kortere, med lengre og lysere dager.

Gubben pusler med påskefrokosten, og oppe sover minstepoden.  Enkel forskning viser at han  nok kommer til å sove en stund til, for han var med hele gjengen ut på by`n i går for å feire bursdagen til mellomste poden. Og det var et fint øyeblikk. Ikke sjølve feiringa på by`n, for den var ikke vi gamlinga med på, men det at mellomste runda 24. Jeg har jo nådd den alderen at jeg synes tiden både står stille, og går kjempefort, samtidig. For jeg husker fremdeles hvor perfekt den lille nyfødte poden på brystet mitt var, og nå er han voksen, med egen bolig, og kjæreste som snart er samboer. Han hadde tid til en kort feiring hjemme i måsahuset i går, med kaker, kaffe, og pakker, før han skulle videre til neste fest. Fine øyeblikk, fineste Martin.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Påskeuka som gikk, var som de fleste påskeuker her i måsahuset. Stille, rolige, og gode. Late dager, sene frokoster, og masse herlig utetid, både hjemme og på tur. Litt jobb i starten av uka la ingen demper på feriefølelsen, og hjemmepåske er også godt for skrotten. Minsten er hjemme på påskeperm, og har blitt så vant til å være omringet av folk hele døgnet, at han blir rastløs bare av tanken på å sitte i ro. Og arbeidsgleden hans smitter, så vi har brukt mange av dagene i ferien ute i hagen. Poden har saget opp ved, kuttet stubber, gravet ny plass til tørkestativet… Og jeg har fulgt etter. Jeg har stablet veden, og innviet tørkestativet med sengetøy som endelig igjen kunne tørke i sola ute. Fysisk arbeid, frisk luft, akkurat passe møre muskler når kvelden kommer. Fine øyeblikk.

Den dagen det regnet litt for mye til at det fristet å jobbe i hagen og skogen, dro vi en tur til kirkegården i gamlebygda, for å rydde litt på grava til mamma. Enda litt tid med poden, tid til å prate, mimre, legge planer. Vi var på minnelunden også, satt litt ved plassen til onkel Knut, kameraten vi mistet den vonde sommerdagen. Så stoppet vi innom butikken, kjøpte oss litt drikke, og noe å bite i, også kjørte vi rundt et par timer, bare for å skravle og mimre enda mer. En godt brukt regnværsdag, mange fine øyeblikk samlet i den mentale minneboka.

Den formiddagen alle podene og podekjæresten var hjemom for å øve litt golf i hagen. Det viser seg at selv voksne gutter kommer hjemom for å leke innimellom. Sånne dager, når sola skinner, nå termosen med kaffe står på trammen, og liv, latter, litt småkrangling, og lyden av unger som har blitt store fyller hagen, da er det fint å være mamma og pappa. Jeg stod lenge bak ryggen til gubben, og kikket på mannen som bare stod der, litt i bakgrunnen, og nøt synet og nærværet til poder som fortsatt er hjemom for å være sammen. Så innmari fine øyeblikk, og jeg er så ubeskrivelig takknemlig for å få oppleve det.

De små spirene som kommer med lovnader om sommer. Hver dag blir knoppene bittelitt større, selv om vi to dager denne uka har våknet opp til snø. under snøen gjemmer små grønne spirer seg. På hekken, på trærne, på blomstene. Gåsungene på treet nederst i hagen minner meg om barndom, og småsko, og solskinn. Jeg må liksom bortom det treet hver dag, for å stryke fingeren over gåsungene, kjenne hvor myke de er. Vår, i en liten lodden spire. Herlige øyeblikk.

Morgensola i stua! Tenk at vi har bodd her i 26 år, og aldri hatt sollys i stua, før nå. Sakte men sikkert blir jeg vant til åt skogen rundt huset er hugget ned, og en av fordelene er utvilsomt, morgensola. Å våkne til det gule, skarpe lyset, se solstrålene trylle liv i det dansende støvet i stua, det er faktisk ganske fint. (selv om det støvet syntes mye mindre når det kun var skygge her inne da…) Men, det ER faktisk energi i skikkelig dagslys, det kjenner jeg! Sol ute, sol inne, sol i sinnet. Fine øyeblikk.

Og slik gikk påskeuka. Fine rolige dager. Litt jobb, litt fri, masse tid. Jeg har spist mer påskegodteri enn jeg hadde planer om, men jammen har det ikke blitt tid til sunne og gode middager laget fra bunnen også. En god blanding.

Jeg har raket løv, kvistet busker, stablet ved, fyrt i peisen, fyrt i bålpannna, grillet pølser, grillet kinnene, gått turer, og sovet på sofaen.

Jeg har lagt meg tidlig og sovet lenge, og jeg har hatt netter jeg ikke har sovet i det hele tatt. Ei helt vanlig uke, bare med flere helligdager enn til vanlig. Små hverdagsøyeblikk, på rekke og rad. Håper uka som gikk ga det påfyll i hjertet, og påfyll i påske-egget, og at uka som kommer byr på fine øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det enda en søndag, og enkel forskning viser at denne søndagen blir lengre og lysere enn søndagene hittil i år.  Og at dagen som ligger helt urørt foran oss kommer til å bli bra, det er garantert. Det har klokka mi akkurat fortalt meg… Vet du hva som er rart? For et par uker siden satt jeg her og drodlet ned søndagsbloggen, også var det den første søndagen dette året. Og ja, det kjennes ut som om det bare var et par uker siden. Og nå starter sommertia. Hvor ble det av alle de andre søndagene? Og det med at jula varer helt til påske har plutselig fått ny mening, for i går tok jeg ned julekransen fra døra. Den hadde begynt å drysse, så jeg strippet den til bunns, og nå er den klar for gjenbruk til neste jul.

Hvor blir egentlig dagene av? Og er det flere enn meg som kjenner at tiden flyr, selv om øyeblikkene er mange? Denne søndagen starter som de aller fleste andre. Det knitrer i peisen, jeg har pakket meg inn i pysj og pledd. Gubben steker rundstykker, og koker egg, mens minstepoden ligger oppe og sover enda. Han kom hjem på påskeperm fra forsvaret fredag kveld, og det er så godt å ha han hjemme noen dager. Ikke at han gjør stort ut av seg, den gutten, men det er så godt å ha han i nærheten. Klemme han litt, skravle litt, spise middag sammen. Jeg slapper av når jeg ser han senke skuldrene og gjøre det samme. Han har en helt annen ro over seg nå, enn bare for noen måneder siden, som om brikkene i livet er i ferd med å falle på plass, selv om veien etter forsvaret ikke er helt spikret enda. Det er helt i orden, de fleste veier blir jo til mens man går, og han begynner å innse det.

Jeg måtte krype til korset en dag denne  uka, og gå på jobb med flatt hår. Det ble liksom dobbel dose uhell på morran, for ikke bare var det tomt for hårskummet som løfter manken til vanlig, men strømmen var også borte en halvtime, slik at det ble dårlig med føning. Det er omlag ti år siden jeg sist hadde flatt hår, og det kjennes bare ikke ut som meg. Jeg var ikke helt forberedt på reaksjonene. De fleste påtatt positive, men jammen ble det mye latter og flir fra elevene også. Litt sånn “Oida, det var uvant…hva skjedde med deg egentlig??) Enkel forskning viser at elevene er like mye vanedyr som oss gamle. Ekstra gøy var det da klokka rundet skoleslutt, og det banket på døra til kontoret da jeg pakket sekken for å gå hjem. For der stod det en elev som hadde vært nede på butikken og kjøpt riktig hårskum til meg, for at jeg skulle slippe å gå med flatt hår flere dager. Da satt latteren løst. Nå lurer jeg nesten på om jeg begynner å bli klar for en forandring, og vurderer å spare bare bittelitt lengde. Jeg har prøvd det før, og det går over så fort håret legger seg over ørene, så jeg feiger sikkert ut denne gangen også. Jeg gir det et forsøk til over påske… Uansett, flatt hår på jobb, mange gøyale øyeblikk.

Den siste dagen før påske ble jeg sittende litt på miljøteamkontoret for å svare på meldinger fra elever som alltid gruer seg litt til ferier. Jeg satt en stund etter at elevene hadde reist hjem, og svarte ut meldinger på teams, mens jeg skuet ut over den tomme skolegården, og la merke til stillheten i korridorene. Det er noe rart med en tom skole. Man skulle tro det var fint å vite at det er fri noen dager, men tomheten er rar også. Som om man mangler noe. Jeg ble sittende helt rolig å fundere på det, såpass lenge at lyset på kontoret automatisk slo seg av. Da var det på tide å pakke sammen og sykle hjemover. Jeg tenkte på det resten av kvelden også, hvor heldig jeg er, som har liv og røre rundt meg hele dagen. Det gjør stillheten om kvelden enda mer verdifull, om det gir mening.

Og heldig er jeg som får jobbe med mennesker som gir så mye glede og varme, og omsorg i hverdagen. Kurven på sykkelstyret hang tungt da jeg skulle ha med gavedrysset fra kolleger og elever hjem den siste dagen. Påskegodt, påskehøner og påskeblomster. Så fine, og rause påskegaver, at jeg blir helt satt ut, Fine øyeblikk.

Denne uka har jeg filmet noen videoer sammen med Javier, for næringsforeningen i anledning vårdagene. Vi har vært innom bedriftene på industrien, intervjuet folk, filmet butikkene osv. Egentlig kunne jeg tenkt meg å legge ut et bilde av Thomas på Maxbo, for han er så trevlig, og proff til fingerspissene, at jeg stakk innom Maxbo igjen på lørdag for å handle inn litt til terassen og hagen, men jeg har ikke spurt om å få bruket bildet av oss, så øyeblikkene fra filminga får illustrerse med et foto av meg og filmekspert Javier istedet. Alltid like gjevt å få jobbe med han på slike prosjekter, og heldig er jeg som får ta en liten del av disse opplevelsen filmingen gir.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Latter og fjas og alvor på jobb, som vanlig. En nyoppdaget serie poden anbefalte på NRK har gitt meg noen fryktelig ukontrollerte latterkuler, og meldinger fra en elev har rørt meg til tårer. Viktig med balanse i følelsesregisteret veit du. Jeg har bakt grovbrød, og stekt vafler, spist salat, og Troika, i samme måltid. Viktig med balanse i kostholdet også. Jeg har holdt på flere ettermiddager ute i hagen, og tror jammen meg at jeg begynner å få litt dilla på hagearbeid. Håper den dillen varer lengre enn tålmodigheten til å spare hår…

Håper uka som gikk ga deg mange fine øyeblikk, og at uka som kommer byr på enda flere. En riktig fin søndag til deg, og god påske, når den tid kommer. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Det knitrer i peisen, det ryker fra kaffekoppen, og jeg krysser fingrene for at sola skal titte frem, selv om værmeldingen ikke ikke er like gira på strålende vårvær som det jeg er. Forsmaken på vår, som kom på torsdag denne uka, ga mersmak. Rart det der. Når det snør, synes jeg det er så koselig med alt det hvite ute. Når det regner, koser jeg meg inne, men nå når solen kom, og var frekk nok til å forsvinne igjen, ønsker jeg meg bare sola tilbake. På torsdag satt jeg ute i deler av midttimen, med en tidligere elev som var på besøk på skolen. Vi satt på en krakk i solveggen, og snakket om alt som har skjedd siden sist vi møttes, og det var så innmari godt å kjenne sola varme skikkelig. Så varmt ble det, at jeg kastet skjerfet. Og da klokken rundet 16, og jeg startet på hjemturen, var det som å være 10 år igjen, på årets første vårdag. Gleden av sommersko på tørr og ny-feid asfalt, lyse bukser, åpen jakke, og en nydelig bukett gule tulipaner i hånden. En liten gave fra to kolleger. For en herlig følelse, og et skikkelig fint øyeblikk.

Fredag morgen kom en kollega som egentlig hadde fri innom, bare for å skravle litt, fordi hun viste jeg satt alene på kontoret. Varm kaffe i kaffekoppen, frokost sammen, og den fine praten. Også hun hadde med en nydelig bukett tulipaner til meg. Tankene mine gikk til mamma akkurat da. Hun skulle fylt 69 å den dagen, og hennes favorittblomst var tulipaner. Nå står en kjempestor bukett på spisebordet vårt, og lyser opp hele stua. Knitrende, fargerike vårtegn, fra fine, fargerike mennesker som betyr så mye for meg. Nydelige øyeblikk.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Jeg har ledd så skikkelig et par ganger denne uka. Sånn at det til slutt gjør vondt i magen, og at latteren blir mer en hes hvesing enn latter. Først da dum og dummer, aka sønn nr 1 og 2 kom hjemom for å trene golf i hagen. De kom ikke inn og sa hei engang, vi bare registrerte lyder ute, kikket ut av kjøkkenvinduet, og der stod to poder og slo baller mot ei bøtte. På et tidspunkt fikk de for seg at de ville øve litt lengre slag, og siktet mot en punkt ute i skogen, sannsynligvis i god tro om at de ville se sånn ca hvor ballene landet, og at det ville være lett å finne dem igjen. Og da vi tittet ut det andre vinduet gikk to tullinger ute på myra, med nesene ned i lyngen, og køllene i været. Ingen baller ble funnet…. Jeg klarer liksom ikke å glemme det synet av de to skrullene, med golfkøller, langt ute i skauen. Gøy øyeblikk!

Dagen etter ble jeg og en kollega sittende på kontoret på slutten av arbeidsdagen, og se gjennom gamle skolekataloger. Enkel forskning viser at mitt første arbeidsår på skolen, var hennes første skoleår. Da følte jeg meg gammel!!! Også er det sånn med gamle bilder da, at man jo ler litt over hvor mye man har forandret seg, og dette bildet var intet unntak. Kollegaen var så raus at hun la det inn i gruppechatten til avdelingen, og senere på kvelden fikk jeg melding av en annen kollega som hadde tatt skjermdump av bildet, og lekt seg litt med KI. Og da kom latteren igjen!!! Latter er undervurdert medisin altså!

Når to av podene kom hjemom på middag. Det var et sånt fint hverdagsøyeblikk. Gubben ba gutta på middag, bestilte pizza fra Pizzabakeren, og det var det. To poder svingte innom rett etter jobb, begge kledd i arbeidsklær. Ikke noe fancy, verken asjetter etter krystall, bare pizza rett fra kartongen, brus i vanlige kjøkkenglass, og skravlings. Og de dagene vi gjør sånt blir jeg alltid sittende etter at de har reist, og tenke over hvor store de har blitt. Alle gutta, både de som har flyttet ut, og han som har siste innspurt i forsvaret. Tenk at det tre ungene mine har blitt så fine, snille og selvstendige voksne menn. Det er hverdagslykke det!

Den morgenen noen, og jeg har ikke funnet ut hvem, hadde lagt en sjokolade på pulten min. For det første, treffende tekst på sjokkisen, og for det andre, for en luksus det er å komme til ferdig dekket frokostbord!!! Ja, for den sjokoladen ble frokost! Kan du tenke deg noe bedre? Rusle til jobben i frisk og vårlig luft, sette seg ned og nyte timen før elevene kommer, med varm kaffe og sjokolade. Gørfint øyeblikk!

Pepsi Max på glassflaske. En kollega hadde med en til oss hver! Det smaker bedre frav glassflaske faktisk. Litt sånn lukurativt. Så jeg satt der, og latet som kontoret var en firestjerners restaurant, og nøt edle dråper fra glassflaske. Jeg og rikingene! Fett øyeblikk!

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Den nest siste før påskedagene kommer. Jeg har funnet frem de kule Simpson skoene, og gleder meg over at det er femte sesong jeg får tråkke rundt i de fargerike “glede-skoene” mine.

Jeg har fått servert gulrotmufiins elever har laget på skolekjøkkenet, og selv om de verken hang sammen, eller innehold spesielt mye gulrot, var de både gode og mettende, og spesielt velkomne den dagen matpakka lå igjen på benken hjemme.

Jeg har gått tur i skogen, tur i sentrum, og tur i hagen. Jeg har raket løv, prøv å lage avleggere av en hortensia-busk fra hagen, holdt foredrag for veilederne i kommunens skoler, barnehager og sykehjem, og jeg har hatt barn og svigerbarn på vafler og kaffe. Jeg har ledd, vært litt lei meg, og jeg har vært stolt av både andre og meg selv. Nå venter enda en søndag uten store planer, og det kjennes ganske enkelt kjempefint. En hel hviledag, før ei ny hverdagsuke.

Stell pent med deg selv, det er du verdt. Vi blogges.

Så kom enda en søndag. Ukas aller siste dag, med tid og rom for gjennomgang av øyeblikkene som kom og gikk. Dette vanedyret sitter, som alltid, i sofakroken i måsahuset. Gradvis gjennom uka har jeg blitt mer og mer vant til dagslyset som flommer inn i stua, etter at skogen rundt huset er hugget ned. Det er fremdeles uvant, fremdeles litt trist, men jeg har valgt å omfavne det positive. Lyset, planene om å flytte tørkestativet til den åpne plassen ved soveromsdøren, hvor stor tomta bak huset plutselig ble, og alle rådyrene og elgene vi ser hver ettermiddag. Gleder meg til våren, når det grønnes skikkelig der ute.

Enda ei hverdagsuke er forbi. Travel, fin, vanlig. Flere søvnløse netter har gjort arbeidsdagene litt ekstra tunge, men kolleger og fine ungdommer har gjort arbeidsdagene ekstra gode. Og slik går arbeidsdagene opp i opp, om det gir mening. Man tåler liksom den formiddagsknekken bedre, når folka rundt deg er så bra! Kollegene som stryker på ryggen, som fyller koppen med kaffe, som fyller hjertet med vennskap, og rommet med latter. Også har du de som topper det med en sjokolade på pulten rett før lunsj! Sånne fine øyeblikk.

Og når man først snakker om sjokolade. En av de fine ungdommene fylte 18, og fikk lappen på samme dag, og heldig er jeg som får dele gleden. EKSTRA heldig er man når ungdommen bruker lappen fornuftig, for eksempel til å kjøre på butikken i friminuttet, og tilbyr seg å kjøpe med medisin fra godishylla, nemlig lakris i alle varianter! Made my day!!! Nå snakker vi hverdagslykke!

Og fordi de første to dagene av arbeidsuka bød på i overkant mange raske karbohydrater, valgte jeg å fylle matboksen med frukt og grønt på onsdag. For å ikke gi kroppen sjokk, og bli alvorlig sjuk at den raske endringen i kostholdet, valgte jeg en sjokolade som lot seg kamuflere godt i matboksen. Forskning viser at om hjernen ikke oppfatter sjokoladepapiret blant grønnsakene, så klarer ikke kroppen å skjønne at det er kalorier! Må snart lage nytt hull i beltet, så mange gode slanketips jeg har…Godt og blanda, gode øyeblikk!

Denne uka ble jeg også, helt plutselig, kalt inn på kontoret til lederen for det som på folkemunne er kjent som “rubbel og bit” avdelingen. Fordi ledelsen skulle på no seminar etter lunsj den dagen, fikk jeg ansvar for brann-permen for opptil flere avdelinger! Brått fikk jeg sånn akutt lederinstinkt, og tok selvsagt jobben sjukt alvorlig! Jeg voktet den permen som om det stod om livet, og satte på lesebrillene fra Temu for å virke ekstra lederaktig!

Kollega Tore fikk tilsvarende ansvar på den andre siden av skolen, og var like gira på heder og ære som meg! Så vi fiksa oss like gjerne refleks vester, hjelmer og solbriller, og hadde ekstraordinært brann-møte med kaffe og sjokolade. Og når sant skal sies, må vi ha gjort en kjempejobb med forebyggende arbeid, for det brant ikke et eneste sted på skolen den ettermiddagen! Det lukter både lønnshopp og avisomtale dette her! Herlige små øyeblikk.

Bare for å fremstå ekstra viktig da ledelsen kom tilbake, iscenesatte jeg en bitteliten brann (under særdeles skjerpende forhold nær sølepytt) , slukket brannen, og satte bevismaterialet inn i brannpermen… bare som et bevis på mitt heltemot. Nesten rart jeg ikke blir satt til viktige jobber på den skolen mye oftere… Hvorfor er jeg ikke rektor liksom?

Gubben hadde avspasering på fredag, og fikk det for seg at siden borettslaget til småfuglene, altså trærne våre, er borte, måtte han sørge for noen nye boliger til de vingekledde små. Så han brukte dagen i garasjen på å snekre fuglekasser av gamle pallekarmer, for så å henge de opp i trærne i andre deler av hagen. Og ikke før kassene var bundet til trærne kom de nebbete små på visning, og før vi i det hele tatt hadde avtalt pris på husleie, var flere i ferd med å flytte inn. Husokkupanter, rett og slett. Men du verden som vi to skrullene i måsahuset koste oss i vinduet resten av den kvelden, for det finnes lite som er koseligere enn småfugl som synger våren inn. Skikkelig herlig hverdagsglede.

Så kom lørdagen, og 70 årslag for tante Mariann. En liten drøss damer, samlet i tantehuset på Riis. God mat servert av kokk og jeger-onkel, fine samtaler, kaklende damer, latter og kos. Det var sang, taler, gaver, skikkelig bursdagskalas, og det beste av alt, herlig kvalitetstid med verdens fineste lille tantegull. Sånne kvelder gir så mye. Skikkelig fine øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Varme i peisen hver kveld, søvnløse netter, men fine dager. Jeg har bakt marsipankake til jubilant-tanten, og grovbrød til gubbens matpakker.

Jeg har skiftet på sengene, og sovnet i reint sengetøy. Jeg har gått tur i sola, og jeg har nesten blåst over ende i skolegården, da torsdags-stormen ankom bygda rett etter skoledagen var over. Jeg har raket fjorårets løv fra hagen, fordi snøen forsvant i regnet, og jeg har brent bål i bålpanna i skogkanten bak huset. Jeg har skravlet med gamle kjente, sånne fine damer som Beate, mennesker det går lenge mellom hver gang man ser, men likevel går praten så fint. God tur tilbake til Tønsberg, Beate, og takk for laget.  Små øyeblikk som tilsammen har laget helt alminnelige, men gode hverdager.

Håper uken som gikk bød på noe fint, og at uken som venter gir deg grunner til å smile og le litt. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Riktig fin søndag til deg, vi blogges.

Kan noen spole verden tilbake til fredag? På forhånd takk! Denne skrotten er nemlig ikke vant til å planer hele helgen, så jeg skulle gjerne starta helgen på nytt, bare for å få litt ekstra tid i sofaen! For et vanedyr jeg har blitt. (Eller, egentlig har jeg nok alltid vært det!) Men helgen har vært skikkelig fin, og nå ser jeg frem til en lang og rolig søndag her hjemme. Det knitrer allerede i peisen, og det ryker fra kaffekoppen. Jeg har plassert meg i sofahjørnet, under koseteppet, og registrerer at stua i måsahuset er uvanlig lys. For første gang, på de 26 årene vi har bodd her, flommer morgenlyset inn gjennom vinduet. Akkurat det kjenner jeg faktisk er litt godt, men at granskogen rundt huset er borte, det er for uvant til at jeg liker det.

For denne uka forsvant omlag 50 høye, og nesten 100 år gamle grantrær fra tomta. Det som sikkert i sin tid ble plantet som en granhekk, var jo svær skog innen vi kjøpte huset. Nå ville Elvia at trærne skulle ned, med tanke på høyspentlinja ute på måsan. Vi hadde vel ikke så mye vi skulle sagt om det, selv om de stod på vår tomt.  Gutta fra Aurskog-Høland bygdeservice, som har fjernet trærne har gjort en kjempejobb så langt, og selv om noe fremdeles gjenstår, og det enda er mye “rot” i forhold til hogsten, så er stua som sagt mye lysere. Jeg krysser bare fingrene for at bjørketrærne som står langs hagen kan beholdes. Jeg kommer til å savne trærne som både har hindret innsyn, og liksom har pakket inn dette slitne gamle huset, men alt blir vel en vane. Jeg krysser fingrene for det. Det har ihvertfall åpnet opp for alt vi må ta tak i denne våren og sommeren. Ny panel på noen bygg, husvask og beisning, utbytting av vindskyer og takrenner. Kan nesten høre lyden av feriepengene som flakser avgårde!!! Men, fokus på det positive!!! Lys i stua, fint øyeblikk.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Arbeidsuka har vært som arbeidsuker flest. En akkurat passe blanding av frustrasjon, galgenhumor, og fine menneskemøter. Jeg tror ikke det går an å jobbe med mennesker, uten å kjenne på nærmest hele følelsesregisteret i løpet av en uke. Den fine følelsen, når en ungdom endelig lar skjolde fallet litt. Frustrasjonen når systemet ikke klarer å fange opp noen. Alt og ingenting, på samme arbeidsdag. Det som ikke forandrer seg er kollegene, og takk og pris for det. De fine samtalene, latteren, alltid noen med gode råd. Også de fine øyeblikkene da man føler at man har knapt har stoppet opp for å puste hele dagen, når kontoret er tomt innen man får tid til å hente seg inn litt, og det ligger små notater på pulten som får frem smilet. Slike små gester, alltid fine øyeblikk.

Torsdag etter jobb fartet jeg til Vestby, for å holde foredrag på oppdrag fra Vestby Bygdekvinnelag. Og for en fantastisk fin kveld det ble. I en en gammel prestebolig midt ute på et tun, måtte det bæres inn stoler på rekke og rad, for å få plass til alle som møtte.

Jeg gruer meg alltid så mye før jeg skal holde slike foredrag, men det går jo alltid bra, og denne kvelden ble ekstra fin. Fullt hus, fantastisk flotte kvinnfolk fylte hele lokalet, og mer til. En kveld jeg kommer til å huske lenge, så tusen hjertelig takk for øyeblikkene, til alle som kom, og til alle som har send så koselige meldinger i dagene etter. Dette er øyeblikk jeg lever lenge på!

Så kom fredagen, og enda en kveld jeg har gledet meg til lenge. Endelig var barndommens , egentlig livets venner, samlet igjen. Og nok en gang slår det meg, hvor heldig jeg er som fremdeles har disse fine, trygge, gode damene i livet mitt. Den litt u-kule gjengen fra ungdomsskolen har blitt voksne, og vi er garantert kulere nå enn da! (synes vi selv ihvertfall!) Middag i Lillestrøm, for å feire Tove, den første i gjengen som har runda 50. Vi har bursdager jevnt fordelt utover året, så det er heldigvis flere slike kvelder å se frem til. Latter, gode samtaler, mer latter, nydelig middag, og enda mer latter. Takk for øyeblikkene damer, jeg er så glad i dere!

Og jammen tro jeg ikke skikkelig til, og gikk laaangt utafor normalen, da det ble vinkveld med et par venninner lørdagskvelden også. Snakk om overeksponering! Sosialisering tre kvelder på rad, ny personlig rekord! Og koselig var det! Rolig, og avslappet, vi laget middag, spiste, skravlet og koste oss til sent på kveld. Nok en gang slår det meg, hvor innmari heldig jeg er med menneskene i livet mitt. Fine, fine øyeblikk.

Og slik gikk enda ei hverdagsuke. Den kom atter engang med gleder og utfordringer, forandringer og gamle vaner. Små øyeblikk fikk meg til å stoppe opp noen sekunder, nyte litt, kjenne på små pusterom. Jeg har samlet noen siste kongler fra trærne som har falt, for nå må det lages julepynt av minnene. Jeg har stoppet opp i grøfta ved en jordekant, bare for å nyte lyset fra en fullmåne så stor at verden kjentes liten og intim under den.

Jeg har stått i skolegården klokken syv og sett hvordan sola farger himmelen helt oransje og rosa, før den titter frem over rådhuset. Jeg har lekt med en selskapssyk katt som besøker skolen hver friminutt, spist Dubai-donut FØR lunsj, bare fordi jeg ga etter for fristelsen, og jeg har gått kveldstur med gubben bare for å strekke på bena før leggetid. Fine små øyeblikk.

Nå skal fridagen nytes. Det skal bakes, det skal soves formiddagslur, og jeg skal ut å trekke frisk luft. Håper uka som gikk ga deg noen fine øyeblikk, og at du steller raust med deg selv i uka som kommer. Det fortjener du jo! Vi blogges.