Da Janne møtte NAV for første gang.

Det handler om prinsipp, og ikke stort annet. Eller jo, det handler om lovverket også. Rett skal være rett.

Si at naboen din har skaffet seg et flak av en gammal Chevy Bel Air, 57 modell. Naboen sitter på terrassen, tilstede, men delvis skjult bak en levegg. Nøklene til den nye doningen står i tenninga, så du stikker av med bilen. Lenge cruiser du rundt i bygda, stopper ved et veterantreff, presenterer bilen som din egen. Skryter litt av hestekreftene, høster ros for godt ivaretatte originaldeler, og blankpolert panser. Du soler deg litt i glansen, alltid hyggelig å få ros for bilen din, ikke sant.

Det er bare det at det er ikke din bil. For du har ikke spurt naboen om å få låne den, eller få den. Du så at nøklene stod i, og så ditt snitt til å bruke noe som ikke var ditt, til og med presentere det som ditt eget.

Tyvlånt, rett og slett. Noen vil til og med gå så langt som å kalle det tyveri.

 

Det finnes regler for sånt. Du tar ikke en annens jakke fra garderoben på treningssenteret fordi du synes det er kaldt ute.

Du spiser ikke matpakka kollegaen din har liggende på pulten, fordi du er fysen.

Og…Du stjeler ikke andre bilder fra nett, og bruker det, uten å spørre, kreditere eller betale.

 

Mange har fått med seg hjertesukket mitt fra i går. En bloggleser, en av disse faste innom-titterne, sendte meg et bilde fra en ledersamling for NAV i Trøndelag, med min illustrasjon på storskjerm, brukt i en intern presentasjon.

Så hadde det altså skjedd igjen. Et av mine bilder, mine tegninger, brukt i en setting der jeg verken var forespurt eller kreditert. Det er ikke første gangen, det skjer overraskende ofte, og det til tross for at lovverket er tydelig på nettopp dette.

At det var NAV denne gangen som hadde tråkket over, plumpet uti med begge beina, det er egentlig ikke av så stor betydning for saken, til tross for at jeg, som lider av kronisk sarkasme og har fagbrev i dårlig humor, helt klart så ironien i at de som er så opptatt av lovverket, her hadde bommet så til de grader på nettopp det.

 

Engasjementet etter hjertesukket mitt på instagram og bloggens facebookside var overveldende. Det ropes om fakurakrav, anmeldelse, stå på krava, alt det der. Noen er sinte, noen er frustrerte, også har du de som har ei høne å plukke med NAV av personlige årsaker, og som gjerne vil ha bensin til et allerede knitrende bål.

Selv vil jeg bare opplyse. Igjen. Opplyse om at normal folkeskikk, OG lovverket, sier at man skal spørre først, skaff tillatelse, ellers regnes det som tyveri.

Mange spør om å bruke mine illustrasjoner til ulike formål. Jeg sier nesten alltid ja! Det er jo tross alt et kompliment, at noen setter så pris på, eller finner glede i akkurat min strek, nok til å ville bruke den.

Min intensjon med bloggen, historiene og illustrasjonene var tross alt aldri å tjene penger. Jeg har jo en helt vanlig A4 jobb på dagtid, tegning og skriving er kun en avslappende hobby.

 

En engasjert og dyktig journalist fra lokalavisa Indre Akershus Blad ville gjerne se nærmere på saken. Selv var jeg klar for å la det ligge, utblåsningen min i går var nok for meg. Konfliktsky vil mange si. Jeg nekter ikke for det, jeg er det. Ei heller er jeg kampklar nok til å gå i bresjen for liknende urettferdighet gjort andre. Ja, for jeg vet jeg ikke er alene om å få bilder ed opphavsrett misbrukt.

Så jeg snakket med journalisten. Om han så nyhetsverdien i saken, så ja vel.

Og journalisten stilte gode spørsmål, konkrete, ikke ledende, og slikt setter jeg pris på. Og som dyktig pressemann hadde han også tatt kontakt med NAV for en kommentar, og i løpet av noen timer ringte NAV trøndelag.

En beklagelse, oppriktig nok, vil jeg tro. Han virket i hvert fall trivelig på telefonen, og vi snakket lenge. Det er ikke første gang illustrasjonen min er brukt i interne NAV samlinger…Nei, de vet ikke hvor glippen har skjedd. Ja, det skal undersøkes. Nei, det skal ikke gå ut over enkeltpersoner, og ja, de skal få fortsette å bruke tegningen min.

Joda, jeg vet jeg kunne sendt en saftig faktura. Tjent noen kroner på andres feilsteg, og om jeg hadde sendt faktura hver gang noen opplyste meg om at noen stjeler mine illustrasjoner, da kunne jeg ha handlet all den ostepopen jeg måtte ønske, og mere til. Men en oppriktig beklagelse, og normal folkeskikk veide i dag mer enn grådighet. Dumsnill? Jeg? Sikkert! Men dumsnille folk er folk de og! Så vær grei om du kommenterer, vær så snill. Jeg er ferdig med saken, for denne gang. Neste gang er en annen sak, da blir det fakturert.

Og sånn helt på tampen. Skulle du ha lyst til å bruke noen av mine illustrasjoner, så send meg en melding. Som sagt, jeg sier nesten utelukkende ja.

Og til NAV….dersom jeg noen gang skulle ha bruk for noen av deres tjenester, så noter dette bak øret:

Legg gjerne godvilja til…såpass skylder dere meg!

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra vanedyret. Vil du vite hva jeg gjør akkurat nå, les innledningen av samtlige andre søndagsblogger opp igjennom årene… Her viker man ikke fra fasiten, for å si det sånn. Men hvorfor endre noe som funker? Pysj, tøfler, knitring i peisen, te, knekkebrød med brunost…også en sånn havrekjeks med sjokoladebiter som jeg bakte i går. Den er ny da, spiser ikke det hver søndags morgen, men jeg kunne fort ha vendt meg til den vanen også, for å si det sånn. Alltid åpen for å prøve noe nytt, så lenge det inneholder sjokolade.

 

Om en uke er det første søndag i advent. Dæven det gikk fort dit! November, som egentlig er fryktelig lang, ihvertfall i mitt hode, bare svosjet forbi… Så om en uke skal stjerna opp i vinduet, og julepynten vil begynne å snike seg inn. Det gledes! Og når vi snakker om julepynt…jeg ble spurt av en kollega om å lage noen eksempler på enkel julepynt denne uka, som kunne brukes som mal når barne-og ungdomsarbeider klassen skal ha juleverksted om et par uker. Så da ble jeg sittende å tenke mens jeg satt på do, også kom jeg på, da jeg innså at det var snøtt med dopapir igjen, at jeg kunne lage snøkrystaller av doruller. Også har du meg da…når jeg først starter med noe er det vanskelig å slutte, så da ble det krystaller i et par dager, for det er jo så latterlig enkelt, og skikkelig moro, og i mitt hode hadde det vært fint med noen sånne hengende oppover i trappegangen i jula. Så diare, dorull og litt dobbelstsidig tape, (DDD, på fagspråket!) og tadaaaaa….juleverksted! Fint øyeblikk!

Kaffeslarv hos Mona, bak disken i butikken. Det er så koselig å sitte der når butikken fylles opp av julevarer, og det bugner av stemning. Skulle vært millionær, da hadde jeg ryki på en smell og tatt med hele sjappa hjem. Ønskelista til jul er ihvertfall en halv mil lang. Men jeg var flink denne uka altså, og kjøpte bare med meg ting jeg trengte. Ny knaggrekke til gangen, fordi den gamle manglet knagger…som jo er en ganske vesentlig del av ei knaggrekke liksom! Så nå har jeg ny knaggrekke under trappa, i nymalt gang. Til vanlig henger jeg sekken og jobbveska mi der, og i Desember henger julekalenderstrømpene til podene der. Ser du, nyttig kjøp! Klapper meg selv på skuldrene.

Fikk handlet inn litt kopper også, til vertinne og venninnegaver i jula.

Ja, også kjøpte jeg enda en til min egen samling. Trengte jeg den??? Njeeeh, men jeg jobber jo iherdig mot dette presset fra poder og gubbe om anskaffelse av en liten pus, og denne koppen traff meg midt i pusehjertet. For å si det sånn…hadde det havnet en pusekatt på trappa i dag hadde jeg vært solgt! Gudsjelov at Mona ikke har en katteavdeling i butikken!. Nødvendige og mindre nødvendige kjøp, fine øyeblikk!

Nattebakst. Ja, det har blitt noen netter uten søvn denne uka også, og heldigvis noen netter med masse søvn. Alt er bedre enn ikkeno. Og den ene natten da jeg bare ga etter for tankekjør og frustrasjon stod jeg opp, og bakte! Kunne jo like gjerne bare gjøre noe fornuftig, og det finnes ikke en pode i dette huset som klager på ferske fylte horn til frokost og matpakka. Så klokken 05.00 en hverdagsmorgen satt jeg ved spisebordet, spiste ferske horn, og leste gårsdagens nyheter på nett. Slett ikke et dårlig øyeblikk det heller!

Alene på jobb. Den dagen det pedagogiske personalet på skolen dro på nettverksdag til Ski, og jeg var alene på kontoret noen timer, med eget opplegg. ikke en eneste ungdom i korridorene, stille som i grava, men jeg fikk gjort så mye som jeg vanligvis ikke rekker når skoledagene er hektiske. Så de timene på kontoret ble brukt iherdig til å komme ajour med litt planlegging, og det var så deilig. Varm te i koppen, total stillhet rundt meg…ah, det var digg det! ( men det var herlig med liv i gangene igjen dagen etterpå altså!)

Hagledagen. Ikke våpenet altså, men ruskevær fra oven. Jeg trasket stien hjemover den dagen, for det var så glatt på gangveien da jeg stod opp at jeg ikke turte sykle til jobb. (har tryna på sykkel før serru, og snakker av erfaring!) Og da jeg var midt på stien, og halvveis hjemme åpnet himmelen seg og en haggelskur trommet mot bakken. Bittesmå haggel, mindre enn isoporkuler, men med så stor fart at de sved i hodebunnen likevel. Litt sånn “huttemegtu” tilstand der og da, men barnslig som jeg er måtte jeg stoppe opp, fange noe haggel med tunga, og og holde noen i hånda bare for å se hvor lang tid det tok før de smeltet. Og det var da det slo meg, at den dagen jeg forbanner uværet, og slutter å glede meg over sånne små ting, da kan du sette meg i et hjørne på gamlehjemmet, og la meg sture i fred. Det beste med hele haggeldagen? Å komme hjem, dra fingrene over vått hår, tre beina ned i tøflene, og nyte været fra gjennom vinduet i varm stue. Hverdagsøyeblikk!

Kulda! Jeg liker den og jeg. Den dagen det var så kaldt om morran at nesetippen og kinnene var illrøde innen jeg kom frem på jobb. Det å puste inn iskald luft mens man sykler, og bare glede seg til å holde rundt den første varme kaffekoppen når man kommer frem til kontoret. Fine øyeblikk. Ikke like stas å fryse av seg høna når det er frost på sykkelsetet, men det har sine fordeler det og. Fikk jo fryst disse gamle eggene litt da, og det er jo kjekt dersom Geroge Clooney ringer meg fordi han finner ut at jeg er ei sånn duganes avlshoppe som han kan forhandle med…Da skal egga være fryst og klare Geroge…bare nevner det!

Og slik gikk hverdagsuka. Varmegrader og kuldegrader, sovenetter og våkennetter, kalde kinn og varme føtter! Jeg har pakket inn enda flere julegaver, snakket lenge med en barndomsvenn på telefonen, lest ut enda en bok, spist sjokolade til lunsj, og ledd mer enn jeg burde av en sjukt dårlig vits!

“Hva sa den ene snømannen til den andre?

Er det bare meg, eller lukter det skikkelig gulrot her?”

Jeg dævver!!!!

 

Og med det logger jeg av, og ønsker deg en riktig fin søndag. Håper den byr på noen små fine øyeblikk. Vi blogges!

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk❤

Det er nesten så det ryker av sokkene. Nærmere flammene har vel disse tåfisene aldri vært, og enda er jeg kald på føttene. Jeg er alltid det, iskald på føttene, og denne søndagsmorgenen er intet unntak. Noen ganger skulle jeg ønske jeg hadde en hel sau til hver fot, sånne sauer som klamret seg til føttene når jeg gikk, ikke ulikt slikt podene gjorde da de var små, bare for å irritere, eller for å få «skyss» fra stua til kjøkkenet.

Sånn, nok klaging. Det knitrer godt i peisen, og kalde føtter til tross, dette er et fint øyeblikk. Fast søndagsrutine, denne oppsummeringen av ukas små øyeblikk. Fremdeles i pysjen, tente stearinlys, knekkebrød med brunost, og jule-te. Fikk en pose til sånn prøvesmaking av ei venninne, og den er så himla god. Litt sånn gløgg-aktig. Det lukter i hvert fall skikkelig jul av den, og jeg digger det!

I dag skal det pakkes inn julegaver. Jeg fikk handlet de siste i går, etter en kjapp tur over grensa på morrakvisten sammen med gubben. Inn og ut av Sverige på rekordfart, passet meg utmerket. Nå gjenstår bare hovedgavene til podene, ellers er alle andre julegaver i hus. Mindre stress i desember, og det digger jeg. Til og med kalendergavene ligge ferdig sortert og nummerert, klare for kalenderstrømpene hver morgen i desember. Jeg startet med innpakkingen i går kveld, og jeg koser meg sånn mens jeg holder på. Fine øyeblikk.

 

En rusletur langs Fetsund Lenser, en ettermiddag før sola gikk ned, gubben og jeg. Kalde på nesetippen, men sola varmet liksom nesten litt i ryggen der vi gikk langs kanten av elva. Deilig å bare rusle slik, se på sola som glitrer i vannskorpa, og ikke møte et eneste annet menneske. Bare roe ned helt, kjenne hodet letter etter arbeidsdagen. Slike øyeblikk er gull verdt når skuldrene er høye, og stressnivået likeså.

Den dagen jeg ikke hadde sovet ett sekund samme natt, og følte meg som et helsikkes takras både inni og uttapå da jeg kom på jobb. Frøsen, hoven under øya, skækk i ganglaget….men så skulle jeg ha med meg ei lita gruppe elever for å jobbe med noen oppgaver, og låste opp døra til det eneste ledige klasserommet i korridoren, og det var tilfeldigvis klasserommet til helsefagklassene. Og hvem satt der i sofaen, i bare bleia, og så enda verre ut enn det jeg følte meg? Joda, treningsdokka!!!

Vi har nok tidenes mest forskrekka treningsdokke på denne skolen, og flaks for meg, for da jeg satte meg ved siden av henne i sofaen smalt det fra en elev med humor ganske like min: «Se der ja, plutselig ser du fresh ut Janne!!! Made my day!!!! Artig øyeblikk. Skal huske på å sitte ved siden av den dokka hver gang jeg har sovet dårlig. Lifehack kalles det!

Da «Førstegangstjenesten» endelig var tilbake med nye episoder. Podene har venta og venta, og latteren satt så herlig løst da de samlet seg i stua for å se fire episoder på rappen.  Flesvik er genial, og det finnes knapt noe bedre enn når stua er full av poder som ler så de hiver etter pusten. Herlig øyebikk!

Bålpanna. Kald luft, stjerneklart, lukten av kaffe, og knitring i bålpanna. Det var en av disse kveldene da trøtten kom tidlig fordi Jon Blund hadde glimret med sitt fravær om natten. Jeg vet jo at om jeg sovner på sofaen etter middag ryker enda en nattesøvn, og i et desperat forsøk på å holde meg våken fikk jeg lurt med meg minstepoden ut i hagen. Så fort bålet var tent, fant han frem gitaren, så kom storepoden ut også, med ei kanne kaffe og ei pakke grillpølser. Så ble det bålfest en helt vanlig kveld midt i uka, rett utenfor stuedøra. Det er de gangene det slår meg hvor heldig jeg er som fortsatt har poder hjemme som villig deler slike øyeblikk med meg. Sitte sånn og varme fingrene rundt et krus med kaffe, og høre kassegitaren trylle frem et par slagere. Finere selskap finne ikke. Hverdagsmagi.

Nylufta dyner og puter. Kulda er bra sånn. Hang ut dyner og puter på snora før jeg dro på jobb, tok de inn ett par timer før sengetid, og satte på nyvasket sengetøy. Da er det godt å legge seg da! Mer skal liksom ikke til noen ganger. Iskald dyne, flanelltrekk, lukten av nyvask, og frost på klesklypene. November på sitt beste.

Når en ting drar med seg det andre. Du vet. Når du bare skal bytte ut ei knust ramme på det ene maleriet av deg selv som liten, og plutselig har du malt hele gangen, og trappa opp til annen etasje. Eller, undersiden av trappa i det minste. For sånt skjer nemlig, oftere enn jeg liker å innrømme her i måsahuset.

Så ja, slik kan det gå. Først fikk det gamle maleriet av en svært så ung måsafrue ny ramme, men så fant jeg ut at den nye ramma hadde passa bedre på en nymalt vegg, og siden jeg hadde maling igjen etter å ha malt stua forrige uke kunne jeg jo like gjerne male gangen og trappoppgangen også. Som sagt, så gjort, men et nytt strøk maling gjorde bare den slitte og litt gula trappa mer synlig, så da måtte jo den få et strøk også…

Og når jeg først da var klar til å henge opp det gamle bildet i ny ramme, så fant jeg ut at jeg like gjerne kunne finne frem noen av de gamle bildene jeg er så glad i, og gi dem en plass på veggen også…Så da var det bare å gå i gang å sortere bilder, setter flere av de i ramme, og komponere en ny bildevegg ved trappa også… Er det rart jeg ikke sover om natta??? Lager jo så himla mye jobb for meg selv. Så nå er skulderen vond, nakken stiv, og høyre armen verker, men gangen ble fin da…finere enn den var i hvert fall. Litt sånn overflate oppussing av eldgammelt hus, slik at det holder ei stønn til. Fine øyeblikk.

Og med det tenker jeg at jeg logger av for i dag. Flere julegaver skal pakkes inn, og det skal mekkes matpakkebrød for ei hel arbeidsuke. Tror ratt det blir ei kringle også, det er jo tross alt farsdag, ikke sant. Alltid ei unnskyldning for litt bakst! Kalorier teller ikke på festdager, sånn er regelen!

Jeg håper du sitter igjen med noen gode minner fra uka som gikk, og at dagene som kommer byr på mange gode øyeblikk. Vær grei med deg selv. Vi blogges!

Kjerre og kjærring, samma understell-overhaling.

Det var i sommer jeg overhørte gubben i samtale midt oppe på fjellet, da han snakket med en kompis på mobilen om hvor grom bobilen var, og jeg var sikker på at han snakket om meg. Han la ut i det vide og det brede om «hvor lita og nett hun var», «strøken», «hvor lett hun var å manøvrere», og hvordan «hun stadig vekk var et blikkfang og tiltrakk seg oppmerksomhet fra møtende sjaffører og andre campere på campingplasser rundt om».

Det var først da han fortalte kompisen hvor mye diesel som gikk på mila at jeg innså at det slett ikke var kjerringa han snakket om, men kjerra. En aldri så liten selvtillitsknekk der altså, selv om enkel forskning og et snev av selvinnsikt burde tilsi at ordene «nett», «lita» og «strøken» ikke er adjektiver som har blitt brukt for å beskrive undertegnede de siste 30 åra.

Vi har flira godt av hendelsen gubben og jeg. Jevnt og trutt har misforståelsen, dobbeltkommunikasjonen om du vil, vært samtaleemne her hjemme siden i sommer. Det blir jo ikke mer moro enn man lager selv, og vi har i ettertid vært skjønt enige om at fellestrekkene mellom frua og bobilen er så godt som ikke-eksisterende.

«Tenk å sammenlikne seg med en bil!» sier gubben stadig vekk, også ler vi. For ja, det er dumt! Eller, er det egentlig det?

Det var ikke før forrige uke jeg innså hvor like vi egentlig er, bobilen og jeg. Nå snakker jeg selvsagt ikke om det ytre. For selv om karosseriet på oss begge er noe robust, med et par bruksmerker her og der, litt riper i lakken, og en og annen bulk fra uheldige møter med ulendt og kupert terreng, så er det de litt mer usynlige skavankene jeg snakker om.

Du vet, de delene av kjerra, og kjerringa som ikke synes for det blotte øyet, de delene som ikke er tilgjengelig for plukking og nærgående beundring dersom man ikke «graver litt dypere».

La meg utdype.

Det var en dag midt i uka at både gubben og jeg avspaserte en halv dag for å gå på «den årlige kontrollen. Kall det gjerne understellsbehandling. På fagspråket heter det seg EU-kontroll og underlivskontroll. Sted: Bilverksted på Kjeller, og gynekolog på Kløfta. Sistnevnte tettsted synes jeg for øvrig er et særdeles fornøyelig navn for en gynekolog å ha kontorlokaler.

Bilmekanikeren, en jovial kar i femti-åra, kjent for å være effektiv og ha godt kundetekke.

Gynekologen, en jovial kar i femti-åra, kjent for å være nøye, kanskje litt for påtatt jovial, og for å snakke i overkant mye for å lette på stemninga.

 

Bilmekanikeren: «Ja, så får vi heise denne kjerra opp i bukken da, slik at vi får sett litt bedre hva som befinner seg under her!»

Gynekologen: «Ja, du får heise deg litt opp i denne krakken da, og spre beina litt skikkelig, så får vi se hva som befinner seg oppi her!»

Bilmekanikeren: «Er det lenge siden forrige kontroll eller?»

Gynekologen: «Er det lenge siden forrige kontroll eller?»

Bilmekanikeren: «Se her ja. Ved første øyekast ser det ut som du har stelt godt med denne skatten!»

Gynekologen: «Se her ja, ved første øyekast ser det ut som du har stelt greit med denne skrotten»

Bilmekanikeren: «Er`n mye i bruk om dagen eller? Blir`n kjørt jevnlig, eller står`n ubrukt i lengre perioder?»

Gynekologen: «Blirè no på frøkna om dagen da? Eller, er det, hehehehe…eh…litt tørketid for tia?»

Bilmekanikeren: «Det er nok greit om den står tørt i hvert fall, kanskje litt varmt, og i hvert fall under tak i vinterhalvåret!»

Gynekologen: «Du passer på å holde det tørt der nede eller? Viktig å væra varm på de rette stedene veit du!»

Bilmekanikeren: «Da blir det mindre fukt og råteskader, lettere å vedlikeholde, ikke sant!»

Gynekologen: «Da blir det mindre sånn soppskader veit du, svir litt mindre, ikke sant!»

 

Bilmekanikeren: «Jeg trur vi skal heise`n enda litt høyrere jeg, så jeg får lyst litt ordentlig oppi bak bremseskivene der! Det hender det sitter litt grums der!»

Gynekologen: «Får du leggi deg bakover og heist opp underlivet litt til? Skulle gjerne fått lyst litt lenger oppi der, bare sånn av vi kan utelukke noe grums baki der!»

Bilmekanikeren: «Oida!!»

Gynekologen: «Oiiisann!!!»

Gubben: «Hva? Er det no gæli? Fant du no feil?»

Meg: «Hva???? Er det no gæli? Fant du no feil???»

Bilmekanikeren: «Njaaaa, ser ut som det er ei knekt spiralfjær her…»

Gynekologen: «Njaaaa, ser ut som det er knekt ei fjær i spiralen her…»

Gubben: «Jøss, hva kommer det av a?»

Meg: «Jøss, hva kommer det av a?»

Bilmekanikeren: «Tja, vanskelig å si. Kjørt over en svær stein kanskje, gått litt heftig for seg…ikke godt å si, men sånt skjer.»

Gynekologen: «Tja, vanskelig å si. «Kjørt» over et par svære «steiner» kanskje, gått litt heftig for seg?? … hehehehe, neida, bare fleiper. Det er sånt som skjer!»

Bilmekanikeren: «Da skifter vi den spiralfjæra!

Gynekologen: «Da skifter vi den spiralen!»

Bilmekanikeren: «Det er ikke no tegn til noen form for lekkasje her i hvert fall!»

Gynekologen: «Merker du noen form for lekkasje?»

Bilmekanikeren: «Det kan se ut som det er litt rust på bremseskivene bak. Ugunstige greier, blir litt vanskeligere å holde igjen da….»

Gynekologen: «Åssen erè med «bremseskivene» dine da frøken. Er du flink til å «høgge inn bremsene med jevne mellomrom? Er du god på disse knipeøvelsene vi snakket om sist? Hust at det blir vanskeligere å holde igjen om du ikke kniper litt innimellom!»

 

Bilmekanikeren: «Kan virke som om det er litt slakk i foringene og i bærekulene her. Kan vel ikke forvente annet av denne årsmodellen. Ikke noe voldsomme greier, så jeg bytter det ikke ut akkurat nå, om du ikke tenker at det er plagsomt på veien, men det er jo verdt å merke seg til neste kontroll!»

Gynekologen: «Nja, det er nok litt slakk i slerken her ja, men annet er ikke å forvente i din alder. Det er ikke no vi kommer til å gjøre noe med riktig enda, om det ikke plager deg nevneverdig, men du kan jo ta stilling til om vi bør gå litt grundigere til verks innen neste kontroll!»

Bilmekanikeren: «Sånn, da heiser vi doninga ned igjen, det er bare å ta en kontrollert breisladd på vei hjem, betalinga tar vi i resepsjonen.

Gynekologen: «Sånn, da kan dronninga heise seg ned igjen, så er det bare å gå litt breibeint hjemmat. Betalinga tar vi i resepsjonen.»

 

Senere den kvelden, mens jeg sitter godt plassert i sofakroken, sånn akkurat passe støl i lår og hofter etter noen timer i torturkammeret til fagarbeideren fra Kløfta, overhører jeg gubben snakke med en likesinnet bilentusiastisk kompis. Og hadde jeg ikke visst bedre, klok av skade, hadde jeg glatt trodd han snakket om frua denne gangen også.

«Neida, kontrollen gikk for så vidt greit den! Blei noen tusenlapper fattigere, men fagfolka skal jo ha betalt dem au! Joa, understellet var overraskende velholdt det, med tanke på alderen, men jeg har jo brukt en del tid på vedlikeholdet da sjølsagt! Et par sånne skjønnhetsfeil var det jo, men det går jo litt hardt for seg i svingene innimellom serru. Denna karen liker å gi på litt..hehehehe, du veit, teste ut hva a er god for!!! Ellers så det greit ut altså, ikke noe voldsomme lekkasjer, bare litt slækk foringa og noe lause bærekuler…høhøhø…minimalt med steinsprut og! Akkurat det er jeg jo ekstremt forsiktig med…den steinspruten! Så neida, alt i alt, ingen grunn til å bytte inn i en nyere modell enda! Gamla kommer til å vare noen sesonger til hu!»

Kjerre og kjærring, så ulikt er det vel ikke! Vi duger jo begge en sesong til!

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Hvor lenge er det egentlig innafor å le av sin egen vits uten virke litt kort i nøtta? Er fire dager innafor? For jeg gliser enda etter en sånn herlig meningsløs chat  på instagram med en kollega tidligere i uka. Ja, for vi får liksom ikke ledd oss ferdig når arbeidsdagen er over, vi setter igang chat når vi kommer inn døra hjemme også. Latter og fjas på jobb når hverdagsstresset er i ferd med å sette sine spor i stive skuldre og stappfullt hode, det er hverdagsøyeblikk det!!! Skikkelig fine hverdagsøyeblikk! Vitsen min står på bildet under. Væææshhegood, og takk for meg! Skulle vært komiker ass!!!

God morgen og god søndag. Jeg er litt høy på livet akkurat nå, for jeg har sovet unormalt mye denne helgen. Om nettene da, vel og merke, og det er herlig uvant for denne skreppa om dagen. Så nå sitter jeg her, med føttene hvilende foran flammene i peisen, spiser frokost, og skal i gang med å oppsummere ukas små øyeblikk. Det er godt å sitte sånn, når resten av måsahuset sover, og bare lytte til knitringa i peisen, og nyte en liten stund i eget selskap. Vonde nyheter, og vissheten om at noen jeg er glad i har det tøft akkurat nå, har nok en gang gitt en påminner om hvor skjørt livet er, og hvor viktig det er å ta vare på de små øyeblikkene. Akkurat nå er et godt øyeblikk.

November er så grå. Jeg har alltid tenkt det, at den måneden liksom er litt “familiens sorte får”. Det skjer fint lite (hvilket egentlig er ganske deilig), men jeg går liksom bare rundt hele tiden og venter på Desember. Jeg vil ha litt snø på bakken, jeg vil finne frem litt julepynt, gleder meg til høytid og fridager,,,men, November er liksom ei flis i fingeren…irriterende på en måte. Men på mandag kom et sånt julemagasin fra Nille i posten, og plutselig ble ikke November-dagen så ille. For det var så mye fint i bladet, og jeg ble sittende å drømme litt, finne litt inspirasjon, glede meg til ukene fremover. Så fant jeg ut at November var grei sånn, den gir jo litt ekstra tid til å glede seg til det som kommer. Mulighet til å tjuvstarte litt lissom. Og stemningen nådde nye høyder da jeg skrelte meg en klementin, og lykten av den slo i mot meg. Aaaah, litt julemagi i November. Fint øyeblikk.

Og siden jeg likevel hadde julestemning dro jeg opp ermene (bare et uttrykk, for jeg er så frøsen av de ermene forblir nede frem til midten av Juni), og fikk skrevet ferdig historien jeg er spurt om å bidra med til årets julemagasin for næringslivet på Bjørkelangen. Og når historien var klar kom den morsomme biten, nemlig å illustrere til fortellingen. Så da satt jeg i to kvelder på rad og tegnet, og tusjet, og det gir meg alltid en sånn indre ro å kunne slappe av med akkurat det. Mimre frem og skrive ned historier fra tidligere julefeiringer med tre små poder, tegne litt, og kjenne på takknemlighet over å bli spurt om å bidra på denne måten i år også. Heldige meg, og tenk så fine øyeblikk det gir.

En fredag i måneden arrangerer jeg “godteri-lotteri for kollegene på kontoret. Godteri er her kodeord for vin, for det er jo ikke lov til å ha med alkohol på jobb, så derfor…altså, regler bryter man jo ikke…Så ja, godterilotteri, og denne fredagen ble to nye vinnere trukket ut til å få med seg en flaske godteri hjem. Så har jeg en sånn grom kollega da, som allerede hadde handlet inn sitt eget “godteri” til helgen, på “godteri”monopolet, og der hadde hun funnet en boks “snop” som hun mente passet utmerket til meg. Så da gikk jeg jammen hjem den fredagen med godteri i veska jeg også, selv om jeg ikke trakk vinnerloddet i godteri-lotteriet denne gangen. Makan til fint øyeblikk, og så stilig godteriboks a gitt. (fy flate så god jeg er til å snakke i koder. Om noen skulle trenge en hemmelig spion med evne til å snakke rundt grøten, send meg en melding. Me fix!)

Punsjeruller! Ja, jeg veit det er sånn gammel dame godteri, men de er så himla gode. Jeg har en kollega som liker slike også, og fordi denne kollegaen trengte en liten oppmuntring denne uka, kjøpte jeg en pakke for å legge i en liten oppmuntringspose. MEN…Så viste det seg at den posen ble så fort full av det andre jeg puttet oppi der, at de punsjerullene ikke fikk plass, (skikkelig uflaks!) og da måtte jeg nesten åpne den pakka og spise dem selv! Urutinert, jeg vet, men man sløser jo ikke med mat heller! Så da ble det gammel dame snop på meg til kaffen, og det var et fint øyeblikk!!!

Mørketia. Mørkt når man reiser på jobb om morran, mørkt når man kommer hjem. Jeg er kanskje rar, men jeg elsker det. Skavankene, skjevhetene, støvet og slitasjen i dette gamle huset synes mindre i mørket, og stemningen inne er så lun og god når stearinlysene tennes. Da koser jeg meg hjemme, skikkelig også. Lange kvelder, lange mørke kvelder. Som om man har mer til til rådighet på en måte. Så ja, mørketida, enkelt og greit, fine øyeblikk.

Gubben har jobbet stort sett hele helgen, men lørdag formiddag var han bare min et par timers tid. Derfor kjørte vi oss en tur til nabobygda, parkerte bilen og gikk en tur. Noen ganger er det fint å rusle rundt steder an ikke tråkker rundt i hver dag ellers. Frisk og kjølig luft, litt is i vannskorpa, hånd i hånd når ingen andre ser… (for ellers er det flaut å holde hånda, hilsen måsagubben 47 år!) Gode øyeblikk. Så satte vi skrottene tilbake i varm bil og fartet tilbake slik at gubben kunne jobbe videre. Men litt tid alene, bare vi to, alltid gode øyeblikk.

Og slik gikk uka. Tårer for de som har det vondt, og rå latter over egenkomponerte vitser. Gode øyeblikk med noen av de fines ungdommene på jobb, gode samtaler med podene her hjemme. En av dem har tatt en viktig avgjørelse for seg selv, jobbet hard, og hoppet inn i noe nytt, og jeg er så ubeskrivelig stolt av han.

Jeg har spist marsipangris, og jeg har laget grovbrød nok for hele uka. Jeg har skrollet gjennom “kattunger gis bort” på sosiale medier, og vært på nippet til å gi etter fra press fra gubbe og poder, som alle savner så inderlig en pusekatt å dele dagene med. Jeg har klart å holde igjen.

Jeg har smilt bredt og funnet skatter andre har lagt igjen på stranden. En liten beskjed på en stein, så herlig øyeblikk.

Jeg har sovet godt i flere netter, tråkket på knitrende is på vanndammer, og lest ferdig enda en bok. Hverdagsøyeblikk på rekke og rad. Og nå skal denne skrotten ta fatt på rygging og organisering av fryser og kjøleskap, og få en oversikt over hva som befinner seg der, før vi storhandler til uka. Hvem vet, kanskje jeg har gjemt unna noen smultringer jeg har glemt nederst i fryseren. Det hadde vært et bra øyeblikk det!

Stell godt med deg selv, smil til speilbildet ditt. Hust at du var den spermien som vant! Det er slett ikke et dårlig utgangspunkt! Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Når jeg forteller om akutt malelyst her på bloggen, og ber folk om å snakke meg bort fra det, så er det uhørt respektløst å komme med fargeforslag istedet for å be meg la vær å male….Makan!!! Så da måtte jeg male stua denne uka da! Ville jo ikke være uhøflig mot de som ikke snakket meg bort fra det lissom…raus som jeg er!!! ( Dette er historien min, og den holder jeg meg til!!!) Uansett, jeg burde jo ha lært såpass nå, at når malelysten kommer er det bare å gi etter. Så nå sitter jeg her, skriver søndagsbloggen fra en noe lysere stue, og er så langt strålende fornøyd. Nå var jeg jo ikke misfornøyd med den forrige farge heller, så hvorfor malelysten kom smygende på veit jeg ikke, men jeg skylder på våken-netter og og en gardinreklame fra Kid på YouTube!

 

 

God morgen og god søndag. Håper uken din har vært strålende, og full av de fine små hverdagsøyeblikkene. Og om uka di har vært i overkant kjip, så håper jeg likevel at et og annet godt øyeblikk har funnet veien til deg.

Mandagen startet slik helgen sluttet. Sår hals, varm i panna, og lei hoste. Derfor ble mandagen hjemmedag, og det kler ikke denne kroppen. Jeg føler meg som en slubbert når jeg ikke er på jobb, dårlig samvittighet liksom, til tross for at formen roper etter sofaen og ikke klasserommet. Men på mandagen var en av podene også hjemme med samme symptomer, og plutselig ble ikke dagen bare utholdelig, den ble god. Vi okkuperte hver vår sofa, drakk te med ingefær, spiste nystekte rundstykker og spilte kort. Sååå mye bedre å være to når man er kjei og uggen, og innen ettermiddagen var over glimret feberen med sitt fravær. Fine øyeblikk!

Regnfull morgen. Jeg skal ikke si at jeg synes dagevis med regn er stas, for jeg er tilhenger av tørr asfalt og og solskinn, men noen dager er det så herlig å rusle avgårde til jobb, gjemt under en paraply, kjenne lukten av kald og vått jord, og nyte stillheten regnet tar med seg. Ja, for det kjennes liksom som om verden våkner litt senere, og litt saktere på slike regntunge morgener. Som om det ikke haster så veldig, noen ting. Som om verden er litt stillere, roligere, og jeg elsker det. Rusle i mørket, se lyset fra lyktestolpene skinne i vannpyttene langs gangveien, og bare glede seg til den første kaffekoppen som venter når jeg kommer frem til kontoret. Herlige øyeblikk.

Vintersko. Tror ikke jeg har hatt skikkelige vintersko på mange år, men denne uka var det tilbud, og jeg klikket hjem et par. Ikke sånne vintersko som holder føttene varme om du skal studere eggløsning hos pingviner på på en isbre i 20 minus, men varme og gode nok for kald høst og passe mild vinter. Jeg er ihvertfall strålende fornøyd med kjøpet, selv om det byr meg litt imot å se på materielle ting som “små gleder”, men man er da bare folk! Noen ganger kan lykke kjøpes for penger, og det gjorde jeg denne uka. Vintersko er hverdagslykke!

Det neste som står på innkjøpslista er støvkost. Jepp, for dette geniet har gjort det sjakktrekket å male et møbel sort. Jeg vet jo at det kommer til å bli en støvsamler av dimensjoner, men skapet har vært hvitt siden vi arvet det av svigerfarmor for maaange år siden, og det var på høy tid med en forandring. Rart det der, hvordan en ting drar med seg en annen. Malte veggen, fikk det for meg at jeg MÅTTE male skapet, og da måtte jeg selvsagt også flytte om på et par speil for å få det til å matche, og da trengte jeg plutselig en ny grønn plante også, og den planta trengte en blomsterpotte, og ved siden av de pottene på Plantasjen stod det vatt-julenisser, og siden det snart er jul kjøpte jeg det også, selv om jeg harmer enn nok nisser fra før…men støvkost….det kjøpte jeg ikke. Hvis det fantes en olympisk gren som het “rettferdiggjøring av unødvendige kjøp”, hadde jeg hatt en gullmedalje på det sorte skapet også… Men sort skap ble stilig til beige vegg det, så da kaller vi det et fint øyeblikk.

Halloween på skolen. Alltid gøy, for da får denne skrotten en unnskyldning for å kle seg ut, og det er alltid kult. I år falt kostymevalget på meg selv som tenåring, for puberteten er noe av det skumleste jeg har vært med på. Så på fredagen ble det permanent, nerdebriller, regulering, kviser, genser med bilde av idolet (som fremdeles er uforskammet kjekk, faktisk!) og steinvaska olabukse. Og ja, også hadde jeg “blødd gjennom”. Det var jo skrekken over alle skrekker!

Fine kolleger hadde kledd seg ut også, det var hekser, Wenche fra Kongsvik, og en som var i puberteten ti år etter meg. Fant ut at det var stor forskjell på tenåringsmote i 1989, og 1999. Herlige øyeblikk, masse latter, og gnagsår i ganen etter reguleringa!

Burger!!! Å ikke være helt i form, mangle litt smaks og luktesans, det påvirker lysten på mat, og lysten på å lage mat! Å stå over grytene med rennende neste og feber i panna suger! Men gubben kan det der med enkle grep altså, for han tredde fruen inn i Volvoen, rulla ned vinduene så vinden blåste svalt på den varme panna, og kjørte til et gatekjøkken så langt unna at jeg rakk en dupp på veien, og bestilte en burger med så mye chili og smak at det reiv godt i både hals og nese. Så digg! ikke no oppvask, ikke no jobb, spise i bilen, og sove en dupp på vei hjem også.  Herlig øyeblikk!

 

Da minstepoden ringte fra jobben på Maxbo og spurte om jeg kunne koke kaffe, fordi kaffemaskinen der hadde røket, og noen kolleger var desperate. Så da kokte jeg kaffe, ruslet over hagen og mot trelastavdelingen, og byttet to kanner filterkaffe mot en boks marsipan. Da snakker vi bra bytte da!!!! genialt øyeblikk!

Og det var vel uka, kort oppsummert. Feber, og feberfri, grove rundstykker og saftig burger, årets først kopp med gløgg, ny farge på veggen, fyr i peisen, smilende elever, gråtende elever, reggis-gnagsår, og mørke kvelder med stearinlys og sjokolade. Ingen grunn til å klage. Nå ligger søndagen herlig urørt foran meg. Jeg satser på frisk luft, litt fersk gjærbakst, og noen kapitler i ny bok. Ja, også litt støvtørking på sort skap da…så klart.

Lag deg mist et fint øyeblikk i dag. Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen og god søndag. Prøver å lande litt, men kjenner at det ikke er helt enkelt. Store deler av uka har vært preget av følelsen av å være litt “hang over” etter for mange netter uten å få sove. Og ja, jeg har prøvd alt, også medisiner legen har bedt meg teste, men til liten nytte. En natt går fint, to også, men tre og fire er i overkant mye. Mulig det var derfor jeg var mer mottakelig for sår hals, feber og hoste akkurat nå. Kan faktisk ikke huske sist jeg hadde halsbetennelse, men det har jeg nå. Tre covid-tester er tatt, alle negative. Godt er det!

Vi skulle vært i konfirmasjon i dag, men det blir sofatjeneste for meg og minsten. En helg under dyna bør gjøre susen. Det er ikke så gæli akkurat dette øyeblikket, faktisk.

Nå unner jeg meg en rolig time under ullpleddet i sofakroken. Pysjen er fremdeles på, ullsokkene også, og koppen er full av te med ingefær, og to knekkebrød med brunost ligger og frister meg på asjetten. Nå skal det blogges, ukas små øyeblikk skal oppsummeres, og varme hjertet litt en gang til. Det er det beste med denne søndagsbloggen for min del. At øyeblikkene oppleves to ganger. Først i nuet, da de skjer, og så på søndagen, da jeg henter de frem, og skriver de ned. Litt hverdagsglede en søndagsmorgen også, dobbel dose. Det er fint det.

Hverdagsuka er tilbake. Etter høstferie og deretter livsmestringsuke på jobb er hverdagsskolen tilbake. Flott det også. Man trenger disse rutinene i hverdagen, tipper det er flere enn meg som liker det. Men så, midt i det vante og hverdagslige dukket det opp en invitasjon til noe litt utenom det vanlige, en klasserevy, i tredje økt, en helt vanlig skoledag. Digger det. Det er liksom ikke så ofte man ser skolerevyer, eller klasserevyer lenger, og for en gammel amatørteater-entusiast var dette ekstra stas. Derfor, en revy, midt i arbeidsdagen, midt i uka, med flotte ungdommer, flott avbrekk, og herlig øyeblikk.

Snøen, så lenge det varte. Det er alltid litt herlig med den første snøen, til tross for at det betyr våte sko, folk som svetter i trafikken, og en stor overdose av bilder med snødekte trær på sosiale medier. Da jeg snudde meg i innkjørselen da jeg skulle rusle på jobb den morgenen den første snøen falt, og så måsahuset ligge der stille i morgenmørket, omkranset av nysnø, da fikk jeg jo reine julestemninga. Så ille var det at jeg, til tross for at snøen smeltet midt på dagen, kjøpte årets første boks med pepperkaker og knasket villig på dem hele ettermiddagen og kvelden. Jul altså, jeg gleder meg, og snø i innkjørselen, herlig øyeblikk.

Så ruslet jeg mot jobben, godt gjemt under en stor rød paraply, og kjente at sokkene ble litt våte. Skulle hatt vintersko den dagen, men samma kan det være. Måtte stoppe litt på gangveien opp mot skolen, bare for å nyte synet av stille gater og våte snøfiller. Nesten så jeg kunne høre Skomaker Andersen når jeg lukket øynene. Det første snøfallet er nostalgisk altså, uansett hvor kort snøen blir liggende.

Og som om ikke julestemninga allerede hadde sneket seg innpå den dagen fikk jeg plutselig en melding om at det lå pakke og ventet på meg på postkontoret også. Og hva var det i pakka??? Adventskalender!!! Altså, fikk jo ikke blitt mer perfekt på en dag som det eller? Snakk om øyeblikk. Så kjære Nina fra Drøbak. Tuuusen hjertelig takk for nydelig overraskelse, og tilsvarende herlig kort i posten. Satt der, rørt og glad, og litt våt på sokkene, og tenkte at verden er full av rause mennesker, og jeg sitter midt blant de beste av dem. Nydelig øyeblikk. Desember kan egentlig ikke komme fort nok.

Det lå pakke i postkassen dagen før også. Et aldeles nydelig, og herlig mykt hjemmestrikket sjal. Et sånn man kan pakke rundt seg som en varm klem, en klem som varer hele dagen. Kjære Marianne, tusen takk for gave som varmer, på alle mulige måter. Sjalet er i bruk, daglig, og jeg elsker det.

Så var det disse våken-nettene da. Det er så frustrerende å ligge sånn og stirre ut i mørket. Kjenne at hodet er slitent, at kroppen ikke roer seg, og at rastløse ben gjerne skulle løpt et maraton, selv om hjernen vet veldig godt at denne kroppen er bygget for myke landinger, og ikke lange distanser. Det er bedre å stå opp, de fleste netter er det bedre å faktisk gjøre noe, pusle litt rundt, lese litt, et eller annet, bare ikke ligge og stirre i lufta. En natt malte jeg peisen. Den har trengt et strøk maling en stund, og planen var at den skulle bli grå, men den natta ble den altså sort istedet. Kall det gjerne et øyeblikks galskap, men jeg liker det, enn så lenge. Det tar omtrent en halvtime å male den, så om jeg angrer plutselig får den ny farge igjen. Men det å male peis midt på natten, drikke te med honning, og tusle rundt i pysjen, det er ganske fine øyeblikk det også.

Den barnslige, herlige følelsen av å være den aller første som får knuse isen på en frosset søledam. Du vet, når en liten pytt ligger forran føttene dine på veien, med et lag is i vannskorpa, så tynn at man vet den ikke tåler vekta di. Det er gøy det. Da er jeg fire år i hodet igjen, nåe jeg finner en slik urørt frossen pytt. Lyden av is som knitrer og sprekker under skoa, og følelsen av kald høstluft som kiler i neseborene. Ja, jeg vet det er bagateller, men om vi ikke kan glede oss over slike småting, da blir hverdagene jammen mye kjedeligere.

Tøfla til måsagubben. Han har fått sånne mjuke bestefartøfler av mjukt saueskinn, og jeg ELSKER dem!!! Jeg, som egentlig er sånn ullsokk-dame stjeler disse tøflene så fort han durer ut i garasjen. Jeg tuller ikke, det er som å tre føttene inn i rompa på en sau. Varmt, mjukt…digg! Stjele tøfler, altfor store bestefartøfler, herlige øyeblikk!

Jeg tror jammen jeg runder av her. Kjenner trøtten komme, utrolig nok, og tror rett og slett jeg bare skal gi etter, og ta en dupp på sofaen. Akkurat nå tas all søvn imot med glede, uansett når i døgnet den kommer. Satser på en god og rolig søndag, og en kommende uke full av små, fine hverdagsøyeblikk.

Vi blogges.

 

Alder, mer enn bare et tall.

Alder er bare et tall sier folk.

Men alder er mer enn et tilfeldig nummer i tallrekka. Alder er klokskap, dumskap, kunnskap, egenskaper og erfaringer på godt og vondt. Alder er bastante meninger som sitter i oss fra barne- og tidlige ungdomsår, meninger vi nekter å endre, til tross for at nyere forskning forteller oss at vi tar feil. Ut-daterte synsinger og rustne holdninger. Alder er evnen til å tenke nytt til tross for gamle vaner. Alder er også muligheter og utfordringer, og alder er, uansett om du ønsker det eller ei, forandringer.

Forandringer i teknologi, tankesett og kropp.

 

Kropp.

Kanskje det største markedet for å tjene millioner. Alder og kropp kombinert er selve kilden til rikdom for de som klarer å overbevise oss, damer især, om at ting kunne vært bedre. Ting som i kropp. Ting som i alt med og på kroppen. Ting som ledd og muskler. Ting som hår, ønsket og uønsket. Ting som hud, tarm, lepper, hode, skulder, kne og tå…kne og tå…

Og som et motsvar til en verden som vil selge oss ting vi tror vi burde ha for å bli en bedre utgave av det som allerede virker helt greit, har vi de som kjemper i den andre enden. De som har laget et eget, og tilsvarende lukrativt, marked av paroler under mantraet «kropp er topp» på sosiale medier, de som tjener stort på å vise oss «ekte mennesker», som om halvparten av oss ikke skulle vært det. Ekte mennesker. Vi er jo det, alle som en.

For uansett hva du mener og synser om folk og fe som har pussa opp kroppen, så burde kanskje vi voksne holde oss for gode til å kritisere høylytt og mye, både den ene og den andre veien. Til syvende og sist så er det du, og du alene som skal bo i din kropp, så da holder det vel å ta vare på den. Vær vaktmester i din egen bolig, og ikke for hele borettslaget. Gi litt faen i om naboen har etterisolert underleppa, eller om venninna til venninna har bytta ut et par panelbord med råte og soppskade. Drit i hvem som har sparkla over hva, og hvem som har pussa på sprekkene i grunnmuren. Hovedsaken er jo at du står støtt på din, og at du er frisk, og mett opptil flere anger om dagen.

 

Om jeg selv klarer å trives i egen aldrende kropp hele tiden? Nei! Så langt derifra, for selvsagt lar jeg meg også påvirke, men jo eldre jeg blir, jo mer glad blir jeg for alt som fremdeles virker, til tross for at jeg har latt det forfalle.

Ja, for det er ikke til å komme bort fra at x antall år med fagbrev i ostepopping, mastergrad i horisontalt sideleie i sofahjørne med og uten pledd, og en doktorgrad i unnskyldninger for ikke å trene har satt sine spor, og selv om det aldri er for sent å begynne, er jeg født med vondt i vil-ikke, og er teknisk ufør når det kommer til å endre tankesett.

Og alt dette til tross, er livet godt, med alle de forandringer alderen har gjort, og fremdeles gjør med kroppen.  For selv om kroppen forfaller, blir hjertet større, så stort at det nesten fyller hele meg. Og det hadde jeg aldri trodd, at jeg skulle klare å bli så glad i meg selv. Ikke på en sånn selvgod måte, at jeg tror jeg er bedre enn alle andre, men på en slik måte at jeg omfavner de feil og mangler samfunnet, sponsorene, og næringslivsmillionærene prøver å fortelle meg at jeg har.

Rundt øyene har jeg rynker. Rynker og furer som blir enda dypere når jeg smiler, og det finnes ikke en krem i verden som kan fjerne dem, uansett hvor dyre kremene er. Og hvorfor skulle jeg kvitte meg med dem, når det fineste jeg vet om er bildet av mormor, det siste bilde av henne, der hun smiler så bredt at øynene blir borte blant rynkene. Hvorfor ønske vekk det som vitner om et levd liv, når man selv har erfart å miste noen i ung alder, noen som ikke engang rakk å irritere seg over de første smilerynkene?

Magen, hoftene, og rumpa er ifølge markedet i største laget, og hadde hatt godt av en runde lavkarbo muffins med glutenfri fløtekrem uten laktose fra frittgående ku og veganske bringebær, eller kaffe med søtsug-dempende kollagen i pulverform med sitronsmak uten sitrus, og rumpa er, ifølge motparten på sosiale medier, stort nok til å avbildes i «utfordrende» positurer i sponset undertøy med og uten blonder, for å normalisere kropper i «alle størrelser», etterfulgt av en dyp tekst som skal minne deg på meningen med livet, eller en rabattkode.

Men alderen har heldigvis gjort hjertet enda større en magen og rumpa, og hjertet vet at så lenge magen er mett, og så lenge rumpa ikke er tett, så funker kroppen, og det er det viktigste!

Da gjør det ingenting om puppene innimellom kommer i klem i bukselinninga dersom de forviller seg ut fra BH`n, for de puppene har gjort nytta si, både til fest og hverdag, OG de er friske! Tenk å væra så heldig!

 

Det gjør ingenting om det som engang var ei flunkende ny, lyserosa, blankpolert stram høne nå ser ut som to litt herja first price kyllingfileter som henger til tørk mellom beina, for jeg er ikke det miste skamfull. Det er jo ikke sånn at hvermansen skal innom hønsegården min og fore den høna uansett, men om de skulle det, kan jeg fortelle at den funker greit enda, og det til tross for at den har satt tre flotte guttebarn til verden.

 

Og med det svarer jeg på nok en mail, og takker nei til enda et sponset skjønnhetsprodukt. Ikke fordi jeg ikke hadde trengt pengene, eller fordi jeg mener at folk skal slutte å bry seg om utseende eller egenpleie, for all del. Deg om det, gjør det som gjør deg godt, men fordi jeg nylig runda forhåpentligvis halvveis i livet, og priser meg lykkelig for at kroppen virker. Fordi jeg er for gammel til å fortelle andre hva de burde og ikke burde, og fordi jeg er vaktmester for denne «boligen», og bare den. Skulle det bli «fukt i kjelleretasjen», så skal jeg ta et sjau, og skulle dørene trenge smøring skal jeg sørge for det også, men så lenge alt virker velger jeg heller å omfavne alderen, og alt som følger med. For alderen er så mye mer enn bare et tall! Nyte det som nytes kan, så lenge det lar seg gjøre. Vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Så var man ett år eldre enn forrige søndagsblogg. Tusen takk for alle gratulasjoner, det har varmet, og varmer enda. Og det trengs, for jammen er det gulvkaldt i måsahuset. Her vikes det derfor ikke fra fast søndags-antrekk, og dagens øyeblikk blir derfor servert av en femogførr gammel skrott iført digre pysjbukser, gubbens genser og et par litt hullete, dog varme og lodne ullsokker. Livet er godt. Utenfor vinduet ligger morgendisen over hagen, det er rimfrost på gresset, og de få bladene som ikke enda har blåst av trærne lyser i gult, rødt og oransje. Det knitrer fra peisen i hjørnet, og jeg prøver å se for meg hvordan stua hadde sett ut i en litt lysere brun-beige farge… Noen må stoppe meg, eller snakke meg bort fra det, for jeg kjente malelysten komme snikende en kveld denne uka, og det har fremdeles ikke gått helt over.

Uken har vært god. Vanlig og god. Vanlig er godt det, og jeg elsker slike helt ordinære hverdagsuker.

Mandagen. Gurimalla så fint det var å komme på kontoret mandag morgen. skjenke seg en kopp kaffe og snakke med kolleger igjen etter høstferien. Det er jo som om latteren og skravla sitter enda løsere når man ikke har sett hverandre på lenge. Da gjør det liksom ikke noe om mandagen er ekstra lang, og med  litt ekstra møtetid. Å være førstemann på kontoret om morgenen gjør heller ikke noe når man finner en sånn herlig overraskelse på skrivebordet. For på plassen min lå det tre store favoritter, de aller største faktisk. Troika, ostepop og Pepsi Max. Hvem hverdagsengelen er var det ingen hint om, men en ting er sikkert. Mine kolleger er verdens aller beste, og sånn er det med den saken. Fantastisk herlig øyeblikk, og ja, jeg spiste ostepop til lunsj den dagen.

Annerledes-uke på skolen. En hel uke med fokus på psykisk helse, annerledes timer. Fine dager egentlig, selv om jeg er et ihugga vanedyr, og liker svært godt de vanlige skoledagene også. Men å rusle til jobb om morgenen, i det verden er i ferd med å lysne, trekke inn kjølig luft, og vite at man har litt mer spillerom til å se alle elevene i løpet av dagen, det er en god følelsen, og en flott start etter høstferien.

Den dagen jeg endelig klarte å spille de første strofene fra Flåklypa på det gamle munnspillet, uten at dyrepolitiet banket på døra fordi de antok at jeg flådde testiklene til en hane…. Menn sånn seriøst, for en som ble erklært tonedøv av musikklærer Ulven under blokkføløyteuka i fjerde klasse, var det stor personlig jubel i stua da jeg klarte den første strofen. Litt kjipt at jeg var alene akkurat da, for da jeg skulle spille det samme for flokken seinere den kvelden gikk det langt fra like bra, men DET ER SANT! Jeg klarte den en gang! Og det var et sabla bra øyeblikk.

De siste gule bladene er i ferd med å miste den brennende fargen, og greinene på trærne begynner å bli nakne. Kun ett og annet løv klamrer seg fast. Her om dagen ruslet jeg rundt i hagen og raket opp små hauger med løv, og da jeg var ferdig, sånn passe varm i luggen, ble jeg sittende i stolen på verandaen og kikke på de få bladene som var igjen på villvinen. Så hvordan de danset og sloss med vinden på samme tid. Tenk å ha tid til det. Sitte sånn og bare se, vente på at løvet skal falle. Snål kaller noen det, privilegert tenker jeg! Fint øyeblikk.

Fredagen. Skolen, Bjørkelangen Videregående Skole fylte 50 år, og det ble feiret. Pyntede lærere, pyntede elever, pyntet skole, og fest. Fest i hallen, med 700 gjester, og undertegnede var så heldig å fikk lov til å holde tale. Litt skjelven i bena, men det gikk greit nok. Aldri lett å vite hva man kan si som treffer ungdommen. Høydepunktet for meg var likevel lærerbandet, som denne uka dannet eget lærerkor. Jeg var, med mine manglende sangferdigheter, selvsagt ikke en del av koret, men derfor var det ekstra stas å sitte i salen, og se herlige kolleger bjuda på! For en gjeng, og for en arbeidsplass. Stolt og glad.

Det er som om arbeidsplassen, kollegene især står for 90 prosent av ukas små øyeblikk. Fredagen ble litt i overkant mye for en lettrørt sjel, for oppmerksomheten ville liksom ikke noen ende ta. Bursdagshilsner , nydelige varmende kort, og så herlige presanger. Det er vanskelig å sette ord på hvor mye de betyr for meg. Kolleger som er mer enn kolleger, mennesker jeg ikke ønsker å leve uten. Venner, av beste sort. Så innmari takknemlig

Elevene også. De som sendte melding fredag kveld, da festen var over, og arket med talen lagt i skuffen. Tenk det, at ungdommen tar seg tid til å sende meldinger, på Teams, og sosiale medier, med gode ord. Fremtiden vår er i trygge hender, det er helt klart, for det er verdens beste gruppe ungdommer som skal ta over etter oss, og jeg kjenner de fineste av de fine. Nydelige, varmende øyeblikk.

Da minsten fylte 17. Tenk på det! At det minste lille gullet nå har ett år igjen til han offisielt er voksen. Tradisjonen tro startet vi dagen med skikkelig bløtkakefrokost, minsten og mamma. Mormor, morfar og bestefar kom til lunsj, og for første gang siden pandemien ble det en slags bursdagsfeiring. Det  var fint øyeblikk det. Skikkelig fint!.

Beina på bordet. Du vet, den følelsen. Det å lande om kvelden, noen timer før sengetid. Når dagen har vært lang, gjøremålene mange, og man endelig kan strekke ut føttene, plante beina på bordet, og bare puste ut. Like mye en følelse som et øyeblikk egentlig, men så herlig det er. Den landinga om kvelden. Jeg har hatt noen sånne denne uka, og det er like godt hver eneste gang.

Tente lys, og lukten av kaffe. Hver morgen, og hver kveld. Det er liksom tiden for det. Stirre inn i flammen på et tent lys og nyte den første kaffekoppen om morran, eller nyte det duse lyset om kvelden, før man blåser de ut. Koselig, det er vel egentlig det rette ordet. Høsten er koselig. Fine øyeblikk.

Lørdagkveld. Da jeg endelig hadde landa etter kakebaking, husvask, besøk, og feiring, og satt nydusja og nypysja i sofaen, idet blålysene blinker inn gjennom vinduene og sirenene uler ute på gårdsplassen. Skvatt, skjønte ikke bæret, og smilte fra øre til øre da kollega Martin står smilende på tomta, og serverer verdens største bamseklem. For Martin kjører ambulanse nå og da, og mellom to turer rakk han innom måsahuset for å gratulere med dagen. Sendte meg han og kollegaen sjokoladekake og eplesider, og kunne ikke annet enn å le da ambulansen og spetakkelet kjørte ut fra tomta igjen. Herlig øyeblikk.

Og dett var dett. I kjøleskapet står restene av maten fra bursdagslunsjen i går, og to halve kaker. Jeg skal søke på nett etter varm beige-brun veggfarge, spise restemat til magesekken legger inn protest, nyte blomstene fra Heidi, og rektor, og gutta, og pappa og bonusmamma, og jeg skal være akkurat passe lat. Bortskjemt og lat. Det er ikke dårlig på en søndag. Måtte uken din bli god og full av fine små øyeblikk, også ønsker jeg deg en nydelig søndag. Vi blogges <3

 

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra måsahuset, og fra tidenes kanskje største vanedyr. Ikke for det, knekkebrødene er byttet ut med et nystekt rundstykke…føler meg jo neste som en rebell her jeg sitter. Sofakroken er den samme da, likeså det tjukke gule pleddet, pysjen og ullsokkene. Stemningsrapport : Litt gusten i huden (hallo høsten lissom), trøtt i øya, stiv i kroppen, varm i hjertet, og veldig takknemlig for ukas mange små fine øyeblikk. For de har vært mange, og ikke minst fine, tross alt.  Svossssjj…så var høstferien over. Jeg visste at uka ville gå fort, likevel er det litt sånn søndag med bismak. Ikke fordi jeg ikke gleder meg til å komme tilbake på jobb i morgen, men fordi jeg liksom ikke helt fikk landa i høstferien, slik jeg hadde håpet.  Verken kropp eller hode blir jo helt uthvilt når nettene er like lange og våkne som dagene.

Så handler det om å snu fokuset da, finne de små gledene der man kan, enten det er når resten av verden sover, eller når alle er våkne samtidig.  ordelen med å uansett være tidlig oppe er jo å kunne rusle seg en tur på butikken i det den åpner. Sjansen for å møte en drøss kjentfolk er minimal, bortsett fra de som jobber i butikkene her på bygda da. Det var jo litt sånn denne uka, de morgenene hvor hodet ikke helt ville være med fordi Jon Blund hadde missa med GPS`n igjen, at jeg ikke akkurat følte for å hverken gre hankammen, eller pynte nevneverdig på noen som helst fasade. Men hva gjør vel det, når høstregnet slår mot asfalten, og vinden river i håret. Da er det jo ingen som kommer helstkinnet og polert frem til butikken likevel. Jeg tenkte på det, hver morgen når jeg ruslet bort for å kjøpe brød, eller melk, eller…ehhm…ostepop, hvor deilig det er å kunne gjemme seg under ei hette i vindjakka, rusle avgårde i bukser med strikk i livet, og bare nyte vinden og regnet. Bli våt, se ut som et takras, gi litt faen! Det er fine øyeblikk det! Tillate verden å se deg lut, og upolert, litt grå, nyte å bare være! Sparke opp gule løv fra våt asfalt, studere lønneblandene som er så fulle av høst at de ser ut som flammer. Stå rolig midt i en sølepytt, sette nesa i været og kjenne at vannet skyller ansiktet. Det er vanskelig å ikke smile da!

 

 

Enda bedre, å komme hjem etter en slik tur i morgentimene. Ta en varm dusj, på med pysjen igjen, for man skal jo ingen verdens ting uansett, spise frokost i en stol foran knitrende flammer i peisen, drikke te med honning, og vite at om man ikke sover nevneverdig til natten heller, da kan man gjøre akkurat det samme i morgen tidlig. Finne varmen og roen etter en tur i regnet. Gylne små øyeblikk! Jeg tror egentlig jeg har glemt litt hvordan jeg grer håret…eller knepper igjen ei olabukse. Må øvet litt i kveld før jobben i morgen…hvis jeg ikke bare går i pysj på skolen da…

 

Pakke i posten. Det er altså så hyggelig med post som ikke er regninger eller reklame. Denne uka lå den en sånn tjukk polstret konvolutt i postkassa, og det er jo nesten som om man ikke ønsker å åpne slike konvolutter med en gang, bare for å bevare spenningen. Men så er denne dama utstyrt med minimal selvkontroll da, så spenningen fikk ikke vare lenge. Jeg måtte lese brevet som fulgte med gavene tre ganger. Blir brått litt slik tåkesyn når tårene sitter løst. Jeg blir så rørt over enkelte mennesker. Birgitte er god med ord, dyktig med håndarbeid, og rausere enn de fleste. Slike gleder i postkassa, fantastisk øyeblikk.

I konvolutten lå det bursdagsgave til minsten også, til tross for at det er ei uke igjen til 17 årsdagen. Et saftig gavekort fra Biltema, et “lite bidrag til bilprosjektet” stod det! Og poden fikk liksom ikke helt satt ord på det. “Til meg??? Men hvorfor??? Jammen???” Kjære Birgitte, om du leser bloggen i dag, tusen takk!!! Du gjorde en ung herremann, og moren hans så innmari glade!

Raske kjeks. Det er no gæli med meg, det er jeg helt sikker på. For jeg kan være så mett at jeg nesten sprekker, likevel roper dessertmagen etter no godt. Det er et syndrom eller noe, en medfødt feil, gudene veit. Og når dessertmagen ber meg om noe, da lystrer jeg, for såpass service-innstilt synes jeg man bær være, faktisk. Problemene oppstår først når skapene er tomme, da blir man på grensa til mannevond. Man blir kreativ også. Som den dagen dessertmagen ba om noe søtt, og det eneste som lå i skapet var en sånn rull kransekakemasse, kjøpt til et bakeprosjekt for ei stønn sia som aldri ble noe av. Så i desperasjon skar jeg rullen i skiver, dyttet nedi tre mandler, stekte, og ÅT! Raske kjeks, fint øyeblikk. Ikke spør meg åssen det går med slankinga!!!

 

Ferdig med årets julekort! Godt med alt som er gjort si! Jada, jeg veit jeg stresser enkelte folk når jeg sier slik, men når man ikke får sove, og når man har ei uke høstfri, så kan man like gjerne bruke de til noe kreativt. Nettopp fordi det får meg til å senke skuldrene. Musikk på anlegget, kaffe i koppen, noen biter Troika og Gullbrød, og en hel haug med papir og lim. Det tok to dager, og noen nattetimer. Noen enkle kort, noen litt mer kreative, men alle er laget med omtanke og glede. Nå pakkes de bort, og skal ikke graves frem igjen før Desember. Da skal de får ord og adresselapper. En bunke rykende ferske julekort, fint øyeblikk.

Jeg er så dårlig på det der med uterom. Skulle så gjerne vært god med blomster og hage, men får det liksom ikke til. Synes sjelden pengene strekker til nok til å kunne være kreativ ute. MEN, denne uka fikk jeg i det minste ryddet verandaen, og uteplassen der etter sommeren. Det er da noe. Møbler er stuet vekk, blomsterpotter satt inn….slike ting. Ble stående ute en stund og ta innover meg at sommeren er over. Villvinen har vokst masse, og de siste badene er i ferd med å falle. Uansett, orden på verandaen, check.✔  Fint øyeblikk.

Og mer spennende enn det var ikke uka. Det var nok likevel. Gleden over å finne den aller siste After Eight sjokoladen nederst i boksen. Makaløst!

Tid til å sitte og tegne i timevis, komme litt ajour med bestillinger, og personlige julehilsner. Tid til å bare være, sitte i sofaen og stirre ut av vinduet, se bladene falle, lytte til regnet mot ruta, alt det der! Savner så innmari en pus som tusler rundt bena på sånne dager. Og slik gikk uka, og plutselig er det søndag. På tide å starte dagen. Måsagubben fyller år i dag. Så fort han står opp blir det pakker og kake. Low-key feiring, akkurat slik han vil ha det. Fin avslutning på uka blir det, tross alt.

Måtte øyeblikkene stå i kø for deg og dine i uken som kommer, og måtte søndagen bli god. Vi blogges.