Ukas små øyeblikk.

Deigen er satt, og nå står den lunt på kjøkkenbenken og hever. Kaffen er nytraktet, og alt er klart for krembolle-dag. Nå skiller ikke akkurat fastelavn seg veldig ut fra en hvilken som helst annen søndag her i måsahuset, for boller er jo  mer normalen enn unntaket på vanlige søndager her, men det er kos likevel! Det ble vaffel med brunost til frokost i dag. Man slanker seg da ikke på fastelavn eller? Må jo holde kjeven i gang, og varme opp til bollefest senere…

Litt kjipt å tenke på at det er siste dag av vinterferien. Den gikk, som vanlig, fryktelig fort…og det til tross for at jeg ikke har gjort et døyt. Her gikk jeg rundt i forrige uke med store planer om å komme ajour med både det ene og det andre, men latskapen tok meg i starten av uka, og har fremdeles ikke forlatt meg. Egentlig helt ok. Det har vært godt å senke skuldrene litt, gjøre bare det som har falt meg inn, akkurat når det har passet seg. Og likevel, til tross for latskapen, har de fine øyeblikkene sneket seg innpå, og lokket frem både smil, latter og takknemlighet.

Store deler av ferien har vært brukt som selvutnevnt ski-proff, og ekspert-kommentator fra sofakroken. Makan til prestasjoner i både langrenn og ski. Bolla har ski-dilla! Sånn skikkelig. De som har fulgt storyen min på instagram og snapchat denne uka har nok fått det med seg. Aldri før har vi hatt en pus mer fascinert av vintersport, enn Bolla. Som limt til skjermen, spurter fra den andre delen av stua og bort til TV`n så fort ski-sendingene starter. Artige øyeblikk. Latterlige, men artige!

Bolla ser på ski…

Elin! Herlige Elin! Barndomsvenninnen som endelig har flyttet hjem igjen etter mange år i Dubai. Så herlig å kunne gjenoppta kontakten sånn skikkelig, ha muligheten til å møtes, skravle og le. Jeg tenkte særlig på det den formiddagen jeg satt på bussen på vei innover til Strømmen, for å møte Elin til lunsj og skravlings. Tenkte på hvor heldig jeg er som fremdeles har de trygge fine jentene fra barndommen i livet mitt. Det var et fint øyeblikk. Bussturen, lunsjen på Strømmen, skravlingen og latteren. Herlig, herlig øyeblikk!

 

Tar bussen til Strømmen, og gleder meg over minner og venner.

Tegneoppdrag. Mange av dem faktisk. Så mange at jeg ikke helt er i mål enda, men jeg jobber med saken. Ekstra spennende å få bidra til et prosjekt fra en gruppe studenter i Oslo. Elevbedriften har som mål å lage drikkeflasker med trykk av to av mine motiver, og forhåpentligvis få de ut for salg i lokale butikker. Tegningene ble ihvertfall ferdig denne uka, og jeg håper virkelig at de får drikkeflaskene ut i produksjon. Det hadde vært så gøy, å ha drikkeflaske med eget motiv. Kreativ og oppfinnsom ungdom, og det var så artig å bli spurt om å bidra. Fint øyeblikk!

Ville du kjøpt en drikkeflaske fra en elevbedrift med et av disse motivene?

Den dagen postmannen kom med pakke fra Irene. Om jeg tok til tårene? Jah…det har visst blitt min greie det der! Grine når folk er snille, helt uten grunn, bare fordi! Det finnes altså så mange rause mennesker der ute! Irene hadde strikket sokker, NYDELIGE sokker, til måsagubben og alle podene. Sånne kunstverk av noen sokker, og gutta var i ekstase! De elsker ullsokker, og den enste vi kjenner som strikker er oldemor, og hun strikker ikke lenger. Derfor var det ekstra stas med varme føtter akkurat nå, og gubben og gutta har bodd i de nye sokkene hele helgen. Herlig, gledelig øyeblikk! Tusen hjertelig takk Irene! Jeg skal love deg at lykken var stor!!! Og om du leser dette vil jeg gjerne at du sender meg adressen din. Podene har en liten ting de gjerne vil sende deg, som takk for sokkene.

 

Eldste poden med varme føtter <3

Barndommens lørdagsgoderi! OMG! For en godis-entusiast som meg var lykken svær da jeg plutselig på sånn lagerutsalg fant favoritten fra barndommen, som jeg ikke har funnet i de lokale butikkene på maaaange år. Kjøpte fire stk, og angrer på at jeg ikke kjøpte fler! Alle er spist opp….gikk fort det gitt! Og selv om jeg ble sånn smått deppa da jeg innså at det var tomt, så lever jeg lenge på den gleden det var å sette tenna i herlige salte lakris-minner. Fint øyeblikk!

Barndommens lørdagsgodteri.

En kveld på byen. Litt overdrivelse der egentlig, for nå er vi blitt så gamle og kjedelige at vi knapt orker siste slurken med vin til maten, men herlig likevel. Jentene. Den lille gjengen som engang var barndommens trygge gruppe bestevenner. Vi som engang var tidenes kanskje med u-kule fjortiser, men som nå omtaler oss selv som dødskule førtiser. Middag i Lillestrøm fredag kveld, men denne herlige flokken. Vi prøver å finne tid til dette noen ganger i året, og det er akkurat like koselig hver gang. Middag på Chi, knising og fjas, oppdateringer på livet. Herlige damer, herlig kveld, herlig øyeblikk, og den aller beste mojitoen jeg noen gang har smakt!

Det øyeblikket jeg var midlertidig utilregnelig, slo på egoist-tromma og spanderte nye blyanter på meg selv. 149 spenn, for blyanter. Følte meg gal, fikk litt dårlig samvittighet, men fikk sånn shoppingadrenalin også, og gledet meg stort over innkjøpet. Det høres sikkert merkelig ut, men et sett nyspissede gråblyanter er stor lykke når man sitter og tegner bare for gøy. Så derfor, nye blyanter i hus, fint øyeblikk!

Lykke!!!

Solskinn! Selv om jeg satt inne. Det øyeblikket da sola tittet frem etter mange dager med gråvær. Solskinnet som laget så herlig skyggespill gjennom kjøkkenvinduet og helt inn på stuegulvet. Solskinnet som gjorde at de møkkete vinduene virkelig kom til sin rett (jeg er en dårlig husmor altså!), som fikk Bolla til å rulle rundt på parketten mens hun forgjeves prøvde å fange alle støvkornene som ble synlige og som danset i lufta. Solskinn er bra! Solskinn gir fine øyeblikk!

Fanger dansende støv i solskinn.

Rusle rundt med en kaffekopp i hagen, og gjøre ingen ting! Bare være provoserende lat, og leke oppsynsmann for poden som hugget ved i enden av hagen. Henge irriterende over gjerdet, blid som ei sol, mens poden svetter og gjør seg fortjent til den 200-lappen han er lovet for arbeidet. Vinterferie på sitt beste. Se på at ungen jobber. Blir jeg ikke årets mor nå, så veit ikke jeg 😉

Svett vedhugger tar bilde av mindre sliten kaffedranker.

Og slik gikk uka. Lenge leve latskapen og de små øyeblikkene. Hurra for stilongs og gubbens crocks på føttene. Hurra for vaffel med brunost, for lunsj og middag med gode venner, hurra for dager man kan sove til tidlig formiddag og hurra for pusekatter som nyter å ha måsafolket hjemme hele dagen. Hipp hurra for små hverdagsøyeblikk!

Vinterferie-outfit! Skulle vært moteblogger!

Ønsker deg en nydelig søndag, og om du har tid vil jeg veldig gjerne vite hva ditt fineste øyeblikk var i uken som gikk. Vi blogges!

 

Ukas små øyeblikk.

Helt slått ut, eller full av energi. Mellomting, hva er det? Står under M- i fremmedordboka.

Men langflat i stabilt sideleie på sofaen, eller midt ute i skogen med joggesko på beina og musikk på ørene, fine øyeblikk har jeg hatt uansett, mange av dem faktisk.

Vinterhjerte. Detaljer man bare må stoppe opp og forevige.

Selv på dager hvor kroppen er nede for telling finnes det små øyeblikk å gripe tak i. En lang natt med hamrende hjerte endte med en litt ufrivillig hjemmedag, og humøret var deretter. For det er kjipt å måtte si fra til kolleger at man ikke kommer, særlig når man vet akkurat hvor mye som skjer på jobben. Men så kommer minste poden hjem fra skolen, blid som ei sol, kaster et blikk på den noe snerpete mora og sier: “Skal vi drikke kaffe ved bålplassen vår heller?” Også gjorde vi det. Kokte kaffe, tente bål, og spiste sjokolade mens vi satt på en skinnfell, under et teppe, i sola bak ved bålplassen, en helt vanlig ettermiddag. Og humøret stek for hvert trekk med frisk luft hodet fikk, og det gjorde heldigvis formen også. Tilbake på jobb dagen etter, litt mer uthvilt, og ihvertfall mye blidere. Fint øyeblikk. Kaffe og ettermiddagssol. Ja, absolutt et av ukas aller fineste.

Kaffe i sola. Foto: Poden

Den dagen tante og onkel tilfeldigvis var på Bjørkelangen. Det er så fint når ting bare skjer, uten at det er planlagt. Herlige tante og onkel som spanderte lunsj på kafeen. Fin stund, god mat, fin samtale, med to mennesket jeg er så glad i. Tante fikk shoppa litt også, i butikken til Mona. Takk for maten, og for praten, tante Mariann og onkel Øyvind. Herlige øyeblikk.

Tante Mariann <3

Den ski-gale katta. Vet ikke helt hvorfor det er akkurat ski som fanger interessen til Bolla, men det er det altså, og det er jo ekstra stilig nå som det er VM. Uansett, er det en skiløper på TV er Bolla hypnotisert, og sitter pal foran titte-kassa til samtlige løpere har kommet over målstreken. Nå kommer sikker “mamma-politiet” til å hytte med pekefingeren, og gneldre om at man ikke skal bruke Tv`n som barnevakt for unga, men det gir jeg en lang banan i! For alt som holder den katta opptatt nok til å la potteplantene og tærne mine i fred er gull verdt! Så da så!! Ski-VM, og svær skjerm, og ei hypnotisert katte, genialt øyeblikk!!!

Heia Norge!!

Anita!!! Anita var et fint øyeblikk! Anita hadde en av de aller fineste hobby-bloggene jeg vet om for mange år siden, og jeg var stormforelsket i absolutt alt hun laget. Superkreativ dame, og hyggeligere enn folk flest! Tidligere denne uka var hun innom måsahuset og avleverte flere poser hobbysaker hun ikke lenger bruker! Altså, hvem gjør sånn? Bare fordi!?? Anita! Hun gjør det. SÅ masse fine saker, og jeg klør i fingrene etter å lage noe. Mekke sammen noen kort, kose meg med litt kreativitet, lage noe! Tusen, tusen hjertelig takk Anita! For hobby-stæsjet, for alt godiset til pusene, for at Bolla fikk jakte litt på frynsene i skjerfet ditt, og for praten. Herlig øyeblikk, og jeg gleder meg til å kreere noe gøy med alt jeg fikk i vinterferien! Neste gang må vi spise kake 😉

Når Lillegrå synes nye hobbysaker er like gøy som meg.

Blomsterbuketten fra to av de flotte ungdommene jeg får tilbringe dagene mine sammen med. Ingen grunn egentlig. Ingen merkedag. Likevel kom de med en nydelig bukett rett før jeg skulle pakke og gå hjem for dagen, bare fordi. To brede smil, to lange gode klemmer, og ønsker om en fin vinterferie. Det var et sånt øyeblikk som liksom satte meg litt ut. Ble bare stående der som et lammet spørsmålstegn noen øyeblikk før jeg fikk tatt meg sammen, takket, og lurt til meg enda en klem. Det er sånn øyeblikk som nesten slår bena litt unna under meg, og jeg ble gående hele veien hjem å tenke på hvor heldig jeg er. Ikke fordi jeg fikk blomster egentlig, selv om det selvsagt var veldig hyggelig, men fordi jeg føler jeg har virkelig landet, i en jobb jeg trives i, til tross for at jeg titt og stadig tenker at jeg ikke strekker nok til der heller. For en som sverget at hun aldri skulle arbeide med ungdom..og her er jeg liksom, og kunne for øyeblikket aldri tenkt meg å gjort noe annet. En følelse jeg unner alle arbeidstakere, uansett hvilket yrke de er i. Tenk å få være til hjelp, tenk å kunne glede seg til å gå på jobb, tenk å få le høyt og lenge sammen med så mange flotte unge mennesker. Herlige øyeblikk!

Tenk at det finnes slike rause ungdommer!

Den morgenen jeg spiste frokost før hanen gol, med den eldste poden. Da jeg klemte han, ønsket god tur, og så at han satte seg i drosjen på vei til Gardermoen sammen med resten av gjengen i firmaet han er lærling i. Så slo det meg….at der drar han, ut på tur, sin aller første flyreise, i en alder av 19 år. Han som knapt ville overnatte hos mormor og morfar engang da han var mindre, den lille, hjemmekjære, forsiktige poden vår. Og så dro han, ut på eventyr, som om det var den største selvfølge. Hver dag har jeg fått meldinger og snapper, bilder av eventyret. Gutteturen. Det er ingen tvil om at han koser deg. Og det var et herlig øyeblikk det. Å stå der, vinke til gutten min, som egentlig er en ung mann, og vite at han er så trygg, så klar for verden, men at han likevel kommer hjem igjen senere i dag. Gleder meg til å gi storepoden en lang klem nå! Bare fordi jeg fremdeles kan!

Poden sender bilder fra Polen.

En liten timeout med måsagubben. Den ettermiddagen vi kjørte opp til tjernet, bare for å komme litt bort fra måsahuset. Kjenne at vårsola varmet i ryggen, selv om kalenderen hardnakket påstår at det er februar! Sitte på et teppe tett sammen, nede ved det islagte vannet, og bare nyte litt stilletid. Fint øyeblikk!

Denne mannen og denne plassen <3

Og slik har øyeblikkene kommet og gått denne uka. Noen har jeg stoppet opp og tatt inn, andre har sikkert gått meg hus forbi. (merkelig uttrykk egentlig..hus forbi…hva med de som bor i blokk lissom!) Jeg har løpt i skogen, og ligget utslått på stuegulvet. Jeg har lest favorittdiktet om og om igjen, og jeg har rocka til sanger som nesten har sprengt den lille høytaleren i kjøkkenvinduet. Jeg har bakt boller og jeg har kokt suppe, vasket inne i skaper, og feid støv under teppet, sett tåredryppende brennaktuelle dokumentarer om nød og elendighet, og drømt meg bort i meningsløse, dog meget underholdende såpeoperaer! Den største smågodt bollen jeg noen gang har sett, en hilsen fra Dag Olav på jobben, kuleste fyren fra Eidskog!!! En kombinasjon av alt, fra rein kjedsomhet og selvmedlidenhet, til ren, skjær hverdagsmagi!

Sånne overraskelser. Lykke!!

Nå er det vinterferie for halvparten av måsahusets hverdagsfolk, og vi skal gjøre noe så herlig kjedelig som ikkeno! Det lover godt for den kommende uka.

Hva var ditt fineste øyeblikk i uka som gikk?

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Søndager altså. Nesten favorittdagen i hele uka, til tross for at det er arbeidsdag i morgen. Ingen ting slår fredag, men søndag kommer jammen tett oppunder.

Føler at jeg henger litt i stroppen akkurat nå. Skulle gjerne hatt litt mer energi, litt mer søvn. Det har manket litt på akkurat det denne uka. Opp om morgenene uten stort annet enn noen minutter i drømmeland, bort på jobb, også helt pumpa i det jeg setter føttene på trappa her hjemme. Skulle så gjerne hatt ork til så mye mer, men uka har likevel vært god, og det har vært mer enn nok av de fine små øyeblikkene.

Frokosten akkurat nå består av en skive med appelsinbrødet jeg bakte i går. Smaker nesten enda bedre i dag. Skikkelig innertier, til tross for at hele bakverket er et sånn spontant slumpverk, proppet av rester fra kjøleskapet. Ingen oppskrift, bare masse appelsin, litt kanel, kesam, philadelfiaost, egg, mel, kardemomme….også likevel så saftig og godt. Nydelig med brunost, og dagens første kaffekopp. Da kan jeg like gjerne notere dette som et av ukas øyeblikk. Sitter her med frokosten, og de eneste lydene i huset foreløpig er knitringen fra peisen, pusen som maler borte på sauseskinnet, og fingrene mine på tastaturet. Bloggøyeblikket. Nuet. Herlig!

Saftig appelsinbrød med brunost, kaffe, og litt søndagsblogging!

Det jeg faktisk HAR orket denne uka, er et par turer i skogen før kveldsmørket. Elsker at dagene er lengre og kveldene noe lysere. De dagene hvor tretten kommer allerede siste økta på jobb er slike turer ut i frisk luft helt avgjørende for resten av kvelden. Frisk luft, bevegelse, om enn bare for en drøy halvtime, gjør underverker for både kroppen og hodet. Den siste dagen før snøen falt igjen, det var en sånn herlig ettermiddag. Deilig, kjølig luft, men ikke kaldt. Tenk at skogen kan by på så masse farger og lukter, og det på en vinterdag. Nydelig øyeblikk.

 

Tenk at det finnes slike små perler, midt inne i skogen. Nydelig plass, og nydelig øyeblikk.

Utviklings samtale med minste poden på skolen. Den aller siste. Så rart å tenke på, at den minste poden om noen måneder også er ferdig med grunnskolen, og så til de grader klar for nye utfordringer. Han har, i likhet med storebrødrene, planene klare, og videregående er allerede søkt. Vi krysser fingrene for at han kommer inn på førstevalget. Så var det denne utviklings samtalen da. For siste gang. Poden, læreren og jeg. Kun 20 minutter, ingen store temaer å ta opp, grei gutt og alt det der. På turen hjem måtte jeg stoppe opp og trekke pusten litt. Kjenne på at det både var deilig og vemodig at den siste samtalen var over. Kjenne på takknemlighet over læreren, som i likhet med alle de andre lærerne poden har vært så heldig å ha, ser akkurat han for den han er, og hele tiden har omfavnet det som gjør vår pode til akkurat vår pode. At det er rom for å være litt stille, litt kreativ, litt sår, litt lun, rom for å være bare seg selv. Det var godt å kjenne på. Godt og vemodig, men absolutt et fint øyeblikk.

 

På vei til skolen, for den aller siste foreldresamtalen.

Kanelsnurrer. Alle øyeblikk med kanelsnurrer er gode øyeblikk. Den ettermiddagen en deig hadde kaldhevet i kjøleskapet mens vi var på skole og jobb. Så fort gjort og snurre ut noen godsaker på kveldingen når deigen allerede er ferdig. Hevet mens vi spiste middag, også tadaaa… kanelsnurrer og iskald melk til kveldsmat. Det var et fint øyeblikk. Når lukten av nystekt bakverk sprer seg rundt på Måsan, og gubbe, poder og podenes kompiser og venninner kommer krypende ut av lukkede dører og garasjeporter, får å samles i sofaen, og bare gafle i seg godsaker. Lun stemning, latter, og bakverk. Huset fullt. Nydelig øyeblikk. Angrer på at jeg ikke tok bilde av den overfylte sofaen, men likevel, stemningen sitter igjen i hjertet. ( Nå var jeg dyp nå!!!)

 

Da han eldre herremannen med pelslue og lodden bikkje gliste bredt og ropte “Hahahaa! Gjenopplever du barndommen eller??? Pass på så du itte blir blaut på sokka nå!!!”  Jeg var ikke klar over at det gikk noen på stien bak meg da jeg tok rennefart og sklei over isen på sølepyttene som om jeg var Sonja Henie, og pytten var en OL-arena! Det er noe med tynn is på sølepytter som gjør at jeg blir sånn akutt 4 år i hodet, og trangen til å skli, hoppe og knuse blir større enn trangen til å fremstå som en sofistikert voksen kvinne. Og da lo jeg høyt, det øyeblikket jeg ble tatt på fersken av mann med hund, i å skli og knuse is. Og da lo han også! Så hevet vi armen, vinket som om vi var gamle kjente, ønsket hverandre en fin dag videre, og gikk hver vår vei, smilende begge to. Flaut og fint øyeblikk. Mest fint!

Barnslig..men verdt det!

Musikken i måsahuset. Den konstante musikken, den gjør meg glad. Gitarspillingen fra podenes rom oppe, og fløyta som er børstet støv av igjen. Man blir nesten avhengig av bakgrunnslyden musikken gir. Da vet man at huset er fult av ungdommer, selv når man ikke ser dem. Denne uka kom et nytt gammelt instrument i hus. Munnspillet etter måsagubben sin morfar har funnet veien fra svigers og hit, og minste poden er nå igang med å lære seg kunsten å spille munnspill. Og han får det til, sakte men sikkert sitter tonene, og snart spiller han hele låta slik Reodor Felgen gjør rett før rulleteksten flyter over skjermen og Flåklypa. Nytt liv i gammelt instrument, historie og musikk. Gledelig øyeblikk.

Og slik har dagene gått, med små øyeblikk som bare har ventet på å bli fanget opp. Kaffe med en venninne på senteret, en hyggelig melding fra en elev, et blidt ansikt som endelig er tilbake i flokken av gale kvinnfolk på kontoret. En ny bukett knitrende tulipaner i et gammelt melkespann, en kveld alene hjemme, bare måsagubben og jeg, mens podene dro på handletur til Sverige.

En liten Bolla-pus som venter utålmodig i vinduet når hun ser podene kommer gående hjemover på den gamle stien utenfor kjøkkenvinduet, en liten shoppingrunde på Skeidar med svigerfar, og den ettermiddagen en avtale om middag med en gammel skolevenn neste uke ble inngått. Små, fine og hverdagslige øyeblikk, som til sammen utgjør en helt alminnelig, men likevel så innholdsrik hverdagsuke. Så sitter jeg her, enda en søndag, og er så glad for alle de små øyeblikkene jeg har klart å lagre. De er gull verdt, og det er du også! (så vet du det!)

 

Håper du har holdt av noen øyeblikk i uka som gikk, og at uka som kommer byr på enda flere.

Vi blogges.

 

 

The ugly Snap Chat truth.

Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Denne dama er ikke et glansbilde! Nei, dette er ikke en middelaldrende hobbyblogger med eksponeringsbehov ute på fisketur etter komplimenter for å styrke eget selvbilde, dette er beinharde fakta.

Jeg synes ikke synd på meg selv, ei heller har jeg et sykelig selvbilde som trenger konstant oppbacking fra de rundt meg. Jeg er egentlig glad i meg selv. Helt sant. Liker den jeg er, og har, etter mange år endelig kommet det punktet at jeg omfavner både de ekstra kiloene, de små grå, de litt for store neseborene, vannkopparret i panna, den litt for lange kroppen, og de litt for store manndige føttene. Alt dette er meg, og jeg er helt ok!

Når alt det er sagt skal det likevel sies at når jeg ser meg i speilet strekker jeg gjerne på halsen slik at dobbelthaka blir mindre synlig. Jeg trekker inn magen når jeg speiler meg fra siden, og jeg smiler…for mitt vanlige avslappede ansikt har en tendens til å se kriminelt ut…Det har jeg arvet av pappa…ingen tør å hilse på oss når vi er avslappet eller konsentrerte…da ser vi farlige ut.

 

Så ja, i speilet retter jeg ryggen, “jukser litt”, og på den måten er ikke fasaden så alvorlig gæær`n likevel. Etter klokken fem om kvelden speiler jeg meg ikke. Da ryker fasaden sammen med BH`n, maskaraen, og hold-in-trusa. Etter kokken fem slipper puppene fri fra “fengselet”, og denne frua trekker inn i bomull, flanell og ull. Etter klokken fem er det komfort for alle penga, og det er helt greit, for det er det INGEN som ser likevel.

 

Men…så har vi måsagubben da. Mannen i mitt liv. Sjarmøren med pels på ryggen, og en egen evne til å plassere konas overdimensjonerte manneføtter godt ned på bakken. For han har gjort sport av, hele det siste året, å gjøre narr av den kanskje mest u-glamorøse blogger`n på hele kloden. Dette i form av bilder han sender meg på Snap. Bilder tatt mer eller mindre i smug, på de tidspunktene jeg minst aner det.

 

Når man har jaget det kattekreket gjennom hagen, i pysj, og gubben synes han er gøyal!

Dette har resultert i en bildeserie jeg kanskje ikke akkurat er stolt av, men som vi har ledd høyt av i tide og u-tide. Og nå, i disse tider hvor det krangles i blogger, og media og diverse diskusjonsforum på TV om unge menneskers holdninger til eget utseende og kirurgiske inngrep, tenkte jeg som så, at: “Pokker heller, jeg slår et slag for naturlig forfall!”

 

Så om du vil velte deg litt i uglanset, uretusjert, og tidvis skremmende u-glamorøs bildeserie av et ganske normalt kvinnfolk som for lengst har sett sine glansdager, da kan du bare skrolle deg nedover. Og om du ikke føler deg bittelitt bedre med deg selv når du har skrolla ferdig, da er det no alvorli`gæærn`t med deg!

 

Venter på burger på Mc. Donalds…Snasen dame!
Dronninga av grøntfor.
Når haka henger ned på brystkassa!
Når klokka bikker 18.00 og du har runda 43 år… Party-party!
Et spennende liv…Sjekk de svære nesebora!!!
Ansiktsløftning på 1-2-3!
Middagshvil…rakk ikke gå fra bordet engang!
Når fasaden “sprekker”… Tok du den?
Konsentrert…
Når du tar gubben på fersken i å knipse bilder!
Rett før man sovner…på stolen!
Og rett etter at man har sovna!
Jah…
Prosit!
Altså…sosiale medier? Avhengig? Jeg???
Han fikk kjeft når dette bildet ble tatt!!!
Tornerose du lissom…
Morratryne og morraånde. Fy fader for et kvinnfolk jeg er 😉
Bildet er selvsagt delt med podenes velsignelse!
Jeg fant synderen….De svære nesebora er godt for noe!
Bare de med skikkelig skills fikser dette!
Fine damer trenger ikke gaffel!
Min absolutte favoritt! SJEKK det settet med hengepupper da! Bare velter deg over magen lissom!!!!
Er det mulig å bli mer u-lekker lissom???
Det styggeste badet i verden hindrer ikke denne dama i å lese facebook oppdateringer fra folk jeg knapt kjenner ihvertfall!

Klokka er snart fem folkens. På tide å kroppens forfall få skinne…bare se opp for hårete menn med mobilkamera! Pleier du å være snasen på alle bilder eller???

God fredag!

 

Ukas små øyeblikk.

En av elevene jeg hadde i fjor sendte meg et bilde i går. Et bilde av meg selv, tatt av eleven, til et fotoprosjekt de hadde i fjor. Det handlet om sosiale medier, hvordan vi fremstiller oss selv. Bildet av meg skulle bare være en liten del av det, rynkene rundt øynene skulle fjernes. Altså, meldingen fra den tidligere eleven var et fint øyeblikk. Vi ble sittende å skrive litt frem og tilbake en snau halvtime. Oppdatere hverandre på stort og smått. Det gleder meg så innmari når det går ungdommen godt, og særlig de det er aller vanskeligst å slippe taket på. så jo, det var helt klart et slikt fint øyeblikk.

Så ble jeg sittende å se på bildet jeg fikk tilsendt. Smilet er mitt, øynene er mine, oppover-håret, joda det var meg. Jeg tok meg selv i å være ganske fornøyd med bildet, faktisk! Det er jeg ikke ofte! Og ihvertfall ikke nå om dagen. For jeg føler at øynene er matte, rynkene dypere, huden er vintertørr, og smilet når ikke alltid opp til øynene. Ikke fordi det er noe galt i den forstand, kun en kombinasjon av årstid, en del søvnløse netter, lite tiltak når det kommer til å nå den berømte dørstokkmila, tankespinn rundt store poder og utgifter til førerkort…livet, rett og slett. Et øyeblikk tenkte jeg at jeg skulle bytte profilbilde på facebook eller instagram, kult å føle seg litt fresh på et bilde liksom.

Meg. Men smilerynkene er nesten vekk, og arret midt i panna er duset ut. Hvorfor er det likevel dette jeg fikk lyst til å vise andre?

 

Men så slo det meg…hvorfor? Hvorfor hadde jeg plutselig behov for å fremstille meg selv som noe jeg ikke er akkurat nå, og til hvem egentlig? Hvem er det jeg ville skulle se det, og hvem er det jeg har behov for at skal tro jeg ikke har sånne furer i øyekroken når jeg smiler?

Jeg bytta ikke noe profilbilde. Istedet benyttet jeg tiden mens poder og gubbe var i garasjen til å faktisk trosse den hersens dørstokkmila! Jeg kokte kaffe, pakket tursekk, knøyt joggeskoa, og trasket ut, og opp i skogen. I to timer gikk jeg! Deler av veien i følge med minste poden. Vi skravlet og gikk, og etter å ha stoppet ved tjernet og drukket hver vår  kopp med litt varmt i, jogget han grusveien hjem, mens jeg gikk en ekstra runde i skogen. Gikk og gikk, til tærne var kalde og våte, føttene vonde, og ryggen svett. Og jo lenger jeg gikk, jo mer energi fikk jeg. Og det var et fint øyeblikk det!

Tåkete vær, men klart hode. Fin kombinasjon, og fint øyeblikk.

Da jeg endelig kunne ta av og vri opp sokkene, og varme kalde tær foran flammene i peisen hjemme, sendte poden meg bildet han tok oppe ved tjernet. Ikke noe glansbilde det heller, slett ikke noe profilbilde på sosiale medier, men jeg kjente at jeg ga faen. (Pardon my french!) Og det var faktisk et fint øyeblikk det og. Bare omfavne rynkene, den litt tørre vinterhuden, det noe slitne smilet, og kinnene som var røde av rått Februar-vær, og bare tenke at sånn, sånn er jeg akkurat nå! Fint øyeblikk. Å bli så gammel at det er viktigere med varme tær, enn et skjønnhetsfilter!

Og sånn er det egentlig! Poser under øynene, trette øyene, rynker i øyekroken, arr i panna, og litt pløsete vinterfjes. Det er helt greit, det også!

Den rosa morgenen. Da minsten og jeg tok følge til jobb og skole. Jeg gikk egentlig litt i min egen verden og snakket om “da jeg var ung”, da poden plutselig stoppet midt i veien, så seg rundt, og sa: “Dette er sånn vær du pleier å blogge om på søndagene ass, mamma!”  Og da stoppet jeg opp og, for det var sånt vær. Hele gata var liksom plutselig rosa. Nysnøen, himmelen, og alt imellom. Rosa! Så da stod vi der da, som to tomsinger, på vei til skolen, og bare kikket rundt oss. Vakkert var det, rett og slett. Også var det et fint øyeblikk da, både for poden og meg.

Rååååååsa!

Alt annet en kjedelige brødskiver til frokost. Det gir fine øyeblikk. Stekte sånne saftige lapper denne uka, og de har holdt seg så godt i kjøleskapet. Så hver morgen har jeg spist lapper, med smør og appelsinmarmelade. Kun fem ingredienser, likevel så godt. Egg, appelsinjuice, kardemomme, cottage cheese og havregryn. Snadder. Herlige, mettende frokostøyeblikk!

Ihvertfall ikke brød!

Den søvnløse natten. Da jeg kastet inn håndkle kl to om natten, krøp inn i en diger flanellpysj, tente opp i peisen, og ble sittende resten av natten og tegne til bloggen om den noe uheldige prøvetimen med poledancing. Takk for responsen på det innlegget forresten, alltid hyggelig når mine “feilgrep” kan få andre til å trekke på smilebåndet. Uansett, gamle ballader på YouTube, en katt i fanget, lykkelig fordi matmor tilbringer natten i stua, varm te, kjeks, og fri utfoldelse med blyant og tusj. Fint øyeblikk. Søvnløst, men fint.

Den dagen eldste poden ble 19. Herlighet! Tenk på det, at jeg har en pode som er 19!!! Det kjennes bare så rart. Så stor, fin og reflektert. Arbeidsom, kreativ, snill! Så ble jeg sittende og mimre da, som jeg alltid gjør når en av podene fyller år.

Tenk at denne lille poden er 19 år!!!

Kikke i album, la tankene vandre til den lille, forsiktige gutten. Han med de lange klemmene, og den lyse luggen. Fint øyeblikk.

Når lillebror ordner bursdagsgave til storebror… brødre ass…

Poden ble feiret samme kveld, da besteforeldrene og oldemor kom til middag. For en fin kveld. Sammen sånn, måsafamilien, to bestefedre og en mormor, også oldemor da. Siste oldemor. Middag, og kaker. Sitte sånn rundt et langbord som egentlig ikke er så langt likevel, skravle, tulle, le. Bare ha litt tid sammen.Feire bursdag midt i uka. Det var et fint øyeblikk det.

Oldemor.

Å ha huset for seg selv en hel ettermiddag. Ingen planer, absolutt ingen. Sovnet på sofaen, drømte om kinderegg, og våknet av at katten som hadde sovnet på saueskinnet ved siden av meg snorket. Skal ikke kimse av en ettermiddagsdupp sånn ca midt i uken altså! Herlig, avslappende øyeblikk.

 

Skrullingene jeg jobber sammen med. Egentlig er det en skrulling som har underholdt meg mest denne uka. Altså, finnes det noe bedre enn folk som fleiper og tuller på arbeidsplassen? Latter er også undervurdert altså, skikkelig også. Først knakk jeg i vinkel da Kine hadde hengt opp plakat på plassen min da jeg kom mandag morgen, bare fordi hun visste at jeg hadde vært på poledancingkurs lørdagen før. Hun hadde akkurat like lite trua som meg på at det skulle ende godt!

Og på fredag, da jeg kom tilbake til kontoret etter lunsj hadde hun skaffet meg en “venn”. Kine skulle vært interiørdesigner altså! Elsker at lampa nå passer enda bedre til arbeidsplassen jeg går så hardt inn for å gjøre ekstra personlig. Den lampa må få et eget navn. Uansett, fine øyeblikk.

Og slik gikk uka. Blottet for storslått magi, likevel full av fine små hverdagsøyeblikk. Kaffe med Mona, lunsj og hyggelig prat med en barndomsvenn jeg ikke har sett på altfor lenge, spise karameller med en elev i friminuttet, sove lenge lørdag morgen i en varm armkrok, spise kald bringebærpai til kveldsmat to kvelder på rad, knuse is på fryste vasspytter med røde tøysko, og endelig kunne se bunnen av skittentøyskurven…selv om den gleden ikke varte stort lenger en en halvtime.

Håper du har funnet litt hverdagsmagi denne uka, at de små øyeblikkene har gitt deg glede, også håper jeg at du også setter mer pris på varme tær, enn bilder med “rynkefilter”. Riktig fin søndag til deg og dine!

Vi blogges.

 

 

 

 

På halv stang.

Du vet hvordan noen ideer av og til virker aldeles fremragende etter et glass vin eller to, men realiteten er en ganske annen så snart jentekvelden er over og hodet klarner?

Sånn som for eksempel når venninna di sier noe sånt som: “Atte, du??? Jeg har sånn gavekort på en sånn prøvetime på sånn poledancing! Det hadde bare vært sååå sykt kult da! Blir du med på det eller?”

 

I dette tilfellet er det korrekte svaret nei! Nei, nei, og atter nei! Alltid bare NEI!

Men denne skrotten, langt nede i sitt andre glass med rødvin, går rett inn i akutt strippermodus, totalt blottet for enhver besittelse av selvkontroll og selvinnsikt, og svarer et øredøvende, særdeles overbevisende “JAAAA! Jeg har alltid tenkt at jeg skulle vært stripper jeg, vet du!”

All anger i etterkant har ingen betydning, for venninna di er sånn politisk korrekt skrulle som spiller samvittighetskortet i hvert eneste fordømte trekk, og lar deg ikke slippe unna en avtale inngått i gjæret drue-juice-rus, som tydeligvis er like bindene som om den skulle vært skrevet i blod.

 

Så da ble det poledancing, en introduksjonstime, på et ekte poledancingstudio, med instruktør, i hovedstaden.

Å begi seg utpå en hvilken som helst fysisk aktivitet er risikosport for denne dama, for jeg er, og har alltid vært, så langt unna et idrettstalent som det er overhodet mulig å komme! Til tross for flere år som medlem i Sørumsand Idrettsforening kom jeg aldri lenger enn fast saftblander og benkesliter på b-laget til jenter 16 i håndball, samt syvende innbytterkeeper i reserve-reservelaget i fotball, jenter 14. Dette takket være en viss redsel for lærball i fart, og en egen evne til å forstue fingre i gangfart på mykt underlag. Å tro at man derfor skulle mestre en noen som helst form for rytmisk dans rundt stang av metall i proft studio var intet annet enn dumskap.

 

På vei innover til hovedstaden, i en litt sparsommelig innredet og overbefolket tog-kupe, satt to middelaldrende kvinnfolk hvis treningsinnsats det siste tiåret har vært noe laber, og snakket om slike ting som “Hvor vanskelig kan det egentlig være? Det er jo bare en stang lissom”. En stang man skal svinge seg litt rundt i, kanskje henge litt i, snurre rundt, også “tadaaa!!!”, ferdig utdannet poledancer. Ja, for det så da unektelig lett ut, disse små klippene jeg googlet meg frem til på YouTube. Og SÅ dårlig trent er jeg da ikke, at en drøy time svinsende rundt et metallrør burde være noe problem.

 

Men jeg tok feil! Jeg tok så inderlig feil!

Vi kan jo starte med treningsklærne. Bare å komme seg inn i en ettersittende trekvart lang sykkelshorts er jo ei hel treningsøkt i seg selv. Ja, for i det instruktøren anbefaler sykkelshorts for både smidighet og feste-evne, burde det ringe ei bjelle! Enkel forskning viser at denne kroppen ikke er bygget for sykkelshorts, da jeg etter flere år med sort belte i jojoslanking, og fagbrev i ostepop nå sitter igjen med et ukledelig trelags bilring-vedheng over høna, som ved hjelp av tyngdekraften og medfødt foroverlent lut holdning konsekvent ruller enhver form for benklær med strikk i livet ned til hønekanten, uansett anledning. I tillegg har overgangsalder og et høyt inntak av Pepsi Max bidratt til at kroppen tidvis suger mer vann enn Titanic, og enhver form for blodomløp stoppes derfor av sømmen nederst på sykkelshortsen, slik at bena, fra øvre knehase og ned til ankelen ser ut som to dårlig stappede medisterpølser fra den lokale slakter`n.

Også på poledancekurs befinner det seg, i tillegg til meg og venninnen, 6 andre damer. Eller, egentlig er de unge kvinner, en kommende brud med fem venner, som har valgt dette kurset som en del av et utdrikkingslag. De har vel knapt rundet tredve noen av dem, og er tilsynelatende en slik vennegjeng som bare “eeeeelsker” å gå i fjellet, trene zumba for gøy, og som spiser tørrdampet kruspersille med løvetann-ekstrakt når de virkelig skal “skeie ut”. For denne gjengen er 2020`s utgaver av Jane Fonda på VHS, og ved siden av dem er jeg en utrydningstruet flodhest fra sjeldne vannhull i ytre Afrika!

Men mister jeg motet og innser min begrensning av den grunn? Neida! For inne i hodet mitt finnes fortsatt et snev av den unge kvinnen jeg engang var, hun med tilnærmet normalvekt, pupper som peker nordover, og med beundringsverdig pågangsmot til tross for minimalt med både medfødt rytme og styrke. Inne i mitt hode er jeg en smidig liten pusekatt som lett kommer til toppen av den stanga med ny-kvessede klør, før hun sklir nedover den like elegant som en gaselle galopperer på savannen.

Det er derfor det blir en så kolossal reality check da følgene av årevis med kroppslig forfall forårsaket av friterte godsaker, og manglende knipeøvelser etter intet mindre enn tre vaginale fødsler på under fire år blir så til de grader synligjort.

For instruktøren ber alle om å finne sin indre gudinne, og vrikke smidig på hoftene mens vi med “attitude” skritter sofistikert, selvsikkert og sexy mot stanga. Men min indre grasiøse gaselle har tydeligvis utviklet hofteledds-dysplasi og slarkete akilles, for en halv meter unna stanga tråkker jeg over og faller med alle mine 180 uproporsjonerte centimetere skrevs over en av brudepikene i utdrikkingslaget.

Jeg rakk altså ikke bort til stanga engang, før det gikk til hel***e!

“Fortvil ikke!” roper instruktøren, “Dette får du til!”, før hun viser oss hvordan vi med nette fotbevegelser og strak arm skal spinne lekent rund stanga, noen runder, sånn bare for å varme opp. “Det fikser jeg i hvert fall” tenker jeg, for det er jo de samme bevegelsene jeg i sin tid utøvde da jeg sånn passelig brisen og løs i strikken danset rundt taxi-skiltet i drosjekøen på Lillestrøm stasjon, i påvente av drømmemannen og skyss hjem til Sørumsand!

Men midt i runde nummer fire innser jeg at det er minst 20 kilo siden jeg stod i den drosjekøen, og at armen ikke lenger tåler tyngden av årenes forfall. For i tillegg til å bli bråsvimmel og uvel, knaser det mellom skulderbladene og smeller i den kanskje eneste gjenlevende muskelen i overarmen, så jeg ufrivillig slipper taket, spinner svimmelt rundt som en russisk rulett to runder ekstra ut i rommet, og stanger panna inn i enda en brudepike…

 

 

Og siden går det slag i slag. Seks småbrisne ungpiker fyker opp og ned i stengene som apekatter, svinger seg rundt til rytmen av sensuelle latinamerikanske smørsanger fra Ricky Martin som om de aldri skulle gjort noe annet, mens jeg, jeg prøver desperat å klamre meg til stanga 40 cm over bakken, ved å knyte to medisterpølser i en sykkelshorts rundt kaldt metall!

“BRA!” roper instruktøren overrasket og mektig imponert, men bra varer ikke lenge, for styrken i armene tar slutt etter nøyaktig fire sekunder på halv stang, og jeg sklir ned den stanga med så voldsom fart at jeg får brannsår fra hæla og opp til eggstokkene før jeg pulveriserer halebeinet, og lander så brått på linoleumen at det danner vakuum mellom rumpeballene, og underlivet suger seg fast til gulvet som en blåsefisk på innsiden av et akvarium!

 

To brudepiker kommer løpende til og tar tak under hver sin arm før de med et lite tilslørt stønn drar det undertegnede droget opp på føttene, og pådrar seg et aldri så lite brokk i samme slengen.

 

“Jeg tror vi stikker nå…før du skader brura også!” kniser den mindre sympatiske venninna mi, før vi takker for oss, og jeg halter, brannskadet, forslått og sår, ut av studioet!

Før vi hopper på toget hjem unner vi oss et glass vin på puben på Sentralbanestasjonen. Dumt kanskje, med tanke på hva jeg sa ja til sist jeg var i bunnen av et slikt glass, likevel befriende herlig! Et glass blir til to, smil blir til latter, og innen vi ankommer Lillestrøm stasjon er jeg lettere til sinns, overmodig brisen, og tar en liten svingom rundt taxi-skiltet mens vi venter på bussen. Det går ikke særlig bra det heller, og det er bare å innse at toget for en mulig strippekarriere for lengst har gått. Det går fint, for en tekstmelding fra gubben utgjør en privat invitasjon til å danse heftig rundt ei litt mindre stang når jeg kommer hjem. Fy flate, den gubben kan jaggu kunsten å flirte… Dessuten har jeg har vin i magen, hoven ankel, brannsår på steder sola aldri kommer til, mulig brudd i ukjent skulderblad, hofte ut av ledd, brist i bekken og halebein, forstuet eggstokk, og kan endelig skryte av, i en alder av langt-over-førr, å ha fått min aller første skikkelige idrettsskade! Over HELE kroppen!

Bare det er en bragd i seg selv!

 

Nå skal jeg tape en hel aloe vera-kaktus til innsiden av lårene…

Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Det kjennes innafor med en innesøndag. Kroppen er litt støl og sår etter gårsdagens “trening”, men akkurat det tror jeg skal få bli gjenfortalt i en egen blogg. Uansett, innedag kjennes greit ut akkurat nå. Fryktelig lyst på en bit av den sjokoladekaka som står i kjøleskapet, og vurderer sterkt om akkurat det blir frokosten min i dag. Kake og kaffe, hvorfor ikke lissom?

 

Ulltøy, og en minstepode som serverer kaffe i sofakroken. Søndagsmorgenen sin det!

Jeg har kommet ut av pysjen og inn i ulltøyet. Frøsen i dag, og sofa, pledd, kaffe, ulltøy og den uåpnede boka fra Heidi frister. Resten av gjengen i måsahuset sover, bortsett fra en uvanlig våken 15 åring, og slik vil det nok, om jeg kjenner flokken rett, være noen timer til. Pusekattene ligger sammenkrøllet i hvert sitt hjørne av stua, og er jeg helt stille kan jeg høre en av dem snorke. Usikker på hvem, men lyden er litt koselig egentlig. Komisk men koselig. Åh, denne helgefølelsen altså, nesten det fineste øyeblikket med hele uka.

 

 

Enkelte dager har jeg famlet litt i blinde føler jeg, uten å helt klare å registrere de små øyeblikkene når de dukker opp. Ikke fordi de ikke har vært der, men fordi noen netter uten søvn igjen har krevet litt energi, sånn på dagtid. Helt merkelige greier det der, at hvor enn trøtt man blir av søvnmangel, så uteblir søvnen likevel på nattetid. Litt frustrerende, likevel klarer jeg på sett og vis å nyte våkenettene også. Kroppen får kanskje ikke søvn, men det er mye hvile i det å sitte i en mørk stue, nyte stillheten, vel vitende om at de man er glad i sover trygt i sengene sine, steke brød midt på natten så frokosten og matpakkene blir rykende ferske, eller bare tenne et par lys, stirre inn i flammene og la tankene vandre. Hørtes jeg litt forskrudd og mentalt gæær`n akkurat nå? Mulig det, men stillheten i huset på natten, når man først er ufrivillig våken likevel, den gir rom for noen virkelig fine, små øyeblikk. Dessuten kan man benytte muligheten til å chatte med venner på den andre siden av jorda, der hvor det enda er mange timer igjen av dagen.

Små vikingbrød til matpakkene. Avslappende nattarbeid.

Det øyeblikket jeg brøt alle slankeregler. Hvilket øyeblikk lissom??? Jeg bryter jo den grensa hele tiden. MEN, det var på fredagen at jeg stakk innom Rema for å kjøpe margarin og egg, og ikke noe annet, men så fant plutselig litt sjokolade veien opp i kurven min likevel. “Handler for en venn!”, sa jeg litt freidig da jeg kom til kassa, men ble ikke trodd. Samma det, for jeg oppdaget en ny dille. Eller et nytt øyeblikk, om du vil. Franske sjokoladetrøfler. Holy-Moly!!! Sånne ting jeg ikke likte før, det har plutselig blitt snadder. Sånt “gammel-dame-godteri” liksom. Mokkabønner, mørk sjokolade, tørkede dadler…Er det jeg som står for forfall eller? Betyr dette at jeg kun er øyeblikk unna hofteprolaps, grå stær, leggevann og spaserstokk??? I såfall, I don`t care!!! For det øyeblikket for meg selv, da jeg bare satt og tittet ut av vinduet på ekornet oppe i grantreet (Hallo oldemor lissom!), mens jeg nippet til traktekaffe og spiste franske sjokoladetrøfler, det var pokker meg et fint øyeblikk! (Lurer på når jeg kommer til å kjenne væromslag på gikta…)

Kan anbefales. Hilsen grandtante Janne, 97 år!

Også har vi de helt ubetydelige, på grensa til skrullete øyeblikkene, som er fine, men nesten så teite at de er flaue å fortelle om. (Men jeg eier jo ikke skam, så hva gjør vel det!) Høna mi! Ikke den tidvis ufrisserte høna under keisersnitt arret, men jernhøna. (Høres kanskje ikke noe bedre ut…) Alt Tante Mariann ikke lenger vil ha, det finner veien til måsahuset, ofte til måsagubbens store fortvilelse, og sånn var det med denne høna. Den står for tiden på kommoden i hjørnet av stua, sammen med blomstene fra forrige uke som står like flott enda, og den gjør meg glad, av grunner jeg ikke egentlig forstår. Ikke er den spesielt fin, ihvertfall ikke trendy sånn rent interiørmessig, men som sagt, den gjør meg glad. Hver gang jeg går forbi den stopper jeg opp litt, smiler for meg selv, og tenker hvor merkelig det er at ubetydelig krimskrams kan gi så fine øyeblikk. Liker det? Har du noe sånn stående hjemme? Noe som kanskje ikke alle andre ville plassert på hylla, men som du bare digger?

Når man stadig finner seg selv smilende foran høna si…

Den kvelden Bolla kjørte båt. Hun bare elsker å bli dyttet rundt i det trauet.  Altså, den katten gjør selv de mest avslappede, chille, tenåringsgutta i verden til lekne smågutter igjen. I over en halv time satt Bolla i det gamle trauet, og ble skjøvet frem og tilbake mellom to poder på kjøkkengulvet, og hun storkoste seg! Så fint øyeblikk, når poder og pusekatt bare koser seg sammen, med de mest underlige ting.

Kaptein Bolla.

Den rosa himmelen. Både morgen og kveld. Tror hele østlandet har opplevd fargespekteret på himmelen denne uka, ihvertfall om jeg skal dømme ut fra X antall meldinger på Snapchat og instagram. Men det er vakkert! Virkelig, og den morgenen jeg trasket til jobb med susete hode etter nok en natt uten søvn, og de varmeste fargene nærmest danset over himmelen, det var et fint øyeblikk. Så fint at jeg måtte stoppe opp, og nyte synet. Nydelig øyeblikk.

Gooooood morgen Bjørkelangen!

Den kvelden måsagubben endelig bestemte seg for å bruke et par timer i mitt selskap, istedet for i garasjen, eller i verkstedet til en kompis. Kjente at jeg ble skikkelig glad, så for meg en kveld med fotmassasje, skravling, kanskje litt romantikk…men neida. For gubben hadde fått ny bok i posten, og var så oppslukt at han ikke engang hørte hva jeg sa, og dermed også svarte relativt tilfeldig på de fleste spørsmålene jeg stilte… Men så er det nå engang sånn da, at selv stille selskap kan være trivelig selskap, så istedet for å forsøke å holde en samtale igang plukket jeg heller opp en egen bok, og fikk lest ferdig den. Så satt vi der, i hvert vårt sofahjørne, med nesa i hver vår bok, og hadde et ganske så fint øyeblikk likevel.

“Kjærestetid…”

Tulipaner. Vakre, knitrende tulipaner. Mammas favoritt. En bukett tulipaner i huset minner meg så mye om henne, og hver gang jeg jeg går forbi buketten er det nesten så jeg kan høre latteren hennes, kjenne lukten av parfymen hennes. Sentimentalt kanskje, men likevel så fint. Fine øyeblikk.

 

 

Og slik gikk øyeblikkene, et etter et, og laget til slutt en akkurat passe innholdsrik hverdagsuke. Øyeblikket da jeg skled på knærne nedover korridoren foran en gruppe elever mens jeg sang “Greased lightning” med overivrig entusiasme, rådyrene som krysset veien foran med da jeg var på vei over til postkassen, mexikans posegryte fra Toro som minnet om lørdagskveldene fra barndommen, telefonsamtalen med bestemor, og de røde tøyskoene som alltid gjør at jeg føler meg minst ti år yngre…helt til jeg ser meg selv i speilet.

 

Får ikke vært gammel når man bruker røde sko! Ferdig snakka!

Og med det kan ukas siste dag starte. Innedag. Tror jeg da, det hender jo planlagte øyeblikk endres i siste liten. Uansett, jeg har tre episoder av Neighbours å ta igjen, boller å bake, duk å stryke, bok å lese, kaffe å drikke og katt som spiser tulipaner å irettesette…

 

Måtte søndagen din bli god, og uken som kommer full av hverdagsmagi. Vi blogges.

Den kjedelige lykken.

“Våkne opp da!!! Du er SÅ kjedelig selskap. VI er blitt så kjedelige!!!”  Gubben kvekker til, et kort øyeblikk virker han mer forvirret enn en donorsperm i et reagensrør. Han drar håndbaken over haka og tørker stripen med sikkel som har forvillet seg fra drøvelen og ned på skulderen. “Åh sorry….tror jeg duppa av litt jeg!”  “Duppa av”… I gubben sin verden er det kun en kortforklaring på sovnet som en stein og snorket så drøvelen dirret og taket løftet seg.  Det er så typisk. Fredag kveld, og han sovner midt i den filmen han egentlig ikke hadde spesielt lyst til å se, men som jeg tenkte var akkurat passe komisk og romantisk nok til å sette griller i hodet på gubben om en mulig feststemt hyrdestund i løpet av helgen. Men neida, ikke engang en halvnaken Sandra Bullock og en vinterbleik Hugh Grant er nok til å holde måsagubben våken.

Jeg gjentar. “Vi har blitt så kjedelige!!!”  Gubben, som fremdeles har en fot i drømmeland strekker på seg, gjesper, og stryker meg på ryggen mens han, fremdeles i halvsøvne sier rolig- “Jeg trodde vi var enige om at kjedelig var bra jeg.”

Herregud…gubben er til og med kjedelig når han han rett. Ja, for han har faktisk helt rett. Kjedelig ER bra!

 

Når du håper på en hyrdestund, men gubben har andre planer…

Det var rett før helgen jeg mottok en melding i innboksen fra en journalist i VG. Hun skrev en reportasje om ekteskap og forhold, og trengte et intervju med et par som på et eller annet tidspunkt hadde gjennomgått en form for krise, stagnert litt i forholdet, for så å finne tilbake til hverandre igjen, og nå lurte hun på om dette var noe vi kjente oss igjen i, og om vi ville stille til intervju med samlivsforsker og hele sulamitten.

Grundig journalistikk, på alle måter. En artikkel jeg selv sikkert hadde funnet interessant, og lest om jeg tilfeldig hadde kommet over den, men nei, vi kjente oss ikke igjen, verken gubben eller jeg, så vi takket høflig nei, og ønsket journalisten lykke til videre på leting etter det perfekte paret.

 

Kjedelig, men lykkelig.

Vi er så kjedelige, og kjedelig selger ikke.

Kriser, det selger. Sykdom selger. Utroskap og skilsmisser selger så trykkeriene gløder og pressen brenner. Og sentimentale romantiske historier om folk som finner sammen igjen etter å ha gått fra hverandre, det selger. Kjedelig selger ikke.

Nå er ikke drømmen min å få alle tre hakene og det vannkopp-arret jeg var så heldig å få midt i panna trøkt utover en midtside i VG, den delen kan jeg jo like gjerne blogge om på egen plattform. (Oh, the irony…) Men jeg har tenkt på det helt siden den siste meldingen jeg sendte journalisten. Kjedelig burde selge. Eller, kjedelig burde i det minste ikke være så himla undervurdert. For kjedelig kan være så inderlig trygt og godt, så stabilt. Kjedelig kan være selve lykken, og jeg skulle så inderlig ønske at mange, mange flere kunne oppdage nettopp det. Ja, for jeg unner folk et helt alminnelig “kjedelig” samliv. Misforstå ikke.

Jeg beundrer de som finner tilbake til hverandre etter en krise, de som kan stå støtt etter å ha opplevd motgang av ulike slag. Kudos til de som tar en sjanse på ny lykke, og sjonglerer mine, dine og våre med den største ro og selvfølgelighet. Dere gjør en kjempejobb, og jeg er stum av beundring. Selvsagt fortjener slikt spalteplass. Men, jeg skulle så inderlig ønske det var rom for det kjedelige også. At det gamle ekteparet på krakken i parken, han med sixpence og rullings på innerlomma, som gir kona hånden når de reiser seg, de som ser på hverandre med forståelse og kjærlighet, et hengivent blikk som ikke har sloknet, selv etter en hel mannsalder i tospann, uten de store opp og nedturene, bare de trauste gode hverdagene…jeg skulle så ønske de også av og til fikk sin velfortjente cred!

 

Måsagubben og jeg, vi har vært kjedelige helt fra starten av. Den første dansen på den noe lugubre puben nederst i Strømsveien, han i kjedelig skinnjakke med ribbestrikk på ermene, umoderne hockeysveis, og mokasiner med frynser som hadde gått av moten mange år tidligere. Jeg, med flate kjedelige tøysko, og lypsyl som eneste skjønnhetsprodukt. Han som litt keitete spurte på innoverpust om –”Atte, trur du det er greit om jeg kanskje kysser deg nå eller? Du kan si nei altså!”  Ingen spontan hurramegrundt klineorgie på dansegulvet der altså, neida, traust og kjedelig, men likevel nok til å sende en gullion sommerfugler på interrail gjennom magen min.

 

Lykke er å hoppe fra brygga sammen, en varm sommernatt. (og håpe at gjedda ikke biter…)

Så gjorde vi det som falt seg naturlig deretter. Datet på kjedelige restauranter og spiste de kjedeligste pizzaene med kun ost og skinke. Kjøpte et lite, litt kjedelig hus i utkanten av ei litt stille kjedelig bygd, for det var det vi hadde råd til på to litt kjedelig lave inntekter. Vi fikk to ganske alminnelige barn på rappen, og gav de noe så kjedelig som trauste norske navn uten et snev av bindestreker eller eksotiske mellomnavn. Så kjedelig, likevel verdens herligste unger.

Giftet oss i en bitteliten seremoni i hagen hos sorenskriveren på den aller varmeste junidagen det året, spiste kake med våre aller nærmeste i det lille kjedelige huset i utkanten av den stille, litt kjedelige bygda, og danset til solen gikk ned, barføtt i en ganske kjedelig hage uten så mye som en rose i blomsterbeddet. Så kjedelig, men likevel så fint.

Enda et alminnelig barn kom til verden, og fikk et tilsvarende traust norsk navn. Vanlige huskatter født bak kjedelige låver og uthus fant sin plass i denne litt kjedelige familien, og dagene kom og gikk. Vi er har vanlige jobber, reiser på billige kjedelige innenlands ferier, kjører gamle, rustne, kjedelige biler, og har skikkelige kjedelige ufotogene hverdagskropper. (derav tegnede illustrasjoner og ikke bilder i dette innlegget. Du kan takke meg senere!)

Ikke noe drama. Ikke noe utroskap. Ingen kriser eller voldsomme krangler. Bare livet. Dette vanlige, kjedelige, men likevel ganske så lykkelige livet.

Lykke er å ha to venstreføtter, men likevel danse salsa til de gamle kjente favorittlåtene.

For kjedelig er for meg ren lykke, om det er salgbart eller ei, og de som kjenner meg vet at mine aller fineste øyeblikk finner jeg i den såkalte kjedelige hverdagen. Lykke er å vente til resten av denne lille kjedelige bygda sover, kjøre til et stille skogstjern en varm sommernatt, og hoppe nakne fra brygga, hånd i hånd, ut i det kalde vannet. (Benytter anledningen til å be om unnskyldning til sambygdinger som eventuelt har sett oss og blitt skremt!)

Lykke er å se en film man har sett hundre ganger før, og le sammen rett før de morsomme scenene, bare fordi man vet hva som kommer.

Lykke er å reise sammen hjem fra en foreldresamtale på skolen, betrygget og glade over at podene med de trauste norske navnene både lærer og trives.

Lykke er å sovne på hver sin sofa etter middag, sende en melding med kun et smilefjes midt på dagen, sove i gubbens litt for store t-skjorte, gråte sammen når vi må ta et endelig farvel med de vi er glad i, fordi livet noen ganger er brutalt urettferdig, eller danse salsa til den samme gamle kjedelige favorittlåta på soverommet før vi legger oss for å sove, i en ganske alminnelig, kjedelig og lite instagramvennlig seng fra IKEA.

Lykke er å diskutere hvem som sist tok ut av oppvaskmaskinen, eller hvem som glemte nøkkelen i ytterdøra. Lykke er å spise spaghetti med ketchup de tre siste dagene før lønning. Lykke er å sovne smilende ansikt mot ansikt, og lykke er å desperat hive etter pusten når man våkner i samme stilling og partneren har en morraånde fra helvete!

Lykke er å spise restemat, tre dager på rad.

Nei, kjedelig er ikke salgsvare, men jeg ville ikke byttet det mot en reportasje i VG, eller all spenningen i hele verden. Gresset er ikke nødvendigvis grønnere på den andre siden, ikke om du husker å vanne ditt eget.

Skulle det uventede skje, skulle vi ryke på en smell, eller skulle en krise ramme, da skal vi sammen, forhåpentligvis ri av stormen. Men frem til da skal jeg bare nyte. Nyte dette “kjedelige” hverdagslivet vi har skapt oss sammen, vi to passelig kjedelige folka i dette gamle kjedelige huset, i denne litt kjedelige stille bygda.

Kjedelig kan være selve lykken, og lykken er aldri kjedelig.

Ukas små øyeblikk.

Tente lys på bordet, brød i ovnen, sånn passe tidlig en søndagsmorgen. Lovet Mona å blogge tidlig nok til at hun kunne lese blogg på senga, før hun trasker til Myrlia med flere fine folk. Jeg skal ikke til Myrlia. Jeg skal nyte noen søndagstimer hjemme alene mens gutta stikker på tur…først må de stå opp da, og først skal jeg hente frem, og glede meg over ukas små øyeblikk.

“Wow! Man skulle ikke tro du var så dum som du ser ut” sa eleven fornøyd, takket for lånet av boka, og gikk tilbake til klasserommet. Og sånn startet uka. Det var ment som et kompliment, for sammen hadde vi naila en oppgave med glans, det var bare det at ordene stokket seg litt, og betydningen ble noe ganske annet enn et kompliment. Så lo vi skikkelig, sånn helt nede fra magen av, og fant ut at det var en fin måte å starte mandagen på.Fint øyeblikk.

Det la i grunn grunnlaget for en sånn uke da alt stokket seg litt. Jeg har hørt så mye feil, sagt så masse feil, og snublet i så mye rart, at jeg egentlig burde hatt premie for å fremdeles stå oppreist. Det toppet seg på fredag morgen da jeg åpnet døren for, og snakket høflig til min egen skygge…Tok meg lissom flere sekunder å innse at det slett ikke var et annet menneske bak meg, kun min egen skygge. Rakk tilogmed å tenke at vedkommende var ganske så treg i oppfattelsen som ikke registrerte at jeg holdt døren oppe i påvente at de skulle gå inn. Motbeviser ihvertfall påstanden om at jeg er raskere enn min egen skygge, men forsterker fornemmelsen av en bitteliten medfødt hjerneskade.

Droget (katta altså) og meg. En tomsing som holder døra oppe og småprater med sin egen skygge. “Skulle ikke tro jeg var så dum som jeg ser ut…”

Men det har vært fine øyeblikk denne uka også altså, for all del. På mandag fikk jeg ny pult på kontoret. En større enn den halve kvadratmeteren jeg har hatt det siste halve året. Vaktmesteren har revet en telefonbod, og endelig kan jeg sitte samme vei som resten av damene på C15 igjen. Bestemte meg for å feire akkurat dette litt, og  har derfor innredet litt på kontorplassen hver dag. Plutselig gikk det sport i å gjøre den nye plassen skikkelig hjemmekoselig, så nå har jeg et galleri av familie og idol bilder, et par apekatter i gull, blondeduk, godislager, grønne planter, og en liten spa-avdeling med håndkrem og lipgloss. Det er så himla tacky, og jeg digger det! Gleder meg allerede til å pynte plassen til jul. Uansett, ny plass med blondeduk, gøyalt øyeblikk! Blir så fint atte…tilogmed rektor`n var imponert! (tror ikke han turte å si noe annet)

Når det går sport i å gjøre arbeidsplassen så “tacky” som overhodet mulig. Hjemmekoselig da,,,skikkelig!

Den kvelden jeg fikk melding fra en elev jeg ikke har sett på en stund, og jeg lo til tårene rant. Altså, ungdommer med humor, hjertevarme, fine, kreative ungdommer med humor. Er det rart jeg elsker denne jobben? Den byr jo på de herligste øyeblikkene!

Elevene sitter på et hav av sånne nydelige bilder av meg…

Frosne tær. Herlighet, jeg går rundt med frosne tær hele vinterhalvåret. Kirurgene har kuttet det meste av nerver, og jeg kjenner sjelden at jeg er kald før tærne er blåfrosne, og i mangel av skikkelig gode vintersko er de kalde nesten hele tiden. Nå hjelper det jo ikke akkurat at jeg er 14 år i hodet  heller da, og velger ankelsokker og tøysko på dager det sludder og blåser (det var den påståtte medfødte hjerneskaden da), men fordelen med dumskapen er jo at kvelder foran peisen med ullsokker og varme flammer blir satt ekstra pris på. Kaffe, og varme tær, nydelig øyeblikk.

Den forvekslede matpakka. Jeg er sånn ekstremt kjedelig vanedyr når det kommer til egen matpakke. Til podene kan jeg fint mekke salater, fylte horn og andre gøyale godsaker, men til meg selv blir det som regel med et par knekkebrød med brunost. Så var det den morgenen jeg var litt for trøtt i trynet og treg i droget, ble liggende litt for lenge, og dermed fikk dårlig tid. Derfor pakket jeg ned et par sånne salte kringler til minste poden, kastet sammen noen tørre knekkebrød til meg selv, pusset tenner, vekket poder, løp på jobb, og da det ble lunsj ble det klart at jeg hadde røsket med meg feil matpakke fra kjøkkenbenken hjemme. Og mer skulle det ikke til for at jeg ble sånn akkurat passe hverdagslykkelig den dagen. Synd for poden, helt konge for meg! Fint øyeblikk.

Når du tar med deg matpakka til poden.

Også var det den ettermiddagen minste sendte melding og spurte om vi skulle ta følge hjem. Det er så fint de dagene det klaffer sånn at vi slutter likt, for selv om spaserturen hjem fra skolen ikke tar mer enn syv minutter, så er denne tiden gull verdt. Traske på litt våte grusveier, kjenne regnet på nesa, snakke litt om alt, og glede seg til å komme hjem. Fin stund, fint øyeblikk.

Hvite tøysko og sølepytter. Janne, 43 år.

Å finne en iskald iskaffe nederst i kjøleskapsskuffen. En man kjøpte for lenge siden, for så å glemme. Sånne små “overraskelser” smaker ekstra godt da. Små gleder, I know, men trenger alle hverdagsgleder å være så gedigne da?

Blomstene. Større overraskelse enn iskaffen, en sånn overraskelse som ikke smaker godt (om du ikke er en ku, eller en sånn superveganer eller noe da…) men som varmer hjertet. Blomster, bare fordi. Nydelige, og jeg, lettrørt som jeg er, sippa jo litt igjen da. Tror jeg er ei sånn vandrende hormonbombe jeg ass, En sånn som går av litt hver gang noen er ekstra hyggelige.

Når katta har tatt en bit av blomstene, men gjemmer seg så hun unngår en skjennepreken. Katt? Hvilken katt???

Og nå står de på bordet i stua og gleder meg hver eneste gang jeg løfter blikket og kikker bort på dem. Og buketten er vanskelig å overse, for den er svær. Diger faktisk, og Lillegrå elsker den! Det er noe med den katta og blomster som jeg ikke helt forstår. Hver gang vi har blomster i huset kan hun sitte i timevis og sniffe på dem, og aller helst vil hun sove inntil vasen. Lurer på om den katta er i slekt med blomster-Finn eller noe. Uansett, pus og blomster, finere øyeblikk enn det skal man vel lete lenge etter.

Antipollen-allergi. En ny greie!

Den kvelden jeg egentlig skulle jobbe, men fikk et tegneoppdrag istedet. ( Hadde glemt det helt bort, også plutselig hastet det…teflonhjerne. ) Sånne øyeblikk er så fine. Når man bare kan tenke, “Næh, skit i det, gjør noe gøy istedet!”, også faktisk gjøre det. For jobben gikk jo ikke noe sted, den var der dagen etterpå også den. (selv om jeg lenge prøvde å overbevise meg selv om noe annet!) Sitte sånn ved bordet om kvelden, høre på musikk, drikke te og spise sjokolade, og være litt kreativ med blyant og tusj igjen. Jeg burde gjøre det enda oftere, for det gir så fine øyeblikk.

Til en av instagrams mest fargerike 40-åringer.

 

Og sånn har uka gått. Innimellom dårlig formulerte komplimenter og høflig småsnakk med min egen skygge har jeg sugd til meg det ene lille fine hverdagsøyeblikket etter det andre. Pizza hos sjefen med alle damene fra kontoret, kaffe i butikken til Mona, hente Bolla ned fra liftgardinene gang, på gang, på gang….

 

Den røde himmelen torsdag morgen i det jeg ankom jobben, da gubben og podene diskuterte damer og mensen, og jeg lo til krampa kom, komme hjem til nystekte mandel og sjokolademuffins ala minstepoden på en helt vanlig ukedag, og tente lys på bordet hver eneste kveld denne uka. Kanskje det aller beste i mørketiden.

Og du da? Har du funnet deg noen små øyeblikk denne uka? Jeg håper det!

Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg har syltetøy på tastaturet, syltetøy på t-skjorta, og brunost i ganen. Livet er litt digg akkurat nå, for her sitter jeg under et pledd i sofakroken, oggomler grove vafler med ALT til frokost, koppen er fylt til randen av varm kaffe med fløte, på høytaleren synger Bon Jovi en sånn sippeballade som alltid gjør meg trist-glad (ja, det er et ord!) og resten av flokken i måsahuset ligger og snorker rundt omkring på de ulike rommene. Tenker på uka som gikk. På kaffekoppen jeg tok sammen med en barndomsvenn jeg ikke har sett på kjempelenge, på den aller siste smultringen etter julebaksten jeg hadde gjemt bakerst i fryseren og som jeg spiste til kveldsmat forleden, og på kjøreturen med største poden på fredag, da vi sang Wham av full hals, og lo til tårene trillet av hvor teite vi var.  Dette er definitivt et sånt fint øyeblikk!

Grove vafler til frokost. Sku tru jeg var kongelig altså!

Bolla sover ikke. Bolla tigger vaffel og brunost, gnager meg litt på tåa som stikker utenfor pleddet, prøver å fange sin egen skygge uten stort hell (merkelige greier, men hun gir aldri opp!), henter sokker fra haugen med klær på badet for å lagre under spisebordet, og herjer med filleryen på kjøkkengulvet. Sistnevnte aktivitet er definitivt favoritt syssel når for tiden. Hun har en tendens til å surre seg inn i den fillerya. Litt sånn som når ungene i sin tid laget fort og hytte av sofaputer og pledd, mekker Bolla festning av ei fillerye. Fine øyeblikk det også, ikke bare for Bolla. Ganske underholdene for husets tobente også.

Bolla. Dødsgod i gjemsel.

Har du hatt ei fin uke?

Min har vært bra. Sånn ganske vanlig egentlig, og vanlig er bra. Det er godt å være igang igjen etter juleferien, sånn på ordentlig, med full arbeidsuke, vanlige aktiviteter, middag til fast tid, og alt det der. Jeg er og blir et vanedyr, og trives med det. Det aller beste med sånne vanlige uker? Å gå hjem fra jobb på fredag ettermiddag. Det beste med vanlige uker er fredagsfølelsen. Når korridorene på skolen tømmes for ungdommer, når man kan vinke god helg til kolleger, og rusle ut av skolegården og hjem, vel vitende om at det er en sånn helt vanlig hverdagshelg i vente. Så derfor, fredagens fredagsfølelse, den var et fint øyeblikk.

Fredagsfølelsen starter med tomme korridorer!

Arbeidsuka var også god. Nok en uke med noen nye utfordringer, godt iblandet alt det faste. Klemmen fra eleven jeg ikke har sett på en stund, se noen mestre et fag, noen som kan glede seg over god karakter på siste prøve før terminslutt, og oppnå resultater ved å tenke litt utenfor boksen. Den midttimen en gruppe tenåringer ba meg “joine de” i lunsjen, bare for å “chille” med matpakkene “lizm”. For en tillit, en ære egentlig, å få lære litt slang, tilbringe sånn kvalitetstid med alle de herlige, flotte ungdommene som gir så mye. Jepp, fine øyeblikk!

Chiller med elever. Foto tatt av fin ungdom, og postet som lovet på sosiale medier. For så “kul” er jeg lissom… #ironi

Lørdagen. Da Mona plukket meg opp ved ti-tiden og vi durte til Ninette på Aurskog for å klippe sveisen. Altså, det lønner seg å kjenne de rette folkene! Hårklipp, hårkur, hodemassasje, føn og styling, også serverer dama kaffe,  lunsj og god gammeldags jentesladder i tillegg. Ble jo rene spa dagen det der. Koselig dag, ny sveis, fint øyeblikk med bra damer. Jeg er heldig!

Rense-tarmen-suppe. Sånn frisør har jeg lissom. Fin sveis, ren tarm!

Den kvelden det blåste i hytt og gevær. Da det ulte rundt veggene, og buskene danset i vinden til strømmen gikk. Hadde akkurat satt et brett rundstykker i ovnen da hele huset ble mørkt, og kjente litt på irritasjonen. Men så resignerer man litt, tenker at det er lite man får gjort med akkurat det, også tenner man heller lys i kriker og kroker, finner seg hvert sitt pledd, fordeler seg på stoler og sofakroker, og blir sittende å skravle sammen. Alle fem. Nyte roen, mørket, og mulighetene akkurat det gir for de fine samtalene. I en time ble vi sittende slik å snakke sammen, før vi pusset tennene på badet med en lysestake på vasken, og gikk til sengs. Dagen etter var strømmen tilbake, men kvelden før, samtalene i mørket, de var fine. Fint øyeblikk.

Det øyeblikket jeg var countrystjerne. Rart det der, hvor dødsgod jeg blir på å spille gitar og synge når jeg er alene hjemme. Rått talent, rett og slett, dessverre kun inne i mitt hode, men likevel! Da alle de andre i måsahuset var ute, og jeg egentlig skulle støvsuge gulv, og vaske vinduer, men fant frem gitaren og ble sånn akutt Shanaia Twain istedet! Fint øyeblikk!

Når du skal rocke fletta av den kassegitaren!

Det øyeblikket etter den bråbestemte intimkonserten i stua, da jeg parkerte gitaren fordi jeg måtte ta av sokken og sjekke om lilletåa var brukket (tok litt av med dansinga på den provisoriske scenen, også kalt stuegulvet), og kylte tåa inn i bordbenet, og tre katter kom smygende frem fra under sofaen. Da det gikk opp for meg at gitarspillingen og sangstemmen min hadde sendt tre forskremte katter i dekning under en doning fra IKEA, og at dyra aldri hadde vært lykkeligere enn da jeg sluttet å synge. Katte-kritikerene gjorde kanskje ikke underverker for selvtilliten min, men de fikk ihvertfall frem smilet mitt, og det til tross for en tå så vond at den bare sekunder tidligere hadde fremkalt et vokabular av skjemsord jeg ikke engang viste at jeg var i besittelse av… Artig øyeblikk!

Når du parkerer gitaren og kattene endelig tør å komme frem…

Og nå sitter jeg her, og lurer på hva i huleste det er jeg driver med. Hva er dette egentlig å blogge om??? Leste nettopp igjennom innlegget mitt, for jeg kunne ikke skrive samtidig som jeg dyttet i meg enda en vaffel, så da leste jeg gjennom istedet. Djiiizzez lissom, jeg gjentar meg selv hver eneste uke ser jeg. Jobb, katt, podene, mat, mer mat, mer katt, og litt mer mat. Holy cow så kjedelig jeg egentlig er!! Hvorfor gidder jeg? Eller, jeg vet jo hvorfor jeg gidder, fordi jeg liker så godt å skrive, dokumentere hverdagene for min egen del. Men hvorfor gidder du å lese, du som klikker deg inn her på denne bloggen? Kan jeg være så frekk å spørre om det? For katt, mat, og den noe mindre spennende hverdagen til en du kanskje ikke kjenner kan jo umulig være spesielt fengende. Uff, nå fikk jeg det å tenke på også…I tillegg til den sang karrieren som aldri blir noe av, og det faktum at den flekken med blåbærsyltetøy på t-skjorta kanskje aldri vil forsvinne helt.

Når du burde ha nappet øyebrynene, men er litt for opptatt av å speide etter søte nabokatter i vinduet…

Tror jammen meg jeg avslutter der jeg. På tide å skape noen av ukas siste øyeblikk, spennende eller ei!

Uansett, håper at din uke har bydd på det som kanskje blir noen av fremtidens fineste hverdagsminner. Lag deg en nydelig søndag! Vi blogges.