Multitaskende muffinsomelett.

Skulle bare hjemom i ei friøkt for å se til poden som ligger syk hjemme. For gammel til at mams og paps har lov til å være hjemme med sykt barn, likevel for ung (synes jeg) til å skulle ta vare på seg selv når hodet banker og feberen er høy. Heldigvis ligger jobben fem minutters gange hjemmefra, og det er fult mulig å rusle en tur hjem i ei friøkt for å pusle litt med sjuklingen.

Poden har fint lite matlyst nå som halsen er sår og luktesansen omtrent borte, og ikke var det spesielt mye fristende i kjøkkenskapene heller. Likevel fantes det mer enn nok av slumper og rester bare vi tredde nesa langt nok bak i kjøleskapet, og fordi vi er blitt enige om å være flinkere til å spise opp maten ( for økonomisk vinning og litt sånn der “redd planeten” mentalitet), så mekket vi sammen en superdeilig rett av “det vi hadde”.

 

Resultatet ble skikkelig bra og fikk navnet “multitaskende muffinsomelett”. Multitaskende fordi de kan brukes som skolelunsj i matpakka, på en skikkelig brødblings til frokost eller kvelds, som en egen middagsrett til en enkel salat eller som tilbehør til et realt koldtbord. Passer jo til alt, helt genialt. Muffinsomelett fordi de rett og slett er bakt i porsjoner, i en muffinsform. Enkelt og greit, og minimalt med oppvask. Enda mer genialt.

Jeg digger konseptet populært kalt “man tager hva man haver”. Da er man ikke bundet til noen oppskrift, og kan enkelt bruke litt av alt. Alle har jo sine favoritter.

I mitt kjøleskap befant det seg følgende:

Alt av restemat ble først kuttet opp i småbiter, og blandet sammen i en bolle. Deretter ble eggene tilsatt. Like greit å røre inn ett og ett, slik at man kan få riktig konsistens på “røra”, avhengig av hvor mye restemat man har blandet sammen. Jeg brukte tilsammen 7 egg, og fikk 12 store muffinsomeletter.

 

Smak til med salt og pepper, eventuelt annet krydder om du er litt mer spenstig i matveien enn måsafamilien.

Istedet for muffinsformer av papir, klipper jeg til firkanter av bakepapir for å steke de i. Da løsner de lettere når de er avkjølt.

 

Fyll opp stekebrettet, og stek midt i ovnen på 200 grader, over og undervarme i ca 25 minutter. Omlettene er klare når de har “blåst” seg litt opp, og du kjenner litt spenstig motstand om du trykker på de på toppen.

Og så ble det lunsj. Tolv herlige multitaskende muffinsomeletter, og tilogmed sjuklingen fikk litt matlyst, og litt etterlengtet energi.

Vi delte våre i skiver, og smurte hver vår blings med kremost og omelett. Digg!

 

Og ja…skulle så absolutt hatt et skikkelig deilig, sprøstekt, hjemmelaget grovbrød, men det ble rundstykker fra Kiwi denne gangen. Er jo ikke akkurat blogger på heltid eller!

Nå farter jeg tilbake på jobb med magen og matboksen full av multitaskende godsaker. Resten spiser vi til middag i kveld. Elgkarbonader, salat og multitaskende muffinsomeletter. Må jo bare bli en innertier.

Blogges!

Ukas små øyeblikk.

Jeg er i ryddemodus. Startet i går, skal fortsette i dag. Klør i fingrene etter å komme igang igjen, og det skjer ikke ofte når det gjelder rydding, for å si det sånn! Men det er litt typisk Januar da. Et sånn innebygget behov for å renske opp litt, starte litt på nytt. Et skap skal ut, en kommode skal inn, klær sorteres, gis videre, noe kastes. Kjenner du en kar eller gutt som bruker str M, L, eller XL i ytterjakker, og som har behov for en veldig pent brukt høst eller vinterjakke, så send meg en beskjed i innboksen på Bloggens facebookside. Vi har altfor mange som ikke brukes.

Det varmer godt fra peisen allerede. Måsahuset er så kaldt nå i vinterkulda at vi fyrer fra vi står opp til vi legger oss. Jeg elsker den lune varmen vedfyringen gir, og lukten. Et av ukas fine øyeblikk er akkurat nå. Sitte her foran peisen, knotte litt på bloggtastaturet, drikke kaffe med kremfløte, og glede meg til resten av ukas siste dag. Største poden skal snart ut å øvelseskjøre med bestefar. I går kjørte han med pappaen, og forrige søndag med morfar. Oppkjøring nærmer seg, og han suger til seg alle timer han kan få i den gamle Skoda`n.

( Bilde tatt i går kveld, men hadde sett akkurat likt ut om det var tatt akkurat nå. Kuleste sokkene som bestemor har strikket, hele familien fikk like til jul.)

Jeg har ledd så masse denne uka. Så mange av de fine små øyeblikkene har vært latter. Alt fra lett humring av dumme vitser, til latterkrampe og mageknip. Når det er litt “heavy” på jobben er det ekstra kjærkomment med smil og latter i pausene på kontoret. Herlighet så glad jeg er i de fine kollegene mine!

( Når man forteller Kine (Tadaaa, ser du Kine, brukte navnet ditt på bloggen!) at man kan en del av moovsa til Shakira, men så filmer hun deg og motbeviser påstanden… )

Rundt meg begynner folk å lengte etter lysere kvelder og varmere vær. Alle virker så klare for våren. Selv nyter jeg vinteren enn så lenge, og gleder meg fremdeles over vintermørket på kveldene. Jeg er så hjemmekjær, og koser meg så masse her i måsahuset, at jeg kanskje er på mitt aller lykkeliste når skole og jobb er over for dagen. Når huset fylles opp av lyder, glade gutter og middagslukt. Når kvelden er mørk selv om det er mange timer igjen til leggetid. Fine øyeblikk!

( Et dårlig bilde, men det inneholder en så uretusjert og ekte glede. Sånn er livet på de beste dagene. Den gule gamle kjerra utenfor vinduet som gubben nettopp har parkert for kvelden. Tre gutter som har spist ferdig, men som blir sittende fordi samtalen er god. To katter som tigger smuler av egg og karbonader, sko som tørkes foran vifteovnen. Livet, rett og slett. Hverdagen! )

Og joda, selvsagt hutrer jeg og lirer av meg noen gloser om frosne innvoller når jeg hutrer av gårde til jobben om morran, og minusgradene kryper lenger nedover enn ei nylonstrømpebukse med slakk strikk i livet, men har du stoppa opp noen gang? Sånn når du rusler rundt i kulda? Bare sett rundt deg, lett etter de små detaljene? Overalt byr vinterkulda på bittesmå kunstverk. En ettermiddag denne uka brukte jeg så lang tid hjem fra jobb, kun fordi jeg ruslet rundt i blåtimen og knipset bilder av alle de små detaljene. Forbipasserende bilister må jo trodd jeg var en tulling der jeg sto i grøfta med snø til knærne og knipset bilder av kvister og strå, men du verden så fint det var. Slike øyeblikk altså <3

 

Den dagen jeg tok på partybuksa! På en helt vanlig arbeidsdag. Jeg liksom, kjent som  frøken musegrå på folkemunne. Miss joggebukse 2018, og forkjemper av jeans og joggesko. Jeg kjøpte en sånn kjempefin partybukse lenge før jul, sort, myk fløyel, også har jeg brukt den bare en gang. For jeg er jo aldri på fest, og man bruker liksom ikke partybukse når man stort sett surrer rundt sin egen akse i måsahuset, men så stod jeg opp, midt i uka, og bare tenkte hvorfor ikke!!!? Så ble det partybukse på jobb, bare fordi. Følte meg litt gæærn, og litt mindre musegrå. Fint øyeblikk! Skal bytte tittel nå tror jeg. Miss partybukse 2019.

( Man trer ikke på seg partybukser midt i uka uten å dokumentere det på skikkelig bloggers vis i speilet! )

Overraske gutteflokken med nystekte vafler etter skolen, den dagen jeg sluttet tidsnok til det. Det var fint. Tenk så lite som skal til for å skape små betydningsfulle øyeblikk for andre! Og det i seg selv skaper fine øyeblikk for meg også. Vafler og glade poder. Kjempefint!

 

Den dagen jeg kjøpe blomster til meg selv. Til Janne fra Janne. For jeg fikk tilsendt blomster i Desember, og jeg ble så glad. Friske blomster gjør meg skikkelig glad! Må bety at jeg begynner å bli voksen. Og måsagubben er ikke sånn helt av det romantiske slaget, så blomster fra han hører heller sjeldenhetene til, så da tenkte jeg at jeg like gjerne kunne “overraske” meg selv med en bukett, og jeg ble skikkelig glad. Fint øyeblikk. Tror jeg skal be Janne kjøpe blomster til Janne litt oftere. Hun er egentlig verdt de 60 kronene i ny og ne… hun som går med partybukser midt i uka og greier!

 

Og når først de blomstene var i hus fikke jeg blod på tann, for Europris hadde tilbud på grønne planter, så da ble det et par av de med meg hjem også. Måtte jo ha noe å fylle pottene med, også fikk jeg brukt de 175 kronene jeg vant på flaxloddene jeg fikk til jul også.

( Jungeldyret Baghera. Sjelden har vel navnet til katta passet bedre! )

Så det var vel egentlig sånn det starta, friske blomster, grønne planter, rote i boden etter blomsterpotter, stæsje litt, vaske gulvene, tørke støv, også kom den lysta til å rydde. Og det skal jeg fortsette med nå. Rydde, kaste, sortere, rydde mer. Jeg skal slenge en diger skinkestek i ovnen, for svigerfar blir til middag etter å ha tatt med poden på øvelseskjøring i Mysen. Det blir et fint øyeblikk det også. Det er en glede å samle mange til middag. Jepp, jeg tror det er duket for en fin søndag. Jeg logger av, skjenker en kaffekopp til, hiver inn enda en vedkubbe i ovnen, og så skal sokkeskuffen sorteres.

Lage den en nydelig søndag, og let litt ekstra etter de små øyeblikkene i uka som kommer. Den som leter, den finner!

Og de som rydder får plass til mer blomster!

 

Vi blogges!

 

#Guttemamma

Poden: “Vi skal på tur med klassen i morgen. Kan du koke kakao?”

Meg: “Jada, seff. Finn frem tursekken din da, så pakker jeg ned litt godsaker i den i morgen tidlig! Er det lenge siden du rydda tursekken?”

Poden: “Eh, neida! Ikke lenge siden!”

 

Neida…ikke lenge siden i det hele tatt.

#guttemamma

Sukkerfritt og supergodt.

Reklame | Sukkerfritt.no

Da jeg startet denne lille midtlivskrisebloggen var det aldri i mine tanker å skulle bruke den til å reklamere for noe som helst. Ei heller trodde jeg det var aktuelt for noen som helst annonsør av ulike slag å ville bruke akkurat undertegnedes noe slitne mammakropp som en levende reklameplakat for noe som helst produkt. Der tok jeg feil, tro det eller ei. For det har blitt noen tilbud på disse to årene, og frem til nå har jeg takket nei til alt. Det føltes liksom som om man skulle selge sjela si for produkter jeg ikke kunne gå god for. Tanken på å reklamere for noe jeg verken brukte til vanlig eller fant spesielt troverdig ble rett og slett for dumt, og snikreklame for produkter som “dumpet” ned i postkassen med spørsmål om en liten omtale på sosiale medier ble sendt i retur.  Jeg har liten respekt for den type propaganda.

Men nå, for første gang i denne litt småstae, sære og middelaldrende kjærringa sin bloggkarriere ha jeg sagt ja til å teste ut et produkt, OG skrive noen ord om det på bloggen. Hvorfor?

Fordi jeg heier på de små bedriftene, på norske grundere. Når de i tillegg kommer med produkter jeg gladelig benytter meg av, OG har rask og god kundeservice, da synes jeg det er på sin plass med litt omtale på bloggen.

( Skimter du polkagrisene? Sukkerfrie polkagriser, OMG! Solgt! )

Sukkerfritt.no er en norsk bedrift som baserer seg på nettsalg av sukkerfritt godteri. Å si at sukkerfritt godteri er sunt vil være uriktig, men et godt alternativ til vanlig godis,  og for de som ønsker mindre inntak av sukker i hverdagen er det et supert alternativ. Og der er jo jeg om dagen. Jeg er der hver Januar egentlig. Nyttårsforsetter og alt det der.  Målet om å ikke drikke Pepsi Max den første måneden av året røk den 2 Januar, og godtestoppen gikk rett åt skogen samme kveld.

( Midtlivskriseblogger selger sjela si for godis! Verdt det! ) Foto: Lisbeth Nilsen, Romerikes Blad.

( Årets første pakke i posten, og den er RÅ! Bedre enn regninger ihvertfall! Og de mintkaramellene bak der! Fy flate! Innertier! )

Jeg tror nemlig jeg er født med et sånt kronisk søtsug- gen, for jeg er så lite standhaftig at jeg fint, midt i en joggetur, kan løpe innom Coop for å kjøpe et wienderbrød, dytte det ned som om det skulle stå om livet, for så å jogge videre. Kveldene er verst. Sånn en halv time etter middag kommer søtsuget kastet på meg , og jeg raider skapene etter snop som en CIA agent på jakt etter terrorister. DESPERAT!

Du vet det er ille når alt julegodtet er spist opp, du mister bakekontakt et øyeblikk, og kommer til deg selv sittende i et hjørne på kjøkkenet med hele nevne trett ned i boks nugatti.

(Små sjokoladeboller, kalorifattige, sukkerfri og med høyt innhold av proteiner. Aldeles nydelige!!! Putta noen i matboksen forleden. Fint med dessert etter lunsj nemlig! )

 

Nettopp derfor sa jeg ja til å teste godis fra Sukkerfritt.no.

Enkelt. Skrolle gjennom et rikelig utvalg av ulikt, fristende godteri, to-tre tastetrykk, vent på postmannen, og tadaaaa! Så kan du kose deg.

Om det smaker like godt som vanlig sukkerholdig godteri? Ja! Så absolutt. Jeg synes iallefall det. ( ellers hadde jeg faktisk ikke skrevet om det. )

( Jeg elsker lakris. ALL lakris. Disse dropsene var knallgode, og den lille boksen er genial til det skjulte lille rommet i pc- veska, eller i baklomma! Love it! )

Og det beste av alt, når søtsuget melder seg kaster jeg en karamell, en lakris eller et sukkertøy i munnen, kommer med litt sånne ufordelaktige obskøne nytelseslyder, og så har jeg fått dosen min. Med god samvittighet. Det er digg det! Butikken har også et fint utvalg av sukkerfrie alternativer til baking. Det skal testes ut på neste bestilling!

( Karamelldrops med smak av kaffe. Disse tok jeg med på jobb, og hele kaklekoret av helsefaglærere på kontoret ble dønn stille. Alt som kunne høres var knitring av godtepapir og et og annet smatt. Hele lokalet luktet som en sånn nymotens kaffebar! Fantastisk gode! Og ja, det er Pepsi Max, og ikke kaffe i koppen. Prøver å overbevise unga om at mor klarer å holde nyttårsforsettet sitt ved å skjule inntaket av brus. Nekter å tape et veddemål før jeg blir ferska!)

Den første forsyningen min er snart borte, for måsagubben og podene hadde lange fingre og forsynte seg grovt av den første bestillingen de også.

I tillegg tok jeg med en pakke i jakkelomma, og et par poser karameller og sukkertøy på jobb, og damene på kontoret var mer enn villig til å testsmake.  ( De er veldig greie sånn 😉 ) Så ja, vi er flere som med hånden på hjertet går god for godsakene.

( Lakris i veska og karameller i lomma! Herrgud, jeg er jo som en sånn kvinnelig sukkerfri utgave av Mc. Gyver! Med alle nødvendige ting for overlevelse strategisk plassert rundt omkring på kroppen! Genialt! )

Vil du teste? Stilne søtsuget uten sukkerkick, og samtidig støtte en liten norsk bedrift midt i landet? Da håper jeg du klikker deg inn på sidene til Sukkerfritt.no HER, finner din favoritt, noe som frister skikkelig, og legger inn en bestilling. Enkelt og greit, og slett ikke urimelig! Før du vet ordet av det sitter du i sofaen og tygger på no godt.

Vi tygges blogges!

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Det er som om uka var like kjapt over som nyttårsforsettet om å ikke drikke brus i Januar. Mandag-svisj-søndag! Når hverdagen liksom bare forsvinner i et lite kaos hverdagslige ting er det godt å sette seg ned søndag morgen, skrolle litt gjennom bildene på mobilen, og se tilbake på de små øyeblikkene i uka som gikk. For hadde jeg ikke gjort denne lille søndagsbloggen til en vane, så vet jeg at uker som dette fort ville gått i glemmeboka. Ikke var den spesielt spennende, ei heller uvanlig produktiv. Den var bare vanlig, men alle de fine små øyeblikkene er likevel lagret både i minnet og på mobilen, nettopp fordi jeg biter meg merke i dem akkurat når de skjer, slik at jeg kan ha noe å se tilbake på, når ukas siste morgen melder sin ankomst.

( Og dette bildet oppsummerer vel egentlig ganske godt hele uka. Jeg er så “glam” ass! )

Ta mandag morgen for eksempel. Jeg gikk hjemmefra tidligere enn vanlig, for det hastet litt med å få sendt et brev før arbeidsdagen startet. Det er sånne ting som normalt ikke ville vært en stor greie. Normalt ville jeg ha gått med høye skuldre, beskyttet meg mot kulda og vintermørket, irritert meg over å måtte gå den ekstra kilometeren så tidlig på morgenen. Men sprengkulda gjorde bygda rett og slett usedvanlig vakker. Frosten på trærne gjorde at grenene så ut som fyrverkeri mot den blåsvarte morgenhimmelen, og med ulltøy fra innerst til ytterst var den kun nesetippen som fikk smake på vinterkulda. Så vakkert var det rundt meg på alle kanter, at jeg stoppet opp flere ganger på veien, bare for å virkelig ta inn synet av Bjørkelangen i vinterdrakt. Og slik startet den helt vanlige uka, men fine øyeblikk på rekke og rad en gryntidlig mandags morgen.

( En fyrverkeri av et tre! )

Tirsdagen var like kald og gnistrende vakker, og etter en litt lang og slitsom arbeidsdag kunne jeg vende nesa hjemover  akkurat i det blåtimen kastet farge over bygda, og så var det duket for enda et fint øyeblikk. For tenk så heldig man er, når man kan rusle hjem fra jobben under en himmel som nesten tar pusten fra deg!

( Når blåtimen plutselig blir rosa. )

For ikke å snakke om det øyeblikket man kjenner at tærne begynner å bli kalde, men så gjør det liksom ikke noe, for rett foran deg ligger måsahuset, pyntet med kritthvit snø, og poden som kom først hjem har tent opp i peisen, så lukten av varm stue møter deg lenge før du kjenner varmen.  Det er fint det. Når middagen fra i går bare varmes opp i gryta mens man tar en varm dusj, og flokken samles rundt spisebordet, da er øyeblikket virkelig fint.

 

Så var det den kvelden hodepinen som hadde klort seg fast hele dagen ikke ville slippe taket, og det virket som om de fine øyeblikkene ville utebli. Ikke det at det gjør noe, for sånn er jo livet. Hver dag er ikke like god, sånn skal det være, og slik er det for alle. Men så sovnet jeg på sofaen, tok en times powernap, og kjente at energien var på vei tilbake. Da var det så fint å duppe litt i badekaret en stund, hoppe inn i pysjen mange timer før leggetid, og bare parkere alle “burde gjøre greiene”, og bare være istedet.  ” Bare” klappe katta, “bare” lese et kapittel i boka, “bare” høre den sangen med Lady Gaga og Bradley Cooper på YouTube om og om igjen, uten å bli lei. “Bare” spise sjokolade, og “bare” gjøre ikke noe helt til det er for sent å gjøre noe som helst annet enn å sove. Og i det hodet treffer puta så innser man at dagen var full av fine små “bare” øyeblikk likevel.

( Shalla-lalla-lalla-lallalow…. Har ikke sett filmen enda, men OMG! ELSKER filmmusikken.)

Den dagen en annen blogger helt uoppfordret ville skrive om podene, sporten og grasrotandelen. Snille Helene ,  ev helt ekte Norsk Redneck, som støtter podene i idretten med sin grasrotandel, og som satte “de små lagene” på pidestallen et lite øyeblikk. Det var fint. Skikkelig fint. For 2019 sesongen har nettopp begynt, og drømmene er som alltid så mye større enn midlene, men vi vet vi kommer et stykke på vei på grunn av alle dere som bidrar, og det er vi så takknemlige for.

 

Fredags formiddag, da jeg kom tilbake på kontoret etter ei økt i klasserommet, og ble møtt av en sånn diger og herlig lapp på kontorpulten. Da gjør det liksom ikke noe om arbeidsuka har vært lang, og arbeidsmengden stor. For når man har sånne kolleger, som med så enkle midler gir så mye, da blir man så innmari glad. Og så ble resten av arbeidsdagen fin, på grunn av den lille gesten, og det fine øyeblikket. Små gleder!

( Når de var tomme for “post it” lapper, så arket hun skrev på var like stort som egoet mitt ble! )

Så  kommer de andre små øyeblikkene frem i minnet, på rekke og rad. Også de man ikke rakk å ta bilde av, de man bare så vidt rakk å registrere før de var over igjen, men som likevel betyr så mye. En god klem fra en kollega og venn jeg har savnet en stund, en stor skje vaniljeis i kaffekoppen, bare fordi jeg hadde lyst på det.  Glede seg sammen med poden som er ute i praksis om dagen, og stråler av arbeidsglede og velfortjent selvtillit. Tilbud på den Palmolive såpen som lukter så godt, kunne kjøpe to for prisen av en. Lukten av nyvaskede gulv, og ren stue, midt i uka. Kaffe med Mona. Grine så snørr og tårer renner når man er alene hjemme, bare fordi man torturerer seg selv med videoer av folk som får valper i julegave på YouTube, og le rått av gubben som har gått med t-skjorten på vranga hele dagen uten å merke noe.

( Rein stue, rein lykke! )

Og nå er det kaffe, nystekt brød og en hel søndag til rådighet før man begynner på enda en ny, helt vanlig uke. Litt fint å tenke på at også den vil, uten at man leter, vil by på mange fine små øyeblikk.

( Søndagsfrokost. Lukter digg, smaker diggere! )

Vi blogges.

 

 

 

Herlige små havrekaker.

Jeg slumpet sammen noen små havrekaker på kjøkkenet i dag tidlig, og som den sosiale-medie-avhengige to-og-førtiåringen jeg er knipset jeg et bilde og la ut på både snapchat og instagram. Aldri før har det haglet inn så mange forespørsler om oppskrift, senest for en halv time siden da jeg stod midt ute på Kjelle-jordet og knipset bilder av en solnedgang vakrere enn George Clooney!!! Derfor gjør jeg noe jeg nesten aldri har gjort før, og poster to blogger på samme dag. Like geit å dele oppskriften her, så slipper jeg å skrive den om og om igjen til alle som spør.

Målet var egentlig å lage noen små havrekaker som kunne puttes i matboksen og brukes som mellommåltider ut uka, et litt sunnere alternativ, og ikke minst billigere en hva de kan tilby i kantina, men da podene fikk teften av nybakt ble alt borte til frokost, så nå har jeg akkurat satt igang med runde nr 2. Kan trygt si de ble populære ihvertfall!

Jeg brukte den der “man tar hva man har” metoden, sik jeg oftest gjør når jeg baker noe på sparket, så her kan du selv fint bytte ut litt korn med rosiner, eller hva annet som måtte befinne seg i dine skap.

 

Min oppskrift ble som følger:

3 egg

2 bananer

1 ts kanel

1/2 kopp solsikkefrø

1/2 kopp hakkede hasselnøtter

1/2 kopp knuste linfrø

1/2 kopp kokosmasse

1 kopp havregryn.

Steketid: 200 grader, 10 min. (midt i ovnen)

 

Mos bananene og rør inn eggene.

Tilsett en kopp havregryn, og en halv kopp av alt annet.

Fordel “røren” på stekebrett med en spiseskje.

Trykk de litt ned. De hever ikke, så du velger selv hvor store og hvilken form de skal være.

 

Stekes som angitt i oppskriften, og nytes! Kjempegode alene, smaker jo søtt av både bananer, kokos og nøtter, men også kjempegode med smør og brunost eller syltetøy.

Lillegrå er spinnvill etter bananer, så tilogmed katta snoket rundt på kjøkkenet!

Matvrak …

Oppbevares i pose eller tett boks…. dersom du ikke har sånne poder som mine da, totalt matvrak alle sammen, og ingen ting rekker å oppbevares i det hele tatt.

Gode ble de ihvertfall, det kan jeg skrive under på.

 

Vi blogges.

 

Ukas små øyeblikk.

Det kjennes som om det var en sånn fire-dagers uke. Starta på torsdag, slutta på søndag. Nesten så jeg må grave langt bak i hjernen for å forstå at nyttårsaften var en del av uka. Den var jo det. Mandagen, siste dagen av 2018, første dagen av ny uke.

Nyttårsaften var rar egentlig. Rolig og fin, slik nyttårsaften alltid er her, men uvant. De største podene er gamle nok til å reise på fest. De skulle bare feire med en liten gruppe gode venner, rett borte i gata her, men det føltes liksom som begynnelsen på slutten…bare for å høres ut som en overdramatisk og hormonell mamma…

 

Neida, men da middagen var spist, og to av gutta gjorde seg klare for å dra ut kjente jeg nesten på en slags sorg, vel vitende om at den siste nyttårsaften vi feiret sammen alle fem, som en familie, den feiret vi for et år siden. De blir jo bare større og større disse ungene, får mer og mer frihet. Litt sårt og litt fint på en gang. Men minsten var hjemme. Vi holdt på tradisjonene. Middag, mange desserter, spill, film, kos. Og det var fint, kjempefint. Og i det klokken slo tolv, og vi stod sammen i hagen, minsten, måsagubben og jeg, og speidet etter fyrverkeri og klemte hverandre, så kjente jeg at forandringer er helt ok. Det var et fint øyeblikk, og meldinger på mobilen, ved midnatt, med ønske om Godt Nytt År fra gutta som feiret litt lenger borte i gata, det var også fint.

Tirsdagen ryddet og vasket jeg ut julen, før jeg tredde føttene ned i joggeskoene og trasket innover i skogen. Deilig! Frisk luft, kald luft, blå himmel og sol. Møtte ikke et eneste menneske, og det var så herlig. Stoppet opp inne ved stigtjern, satt akkurat lenge nok på stenene ved vannet til å bli kald på stjerten, og nøt stillheten. Det var et fint øyeblikk!

 

Onsdagen var gubben tilbake på jobb, og jeg og podene nøt siste fridagen av juleferien. Vi sov lenge, spiste nystekte horn til frokost, trente sammen og fyrte i peisen. Det er ikke lett å omstille seg til hverdag etter ferie, spesielt vanskelig når man har sittet hjemme med foten høyt en hel måned, men da onsdagskvelden kom kjente jeg på en glede over å skulle tilbake på jobb, og tilbake til rutinene. Det var et fint øyeblikk. Kjenne at man gleder seg til det faste og det vante. Hverdagen er best, sånn egentlig!

 

( Vekk med all julepynten, bortsett fra engelen jeg fikk i kalenderen på julaften. Den tror jeg skal få stå fremme hele året. )

Pysjbukser og ullsokker. Den kombinasjonen byr på fine øyeblikk hver dag. Finnes det noe bedre enn å slippe ut magen, og hoppe inn i ei myk bukse som ikke strammer et eneste sted? Varme kalde tær i myke sokker, befri hengepuppene fra det torturkammeret av en BH, lande i sofaen og ikke reise seg før blæra er på nippet til  sprenge etter altfor stort inntak av restegløgg og kaffe? Så totalt uglamorøst som det kan få blitt, men herlighet som jeg elsker den delen av livet. Jeg tror jeg er på mitt aller mest lykkelige når jeg er udelikat og lat! Blir ikke toppblogger av sånt, men fine øyeblikk, det får man! Utvilsomt!

 

Torsdagen. Husker fint lite egentlig. De fineste øyeblikkene var da jeg ruslet gjennom korridorene og møtte smilende elever. Jeg kjente at jeg hadde savnet dem skikkelig. Klemmer, masse klemmer! Superherlig! Men første arbeidsdag etter ferien er ikke en dans på roser altså, for pokker så gammel jeg kjente meg på kvelden da jeg sovna på skulderen til gubben omtrent før Dagsrevyen. Våknet av et kjempesnork, og fant ut at den skjærende lyden heldigvis ikke kom fra meg, eller et jordskjelv, men at gubben tydeligvis synes det var like hardt som meg å starte det nye arbeidsåret. Vi følte oss gamle akkurat da, men til vårt forsvar lå det tre tenåringer spredd utover hele måsahuset, akkurat like slitne som oss. Tilogmed katta var helt ferdig! Joda, hverdagen er fortsatt best, men jaggu kan den slå lufta ut av deg også, når den kommer så brått på!

( Når du ikke vet om gubben sover, eller rett og slett er terminal! )

 

At ukas andre arbeidsdag var en fredag var derfor helt innafor! Myk start, og det trengtes, for hodet var seriøst helt ferdig enge før lunsj den dagen. Det fineste øyeblikket da? Må jo være når det går opp for deg at det er fredag, og det bare er to timer igjen av arbeidsdagen!

 

Etter en liten tur i frisk luft på vei hjem stoppet jeg faktisk innom Avancia og forbrente sånn ca fire ruter med sprøstekt svor. Passe stolt av meg selv da. Målet er å finne tilbake til treningsgleden fra høsten, før foten ble reparert, men jeg innrømmer glatt at det er litt tungt å komme igang, og marsipan på halv pris hjelper ikke akkurat på målet om sunt fokus, særlig ikke når søtsuget treffer meg som et godstog! Men, nå har jeg fått muligheten til å teste ut litt sukkerfritt snop fra Sukkerfritt.no, og har lagt inn en bestilling der. Frem til det kommer eter jeg rester av julegodis, og tar trappa en ekstra gang. Babysteps! Godt å være igang igjen ihvertfall, sånn ca.

 

Så kom helgen, og den bød på en rekke små fine øyeblikk den også. En tur til gamlebygda, og et besøk hos svigers. Kjøre gjennom gamle trakter, forbi den første leiligheten vi leide sammen, over Bingsfoss broen og se solen kaste magisk vinterlys over Glomma. Stille i bilen sammen, bare gubben og jeg. Fint. Et lite arveklenodie ble med hjem, og svigerfars gamle lekehest står nå på pryd i stua i måsahuset. Jeg synes den er så fin at den fortjente et eget bilde på bloggen.

 

 

Jeg har hengt opp hyllen minste poden har snekret til meg. Kjenner at jeg blir glad av å se på den. Han har smidd hylleknektene selv også, denne kreative poden. Uperfekt, røff i kantene, men jeg elsker den, fordi han har laget den. Sånne ting gjør meg glad, og stoltheten i øynene hans da den endelig kom opp på veggen, den ga ukas aller fineste øyeblikk!

 

Nå sitter katta og maler i vinduskarmen, spionerer på småfuglene utenfor som sloss om en brødskalk, varmer seg i morgenlyset som trenger seg igjennom de gamle grantrærne ute på myra. Kaffekoppen er snart tom, og til tross for at jeg sov lenge  dag er huset fremdeles helt stille. Jeg skal kogge av. Sette et par grove gjærdeiger og bake brød til ukas mange matpakker. Så skal jeg ut i skogen igjen. Gå til svetten renner på ryggen og pusten er tung, slik at jeg har litt bedre samvittighet når jeg setter til pers de siste krumkakene i bunnen av kakeboksen. Man kaster jo ikke mat lissom 😉

Håper du har hatt en strålende første uke dette året, og at de neste dagen byr på mange fine små øyeblikk. Vi blogges.

Om du snubler…

Jeg liker egentlig ikke nyttårsforsetter. Mest fordi jeg ikke aldri klarer å holde dem, avslutter som oftest før jeg har starta. Ikke det at jeg tidligere har satt meg sånne hårreisende mål heller, det er nok bare det at å leve etter planer ikke helt passer for meg. Jeg er litt mer glad i “å gripe dagen”, selv om jeg selvsagt også har rutiner.

Likevel har jeg et par ønsker for 2019, kan gjerne kalle det mål, selv om det ikke er noen krise om jeg ikke når alle.

Skogen! Jeg skal ut i skogen. Minst like mye som jeg var i 2018, forhåpentligvis enda mer. For skogen er rein rekreasjon for meg. På dårlige dager, gode dager, varme dager og kalde dager. Bare en liten runde på sånne myke, litt gjengrodde stier, suse rundt i lyngen, bli svimmel av å se opp mot toppen av høye trekroner, og lytte til stillheten. Det er så herlig! Mer av det, helt klart, og jeg starter allerede etterpå!

Sette av mer tid til hobby. All slags hobby. Sånn småsyssel er nesten like avslappende som en tur i skogen, men det har blitt altfor lite av det i det siste. Det vil jeg endre på. Jeg vil sy mer, lage flere kort, leke meg med naturmaterialer, binde kranser, og tegne mer. I morgen er det siste dag av juleferien, og jeg har planer om å lage årets aller første julegave. Like greit å starte tidlig, så kan jeg i det minste krysse en ting av lista 😉

( Mer tid til kreativitet. Står på lista! )

Farger. Høres sikkert teit ut, men jeg vil bruke mer farger. Være litt mer vågal, bruke sterkere og flere farger, både på klær og på interiør. Jeg ender alltid opp med sorte klær, fordi en eller annen sa for mange herrens år siden at svart var slankende! Så tadaaa!!! Janne kjøpte svarte klær, og sluttet aldri med det. Hva interiør angår tror jeg vel egentlig at jeg har havna på en sånn middelklassestil som tilsier at man bruker det man har, fornyer bare det man må, og maler der det trengs eller når man har lyst. Noen interiørarkitekt blir jeg neppe, men tanken på litt mer farger i huset, særlig på tekstiler, den appellerer veldig til meg akkurat nå.

( Du vet du har toppa alle interiørkonsulenter når julekulene matcher rumpehullet til katta!!! Burde vært interiørblogger ass! )

Push-ups. Jeg har så innmari lyst til å svare 10! Om noen spør hvor mange push-ups jeg klarer. Ikke det at veldig mange spør om akkurat det altså, men jeg vil kunne svare 10. Uten å lyve. Så da mangler jeg bare  9 og en halv da…. Om jeg noen gang når dette målet er heller usikkert, med tanke på at jeg på nåværende tidspunkt skylder styrke i overarmene, men det hadde vært innmari kult å få det til.

( Meg, etter en push-up! )

Drikke mer vann, og mindre Pepsi Max. Like usannsynlig som å inngå giftemål med George Clooney, men hey… det skader ikke å prøve. Noen hårete mål må man jo også kunne sette seg!

1500 følgere på instagram. Ikke viktig i det hele tatt, ikke godt for noe. Men det hadde imponert mellomste poden, og han er ikke spesielt lett å imponere. Så det hadde vært kult.

Familietid. Ikke det at vi har for lite av det nå, men jeg kjenner på en indre uro om dagen. Gutta blir større, og tiden går så fort. De to eldste er midt i utdanningen sin, har satt seg klare mål, og er i ferd med å nå dem. Om ikke så lenge er en av dem myndig, og den andre kommer like bak. Minsten har bare halvannet år igjen på ungdomsskolen, og også han har planene for fremtiden klare. Jeg føler at jeg mister dem. Ikke akkurat nå, men sakte men sikkert. Jeg vet jo at det er slik det skal være, at man har gjort noe riktig når ungdommen løsriver seg, er trygge på seg selv, og våger seg med lange skritt ut i voksenlivet, men akkurat nå føler jeg for å niholde på ungene mine, bare litt til. Ta all den tiden de er villige til å gi mammaen sin. Skape enda flere minner. Enda mer familietid.

( Disse fine tre. Tid med dem, det ønsker jeg meg, og jeg tar alt jeg kan få! )

Sunt fokus.  Det handler egentlig bare om å finne tilbake til treningsgleden  jeg fant i 2018. Nyttårsforsettet har alltid vært “ned 10 kg”, også skulle jeg liksom være fornøyd. Bli lykkelig. Tullball, rett og slett. Det har ikke vært noe stort fokus på akkurat dette på bloggen, men i 2018 gikk jeg ned 17 kg. Jeg er akkurat like happy som jeg var da jeg var 17 kg tyngre…eller 15 da…har spist en del i jula si! Men nå som foten er bedre, og ribba er fortært gleder jeg meg til å bevege meg igjen. Jeg fant tidlig ut at antall kilo ikke betyr en dritt, men å kjenne at formen stiger, betyr sabla mye. Hodet blir pokker så mye klarere når man beveger seg! Så sunt fokus, bevegelse, det vil jeg få til mer av.

 

(2017 og 2018. Ingen hokus-pokus, ingen magisk pillekur. Bare masse frisk luft, og masse god mat. )

De gode samtalene. Ja takk til enda flere. De dype, der man løser all verdens problemer. Og rein slarv! Sånn god gammeldags kjerringslarv, og masse latter! Det ønsker jeg mer av! Ja takk, begge deler!

Jeg skal lære meg å bake wienerbrød. Sånne luftige, som smuldrer mellom fingrene og smelter på tunga. Fulle av smør og sukker! Og der røyk allerede målet om sunt fokus lissom. Kanskje jeg burde legge til standhaftighet og viljestyrke på lista…

Ta en synstest. I speilet ser jeg gammel ut. Må være no alvorlig gæli med øya!

Glede noen. Det største målet. Gjøre noe fint for et annet menneske, hver dag. Trenger ikke å være mye, trenger ikke koste noe. Sånne små ting som å skjenke noen en kopp kaffe, eller le av en vits jeg egentlig ikke synes er morsom. Smile til en ukjent, gi noe videre, noe man selv ikke lenger har bruk for, men som kan komme andre til nytte. Gjøre noe, uten å forvente noe igjen. Tenk om alle hadde hatt det som mål, et helt år. Det hadde vært fett, skikkelig fett.

Og til slutt, egentlig noe litt teit, men så gir det så mye mening likevel. Jeg fikk et lys av gutta til jul. Jeg tror egentlig ikke de selv la så mye tanke i selve teksten på lyset, men den traff liksom meg skikkelig likevel. “If you stumble, make it part of the dance!” Enkelt og greit. Det er ok å ikke nå alle målene man setter seg. Helt innafor å drite seg ut litt, ha dårlige dager, eller rett og slett bare være litt lei. Men stopp opp litt innimellom, kjenn litt på alle de små hverdagsøyeblikkene. Faller du, så børst av deg støvet, og reis deg igjen.

 

Om du snubler, lat som det er en del av dansen!

2019, jeg er klar!!!

Godt nytt år!

Det ser ut til at det har blitt en greie blant bloggere å gjøre en slags årskavalkade på bloggen.  Tilbakeblikk på hver måned, bilderas, favorittøyeblikk og mest leste innlegg. Jeg vurderte å slenge meg på trenden, men jeg kom ikke lenger en Januar før jeg kastet inn håndkle. Jeg fatter meg heller i korthet, nå på årets siste dag, for jeg vil heller bruke den. Bruke den skikkelig. Avslutte 2018 med noe som gjør meg glad. Litt skriverier på bloggen, varme rundstykker til frokost, den siste slumpen av gløgg i koppen som nettopp ankom måsahuset fra JoAnn i New Jersey 🙂

Jeg skal ut på myra, sitte i snøen foran bålet med gutta, grille pølser på pinne, drikke kaffe fra termosen, og se etter elg og rådyr.

Når solen går ned skal jeg knyte slips på de som skal feire nyttårsaften med gode venner, og lage middag til meg selv, minsten, og gubben som er pjusk og febervarm. Jeg skal spille kort med minsten, poker, kanskje robbe han for en tjuekroning. Når klokken blir tolv skal jeg stå midt i hagen, se opp på himmelen og speide etter fyrverkeri.  Så skal jeg klemme alle mine, ønske de et riktig godt nytt år, og si et endelig farvel til 2018.

 

Noe fra året som gikk vil jeg med glede ta med meg videre, noe håper jeg vil forbli historie.  For 2018 var et år med både godt og vondt, og selv om vi brukte lang tid, for mye tid, på å lete i grøfta etter skruballer som ble kastet mot oss, så kom vi oss helskinnet igjennom. Sterkere til og med, på mange måter.

Vi har nusset på myke barnekinn og holdt i bittesmå hender. Ønsket velkommen en ny liten glede i denne store verden.

 

Vi har sittet ved sykesengen til mennesker vi er glad i. Vi har tatt endelig farvel med kjente og kjære, både de som ikke lenger kunne leve, og de som ikke lenger klarte livet. Savnet er til stede hver eneste dag, likevel har det ikke overskygget alle gledene, de små øyeblikkene, og latteren. For 2018 har vært fullt av det også. Små øyeblikk, gleder og latter.

2018 var sykdom og død, uro og savn, og mange ubesvarte spørsmål. 2018 var hvit vinter, og varme sommerdager. Det var sand mellom tærne, vind i håret, sol på kroppen og regn på nesetippen.  2018 var sommerfugler i magen, kjærlighetssorg og bunnsolide forhold. Svakhet og styrke, tårer og smil. Mål er nådd, noen var utenfor rekkevidde. 2018 var gammelt vennskap og nye bekjentskaper. Kalde tær i ullsokker, og svett kropp på flytemadrass i salt sjø.

 

 

Jeg satt hjemme alene på rolige kvelder, og jeg var på konsert med halve gamlebygda.

 

Det var løpeturer i skogen, og burger på Shell`n!  Lange vinkvelder med gode venner, og en kjapp kopp kaffe alene i lunsjen. Kort og godt, akkurat slik et år skal være. Egentlig bare enda et fullført kapittel i boken om livet. ( se der ja, ble vist litt dyp også dette året 😉 )

 

Og nå er det snart over, om noen timer trer vi inn i 2019, og jeg er klar. Jeg krysser fingrene for friske venner og familie, og alt annet enn det, smilene, de små  øyeblikkene, de skal jeg skape selv!

 

Et riktig godt nytt år, til alle!

Grasiøst kvinnfolk på glattisen.

Du vet når du ikke helt har kommet ut av pysjamasen, for det er romjul, du har all verdens tid, og du har uansett satt av morgentimene til litt rydding og husvask etter mange av julens utskeielser? Når du ikke helt, på flere uker, har sett dine egne tær fordi magen er så full av ribbefett og rifla potetgull og riskrem at den henger som en slapp ballong over venusgrotta, og rumpa fyller ut den pysjen litt mer enn du hadde tenkt den skulle?

Når du trer på skoa til gubben i størrelse 47, for du skal jo bare noen meter bort i søppelkassa? Ikke sant? Og ingen kommer til å se deg, og langt mindre bry seg om hvordan du går kledd, eller hvordan du ser ut?

Du vet når det har fryst på skikkelig i løpet av natten, etter noen timer med mildvær og regn, og det som engang var et skue av nasjonalromantisk snøfall på trappen til det lille røde huset i skogkanten har blitt til speilblankt holkeføre? Du veit når du ikke har en arm ledig, fordi de er fulle av søppelposer og matrester og papiravfall, og du verdensvant tråkker ned trappa du har tråkket i de siste 20 årene, en så kjenner du skoa i størrelse 47 forsvinne under deg?

Når livet passerer i revy foran øynene dine, ostepop for ostepop, og det kjennes ut som om to sekunder varer i timevis, fordi du har sklidd på speilblank holke, og vet at den landinga blir alt annet enn mjuk?

Når tung, utrent kvinnekropp treffer holka, og hengepuppene som har fått permisjon fra BH `n i jula flyr til hver sin side, fiker til deg i haka, så navelen, og du lander så hardt på røven at det kjennes ut som om halebenet skytes som en rakett opp i indre organer og stopper oppe ved skulderbladene.

Også karrer man seg opp som best lar seg gjøre, rister av seg snøen og smiler, later som ingenting, for det er umåtelig flaut at man bor så nære veien, og samtlige sambygdinger potensielt har sett deg på ditt mest ugrasiøse.

Du vet når du tror du har redda deg inn, ingen så deg, og at det tross alt ikke så så ille ut likevel, og det bare var halebeinet som ble såret, ikke egoet?

Når du er ganske tilfreds med deg selv, gnir deg litt på stjerten, tøyer såre muskler, er glad du beholdt verdigheten, tross alt. også får du melding av gubben….

For mobilen hans får varsel fra overvåkingkameraene  på mobilen ved uvanlig bevegelse, og han sitter på jobben, hikster av latter, og sender deg disse bildene.

 

 

Du vet den følelsen, når du innser at du ikke er så himla grasiøs likevel?

Tar meg litt mer riskrem jeg. Fortsatt god jul a!