Ukas små øyeblikk.

God morgen fra en litt stiv kropp som nettopp har karret seg ut av senga. På denne tiden i går våknet jeg bak i bobilen, nede ved Mjøsa på Hamar. Planen var å campe i natt også, men midt oppe på fjellet ringte både sjefen og smittesporingsteamet, og selv om vi nå er vaksinert tok vi ingen sjanser. Istedet for å overnatte tilbragte vi dagen på fjellet, og brukte laaaang tid på hjemveien. Grillet på en fjelltopp, spiste sjokolade ved et vann, og kom hjem sent på kvelden, passe slitne etter en noe forkortet, men fin tur i nydelig høstvær.

I dag skal det pakkes ut, vaskes, og slappes av. Brød og boller skal bakes, og kanskje skal skrotten få lufte seg litt ute på Bjørkelangen også.  Det går jo an å nyte turområdene hjemme, når joggeskoa likevel hadde planer for søndagen.

 

Sånn som i går for eksempel. Da vi på vei over fjellet spottet et lite fjellvann nede i lia. Så da stoppet vi bilen, parkerte, fylte sekken med litt vått og tørt fra kjøleskapet, knøt på oss turskoa, og vandret nedover. Rusla forbi et par saueflokker, stoppet for å plukke litt bær i diverse bærtuer. Skvatt litt da vi runda en stein, og gikk rett inn i bakenden på en ensom ku, men fant roen igjen nede ved vannet. Hvor lenge vi ble sittende der vet jeg ikke, for ingen av oss så på klokka. Bare det alene er jo fint, ikke bry seg om klokka! Vinden, sola, skyene, lukten av fjell og frisk luft, matpakke, og lyden av fisk som vaker i vannskorpa i iskaldt fjellvann. Nydelig øyeblikk!

Mandagen. Det var en SÅNN mandag. Mandag i hodet, mandag i kroppen, mandag i lufta…overalt! Så da jeg, etter det som kjentes ut som en 48-timers arbeidsdag, endelig kunne lande i sofaen hjemme, kjentes det ut som om bursdag og julaften hadde kommet samtidig. På kanna stod det nytraktet kaffe, den ble servert av poden, og jeg kunne nyte en kopp mens kroppen sank så langt ned i sofaen i ugunstig stilling at kroppsdeler man normalt ikke forteller om på sosiale medier sovna, og med nummene! Bortsett fra prikking i lemmer, herlig øyeblikk.

«Skal vi bare dra ut en liten stund?» En av mine favorittsetninger, særlig når de kommer fra gubben. Han er sliten om dagen, etter jobb. Fryktelig sliten. Han kobler av i garasjen på kveldene sammen med minstepoden mens de jobber sammen på «prosjekt guttebil», men innimellom lokker stillheten i skogen mer. Slik som den kvelden sola varmet som om høsten trodde den var sommerferie. Så vi lot oppvask være oppvask, og kjørte til en stille plass ved Mjermen. Der ble vi sittende på en tømmerstokk i sola nede ved vannkanten. Ingen av oss sa noe, vi bare lukket øynene og lente oss bakover, og nøt kvelden. Så varmt ble det at undertegnede strippet ned til undertøyet, og la på svøm utover i vannet. Alt annet en en grasiøs svømmer i følge gubben….skjønner ikke hva han snakker om, er sikker på at jeg gled som en svane gjennom vannet. Kjølig, men nydelig! Fint øyeblikk!

Disse kollegene mine. Dere er vel lei av å høre om den i denne lille søndagsbloggen, jeg skriver jo om dem nærmest ukentlig. Men tenk så heldig man er når man er omgitt slike fine mennesker, hver eneste dag. Rause, fine mennesker! Som den dagen Ragnhild kommer med solsikker til meg, egentlig helt uten grunn. For en glede. Bare sånn «God morgen, her er noen solsikker til deg!» Finnes det en gladere blomst?  Sommer og høst pakket inn i en gul glede! En fargeklatt i stua. Måtte de bare vare leeeenge! Fint øyeblikk!

Ble ikke joe mindre overrasket eller glad dagen før heller, da kollega Marte smilte blidt og la en pose sjokolade på pulten. «Jeg tenkte på deg da jeg så denne, så da kjøpte jeg med til deg!» Burde det bekymre meg at kolleger assosierer meg med snop??? Næh, velger heller å nyte det! Sjokoladen var i hvert fall sabla god!

 

Byttet sofatrekk forleden. En sånn glede sikkert bare enkelte kvinnfolk forstår. I lang tid har de beige trekket til den gamle sofaen ligget i en eske, fordi mørkegrått var lurere med tanke på små kattepoter som stadig dro med støv, gress og leire inn, og satte møkkete poteavtrykk i sofaen. Men potene er jo ikke her lenger… Så denne uka ble det grå trekket vasket, og lagt i eske, og det beige kom på igjen. Små forandringer, men forandring fryder alltid. Ny gammel sofakrok på noen minutter, en bitteliten hverdagsglede!

Timen på brygga! Ganske så sent på kvelden satt vi oss på brygga, duppet tærne i tjernet, og ventet på at sola skulle gå ned. Vi hadde ingen spesiell grunn for å dra ut såpass sent, men alternativet var jo å brette klesvask hjemme, og da fristet det mer med en tur ut. Vannet var så speilblankt denne kvelden at vi satt der som to fascinerte tullinger både gubben og jeg. Lente oss forover og utover vannet, og laget grimaser til vårt egent speilbilde. Nevnte jeg at vi er snart 45 og 47??? Blir ikke mer moro enn man lager selv. En kveld på brygga, kaffe, solnedgang og grimaser i vannskorpa. Fint øyeblikk.

Sånn, der var uka kort oppsummert. Legg til kjølige morgener, varme formiddager, lange kvelder stille netter, med og uten søvn. Blide elever i korridorene, latter på pauserommet, og snørr og tårer til en romantisk komedie på Netflix. salat den ene dagen, kake den andre. Blide elever som lurer på om du gidder å bli med på en TikTok…og jeg som ikke har satt meg inn i hva TikTok er engang sa selvsagt ja, for hva er vel hverdagen uten litt spontan dans og latter…Var ikke helt forberedt på at lokalavisa skulle publisere dansemoovsa mine da… Jeg har valgt å kalle dansen: “En hyllest til overgangsalder og hofteprolaps!” Hverdagsøyeblikk på rad og rekke.

 

 

Ønsker alle som titter innom en strålende søndag, også håper jeg at øyeblikkene blir mange og gode den kommende uka.

Klemmer i fleng fra fjols til fjells. Vi blogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk!

God morgen, god søndag, og takk for sist. Så fløy ei uke til forbi, og her sitter jeg og lurer på om verden har hoppet over en dag eller fire, for tiden går fortere enn pensjonister med fotformsko når det er salg på salt flesk og leggevann til kjøpekrøller. Man glemmer det litt i sommerferien, for da består ukene av mange like dager, men så fort man starter på jobb igjen, og rutinene innhenter oss, består uka av mandag og søndag, sånn ca.

Sitter her under det gule, tykke pleddet i sofakroken, med pc i fanget, og frokosten på bordet ved siden av meg. To uker har gått siden Bolla døde, men enda kjennes det rart, og ikke minst veldig tomt, at hun ikke ligger på fanget søndagsmorgenen, mens jeg oppsummerer uka. Hele huset kjennes tomt uten en pus. Uvant. Vi jobber med å bli vant til tanken.

God morgen fra måsahuset.

Og når huset føles tomt, hva gjør man da? Fyller det opp. Av folk, og kanskje en ny vase fra butikken til Mona. God gammel trøsteshopping der altså. Neida..eller joda…men denne hadde jeg nok handlet uansett. Høsten er litt sånn synes jeg, at man fpr lyst til å pusle mer inne, ominnrede litt, bytte litt farger, pakke seg inn i hjemmet sitt på en måte. Så denne uka, etter å ha skravla litt med Mona bak disken i butikken, ble en ny vase med meg hjem. Og med ny vase følger selvsagt blomster, og blomster trenger jo å stå på en plass som synes, og da må man flytte på noe annet, og plutselig, tre og en halv time senere var stua ominnredet, vasket og stæsjet litt, og mor hadde ro i sjelen et øyeblikk eller to. Så deilig å lande i sofaen på slike kvelder. Fint øyeblikk.

Til Janne, fra Janne.

Ahola! Fredagen hadde elevrådet bestemt at det skulle være Hawaii dag på skolen. Gyllen mulighet til å være litt eksotisk for en dag. Så da ble det blomster i håret, og skjerf rundt hofta. Det er så herlig med slike dager, vanlig skole i litt uvanlige arbeidsantrekk. Digger det! Kollega Line døpte meg om til “Juanita” den dagen, fant ut at det ble sånn ca “hu Anita” på hølandsk…Vi lo…elevene himla med øya. Det har liksom ikke vært en bra uke før en eller flere tenåringer synes du har skikkelig teit humor! Gøy øyeblikk!

Skolestart er hektisk. Andre uka også! Lange dager, mange stemmer. Også kommer man hjem til fullt hus. Poder, podekjærester, gubbe, venner….koselig det altså, skikkelig også, men noen ganger koker hodet nesten over for en som er avhengig av alenetid for å slappe skikkelig av. Og når det ikke finnes et eneste ledig rom for alenetid i det lille måsahuset, da hjelper det å dure ut på tur. Og sånn ble det, den dagen hodet trengte luft. På med joggeskoa, opp trappene til hoppbakken, innover i skogen. En drøy time i naturen, passe svett på ryggen, og mye mer uthvilt i hodet selv om kroppen var sliten. Nydelig øyeblikk.

Akkurat det øyeblikket lukten av denne suppa spredte seg rundt i huset. Jeg kjenner liksom på et behov for å nesten fremskynde høsten om dagen, ihvertfall følelsen av den, og da jeg handlet en ettermiddag denne uka ble det så fristende å hamstre inn litt grønnsaker, og koke fersk suppe til middag. Fersk suppe er høst! Og lukten av fersk grønnsakssuppe tar meg rett hjem til mormor og morfarhuset. Til overnatting, til huler og slott bygget av puter og pledd i stua, til armkroken til mormor, og historiene til morfar. Det er jammen mye minner i lukten av fersk suppe. Og slik er det visst for neste generasjon også, for mens suppa kokte kom en etter en av podene innom kjøkkenet, løftet litt på lokket, snuste litt på suppa, og liret av seg strofer som: “ååååh, minner meg om gamledager!” Litt slag i mammafjeset å vite at de anser 2009 som gamledager….men sånn ere blitt. Uansett, suppe, fint øyeblikk. og det beste av alt, suppa smaker jo enda bedre dagen etter, og jeg lagde en diiiiger porsjon!

Jeg har tatt høsten litt inn også, i form av en av disse plantene jeg dreper på rekordtid hvert år. Skal de vannes? Skal de tørkes? Uansett, de er fine så lenge de står, og de minner meg om høst, og om mamma, og om en årstid jeg liker bedre enn noen annen. Høsten inn, lun stemning på bordet, også fine øyeblikk.

De små tingene. De andre kanskje ikke ser, de som er ment for deg, og bare deg. En liten gest, gratis, også kan de ha så stor betydning. Jeg er omgitt av fine mennesker, hver dag, er kjempeheldig sånn. Og mandag morgen hadde et av disse menneske lagt igjen en liten hilsen på skrivepulten på kontoret. En blå lapp. Tenk at en liten blå lapp kan bety så mye, glede så stort. Skulle ønske alle kunne tenke litt på det, være litt rausere med ordene vi velger, tenk hvor mange vi hadde gledet om vi bare gikk inn for det. De små tingene, på blått papir. Skikkelig fint øyeblikk!

Poden i garasjen. Minsten som skrur og mekker og pusser og lakker på bilen han kjøpte forrige uke. Jeg beundrer arbeidsmoralen til den poden. Det går litt over stokk og stein om dagen, og mammaen må rett og slett passe på at han tar pauser, og at han får i seg mat gjennom dagen. Skole, rett på jobb, også rett ut i garasjen etter jobb, så vidt han rekker en dusj før sengetid, for så å gjenta det det hele dagen etter, hele uka. Poden og pappaen har garasjetid sammen, hver kveld, og jeg er usikker på hvem av dem som koser seg mest…de har stort sett stjerner i øya begge to, hele tiden. Og når podene er glade, er mammaen det også. Egen bil, lykkelig minstemann, fine øyeblikk!

Og slik var uka. Hverdagsuka. Kroppen er støl etter mange timer volleyball med nye elever…hadde glemt hvor gøy det var, og hvor vondt det var!! Gode kolleger minner meg stadig på at 45 årsdagen nærmer seg, jeg har blanda føleleser rundt akkurat det! Jeg har spist grønnsakssuppe, og skyldt den ned med varm eplekake og is, jeg har gått lange turer i skogen, og liggi flatt på sofaen og vært herlig lat. Jeg har funnet frem ullsokkene, og leita eter stoppenålen…visste jeg burde reparert sokkene i sommer, men latskapen tok overhånd. Angrer nå!!! I dag skal ny eplekake mekkes med epler fra hagen til en god kollega, og jeg skal finne frem kassen med skjerf. Det er jo skjerfsesong igjen!!! Endelig! Skjerf er mitt absolutte favorittplagg, sammen med ullsokker. Får aldri nok.

Ønsker deg som titter innom en strålende søndag, også håper jeg at uken som kommer fylles opp av fine små øyeblikk. Husk å vær raus med ordene dine.

Vi blogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg hadde akkurat trykket “publiser” på bloggen etter å ha skrevet om ukas små øyeblikk forrige søndag da jeg synes jeg hørte mjauing utenfra. Jeg satte kaffekoppen på benken, åpnet døra, ropte på Bolla og ble møtt med svak mjauing fra plenen nedenfor trappen. Der lå hun. Medtatt, sliten, så glad for å se oss, og så hardt skadd at livet ikke stod til å redde. Hun døde i armene våre. Snute mot nese.

Det ble noen tårer forrige søndag. Vi gråt alle sammen, jeg, måsagubben og podene. De er så vonde å miste disse dyra. Ekstra vondt å vite at hun i løpet av natten eller tidlige morgentimer har blitt kjørt på, og forlatt. Hun har klart å karre seg inn på gården, lenger kom hun ikke. Vi har alltid hatt pus her i måsahuset, tre av gangen på det meste. Nå kjennes det så tomt, og vi har enda ikke vent oss til tanken. Jeg ser stadig til vinduet, forventer at hun skal stå der og ville inn. Jeg kikker ut over hagen, tror jeg skal se henne jakte på et løv i vinden eller en sommerfugl. Jeg sparer en bit av brunosten hver gang jeg smører matpakker, tror liksom at hun står der og tigger favorittmaten sin. Det blir ingen ny pus i måsahuset, vi orker bare ikke miste en til. Det gjør like vondt hver gang. Derfor blir dagens første avsnitt av ukas små øyeblikk viet til Bolla, og alle de fine små øyeblikkene vi hadde med henne. De var mange!

Skolestart. Stressende, fryktelig slitsomt, og veldig gøy. Onsdagen, da skolegården endelig ble fylt opp av ungdommer, det var et fint øyeblikk. Jeg boblet nesten over av barnslig glede da kjente og blide fjes kom mot meg, ropte navnet mitt, og smilte fra øre til øre. Jeg har sagt det før, og gjentar det gjerne, de blir litt mine, alle disse flotte ungdommene. Gjensynsgleden var stor. Så skulle nye elever tas i mot. Spente ungdommer på ny skole, enda et skritt mot voksenlivet. Så mange nye ansikter å bli kjent med, så mange nye personligheter å bli klok på. Det fineste øyeblikket kom rett etter midttimen første skoledag, da en ny elev smilte mot meg og sa :” Du virker skikkelig grei lissom, jeg ville bare si det!”

Aldri har noen elev, noen sinne, sagt noe liknende første skoledag. Jeg ble så glad! Fint, fint, kjempefint øyeblikk!

 

Tine. En sånn fin og grom kollega. En av dagene denne uka stod det plutselig en stapp full pose av favorittsnopet på pulten min. Lakris og sjokolade… Slike overraskelser er så herlig!!! Snop er medisin på travle dager!

 

Lørdag morgen. Da mellomste poden var hos podekjæresten, og minsten og måsagubben dro ut på minsten sitt hittil livs viktigste øyeblikk, og jeg fremdeles satt i sofaen i bare pysjen, og trakk inn lukten av varm kaffe. Størstepoden stod opp, kledde på seg, og sa: “I dag er det din dag mutter`n! Skal vi dra på shopping?” Og selv om planen var en helg hjemme for å hente seg inn etter uka, ble en tur ut med storepoden for fristende, så jeg hoppet inn i klærne, deretter inn i Volvo`n, også bar det av sted til Askim. Poden spanderte lunsj, også brukte vi noen timer på å rusle rundt i butikker. Poden fikk handlet seg litt klær, og jeg gikk egentlig bare rundt og nøt selskapet av en kjekk ung mann. For en fin dag. Sol, shopping, god mat, og høy musikk i bilen mens vi praktiserte saktekjøring etter diverse treskere og traktorer langs veien. Nydelig dag, nydelige øyeblikk.

Høstens vakreste eventyr…i følge 16 åringen. Tusen hjertelig takk til alle som delte innlegget om ønsket om en gammal 240. Nå er den i hus…eller garasjen da, rettere sagt. Lørdag, endelig, etter år med leting og sparing, kunne poden sammen med pappa hente drømmebilen i Hakadal. Poden stråler! En raus nabo lånte bort bilhengeren sin, slik at “gliset” kunne fraktes hjem til måsan. Nå skal det gnukkes, sveises, skrus, mekkes og poleres, så skal kjerra på veien, og om et drøyt år, når poden endelig fyller 18, kan han cruise rundt på bygda i drømmebilen. Glad pode. Glad, og stolt, og det gleder et mammahjerte. Fint øyeblikk!

De kveldene hodet er susete, og kroppen sliten etter arbeidsdager litt utenom det vanlige. Dette går seg alltid til, men skolestart er heavy! Køer av ungdommer som lurer på noe, som trenger noe, også skal man se etter alle de som gjør seg nesten usynlige i korridorene, fange opp behovene tidlig. Gang dette med nærmere 600 forskjellige stemmer som skravler samtidig, overalt, klassekart, busskort, foresattesamtaler, oppstartssamtaler, og alt annet jeg ikke kommer på nå…da er man passe susete i hodet når man kommer hjem. En dupp på sofaen frister hver dag etter jobb, men erfaring tilsier at en tur ut i frisk luft virker bedre. Så derfor, lufteturer på kvelden, i raskt tempo, de har gitt fine øyeblikk. Ingen som skravler, bare litt kjølig sommervind blandet med lukten av tidlig høst. Eimen av nytresket korn, vått gress og skog. Det gir ro i sjel og kropp, og er helt avgjørende for å klarne hodet. Fine øyeblikk.

Gubben fikk med seg handleliste en kveld han skulle på Europris. Vaskepulver, tøymykner, notatblokk med linjeark. Han kom hjem med to små beholdere med såpebobler. “En til deg, og en til meg!” sa han, og smilte, og jeg trodde det hadde tippa for gubben.

“Kom igjen a!! Lev litt!” smalt det fra guttungen på snart sjuogførr, og hvorfor ikke lissom. Så da stod vi der da, to halvgamle snålinger, og blåste såpebobler i hagen. Vi konkurrerte om å få flest bobler på ett blås, og om å blåse den største bobla! Da podene så oss bare ristet de på hodet og begynte å notere hvem som ville arve hva, i den tro at begge foreldrene hadde et pågående hjerneslag… Rart at såpebobler skulle bli et så fint øyeblikk, men det ble det altså! Barnslig lykke!

Den kjølige kvelden. Jeg var på Must på senteret her forrige uke, og handlet med en sånn lang og mjuk strikkejakke, med hette! Jeg så den på butikkens intsagram, og kunne ikke la vær å handle. Drømmeplagg utover høsten, pakke seg inn i ei sånn løs, god og varm jakke. Så en kveld, da det plutselig var litt vind, og jakkevær, kjøpte gubben take-away på Kina`n, før vi kjørte opp til tjernet, og spiste middag på brygga der. En time ved vannet, bare han og jeg. Mett, varm, og passe lykkelig. Fint øyeblikk. Det beste med høsten er å kunne pakke seg inn i herlige varme gensere igjen. Vi har noen fine uker foran oss, vi høst-elskere.

Og slik gikk uka. Jeg er noen tårer tommere, og en hel masse øyeblikk rikere.  Jeg har fylt på i hjertet, og tømt hodet. Jeg har gledet meg over samværet med gode kolleger igjen, og jeg har slappet av alene nede ved elvekanten. Nå skal søndagen nytes. I skrivende stund titter jeg stadig bort mot vinduet, mest av gammel vane, mye av savn. Det er rart at ikke Bolla ligger inntil meg nå, slik hun pleier å gjøre når søndagsbloggen skrives. Jeg savner en varm og lodden pusekatt. Det går seg nok til.

 

Håper søndagen blir god, og at uken som kommer fyller dagene dine med små øyeblikk. Vi blogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Årets korteste helg. Startet i dag tidlig, slutter i kveld. Joda, jeg vet det var lørdag i går, men det ble ikke akkurat en fridag. Gøy var det da! Rett før sommerferien sa jeg ja til å være konferansier på “Piknik i prestegården”, et stort musikkarrangement i regi av Aurskog Sparebank i forbindelse med 175 års jubileet. Og FOR et arrangement det ble. Drøssevis av gode musikere på scenen etter tur, noe for alle aldere, helt til midnatt. Det ble mange timer på scenen for min del, 12.00 til midnatt, litt ut av komfortsonen denne gangen også, men du verden så gøy, og for en ære å bli spurt. Jeg storkoste meg!!! Kjentfolk på scenen, ukjentfolk på scenen, kjentfolk bland publikum, latter, og masse, masse god musikk i alle varianter. Definitivt et av ukas fineste øyeblikk. Et øyeblikk som varte et halvt døgn. Det er ikke gæli sånn på tampen av uka, verdt å ofre en helgedag for, tross alt!

Onsdag fikk jeg vaksinedose nummer to. Fremskyndet flere uker på grunn av skolestart. Fikk en melding tirsdag, sprøyta på onsdag. Effektivt, proft…og jeg kjenner på en takknemlighet for å være ferdigvaksinert. Litt bivirkninger denne gangen. Et drøyt døgn med feber og hodepine, men slett ikke verre enn at et par paracet og noen timer på sofaen virket herlig lindrende. Så bivirkninger til tross, det å være fullvaksinert får lett plass under ukas små øyeblikk.

Litt ugreit at første arbeidsdag etter ferien var dagen etter vaksina, med tanke på formen, men jeg spiste kokt egg og ibux til frokost og tuslet bort til skole i tidlige morgentimer. Det var fint å se kolleger igjen. Skikkelig fint!!! Og selv om jeg kastet inn håndkle etter halv planleggingsdag var det godt å være i gang. I midten av neste uke kommer elevene tilbake. Jeg gleder meg til å se igjen kjente fjes, og til å møte nye fine ungdommer. Skolestart, fint øyeblikk!!!

Storepodene. Akkurat i det du tror smågutta har blitt mannfolk, og du kan senke skuldrene og nyte at ungene er store, fornuftige og ansvarsfulle, så kommer de i det de nå kaller 20-års-krisa, og går rett i barndommen igjen. Av en eller annen grunn var tanken på voksenlivet så skremmende at de bestemte seg for å gjenoppta en hobby de egentlig hadde lagt på hylla, fant frem skateboardsene sine, og med livet som innsats snekret de “ramper på plattingene, og jobber nå iherdig med å brekke ben, armer og kraniet….. Hva er det med gutter???? Akkurat i det du tror de har blitt litt lure, så går de hen å motbeviser det på ei planke med kulelager og hjul…. Når det er sagt, morsinstinkt og beskyttertrang til tross, det er herlig å se selv store unger leke, høre latteren, og innimellom få lov til å blåse på et skrubbsår eller to! Jeg trodde jeg ikke lenger skulle få høre: “Mamma, se på meg nå!!!”, men der tok jeg grådig feil! Fine øyeblikk!

Den siste feriemorgenene. Den siste dagen klokka ikke ringte halv syv om morgenen. Våknet tidlig likevel, og nøt å bare ligge i sengen, kjente brisen fra det åpne vinduet over senga, og så gardinene  blafre akkurat nok til å slippe inn litt sollys. Noen minutter til….den tanken, nydelig. For aller siste gang denne sommeren.

Timen i gresset. Høres ut som en hobby-hippie, jeg vet det, men en ettermiddag mens sola varmet fikk jeg så lyst til å bare ligge i gresset. Myse opp mot bomullsskyene, høre på musikk, og bare slappe av. Som sagt, så gjort. Det to selvsagt bare et nanosekund før jeg hadde selskap av en over snittet kosete og noe innpåsliten pusekatt, men så herlig likevel. Så lå vi der i gresset, side om side, Bolla og jeg. Jeg vifta med tærne, hun vifta med halen, og begge hadde hadde pollen i værhårene. Gubben betraktet oss med jevne mellomrom fra kjøkkenvinduet, og himlet ironisk med øya, men hva gjorde vel det. Vi kosa oss vi, Bolla og jeg, den timen i gresset. Fint øyeblikk!

Kjøretur med gubben, den siste feriedagen. Først til Kløfta for å tilfredsstille gubbens lyst til å sikle på bobiler i bobil. sjappa, middag på veikro, og så en tur innom kirkegården i Sørum på vei hjem. Vannet litt på graven til mamma og svigermor, ruslet litt rundt og mintes mammaene våre, gamle naboer og bekjente. Fin dag, fine øyeblikk.

Også gakkagakkene til gubben da. Kunne jo ikke la de siste feriedagene gå hen uten en liten tur til Ørje for å hilse på “kameratene”. Med sekken full av fuglefrø, fartet vi det det lille sommerparadiset, og ble sittende i et par timer på stranda og på steinene, mate, og snakke med endene, og bare nyte sommerdagen. Det er en helt egen ro over slikt. Se disse skapningene svømme, vagge rundt, bruse med fjøra, og spise rett fra hånda. Sjelefred på en måte, rare greier, men fine øyeblikk. Skikkelig fine!

 

Noe så enkelt som en kopp kaffe. Fredag ettermiddag. Det ble en lang arbeidsdag med planlegging, møter, og workshop, før alle ansatte spiste pizza i Aulaen, og praten gikk utover ettermiddagstimene. Å komme hjem da, tråkke ut av jobbklærne, og inn i joggebuksa og hettegenseren, lage en kopp kaffe med masse fløte, tenne stearinlys på bordet, pakke seg inn i et pledd innerst i hjørnet av sofaen, og stenge verden ute litt, det var helt nydelig!!! Kjenne skuldrene senke seg, vaksinefeberen slippe taket, og vite at “manuset” til lørdagens jobb var unnagjort, slik at fredagskvelden bare var fri…herlig fredagsfølelse, og herlig øyeblikk.

Kakekvelden. Storepodene og en podekjæreste hadde forlatt huset for noen timer, og igjen hjemme i måsastua satt minsten, gubben og jeg, og brått ble vi fysne på kake alle sammen. Så da ble det kake. Ikke det at vi satt igang med spontan kakebakst sent på kvelden, men poden fikk øvelseskjøre bort på butikken med papsen, så handlet de kaker litt på måfå mens jeg kokte te, også ble det kakekveld i sofakroken, med kortspill og kos. Sånne kvelder!!! Når vi får lyst til noe, bare gjør det, og koser oss. Fine små øyeblikk!

 

Og slik gikk uka. Feriedager og arbeidsdager. Sol og regnbyger. Trær langs veien til jobb som bugner av store klaser røde rognebær. Lurer på om jeg skal rusle meg en tur i dag, og plukke noen kvister til vasen på bordet. Et og annet blad på tilfeldige busker som skifter til høstfarger. Tidlig, men fint likevel. Jeg elsker tiden som ligger foran oss nå.

 

Ønsker alle som titter innom en fin-fin søndag. Måtte uke som logger foran oss bli proppfull av hverdagsøyeblikk.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Takk for deg, sommer`n!

Som en sval bris på en varm sommerdag, flyktig, men godt, også er det over. Sånn var sommeren.

Gikk den raskere i år enn i fjor? Og året før det, og året før der igjen? Jeg tror det, det kjennes da unektelig sånn. Jeg ruslet hjem siste skoledag i Juni, med veska full av kontorartikler, og hjertet fullt av minner, klar for lange, late, solfylte uker. i morgen rusler jeg tilbake på jobb, med veska full av nyspissede blyanter, og blanke notatark. Og tiden imellom da og i morgen, alle dagene med sol, strand, sjø, fjell, og sene kvelder, de rant forbi. Og her sitter jeg, og lurer på hvor de ble av.

 

Klage kan man ikke. Det sies jo at tiden flyr i godt selskap, og at det er når man trives man ikke merker at tiden går.

Så hva ble sommeren da, annet enn et blaff av dager som forsvant under den blå himmelen?

Den ble god!

Sommeren ble mil etter mil på landeveien i svigerfar sin bobil, bare gubben og jeg. Side om side på oppdagelsesferd steder vi aldri før har vært.

Sommeren ble klart grønt vann omkranset av fjelltopper med snø, og blåklokker som svaiet i vinden.

Sommeren ble softis på brygga innerst i Geirangerfjorden, mens bena dinglet bare cm over gjennomsiktig fjordvann.

 

Sommeren fisking fra båt, uten et eneste napp. Heldigvis, for fisk på kroken er skrekken for ei pyse som meg.

Sommeren ble fergeturer, med kaffe og svele på dekk, med sola i fjeset og vind i håret.

Sommeren ble barnslig lek i snøen på fjellet. Snø er alltid litt gøyere om sommeren. Det er loven lissom!

Sommeren ble påfyll i vannflaska fra rennende bekker.

Sommeren ble brusende fossefall, og skjelvende ben på store høyder.

Sommeren ble vaksinedose nummer en og to, tenk å være så heldig.

 

Sommeren ble vind så sterk at kroppen ikke klarte å stå oppreist.

Sommeren ble sol på kritthvite strender.

Sommeren ble både markjordbær og marihøner på stå, kun en av delene stod på menyen selvsagt. Det ble ferske boller og kaffe, grillmat og gatekjøkkenmat, kaker og salater.

 

Sommeren ble store poder i lite basseng, sene kvelder med kortspill og fine samtaler, bilturer og gåturer, latter og tårer.

Sommeren ble kjærestetid.

Sommeren ble turistattraksjoner og bortgjemte perler.

 

Sommeren ble sol, bading, lett hjerte, gode tanker, fine dager, lyse netter. Sommeren ble god. Og nå er den over. Ihvertfall er ferien det, og lufta i de tidligere morgentimene er allerede friskere, kjøligere, og nettene mørkere. Men det går fint. Alt til sin tid. Og uten hverdagen som står for døren, uten jobb, rutiner, mørke kvelder og kjølige morgenener, hva hadde vel sommeren vært da?

For det er jo alt det som gjør sommeren litt annerledes som gjør den så fin. Jeg pakker årets sommer inn i hjertet, og gleder meg til å dra minnene frem med jevne mellomrom utover høsten og vinteren. Nå skal arbeidsveska pakkes, for i morgen skal denne skrotten tilbake på jobb. Jeg gleder meg til noen dager i selskap av gode kolleger før skolen neste uke igjen fylles opp av flotte tenåringer. Jeg tror det blir et bra skoleår. Med så mange sommerminner i sekken er noe annet utenkelig.

Hva var ditt fineste øyeblikk denne sommeren?

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen, og god søndag. Her ryker det fra kaffekoppen, og Bolla vet snart ikke hvor hun skal gjøre av seg om ikke en bit brunost fra det knekkebrødet på asjetten ramler ned til henne på gulvet. Jeg tror brunost for Bolla er som ostepop for meg. Eller Troika…eller lakris…uff, jeg har for mange laster.

Uansett, søndagen kjennes som alle andre søndager. En grov gjærdeig har ligget til heving i kjøleskapet i natt, for storepodenes ferie er over, og i morgen starter matpakke-kjøret for de unge tømrerne igjen. Derfor blir det bakst senere i dag. På benken står en diger skinkesteik, og ei bøtte poteter klare for skrelling. Det blir skikkelig søndagsmiddag i kveld, og forhåpentligvis mange rundt bordet. Minstepoden jobber hele neste uke også…16 år, og ikke en eneste dag fri i sommerferien. Arbeidskar den poden.

Jeg begynner på jobb på torsdag…egentlig onsdag, da det blir to møter den formiddagen, i forbindelse med jobben, og et konferansieroppdrag jeg har til lørdag. Derfor var jo uka som gikk den siste hele sommerferieuka, og heldigvis var den full av fine små øyeblikk.

Vi startet uka på landeveiene, opp i fjellene. Dura rundt med bobilen og tok inn synet av Ringebu, Alvdal, Lillehammer, Rondane, Gålå og Skeikampen. Fin rundtur, masse stopp, nydelig natur. Fjellet lokker. Det er liksom dit vi drar når vi ikke har en planlagt rute.

 

Per Gynt veien, fra Skeikampen til Gålå. En av mine favorittveier i hele landet. De forskjellige grønnfargene i fjellet, de blå fjellene i det fjerne, utallige små fjellvann nede i søkkene. Jeg blir aldri mett av synet eller den friske lufta. Bruke lang tid på strekningen, flere stopp, gåturer nedover eller innover i fjellet, alle fantastiske små øyeblikk.

Den kvelden på campingen, da gubben kom ut av bilen med en eske napoleonskake. Sånne overraskelser!! Det er de beste. Nå skal det sies at hullete fjellveier, og et par heftige bråbrems for saueflokker som fortsatt går etter den kjente trafikkregelen “førstemann til mølla” hadde gjort at kakestykkene hadde fått litt hard medfart der i bobilkjøleskapet, men smaken var jo den samme.

Nytter ikke være kresen på camping, si!!! Så da satt jeg der, pakket inn i det gule teppet fra 1973, på en campingplass nede ved elva, og spiste en tilsynelatende ferdig tygget napopleonskake, og koste meg som om det skulle vært buffet på kongens slott. Gubbens snikfotografering av fysen kone bekrefter vel egentlig akkurat det! Fantastisk øyeblikk! Happy wife, happy life!

Det gule teppet ja. Om verden hadde gått under, og jeg hadde fått muligheten til å ta med meg en ting, da tror jeg jammen et hadde vært det gule teppet. Varmt, godt, mjukt, passe slitt, og samma hvor mye man tørker ostepop-pulver fra fingrene på det, så synes det ikke! Jeg elsker det teppet. Trenger ikke jakke, så lenge man har en overdimensjonert sutteklut fra det glade 70-tallet. Fine øyeblikk.

En neve her og en neve der! Det er den tiden på året. Blåbær i bøtter og spann, dinglene på hver eneste tue langs stier, og midt oppe på en fjellknaus. Gubben har egentlig bare gitt opp, og innfunnet seg med at hver eneste strekning vi begir oss ut på innebærer stadige plukkepauser, etterfulgt av en litt umoden kvinne på 44 og et halvt som rekker tunge til gubben og roper “Er tunga mi blå nå????”  Blåbærtuer og plukkepauser. Fine, fine små øyeblikk!

Nuts. I 1992 var jeg på språkreise i England, og på sjokoladeautomaten på skolen vi gikk på hadde de denne sjokoladen. Det gikk noen mynter på den maskinene, for å si det sånn.  I en liten periode på den tiden gubben og jeg var sånn passe nyforelska fantes den også på noen bensinstasjoner rundt i landet, og gubben fikk også dilla, men så forsvant den plutselig, og vi har ikke sett den på mange år! Men hipp-hurra for internet, for denne uka havnet en liten bestilling i postkassa vår, utsendt fra Danmark. Mest for nostalgiens skyld, men også for å se om den var så god som vi huska, eller om vi liksom har jaget den opp i hodene våre! I dag skal det smakes, etter middag. Podene også. Gleder meg, tror det blir et sånn fint lite øyeblikk!

Dagstur til Hvaler og Skjærhalden. Det blir liksom ikke sommer før vi har vært der, gubben og jeg. Så vi benyttet dagen da værmeldingen lovet oss solskinn, og duret avgårde. Slike dager altså!!! Noen timer på herlige Storesand. Bare ligge langflat på det gule teppet, grave tærne ned i sanden, og bare nyyyyte varmen, og lukten av salt sjø. Samle runde steiner og blåskjell, lage bilder i sanda, og leke slik man gjorde da man var liten. Hjernen min har ikke helt innsett at jeg blir 45 i Oktober…

Rusle ned til Skjærhalden, og spise Pizza på Losen. Tradisjon, hver år, gjerne et par ganger hver sommer. Nydelig mat, og denne gangen ekstra hyggelig betjening som viste oss til bordet også. Takk for praten, og takk for maten, om du titter innom bloggen i dag. Vi koste oss!. Softis på brygga før vi satt kursen hjemover igjen, mette, glade, med litt sand mellom tærne og i underbuksa, og passe røde på nesa. Sommerdager på sitt aller beste.

Å sitte på stenene nede ved vannet, og mate endene. Eller gakk-gakkene da, som gubben insisterer på at de heter. Noen burde få fugleleksikon til jul, og med noen mener jeg gubben. For småfugl er pipp-pipper, og ender er gakk-gakker. Men uansett hva man kaller dyra, så gir det fine øyeblikk. Svaberg, skvulpende vann, solnedgang, og ender så tamme at de spiser fuglefrø rett fra hånda. Sitte slik, side om side, dingle med bena, og bare være. Det er fint det!

Å gå langsomme turer når kveldsola henger lavt på himmelen. Ikke stresse, ikke jogge, ikke ha noe mål med turen annet enn å puste inn kveldslufta, snakke sammen, og høre insektene summe i gresset. Å rusle forbi en liten vakker skapning i åkeren er bonus på slike kvelder. Stå helt stille, nesten redd for å puste i frykt for å lage lyd og ødelegge øyeblikket. Slik ble vi stående i ett minutt eller to, bare stirre på hverandre, like nysgjerrige på hverandre. Noen ganger lurer jeg på om dyra, i likhet med oss, når de kommer tilbake til flokken om kvelden, begeistret forteller at de så folk ved stien, at menneskene stod helt stille og bare stirret på dem, og de var kjempesøte, før det blar frem mobilen og viser bilde av oss!!! Det hadde vært noe det! Fint øyeblikk!

Og der har du uka, eller, ihvertfall noen av øyeblikkene den brakte med seg. Her kan legges til sene kvelder med gamle filmer, powenaps midt på dagen, middag langs landeveien og midt oppe på vidda, bading i sikalde fjellvann, kose med en lodden pusekatt, nystekte fylte horn til kvelds, lange samtaler ut i de sene nattetimer med snakkesalige poder, og ungdommer samlet rundt spisebordet for en matbit før de farter videre til hva enn det er ungdommer farter til en sommerferiekveld.

Nå skal denne skrotten ut av pysjen…ihverfall gjøre et forsøk, også kan søndagen begynne. Den siste sommerferiesøndagen for i år. Håper uken din var god, og øyeblikkene mange. Vi blogges.

 

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg har skrubbsår på magen, rift under haka, blåmerker på hoftene og to knekte negler. Det tar på å være fjellklatrer. Eller, det tar på å tro at man er ung og sprek nok til å klatre opp på en liten stein et sted på Hardangervidda, for så å innse under forsøket at tyngdekraften jobber imot en gammel stakker, og at selvinnsikten trenger en real oppdatering! Rare greier, hvordan det bildet man har av seg selv i eget hodet er milevis fra det bildet gubben har av deg på mobilen. Men sånne øyeblikk, ytre småskader og knekk på selvtilliten til tross, de gir rom for latter. Kneggende, ruvende latter som sender ekko over vidda, og latter er fine øyeblikk. Alltid!

Vi er straks klare til å dra, gubben og jeg. Bobilen er pakket for ny tur, kortere denne gangen, bare noen dager, men vi gleder oss likevel til et par dager på veien. Frisk fjelluft lokker. Sjøluft også, egentlig. Vi skal bare gjøre ferdig frokosten, og jeg skal kjapt oppsummere ukas små øyeblikk. De fleste av dem er også fra landeveien, for vi har vært mer på farten enn i måsahuset denne uken. Kan like gjerne gjøre det meste ut av de få sommerferiedagene som er igjen, ikke sant. Sommeren går faretruende fort mot slutten. Om halvannen uke er jeg tilbake på skolen for fire plandager før elevene fyller opp skolegården og klasserommene. Jeg synes egentlig sommeren hadde gått altfor fort, men så fikk jeg en melding fra en kollega på facebook, bare en sånn artig videosak etterfulgt av en skjermdumt fra meldinger med en annen kollega, også satt jeg plutselig der og flira for meg selv, og gledet meg veldig til å møte kolleger igjen. Fint øyeblikk det også.

Det øyeblikket da jeg nesten blåste bort på Lindesnes fyr. Det var litt sånn man ser på film, og tenker at det er overdrevet, filmtriks lissom. Men jeg stod der på toppen av en fjellknaus ute ved havet, og ramlet rett og slett bakover, tatt av vinden, bokstavelig talt. Og det er ikke akkurat ei lita flis av en dame den blåsten tok med seg! Det hele var litt sånn tegnefilm-aktig. Når jeg åpnet munnen ble det gjennomtrekk i “toppetasjen”, og når jeg holdt ut armene kjente jeg grevinnehenget blafre!!! Nesten så jeg letta! Kraftige greier, men veldig gøy. Janne mot naturkreftene, herlig øyeblikk.

Jæren. Vakre Jæren, og fantastisk flotte Borastranda. Jeg har aldri vært på den kanten av landet, aldri opplevd sydenstrendene. Vi ble der i to netter. Vi blir sjelden på samme pass i mer enn en natt, men da vi kom frem i kveldingen, hadde parkert bilen, og bare skulle spasere litt på stranda før vi la oss fant vi ut at vi ikke kunne reise videre dagen etter. Når været var så strålende, havet blått, og stranda myk og varm, da var det bare å parkere skrottene på et standteppe, flate ut, og slappe helt av. Som sagt så gjort. Forventet nesten å bli avbildet i en eller annen lokalavis på Jæren. “Strandet sel viste seg å være forspist østlending!”

For lykken er å ligge sånn utstrakt i sola, lese kioskroman, sove litt, duppe tærne i iskaldt sjøvann, grave langt ned i matpakka, eller godteposen da, som det egentlig heter, fiske opp et lakrishode, og bare nyte!

Pølseparasollen. Er det mulig. Gubben er jo i utgangspunktet ingen strandløve, for han er velsignet  med sånn hud som blir lakserosa i skiftende skydekke, og som flasser dersom værdamene på tv 2 nevner oppholdsvær. Men så er han jo så snill da, for han vet at jeg mer enn gjerne tar en dag på stranda, og han blir med, selv om han kommer omtrent like godt overens med sola som en vampyr. Så han stakk på Biltema for å kjøpe seg parasoll. Ikke bare det, men han kjøpte jekkestropp også, slik at han kunne feste parasollen i strandstolen, og dermed sitte trygt i skyggen, mens a mor strakte seg i sola. I mitt hode tenkte jeg at denne mannen, som vanligvis gjør fint lite ut av seg, og helst ikke vil stikke seg ut, ville kjøpe en ensfarget, kanskje til nøds en stripete strandparasoll, men neida!!! Blid og fornøyd, som en unge med lomma full av ukepenger, kommer han på stranda med en parasoll full av pølser, og aldri har en gubbe kost seg mer i sola… Jeg lo. Høyt og lenge, og ikke med, men av! Han lo godt han også. Pølseparasoll, artig øyeblikk! Nå ønsker han seg pølsesolbriller fra Biltema. Enkel sjel, den der måsagubben.

Husene under fjellet. Jeg har alltid hatt lyst til å se dem, og denne uka fikk jeg muligheten. Jeg lar meg fascinere av slike ting, kan rusle rundt, kjenne på tørre trevegger, og levende se for meg historien til husene. Fint øyeblikk, sitte på en stein et stykke unna husene, tenke på hvordan livet var for de som engang bygget og bodde der, for så å rusle tilbake til det rullende sommerhuset vårt, og farte videre. Kontraster og hverdagsøyeblikk. Herlig.

Møte bloglesere. Med fare for å virke høy på meg selv. Denne uka har jeg møtt så mange blogglesere. Jeg blir forlegen hver gang, kjenner at jeg rødmer, men det er likevel så koselig. Når folk kommer bort på butikken, eller på campingplassen, eller på stranda, og sier hei. Et av ansiktene har jeg kjent igjen, et navn var kjent, og to ville bare si at de leser bloggen, følger på instagram, men at de sjelden legger igjen en kommentar. Det er så koselig at dere kommer bort, sier hei, slår av en prat. Tusen takk!!! Det gir gode øyeblikk.

Gubben og gakk-gakker. Jeg vet ikke hvorfor, men gubben er svak for ender. Han kaller dem gakk.gakker. Minner om at gubben blir 47 i Oktober, men fortsatt bruker begrepet gakk-gakk. Uansett, vi kjører alltid rundt med en sekk fuglefrø i bilen, bare sånn i tilfelle vi skulle møte på en vaggende gakk av noe slag, og et eller annet sted mellom Kviteseid og Eidfjord høgg gubben bremsen inn ved en vannkant, hyttet med pekefingeren mot gresset, og ropte: “GAKKGAKKER!!!!!!” Så da ble det en pause i kjøringen. Vi spiste knekkebrød ved elvebredden, og gubben fikk matet ender. Fint lite hverdagsøyeblikk.

Så mange flere fine øyeblikk. Komme hjem og klemme litt på podene. Bli servert et helt lite lager av godis på kvelden, en gave fra storepoden. Se film til langt på natt, kose med Bolla-pusen, legge seg i egen seng, spise frokost med poder og podekjæreste. Og da avslutter jeg, for frokosten er spist, kaffekoppen er tom, og gubben står i gangen og tripper. Ut på tur, for siste gang denne sommeren. Så får vi se hvor ferden går da.

Ønsker alle som titter innom en nydelig søndag. Ta vare på øyeblikkene. Vi blogges.

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen fra bobilen, og vakre Jæren. Vi kom frem etter mange timer kjøring i går, og rakk en nydelig Jeg våknet til lukten av ferie. Du vet, solkrem, tannkrem, og den litt innestengte lufta man kjenner når to store mennesker har sovet ei hel natt i sommertemperatur på lite boareal. Ferielukta. Men jeg klager ikke. Visst ligger vi trangt, og for å få plass til å pusse tennene står jeg med halve kroppen inne på badet og halve kroppen utenfor, men det er jo en del av sjarmen.

Det er fint å være på tur igjen. Hvor vi reiser og hvor lenge vi er på farten kommer an på været, det er helt greit å ta ting på sparket. Gubben har endelig ferie igjen, mens ferien min går fort mot slutten. Her gjelder det å nyte øyeblikkene mens vi kan, og neste år håper jeg vi får tre hele uker ferie sammen. Enn så lenge nyter vi nuet, det har vi blitt ganske gode på.

 

Det har blitt noen av disse små fine øyeblikkene denne uka også, det til tross for at sola og varmen stort sett har lokket meg ut til bassenget, og dagene har blitt tilbragt hjemme på måsan. Total avslapning. Våkne tidlig, sette en gjærdeig, spise ferske rundstykker eller nystekt brød til lunsj, så slappe av i bassenget, på flytemadrassen, med musikk eller podcast på øret. Slaraffenlivet i egen hage, bare nydelige øyeblikk!

De dagene jeg rusler ned på butikken før kl åtte er herlige. Gå en tur, kjenne sola varme, men de fuktige nettene har ikke helt sluppet taket enda, og Bjørkelangen har luktet varm sommer, og fuktig gress. Da er det godt å rusle en tur. Lite trafikk på veiene, lite mennesker i gatene. Fylle handlekurven med jordbær, nektariner og vannmelon, kanskje litt matpakkegodt til poden som har sommerjobb på Maxbo, også rusle hjem igjen, i god tid før podene våkner. Spise vannmelon med gaffel når sola strekker seg over tretoppene, og varmer plattingen. Nydelige øyeblikk!

Vakre Eidsdammen i tidlige morgentimer. Det er ikke lett å sove lenge i varmen, særlig for en som sliter litt med søv generelt. Men det gir jo noen muligheter også da. Tirsdag var jeg opp klokken fem om morgenen, og allerede midt i skogen før klokken seks. Ikke et eneste menneske traff jeg, men for et fuglekor jeg fikk være vitne til. Aldri har jeg hørt småfugler synge så høyt at det gir ekko utover dammen, men slik var det denne morgenen. Fantastisk øyeblikk. Jeg satt meg ned ved vannkanten og ble sittende i mange minutter og bare nyte øyeblikket! Det koret kommer jeg til å huske lenge!

Tidlige morninger i sofakroken med Bolla, før vi går ut på trammen for å drikke traktekaffe rett fra trakteren, det er også fine øyeblikk. Hver morgen går en elgku med to kalver, og en rådyrfamilie på fire og beiter bak huset. Prestekragene og kløver er en klar favoritt, og hver morgen sitter Bolla i vinduet og stirrer på dem. Hun virker helt hypnotisert, og kommer ikke og legger seg i armkroken før dyra har ruslet ut på myra igjen. Fine, små øyeblikk, slike jeg kommer til å savne når denne sommeren er over.

Noen timer med storepodene. Jeg føler at de nesten glipper ut av armene mine om dagen. At de har gjort det lenge egentlig. De er jo så store blitt, så selvstendige, og de er oftere på farten enn de er hjemme. Men en formiddag denne uka nøt begge slaraffenlivet sammen med meg i hagen. Kald drikke, smurte rundstykker, og to store poder i et lite basseng i en enda mindre gummibåt. Og mer skal det ikke til før to nesten voksne poder blir småunger igjen. For det skal sprutes, brytes, plaskes, og latter satt løst. Så ble jeg sittende der å bare se på dem, disse to karene som slett ikke er små lenger, og lure på hvor mange flere sånne dager jeg kommer til å få. Jeg nøt ihvertfall øyeblikket, og tar vare på det i den mentale minneboka.

Fredagen gikk med til filming. Tre sekvenser til prosjektet ble filmet tilsammen, spredt utover dagen. Først en time på Røytjern der jeg fikk intervjue flotte Veronica og deretter tilbringe litt tid med lek i vannkanten sammen med hennes lille pode. En fin stund, virkelig fin. Deretter i gågata senere på kvelden, sammen med Lars Jørgen som også er “programleder” sammen med meg i dette prosjektet. Alltid litt rart å snakke til et kamera, men det er gøy også. Utfordre seg selv litt…jeg trenger det innimellom. Spennende øyeblikk.

Kaffe, blåbær, og tegnesaker. Endelig kunne jeg sette meg ned og tegne litt igjen, kose meg litt med blyant og tusjer. Jeg får meg liksom ikke til å drive med stort inne når det er vær til å være ute, men om nettene, når søvnen ikke kommer som avtalt, da er det fint å utnytte tiden til den slags. Så en natt, og i de tidlige morgentimer denne uka var bordet i stua dekket med alle tegnesakene, og jeg hørte på musikk mens jeg svingte blyanten. Koselige øyeblikk.

De hvite buksene. De som fikk meg til å se ut som tre marsmallows stappet oppå hverandre, eller som Mitchelin mannen, de har jeg brukt! Følte meg brått veldig vågal, tredde dem på, og gikk med hevet hode gjennom gjennom bygda. Holt inn magen når jeg møtte folk da, men likevel. Snart 45 år, jammen på tide å bry seg mindre. Hvite bukser, bra øyeblikk!

Og dett var vel dett. Alt dette, ispedd et ukjent antall is og kaffekopper med fløte, samt sol, sol og atter sol. Vi har kost oss på kveldstur til Ørje, sittet på steinene og matet endene. Vi har flira på oss mageknip av en enkel og litt utidig spøk med et skilt ved Haldenkanalen, og vi har grått mens vi har fulgt minnesmarkeringen på TV den 22 Juli. Jeg har bakt i bøtter og spann, og fylt opp fryseren. Jeg har snakket lenge på telefonen med en god venninne fra barndommen, og jeg har lest to bøker.

Og nå er vi på tur igjen. Herlig det også, farte litt rundt i landet. Været som er meldt de kommende dagene lover ikke godt, men vi skal nok fint klare å kose oss likevel. Følger du meg på instagram vil deler av reisen som alltid bli i overkant ofte dokumentert der. Sitter du en eller annen plass de kommende dagene og koser deg i sola, så send meg gjerne et hint om hvor sola skinner. Da vet vi jo hvor ferden videre bør gå.

Nå skal frokosten inntas, og bobilen snart føre oss videre. Ønsker alle som titter innom en riktig fin søndag. Ta vare på øyeblikkene. Vi blogges ❤

 

 

 

 

Ronny Rodruigez… Om livet var en husmor-roman.

Mens gubben fyller opp det lille kjøleskapet med vannflasker, ost, og enkelt kjøttpålegg, setter jeg meg i passasjersetet og leser bak på coveret på den nyinnkjøpte boka. En sånn god gammeldags husmor-roman i pocket utgave fra bladhylla på Coop`n.  Kjapt skumleser jeg sammendraget og smiler for meg selv.

«Hotell-mogul og milliardær Rodruigez er besatt er lærerinnen Jaqueline, og er villig til å gjøre alt for å få henne. Dette bringer dem ut på en romantisk reise, men vil Jaqueline la seg imponere? Og enda viktigere, vil hun falle for hans sjarm, og la seg smi i hymnes lenker?»

Jepp, dette er utvilsomt perfekt lektyre for nok en bobilferie med gubben. Litt hverdagsflukt må man ha, noe litterært å fordype seg i dersom vi, gubben og jeg, skulle bli litt slitne av hverandres selskap. Vi sitter tross alt relativt tett i en liten Fiat, så en kulturell hverdagsflukt i form av lettleste romaner er slett ikke å forakte.

 

Rodruigez De La Sjarmør… Perfekt husmorflukt i en trang bobil.

«Rodruigez og Jaqueline» tenker jeg…ikke helt ulikt Ronny og Janne. Greit nok da, så er kanskje bare forbokstavene i navnene våre de samme, men hvem vet, kanskje er kjærlighetshistoriene våre ganske like.

 

Vi har ikke engang kommet oss ut på motorveien, før jeg ikke lenger kan motstå fristelsen til å smuglese litt i første kapittel. Som en godt gift middelaldrende kvinne hvis ungdomskjærlighet nå er en middelaldrende mann med grålig hår og lo i navlen, fortiden i førersetet i svigerfars bobil, ikledd sokker i sandaler, og med en forkjærlighet for lange spaserturer på Biltema, er det bare på sin plass å drømme seg bort litt, ikke sant? Dessuten er denne delen, denne første strekningen av bobilferien velkjent og kjedelig terreng. Så ja, mens gubben konsentrer seg om kjøringen setter jeg på meg lesebrillene og leter etter likhetstrekk mellom den mystiske førføreren Rodruigez, og den lodne bilmekanikeren, Ronny!

 

Rodruigez titter bort på Jaqueline, og tar henne i å se drømmende ned på landskapet som åpner seg mens flyet synker sakte under skylaget. Hun er så vakker at det nesten knyter seg i magen hans. I kveld skal hun bli hans, noe annet er nesten u-utholdelig å tenke på. I kveld skal han vise henne hjemlandet sitt, ta henne med på tavernaen og spise middag på et bord i hjørnet av restauranten. Han vil nyte hennes selskap alene, vandre hånd i hånd med henne på den hvite stranden, og kysse henne under stjernene!»

 

Ronny myser over rattet i Fiaten og glaner irritert på skiltet på høyre side av veien! «Men det var da som faen da!!! Enda en bomring!!! Også har veien vært HØLETE i flere kilometer allerede! Politikera i det bondelandet her skal tyne folk for penger for hver eneste kilometer vi kjører, men vedlikeholde veien, NEI DET GIDDER DEM IKKE!!!» Så vrenger han bilen inn på en sidevei, stiller inn GPS`n og gliser lurt. «Nå skal vi spare penger nå mor!!!» gliser han stolt, og finner en alternativ bakvei som er 23 kilometer lenger, men som ikke inneholder en eneste bomstasjon!!! « 26 kroner spart!!! Det er penger rett i lomma det!» ler han høyt, og klapper på lommeboka i brystlomma….  Av erfaring vet jeg at det er best å nikke, gi tommel opp, og la gubben kjøre bakveien! Ingen ting gjør mannen gladere enn å spare 26 kroner. Så langt er det stor forskjell på Ronny og Rodruigez….

Jaqueline ser seg rundt den lille tavernaen. Fra vinduet kan hun se stranden, og ute maler solen havskorpen gyllen der den er i ferd med å gå ned i horisonten. Rodrugiez smiler til henne fra den andre siden av bordet. «Jeg tok meg den frihet å bestille til oss.» sier han, i det kelneren kommer frem med en flaske champagne, og to asjetter med et eksklusivt og nydelig anrettet utvalg av sjømat. «Det går bra.» smiler hun sjenert, og kjenner hun får gysninger langs ryggraden da hun under bordet kjenner foten hans stryke henne langs de bare leggene.»

 

«Grill eller wiener????» Jeg kvekker til, blir dratt ut av fantasiverdenen i det den hårete, furete arbeidsneven klasker meg lett på låret, og blir liggende der. «Hæ???» svarer jeg, har ikke fått med meg at vi har stoppet engang. «Lunsj vel!» sier gubben, og nikker mot en litt sliten bensinstasjon. «Grill eller wiener? Jeg spanderer, sparte penger på å unngå den bomringen i stad veit du!

«Okei…Wiener!» svarer jeg: «Jeg går på do mens du handler!» På en offentlig do på Toten prøver jeg å ikke sammenlikne helten fra romanen, og bobilentusiasten jeg er gift med. Han sørger i det minste for at jeg ikke går sulten tenker jeg, og tankene vandrer til sjømat-buffeen i boka. Men wiener blir bra det. Jeg fikk i det miste velge fra menyen selv. Rett utenfor dodøra sår gubben og gliser bredt mens han vifter med ei lompe surra rundt to grillpølser foran ansiktet minn. «Det var to for 20 på grill, så da blei det det! Penger spart veit du!» sier han entusiastisk, og setter seg ned på en vinglete krakk for å nyte måltidet, mens eimen av offentlig toalett langs norsk landevei ligger tjukt over rasteplassen.

Rodruigez smiler til den eldre kvinnen, og betaler for en rose som han gir Jaqueline. Smilet i den eldre kvinnens ansikt er ubetalelig. «Signe deg, min gode mann!» sier hun. Jaqueline forstår at han har betalt alt for mye for en liten blomst, kun av sitt gode hjerte.

 

Ronny stønner høyt, og slår oppgitt ut med armene. «Si meg en ting, planla hele pensjonistforeningen rullatorfestival midt i fotgjengerfeltet bare fordi dem visste at akkurat jeg skulle kjøre her akkurat nå eller???»  sukker han oppgitt og peker mot en eldre kar som rusler over veien.

 

« I det fjerne høres en svak, men intens summing. «Det er gresshoppene sier Rodruigez og smiler mot henne. De synger om kvelden. Er det ikke vakkert?»

 

«Men faaen å mye mygg det er her a!!!» sier Ronny og veiver etter ei litt sliten flue som surrer rundt over dashbordet.

 

«Jaqueline legger forsiktig sin hånd i hans der de rusler langs stranden, og sakte drar han henne nærmere. Er det etterbarberingsvannet hans hun lukter? Lukten av sandeltre, sitrus, og noe mer, noe maskulint, noe som bare er han, vibrerer i nesen hennes.

 

Det vibrerer lett i sjåførsetet ved siden av meg, og jeg vet hva det er lenge før lukta sprer seg! «Sorry, jeg måtte bare. Må være de grillpølsene i stad!» sier Ronny, og ruller skamfullt ned vinduet på førersiden!

 

«Jeg har bestilt en suite til oss» sier Rodruigez, og kikker ned på Jaqueline i det heisdørene åpner seg i 35 etasje. Jaqueline har aldri i sitt liv sett noe så vakkert. Dette må ha kostet en formue. Utsikten fra balkongen er magisk!

 

«Vi fricamper vel i natt!» sier Ronny, og skuer utover fjelltoppene. «Billigere det! Og denne utsikten er HELT GRATIS!»

 

Jeg sitter med husmorstumpen godt plantet i en campingstol og leser, mens gubben ruller ut markisa, og lokker på saueflokken som beiter bare et titalls meter fra Fiaten.

 

«På den store himmelsengen midt i rommet ligger en nattkjole av delikate italienske blonder. Jaqueline stryker forsiktig fingrene over det tynne stoffet. Prislappen henger fremdeles på. Har Rodruigez bestilt denne til henne?

«Ronny romsterer i ryggsekken. «Har du huska å pakke sokker til meg? roper han.

 

På balkongen tar Rodruigez av seg den skreddersydde dressjakken og legger den varsomt over skuldrene hennes så hun ikke skal fryse. Lukten av etterbarberingsvannet ligger rundt henne, og pakker henne inn i en trygg og mandig sfære. Det kjennes så godt å være nær han.

 

Ronny lener seg over meg og løfter høyre arm. «Lukt her!» sier han, og dytter armhulen opp i nesen min. «Lukter det svette, eller går denne t-skjorta en dag til?» Intimsonen min kjennes som et kveldende fengsel!!!!

Rodruigez stryker henne forførende i nakken. Jeg har tappet et bad til deg sier han, og fører henne inn på badeværelset. Det dufter herlig av lavendel og jasmin, og dampen gjør atmosfæren i rommet u-utholdelig intim.

 

«Du får jo ikke plass innpå det lille badet, så jeg trakk dushodet ut av vinduet, og satt shampo`n på den steinen der!», sier Ronny, og peker bak bilen. «Gjøkke no om du tar en rask dusj ute, ingen som ser deg her! Vær rask a! Ikke bruk opp alt varmtvannet, tenkte jeg skulle skylde av meg litt dritt etter deg! Tråkka nettopp i sauemøkk serru!»

 

Under en lunka og tynn dusjstråle, midt i en tue umodne multer, står jeg med øynene lukket og skylder shampo ut av håret mens jeg tenker på det siste avsnittet jeg leste.

«Rodruiges satt bak henne i badekaret og masserte duftende lavendelolje på skuldrene hennes da hun kjente hånden hans gli gjennom vannet, og sakte over venusberget hennes. Hun kjente pusten hans mot nakken bli tyngre, og stemmens hans ble dyp og hes da han sa: «Du er den vakreste kvinnen jeg har sett!»

 

Med shampo sviende i øynene, og med tankene på en italiensk forfører kjenner jeg noe lett stryke over eget venusberg, eller «spetakkelfjæra» som gubben kaller det, og tenker umiddelbart at kanskje gubben mot alle odds har funnet frem romantikeren og forføreren i seg likevel. Så jeg vrikker meg litt nærmere kjærtegnene, smiler, skylder såpa ut av øynene, åpner dem forventningsfullt, og skvetter himmelhøyt da jeg stirrer rett ned i ansiktet på en sau som på leten etter umodne multer har forvirra snuta bort i feil måsadott! Jeg hyler så saueflokken løper som forskremte lemmen over vidda, trekker pusten dypt, og teller til ti.

Nei, Ronny og Rodruigez er slett ikke like, annet enn at de deler forbokstav. Men når sola går ned over fjelltoppene, når sauene beiter normal måsa på trygg avstand, og mygglysene er tent, mens jeg kryper inn i armkroken til gubben og trekker et solid magadrag av ekte norsk fjelluft, da tenker jeg i mitt stille, dog noe forstyrrende middelaldrende husmor-sinn, at jeg er akkurat der jeg skal være likevel. På bobilferie med min store kjærlighet. Min store, hårete, furete, litt småsvette, økonomiske trygge kjærlighet.

Og om du synes fårikålen smaker litt bittert kommende høst kan det jo henne den har forsynt seg litt grådig av litt dårlig frisert mose i sommer. Beklager på forhånd.

Ukas små øyeblikk.

Bassenget. Solkrem. Jordbær. Repeat… Takk for i dag, blogges neste søndag.

Det er ikke tull, ikke egentlig. Det går fint å oppsummere uka akkurat sånn. Sleng på en is eller fire, en kopp kaffe eller to, og et par turer i skogen, så har man alle ukas små øyeblikk i et par setninger.

 

En stille og rolig uke, for det meste hjemme alene da minsten jobber på Maxbo hver dag i hele sommer, gubben enda ikke har ferie, og de to storepodene hjelper bonus-søster og mann å bytte panel på huset. Så jeg står opp før de drar om morran, slik at jeg får ønsket dem en god dag, også ser jeg de så vidt sent i kveldinga når de er hjemom for å spise og dusje før de stikker ut med venner. Ungdommelig energi er misunnelsesverdig.

Når det er sagt skal man ikke avfeie fordelene med alderen heller. For selv om jeg ikke er noen partyløve om natta er jeg ganske våken om morran, og det har sine fordeler. Ta på joggeskoa, slenge sekken på ryggen, og rusle ned stil sentrum for å kjøpe ferske rundstykker og brød til guttas matpakker, være på butikken i det de åpner kl syv, det er ganske greit det også. Når Bjørkelangen liksom sover enda, når ingen er ute og rusler, og den eneste lyden er vinden som rufser litt i bladene på Bjørketrærne nedover gågata…nydelige øyeblikk. Sommer`n altså!

Men man skal ikke kimse av alenetid, for en hobby-introvert som meg sanker kanskje aller mest energi i ensomheten, og jeg nyter det. Det gir kanskje ikke de mest spennende øyeblikkene, men for meg gir de kanskje de aller beste. Ta mandagen for eksempel. En lang gåtur i skogen, helt alene. En liten stund hadde jeg musikken på ørene, god musikk, men jeg skrudde den av likevel. For fuglesangen oppe ved tjernet var musikk nok, og stillheten i skogen litt sent en sommerkveld er bare nydelig. Jeg vekslet mellom å jogge, gå, og stå helt stille med stjerten i været og snuta langt nede i blåbærlyngen på jakt etter godsaker. Det ble et par ever søte blåbær før jeg trasket videre. Nydelige øyeblikk.

Et stykke nede på stien begynte hjernen å regne ut sannsynligheten for at 90 % av alle bikkjene på Bjørkelangen tisser i den blåbærlyngen som står nærmest stien, også ble jeg brått litt usikker på om de bæra hadde vært så innmari gode likevel… Jaja, jeg lever enda, det er vel et godt tegn.

Starte dagen i skogen var også et herlig øyeblikk. Hoppet inn i treningsklærne når gubben dro av gårde litt før klokken seks om morran, og ruslet rundt Eidsdammen i sju-draget. Møtte to rådyr og noen småfugler, ellers var det helt stille. Hadde nok energi til å løpe litt, og rakk å bli sånn akkurat passe svett før jeg gikk innom Coop og kjøpte frokost på vei hjem. Herlig øyeblikk, slik jeg bare gjør i ferien. Stikker ihvertfall aldri i skogen før jobb. Det får jo være grenser på selvtorturering lissom.

 

Frokost på trammen. Ikke spennende, ingen høydare, men like fullt så fine øyeblikk hver eneste dag. Ut på trammen, vifte med tærne, kjenne lukta av gresset som fremdeles er fuktig etter natta, og drikke kaffe mens Bolla strekker seg i sola, eller jager ukjente, flyvende objekter på bakkenivå. Sånne øyeblikk ❤

Minstepoden kunne melde om ønske om kanelboller på pauserommet på jobben, så da ble et boller. Enda en fordel med å være tidlig oppe om morningen. Deigen stod klar til heving i det sola strakk seg over grantrærne på Måsan, og innen poden skulle på jobb kl 10, var stekebrettet fullt av nystekte kanelsnurrer. Selvsagt mange flere en poden trengte…man lager jo en solid dose når man først baker lissom. Jeg har sagt det en million ganger før, men lukten av fersk bakverk er godt for sjelen. Så da poden hadde trasket over hagen med et brett boller til seg selv og kollegaene, og jeg kunne sette meg på trammen med to boller og en kaffekopp, da var jeg lykkelig da. Skal lissom ikke mer til noen ganger!

 

Bassenget! Det er ikke stort, det er ihvertfall ikke dypt, men ah…det går fint an å kose seg oppi der likevel. Gikk til innkjøp av en større flytemadrass denne uka, etter å ha tippet over og neste drukna forrige uke da postnord-sjafførn nesten skremte livet av meg. Så denne uka har jeg vaket i overflata, som en litt figurløs og makelig anlagt sel på svaberg. Og det er så DIGG!!! Bare flyte rundt, plaske litt med tærne i vannskorpa og kjenne sola varme på nesetippen. Gode øyeblikk!

Det er så godt å bare være lat. La humla suse, høre naboer langt borti veien dure med gressklipperen, høre gjengen med unger på gangveien le mens de sykler forbi, og likevel være helt alene, litt bortgjemt i egen hagen. Sloss om plassen på den store flytemadrassen med gubben, og slippe ut magen. Slike sommerkvelder, når latteren sitter løst, marihønene klatrer på strå ved siden av deg, og værmeldingen varsler om tropenetter. Det er bare å nyte. Fine, fine øyeblikk!

Regn og torden. Mer lyn enn jeg noen gang har sett. Den dagen var også fin. Dører og vinduene stod åpne, og hele huste luktet varmt sommerregn, og våt natur. En sånn dag, hvor man egentlig ikke får gjort stort annet enn å sitte inne, lese litt, vaske litt, bake litt, og bare titte fascinert opp mot himmelen som åpner seg, gang på gang, det gir også fine øyeblikk. En innedag, med god samvittighet, helt innafor spør du meg!

Ei svær skål med jordbær, helt alene. Og fløte så klart, ikke litt, men mengder! Sånne godsaker er lykke! Spise en diger skål med jordbær og fløte i skyggen etter en lang dag med å gjøre minimalt! Digger det!!! Smaken av sommer.

Slang. Det er et sånt gammelt hus i sentrum av Bjørkelangen, og skal man dømme ut fra rullatorene på trappa, bor det et eldre ektepar der. På hjørnet av tomta, helt nede ved fortauet står det utallige ripsbusker, og akkurat nå er de tunge av rips. Man skal ikke stjele, jeg vet jo det, men da jeg gikk forbi der en kveld denne uka ble det rett og slett for fristende å ikke smake. Så i fart, i håp om å ikke bli oppdaget, slik at St.Peter ikke når den tid kommer nekter meg inngang ved porten, røsket jeg med meg en liten neve. Det er så mange år siden sist jeg spiste rips. De var akkurat så sure at det kilte litt bak øra. Herlig øyeblikk!

 

Og slik gikk denne uka. Styrtregn og strålende sol, late dager på solsenga og løpeturer i skogen. Friske bær, og melkesjokolade, salat og hamburger. Litt av alt, slik livet skal være. Søndagen ligger urørt foran oss, og ennå vet jeg ikke helt hva den bringer. Det noe herlig avslappende med det også.

 

Ønsker akkurat deg som titter innom en nydelig dag, og takk for at du hilser på denne søndagen også. Nyt dagen, spar på de små øyeblikkene, de er viktige! Vi blogges.