jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Jeg skulle aldri jobbe med ungdom. Jeg har sagt det før. At jeg ikke engang likte ungdom da jeg selv var en. Ungdommer var utagerende, bråkete, utfordrende…på grensa til skumle. Særlig for en stille og sjenert, litt stakkarslig og klein, lang og vaklende ungdom.

Men livet har en tendens til å endre meninger og kurs, og de små stiene man først tråkker i, blir til slutt veier med avkjøringer, parkeringsplasser, og det beste av alt, åpne sletter fulle av muligheter, der man ikke aner hva som venter rundt neste sving. Og her sitter jeg, kvinne snart 50, og har avsluttet mitt 17 år på Bjørkelangen Videregående Skole. 17 kull har jeg fulgt, 17 avslutninger, uttalelige samtaler, tårer, hemmeligheter, og minner.

Hvert år sier jeg det samme. “Dette kullet var helt spesielt!” Og jeg mener det. Hvert eneste år. Som om hver eneste kull, hver elev, hver ungdom med sine utfordringer, kvaliteter og personlighet kryper inn i hjertet mitt, finner seg en plass, og blir der.

Hjertet blir liksom aldri fullt.

I år er intet unntak. Da rektor holdt sin årlige sommertale til de ansatte, etter at siste elev hadde tatt skolebussen hjem, gråt jeg. Så mye at jeg desperat prøvde å skule hulk og hikst, men det gikk ikke. En kollega strøk meg på ryggen, det åpnet bare tårekanalene enda mer. Men det er greit. Det fikk stå til! For de tårene renner for så mange, og så mye, på godt og vondt.

Tankene gikk til han som det første året gikk nesten usynlig langs veggene i korridoren, og som i går strålte selvsikkert og modig med kompetansebevis i hendene, og en fot ut i læretiden.

Tankene gikk til henne som på to år har lært seg norsk, og bestått alle fag, til tross for den korte botiden i nytt land. Tankene gikk til ungdommen som har mistet den som betydde aller mest i livet, men likevel møtte på skolen, hver eneste dag. Tankene gikk til han som endelig sa fra om årevis med mobbing, som stod opp for seg selv, som ba om hjelp, som stod stødig i motvinden.

Tankene går til de som har blitt sviktet på det aller grøvste, av de som egentlig skal beskytte og elske ubetinget. Tankene gikk til de som fikk sin første kjæreste, og til de som har grått av kjærlighetssorg. Til de som endelig tok tak i egen psykisk helse. Til de som var modige, til de som alltid stiller opp for andre, men ikke krever noe igjen.

Tankene gikk til de som føler seg usynlige, de som enda ikke vet hvor fantastiske de er, og til de som med en selvsikkerhet og varme eier verden.

Jeg er så glad for alle samtaler jeg får ta del i. For alle hemmeligheter jeg får lov til å holde på. For alle de  tårene jeg får lov til tørke. For alle endringene jeg for lov til å se. For alle klemmene jeg får lov til å varme meg på, for alle smilene, latterkulene, for alle de som hilser hver morgen.

Jeg tok så feil, den gangen for lenge siden, da jeg trodde ungdommer var vanskelige. De er ikke det. De er flotte. At det er utfordringer? Selvsagt, men vis meg det voksne mennesket som aldri har vært utfordrende, eller har hatt det utfordrende.

Så takk. Takk til alle kolleger som gjør det lett å komme på jobb. Takk til alle som med faglig kompetanse, varme, og omsorg deler ansvaret vi har for å loste ungdommen trygt igjennom skolehverdagen. Takk til foresatte som samarbeider, som spiller på lag med både oss og barna. Og ikke mist, takk til alle de fine ungdommene som finner veien til hjertet mitt. Takk for et nytt år i minneboka.

God sommer, til det beste kullet noen sinne. Igjen.

God morgen, og riktig god søndag. Sommerværet virker til å ha blitt satt litt på vent denne helgen, så jeg har pakket meg inn i varm pysj og pledd, og plassert stjerten nede i sofahjørnet, for å starte dagen med litt hverdagsøyeblikk fra den mentale minneboka. Det ryker fra kaffekoppen, og lukten av nystekte rundstykker siver inn fra kjøkkenet. Det er som regel gubben som fikser søndagsfrokosten, og i dag er intet unntak. Helgens siste fridag skal nytes før neste ukes innspurt til sommerferien. Jeg gruer meg litt til uka. Den siste skoleuka er fin, men også alltid litt sår. Enda en gruppe ungdommer skal videre ut i verden, og det er rart å bli stående igjen å se de rusle ut i voksenlivet. Men, det er ei uke igjen, heldigvis. Og nå er det søndag, blank og urørt ligger den foran oss, det er bare å tråkke på bremsene, og nyte øyeblikkene.

Uka som gikk var innholdsrik, på godt og vondt. Akkurat i dag trenger jeg å fokusere på det gode. På de fine øyeblikkene. Det kjennes både viktig, og riktig. Mandag morgen, dra jeg dro til side gardinene på soverommet da jeg våknet, kikket jeg rett ut på tre fine rådyr som ruslet i skogkanten ved hagen. Jeg ble stående lenge å kikke på dem, musestille, for ikke å forstyrre dem. Men da den ene snudde seg, og så rett på meg, skvatt plutselig hele flokken, og flaug til skogs. Da jeg stod på badet og pusset tennene noen minutter senere, slo det meg hvorfor de skvatt og løp. For tenk deg motsatt…altså, jeg stirra på dem, men tenk deg det synet de så, i det de oppdaget meg! Ei diger kjerring med sovesveis og lange, bleike hengepupper, med henda plassert på hoftene, og nesa tredd inn i vinduet! Er det rart de ble redde??? Og da så jeg liksom det for meg, og lo så jeg nesten ikke fikk pussa ferdig tennene. Og sånn starta uka! Herlig øyeblikk! (ikke for de stakkars rådyra da!)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

De dagene det blir litt mye for hodet på jobb, har jeg lært meg at jeg må koble av med noe på kvelden. Å sitte stille i sofaen hjelper ikke. Jeg må gjøre noe. Og når været ikke innbyr til en luftetur, da må jeg være kreativ. Så en kveld denne uka satt jeg meg ned, klippet i litt gamle aviser, og mekket noen papir-roser. Det ene ledet til det andre, og plutselig hadde jeg et lite lager av roser i både avispapir, bakepapir, og kaffefiltre. Og før jeg viste ordet av det hadde musikken på øret, og papirleken fått timene til å gå, og hodet til å koble av. Gode øyeblikk.

Og når jeg først hadde laget alle disse blomstene, så måtte jeg jo bruke de til noe. Så kvelden etter, da det fremdeles regnet ute, og en tur rundt i bygda ikke fristet, fant jeg frem enda mer papir og lim, og laget enda en bunke med kort. Så fikk jeg brukt blomstene til noe fornuftig. Nå har jeg en liten eske full av kort for ulike anledninger, og et hode som har fått koble ut noen timer. Vinn-vinn, og herlige, kreative, fine øyeblikk.

Sommerfest med jobben på fredag. Fine øyeblikk hele kvelden. Det er noe helt eget med fylkeskommunale sommerfester. Helt uironisk. Det føles liksom som om sommeren nærmer seg for alvor når en rullerende festkomite bretter opp ermene, og arrangerer fest med alt som hører med når skoleansatte møtes til festlig lag i samme lokale som de tidligere på dagen har gjennomført muntlig eksamen med nervøse ungdom.

Det oser sommer av “vors” på lærerværelset, velkomstdrikker med og uten promille, lærerband som spiller gamle klassikere, allsang fra tonedøve kolleger som IKKE er kvalifisert for lærerbandet, quiz for og om ansatte, og et par håndfuller lærere født på 70 og 80 tallet som danser i ring til Bon Jovi`s topp ti slagere, og en småivrig relativt nyansatt som diskuterer tilpassa språkopplæring med en gammel traver av en pedagog i et stille hjørne bak kakebordet! Men helt ærlig, det er den beste formen for fest, fylkeskommunal eller ei. Lave skuldre, allsang, dans og god stemning, og nok mat til en en ekstra felles reste-lunsj i pausen på mandag.  En sårt tiltrengt, og viktig sosial happening, for frynsete skoleansatte på tampen av året. GODE øyeblikk!

Så kom helgen, og kvalitetstid med gubben. Vi har vært på harryhandel, og svenskebesøk, vi har sett film, og spist popcorn, spist middag på Pia, den lokale restauranten, og jeg har sovnet med armene hans rundt meg, eller å ha skravlet til seint på natta. Hva mer trenger man egentlig? Enn en å sitte stille ved siden av, og bare kjenne at det er fint å være to. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk uka. Midt i sommerfesten fikk jeg varsel fra instagram, om at jeg hadde runda 10.000 følgere. Vi tok en skål for det snodige internettet, og den dustete videoen der jeg rauter som ei ku, som nå har tre og en halv million visninger. Verden er så snål!

Jeg har kjent på et samhold og et samarbeid som gjør meg stolt og rørt, kjent på støtte som varmer, kjent på glede og boblende latter. Jeg har spist meg mett hver dag, sovet omtrent halvparten av nettene, trukket frisk luft klokken tre om natten, og sett sola stå opp over måsahuset midt på natta. Jeg har matet småfugl og ekorn, og fått langfingeren av ekornet som “takk”…

Jeg har klippet gresset, luket ugress i blomsterbedet, klødd på myggstikk, og drukket både sjokolademelk og champagne…bare ikke samtidig. En ganske vanlig hverdagsuke, med ganske vanlige hverdagsøyeblikk. Nå skal jeg forberede både hodet og hjertet på en siste uke med ungdommene, men aller først skal søndagen nytes. Håper uka di var fin, og at du også får oppleve gleden av en fest  i regi av fylkeskommunen. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og riktig god søndag. Her sitter jeg i ei mjuk seng, i en “hule” bak i bobilen, med bustete sovesveis, og poser under øynene. Merkelig trøtt, selv etter ei natt med masse søvn. Nå skal det sies at det har vært ei uke med mange våken-netter, men akkurat i natt har jeg sovet godt. Jeg gjør som regel alltid det  i bobilen. Jeg tror det er en blanding av store mengder frisk luft, og det faktum at det ikke finnes noe som helst som haster når vi er på tur. Hjemme finnes det alltid noe jeg synes jeg burde gjort, alltid noe eller noen jeg tenker på. På tur er jeg bare på tur. Lite skiftetøy, nok mat og drikke, ei bok…og det er det. Vi dro i går, og skal hjem i dag. Kort utflukt denne gangen, men et lite hverdagsavbrekk okke som. Vi trengte det begge to, både gubben og jeg.

Enda ei hverdagsuke er forbi, og nå er det kun to uker til sommerferien, og til skolen atter engang blir tom for ungdommer. Tiden nå går så fort, samtidig som hver eneste arbeidsdag virker innmari lang. Dagene består av en travel mix av eksamener, nerver, samtaler, aktiviteter, levering av bøker, tårer og forventninger. Og midt oppe i alt dette finnes det øyeblikk som gjør at man nesten glemmer at man er på jobb. Latter og fjas med kolleger som ler av alt, bare fordi de er slitne. Kaffepauser med gode samtaler, klapp på skuldrene og klemmer. Gode øyeblikk midt i kaoset.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

På fredag, etter ei uke jeg selv følte jeg fortjente det minst, rett og slett fordi jeg kjente jeg ikke hadde strukket til over alt, kommer en kollega med blomster, og verdens hyggeligste post it lapp.

Og peoner er noe av det vakreste jeg vet om. Jeg ønsker meg en hage full, men har aldri tatt meg tid eller råd til å plante. Lukten av peoner minner meg om oppveksten i Lillestrøm. Hagen til mamma i Jernbanegata bugnet av peoner i blomsterbedet inntil murveggen, og blomsterlukten blandet med lukten av solvarm murstein og nyklippet gress var magisk. Minner om varme somre som liksom ikke hadde noe ende, barbeint på varme heller, og rabarbra dyppet i sukker sammen med bestevennen fra leiligheten i andre etasje. De peonene gjorde meg glad. Skikkelig glad.

Mandag stod jeg i kantina og hentet meg frokost fra kornbaren, da en elev jeg ser ofte, men aldri egentlig har snakket med, ser på hånden min og smiler. “Fint armbånd” hører jeg, så smiler ungdommen, og rusler videre med frokosten sin. Fint øyeblikk, tenkte jeg. Alle lærerne på Helse og oppvekst bærer en liten regnbue rundt armen denne måneden.

Villvinporten ned til hagen er atter engang grønn. Det som en gang var en bitteliten rot hentet fra hagen til mormor og morfar er nå både port og heldekkende vegg. Jeg synes det er så fint når den vokser seg stor og frodig, og den er liksom et tegn på sommer. Jeg stod på trappa med en kopp kaffe en kveld denne uka, og bare nøt synet. Rolig, fint øyeblikk.

Og nede i hagen, rundt stubben av lønnetreet som måtte bøte med livet for noen år siden, blomstrer markjordbærne. Dobbelt så mange i år som i fjor. Egentlig var jeg i ferd med å kjøre over de med gressklipperen, for på avstand ser det jo ut som ugress rundt hele stubben, men blandingen av smørblomster, prestekrager og markjordbær gjør meg for glad til å klippe vekk. Litt kaotisk “ugress” er bare koselig, om man legger godvilja til. Jeg gleder meg til mange dager i sommer, når jeg skal rusle barbeint ned til stubben for å høste ei neve med søte små jordbær.

Den ettermiddagen hele miljøteamet satt og kjente piffen gå ut av hele teamet, men så titter en elev inn døra, og lurer på om vi vil ha is! Rein lykke!!! Så kom piffen tilbake, til hele miljøteamet, mens vi satt der og suttet på hver vår is. Mer skulle ikke til for at resten av arbeidsdagen skulle gå litt lettere. Se små øyeblikkene altså.

Også pakket vi en overnattingsbag, handlet inn litt mat, og dro ganske så spontant på helgetur med bobilen. Den burde egentlig få et navn… Vi lengtet litt mot sjøen, og endte på Jeløya. Akkurat passe langt unna måsahuset, for en liten utflukt. Feriefølelse, en relativt kort kjøretur hjemmefra.

Og her står øyeblikkene liksom i kø. Lukten av sjø, og følelsen av sant under føttene. Grønt gress, måkeskrik, og rein avslapning.

Det gir en helt egen ro å rusle langs vannet om kvelden, som om hverdagen blir satt på vent, og skuldrene senker seg. Jeg er litt dronning på tur ass…bortskjemt som fy. Gubben griller middag, smører frokost og kveldsmat, sørger for at jeg er pakket inn i pledd når det blåser, og finner frem solkremen når jeg sovner i sola. Dronning Nordvrang… og i dag feirer vi jammen 24 år som mann og kone også 🩷

Og slik gikk hverdagsuka. Full av pes og slit, og mistet piff, men også pågangsmot, enden på visa, kake i kantina, og fine stunder med nære, kjære. Jeg har fått nye kule skolisser på skoene, hoppet paradis på asfalten med en herlig syvåring, lekt med babyen til en kollega, og endelig fått kastet makkerløse sokker, etter å ha søt etter makkerne i over et år. Øyeblikk på rad og rekke.

Nå skal frokosten spises, jeg skal rusle enda en tur på stranden, kaste stener i sjøen, og etterhvert ta fatt på turen hjem til måsahuset. To uker til sommerferie. Siste innspurt. Håper uka som gikk var raus med deg, og at uken som kommer byr på fine øyeblikk. Ta vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag. Hele huset lukter liljekonvall. Tenk det. En liten bukett på spisebordet i stua, og hele huset lukter sommer. Jeg plukket en liten bukett tidlig i uka, mens jeg ruslet rundt i hagen litt sent på kvelden. Plutselig har jeg blitt hun som går og småprater med spirene i jorda. Over halvparten av staude-frøene jeg satte i jorda i høst spirer ikke. Litt nedtur, men ganske forventet. Men hortensiaene, og hostaen jeg har fått av vaktmesteren, og et og annet jeg ikke klarer å identifisere enda, det gror. Og selv om jeg går med en drøm om en litt sånn rotete hage full av blomstrende overraskelser, så har jeg innfunnet meg med at det tar tid å bygge opp noe sånt. Tid og penger! Tid har jeg, penger må brukes på andre ting også, dessverre. Men at Liljekonvallen vokser vilt mange steder på hele tomta, det er en liten hverdagslykke i seg selv.

Uka gikk akkurat slik de aller fleste hverdagsuker gjør. 7 dager og syv netter, ispedd små øyeblikk, noen hverdagslige, andre litt mindre hverdagslige. Å våkne opp i Stavern på mandag morgen, og tilbringe første del av dagen på stranda, det var ikke helt hverdagslig, men fyttikatta så fint. Vi rakk å spise frokost, rusle litt langs vannet, sitte litt på stranda, og bare senke skuldrene helt, før vi tok fatt på hjemveien. Og da vi hadde landa i måsahuset, og fått ryddet ut av bobilen, var det fremdeles mye igjen av mandagen. Tenk å ha en ekstra fridag i uka. Skikkelig gode øyeblikk.

Tirsdag fartet jeg og kollega Anne Grethe til en tidligere kollega som nettopp har blitt mamma. Det betyr jeg jeg og Anne Grethe helt uoffisielt offisielt er gamletanter, og det er på en måte ekte tanter, om man legger godvilja til. Og gjett om vi kosa oss da! Den vesle skatten holdt seg våken, og var blid som ei sol mens vi var der. Smilte, fylte bleia, smilte litt mer, gjespa, strakk ut tunga, laaaangt forut for sine ferske fem uker, til tantenes store glede. Sånne barsel besøk, og sånne små skatter, er verdens fineste gleder. Herlige øyeblikk.

Det går, som jeg har nevnt mange ganger før, i ett på jobb om dagen. Nå er det tre uker igjen av skoleåret, og mens noen av ungdommene begynner å senke skuldrene, sliter andre med tanken på veien videre. Det blir mange samtaler om dagn. Mange smil, og mange tårer. Jeg kjenner det når kvelden kommer, at hodet er litt tomt, og at skrotten er sliten. Og selv om jeg ser frem til noen uker med sommerferie, er de siste uken alltid litt vanskelige. Men så har man kolleger da, som klapper på ryggen, heier, jobber side om side, og innimellom sper på energinivået både med faglig påfyll, fjasete latter, og snadder! En ettermiddag denne uka var pulten min fylt opp til randen med godsaker da jeg kom tilbake til kontoret. Made my day!!! Fantastisk øyeblikk!

Kveldsturer med gubben. Det er når jeg egentlig ikke orker, at jeg trenger det mest. Trenger en tur ut, i kveldssola. Bare rusle en liten runde, puste inn frisk luft, tøye litt på beina, lufte huet litt. Vi skravler ikke så mye når vi rusler sånn på kvelden, gubben og jeg, men det er kanskje det beste med det hele. Stillheten, likevel selskapet. Lav sol, baller av vissen løvetann, og tur i tospann.

Torsdag kveld hadde jeg grugledet meg til lenge. Jeg skulle holde dette foredraget mitt på Bestefarhuset i Blaker, og som alltid før jeg skal noe sånt, er nervene i høygir, og sommerfuglene i mager veier det samme som en elefant. Tidligere ei uka fikk jeg vite at det var utsolgt, og ventelister, og det gjorde nervene enda verre. Men! Det gikk kjempefint! Det gjør jo alltid det. De tre fineste barndomsvennene var i salen, tidligere kolleger, pappa sin tante Unni. Både kjente og ukjente lyttet og lo, og gjorde kvelden nydelig.  Så til alle som kom, takk for kvelden dere ga meg. Den lever jeg lenge på. Herlige øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Fredag ettermiddag kom gubben løpende opp på terrassen og ropte at jeg hadde blitt bestemor!!! I den ene av fuglekassene han snekret i våres er det seks fine fugleunger. I to andre kasser ligger det fine små egg, og i den siste kassa er et lunt rede gjort klart, og kanskje blir det pippip der også. Gubben var i ekstase!

Syrintrærne rundt på tomta har endelig begynt å blomstre, litt senere i år enn tidligere, men bedre sent enn aldri. Lykken er lukten av syrin som kommer med hvert lille vindkast, fra alle kanter av gården.

Jeg har spist napoleonskake til kveldsmat, salat til lunsj, fått nye solbriller i posten, klappet katten som stadig jakter i skogen bak huset vårt, og jeg har tørket tjukke lag med pollen av utemøblene hver kveld. Tegn etter tegn som vitner om en sommer i rask anmarsj. Tent at vi skriver Juni allerede i morgen. Nå skal søndagen nytes, før ny arbeidsuka banker på døra. Ukas matpakker skal bakes, et blomsterbed skal vannes, rent tøy skal brettes, og senga skal få reint sengetøy. Øyeblikk skal skapes av slik og ingenting. Håper uka som gikk ga deg grunner til å smile litt, og at uka som kommer gjør deg godt. Ta godt vare på deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Så ble det søndag igjen, og jeg har nettopp våknet opp på Solplassen. Om stedet vil leve opp til navnet sitt i dag er usikkert enda, og jeg har ikke engang kikket ut av vinduet i bobilen for å sjekke. Jeg er redd for å bli skuffa, for jeg har ønsket med så innmari litt sol denne pinsehelgen. Vi kom hit i går, og blir til i morgen, og jeg innrømmer glatt, at selv for en hjemmekjær dame, er det deilig å være på tur igjen. Det er et kjærkomment avbrekk i en hverdag som for tiden går litt i ett. Derfor har jeg ikke kikket ut av vinduet enda. Jeg tviholder på morgensveisen, på varmen under dyna i denne mjuke hula av ei seng, og gleder meg til gubben skal stå opp, dra for persiennene, og varme ferske rundstykker til frokost. Latmannslivet i bobil er egentlig ikke så gæli.

Uka har, som alle de andre ukene denne våren, vært hektiske. Ikke av typen fryktelig slitsomme, for jammen har det vært mange gode øyeblikk også, men det skjer liksom noe hele tiden. De siste tre ukene har jeg vært eksamensvakt flere dager i uka, og for en som ikke er spesielt glad i å sitte stille, er det litt tortur. Jeg sitter liksom bare å tripper på en stol, i påvente av at en stakkars ungdom skal rekke opp hånda og be om en luftetur, slik at jeg også kan strekke på bena. Teamsmeldinger fra elever som trenger noe, eller som lurer på noe, tikker inn med jevne mellomrom, også får jeg dårlig samvittighet for å være opptatt på en stol i et stille klasserom. Så smågal av å sitte rolig blir jeg, at innimellom trøstespising av raske karbohydrater, har jeg stille samtaler med stolene bakerst i rommet, bare fordi det etter en tid begynner å se ut som stolryggene er smilende ansikter… Jeg blir åpenbart gal av å sitte så lenge stille, ufrivillig.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Så da fredagen kom, og jeg kunne viske ut alle eksamensvaktene på tavla på miljøteamrommet, var jeg lykkeligere enn på lenge! Det er ett helt år til neste gang, takk og pris! Verken hodet mitt, eller tarmen min, har godt av kronisk trøstespising og urolige bein!

Meeeen, bare så det er sagt, sånne små gaver fra kolleger som er lei av å høre på klaginga mi hver gang jeg gjør meg klar for å sitter rolig i det som kjennes ut som et døgn, de gir gode øyeblikk!!! Ferdig snakka.

I tillegg til eksamen, har en hel haug elever på yrkesfag prøve eksamen i disse dager, før de skal opp til praktisk eksamen innen de neste ukene. Og da trenger man ikke sitte prøvevakt. Da kan man heller få bidra med å være statist, og det er faktisk kjempegøy. Når man i tillegg kan velge en egen rolle å tre inn i, da er dagen min komplett. Det var fine øyeblikk.

Og da en kollega atter engang lekte seg med KI, og sendte meg et redigert bilde av originalen, da ble dagen god. Sånne små ting som gjør at man ler med magen, de er fine øyeblikk det. Ghetto Granny, tror det skal være mitt nye kallenavn! Se for deg den kjerringa der på den scooteren jeg fikk av vaktmesteren tidligere i våres! Holy shit, jeg kommer til å bli legendarisk!

En kveld denne uka hadde jeg møte med to fantastisk flotte og engasjerte damer fra saniteten. To damer så inspirerende, som brenner sånn for det de står for, at entusiasmen er smittsom. For en jobb de gjør! Så denne høsten blir jeg med på laget, og om alle planer går i boks, og det håper jeg de gjør, blir det show i slutten av September, eller begynnelsen av oktober. Håpet er å få med kommunen og kultur arenaen på laget, for å ramme inn en helaften av og for kvinner, slik at enda flere får øynene opp for jobben de gjør for lokalsamfunnet, kvinner og barn og unge især, og kanskje økte medlemstallet med en større og yngre garde. Det er så gøy å få jobbe med engasjerende mennesker. Gode, skikkelig gode øyeblikk.

Så ble det hel, pinse og bobiltur. Gubben og jeg. Nok en gang fristet det med strand, svaberg, og salt sjø. En smak av sommer, og valget falt på Solplassen i Stavern. I går var en nydelig dag. Jeg tror jeg er på noe av mitt lykkeligste når jeg kan sitte rolig og speide ut over havet, høre bølgene slå inn mot strandkanten. Det er lettere å sitte rolig her, enn bakerst i et klasserom.

Så avslutter jeg søndagsbloggen her, og straks skal jeg se hva som befinner seg bak gardinene. Sjekke hvordan været er utenfor bobilen. Vi planlegger en spasertur ned til Sentrum. Kanskje blir det middag på brygga, kanskje blir det grillings på stranda. Fridag blir det uansett.

Håper uka som gikk ga deg fine øyeblikk, og at uka som kommer blir god. Vær raus med deg selv, det fortjener du, og fortsatt riktig god pinse. Vi blogges.

God morgen, og gratulerer med dagen. På en kleshenger på gardinstanga henger en strøken uniform, og i gangen står et par nypussa militærstøvler. Flagget er hengt opp ute, og stort mer er det ikke som minner om 17.mai her i måsahguset. Festdrakten henger i skapet, og der blir den hengende. Ingen kaker er bakt, intet festbord er pyntet, og den eneste planen som so innebærer en tur ut, er russetoget senere i dag. Det er så mange ungdommer jeg er spesielt glad i, som skal gå i russetoget i år, og jeg gleder meg til å se de feire. Ellers skal jeg lage frokost til minsten, gubben og meg, før jeg skal slappe av. Virkelig slappe av. De siste nettene har manket søvn, og jeg kjenner det på kroppen. I en sånn grad at hodet er fult av bomull, skuldrene verker, og den indre uroen, som egentlig ikke har grobunn i noe som helst, gjør at hjertet banker litt ekstra fort.

Minsten stikker på 17.mai frokost med brødrene, en podekjæreste, og venner om en liten stund. Jeg er glad guttene feirer, desto større ro finner jeg her hjemme. Før den skikkelige frokosten kommer på bordet skal jeg oppsummere noen av ukas små øyeblikk, mens jeg spiser opp kveldsmaten fra i går. I posen ved siden av meg ligger nemlig et par never med yoghurt og sjokoladenøtter, og slik husmanskost kan man jo ikke la gå til spille.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Jobbuka har vært et sammensurium av lange, trøtte eksamensvakter, tilsyn med klasser, og samtaler med både kjente, og litt mer ukjente elever. Man strekker knapt til sånn på tampen av et skoleår. De som kjenner en godt, og snart har sin aller siste dag på videregående, har behov for litt ekstra omsorg, og nære samtaler. Med en fot ut i den store verden kjenner flere på en usikkerhet, blandet med spenning. Mange opplever utestenging i en tid på året da ungdommer oftere samles, og noen er rett og slett redde for å gå inn i en sommer uten det støtteapparatet skolen er, med dens venner, ansatte og rutiner. Det er ikke alltid like lett å være voksen i en slik skole innspurt heller. Jeg er ekstremt dårlig på å si hadet til alle de som er så lette å bli glad i. Ukas fineste øyeblikk var nok da jeg fikk et russekort fra en avgangselev, med en nydelig personlig hilsen skrevet på baksiden. Jeg måtte vente til siste økt før jeg leste det, fordi jeg viste jeg kom til å grine. Jeg hadde rett…

Sola vi hadde forrige uke har denne uka, i stor grad, blitt erstattet av kald vind og regn. Jeg er jo egentlig glad i slikt vær også, men sola har ikke mettet så langt i år! Jeg vil ha mer! Mer sol, mer varme dager. Så en ettermiddag da jeg stod i kjøkkenvinduet og klaget høylytt over gufseværet, ba gubben meg ta på sko og jakke, også kjørte vi en tur. Bare for å komme litt ut av den klagebobla, og fordi en kveld bare inne, når man er godt vant med å pusle ute, brått blir veldig lang! Så vi kjøpte snop til bilturen, duret gjennom skoger, forbi tjern og små fiskevann, hørte på musikk, skravlet, og fikk tiden til å gå. Det er alltid bedre å komme hjem, etter en tur rundtomkring. Og mer skulle det ikke til for å lage et fint hverdagsøyeblikk. Regn på ruta, og favorittmannen i førersetet.

Den morran jeg ruslet til jobb, og kjente den runde steinen i lomma. Den jeg fant forrige helg da vi ruslet ved sjøen. Jeg hadde glemt at den lå i den jakkelomma. Hver gang jeg finner en rund sten, slipt av vannet, blir jeg seks år i hodet. Lykkelig over å finne en skatt. Mamma fortalte meg når jeg var liten av runde stener bringer lykke. Hun var ikke en overtroisk damen, så mest sannsynlig sa hun det for å kjøpe seg litt fri, mens jeg gikk med nesa ned i sanden for å lete. Men en liten del av meg tror litt på det enda. Jeg holdt ihvertfall på den runde stenen i lomma helt til den ble varm, og senere den dagen lå det pakke i postkassa! Hvis ikke det er lykke, så vet ikke jeg. (kan hende jeg selv hadde bestilt og betalt for den pakka da, men lykke er lykke!!!)

Og en ettermiddag da jeg surret rundt i hagen, og tømte fallent løv i komposten bak ved skogkanten, fant jeg enda et lite stykke barndom. Jeg har ikke sett maria nøkkelblom på mange år, og aldri her i hagen rundt måsahuset, men nå stod de der. Tre fine små blomster, og svaiet lett i vinden. Morfar tok meg alltid med for å plukke stooore buketter med disse til mormor. Belønningen i mormorhuset var alltid pannekaker med blåbær, og høytlesning av barnebøker på mormors fang. Og et lite blikk på disse blomstene, og minnene kom som perler på en snor.

Så da gikk jeg inn, satte meg i sofaen, og bladde gjennom album. Strøk fingrene over kjente og kjære ansikter, kjente på savnet, og gleden over alt jeg sitter igjen med. En sånn minnekveld, helt alene, meg, kaffekoppen, og mange album. Fint øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Mer regn enn sol. Mer glade ungdommer, enn triste. Mer latter enn tårer. Mer våkennetter enn søvn. Jeg har nedtelling til en sommerferie som kjennes ut til å komme altfor fort. Jeg har ruslet langs stranda i Ørje for å lete etter ender som ville ha solsikkefrø. Jeg har fått minstehjertet hjem på førstegangstjenestens siste permisjon, og jeg har gledet meg til en 17.mai, på bare mine premisser.

Håper uken som gikk bød deg på fine øyeblikk, og at du får en strålende søndag, uansett hvordan du ferier. Gratulerer med dagen, vi blogges.

God morgen, og god søndag, fra Larkollen. Jepp, her ligger jeg, i en king size seng bak i bobilen, og nyter årets første bobil-morgen. Ingen langtur akkurat, bare et par timer unna måsahuset, likevel langt nok unna til at det føles som en liten miniferie. Det er noe med den sjølufta som gjør at det kjennes ut som om man er skikkelig på tur. Straks blir det frokost i bilen, deretter sikkert en liten rusletur langs vannet, før vi vender nesa hjemover. Fordelen med å ikke være så innmari mange mil hjemmefra, er at mye av søndagen fremdeles gjenstår innen vi kommer tilbake til måsahuset. Så kan vi pakke ut, og lande litt hjemme før vi tar fatt på ei ny hverdagsuke.

Hverdagsuka som kom og gikk var fin. Solskinn, og lette, hvite skyer hver eneste dag. Kaldt om morran, så kaldt at det har vært is på sykkelsetet. Kjølig midt på dagen også, jakkevær liksom, selv om sola har varmet ryggen når jeg har syklet hjemover på ettermiddagene, og kaldt igjen på kveldene. Såpass kaldt at det har vært godt å krype under den varme dyna i senga, når natten kommer. Så våkner man opp til en ny dag, og selv om kulda biter litt i nesa når man reiser på jobb, titter bekkeblommen opp med små gule hoder i grøftekantene, og hilser dagen velkommen. Det grønnes over alt, det blomstrer over alt. Gode øyeblikk, i skikkelig vårvær. Sånt er til å bli glad av.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det går i ett på jobb. Tre dager denne uka har jeg sittet eksamensvakt. Det er vanskelig å holde øynene oppe, og det klør i rumpa, for en som normalt rusler rundt på skolen hele dagen. Det er vanskelig å bremse snakketøyet, og et kvarter kan fort føles som en time, når man sitter i klasserommet og stirrer på ungdommene som skriver til tastaturene blir varme. Men, slike dager gjør at man setter enda mer pris på den jobben man vanligvis har, og øyeblikkene der man er ute i elevmiljøet gir enda mer glede! Og en dag denne uka, da energien nesten boblet over etter to dager på rad med stillesitting, diktet jeg sang til en kollega, og spilte luftgitar… helt alene på kontoret. Sånne øyeblikk, som egentlig er for dumme til å deles med andre, det gjør meg barnslig glad!

Torsdag kveld ble tilbragt med eldstepoden, og det var så koselig. Etter jobb smelte jeg sammen ei kringle, og en gulrotkake, og dura med poden til Sørumsand. Der ble kakene overlevert til barndomsvenninne Gry, for hun hadde konfirmant på lørdag. Og etter en obligatorisk skravlings på trammen etter overlevering av bakst, kjente vi at vi var sultne, poden og jeg. Så vi kjørte ned på den lokale restauranten, der gubben og jeg pleide å være på date lenge før unga var påtenkt, og bestilte oss mat. Litt spontant. Og slik ble en helaften med poden til. Middag, skravlings, latter. Bare det å ha tid sammen, gir så mange herlige øyeblikk. Et av ukas aller fineste øyeblikk. Å ha voksne unger er en undervurdert glede!

Den ettermiddagen ei venninne dukket opp med skolebrød, og litt tid til å skravle mens ungene var på kulturskolen. Det ble ikke stort mer enn 45 minutter, men det var så koselig likevel. Vi ble sittende ute i hageteltet hvor vi spiste karbohydrater, og drakk kaffe. Skravlings, sånn utpå ettermiddagen, i sola på terrassen. Skikkelig koselig øyeblikk.

Det er ikke bare bekkeblommen i grøfta som blomstrer. Grantrærne lyser opp, fulle av lysegrønne knopper. Som små juletrelys pynter de grenene sine. Trærne og hekken ved porten har små blomster, noen rosa, noen hvite. De lukter søtt, en lukt som kiler i nesa når vinden drar den med seg. Inntil husveggen strekker løvetennene seg lengre og lenge for hver dag, og jeg har ikke hjerte til å fjerne dem. De lukter honning og barndom. I staudebedet kommer nye skudd hver dag. Små grønne knopper. Noe sådde jeg på høsten i fjor, men jeg husker ikke hva, og aner ikke hva som kommer opp. Noe av det er garantert ugress. Det er uansett spennende. Blomstringa er liksom en ny start, en lovnad om mange fine øyeblikk utover sommeren.

Også dro vi på tur, og her er vi nå. Gubben og jeg, og vennene Kristin og Espen, og den godlynte pelsvennen Leo. Og avbrekket var herlig! Samtalene, opplevelsene, grillmaten. Det var så deilig å endelig komme seg bort litt, bare en liten miljøforandring som gjør godt for hode og skrott. Så herlig å rusle rundt på nye stier, kjenne lukta av salt sjø, sitte på svabergene og lytte til bølgene.

Bare eksistere noen øyeblikk, en annen plass enn hjemme, eller på jobb, eller i køen i matbutikken. Nydelige øyeblikk er sanket denne helgen, en forsmak på sol, sommer og ferie.

Håper uka som gikk var skikkelig grei med deg, og at uka som kommer er vel så raus. Stell pent med deg selv, flaggdag eller ei, det er du verdt. Vi blogges.

Riktig god morgen, og hjertelig velkommen til en ny søndag. Ikke engang en tredagers helg føles nok nå, jeg skulle gjerne hatt både mandags og tirsdags-fri også. Men, akkurat nå skal en firedagers arbeidsuke oppsummeres i ukas små øyeblikk, og uka har vært fin den. Ikke spesiell, ikke noe utenom det vanlige, bare normalt travel, full av litt av alt, og det holder i massevis. April har blitt til Mai i løpet av uka, fra vår til enda mer vår, til en heftig og varm forsmak på sommeren, også tilbake til vårlig regn og hvite skyer. Formen, som dalte litt rett før helgen, virker stigende. Sår hals og hodepine er noe bedre i dag, og det er så digg!

For første gang på lenge fyres det ikke i peisen denne søndagsmorgenen. Hadde det bare vært gubben og meg hjemme hadde vi nok fyra litt, bare for kosen sin skyld, men det blir så varmt i andre etasje når vi fyrer, og akkurat der ligger minstepoden og sover akkurat nå. Han har vært hjemme på perm fra forsvaret denne langhelgen, den nest siste permen før han dimmer for godt. Det nærmer seg et ganske alminnelig hverdagsliv for han også, og han har litt blanda følelser rundt akkurat det. Vi har snakket en del om akkurat det denne helgen. Hvordan blir hverdagen som venter. Blir det tømring, slik planen var? Når får han mulighet til å kjøpe seg noe eget? Tenk det, at det vi gamle ser tilbake på som den mest spennende alderen, er den tiden ungdommen selv føler seg mest fortapt. Den tiden hvor fremtiden ennå ikke er avklart, hvor de har en fot i ungdommen, og en i voksenlivet, og alt de egentlig ønsker er trygghet og selvstendighet. To ting som ikke alltid faller på plass samtidig. Til de av oss som stadig sier at man gjerne skulle oppleve ungdomstida på nytt, vil vi egentlig det? Kanskje, men kun om vi viste da, det vi vet nå. At det ordner seg.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Hver eneste dag etter jobb har jeg skyndet meg hjem, spist middag, hoppet inn i arbeidsbukser, og holdt på ute. Jeg har egentlig ikke stort å drive med ute, for det som skulle såes i bedene er allerede sådd, men det finnes alltids noe å pusle med likevel. Enten det er å vanne hekken, rake plenen for kvist og kvast som har blåst ned fra trærne, eller bare gå rundt og kikke på knoppene som vokser dag for dag. Om OM det vokser!!! Jeg hadde en alvorlig runde med hekkesaks og sak i påsken, der jeg kvittet med med flere lass visne stubber og stammer borte ved syrintrærne. Akkurat da tenkte jeg at det kanskje ikke blir blomster på syrinen i år, at jeg tok i litt vel hard med den beskjæringa, men neida! Denne uka så jeg at knoppene knoppes, og det ser ut til å bli blomster på nesten hver eneste kvist. Akkurat det er hverdagslykke, for det er lite som lukter bedre enn syriner i full blomst. Det gledes.

Fridager, og mistepode på perm, betyr enda mer lek i hagen. Og lek i hagen i disse dager, betyr voksne poder som harver opp plenen, eller det som er igjen av den, med golfkøller, og større pågangsmot enn talent. Heldigvis har jeg aldri vært særlig nøye med hagen, og plenen her består av 99 % mose uansett, så når jordballene flyr høyere enn kråka, og voksne gutter banner og ler om hverandre, da er det gøy å være mamma. På en stol på den nederste plattingen rigger jeg meg til med kaffekoppen, og gleder meg over at gutta enda kommer hjemom for å leke sammen. ( Selv om lukta av grillmat nok også lokket gutta innom denne dagen, men det er også helt greit.)

1.Mai bragte med seg sommeren. Sol, mange varmegrader, grillmat, og utevær til langt utpå kvelden. Perfekt fridag. Jeg hadde flere timer ute enn jeg er i stand til å telle, og det var akkurat en sånn fridag jeg ønsket meg. Ligge rolig i gresset, myse mot sola. Bare fine øyeblikk.

Den kvelden minsten kom hjem kjørte vi en tur til kirkegården i Sørum, for å plante litt på graven til mamma. Vi hadde kjøpt sten-maling, og kunne endelig fylle farge i bokstavene, som har blitt slitt vekk av vær og vind. Det tok litt tid, men det var så innmari fint likevel. Sitte der, side om side, snakke om en mormor han aldri har møtt, men likevel føler at han kjenner litt. Gode ølyeblikk.

Da vi var ferdige på graven, og bedet hennes var fult av nyplantede stemorsblomster, ruslet vi omkring på kirkegården en lang stund. Vi var innom graven til bestemoren og oldeforeldrene hans, og vi satt en stund på minnelunden der kameraten ligger. Sånne stunder gir så mye rom for ettertanke. Sånne stunder gir fine små øyeblikk.

Og slikk gikk hverdagsuka. Små øyeblikk hver eneste dag. Ikke ble jeg millionær denne uka heller, og ikke har jeg satt banebrytende rekorder, eller reddet liv, men jeg har hatt det fint. Bittelitt regn, aller mest sol, og noen små skyer. Gress og trær som blir grønnere og grønnere for hver dag som går, kolleger som styrer og steller med en nært foregående eksamen, og elever som gruer seg til eksamen, men gleder seg til sommerferie. Det er som om nesten alt er rett rundt hjørnet akkurat nå, uten at jeg helt kan forklare hva “nesten alt” er. Jeg har forundret meg over fjorårets blader som bare er et skjelett av året før, men som likevel er sterkt nok til å tåle vind og vær.

Jeg har blitt solbrent på nesetippen, har ledd så tårene har trillet av folk som bringer glede og latter inn i hverdagen, og jeg har kjent på en slags sår tomhet jeg ikke helt kan forklare. Kanskje er det tanken på alle de ungdommene som straks er ferdig på skolen som er årsaken, ikke vet jeg, men sannsynlig er det jo, kjenner jeg meg selv rett.

Håper uka som gikk var god mot deg, og at uka som kommer byr på fine, små øyeblikk. Stell pent med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

God morgen, og god søndag, igjen. enda ei uke kom og gikk, hvor det aller beste været falt på ukedagene, og ikke i helgen. Selv om helgeværet kunne vært mye verre da… Måtte bare finne et eller annet å klage på, for her ligger jeg med beina høyt etter en natt med litt for lite søvn, og litt for mye hjertebank, og dermed hovner føttene opp. Det er som å gå på to overfylte vannsenger, og de ser ut som beina til en litt forspist ettåring. Syltelabber.

Jeg vet det går over, been there, done that, likevel blir jeg alltid litt sur når det skjer! Gubben styrer med frokosten, så snart er det servering i sofakroken. Aldri så galt at det ikke er godt for noe, si! Det knitrer borte i peisen. Selv om våren har begynt opptiningen av dette gamle måsahuset, er det fremdeles akkurat nok kjølig til å fyre litt i peisen på morrakvisten, og på kveldene. Mest for kosen sin skyld, ofte fordi vi er frøsne av å ha vært ute nesten hele kvelden.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

For sånn er det hver eneste vår, når klokka stilles, og sola gjør dagene lengre og lysere. Gubben har vår-sjekk på alle bilene, både våre, podene sine, og svigerfar sin. eller så pusler han litt i garasjen, leker seg med fjernstyrte biler, eller snekrer fuglebrett. Jeg holder på i hagen på den andre siden av huset. Det er liksom noe nytt å rake hver eneste dag. Som om hvert vårlige vindkast hiver tørt rusk og rask ned mot bakken. Jeg, som ikke har det minste peiling på hage og blomster, sår frø, og leker at jeg er en blanding av Blomster-Finn og Mor Theresa. Jeg har ikke hjerte til å luke vekk ugress, så jeg sår blomster blandt det istedet, og håper på det beste. Om det bare kommer opp så mye som en eneste blomst i løpet av sommeren, da skal jeg være fornøyd.

Hadde jeg vært millionær skulle jeg ha handlet stor innkjøp på gartneriene rundt omkring, og fått en lidenskapelig gartner til å hjelpe meg med ideer og drømmer, men fytti så dyrt det er med planter. Heldigvis er jeg så amatør at jeg gleder meg over det lille som har stått her i alle år også. Sånn som hekken foran verandaen, bare fordi knoppen har spretti i løpet av den siste varme uka, og endelig lager liv i alt det brune og grå igjen. Det er som om den siste uka ropte til alle trær på hele Bjørkelangen,       -“Hey, gutta, på tide å våkne!!”, også gjorde de det. For i løpet av et par dager er det jammen meg blitt grønt over alt, og hvis ikke det er gode øyeblikk, så veit ikke jeg.

På en av de gode, solfylte kveldene, fikk vi satt opp hageteltet på den nedre plattingen. Da kunne jeg like gjerne sette ut hagemøblene også, og fant frem pledd og puter. Så ble det plutselig klart for sommeren. Og mens jeg satt der, nøt varmen i vårlig vind, og belønte meg selv med en kald Pepsi Max for et godt stykke ærbe, kom to av podene og podekjæresten kjørende for å slå noen slag golf på gresset. Godt selskap, sol og kald drikke, nydelige øyeblikk.

Er det flere enn meg som fremdeles kjøper leketøy til voksne unger? Jeg trodde den tiden var over da to flyttet ut, og en dro i forsvaret. Men så ble det julekalender på alle likevel… Også ei golfkølle til alle, og plutselig, som om det skjedde automatisk, klikket jeg på en sånn putter-trener på nettet, la den i handlekurven, og nå står den hjemme på plenen. Jeg har aldri golfa i hele mitt liv, så den er helt klart til gutta. Eller, mannfolka da, som de nå egentlig er. Kanskje, bare kanskje, sørger det for at jeg slutter å finne golfballer på avveie i hver kratt og hver busk resten a sommeren. Uansett, pliiis si meg at det finnes flere sånne mammaer der ute, som innimellom kjøper leker til store unger. Uansett, at de kommer hjem, bare for å leke, og dermed skaper litt etterlengtet liv og røre i måsahuset, det gir fine øyeblikk.

Torsdag tok jeg, og et par andre ansatte, bussen til Aurskog med 130 ungdommer, for å se på et foredrag om hacking. Fantastisk foredrag, og flott ungdom å ture med. Den eneste ulempen var å gå glipp av bursdagsfeiring og kake i midttimen… Men, da vi kom tilbake den ettermiddagen lå det igjen et kakestykke oppe på personal rommet, og det ble mitt!!! ALDRI har kake smakt så godt. Rakk ikke lunsj den dagen, så magen rumlet, og da jeg kunne sitte i ro og mak, sammen med et par selskapssyke ungdommer på miljøteamkontoret den ettermiddagen, og gasse meg med kake, kjente jeg på et øyeblikks ekte lykke! Det e rikke mer som skal til for å gjøre dette fugleskremselet lykkelig. Herlig øyeblikk.

Og slik gikk hverdagsuka. Ei helt vanlig uke, full av små øyeblikk. Jeg har tørket klesvask ute, for første gang i år, og bare det er i seg selv hverdagslykke nok. I full blåst, og sol, tørket to sengesett på ti minutter. Tror det må være ny rekord. Jeg har tenkt så mye på hvor heldig jeg er med de fine kollegene mine, de som tar seg tid til en prat, de jeg kan drodle med, være sliten med, og de jeg kan le med. Jeg har hatt ungdommer på kontoret, noen med tårer, noen med boblende latter. Jeg har bakt gulrotbrød, og gulrotkake, og hvis ikke det er fasiten på et balansert kosthold, så veit ikke jeg!

Nå skal denne skrotten få syltelabbene ned på gulvet, og sjekke om det hjelper å rusle litt rundt i stua. Forhåpentligvis slutter harahjertet snart å løpe maraton, slik at dagens gjøremål kan starte. Håper uka som gikk var raus med øyeblikkene, og at uka som kommer gjør deg godt. Stell fint med deg selv, det fortjener du. Vi blogges.

Dæven døtte, det er søndag igjen. Rett etter mandag, ihvertfall kjennes det sånn. Jeg sitter her, som vanlig, under pleddet, og nyter lukten fra kaffekoppen. Rykende fersk kaffe, egg, og bacon. Kan ikke klage på søndagsmenyen så langt. Jeg er forberedt på regnvær i dag, da værmeldingen hintet om det, men krysser likevel fingrene for litt utevær i løpet av dagen. Synes det er litt ugreit at værgudene så langt i vår har jobbet best i ukedagene, da jeg er stuck inne på skolen, for jeg har så lyst til å rusle rundt i hagen med gummistøvler på beina, og nesa vendt mot skyfri himmel.

Uka har uansett bydd på enda flere små øyeblikk enn det har vært værtyper, og stadig flere vårtegn dukker opp langs grøftekantene. Hestehoven har stått så lenge enkelte steder, at den snart går i dvale igjen, men blåveisen og hvitveisen danser i vinden langs veien, og strekker halsen mot morgensola hver morgen når jeg rusler forbi den på vei til jobb. Jeg har plukket med meg en liten bukett hvitveis inn. De står i en gammel kaffekopp på spisebordet, og slipper nye gule blomsterfrø ned på bordflaten hver natt. De er fine, men de de er enda finere ute. Der hvor bakken er hvit av tette hvitveis, får man bare lyst til å sitte på knærne og beundre. Sånne øyeblikk er så fine.

Noen ganger forundrer det meg hva som går viralt. I påsken laget jeg en liten video på instagram, slik jeg innimellom gjør. Den ble postet på både instagram og Facebook, fikk noen kommentarer og latterfjes fra den fine, faste følgerskaren, også glemte jeg hele greia, slik jeg også nesten alltid gjør. Gjort er gjort, spist er spist, osv…  Men så våknet jeg en dag denne uka til en mobil med mer varsler enn noen gang, og plutselig har den lille humorsnutten der jeg står litt ustelt en påskemorgen og rauter i hagen blåst skikkelig opp. I skrivende stund har den 1 million visninger på Facebook, og 2 millioner på Instagram. Og her er det som forundrer meg nesten like mye som hvorfor i all verden akkurat dette gikk viralt. Kommentarene på instagram er kun latterfjes, og folk som tar en fleip. Kommentarene på Facebook derimot har stor vekt av amerikanske menn som mener jeg er så udregelig stygg, at de heller hadde ligget med kua enn med meg! Og hadde jeg vært 20 år yngre hadde jeg nok på et nivå blitt litt lei meg, for folk er fanken ikke snaue altså, men i en alder av 49 er har jeg jo for lengst forlatt kjøttmakedet uansett, og lar amerikanske mannfolk med spydig tunge gjerne bedekke ei ku hver dag i uka.

Så helt ærlig! Et av ukas bedre øyeblikk var faktisk å sitte å reflektere over hvor lite andres meninger faktisk påvirker meg. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme dit, for selvtillit har alltid vært noe jeg har måttet jobbe  med, men her er jeg altså. Endelig voksen, ku eller ei 💕

Gubben sendte meg melding en ettermiddag, omtrent en time før jobben var ferdig, og sa han hadde bedt podene på pizza. Sånne ettermiddager er så fine. Gutta mine hjemme på besøk, pizza rett fra kartongen, skravling og latter. Og etter middag var det som å skru tiden ti år tilbake. For mens jeg satt i stolen og jobbet litt i Teams, hørte jeg plutselig snorking fra sofaen, og da jeg snudde meg lå podene utstakt på hver sin sofa, og sov. Rot på bordet, masse sko i gangen, mette, sovende poder i stua. Noen ting forandrer seg aldri, og godt er det. Fine øyeblikk.

På torsdag inviterte nok en gang Mona bygdas kvinnfolk, til Damenes Aften og åpen kveld. Jeg fikk være konferansier, som vanlig, og selv om jeg nå har gjort det flere ganger enn jeg klarer å telle, er det alltid litt ubehagelig å skulle stå på scenen. Men det gikk kjempefint, det gjør jo alltid det. Jeg skjønner bare ikke hvorfor jeg skal være så nervøs i forkant. En super kveld ble det. Fullsatt sal, kaffe og kaker, og rekordmange handleglade damer.

Og rett før jeg skulle på scenen ser jeg plutselig at på et bord oppe i hjørnet satt alle damene på kontoret! Ingen hadde sagt til meg at de hadde meldt seg på, og plutselig satt de der og vinket og lo, og gjorde kvelden komplett. Så etter moteshowet ble det skravlings, latter, klemmer og enda mer latter. For en gjeng! Jeg har sagt det før, men gjentar det mer enn gjerne. Jeg er så heldig som har så mange fine folk i livet mitt ❤️

På hylla står to vinflasker jeg har fått av en kollega, en av mange fine overraskelser denne uka. Noen har absolutt fått med seg at jeg handler vin kun ut fra etiketten, og mer kultivert enn det blir jeg nok aldri. Disse etikettene er for fine til å ikke pryde stua, så nå står de på hylla, livsglede på flaske. Sånne fine øyeblikk, i sånne små gleder.

Og slik gikk hverdagsuka. Denne rautende kua har plantet avstikkere av hortensia ute i bedet, etter at de har stått inne i vann noen uker. Enn så lenge ser de ut til å trives, og jeg krysser fingrene for at de slår røtter, og etter hvert blir blomstrende busker. Målet er å få grønne fingre før jeg blir pensjonist.

Jeg har bakt sjokoladekake på en ukekveld, bare fordi jeg hadde lyst å spise kakerøre med spiseskje.

Jeg har vært på harryhandel i Sverige og snakket med herlige Anita mellom brushyllene, og jeg har stått så nære ekornet på fuglebrettet, at jeg nesten kunne klappe den på hodet. Kanskje vi blir nære venner i løpet av sommeren.

Håper uka som gikk ga det fine små øyeblikk, og at uka som kommer er greiere med deg enn tilfeldige amerikanske menn på det store internettet. Hold hodet høyt, og vær stolt av deg selv. Det fortjener du. Vi blogges 💕