Ukas små øyeblikk.

Den uka solen skinte. Det er sånn jeg vil huske denne uka. Uka da våren virkelig kom, når både varmen og sola sendte folk og fe ut av vinterdvalen. Jeg er rød i kinnene, og har noen nye fregner på nesa, enda størstedelen av uka er tilbragt inne på skolen. Jeg har ledd mye denne uka også…veldig mye. Hva kaller du de smulene i bunnen av en pose potetgull??? Chips-vrak!!! DÆVVER!!!!!!

God morgen og god søndag. Jeg holder meg til det vanlige, det på kanten til det kjedelige. Knekkebrød med brunost, og nype-te. Spiser som en pensjonist. Deler av kroppen kjennes gammel ut også…men hodet er ungdommelig. Hodet og den nye olabuksa. Jeg fikk nye jeans i postkassa denne uka nemlig. Jeg gikk på en liten smell og handlet sånne 90-talls jeans, en sånn med flere hull enn tennene til Jens, og helt uten stretch. Den første timen var rein tortur egentlig, for når man først har blitt vant med bukser som tøyer seg når man beveger seg, er det vanskelig å sette seg ned, eller bøye seg fremover i «vanlige» gammeldagse jeans.  Men de er kule da, og det er jo det som betyr noe, ikke sant. Skjønnhet før komfort…Kollegene lo høyt og lenge hver gang jeg laget lyder av sorten »oooufff», da jeg reiste meg opp og ned fra skrivebordet på kontoret, men mobbing på arbeidsplassen til tross, hullete jeans og flashback til ungdomsskolen var fine øyeblikk! (selv om det beste øyeblikket var da jeg etter jobb kunne skrelle de av meg og hoppe inn i joggebukse med strikk i livet! Snakk om FRIHETSFØLELSE!!!)

Og mens vi er inne på jobben… Det var digg å komme tilbake, selv om jeg er stor fan av konseptet påskeferie også. For det er noe med hverdagen og rutiner altså, noe trygt og godt. Og med den gjengen på Helse og Oppvekst er det alltid herlig å komme tilbake på jobb etter noen dager hjemme. Latter og fjas, klapp på skuldrene og herlig lett stemning. Også elevene da. Godt å se dem igjen, fint å kunne klemme de, lytte til de, se de rusle rundt i korridorene igjen. Vg3 har kledd seg i russedressene og det spilles musikk i friminuttene. Vårstemning på skolen, alltid fine øyeblikk.

 

På by`n. Jeg gjentar, PÅ BY`N!!! Tenk det du! For første gang på denne siden av pandemien har jeg vært ute, på restaurant, i by`n! Fredag etter siste økt satte avdelingen kursen mot Lillestrøm for middag og sosialt samvær. Så deilig å endelig kunne møtes utenom arbeidstid, skravle, spise, drikke, flire. Det er først når man endelig gjør det at man kjenner hvor mye man har savnet å kunne gjøre det, og hvor mye man trenger det lille ekstra sosiale. Knytte bånd med fine kolleger utenfor skoletiden. Herlige øyeblikk med herlige folk.

Lukter du på vårblomstene? Eller er det bare meg? Jeg må jo se helt skrullete ut for tilfeldige forbipasserende når jeg står opp-ned i grøftekanten og snuser på noe så enkelt som en hvitveis, men du verden for en glede det er. Det lukter så vår, så barndom! Denne uka stoppet jeg rett og slett sykkelen, satte den fra meg, hoppet ned i grøfta og plukket med meg en liten bukett for å ha på bordet hjemme. De står ikke lenge, allerede henger de med hodet, men ute blomstrer de enda en stund. Vårblomster altså. Fine øyeblikk.

Jeg har alltid vært et sånn utprega b-menneske. Tidlig i seng, sent oppe. Men det har skjedd noe de siste årene, og særlig det siste halvåret. Jeg klarer ikke sove lenge om morgenen, uansett hvor heftig innsats jeg legger i det. I starten var det litt kjedelig, men nå er jeg blitt glad i den ekstra timen på morgenen. God tid til smøring av matpakker, god tid til frokosten, og god tid til kaffekoppen. Det føles nesten som om man får litt ekstra fritid, og nå som det er lyst tidlig på morgenkvisten kjennes det enda bedre. Kaffekoppen i hånda, sittende ved kjøkkenvinduet, holde ekornet på brettet med selskap før resten av verden våkner til liv. Fine øyeblikk.

En liten rusletur langs Glomma i vårværet. Vi var der forrige helg, og kjørte en tur dit denne uka også. Fint å rusle rundt der i kveldssolen, når vannstanden er lav og været godt. Kaffe på termosen, sola i ansiktet, og stumpene plassert side om side på brygga. Rolige, gode øyeblikk.

Det har vært mye jobb denne uka, både på dagtid, og med andre prosjekter flere kvelder. Kombiner en litt sliten kropp med et par glass vin, og noen GT på fredagskvelden med kollegagjengen, så får man ei kjerring som var litt i overkant sliten på lørdagen. Jeg har aldri vært noen utprega festløve, og fire drinker går rett i fletta på denne skrotten. Derfor ble lørdagen, altså dagen derpå, en rolig affære. Gubben slang kjerringa i bilen, kjørte til Mysen for en real burger i sola, og deretter satte vi kursen mot Ørje, bare for å sitte ved vannkanten og slappe av. Aldeles nydelig for kropp og sjel! På et tidspunkt våknet jeg av min egen snork, og hadde sikkel på haka. Da vet man at man har slappet skikkelig av på brygga. Fint øyeblikk!

Utskeielser!!! Det er jo liksom straks bikini-sesong, og fokuset mitt burde sikkert ha vært litt på hvilke plagg som strammer hvor, men jeg har gitt opp. Utskeielser gjør meg glad. For glad til å la vær, uansett hvilke kroppsdeler som henger hvor. Så jeg har skeiet ut denne uka også, og når en av de fine elevene byr på sånn skikkelig god, gammeldags sjokoladebolle, da takker man ja! Med glede. Utskeielser, i sola, midt i skolegården, i dagens siste friminutt…det er herlige øyeblikk! Viktig å kose seg si!

Og med det avslutter jeg like gjerne dagens søndagsblogg. På tide å sanke sammen de siste av ukas små øyeblikk, de ligger jo bare et sted der ute i søndagen og venter på oss, ikke sant?

Jeg håper uken din var god. Full av hvitveis, dårlige vitser, og små utskeielser. Ønsker deg en riktig så flott søndag, og en nydelig ny uke.

Vi blogges.

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen, god søndag, og riktig god påske. To herlige fridager til ligger foran meg, og selv om en av dem allerede er igang, har jeg tenkt til å nyte mest mulig. Helt merksnodig hvor fort en fri-uke går, enda man ikke har brukt tiden til noe som helst fornuftig. Den politikeren som vedtar to uker påskeferie neste år får min stemme! Sånn da, har jeg kasta den ballen videre, måtte bare en eller annen på stortinget plukke den opp.

 

Søndagen er i skrivende stund ganske så lik alle de andre søndagene i måsahuset. Podene sover enda, så huset er herlig stille. Det knitrer i peisen, for selv om temperaturen ute tar seg opp for hver dag som går, så er det ganske så huskaldt i denne gamle stua. Ved-sesongen er nok ikke over riktig enda for oss. På skrotten sitter den litt loslitte pysjamasen, og lodne tøfler, og på bordet står en asjett knekkebrød med brunost, og en kopp nype-te med litt revet ingefær. En litt så hals skal fordrives før jobb på tirsdag. Rett utenfor vinduet sitter bustehalen og inntar dagens første måltid. Vi er kamerater nå, tror jeg. Nok til at vi kan stirre på hverandre fra hver vår side av vinduet uten at noen av oss stikker av.  Noen nevneverdig påskestemning med kyllinger og malte egg finner man ikke i måsahuset, bortsett fra litt påskegodt i egget fra i går. Det er påskestemning nok det, seigmenn og marsipan.

Uka har kanskje ikke bydd på noen store høydare i form av hendelser, likevel har den, til tross for hjemmepåske, bydd på nok av disse fine små hverdagsøyeblikkene.

Hjerteskyen. Jeg satt egentlig og halvsov ute i stolen, i le for vinden på den nederste plattingen, og med musikk på øret. Så kikket jeg opp fordi jeg kjente at sola forsvant bak en sky, og fikk se hjerteskyen. Jeg har aldri kommet forbi det stadiet der man ser på skyer, og tenker over hva de er formet som. Du vet, sånn man lå i gresset på sommeren når man var liten, og gjorde. Kikket på hvite fluffy ender og krokodiller som fløt over blå himmel. Jeg gjør det enda. Og i går fløt et mykt, hvitt bomullshjerte over meg. Ubetydelig hendelse, likevel, for meg, et fint lite øyeblikk.

Den første feriedagen. Altså den dagen i uka hvor alle podene hadde fri. Jeg satt inne og klippet til litt stoffbiter som skal bli nye lommer på en gammel vårjakke, et prosjekt jeg har hatt liggende lenge, men ikke gjort noe med. Rundt meg surret podene med sitt, og uten at jeg egentlig hadde registrert det hadde det blitt stekt pizza og ostesmørbrød, og traktet kaffe. Så, midt under det lille klipp og sy prosjektet mitt ble jeg bedt på kaffe på plattingen. På et støvete glassbord som hadde trengt en vårvask, ble det dekket på, og så satt vi der ute i sola, alle tre podene og jeg, kledd i filler og ugredde, og spiste ostesmørbrød, drakk kaffe, og snakket om alt og ikkeno. Så fin stund, latter og fjas, kaffe og mat, og feriedag. Slike øyeblikk.

Før halsen ble sår og nesa litt tett hadde jeg planer om å faktisk opprettholde de to dagene i uka med styrketrening. Det gikk nesten. Minstepoden ble med moder`n bort på gymmen for å svette litt mandag morgen, og det ble en så fin start på dagen. Ikke det at vi snakket all verden når vi trente, men det var likevel fint å være to. Fint å svette litt, og ekstra fint å pakke sammen, rusle ned på butikken for å kjøpe oss litt frokost, og så tusle hjemover for å starte resten av dagen. For selv om jeg nok aldri kommer til å bli en sånn som synes det er “så herlig å trene”, så er det jammen meg godt å ha trent. Særlig når klokka bare er tidlig formiddag, og resten av dagen liger foran deg. Derfor, gymmen med Mattis, fint øyeblikk.

Over grensa. Minstepoden har så lenge hatt lyst på ei klokke han så i Sverige for en tid tilbake, men alle pengene han har tjent har gått til å sette i stand bilen han kjøpte seg i høst. (et lite evighetsprosjekt)  Denne uka hadde han spart nok til klokka, men har sagt ja til å jobbe i ferien, så han kom seg ikke over grensa. Det er ihvertfall ikke noe å si på arbeidsmoralen til guttungen. Storebror tok derfor på seg jobben som innkjøpsassistent for lillebror, og benyttet anledningen til å invitere med seg mora på svensketur samtidig. Så i morgentimene på onsdag satte en rustrød Volvo fart over skogen, og endte hos søta bror. Klokka til lillebror ble kjøpt, sammen med litt brus og påskesnop. Hyggetur, rett og slett. Lunsj på burgersjappa, litt vindus-shopping, og rock`n roll på stereoen hele veien hjem. Herlig dag med storepoden, fylt av herlige øyeblikk.

Den dagen tidenes søteste påskeoverraskelse kom i posten. Heidi er ei sånn herlig dame, og rausere enn gjennomsnittet. De gangene det ligger noe mer enn regninger og reklame i postkassa blir jeg glad helt inn i margen. Og denne uka lå en polstret konvolutt i postkassa, med påskekort og en lodden kanin full av de godbitene jeg liker ALLER best. Heidi kjenner meg godt, for kaninen var proppet av karamell, sjokolade og lakris. Den type godteri man IKKE deler med noen. Tusen hjertelig takk, kjære Heidi, for ukas mest velsmakende øyeblikk.

 

James Bond. Normalt sitter jeg sånn delvis opptatt i egne tanker når gubben velger film, men den kvelden vi så den nyeste James Bond filmen ble jeg helt oppslukt av scenene fra Norge. Akutt fedrelands-patriot liksom. For det var faktisk litt stas å se 007 kjøre som et jaget svin over Atlanterhavsveien, når minnene om turen vår dit for et snøtt år sien sitter så friskt i minne. Jeg og Daniel Craig lissom, vi liker å henge på de samme stedene. Artig øyeblikk.

 

Jeg har sagt det før, men gjentar meg selv bare fordi jeg fremdeles synes det er skikkelig stas, og skikkelig rart, å se sine egne artikler og illustrasjoner trykket på glanset papir. Denne uka lå Bobil-magasinet i postkassa igjen. Like artig å bla seg frem til egne skriblerier hver gang. Artig øyeblikk.

Og slik har påskeuka tuslet forbi. Rolige dager, mye tid med podene, litt senere kvelder enn vanlig, likevel oppe tidlig nok til å se småfuglene innta frokosten på fuglebrettet. Vi har ikke gjort mye, bare nok til at dagene har fått litt innhold. Lange frokoster, litt bakst av brød og kaker, for mye søtsaker. Jeg har sett første sesong av Outlander, og klarer ikke helt å bestemme meg for om jeg er hekta fordi serien er fin, eller fordi en av hovedrollene er skremmende lik en gammel klassekamerat…

Jeg håper påsken har gjort deg godt, og at søndagen blir god. Ta vare på de små øyeblikkene, og vær snill med deg selv. Vi blogges.

 

Ukas små øyeblikk.

Man skulle nesten tro at skrotten ville stille seg inn på feriemodus, og automatisk sove litt lenger denne søndagsmorgen, men den gang ei. Jeg var lys våken lenge før jeg egentlig hadde lyst, likevel er humøret på topp. Tanken på ei uke påskeferie nå er herlig!

Vi hadde planer om å reise på hytta i påsken, men så kom vi på at vi aldri har hatt hytta, så da røyk jo den muligheten… Jeg er uansett, som alltid, klar for å kose meg hjemme, og gubben har uansett ikke mer fri enn de røde sagene. Hjemmepåske er fint det også. Aller mest gleder jeg meg til å senke skuldrene, for uansett hvor mye man trives i en jobb er det godt med pauser også. Fredag sa jeg hadet bra til papp-mannen min på kontoret, men gleder meg selvsagt til å se han igjen etter ferien.

 

På asjetten ligger knekkebrød med brunost, og i koppen er det rykende varm nype-te. Noen ganger tenker jeg at jeg har matvanene til ei 98 år gammal tante. Nype-te er liksom ikke akkurat trendy, men ganske så godt. Minner meg om mormor, og søndagsfrokoster rundt det brune kjøkkenbordet, med utsikt over hagen og fuglebrettet morfar hadde snekret. Rart hvordan smaker og lukter kan fremkalle gamle minner, og gjøre noe med hele deg. Akkurat  nå er et fint øyeblikk.

 

Peisen knitrer. Akkurat slik den gjorde fredag kveld. Det var da roen virkelig senket seg i denne skrotten, og hjernen faktisk koblet at den kommende uka er fri. Jeg hadde ruslet hjem fra jobb, en ganske travel dag, mekket vårull middag til hele flokken, satt på ei klesvask, støvsuget gulvene. Så fyrte en av podene i peisen, stearinlysene ble tent, og så sank jeg sammen i stolen foran peisen, med en bok i fanget, og lesebrillene langt nede på nesa. Så langt nede at de falt ned i fanget da jeg bråsovnet et øyeblikk, og hodet falt litt forover. Det var et ganske så fint øyeblikk.

Morgentrim. Fortsatt har jeg en lang vei å gå før jeg gleder meg TIL å trene, men har kommet dit at jeg synes det er overraskende digg når treninga er OVER! Derfor må nesten denne ukas morgentrim også med i blandt de fine øyeblikkene. For tiden er vi bare to kolleger som har hengt oss på denne morgenrutinene, og mellom vektløfting, situps og squats er det også fryktelig mye latter og fjas. Fine øyeblikk, hver gang.

Og, det aller beste med hele treningsgreia!!! Det er å låse deg inn på kontoret etter en dusj, sette på kaffetrakteren, og ha skikkelig god tid på kontoret før jobb. Sitte der på plassen min, lese nyheter på nett, planlegge noen økter, forberede noen elevsamtaler, si God Morgen til gode kolleger, og nyte kaffe. Alt dette før skoledagen starter. Det er bra start på dagen det, og slikt gir fine øyeblikk.

Konsert med podene. Nå om dagen er de helt i ekstase, alle tre podene, for under mandagens lille feiring av husets 20 åring bestilte morfaren til gutta billetter til seg selv og podene til Alice Cooper konsert i Juni. Derfor har “Poison” ljomet fra alle kriker og kroker av måsahuset denne uka, og gitarstrengene på alle husets gitarer har gått varme. En av de fineste tingene jeg vet er å sitte i sofaen på kvelden, og høre en av podene klimpre på en eller annen gitar. Det er noe med lyden, og roen det gir. Kjente låter, og noen egenkomponerte. Det er alltid så herlige øyeblikk.

De aller minste øyeblikkene. De som ikke har noen betydning i det lange løp. ikke et øyeblikk man deler med noen. De helt ubetydelige små tingene som får deg til å stoppe opp bare et par sekunder, for så å gå videre, uten at verden har merket noe. De teller jo, de også. Den morgenen det var så kaldt at vanndammene hadde fått en skorpe av tynn is. For tynn til å skli på, uten å plumpe, men akkurat tykk nok til å knase under føttene om man tråkket forsiktig på dem. Jeg stoppet, jeg tråkket, og det knaste. Slike øyeblikk liker jeg!

Det har vært en grå uke, sånn værmessig, og jeg innrømmer at jeg har savnet sol, og blåere himmel. Likevel var det ganske så vakkert den ettermiddagen vi ruslet en liten runde for å lufte skrottene, gubben og jeg. Bygda er litt beige om dagen, føler jeg. Beige gress som venter på farge, beige greiner som venter på knopper. Fint likevel, på sitt vis. Kveldstur med gubben, over brua, så stien hjem, ganske så fint øyeblikk.

Noen ganger kjører vi litt sånn på måfå, gubben og jeg. Bare for å komme ut en tur. Spesielt fint de dagene det er litt vått i lufta, og det ikke frister å rusle gatelangs. Denne uka havnet vi på Mc. Donalds, og to desserten der. Frappe til meg, milkshake til han. Kjøre langt for å fylle kroppen med søtsaker…ikke spesielt bærekraftig for miljøet eller kroppen, men en sånn frappe er verdt å synde litt for innimellom. Fine øyeblikk. Noe godt i plastkopp, musikk på radioen, fine samtaler, fine øyeblikk.

 

Og det var den uka, mer eller mindre. Selvsagt kan det også nevnes at jeg har fått is av et par elever, russekort av den flotte og bittelitt stolte jentegjengen på påbygg, jeg har holdt kurs for en gruppe flotte ungdommer, spist sjokolade fra påskeegget til gutta, bestillt hullete jeans som er aaaaltfor ungdommelige for denne middelalder-rumpa, matet ekornene, og danset til Bon Jovi med moppen som mikrofon. En helt vanlig hverdagsuke, proppfull av bittesmå, fine øyeblikk.

Ønsker deg en nydelig søndag, og en strålende påskeuke. Snakk pent til deg selv. Vi blogges!

Verden går ikke tom for åpne dører.

«Gratulerer! Da blir det vel mer studier etter hvert da? Starte ditt eget firma kanskje? Mye penger å hente på det være sin egen sjef vet du!»

 

Poden nikket, smilte høflig, men blikket var senket, og så lett for en mamma å lese. Bra, men ikke bra nok.

Jeg burde sikkert ha sagt noe, tatt poden litt i forsvar, men han er 21 år gammel. Om han vil ta opp den kampen er han fullt kapabel til å ta den opp selv. Dessuten er han tøffere enn mammaen min, ikke på langt nær så hårsår, og han er tryggere på egne valg enn jeg var på hans alder. Faktisk er han tryggere enn jeg er nå, og i skrivende stund er jeg akkurat dobbelt så gammel som avkommet.

 

Likevel føler jeg for å si noe, for dette temaet er så viktig for meg.  Okei da, så skriver jeg istedenfor å rope høyt… Noen som sa konflikt sky???

For hjemme hos oss har tre av tre poder bestemt seg for å bli tømrere. Storepoden tok svennebrev i fjor. Mellomste tar til våren, og minsten starter i læra denne sommeren. Jeg er så stolt at jeg nesten sprekker! Stolt fordi de har valgt selv, fordi de gleder seg over hva de har lært, hva de får til. Og dette er sakens kjerne.

 

Hva om vi innimellom stoppet opp litt, trakk pusten langt ned i magen, og tenkte at akkurat nå er det bra nok.

Det skal litt trening til, det å tro på det. At ting er bra nok, at du er bra nok. For meg har det tatt lang tid å komme hit, 45 og et halvt år, for å være mer presis, og enda har jeg en lang vei å gå før jeg er helt skråsikker på at det jeg forteller meg selv er sant. At jeg er nok.

Jeg snakker om i arbeidssammenheng denne gangen, et tema jeg har skrevet om før. (du kan lese det HER om du vil)

Jeg jobber på en videregående skole. Arbeidstittelen er elevassistent. Utdannelsen er fagbrev i Barne-og ungdomsarbeider faget. At jeg skulle jobbe med ungdom var nok jeg den aller siste som hadde trodd. Jeg, som ikke likte ungdom da jeg var tenåring selv engang. Jeg som knapt turte å se andre tenåringer i øynene. Men etter å ha jobbet med de minste barna i barnehagen, deretter barneskolebarna, deretter de aller eldste på sykehjemmet, havnet jeg ganske tilfeldig i en jobb som assistent på ungdomsskolen, før jeg ble ansatt i videregående. Heldig tilfeldig kaller jeg det, for jeg trives, mer enn jeg noen gang hadde turt å tro. Jeg gjør en god nok jobb. Ikke bedre enn noen andre, men god nok. Noen ganger så god at kolleger i beste mening sier slikt som: «Du skulle ikke bare ta Ped`n da? Bli lærer? Du som har så godt tekke med elevene?»

Jeg vet de mener det godt, alle som en, og det at de mener jeg ville bli en god lærer er et stort kompliment. Likevel kjennes det nesten hver gang ut som et lite slag under beltet. Som om det å være fagarbeider er fint, men ikke helt nok. Som om jeg kunne vært noe mer, noe bedre, bare jeg gadd.

 

Og det er greia! Jeg gidder ikke. Jeg vil ikke. Jeg har så enormt respekt for mine kolleger i skolen, for jeg jobber sammen med en stor gjeng enestående lærere, fantastiske pedagoger, men jeg ville ikke byttet med dem for alt i verden.

Skolen trenger fagarbeideren, trenger assistenten. Ungdommene trenger et voksent menneske som ikke skal vurdere arbeidet deres, eller sette karakterer.  Ungdommene trenger den voksne som kan dele opp en vanskelig oppgave, forenkle en innlevering, være bindeleddet mellom ungdommen og den litt skumle voksenverden, eller lytte til de tunge tankene, og rusle en tur for å lufte et ungt hode som nærmest koker over av hormoner, forventningspress, stress, og forvirring over å stå midt imellom de trygge faste rammene og den store verden.

 

Jeg er bra nok. Ikke enestående, ikke fantastisk, noen ganger er jeg ikke engang spesielt god…bare god nok. Og det burde holde. Så har jeg tenkt at dette er kanskje bare meg, at det er jeg som kjenner på dette, at det er den lille og fortsatt litt utrygge jenta i denne halvgamle skrotten som er litt nærtagende, men så overhørte jeg det igjen. Enda en kommentar fra en velmenende annen, til min egen pode. Han som straks har jobbet ett år som tømrer, med svennebrev. Han som har to år med byggfag etter ungdomsskolen, to år som lærling i bedrift, og straks et år som fast ansatt i godt, anerkjent, lokalt tømrerfirma. Han som legger all sin stolthet i et stykke godt utført arbeid, han som kan bygge bolig til folk og fe. Han som hver dag gleder seg til å dra på jobb, gleder seg til å arbeide, til å bruke kroppen, og til å mestre. Han fikk spørsmål om når han skulle bli noe mer. Som om alt det han har oppnådd så langt, i sitt 21 år gamle liv, ikke er nok.

Han har jo så vidt startet! Kan han ikke bare få jobbe, mestre, eie tittelen sin med stolthet? Ihverfall en stund til, før verden begynner å kreve at han skal være enda mer?  Kanskje han ønsker seg mer, om noen år. Kanskje han vil studere videre, bli sin egen sjef. Men hvis ikke? Hvis han vil være fagarbeider resten av livet? Hva så?

 

Ikke alle må ha en master eller doktorgrad. All ære til de som jobber mot det målet. Jeg er stum av beundring over de som både evner, og har pågangsmot.

Men vi trenger fagarbeiderne også. Vi trenger de som skifter bleier og tørker tårene til de aller minste, når foreldrene er på jobb. Vi trenger assistentene i barnehagene som med innlevelse og omsorg forteller eventyr om tusser og troll og prinser og prinsesser, de som er den trygge favnen hver dag, når mammaer og pappaer ikke er der.

Vi trenger menn og kvinner som graver i jorda, bytter rør, fikser ledningsnett, vasker gulv, maler vindskier, feier piper, skifter dekk, og fyller spylevæske. Vi trenger de som kan klippe hår, stabler matvarer i hyllene, booker billetter til sommerferien, og som med verdighet og ro steller en gammel kropp som har sluttet å virke.

De er gode nok. Alle som en.

Og selv om det kanskje er i aller beste mening, når du spør hva planen er videre, eller oppfordrer til neste skritt på veien, så kanskje du bare skal stoppe opp litt, snu det tankesettet, og heller si: «Tenk på alt du har fått til! Så flink du er!» La oss heie på alle. Både på de som stadig vil lengre, og på de som er fornøyd med langt nok. For mange er “langt nok” en bragd, har du tenkt på det?

 

For verden går aldri tom for åpne dører, det må bare være opp til hver og en av oss hvilke dører vi velger å gå igjennom.

Hilsen fra hun som ikke «bare er» assistent, men også en god nok, og ikke minst, sabla stolt fagarbeider.

Ukas små øyeblikk.

På`n igjen. Samme leksa. Søndag, pysj, tøfler, kaffe og knekkebrød. Vandedyret Nordvang koser seg i sofakroken, klar for å oppsummere ukas små øyeblikk. Man skulle jo egentlig tro at det i en helt vanlig arbeidsuke ikke ville være så mange små øyeblikk å rope høyt om, men summen av små øyeblikk som gjør ei hverdagsuke god er egentlig ganske mange, dersom man passer på å legge merke til dem, nyte dem, og spare litt på dem.

 

For hverdagsuke har det vært. En ganske så vanlig en, likevel så full av små latterkuler, varme klemmer, dårlige vitser, solskinn på nesa, småfugl og ekorn på fuglebrettet, og bar asfalt under skoene. I da skal jeg ikke noe, og det kjennes fint. Vanligvis ville huset fylles opp av familie i dag, for å feire poden som fyller 20 i morgen, men bursdagsbarnet selv er opptatt, storebroren ligger med influensa, og da blir det slaraffensøndag med litt baking, tegning, lesing, og kanskje en liten luftetur for skrotten istedet. Ganske deilig egentlig.

Fredag morgen, da jeg ankom kontoret fant jeg en sjokolade på skrivebordet. En sjokolade som ikke lå der dag jeg gikk hjem ettermiddagen før. Kollega Torunn hadde sørget for litt ekstra energi sånn helt i innspurten av uka, og det passet meg utmerket. Sånne små hverdagsoverraskelser er så gode, gjør liksom dagen. Og jammen meg trengte ikke denne kroppen litt energi-inputt i tredje økta. Passet perfekt med ei litta sjokoladepause mellom elevsamtaler, norsk debatt-innlegg, og tverrfaglige caser. Sjokolade er alltid fine øyeblikk.

Torsdagstreninga. Jeg klarer liksom aldri å bli helt komfortabel med dette konseptet som kalles trening. Folk sier at man etter noen uker blir vant til det, at det blir en del av rutinen, men jeg er nok ikke skrudd samme slik folk som flest. Trening er noe pes. MEN, jeg gjør det. Bare det er jo i seg selv en bragt for en som lider av medfødt trenings-vegring, og har svart belte i selvmedlidenhet. Men jeg gjennomførte treninga før jobb torsdag morgen. Bonusen var da jeg fant en twist i jakkelomma. Forøvrig en jakke jeg ikke har brukt på lenge, så det er uvisst hvor gammel twisten var, men jeg liker å leve farlig, og tok sjansen. Angra ikke. Sjokolade på trening, fint øyeblikk!

Jeg hadde ett sånn litt skremmende “a-ha” øyeblikk i uka som gikk. Altså ikke skremmende av typen skummelt, litt mer skremmende av typen “åh-dæven”! Mellomste poden satt og spiste lunsj etter trening, også fikset podekjæresten musefletter på topplokket hans. Så ble det litt latter rundt det, litt sånn at jeg egentlig, årets mor som jeg er, lo mer av enn jeg lo med! For vi fleipa med at jammen er det flaks han ikke er jente, for da hadde han ikke vært særlig attraktiv, og at det der…

Også sendte eg bilde til et par utvalgte på snapshat, og fikk melding tilbake fra en barndomsvenn at han var klin lik meg som tenåring. Så måtte jeg dykke litt ned i albumene, og fant ut, til min store forskrekkelse at poden var slett ikke ulik mora si, som tydelig ikke var noen smellvakker ungpike hun heller. Så da lo vi igjen da, høyt og lenge, og slo fast at det kanskje er like greit det bare kom guttebarn fra denne livmora. Gøyalt øyeblikk..

Etter middag på fredag satt vi ved siden av hverandre i sofaen, under det gule teppet, gubben og jeg. Vi snakket om alt vi burde ha gjort. Satt på ei klesvask, sydd opp den buksa, vaska de kjøkkenskapene, rydda den hagestua….og jo lengre vi snakka, jo trøttere ble vi, og til slutt satt vi bare der, som to søvnige slakt, hånd i hånd, og fant ut at ingen ting av det der hastet. Så vi ble sittende, i stillhet i tospann, og bare døse. Og det var så deilig. Kjenne at helgefølelsen bare kom synkende, og at kroppen slappet skikkelig av! Det var et sånt herlig hverdagsøyeblikk.

Stjertmeisen. Det kommer stadig nye arter flyvende til fuglebrettet for å gasse seg i et koldtbord av frø. Denne uka har vi hatt daglig besøk av duer også. Litt sånn stas med “by-folk” i hagen lissom. Også var det denne lille pippen da, med hvitt trillrundt ansikt, og laaang stjert. Den er så fin, og okkuperer remsa med meiseboller store deler av dagen. Fant ikke ut hva den het, så jeg spurte i storyen på instagram, og fikk svar fra mange av dere fugle-kjennere. Stjertmeis altså, herlig skapning, herlig øyeblikk.

Sommergardiner. En sånn liten hverdagsglede. I hele vinter har vinduene vært delvis dekket av grønne tykke gardiner, og de har laget så lun og god stemning i stua. Jeg liker at det er mørkt, elsker at møkka på vinduene eller støvet i vinduskarmene ikke synes. Men, denne uka trengte jeg forandring, fikk så vårstemning av sola ute, og synes brått det var for gæli å ikke la den skinne litt inn også, nå som kveldene tross alt er mye lysere. Så da kom de tynne, hvite sommergardinene opp, og vipps sp var stua brått litt mer romslig, litt mer luftig. Hverdagsglede. Akkurat det samme kommer jeg til å si til høsten, når jeg finner frem gardinen jeg nettopp har tatt ned.

Kaffe som alltid smaker bedre ute. Det er så godt å kunne rusle ut og kjenne at sola varmer skikkelig, til tross for at vinden biter litt i kjakene enda. En ettermiddag ved bålpanna, kaffe i trekoppen fra onkel Svein, og en pode som spiller gitar på krakken ved siden av meg. og bål som knitrer. Skikkelig på tur, hele syv meter unna utgangsdøra. Nydelig øyeblikk.

Og slik gikk uka. Små doser glede i form av en melding fra en tidligere kollega, gammel twist som fremdeles var spiselig, lyden av bar asfalt under tøysko, ungdommer som smiler i korridorene på skolen, vafler stekt av mellomste poden til kveldsmat, ekornet på fuglebrettet, såre føtter i varmt fotbad og dårlig vits servert med ekte nordnorsk vitseglede av lattermild kollega.

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at uken som kommer blir god. Riktig god søndag. Snakk pent til deg selv. Vi blogges.

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Forrige søndag satt jeg egentlig bare å gledet meg til fredag. Gledet meg til alle ukas gjøremål skulle være forbi, og til at jeg kunne innta helgeantrekket, altså joggebukse og hettegenser og ullsokker, og bare ligge som et frivillig slakt på sofaen. I tillegg til at kroppen fremdeles kjenner litt på at den fremdeles blir fortere sliten etter uka med Covid, så har den inneholdt mange gjøremål jeg føler at jeg “måtte igjennom”, gjøremål jeg ikke nødvendigvis har valgt selv. Slikt tar litt på en introvert.

Da fredagskvelden kom var jeg så sliten at jeg ikke orket å nyte den skikkelig engang. Faktisk så sliten at jeg havnet i sofaen med både BH og olabukse på, og ikke orket å skifte til noe komfortabelt før seint på kvelden. Og nå sitter jeg her igjen, søndag morgen, og lurer på om uka egentlig hoppet over lørdagen, for denne skrotten har ihvertfall knapt rukket å få med seg at det er helg…

Nå klager jeg voldsomt, ikke det som er meninga altså. Det er vel bare det at jeg ikke helt har rukket å senke skuldrene før mandagen står der og banker på igjen. Uka har vært god da, det skal den ha, og akkurat nå er et av disse fine øyeblikkene som fortjener en plass i søndagsbloggen. Kaffen er nytrukket, og fløten så fersk at den nesten luter litt ku enda. Jeg har lempet brunosten på sånne trekanta knekkebrød fra Sverige, og mer skal det ikke til før jeg føler meg uanstendig eksotisk her jeg sitter. Knekkebrød fra Charlottenberg lissom…fintfolk!

 

Jeg har ledd mye denne uka også. I overkant mye kanskje. Å ha kontorplass på C12 er jo nesten som å sitte midt i en komedie hvor det ene festlige poenget etter det andre blir servert på gullfat. Digger det! Årsakene, eller forhistoriene til disse øyeblikkene er vanskelige å gjenfortelle, de er som oftest av en sånn “du måtte ha vært der” kaliber. Likevel er det vel en bestemt greie som har gått igjen litt denne uka…elevene på vg1 har nemlig ønsket seg seksualundervisning med undertegnede.

Det som ble sagt var noe i retning av: “Hvis Janne tar den undervisninga så blir det litt gøy, ikke så flaut lissom!” Lite visste vel ungdommene at når undertegnede kommer i besittelse av en pose med intet mindre en 15 “bordmodeller”, altså dildoer, så jobber hjernen på høygir, og det er helt ufattelig hvor mye moro det blir ut av slikt. I fem dager har den posen stått på pulten min. Hver dag har tre pauser. Det gir mange pusterom for underbuksehumor det! Jeg skal ikke gjenfortelle alle vitsene her, noen deler jo garantert ikke den type humor, men jeg kan ihvertfall fortelle at med en “bordmodel”l i panna ser man ut som en enhjørning, og når du lager en hinderløype bestående av mannlige kjønnsorgan av latex, og plasserer de møysommelig bortover linoleumen på kontoret, så øker det trenings lysten betraktelig. Knebøy for eksempel, er svært motiverende. I say no more….Festlig øyeblikk.

Premiere. Torsdag kveld hadde Albatross Films premiere på prosjektet vi har jobbet med nå i et års tid. Representanter fra det lokale næringslivet, sparebankene, og medvirkende var invitert. Selv om det var rart, rett og slett på grensa til ubehagelig å se ansiktet sitt på kinolerretet, enda verre å høre sin egen stemme på høyttalere i kulturarenaen, så er jeg stolt av prosjektet så langt. Kenneth og Javier, produsenten, og kamaermagikerne har lagt igjen et imponerende stykke arbeid, og det var flott å se hvor mye de har fått med av den fine bygda vår disse sommermånedene. Nå håper vi å få litt lokale instanser med på laget, slik at dette kan bli et helårsprosjekt. Tosdagskvelden var et fint øyeblikk!

Vårværet. Den dagen det var så varmt i luften at jakken måtte av! I mange år har jeg tatt med meg elever som trenger å snakke ut for å gå en tur. Erfaring viser at det løsner litt da. At det er lettere å være åpen, lettere å snakke når man går side om side ute, istedenfor å sitte ansikt til ansikt på et lite grupperom. Denne uka har jeg gått mange turer, med mange ungdommer, og ikke noe slår følelsen av vår. Vår i lufta, vår i vinden. En dag denne uka måtte jakka av, og jeg trasket rundt i bare skjorta, og enda var det overraskende varmt. Sola varmet i ansiktet, og brant litt i nakke da vi snudde og gikk tilbake til skolen.Enda er det ikke grønt på bakken eller på trærne, men å kjenne at det nærmer seg, det er fine øyeblikk det.

Fredagen. Den timen etter middag, før alle podene hopper i dusjen, farter ut i bilen, ut i garasjen, ut til venner, og forsvinner hvert til sitt…den timen når alle enda er samlet her hjemme, senker skuldrene, og bare er sammen. Det er så fine øyeblikk. Gubben og jeg satt henslengt i hver vår sofa, podene samlet seg i andre enden av stua, og podekjæresten krøllet seg sammen i stolen foran peisen. Gutta spilte gitar, sang litt, lo litt, snakka litt. Liv og latter og familie. Jeg satt bare der, sa ikke noe, nesten redd for å gå glipp av øyeblikket. Det var en fin stund det! Så veldig hverdagslig, likevel så spesielt fint.

Treningsøkta før jobb mandag morgen. Jeg trente alene, uten kollega Martin denne gangen. Og når han ikke er der for å gnåle om at jeg slækker litt, da blir ofte treninga litt sånn halvveis, og full av juks. Men på mandagen trente jeg så godt at jeg overrasket meg selv litt. Gjennomførte hele den oppsatte økta uten å somle eller jukse, blei skikkelig svett, og passe støl dagen etter. Nå har jeg vondt i armen, sånn vondt at jeg faktisk vurderer å bestille en legetime til uka, men om den kan armen kan forklares som en idrettsskade, da er det egentlig bare kult. Uansett, klapper meg selv på skuldra (den som ikke har idrettsskade), og tenker at treninga, tross alt, var et fint øyeblikk.

Og med det skal tastaturet få hvile, akkurat slik som denne skrotten. Jeg skal nyte det som er igjen av enda en litt for kort helg, og forberede meg mentalt på ei ny uke, denne gangen uten altfor mange “må” ting, heldigvis. Oh, også skal jeg sette ei diger ribbe i ovnen. God jul til meg i dag, lissom! Det gledes! Håper uken din har vært full av fine små øyeblikk, og at søndagen blir strålende.

Vær snill med deg selv, hilsen enhjørningen.

Vi blogges.

 

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

God morgen, god søndag.Det er lyst inne, lyst ute. Enda det er tidlig på morgenkvisten. Håper du har en strålende morgen, og at uka har bydd på masse fine små øyeblikk. Sitter her meg de vanlige knekkebrødene, fulle av smør og brunost, og det ryker fra te-koppen. Den lukter som vanlig bedre enn den smaker, men med tre og en halv t-skje suketter har jeg et ørlite håp om at den straks smaker som godteri.

Om en stund skal jeg filme et lite klipp på Aur Prestegård…eller egentlig skal jeg filmes. Et aller siste intervju med en lokal artist, et av de siste klippene som skal med i filmprosjektet til Javier. Vi har premiere for næringsforeningen og kommunene neste torsdag. Nervepirrende, og gøy.

Det betyr at jeg i dag, på en SØNDAG, hviledagen, også for puppene, på et eller annet tidspunkt på putte en BH på skrotten. Litt kjipt, men overlevbart. Det betyr i det minste at søndagens fineste øyeblikk enda ikke har hendt, og det kommer definitivt til å være det øyeblikket BH`n forsvinner seinere i dag.

Det har vært en typisk hverdagsuke, og med viruset fortsatt litt hengende i skrotten har jeg vært mer sliten enn jeg liker å innrømme. Det har betydd at dagen i stor grad har vært over i det jeg har kommet hjem fra jobb. Altså jobb, sofa, seng. I den rekkefølgen. Men det kunne vært verre, og jeg var heldig med relativt milde symptomer, tross alt..

 

Til tross for en noe slækk skrott var det herlig befriende å komme på jobb mandag morgen, for som jeg har skrevet før er det lite som går meg mer energi enn arbeidsplassen min! I bloggen forrige søndag skrev jeg noe om at jeg egentlig burde hatt min egen tiara, og mandag morgen ruslet kollega Tine inn på kontoret med nettopp en Tiara i hånda! Da snakker vi folk som som innfrir ønsker da!!! Og selv om tiaraen var lekker, og selvfølgelig svært kledelig på den prinsessen jeg tross alt er, så innser jeg jo nå, at så enkelt som det er å komme med spesifikke ønsker, burde jeg nok sikte litt høyre. Jeg skriver derfor nå at det neste som bør innfinne seg på pulten min på kontoret er en stor bunke kontanter!!! Sånn ca nok til en ny hjørnesofa fra IKEA! (og nå er jeg skrekkelig spent på hvem av kollegene som har trukket vinnerloddet om å innfri prinsesse Jannes ønsker den kommende uka!)

For noen uker siden nevnte jeg også i en liten setning (jeg husker ikke helt sammenhengen), at jeg i flere år har leita etter en sånn Pippi genser. Forrige søndag fikk jeg en melding fra Marianne. Hun hadde ryddet i skapet, og hadde en slik Pippi genser som hun lurte på om jeg ville arve! Nå snakker vi bærekraftig hverdagslykke nå!!!! Det tok ikke mer enn halvannet døgn før jeg kunne hente genseren på posten, og den passet PERFEKT! For en glede! Så to dager denne uka har jeg tuslet rundt i Pippi genseren min og følt meg som verdens sterkeste urokråke. Hadde det ikke vært for tiaraen min hadde jeg helt glemt alle manerer, og garantert løpt rundt i bygda og løftet tilfeldige hester og småkjeltringer over hodet! Tusen, tusen, Takk Marianne!!!

Jeg har lært enda ett nytt grep på gitaren. Små gleder, jeg vet det, men når formen er tilpasset horisontalt sideleie på sofaen de fleste kvelder, er det nettopp de små gledene man verdsetter mest. Slik som å endelig mestre et nytt grep. God på gitar blir jeg aldri, for musikk er ikke min greie, uansett hvor mye jeg ønsker at det var det. Jeg tror det bare er sånn, at noen er født umusikalske. Jeg er en av de. Derfor, nytt grep, fint øyeblikk. (Selv om jeg nå har glemt de to forrige grepene jeg har lært…)

Noen er født usportslige også. Jeg stiller sterkt i den kategorien og! Målet på morgentreningen denne uka var å slå hjul. Mener bestemt å huske at jeg var dødsgod på det i sånn 8-10 års alderen.  Enkel forskning, og et tappert forsøk, viser at det har jeg vokst fra meg. Hadde trenings-rommet for meg selv torsdag morgen, masse rav plass, mange muligheter….feila stort. Resultater er et lettere forstuet ego, og en litt øm skulder. Men man vet jo ikke om man kanskje har et skikkelig godt skjult talent før man prøver….jeg prøvde. Artig øyeblikk.

Så er det alle disse andre små øyeblikkene da. De som sammenlagt lager helt vanlige, men gode uker. Morgenvisittene fra de to ekornene som hver dag spiser frokost på fuglebrettet utenfor kjøkkenvinduet. Storfint besøk kalles det. De er så fine disse bustehalene. En har hvit flekk på brystet, den andre ser ut som en pop-stjerne fra 80-tallet med høy pannelugg og overlegen holdning. Begge er søte, og ganske så uredde når det gjelder folket i måsahuset. Nå kan vi fylle frø på den ene siden av fuglebrettet mens de sitter stille og venter tålmodig på den andre siden. Fine øyeblikk.

Den kaffekoppen etter middag. Når man kan legge beina litt høyt, stirre meningsløst med tomt blikk inn i flammene i peisen, og bare senke skuldrene helt, vel vitende om at man faktisk ikke trener å bruke hodet til noe annet enn å ha det plassert på skuldrene, helt frem til dagen etterpå. Gode øyeblikk.

 

Og slik var uka. Jeg har sovnet i stolen i solveggen ute på plattingen, etter arbeidsdagen. Jeg har handlet inn til, og allerede fylt opp påskeeggene til podene, godt med alt som er gjort. Jeg spist meg mett på vafler før middag, gått tur før kveldsmørket har lagt seg over bygda, funnet hestehov i grøfta, og ledd høyt av gubben som ble sur bare fordi jeg slapp en lydløs liten jentefis…Sarte mannfolk, tåler ikkeno.

Nå skal jeg finne frem den fordømte BH`,n, og forberede meg på dagens utflukt. Med litt flaks blir det tid til bakst i dag også, og kanskje en halvtime i solveggen med kaffekopp og sjokolade.

Håper uken som gikk gjorde deg godt, og at uken som kommer byr på fine øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Det blir en redusert søndagsblogg i dag tror jeg. Litt fordi kroppen er sliten, og litt fordi med store deler av uka tilbragt innendørs er ikke øyeblikkene mange å skrive om. Det knitrer i peisen, som vanlig. Knekkebrødene har fått ei feit skive Brie på seg, istedet for brunost. Fisefint, sånn er det å være dronning i måsahuset. Skulle nesten hatt en sånn tiara også, lurer på hvorfor ingen har foræret meg det…

Pysjen jeg befinner meg i blir etter all sannsynlighet værende på i hele dag. På føttene har jeg to ulike ullsokker, om noen skulle lure på det. Fikk ryddet i sokkeskuffen her om dagen, og noen stod rett og slett ikke til å redde, allerede stoppet flere ganger. Men det gjør jo ikke noe om ikke ullsokkene alltid matcher, så lenge de varmer føttene. Litt Pippi der altså. Pippi og dronning, ikke verdens verste kombinasjon det eller.

Ute på fuglebrettet, utenfor vinduet sitter to fugler skulder mot skulder, og deler nøtter og solsikkefrø. Det er vanskelig å ta øynene vekk fra dem. Liv på fuglebrettet er alltid fine øyeblikk, også en søndagsmorgen.

 

Mandagen var en bra dag, Den beste i hele uka. 90 prosent av ukas øyeblikk skjedde mandag tror jeg. Morgentrening med kollega Martin var brutalt, men fint. Han er jo sånn evig og litt irriterende optimist når det gjelder gamle kjerringer og styrketrening, og hadde laget nytt opplegg som skal vare noen uker. Om man ser bort fra det faktum at jeg nesten ble kvalt av en håndmanual, satt fast i snorene i taket, tippet sidelengs og havnet i ustabilt sideleie grunnet komplett mangel på kjerne muskulatur, og til slutt snublet i ørepropppene mine, så var det ei bra økt. Fint øyeblikk. Når treninga var over, vel og merke.

Etter en dusj entret jeg kontoret, og fikk straks erfare at det straffer seg å avspasere på fredager. For da går det nemlig en faen i de kollegene som ikke avspaserer, og din plass på kontoret blir fylt opp av diverse kreative morosaker, som kollegene har stelt i stand på et slikt akutt håndarbeidsverksted, da de egentlig skulle vært ute blant våre unge, sårbare elever, og undervist dem… På pulten min lå en pose avføring… Et resultat av en forsnakkelse fra en kollega tidligere den uka, som sa avføring da hun mente anmerkning, og jeg lo så jeg nesten datt av stolen, fordi, ja, jeg er en sånn som synes det er sjukt festlig når andre sier feil! Det straffet seg. En pose “avføring” til Janne der altså.

På veggen ved plassen min hang et nytt bilde. Her hadde de ingen annen forklaring enn at ordet “drit” stod i stil med avføring… Lærer-logikk på sitt beste der altså. At våre elever lærer noe i det hele tatt er høyst forunderlig. Godt politikerne har avlyst eksamen i år, sier jeg bare. Men latteren satt løst på mandagen altså, virkelig. Alltid fine øyeblikk! Nå må jeg bare tenke ut passende hevn…Det burde ikke bli vanskelig!

Tirsdagen startet så fint. Det var lyst da jeg ruslet til jobben, og skoene mine gjorde meg glad. Simpsons skoa! Kanskje en av mine bedre investeringer. Så mye glede for en liten 200-lapp! Bar asfalt og kule sko, bra øyeblikk.

Men i løpet av første økt begynte det å gå litt rundt i hodet. Mer enn vanlig, mener jeg, og halsen klødde. Tok en virus-test, sånn bare for å være på den sikre sia, også var det bare å pakke veska, og rusle slukøret hjemover. Og hjemme ble jeg ut uka. Skiftende form, mange dager på rad, og mye horisontalt på sofa. Slapp og sliten er vel nøkkelordene. Smører mat, ligger en halvtime. Bretter klær, ligger en time. I går våget jeg meg ut en tur sammen med minsten, isolasjonstiden var jo over, og jeg kjente at det ar godt med luft, helt til jeg kommer bort på Kiwi, mister all farge i ansiktet, og må ned i knestående. “Shit, du er hvit ass mamma, som et lik lissom! Skal jeg ringe pappa???” Takk for den gutten min, takk for  den. Det kunne vært verre, selvsagt, men horisontal sofatjeneste kler meg ikke… Satser på jobb i morra, og håper det funker fint.

 

Meldinger fra kolleger, det er fine øyeblikk. Små hint om at man er savnet, små hilsener fra elevene. Det varmer.

Da kollega Ragnhild kom på døren en ettermiddag, med tulipaner og ostepop. Det er dama som vet å glede noen det. Tulipaner må være noe av det vakreste som finnes. Strekker seg opp, og springer ut og viser seg frem i sollyset, lukker seg, og sover når mørket kommer. Nydelig, slike blomster som bare skal nytes.

Og slik var uka. Savn og søvn, og kort pust og varme men ulike sokker. Kjenner rmeg sliten, men heldig. Heldig som har poder som sørger for at mamsen får lufteturer med godt selskap, og polkagriser rett fra Sverige.

Heldig som har en gubbe som skyver konemennesket ut i bilen og kjører en tur i sola, fordi han vet at duringa fra motoren gjør meg søvnig. Godt å kjenne sola varme gjennom rutene mens man kjører gjennom skogen. Godt å stoppe på en rasteplass, drikke kaffe, og høre på fuglekvitringa fra tretoppene langt ute i granskauen. Vår i lufta. Vår og virus. Fine øyeblikk.

Nå skal denne skrotten hvile litt igjen, lade opp til jobb i morgen. Jeg skal logge av litt, krype under teppet igjen, og fortsette fargeleggingen av et nytt tegneprosjekt, bestilling denne gangen.

 

Håper uka di var fin, full av små øyeblikk som varmet hjertet, også håper jeg du er snill med deg selv. God søndag. Vi bogges.

 

 

 

 

Ukas små øyeblikk.

Det er lyst ute. Tidlig en søndagsmorgen er det helt lyst ute. Dagens første fine lille øyeblikk, lys inn i stua gjennom vinduer som burde hatt en vask for leeeenge sia. Den aller første vårmåneden er i gang, og det merkes. Alle snøfall, alle kuldegys, alle mørke skyer fra nå av vil føles som et strev, bare fordi de siste dagene har vært fulle av sol og bare flekker med asfalt. Følelsen av vår, joda, absolutt fine øyeblikk.

I går morges var det nesten umulig å sitte her på denne plassen i sofakroken, for sola skinte så til de grader at grå stær og hornhinner luktet svidd! Vi stod opp tidlig, gubben og jeg, rakk akkurat å spise frokost sammen med minstepoden før han ruslet bort på jobb, og da jeg satte meg ned i sofaen for å tegne til for bobil-magasinet, sovnet like gjerne gubben igjen på den andre sofaen. Å ha en gubbe på 47 er som å ha et spedbarn egentlig. Hyppige måltider, lykken er et par blafrende pupper, og det er stadig tid for en liten horisontal hvil. Så ble jeg sittende der, høre på lett snorking under det gule teppet, og myse mot sola som lyste opp hele måsahuset gjennom vinduet. Et sånt fint lite hverdagsøyeblikk.

God morgen, god søndag! Har uka vært god? Har du notert deg noen sånne fine, små hverdagsøyeblikk bak øret? Det har jeg. Ingen spektakulære hendelser, ikke noe som vil skrives ned i historien, men fine, små øyeblikk som til sammen har laget en helt vanlig, god hverdagsuke.

 

Tror jeg starter med ukas første skikkelige latterkule jeg. Kort forklart, latteren sitter alltid løst på kontoret! Og selv om det egentlig er ment for å være et stille arbeidsrom bidrar alle med sitt til at det ikke funker. Skravla går, enten den skal eller ikke, hos noen mer enn andre. Ikke til frustrasjon, men til glede og latter. Og etter noen dager med planlegging fikk vi vaktmesteren med på laget, og han brukte deler av vinterferien på å lage vindu med gardin og persienne, OG stakitt-gjerde mellom pultene til to av de som kanskje skravler aller mest. Og sjelden har vel resten av gjengen ledd mer av eget geniale påfunn, eller av reaksjonen til de to damene som hadde fått det så trivelig på skrivebordene sine. Om det hjalp??? Neh, ikke akkurat, for nå bare må de snakke enda høyere for å høre hverandre….men gøy var det, hele uka egentlig! Herlig øyeblikk.

Mandag og torsdags-trening med kollega Martin. Jeg skal ikke lyve å si at det er gøy, for det er fremdeles ikke, og har aldri vært, et ord denne skrotten forbinder med trening, MEN…det er faktisk en herlig følelse når økta er unnagjort, og vi kan drikke kaffe og spise frokost på kontoret, FERDIG trent, klokken halv åtte om morgenen! Og det kan faktisk bli, med tiden, en rutine jeg faktisk kan lære meg å like! Progresjonen er sånn passe. Jeg løfter tyngre enn første uka, mange kilo faktisk, og jeg klarer to push ups… Det er bedre enn ikkeno! Derfor, morgentrening i gymmen på skolen, ganske fine øyeblikk!

Vi går rett på fredagen. I over et halvt år har kollega Torunn og jeg snakket om en tur til Hadeland Glassverk, bare for turen sin skyld. Flere ganger har det vært planlagt og avlyst, av ulike årsaker, men denne fredagen var det endelig spikra, og sjefen lot oss avspasere for tidligere vikartimer. Perfekt. Hvorfor kollega Martin sa ja til å bli med da Torunn ba han med aner jeg ikke, men han var overraskende positiv til jentetur. Og vi kosa oss! Skikkelig! Durte hjemmefra på morgenkvisten, var hjemme etter middagstider. Shopping, skravling, innom glassblåserne, museet, og et par bedre måltider, flere latterkuler enn jeg kan telle, kaker, og et ukjent antall kopper kaffe. Beste fredagen på lenge, i herlig selskap av to mennesker jeg setter veldig høyt. En kjempedag, med mange herlige øyeblikk!

Jeg ser nå at de fleste av ukas øyeblikk har vært sammen med kolleger…kan vel kalle meg heldig da! Enda en latterkule, denne gangen med kollega Trine, da vi ruslet ned for å kjøpe inn lunsj, og to flasker vin til “godteri”lotteriet. Det skal liksom ikke mer enn ei spruteflaske og en en liten “informasjonslapp” til før jeg lager meg bilder inne i hodet som jeg ikke unner noen å se, men jeg kan love deg at det er festlig, ihvertfall inne i dette hodet. Anti bak….kniiis!!! Gøyalt øyeblikk.

En rusletur på isen i ettermiddagssol. Gubben og ejg. Slett ikke et dumt øyeblikk det heller. Egentlig skulle vi bare handle inn litt mat til uka, men parkeringa utenfor Kiwi var så full, at vi fikk stress-utslett begge to. Så vi vrengte kjerra ut av sentrum og opp mot vannet istedet, og ruslet rundt der oppe en drøy halvtime, bare for å senke skuldrene, og forberede oss mentalt på kø i kjøttdisken. Rusle rundt sånn med sola i øyene, det senker stressnivået betraktelig, og gir alltid fine øyeblikk. Det beste av alt, parkeringa på Kiwi var ikke på langt nær like full da vi kom tilbake.

 

Et glass vin på fredagskvelden. Det hører sjeldenhetene til, men denne flaska har stått på benken siden jeg fikk den til jul. Der har den stått fordi den var for bred i bunnen for vinstativet, så da var det på tide å åpne den. Ok, det høres ut som en dum unnskyldning, men i mitt hode var det fryktelig logisk. Så¨ble det et glass vi både fredag, og lørdagskveld! Sånn er det å være sofistikert måsakvinne! (tror jeg holder på den historien til det motsatte er bevist!)

 

Ut å kjøpe fuglefrø. For tiden er nok det gubbens favorittutflukt. Fuglefrø fra Biltema. Det er visst det de liker best, disse småfuglene og ekorna som stadig sitter i “restaurant Måsan”. Så da satt vi snuta mot Mysen, kjøpte fuglefrø, og ruslet en liten tur i Ørje på vei hjem. Fint på sommer`n, fint på vinter`n, fint øyeblikk.

Og det var vel egentlig det jeg hadde å komme med i dag. Sånn røffli lissom. Innholdsrik uke, ganske vanlig uke. Jeg har studert de søte små bustehalene som sanjer nøtter utenfor kjøkkenvinduet. Jeg har spist ost og kjeks til frokost, bare fordi. Jeg har menget meg med smilende ungdommer på jobb, og snakkesalige unge menn her hjemme.

Nå skal straks Bodil få kjørt seg litt. Hun skal elte et par grove deiger, så jeg kan bake litt til ukas kommende matpakker. Også skal jeg sy litt, tror jeg, hvis vilja til det fremdeles er der når bakinga er unnagjort.

Håper uka som kommer blir god, og proppfull av gode øyeblikk. Vær snill med deg selv. Vi blogges.

 

 

 

Frøken.

Hun hadde en burgunder genser, sorte bukser, og gråmelert vest med store lommer. Håret kortklippet og krøllete, kinnene litt runde og røde, og øynene smilte om mulig enda mer enn munnen. Hun så på meg først. Strakk ut hånda, hilste med høyre og og strøk meg lett på skulderen med venstre.

“Så det er du som er Janne. Som jeg har gledet meg til å møte deg! Hele klassen har gledet seg!”

Så hilste hun på mamma, uten å egentlig ta blikket vekk fra meg. Rektor som stod bak henne var høyreist, gråhåret, autoritær, på grensa til skummel. Frøken var bare solskinn.

 

Jeg var ti år, datoen var 10. Desember, året var 1986, og jeg hadde første dag på ny skole. Nyinnflyttet til Sørumsand helgen før, og følelsen av å være helt alene i en helt ny verden var overveldende.

Det formelle husker jeg ikke stort av, det å skulle skrives inn som elev, alt det der, det tok de voksne seg av. Rektor og mamma, og mens det foregikk på skrivebordet foran meg snakket frøken. Rolig stemme, blid, lugn. Dialekt. Jeg tenkte at hun var gammel. En blid gammel dame. Det ble bekreftet da hun fortalte at hun kjente bestemor og bestefar, at hun bodde like i nærheten av dem, nesten helt nede ved elven. Så klart hun var gammel, kjempegammel egentlig, hvis hun kjente bestemor og bestefar. Enkel hoderegning forteller meg at hun på daværende tidspunkt var rundt 50. Jeg sier ikke mer om den saken.

 

Vi var syv jenter i klassen. Litt flere gutter. Den første skoledagen fulgte syv jenter meg hjem. Helt til døra, på nysnø og holke. Vi byttet på å sitte på sparkene, og å stå bak å styre.  Etter middag ringte telefonen. Det var frøken. Hun ville vite om dagen hadde vært fin, og om jeg hadde hatt noen å ta følge med på vei hjem. På skoledag nummer to var det som om jeg alltid hadde vært en del av klassen.

Frøken synes alltid vi var så flinke. Flinke i matte, flinke i norsk, flinke i samfunnsfag, og kjempeflinke i musikk og sløyd. Så flinke synes hun at vi var, at hele den ene veggen i stua, den nærmest spisebordet, den var dekket med klassens kunstverk. Der hang blomsterbilder av fingerheklet garn, malerier av solnedganger, tegninger av frøken og klassen, et par nøkkelringer av flettet hyssing, og alt annet en kreativ ti åring spent hadde foræret frøken i bytte mot et smil, og velfortjent skryt.

Frøken synes aldri vi bråkte for mye, satt for urolige på de slitne trestolene, eller at vi stilte for dumme spørsmål.

Frøken lot oss lese historiene i penskrivingsboka høyt for klassen, om vi ville det. Frøken lot oss pynte vinduene i klasserommet med lenker av glanspapir, enda det ikke var jul. Frøken satte gullstjerne-klistremerke ved matteleksene i ruteboka, selv om ikke alle regnestykkene var riktige.

Frøken sa “Oi, så masse du har fått til!”, i stedet for “Denne har du ikke skjønt.”

Frøken tørket tårer, og plastret knær.

Frøken ba ordensmann om å låse døra, og de på vindusrekka om å dra for gardinene, også delte hun ut hjemmebakte boller fra handlenettet. Vi måtte alltid love å ikke si noe til rektor, for det var ikke lov med søtsaker på skolen.

Vi sa aldri noe til rektor! Aldri! Klassen vår holdt alltid på frøken sin hemmelighet, og frøken holdt på våre.

 

Frøken hadde sommerfest i hagen, hvert eneste år. Vi spiste boller og is, og beundret veggen i stua med alle våre kunstverk. Vi lekte i hagen hennes, og frøken satt på verandaen og fulgte med, midtpunkt, uten å ta plass. Frøken ble ikke sint når trappetrinnet brast, eller når fotballen ødela tulipanene i blomsterbedet.

Frøken hadde full oversikt over hvem som var kjæreste med hvem, hvilken uke.

 

Frøken gråt den siste skoledagen, tørket tårer, klemte oss, sa at vi måtte ha det bra på ungdomsskolen. Historien kunne ha sluttet her, men den gjør ikke det. For frøken var ikke en sånn frøken som glemte, eller lot oss glemme.

 

Hvert år lå det julekort i postkassa. Samme sirlige vakre håndskrift som i karakterbøkene. En liten historie fra året som hadde gått, litt om nye elever, litt om de gamle, også en riktig god jul og et godt nytt år.

Da mamma døde kom hun på besøk, med klem og blomster, og med siste nytt om gamle klassekamerater. Et velkomment avbrekk fra sorgen.

I mammas begravelse gråt hun stille på en av de bakerste radene i kirken.

Da guttene ble født stod hun på døra, men bittesmå hjemmestrikkede sokker pakket inn i gråpapir og hyssing.

Julekortene fortsatte å komme. Et til meg, og et til hver av guttene. Signert: “mammas gamle frøken.”

Sist jeg var der på middag, sammen med flere av de andre jentene i klassen, invitert via post, beundret jeg den samme veggen med klassens gamle kunstverk.

Et år kom det to julekort. Et i begynnelsen av desember, et rett før jul.

Året etter kom det ingen. Senere den vinteren kjente hun meg ikke igjen da vi møttes på Sørumsand.

 

I helgen kom dødsbudskapet. Ventet, likevel vondt, selv for en som bare er en gammel elev. Navnet i dødsannonsen forteller om en mamma, bestemor, oldemor. En gammel dame, gammel på ekte denne gangen. For meg er hun frøken. Slik hun alltid har vært, slik hun alltid vil være.

 

En lærer av den gamle sorten, likevel så nytenkende, så forut for sin tid, så full av klokskap og omsorg.

En frøken med krøllete hår, røde runde kinn, og smilende øyne. En frøken som så, en frøken som visste, en frøken som forstod, en frøken som betød så uendelig mye for så mange små, meg inkludert.

Takk for at du var for meg, frøken.

Din gamle elev, Janne.