Hårete mål og nummer på brystet.

Det sies at det å trene sammen med flere øker treningsgleden. Ikke bare det, forskning viser  at man også henter motivasjon fra hverandre, og at intensiviteten over treningen blir større. La meg bare si det som det er med en gang. Forskning suger!

 

( Treningsglede, slik du ser for deg at det skal være, før du har prøvd. Det er litt sånn som med banantwisten. Tanken er god, det bare funker ikke i praksis. )

For ikke mange ukene siden tikket det inn en melding fra ei venninne  (la oss bare kalle henne «Mona») som etter alt jeg kan forstå, rett og slett må ha vært sørpe full da hun meldte seg på løp. Altså, sånn løp type løp. Hvor man løper! Over en lengre strekning. Sammen med flere andre som også løper, i samme løp! Som jeg sa, hun må ha vært langt nede i ei gammal flaske godt gjæra portvin, for i min vennegjeng gjør man bare ikke sånn! Melder seg på løp altså! Nei, i min vennegjeng er vi av den felles oppfatning  av at løp er for de med medfødt konkurranseinstinkt, for de med behov for å vise seg i tights etter en semi vellykket  Grethe Roede kur, eller for mannfolk med forpliktelsesfobi! (de løper aller mest fra kvinnfolk til kvinnfolk)

 

( Mona. Slik Mona etter halvannen flaske godt gjæret portvin ser for seg at Hvalerløpet foregår.)

 

Men neida. Nå hadde altså Mona meldt seg på Hvalerløpet, og hadde angivelig tre og en halv måned på seg til å bli så lett på tærne og fast i fisken at hun kunne flyge elegant over svabergene i Norges sommerparadis, fem kilometer i strekk, uten å hive etter pusten. Og som for å liksom bare sette vennskapet på prøve truet hun flere av oss jentene til å gjøre det samme. «Av en solidaritet» sa hun, men ut fra meldingen å lese, og i følge PST sine prosedyrer, anser jeg det hele mer som en trussel! Psykisk terror om du vil.

 

( Når du har venner som dette…)

 

Så snakket vi litt om det, oss imellom, altså de andre jentene som Mona truet, og kom frem til at også skulle melde oss på. Nå skal det sies at muligheten til å komme i form kanskje ikke var den største motivatoren her. Min andre venninne, vi kan jo kalle henne «June», fikk det nemlig for seg at det hadde vært innmari kult å få oppleve gleden av å løpe med nummer på brystet. Jeg måtte si meg enig. For en som i hele sin tidligere idrettskarriere både på fotball og håndballbanen fremdeles er mest kjent for å blande god saft, og å skyte stang ut i avgjørende sluttspill, ville et profilbilde på facebook iført treningstights og nummer på brystet gjøre godt for egoet. Liksom lure verden til å tro at det til slutt ble idrettsdame av denne skrotten også, og kanskje en gang for alle bli kvitt uheldige kallenavn som «Glipper`n», «Saftblander-sugga» og «Janne-Stang ut- Nordvang»!

 

( Når du endelig, etter 42 og et halvt år øyner muligheten til å være noe mer enn en glepphendt 6. divisjons linjespiller… )

I tillegg til et svært billedvennlig nummer på brystet kunne Mona lokke med et realt afterparty på skikkelig kjerringvis, med høy benføring, reker, hvitvin og overnatting på hytta til Junes foreldre på Kråkerøy.  Og med alt dette i bakhodet meldte vi oss på. Til sammen fem kvinnfolk pluss en oppmann, slik alle team med respekt for seg selv har, skal om ca tre måneder løpe fem kilometer uten stopp.

Et mål som for oss, per i dag, er mer hårete enn bikinisonen min etter en lang vinter!

 

Så nå trener vi, en dag i uka, «Mona», «June» og jeg. Men etter nå til sammen tre treningsrunder med denne gjengen har jeg skrekkelig kalde føtter i forhold til dette forestående løpet, for så langt har vi ikke gjort stort annet enn å motbevise forskningsrapporten om at det å trene i flokk er hensiktsmessig!

Det er ikke det at vi ikke er motiverte altså. Langt ifra. Det er bare det at det er så fryktelig mye som hindrer oss i en slik intensiv form for trening som vi i utgangspunktet planla. Høyst ufrivillig selvsagt…

 

( Når du egentlig ikke liker å løpe, men ei helg på hytta på Kråkerøy og en aldri så liten mengde alkohol er verdt torturen og fem kilometer med gnagsår og en potensiell hofteoperasjon! )

Å ha medisinske papirer fra en overlege på ortopedisk på Martina Hansens Hospital som fraråder enhver form for løping er jo i seg selv et heller dårlig utgangspunkt for å melde seg på maraton. At June i tillegg lider av «ikke pokker-syndromet» er heller ikke svært hensiktsmessig, da hun konsekvent nekter å ta imot ethvert godt råd i forhold til å «pushe seg selv» noe som helst, mens «Mona», som jo er sjefs terroristen, eh, motivatoren i gjengen ikke egentlig kan løpe før hun har kjøpt seg nye joggesko, men fremdeles ikke har funnet «noen hun liker!”

 

Nei, å trene i flokk er slett ikke like fordelaktig som forskning viser. Vi har valgt oss ut en runde på ca 6 kilometer. Vi møttes forleden som avtalt utenfor butikken til Mona sånn i halv fem draget, klare for ukas økt. Vi ble raskt enige om å ikke sette inn toppfarten med en gang, da June fremdeles hadde gnagsår etter forrige ukes treningsrunde. Planen om å løpe mellom annenhver lyktestolpe på den 250 meter lange strekningen mellom Esso`n og Eidsverket ble også lagt på is da det fremdeles var dagslys, og vi ikke ville få alle de forbipasserende bilistene til å føle seg ille til mote fordi det kanskje ikke var like spreke som oss. (En sannhet med modifikasjoner…)

 

Vi avtalte derfor å istedet  gi litt jernet i den bratte motbakken opp mot Eidslia, men nederst i bakken kom vi på at June brakk kneet for fire år siden, og at det kanskje var lurt å vente med motbakkeløp til vi hadde googlet idrettsskader og hvordan å unngå dem. Gode venner passer alltid på hverandre, vet du.

( Trening. Slik det egentlig ser ut. )

Gjennom byggefeltet oppe i Eidslia fant vi det best med rolig gange, da vi var midt i en samtale om det ene og det andre, og det ville være vanskelig å holde den samtalen i gang dersom vi ble for andpustne.

Etter å ha krysset veien over til Festningsåsen anså vi det som helt nødvendig å holde farten nede da det i de bratteste nedoverbakkene fremdeles lå en del grus etter strøbilen i vinter. Å falle på grus i nedoverbakke ville utsette oss for en del potensielle skader som kunne hindre oss i å delta i det kommende løpet, og det ville jo være en skandale, med tanke på at et slikt profilbilde på facebook med nummer på brystet virker like forlokkende som reker og hvitvin etter målgang. Her var det rett og slett enstemmig enighet om at det å være skadefri kom før kondisjon. Det er viktig å ta vare på hverandre vet dere. Helsa først!

 

På grusveien nede ved HV leieren ble vi enige om å sette opp farten, kanskje småjogge litt, men siden dette ikke er en vei som blir mye brukt var det fremdeles noen isete svinger, og fordi jeg fremdeles sliter med å bli kvitt en aldri så liten forstuelse i eggstokkene etter et splitt-fall på isen tidligere i vinter, tok vi ingen sjanser her heller. Sist jeg gikk ufrivillig ned i spagaten på holka var det kun et truseinnlegg som hindret høna i å suge seg fast i isen som et vakum, og fremdeles kan jeg kjenne en viss slark i eggstokkene om jeg nyser. Bedre å gå rolig enn å påføre mer enn en i gjengen ufrivillig vaginal strekk så nære dette løpet!

 

( Ufrivillig spagat på glatt is med med påfølgende vaginaslark og forstuede eggstokker. Idrettsskaden du ikke nødvendigvis skryter av til lokalavisa! )

 

Midt på grusveien var det meste av isen borte, og vi ble enige om å bare tøye ut litt før vi jogget resten av veien. Men mens jeg og June stod i vinkel og prøvde å strekke oss etter egne tær var Mona opptatt av å knipse solnedgangen over jordet til en Snapchat oppdatering, og gikk rett på baken til June, slik en vårkåt elgokse hopper på kua, og June tippet forover. Jeg sverger, hadde det ikke vært for en nært forestående overgangsalder og egg utgått på dato, samt det faktum at to lag high teck, vannavissende GoreTex  Kari Traa treningstights skilte damene, hadde hun garantert blitt befruktet der og da! Og med frykt for å sette unger på hverandre, besluttet vi å ta det rolig siste rest av stien også.

 

( Når du er så opptatt av å dele treningsrunden på sosiale medier at du ved et uhell befrukter treningskompisen din. )

Fra enden av grusveien og ned til barneskolen så vi ingen annen mulighet enn sakte gange da dette er en relativt tungt trafikkert vei uten gangfelt. Sier seg selv.

Planen om å løpe intervaller på bakveien fra Bilkroa og bort til videregående ble avlyst da  lukten av mat sto ut fra mer enn et av husene, og vi, fordi vi er over snittet matglade damer, ble opptatt av å gjette hva folk skulle ha til middag. ( På det tidspunktet var jeg så fysen at den eneste grunnen til å sette opp farten var å komme raskere frem til smågodthylla på Coop! Dette nevnte jeg selvsagt ikke for de andre treningsmotiverte damene.)  Og akkurat i det vi enstemmig konkluderte med at familien i det okergule huset sannsynligvis skulle kose seg med karbonader og løk, pep det i smartklokka til June, som viste at hun hadde nådd dagens mål og antall skritt. Og da stoppet vi opp. For June lider som tidligere nevnt av «Ikke pokker-syndromet», nekter å pushe seg selv mer enn nødvendig, og hvis klokka til June sier at June er ferdig trent, da er June ferdig trent! Om det så bare er 150 meter igjen til butikken til Mona, til smågodthylla på Coop, og til parkeringsplassen der bilen står parkert. (Ja, for man kjører jo til trening, for ikke å bli sliten før økta! )

 

( Når du er så utrent at bare det å tre sportsbehåen over et sett overgangsalder-pupper er ei treningsøkt i seg selv. )

Endelig fremme på senteret ble vi stående å snakke litt, mens vi pustet i overkant overdrevent tungt når tilfeldig forbipasserende sambygdninger gikk forbi, bare sånn i tilfelle de ikke oppfattet at vi var ganske så nytrente. Jeg takket høflig nei til Junes forespørsel om å sitte på hjem, slik at jeg usett kunne stoppe innom Coop og kjøpe en halv liter Pepsi Max, fire kindersjokolader, en to-pack napoleonskake, og to skuffer mintlakris i løsvekt. Man må jo opprettholde væskebalansen og proteinene etter ei slik treningsøkt om man i det hele tatt skal holde ut et løp med nummer på brystet. Dessuten gjør det noe med motivasjonen for å sette opp farten på vei hjem når posen er full av belønning.

 

( Treningsmotivasjon! )

Så neida, til tross for tre treningsøkter på tre uker er vi ikke et eneste skritt nærmere det hårete målet, og alt det snakket om at treningsglede smitter er intet annet en oppskrytt bullshit. Men det finnes et par positive sider med det å trene sammen også.

 

Nr 1: Siden vi trener så sakte at vi nesten går baklengs, og belønner oss selv med ferskt bakverk og smågodt etter trening, vil vi antagelig alle måtte gå opp en størrelse i treningstøy. Det betyr masse ekstra plass til sponsortrykk på trøya for lokale bedrifter som vi støtte Hvalerløpets mest u-sporty, dog kanskje blideste gjeng.

 

Nr 2: Så mye moro som vi har det under trening kommer vi garantert til å være de som har det aller mest gøy under selve løpet.

En god latter forlenger livet, kanskje enda mer en ei skikkelig treningsøkt. Aldri så gæli at det ikke er godt for noe.

Med vennlig hilsen,

Janne «Stang-ut» Nordvang!

Ukas små øyeblikk.

Det var nesten så jeg droppet det i dag, denne søndagsbloggen. Hodet ville bare sove lenger, aller helst hele dagen, kroppen var ikke enig. Hjertet har løpt maraton i natt. Det gjør det av og til. Flimrer mer enn det har godt av, skaper litt hodebry, og da blir kroppen sliten. Lenge siden forrige runde, heldig sånn, men akkurat nå er jeg sliten.

Men så er det nå slik da, at når denne skrotten er litt i ulage og trenger hvile, da er i grunn små skrivestunder gull verdt, nettopp fordi jeg finner de så avslappende. Jeg kan jo uansett fatte meg i korthet. Har du hatt en fin uke? Noen fine øyeblikk?

Jeg har egentlig ikke vært å flink til å se etter dem denne uka, ikke har jeg knipset voldsomt mange bilder heller. Det betyr jo ikke at de fine stundene ikke har vært der, jeg må bare tenke litt ekstra godt igjennom hverdagsøyeblikkene.

Været på mandag. Komme hjem fra jobb mens hele Måsan badet i sol og nysnø. Det var et fint øyeblikk det. Ble møtt på trappen av to pusekatter, og da jeg åpnet døra luktet det vafler. Minstepoden hadde mekket. Da var det bare å slenge av seg våte sko og sokker, tre føttene ned i gubbens tøfler, gafle i seg varme vafler med smør og sukker, og synke ned i sofaen sammen gutta. Sånne øyeblikk er de aller beste. Senke skuldrene, bare nyte.

 

( Måsahuset, nysnø, sol og lukten av nystekte vafler. Hverdagsøyeblikk. )

 

Tirsdagen skulle minstepoden på konfmøte i Lillestrøm igjen. Vi tok bussen inn sammen, skravlet hele veien inn. Ganske så fint. Sitte sånn og skravle mens bygdene suser forbi oss utenfor bussvinduene. Jeg tar meg så ofte i det nå om dagen, det å tenke at jeg må bli enda flinkere til å nyte disse samtalene med gutta. Tenk, denne poden, minsten, veslegutten min, er konfirmant til våren. Tiden går altfor fort! Snart er han også midt i utdanningen sin, og før jeg vet ordet av det flytter de ut alle tre. Her er det bare å holde seg fast i svingene, klamre seg til de stundene man får.

Mens poden var på møte var måsagubben og jeg på date, og det for første gang på lenge. Middag på Egon, liten burger til mye penger egentlig, men veldig godt altså. Shoppet bursdagsgave til mellomste poden som fyller 17 om ikke mange ukene (17 lissom!!! Skjønner du eller, unga begynner å bli så store!), også ruslet vi bare litt rundt, hånd i hånd, hadde tid til å bare være kjærester en liten stund. Det var skikkelig fint! Fint øyeblikk!

 

Sendte dette bildet til de eldste podene som var hjemme alene, og skrøt litt av den romantiske pappaen deres. Fikk bare sånne latterfjes tilbake, og en småfrekk melding om at gamlinger som oss var for gamle til romantikk!

Og gode foreldre som vi er tok vi hevn dagen etter, da vi kjørte guttenes bil til butikken for så å fylle en tank bensin for dem. Knipset et lite “klinebilde” fra forsetet i Skoda`n, og sendte til avkommet.

Så nå har vi i følge podene ødelagt ungdomskjerra for evig og alltid. Tanken på at “gamlingene” har “hooka” unkarsbilen var nemlig så avskrekkende at de truet med å sende bekymringsmelding til barnevernet på vegne av seg selv. Vi klapper oss selv på skuldrene for god barneoppdragelse, og kreativ form for hevn på den “gamlis”- kommentaren. Sku nesten tru vi hadde fagbrev i pedagogikk ass 😉

 

En snap fra kusinen min fikk meg til å smile ekstra denne uken. Jeg tenker alltid litt ekstra på mamma når det nærmer seg bursdagen hennes.  I år kanskje mer enn noen gang før, fordi jeg nå er forbi den alderen hun var da hun tapte kampen mot kreften. Det er så lenge siden nå. Over 20 år, og noen ganger kjenner jeg at minnene glipper. Før hun døde strikket hun en liten grønn barnekofte. Ville jeg skulle ta vare på den i tilfelle jeg fikk barn, slik at ungene skulle ha noe fra mormor. Tre år etter at hun døde fikk jeg brukt koften. Alle mine tre gutter har brukt den. Så ble den liggende i skapet i mange år, helt til kusinen min fikk sine små skatter, og det kjentes som den mest naturlige ting i verden at koften skulle gå i arv. Nå er det min andre lille tanteskatt som er kledd i mammas strikkerier, og da kusinen min sendte bilde forleden var det en liten påminner om at livet går videre, og at minnene enda er mange. Og akkurat det var et virkelig fint øyeblikk.

 

( Tenk at denne har hun laget, flotte mammaen min, og nå, 20 år senere er den fremdeles i daglig bruk. DET er fint det! )

 

Jeg fikk en ny forespørsel denne uka. Spørsmål om å være konferansier på en kundekveld for en fin liten butikk på Årnes Amfi. Camilla driver en klesbutikken Stil&Sjarm, og skal ha en liten fremvisning av jeans førstkommende torsdag. Jeg har aldri gjort noe liknende, og den første tanken var å si nei. Men så måtte jeg ta meg selv i nakken, for i den siste tiden har denne bloggen, og de som leser den gitt meg så mange muligheter jeg ikke engang hadde sett for meg, og hvorfor ikke bare hoppe i det? Vi lever jo bare en gang, ikke sant! Og er det en ting jeg beundrer så er det kvinnelige grundere, de som tør å satse, starte noe eget. Så da takket jeg ja, og er jeg skikkelig heldig finner jeg kanskje et par jeans selv den kvelden som sitter som støpt over denne måsastumpen! Det å få slike muligheter, og det å bare tørre å hoppe i det, det kjennes kult, rett og slett. Kult øyeblikk!

 

( Bor du i nærheten av Årnes, og kunne tenkt deg en jeans som sitter som ei kule, da kan du jo møte opp på kundekveld Torsdag kl 19. )

Æsj, kroppen trenger en pause, hjertet løper fremdeles. Like greit å koble av og ut, hvile før ei ny arbeidsuke. Bare legge vekk pc, innta sofaen for en liten stund. Jeg skal kose meg litt med flere av ukas øyeblikk. Latterkulene bak disken i butikken til Mona. En kopp kaffe, løsninger på et par verdensproblemer, og flire til krampa tar deg av egen dumskap. Det var fine øyeblikk det. Treningsrunden til Hvalerløpet i Juni…vi løp ikke så mye som en meter denne uka, bare stoppet opp utenfor alle de husene hvor det luktet mat, og gjettet hva de skulle ha til middag. Åssen vi skal klare dette løpet er utenfor min fatte-evne, men at vi får det morsomt, det er jeg sikker på!

 

( En kopp kaffe bak disken “Hos Mona”. Absolutt et fint øyeblikk. )

 

Joda, det har vært en fin uke. Herlige elever, fine kolleger, regn, snø, sol og bar asfalt, hele spekteret av norsk vinter. Salat og vaffel, tåredryppende film,skremmende dokumentar,  og latterlig komiske tv-serier. Vannet en kaktus av plastikk, og drepte en eføy. Ren kjøkkenbenk, og hauger av ubrettet tøy på badet. Hull i sokken, truse med slakk strikk, og sprett ny skjorte med blomstermønster, bare fordi jeg synes jeg fortjente det! Livet, sånn det er, rett og slett. Ikke gæli, slett ikke gæli i det hele tatt.

 

Som alltid håper jeg din uke også har bydd på noen fine små øyeblikk, og at uka som kommer blir proppfull av hverdagsglede. Det fortjener du. God søndag, vi blogges.

Ukas små øyeblikk.

Jeg har smilt denne uka. Mye mer enn på lenge, uten noen spesiell grunn. Jeg bare kjenner meg glad, nesten litt høy på livet. Ting er bra, livet er bra, hverdagen er bra, sånn i det store og det hele. Det er så masse å være takknemlig for! Så mange fine små hverdagsøyblikk å ta med seg.

 

( Følelsen av å vrenge av seg våte sokker etter en hel dag med våte sko. Det er noe å smile av! )

 

På mandags morgen brant det litt i buksebaken. Metaforisk altså, jeg satte ikke fyr på røven liksom. Neida, det var bare kaos fra jeg stod opp og til jeg la meg. Inne i hodet mitt var det vår, derfor satt jeg på meg olabukser med hull på knærne (nekter å bli voksen) og hvite tøysko. Rett utenfor døra tråkket jeg på en snødekt is-svull og gikk rett på rassen. For det var jo ikke vår! Neida! Vinteren hadde kommet tilbake i løpet av natten, og glatte tøysko var ikke akkurat noen innertier. Men barnslig og trassig som jeg er skiftet jeg ikke, tråkket til jobb i sommersko, og var våt på bena resten av dagen. På kontoret var det litt sånn småkaos med omrokkering av arbeidsoppgaver, og innen klokka var ti på formiddagen ba jeg en stille bønn om at fredagen måtte komme fort. Og det gjorde den!

 

Fredagen kom raskere enn en “ufaglært” Don Juan på bordell. Jeg lekte meg gjennom tre økter i ulike klasserom, følte at jeg nådde frem til noen som trengte det, og tadaaaa, nå er det søndag. Igjen! Er det alderen eller? Som gjør at det virker som om tiden går altfor fort. For her sitter jeg og tenker at det er vel omtrent et kvarter siden det var forrige mandag, og tærne har så vidt rukket å bli tørre før vi skal ta fatt på ei ny uke.

Så nå har jeg senket skuldrene, kokt kaffe, og skal tenke gjennom noen av ukas små øyeblikk.

Tirsdagen har jeg jo allerede skrevet et eget innlegg om, men den dagen, den opplevelsen fortjener en stjerne i margen i dette innlegget og. For å holde foredrag på Folvell gård, foran en gruppe med de rausteste kvinnfolkene jeg noen gang har møtt, det var en enste lang opptur. Så ja, tirsdag kveld var absolutt et av ukas aller fineste øyeblikk, og det var ekstra stas å møte noen av bloggleserne som hadde tatt veien dit. Heldig, det er det jeg er. Rett og slett.

 

( Ser du hun tøffe dama i den litt lite flatterende horisontalt stripete skjorta som står der oppe og snakker foran en haug bra kvinnfolk? Det er MEG!!! )

Gleden av å få, og gleden av å gi. Det har stått litt i fokus denne uka. Det er undervurdert faktisk, det å åpenlyst rose noen for noe. Man kjenner det jo på seg selv, hvordan det gleder når noen er rause med deg, når noen sier at du gjør en god jobb. Denne uka har jeg hatt en kollega som virkelig har satt inn et ekstra gir for å få hjulene til å gå rundt på jobb. Det har vært inspirerende å være vitne til, gøy å være med på. Gode kolleger er gull verdt, og de fortjener å høre det. Man høster som man sår. Smil til verden og verden smiler til deg. Ganske enkelt regnestykke faktisk.

( Blomst og kort. To av ukas store gleder, og som vil by på fine øyeblikk i mange dager til! )

Den dagen jeg tok en tur ut på myra for å finne noen kvister jeg kunne flette en krans av. Hadde tråkket noen hundre meter ut i skogen, forbannet den våte nysnøen som fant veien ned i støvlene og ned i nakken, frøs litt på fingrene og var egentlig i ferd med å gi opp hele kvistsankingen da jeg hørte mjauing, og kjente en lodden dott som strøk mot benet mitt.  ( Kunne jo fort ha vært det andre benet med tanke på hvor lenge siden  det er jeg høvlet leggene! ) Baghera hadde tråkket ut på myra etter meg i mine fotspor, og da jeg satte meg ned på huk klatret han opp i armene og krøp innenfor dunjakka. Klorte seg fast i genseren, og ble der, malende som en poengsmotor. Så ble vi stående sånn, midt på myra, katta og jeg, og bare kose, varme hverandre. Fint øyeblikk. Klaget ikke mer på snøen den dagen, for jeg er heldig, tross alt, som har sånn ca halvannen meter lenger bein en katta å tråkke i snøen med.

 

( Baghera. Halvt pusekatt, halvt snømann! )

Treningsrunde nummer to med “maraton”-gjengen. Fortsatt ikke helt komfortabel med å ha meldt meg på Hvalerløpet, men det er i det minste betryggende å vite at minst en av de andre jentene er like umotivert som meg selv. Og slikt blir det fine treningsturer av. Om ikke annet får vi tråkket litt rundt i bygda, skravlet og ledd. Sosialt er det ihvertfall. Mål nådd denne uka: Løp en lyktestolpelengde… Det negative: Ble sliten! Det positive: Det er absolutt rom for forbedringer!

 

Når ting liksom bare ordner seg for podene. Det er fint det! Tidlig denne uka fikk den eldste poden en telefon fra en arbeidsplass hvor han la inn en søknad om helgejobb  for en tid tilbake. Mandag kveld var han på intervju, og lørdag hadde han sin første arbeidsdag. Da han stod ved benken lørdag morgen og smurte matpakke ble jeg bare sittende å se på han. Lurte på hvor tiden hadde tatt veien. Den lille gutten min, han som alltid trengte litt tid på å bli trygg i så mange situasjoner, han som ville holde hånda lengst av de alle. Nå stod han der, gjorde seg klar for første arbeidsdag i en jobb han selv har søkt på, og han gledet seg. Skikkelig. Gledet seg til å treffe nye folk, høste arbeidserfaring, tjene egne penger. Plutselig så voksen, så trygg, og så innmari grom. Og da var jeg så stolt, og så inderlig glad på hans vegne. Fine, fine poden min! Det var et fint øyeblikk det!

 

( Fineste største poden, sjekker Snap og gafler i seg brødskiver etter sin aller første arbeidsdag! Tenk at JEG har lagd den ungen der! Klapper meg sev litt på skuldrene for godt utført jobb der altså! )

Da jeg gikk hjem fra jobb med musikk på ørene, og en fyr på sykkel kjører sakte forbi meg, flirer, og liksom danser litt med overkroppen før han tråkker videre, og det gikk opp for meg at jeg gikk der for meg selv, helt i min egen verden og sang høyt. Kunne ha blitt flau, burde sikkert ha blitt det og, men så tenkte jeg at “pokker heller!” For musikk er så herlig, og selv om jeg synger som ei kråke i stemmeskiftet, så finnes det lite som får meg i bedre humør en slike slagere fra de passelig flaue ungdomsåra. Så til deg på sykkel på vei hjem fra jobb, om du leser dette. Det var faktisk ikke Whitney Huston du syklet forbi, om du skulle lure. Det var bare meg 😉 Som sagt, burde vært flau, men gir litt faen, og lagrer det i minnet som et av ukas små øyeblikk. “OOOOOOH, I wanna dance with somebody!” ( Sånn, værsågod! Da fikk sikkert du også den på hjernen!)

 

( Ryddig kjøkken innbyr til rot! )

Den dagen jeg fikk bakeånden over meg. Det er rart det der, hvordan et nyvasket kjøkken plutselig blir så innbydende at man bare MÅ bake et eller annet. At det i tillegg snødde ute gjorde det bare enda lettere å velge en innedag. Bare noen kilo mel, Bodil, altså kjøkkenmaskina, og jeg. Det ble mye kokkelering den dagen. Havrebrød, salat, proteinrundstykker, skoleboller og en sirupskrans. Jeg smakte på alt, spiste meg mett to ganger faktisk, og fikk fylt opp fryseren litt. Jeg liker sånne dager på kjøkkenet. Fine dager, fine øyeblikk.

 

Sirupskrans. Stønn! Savner den allerede!

( Havrebrød og mangosalat. Gårsdagens lunsj, og dagens frokost. )

Jeg tror jeg avslutter her. Kaffen er kald, har skrevet meg helt bort, og jeg har ikke tatt så mye som en slurk engang. I kjøleskapet står litt av salaten fra bakedagen i går, og det er masse havrebrød igjen. Tror det blir frokosten min i dag. Podene har ønsket seg vafler i garasjen på formiddagen, så det er mulig jeg snart løper igang vaffelpressa også. Jeg skal lukte på blomsten i vinduet, den jeg fikk av av de rause damene på tirsdag, og jeg skal gå meg en tur, lufte hodet litt. Da har jeg så mye bedre samvittighet når jeg skal pløye meg gjennom fem episoder av “Neighbours” på nettet i kveld. Ja, jeg er hekta igjen, etter 25 år på “vannvogna”!  Pokker ta australske såpeoperastjerner som fortsatt er litt for barske for sitt (og mitt) eget beste.

( ca 30 år eldre enn sist, men søren heller. Kjenner at det rasler litt i eggstokkene altså! Knis! )

Håper din uke har vært full av flotte øyeblikk, og at uka som kommer byr på mange fremtidige gode minner. God søndag, vi blogges!

 

 

 

 

 

 

Smittsom framsnakk

En  kollega viste meg en artikkel på nett i dag. En artikkel om språkbruk blant ungdom, hva de kaller hverandre, hva slags verbal hets ungdom, da særlig unge jenter blir utsatt for. I blogglandia snakkes det om netthets, og kvinner som hater kvinner. På arbeidsplassen min ser jeg stadig unge jenter i konflikt med andre unge jenter. “Blikking” og kommentarer, så eskalerer det. Slik er det, slik har det blitt, og det er viktige temaer som så absolutt burde være , og skal være brennaktuelle. Slike saker skal opp og frem, og de bør diskuteres.

Men ikke på min blogg, ikke i kveld. For jeg har hatt en helt super dag. En super uke faktisk! Vet du hvorfor? Framsnakk! Rett og slett.

Det startet på søndag, men en kommentar jeg fikk på innlegget jeg la ut da. Et av disse innleggene jeg legger ut hver søndag. Slike innlegg som ikke har hverken de høye lesertallene eller de store og dype betydningene. Bare et helt vanlig innlegg fra en helt vanlig hobbyblogger. Men kommentaren var så bare så hyggelig, og den traff meg liksom så veldig. Gjorde meg glad, skikkelig glad.

( Altså, nå blir det neppe noen bloggpris på denne frua, og det betyr ingen ting heller, men å vite at noen andre har trua, vite at noen faktisk heiren en frem, det kjennes godt det. Virkelig godt! )

 

Så den søndagen tok jeg meg selv i å smile litt ekstra, og utover søndagskvelden, og nesten hele mandagen tenkte jeg med jevne mellomrom på akkurat denne kommentaren. Så glad var jeg at jeg ble tatt på fersken i å smile litt ekstra i klasserommet mandag formiddag, og en av elevene spurte; “Har du en bra dag i dag Janne? Det ser sånn ut!”

Og da ble jeg enda gladere, for en slik ting er jo fint å høre. På vei ut av klasserommet tok jeg følge med en elev med nyfarget hår. Jeg sa jeg synes hen var fin, at både fargen og sveisen var kledelig! Ute i skolegården gikk vi hver vår vei, smilende begge to. Ønsket hverandre en fin ettermiddag. Så lite framsnakk skal til før man gjør noens dag bare hakket bedre, hakket gladere.

I går lå nervene utenpå kroppen da jeg ankom Folvell Gård i Nes. Jeg hadde nok en gang sagt ja til å holde et foredrag, og gruet meg. Gledet meg også, men gruet meg mest. For jeg er som en hel haug andre kvinnfolk der ute, og har svart belte i å snakke meg selv ned, tenke at jeg ikke duger, at jeg ikke får til.

 

 

Men da jeg dro derfra var jeg så lettet og glad at kun ørene stoppet smilet fra å gå rundt. For det ble stinn brakke. Et lite lokale proppfullt av smilende, feiende flotte kvinnfolk. Også stod jeg der oppe og snakket høyt om alle de årene jeg har brukt på å snakke ned meg selv, mens folk nikket gjenkjennende, og i det kvelden var over hadde jeg tilogmed nesten overbevist meg selv om det som er budskapet i foredraget. Nemlig at jeg er et brukanes kvinnfolk.

 

(Ikke for å skryte (eller jo forresten) men i går hadde jeg det flotteste publikumet som er å oppdrive på hele Romerike. Garantert! )

Og på vei hjem kjente jeg en helt enorm takknemlighet over alle de jeg møtte, alle de som møtte opp, alle de jeg fikk slått av en prat med. For de var pokker så reale og fine damer alle sammen, og alle hadde noe godt å si om hverandre.

I dag tidlig fikk jeg endelig tid til å lese på kortet jeg fikk sammen med blomstene i går, og nok en gang ble jeg rørt sånn langt inne i hjerterota. Tenk det, hva noen ord skrevet ned på et kort kan gjøre. Framsnakk, noe så fantastisk. Og fordi jeg ble i så godt humør pakket jeg ei flaske vin ned i veska, skrev et kort beregnet på en kollega som har gjort en kjempeinnsats de siste dagene, og tenkte det jammen var på sin plass å glede noen andre også.

 

For sånn er det. Enkelt og greit. Framsnakk smitter, og selv om vi liker å fortelle om alle de dårlige erfaringene vi har med kjerringer som slenger med leppa, og kvinnfolk som er ufine med hverandre, så finnes det jammen meg mange damer der ute som løfter hverandre opp også, og denne uka har jeg truffet mange av dem. Så mange at jeg har gått litt i meg selv, og prøvd å være en av dem. Det virker, og det er verdt det!

Og det var bare det jeg ville si, denne onsdagskvelden. At verden faktisk er full av skikkelig brukanes kvinnfolk også! Så det så!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Nå har jeg ligget i over en time og bare hørt på regnet som hamrer mot soveromsvinduet. Jeg våkner liksom ikke helt skikkelig i dag. Litt varm i panna,, sår i halsen, sliten, selv etter å ha tatt tidlig kvelden i går. Hele uka har egentlig vært litt sånn, jeg føler at jeg har hengt to skritt etter resten av verden. Kan ikke akkurat si at uka har vært tung eller, for jeg har fått gjort en hel masse, det er nok mer en følelse enn en realitet. Mange jern i ilden kanskje. Men det blir noen fine øyeblikk da, av litt sånn uforutsigbarhet.

( Katta akkurat nå, tipper hun og jeg er ganske like slakke i strikken i dag. )

 

En liten løperunde rundt Eidsdammen etter jobb. Nå har jeg jo egentlig løpeforbud, men jeg savner det så innmari at jeg tidlig denne uka bare måtte teste litt. Tenkte at mykt underlag i skogen kanskje ikke var så farlig. Tok feil der altså, føttene ble slett ikke glade, dessuten var det hardt i skogbunnen enda, og isete på store deler av stien. Nedtur. Det blir nok heller raske spaserturer på denne frua fremover. Men, sola og den friske lufta, kombinert med lukten av ren skog og lyden av sildrende vann fra snøen som smelter, det var rett og slett herlig. Fint øyeblikk som fristet til gjentagelse. Det har blitt et par slike turer denne uka. Deilig!

 

( Om ikke treningen gikk helt som smurt, så leverte ihvertfall naturen. Bjørkelangen ass, jeg digger deg! )

 

Tirsdagen. Da jeg og minste poden busset inn til Lillestrøm for at poden skulle delta på sitt aller første konfirmasjonsmøte. Det var et fint øyeblikk. Om ikke mange måneder er minsten konfirmant også. Herlighet som tiden har gått fort. På bussen innover diskuterte vi dress og slips, invitasjoner og bordkort. Poden gleder seg, og det er gøy. Og mens poden var på kurs dro gubben og jeg på date på Mc.Donalds. Uromantisk, men trivelig likevel. Et par timer for oss selv før vi hentet poden og satte snuta hjemover igjen.

 

Vårværet. Blir så glad av det altså. At det er lyst ute når vekkerklokka ringer, lyst når man går til jobb, og lyst når man er ferdig for dagen. Jeg elsker jo vintermørket sånn egentlig, stearinlys, og det at møkka ikke synes så godt på vinduene. en denne uka har vårværet gledet meg skikkelig. Tror det er et alderdomstegn. Litt kjipt at sola skinner på vinduene da, for de er helt grusomt møkkete, og jeg har ikke fått vaskeånden over meg enda, men du verden så deilig det er å kjenne bar asfalt under skoene og at sola varmer litt i nakken. Sånt blir det fine øyeblikk av.

 

( Vår ute, vår inne. Sydde litt vårlige putetrekk av svigers sine gamle gardiner. Vårsol og gjenbruk. Greit! )

 

Jeg har lært to grep på gitaren. I mange år nå har jeg sagt at jeg så gjerne skulle lært å spille gitar, men jeg er så barnslig utålmodig, og når jeg ikke får til noe med en gang, ja da gir jeg opp. At man i tillegg er dønn umusikalsk, faktisk så umusikalsk at jeg en gang i tiden fikk beskjed av teaterinstruktøren på Blaker om å mime mens resten av teatergruppa sang, gjør ikke underverker for læringskurven. Men denne uka har jeg øvet, flere ganger faktisk. Og det er overraskende gøy når man får det til. Eller, egentlig låter det fryktelig surt nitti prosent av tiden, men de få gangene disse fleskefingrene faktisk treffer riktig, da blir jeg sånn helt akutt rockestjerne, og det er dødskult. Fine øyeblikk!!! Inviterer alle til konsert bare jeg får litt mer kontroll på fleskefingre og strenger!

 

( Poden: Knipser et bilde til coveret på albumet ditt jeg mutter!”  Navn på fremtidig album? “Fleskefingre og sure toner!”

 

Rene gulv og varm kaffe. Jepp, mer skulle ikke til for nå denne ukas små øyeblikk. Men sånn helt seriøst. Å stikke på jobb med kummen full av oppvask, og gulver så seige av saft at sokkene sitter fast er kjipt, men å komme hjem til tom oppvaskkum og nymoppede gulv, det er himmelsk! Når podene er hjemme før meg, og bare finner ut at det skal trå til med litt husarbeid før de slokner på sofaen under et teppe, med ei katte i fanget, det er FINT det. Når det i tillegg står ei kanne nytraktet kaffe på bordet, da er livet verdt å leve altså! De roter fælt disse gutta mine, og har vel fremdeles til gode å kunne sette skoene pent fra seg i gangen, men jammen glimter de til med slike øyeblikk som gjør at jeg nærmest får lyst til å kaste ukepenger etter dem i ny og ne også.

 

(Skole, vaske, sove, i den rekkefølgen. Grei gutt. Bilde delt med tillatelse fra poden. Katta har jeg ikke spurt.)

 

Haugen med gamle ukeblader fra kjelleren til mormor og morfar. De har gledet meg denne uka. Sitte sånn en kveld og bla i gamle blader, drømme seg bort litt, le av reklamer for vaskemidler som ville fått dagens feminister til å frese som speilegg i varm panne, og flire av datidens kjærlighetsnoveller, det er fint. Artig tidsfordriv. Enkel forskning viser at det ikke lar seg gjøre å lese bader fra 1951 uten å gjøre det med sånn påtatt “filmavisen” stemme. Gøyalt. Tror jeg må handle inn noen flere rammer, for noen av illustrasjonene  fortjener nesten en plass på veggen. Nostalgisk og kult.

 

( “Frøken Isaksen, så vakker du er i disse foldeskjørtene!”

“Åh, Lenard, du sier de vakreste ting til meg!”

Det var schvung over dialogen i fortidens husmorromaner altså!!! )

 

Latterkrampe av det sure trynet til den grå katta, hver gang hun hamrer labben mot ruta i stua, og vi er litt trege med å åpne vinduet. Seriøst, den katta, som egentlig er ganske vakker, må være den største megga på hele måsan. Nå om dagen går det sport i å fange purkeblikket hennes på film eller bilde. Barnslig, ja! Men som vi har ledd altså. Skal ikke mye til for å more måsafamilien gitt.

 

( Når du blir tatt bilde av midt under intimvasken på kjøkkengulvet, og bare ” Hei!! Litt privatliv takk!!!”

 

Treningstur med jentene. Mona har overtalt (les: “truet” ) noen av jentene til noe vi egentlig ikke har så himla lyst til, men bare fordi vi ikke skal være noe dårligere enn alle andre har vi sagt ja og meldt oss på likevel. Så til sommeren blir det løp på Hvaler. Sånn ordentlig løp, med joggesko og nummerskilt på brøstet. ANGRER! Ser egentlig bare frem til champagne på målstreken, Oppmann Beate skal sørge for det. ( Men hun vet det ikke selv enda! ) Så denne uka startet opptreninga. Nå var det vel egentlig lattermusklene vi fikk trent mest, men det er innafor med en myk start. Uansett, fin tur med fine jenter i fint vær. Sånt blir det fint øyeblikk av!

 

( Mona foran, sjefsmotivator og hobbytorturist. June og Janne, skeptiske fremtidige maratondeltakere med forkjærlighet for nedoverbakker og sko med poengsmotor! )

 

Og sånn gikk uka. Turer i herlig vær, bollebaking, fine timer med herlige elever, forberedelser til foredrag nå til uka, pusekatter som tar morgenvasken i solskinnet på kjøkkengulvet mens jeg smører matpakker, heie høylytt på norske langrennsløpere og skihoppere som innkasserer den ene medaljen etter den andre, sovne i armkroken til gubben mens vi så den filmen jeg hadde så lyst til å se, men som jeg likevel snorket meg igjennom, en kaffekopp mutters alene på trammen i sola, ny musikk lastet inn på mobilen, og propper i ørene på vei hjem fra jobb. Musikk altså, trenger ikke være musikalsk for å danse seg hjem fra jobb med gamle slagere på øret ihvertfall.

 

( En skvett kaffe i solveggen, og ufikse negler som ikke er spesielt bloggvennlige.)

 

Tror jeg skal sette over kaffen, slenge sammen noen fastelavensboller, øve litt på de to grepene fleskefingrene mine og jeg kan sånn delvis på gitaren, og finne frem treningstightsen i ren solidaritet med gutta som plutselig skal gå fem mil på ski. Har ingen planer om å trene selv i dag, men kan jo se sporty ut for det! Heia Norge, og hurra for en ny uke med mange fine små øyeblikk. Vi blogges!

 

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg har hatt vinterferie hele uka. Egentlig burde jeg sittet her og delt bilder og historier fra snødekte fjell, koselige hyttefrokoster og nypreppede skiløyper, men vi eier ingen hytte. Faktisk eier jeg ikke ski heller, selv om jeg så absolutt gjerne skulle hatt et par. Neida, sannheten er at jeg har vært hjemme hele uka, og ikke har spesielt mange bilder eller staselige vinterferiehistorier å vise til i det hele tatt.

( Vår vinterferie, kort oppsummert i et bilde. )

Men jeg har kost meg likevel altså. Jeg har vært lat! Rett og slett skrekkelig lat, ei hel uke i strekk. Faktisk er det helt greit at hverdagen starter igjen i morgen, for jeg har snart liggesår på stjerten av for mye sofatid, rett og slett. Så er spørsmålet da, blir det noen små meningsfulle øyeblikk av latmannslivet? Svaret er ja. Altså, ikke sånne livsendrende wow-øyeblikk, men likevel noen fine stunder innimellom.

Ta den dagen jeg og eldste poden tok en sånn spontan liten roadtrip for eksempel. Skulle egentlig bare på butikken en kjapp tur, men musikken på anlegget i bilen var for bra til å ikke fortsette å høre på. Poden er nemlig like glad i gamle 80 talls slagere som mora si, så med min barndomshelt på full guffe i SKoda`n ble butikkturen til en rånerunde rundt i bygda, og endte opp med en liten tur til røytjern. Satt litt på krakken der, drakk kaffe, spiste sjokolade, og bare snakket, fine poden min og jeg. På en sånn ganske så grå og tåkete vinterdag. Og det var et fint øyeblikk. Turen, selskapet og musikken. Herlig.

 

( En kaffekopp med storepoden akkurat her. Så fint! )

Og når man får en sang på hjernen, en sånn som kaster deg omtrent 30 år tilbake i tid, og bringer frem minner fra den gangen du var en døll og totalt u-kul tenåring, da gjør man det en hvilken som helt ikke spesielt oppegående middelaldrende kjerring ville gjort, og googler barndomshelten. Det skulle jeg aldri ha gjort, for det viser seg at dette australske såpeoperavidunderet fremdeles har samme rolle i serien jeg aldri fikk nok av den gangen, og at så godt som alle episodene er å finne på nettet. Derav det tidligere omtalte liggesåret, for nå har denne kjerringa snart tatt igjen intet mindre enn 6472 episoder av Neighbours, og ble med det akkurat like u-kul og døll som jeg var for 30 år siden. Men alle minnene som dukket opp underveis…herlighet. Ungdomsåra var kanskje fulle av flaue, såre og merkelige ukomfortable øyeblikk, men fy flate så gøyale de var også, for jeg hadde venner som var akkurat like skrullete og u-kule som meg selv. Jeg har ledd så tårene har trillet, og akkurat det har ihvertfall bydd på mange fine små øyeblikk.

( Han med ryggen til, han skulle jeg egentlig gifte meg med. Det er bare det at var ikke klar over det, så da ble det litt vanskelig! Neighbours altså, farlig vanedannende, selv i dag. Jeg trenger et liv ass! )

 

Tenåringer! Om det er noe denne vinterferien har bydd på, så må det være fine tenåringer. Den gangen vi fikk barn, for det som nå begynner å bli mange år siden var vi enige om å ha et “åpent hus”. Vi ønsket at ungene skulle ha med venner hjem, og at de skulle føle seg velkommen her. Vi høster av det nå, og jeg kjenner at det gleder meg så innmari. Selv om de vanlige ukedagene selvsagt inneholder regler om innetider og overnattingsbesøk er et fint å kunne slippe opp i ferieuker som denne, og måsahuset har vært proppet av ungdomsbesøk både dag og natt. Og det er så herlig. Vi tar oss selv i å tenke på hvor heldige vi er, som får ha slik kjekk ungdom på besøk. Stort sett hver morgen har jeg inntatt frokosten med bygdas unge håpefulle, og akkurat det har bydd på herlige øyeblikk. Ok, så ryker matbudsjettet, for tenåringer eter som hester, men det er så verdt det! Og det varer ikke evig, så det kan like gjerne nytes her og nå!

( Kaos i gangen. Herlig kaos! )

 

Latter og fjas på kveldstur med en god venninne. Vi spradet rundt i bygda og trente kondisjon i slake oppoverbakker og flat mark, og lo så magemusklene var støle dagen etter. Greit, så ble vi kanskje ikke syltynne og dødsspreke av akkurat den trimturen, men du verden så hyggelig det var. Fint øyeblikk!

 

Å prøve noe nytt. Det er alltid spennende, og når det blir vellykket, da får man et skikkelig fint øyeblikk. Som den dagen jeg bakte berlinerboller for første gang. OMG!!! Det var godt det, og mye enklere enn jeg hadde trodd.

( Holy crap, så himla digg! Sukker og fett, passer jo greit til det selvforskyldte liggesåret denne uka, )

 

Jeg har takket ja til å holde enda et foredrag. Denne gangen i nabobygda, og alle inntektene går til Krafttak mot kreft. Akkurat dette var det ekstra hyggelig å kunne si ja til, og for første gang kjenner jeg (tror jeg ihvertfall) at jeg gleder meg mer enn jeg gruer meg til å steppe litt utenfor komfortsonen igjen. Håper mange har muligheten til å komme og spise et kakestykke og høre meg skravle litt, for en god sak.

 

 

Den kvelden vi ble sittende å mimre, gubben, podene og jeg. Sammen under ei diger dyne i sofaen ble vi sittende å se igjennom en gammel harddisc full av bilder og videosnutter fra da podene var små. Herlighet så fort som tiden går, og enda kjennes det ut som en evighet siden vi hadde småunger.  Jeg elsker å ha tenåringer, virkelig, men gurimalla så fint det var å være hjemme med tre små trollunger også. Så fint at jeg plutselig ble helt sentimental, og savnet det et øyeblikk. Et fint øyeblikk. Måtte dele en liten videosnutt på instagram i går. Fine minner og savn. God blanding, en påminner om å nyte hver dag, for livet er jo rett og slett hverdagene, og ikke noe varer evig. (Bortsett fra pepperkaker på boks fra Europris….de holder i evigheter!)

 

( Jepp, vi var litt rare den gangen også. )

 

La oss se…hva mer av små øyeblikk kan livet på under ei sånn skikkelig latmannsuke?

Ski VM, fra sofaen, i pysj, midt på dagen. Det er herlig. Ei bøtte med kaffe full av sukker og fløte, varme sokker og GULL!!!! Fint øyeblikk.

 

Fersk gjærbakst, for noe bør det stå på benken til enhver tid når måsahuset rennes ned av ungdommer. Jeg aner et mønster her. ror jeg nevner gjærbakst som ukas øyeblikk hver eneste søndag. Begynner jeg å bli forutsigbar tro? Samma det, godt var det ihvertfall, denne gangen også!

 

 

Nye blomster i gammel kjele.  Jeg vet ikke hvorfor, men akkurat denne gamle kjelen etter svigers gjør meg i godt humør. Den minner meg om barndommen, lapskaus på det lille kjøkkenet i Jernbanegata i Lillestrøm. Sånne fine minner som får frem smilet. Jepp, jeg elsker den kjelen! Både med lapskaus og friske blomster.

 

 

I kjøleskapet står ei diger bløtkake. Vi skal snart sette snuta mot Riis, og ferie 2 årsdagen til vesle tantegullet. Noe sier meg at ukas fineste øyeblikk vil komme i løpet av ettermiddagen. Familieselskap, få kose litt med to små tantegull, leke litt, snuse litt på myke kinn, og spise kake. Jeg skal logge av og pakke inn presangen til prinsessa.

Håper din uke har vært litt mindre stillesittende enn min, og at uka som kommer vil by på mange fine små øyeblikk.

Vi blogges 🙂

 

“Romantisk” frokost for to….

 

Meg: ” Vennen miiiin??? Nå kan du stå opp. Jeg har laget romantisk frokost for to!!! “

 

 

Måsagubben: ” Romantisk? Pannekaker? Egg, hvetemel og melk. Nei takk, da kommer jeg til å drite på meg i hele dag!”

“Men, hahahaha, sjekk dette da…fiksa pannekakene dine. Hvis ikke detta er romantisk så veit ikke jeg! Hahahaa! KONGE!” 

 

Meg:

 

God helg da. Håper den byr på mer romantikk en gubben min gjør!

Ukas små øyeblikk.

Vi ble liggende helt til nå. Til langt på dag, ihvertfall til oss å være. Det fantes en tid da vi kunne bli i senga nesten hele søndagen, snorke og sove, lade batteriene. i dag ble vi liggende til halv ti, våkne fra halv åtte, og enda synes vi at vi hadde ligget lenge. Må jo være et sikkert alderdomstegn eller?

Det er godt å ligge sånn, kjenne at dyna er varm, og puste inn litt ren morgenluft, den som gjør at det blafrer lett i gardina foran vinduet. Ingen planer, ikke en eneste en. Aner ikke engang hva vi skal ha til middag etterpå. Gubben skal pusle litt i garasjen, slik han gjør her søndag…eller hver dag egentlig. Jeg og gutta, vi har gått i vinterferiemodus. Podene kommer til å sove lenge, både i dag, og hele den kommende uka. Snu døgnet i løpet av brøkdelen av et sekund, slik bare tenåringer kan. Ingen planer for ferieuka heller. Vi skal bare slappe av.

 

Uka som gikk ble en slik innspurtsuke. Det blir ofte slik før man skal ha en uke fri. Nøste opp løse tråder på jobb, fikse et par småting, handle litt. Jeg sitter her og skroller på mobilen bare for å lete frem øyeblikkene. Det er liksom ingen som bare faller ned i hodet mitt mens jeg skriver akkurat nå, selv om jeg jo vet at det sikkert finnes en drøss av dem.

En etterlengtet hårklipp! DET var digg. Dette hodet har ikke hilst på frisøren siden September, for hver måned det siste halve året har alt ekstra av penger gått med til kjøretimer for poden. Tror nesten jeg må få innrømme at en omgang med saksa var et fint øyeblikk denne uka. Nå har jeg ikke akkurat tatt så masse selfier i anledning den nye sveisen, men det er deilig å få stusset litt ved ørene, og når håret står rett til værs, ja da føler jeg meg som meg igjen. Det er ganske digg faktisk.

Den dagen jeg hadde så masse kreativ energi etter jobb. Må være dagslyset som gjør noe med meg. Den ekstra timen med lys på ettermiddagene. Jeg hadde så mange duker liggende, slike små blondeduker jeg fikk i posten av Bente for en stund siden. Jeg har planer for alle sammen. Egentlig skulle de fleste brukes til et sømprosjekt, men jeg har liksom ikke kommet helt igang med akkurat det enda. Så fikk jeg det for meg at jeg skulle bruke de i en ramme, sammen med et par gamle aviser, og et bilde av morfar som liten. Fort gjort. Og nå henger duker, aviser og morfar på veggen. Litt nostalgisk, artig å kunne bruke noe av det man har liggende, og samtidig lage seg noe “nytt”. Den eftan ble det grønnsakspai, kanelkringle og sokkestopping også. Fader ass, noen ganger er jeg så himla brukbart husmoremne.

 

Også var det den dagen jeg var litt oppgitt over verden. For stadig tikker det inn meldinger i innboksen, med spørsmål om å reklamere for det ene og det andre. Ikke for penger, men i bytte av varer. Hyggelig å bli spurt, for all del. Og misforstå meg rett, hadde det vært varer jeg kunne stå inne for hadde jeg sagt ja. Men å ble “gamle” kvinnfolk som meg om å reklamere for kaffepulver som skal virke slankende, eller tabletter som gir deg renere, eller gyllen sommerbrun hud, det blir liksom for dumt. Jeg trenger ikke tenke lenge på slike forespørsler heller. Hadde jeg kjøpt et tilsvarende produkt om jeg ikke hadde fått tilbud om å prøve? Nei!!! Så da blir det ingen reklameinnlegg heller.

Men samme dagen tikket det inn en melding om å holde et foredrag for et bygdekvinnelag i Nes, nå i Mars. Profittfritt, i anledning “Krafttak mot kreft”. Og da fikk jeg plutselig tilbake humøret, for sånne tiltak liker jeg, og om jeg klarer å rydde kalenderen, ja da skal jammen denne frua holde foredrag i nabokommunene om noen uker. Det var et fint øyeblikk.

Latterkrampen den ettermiddagen den ene katta hadde klatret etter et ekorn i  granhekken uke, og kom inn med halen full av små kogler og granbar. Denne katta er redd sin egen skygge, så da hun skvatt veggimellom da halen begynte å drysse av skogens sorter fikk vi ei real latterkule alle sammen. Ok da, så var det kanskje et sånt øyeblikk hvor du “må ha vært der” for at det skulle være morsomt…vi ler ihvertfall av det enda. Modig nok til å dingle 12 meter opp i et grantre på jakt etter ekorn, livrett for sin egen hale!

 

Den ettermiddagen det ikke fantes en eneste elev i korridoren! Denne dagen hadde jeg av en eler annen grunn “Fame” på hjernen. Altså musikalen fra 80 tallet, musikken. Og den lange korridoren bare fristet så fælt! Har du noen gang kjent på trangen til å løpe, danse og synge samtidig? Bare fordi??? Jeg ga etter for fristelsen! Ble ferska av to elever som kom ut etter å ha fullført engelskprøve, men pokker heller. Noen ganger MÅ man bare danse litt i korridorene. Fin øyeblikk. Litt flaut, men fint!

 

Oh, den dagen jeg gikk hjem fra jobb på speilblankt holkeføre, uten brodder, og UTEN å forstue så mye som en eggstokk! Det var digg det, særlig etter forrige ukes ufrivillige vaginastrekk på glattisen. Har hatt slarkete livmorsyndrom i ei drøy uke nå, derfor var det fantastisk å holde balansen på isen, for en gangs skyld! Opptur, og sabla fint øyeblikk.

 

Runda 1500 følgere på instagram. Det var liksom målet for 2019. Ikke viktig i det hele tatt, bare skikkelig kult. Det er ikke mye som imponerer tenåringspodene ved denne mora om dagen, men DA var de imponert. Fett! Så tusen takk til ale som gjorde meg til en litt chillere mamma denne uka! You made my day!

 

Hun som sendte melding og fortalte at hun hadde byttet grasrotandel til Nordvang motorsport! Fint øyeblikk for hele familien. Tusen takk. Crossseongen er straks i gang, og gutta ligger i hardtrening. Denne støtten betyr så uendelig mye, og er helt avgjørende for at det i det hele tatt blir en ny sesong for gutta!

 

Da den mellomste poden gjorde sin TV debut, og kunne meddele at min nye svigerdatter mest sannsynelig blir Linn Skåber. Familieselskapene blir aldri som før, den dama er et fyrverkeri av et kvinnfolk!

 

Svensketur med gubben. Det nærmeste vi kom date og kvalitetstid denne uka ble altså en snartur over grensa, en burger på Burger King, og en runde på Biltema i Charlottenberg for å kjøpe oljefiler til bilen til podene. Romantisk? Nei! ikke i det hele tatt, men fint likevel. Rusle litt rundt i nabolandet, bare være sammen. Noen ganger er det ikke mer som skal til.

Og her tror jeg rett og slett jeg må avslutte. På snapchat hagler det inn meldinger fra andre halvgamle damer som lurer på hvor søndagsbloggen blir av. Dævver av dere altså, fint å være savnet da! Men hallo??? Det tar på å være mamma til en tv-kjendis og svigermora til Linn Skåber. Ikke rart det går litt tregt i dag.

Uansett, opp og hopp, kanskje sette en brøddeig, rusle en tur, og muligens finne en film å se i kveldingen. Lage noen små fine øyeblikk sånn helt på tampen av uka.

Vi blogges.

 

Norges morsomste svigerdatter.

Det var sånn ca midt i uka at den mellomste poden ringte meg midt i skoledagen.  Poden er nesten alltid blid, men denne gangen virket han nesten litt bekymringsfullt høy på livet til tenåring å være. De setter jo gjerne sin lit i det å være så avslappet og chill at de er sporadisk vanskelige å få i tale, der de gjemmer sen under en grå lue og svære hettegensere.

“Halla mutter, skjer a? Døh, bare lurte på om du synes det er chill å få ei svigerdatter på din egen alder ass?”

Jeg rakk heldigvis ikke å overdramatisere det han akkurat hadde sagt før han fortsatte.

“Fy fader, nå sku du vært her ass mutter. Dem åpna døra til verkstedet her vet du, også bare valser det inn den fine dama da, med fult kamerateam og greier. Også hadde hun sjokoladeboller, og jeg fikk klem og greier da. Fy fader, hu er enda kulere i virkeligheten da!!!”

“Men hold tunga rett i munnen nå da!” sier jeg. “Hvem er det du snakker om?”

Poden skravler på inn og ut-pust.

“LINN SKÅBER vel!!! Jeg sa jo det. Hun blonde, fine, morsomme! Og hu bare lissom, “Halla, skjer a?” og vi bare SHIT; det er hu fra TV, og Lasse bare kasta seg rundt halsen på a, så da gjorde jeg det samme. Fy fader, hu var lett å snakke med ass. Nei, så nå blir det svigerdatter på deg mutter`n!”

 

Også la han på, uten å si hadet engang, og jeg stod der, midt i et klasserom og var svett i øra, uten å være det grann klokere.

Så sendte han bilde på snap. Og utpå eftan, når flokken i måsahuset endelig kunne sette seg ned rundt middagsbordet og snakke sammen i relativt normalt tempo, da kom historien.

For på skolen til de to eldste podene har de denne uken hatt det de kaller kreativ uke, noe Kjelle VGS har hvert år. Spennende med et avbrekk fra ordinær undervisning , og elevene får jobbe litt på vers av linjene. Flott tiltak for ungdommene våre, flott skole faktisk. Og fordi noen elever jobbet litt med boken til Linn Skåber, ringte skolen henne, spurte om hun ville komme på besøk, og hun sa ja. Kort og greit. og akkurat det står det så respekt av. Folkelig, rett og slett, akkurat slik en svigerdatter skal være.

Senere den kvelden delte jeg bildet til poden på instagram, og ønsket Linn velkommen inn i familien. Såpass bør det være synes jeg. Jeg er jo så raus av meg sånn 😉 Og en eller annen gang i løpet av kvelden svarte min nye svigerdatter med en kommentar til bildet, så nå kan jeg ikke annet enn å tenke meg at det er offisielt.

 

Heretter blir det ferier og høytider med den morsomste dama i Norge, til glede for denne svigermora, poden og måsagubben…han er nemlig ganske så betatt av dette fyrverkeriet av en blondine han også…spørs om jeg ikke må sette noen klare grenser akkurat for han.

Uansett, om du vil se moren til mine kommende barnebarn, og poden og hans klasse på TV, da må du skru på Dagsrevyen på NRK i kveld kl 19.

 

En riktig god helg ønskes alle, fra svigermora til LINN SKÅBER!!!!

Vi blogges.

Hverdagskjærligheten.

Vi hadde så vidt fått somlet oss til å kaste råtne gresskar og annen halloweenpynt, før butikkene rant over av gratulasjonskort og kaffekopper med teksten “Verdens beste mor”. Forrige søndag kom poden hjem med en bukett overprisede røde roser fra bensinstasjonen, og gratulerte meg med morsdagen. Jeg klistret på meg et smil og takket lettere rørt, mens den dårlige samvittigheten over at han hadde brukt så masse penger på moren sin svei litt i hjertet. Det skal sies at den samvittigheten gikk over da den mellomste poden konstanterte at pengene til blomstene kom fra bensinpengene jeg hadde vippset over til podens konto kvelden før.  Om det er en ting den mellomste poden er god på, så er det å få beina til mor si fort ned på jorda igjen.

Og lenge før de røde rosene fra bensinstasjonen har visnet flyter handelsstanden over av hjerteformede sjokolader, fluffy bamser og annet krimskrams som oser av instens kjærlighet og ungdommelig forelskelse. Og jeg, jeg blir sånn passelig småsentimental til å være en godt gift og passelig satt middelaldrende måsakjærring med hus, gubbe, unger og katt. For det er ikke til å stikke under en stol at selv i denne halvgamle husmora med snusfornuftige tanker og hverdagslivet, bor det en liten romantiker.  For når hverdagens mas og kjas dabber av, og dagen går mot kveld kryper jeg gjerne opp i sofaen, pakker meg inn i myke pledd og fortaper meg i en romantisk komedie på Netflix, eller drømmer meg bort i en real husmorroman fra kioskseksjonen på Rema 1000. Du vet, en sånn bok hvor mennene heter Romeo, Carlos eller Juan, har italienske aner, mørke krøller, smilehull,  overkropper som greske statuer, og lemmer av fløyelsovertrukket stål.

Og der var jeg i går. Midt i kapittel syv. Men munnen full av kokosboller fra Europris nøt jeg selskapet til til en ung italiensk multimiliardær som var i ferd med å drukne  edle deler av kroppen i venusgrotten til en ung fristerinne, akkurat i det jeg hørte et høyt “Aaaatshjooo!”, etterfullt av “Å fy flate, æsj, den var jaggu grønn!”, fra gubben i den andre enden av sofaen! Og så var magien brutt…

For denne frua fant seg aldri noen Don Juan. Ingen italiensk hingst med mørke krøller og smilehull. Neida, hun fant seg en ganske så røslig og hårete bilmekaniker med svære møkkete arbeidsnever, og en imponerdende samlig verktøyskataloger fra Wurth og Biltema.

Så la jeg boken ned i fanget og ble sittende å kikke bort på denne måsagubben som prøvde å sjonglere mobiltelefonen og et glass sjokolademelk, mens han prøvde å lokalisere den grønne busen som nylig hadde skutt ut av en småforkjølet nese som en en turbojet, og funnet veien til den midterste siden i et reklameblad fra Clas Olson.

Måsagubben. Han som på denne Valentinsdagen ikke kommer til å kjøpe en eneste rose, eller en hjerteformet sjokolade. Han som ikke eier et eneste romantisk bein i kroppen, og som synes kommersielle merkedager er reinspikka vås. Han som likevel kan få hjertet mitt til å hoppe over et slag nå og da, selv etter mer enn et halvt liv som tospann. Nå sier jeg ikke at blomster og sjokolade ikke er fint. Selvsagt er det det. Det er bare det at det er så innmari mye annet som teller mer.

 

For tenk så heldig man er som får være to. Så heldig jeg er, som får være med han. Så heldig som får leve med hverdagskjærligheten. For det er ufattelig mye kjærlighet i det som for mange av oss bare er en vane, eller kanskje tilogmed en selvfølge. Den type kjærlighet som lett overgår en dag med kommersiell romantikk.

Det er kjærlighet når man bytter på å bysse barnet sitt i søvn hver kveld. Det er kjærlighet å komme hjem til nyklippet gress eller måket gårdsplass og nystrødd innkjørsel. Det er kjærlighet å sitte oppe til langt på natt og bare snakke sammen, og det er kjærlighet å sitte i samme rom uten å si et eneste ord.

 

Det er kjærlighet å kunne krype tett inntil en naken kropp om natten, selv når man har hoppet over de fire siste intimbarberingene, og deler av kroppen kan forveksles med en godt voksen bever. Det er kjærlighet når man kan tisse på doen mens den andre pusser tenner, og når man kan synge i dusjen mens den andre bretter klær og korer.

 

Å sovne rygg mot rygg, og å våkne med en arm rundt seg. Å se på hverandre og le av det samme, noe vi synes er vittig, noe ingen andre har oppfattet. Det er mye kjærlighet i en god biffmiddag for to, og det er kjærlighet i den tredje dagen med pasta og tomatsaus i påvente av lønning. Det er trygghet i betalte regninger og nedbetaling av det gamle røde måsahuset, det er kjærlighet i lange sommerkvelder oppe ved Røytjern, og i kalde vinterkvelder krøllet sammen foran peisen. Det er kjærlighet i å holde hender på kino, og i det å kunne si “Unnskyld, nå var jeg skikkelig teit!” Det er kjærlighet i å tørre å prompe foran hverandre!

Så i dag slår jeg et slag for hverdagskjærligheten, et slag for alle oss om er lykkelige med en passelig uromantisk hverdagsfyr eller hverdagskvinne. I kveld skal kysse litt på en røslig, hårete og halvgammel mekaniker, gjerne foran ungene. Det er nemlig mye kjærlighet i å gjære podene skikkelig flaue også. Ekte hverdagskjærlighet.

Til alle dere som feirer kjærligheten i dag, med og uten blomster og sjokolade. Happy Valentinesday!