Ukas små øyeblikk.

Sjokoladekake til frokost, rester av måsagubbens bursdagskake fra i går. Antiklimaks egentlig, for denne kaka ble langt fra vellykket, men jeg spiser likevel. Fristet mer enn havregryn lissom. Også kaffe da…sånn fra pose, typ engangspose, for vi er tomme for vanlig traktekaffe. Så jada, som du sikkert skjønner, her på måsan er det ikke mulig å være så fin på det.

Uka som gikk var fin. Helt vanlig, men fin. Stressende, men fin. Du vet, en sånn passelig røre av alt sammen.

Mandagen var lang egentlig. Mandager er jo ofte det. Litt tungt å komme igang, særlig etter en uke med høstferie. Travelt på jobb, mange ungdommer med behov for å snakke etter en uke fri fra skolen. Det var vel egentlig først da jeg kom hjem og landet i sofaen at øyeblikkene fra dagen innhentet meg. Alle smilene på jobb både fra elever og kolleger, at jeg hadde holdt meg tørr under paraplyen til tross for regnet, og at jeg heldigvis hadde akkurat ett plaster igjen i veska da jeg kjente at jeg fikk gnagsår på helen av de kule, men ikke så veldig behagelige skoene. Også eldstepoden da, som hadde lagt igjen en liten gave til mutter`n på kjøkkenbenken før han stakk i verkstedet om eftan, bare fordi. Rosa roser, sjokolade og cider. Fint øyeblikk.

 

Det er sjelden vi drikker noe særlig alkohol her hjemme. Ikke fordi vi ikke liker, men det blir lissom sjelden noe av. Det kjennes bare greit å ha hodet klart, når gutta stadig er ute og kjører om kvelden. Vil jo være tilgjengelig dersom det skulle skje noe…tipper flere store-barns-foreldre kjenner på akkurat det. Men sjokoladen, den gikk ned på høykant, og rosene blir bare finere og fine. Nå har de stått på bordet som en herlig fargekladd hele uken, og spredt frisk herlig blomsterlukt, og litt øyeblikks-lykke hver gang jeg kikker bort på dem. Friske blomster altså, kan jo ikke annet enn å glede seg over det!

 

Øyeblikket som fortjente, og fikk, et helt eget innlegg. De rosa votten jeg fikk i presang i posten. Jeg gikk tur samme kvelden, bare fordi jeg ville innvie de vottene. At gaven var aldeles nydelig er det selvsagt ingen tvil om, likevel er det de gode ordene på det håndskreven kortet som har festet seg, og bragt aller mest glede. Gjenkjenbart og varmt, rett og slett, og absolutt et av ukas favorittøyeblikk. Noen ganger stopper jeg opp litt, og bare kjenner litt på hvor heldig jeg er. Verden er full av rause folk, og jeg befinner meg midt blant dem. Det er fint det!

 

Melding fra studentbedriften som lager drikkeflasker med mine motiver. De er nå helt i sluttfasen av prosjektet, og flaskene er snart klare for salg. Jeg blir så imponert. Dette er en gjeng ungdommer med pågangsmot og stå-på-vilje. En liten gruppe med få midler, i et hav av eldre studenter med større kapital, og likevel hevder de seg. Jeg gleder meg til å få en flaske i hånden, kjenne på produktet deres, sånn rent fysisk, og jeg er kjempestolt over at de ba meg om å være en liten del av det. Fint øyeblikk.

 

Siste rest av gyldne trær, frisk luft, og fysisk aktivitet. Det er alltid fine øyeblikk. Det å kle på seg, (tok på de nye rosa vottene også!) og rusle ut i skogen med musikk på ørene. Gå i akkurat sånn passe raskt tempo at man blir litt svett på ryggen, nyte årstiden, være alene en stund, før man kommer hjem til måsahuset igjen, og pakker seg inn i tepper og ullsokker resten av kvelden, det er fine øyeblikk det! Det lar seg liksom ikke gjøre å gå rett forbi Eidsdammen uten å ta et bilde, når høsten er så vakker som den var akkurat denne dagen, akkurat denne uka. Fint øyeblikk.

 

Mental helse og livsmestring har vært hovedfokus på skolen denne uka, i forbindelse med gårsdagen, som var verdensdagen for psykisk helse. Det er fint med slike annerledesuker. Fredagen samlet vi tre klasser og gikk på tur. Det skjer noe når man flytter klasserommet ut, ikke bare med ungdommen, men med oss voksne og. Enda en gang tok jeg meg i å tenke over hvor fine kolleger jeg har, og hvor viktig akkurat det samholdet er for hverdagen. Latter, og fjas, men også alvor. Fredagen var en viktig påminner for akkurat det, og det kjentes godt å avslutte uka ute i skogen sammen med akkurat disse damene. For en fin gjeng, og for noen fine øyeblikk.

 

De tingene jeg ler av som andre lissom bare -“Ååååh, Janne. Nå er du dust igjen!” Men jeg koser meg. Denne uka var det den barnslige gleden av å oppdage at favorittserien for første gang har delt en sånn liten videosnutt med bloopers, altså opptak som ikke gikk helt etter planen. (Ja, jeg sa jo det var teit!) Så lite skal det altså til for å få meg i godt humør. Se favorittene fra TV drite litt på draget, det er fine øyeblikk det!

Den gule post-it lappen som hang på pc-skjermen min da jeg gikk inn på kontoret etter en økt med engelsk. Ååååh, den lille gule lappen er sånn jeg kan leve lenge på. Egentlig synes jeg alle burde skrive en sånn gul lapp til noen, minst en gang i uka. Sånne øyeblikk ❤

 

Og slik gikk uka. Gleden over en billig olabukse som har vært forsinket i posten i flere uker, men som heldigvis satt som et skudd over måsastjerten. Herlig! Bolla som nektet å forlate kjøkkenet da jeg skar opp kylling til gryteretten, til tross for endeløse forsøk på å forvise henne fra kjøkkenet og tiggingen, og som til slutt gjemte seg under krakken, sånn akkurat passe furten. Festlig øyeblikk. Hvem sier at ikke katter har personlighet lissom??

 

Tente lys på mørke kvelder, og en eller to ruter med kokesjokolade i kaffekoppen. Guilty pleassure… Varme kalde føtter foran flammene i peisen, chatte lenge med en barndomsvenn på messenger, og å endelig finne igjen den aller siste rullen med Lakrisal som jeg husket at jeg hadde gjemt unna, men ikke viste hvor. Alle fine små hverdagsøyeblikk.

Avslutter der, på tide å innse at den svampen av en sjokoladekake jeg spiste til frokost ikke akkurat mettet godt. På tide å smøre et knekkebrød (som egentlig er kodeord for “varme opp litt lassagne fra i går!”)

Håper du har hatt en god uke full av øyeblikk, også ønsker jeg deg en super søndag.

Vi blogges.

 

 

 

 

Rosa (tåre) vott.

Å begynne på innlegg som dette er litt vanskelig. Å poste dem er enda verre. Det er et gla`-innelgg, uten tvil, men så blir man, eller jeg da, redd for at det skal oppfattes som et sånt “Hei, se hva jeg har fått, fortsett å send gaver a folkens!”- type innlegg. Det er det ikke altså, bare for å ha det på det rene.

Greia er den, at jeg skriver sånn, og skriver slik, her på denne bloggen. Mitt lille fristed, hvor tankene får flyte, og fingrene hamrer løs på tastaturet. Så poster man det, og så ligger det der. Åpent for verden å kunne lese, om verden føler for det. Noen tanker leses av mange, noen tanker leses av få. Antallet er ikke viktig for meg, har aldri vært det heller. Skrivegleden, å kunne få lov til å formidle, det betyr noe, selv om det bare er mine historier. Vissvass for noen, gjenkjenbart for andre.

For en uke siden postet jeg et innlegg om en vanlig dag. Vanlig i den forstand at alle av og til kjenner på slike dager. Hverdager som man jobber litt ekstra med å komme igjennom. Ingen unik historie, ingen bakenforliggende, eller hva det nå heter, trist affære, bare en helt vanlig litt grå hverdag, etter en helt vanlig litt kjip uke. Slike innlegg sitter også litt langt inne å skulle dele når de er skrevet. Man er redd for å klage over noe man ikke har grunn til å klage over.

 

Mange kjente seg igjen. Det er godt. Alltid godt når noen kjenner seg igjen i det man skriver, i det man deler. Da er man liksom litt mindre alene om å synes at selv vanlige dager kan virke kjipe, man er ingen særing. Bare helt lik alle andre helt vanlige A4 hverdagsmennsker.

 

I postkassen i dag lå det en konvolutt. En sånn mjuk, hvit, spennende, deilig bobleplast-polstret konvolutt, navn og adresse håndskrevet utenpå. Midt blandt reklame for ugressfjerner, og møbler jeg aldri kommer til å få råd til lå den. Jeg ELSKER sånn post. Enten det er et håndskrevet kort, eller en polstret konvolutt.

Jeg ventet litt med å åpne den. Lot den ligge på bordet mens jeg ryddet ut av arbeidsveska, satte skoene pent i gangen, skrudde på radioen og satte på kaffetrakteren. Den som venter på noe godt, osv… Avsender: Evy, ingen adresse. Ukjent navn, kjent bosted. Spennende. Og så tok nysgjerrigheten overhånd.

Rosa pakke. Rosa votter, for rosa måned. Hjemmestrikkede, rosa, helt fantastisk vakre votter. Perfekt for høsten! For et håndtverk! Altså, jeg tar av meg hatten for alle som kan strikke!!! Kunstverk av ypperste sort.

Også var det kortet! Håndskrevet det også. Alt som stod der trenger ikke alle vite, men en bekreftelse på at grå hverdager er gjenkjenbart, at det å kaste tunge steiner i sjøen er hverdagsterapi, og at mennesker som slett ikke kjenner hverandre er ganske så like likevel. Og jeg blei mer rørt en tyttebæra i fryseren, og lot bare tårene renne. Det ble rosa tåre-vott… Tok du den eller??? (jeg har innfunnet meg med at disser lettrørte tårene er en del av det å bli eldre, det er bare å la dem flomme!) Denne kroppen har mer enn nok vann å ta av likevel!

Noen evner bare ikke å glede seg på andres vegne… Bolla i et nøtteskall! Hvor pokker er kattesnopet lissom?

Forsiden av kortet var så vakkert at det fortjente en ramme, og sånn var det med den saken. Nå står det på hylla som et fargerikt bidrag til interiøret, og som en påminner om at det å dele grå hverdager også kan skape farger. (jeg vet jeg må jobbe litt mer med metaforer og sånn, men du skjønner sikkert greia!)

Nå skal jeg lage middag, for flokken kommer hjem om en snau time. I kveld skal jeg gå tur, for jeg har et par dødsfine rosa votter som skal innvies!

Ønsker deg som titter innom en riktig fin, og forhåpentligvis rosa mandagskveld!

Vi blogges!

Tusen, tusen takk, kjære Evy!

 

Ukas små øyeblikk.

Jeg har fyrt opp i peisen. Ikke fordi det var sånn grådig kaldt, bare litt småkjølig, men mest på grunn av kosen. Det er siste dag av høstferien, fridager som bare forsvant like raskt som de kom, og nå skal denne siste dagen utnyttes til det fulle. Fylles med kos, om så krampa tar meg! Har tent lysene rundt omkring i stua også, kokt kaffe, smurt knekkebrød… Katta nyter det neste mer enn meg. Ligger midt på gulvet. Sånn passelig strategisk plassert et sted midt mellom matmora, varmen fra peisen, og matskålen rett rundt hjørnet på kjøkkenet. Mulig den “krampa” tar katta før den tar meg, men samma det. Akkurat nå er et fint øyeblikk.

“Pass på deg sjæl nå da!” Kanskje den setningen jeg har hørt mest denne uka. Folk har lest litt mellom linjene, og de som står meg nærmest er brutalt ærlige hva de posene under øynene angår. Det er godt å kjenne seg ivaretatt, virkelig, problemet er jo bare at jeg ikke har noen grunn til å føle meg sliten, ikke sånn egentlig. Jeg bruker en del tid på å fundere på akkurat det, istedet for å bare godta at det er sånn. Likevel har jeg tilbragt høstferien på laveste gear. Ikke slik vi hadde planlagt, men slik ble det nå likevel, og det har faktisk vært godt. Ikke fryktelig mye mer søvn disse nettene, kontra forrige uke, men sløve, og deilig late dager. Og late dager by på fine øyeblikk.

Den dagen jeg tenkte det ville være godt med nystekte rundstykker til den ferske suppa som stod å putret på ovnen. Så da bakte jeg da. Lot a “bodil” elte sammen tørrvarer, og lekte meg med en vanlig gjærdeig. Fikk en ide på facebook, og startet med mitt kanskje mist viktige tidsfordriv noen sinne, men jeg koser meg jo så masse når jeg baker, og skuldrene senkes, så det gjorde liksom ingen ting. Laget urtebrød med ost, formet som små gresskar. Var skikkelig fornøyd med egen innsats, og la sånn passelig stolt ut bilder av de på instagram. Fine rundstykker, fint øyeblikk.

Men ikke før gubben hadde satt seg til bords og spurt hvorfor i all verden jeg serverte kjønnsorganer til suppa, haglet det inn meldinger fra folk som tydeligvis så akkurat det samme som måsagubben, og til slutt var det umulig å ikke henge seg opp i det!!! Og når du deler hus med fire “menn”, som hva humor angår fremdeles ler aller mest av “tiss, bæsj og promp”, var det duket for en lattermild middagsstund!

-“Send meg en pung, er du snill!”

-“Er det noe hvitløt i denne tissen?”

-Ummmm,,,,ferske baller!”

Og barnslige som jeg er måtte jeg jo le jeg og. At det er mulig lissom, å bruke i overkant mye tid på å bake tissefanter… Gøyalt øyeblikk.

Ut på tur. Den dagen har jeg jo allerede fortalt om i et tidligere blogginnlegg denne uka, men det var virkelig et fint øyeblikk, og derfor verdt å nevne igjen. Stikke til sjøen. Smøre matpakker, kaffe på termos, stikke til sjøen. En sånn siste gang før neste sommer. Planen var jo egentlig at gubben også tok høstferie denne uka, og at vi skulle nyte noen dager på fjellet. Slik ble det ikke, men en dag ved sjøen gjorde litt opp for akkurat det. Den friske lufta, vandre langs stenene, kikke i fjæra, plukke stener og skjell, sovne på et svaberg og bare ligge sånn og lytte til bølgene som slo inn mot land. Herlig øyeblikk! Det gir en helt egen ro, det å sitte sånn og bare se utover vannet.

Kveldstur, helt alene. Fytterakker`n, den dørstokkmila er lang om dagen! Desto lykkeligere er jeg når jeg endelig kommer over den. Ikke i kroppen, den protesterer, for det er blytungt å gå ute i passelig raskt tempo når man ikke har gjort det på ei stønn, men veldig godt for hodet. Kledde på meg joggesko og jakke, fant frem det som var av reflekser i skuffen, og ruslet en runde rundt i bygda etter at det ble mørkt. Godt! Godt å valse rundt i egne tanker, litt musikk på øret, herlig temperatur. Vandre rundt under gatelyktene, og se at det gule løvet faller fra trærne. Ruslet gjennom kirkegården, og måtte stoppe for å ta noen bilder. Bare forevige følelsen av ro, og høst, og frisk luft. Stemningsfullt og vakkert, og et herlig lite øyeblikk. Alenetid er undervurdert!

Noen timer med litt overskudd en formiddag  slutten av uka. Ruslet bort til senteret, egentlig for å hente gitarstrengene på posten som minsten hadde bestilt, og sveipet innom butikken til Mona for å slå av en prat og for å ta en kaffekopp. Deilig å bare henge litt bak disken i butikken, kjenne på lukten av vakkert, nytt interiør, le litt, skravle litt, drikke kaffe. La tiden stå litt stille. Vandret hjemover med sjokolade og en ny kaffekopp i posen. Tidene feteste kaffekopp altså! Får liksom ikke blitt mer treffende! Mona, du er gull! Tusen takk!

Ettermiddager. Den tiden mellom “rett etter middag, og før gutteflokken er på farten igjen”. Den ettermiddagen middagen var fortært, men ike helt ryddet bort. Når jeg landa i sofaen, men hele flokken rundt meg. Måsagubben og størstepoden diskuterte EU-kontroll på Volvoen, og skrev handleliste over deler de trengte fra Biltema. Mellomste og minstepoden googlet noter til en låt de kunne før, men nå hadde glemt, og byttet om på å spille på kassegitaren, og rope ut noter. Katta gikk fra fang til fang, og lot seg klø bak ørene til hun siklet, og malingen hørtes ut som en turbomotor. Jeg bare satt der, og tok det inn. Familietid, kaostid, kosetid, alt på en gang. Hverdagstid. Fint øyeblikk!

Og slik forsvant høstferien. Syv korte dager. Dager med vandring i hauger med gyllent løv så store at skoene nesten forsvinner. Dager med regn, og sol, varm og kald vind. Dager med sjokolade, og grønnsakssupper, knekkebrød, og instagramvennlige tissefant rundstykker…(ikke mitt beste øyeblikk her på jorda kanskje!) Jeg har handlet inn et par små gaver til julekalendere, fått rause tilbud fra snille mennesker jeg ikke engang kjenner, og tenkt at verden er fulle av hverdagsengler. Jeg har lest ut to bøker, sovet på sofaen midt på dagen, tent på et øyebryn i et forsøk på å lage bål ute samtidig som jeg viftet vekk en hjortelus, pakket inn den første julegaven, og klemt puppene i en rockering… Note to self: Husk BH før man begir seg utpå ting man ikke lenger kan, eller burde gjøre!

Håper din uke har vært god, og at uken som kommer vil fylles av fine små øyeblikk.

Vi blogges!

 

Velkommen Oktober.

Jeg ble liggende å høre på alle lydene utenfor i natt. Lyden av lett regn som i perioder trommet i takrenna over vinduet. Uling, fra det jeg innbilte meg var ulv, men som sikkert var noe helt annet. Den lette piskelyden som høres når trekronene slår litt mot hverandre i vinden, kongler som med jevne mellomrom falt mot bakken, og den susingen fra viftene nede ved kornsiloen som av og til kan høres helt hit dersom vinden tar lyden med seg, og resten av verden er stille. Alle slike typiske lyder av høst. Lyden av Oktober.

Og jeg elsker Oktober. Som liten var det ene og alene bursdagen og forventningene rundt den store dagen som gjorde Oktober så spennende. Ikke sånn typisk barnebursdag, det hadde jeg aldri, selv om mamma maste og så gjerne ville stelle i stand. For sjenert til å være senter for en bursdagsfest full av klassekamerater, tro det eller jeg. Men familiebursdag, med alle tanter og onkler og kusiner (og et par bråkete fettere), med mormor og morfar, bestemor og bestefar. Mammas bløtkake, bestemors iskake, mormors sjokoladekake (hmmm, jeg aner et mønster her…Hallo jojo-slanker og kakemoms Nordvang, lissom!).

Jeg husker ikke en eneste bursdagsgave, men jeg husker familieselskapene.

I dag er ikke bursdagen viktig lenger, når sant skal sies har jeg vel ikke feiret den stort siden jeg gjorde det sjakktrekket det er å føde på sin egen fødselsdag. Litt sånn typ “Grattis med dagen, her får du et keisersnitt, og en solid dose morfin!!!”

 

Hvor i all verden ble tiden av??

Nå er det minsten sitt navn som alltid står på kaka den dagen, men han deler gladelig! Lik mammaen sin den poden. Heller ikke begeistret for typiske barnebursdager, men gleden er desto større over å kunne samle familien her hjemme. Vi snakket om det i går kveld, hvor rart det blir nå, hvor få vi er igjen. På de siste åtte årene har vi mistet tilsvarende mange familiemedlemmer, igjen står bestefar, mormor, og morfar på gjestelisten. Trist, likevel tar det ikke vekk gleden med Oktober. Tenk at minsten snart fyller 16. Hvor pokker ble den tiden av??? Og hvor gammel gjør det meg lissom?

 

Når 16 åringen skriver ønskeliste…blir ikke for gammel til det visstnok. Gitarstrenger og penger…ikke fryktelig kravstor da.

Oktober er så mye mer enn bursdag. Oktober er løvtrær som ser ut til å stå i brann. Lønnetrær med blader så ildrøde at det er vanskelig å gå forbi uten å stoppe opp og nyte synet. Bjørketrær som feller blader slik at det regner gull.

Oktober er vasspytter og langstøvler, paraply og varme skjerf, men ikke så kaldt at man ikke kan åpne glidelåsen på vindjakka og nye sola som enda varmer godt. Oktober er å bruke den nye strikkagenseren, og bytte ut skoene med labber eller ullsokker i det man kommer inn i gangen hjemme, for plutselig slår det om i bakken, og gulvene i dette gamle måsahuset blir kalde. Jeg liker det! Sier alltid at jeg ønsker meg nytt hus med varme i gulvene, men jeg liker ullsokkene mine mer! Sånn egentlig.

 

Oktober er gråværsdager og kvelder mørke nok til at det dansende støvet ikke synes på hyller og gulv, så moppen og støvkluten hviler oftere i tiden fremover. Ingen her i huset har støv på hjernen, heldigvis.

Oktober er ferske supper som putrer på komfyren, og lukten av nystekt brød med et overdrevent tykt lag Bremykt og brunost.

Oktober er søkkvåt katt som hamrer med baklabben på vinduet for å unslippe regnet, og skoleungdom som plutselig innser at et nytt skoleår virkelig er i gang fordi det før jul hoper seg opp med prøver og innleveringer. Oktober er mye jobb, og enda mer glede.

Levende lys på mørke kvelder, og en dørstokkmil som virker nærmest uoverkommelig. Jeg omfavner alt, og tenker som alltid på denne tiden av året, at høsten er og blir min favoritt tid.

Håper Oktober byr på mange fine øyeblikk, både for deg, og for meg.

Vi blogges!

Pust inn, pust ut.

Hver søndag går jeg gjennom de fine hverdagsøyeblikkene uka har bydd på. Jeg har blitt god på det. Finne de små tingene. Jeg finner de hver eneste dag, uten å virkelig lete. Jeg bare kjenner de igjen når de kommer, det har blitt en vane. En god vane.

Og forrige uke var god, ingen tvil om det. En god hverdagsuke. Men det var jo akkurat det uka var, eller det ukene har vært. Hverdagsuker, og de består jo av mer enn de fine øyeblikkene også. Hverdagen består av hendelser man helst skulle vært foruten. De består av regninger som må betales, saus som koker over og svir seg på kokeplata, elever man ikke helt klarer å hjelpe, øs-pøs regnvær, og paraplyer som ligger igjen gjenglemt hjemme på kommoden i entreen.

 

Hverdagsuker består av lapping av allværsjakker som aller helst burde vært kastet, og av kontoer som ikke tillater innkjøp av nye jakker til gutteflokken akkurat nå. Hverdagsuker består av biler som trenger drivstoff, katter som blir påkjørt, pasta til middag tre dager på rad, tørre knekkebrød på farten fordi noen har forsovet seg, og netter uten særlig søvn, når tankespinn gjør nakken og skuldrene stive, uten at man har svaret på hvorfor.

 

Det er livet. Hverdagslivet. Og det takler man.

 

Likevel skal jeg innrømme at jeg er sliten akkurat nå. Jeg kan ikke sette fingeren på hvorfor, en kombinasjon av mange elementer egentlig. Og jeg har ingen grunn til å klage, for livet er godt. Virkelig godt. Likevel gikk pusten litt ut av meg søndag ettermiddag.

 

Inne i hodet mitt hadde jeg planene klare for en lang tur i skogen. Den planen forble inne i hodet mitt, for kroppen forlot aldri sofaen. Jeg slokna. Både i hodet og kroppen. Sovnet ikke, men ble liggende å se i taket. Hørte lyden av to poder som snekret i skogen bak huset, og gubben som puslet i garasjen. Hadde lyst til å holde de alle med selskap, finne ut hva de drev med, men orket ikke.

 

Minsten hadde kjøretime, en del av mopedkurset. Neste uke er det mørkekjøring.

Planene om en liten tur med bobilen på fjellet i høsteferien utgår. Litt på grunn av dårlig vær, mest fordi regninger må prioriteres. Tørketrommelen hoster mer enn oldefar gjorde etter det første magadraget med pipetobakk om morran, og den lekker vann. Enda en ting som snart må erstattes.

 

 

Det ble lite søvn natt til mandag også. Tankene var litt på jobb, litt på den fordømte tørketrommelen, litt på den skuffen på kjøkkenet som er løs. Litt på den allværsjakka som som må syes, kjøretimen som skal betales, fargene på høstfjellet jeg går glipp av, og den ødelagte fryseren som må kjøres på gjenvinningstasjonen.

 

Gubben lå våken han og. De som tror at gubber ikke grubler om natten tar feil. Her i huset grubler vi om kapp. Er på grensen til skummelt samkjørte når det kommer til disse små bekymringene som sikkert virker rare for andre, men reelle for oss. Da morgenlyst kranglet seg vei inn i soverommet mellom gardinene, og vi kunne høre podene som skulle på jobb romstere på kjøkkenet i matpakke kaoset, hadde gubben en plan.

Vi pakker sekken, også drar vi til sjøen.

Også gjorde vi det. Smurte mat, pakket sekken, og kjørte til sommerparadiset.

 

Tror aldri vi har snakket mindre sammen under en biltur før, men noen ganger er stillhet godt. Musikk på radioen, mens verden suser forbi utenfor bilvinduene. Først da vi kom over brua i Fredrikstad kjente vi på roen. Feriefølelsen, til tross for overskyet himmel og en ryggsekk helt uten badetøy.

 

Vi stoppet ikke på stranda denne gangen, men vandret langs sjøen, langs svabergene istedet. Sakte. God tid til å kaste et par kjeks til måkene, plukke opp blåskjell, tegne i sanden, speide etter båter. Gikk akkurat raskt nok til å få opp pulsen, klatret akkurat høyt nok til å kjenne svetten i nakken.

Satte oss på toppen av steinene, og speidet utover vannet. Spiste matpakkene som alltid smaker så mye bedre ute, lente oss bakover, og sovnet.

 

Og selv om ikke alle små bekymringer forsvinner av seg selv, så kjennes de betraktelig mindre ut når man rusler sånn rundt i fjæra, på jakt etter små skatter eller fine fotomotiv. Det handler om å puste inn, puste ut, og prøve å skifte fokus. For hjemme er det ofte lett å kjøre seg litt fast i det samme tankespinnet, ihvertfall for meg.

 

Da vi kom hjem lå to slitne lærlinger utstrakt på hver sin sofa, under hvert sitt teppe. Ja, selv sprek ungdom blir slitne etter lange arbeidsdager. Oppvasken på kjøkkenbenken ville ha irritert meg om det ikke var for at den ødelagte kjøkkenskuffen var limt og fikset. Poden med høstferie hadde sørget for det. En klesvask hang til tørk på stativet i gangen. Tok så masse plass at vi måtte trekke inn magen for å komme forbi. Inne på badet hostet tørketrommelen fortsatt, og allværsjakka hang over gelenderet i trappa, i påvente av en lapp og litt sytråd.

 

 

Så nei, alle “problemer” forsvant ikke på svabergene ved havet i går, men hodet er litt klarere. Et skritt i riktig retning. Gubben har fri denne uka. Han skal skru litt på noen biler, gjøre de klare for EU kontroll. Tørketrommelen skal få en helsesjekk, kanskje, om vi er heldige, kan den fikses. Hvis ikke får det heller bli trangt her i vinter, mens tørkestativet jobber på overtid. Regningene er betalt. Vi overlever fint på pasta noen ekstra dager, før neste lønning, og fjellet vil være fullt av flotte farger neste høst også. I dag skal jakka lappes, og et par ullsokker skal stoppes. En ting av gangen.

 

Pust inn, pust ut, og fortsett å se etter de små øyeblikkene. De er flere enn utfordringene, og de fortjener en større plass i hverdagen.

Ta vare på deg selv da! Spis kake!  Vi blogges!

Ukas små øyeblikk.

God morgen, ditt råskinn! Klapp deg selv på skuldrene, du kom gjennom enda en uke. Selv er jeg  overkant høy på følelsen av høstferie. Det beste med denne søndagen er nemlig at det er frimandag i morgen, og fri på mandager er en greie jeg lett kunne blitt vant til!

Sitter her i pysjen, fyr i peisen, og later som om sjokoladen jeg spiser til frokost er en salat eller noe. For vi er der lissom. Kaffe og sjokolade til dagens første måltid. Kommer ikke til å bli syltynn, men lykkelig likevel!!!

Det er frokosten sin det!!

Så var det uka som gikk da. Fin uke. sånn egentlig. Litt lite søvn denne uka også, men likevel stor forbedring fra forrige uke. Et par søvnløse netter er til å leve med, fire netter derimot, slik som forrige uke, not so much!

Vet du hva det beste med å våkne uthvilt er for noe? Følelsen av å bare kunne ta alt på strak arm. Sånn som regnet. Den dagen det regnet i bøtter og spann tidlig på morgenkvisten, når undertegnede skulle bevege seg bortover mot jobben. Burde virkelig kjøpe meg langstøvler, for det mangler jeg. Uansett, følelsen av å rusle sånn i passe tempo, under en diger paraply, høre regnet tromme rundt deg, og hoppe mellom vanndammene for å finne de de små forhøyningene i asfalten, der hvor det er mest tørt, det er egentlig ganske fint. Enda bedre??? Da jeg var halvveis til jobben, og regnet plutselig sluttet. Da jeg kunne slå sammen paraplyen, se rett frem, og trekke inn lukten av klissvåt høstmorgen, og helt til slutt likevel komme relativt tørrskodd frem til skolen. Et langt, herlig, forfriskende øyeblikk!

Det er noe med høsten altså. Tråkke ut på trammen om morran, nesten skli i sleipe høstblader som har falt fra trærne, og forvillet seg med vinden ned på trammen. Blader fra alle trærne rundt huset. Bjørk, Rogn, Villvin, Lønn….fargespekteret er enormt, og fantastisk vakkert.

 

Bare tråkke litt rundt huset og ta inn alle fargene, knekke noen kvister med gylne blader og sette i en vase inne, eller bare plukke seg en håndfull blader og nyte følelsen av dem i hendene. Fine øyeblikk.

 

Jeg elsker å ta høsten inn. Sånn som den dagen jeg holdt på å sovne etter middag, og måtte ta grep for ikke å sove bort hele ettermiddagen. Kledde på meg, tok med poser, saks og blomstertråd, og ruslet en tur ut på myra. Sanket sammen litt kvist, kongler, og mose, og laget meg et par kranser. En ny til utgangsdøra, fordi den gamle som har hengt et år har blitt litt pjusk, og en mosekrans til peishylla. Sånne små detaljer av årstiden inne. Ser fint ut, og lukter godt.  Litt kreativ en helt vanlig ettermiddag, fint øyeblikk.

Også den dagen jeg ikke rakk å ta grep før jeg sovnet, og røyk på en ettermiddagsdupp på drøye tre kvarter, sammenkrøllet i godstolen. Våknet av min egen veldig lite feminine snork, litt mer uthvilt, men stiv i nakken. Uansett, når søvnen lar vente på seg om natten kjentes det fint å forsvinne litt vekk fra verden og inn i drømmeland, sånn litt utpå ettermiddagen, etter jobb. At man våkner med en pus durende i fangen er rein bonus. Ganske fint øyeblikk.

Solfylte ettermiddager. Den dagen middagen var fortært, taco på en tirsdag…rebeller som vi er, og jeg og to av podene var kaffetørste. Minsten foreslo at vi skulle fyre opp et bål på bålplassen vår bak i skogen, og som sagt så gjort. Mellomste hadde med gitaren. Så ble det kaffe, sol, frisk luft og allsang (riktignok surt, fordi ingen av oss egentlig kan synge!)! Sånne øyeblikk er så gode, og det var en gyllen anledning til å bruke den fine strikkegenseren fra Mary Anne, fordi været var akkurat passe kaldt. Herlig øyeblikk.

I tre dager denne uka har podene jobbet med å bygge en gapa-huk ved bålplassen vår. De fikk for seg at det hadde vært fint med en romslig plass i le for vinden, litt under tak, for slike stunder utover høsten og vinteren. Senere i dag skal jeg rusle en tur bort og se. Gleder meg til å ta den i bruk!

 

Den dagen jeg ble fire år i hodet igjen. ( Det skjer oftere enn jeg liker å innrømme!) Lurer nesten på om jeg snart kan selvdiagnostisere meg med en eller annen bokstav-lidelse, for jeg lar meg oftere og oftere lett distrahere, og kan bruke unødvendig mye tid på å undre meg over små ting. Sånn som snegler med gule sneglehus. Kan tenke meg at flere av folka i bilene på veien undret seg da en middelaldrende kjerring i flere minutter ble stående med røven i været på gangveien og filme gul snegle. Vurderte å kringkaste nytt program…Snegle, minutt for minutt. Det var bare noe med den kule fargen….passer jo til stuegardinene mine og greier. Snålt, men fint øyeblikk. Det er greit å la seg fascinere av små ting har jeg funnet ut.

En tur til gamlebygda for å feire pappaen min i går. Fint øyeblikk. Kake, bonusmamma og pappa. Det kjennes nesten litt rart, de gangene vi durer til Sørumsand. Alt er så forandret fra da vi selv bodde der, fra leiligheten til pappa kan jeg se rett ned på strede som var min aller første arbeidsplass, men barnehagen er revet. Nå som bestemor også er borte er det bare pappa som er vår tilknytning til stedet. Vemodig, og rart, samtidig helt ok. Det er ihvertfall ingen tvil om at stedet vi are skulle bo for en periode, bare for å komme inn på boligmarkedet, har blitt hjemme. Men kaffe og kaker, og bursdagspappa, i gamlebygda, det var et av disse fine øyeblikkene.

Og slik har uken gått. Hverdagsuken. Jeg har tegnet på oppdrag for caravanmagasinet, og sendt avgårde illustrasjoner og tekst til neste nummer. Jeg har tegnet litt på noen av bestillingene jeg har liggende, og er dessverre altfor treg med disse oppdragene…

 

dav

Jeg har spist kake i lunsjen på jobb, kost meg i mindre klasser på grunn av busstreiken, undervist litt over nett, og ledd så tårene har trillet over dumme vitser fortalt til kolleger med akkurat like døll humor som meg.

“Hvordan fanger man en kanin? Gjemmer seg i høyt gress og lager gulrotlyder!”

Seriøst, jeg dævver!!!

 

Håper uken din har vært god. At den var full av regn og sol og høstfarger, og masse sjokolade!!!

Ønsker deg en nydelig søndag. Vi blogges!

Ukas små øyeblikk.

Når hodet er tomt og hjertet er fullt. Det er slik det kjennes ut akkurat nå. Sjelden har kroppen fått mindre hvile enn denne uka. Natt etter natt med minimalt med søvn, tre netter totalt søvnløse. Da blir dagene tunge. Tenk at det en gang i tiden bare var gøy å såkalt “døgne”! Den tiden er helt klart over.

Kjeven er stiv, ørene suser, øynene svir og hodet er stappet med bomull. Rar følelse, ubehagelig, fryktelig slitsomt.

Men hjertet er fullt da, fullere enn på lenge. For midt oppe i en runde med hjertebank og lite søvn surrer det en haug folk rundt meg hver dag, en haug med folk som bare er så herlige! Unge og gamle, kjente og ukjente, og jeg kjenner meg så heldig som får stå midt blant dem alle. Ukas fineste øyeblikk består i all hovedsak av møter med mennesker, eller av omtanke fra mennesker. Man blir reint sentimental av mindre skal jeg love deg!

 

Høsten bjudar på! Bygda endres liksom litt fra dag til dag. Det var en ettermiddag denne uka at jeg ruslet hjemover fra jobb i overdrevent bedagelig tempo. Nøt det å ikke ha det travelt, og å ikke ha en eneste plan utover det å komme meg hjemmat til måsahuset. Det var et sånt herlig øyeblikk. Rusle sakte, vite at kvelden var fri. Hadde musikk på øret, og stengte verden ute litt. Det er så fint, å somle sånn med god samvittighet. Rundt omkring på asfalten blåste blader i høstfarger, og kald luft og lav høstsol gjorde liksom stemningen komplett. Har du noen gang holdt et fuktig høstblad i hånden, stirret på det bare for å beundre fargene, for så å la det fly videre med vinden? Ganske så fint øyeblikk!

Den dagen jeg hadde avtalt å spise lunsj med en tidligere elev. Ja, for noen slipper man liksom ikke helt taket på, det lar seg ikke gjøre.Noen finner seg en plass i hjertet ditt, også blir de der! Midt i uka, bryte opp arbeidsdagen med en tur på senteret, finne et bort på cafeen, og prate om livet på hverdagen. Le av dumme vitser og en humor så intern at vi knapt forstår den selv engang. Herlig øyeblikk. Tenk så heldig jeg er, som får tilbringe tid med denne generasjonen. Fikk verdens kuleste gave!!! Digger den. Ny favorittkopp på kontoret. Bildet er selvsagt godkjent av den flotte ungdommen selv.

 

Senere samme dag stakk enda en elev hodet innom rommet jeg jobbet i, og overtrekket en boks iskald Pepsi Max. Grunnen blir mellom eleven og meg. Det er ikke gaven i seg selv som betyr mest, selv om Pepsi Max selvsagt troner høyt på lista over livets goder, men grunnen til gaven, tanken bak, og de gode, kloke ordene som ble sagt. Og jeg, jeg grein! Ja, for denne skrotten blir mer og mer lettrørt for hver dag som går, og når søvnen i tillegg uteblir skal det knapt mer enn et smil til før snørr og tårer flommer over. Fint øyeblikk!

Kjølige morgener. Kjølige, fine høstmorgener. Når disen letter over bygda, og sola tar over etter nattemørket. Når det plutselig blir vakkert over alt, selv der det ofte er dystert. En sånn morgen denne uka måtte jeg bare parkere sykkelen, fiske mobilen opp fra lomma, og knipse stemningen. Nydelig øyeblikk!

Å jobbe på siste gear. høres merkelig ut, vet det. Det er bare vanskelig å forklare det annerledes. Men fire netter på rappen uten søvn, jobb hver dag, det gjør noe med en altså. Derfor var det så herlig øyeblikk på fredag, da kroppen egentlig protesterte mot det meste, å likevel gjennomføre ukas siste arbeidsdag, og det med noe litt andreledes, og skikkelig kult i tillegg. Det er en ære, sletten og retten, å få tale på elevråd-seminar. Få lov til å snakke foran et knippe utvalgte fine, engasjerte ungdommer. Dele litt erfaring, litt humor og litt alvor, for så å tråkke av scenen, og så, tamtata-taaammm…er arbeidsuka over!!! Jobbe på siste gear, så parkere kjerra, i dette tilfelle kjerringa, for helgen! Vær vennlig å se bort fra posene under øynene og det dratte fjeset…det har vært noen røffe dager. Desto større er gleden over vel gjennomført!

 

Det kjennes ut som om jeg har hatt bursdag hele uka. Gaver i fleng, ut av det blå, helt ufortjent, likevel så innmari koselig! Pakke i posten, nyyydelig skjerf. Herremin som jeg elsker skjerf!! Pakke seg inn, kjenne at det varmer. Elsker det. Pakke på trammen fra K fra gamlebygda…tror jeg har funnet ut hvem det er. Mammaen til en av gullungene jeg var så heldig å ha i barnehagen for over 20 år siden. Dæven som tiden flyr, følte meg litt akutt gammel. Nå er det ikke, som sagt tidligere, pakken i seg selv som er den største gleden, selv om jeg selvsagt smiler fra øre til øre som en unge når jeg pakker opp. (ok da, pakker er GØY!!!), men kortene! Kjære vene. Håndskrevne kort, med gode, hjertevarme hilsener. Det gjør meg glad det!!! Fantastisk fine øyeblikk. Tusen hjertelig takk!

Også den dagen trøtten tok overhånd og ALT ble gøy! Du kjenner den følelsen kanskje? Når du er så sliten at man kniser og flirer av alt, jo mer upassende jo bedre? Og hvem ler jeg mest av? Joda, meg selv! Til de som fulgte med på instagram den dagen må jeg bare beklage…Jeg var litt høy på meg selv. Men skal jeg være helt ærlig, kan jeg like gjerne innrømme at jeg ler litt av den dagen enda. Selvironi, det gir ihvertfall gøyale øyeblikk!

På scenen igjen. Nervepirrende, skummelt, og så fantastisk moro. Jeg var invitert til Fenstad, for å holde foredrag på temadagen og banketten til Kvinner i Skogbruket, og satte lørdag kveld snuta mot bygda. I andre etasje i et vakkert gårdshus skulle jeg på scenen foran en rekke kvinnfolk som nettopp var ferdig med gallamiddagen, og nervene var som vanlig i helspenn, men det var sååå gøy! Det er jo alltid det, bare jeg står i det. Jeg vet jo det, har jo gjort det noen ganger nå, likevel tar nervene nesten overhånd før det braker løs. Men damene var gode, og helt med. Latteren satt løst, og folk koste seg. Jeg koste meg. På scenen for første gang siden pandemien stoppet verden, fantastisk fint øyeblikk!

(Fantastisk plass å holde foredrag på.)

Og slik har dagene gått, eller sneglet seg avgårde..ihvertfall noen av dem. Trøtten til tross, det har bugnet av fine øyeblikk. Som sagt, rause mennesker på alle kanter, unge som gamle, kjente som ukjente. Meldingen fra hun som sitter og strikker samme fine genseren som Mary Anne strikket til meg. Herlig. Bolla som har ligget sammen med meg i sofaen de ettermiddagene det har svidd i tunge øyelokk. Pizza fra Pizzabakeren den dagen ingen orket å kokkelere. Tur rundt ternet i ettermiddagssol, og tente lys inne når mørket senker seg over måsahuset ute. Kaffe. STORE mengder kaffe, og en samtale med bonusmamma på telefon. Alle fine øyeblikk.

 

Nå skal frokosten få synke, så skal vi dure en tur inn til Lillestrøm. Jeg skal ta MR av foten, og krysser fingrene for at alt er bedre enn jeg mistenker at det er.

Håper din uke har bydd på fine øyeblikk, og at uka som kommer blir aldeles strålende.Vi blogges.

 

 

Ukas små øyeblikk.

Åkei…i det tempoet disse ukene har bestemt seg for å holde kommer jeg til å bli pensjonist i rekordfart!!! Sånn seriøst! Hvor blir dagene av hen? Jeg satt jo her forrige søndag og messet om det samme. At dagen ble til uker, og at ukene forsvant, og nå sitter jeg her, ei uke senere, og bare gjentar meg selv. Ukene består for tiden av to dager. Søndag, og neste søndag. Herregud, jeg er blitt som mormor. Klager på trekken, og synes dagen går for fort. Jeg er et gebiss og en hjemmepermanent unna mormor.

 

Desto viktigere å ta frem ukas små øyeblikk tenker jeg, når det ene øyeblikket flyter inn i det andre, og verken kropp eller hjerne rekker å henge helt med.

Kan jo starte med mandagen da, og den latterkrampen som gjorde meg så støl i mellomgulvet at det nå, selv i slutten av uke, er litt vondt å flire… De som følger med på instagram og snap vet jo at jeg forrige uke tok meg den frihet å dekorere skrivebordet til min eneste mannlige kollega med et “yndig” bilde av meg selv. Burde jo skjønt at hevnen var søt. For på mandag gikk to kolleger sammen og dekorerte pauserommet til personalet på HO med gedigne kopier av akkurat det bildet. Og ikke bare et bilde, neida, her snakker vi tapetsert alle veggene, tilogmed inni kjøleskapet. Litt lættis at et par kolleger faktisk trodde jeg hadde gjort det selv…men så høy på meg sjæl er jeg ikke…faktisk! Uansett, gøyalt øyeblikk. Gode kolleger er gull verdt, nå må jeg bare pønske ut en passende hevn.

De fine øyeblikkene. De gode samtalene med podene for eksempel. Sånn som denne uka, da mellomste poden som nettopp har startet læretiden kom hjem og snakket opprømt om en god dag på jobben. Startet en time tidligere enn vanlig, bare fordi han var ivrig, og hadde fått ansvar på byggeplassen. Det er så herlig, når skravla går, og det oser stolthet og interesse for faget han har valgt, og når det så tydelig skinner gjennom at også han har havnet på rett hylle så langt i livet. Det gleder mammahjertet, og glade mammahjerter gir fine øyeblikk!

Mellomste pode, stolt og fornøyd tømrer i læra.

En kveld i sofaen med eldstepoden. Også et sånn godt øyeblikk, slike man kjenner varmer helt inn i beinmargen. Vi var litt pjuske begge to. Jeg fordi hjertet hadde kranglet litt med resten av kroppen, og det hadde blitt nærmere to døgn uten søvn, han fordi halsen var sår og nesa tett. Så da satt vi der i hver vår ende av sofaen mens resten av flokken var opptatt med sitt andre steder, også fant vi frem hver vår gitar. Jeg lærer, sakte…og ikke så sikkert, men et par grep klarer jeg. Poden er tålmodig læremester. Så fint å sitte sånn innerst i stua, klimpre på hver vår gitar, synge akkurat passe surt på gamle slagere av John Lennon og Billy Joel. Fint øyeblikk.

Store-poden. Tror nesten vi bør starte band.

Regnvær. Herlig, plaskende, klissvått regnvær. Sånn som hamrer mot ruta og gjør himmelen mørk. Jeg liker det! Høstværet. Når det lukter kaldt og vått, og det er gyldig grunn for fyr i peisen og varme sokker. Denne uka hadde en sånn kveld. Øyeblikket da Bolla kom dryppende våt inn gjennom åpent vindu, og satte seg på bordet i påvente av et varmt håndkle og en armkrok. Vansesak for bortskjemt Bollepus, å bli pakket inn i frotte, og sovne i mykt fang. En liten bonus at en våt Bolla ser skikkelig stakkarslig ut. Det er litt festlig. Regnvær og våt katt, merkelig nok, fint øyeblikk!

Våt katt…må jo flire!

Mørket. Høstmørket. Jeg elsker at det igjen begynner å bli mørkt om kvelden. Sært kanskje, men det er så mye kos i det å pakke seg inn i mjuke joggebukser og varme pledd, drikke kaffe med fløte, eller egentlig fløte med kaffe, og bare nyte lav musikk fra favoritt spillelista, og stirre inn i flammene fra et par tente kubbelys. Herlige øyeblikk.

Og når vi snakker om lys. Fikk et sånn herlig duftlys i glass av ei god venninne forrige søndag, og jeg har tent det hver kveld hele uka. Duftlys altså, setter det tvert på lista over ting som gjør meg glad. Har du ei sånn liste eller? Min begynner å bli ganske lang. Varme skjerf, duftlys, lakris, fine kopper, eller kopper meg gøyale tekster, blått porselen, strikkede votter og sokker, polkagriser…. Ting som gjør meg glad, ting som gir fine øyeblikk.

Meldinger. Så fine øyeblikk. Altså, folk som tar seg tid til å sende fine meldinger, eller skrive en koselig kommentar. Det gjør meg så glad. Sånn som en liten melding på instagram denne uka, fra en jeg egentlig ikke kjenner, men som likevel tok seg tid til å sende en sånn hyggelig melding. Glede.

Slike rause tilbakemeldinger. Ut av det blå. Det varmer hjertet det!

Og meldingen fra en tidligere elev som jeg har blitt så glad i. Gode ord, skjønn hilsen. Ungdommen altså, de er en undervurdert rase. Så ja, gode ord gir gode øyeblikk. Jeg tar det med meg, skal bli enda flinkere til å bruke ordene til noe fint, dele de enda mer med andre, være rausere med komplimentene. Verden trenger folk som er rause med ord! Alle fortjener slike øyeblikk innimellom!

 

Jenteprat og kaffe. Det er alltid fine øyeblikk. Det har vært travelt i det siste. Så travelt at det liksom ikke har blitt særlig rom for kaffe og preik i butikken til Mona, men det fikk vi heldigvis retta litt på denne fredagen. Et etterlengtet pusterom i min absolutte favorittbutikk. Drikke kaffe fra baker`n på senteret nederst i butikken, omringet av høstens kles og interiørnyheter, ispedd en solid dose latter og løsning av diverse verdensproblemer, som egentlig ikke er verdensproblemer i det hele tatt, men bare en fellesbetegnelse for god gammeldags slarv og skravlings! Endelig, og herlig øyeblikk!

 

Og slik gikk uka, øyeblikk for øyeblikk. Søndagsmiddag på lørdag, bare fordi. Skinkestek og surkål, og tre poder som slåss om den sprø svoren og samstemt forteller at de gleder seg til jul, og ribbe. En kjøretur i gamle trakter, bare gubben og jeg. Mimre til en tid uten rynker og grå hår i tinningen. Fleipe med en ny gruppe elever, snakke fortrolig med de gamle. Spise sjokolade mellom første og andre økt på jobben, bare fordi sjokoladekurven var full, og fordi det fristet. Kaste de gamle hvite converse skoa som sugde mer vann enn Titanic, og skrive opp et par nye på ønskelista. Kanskje , bare kanskje kan jeg handle et par på neste lønning. Sende minste poden på mopedkurs, og telle ned til sekstenårsdagen og lappen i Oktober. Sovne til trommingen av høstregn mot ruta, og våkne til solskinn. Joda, uka var fin den, og det håper jeg din har vært også.

Ønsker deg en nydelig søndag, håper noen smiler til deg i dag. Blogges!

 

Mars-muffins.

Ei barndomsvenninne skulle komme innom i dag. Drikke en kopp te, skravle litt, le litt, løse noen verdensproblemer. Og man løser selvsagt verdensrpblemer best sammen med litt kalorier…det er ihvertfall min teori. Mer sukker, mindre krig. Nesten verdt et eget fakkelotog med den parolen der.

 

Så jeg slang sammen noen muffins, litt på måfå, slik jeg stort sett gjør når jeg baker på kjøkkene. Litt den der “man tager hva man haver” greia. Og i dag hadde jeg sjokolade, Mars-sjokolade, fordi det var tilbud på Europris denne uka, og gubben dro med seg noen pakker.

Så mekket jeg muffinsrøra, skar opp noen sjokolader, la ut et bilde på snapchat og instagram, og holy moly….Har aldri fått flere forespørsler om oppskrift. Så da kommer den her på bloggen, rett og slett for å gjøre det enklere for meg selv å skrive oppskriften en gang istedet for drøyt 200 ganger.

 

Jeg bruker alltid samme grunnoppskrift på muffins, så vet dere det. Det er fordi jeg har funnet en idiotsikker oppskrift som gir saftige, luftige og holdbare muffins, hver eneste gang, og fordi grunndeigen kan kombineres med all verdens godsaker som tilbehør. Epler, blåbær, karamell, eller som i dag- sjokolade.

 

 

Mars-sjokolade var et klokt valg. Delvis smeltet i muffinsen ble de litt seige av karamell, og sjokolade. Aldeles nydelig! Litt tyggemotstand, før de smeltet på tunga! Anbefales!!!

Grunnoppskriften er som følger.

 

125 gram margarin

125 gram sukker

(røres hvitt og luftig)

 

125 gram hvetemel

1 ts bakepulver

1 ts vaniljesukker

2 egg

4 ss kaldt vann

(alt røres inn i smør og sukker)

 

2-3 hakkede sjokolader av eget ønske, dryss over perlesukker.

 

 

Stekes på 180 grader, midt i ovnen, 10-12 minutter.

 

 

Jeg dobler som regel denne oppskriften, bare fordi det er mange kakemumser i denne familien.

Fortsatt god søndag til alle. Jeg skal ta meg en muffins til. Det er jo tross alt fremdeles søndag!

 

Ukas små øyeblikk.

God søndagsmorgen til deg. Håper dagen har startet godt. Jeg våknet med kalde tær og finger, og har nettopp lagt et par kubber i peisen for å få varme i kroppen, men kanskje like mye for kosen sin del. Den knitringa i peisen altså, nydelig start på en søndagsmorgen.

Sånn reint mentalt var jeg mest klar for en lørdag til. Eller egentlig fredag kveld, og lørdag. Det hadde vært fint. Men så ser jeg egentlig frem til denne søndagen også altså, for jeg har lært meg å like søndager, men det er liksom ikke til å komme bort fra at det er mandag i morgen, og at kroppen ikke enda er helt klar for det.

Likevel er akkurat nå et av disse fine små øyeblikkene. Resten av huset sover. Både gubbe, poder og pusekatt. Dette tror jeg nesten er favoritt tiden min på søndager. Den ene morgentimen jeg sitter i sofaen alene, inntulla i altfor store loslitte klær av ull og flanell, pakka inn i ei dyne i et hjørne av sofaen. Kakao i koppen i dag faktisk, og knekkebrød med brunost. Herlig. Å sitte sånn midt i et fint øyeblikk, mens man blar gjennom bildene på mobilen, og tar en liten mental gjennomgang av ukas små, fine øyeblikk.

 

Fredag morgen. Bare starter litt sent i uka jeg. Det hadde liksom vært sol og godvær hele uka, men natt til fredag lå jeg våken, og hørte regnet hamre på vinduet hele natten. Fikk ikke sove, det hender jo innimellom at søvnen uteblir. Egentlig bruker det å gjøre noe med humøret, blir litt sliten og lei og slikt, men akkurat fredag morgen klaffet alt. Jeg liker regn. Liker at støvet på gulv og bordflater ikke synes så godt når det regner. Liker at jeg med god samvittighet kan utsette og gyve løs på vinduene som i sola skriker etter en vask, og liker at jeg kan pakke meg inn i en lun jakke og vandre til jobb litt gjemt under en paraply. Og alt dette var fint med fredag morgen. At jeg i tillegg kom tørrskodd helt frem til jobb, og det til tross for relativt ukritisk og umodent valg av fottøy, OG at høstfargene så smått hadde begynt å gjøre seg gjeldende med små gule blader på asfalten gjorde fredagsmorgenen komplett. Høsten er ei fin tid altså!!!

 

Og når vi først er inne på fredag… Når man er passe sliten etter ei relativt lang uke, da er det noe magisk med å endelig kunne pakke sammen veska, gå ut av korridoren, komme ut i en nesten tom skolegård, rusle hjemover, og vite at du har hele helgen foran deg. Fredagsfølelsen skal man ikke kimse av!!! Herlig øyeblikk.

 

( Når man kan pakke bagen og reise fra jobb. God helg lissom.)

Den dagen latteren satt løst (den gjør egentlig det hver eneste dag) på personalrommet i lunsjen, og vi diskuterte skrivebordet mitt på arbeidsrommet. For der bugner det av pyntegjenstander, blondeduker, lys, og bilder, en sånn overdreven greie av hjemmekoselig atmosfære, fordi det rett og slett har gått sport i å dekorere arbeidsplassen. Martin, den eneste mannen på Helse og Oppvekst kontoret er relativt ny, og har en ganske plain og kjedelig arbeidsplass, så det ble fleipet om at jeg skulle ta på meg et aldri så lite interiøroppdrag. Som sagt så gjort, og dagen etter stod det et digert innrammet bilde av undertegnede i blondebluse, og en romantisk liten plastrose på skrivebordet hans.  Han ble dødsglad lissom… Jeg lo i hvert fall, helt til jeg la ut bilde av det på snapchat, og stesøsteren min sa det så ut som et sånt minnested. Jaja, gøyalt øyeblikk, uansett.

 

( Når man pynter skrivebordet til kollegaen sin, og han selvsagt blir bare såååå glad… )

 

Den kvelden vi dro en tur ut i sola for å sitte litt ved vannkanten, og bare hvile hodet. Gubben og jeg. Pakket med oss litt kaffe og kjeks, og en pose solsikkefrø til endene.  Total avslapping. Bare sitte sånn alene nede ved vannkanten, høre på bølgene og kvekkingen av en bitteliten og overmodig andunge som vagger mellom oss og tigger etter mer godis. Herlig øyeblikk.

 

 

Altså, eplekake i seg selv er bra øyeblikk, når huset fylles av lukten av kanel og epler, og kaffen er ferdig traktet. Herlig. Men enda bedre er det når folk sender meg bilder av tilsvarende kake fordi de har fulgt oppskriften. Da blir jeg glad da. Folk som kommer mer koselige tilbakemeldinger, som tar seg tid til å skrive noen ord i en melding, det gjør så godt. Fint, kjempefint øyeblikk.

 

 

Da vi satte oss i bilen en ettermiddag, kjørte et stykke, og gikk en tur. Bare for å kunne lufte kroppen og hodet et litt annet sted enn der vi alltid tråkker. Det var fint. Ukjente stier, men ikke så ukjente steder at vi ikke hadde peiling på hvor vi kom til å ende opp. Kan ikke gå helt ut av komfortsonen heller lissom. Men noe så enkelt som å rusle på en sti rundt et vann, bare for å lufte kroppen midt i uka, det var et skikkelig fint øyeblikk.

 

 

Minnene. De minnene i form av bilder som fra tid til annen dukker opp på facebook fordi man for noen år tilbake var enda mindre kritisk til hva man la ut der enn man er nå. Så var det Gry, en barndomsvenninne som denne gangen sendte meg en liten påminner om glade dager. Så ble jeg sittende da, og mimre tilbake til nitti-tallet. Da vi begge, både Gry og jeg hadde like blå silkeskjorter, og var konferansierer sammen for kulturmønstringen i Lillestrøm. Så dro jeg fram albumet, bladde meg gjennom noen ti-år med heller tvilsomme moter og frisyrer, og koste meg med minner ei stønn. Det er så herlig med litt tid til å bla igjennom albumene. Fint øyeblikk.

 

 

Så var det lørdagen. Egentlig var hele dagen sånn innmari god, uten at det egentlig skjedde noe som helst. Hadde egentlig tenkt til å sette oss i bilen, bare se hvor vi endte opp, men gubben tilbragte istedet hele dagen i garasjen. Mellomste poden fikk motor-ras i crosseren på trening denne uka, og da var det bare for far å brette opp ermene, skru fra hverandre alt, og prøve å gjøre skadene og kostnadene så billige som over hodet mulig. Hvorfor kommer ALT på en gang??? Sånn reint kostnadsmessig mener jeg! Flere som har det sånn eller? Her er det iallefall pasta og ketchup frem til neste lønning.

Greia er da, at når gubben ble i garasjen hele dagen, og podene samlet seg i en bil og satte snuta bort fra skjørtene til mor, da ble det alenetid inne. Ganske fint det også. Fikk brettet klær, støvsuget, vasket litt gulv, og fyllt opp fryseren med en ukes rasjon hjemmebakte matpakkebrød. Her sparer vi på det som spares kan. Og etter en sånn dag med pusling og rydding, da kjennes det ekstra godt å tenne opp i peisen, og drikke kaffe med en pusekatt som durer i fanget. Ingen store utskeielser eller festligheter. Bare ro. Fint øyeblikk!

 

 

Og dett var dett, ukas små øyeblikk kort oppsummert. Latter og fjas, alvor og dypere samtaler. Fantastiske elever og kreative arbeidsdager, vinnerlodd i vinlotteriet på fredag, og i dag, i dag får jeg besøk av ei venninne, og jeg gleder meg til å skravle over en kopp te. Ukas små øyeblikk er ikke helt over riktig enda. Ønsker deg en nydelig søndag, og håper uka som kommer gir deg masser av øyeblikk til minneboka. Blogges!