jannenordvang Midt i livet. Mamma. Kone. Ufrivillig klønete, og med en tendens til å snakke før jeg tenker.

Meg: Du ??? Visste du at jeg egentlig er ei heidundrandes flott dame. Sprek og sexy som bare rakkern !!! Jeg har bare ett lettere vrangsyn når det kommer til egen kropp !!! Visste du det ??

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Gubben: ??? Hæh ??? Sprek og sexy? Du ???  Eeh, har du sett på sånn selvhjelpsprogram på den der lyserosa livsstilkanalen igjen nå heller ???

( Snasen middelaldrende blogger poserer for sexy sms og snapchat til gubben )
 

Jeg hadde ikke det altså, sett et sånt program (selv om jeg tidvis og slavisk sitter gjennom timesvis med sånn «Elsk deg selv-program- maraton» mens jeg konsumerer store mengder kaffe latte og napoleonskaker). Neida, jeg hadde bare tatt til meg, og tygget lenge på en hyggelig kommentar fra en kollega tidligere på dagen.

 For før første økt, mens jeg satt og ventet på elevene i et lite grupperom, tredde en trivelig og særdeles morgenglad kollega hodet inn døren og skrøt uhemmet av bloggen, samtidig som hun fortalte meg at jeg nok til tider har et aldri så lite vrangsyn på meg selv.

Nå sa hun riktignok ikke at jeg var både snasen og sexy, slik jeg presenterte det for gubben, men at hun så på meg som en helt normal, sprek og oppegående dame. (det med oppegående er heller tvilsomt med tanke på forrige ukes blødmer både med kattedoen og høneblafringa på sportsbutikken, men så absolutt, ihverfall for mitt vedkommende, et kjærkomment kompliment)

Når slike fine komplimenter kommer fra kollegaer som er så små, nette og så søte at jeg bevisst nekter å stå ved siden av dem på personalbildene til skolekatalogen, varmer det utvilsomt et  hjerte på god vei inn i midtlivskrisen.

Så satt vi der i sofaen på kvelden, gubben og jeg, og diskuterte hvorvidt jeg er skikkelig usexy, eller om jeg i en årrekke har vært rett og slett rå-deilig, et realt stykke mannemagnet, uten å vite om det selv. Gubben, som ikke er like rå med komplimenter som kollegaen fra grupperom 202 lirte av seg en strofe om at jeg i hvert fall hadde blitt tilbedt i India (fordi der er kuer hellige), og at jeg den eneste gangen jeg vil kunne ansees som skikkelig heit er under en eventuell kremasjon.

( Elsk deg selv…)

Uansett! Det skal jo sies at selvinsikten til undertegnede er noe bedre enn den til tider fremstilles her på bloggen, og selv om det absolutt finnes et forbedringspotensiale i denne middelaldrende  bloggskrotten, så har jeg blitt så gammel, og så glad i kalorier og hurtige karbohydrater, at jeg mer eller mindre godtar forfallet. (Sett bort ifra intense salat og agurk-kurer dagene før jeg skal inn i festantrekk eller bikini)

Derfor, da jeg i går kveld la meg under dyna, tett inntil den over gjennomsnittlige lodne mannen med total mangel på kompliment- og sosialkompetanse bestemte jeg meg for noe.

Hver eneste dag når jeg står opp, skal jeg se meg i speilet, å finne en ting jeg liker med meg selv. Et litt sånn «møt deg selv i døren og slipp deg inn» prosjekt. Jeg skal altså se forbi det faktum at jeg får svetteutslett på knærne når jeg er naken, fordi puppene legger seg over dem som et klamt teppe når jeg sitter. Jeg skal glemme at rumpeballene er så slappe at de trenger spesialtilpasset støttehjul, og jeg skal ikke henge meg opp i at neseborene er så gedigne at småfugl som spurv og dompap søker tilflukt i dem på kalde vinterdager, og at de står for kontinuerlig kronisk gjennomtrekk i toppetasjen

Fra og med i dag starter prosjekt : «Elsk deg selv!»

Etter en god natts søvn , og med dette i tankene, satte jeg kursen for speilet med en gang klokka ringte i dag morges, klar for å forgude mitt nye jeg, og jobbe med mitt nye selvbilde.

Prosjektet er AVLYST!

( Når fjeset er klinisk blottet for selfie-kompetanse, men man som blogger føler seg forpliktet til å levere den daglige dosen “duckface” likevel! )

For hva er vel mer demotiverende på dag 1 av et slikt prosjekt, enn en verkebyll av et øye på størrelse med Mount Everest???

Hallo øyekatar, farvel prosjekt sexy blogger!!!

( Når et øye ser ut som verdens største og mest overbetente kvise )

Og hvor er den søte kollegaen med de fine komplimentene når man kommer på jobb og ser mer ut som Rocky Balboa etter en runde i ringen med Dolf Lundgren, enn en stakkars litt småsnasen elevassistent med vrangsyn på egen kropp? Hun er som forduftet for solen, og erstattet av en annen litt mindre optimistisk, noe eldre kollega som trekker på skuldrene og sier:

«Bare vent til du kommer i overgangsalderen! Da blir at annet bare bagateller!»

Så jippi. Jeg kan nesten ikke vente. Trangsynt, vrangsynt, nærsynt eller ikke, livet går altså fra vondt til verre. Det er bare å innse at glansdagene er over, sexy er forbi, snasen er oppbrukt, og selvironien vil fra nå av være min faste følgesvenn.

Derfor har jeg funnet frem et sett gjennomsnittlig sexy undertøysett av blonder, bakt sjokoladekake, trøstespist et Gullbrød, og sendt en smågæær`n melding med bilde av et betent øye til gubben, slik at han vet hva han har i vente i kveld. For det å flirte, og å niholde på spenningen i et A4 ekteskap som tidvis er blottet for komplimenter, romanse og franske tungekyss, det kan jeg fremdeles!

( Når du prøver å gjøre gubben sjalu, men han ikke svarer på meldinga engang…)
 

( Sjokolade fikser alt. Trøstespising, here I come! )
 

Og selv om jeg kanskje høres en smule bitter og negativ ut akkurat nå, så klarte jeg faktisk å finne en positiv ting med meg selv i speilet i dag tidlig.

Det røde og betente øyet får faktisk de gedigne neseborene til å se litt mindre ut!

( snasen blogger med fritt innsyn til hjernen )

Ønsker alle en feiende flott torsdag.

Møt deg selv i døren og slipp deg inn!

Mars var alltid den måneden jeg forbant med fest, moro og familie.

Så mange i min familie, både på mors og på fars siden hadde bursdag i Mars, og som liten husker jeg at hele måneden var en stor fest, et eneste stort etegilde der vi kjørte Romerike rundt, fra den ene bløtkaka til den andre. Vi feiret søskenbarn, tanter, onkler, besteforeldre, og mamma.

I dag skulle mamma fylt 60 år.

(Mamma og mormor. Åh…90 tallet, bare elsker kombinasjonen av farger og rysjer 😉 )
 

I dag hadde vi sikkert feiret henne, om ikke sykdommen hadde tatt henne fra oss så alt for tidlig.

I går var det to år siden mormor sovnet stille inn med alle sine nærmeste rundt seg, og på fredag skulle morfar ha feiret sin fødselsdag, om han fremdeles levde.

(Mormor. Fine, snille mormor)
 

Mars er ikke lenger en måned full av fest og bløtkaker, og tre av de jeg hadde aller kjærest er ikke her lenger.

Lenge lå sorgen over å ha mistet mamma som en altfor tung kappe på skuldrene, og store deler av tiden gikk med til å tenke på hva som kunne ha vært, ta hensyn til hva hun ville ha gjort, og hvordan hun hadde ønsket at jeg skulle være. Det er så enkelt å pakke seg inn i sorgen, å gjemme seg litt bak den for å slippe å ta steget ut i verden uten de menneskene du er redd for å leve uten. Lenge var jeg også redd for å ikke kunne leve opp til hennes minne, fordi jeg viste, og fremdeles vet hvor mye hun betydde for så mange.

Den første sommeren syklet jeg nesten daglig til graven hennes, og kunne sitte der lenge av gangen og snakke med henne, gråte til krampa tok meg. Jeg er nesten aldri på graven lenger. Jeg føler ikke behov for det, hvor egoistisk og kaldt det enn måtte høres ut. Hun er ikke der. Mamma er ikke der.

Hun er her, akkurat hvor jeg er, uansett hvor jeg måtte befinne meg, hver eneste dag.

( Lykken er å finne små kjærlighetserklæringer i mamma sin dagbok )
 

Hun er et varmt minne. Et minne jeg ikke engang trenger å lete frem. Hun er en naturlig del av samtalene i de store familiebursdagene, og jeg tenker på henne hver gang jeg baker etter oppskrifter fra hennes kokebok.

Jeg savner henne ikke lenger på samme måte jeg gjorde før. Skulle jeg ønske hun fremdeles var her?

Ja, helt klart. Jeg savner det illrøde håret. Jeg savner latteren. Jeg savner lukten av parfymen hennes, og jeg savner de gode, lange klemmene. Jeg skulle ønske hun hadde blitt kjent ungene mine, jeg skulle ønske hun hadde rukket å bli enda bedre kjent med Ronny. Jeg skulle ønske jeg viste hva den hemmelige ingrediensen i ostekaka hennes var.

Likevel er livet bra. Så innmari bra, og fordi ting ble som de ble har jeg i dag mennesker i livet mitt jeg ikke ville vært foruten. Mennesker jeg kanskje aldri ville blitt kjent med om ting hadde vært annerledes. En fantastisk ste-mamma som elsker guttene slik bare en mormor kan. En kjekk stebror og to fine stesøstre med sine fine familier.

Savnet etter mormor og morfar kjennes i dag større enn savnet etter mamma. Jeg antar at det er fordi jeg fikk ha de lenger, og fordi de var så til de grader en del av guttenes liv, og at vi derfor er flere om minnene. Et sett lekne, gode og hjertevarme oldeforeldre, av den typen de fleste bare kan drømme om. Men selv om savnet etter dem begge fremdeles er stort, overskygger de gode minnene sorgen.

(Oldefar og Mattis. Tenk å være liten gutt, og ha en oldefar som kan snekre trebåter, bygge togbane og som kan holde på all verdens hemmeligheter)
 

Jeg var så heldig å få være hos dem alle sammen, da de døde. Jeg fikk holde dem i hånden da de sovnet stille inn, både mamma, morfar og mormor. Døden er ikke skummel. Døden er naturlig. Det som er skummelt er å skulle leve uten de som blir borte, men det kommer en dag da de gode minnene overskygger sorgen, og savnet blir en naturlig, men ikke altoppslukende del av hverdagen.

Litt lenger innover i landet finnes det nå en bitteliten jente. En vakker liten skatt som jeg er så heldig å få være tante til (selv om det ikke kanskje er den korrekte tittelen sånn rent slektsmessig ). En nydelig liten jente oppkalt etter mamma, og for en kjærlighetserklæring det er! Det er så godt å vite at akkurat min mamma betydde så masse for et annet menneske, så mye at hun i dag har valgt å oppkalle sin lille datter etter henne.

Tante Elin var noe spesielt for Thea, og Thea var noe helt spesielt for tante Elin. Hun hadde vært så ufattelig stolt av denne nye, bittelille skatten av et menneske.

Vesle Elin er et synlig bevis på at livet går videre.

Elin, en bitteliten, kjempestor lykke.

Det blir ikke noen feiring i dag. Det føles ikke naturlig å markere bursdagen til en som ikke er her lenger, men jeg skal mimre litt. Jeg skal lese litt i dagboken hennes, bla litt i albumene, vi skal snakke om henne, og jeg skal smile! For selv om hun ikke er her lenger, så var jeg så heldig å få ha verdens beste mamma i 20 år, og det er absolutt noe å smile for.

( Særdeles ung “blogger-in-the-making” og dronningen av 70-tallet. Min mamma.)
 

Ønsker alle som er innom en riktig god mandag. Håper du gir en klem til noen du er glad i.

Tusen takk!

Jeg tenkte først at det ville bli vanskelig å finne en god start på dette innlegget, men så var den en klok gutt på tolv år som tittet litt oppgitt på meg og sa:

–«Kan du ikke bare si takk?»

Så enkelt er det faktisk! Så her kommer det!

Takk! Tusen takk!

Da jeg startet denne bloggen i Oktober var den ment kun som en online dagbok for meg selv, og som tidligere nevnt, et par tanter, kanskje noen venninner som bor et stykke unna og gubben. ( I den grad gubben finner det interessant å lese om sitt eget liv?)

(særdeles lite glamorøs blogger med tendens til munndiare, sarkasme, ironi, uønsket hårvekst og treningsvegring)

Men så, plutselig, (egentlig etter at redaktør`n for den lokale avisa presenterte meg som pornostjerne i avisens nettutgave) kom det stadig flere lesere til. For meg er det fremdeles en gåte, hvordan det kan sitte mennesker jeg ikke kjenner der ute, som synes at akkurat det jeg skriver er interessant nok å lese om.

At folk følger de store bloggene, det forstår jeg. At unge jenter med en daglig dose av mote og sminketips får sin fanskare av unge jenter og gutter, at bakeblogger får sultne og bakeglade lesere innom, helt klart, men at noen skulle synes det var underholdende å lese om en helt A4 40 åring som sjelden tenker før hun snakker, om hengerumper, pubertale tenåringer, hårete uromantiske mannfolk, bæsjetrengte katter og en og annen bolleoppskrift, det hadde jeg aldri trodd!

Så derfor, TAKK!

Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger.

Takk til alle som deler egne erfaringer om sine frustrerte og hormonelle tenåringer, takk for alle tips om innkjøp av digre damesko, og takk for at du leser!

Jeg koser meg med tilbakemeldingene (til og med fra det anonyme mennesket som snurt kommenterte om hvordan han eller hun sluttet å lese da det gikk opp for vedkommende at jeg faktisk ikke var pornostjerne? duuuh!!!), og i går toppet det seg da jeg hentet posten etter jobb og fant en pakke i postkassa, en gave til meg fra en superkoselig leser!

(Treningstights i Norsk design. Hatten av for Norske kvinnelige grundere!)
 

 Akkurat da følte jeg meg som en diva, og det hjalp så innmari på humøret etter en heller dårlig uke med munndiare og såre føtter!

I en godt forseglet konvolutt lå et hyggelig brev, og den kuleste treningstightsen jeg noen gang har eid!

( Oppvarming til en øvelse kalt “HUSMORYOGA”! )

Så kjære Ruth, tusen takk, YOU MADE MY DAY!

Nå skal det trenes. Kanskje ikke ute?riktig enda?fordi jeg har jo ennå ikke fått kjøpt kule rosa joggesko, og dørstokkmila er ekstra lang på lørdager, og jeg er , som du kanskje har skjønt, litt over snittet makelig anlagt, men jeg har skviset kroppen inn i tightsen, og testet den ut på stuegulvet i en seanse jeg har kalt husmor-yoga!!!

( Yogapositur kalt: Slapp katt og grevinneheng” )

( Yogapositur kalt “Hvordan balansere en sixpack Pepsi Max og et brett napoleonskaker i ulendt terreng” )

( Yogapositur kalt: “Squats…eller som oss med slarkete livmor og slapp knipemusklatur kaller den- Skvetts! ” )

Den er dødsdigg å ha på seg, og en tights med sømmer som holder når ei utrent sugge på 40 bøyer kroppen i uheldige vinkler er helt klart et plagg av kvalitet!

( Yogapositur kalt: “Sjekk om sømmene tåler denne husmorræva” )
 

Ruth har en egen nettside med sine design, og den finner du her!

Min tights er trykket med et bilde fra Preikestolen. Urnorsk, og knallstilig!

Sjekk den steinrøysa lissom!

( Yogapositur kalt: ” Se til helsikke å få tatt det bildet før alt blodet renner til hodet, og du blir foreldreløs fordi du var så treig at hjernen til mora di eksploderte!”)
 

Ikke bare har jeg fått tights fordi jeg sprer eder og husmorgalle på bloggen, men en venn har også trykket verdens kuleste genser til meg, og den blir flittig brukt!!!

Sjekk det trykket!!! Perfekt for en uerfaren, overmoden og litt ironisk blogger!

Heidi, jeg digger deg!!! Tusen takk!

( “Jeg har ingen ting å si!”  ” Åh, det burde du blogge om!” )

Så der, så enkelt kan det sies. Takk. Takk til alle dere som leser, som deler, og som kommenterer og deler egne erfaringer. Det er spennende, og det er en glede å bli kjent med dere. Denne bloggen vil ikke alltid fenge alle, men det var heller aldri meningen. Lesertall og delinger var aldri grunnen til at bloggen ble startet. Det vil være dager, kanskje uker da bloggen ikke blir prioritert, det vil komme innlegg blottet for humor, det vil bli innlegg med sorg, små hverdagsgleder, nedturer og oppturer. Det er jo sånn livet er. Ihvertfall innfor disse fire veggene, og det kjennes helt greit. Godt nok for meg, og forhåpentligvis godt nok for bloggen også.

 Takk for at du leste.

Takk.

Nå skal jeg sjekke om det går an å bake rosinboller og kringle med vailjekrem i den nye tightsen. Etterpå skal jeg teste om det går an å spise fersk gjærbakst med den. Åh, helg ass 🙂

Tightsen består ihverfall “horisontal på sofa med Pepsi Max-testen”!
 

Etter tips fra en leser er det nå opprettet en facebookside det er mulig å følge. Alle innlegg vil fremover bli det der. Takk for tips! (hilsen middelaldrende blogger uten teknisk innsikt som måtte ha hjelp av en fjortis for å lage Facebookside lissom?)

Jeg kan muligens ha skremt møkka av den unge gutten på sportsbutikken i dag. Han var veldig behjelpelig. Kjempetrivelig. Kanskje litt for ungdommelig eplekjekk, men det unnskylder aldeles ikke min oppførsel. Til mitt forsvar må jeg bare si at jeg for andre gang denne uka hadde en dårlig dag.

Helt siden oktober har jeg lagt av noen hundrelapper hver måned for å spare til et par skikkelig kule joggesko. I påvente av at begge føttene etter 12 år endelig skulle bli friske etter hver sin operasjon i henholdsvis November og Januar. I går fikk jeg beskjed om at kirurgen under forrige operasjon har gjort en feil. Hele prosessen var bortkastet og nå må jeg igjennom det samme en gang til.

Uansett, jeg entret sportsbutikken, ganske så sur, men sko skulle jeg ha, uansett om de må stå på hylla noen måneder til. Litt trøsteshopping bruker jo som kjent å gjøre underverker for pottesure kvinnfolk.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(Kvinnfolk med svære føtter…)

Jeg har sett for meg disse joggeskoene lenge. Jeg ønsker meg noen med farger. Skikkelig jentesko, gjerne rosa eller lyseblå, noe som oser av girlpower og treningsvilje. ( ingenting hjelper bedre på dårlig kondisjon og slappe magemuskler enn stilig treningsutstyr! )

Men så har det seg sånn da, at denne dama er «velsignet» med et sett gedigne plattfote pailabber med sko og sokke størrelse 42, og det har vist seg å være en skikkelig forbannelse når man skal ut å handle sko. Så store føtter har jeg at pappa en gang i tiden sa at om beina fortsatte å vokse nå, måtte jeg har minst en ekstra stripe på Adidas skoa! (det er pappa`n sin det…) Jeg ender som regel opp i herreavdelingen hvor skotøyet ikke bare er særdeles maskulint, men også relativt fargeløst og kjedelig.

Jeg saumfarte hyllene i sportsbutikken på jakt etter et par i spreke farger som kunne gjøre både formen og humøret bedre, da denne kjekke unge mannen med butikklogoen på skjorta kommer bort og tilbyr meg sin ekspertise.

(kjedelige herresko slitt ut av gedigne dameføtter)
 

Jeg forteller at jeg ønsker meg et par skikkelig glorete og fargerike jentesko. De trenger ikke være spesielt gode å gå i engang, bare de er skikkelig kule!

-«Fett! Vi har nettopp fått i et parti med sykt fete Adidas sko, og et parti med råkule løpesko fra Nike! Syke farger!!! Serr diggbare!» sier eksperten, som ikke kan ha vært mer enn 20 år, etter språket og den lavthengende olabuksa å dømme. ( Når du sagger så mye at du snubler i din egen beltespenne lissom!)

-«Jeg skal finne frem noen par du kan prøve! Hvilken størrelse bruker du?»

-«42» svarer jeg.

 Han stopper opp og retter blikket mot pailabbene mine.

-«Hæh??? Serr??? Shit, da har du like svære bein som meg da!»

Jeg krymper meg litt mens han nysgjerrig sammenlikner føttene våre, mens han fortsetter.

-« Da tror jeg nesten ikke de skoa passer til deg, dem går bare opp til 41 i damestørrelsene lissom! Men jeg kan se om jeg finner noen herresko med litt fete farger da!??»

 Jeg vil ikke ha herresko! Herresko er dølle. Beina mine er dølle. Og jeg er sur! Likevel takker jeg ja til tilbudet, det kan jo hende fyren er flinkere til å finne sko enn han er til å dra på seg buksene sine, og jeg synes han fortjener enn sjanse.

Han kommer tilbake med tre par. Alle sorte, eller grå, med en ørliten stripe av grønt, gult eller oransje. Dødskjedelige! Så langt fra rosa det går an å komme.

Jeg sukker oppgitt og takker for innsatsen, men sier at det ikke akkurat var slike jeg var ute etter.

Litt kjeitete, og i et forsøk på å være enten trøstende eller morsom sier han:

« Næh, det er nok lettere å finne sko for mannfolk med svære bein, en for kvinnfolk. Høh-høh?høh?Det er lissom fett for mannfolk å ha svære føtter veit du! Du har vel hørt hva dem sier om menn med svære føtter???»

Jeg ser dumt på han! Skuler som en premenstruell tikkende overgangsalder-bombe, mens han fortsetter eplekjekt:

-«Jah, du veit? høh-høh? svære bein, stor……?.»

-«TISS!» svarer jeg!! “JA, jeg har hørt det!!! «Svære bein stor tiss! Men det hjelper jo ikke akkurat meg, akkurat nå!! Gjør det vel!?»

Den stakkars gutten har tydeligvis aldri møtt en tikkende hormonbombe av et kvinnfolk på 40 før, så han krymper seg noe unnskyldende, før han kjeitete prøver å bøte på skaden ved å si:

-«Jah, det er vel det dem sier om mannfolk ja! Og nei, det hjelper jo ikke deg akkurat…jeg vet ikke hva dem sier om damer med svære bein egentlig jeg?»

Og fordi jeg er sur, og fordi jeg ikke finner rosa joggesko, og fordi jeg er skikkelig fysen, og fordi jeg har altfor store bein, så smeller det fra denne premenstruelle kjærringa:

«Svære bein-slarkete høne!!!»

( store sko-slarkete høne… ironisk illustrert med blyant da  undertegnedes høne ikke slipper ut av hønsegården for å posere å bloggen!)

Så takker jeg høflig for hjelpen før den unge mannen med lavthengende bukse rekker å løfte haka opp fra gulvet,

og lire av seg flere trøstende dumheter.

Det ble ikke noe sko på meg. Det ble en kokosbolle i stedet, og med den brøt jeg slankekuren i dag også. Samma kan det være, når man først er født med digre bein kan man jammen meg utfordre dem med litt ekstra vekt å bære rundt på også.

Og om du skulle lese dette, du unge mann på sportsbutikken som tross alt prøvde ditt beste for å tilfredsstille en surmulende kunde i dag, så vil jeg du skal vite at om du en gang skulle møte ei søt jente, så ikke bli redd om hun har store sko. Det der med slarkete høne er ikke sant! Damer med store føtter er relativt normalt bygget sånn ellers! Jeg lover.

(slarkete høne)

Og helt til slutt, gubben, som til vanlig ikke er spesielt begeistret for å bli nevnt på bloggen ville jeg skulle vise et bilde av skoene hans, og fortelle at de er i størrelse 46, og samtidig nevne at de egentlig er bittelitt trange!

(Verneskoa til gubben…de tar omtrent en kvadratmeter av yttergangen når de er parkert, og på sommertid leier vi de ut som kanoer nede ved Eidsdammen til tilfeldig forbipasserende turister og kortvokste hølendinger. Du vet hva de sier om mannfolk med svære føtter?

Svære føtter- store….SKO! )

Og med det ønsker denne litt sure høna alle som er innom en riktig fin torsdag!

Du vet du har en dårlig dag når:

1: Du fyller kattedoen med en sekk poteter.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

( Og katta lissom bare WTF??? )
 

Til mitt forsvar så de to posene dønn like ut der de stod ved siden av hverandre i boden. Hvorfor jeg ikke oppdaget feilen da den første poteten landet i kattedoen vet jeg ikke, jeg kan bare skylde på overgangsalder, PMS-koma og en klagende bæsjetrengt pusekatt som utålmodig og høylytt jamret bak ryggen min mens han ventet på klargjøring av nyvasket toalett.

( Kjære Coop. Hva med å gjøre forskjellen på embalasjene litt mer tydelig??? Hilsen katta som dreit på potetene, og eieren som nesten spiste kokt kattesand til svinekotelettene i dag! )

 Uansett, det skulle nesten en hel sekk kokefaste poteter til før jeg oppdaget den fatale feilen, og katta var liksom to knipeøvelser unna fra å legge en real kabel i en boks full av prematur pomfritt. (Nå også kjent som «pomdritt»!.en vits utviklet at en lattermild 12 åring som var vitne til kattedo seansen i morges!)

( når katta er så bæsjetrengt at den klatrer på ryggen din for å se om du snart har rengjort doen, men du er en skikkelig dårlig katte-eier, og tyner pusetarmen enda litt til for å ta en selfie! )

2: Du synes at selv om det om helle en sekk poteter i kattedoen er bra flaut, er det tross alt viktig å ta bilde av kattastofen  («katta»-strofen?katta?skjønner??? Hehehe !!!), man har jo tross alt startet en blogg, og ting bør dokumenteres, men mens man løper så fort man kan inn på stua for å hente fotoapparatet har den dritatrengte katta satt seg til for å gjødsle «potetåkeren». Pus hadde tydeligvis dårlig tid. Det straffer seg å hoppe opp på benken om natten for å smugspise middagsrester, når man egentlig er på en streng tørrfor-diett. #løsmage

( den katta er bare sååå like eieren sin, som til tross for knekkebrød dietten hun startet på i går har spist både vaffel, smågodt, og Berthas smurte lefser med smør og kanel) ? Møkkakatt! (i ordets rette forstand!)

( Baghera legger kabel i potetåkeren med forundret tilskuer og fotograf tilstedet! )

Til tross for en litt ugrei start på morningen har jeg hatt en fin arbeidsdag. Det trodde jeg i hvert fall, helt til:

3: Du oppdager kl 15.30 at du har gått hele arbeidsdagen med den BH`n som har kun en spile, ( den BH`n du hadde tenkt til å kaste forrige uke fordi den høyre spilen var på vei ut av cup`n og gjentatte ganger prøvde å punktere en lunge , og gnage seg gjennom mer enn ett ribbein!) noe som har resultert i en hel dag med høyre pupp hengende ca 15 cm lavere enn den venstre. Kanskje ikke noen stor krise for de som fremdeles er velsignet med struttpupper som peker oppover, men for en sliten 40 åring hvis kropp har forfalt betraktelig de senere årene er dette tilnærmet krise! For under en relativt tettsittende ullgenser syntes det godt at det ene juret henger høyt i stroppen oppe i armhuls-høyde, mens det andre leker seg nede ved navelen?

( de er ikke bare LITT skeive lissom!!! )
 

Og er det noen som har nevnt noe? Elever? Kollegaer?

Niks?Takk for den lissom! Det er mulig jeg blir sykemeldt ut uka. Kanskje til og med ut Mars. «Skiveutglidning i ryggsøyle grunnet ujevn tyngdefordeling i brystregionen.»

Ringer fastlegen i morra!

Frem til da lar jeg puppene flyte fritt under trøya, og setter meg godt til rette i sofakroken med en lettlest husmorporno triologi fra Rema 1000, og en kopp kaffe. Tenker jeg blir her ut kvelden for å bøte på et greit labert humør og tendenser til en skjev rygg.

( Smålei middelaldrende kjærring med kaffekopp og Rema 1000 litteratur )
 

Møkkadag!

PS: Ronny, Petter, Martin og Mattis. De kokte potetene dere åt til middag nå nettopp er selvsagt ikke de samme Baghera gjødslet i dag tidlig.

Jeg lover?

(*plystre-plystre?)

Det er ingen overdrivelse å si at jeg var alt annet enn en kul tenåring. Sent 80 tall og tidlig 90 tall, da folk på min alder stort sett blomstret fra små søte piker til unge damer, forble jeg en bitteliten grå mus. (Altså, så bitteliten som en kvisete fjortis med permanent og på nærmere 180 cm kan bli) Jeg var en relativt sjenert (tro det eller ei), stille og totalt ukul fjortis!

Mens de andre møttes nede på videosjappa for å «henge», flirte og spise frityrstekte godsaker som mattilsynet i dag ville brukt som skrekkeksempler på kickoff etter sommerferien, satt jeg hjemme på jenterommet og drømte om et livslangt ekteskap med australske såpeoperastjerner fra favorittserien «Neighbours» og skrev dikt og utallige fanbrev til hjerteknuseren Jason Donovan.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

(Ukul fjortis på telttur, med nykjøpt permanent og Clerasil på innerlomma!)
 

Mens de andre dro på puddelrock konserter på Valle Hovin satt jeg hjemme og fingerheklet pannebånd til bikkja mi, og mens de kule jentene stjal sprit fra barskapene rundt omkring i bygda for å feste med gutta fra Fetsund satt jeg på rommet og øvde på mine mulige fremtidige navn som gift. Side opp og side ned i «Pusurs skoledagbok” stod det med sirlig løkkeskrift:

Janne Dennis

Janne Donovan

Janne Mederios

Janne Bolton

Janne J. Fox

Og

Janne Hasselhoff

(ukul fjortis på håndball cup, alltid med bilde av min daværende fremtidige ektemann ved min side)

I ca 3 dager av hele ungdomstiden hadde jeg kjæreste. Helt på ekte, ikke bare i fantasien! En kjekk gutt på vindusrekka, en som var høy og mørk, som hadde lyse Levis bukser og lilla «Ball»-genser, og som delte min interesse for såpeoperaer, melodi grand prix, og som også kunne alle tekstene til Carola utenat. Han er i dag lykkelig samboer med en annen mann.

Du skjønner tegninga!

Jeg var en totalt ukul fjortis, og jeg er ganske så sikker på at ikke mange fra ungdomskoletiden engang husker meg i dag.

 Jeg husker ungdomsskolen med skrekkblandet fryd. Skrekk på grunn av den hverdagslige «redselen» om å ikke være som alle andre, som  meldte seg hver morgen, hver eneste skoledag. Fryd fordi jeg til tross for denne redselen fant min lille gjeng med venner jeg var trygg på, en liten gjeng som var akkurat like ukule som meg, og som sammen kom seg gjennom tre år i et hav av dødskule jentegjenger på tre, med lyse oppbrettede Levis bukser, strikkgensere i lyserosa pusegarn med båthals, tredd nedi Levis buksa, tynne sjokkrosa lærbelter og tupert blond pannelugg. Vi unngikk guttedramaet (selvsagt fordi vi aldri hadde draget) som utspilte seg da jentene fra Blaker ble sammen med gutta fra Sørum, og alle Sørumsandjentene lissom ble døds-sure for det.

Vi gikk store omveier for å unngå den hardbarka klanen med tøffinger i hullete olajakker på røykehjørnet, eller den lille bråkjekke gutteflokken som alltid stod nederst i korridoren, og kastet våt svamp på de som våget seg forbi på vei til jentedoen ved garderobene.

Vi var så ukule at det var nesten var kult.

I går møttes vi igjen, fire av oss litt ukule jentene. Vi møtes med jevne mellomrom, mye takket være Gry.

(ukule Gry, som hadde de kuleste kommentarene, de beste imitasjonene, den kuleste mammaen, og den høyeste panneluggen!)
 

Gry er den som stort sett drar igang disse jentekveldene. Gry, som alltid spilte ving på håndballen, fordi igjen av de kule jentene ville spille det. Gry som hadde de beste parodiene på alle de kule jentene, og den morsomme mammaen som kjørte oss på håndballcuper og ferieturer til Beitostølen. Gry som i dag er gift med en av de kule gutta vi ikke turte å se på, og som er mamma til to nydelige gutter med samme humor som henne, selv i en alder av fem år.

I går møttes vi hos Marit.

(ukule, kjempekule Marit, som digget kul musikk på ekte, og ikke bare fordi alle andre gjorde det!)

Marit som var den aller kuleste av oss, fordi hun til tross for at hun var en av de ukule, digget Guns`N Roses, hadde t-skorte med Slash, og hadde Axel Rose skrevet med sprittusj over hele skinnsekken. Marit som fortsatt er den kule av oss. Hun som har en jobb ingen av oss andre forstår, men som vi likevel misunner henne. Marit, som sender de kuleste reisebrevene på mail fra hele verden, og som har hele kåken fylt opp av suvernier fra land vi andre ikke har hørt om engang. Marit, som fortsatt har en skikkelig crush på Slash!

Det var gubben til Tove som kjørte oss til Marit i går.

(ukule Tove, som tidligere enn alle oss andre visste at de ukule var kule alikevel, og at de kule ikke alltid kom til å være det!)
 

Tove, som jeg kunne fortelle alt til, og som forsikret meg om at det var helt ok å være ukul, bare man var seg selv. Tove som danset og sang til Queen på jenterommet sammen med meg, og som lo av alle de dårlige vitsene mine. Tove som fant kjærligheten før alle oss andre, som flyttet fra bygda men holdt kontakten likevel, og som i dag fremdeles er så kult avslappet til det å være ukul.

(Jeg og Tove, tidligere ukule nerder, så dødskule damer med fler vinglass en nødvendig)
 

I går drakk vi vin. Vi spiste mat og kaker. Vi snakket om fortid og fremtid til de sene nattetimer. Vi lo av oss selv, og av hverandre. Oppdaterte hverandre på alt som har skjedd siden sist vi møttes. Vi mimret og husket. Vi koste oss! Og mens vi sitter der og ler så tårene triller av hvor ukule vi engang var, så slår det meg! Vi er blitt pokker så kule!!!

(Marit og Gry, kule damer som endelig er gamle nok til å kjøpe vin på polet!)
 

Vi er ulike, vi har gått forskjellige veier. Vi har hver våre hverdager som sjelden involverer hverandre, alikevel holder vi sammen, akkurat nok til at vi fremdeles kan betraktes som en gjeng. En kul gjeng. Min gjeng.

Så kjære Gry, Marit og Tove. Dere gjorde det å være ukul helt ok. Dere gjorde ungdomsskolen litt mindre skummel! Dere er pokker så kule!

Tusen takk for i går! Det var som vanlig veldig hyggelig, og jeg gleder meg til vi sees igjen!

(den ukule kule gjengen, 25 år etter ungdomsskolen)
 

Jeg er glad i dere alle sammen!

En riktig god helg ønskes alle der ute, fra en ukul fjortis som ble en dødskul “førtis”!

Ok, ikke dødskul da kanskje, men bra nok!!!

(og det i seg selv er dødskult!)

Slankekurer starter for mitt vedkommende alltid på full mage. Når metthetsfølelsen er så påtagende at den grenser til fysisk ubehag som kvalme. sure oppstøt og oppblåsthet, da er jeg klar for en ny “operasjon syltynn”. Et prosjekt som i årevis har vist seg å ikke fungere tilfredsstillende.

Det finnes i grunn bare en form for trening jeg virkelig liker, og det er turer i skogen. Gjerne lange, med bratte motbakker, små knauser, og stier med mykt underlag av mose, kvist og kongler. Da koser jeg meg, og kan gjerne sette opp tempoet nok til at svetten siler , eller rusle rolig og bare høre på fuglesang og kjenne på lukten av frisk skog. På grunn av diverse reparasjoner på begge føtter det siste halve året har det dessverre blitt lite med turer, og jeg kjenner at jeg savner det. Likevel er ikke den ene foten frisk nok enda til lange utflukter, og ikke har jeg riktig fottøy enda heller. (Venter på lønning?)

(OL i storspising med og uten gaffel)
 

Det har blitt mye sitting de siste månedene, og det eneste jeg har trent er kjeven. Den har jobbet seg gjennom diverse produkter av fersk gjærbakst, kaker med og uten mandelbunn, en og annen sjokolade, ulike typer potetgull og langtidsstekt ribbe med sprø svor.

Dersom «stillesittende matvrak med og uten gaffel» hadde vært en idrettsgren hadde jeg garantert vært innehaver av flere olympiske gull, men slik er det dessverre ikke. Gullmedaljer har jeg svært lite av.
 

Det jeg derimot har, er gnagsår på innsiden av hvert lår etter flerfoldige turer mellom kontor og kantine, nok valker rund midjen til å varme tre sett kalde hender etter en tur ute i kulda,(ja, vi har testet) og et såkalt «grevinneheng» på underarmen som slutter å vinke lenge etter at hånden er ferdig med samme oppgave.

Så i går kom motivasjonen til trening kastet over meg, like overraskende som den blå streken på graviditetstest nummer tre i 2004?

Jeg åpnet den ene snapchaten etter den andre fra treningsglade venner, og bak en mobilskjerm delvis dekket av brun saus, firkløversjokolade og nachos, poppet det frem bilder av stramme lår i fargerike treningstights, proteinshaker, skritt-tellere som har rundet flerfoldige tusen skritt.

I morgen tenkte jeg, i morgen starter jeg! På tide å være mer enn et støttemedlem på treningssenteret. Det må da være mulig å legge inn en times effektiv trening en torsdag ettermiddag, svette litt skikkelig uten at det skader den nyreparerte foten.

Og rett etter jobb i dag, relativt umotivert og med labert humør, entret jeg treningssenteret, og innen det hadde gått to minutter husket jeg hvorfor det er så lenge siden sist!!!

Jeg HATER det!!!

Jeg trengte å ta nøyaktig ett tråkk på mølla før jeg oppdaget «operasjon  syltynn» henger i en tynn tråd. Et heller uheldig kjøp av trenings BH virket mot sin hensikt , og de slappe velbrukte vrengte baklommene av noen pupper laget lyder som ikke hører hjemme på noe treningssenter. (Du vet, når puppene slår mot øverste valke, og lager samme lyden som når du slår en våt klut mot oppvaskbenken? klask-klask-klask?)

(Sports BH krise)

Ved løsvektene stod bygdas svar på Arnold Swartzenegger og løftet vekter som andre (meg) løfter Smørbukk karameller, og ved hvert eneste treningsapparat hang det tenåringsjenter stappfulle av rosa bobletygges og ungdommelig pågangsmot, mens en og annen pubertal pjokk på samme alder (min egen sønn inkludert) prøvde å imponere «damene» med en og annen armheving og fete Karate moves? Her var det bare å skygge banen, for å unngå total katastrofe og selvforakt.

Smygende langs veggen som Skybert (den usynlige kompisen til Albert Åberg) listet jeg meg så usett og lydløs som en hval på et treningssenter kan bli, langs veggen inn mot det lille rommet med matter på gulvet, boksesekk i taket, og et stort utvalg ergonomiske gigaballer og hoppetau! De ergonomiske ballene passer ikke for en sliten 40 åring totalt blottet for balanse, det fikk jeg bevist sist jeg var i dette rommet, da ballen punkterte, og jeg havnet på matta med forstuet halebein mens jeg kavet rundt på gulvet som en russer etter fredagspilsen, men hoppetau, det kunne jeg prøve.

Med friminuttene fulle av hoppetau-skills fra barneskolen friskt i minne tok jeg sats på matta , svingte tauet, hoppet, landet og angret!!! I iveren etter å endelig ha funnet den perfekte kardio treningen glemte jeg alt om lavthengene livmor, raslende eggstokker, manglende knipeøvelser og smålekk blære!

Hopp-skvett-hopp-skvett!

 ( Hoppetau-trim, med nødløsning med bøtte for lekk lavthengene blære uten knipekontroll)

Langsomt, og så stille jeg kunne , forlot jeg gymmen, nøyaktig 21 minutter etter at jeg ankom, med såret stolthet og et særdeles velbrukt truseinnlegg. Men den som gir seg er en dritt, og vel hjemme gjorde jeg et siste helhjertet forsøk på å forbrenne kokosbolle og kaffe latte kalorier. Horisontalt på gulvet tredde jeg tær og albuer ned i parketten, en øvelse kjent for treningsglade som «planken». Og mens jeg ligger der midt på stuegulvet, med en pusekatt klatrende på ryggen, og endelig føler at jeg for første gang i dag mestrer en øvelse, trer fjortisen hodet inn døra, titter på meg og spør:

-« Er det ikke litt juks når du bruker puppene og???»

( Jukseplanken, men ekstra hengepupp-støtte!)

That`s it!!!

Nok trening for i dag, kanskje for i år faktisk, ihvertfall helt til venstre fot blir friskmeldt, eller jeg får kjøpt de fete løpeskoene, og igjen kan komme meg ut på langtur i skogen, helt dønn alene! Da skal jeg tre en napoleonskake på ei fiskestang bundet til panna, og flyge etter den til krampa tar meg.

(Napoleonskake-maraton)

Og om det ikke virker skal jeg sette på den hårbøylen med reinsdyrhorn som jeg fikk i julehave, stikke ut i skauen under neste elgjakt, og løpe for livet fra langsynte elgjegere. Det må da være bra trening. Det er ca 6 måneder til elgjakta starter. Det betyr, på treningsspråket, 472 kokosboller, 300 kaffe latte og 57 stk firkløver sjokolader til neste trening!

Frem til da vurderer jeg husmor-yoga! Teste ut ulike spise, drikke og strikke stillinger. Der er jeg i alle fall garantert mestringsfølelse!

(Husmor-yoga. Tøy, bøy, drikk og strikk!)

Nå blir det pizza!
 

Operasjon syltynn er herved utsatt!

Slankekurer starter for mitt vedkommende alltid på full mage. Når metthetsfølelsen er så påtagende at den grenser til fysisk ubehag som kvalme. sure oppstøt og oppblåsthet, da er jeg klar for en ny “operasjon syltynn”. Et prosjekt som i årevis har vist seg å ikke fungere tilfredsstillende.

Det finnes i grunn bare en form for trening jeg virkelig liker, og det er turer i skogen. Gjerne lange, med bratte motbakker, små knauser, og stier med mykt underlag av mose, kvist og kongler. Da koser jeg meg, og kan gjerne sette opp tempoet nok til at svetten siler , eller rusle rolig og bare høre på fuglesang og kjenne på lukten av frisk skog. På grunn av diverse reparasjoner på begge føtter det siste halve året har det dessverre blitt lite med turer, og jeg kjenner at jeg savner det. Likevel er ikke den ene foten frisk nok enda til lange utflukter, og ikke har jeg riktig fottøy enda heller. (Venter på lønning?)

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

(OL i storspising med og uten gaffel)
 

Det har blitt mye sitting de siste månedene, og det eneste jeg har trent er kjeven. Den har jobbet seg gjennom diverse produkter av fersk gjærbakst, kaker med og uten mandelbunn, en og annen sjokolade, ulike typer potetgull og langtidsstekt ribbe med sprø svor.

Dersom «stillesittende matvrak med og uten gaffel» hadde vært en idrettsgren hadde jeg garantert vært innehaver av flere olympiske gull, men slik er det dessverre ikke. Gullmedaljer har jeg svært lite av.
 

Det jeg derimot har, er gnagsår på innsiden av hvert lår etter flerfoldige turer mellom kontor og kantine, nok valker rund midjen til å varme tre sett kalde hender etter en tur ute i kulda,(ja, vi har testet) og et såkalt «grevinneheng» på underarmen som slutter å vinke lenge etter at hånden er ferdig med samme oppgave.

Så i går kom motivasjonen til trening kastet over meg, like overraskende som den blå streken på graviditetstest nummer tre i 2004?

Jeg åpnet den ene snapchaten etter den andre fra treningsglade venner, og bak en mobilskjerm delvis dekket av brun saus, firkløversjokolade og nachos, poppet det frem bilder av stramme lår i fargerike treningstights, proteinshaker, skritt-tellere som har rundet flerfoldige tusen skritt.

I morgen tenkte jeg, i morgen starter jeg! På tide å være mer enn et støttemedlem på treningssenteret. Det må da være mulig å legge inn en times effektiv trening en torsdag ettermiddag, svette litt skikkelig uten at det skader den nyreparerte foten.

Og rett etter jobb i dag, relativt umotivert og med labert humør, entret jeg treningssenteret, og innen det hadde gått to minutter husket jeg hvorfor det er så lenge siden sist!!!

Jeg HATER det!!!

Jeg trengte å ta nøyaktig ett tråkk på mølla før jeg oppdaget «operasjon  syltynn» henger i en tynn tråd. Et heller uheldig kjøp av trenings BH virket mot sin hensikt , og de slappe velbrukte vrengte baklommene av noen pupper laget lyder som ikke hører hjemme på noe treningssenter. (Du vet, når puppene slår mot øverste valke, og lager samme lyden som når du slår en våt klut mot oppvaskbenken? klask-klask-klask?)

(Sports BH krise)

Ved løsvektene stod bygdas svar på Arnold Swartzenegger og løftet vekter som andre (meg) løfter Smørbukk karameller, og ved hvert eneste treningsapparat hang det tenåringsjenter stappfulle av rosa bobletygges og ungdommelig pågangsmot, mens en og annen pubertal pjokk på samme alder (min egen sønn inkludert) prøvde å imponere «damene» med en og annen armheving og fete Karate moves? Her var det bare å skygge banen, for å unngå total katastrofe og selvforakt.

Smygende langs veggen som Skybert (den usynlige kompisen til Albert Åberg) listet jeg meg så usett og lydløs som en hval på et treningssenter kan bli, langs veggen inn mot det lille rommet med matter på gulvet, boksesekk i taket, og et stort utvalg ergonomiske gigaballer og hoppetau! De ergonomiske ballene passer ikke for en sliten 40 åring totalt blottet for balanse, det fikk jeg bevist sist jeg var i dette rommet, da ballen punkterte, og jeg havnet på matta med forstuet halebein mens jeg kavet rundt på gulvet som en russer etter fredagspilsen, men hoppetau, det kunne jeg prøve.

Med friminuttene fulle av hoppetau-skills fra barneskolen friskt i minne tok jeg sats på matta , svingte tauet, hoppet, landet og angret!!! I iveren etter å endelig ha funnet den perfekte kardio treningen glemte jeg alt om lavthengene livmor, raslende eggstokker, manglende knipeøvelser og smålekk blære!

Hopp-skvett-hopp-skvett!

 ( Hoppetau-trim, med nødløsning med bøtte for lekk lavthengene blære uten knipekontroll)

Langsomt, og så stille jeg kunne , forlot jeg gymmen, nøyaktig 21 minutter etter at jeg ankom, med såret stolthet og et særdeles velbrukt truseinnlegg. Men den som gir seg er en dritt, og vel hjemme gjorde jeg et siste helhjertet forsøk på å forbrenne kokosbolle og kaffe latte kalorier. Horisontalt på gulvet tredde jeg tær og albuer ned i parketten, en øvelse kjent for treningsglade som «planken». Og mens jeg ligger der midt på stuegulvet, med en pusekatt klatrende på ryggen, og endelig føler at jeg for første gang i dag mestrer en øvelse, trer fjortisen hodet inn døra, titter på meg og spør:

-« Er det ikke litt juks når du bruker puppene og???»

( Jukseplanken, men ekstra hengepupp-støtte!)

That`s it!!!

Nok trening for i dag, kanskje for i år faktisk, ihvertfall helt til venstre fot blir friskmeldt, eller jeg får kjøpt de fete løpeskoene, og igjen kan komme meg ut på langtur i skogen, helt dønn alene! Da skal jeg tre en napoleonskake på ei fiskestang bundet til panna, og flyge etter den til krampa tar meg.

(Napoleonskake-maraton)

Og om det ikke virker skal jeg sette på den hårbøylen med reinsdyrhorn som jeg fikk i julehave, stikke ut i skauen under neste elgjakt, og løpe for livet fra langsynte elgjegere. Det må da være bra trening. Det er ca 6 måneder til elgjakta starter. Det betyr, på treningsspråket, 472 kokosboller, 300 kaffe latte og 57 stk firkløver sjokolader til neste trening!

Frem til da vurderer jeg husmor-yoga! Teste ut ulike spise, drikke og strikke stillinger. Der er jeg i alle fall garantert mestringsfølelse!

(Husmor-yoga. Tøy, bøy, drikk og strikk!)

Nå blir det pizza!
 

Operasjon syltynn er herved utsatt!

Uten at vi helt har klart å finne ut hvorfor, kommer som regel mandagene på denne familien som en iskald dusj.  Søndag kveld er vi som regel motiverte for ei ny uke, men likevel kan det virke som om alle står opp med feil bein. Alle er sure, alle er trege, og alle tenker at angrep er det beste forsvar, slik at ingen trenger å ta ansvar for egen læring eller atferd! Vi går hverandre på nervene fra vi våkner og til skolebussen kommer, i så stor grad at vi til tider skulle ønske at hver og en av vår familiemedlemmer var en pinjata, slik at vi kunne banke løs på dem med god samvittighet. ( det hadde for øvrig ikke kommet sukkertøy ut av en eneste av disse såkalte “familie-pinjataene”, kun rein møkk!!! Og med møkk som stikkord starter denne lille mandagsutblåsningen)

06.00

(angrepsforsvar nr 1)

Ronny våkner av alarmen, strekker den lodne mannekroppen i en 45 graders vinkel (rettere blir han ikke så tidlig om morgenen) og fyrer av sin faste kruttsalve av en morgenfis!

Meg: Hva i helsikke er vitsen med å blåse hue av meg med en sånn unødvendig tarmsmell, når du veit at jeg skal ligge på dette rommet i den sure lufta i 45 minutter til????

Ronny: Jeg kan vel ikke no for at det koker i magen!!! Det var du som lagde middagen i går! Du putta vel noe i den sausen som jeg ikke tåler da!!!

( minsten har illustrert et kjent problem og starten på mang en heftig diskusjon i måsahuset!)
 

Jeg står opp så fort jeg hører bilen til gubben starte, og kjøre ut av tomta! Det er umulig å få mer søvn i det gasskammeret av et soverom, så jeg kan like gjerne starte med matpakkesmøring og styling av nyklippet hår som for øyeblikket får meg til å se ut som den mannlige halvdelen av musikkduoen Roxette fra tidlig 90 tallet….

(nyklippet… hater hvordan den frisørkappa tvinger frem en nesten ikke-eksisterende dobbelthake….)

07. 20

(angrepsforsvar nr 2)

Minstemann: Det er jo ingen sokker i sokkeskuffen!!!

Meg: Hadde du bretta sokker i helgen, som jeg ba deg om, da hadde vi hatt to fulle sokkeskuffer akkurat nå!!!

Minstemann : Jammen!!! Det er jo ikke min feil at du kjøper alltid helt like sokker!!! Alle sokkene er hvite eller sorte!!! Det er jo umulig å finne ut hvem som hører sammen når alle er LIKE!!!

(Jepp, det er tydelig at minsten er på god vei inn i den velkjente hormonbobla, pubertetskomaen de havner i når de nærmer seg tenårene, for makan til dumt argument har jeg ikke hørt siden kl 06.00 i morges da gubben prøvde å unnskylde morgenfjerten)

07.35

(angrepsforsvar nr 3)

Eldstemann: Off, jeg har fremføring i morra jeg! Fy flate som jeg gruer meg!

Meg: Det går sikkert fint! Du har vel lest?

Eldstemann: Jeg skulle det, etter at jeg hadde hugget trær, men så sovna jeg på sofaen , også rakk jeg ikke!

Meg: Da skulle du kanskje ikke ha lagt deg på sofaen da!!!

Eldstemann: Jammen det er vel ikke min feil at de trestammene var skikkelig svære og gjorde veden så tung at jeg ble sliten!!!

07.55

(angrepsforsvar nr 4)

Meg: Martin!!! Nå må du se å komme deg vekk fra speilet, få på deg klærne, pusse tenna og rekke den hersens skolebussen!!!

Martin: Jada, jeg bare prøver å få på plass håret!

Meg: Du har jobba med det håret et kvarter!!! Enten så klipper du deg, eller så trer du en lue nedover det ullhuet, og  KOMMER DEG UT AV BADET!!!!

Martin: Det er jo ikke min feil at jeg må bruke lang tid på å gre vekk krøllene! Det er du som tok med de stålull-genene fra morfar!

( utemmet rottereir nedarvet fra generasjon til generasjon)
 

08.10

Vi er ute av huset. Vi rakk bussen i dag og, og sakte men sikkert blir stemningen bedre, og uka ser ut til å starte med solskinn og skoleklare gutter likevel. Gubben kom seg på jobb uten å havne i den verste køen på Fetsund-brua, og jeg spiser en litt småtørr skolebolle på vei til jobb , og kan bare erkjenne at heller ikke denne uka fikk jeg en pangstart på den planlagte slankekuren!

( tre skoleklare gutter venter på bussen, til tross for svære hindre de absolutt ikke kunne noe for…leses med ironi og sarkasme!)
 

Men det er pokker ikke min feil! For hadde jeg ikke blitt så himla stressa av mannelukter på soverommet, fire hundre like hvite sokker uten partner, tunge vedkubber og tenåringer med afro-hår som er limt fast i speilet på det eneste badet vi har, så hadde jeg kanskje hatt tid til å smøre et knekkebrød, og ikke MÅTTE hive i meg en skolebolle til frokost i stedet!

Så usunt er det forresten ikke! Den skolebolla er full av kokos. Kokos er en nøtt. Nøtt er nesten en grønnsak. Jeg startet faktisk med en av fem om dagen!

(  kjempesunn frokost for kvinnfolk som aldri vrir på sannheten eller gjemmer seg bak dårlige unnskyldninger, sarkasme eller ironi!)
 

Nå må jeg bare ta en prat med resten av familien om de ansvarsfraskrivelsen. Den må vi gjøre noe med. Aner virkelig ikke hvor de har den fra!

Håper alle har overlevd mandagen! Ønsker dere en god uke!

Når man lider av selvdiagnostisert treningsvegring, bollemani , og i tillegg har bikka 40, det magiske nummeret for kroppslig forfall, da er det god grunn for et aldri så lite panikkanfall i forkant av den mellomste podens konfirmasjon i Mai. Jeg har aldri hatt, og kommer heller aldri til å ha et urealistisk mål om å verken være, eller bli sykt deilig, men dette handler om personlig velvære, og akkurat det synes jeg er viktig. Helt siden forrige konfirmasjon, altså i fjor ( vi fikk jo som tidligere nevnt unger omtrent like ofte som vi fikk tilbake på skatten en periode ) har jeg gått med planer om å stille til neste fest noen kilo lettere. Det handler mest om å kunne stå foran 35 gamle og unge slektninger og holde en tale, uten å holde inn magen, og knipe rumpeballene sammen. I utgangspunktet virker det jo ikke kul umulig, å gå ned et par kilo på et år, men det har det altså vist seg å være.

Jeg har nå kommet dit at det synes lettere å utvide kjolen, enn å slanke seg inn i den. Jeg har delt kroppen inn i tre hovedproblemområder. ( Det er selvsagt flere områder å ta tak i, men noen er lettere å skjule enn andre, og vil derfor ikke ha hovedfokus selve konfirmasjonsdagen )

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

1: Puppene. Jeg er per dags dato utstyrt med den godt kjente “aldrende ammepuppen”. Kort beskrevet er det den meget lengre og slappe utgaven av den tidligere “struttpuppen”, ødelagt og utsugd over tid av sultne spebarn og overivrige ektemenn. Til tross for at denne type pupp er særdeles lite flatterende lar den seg likevel enkelt skjule med ulike typer BH, med og uten vatterte innlegg, og ekstra brede skulderstropper. Mine “ammepupper” er for øvrig lange og tunge nok til at gubben foreslo å bytte ut de elastiske BH-stroppene med kjetting. (hevelsen rundt hans venstre øye kunne skimtes i flere uker etter at han fremmet forslaget!!!)

2. “Nei, jeg er ikke gravid!”-magen. En struttende, dog likevel merkverdig slapp mage som starter rett under “ammepuppen, og ender nede ved keisersnittet der den danner en slags markise over høna, og beskytter den mot vind, vær og eventuelle kakesmuler. (Jeg har jo som tidligere nevnt sort belte i kakespising, med og uten klær…) Denne kroppsdelen er vanskeligere å skjule enn “ammepuppen”, men kan ved å trekke inn magen, holde pusten og ikle seg en og annen hold-in-strømpebukse fra Cubus skjules noe.

3.Punkterte rumpeballer. Et fenomen som oppstod får få år siden på denne kroppen, og som etter hvert har blitt et særdeles uflatterende fenomen, for ikke å snakke om, usedvanlig vanskelig å kle, og skjule. For mens markisen over høna ble stadig større, og antall cm rund hoftene flere, ble rumpeballene flatere!!! Nå henger de der nedenfor korsryggen, og slår mot lårene når jeg løper, som om de applauderer meg for innsatsen. Flate, slaskete, og fullstendig uflatterende. Punkterte!

Umulig å skjule….trodde jeg! Helt til jeg surfet på nettet en kveld, og kom over disse!!!

( Snerten juksetruse med vatterte rumpeballer og nedfelt rumpesprekk! )
 

Underbukser med vattert struttrumpe innlegg! Fantastisk, tenkte jeg! Til den nette sum av 19 kr får man et realt rumpeløft, og vil se “totally fabulous” ut i en snerten sak av en avslørende bomullskjole i midten av mai. Ikkeno slanking, ikkeno unødvendig borkastet styrketrening eller knipeøvelser. Kun en underbukse unna en stjert ala Kim Kardashian!

( Min utgave. Bestilte sort…litt mørk og mystisk lissom! )
 

Men jeg har driti på draget. Nok en gang. For i iveren over denne fantastiske nyoppdagelsen som kun vet et truserøsk vil gjøre kroppen min flere år yngre, har jeg blingset på avsenderland, og nok en gang bestilt fra Kina! Og om det var noe jeg lærte fra forrige Asia-blemme, så er det at en stor kineser er betraktlig mindre enn en stor nordmann. Det var ikke vanskelig å se at denne trusa i str. L ikke kom til å passe. Likevel, i håp om et aldri så lite stretch-mirakel, og for bloggens del, kunne jeg jo ikke la være å prøve.

( Hit men ikke lenger. Cellulit politiet har teknisk kontroll rett ovenfor knæra! )

Umulig.

Så mens jeg lå der på parketten og spente kroppen i vinkel etter vinkel, og tøyde muskler jeg for lengst hadde glemt jeg har, fikk jeg et aldri så lite mentalt bilde på netthinnen. Et flashback tilbake til midten av 70 tallet, da generasjonen over meg, min egen far inkludert, brukte slengbukser så trange at de kom med underlivs-sopp garanti og egen lomme til en tube Canesten!

( Småfeit blogger trøkker seg inn i vattert juksetruse uten særlig suksess! )

Og her ender et blogginnlegg jeg lenge var i tvil om jeg i det hele tatt burde dele. I frykt for alle diagnoser videre bruksforøk av denne løft-og-dytt-trusa vil kunne forårsake (gnagsår, sopp og hønehår-slitasje) legges den på hylla. Det står klart for meg at det å jukse seg til struttende kroppsdeler og ungt utseende ikke på noen måte er heldig for denne fruen. Det er bare å innse at alderen og forkjærligheten for kalorier har satt sine spor, og at valget nå står mellom tre måneder på intens salat og agurk kur, eller en ny, litt større kjole.

De solgte sjokolademuffins i kantina i dag.

Det blir ny kjole.